DEN NYE JORDEN OG DET NYE JERUSALEM!

Transkript

1 128 DEN NYE JORDEN OG DET NYE JERUSALEM! I mer enn en forstand må dette sies å være et nytt kapittel. Tenk for en overgang Johannes her opplever. Nettopp har han sett den gamle himmel og den gamle jord forsvinne. Han her sett den store dommen til evig frelse eller fortapelse. Han har sett Satan, Døden og Dødsriket bli kastet i ildsjøen. Og så - nå får han se en ny himmel og en ny jord, men, så er det som noe spesielt fanger hans oppmerksomhet, noe som ikke er der, - havet! Det er som han vil uttrykke en gledelig overraskelse over at dette elementet ikke var å se. Havet, i fysisk betydning, men også bildet på folkehavet. Det som forvolder så mange ulykker på vår gamle jord, og som Johannes kjenner så altfor godt. Det var ikke mer sier han, og det er det samme som uttrykkes i 2.Pet En ny himmel og en ny jord hvor rettferdighet bor Det er ikke sikkert Johannes har hatt tid til å tenke så veldig mye over enkelthetene i det han får se, for nå ser han det nye Jerusalem komme ned fra himmelen. Den er smykket som bruden for brudgommen Samtidig som han ser den hellige staden, så hører han en veldig røst som forkynner: Se, nå er Guds bolig blant menneskene, og han skal bo hos dem og de skal være hans folk, og Gud skal selv være hos dem. Når det sies at Gud både skal bo og selv være i Det nye Jerusalem, så synes disse to utsagnene nærmest å være en gjentakelse av hverandre, men det er det nok ikke. Heri ligger at både i den gamle og i den nytestamentlige tid, da er Guds bolig blant menneskene av åndelig art, og hans tilstedeværelse er i ordet I det nye Jerusalem på Den nye jorden, da er disse åndelige begreper byttet ut i en annen form for virkelighet. En virkelighet som kommer til uttrykk i at Gud selv skal tørke hver tåre. En virkelighet hvor død, sorg og pine ikke skal være mer. Det som før var, det er nå borte, (2.Pet. 3.13). Men - Tørke hver tåre! Så skal det dog koste, - selv om vi skal komme dit uforskyldt! Ja, tårer koster det, og kanskje det i tårene også ligger et smertelig savn over de av våre kjære vi ikke får øye på, - og som for evig er skilt fra oss. Gud tørker tårene bort. Ja, og derfor må vi ikke glemme vårt ansvar mens vi er her! Om alt dette nærmest er ufattelig for oss, så har Johannes nok ikke følt det stort annerledes. Det er ikke uforståelig om han nå var så himmelfallen over det han så og hørte, at han rett og slett måtte vekkes med et Skriv! For disse ord er sanne og troverdige.

