6RØR HIGH-END Messe: Musikk! Skandinavisk High-End magasin. HØYTTALERE: DynAudio Audio Physic Elac MBL

Transkript

1 Sommer årgang 57 Skandinavisk High-End magasin 6RØR TRANSISTOR D-FORSTERKERE fra kr HØYTTALERE: DynAudio Audio Physic Elac MBL Messe: HIGH-END 2012 NOK 119 / DKK 98 / SEK 119 INTERPRESS NORGE returuke: 35 Musikk! Glimmer & Gråstein Skeive Skiver Blanda akustiske drops

2 Fra gult til grønt - eller rødt? Det er liten tvil om at hi-fi bransjen slik som vi kjenner den, står ved et veiskille. Jeg kommer nyss hjem fra verdens største og viktigste hi-fi messe i München hvor opplevelsen av ha sett og hørt akkurat det samme i de samme lokalene for kort tid siden (året går vanvittig fort), var en nesten skremmende dejavu opplevelse. Denne opplevelsen er sikkert noe urettferdig, her var mange enkeltnyheter som var viktige nok. Men følelsen av at alt gikk på repeat, den er ikke til å underslå. Bortsett fra at flere av de største og mest fargerike aktørene siden sist er gått konk. Eller de er blitt kjøpt opp av invsteringsselskaper som ønsker å produsere mer lettselgelige lifestyle merkevarer, gjerne med god lyd. Men det siste som ekstrabonus! Og det verste med alle oppkjøpene, er at de opprinnelige musikkentusiastene forsvinner, og inn kommer støvsugerselgere og skoleflinke svakstrømsingeniører som betrakter læreboken som en bibel. For 3 år siden var den velkjente staben på den største standen på Münchenmessa avløst av dresskledde bruktbilselgere som fant samtalen seg imellom langt mer interessant enn å snakke med disse skrullete hi-fi nerdene. Det viste seg altså at nye eiere hadde overtatt. Men firmaets flotte produkter var heldigvis fremdeles å både se og høre. I fjor kom heller ikke de mange gode produktene på messa, firmaet hadde meldt avbud i siste minutt. I år kom de heller ikke, og nå gikk også ryktene om at all produksjon av seriøs hi-fi skulle erstattes av lifestyle lydprodukter. Alle de sterkt profilerte ingeniørene med sin solide miks av musikalsk og teknisk faglig bakgrunn, var forlengst sparket. Dermed er det heller ingen vei tilbake Den dagen begeistringen og entusiasmen ikke lenger er krumtappen i den stadig mer nisjepregede high-end bransjen, blir high-end biten bare en merkevaregreie for lettlurte musikkelskere med alt for mye penger og altfor dårlig selvbilde. Dette er selvsagt våte drømmer for finansgutta som mener at high-end betyr skyhøy avanse! Dermed forsterker de trenden med at det dyreste utstyret blir stadig dyrere samtidig som budsjettanleggene blir stadig bedre! Heldigvis kan vi i Fidelity bevitne at vi likevel opplever en positiv holdning fra mange aktører i bransjen som har møtt de dårligere økonomiske forhold i USA og Europa med innbitt fighting spirit som allerede har gitt oss klart bedre lydopplevelser til mindre penger enn før. Flere av de komponetene vi evaluerer i dette bladet, er entydig bedre i sin klasse enn hva vi har hørt tidligere. At også et lite teknisk miljø i trøndelag kan spise kirsebær med de store, hører forøvrig med til solid norsk forsterkertradisjon av verdensklasse Ansvarlig redaktør Knut Vadseth knuvadse@online.no Tlf: / Skribenter i dette nummer Kurt Lassen Jan Myrvold Tore Dag Nilsen Stein Arne Nistad Håkon Rognlien Anders Rosness Trond Torgnesskar Knut Vadseth Foto Knut Vadseth Grafisk design Idéverkstedet AS, tlf: Trykk Printall Annonseavdeling Tlf: ( ) Annonsemateriell annonse@ideverkstedet.no Kontakt redaksjon post@audiofidelity.no Diskusjonsforum Abonnement service: MediaConnect AS Postboks 265 Økern, 0510 Oslo Tlf: , faks: fidelity@kundetjeneste.no Etterbestilling av artikler som PDF: Pris: Kr. 50 pr side sendt på e-post Oppstart kr. 100 pr. blad. kristin@ideverkstedet.no Utgiver Forlaget Fidelity AS Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo ISSN Men HIGH-END 2012 var på mange måter et hvileskjær; lyset står på gult. Vil det skifte til grønt eller rødt? Også mye positivt skjedde i München. Og med entusiaster som Mark O Brien fra amerikanske Rouge, er det håp i hengande snøre: Sjefdesigneren og eieren har utviklet en helt ny hybrid forsterkerserie som tar det beste fra rørteknologien og det beste fra digitalteknikken. Selv hevder han at resultatet blir bedre lyd billigere. Vi får se- eller høre; kanskje allerede i neste blad.. For det er nettopp slike ting vi entusiaster i Fidelity vil sjekke nærmere på vegne av våre like entusiastiske lesere. Slik som vi gjorde med den franske forsterkeren Devialet som på en positiv måte bygger bro til livsstilsegmentet, uten lydmessige kompromisser. Og Devialet kan du lese mer om allerede i dette bladet Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav. 3

3 Innhold 57 nr 3/ dartzeel NHB-108 2x100 watt effekttrinn 36 Naim SuperUniti integrert «alt-i-en» stereoforsterker 6 Brev 26 Sec. op. Devialet D-Premier 40 HIGH-END Redaktørens valg 30 Redaktørens valg 2 50 Musikkomtaler: Godt norsk 12 Adyton Cordis 1,7 18 Audio Research Reference 150 stereo rørforsterker 32 Audio Physic Virgo 25 4

4 52 Musikkomtaler: Skeive skiver 66 Budsjett: Dynaudio Xeo 3 56 Musikkomtaler: Blanda akustiske drops 70 Audion Premier HIGH-END RIAA 78 MBL høyttalere 60 Monaco SA-100 stereo forsterker 84 HiFiMAN HE-500 & HE-6 hodetelefoner 62 Budsjettreferansen - test av NAD C390DD integrert forsterker 72 HIGH-END: Elac FS 509 VX-Jet 88 For audiofile viderekommende: Usynlige fiender & Hi-fi demoner 64 Budsjett: Marshall hodetelefoner 76 HIGH- END: Eximus DP 1 USB-dac 96 Neste nummer 5

