Forord. Takk til redaksjonen i fagbladet park & anlegg for hjelp til rådgivning, layout og korrektur.

Transkript

1

2 Forord Norske Anleggsgartnere - NAML besluttet å gi ut et jubileumsskrift i anledning 75-årsjubileet. Det ble etablert en redaksjonskomité bestående av Steinar Aardal, Knut A. Thorvaldsen og Bjørg Skaug. Komitéen satte seg som mål å vise NAMLs sentrale rolle i begivenheter som har preget faglig og organisatorisk utvikling i grøntanleggssektoren og anleggsgartnerfaget i Norge. Komitéen ønsket innspill fra NAML-medlemmer og andre som har vært med å utvikle fagområdet til det det er i dag. Responsen viser kanskje at dagens aktive anleggsgartnere har annet å gjøre enn å mimre over gamle seire. Komitéen har likevel fått inn en del stoff og takker hver enkelt for bidragene. Vil du være lykkelig en dag, drikk deg full. Vil du være lykkelig en uke, slakt en gris. Vil du være lykkelig et år, gift deg. Vil du alltid være lykkelig, bli gartner. Kinesisk ordspråk Viktige kilder for arbeidet har ellers vært organisasjonens protokoller, NAMLs 50-års jubileumsskrift og Knut A. Thorvaldsens egne notater. Magne Bruuns bøker i anledning Norske Landskapsarkitekters forenings 75-års jubileum i 2004 og Det norske Hageselskaps 100-års jubileum i 1984, har også vært viktige kilder for komitéen. Det har vært mye stoff å gå igjennom. Enkelte hendelser har vært bedre belyst enn andre. Tilgangen på stoff kan ha påvirket utvelgelsen, og feil og mangler kan forekomme. Andre ville kanskje ha prioritert annerledes. NAML har opp gjennom årene markert runde tall og jubiléer for laget. Fra 25-årsjubiléet foreligger det et jubileumsskrift. NAMLs 50-årsjubileum ble behørig markert og feiret på et større arrangement med ca. 100 deltakere den 2. og 3. oktober 1981 på Voksenkollen i Oslo. Hele 15 organisasjoner fra inn- og utland framførte hilsener og gratulasjoner. Et jubileumsskrift forelå i november Dette er et viktig dokument fra de første 50 årene. Komitéen håper at 75-års jubileumsskriftet kan bli brukt til å dokumentere viktige hendelser innenfor grøntanleggsbransjen og anleggsgartnerfaget. Leserne oppfordres derfor til å melde fra til NAMLs sekretariat når de oppdager feil og vesentlige mangler. Takk til redaksjonen i fagbladet park & anlegg for hjelp til rådgivning, layout og korrektur. Redaksjonskomité: Bjørg Skaug, Knut Thorvaldsen, Steinar Aardal Usignerte artikler ved redaksjonskomitéen. Oslo, oktober

3 innhold Forord 1 Norske Anleggsgartnere NAML vedtekter revidert Prolog ved Norske Anleggsgartnere NAMLs 75-årsjubileum 14. oktober Formannen ser fremover 7 Foreningen stiftes 9 Anleggsgartnere og hage-/landskapsarkitekter i Norge 10 Anleggsgartnerfagets utvikling 15 Fra forhager og bakgårder til parkmessige uteanlegg 19 Teknologisk utvikling i anleggsgartnerfaget 20 Hva det kostet den gang da 24 Noen situasjoner fra livet som anleggsgartner 26 Anleggsgartneroppdrag på Svalbard 28 Etablering og skjøtsel de siste 60 å 29 Arbeidsgiverorganisasjonen 31 Kursarrangøren 34 FAGUS Faglig utviklingssenter for grøntanleggssektoren 36 Medvirkning i standardiseringsarbeidet 37 Profilering av anleggsgartnerfaget 38 Årets grønne park 41 Komitéer og utvalg 43 Utdanning av anleggsgartnere 44 Jensvoll 47 Hjeltnes 48 Gjennestad 49 Staup 50 SOA Senter for opplæring i anleggsgartnerfaget 51 ORNAB Opplæringsrådet for naturbruksfag 52 Statens vegvesen en viktig oppdragsgiver 53 Seniorvirksomheten 55 Æresmedlemmer, hedersbevis, formenn 56 Nordisk og europeisk samarbeid 57 Presidenter i Nordisk presidium 59 Høst i min hage 60 Oversikt over viktige hendelser gjennom årene 61 Om alle mennesker hadde en hage å stelle med, ville verden endelig få leve i fred. Beverly Nichols

4 Norske Anleggsgartnere - NAML vedtekter revidert 2005 Slagord etter FORMÅL Norske Anleggsgartnere - NAML er en bransjeorganisasjon og har som formål: å samle alle kvalifiserte anleggsgartnere og andre som driver bedrift innen grøntanleggsbransjen fremme medlemmenes faglige, økonomiske og sosiale interesser styrke næringens tillit og aktelse til samfunnets beste. 2 MEDLEMSKAP Som medlem kan opptas: Bedrifter som arbeider innen grøntanleggsbransjen. Bedriftsmedlemmer må være registrert med eget foretaksnummer. Faglig ledelse i bedriften må inneha formell kompetanse*. Det gis 3 tre års frist til å oppnå formell kompetanse fra innmeldingsdato. Søknad om medlemskap må godkjennes av et enstemmig landsstyre etter innstilling fra sekretariatet. * Med formell kompetanse menes: fagbrev som anleggsgartner gammel skoleordning med VK2 på skole høyere utdanning innen faget som for eksempel studier fra universitet, høgskole eller tilsvarende Navneforandringer 1931 Anleggsgartnerenes Mestergruppe 1936 Anleggsgartnermesternes lag 1939 Hagearkitekt- og Anleggsgartnermesterlaget 1953 Norsk Anleggsgartnermesterlag - NAML ca 2000 Anleggsgartnerne (Navnet ble brukt, men navneendringen ble aldri formelt vedtatt) 2004 Norske Anleggsgartnere - NAML 3