2 Det er skjedd. Jeg er Alfa og Omega ---. Det er skjedd, eller som det også er oversatt: De er oppfylte. Det vil si, nå er alt oppfylt, alt som fra Paradis har vært lovet. Kvinnen, hvis sæd skulle knuse slangens hode. Abraham, i hvis sæd alle jordens slekter skulle velsignes, - lovet ved profetene og gitt som gave ved Sønnen til hver den som tror. Min sjel tørster etter den levende Gud, sier salmisten (Salm. 42.3). Nå sier Gud til Johannes: Den som tørster vil jeg gi av kilden med livets vann - uforskyldt (ufortjent). Her trengs altså ingen prestasjonseksamen og så er disse ordene likevel gitt til en stridende menighet! Ja, for lenger er vi ikke kommet. Ennå, omgitt av havet, er vi på vei sammen med så mange andre som kanskje ikke har det samme målet. Vi kommer dog alle til et veiskiltet som forteller at her deler veien seg. Den ene velges av de mange slags mennesker, hvis fortropp dannes av de feige. De som går utenom all strid. På den andre går de som vet at ingen kan seire ved egen kraft, men - at vi dog kan fortsette å kjempe slik vi kan være blant de som skal arve alt det som Gud selv sier til Johannes I motsetning til de mange tidligere bildene, så opplever Johannes i dette siste, en opphøyet ro fylt av Guds herlighet. En av englene som viste ham De sju Vredesskåler, sier nå han skal bli med for å se Bruden, Lammets hustru Og i ånden blir Johannes ført opp på et høyt fjell for å se Det nye Jerusalem komme ned fra himmelen Det han ser, er den absolutte motsetningen til bildet han så, og som han beretter om i 17.1ff. Den gangen ble han ført ut i ørkenen, og ikke opp på fjellet. Kvinnen han da så, var den store skjøgen - hun som hadde bedrevet hor med de mange. Nå ser han bruden den rene. Skjøgen som levde et vellystig liv på jorden, fylt med heslig glitter og stas. Hun fikk en utslettelse som belønning. Bruden, som i stedet for jordisk rikdom, samlet og ble en skatt i himmelen. Hun er det Johannes nå ser, smykket og strålende som den dyreste edelsten. Om det er fordi Johannes, i likhet med oss, har problemer med å forstå det som hittil er sagt om Bruden, at engelen har tatt opp tråden fra vers to, det er ikke lett å si. I alle fall får vi i de følgende versene en mer detaljert beskrivelse av byen, Det nye Jerusalem. En beskrivelse, som i første omgang, gjør det vanskelig å forene det som sies i vers 10, med teksten i f Det første som møter oss i beskrivelsen, er muren rundt byen. Dens utseende, byggematerialer og de mange tallsammenstillinger. Dens høyde angis til 144 alen, og den er kvadratisk av fasong, lagt slik at sidene vender mot himmelretningene Nord, Syd, Øst og Vest.

3 Muren har 12 grunnsteiner av forskjellige edelstener, og på hver av steinene står navnene til Jesu 12 apostler. I muren er det 12 porter, 3 på hver side og portene består av en storperle. Over portene står navnene på de 12 Israel-stammer og en engel står ved hver port. Selve muren er bygget av Jaspis, - det samme som den første grunnsteinen. Det sies ikke noe om murens lengde, men ettersom byens mål er oppgitt, så må nødvendigvis murens lengde være det samme, eller større. Om selve byen som muren omgir, berettes ikke noe tilsvarende i tall, bortsett fra dens størrelse. Men den er, etter våre små begreper, til gjengjeld helt ufattelig stadier på hvert ledd. Når 1 stadie (gresk: stadion) vanligvis regnes som 192 meter, så vil altså hver side av byen ha en lengde på ca km.. Det vil si at den dekker et flatemål på over 5 millioner kvadrat kilometer. Det er nesten det samme som Israel Libanon Syria- Irak Iran Saudi-Arabia og Egypt til sammen. Eller som hele Europa utenom Rusland. Rundt et slikt område er det muren strekker seg, en mur hvis høyde utgjør ca. 167 meter. Når vi dertil får vite at byens høyde er det samme som dens sidemål, ja da må vi bare erkjenne at dette har dimensjoner over seg som vi over hodet ikke er i stand til å begripe noe av. At Johannes så sier han ble ført opp på et høyt fjell, for å se byen - da må dette ha vært høyt. Det er kanskje ikke så underlig at tolkere har framlagt dette som noe symbolsk. Men dertil er å si at tallene og teksten står klart og tydelig i skriften, og da er det ikke gitt oss bare å endre det til noe vi kan forstå. Dette er tross alt ikke mer uforståelig for oss, enn de gamle profetiene var det for datidens mennesker - profetier de kun kunne tro på, men som vi i ettertid vet gikk i oppfyllelse og derfor kan si å forstå. Om byen fortelles, at den er av rent gull som ligner rent glass. Selv gatene er av gull, klart som gjennomsiktig glass. Når det sies den stråler og funkler som krystallklar Jaspis, så peker det på ordene i kap. 4,3 - et bilde på den glans som omgir alt som har Guds herlighet i eie. Klart som glass! Heri ligger at i denne byen er intet skjult, og intet ønskes skjult. 130 Og noe tempel så jeg ikke i staden Det lyder nesten som Johannes forventet å se et tempel, slik han kjente det fra Det gamle Jerusalem. Men så forstår han at det er Gud, Den Allmektige og Lammet som er byens tempel. Nå er det ikke som på den gamle jord, hvor det var forskjell på hellig og u-hellig, søndag og hverdag, Gudstjeneste og arbeide. Her er alt en hellig Gudstjeneste hvor Gud er synlig for sitt folk, slik han var det for Adam i Paradiset.