5 Brev til leserne Til Fidelity Tak for et dejligt blad - nu det danske High Fidelity desværre måtte lukke. Jeg er udmærket tilfreds med erstatningen og fortsætter som abonnement, selv om I sætter prisen op. 1. I det seneste nummer er en beskrivelse af forstærkeren Hegel H70, og efter at have læst denne beskrivelse kunne jeg godt tænke mig at købe den forstærker. Jeg har tillige tænkt på at købe et par højttalere af mærket XTZ Mk. II, som markedsføres af Fyndbørsen i Sverige. De er testet i High Fidelity, Danmark, som gav dem en fin kritik for nogle år siden, det var før, Mk. II modellen kom på markedet. Jeg mener at have læst et sted, at de nævnte XTZ højttalere skulle være vanskelige at drive, og derfor vil jeg høre, om I vil mene, at den kombination, jeg nævner ovenfor, vil fungere? Eller er forstærkeren for svag? Hvis I har andre bemærkninger, er I naturligvis meget velkomne. 2. Mht. valg af kabler: Fyndbørsen markedsfører naturligvis nogle produkter og anbefaler disse således: - mellem forstærker og højttalere og Rekomenderar våra nya Star quad : - mellem forstærker og CD afspilleren? Rekomderar våra Blue Line kablar,väldigt prisvärda. Er der noget her, jeg skal være opmærksom på? 3. I skriver, at DA converteren i Hegel H70 forstærkeren er uovertruffen god. Betyder det, at jeg kan spille direkte fra min computer og overføre de digitale signaler uden videre? I så fald behøver jeg jo slet ikke købe en CD-afspiller? Jeg er flyttet til Grønland og står for at skulle købe nyt anlæg i min bolig her, mens det gamle bliver stående i Københavner-lejligheden. Min smagssans er det neutrale. Musikken, som den er, den ægte vare, hverken mere eller mindre. På forhånd mange tak for svar. Morten Jørck Danmark Jeg forventer null problemer med Hegel H-70, men kjenner ikke dine blå kabler. Mvh Knut To innspill OAS Fornøyelig og forvirrende i nr. 56 En virkelig fornøyelig og utfordrende artikkel mht forkortelsene. Men når det gjelder Rogers hester som løper fra høyre til venstre? Når jeg spiller Paul Simons «Cars» (Hearts &Bones) stemmer det når han synger «driving on the left» og «..on the right» i høyttalerne. Akkurat som Rogers hester forsvinner ut til høyre. Så hva erfarer alle dere andre som nok har spilt kutt 6 på «Amused to Death»? Vinylens ABC Ingen bestrider Gunnar Brekkes kompetanse, men det synes synd dersom det ikke er kjent at vinyl også kommer i 10 tommere. Jeg har siden nyttår nydt The Who på vinyl i regi av Pete Townsends «The Quadrophenia Demos 1» takket være min datter. Her kommer heldigvis bassen til John Entwistle med! Anbefales!! Espen Lange Kære Fidelity Tak for et fantastisk blad som jeg læser med stor fornøjelse. Sammen med et par udenlandske. Om I en gang vil præsentere et hjemme hos med et high-end vintage anlæg så står mit hjem til rådighed (det tager tre en halv time med bil fra Oslo, min kone kører strækningen hver uge da hun arbejder på Oslo universitet). Jeg kører med to anlæg - SE (Audio Note med Border Patrol) og push pull med Lectron (helt gennemrenoveret). Med nos rør eller de specielle 300B rør som I ser på billeder. En gammel gennemrenoveret OVC rørforforstærker, oprindelig bygget for Peter Qvortrop til hans butik Audio Consult i København (da han havde Audio Innovation), men siden blev forbindelsen afbrudt og de forsatte med eget (alle kondensatorer Jensen). Kabler Audio Note og gamle Audio INnovation højtalerkabler. Mono spilles på THorens 124, med oprindelig Ortofon arm og SPU, stereo på Voyd Valdi med Orion arm. FM er Fischer, og bånd (har koncertoptagelser helt tilbage til min teenagetid i 1960erne fra Montmartre i Kbvh og koncerter etc dengang Tandberg og Beomaster ) er på den fantastiske Revox G36, (tilhørte først jazzpianisten Jan Johansson, så den har en fin biografi). Højtalerne er gamle 15 tommers Tannoy fra 1970erne (renoveret med Jensen kondensatorer i delefilter og audio note kabler), og til dem har en gammel højtalerkonstruktør fra Göteborg designet og bygget helt nye resonansfrie, udmålte kabinetter i finsk birk. Navnet er Stridbeck, hans søn driver firmaet videre med forskellige transistorkonstruktioner, som har fået gode anmeldelser, men faderen kan noget med højtalere, han startede højtalertraditionen i Göteborgsområdet. For et syns skyld CD med TEAC VRS 10 som drivkilde og Audio Note DAC. Og til perioden med kassette bånd Nacamischi. Mit lytterum er vores stue på 80m2, 8x10m, åben bagud til hall og køkken, ingen stående resonanser, helt optimalt. Jeg synes nu langt om længe at mine anlæg er helt på top og har ingen umiddelbare planer om udskiftninger. Men har fået tilbudt en EMT 950 pladespiller fra DR i bytte for mine gamle Dynacoer MkIII med originale GEC rør og nænsomt renoveret. SÅ vi får se. De bedste hilsner, Kristian Kristiansen Danmark 6

6 Hei Knut! Takk for hyggelig OAS-middag og interessant prat i München! Jeg tar din utfordring på strak arm, og sender noen linjer messeinntrykk som du kan bruke i bladet hvis du vil. Har holdt det kort og prøvd å tenke litt utenfor boksen, slik at ikke alle fremhever TAD J. Hilsen Egil High end-messa i München byr på lydopplevelser i verdensklasse, men også mye øreslitende horn- og keramikklyd like skarp som en dårlig bayersk schnaps. The Ocean Way Etter noen timer gjorde det derfor godt å senke skuldrene og ta en timeout i rommet der danske Vitus og franske Focal i fellesskap tilbød en organisk, ørevennlig og høyst velklingende musikktilnærming. Flere systemer presenterte en lignende lydsignatur, blant dem D Agostini/Sonus Faber og TAD, Pioneers cost no object-satsing. «Alle» kappes om å kåre TAD, MBL eller andre multimillionsystemer til messas beste lyd. Og det kan det være god grunn for i hvert fall hva gjelder TAD. Likevel var det en helt annen lydopplevelse som ga meg godfølelsen og gåsehuden: Ocean Way Audio, hjemmehørende i Burbank, CA. For oss som har vokst opp med JBL, Altec Lansing og Infinity (mens dette merket ennå var amerikansk), var det som å komme hjem. Her ble det servert fet California-lyd fra svarte kasser med store basselementer og horndiskanter helt uten skarpe kanter. Deilig!! Å bli eksponert for dette ville skremt det hvite ut av øya på en hvilken som helst svensk keramikkmembranhøyttalerkonstruktør. Her smalt ikke skarptrommene i øra som knivstikk, cymbalene etset seg ikke fast i trommehinnene og ikke var det ferrarifart heller. Det var mer som å duve langs US Highway 1 i en svær V-åtter mens sola synker i Stillehavet og verden er god. The Ocean Way. Say no more. Egil Erlandsen 7