5 Prolog ved Norske Anleggsgartnere NAMLs 75 -årsjubileum 14. oktober 2006 Ved 50-årsjubileet 3. oktober 1981, under festmiddagen, fremførte Olav Ødegård en prolog skrevet for anledningen. Olav Ødegård har på oppfordring bearbeidet og tilpasset denne prologen til å gjelde ved NAMLs 75-årsjubileum. Den ble fremført under festmiddagen 14. oktober år kan romme så mangt når en ser det litt i perspektiv. Så la oss derfor her fra feststemt bord med mat og drikke, sang og store ord gå tilbake litt i Mesterlagets liv. Og det er 75 år med mektig vingespenn på nær sagt alt i dette land. Fra starten på de magre, harde trettiår gjennom krig og ulvetid til oljemilliarder under Nordsjøvann. Selv en med drøm og livlig fantasi kunne neppe strekke til som spåmann for så rik en tid. Men la nå tankene en stund tilbake gå til de som hadde spiredyktig frø å så og som siden spiren næring kunne gi i den første vanskelige nybrottstid. For på nærmest upløyd mark de startet, anleggsgartnerfaget nesten ukjent var, og de få som rundt med trillebår og rive fartet, stort sett slitets bakgrunn bar som grunnlag for sitt fag. Oppdragsgivere var heller ikke mange, hus med hage var en luksus for de få. Gråbeingårdens bakgård hadde langt fra noen grønn profil, og byens parker de var heller små. Altså faget nærmest var et luksusyrke. En herskapsgartner stilt på egne ustø bein med vilje, nøysomhet og innsats som sin styrke men óg med drøm i sinn når han endelig om kvelden sovnet inn og tankene fikk fri fra dagens slit og stri og kunne lenger nå. For det tankene bare streifet svakt i daglig jag i drømmen ble til anerkjennelse og framgang for hans kjære fag. Foto: Dag Eivind Gangås Hvem var han så denne nybrottsmannen i vårt fag? De eldste kjenner ham og er i slekt med ham, fordi fra ham de også fikk sin første start og får vi en av dem på gli og bruker fantasi, tror jeg vi skal se ham ganske klart. Han ruvet ikke i en tidlig morgenstund, beskjeden bakpå trikken med litt redskap i sin hånd eller tråkkende på sykkel med sin bør ved starten på en strevsom dag. Han drømte tidlig om en gammel bil med plass til heller, planter, frø og stein stuvet sammen mellom egne bein. Han fikk den også smått om senn og en velbrukt traktor ble den neste venn. Slik gikk det skrittvis fram uten store vyer eller sterke ord. Han hadde klort seg fast og yrket hadde røtter fått i spiredyktig jord. Men det er ikke nok med sterke hender og viljen til å ta de tunge tak. Det trengs óg overskudd og evnen til å se litt lenger for en framtids sak. 4

6 Og faget hadde slike menn den gang, og de følte at de burde dele bås, de praktiske håndens menn og de første virkelige grønne arkitekter ifra Ås. En gunstig form som riktig næring ga de første år til ungt og uprøvd fag. Om de siden skilte lag en solid hjørnestein de la som for senere felles løft var god å ha. For de første mestere var det ikke lett, som vi har prøvd å gi et bilde av. Men kanskje det å være arbeidsgiver største hodebryet ga. Føre regnskap, trekke trygd og skatt når en hittil bare hadde notatene på fyrstikkesken hatt. Krangle litt om ørene i tariffene med Stein og Jord, for så til slutt å finne en fortjeneste som neppe var særlig stor. Jeg tror at mange svettet mer over tall og skrevne ord, enn det tunge slitet bøyet over Moder jord. Det gikk nok ofte litt på snei og mange ville heller ikke velge farbar lei fra de som prøvde stake kurs men heller smålig gå sin egen vei. Sterkt vel Laget derfor aldri ble i disse førkrigs år. Men det da i alle fall en grunnvoll la som når ekspansjonen så for alvor kom var nyttig nok å ha. På mange måter krigen vendepunkt ble på nær sagt alt i dette land. Først våknet vi til beinhard virkelighet og så når vi igjen en framtid kunne se, vi manglet nesten alt. Men bare nesten. Innsatsviljen den var sterk og stor, og om mål og midler var det den gang liten strid. Det ble bygget godt med både ånd og hånd og derfor også store mål vi nådde. Denne groingstid for folk og land ble også en mektig utfordring til vårt fag og anleggsgartnerstand. Den store boligreisningen hadde klare krav til lys og luft og grønne arealer. Dette sprengte villahagens snevre grense og vi måtte over hagegjerdet se. Spade, rive og trillebår er ikke egnet redskap når en inn i maskinalderen går. Og maskinene de sprengte også andre rammer. Tariffene med Stein og Jord, når traktorene med slådd og trommel som robot over nye arealer fór. Noen ristet litt på grånet hode og vendte tommelfingeren ned, trakk seg inn i gammelt førkrigshylster, men ikke bare for å søke fred. Imens så skjøt det nye friske skudd fra Mesterlagets hovedstamme. De tok det beste med seg i den nye tida inn men møtte også utfordringene med åpne fordomsfrie sinn. De skjønte fort, de måtte lære mer, skulle faget skikkelig status få. Gartnerskolen måtte bygges ut, særlig teknisk vi lenger måtte nå. Vi hadde heller ingen standard for beskrivelser som vi kunne bygge videre på. Her måtte de gå ut og arkitektene møte for i fellesskap de nye veier finne. En måtte søke helhet i en større målestokk. Og da kunne en ikke sitte der på hver sin tue og mene at en var seg selv nok. De fant et felles faglig forum og med innsikt og vilje tok de fatt, nå de heller ikke nøyde seg med snevre grenser, men nådde inn der de avgjørende beslutninger blir tatt. Dette var et viktig skritt i riktig tid for begge lag. Fordi det utad skapte kjennskap og forståelse for berettigelsen av vårt fag. 5