4 21.23 Sol og måne trengs ikke for å gi lys. Guds herlighet har opplyst byen og Lammet er dens lys. Jeg er verdens lys sa Jesus engang til folket, (Johs.8.12f). Det vil si at all erkjennelse, all handling og alle tanker, har Jesus som kilde. I Det nye Jerusalem blir dette en synlig virkelighet - men fariseerne forsto ikke Jesus da han sa dette. Det er underlig hvordan ordet lys, fører tanken tilbake til skapelsesberetningen og de første ordene Gud lot lyde,: Det bli lys! Det var ikke lys fra sol eller måne, det var Guds lys. Det er heller ikke lys fra Solo eller måne som skal lyse for folkeslagene på den nye jord f I Guds og Lammets lys skal de bringe sine kostbarheter til Den hellige Staden hvor portene aldri lukkes fordi, det finnes hverken natt, noe urent og vederstyggelig eller noe løgnaktig. Alle som ferdes der, har sitt navn skrevet i Livets bok, (20.15 og Jes.60.5). 131 Jerusalem - Bruden. Kan den beskrivelsen Johannes her har gitt, egentlig forstås på annen måte enn at det er tale om en by, bestående av edle materialer? Er det noe i beskrivelsen som tilsier det her er tale om Guds frelste menighet? Svaret er i første rekke avhengig av hva vi legger i ordet menighet. Dernest av hvordan vi forstår begrepet Bruden i forhold til de som er innbudte til bryllupsmåltidet, (19.9 og Mat ). Dersom Bruden og de innbudte er de samme, slik flere tolkere utlegger det, og Bruden samtidig er Det nye Jerusalem, - hvem er da folkeslagene (vers 24)? Som vi så vidt berørte i kap. 19, så er det her i bildet av Det nye Jerusalem, alle trådene fra tidligere bilder samles, også de med dobbel betydning. Svarene vi søker, ligger ikke i å lage halvgjorte tolkninger som så plukkes fra hverandre av den halvdelen vi ikke forstår. Hva forteller beskrivelsen av Det nye Jerusalem? Det første Johannes nevner om selve byen er bymuren, men det er dens 12 porter han først beskriver. Det er en port for hver av Israels 12 stammer. Vi har tidligere berørt Israelfolkets spesielle stilling i Guds store frelsesplan, ikke bare i det for oss historiske, men også i det framtidige.