7 Brev til leserne Hei! Hvorfor ikke benytte anledningen med omlegging til å tilby et elektronisk abonnement? Hadde dere gjort det, ville jeg abonnere. Forøvrig er linken til «Hele bladet» av Fidelity 49 død, så det hadde vært fint om den blir rette. Med vennlig hilsen O.M. Øverland Hell Hei Jeg flytter til Taiwan om en måneds tid. Ser helt klart at det mest hensiktsmessige for min del vil være å benytte meg av pdf utgavene av bladet. Har dere egne løsninger for slikt, eller er det slik at man automatisk får tilgang til pdf utgavene når det tegnes vanlig abonnement? Jeg har i prinsippet ikke behov for å få tilsendt selve bladet, så for meg vil papirutgave bare være smør på flesk. I fall dere ikke har slike ordninger, er det noe dere kunne vurdere? For å si det enkelt: innholdet i bladet er så bra at jeg gjerne betaler vanlig abonnementpris for pdf filene hvis jeg kan slippe å få bladet tilsendt til Taiwan :-) På forhånd takk Mvh Jan Magne Thorsen Gläss cd-kantskärarmaskin Hej, läste i senaste numret av Fidelity en positiv test av Gläss kantskärarmaskin, vilket föranledde mig att köpa en sådan från Svalanders i Sverige. Prisuppgiften i er tidning avvek mycket kraftigt från verkligt pris, som i Sverige är 5800:-. Anledningen till att jag skriver dessa rader är inte detta med prisuppgiften, utan jag undrar om testen utfördes helt i enlighet med tillverkarens instruktioner, vilka menar att kanten efter genomförd kantskärning ska färgas med svart permanent tusch. I er beskrivning av finessen med kanskärning ansåg ni att den i första hand låg i att skivan snurrade mer vibrationsfritt efter behandlingen, p.g.a. att den var rundare, och att skivan därmed blir mer lättvaläst. Tillverkaren betonar mer vikten av att minska interna reflexer i polycarbonatet som kan störa avläsningen. Bägge faktorerna kanske är viktiga? Eftersom jag nu själv ska börja hyvla mina cd-skivor undrar jag om det goda ljudförbättrande resultat uppnåddes utan svarttuschade kanter. Vore skönt att slippa måla kanterna. Med Vänliga Hälsningar från en äldre musikälskare med öronen i behåll. Göran Lundmark, Sverige Nei, vi benyttet ikke tusj da denne ved en feil ikke fulgte med, men vi opplevde forbedringene som store selv uten dette, noe vi slett ikke hadde forventet. Men vi tenkte at det neppe ble dårligere med tusjen, slik at maskinen uansett måtte anbefales. Vi har bestilt en til oss selv også! Og prisen var, heldigvis, en trykkfeil. Knut V Elektronisk abonnement Hei! Jeg abonnerer på The Absolute Sound, Sterephile etc. i elektronisk utgave. Hadde dere hatt et elektronisk abonnementstilbud, ville jeg nok ha benyttet meg av dette. Dere har jo åpenbart ingen tekniske problemer med selve produktet i og med at gamle utgaver kan lastes ned fritt. Med vennlig hilsen O.M. Øverland Hell Vi jobber med saken, men heller ikke dette er så enkelt som det kan se ut for... KV Hei Håkon, Jeg ser meg faktisk nødt til å legge ut en kommentar / info vedr. det du skriver om MC impedance settingen på GT40. Dette er fra min side nødvendig tilleggsinfo. Ville bare nevne det så du ikke oppfatter det som negativ kritikk av det du har skrevet. Legger ved kopi til Knut så han også er informert mvh / Best regards Paul Mortensen PM Audio AS Jag ska inte terrorisera dig, men kan efter test ikväll på tre skivor (utan tusch) bekräfta att det händer märkvärdiga saker med ljudkvaliten efter kantskärning. (Audio-Research CD 3-balanserade Harmonic technology Silway lll-accuphase E-408- Harmonic Tech..bästa högtalarkabel- JBL Array 1000) Alla parametrar som definierar väljud förbättras avsevärt. Mitt bästa tweakköp nånsin! Tack för att din tidning påminde mig om denna maskin. Ha det bra från Göran Lundmark, Sverige Slangeolje og snurrepiperier Ser at bladet tar for seg slangeolje i nr 56, og at Tømmervik er svært knipen på sin ART, siden denne produsenten har fått den siste olje, og han bare har halvannen skvett igjen. Da jeg tidligere i vinter kom over en halvfull penn med Stoplight, prøvde jeg å finne ut om det fortsatt er mulig å skaffe denne. (For yngre og glemske lesere: Ei irrgrønn gugge som skal smøres på cd-kanten. Lurer på om en fargetilpasset Heftegrunn vil gjøre samme nytten.) Jeg har ikke kommet over Stoplight, men kom over noe som kan være i samme gate som ART. Digital Systems & Solutions tilbyr noe de kaller UltraBit Platinum. Dette er en væske som skal endre brytningsindeksen mellom cd-platens overflate og luft, og dermed gi en bedre optisk impedanstilpasning for laserlyset. Jeg har ikke fått somlet meg til å anskaffe produktet ennå, så jeg har ingen erfaring med det, men kommer til å bestille en skvett snart. mvh terje hansen 8

8 Hva skjer? Hvor jævlig vanskelig kan det være å svare på en enkel Mail? Du må ikke bli overrasket om du finner navnet mitt i en tråd på hifisentralen med et lite flatterende bilde av kubdeservicen dere har!!!!!! Den er en skam og hadde jeg ført en slik kundeservice med mine kunder hadde jeg vært ute av business iløpet av 6mnd. Med vennlig hilsen Henning S Markedssjef Jeg beklager at det tok to dager å besvare en mail, men jeg får ca 30 mail hver dag. Knut Vienna Haydn Grand 2 vs. 1? Jeg leser med begeistring Fidelitys tester av luksus budsjetthøttalere. En ting jeg unders over er versjonsummeret Vienna Grand Haydn 2. Jeg har sett på Viennas hjemmesider, og lett på nett, men ikke funnet noen referanser til versjon 1 vs. 2 av denne høyttaleren. Er det kun den hvite pianolakken som har kommet til i versjon 2, eller er det andre vesentlige forskjeller? Er det i det hele tatt snakk om to versjoner? En annen tanke hva gjelder små høyttalere er om det er mulig å kjøpe tre av dem, ikke bare par, for bruk med hjemmekino. Det hadde vært fint om Fidelity i fremtidige anmeldelser kunne skrive om dette er en mulighet eller ikke. Mvh Børge Det ble litt kluss mellom Anders og meg da ingen av oss hadde fått korrekt betegnelse på høyttaleren. Derfor kalte jeg den Mk2 i sluttkorrekturen for å skille den fra den gamle modellen. mvh Knut V Hei Knut! Takk for et nytt fint Fidelity blad med mye godt lesestoff både hva gjelder innhold og også ført i pennen på en dyktige måte! Meget bra... Men nå har du med dine tester bidradd til den totale forvirring, noe jeg forøvrig tror er en del av livet for oss som er opptatt av musikkformidling og lyd... Jeg har som tidligere korrespondanse viser vært på søk etter nye høyttalere, og hadde nesten bestemt meg for å kjøpe de rimelige XTZ Devine høyttalerne da basert på omtale du gav i Fidelity nr. 49 og som jeg har forstått blitt anskaffet av redaktøren selv til bruk i sitt hjemmekino oppsett? Og så kommer du med omtale / test på den nye versjonen av Respons Grand D høyttaleren som også får knall-omtale (enda bedre?). Og ikke nok med det... Martens nye budsjett kreasjon (men den var lite lekker designmessig så den tør jeg ikke komme drassende hjem med..) Så nå må du være ditt ansvar bevisst og hjelpe en stakkar som har gått seg bort... Hvilken høyttaler bør jeg velge? Forutsatt at jeg har råd til å kjøpe. Elektronikken forøvrig er SACD Marantz SA-15S1, Vincent monoblokker SP-991plus/SA-93, Cardas Cross høytalerkabler og Harmonich Tech precission Link interconnects. Forøvrig forbereder jeg meg på den digitale hverdag og har anskaffet DAC type EasternElectric MiniMax Plus. Spennende!! Har ikke fått koblet den opp enda, men snart :-)... Og for å understreke min analoge tilknytning har jeg selvsagt AKAI reel to reel GX-747 :-)) GØY!! Med vennlig hilsen Bjørn Lade VERDENSSENSASJONEN! Integrert forst. til $1.495 i klasse A, Stereophile, USA! Les mer på våre nettsider: Ikke bruk søkemotor! Må skrives inn manuelt. Hei Knut! I disse tider hvor mange av oss har fattet ny interesse for vinyl platene igjen, dukker det opp flere spørsmål som jeg gjerne skulle visst mere om. Det har også vært et tema om hvorvidt gamle vinylplater låter bedre enn nye, eller motsatt. I kontakt med plateselskap i Norge har jeg fått opplyst at all produksjon nå fåregår i 24 bit i studio. Men av vi kun får en komprimert 16 bits verson ut på cd platene. Hva skjer i produksjonskjeden med de nyproduserte vinylplatene? Brukes mastertapen direkte til vinyl produksjonen, eller er det så ille at det er 16 bits versonen som ligger til grunn for vinylplatene? Hvor i verden skjer denne produksjonen nå? Er det i Norge, er det flere forskjellige rutiner i forskjelllige selskaper? Kunne vært fint med en reportasje i bladet deres med dine gode fotografier og en klargjøring rundt dette temaet. Takker for et flott blad. Med hilsen Helmer Amdahl. Vi skal ta opp hansken! KV AMR DP-777, DAC m. rør. Nå i klasse A, Stereophile! AMR CD-777, CD-spiller m. rør. EDITOR s CHOICE! Bildet er av CD-777, men DP-777 har samme design. Audio Valve Sunilda, riaa m. rør. Nå i klasse A, Stereophile! Spendor A9 sammenlignes med Magico Q5 til 13 ganger prisen. Nå komer nye A7 Premium i rålekker High-Gloss finish! Chord Signature høyttalerkabler sammenlignes med kabler til 15 ganger prisen! Vi har også Ultra High-End kabler fra Kubala-Sosna. Samt Organic Audio, for deg som vil ha High-End kabler til pølse med brød pris. Sinnsyke rabatter på noen av våre beste produkter! Kontakt salgssjef Hallvar Rostad: E-post: hallvar@tele2.no Norsk importør: Audio Art avd. Norsk Hi-Fi Center Tlf: eller

