Det hadde armer og bein, pust og hjerteslag. GRENSEN TIL. Det var over 600 gram tungt og over 30 centimeter langt.

Transkript

1 PÅ Det hadde armer og bein, pust og hjerteslag. GRENSEN TIL Det var over 600 gram tungt og over 30 centimeter langt. ET LIV Men var det et menneske? TEKST: KNUT GJERSETH OLSEN ILLUSTRASJONER: GOEDELE TEIRLINCK Siden 1999 har norske sykehus abortert en rekke friske fostre som har vært mer enn fem måneder inn i svangerskapet. Noen av dem har vist tegn til liv etter aborten, men de er alle blitt lagt til side for å dø. Dette er historien om en gruppe fostre som havnet midt i et grenseland. KVINNEN SOM LÅ på sykehussenga den dagen hadde kommet 22 uker og seks dager inn i svangerskapet. Det tilsvarer nesten et halvt år. Jordmødrene som var på vakt hadde hørt ryktene dagen før: Det kom til å bli en lovlig sen abort. 22 uker og seks dager inn i et svangerskap begynner hjernen til et foster å vokse. Øyenbrynene og håret blir mer synlig og det begynner så smått å bevege øynene. Proporsjonene begynner å bli som de skal være, skjelettets brusk omdannes til bein og immunforsvaret er snart i stand til å beskytte den lille kroppen mot infeksjoner. 22 uker og seks dager inn i et svangerskap kan livet til et for tidlig født foster reddes. 22 uker og seks dager inn i et svangerskap veier det rundt 500 gram. Det nærmer seg 30 centimeter. Det begynner å ligne et menneske. Men fosteret som lå i magen til kvinnen på Universitetssykehuset i Stavanger den vinterdagen skulle fjernes. Hun hadde fått innvilget senabort av abortnemnda i Stavanger. To døgn før hadde kvinnen svelget en tablett som stanser næringstilførselen og får morkaka til å svikte. Den natta på sykehuset hadde hun, som vanlig er, fått flere tabletter. Riene hadde begynt å komme tettere nå. Det var morgen, og aborten var i gang. Noen av de ansatte ved fødeavdelingen begynte å snakke om hvor grensene går for hva som er lov. En mente det var idet svangerskapets 23. uke begynner. 22 uker og seks dager var greit, dagen etter var det for sent. Det var i alle fall det legene hadde sagt. Flere måneder etter at denne aborten var over skulle de alle finne ut hvor feil de tok. Det var uansett for sent å stille spørsmål nå, for plutselig lå fosteret og morkaka i bekkenet. Det var over. Jordmoren tok lokket på og gikk inn på skyllerommet. Og det var da hun sto der inne og løftet på lokket hun oppdaget at det var et levende vesen som lå der. Det var større enn hun hadde ventet. Det hadde bein og armer, og armene bevegde seg. Det lå og kastet etter luft. Hjertet slo. Det pustet. Det var en abort på overtid i Norge i Et liv som lå der og kjempet. JEG BLIR FORTALT denne historien på nyåret. Hendelsen er blitt den store snakkisen i fagmiljøet, høylytte diskusjoner går på alle skift, i alle etasjer. De som forteller meg om episoden frykter bråk på jobb og er redde for å stå fram, men sier de orker ikke være med på dette mer. Orker ikke se flere barn som legges til side for å dø. De sier de er redde for å skape ubehag for arbeidsgiveren, og ikke minst for kvinnene som gjennomgår vanskelige SENABORT JUNI / JULI 2012 MAGASINET PLOT

2 aborter, som har det tøft nok fra før. Men de vil ha en offentlig debatt om disse tingene. Det har skjedd flere ganger, sier de: Aborter i uke 22, fostre med tegn til liv. Abort-Norge er delt i to, og jeg er født inn på den ene siden. Kall det venstresiden, bokhylle-sosialismen, kvinnefrigjøringssiden. Alt det der. Jeg har sagt disse tingene så mange ganger: Kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Jeg har sikkert forvillet meg inn bak sånne paroler i 8. mars-tog også. Det er i alle fall ikke usannsynlig. Og jeg har ment det. Jeg mener det vel ennå. Men jeg har aldri tenkt over hva en abort er. Senabort? Uke 22? Jeg vet så lite. Det har alltid holdt bare å mene Og her sitter jeg og lurer på om denne historien om da Universitetssykehuset i Stavanger fjernet et foster som var fem måneder gammelt kan stemme. DEN NORSKE ABORTLOVEN er egentlig ganske enkel. Frem til tolvte uke bestemmer kvinnen selv, etter det må hun søke en nemnd bestående av to leger for å få godkjent en såkalt senabort. Dette er resultat av et kompromiss etter en vanskelig abortkamp på 70-tallet. Det handler om kvinners rett til selv å bestemme over egen kropp og det handler om medisinsk forsvarlige aborter av fostre som er syke eller som vokser i magen til kvinner som ikke er i stand til å ta seg av dem. Loven åpner for aborter etter uke 12 hvis det finnes spesielle grunner. Det kan for eksempel dreie seg en mor som er rusavhengig, som har funksjonshemmede barn fra før og nå bærer på et barn som er sterkt redusert og vil trenge mye hjelp. Kvinnene som ber om senabort står i vanskelige situasjoner. Mange ønsker ikke å gi et barn en framtid med lidelse. Mange orker ikke tanken på å sette til verden et barn som har så store skader at alt livet kan by på er smertefull behandling og sykehusopphold. Noen ser at de ikke vil være i stand til å gi barnet den omsorgen et barn krever. De fleste senabortene finner sted rundt uke 15, kort tid etter at fristen for selvbestemt abort har løpt ut. Jo lenger ut i svangerskapet man går, dess sjeldnere blir abortene. Naturlig nok, for i loven heter det at aborter etter uke 18, altså når fire måneder snart er passert, ikke kan utføres med mindre det er «særlig tungtveiende grunner for det». Disse seneste senabortene, la oss kalle de overtidsaborter, er det ikke mange av, men det er disse tilfellene som interesserer meg. Aborter av typen jeg hører om fra Stavanger. Det er vanskelig å forstå at for eksempel voldtekt kan være begrunnelsen for abort-innvilgelse når barnefaren fortsatt er kjæreste. Bodil Thorsnes, jordmor på Rikshospitalet KJERNEN I ABORTLOVEN En nemnd bestående av to leger kan innvilge senabort etter uke 12 hvis ett av disse kriteriene er oppfylt (etter uke 18 kreves særlig alvorlige grunner): a) det er fare for kvinnens fysiske eller psykiske helse. b) kvinnen har en vanskelig livssituasjon c) det er stor fare for sykdom hos barnet. d) graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest. e) mor har psykisk sykdom eller psykisk utviklingshemming