5 Det historiske kjenner vi, og det framtidige berørte vi bl.a. under Den femte og sjette Vredesskålen. I synet om Babylon, Den store Skjøgen og under Den tusenårige perioden. Når vi i Esek.48.30ff, leser hvordan muren og dens porter rundt datidens Jerusalem så ut, ser vi da ikke hvordan ringen for Israels vedkommende, her med Det nye Jerusalem, blir sluttet? Portene i muren rundt byen blir nå et talende monument som sier at, det var gjennom dette folket Gud begynte sin frelsesplan, og det er gjennom det samme folket planen avsluttes og fullendes. Murens 12 grunnsteiner, edelstener av forsk. Slag, påført navnene til Jesu 12 apostler, er sammen med portene som et bilde av de to paktene, den nye og den gamle; - Forent i det mektige byggverket som muren er. Reist på profetenes og apostlenes grunnvoll og med Kristus som hovedhjørnesteinen, slik Paulus sier det i Efes. 2.20f. At grunnsteinene er av forsk. art, peker kanskje på apostlenes forskjelligartede karakter, men som likevel utfyller sin plass i byggverket, - muren av Jaspis - hele frelsesverket. Et verk som omkranser Den hellige Staden hvortil de 12 portene alltid står åpne. I Mat leser vi hvordan Jesus sammenligner Himmelriket både med en skatt og en kostbar perle. I motsetning til de vanlige bymurene, så er det i denne ingen hovedport. 3 (Guds tall) porter står åpne mot hver av jordens 4 (verdens tall) retninger, 12 i alt, (menighetens tall). Det er dette byggverket engelen måler med gullrør, og oppgir dets mål til 144 alen. Et tall som ikke bare angir murens fysiske høyde, men som i sin symbolikk minner oss om de 12 x 12. Det første Johannes beretter om selve staden, er dens mål og fasong. Dernest at den er av rent gull. Denne beskrivelsen leder umiddelbart tankene våre tilbake til 1.Kong.6.19f. Her ser vi, ikke bare i fasongen, men også i utsmykningen, likheten hvormed Det Allerhelligste i Israels første tempel var bygget. Og slik Helligdommen, i gammeltestamentlig tid, var bolig for Guds navn, så er nå hele Det nye Jerusalem, Guds bolig. Det er her Guds og Lammets trone står, og hvorfra elven med Livets vann har sitt utspring. Det er her Livets tre står plantet. Gull er byggematerialet som er brukt til å reise denne byen - gull som betegner Guds herlighet, (Job og Salm.96.6). Det er denne staden engelen måler og oppgir dens tall til å være stadier. Et tall som nok viser et ufattelig område, men som i sin symbolikk også peker på det absolutt fullendte. 132

6 At dette er en beskrivelse av en fysisk by, hvor det i selve byggverkets arkitektur også ligger en mengde symbolske bilder, - kanskje flere enn vi i dag ser, - kan det neppe være tvil om. Men -! Hva forteller beskrivelsen av Bruden? Det nye Jerusalem er altså også Bruden, Lammets hustru! Hun som tidligere er besunget av det mektige koret i himmelen, (Åpb.19.7). Hun er Det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra Gud, (21.2). Hun er den om hvem engelen sier: Kom, så skal jeg vise deg (21.9). 133 Det er henne, døperen Johannes har i tankene når han sier: Den som har bruden, er brudgommen, (Johs ). Det er henne, Paulus mener når han sier: den hemmelighet som ligger heri er dyp. Jeg sikter til Kristus og kirken. (Efes.5.31f). Og, det er ved dette de fleste tolkere stopper opp og konkluderer med at Bruden er kirken - altså menigheten. Til en viss grad er dette rett. Men, det knytter seg mange betingelser til dette. Vi skal være klar over, at på Paulus tid, så fantes ikke alle de varianter og avarter av kirken, slik vi kjenner det i vår tid. Når Paulus sier Kirke, da mener han den som Kristus, ved Den hellige Ånd, lot stifte Pinsedagen. Men når det i dag sies Kirke, eller for den saks skyld, menighet, så er innholdet i ordet avhengig av hvem som sier det. Det er mer enn himmelvid forskjell på om det er en katolikk eller en fra Jehovas vitner som uttaler seg, og en Adventist vil nok ikke være enig med noen av dem. Og hva statskirken sier - det sies ikke så høyt at det sjenerer noen, i alle fall ikke når det dreier seg om Åpenbaringen. Men, alle kaller seg Kirke eller menighet. Vi skal også huske, at når Paulus taler så er det i egenskap av den apostel han var, nemlig budbringer av Evangeliet til hedningefolkene. Låser vi derfor begrepet Bruden fast til Paulus ord, da gir hele bildet en forståelse av kun å omfatte det som er etter Jesu liv og virke på jorden. Med andre ord, noe som kun hører den nye pakten til. Men hva da med Israel? Har jødefolket i gammeltestamentlig tid ikke også en andel i Det nye Jerusalem? Her vil det sikkert være røster som spør hvorfor vi absolutt skal presse Israel inn i dette. Dertil er kun å spørre hvorfor de absolutt skal presse Israel ut? Derved regner de jo faktisk hele gammeltestamentlig tid for uaktuell i bildet av Det nye Jerusalem.