9 333 Adyton, dartzeel. Devialet og Audio Research: Redaktørens valg? Importører og produsenter hater gruppetester da de mener det bare blir en vinner og resten tapere. Og den beste forsterkeren eksisterer ikke, like lite som det finnes verdens beste rødvin. Men i denne gruppe-testen kan vi hjelpe deg med å finne den kanskje beste for deg! Vi trodde vi var veldig smarte da vi planla gruppetest med forsterkere i den absolutte toppklasse i dette bladet. For alle de aktuelle kandidatene var levert av samme importør! Dermed kunne vi kanskje unngå den vanlige surmulingen fra de som IKKE vant testen. Nå var heller ikke poenget at vi nødvendgvis skulle kåre det beste forserkeren. Slike dyr finnes ikke. Men vi hadde faktisk et vikarierende motiv denne gangen: å få siste ledd på plass i vårt nye referanseanlegg. Uansett ville vi gjerne finne den beste forsterkeren for vårt anlegg og vår bruk. Og hele tiden hadde vi vår gode opplevelse av Rogue M-180 monoblokker surrende i topplokket; denne glemmer vi ikke så lett. Men også en annen dark horse var mentalt i bildet; det største stereotrinnet fra Mark Levinson som imponerte oss storligen for et års tid siden. Og som visstnok skal være nesten like god I en litt mindre varianet på rette siden av 100 store. Men mye av poenget med denne lille gruppetesten var også å finne ut om det var noen forskjeller mellom de 3 forsterkerne i den opprinnelig planlagte testen som kunne føres tilbake til teknologien bak dem. For her var det faktisk en rørforsterker fra selskapet som gjenintroduserte rørforsterkere da alle mente at transistor var det eneste saliggjørende, nemlig Audio Research. Her var en transistorforsterker fra sveitsiske dartzeel som var kjent for sine semre målinger og samtidig med ekstremt gode rørlyd. Og her var en switchmode/digitalforsterker med 10

10 et utseende og en litenhet som kunne få dine bedre halvdel til å tro at den var fra B&O eller andre livsstilleverandører, men samtidig med krefter og kvaliteteter som er anerkjent av alle verdens hi-fi presse som virkelig seriøs high-end! På toppen av det hele dukket opp en forsterker vi har ventet på i 10 år! Norske Adyton er en av flere produsenter som lager svært gode ting. Vi har tross sterke ønsker om test, aldri fått noen ekesemplar til utprøving. Nå var det nylig utviklet en helt ny modelleserie som vi er blitt lovet i laaaang tid, men også denne sterkt forsinket. Men den som venter lenge... Så nå er det ingenting å gjemme seg bak! To av de viktigste hi-fi aktørene i Skandinavia kriger på kniven om verdens beste forsterker. Hvis den finnes

11 333 Adyton Cordis 1,7: Norsk fossekraft Tittelen har jeg brukt tidligere, men det er minst 15 år siden. Siden har jeg ikke hørt noen Adyton produkter. Men siste versjon Cordis 1,7 er blitt enda veldig mye bedre enn jeg husket den. Selv med bare 200 watt i oppgitt effekt, virker kreftene nesten ubegrenset Tekst og foto: Knut Vadseth Det norske forsterkermerket Adyton har vært en betydelig aktør både i Norge og utlandet, men med en noe mer vekslende kjendisstatus enn både Electrocompaniet og Hegel. Dette skyldes at alt salgsarbeid skjer gjennom kun en butikk i Norge, og at produksjonen foregår nærmest på slakken når det er litt ekstra produksjonkanapasitet hos de større elektronikkslekapene. At butikken er Oslo Hi-Fi Center som er Skandinavias støsrte high-end butikk, tar ikke helt brodden av at Adton nærmest er et housebrand. At man velger ikke å levere produktet til test hos Fidelity, tross gjentagne forespørsler, gjør vel at både vi og mange av våre lesere lurer på om her er noe å skjule? Er Adyton simpelthen en overpriset konstruksjon som har gått ut på dato? For heller ikke fra utlandet har vi funnet noen tester de siste årene som kan indikere hvor bra forsterkeren egentlig er. 12

12 Verdens beste i Stereophile. På den andre siden opplevde vi jo at den største modellen fra Adyton på slutten av forrige årtusen ble sendt til amerikanske Stereophile med ny logo fra svenske Forsell og justert med langt mer annenharmonisk forvrengning enn vanlig. Inkludert en trippel prislapp av det vanlige, mente det amerikanske high-end bladet at dette var verdens beste forsterker, tross bemerkninger om mystiske måleresultater. Og hvem husker ikke Opera-serien, de rålekre minimodellene av ekte hi-fi greier som kunne lære B&O litt om design og miniatyrisering uten reduksjon av kvalitet. Nå er dette virkelige samlerobjekter Den danske hi-fi entusiasten Lars Kristensen, som vi kjenner fra så mange Nordost-demonstrasjoner, har i alle år prediket på bakrommet at Adyton Cordis simpelthen er verdens beste forsterker til hjemmebruk. Det har ikke vært tvil i 13

13 333 Adyton Cordis 1,7: min sjel om at han har ment det -og det helt uten baktanker. Samtidig er det helt klart at Lars, som også butikksjef Geir Tømmervik hos OHC, synes å prioritere kjapphet og stramhet høyere enn kropplig A-lyd og harmoniske overtonestrukturer. Selvfølgelig uten at disse parametrene nødvendigsvis skulle være uforenlige. Men jeg var virkelig litt usikker på klangbalansen hos Adyton, men antok at den var mer Hegel enn Electrocompaniet? Nærmere konserthuset Samtidig hadde jeg hørte mange demoer hos OHC med ulike høyttalere, og ofte var det nettopp Adyton som drev disse, også de imponerende søylehøyttalerne fra Geir Fredriksen som også lyder navnet Adyton. Noen ganger syntes jeg ikke noe om lyden, men som oftest låt det virkelig fint. Ikke minst husker jeg en demo for de nye- og dessverre rådyre Odin-kablene fra Nordost med stor glede. Fantastisk bra lyd med BÅDE kjapphet og preisjon OG nydelig klangbalanse med flott kropp og med praktfull overtonestruktur. Pluss et fenomenalt rom Og plutselig stod det noen nye prototyper av nye modeller i Oslo Hi-Fi Center, og plutselig var det mulig at Fidelity kunne få et eksemplar til test! Dette er riktignok et par år siden, men utviklingdsarbeid tar tid, og all verdens elektronikkleverandører har vært rammet av produksjonsproblemer fra halvlederindustrien i Asia. Men for noe måneder siden, fikk jeg låne en prototype en dags tid. Selv om dette ikke var endelig versjon, var dette noe av det beste jeg har hørt, men da jeg et par dager senere fikk en enda større versjon på en tilsvarende kort prøve, var det tydelig at større uansett var bedre. Enda bedre! Enda bedre komponenter Men i begge tilfeller var her en presisjon i beskrivelsen både av instrumenter, sangere og ikke minst rommet, som jeg opplevde som en milepæl. Og alt dette uten at min smule bekymring om en noe stram og klinisk lydkarakter kunne ødelegge begeistringen, selv om at det var lett å forstå de som eventuelt vil velge typisk rørlyd, eller den noe tilsvarende transistorlyden fra Electrocompaniet. Men maken til tilstedeværelse og illusjon om å ha flyttet hele stua til en ganger så stor konsertsal, hadde jeg knapt tidligere opplevd, og da med den 5 boksers signalkilden til Esoteric. Dengang var lyden like stor og majestetisk, men slett ikke like presis Jeg forventet å få en produksjons-utgave kort tid etter, og våget meg på en fristende neste nummer epistel, men uten å nevne hvilket merke jeg snakket om. Men Adyton fikk store problemer med halvlederkomponenter, og måtte gjøre om byggeskjema flere ganger. Man endte til slutt opp med å skifte til mange ganger så dyre militærspesifiserte komponenter. Dette måtte nødvendigvis føre til høyere pris enn planlagt, men det skulle heldigvis vise seg å gi enda bedre lyd. Men det hele tok tid! Og siden jeg har brukt så mange linjer bare på innledningen, skynder jeg meg å rapportere at testmodellen som er av minste type Cordis 1,7 oppleves minst like god på samme høyttalere i samme rom som den tidligere prototypen Cordis 1,8. Og til lavere pris! Djevelsk god Testproduktet er altså den minste av de nye Adyton effektforsterkere. Den er kun på 200 watt. Men jeg opplevde fra første tone at jeg aldri før har hatt tilsvarende ubegenset med fossekraft for å tvinge høyttalerene til å gjøre nøyaktig det de blir bedt om. Dette er fanden i nøtta! Dette er trolldom! Og dette gir en dynamikk og frigjorthet fra teknikk som får hele stue til å svinge i takt med musikken, men så presist at rutene likevel ikke klirrer. Dette til tross for hittil uhørt lydstyrke og langt dypere bass enn jeg tidligere har opplevd i den gamle komponiststua. Hva er det som skjer Butikksjef og eier Geir Tømmervik er en kontrollfreak, og overlater så lite som mulig til tilfeldighetene- og til undertegnede. At vi også hadde fått en Audio Physic Virgo til test noenlunde samtidig, gjorde at han la sin ære å få maks ut av det hele. At han også jublet over den nye APL-CD-riggen med innebygget rørpre, var medvirkende til at han endte opp med å mene at kombinasjonen ga den beste lyden noensinne hos Fidelity, og tett på det beste noensinne uansett målestokk. Da hadde han og hans kollega Øystein byttet litt kabler som de erfaringsmessig mente ville låte best, byttet litt absolutt fase på strøminntaket og gjort diverse større og små triks som OHC er veldig gode på! Service kan i beste fall være langt bedre enn store rabatter 14