3 JEG KONTAKTER BODIL Thorsnes, en av mange jordmødre ved Rikshospitalets fødeavdeling. Hun sier hun ofte har reagert på de «særlig tungtveiende grunnene» som kreves for å akseptere en overtidsabort. De er kanskje ikke så alvorlige som en skulle tro, sier hun. - Vår erfaring er at det ofte kan dreie seg om unge jenter som ikke har forstått at de er gravide før sent i svangerskapet, eller som har drøyd med å fortelle foreldrene om det. Det er vanskelig å forstå at for eksempel voldtekt kan være begrunnelse for abort-innvilgelse når barnefaren fremdeles er kjæresten. Et minstekrav da bør være en anmeldelse av overgrepet, sier Thorsnes. Hun har jobbet på avdelingen siden midt på 90-tallet og mener å se en utvikling hvor stadig flere senaborter innvilges. - Det er viktig å presisere at vi jordmødre ikke kjenner begrunnelsene for at senabort innvilges. Men vår kontakt med pasientgruppen gir oss inntrykk av at kvinnene møter liten motbør i nemnda både når det gjelder fostre med avvik og friske foster på såkalt sosial indikasjon, sier hun. Hun mener alle nå må få vite hva som faktisk skjer og at vi med det utgangspunktet kanskje er klare for en ny abort-debatt i Norge. - Det har skjedd mye innen nyfødtmedisin siden abortloven kom. Stadig yngre barn, fra uke 22 og 23, lever opp til et godt liv. Vi kan ikke samtidig ta livet av like gamle og eldre barn som vi ikke ønsker oss. Det er ikke vårt land verdig, sier hun. Jeg har problemer med å tro det jeg hører. Men de samme historiene serveres av jordmødre ved andre sykehus. En av dem, hun ønsker å være anonym svarer dette når jeg spør om abortene i uke 22 faktisk innvilges etter «tungtveiende grunner»: - Jeg har vært med på aborter i uke 22 på sosial indikasjon. Grunnen var at mora var femten år. Det var ikke incest, ikke overgrep, ikke voldtekt. Det var hennes andre abort. Hun tok fosteret med seg ut døra da hun gikk. Hun skulle ha begravelse. Eva Sommerseth er leder i Jordmorforbundet, et underbruk av Norsk Sykepleierforbund. Hun - en kjent tilhenger av en liberal abortlov - sier at også hun noen ganger reagerer på det hennes medlemmer forteller. Hun sier hun i det siste har begynt å tenke på hva vi egentlig holder på med. - Mange senaborter kommer fordi fosteret har en diagnose som er uforenelig med liv. Men så innvilges også aborter så sent fordi fosteret har Downs syndrom. Det er ikke nødvendigvis uforenelig med liv, sier Sommerseth, som opplever en generell bekymring blant jordmødre. - Selv om jeg er for en liberal abortlov mener jeg vi står overfor et alvorlig etisk dilemma. - Selv om jeg er for en liberal abortlov mener jeg vi står overfor et alvorlig etisk dilemma Eva Sommerseth, leder i jordmorforbundet NÅR BLIR MAN et menneske med et menneskes fulle verdi? En måte å svare på kan være å tegne en graf der fosterets verdi stiger fra null til hundre prosent mens svangerskapet skrider fram. SENABORT JUNI / JULI 2012 MAGASINET PLOT

4 Fra unnfangelsen og fram til uke tolv har et foster ingen rettigheter og ingen verdi grafen ligger på null. Så gjør den et lite byks akkurat idet den gravide kvinnen må søke en nemnds tillatelse til å ta abort. Fra det punktet og fram mot fødselen stiger grafen jevnt. Litt etter litt nærmer fosteret seg samme verdi som mora har hatt hele tiden. Litt etter litt kreves stadig alvorligere grunner for at den gravide kvinnen skal kunne fjerne fosterets liv. Hele tiden mens det ligger i magen er fosterets liv verdt mindre enn moras, men etter fødselen, når barnet ser dagens lys og lever, er grafen oppe på hundre prosent. Først da er fosteret et menneske med et menneskes fulle verdi. Bildet fungerer, men bare nesten. Noe skurrer. For hva skjer med grafen hvis mor aborterer i uke 22, og fosteret ligger der på en benk og lever? Hopper grafen da opp til hundre prosent med en gang? Har fosterets liv straks samme verdi som mors selv om det ikke er ønsket? Selv om intensjonen med hele aborten er at det skal dø? Har det krav på livredding? På lindring? Kan legene redde fosterets liv og gå til foreldrene og si «beklager, men aborten mislyktes, barnet lever»? Skal det ligge der å dø? Eller er det, ettersom det lever og puster utenfor mors mage, statsborger i Norge med den retten vi alle har til hjelp? SOMMEREN 2010, FLERE måneder før hendelsen i Stavanger, mottok Helsedirektoratet en bekymringsmelding fra ansatte ved Rikshospitalet i Oslo. De hadde vært med på å utføre et svangerskapsavbrudd på et foster som var 5,5 måneder gammelt og friskt. Fosteret hadde hjerteaksjon etter aborten. Men det ble lagt til side for å dø. Jordmødrene på Rikshospitalet lurte på om det de hadde gjort var lovlig. Det var den nylig opprettede sentrale norsk ankenemnda for abortsaker som hadde godkjent aborten. Ankenemnda behandler alle saker der primærnemndene har sagt nei. Helsedirektoratet ba den sentrale abortklagenemnda redegjøre for sin praksis. Nemndas leder Britt-Ingjerd Nesheim forklarte at slik de vurderte det kunne friske fostre aborteres i uke 22 hvis det lå svært tungtveiende årsaker til grunn. Spørsmålene direktoratet stilte førte til at nemnda høsten 2011 sluttet å innvilge aborter i uke 22 - i påvente av en endelig konklusjon fra myndighetene. Dette skjedde altså høsten Problemet var at den sentrale klagenemnda bare befatter seg med abortbegjæringer som er avslått i de lokale nemndene. Primærnemndene, som den i Stavanger, hadde aldri hørt om at uke 22 kanskje kunne være ulovlig. Diskusjonene i Oslo nådde ikke så langt. HØST BLE TIL vinter, og en dag lå det lille vesenet på bordet. Og det er det de snakker om på Universitetssykehuset i Stavanger fremdeles. At pusten gikk. At flere minutter gikk, og det var hjerteslag og øynene bevegde seg. Det lille fosteret veide over 600 gram og var mer enn 30 centimeter langt, en størrelse som typisk nås etter 24 uker. Het det ikke i abortloven at fostere bare kunne aborteres så sent hvis de ikke er i stand til å leve utenfor mors liv? Hadde ikke vesenet som lå på bordet og pustet nådd samme verdi som mora? Hadde ikke grafen nådd hundre nå som fosteret var født, pustet, hadde hjerteslag mens minutter ble til halvtimer, timer? Skulle de hjelpe det? UKE 12 LOVEN Fram til uke tolv har gravide kvinner rett til selv å bestemme seg for å avbryte svangerskapet. Etter tolvte uke må en eventuell abort godkjennes av en nemnd. 5 cm 10-20g FOSTERET De vitale organene nå på plass. Øynene, munnen og nesa er dannet. ABORTER aborter hvert år i Norge. Nesten samtlige før uke

5 5. MAI. FLERE måneder har gått siden hendelsen i Stavanger. Jeg sitter og nøster i historien og kaver med den ubehagelige følelsen denne tematikken gir meg når Helsedirektoratets konklusjon plutselig slår ned som en bombe i helse-norge. Brevet helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsens kontor mottar, konkluderer med at den sentrale abortklagenemnda siden februar 2010 har innvilget ti aborter etter uke 22. Ministeren sender umiddelbart ut en pressemelding der hun sier at praksisen må opphøre. Brudd på abortregelverket må ikke forekomme, sier hun og legger til: «Kvinnene må gis en god og trygg behandling av sin abortsak, men det må også tas hensyn til fosterets stadig sterkere rettsvern utover i svangerskapet. Loven skal praktiseres slik at levedyktige fostere ikke blir abortert». I Stavanger sitter en overrasket abortnemnd, vel vitende om hva de selv har akseptert for bare noen måneder siden. DE OPPSIKTSVEKKENDE NYHETENE fra Rikshospitalet surrer og går på radioen. Jeg blir sittende og kikke på tallene Medisinsk Fødselsregister har satt sammen for meg. Jeg har bedt om en oversikt over antall overtidsaborter i Norge opp gjennom årene. Jeg vil vite hvor mange som er innvilget i hver uke etter 22, og jeg vil se hvilken paragraf som ligger bak godkjennelsene. Debatten som dukker opp i kjølvannet av pressemeldingen fra ministeren dreier seg om at den sentrale ankenemnda siden februar 2010 har innvilget senaborter i uke 22. Det ingen ennå har snakket om er det som ligger foran meg: Tallene som viser at de ulovlig innvilgede abortene har funnet sted helt siden 1999, kanskje enda lengre. Og ingen har snakket om at slike aborter har funnet sted enda senere enn i uke 22. I tallmaterialet finner jeg aborter så sent som i uke 34 bare en drøy måned før termin. Abortloven åpner faktisk for at senaborter kan innvilges helt fram til fødselen hvis fosteret har en diagnose som er uforenelig med liv. Typiske eksempler er fostre uten hjerne eller uten lunger. Vi snakker altså om fostere som umulig kan leve utenfor mors liv. I slike tilfeller kan de aborteres når som helst. Dermed er ikke en abort i uke 24 eller 29 nødvendigvis ulovlig. Men statistikken viser at flere av de norske overtidsabortene fra 1999 til 2010 må ha vært ulovlige. Jeg finner nemlig flere som er godkjent uten at det er begrunnet med fosterets helse: # Fem overtidsaborter er innvilget av hensyn til kvinnens «fysiske eller psykiske helse». To av dem i uke 22, én i uke 23 og to i uke 24, nær seks måneder i svangerskapet. # To er innvilget fordi svangerskapet eller fødselen «kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon», begge i uke 22. # Fire er begrunnet med en kombinasjon av de to overnevnte paragrafene, alle disse fire fant sted i uke 22. # To av overtidsabortene er innvilget i uke 22, begge fordi svangerskapet skyldes incest eller voldtekt. # I ett tilfelle er ikke paragraf oppgitt, i uke 23. Bare abortnemndene kjenner historiene bak tallene. Det handler trolig om kvinner i ekstreme og fortvilede situasjoner. Men det er ikke til å komme fra: Ikke i noen av disse fjorten tilfellene har fostrene hatt alvorlige diagnoser. Det dreier seg altså om saker der svangerskapet er i sjette måned og fosteret er friskt og levedyktig. Likevel er det abortert. Jeg legger statistikken fram for Bjørn Guldvog, assisterende direktør i Helsedirektoratat. Han sva- SENABORT JUNI / JULI 2012 MAGASINET PLOT

