Mange sterke inntrykk på klassetur med Aktive Fredsreiser

Transkript

1 Mange sterke inntrykk på klassetur med Aktive Fredsreiser Å reise på klassetur med Aktive Fredsreiser er helt unikt, både på godt og vondt. Følelsen man får når man møter ondskapen i konsentrasjonsleirene er vanskelig å forklare for folk som ikke har vært der. Det er forferdelig og umenneskelig. Det kjennes uvirkelig for oss som står der. Latter og støy fra ivrige og forventningsfulle ungdommer svirrer i ørene til bussjåføren. Noen tar bilder for å dokumentere bussturen, noen synger og ler, mens andre helst vil lukke øynene og sove. Nattemørket henger over bussen som en beroligende skygge, og snart er det stille i bussen. Ungdommene sover. Prøver i alle fall. En liten stopp på en bensinstasjon gir liv i gjengen, og foran toalettet danner det seg en lang kø. Det er artig å være på tur. Spennende å reise uten foreldre, for mange er det første gangen. Vi er på klassetur med Aktive Fredsreiser. Det er en organisasjon som arrangerer reiser for skoleklasser til blant annet Polen og Tyskland for å besøke konsentrasjonsleirene Auschwitz og Sachsenhausen. Vi er nå to klasser fra Rissa videregående skole som sammen med vår fantastiske reiseleder Petter Karlend har satt kursen mot disse landene. Vi skal også besøke Tsjekkia. Vi har arbeidet mye med turen på forhånd, og er ganske forberedt på hva vi kommer til å møte. Tror vi i alle fall. Første stopp er Polen. Kulden slår i mot oss i det vi kommer ut i Krakows folksomme gater. Ingen sommertemperatur her heller. Bilene suser forbi, og det gjelder å være oppmerksom. Krakow er en stor og utfordrende by for oss som kommer fra ei lita bygd. En mørkhåret dame med rød jakke løper bortover fortauet med et barn på slep. De som ser henne diskuterer hva dette hastverket kan være. Har hun blitt frastjålet noe? Eller har hun det bare travelt? Reiselederen gir oss litt enkel informasjon om gamlebyen, og etterpå får vi gå litt rundt for oss selv. Det er spennende, og vi føler oss store når vi får gå alene. Vi holder oss alltid tre og tre sammen for å være på den trygge siden. Hvis noe skjer, kan en være igjen og en gå å lete etter hjelp. I sju tiden møtes vi og drar sammen til hotellet. Stemningen i bussen er spent. Vi gleder oss til å se hotellet, og lager oss egne bilder av hvordan det ser ut. Aller mest spent er vi likevel på morgendagen. Da skal vi besøke Auschwitz 1 og Auschwitz 2 Birkenau. Hvordan dette blir, Side 1 av 8

2 vet ingen av oss, men vi er alle enige om at det kommer til å bli et tøft møte med en grusom historie. Dagen har kommet. Dagen da vi skal få se og høre om ondskapen som skjedde under andre verdenskrig. Det er en spesiell stemning denne dagen. Elvene virker litt fjerne, og mange bare tenker. Tenker på det vi snart skal få møte. Vi kommer til Auschwitz Birkenau, blir delt inn i to grupper og får hver vår guide. Så går vi inn. Området er så stort. Mye større en forventet. I det vi vandrer gjennom plassen får jeg en kald og ekkel følelse inni meg. Kjenner at dette stedet har ført med seg mye sorg og grusomhet. Vil egentlig ikke være her. Blir provosert og trist på samme tid. En klump i magen snurrer seg til. Vi går inn i et av husene, hvor det en gang i tiden var toalett for fangene. Guiden forteller: - Fangene fikk gå på do tre ganger om dagen. Da de først fikk gå var det om å gjøre å være kjapt ute, for de hadde bare tre minutter på seg. Og det var ikke toaletter nok til alle. Det er forferdelig og umenneskelig og kjennes helt uvirkelig ut for oss som står der. Ansiktsuttrykkene til elevene forandrer seg etter hvert som guiden forteller. Noen rynker pannen, mens andre rister på hodet. Tårer fyller øynene. At noe sånt kunne skje er uforståelig, og følelsen man får av å være der kan ikke forklares. Vi har forberedt oss godt i Side 2 av 8

3 forkant av dette besøket, men jeg tror aldri man kan forberede seg godt nok på en opplevelse som dette. Når man får høre om slike grusomme ting, spiller alt annet liksom ingen rolle. Jeg får lyst til og bare holde rundt alle jeg er glad i, fortelle dem hvor mye de betyr. Vi avslutter seansen med å stille oss opp i koret vi har spleiset sammen i forkant av turen, og synger tre sanger. Ei jente i klassen spiller tema fra filmen Schindlers liste med fiolinen sin. Det gjør hele opplevelsen ekstra sterk, i og med at deler av filmen er spilt inn i Birkenau. Filmen så vi før vi dro, og vi kjenner igjen enkelte av stedene hvor scenene foregikk. Vi legger ned blomster før vi går. Vi drar videre til Auschwitz 1, hvor dokumentasjonen på det som skjedde finnes. Her får jeg også en ekkel følelse inni meg, men jeg opplever denne leiren som litt mindre dramatisk enn den forrige. Kanskje fordi deler av denne leiren er gjort om til et museum. Over porten hvor vi går inn, ser vi det berømte skiltet som vi har sett bilder av flere ganger før. «Arbeit macht Side 3 av 8