7 For nå det gjaldt å være med på like fot med andre yrkesgrupper i den store velstandsveksten i vårt land med millionoppdrag av mange slag. Og det dryppet også godt på jordnært fag. Dette bedre ryggrad ga for de som var i gang og de som startgrunnlaget i disse åra la. De siste fikk en flying start og vokste sterkt og fort. Broilerproduksjonen er sagt i spøk, vi må tro det bare gjelder veksten og ikke levetid, som for broilere som kjent er svært så kort. Vekst, utdannelse og bedret økonomi har gitt mesteren en ny og uvant rolle, han har liten tid til praktisk virke. Dagen er fylt med møter, tall og skrevne ord og det er andre som må sørge for at frø og planter går i jord. En moderne stressmann er han blitt og teknisk avansert. Slik at hans firma ofte ledes på mobiltelefonen fra en blank og skinnende Mercedes. Og framgang er jo vel og bra når en gjennom tall og store vyer passer på kontakt med bakken ha. For det er gjennom faglig dyktighet og styrke han har noen framtid i sitt yrke. Vi bygger grønt et slagord godt og riktig valgt. Om dette må det ikke være tvil. Det er her vi har vår framtids styrke. Og ser vi Mesterlagets virke som en helhet gjennom disse 75, kan vi også følge grønne spor der det etter dere villig gror. Og hvem andre har vel slikt et yrke at du senere kan reise rundt å se at den lille spiren som du satte er blitt et stort og mektig tre. At det leker barn i gras en sommerdag der før en leirhaug lå. At det flommer roser mot en vegg som før var bare grå, kan en bedre takk for innsats få? I kveld vi gratulerer med de runde år og sier takk så langt. Men la oss litt videre i symbolikken gå: Vi ser et tre i god og sikker vekst, med solid rot det trygt i bakken står. Vårt ønske må da bli at det fortsatt riktig næring får, slik at det kan vokse videre ved hjelp av nye grønne hender de neste 75 år. I alle år vi gratis høstet har erfaringer fra naboer i øst og syd. Dere på gamle, grønne tradisjoner bar i et fag der vi lenge bare amatører var. Derfor har vi hittil stort sett høstet uten særlig mye selv å så i nordisk faglig samarbeid. La det derfor ved en milepæl som denne en ærlig takk tilbake gå, for det gode fellesskapet over grenser som vi gjennom dere kunne få. 6

8 Formannen ser fremover Espen Bjerke, landsformann Foto: Dag Eivind Gangås Norske Anleggsgartnere - NAML har lagt bak seg 75 år. I alle disse årene har organisasjonen arbeidet aktivt for å styrke anleggsgartnerfagets anseelse. Organisasjonen fremstår i dag som en bransjeorganisasjon som i sin næringspolitiske virksomhet er fullt på høyde med andre, sammenliknbare organisasjoner. NAML medvirker også til internasjonalisering av bransjen gjennom tett samarbeid med utenlandske bransjeorganisasjoner. Norske Anleggsgartnere - NAML har i alle år arbeidet for å samle de seriøse virksomhetene i én bransjeforening for å øke den faglige kompetansen, sikre kvaliteten og bidra til kollegialt fellesskap. Samhold gir styrke, og for vårt fag, der det er mange, men små bedrifter, er dette spesielt viktig. Vi har fortsatt en utfordring når det gjelder å samle majoriteten av seriøse og fagkompetente virksomheter innenfor anleggsgartnerfaget i én organisasjon, Norske Anleggsgartnere - NAML. Da er det viktig at vi holder fokus på å være en attraktiv bransjeorganisasjon der medlemmene ser klare faglige, økonomiske og sosiale gevinster av medlemskapet. Økt medlemstall vil gi større tyngde og påvirkningsmulighet, både politisk, i samarbeidende organisasjoner og i samfunnet for øvrig. Det vil også gi større handlingsrom og mulighet til å gi et bredere tjenestetilbud uten større økonomiske belastninger for det enkelte medlem. Det må gi klare økonomiske fordeler å være medlem i Norske Anleggsgartnere - NAML. Den faglige kvaliteten på arbeidet vi utfører, er avgjørende for vår troverdighet. Vi skal fortsette å skape gode utemiljøer, som igjen skaper trivsel og gode opplevelser. Vi må ta vare på mulighetene og utfordringene som kommer og holde oss i en posisjon som lar oss, sammen med beslektede faggrupper, være premissgivere for utviklingen. Statens program for universell utforming er interessant for oss. Programmet skal gi alle befolkningsgrupper mulighet til å dra nytte av og bruke alle typer anlegg og bygg, ute som inne. Vi må sette fokus på de områdene der vi virkelig er gode og utvikle disse videre. Den grønne delen av faget vårt er vi alene om. Her er det fortsatt mye å hente. Vi vil i stadig sterkere grad merke konkurransen fra maskinentreprenører og andre beslektede faggrupper, også fra landbruket som oppretter bygdeservicebedrifter. Flere anleggsgartnerbedrifter vil bli kjøpt opp av større enheter. Entrepriseformer er viktige premisser for utviklingen av våre bedrifter. Skal vi være aktører med totalansvar eller underleverandører til de store entreprenørene? Vi må jobbe for at anleggsgartnerarbeider blir satt ut som egne entrepriser. Rekrutteringen til faget har i alle år vært en hovedsak for NAML. Laget har sett det økende behovet for fagfolk og har vært pådrivere for å utvide utdanningskapasiteten, både ved eksisterende og nyetablerte utdanningssteder og ved å få faget inn under Lov om fagopplæring. NAML har også stor ære for at faget i mange år hadde et videreutdanningstilbud 7