6 rer per e-post at tallene jeg har funnet viser at det har vært innvilget enkelte aborter som «etter Helsedirektoratets nylige presisering ikke ville blitt innvilget i dag». Det er ikke kjent hva om faktisk ligger bak de enkelte sakene, sier han. Men det kan ikke innvilges abort «på grunn av kvinnens fysiske og psykiske helse, livssituasjon eller på grunn av forhold som rammes av straffeloven (bl.a. incest, voldtekt) etter at fosteret er 22 fullgåtte uker». Dirketoratet påpeker også at «presisering av gjeldende rett gir en uke mellom abortgrensen og det som praktiseres som levedyktighetsgrensen ved norske nyfødtavdelinger». Presiseringen sier at abort ikke skal finne sted senere enn 21 uker og sju dager inn i svangerskapet. Sagt på en annen måte: Hvert av de fjorten fostrene var friske og kunne i teorien vært reddet. Ikke bare ved å forbli i mors mage, men kanskje også ved å få livredding da de kom ut etter en abort i uke 22, 23 eller 24. For dette handler ikke bare om at de var levedyktige. Det handler også om at noen av dem faktisk levde pustet og hadde hjerteaktivitet etter at de kom ut av mors liv. Men var de mennesker? Hadde grafen som viser deres livsverdi nådd samme nivå som moras så snart de var ute i dagslys og pustet? Svangerskapet er i sjette måned og fosteret er friskt og levedyktig. Likevel er det abortert. DET LIGGER EN liten gravlund på toppen av det stillferdige byggefeltet nordvest for sentrum av Gjøvik. Der hviler Evy Kristine. Hun ble ikke mer enn tre døgn gammel, men gudene skal vite det var en høvelig alder. Hun kunne falt bort så lenge før. Villaen til Siri Fuglem Berg og mannen ligger bare et par hundre meter fra gravlunden, like ovenfor sykehuset i byen. Siri og mannen er begge anestesileger. De var tre måneder inn i hennes fjerde svangerskap da de fikk beskjeden om at fosteret hadde en sjelden og alvorlig kromosomfeil: Trisomi 18. Legene sa det var uforenelig med liv. - De ringte fra sykehuset klokka ti på fire en torsdag ettermiddag og sa i samme slengen at vi kunne komme ned dagen etter og signere begjæringen til abortnemnda da, sier hun. Fuglem Berg sier hun og mannen fikk følelsen av at det aldri var noe alternativ: De måtte gjennomføre en senabort. Men for Siri og mannen var abort aldri aktuelt, selv om diagnosen var alvorlig uforenelig med liv, ifølge det norske helsevesenet. - Vi ville ikke avgjøre når barnet vårt skulle dø. Vi ønsket at naturen skulle gå sin gang. Men da vi forklarte at vi ikke ville ta abort ante ikke sykehuset hva de skulle gjøre, sier hun. Ukene som fulgte ble en vond reise i det norske helsevesenet. Ekteparet forteller at de selv måtte ta initiativ; lese seg opp, finne ut at et foster med diagnosen Trisomi 18 i enkelte tilfeller kan leve lenge. De måtte selv be om å få sjekke om det fantes andre feil på vitale organer eller om barnet kunne leve utenfor livmoren. De hørte at St. Olavs hospital i Trondheim hadde et bedre opplegg, og kom etter hvert i kontakt med en barnelege som var åpen for å planlegge behandlingstiltak. De kom i kontakt med to norske par i samme situasjon. Det UKE 18 LOVEN «Et svangerskap skal ikke avbrytes med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis.» 20 cm g FOSTERET siktet. Øyelokkene forblir lukket, men fosteret kan blunke. Fingeravtrykket dannes, og det begynner å bli sterkt nok til å sparke. SENABORTER Ca 230 grunnet sykdom hos fosteret, omtrent tilsvarende på grunn av sosiale forhold og rundt 60 av helsemessige grunner hos mor

7 ene hadde hatt et Trisomi-barn som levde i fire måneder, det andre et som levde i fire år. Siri Fuglem Berg ba aldri om respirator for Evy Kristine. Men i ettertid, når hun har jobbet med andre par som har havnet i samme situasjon som den hun var i, har hun til gode å oppleve at sykehus går med på et slikt tiltak. Enkelte sier til og med nei til smertefrie, enkle og billige tiltak som sonde og pustehjelp. Keisersnitt var også uaktuelt, det var ikke verd å utsette moren for det av hensyn til et foster med en slik diagnose. Dødsutsettende, kalte legene tiltakene hun ba om. - Det er så viktig at kvinnen selv skal bestemme når det er snakk om selektiv abort, men når hun først velger å bære fram, tas det ikke lenger hensyn til hva moren ønsker for den lille, sier hun. Til slutt fikk hun og mannen aksept fra Ullevål sykehus, som sa seg villig til å gi Evy Kristine enkel behandling hvis hun trengte det. Der var behandlingen fantastisk, sier Siri. Evy Kristine kom til verden levende. Men hun var blå, med navlestrengen to ganger rundt halsen. - Jordmødrene la henne på magen min for at hun skulle kunne dø der. Vi sa at vi hadde avtalt at hun skulle få hjelp. Min mann begynte selv med pustehjelpen. Vi fikk liv i henne og hun var veldig fin. Vi fikk en veldig fin stund sammen. Evy Kristine hadde en innsnevring i spiserøret, noe skapte problemer for sonden. De forsto at det ikke kom til å vare lenge. - Det var knallblå himmel og aprilvær. Vi fikk enerom. Som anestesilege har jeg aldri sett sykepleiere fra den siden før. Det var utrolig å se hvordan de jobbet i kulissene, beskyttet oss, vartet opp. De gjorde det til en utrolig fin tid som jeg er så glad for i dag. Det var bittersøte dager, men mest søte. Vi visste jo ikke om vi skulle få treffe henne i live i det hele tatt, så hvert minutt var en gave. De andre barna fikk møte sin lillesøster og holde henne. Den nyfødte led ikke, sier Siri Fuglem Berg. Etter tre dager begynte hjertet å svikte. Så var tiden ute for Evy Kristine. Siri Fuglem Berg sier de var gjennom en sorg da de fikk beskjeden om den alvorlige diagnosen, men at smerten over å miste henne var like rå og vond likevel. Hun er glad det ikke var hun som avgjorde når datteren skulle dø. Det står en liten kiste på gulvet foran peisen i stuen. I kisten ligger minneboka, de små tegningene, bildene, diktet storebror skrev og alle de siste hilsnene til Evy Kristine. Siri Fulgem Berg sier hun så sent som i uke 27, tretten uker før termin, fikk beskjed om at hun kunne avslutte svangerskapet. Hun sier hun er blitt kontaktet av en mor som fikk tilbud i uke 36. Diagnosen var alvorlig, prognoesen så dårlige at norsk helsevesen kaller den «uforenelig med liv». Dermed kunne hun med lov i hånd abortere når som helst. DET FINNES OGSÅ andre historier. Som læreren som skrev en artikkel i A-magasinet om 21 år gamle Kaja, som hadde en variant av sykdommen, Trisomi 13. Eller jenta Fuglem Berg har møtt selv, som er tretten år og full av liv. Funksjonshemmet, men foreldrene visste ikke om diagnosen, så da hun ble født fikk hun behandling. til nå. Og så er det kvinnen jeg setter meg ned å ringer (PIIIIIP PIIIIIIIIP) - Vent litt. Vent. Kan du ringe om ti minutt. Må bare få gutten til å sove her. (Ti minutter senere). - Vent litt. Jeg har en sånn pustemonitor som Abortnemnda intervjuer og fatter vedtak umiddelbart når henvendelsen fra den gravide kommer. Får hun innvilget abort, settes den i gang samme dag. SENABORT JUNI / JULI 2012 MAGASINET PLOT