4 frei.» Arbeid gir frihet. Det er faktisk det mest forferdelige og mest provoserende jeg noen gang har hørt. Det er umulig å fatte hvordan nazistene kunne mene dette. Videre byr dagen oss på et sterkt møte med et tidsvitne, Ragnhild Bråthen. Hun er 90 år, og overlevde kvinneleiren Ravensbrück. Øynene hennes er spesielle, det er akkurat som at man kan se tapperheten hennes i dem. Hun smiler. Hun har på seg en blå genser med en rød krage. Hun skjelver litt i stemmen, og man hører tydelig at tiden hennes som fange er noe som har satt preg på henne. Historien hennes er gripende. Gang på gang blir jeg sjokkert over det hun forteller, og det er fortsatt vanskelig å forstå at dette virkelig har skjedd. Dagen etter går turen til saltgruven i Wieliczka. Dette har vi gledet oss til. I dag skal vi få se noe av det vakre mennesket kan skape, i motsetning til det forferdelige vi fikk se i går. Besøket starter med å gå ned hele åttehundre trappetrinn. Nede i gruvene er det en magisk stemning. Etter hvert som vi beveger oss fra rom til rom blir vi stadig mer imponert over alle de små og eventyrlige detaljene. Alle rommene vi får se er så spesielle. Mange av oss slikker på veggene for å smake saltet, mens noen synes det er ekkelt å tenke på hvor mange som har gjort det før oss. Nede i katedralen «St. Kingas kapell» holder vi konsert. Det er utrolig vakkert. For en akustikk. Etter besøket holder klassens band «Karan» gateopptreden utenfor saltgruvene, til stor underholdning for både oss og forbipasserende. Side 4 av 8

5 «Karan» prøver seg som gatesangere utenfor saltgruvene. Vi reiser videre. Vi reiser til Tsjekkia, hvor vi besøker byen Lidice som ble brutalt jevnet med jorden. Alle mennene ble henrettet, mens kvinnene ble sendt til Ravensbrück. Unger som var Side 5 av 8

6 under femten år, og som ikke hadde et germansk utseende, ble gasset i hjel. Unger med et germansk utseende ble solgt til tyske SS-familier. I Lidice er det et kjent monument, en statue av alle barna som ble brutalt drept. Vi stiller oss foran det og synger. En av elevene synger «Gabriellas song» helt alene. Det er sterkt. Også her blir øynene fylt med tårer, og mange holder hender. Det er så uvirkelig. Her synger vi foran det kjente barnemonumentet i Lidice. Deretter kjører vi buss til Tyskland. Den siste dagen før hjemreise besøker vi konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Det var der de fleste nordmenn satt. Jeg tror mange opplever denne leiren som verre enn de to vi besøkte for noen dager siden. Denne dagen er vi litt mere forberedt på hva vi kommer til å møte, og da er det lettere å forstå det vi ser og hører. Her er det reiselederen vår som guider oss. Petter er flink til å fortelle. Han får oss til å leve oss inn i det han sier. - Jeg møtte et tidsvitne en gang. Han hadde vært fange i Sachsenhausen. Jeg spurte han hva han husket som den aller verste opplevelsen hans her i leiren. Han svarte at en gang hadde han hørt et lite barn som hadde grått. Plutselig ble det brått stille på gråten. Han gikk rundt hushjørnet hvor lyden kom fra, og da viste det seg at en av vaktene hadde løftet den Side 6 av 8

7 lille jenta etter foten og slått henne i veggen før han slapp henne rett ned på bakken. Like etterpå skjøt vakten seg selv i hodet. Denne historien gjør et sterkt inntrykk på mange. Tårene renner nedover kinnene. Jeg og venninna mi holder rundt hverandre. Klumpen i magen blir bare større og større. Verden er så veldig urettferdig. Himmelen er blå denne dagen, og sola varmer. Vi stiller oss i ring, og holder hender. Vi er stille i noen minutter, før vi nok en gang går sammen i koret og framfører noen sanger. Det er veldig godt å kunne gi noe, selv om vi aldri kan gi tilbake livet til alle de som ble brutalt drept i leirene. Vi avslutter med å legge ned roser, en og en. Korsang i Sachsenhausen. Side 7 av 8

8 Brått kommer dagen hvor vi vemodig skal reise hjem. Noen ønsker at turen skulle vart lengre, mens andre gleder seg til å komme til Norge. Stemningen i bussen er god, men samtidig litt trist. Nå skal vi ikke lenger stå opp til frokost sammen, og høre Petter fortelle interessante historier på bussen. Jeg ser ut vinduet. Det er fint vær. Morgensangen til Petter, som han har spilt på bussen hver morgen i løpet av turen, summer i bakgrunnen. Vi får høre den to ganger denne dagen. Elevene snakker sammen. Vi er enige om at vi er takknemlige for at vi fikk muligheten til å dra på en slik reise, og vi kommer alle til å savne denne turen. Denne opplevelsen har gjort noe med oss. Vi dro på tur som to klasser, og kommer hjem som ei gruppe. Det er vi alle glade for. Ida Lorentse Sæther Elev i 1st ved Rissa videregående skole Side 8 av 8