9 på teknisk fagskolenivå. Vi har også hatt stor påvirkning i utformingen av den nye bachelor-utdanningen i landskapsingeniørfag. Det økte fokus på miljø, trivsel og opplevelse gir anleggsgartnerfaget og bransjen en unik mulighet til vekst og utvikling fremover. Faget vil derfor også være et attraktivt fag å utdanne seg innenfor. Norske Anleggsgartnere - NAML må fortsatt være en tung aktør i det kontinuerlige arbeidet med utvikling av fagutdanning og høyere utdanning innen vårt fagområde. NAML-bedriftenes fortsatte engasjement og faglige dyktighet er helt avgjørende for kvaliteten på fremtidens fagfolk. Markedsføringen av faget må starte allerede i grunnskolen. Målet må være at alle tidlig vet hva en anleggsgartner er og forstår hvilke muligheter faget gir, slik at de rette personene søker til anleggsgartnerutdanning i videregående skole. Undervisningsopplegget Bolig ABC er et viktig hjelpemiddel i denne sammenheng, og ideen kan utvikles og videreføres. Høyere utdanning innenfor anleggsgartnerfaget øker fagets status og anseelse i samfunnet. Den enkelte vil få større faglige utviklingsmuligheter ved å starte på et slikt løp. Når jeg lukter til et grønt blad, glemmer jeg bedøvet fattigdom, rikdom, fiender og venner. Etter mange års arbeid er det i 2006 endelig opprettet en landskapsingeniørutdanning ved Henrik Wergeland Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås. NAML har vært og må fortsatt være, en viktig aktør i dette arbeidet. Vi som bransje må være oss vårt ansvar bevisst og sørge for praksisplasser underveis og også etterspørre de ferdig utdannete kandidatene når de søker jobber. Norske Anleggsgartnere - NAML har en solid forankring skapt gjennom 75 års målbevisst arbeid. Vi må se positivt på fremtiden og satse videre på kompetanse, kvalitet og samhold, samtidig som vi tar inn over oss at dagens kunder også etterspør miljø, trivsel og opplevelser. La oss selge opplevelser! Gratulerer med de 75 årene og de beste lykkeønskninger for fremtiden! 8

10 Foreningen stiftes Inntil begynnelsen av forrige århundre rådet det dels patriarkalske forhold innen anleggsgartnervirksomheten, grunnet tradisjoner langt tilbake i tiden. Det var lett tilgang på arbeidskraft, og betalingen ble bestemt med den enkelte arbeider eller gartner. Da de alvorlige økonomiske og valutamessige rystelsene grep samfunnet i 1920-årene, fikk også anleggsgartneriet føle trykket med full tyngde. Dette førte etter hvert til en vill konkurranse, noe som resulterte i trykk på arbeidslønningene og arbeidere som organiserte seg. Etter dette ble det stadig mer klart at den ensomme næringsdrivende hadde store muligheter for å drukne under økonomisk press. En forandring tvang seg frem. Det gjaldt å komme frem til kollektive avtaler om lønns- og arbeidsbetingelser. Dette kunne utløses i en organisasjon til ivaretakelse av felles interesse blant arbeidsgiverne. I 1936 endret organisasjonen navn til Anleggsgartnermesternes Lag og i 1939 til Hagearkitekt & Anleggsgartnermesterlaget, Oslo. Samtidig forelå de første trykte vedtektene for organisasjonen. Den første paragrafen i vedtektene lyder: Lagets formål er å samle alle kvalifiserte selverhvervende hagearkitekter og anleggsgartnermestre i landet for å fremelske kollegialt samarbeid og gode forhold blant lagets medlemmer, søke aktelse og tillit for næringen blant publikum og fagets utøvere, motarbeide all usunn konkurranse og ansvarsløs beskjeftigelse med næringen, vareta alle saker av interesse for laget. For å bli medlem av laget måtte en ved innsendte oppgaver godtgjøre at en hadde tilstrekkelig fagkunnskap og ikke ha underordnet stilling hos private næringsdrivende eller i offentlig institusjon på området. Innstilling til opptakelse i laget kunne skje ved 2/3 stemmeflertall i styret. Det var en gruppe på tretten mann som konstituerte seg 21. november De valgte eget styre og tok navnet Anleggsgartnerenes Mestergruppe. Foreningens program var: samhold mellom medlemmene, anleggsgartneriets trivsel. Før dette skjedde, hadde de underskrevet avtalen (se faksimile). Den valgte ledelsen, så vel som medlemmene i den nye organisasjonen var lite fortrolig med organisatoriske arbeidsmåter, og gruppens økonomiske og administrative virkemidler var svært beskjedne. Tidene var trange, og flertallet våget ikke å investere mer enn fem kroner i kontingent. I dag virker dette utrolig, men de gamle stifterne kunne fortelle om atskillig mismot, men også om kampglede, nederlag og seire. Følgende tretten signerte dokumentet: Ernst Pihl Olsen, E. Grobstok, E. Lennkvist, Hagb. Mevik, Godtfred Thyvold, Ivar Søderlund, Andr. Hovland, H. Hindhammer, William Sundholm, Fritz Lubosch, Otto A. Berg, Trygve Verndal og John André. 9