8 ANTALL SENABORTER ETTER UKE 22, ÅR FOR ÅR 20 G HVILKE BEGRUNNELSER LIGGER BAK "OVERTIDSABORTENE"? - I perioden fra og med 1999 til og med 2010 ble det gjennomført 113 senaborter etter uke 22 i Norge av disse kom i uke 22, mens av dem kom mellom uke 23 og 29. Totalt er ni senaborter gjennomført etter uke 30. Den seneste i uke Hva ligger bak abortnemndenes godkjennelser for så sene aborter? Bare abortnemndene kjenner det detaljerte innholdet i hver enkelt sak, men i statistikken er de registret med forskjellige paragrafer og kombinasjoner av paragrafer. Overtidsabortene fra 1999 til og med 2010 er innvilget med følgende juridiske begrunnelse: B Mors psykiske/fysiske helse: 5. B Vanskelig livssituasjon for mor: 2. B Fare for sykdom hos barnet: 93. B Kombinasjon av de to første: 4. B Kombinasjon av punkt to og tre: B Voldtekt eller incest: 2. B Annet og ikke oppgitt: 2. jeg må feste på. Der. Sånn. Vent. Sånn. Ja! (PIIIP - PIIIIIIIIIP) Kvinnen i andre enden av røret syns det er greit å bli intervjuet, men ønsker å være anonym, mest av hensyn til de andre barna hun har. Historien hennes ligner Siri Fuglem Berg sin, men forskjellen er at en unge skriker i den andre enden av røret når jeg prøver å intervjue henne. Hun fikk også beskjeden om at fosteret hadde Trisomi 18, og at senabort var tingen å satse på. - Jeg ble sjokkert over holdningene som finnes der ute, sier hun. Også hun begynte på egen hånd, lærte mer og mer og forsto at ikke alt legen sa var like riktig. - Jeg hadde sett et lite liv med armer og ben og et hjerte som slo. Det er sikkert lett for en som ikke har vært gjennom noe sånt å tenke at det må da være greit å ta det bort. Jeg var usikker. Jeg gikk i møte med nemnda, men sa at jeg måtte vite mer. Jeg fikk informasjon, men det var veldig ensidig

9 Det handlet om hvor forferdelig det var. Det var sånne holdninger mange steder i helsevesenet. En sa til meg at «du er klar over at det bare er en salat?». Det syns jeg er upassende, sier hun. Så hyler babyen hun har på armen så det skjærer i telefonen. Det er to måneder siden han ble født nå, og han lever og har det bra, forteller mora. Han ser helt normal ut, som en vanlig baby. Men framtiden er usikker, det har hun innsett. - Han har det godt nå. Han er kontaktsøkende, følger oss med blikket. Jeg husker jeg fikk beskjed om at vi aldri kom til å få kontakt med disse barna. Nå ter guttungen seg som en annen baby. Når han blir større vil selvsagt handicappet bli mer merkbart, både mentalt og motorisk, men han kan få et godt liv likevel. Han har ingen smerter. EN SALAT? JEG har bare hennes versjon, men det slår meg at flere av mødrene jeg snakker med, forteller om et inntrykk de har fått av at det ikke finnes alternativer. Det er forferdelige historier. Selv om legene ofte har rett og fosteret dør i løpet av svangerskapet: Barn med diagnoser som kalles «uforenelig med liv», barn som med lov i hånd kunne vært senabortert helt fram mot fødselen, vokser opp og overlever. FOR MANGE AV dem som gjennomfører senaborter i Norge er det likevel riktig at det knapt finnes alternativer. Og det er de tilfellene åpningen for senabort finnes for. Det kan være barn uten hjerne, uten lunger, det kan være barn som vil lide hvis de bæres fram, som aldri vil få noe liv. Lene Bjånesøy Engh er et godt eksepmel på de skjebnene loven finnes for. Hun og mannen hadde et sterkt ønske om et barn og var til ordinær ultralyd i uke 19. De merket det på jordmoren med en gang: Noe var galt. Jordmoren sa hun måtte hente inn en lege til å se på fosteret. Snart fikk de hele verden i hodet. Legen fant flere feil, organfeil. De ble sendt hjem den dagen, men fikk beskjed om å komme tilbake neste morgen for å ta fostervannsprøve. De tenkte på det allerede da; at de kanskje kunne miste dette barnet de hadde ønsket seg. G 20- OG 30-TALLET: - Hundre kvakksalvere og kloke koner dømmes for rettsstridig fosterfordrivelse. De gravide slipper stort sett med påtaleunnlatelse, to leger dømmes. Forbudet har ifølge mange ført med seg ulovlige aborter i hopetall. I - I 1934 nedsetter Justisdepartementet en komité som skal foreslå endring i loven. Innstillingen er klar allerede i 1935, men behandles ikke før krigen. G 50- OG 60-TALLET: - I 1951 bes Straffelovrådet utarbeide forslag til ny lovgivning i et bredt medisinsk og sosialt perspektiv. - I 1964 trer Lov om svangerskapsavbrot i visse høve i kraft i Norge. Den innebærer at en nemnd med to leger skal vurdere medisinske, arvemessige og etiske forhold før den sier ja eller nei til abort. Sosiale forhold skal tas med i vurderingen av kvinnens liv og helse, men er ikke nok til å innvilge abort, heter det i den nye loven. Hvis ektefellen motsetter seg abort, må fylkeslegen godkjenne inngrepet. Altså har ikke kvinnen på noe tidspunkt rett til selv å bestemme. Den enkelte leges skjønn får stor betydning - I 1965 utføres 4500 lovlige aborter i Norge. G 70- OG 80-TALLET - I 1970 utføres aborter utføres i Norge. I årene som følger møter loven kritikk. Enkelte nemnder legger stor vekt på sosiale forhold, andre er restriktive. Striden om abortloven blir til en debatt om kvinnens bestemmelsesrett mot fosterets rettsvern. - I 1974 fremmes pinsippet om selvbestemt abort før utgangen av uke 12 i en stortingsmelding. Forslaget UKE 22 LOVEN Her går grensen. Helsedirektorat har vurdert spørsmålet og har konkludert med at aborter etter 22.uke ikke skal skje på levedyktige fostre. 30 cm g FOSTERET Øyebryn og hår blir mer synlig og fosteret beveger øyene oftere. Beina begynner å nærme seg endelig lengde, musklene blir sterkere. OVERTIDSABORTER i uke 22 eller senere, fra JUNI / JULI 2012 MAGASINET PLOT