7 I Jer.2.2 ser vi hvordan tiden for Israel, fra Egypt til Sinai, kalles forlovelsestiden. I Esek.16.8 ser vi at Guds kjærlighet til dette folket, sammenlignes med brudgommens kjærlighet til bruden. Vi ser hvordan profeten Hoseas ekteskap blir et bilde på den pakten Gud stifter med Israel, (Hos.1-3). Og, selv om hun er svikefull, så ser vi også Guds evige trofasthet mot henne (Jer.3.1f og Hos ). I lys av den nye pakten, så ser vi Jesus svarer folkene med et spørsmål ved å si: Kan brudesvennene (disiplene) faste mens de har brudgommen hos seg? (Mark.2.18ff.) Her taler Jesus om brudesvennene, men Bruden sier han ikke noe om. Jesus fortalte også lignelsen om kongesønnens bryllup (Mat ), hvor det sentrale riktig nok er de kaltes, de invitertes reaksjoner på innbydelsen, men lignelsen forteller også om risikoen sendebudene utsatte seg for ved å gå ut med innbydelsen. I en annen lignelse (Mat ), leser vi om de 10 brudepikene. Disse hadde tilsynelatende et mer ufarlig ærende å utføre. Men om de sikkert var iførte sin flotteste stas, og således like fine alle 10, så skulle det likevel vise seg at kun halvparten hadde forberedt seg skikkelig. Felles for disse lignelser er at det heller ikke her sies noe om Bruden. Derimot sies det noe om Guds kjærlighet og hans rettferdighet. Lignelsene sier også noe om hva mennesker velger å gi sin kjærlighet til og om denne kjærligheten er trofast, også i gjerningen, eller om den bare er et ytre skinn. Forblir vi i disse bildene, så ser vi at kjærligheten altså er den store fellesnevner. Kan da Bruden forstås som noe mindre enn selve frukten av den rene kjærligheten, den som aktiv er trofast til Ordet slik det lyder fra Guds munn? Ordet hvorved alt ble skapt. Ordet som for Israel ble loven. Ordet som for oss ble menneske ved Kristus, - han som sa: Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, han skal bære meget frukt (Johs ). På samme forunderlige måten som når vi, i og ved Ånden, får kraft og veiledning til å bære god frukt, så blir denne frukten, når den ikles De helliges rettferdige gjerninger, til den Bruden som er Lammets hustru. Og deri er frukten fra både den gamle - og den nye paktens tid. Sagt på en annen måte. Mennesket er skapt i Guds bilde (1.Mos.1.27), men hos Gud finnes ikke noe som svarer til menneskets kjød. Derimot sier Bibelen at Gud, liksom mennesket, har ånd (1.Kor.2.11), og Guds Ånd er til alle tider virksom i Ordet. 134

8 Menneskets ånd, ånden i det menneske som tar imot Guds ord til frelse av nåde, det er således frukten av Guds Ånds virke i Ordet. Frukten, det er det vi gir Gud tilbake Lammets hustru Bruden. Vi skal legge merke til at det i står Ånden og Bruden. Denne sidestillingen av Guds Ånd og Bruden, underbygger nettopp dette. Vi lærer at mennesket består av et legeme en sjel og en ånd. Legemet dør og blir til jord. Sjelen, den som gjør det jordiske legeme levende - den som ved døden, frigjøres fra legemet og forblir i Guds varetekt til den engang skal oppstå i et nytt legeme. Men ånden. Menneskets ånd, det som mennesket er - den som avspeiler dets gjerninger onde eller gode, - hva er det? En god gjerning er i seg selv like verdifull, enten den er utført av en from kristen, eller av en som aldri har hørt om Gud. Den er uansett frukten av menneskets ånd, men den hvori Guds Ånd virker den vil gi Gud æren. Slik sett, er det da urimelig å se Bruden Det nye Jerusalem, som værende det byggverket som hver enkelt troende, både fra gammel- og nytestamentlig tid har bidratt til. Altså et byggverk bestående av gjerningsresultatet av Guds frelsesverk? Heri kan vi forstå at portene har navnene til Israels 12 stammer og grunnsteinene etter de 12 apostler, og at hovedhjørnesteinen nevnes som Jesus Kristus, - altså de viktigste byggeelementene. Derved ser vi også de frelste, de som er innbudte til Lammets bryllupsmåltid, som de der skal få vandre ut og inn av de åpne portene. Men engelen er ennå ikke ferdig med å vise hva som er i Det nye Jerusalem. 