11 Anleggsgartnere og hage-/landskapsarkitekter i Norge Utviklingstrekk og faglig sammenheng gjennom tidene Magne Bruun, professor i landskapsarkitektur Grunnlaget legges Historiebøker som angår de grønne fag, forteller at det også her i landet ble skapt hager og parker med form og innhold som løftet seg atskillig over det provinsielle nivå. Dette begynte å skje flere hundre år tilbake i tiden, men den gang stod det ingen spesialiserte fagfolk bak. Profesjonelle hagearkitekter eller landskapsgartnere fantes ikke i dette fattige landet, slik som i mer avanserte kulturnasjoner i Europa. Ofte var det rene amatører, eierne selv eller deres fruer, som iverksatte det hele. I beste fall var det gartnere, gjerne med utenlandsk bakgrunn, som stod for utforming og anlegg. Mange av dem opptrådte med stor dyktighet, men spesialiserte anleggsgartnere var de ikke. Som regel hadde de sin bakgrunn fra herskapsgartneri, og virksomheten deres var allsidig. I Torfinn Skards bok om norsk hagebrukshistorie finnes en god oversikt over fagets pionerer i landet. Noen profesjonell yrkesstand av anleggsgartnere kom det ikke på beina før helt opp mot nyere tid. To av de første som vi vet navnet på og har nærmere kjennskap til, var Morten Mortensen (f.1801 d.1867) og Poul Holst Poulsson (f.1834 d.1915). Begge var danske. Mortensen kom til Christiania i 1833 og fikk ansvaret for Slottsparken i Han ble senere slottsgartner og drev virksomhet som anleggsgartner ved siden av. Poulsson etablerte seg med omfattende virksomhet i Stavanger. Han utførte planen for skipsreder Wildts private park og rikholdige plantesamling på Myhren ved Kristiansand i Hagen ved den kjente villa Breidablik i Stavanger er også hans verk. Dessuten bør slottsgartner Carl H. Kaiser (f.1834 d.1915) nevnes. Han var tysk, begynte som jernbanegartner i Norge og overtok som slottsgartner i 1867, men fortsatte som anleggsgartner med oppdrag flere steder i landet. To personer som riktignok ikke selv hadde anleggsgartneri som hovedinteresse, fikk utvilsomt mye å si for utviklingen i tiårene rundt århundreskiftet: Nøvik og Misvær. Ansettelsen av Peter Nøvik (f.1844 d.1915) som landets første og eneste statsgartner i 1894, ble en viktig milepel for anleggsgartneri og hagekunst som selvstendige fagdisipliner. I Norsk Havebog presenterte han den første egentlige lærebok på norsk i anleggsgartneri, basert på kunnskap og retningslinjer som var rådende i tiden, særlig i tysk fagmiljø, men tilpasset forholdene i Norge. Hans M. Misvær (f.1864 d.1938) ble overlærer i hagebruk ved Norges Landbrukshøiskole i 1900 og underviste i anleggsgartneri fram til Dette var så avgjort ikke hans hovedemne, men et håndskrevet forelesningshefte som er bevart etter ham, viser at han likevel la alvor og engasjement i sitt arbeid med faget. Tyske lærebøker dannet grunnstammen i arbeidet hans. Selv om han ikke var særlig lydhør for alt det nye som rørte seg i faget den gang, bidro han til å legge en grunnvoll som ikke skal undervurderes. Undervisningen ved NLH ga forutsetninger for at anleggsgartneri ble eget undervisningsemne ved Statens Gartnerskole. De to første lærerne i emnet var begge hagearkitekter: Olav L. Moen (senere professor ved NLH) fra 1918 til 1921 og Olav Viddal fra 1921 til Først etter 1900 kan vi med full rett si at anleggsgartnerfaget hadde slått rot som egen disiplin hos oss. Olav Viddal skrev i 1924 at oppgangen det siste tiåret hadde ført til en viss framgang i faget, men mangelen på kvalifiserte fagfolk gjorde at kvaliteten på arbeidet ikke alltid holdt mål. Anleggsgartneriet var kommet i miskreditt etter jobbetiden, skrev han, men han håpet at den brede plass faget holdt på å få ved fagskolene og NLH, snart ville sikre en stab av virkelige fagfolk. Anleggsgartner og hagearkitekt i kombinasjonsvirksomhet Tre markante personligheter kom til å dominere scenebildet i de første tiårene etter 1900 og sette anleggsgartnerfaget på plakaten med tydelig skrift. I hvert sitt distrikt - Bergensområdet, Sørlandet og Kristiania - satte de merkbare og viktige spor etter seg. Ingolf Eide (f.1874 d.1938) hadde utdanning bl.a. fra Havebrugshøjskolen Vilvorde i Danmark og læretid i England og Tyskland. Han etablerte seg med eget firma i Bergen i 1898 og stod for planlegging og utførelse av en rekke hager og parker av høy kvalitet, som f.eks. Storetveit, den særpregete fjellhagen i Kalfaret, parken ved Hagavik kysthospital og utemiljøet i de nye industribyene i Sauda og Høyanger. Den danskfødte Ivar Stæger Holst (f.1874 d.1948) slo seg ned som anleggsgartner i Arendal i 1898 og drev omfattende virksomhet i distriktet. Han er kjent bl.a. for sitt arbeid med Arendal kirkegård, og ved Fylkesutstillingen i Arendal 1933 fikk han ærespris for sine hageplaner. Josef O. Nickelsen (f.1869 d.1959) startet tilsvarende virksomhet i Kristiania kort etter århundreskiftet, med et avbrudd i noen få år som slottsgartner. Også han hadde sin utdanning fra Danmark og Tyskland. Nickelsens anlegg var preget av en stram, geometrisk form i takt med tidens stil. Et vakkert og ruvende minnesmerke etter ham er hagen på Ekeberg gård i 10