14 At Geir og Øystein knapt verdiget vår egen referanse, de største og siste fra Respons, mer enn en kort og utålmodig lytting før de koblet opp egne greier, kan så absolutt tilgis når resultatet ble så forrykende bra som med de relativt rimelige Virgo 25! Krispheten og kjappheten i mellomtonen fikk virkelig svingt seg, og Geir og Øystein kunne med rette smile fra øre til øre. Den dobbelt så dyre Respons virket på dette punktet som en gammel tante i forhold til en yr ungdom sammen med den nye Adyton. Men at Responsen tok sitt monn igjen i etterkant, viser vel inntrykkene fra gruppetesten litt lenger bak i bladet Lyden av Cordis 1,7 Det denne lille forsterkeren mest av alt minner meg om, er den aller største spesialbygde versjonen til Dynamic Precision og Leif Ernstsen. Denne sammenlikningen vil halte for alle de som har sett og ikke minst båret på storebroren til DP A-1, men lydmessig og ikke minst med opplevde reservekrefter, er det mye som synes nesten likt. Begge har denne storheten i lyden som sammen med den fyldige, men samtidig faste øvre bass/nedre mellomtone gir denne mye søkte A-lydkvaliteten i grunntonen som de fleste hi-fi produkter ofte er gjerrige på. Også Cordis 1,7 oppleves helt nøytral i frekvensgangen, men siden så mange andre låter litt hengekøye med slank kropplighet, så gir den likevel en opplevelse av et ganske maskulint og en anelse mørkt lydbilde. Hurtighetene og skarpheten i transientbearbedingen er enda bedre på Adyton, og man opplever oppløsning selv i bassområdet med sylskarp definisjon mellom transientene og den fullkomne stillheten imellom. Frekvensgangen høres ut som om en bred og uhyre fast mellomtone er strukket lenger ned og lenger opp uten å skrike bass eller diskant. Det hele er absolutt sømløst og ekstremt homogent. Men mens DP var deilig forvregningsfattig, men også litt forsiktig i toppen, er det fenomenalt fint å opplevde den samme ærlige og ujålete toppen, helt uten fresing, men nå likevel med akkurat den ekstra anelse av luftighet som kanskje manglet på DP. Selv den lille Adyton er altså like macho og minst like høy og mørk som den største fra DP, men likvel med en anelse feminitet helt øverst. Også når det gjelder raffinement og detaljering, er Adyton enda litt bedre. Men det er ved gjenskapelse av opptaksrommet at den lille virkelig briljerer. Jeg har knapt hørt konsertsalen bli gjengitt hverken så stort eller så presist som med Adyton Cordis 1,7. Dette er helt magisk. Vi snakker om å tegne opp et helt realistisk lydbilde så nøyaktig at man virkelig ser med ørene- om opptaket og resten av utstyret holder mål, vel og merke. Det er selvfølgelig mange som nekter for at slike fenomen i det hele tatt finnes i lydverdenen. Selv har de jo aldri opplevd det på sin 10 kanals budsjettreceiver, ifølge nettstedene Musikk Det er forøvrig i de rimeligere prisklasser at man med noe særlig grunn kan prøve å skille på hvilken type musikk som fungerer best. For her må vi jo leve med kompromisser i ulike retninger. Det beste utstyret på markedet har knapt slike kompromisser. Og i hvertfall ikke en så ærlig, kraftig og raffinert forsterker som Adyton. Jeg vil påstå at den er altetende, også fordi den vanskelige timbre -innbyrdes klangbalanse - som skal gi særlig klassiske instrumenter sin lydkrakter, er så tett på spesialistvariantene fra ulike typer rørforsterkere, at her knapt er særlig mer å hente. Så selv tidligmusikkentusiaster lar seg rive med, slik som alle oss andre med musikksmak fra Beatles til Beethoven- og langt utenom dette. Prøv Pink Floyd! Og Metallica! Og Mahler! Men siden hele redaksjonen har spilt ulike typer musikk på denne forsterkeren, gir jeg nå ordet til disse som har sine spontanrefleksjoner etter en ny lærerik kveld i Halvdan Svartesgate.. 15