135 Hva forteller beskrivelsen av Lammet? I Det nye Testamente ser vi ikke mindre enn 31 forskjellige navne, eller benevnelser, brukt om Kristus. Legger vi deri også merke til hvordan disse navne er fordelt i h.h.v. Åpenbaringen og i NT. ellers, så ser vi at 7 av dem kun er brukt i Åpb.. og 13 kun i NT. Videre ser vi at 11 navne er brukt begge steder, men da med til dels stor variasjon i antall gange. Navnet Guds Sønn er f.eks. kun brukt 1 gang i Åpb., men over 250 gange i NT.. Navnene Herren Jesus Herren Jesus Kristus Jesus (uten om Evangeliene), Jesus Kristus og Kristus er til sammen kun brukt 13 gange i Åpb. Men over 330 gange i NT. ellers. De navne som ikke er brukt i Åpb.. er navne som Frelseren - Gud - Kristus Jesus Sønnen Menneskesønnen og Messias.

9 De vi kun finner i Åpb. er navne som Alfa og Omega Herrenes Herre - Kongenes Konge og Lammet. (I Johs.1.29 og 36: Se det Guds Lam). Legger vi merke til i hvilke forbindelser og situasjoner disse 31 forskjellige navne er brukt (se navneoversikt i Navn og Tid), Så gir dette oss ikke bare en forståelse av det enkelte navns betydning, men også hvorfor det brukes. Egentlig kan vi si at navnet er situasjons- eller hendelsesbestemt. Betegnende i så måte er at egennavnet Lammet, kun er brukt i Åpb. og da i helt spesielle situasjoner. Dette sier oss noe ganske vesentlig, for da Døperen Johannes sa: Se det Guds Lam! så ble det sagt om personen Jesus, - det utvalgte offerlammet. Det er først ved sin korsfestelse og død, at Jesus, frelseren, har gitt offeret soningen for verdens synd, og det er i sin oppstandelse og seier over døden han framstår som det seirende Lammet. Det Lammet som Johannes ser som den eneste verdige til å åpne de sju seglene. Det er som dette Lammet, Kristus engang skal stå på Sions berg sammen med de , og det er som det seirende Lammet han engang skal motta sin Brud Det nye Jerusalem, - der vi skal få se ham sitte på Guds og Lammets trone som enheten Alfa og Omega. Selv om personen bak alle disse navne er den samme, så ser vi likevel forskjellige skikkelser i samme person. Han er Ordet, - Guds ord som alltid har vært, men som engang ble kjød og tok bolig iblant oss. Han er Guds Sønn, og han er menneskesønnen Jesus som fullendte sin frelsesgjerning her på jord. Han er Kristus, kongen hvis rike ikke er av denne verden, men han er også den som skal forestå de to høstscenene, - og trå persekaret. Han er Messias, den salvede til konge i fredsriket hvor han skal regjere med jernstav - og den som til slutt skal skille fårene fra bukkene. Det er først når alle hendelsene som er knyttet til hvert av de mange navne er utført, at Lammet og dets Brud blir forent. 136 Livets elv og Livets tre Det som engelen nå viser Johannes, burde få oss til å sperre øynene opp. For nettopp her, ved slutten av hele åpenbaringsboken, anvendes ord og begreper på en måte vi ikke tidligere har sett. Vi må være våkne for disse endringer, ellers mister vi mye av forståelsen, ikke bare i dette og de øvrige kapitler, men helt fra skapelsens begynnelse. Egentlig burde vi la ordene fra Johs stå som en påminnende overskrift for dette kapittel.: I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud.