10 Men senabort? Det hadde de aldri hørt om, i alle fall aldri tenkt på. Og det var det de sa dagen etter, legene: At når det er snakk om alvorlige diagnoser, kan man få innvilget senabort. Lene og mannen måtte vite så mye som mulig, få flere leger til å se på det, lese seg opp. Etter en uke fikk de diagnosen: Meckel-Gruber syndrom, en alvorlig lidelse. De fikk greie på at ingen kan leve med denne sykdommen. Ingen er noensinne født levende med diagnosen i Norge. Det var født noen barn med Meckel-Gruber i USA, men disse barna lever i noen minutter, kanskje en time eller to, fant de ut. Og ingen kunne fortelle dem om barnet de ventet hadde smerter eller ville få smerter. Hva skulle de håpe på? At barnet kom levende til verden og at de skulle få se at det kjempet mot døden, desperat, i en time eller kanskje litt lenger? Det var ingen alternativer. Ikke egentlig. Men de ville tenke seg om. Diskutere, forsone seg med det uunngåelige. De ville vite at de gjorde det rette. - Jeg forstår at foreldre som får beskjed om diagnoser og som er mindre alvorlige havner i et forferdelig dilemma. Vår diagnose var så alvorlig at vi aldri så noe godt alternativ. Likevel må jeg si at vi fikk veldig god oppfølging der og da. Vi fikk beskjed om at sykehuset kom til å ta vare på oss uansett hva vi bestemte oss for. Vi fikk ro og mulighet til å ta vår egen beslutning, og opplevde trygghet på at vi ville bli ivaretatt uansett hva vi bestemte oss for. - Det føles rart å skulle forholde seg til ordet abort når man ønsker seg barn. Det opplevdes ikke som en abort, men som å miste et barn, sier Lene Bjånesøy Engh i dag. Det er mange som ikke forstår det, sier hun. Senabort. Uke 21. Det høres så enkelt og greit ut. Men uke 21 kan også kalles over halvveis i svangerskapet. Fem måneder. Det er et barn som kommer ut. Med armer og ben. En bitteliten baby. - Det er umulig å forestille seg. Det er ikke sånn det skal være, liksom. Jeg forsto det ikke selv heller før jeg opplevde det. Det var ikke en abort slik mange kanskje forestiller seg det. Det ligner mer en normal fødsel. Dagen da vår datter ble født var forferdelig, men likevel fin. Jordmoren var G 2000-TALLET: nedstemmes med én stemme. Stortinget gjør det likevel klart at det ønsker en mer liberal abortlov. - I 1976 trer lov om svangerskapsavbrudd i kraft. Ingen selvbestemmelse for kvinnen, men kvinnen får søknads- og klagerett. Svangerskapsavbrudd avkriminaliseres. Et sosialt vilkår innføres. Kvinnens samlede situasjon og egen bedømmelse skal tillegges vesentlig vekt, heter det nå. - I 1978 gis kvinnen selvbestemmelsesrett i svangerskapets tolv første uker. Vedtas med presidentens dobbeltstemme. Senaborter etter uke tolv må fortsatt behandles i nemnd. - I 1989 utføres aborter i Norge. Justert for befolkningsvekst er altså antallet ganske stabilt. - I 2005 utføres aborter i Norge. Samme år legger Helsetilsynet fram en rapport etter tilsyn med nemndene. Regionale forskjeller avdekkes. - Året etter tilpasses loven til Europarådets biomedisinkonvensjon. - I 2008 sender direktoratet ut et rundskriv der nemndene får tydeligere føringer for hvordan loven skal tolkes. I rundskrivet trekkes grensene opp for hva som er tilstrekkelig for å innvilge en senabort. - I 2010 opprettes en sentral klagenemnd ved Rikshospitalet, dette for å unngå regionale forskjeller. Klagenemnda får oppgaven med å behandle alle senabortbegjæringer som avslås. Justert for befolkningsvekst utføres ferre aborter I Norge nå enn på tidlig 70-tall

11 KVINNERS REAKSONER ETTER ABORT TI DAGER, SEKS MÅNEDER OG FEM ÅR ETTER INNGREPET ti dager etter seks måneder etter fem år etter Spontanabort Provosert abort Spontanabort Provosert abort Spontanabort Provosert abort Påtrengende minner Angst Depresjon Lettelse Sorg Skyld Anger DET GIKK NOK FOR FORT. DET ER VEL TYPISK: DU TROR DU ER KLAR Fra 1998 til 2004 ble det ved Sykehuset Buskerud utført en studie om kvinners psykiske reaksjoner på spontanabort og provosert abort. I ettertid har imidlertid reaksjonene kommet, og hun har dessverre ikke fått den oppfølgingen hun hadde trengt, sier hun. Kvinner med provosert abort hadde forhøyede gjennomsnittlige angstskår ved alle fire intervjutidspunkt, sammenliknet med kvinner i normalbefolkningen. Kvinner med spontan abort rapporterte mye sorg og tapsfølelse de første ukene. Kvinner med provosert abort hadde mer blandede følelser, med både sorg, skyld, lettelse og følelse av å ha valgt riktig. Tabellen er hentet fra denne studien. Bergenseren Lene Bjånesøy Engh gikk gjennom senabort i uke 21 fordi fosteret led av et svært alvorlig syndrom som ikke er forenlig med liv utenfor mors mage. Engh sier hun var heldig med legen og personalet ved Haukeland, og fikk god oppfølging der og da. - Min mann og jeg er ressurssterke mennesker, likevel fikk vi en tung tid. Vi var sikre og har aldri angret på valget vi tok. I den første tiden gikk det veldig opp og ned, men egentlig ganske greit. Vi var mest opptatt av å komme tilbake til hverdagen, tilbake i jobb. - Men det gikk nok for fort. Det er vel typisk: Du tror du er klar. Etter et halvt år gikk jeg på en smell. Jeg hadde ikke fått noen tilbud om samtaler eller hjelp. Jeg innså at jeg trengte hjelp til å bearbeide tvilen og tankene om hva og hvis. (Kilde til tabellen øverst: Studien Kvinners psykiske reaksjoner på spontan og provosert abort, laget av Anne Nordal Broen, Torbjørn Moum, Anne Sejersted Bødtker og Øivind Ekeberg, Sykepleien Forskning 01/06.) SENABORT JUNI / JULI 2012 MAGASINET PLOT