12 Enebakk fra En god del år senere bistod han Gustav Vigeland med utforming og anlegg av Vigelandsparken. I samarbeid med den unge hagearkitekten Marius Røhne fikk han ansvaret for den parkmessige rammen om jubileumsutstillingen på Frogner i Resultatet vakte oppsikt og anerkjennelse langt utenfor fagkretsen og står på mange vis som et endelig gjennombrudd for faget her til lands. Et fellestrekk for disse tre pionerskikkelsene var at de drev en omfattende kombinasjonsvirksomhet, med planlegging så vel som utføring av anleggene. Stæger Holst brukte tittelen hagearkitekt, noe de to andre ikke gjorde. Verken han eller Eide var medlemmer av Norsk Hagearkitektlag etter at det kom på beina i 1929, mens det er mer uvisst om Nickelsen stod på medlemslisten. Kombinasjonsdriften kom til å prege ikke bare anleggsgartnervirksomheten, men også hagearkitektenes arbeid en god del år framover. Det første hagearkitektfirmaet i Norge ble startet av Marius Røhne i 1913, men opphørte da han ble bygartner tre år etter. Det neste hagearkitektfirmaet ble igangsatt i Bærum 1918 av Ellef Grobstok (f.1891 d.1979), og var et klart kombinasjonsforetak. Grobstok hadde hatt praksis hos hagearkitekt i Berlin og utdanning ved Staatliche Lehr- und Forschungsanstalt für Gartenbau i Kostritz Han drev anleggsgartneri og planteskole i kombinasjon med en hagearkitektavdeling. Hagearkitektfirmaet Strøm & Hindhamar ble grunnlagt som en tilsvarende kombinert bedrift i februar 1927 og tok opp arbeid med villahager, private og halvoffentlige grønnanlegg, parker og idrettsanlegg m.v. Prosjekter som ble vist på Trøndelagsutstillingen 1930, ble hedret med gullmedalje. Da Strøm gikk ut av firmaet i 1936, sluttet Ellef Grobstok seg til, og deretter tok firmaet nytt navn, Norske Hager. Når vi ser på framveksten av yrkesorganisasjoner for disse fagene i Norge og merkesaker og stridigheter som gjorde seg gjeldende i den sammenhengen, er det viktig å ha klart for seg at kombinasjonsvirksomheten lå der som en felles plattform. De to fagene var flettet sammen. Utviklingen krevde etter hvert at de gjorde seg fri fra hverandre, men det var nødt for å bli en prosess som voldte visse smerter. Hagearkitekter og anleggsgartnere i samme forening Da gruppen av høgskoleutdannete hagearkitekter på senhøsten i 1929 tok fatt på å stifte en forening som kunne ta opp faglige interesser, kom det til uttrykk ganske ulike syn. Sommeren før hadde det pågått et ordskifte i Norsk Gartnerforenings Tidsskrift, der flere gikk sterkt inn for at hagearkitekter og anleggsgartnere burde gå sammen i en felles forening. Den sentrale arbeidsoppgaven skulle være å hjelpe fram anleggsgartnerfaget, samle det gode og skille ut det onde, ble det sagt. Som forholdet er her i Norge, både klimatisk og økonomisk, tror jeg ikke på noen ren hagearkitektstand, uttalte bl.a. Ellef Grobstok. Det var den unge generasjonen av hagearkitekter som i første omgang vant fram og fikk stiftet Norsk Hagearkitektlag. De hadde framtidsvisjoner for sitt fag og så at det lå et yrkesetisk dilemma i at samme organisasjon skulle representere både planlegging og formgivning på den ene side og planteproduksjon og utførelse på den annen. Hindhamar, som selv var leder for en kombinasjonsbedrift, tok et klart standpunkt: Det å prosjektere og det å utføre anlegg er to vidt forskjellige oppgaver, sa han, og det beste ville derfor være to adskilte foreninger. Det var kanskje vovet å starte en egen forening, men vi tok spranget, sa hans kollega Pål Sæland. Vi kan undres over at Olav L. Moen, som var respektert og beundret som lærer, inspirator og pådriver for hagearkitektene og deres oppgaver i samfunnet, var så lite entusiastisk og så konservativ i denne saken. Kan hende mislikte han at initiativ og idé ikke kom fra ham selv, og ville ikke gi sin støtte av den grunn. Slike tanker melder seg lett, for dette er fenomen som ikke har vært ukjente, verken i fortid eller samtid. I hvert fall hadde Moen sterke innvendinger mot det foreslåtte navnet Norsk Hagearkitektforening, som han mente virket for pretensiøst. Han så heller ikke noe grunnlag for en landsomfattende organisasjon med så få medlemmer. Etter at han ble valgt som den nye foreningens første formann, nektet han å ta på seg vervet. Han viste til at Danmark hadde en fellesforening for hagearkitekter og anleggsgartnere og fremholdt at dette også passet med de faktiske forhold i Norge. Det nystiftede Norsk Hagearkitektlag fikk en svært kort jomfrutur under eget flagg. På årsmøtet på Ås 30. august 1930 fremmet Olav L. Moen forslag om navneskifte til Norsk Hagearkitekt- og Anleggsgartnerlag. Han vant fram denne gangen, og forslaget ble vedtatt mot 3 stemmer. Navneskiftet ga ikke den samarbeidsgevinst som en hadde ventet. Det synes klart at foreningen ikke var godt nok tilrettelagt for anleggsgartnerne. Opptaksvilkårene var slik at ikke så mange 11