10 Dette var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved det og uten det ble intet til av det som er! (I nye bibeloversettelser er dette og det oversatt med han eller ham i betydningen Kristus). Det første Johannes ser, er elven med Livets Vann, - det vann salmisten bare kan skrive om (Salm.36.10), og som profeten bare kan tale om (Joel 3.23). Det er vannet Jesus tilbød kvinnen ved brønnen, (Johs.4.14), og nå ser Johannes elvens utspring, - Kilden som Gud selv vil gi oss å drikke av ufortjent, (Åpb se også ). Kilden er Guds og Lammets trone. Her ser vi at selv om både Gud og Lammet nevnes, så er det nå som en enhet på en trone. Kanskje Johannes husker at Jesus engang sa: --- Faderen er i meg og jeg i Faderen (Johs.10.38), - nå får han se enheten, - alt livets kilde Elven med Livets vann ser han flyte midt i byens gate. På begge dens sider står Livets tre, med moden frukt tolv gange om året, og med blader som gir legedom til folkene. Bildet minner om det som engang var, og det er ikke uforståelig om Johannes med gru tenker på det andre av de to trærne midt i Edens hage, (1.Mos.2.9; 3.22). Men her i Det nye Jerusalem skal det ikke være noe som er under forbannelsen og alle tårer er tørket bort (kap.21.4) Med dette sies, at om Livets tre i Edens hage var en betingelse for at mennesket ikke skulle dø, så er det her en bekreftelse på den fullstendige befrielse fra alt ondt. Et fullstendig fellesskap med Gud, hvor hans folk skal tjene ham Gud og Lammet Og mens de skal se ham, så skal han se sitt navn på deres panner Ingen natt skal det være mer, lampe og lys trengs ikke for å gi lys. Gud Herren skal selv lyse over dem. Det er ord vi kjenner fra kap , og selv om betydningen er den samme i disse to versene, så framstår Gud og Lammet igjen som en, slik vi så det i vers 1 og 3. Vi ser også at nå er ordet Tjenere byttet ut med ordet Konger, og det er nok ikke noe tilfeldig. Kanskje det heri ligger, at mens vi alltid her på jorden har vært vant med rangsforskjell, så skal nå ingen lenger føle seg større eller mindre enn andre. Alle blir opphøyet til konger som tjener Gud Herren i evighet. Med dette verset slutter egentlig hele rekken av de syner og bilder som utgjør selve åpenbaringens Framtidsbok, kun selve bokens avslutning gjenstår. Før vi dog ser hva den sier oss,så la oss stoppe litt ved tanker som melder seg etter alt det vi nå har lest og sett. 137

11 138 Tanker som melder seg. Hvordan er egentlig vår forståelse av Gud, hans Ord og Ånd, i Det gamle testamentes beretninger i forhold til Faderen, Sønnen og Ånden, - Treenigheten i Det nye testamente, og slik vi ser dem framstå i Åpenbaringsboken? Har vi forstått hvorfor Treenighetens tre personer navngis på så mange og så forskjellige måter i Bibelen? Hvorfor det er forskjell i navnebruken, ikke bare mellom Det gamle - og Det nye testamente, men også mellom disse og Åpenbaringsboken? Nå kan vi selvsagt spørre hva dette har med forståelsen av Åpb. å gjøre. Svaret er avhengig av om vi kun ser Bibelens siste bok som en isolert profeti om endetiden, eller om vi ser den som boken hvor