12 fantastisk. Hun ga stunden verdighet og viste omsorg. Det opplevdes trygt og fint, selv om det var foreferdelig vondt. Vi fikk tatt farvel. Vi opplevde at dette var vårt barn, at det var vi som styrte. Bjånesøy Engh sier de nok var heldige. - Vi traff en lege vi fant tonen med og beit oss fast i leggen hans. I ettertid har jeg hørt om mange som har vært mindre heldige. Jeg tror Norge trenger et helhetlig opplegg, faste rutiner for hvordan helsevesenet skal håndtere sånne saker, sier hun. Hun forteller om hva hun har hørt: Mødre som blir sendt rett inn på badet med et bekken og som får beskjed om å banke på når de er ferdige. JEG REISER TIL Stavanger og prøver å nøste videre i historien fra skyllerommet, men på Universitetssykehuset møter jeg den vennlige men avvisende dørvakten det norske helsevesenet stort sett alltid har stående mellom en vanskelig sak og offentligheten: Taushetsplikten. Jeg får audiens hos Astrid Rygh, avdelingsoverlegen som leder abortnemnda. Rygh er en smilende og vennlig dame, men det hjelper fint lite i dag. Selv om hun aldri sier det rett ut får jeg, som jeg så ofte har gjort når jeg har jobbet med denne materien, en sterk følelse av at senaborter er noe vi ikke bør skrive om, ikke snakke om, ikke tenke på. Det er vanskelig. Det er tungt og fælt, og Astrid Rygh sitter foran meg og sier at hun må ta hensyn til pasientene, som kan kjenne seg igjen om hun snakker om konkrete tilfeller. Selvfølgelig må hun det. Jeg forstår jo det. Men det er noe litt hysterisk over dette. Hun vil helst ikke at vi skal ta bilder i det hele tatt. Noen dager og diskusjoner senere griner vi oss inn på et tomt rom, på en sengepost. En lite bad. Et skap. En kommode. Et seng med utsikten over byen. Om vi kan få se skyllerommet? Nei. Selvfølgelig kan vi ikke det. Ikke ta bilder, det er nå en ting, men heller ikke kikke inn på det. Er det spørsmålet jeg stilte henne for noen dager siden, om fosteret som levde på skyllerommet, som plager henne? Skyllerommet er, hvis jeg skal tro mine kilder, et rom med en benk, en vask eller to og ikke stort annet. Men noen av dem som har tatt abort på sykehuset i Stavanger ville slippe å se barnet og da kan det være tungt å Det vil kunne bli en påkjenning. Nei, sier Astrid Rygh. - Jeg mener at abort nær levedyktighetsgrensen er et lite, men etisk viktig område. Vi ønsker å bidra i debatten omkring dette. Men jeg er uenig i pressens bruk av detaljer i enkeltsaker, sier hun. Hun skulle ønske jeg heller kunne skrive om det som angår så mange flere de helt vanlige abortene. Et fair poeng, tenker jeg, og jeg sier det også, og hun forteller om Polen, der abort er ulovlig. Og jeg sier at joda, jeg har lest om 20-tallet i Norge, da hundre kloke koner og kvakksalvere ble pågrepet for å ha utført ulovlige aborter. Og ja, jeg ser det, at det er uforsvarlig. Og ja, jeg vet det, at antall aborter i Norge ikke har økt. Jeg vet jo det. Jeg fikk den samme fornemmelsen for en uke siden da jeg kontaktet Jordmorforbundet. De lurte på om Plot var et verdinøytralt magasin. Om jeg hadde noen meninger, holdninger. Det skjer overalt. De er livredde for at debatten skal gli rett inn i det gamle sporet med de gamle frontene. Moraliseringen. Synsingen. Skal det ikke være mulig å se på grensene vi har satt for hva som har livets rett uten å havne i denne forbaskede kryssilden? Astrid Rygh har rett. Det finnes et større bilde. De ulovlige abortene i tjuetallets Norge. Polen. Afrikanske land. Astrid Rygh sier at Mifegyne og UKE 34 LOVEN Det har forekommet senaborter så sent i Norge de siste ti årene, men da bare når fosteret har vært så sykt at det ikke har kunnet leve utenfor mors mage. 41 cm 2,3 kg FOSTERET Øyene åpnes når fosteret er våkent og lukkes når det sover

13 Cytotec, medikamentene man bruker for å abortere og som ligger på sykehussenga på det lille rommet vi i aller nådigst har fått kikke inn i, er å få kjøpt på internett. Det er sånn de gjør det i land der abort er forbudt, sier hun. Kanskje henger jeg meg opp i få, små og ekstreme tilfeller i den store abort-verden. Noen ganske få og ganske forferdelige diagnoser, incestsaker, narkomani. Men selv om overtidsabortene er få, er det ofte helt ute på kanten av et stup man nærmer seg en forståelse for hvor landet ligger. Jeg har fortsatt problemer med å forstå det helt, dette grenselandet. Jeg forestiller meg to fostere, begge i uke 22 av svangerskapet. Det ene er senabortert på grunn av mors livssituasjon, det andre er for tidlig født på grunn av en komplikasjon Begge puster. Begge er ute av mors liv. Og det er da jeg, en født tilhenger av selvbestemt abort, begynner å tenke: Hvis det ene skal kunne reddes fordi det tross alt er et levende menneske, hvorfor skal da det andre da legges tilside for å dø? Det finnes kanskje flere forskjeller på de to fostrene, men én er i alle fall denne: Det ene ligger der fordi mor ble akutt syk. Det andre fordi det ikke var ønsket. Er det der grensen går? VÅRE DAGER HAR medisinen kommet så langt at I man redder fostere i uke 22. Samtidig lar vi like gamle fostere dø. Var det ikke akkurat det som skjedde den dagen på Universitetssykehuset i Stavanger? Et fosteret på grensen til et menneske? Den samme forbaskede dørvakten, det er han som melder seg til tjeneste igjen. - Jeg vil verken bekrefte eller avkrefte konkrete hendelser, men kan på generelt grunnlag si at abortnemnden fatter sin beslutning ut fra en samlet vurdering av sakens sider i forhold til abortlovens bestemmelser, sier Astrid Rygh. Og jeg forstår henne så godt. Men skal vi stoppe der? La være å si noe som helst om disse overtidsabortene, droppe debatten om hvor grensene går fordi folk som har gjennomført slike kan reagere? Astrid Rygh svarer høflig og etter beste evne. Samtidig får jeg stadig bedre kjennskap til hva som faktisk skjedde den dagen på skyllerommet - og hva som har skjedd etterpå. Jordmødre forteller at de har tatt opp med legene om ikke de kan hjelpe fosteret til å dø. Det kan de ikke. Aktiv dødshjelp er ulovlig i Norge. DET TOK TRE timer før fosteret døde på skyllerommet. Det ble svakere og svakere, naturligvis, men det var tegn til liv i over tre timer. Universitetssykehuset i Stavanger «vil ikke kommetere eller bekrefte opplysningene», sier Astrid Rygh til meg senere, i et skriftlig svar. På generelt grunnlag sier hun at «fosteret kan vise livstegn i form av reflektoriske rykninger, gisp og hjerteaksjon mye før det er levedyktig». - JEG MENER ABORTER NÆR LEVEDYKTIGHETS- GRENSEN ER ET LITE MEN ETISK VIKTIG OMRÅDE. VI ØNSKER Å BIDRA TIL DEBATTEN. Astrid Rygh, Leder for abortnemda og overlege ved Stavanger Universitetssjukehus. SENABORT JUNI / JULI 2012 MAGASINET PLOT

14 75 % av abortene skjer innen utgangen av 9. uke, % innen 12. uke. TORSDAG 10. MAI smeller det igjen. Bente Thorsnes, jordmora på Rikshospitalet, uttaler seg i Aftenposten. I femten år har overtidsaborter pågått i Norge uten at noen har debattert det, men akkurat nå, denne våren, begynner nyhetene å poppe opp som sopp i regnvær. Bente Thorsnes sier det samme i Aftenposten som hun sa til meg: Hun har opplevd at fosteret lever etter senaborter. Et stadig tydeligere bilde tegner seg: Historien fra Universitetssykehuset i Stavanger er ikke unik. Og nå løsner det overalt. Jeg kommer i kontakt med flere sykehusansatte som forteller de samme historiene: Unge jenter med friske fostere som får abortere i uke 22. Fostere som lever etter aborten. Det har pågått lenge. Det skjer stadig, sier de. I brevet jordmødrene på fødeavdelingen på Rikshospitalet sendte til Helsedirekoratet i fjor sommer, het det at enkelte aborterte fostere lever opptil 90 minutter. Jordmødrene ba om at det var siste gangen de måtte oppleve noe lignende. I Stavanger, finner jeg ut, kontaktet jordmora legen den vinterdagen. Han skulle selv få se det levende fosteret som lå der mens minutter ble til timer. For fosteret ville ikke dø. Og hva skulle de gjøre? Gi det smertestillende? Prøve å redde det lille vesnet som tross alt er der fordi det ble abortert? SÅ SNART EN senabort innvilges etter et møte mellom en abortnemnd og en gravid kvinne, får kvinnen en tablett av typen Mifegyne. Denne stanser tilførselen av næring til morkaka, og får morkaka til å svikte. Rundt 48 timer etter at hun har svelger tabletten, legges kvinnen inn på sykehuset, oftest sent en kveld. Så vekkes hun grytidlig på morgenen og får en annen tablett, denne gang av typen Cytotec. Denne får hun hver tredje time, og den fører til at riene og etter hvert fødselen begynner. Timingen er dermed perfekt; aborten begynner i et hverdagsskift på fødeavdelingen. Problemet er bare at et foster på 500, kanskje 600 gram, kan finne på å overleve to døgn med sviktende morkake. Enkelte kilder jeg snakker med på norske sykehus, mener det er regelen heller enn unntaket at det finnes tegn til liv. «Det forekommer ikke sjelden», sier en. «Det pleier bare å vare noen minutter, men en halvtime forekommer også». Da jeg snakket med Thorsnes på Rikshospitalet, sa hun at det oppleves som en forferdelig belastning for en jordmor å legge et levende barn tilside mens kolleger på naborommet prøver å redde et annet like gammelt barn. Hun fortalte om kollegaer som hadde hatt mareritt om det de hadde opplevd. Og nå dukker sannelig seksjonssjefen ved Rikshospitalet også opp i nyhetene. Hun forteller at de pleier å legge fosteret i et teppe og la det ligge for seg selv hvis foreldrene ikke ønsker å holde det. - Og vente på at det skal dø? spør NRK. - Ja, svarer seksjonssjefen. Jeg snakker med jordmødre som forteller at de har tatt opp med legene om ikke de ikke kan hjelpe fosteret til å dø. Det kan de ikke. Aktiv dødshjelp - NÅR FOSTERET ER FØDT ER DET ET MENNESKE. DA HAR DET RETTIGHETER PÅ LINJE MED ANDRE Ola Didrik Saugstad, Leder for kvinne- og barselhelseavdelingen, Oslo Universitetssykehus om aborterte fostre som viser tegn til liv