13 anleggsgartnere kunne bli med, og de ble heller ikke tallrike i laget. Dessuten ble det etter hvert tydelig at interessene ikke var så sammenfallende som en hadde ment. Anleggsgartnermestrene stiftet derfor sitt eget lag alt i Møteprotokollen forteller om harde diskusjoner, der ikke minst den taleføre anleggsgartnermester E. Pihl-Olsen gjorde interessemotsetningene tydelige. I 1936 ble det et stormfylt årsmøte, der styret ble anklaget for å ha gjort for lite for anleggsgartnerne. De hadde likefullt representasjon i styret. Slottsgartner Søren Næss var formann fra 1930 til 1932, og anleggsgartner Trygve Verndal var deretter kasserer i fire år. Disse årene viser også spor etter konstruktivt samarbeid og fellestiltak. Allerede tidlig på 30-tallet kom det fram ideer om et fellesråd for å ta hånd om oppgaver av interesse for begge parter. Det skulle gå mange år før dette ble endelig formalisert, og det lurte mange skjær i sjøen før en kom så langt. En viktig årsak til motsetningene var at mange av anleggsgartnerne fortsatte den innarbeidete tradisjonen med kombinasjonsvirke og tegnet anleggene som de selv utførte. Hagearkitektbetegnelsen var derfor nyttig for dem, og det fantes ingen formell hindring for å bruke den. Hage- og landskapsarkitektene arbeidet senere i trekvart hundre år for å få en juridisk tittelbeskyttelse, iblant med mer eller mindre realistiske forhåpninger om å lykkes, men det hele løp ut i sanden for dem. Våren 1939 ble sprengladningen avfyrt. Anleggsgartnerne foretok navneendring til Oslo Hagearkitekt- og Anleggsgartnermesterlag. Reaksjonen kom raskt. På ekstraordinært årsmøte 20. april 1939 tok Norsk Hagearkitektlag tilbake sitt opphavelige navn etter enstemmig vedtak med 27 stemmer. I vedtaket inngikk at anleggsgartnerne som var medlemmer, skulle beholde medlemskapet om de ønsket det. Trygve Verndal var en av dem og deltok jevnt i Hagearkitektlagets møter til han var en gammel mann. I Danmark hadde det noen år tidligere foregått et tilsvarende skille i to foreninger. Splittelse, stridsemner og forlik Navneforvirringen var et faktum og ble årsak til uenighet som kom til å bestå i nesten 20 år. Årsmeldingen fra Hagearkitektlaget 1944 slo fast at navnet Norsk Hagearkitektog Anleggsgartnermesterlag skapte usikkerhet. Det kom f.eks. fram at Norges Statsbaner feilaktig hadde tatt kontakt med dette laget i en ansettelsessak. Da Föreningen Svenska Trädgårdsarkitekter skulle få i stand det første nordiske hagearkitektmøtet etter krigen, var det likeens uvisshet om hvilken forening de skulle innby fra Norge. Imidlertid ble det etter krigen gjort forsøk på å finne løsning på vanskene. Et kontaktutvalg ble nedsatt i 1947 for å få i stand et samarbeid mellom de to lagene. Hagearkitektlaget holdt fast på at et navneskifte måtte finne sted før noen avtale kunne komme i stand. Det skulle ta ti år før dette ble endelig løst. Trolig måtte det til et generasjons- og tidsskifte, der anleggsgartnerne ikke lenger behøvde kombinasjonsvirksomheten for å få hjulene til å gå. Et forslag forelå i 1952, det beste vi kunne oppnå, står det i Hagearkitektlagets melding om saken. Allerede året før var det blitt satt i gang utredning om et brennaktuelt emne i samarbeid mellom de to lagene - Grønnanlegg ved boligbygg. I første omgang tok en opp kvalitetskrav til planer og utførelse for å høyne den faglige standarden. Befaring i nye boligområder i Oslo i 1952 påviste store mangler. Detaljplaner for utearealene var dårlige eller fantes ikke. Verdifullt naturterreng var ødelagt i utrengsmål og god I fellesforeningens tid ble nordisk hagearkitektstevne holdt i Oslo i Bildet er fra besøk i Lindboes hage på Snarøya. Sittende fra v.: Arnt Hauen, Ellef Grobstok, Olav L. Moen og trolig E. Pihl-Olsen. 12