alle tråder, begreper og navne som har framstått etter skapelsen - etter syndefallet - etter Jesu virke på jorden, atter samles i det fullendte: I begynnelsen var! Alle Guds ulike navne forteller om hans forskjelligartede inngripen i menneskets historie, derfor er det heller ikke likegyldig hvordan de tre guddomspersoner er benevnt i Åpb., for navnet sier oss i hvilken egenskap og hensikt de framstår. Like mye sier det oss, å legge merke til hvilke navne som ikke er brukt i profetien om den siste tiden. Situasjonen, ærendets art er altså bestemmende for under hvilket navn og egenskap Guddommens person framstår. Dette gjelder ikke bare her i Åpb., men helt tilbake til begynnelsen hvor Guds Ånd svevde over vannene - den skapende og livgivende Ånden som utfører Guds Ord. Den himmel og den jord Gud lot skape i begynnelsen (1.Mos.1.1), det er altså dem Johannes igjen ser forsvinne for Guds åsyn (Åpb.20.11). Nå har vi fleste jo den oppfatning, at himmelen er Guds bolig, og derfor synes det naturlig at Gud skaper en ny når han lar den gamle forsvinne, (Åpb.21.1). Men det underlige er, at etter dette verset, så nevnes ikke den nye himmel mer. Derimot leser vi i 21.2og 10 at Det nye Jerusalem kommer ned fra himmelen. Men - fra himmelen gir ikke inntrykk av å være Den nye himmel. Dertil sies det i 21.3, at nå er Guds bolig (Det nye Jerusalem) hos menneskene, og han skal bo hos dem. Går vi tilbake til 1.Mos.3.8 så ser vi at Gud i begynnelsen også skapte en hage på jorden, Edens hage. Og i beretningen herom leser vi at Gud selv vandret i hagen. hvori også Slangen var. Etter Syndefallet og mennesket var forvist fra hagen, satte Gud Kjeruber til å vokte veien til Livets tre, (1.Mos.3.23). Nå sier riktignok ikke Bibelen noe om hva Gud siden gjorde med hagen, og Luther mente derfor den forsvant i Syndfloden Men kan det ikke også tenkes at Edens hage var en del av himmelen og som Gud etter Syndefallet gjorde usynlig for mennesket, og hvorfra overengelen Mikael siden kastet slangen, Satan ut, (Åpb.12.7)? Ser vi ikke her en likhet mellom Edens hage, på den gamle jord, og Det nye Jerusalem på den nye?

12 Er det i så fall absurd å sette likhetstegn mellom Den nye himmel og Det nye Jerusalem? Kan det tenkes det er heri gåten om byens ufattelige dimensjoner, har sin forklaring? Selv om navnet Edens hage kun brukes i forbindelse med skapelsen, så anvendes det i Bibelen et annet navn som betyr det samme, nemlig Paradiset. Dette navnet er også navnet på det midlertidige oppholdsstedet for de som er døde i Kristus, (2.Kor.12.4). - Paradiset som Paulus kaller Den tredje himmel. Vi husker kanskje fra Åpb.6.9 hva Johannes så og hørte, og vi har vel ikke glemt hva Jesus sa til røveren på korset? Disse tankene må på ingen måte oppfattes som patentløsninger, det ønskes kun å gi uttrykk for, at når vi leser en tekst uten å stille spørsmål, så er det som å foreta en utgravning av en pyramide og så kun hakke litt i toppen. Dess mer vi selv tenker og undersøker om tekstens betydning, dess lenger ned i pyramiden kommer vi og grunnflaten, - forståelsen, blir større. 139