15 333 Adyton Cordis 1,7: Testpanelet om Adyton Cordis 1,7 Trond Torgnesskar: Musikalitet og presisjon! Lydbildet er enormt stort, både bredde og dybde er så voldsomt at det er klart fra første takt at dette er noe virkelig spesielt. Akustikken er nærmest insisterende, og gjengis så tydelig og detaljert at jeg aldri har hørt det bedre hos Knut. Forsterkeren har total kontroll, og musikken får karakter, detaljeringsnivå, klanglig struktur, presisjon, timing, driv og dynamikk som gir en totalopplevelse av det som skjer som nok er den sterkeste og subjektivt sett mest naturlige jeg har hørt. Musikaliteten er påfallende, instrumenter og stemmer har en klang, et fargespekter og en tredimensjonalitet som fikk meg til å regelrett måpe ved etpar anledninger. Kontrollen er på musikkens side, og den har både sjel og intensitet i en grad få,om noen, kan matche. Oppløsningen og innsynet er nesten skremmende, og «må ha»-følelsen var ikke til å ta feil av, selv for en rørfreak som meg. Dylans «Shooting star», et notorisk vanskelig spor å få noe ut av, ble gjengitt med et innsyn, en spilleglede og en tilstedeværelse jeg ikke har opplevd før. Jeg hadde et kirurgisk innsyn i det komplekse opptaket,og lyden var preget av en naturlighet og ubesværet musikalitet som var til å få gåsehud av. Knuts Respons-høyttalere spiller fantastisk bra, og med Adyton-forsterkeren hadde de til og med en dynamikk og en oppløsning som er helt sensasjonell. Dette er med klar margin den beste forsterkeren jeg har hørt her i huset, kanskje den beste overhode. Jan Myrvold: Referansekvalitet på nesten alle tenkelige parametre! Dynamikken er sjokkartet, artikulasjonen den reneste vi har hørt, og selv om transientene er sylskarpe er det absolutt ingen hardhet eller kanter å høre. Musikken er naturlig og lettflytende, A-mollkonserten er grandios, men samtidig med mer detaljer enn hva vi er vant til fra samme Grieghall. På Pink Floyd får vi både dypere bass og mer luft i toppen enn hva vi trodde var på plata, også hurtigere og strammere. Blues med Campell er både tettere på og med mer ryddighet og kontroll. Kunne ønske en anelse mer utklinging på Masekela og hans særdeles realistisk kulltog, men her er et vidunderlig rasp i messingen og fantastisk trøkk i Walkin on the moon. Alt låter veldig ryddig og rent, men først og fremst totalt medrivende mot en kullsvart stillhet. Håkon Rognlien: Grieg og Andsnes låter kjempefint, men jeg synes likevel det mangler litt klangelig glede. På Pink Floyd er det glimrende kontroll i dypbassen og utsøkt glatthet og eleganse fra gitarene, kontant og heftig og med stødig fokuserte stemmer i lydbildet. Her er ingen kanter eller artifakter, ingenting å utsette på dette. Barber ønske velkommen til sin lille jazzklubb. Jeg lar meg friste; men lar meg ikke helt forføre Antar at feilen er på min side, men synes den absolutt glimrende lyden uansett blir litt for tørr, litt for feilfri, litt for lite organisk og litt for lite engasjerende? Hva i alle dager er dette? Anders Rossnes: Ja, sånn låter virkelig et stort symfoniorkester i en flott sal som Grieghallen. Her kan man spare mye penger med fly og tog; du kan med Adyton oppleve det hele hjemme i din egen stue. Mer virkelighetsnært har vi aldri opplevd det: Gamle klisjeer begynner å bli en realitet. Så hvorfor ikke tro at vi sitter på konsert med Pink Floyd et eller annet fjernt sted i verden. Ekstrem nøytralitet i klangen, super oppløsning og imponerenede dynamikk er det som skal til. I Fidelity s referanseanlegg låter det hele eksepsjonelt flott og naturlig med Adyton som motor! «En ekstremt raffinert leverandør av rå fossekraft.» Konklusjon Dette er den beste forsterkeren jeg hittil har opplevd i referanseanlegget! Da tar jeg vesentlig hensyn til den glimrende lyden, selvfølgelig, og særlig de nærmest utømmelige kreftene som lik fanden i nøtta sitter inni denne blanke boksen. Men jeg vurderer også det elegante og enkle designet, den overraskende moderate størrelsen, den velprøvde solid state teknologien med det antatt beskjedne servicbehovet. Og selvfølgelig prisen, som riktignok er noe høy, men antas å kunne fordeles over svært mange år. En god bruktpris av et lettselgelig hi-fi produkt er derfor ytterligere et pluss. Jeg har liten tvil om at denne blir omtrent som på en Volvo; tett på nypris. Summa summarum blir dette derfor min preferanse, så langt, på øverste hylle. Selv i forhold til formidable konkurrenter som vi alle har hørst i stua under kontrollerte og stort sett likelydende forhold: Devialet, Rogue, dartzeel, Hegel, Electrocompaniet, Audio Research, Parasound, Rowland og Mark Levinson. Alle har disse en eller flere parametre jeg skulle ønske meg også på Adyton, men ingen har akkurat den miksen av gode egenskaper som gjør lyden i vårt etter hvert så velkjente referanseanlegg og rom er det totalt beste vi har hørt. Og det gjelder både i eget hus og alle andre sammenhenger for de aller fleste av oss. Bare en av fire særdeles erfarne lyttere var en smule skeptisk til det totale lydbildet som han mente manglet litt sjel. Eller er det bare et fint ord for deilig annenharmonisk forvrengning som nå er borte? For alle oss andre var dette en ekstremt raffinert leverendør av rå fossekraft pakket inn i en usedvanlig nett og lekker designboks som ikke på noen måte antyder hva som ligger av fandenivoldske krefter inne i denne siviliserte fremtoningen. Det er forøvrig helt bemerkelsesvetrdig hvor gode vi er på å lage gode effektforsterkere i dette lille landet vårt! De mange fremragende internasjonale testene med tilhørenede førstesideoppslag har vist at dette slett ikke har vært selvdiggende svadepåstander av kritikkløse norske hi-fi journalister. Både Electrocompaniet og Hegel er utvilsomt helt i verdenstoppen ifølge internasjonal hi-fi pesse. Adyton fra Trøndelag kommer nå med en nye serie forsterkere som alle er dyrere enn disse. Jeg er likevel ikke i tvil om at merprisen er fullt ut fortjent etter det vi har hørt med trøndernes aller rimeligste modell. Adytons minste og rimeligste effekttrinn er det beste vi har hørt i heimen på nesten alle viktige parametre. Så får vi bare lure på om det er mulig å gjøre det enda bedre med enda kraftigere modeller fra Adyton selv, eller fra aldri hvilende konkurrenter i Norge og i utlandet 3 Pris: kr ,- Forhandler: Oslo Hi-Fi Center 16

16 333 Audio Research Reference 150 stereo rørforsterker: Nye glass til den nye vin Ved å bytte til en ny og foredlet utgave av de tradisjonelle KT88 rørene, har ARC beholdt de velkjente rørkvaliteter, men med klart bedre oppløsning, raffinement og dynamisk kontrast. Tekst og foto: Knut Vadseth Audio Resarch i Minnesota, med sine mange norskættee medarbeidere, må være verdens mest respekterte high-end forsterkernavn. Dette både på grunn av sin lange fartstid gjennom hele hi-fi ens glansperiode, men også fordi de konsekvent har levert topp produkter uten jåleri. Særlig gjelder dette de mange rørproduktene som har vært firmaets greie fra første dag; den gang alle andre mente at rør var en foreldet teknologi. Likevel har firmaets ledelse aldri fornektet alternative tekniske løsninger. ARC har også kommet med enkelte transistorprodukter som har fått litt ymse mottagelse, og i det siste har de også levert forsterkere med såkalt digitalteknologi med greit resultat i forhold til prisen. Men det er altså som produsent av solide og trauste rørforsterkere, langt fra den mer populistiske best buy kategorien, at firmaet har sikret seg mange trofaste kunder over hele verden. Selv om rørentusiaster mener at rør er overlegent all annen tekniologi på samtlige parametre, er undertegnede noe mer ambivalent. Dette selv om jeg er enig i at rørforsterkere gjør veldig mye bra. Men hadde de vært best på alt, hadde valget vært mye lettere enn hva tilfellet er, etter min mening. Og selv i samme priskategori og selv om man ikke tar det så tungt at man får en større boks som både bruker mer strøm og som avgir betydelig mer varme, mener jeg at fordeler og ulemper lydmessig er objektivt ganske likt fordelt. Men de låter likevel ikke likt! Hvilke parametre som er de viktigste, er en personlig greie som avgjør valget. Jeg er forøvrig spent på hva sec.op. vurderer som viktigste egenskap et annet sted i dette bladet. 18