15 Mellom en av fire og en av fem kvinner opplever abortinngrep i løpet av livet. er ulovlig i Norge. Jordmoren kunne blitt anmeldt, mens abortnemnda som hadde godkjent aborten selvsagt ville gått fri. Så da må de heller bare vente på at fosteret - eller barnet - dør av seg selv. DEBATTEN OM DISSE tingene er fersk i Norge, men i Danmark har de vært gjennom det. Sommeren 2010 sto en mor fram og fortalte at hun etter en senabort i 21. uke merket at barnet, som hadde ryggmarksbrokk, hadde et hjerte som slo. Hun lå med barnet på magen til det døde etter en time. Ved sykehuset i Århus forbereder de alle som skal gjennomføre så sene aborter, og ønsker å se fosteret, på at tegn til liv kan forekomme, kom det fram. I kjølvannet av avsløringen oppsto en debatt om injeksjon av kalium i fosterets hjerte som en mulig løsning for folk som vil slippe å se at det er liv i fostere. Det er åpning for dette i Danmark, men det forekommer sjelden. I Norge er kaliuminjeksjon ulovlig bortsett fra i helt ekstreme tilfeller der en av to tvillinger er alvorlig syk og må aborteres. Her gjøres ikke noe aktivt for å ta livet av fosteret ved en abort. Det pleier å dø i løpet av prosessen, men medikamentene er ment å sette i gang fødselsen, ikke å ta livet av fosteret. Man skal jo ikke drepe. Hvor ofte lever fosteret etter en senabort? Den danske landsforeningen for spedbarnsdød opplyser at den får fem til ti henvendelser i året fra foreldre som har opplevd livstegn etter en abort. I Norge vet man ikke, men jeg hører fagfolk si det ikke er sjelden. ROSSANO, HELT SØR i Italia, overlevde et foster I våren 2010 i 20 timer etter en senabort i uke 22. Politiet etterforsket saken som drap ettersom det medisinske personellet bare lot barnet ligge. «Vi må huske at gutten, straks den er født, er en italiensk statsborger som alle andre og har rett på samme rettigheter som andre», het det i en uttalelse fra det italienske Helsedepartementet. Den italienske lovgivningen er i prinsippet nokså lik den norske: Den forbyr abort når det er en mulighet for at fosteret vil kunne leve uavhengig av moren. Dagbladet spurte professor Tore Henriksen ved Kvinne- og barneklinikken på Rikshospitalet om hendelser som den i Italia kunne finne sted i Norge. «Nei», svarte Henriksen. «Etter uke 18 vil abort bare være tillatt hvis man vet sikkert at barnet ikke kan overleve, for eksempel hvis det er født uten hjerne». Det var vel omtrent sånn jeg også trodde det var. Dermed har jeg sluppet å tenke på det. Abort er en rettighet kvinner har, og ferdig med det. SENABORTEN I STAVANGER skjedde i vinter. Når jeg spør abortnemndleder Astrid Rygh, svarer hun på generelt grunnlag at innskjerpingen (jeg merker meg her at Helsedirektoratet omtaler det som presiseringen) fra direktoratet først kom 5. mai. Det var først da sykehuset mottok meldingen om at aborter i uke 22 ikke er lov. - Praksisen i den sentrale ankenemnda vil ha innflytelse på primærnemndenes behandling av SENABORT JUNI / JULI 2012 MAGASINET PLOT

16 Oslo har tradisjonelt vært fylket med høyest aborthyppighet, og er det stadig med 18,8 per 1000 (2008). saker der man er nær grensen for levedyktighet, sier Astrid Rygh. Sagt med andre ord: De ville aldri gjort det samme igjen nå. M EN DENNE T YPEN sene aborter har altså vært vanlig på mange sykehus og i mange år. Og kvinnene som søker om senabort har ikke gjort noe galt. De har benyttet seg av sin rett til å fremme sin sak, den har vært saksbehandlet og det er fattet et vedtak. De har sikkert også stått i forferdelig vanskelige situsjoner. Grunnen til at aborten i Stavanger fant sted så sent, var at Universitetssykehuset i Stavanger var blitt «forsinket», finner jeg ut. Akkurat hva som ligger i det, lykkes det meg aldri å få bekreftet. Blant jordmødrene diskuteres det om det kan ha vært prøveresultatene som ble feilsendt. En annen forklaring kan være at hurtigtestene av kromosomfeil enkelte ganger er teknisk mislykket, og at den endelige kromosomanalysen tar et par uker Mange av tilfellene av aborter i uke 22 i Norge kan skyldes det: At fostervannsprøver ikke tas før i uke 20 og at de endelige resultatene tar noen uker. Hvorom allting er; svangerskapet hadde passert 22 uker da sykehuset gjennomførte aborten, selv om det ble senere enn tenkt. Og det var altså denne forsinkelsen som førte til at fosteret rakk å bli over 600 gram, over 30 centimeter før det ble fjernet fra mors liv. M EN VAR DET et menneske? Jeg klarer ikke fri meg fra spørsmålet, selv om det vel er like håpløst som det er viktig. Verdens Helseorganisasjon mener fostere som fødes etter 22 uker og veier mer enn 500 gram skal defineres som premature spedbarn. Akkurat hvor grensene går, varierer noe fra land til land. I Australia går den for eksempel ved uke 20 og 400 gram. Definisjonen av levendefødt er, ifølge en veileder fra Medisinsk Fødselsregister i Norge, «ethvert foster etter utgangen av 16. svangerskapsuke og som etter fullstendig adskillelse fra moren viser tegn til liv, dvs. har hjerteslag, åndedrett eller muskelaktivitet». Det skulle altså ikke være noen tvil om at et over 600 gram tungt foster i 22. svangerskapsuke offisielt er levendefødt såfremt det puster. I de interne byråkratiske rutinene som gjaldt fram til 24. januar 2011 ved Universitetssykehuset i Stavanger heter det at det bør være «helt spesielle situasjoner hvis barn født før uke 23.0 skal regnes som levendefødt. Barn som er født etter induserte aborter må ikke klassifiseres som levendefødt.» Rutinene ble endret 24. januar og i dag refererer sykehuset også til Folehelseinstituttet som fastslår at aborterte foster ikke skal registreres som levendefødt. I de gjeldende rutinene til SUS heter det at et abortert foster skal «registreres som dødfødt selv om det forbigående viser tegn til liv etter at det er fullstendig adskilt fra moren». Altså: Lever UKE cm FØDSEL 3,6 kg 82 83