17 Personlig har jeg valgt å prioritere rør i forforsterkerdelen, mens effektforsterkeren i 90% av mine snart 50 år gamle fartstid som Hi-Fi entusiast har vært ulike kraftige transistorkonstruksjoner. Men på sitt beste er en typisk rørforsterker helt magisk med sin gjerne litt mer sonore klangstruktur, fremragende holografi og ikke minst en overbevisende naturlig stemmekvalitet. Også tyngden av lydbildet er overbevisende flott med rør, spesielt i forhold til oppgitt effekt, og mangelen på den typiske transistorguffe i øvre mellomtone er bokstavelig talt som musikk i mine ører! Og selv om rør ofte måler elendig, så oppleves den typiske harmoniske annengradsforvrengningen fra typiske rørkonstruksjoner som et mykt og forsiktig teppe over transientene, mens tredje- og høyere harmoniske transistorforvrengninger gir mer opplevelse av krispe transienter, men gjerne med litt iskald metallsmak! Men for å være helt ærlig; forskjellene er idag veldig mye mindre enn hva vi hi-fi veteraner gjerne tror på basis av egne erfaringer for et par-tre tiår siden... Tekniske forbedringer Et av de beste forsterkerkjøpene jeg vet om, Rogue 180 watts monoblokker, er rør, men med en litt gladere lyd med mer frivol topp enn den typiske avrundede og forsiktige rørtoppen som jeg opplevde på en av de generelt beste forsterkere jeg vet om; de store 210 watts monoblokkene til ARC med KT88 rør. Jeg innrømmer at jeg ble noe betenkt da jeg hørte mine gamle favoritter i eget anlegg for en tid siden, og ble noe skuffet over en smule mangel på oppløsning generelt og utklinging i toppen spesielt, noe som min integerte dartzeel fikset som ingenting i forhold. Men for et skyv og storslagen grandeur det var! Samtidig syntes jeg to store monoblokker tok opp alt for mye plass i finstua og særlig lekkert var det heller ikke. Jeg reflekterte litt over den tekniske utviklingen og undret meg på om rør hadde nådd en grense og nå blir avslørt av stadig bedre høyttalere og signalkilde; det siste særlig med tanke på de mange rågode men kostbare, CDspillere som nå kommer etter at CD en nærmest blir erklært død og begravet. For selv om BÅDE rør- og transistorforsterkere er blitt betydelig bedre i de senere årene, så er det vel knapt til å stikke under en stol at det er transistor- og for all del også D-forsterkeresom har hatt den største fremgangen. Røforsterkere oppleves likevel stadig mindre gampefeite og tilbakelente, mens transistor og D-forsterkere generelt har fått mer kropp og fylde i nedre mellomtone/øvre bassområde, samtidig som en klart hørbar kjapphet og presise transientskuldre gir en ekstra krisphet, samtidig som den ofte noe iltre øvre mellomtone er under brukbar kontroll. Mange av disse fenomenene, som feilaktig gjerne tilskrives frekvensgangen, er selvfølgelig minst like mye et spørsmål om hørbar forvrengning som øker eller minsker ørets oppfatning av klanger som mørkt og lyst. Målbar frekvensgang er nesten uansett rett som en lineal. Men selv om man ikke må tro at valg av forsterkere er blitt likegyldig, er det altså viktig å påpeke at lydforskjellene på forsterkere både innenfor og utenfor samme teknologi er ganske mye mindre enn før. Dette kan taes som et tegn på at de aller fleste konstruktører faktisk vet hva de driver med. Og at man har et felles mål; en illusjon av tilstedeværelse ved opptakene enten mikrofonen er tappet rett fra instrumentet, eventuelt tilført kunstig romklang, eller ved ekte konsertopptak hvor beskrivelsen av rommet er en vesentlig ingrediens. Nye KT-rør Og våre vanligvis nøkterne venner i Minnesota har tydeligvis selv kommet til den samme konklusjonen som Fidelity når det gjelder rørforsterkning; forvregningen må ned og oppløsning og båndbredde må opp! Bedre trafoer er selvfølgelig en vei å gå; mange titalls meter med ekstra ledning viklet i spoler er en grusom utfordring for de stakkars lydsignalene. Men selvfølgelig er det også et spørsmål om rørene. Det begynner å bli mange som bruker en formue på rør gjerne produsert i midten av forrige århundre. Og som Jan Myrvold kunne rapportere i vårnummeret av Fidelity, så har ARC skiftet nærmest rund baut til de nye KT 120 rørene som skal ha mer effekt og en noe mer presis klangbalanse med mindre fett og mer krutt. På den integrerte 60 watts basismodellen, var det nettopp dette Jan kunne melde som betydelige forbedringer, samtidig som oppløsningen var entydig bedre, spesielt i toppen. Og alt dette uten å ødelegge den magiske mellomtonen og den forbløffende holografien! Det fine er at de fleste eldre effektforsterkere kan oppgraderes med en noe ulik kompleksitet. Sjekk med importør om du er interessert; for om den rimelige integrerte pluss den nye referansemodellen som vi her tester kan være noen indikasjon, så skjer det mye positivt! Dobbelt så dyrt Det har lenge vært en betydelig interesse for monoblokker, men for å være helt ærlig så er en stor stereoforsterker langt mer kosteffektiv selv om det da finnes praktiske begrensninger i effekt. Samtidig med lanseringen av Ref 150 som erstatter den velkjente klassikeren på 110 watt, så har ARC samtidig kommet med en avløser for de gamle 210 watts monoblokkene som lik Ref 150 har fått de nye KT 120 rørene. Vi hørt den grandiose kraften i disse monoblokkene i større rom på ulike utstillinger og demonstrasjoner, og har så absolutt også registrert at diskanten er blitt renere og livligere og hele lydbildet noe strammere og mer presist. Og alt dette uten at homogeniteten og skyvet i bassområdet er dårligere, snarere tvert imot. Men så veier de også 33 kg pr. stykk, hver like store og tunge som den ene stereoforsterkeren uten noen ny teknologi eller andre indikasjoner på lydforbedringer utenom potensiellt bedre kontroll med mer krefter. Og så koster de da også mer enn dobbelt så mye som Ref 150. Og argumentet om korte høyttalerkabler og lange signalkabler som lydmessig forbedring fra 19

18 333 90/50: Prisgunstige forforsterkere fra Parasound Pris kr Importør: Audionord, Sverige Norsk agent: Acoustic Tuning mer normale oppsett, har jeg aldri fått overbevisende demonstrert. Og jeg har vel heller ikke hørt dette bli fremført som en viktig sak på mange år Alt dette gjør etter min mening stereoforsterkeren som det mest praktiske- og det utvilsomt helt optimale high-end kjøpet fra Audio Research - om kreftene holder! Reference 150 Den store forsterkeren, snaue halvmeteren bred og dyp og 20 cm høy, ser stort sett ut som vi er vant til fra den kanten, men likevel en anelse mer elegant, litt mer moderne og med tykkere aluminiumsfront enn jeg husker det. Bærehåndtakene i fronten er på plass, de er mer enn bare til pynt, men forøvrig er det bare en bitte liten lysdiode som pryder forsiden. Baksiden har balansert/ ubalansert inngang pluss høyttalerutgang, kun for avisolert kabel og sko, i både 4,8 og 16 ohm pr. kanal. Her er også luftehull for de innebygde kjøleviftene som kan justeres til ulike hastigheter og dermed støy; et nødvendig onde som i praksis heldigvis ikke forstyrret ved normal hastighet. Nedjustert vil imidlertid lavere hastighet kunne medføre hurtigere slitasje på rørene. Det blir, i den forøvrig tynne brukanvisningen, advart mot å ha forsterkeren stående permanent på, noe som mange eiere av transistorutstyr gjerne praktiserer, men som vi slite ut de relativt kostbare KT 120 rørene på et par måneder. For de fleste vil disse imidlertid holde et par, tre år ved mer normal bruk. Om noen skulle være interessert i frekvensgang og målt forvrengning, er denne oppgitt fra 0,5Hz til 120 khz ved minus 3 db, harmonisk forvrengning er 0,6% målt ved 1000Hz ved 150 watt, men redusert til 0.03 % ved 1 watt. Inngangsimpedansen er 300K ohms balansert. De oppgitte 150 watt er målt mellom 20Hz og 20kHz. Som vanlig opplever vi at såkalt rørwatt i praksis oppleves som nærmere det dobbelte av en tilsvarende transistorvariant, hvilket skulle antyde at Ref 150 kraftmessig kan sammenliknes med en god 250 watt transistorforsterker. Dette stemte utmerket med det vi opplevde under testeperioden med ulike høyttalere, inkludert Respons Dimension Beryllium som er 3-6 db mer tungdrevet enn mange. Men i vår relativt store stue med betydelig takhøyde, gikk vi aldri tom for krefter. Dette selv når vi hadde sendt resten av familien på kino nettopp for å teste kreftene på ARC Ref 150! Dette ikke helt uventet da Jan Myrvold i forrige blad kunne meddele at selv den rimelige integrerte 60 watteren fra ARC i praksis fungerte uten problemer med hans Respons Artist i et noen mindre rom. Forbedringer Den nærmest naturtro størrelsen av de innspilte instrumentene som strømmer ut av gulvhøyttalerene (Respons Dimension B og Audio Physic Virgo 25) er forbløffende, likeså størrelsen av rommet rundt musikerene. Dette er simpelthen gandiost, veldig homogent og med en varm klang som gir masser av spillerom for grunntoneområdet, slik som rørforsterkere gjerne gjør. Men så kommer overraskelsen; den krystallklare toppen som på en helt annen måte en tidligere modeller sprudler med glitrende dynamikk og uten hørbare begrensninger grunnet mindre båndbredde, og dette absolutt uten å virke hard på noe sted i diskantområdet. Hele frekvensgangen er også noe strammere, mindre fett og mer muskler, men fremdeles med en fyldighet som er forenlig med det man er vant til av klanger fra en god plass i konsertalen. Selv om utviklingen går i riktig retning, så er dette mer sjelden å oppleve i flinke hi-fi anlegg som gjerne fokuserer på lysere klangstrukturer. Begge varianter kan oppleves som naturlige, men bare om man mener at det er naturlig å stå med ørene 10 centimeter over instrumentene. Med Ref 150 sitter vi midt i salen og opplever mer en samklang av instrumentene. En lys klangbalanse med mest krutt i mellomtonen avslører også gjerne diverse forvrengningsproblemer i presensområdet ved ca 2-3 khz, og ARC Ref 150 gledet oss fra første stund med å gi oss store musikalske opplevelser 20