17 I 2001 var det aborter blant tenåringer, tallet økte til i fosteret etter en prematur fødsel for eksempel utløst av svangerskapsforgifting, er det levendefødt. Lever det etter en abort, er det dødfødt. Det er med andre ord ikke det lille vesenets tilstand som avgjør om Norge ser på det som et levende menneske eller et dødfødt foster, det er måten det kom ut av mors liv på. Intensjonen avgjør. Ikke resultatet. Hvorfor kalle et foster som puster og lever i tre timer for dødfødt? For å slippe å fortelle foreldrene at det som kom ut etter aborten var over 600 gram? For å slippe å si at det lå der og pustet og hadde puls og vi gjorde ingenting og til slutt døde det? For å slippe papirarbeidet? Intensjonen med det Universitetssykehuset i Stavanger gjorde var at fosteret ikke skulle overleve. Men når man er født, puster, når hjerte slår, er det ikke da som i Italia, at man er statsborger, menneske, et individ med menneskerettigheter? Nei. Man er senabortert. Død. Død, selv om man lever. Det vil si: Mange leger, som Astrid Rygh, vil bestride at fosteret faktisk lever. Når jeg spør, svarer hun at det kan vise «livstegn», «kramper». Det varer noen minutter, og ja, det forekommer. Men det betyr ikke at fosteret er levedyktig. Det kan se ut som liv, men det er i realiteten kramper. Men statistikken forteller en historie om fjorten fostre som ble abortert i uke 22, 23 og 24 uten å ha alvorlige diagnoser. Og fosteret i Stavanger; hadde det bare kramper der det lå med puls og pust? Kramper i tre timer? JORDMØDRE I STAVANGER krevde oppvask. De ville ha svar. De orket ikke det mer. På debriefingsmøtet tre dager etter beroliget legene jordmødrene med at fosteret i en slik situasjon vil være bedøvet av alvorlig oksygenmangel og kulldioksidopphopning som svekker en eventuell hjernefunksjon. Det fungerer som en form for narkose, sier Astrid Rygh til meg i ettertid. På møtet var de enige om at så sene aborter er vanskelige for de ansatte å takle. En jordmor foreslo at de som skal på jobb bør forberedes på hva som er i vente før hun kommer på jobb. Så var det over. Universitetssykehuset i Stavanger holder seg med et Etisk Råd. Rådet ble aldri kontaktet om denne saken. Etter hva jeg forstår ei heller Fylkeslegen. SJUENDE ETASJE, MED utsikt over en byregion I med så høye fødselsrater at det snart er tomt for ledige hus, ligger avdelingen på Universitetssykehuset i Stavanger delt i to. De syke, de med svangerskapsforgifting, de som gjennomfører aborter, ligger på noen av rommene. Litt lenger nede i korridoren er de friskeste i fylket på det såkalte fødeloftet. Det er en besynderlig hverdag for jordmødrene og sykepleierne. Jeg hører det samme her som jeg har hørt fra andre sykehus: Noen mennesker klamrer seg til det fosteret de har, uansett hvor skrøpelig det er. Andre vil absolutt ha det bort. Sånn er det på norske sykehus i 2012: På skyllerommet blir et levende foster i 22. uke lagt til side for å dø, mens leger, sykepleiere og jordmødre på naborommet kjemper alt de orker for å redde et like gammelt fosters liv. JEG VENDER NESA mot hovedstaden, snubler inn gjennom korridorene på Rikshospitalets avdeling for pediatrisk forskning på leting etter svarene jeg ikke kan få fra den pliktoppfyllende taushet. Ola Didrik Saugstad er en av de mest meritterte norske medisinerne, og en stemme i offentlige debatter om medisinsk etikk. Han er professor 1 i barnesykdommer og overlege i nyfødtmedisin, leder for Kvinne- og Barnehelseavdelingen og bestyrer for Pediatrisk forskningsinstitutt. Han har forsket på gjenoppliving av nyfødte siden 70-tallet. Han revolusjonerte medisinen på feltet da han påviste at man burde bruke luft snarere enn ren oksygen forskningen hans viste at det ga nedgang i dødsraten på rundt 30 prosent, og i 2010 ble luft anbefalt i internasjonale retningslinjer. Det betyr at flere hundretusen nyfødte liv kan reddes årlig på verdensbasis. Saugstads CV er lenger enn en lang artikkel i Plot. 330 artikler i SENABORT JUNI / JULI 2012 MAGASINET PLOT

18 Aldersgruppen med størst aborthyppighet er år. I denne aldersgruppen er det også mange svangerskap. medisinske tidsskrifter, tidligere president i den europeiske perinatalmedisinske forening og ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for innsatsen hans for barnemedisinsk forskning». Saugstad har tidligere uttalt at det ikke finnes noe bestemt punkt i fosterets utvikling, noen milepæl - ikke etter unnfangelsen. Forskningen viser, har han sagt, at alt annet er en gradvis utvikling. En graf som stiger jevnt fra unnfangelse til fødsel. Han sier han enkelte ganger har fått telefoner fra bekymrede jordmødre som synes det er vanskelig å være med på aborter etter uke Mitt inntrykk er at det har foregått i alle år. Saugstad mener det kan forekomme ekstreme tilfeller der så sene aborter er eneste riktige utvei. Det bør likevel ikke være lov, men heller representere et unntak til loven. Han vet det forekommer at fosteret lever etter en abort. Jeg spør hva man som medisiner bør gjøre hvis man står der på skyllerommet og fosteret i uke 22 eller 23 puster, hvis hjertet slår i time etter time. Det er jo en håpløs situasjon, tenker jeg: Det skulle være en abort, men fosteret lever. Hva kan man gjøre? - Jeg mener man da har plikt til å sette i gang livredding. Når fosteret er født er det et menneske. Da har det rettigheter på linje med alle andre. - Men intensjonen med inngrepet var jo at fosteret skulle dø. Skal man da gå tilbake til foreldrene å si beklager, aborten var mislykket, barnet lever? Saugstad blir stille et øyeblikk. - Det er vanskelig, dette. Jeg ville nok ikke koblet på alle apparater på sykehuset, men noen. Og i alle fall et ullpledd, kanskje noe lindrende. Det handler jo om prognoser, dette her. Hva man kan få til. Man må legge opp behandlingen etter det. Saugstads poeng er at alle pasienter, enten det er et nyfødt barn eller en 90 år gammel mann med hjertestans, skal behandles, men at prognosene avgjør behandlingens art og intensitet: På samme måte som med en 90 år gammel mann med hjertestans og dårlig prognose, kan en lege vurdere at et foster som lever etter en abort i 22. uke har så små sjanser til å overleve at man justerer behandlingen etter det. Den nitti år gamle mannens hjerte blir kanskje ikke forsøkt igangsatt. På samme måte skal man kanskje ikke kople det 22 uker gamle fosteret til en respirator. Men det har krav på en form for behandling uansett. - Man må prøve, kanskje se om pustehjelp hjelper, for eksempel, sier han. - Så i prinsippet skal barnets liv kunne reddes selv om det er abortert? - Ja. Det har rettigheter når det er født og lever. Man kan ikke legge det tilside for å dø. LINJA NORGE HAR trukket opp, grensen for hva som er et menneske, hvor går den? Loven sier at når den 18. uken av et svangerskap er passert, handler det om hva som er levedyktig og ikke. Men det er kanskje ikke er helt sant. Det har i alle fall ikke vært det. Fra 1999 til i dag har det også handlet om hva som er ønsket og ikke: Hvis det 22 uker gamle vesenet som ligger der viser tegn til liv etter en for tidlig fødsel, skal det registreres som levendefødt. Er aborten provosert, er fosteret dødfødt uansett hvor mye det lever. Det var noe med den grafen; grafen over et livs verdi, som stiger jevnt etter uke 12. Når fosteret en dag ser dagens lys, puster og lever, oppnår det samme verdi som mora har hatt hele tiden. Det var i alle fall sånn mange av oss trodde det skulle være. 16. mai ba Helse- og omsorgsministeren Helsedirektoratet om å sette ned en uavhengig faglig ekspertgruppe som skal gjennomgå regelvert og praksis som har vært knyttet til bestemmelsene i abortloven, både i de primære abortnemndene og i den sentrale abortklagenemnda. Gruppen skal blant annet bestå av jurister, leger og jordmødre