19 med litt mindre krav til innspillinger og annet utstyr. Og dette kan bety mye for pengepungen; Ref 150 viser deg alltid smørsiden av både innspillinger, utstyr og rom uten særlige kompromisser, bare med en litt annen prioritering av tekniske parametre. Storslagen Holografien, rombeskrivelsen og fokus på artistene, er storslagen, men også en anelse dus som om man har dempet belysningen. Også akkurat dette som vi vanligvis opplever det i konsertsalen, men altså ikke helt så intens detaljert og fokusert som om man skulle sitte midt i orkesteret ved en flombelyst TV-sending. Detaljeringen oppleves en anelse redusert i forhold til de beste transistorforsterkere i samme prisklasse, men dette er minst like mye psykoakustisk da en litt varmere klangbalanse ikke oppleves like detaljrik som en slankere lydpresentasjon. Og om plutseligheten ikke er like godt egnet til demonstrasjon av krispe transienter, så er totaliteten likevel imponerende naturlig på de fleste typer musikk, ikke bare klassisk. Dette selvfølgelig på grunn av de frydefullt sprudlende overtonene som sammen med et vell av farger skaper komplekse klanger og lydbilder i hele frekvensområdet. Klangfargene er simpelthen superbe og er med på å gi deg store musikalske opplevelser, særlig på litt kompleks musikk. Og når det gjelder de store dynamiske utslag, trøkket av full blåst, så er det her i fullt monn! Bassen har altså en masse skyv, men er kanskje ikke helt så fast og med så mye punch som de aller beste transistorforsterkere helt nederst, men langt bedre enn sitt rykte. Og stemmekvaliteten er i behold, akkurat slik vi er vant til det fra de beste rørforsterkere. Dette er også grunnen til at jeg ikke bare anbefaler Ref 150 til klassisk musikk, men like gjerne til jazz, viser og pop hvor naturlig stemmekvalitet er et stort pluss for den musikalske opplevelsen. Og da er det vel bare teknofolket som bør kunne vurdere noe annet? Konklusjon Selv om mange rørfantaster mener at alt annet en rør nærmest er PA, må jeg innrømme at jeg opplever både rør, transistor og også ulike D-teknologier i noenlunde samme prisklasse som ganske likeverdige. Likeverdig betyr ikke at disse tekniologien låter likt, selv om det er tydelige trender på at de nærmer seg hverandre lydmessig. Det betyr bare at de har ulike fordeler og ulemper både praktisk og lydmessig som gjør det nærmest umulig å kåre noen entydig vinner. Men for de som vil ha et storslagent lydbilde omtrent slik man opplever det midt i konsertsalen, så kan den 32 kg mastodonten fra rørguruen Rørentusiast Håkon Rognlien synes ikke at den siste fra Audio Reearch er best på alt. Men den musikalsk sjel er vel ivaretatt, og stemmekvaliteten er ren knock-out, skriver han. Av Håkon Rognlien Audio Research være et glimrende valg. Og lydbildet er modernisert i forhold til tidligere modeller akkurat som også det klassiske eksteriøret er det. ARC Ref 150 er etter min mening den helt optimale løsningen for de fleste high-endere med normale høyttalere i en vanlig norsk stue. Her er krefter i massevis, langt mer enn hva 150 watt normalt tilsier. Og prisen og plassbehovet er halvparten av tilsvarende monoblokker fra samme firma. Da jeg testet Rogue 180 watts monoblokker, opplevde jeg disse som litt friskere i klangbalanse og makrodynamikk, mens tilsvarende utstyr fra ARC låt imponerenede pompøst, men uten den krispheten de nå har fått med nye rør. Audio Research gir ikke fra seg ledertrøya uten sverdslag. Og KT 120 rør er en viktig forbedring for utstyr som har vært i tetsjiktet i 50 år! 3 Sec. op. ARC Ref 150: Stemmer stemmer! D enne forsterkeren har et fantastisk holografsk rom, og stemmekvaliteten er imponerende livaktig med god kropplighet. Ren knock-out! Og der da andre etter min mening slet med den vanskelige Pink Floyd-låta, levde musikken på en helt annen måte med Audio Research. I Grieg-hallen opplevde vi selvsagt mye makt og voldsom energi fra 100 musikere og et grandiost flygel, men likevel er det den musikalske flyten som er denne rørforsterkerens force. Det er som tonene er laget av et helt annet stoff enn på de andre forsterkerne i denne gruppetesten; her er en annen tekstur som gir musikken levende liv. Og det er totalt fritt for knaster og kanter hele veien, aldri noen forstyrrende artifakter. Men er AR også litt mindre plutselig? Er her mindre hurtighet og tilsynelatende noe sløvere transienter enn på de andre? Musikken går liksom litt langsommere, men samtidig er her et bedre overblikk, ro og orden. Totalbildet oppleves rett og slett mindre stressende og mer lyttevennlig. Jeg fortrekker personlig denne spillestilen fremfor de andre, men innrømmer at bassen tenderer til å bli en anelse utflytende i forhold til den stramme og kontante bassgjengivelsen på Adyton. På John Campell-skiva blir vi igjen ønsket velkommen med en stemmekvalitet som er i en klasse for seg. Samtidig må jeg innrømme at det kanskje blir enda litt penere og snillere enn som den temmelig råe og slemme innspillingen dette egentlig er. AR er nok enda litt varmere og mykere enn det absolutt nøytrale, for å si det sånn. Også Masekela blir litt mindre dynamisk enn hva vi har opplevd tidligere med dette berømte kulltoget. Dermed mister vi litt spenning og rytmisk fremdrift og det hele blir igjen litt i snilleste laget. Også på den påfølgende trommesoloen kunne man tenke seg med mer plutselighet og attakk i de sylskarpe transientene, men klangfargene er til gjengjeld rene nytelsen å lytte til. Og for en fantastisk deilig saxklang! Og frøken Barber er så forførende deilig at det nærmest er litt uanstendig! Dette er simpelthen excellent; de andre forsterkerne i dette bladet kommer etter min mening ikke i nærheten av dette 21

20 333 dartzeel NHB-108 2x100 watt effekttrinn: Mens Adyton er en fullblods tungvektsbokser, oppleves dartzeel mer som en atletisk balletdanser. Her er ikke fullt så mye trøkk nedover, men den er noe smidigere og med enda mer raffinement og utklinging oppover. Tekst og foto: Knut Vadseth Musikalsk ballet 22