14 Utstillingen på Frogner hovedgård høsten 1956 fikk i gang samarbeidet mellom hagearkitekter og anleggsgartnermestere. kulturjord veltet ned med blåleire fra byggegrubene. Oppgavene var overhodet ikke løst. Et grønnanleggsutvalg tok fatt på arbeidet og ga klare retningslinjer for planlegging, tekniske utredninger, anleggsdrift, ansvarsforhold og kontroll. Utvalget hadde innstillingen klar i Arbeidet later til å ha båret frukt, for etter hvert kom fagfolk fra den grønne sektor med, og kvaliteten tok seg opp. Samarbeid om kurs og lignende opplegg kom så smått i gang etter Men det var først utstillingen på Frogner som fikk ballen til å rulle. I 1956 ble Hagearkitektlaget kontaktet for å medvirke i Oslo Arkitektforenings 50-års jubileumsutstilling på Frogner hovedgård, sammen med Anleggsgartnermesterlaget. Utstillingen, som holdt åpent i tiden 26. august september, kom i stand etter omfattende dugnadsarbeid og skapte en samarbeidsånd som fikk gamle isfronter til å smelte vekk. På vinteren 1957 ble Norsk Hagearkitekt- og Anleggsgartnermesterforbund, NHAF, endelig opprettet, med de to lag som likeverdige parter. Norsk hagearkitekt- og anleggsgartnermesterforbund Det nye forbundet ble hilst velkommen som et viktig kontaktorgan. I løpet av et par år ble det inngått avtale mellom de to lagene og forbundet om felles sekretærtjeneste, med innleid kontorrom i Hageselskapets lokaler i Motzfeldtsgt.1. Hagearkitekt Egil Gabrielsen (NLH 1959) ble engasjert på deltidsbasis fra Etter at han sluttet ved utgangen av 1962, ble det stadige skifter i sekretærstolen, inntil forbundet fikk ansatt cand. jur. Franz Georg Viker i deltidsstillingen fra september Etter at styret i Hagearkitektlaget hadde fått tyngdepunktet sitt i Stavanger i 1968, viste ordningen seg å være for kostnadskrevende og lite praktisk for dette laget. Avtalen om fellessekretariat ble derfor sagt opp. En serie etterutdanningskurs gikk i regi av forbundet etter Fram til 1965 var det arrangert fem slike kurs, om emner som betong, asfaltdekker, naturstein og vann. Hagearkitektlaget gikk nå gradvis over til å arrangere kurs med andre samarbeidspartnere som f.eks. Vegdirektoratet. Det kom stadig signaler om at det forbundet som omsider var blitt hjulpet inn i verden, ikke kom til å få noen lang levetid. Oppsigelsen av sekretærordningen var bare ett utslag. Flere forhold var årsak til dette, først og fremst en nyorientering innenfor Hagearkitektlaget, symbolisert med navneskiftet til Norske Landskapsarkitekters forening, NLA, i Det fulgte i fotefarene etter en rekke søsterorganisasjoner i andre land, som på denne tiden endret det tyske Gartenarchitekt og det nordiske have-/trädgårdsarkitekt til landskapsarkitekt, i tråd med internasjonal språkbruk. Bak dette lå et skifte til nye og mer storskalige arbeidsoppgaver, som også reiste behov for andre samarbeidspartnere enn de som fantes innenfor det gamle, grønne broderskap. 13

15 Forbundet viste seg ikke å være noe effektivt samarbeidsforum lenger, og i 1970 tilrådde årsmøtet at NHAF ble oppløst. Formell utmelding skjedde 30. juni prøver å se framover, er det klart at det fortsatt vil være betydningsfulle saker som kaller på samlet innsats fra begge leire. Interessesamarbeid den siste tredveårsperioden og videre framover Oppløsningen av Norsk Hagearkitekt- og Anleggsgartnermesterforbund etter bare års eksistens, betydde likevel ikke noen krok på døren mot anleggsgartnerne. Tvert imot utviklet det seg etter den tid et nært og positivt samarbeid om aktuelle saker, uavhengig av noe formelt organisasjonsapparat. Et resultat av dette var f.eks. den tverrfaglige utredningen om planting og vedlikehold, Planlegg, plant og plei, som ble sluttført i desember Håndboken Planlegg, plant og plei, som kom i 1979, ga bl.a. veiledning for bruk av NS 3420 om beskrivelsestekster for bygg og anlegg og NS 3419 om rigging og drift av byggeplass. Et tilbud fra Anleggsgartnermesterlaget om kollektivt abonnement på tidskriftet Utemiljø kom i desember 1979, og vinteren 1981 fattet NLA vedtak om dette på tross av ekstrakostnadene det innebar. Samarbeidsavtale om utgivelse ble undertegnet i juni 1982, og NLA gikk inn i sameiet Utemiljø, som ble opprettet på høstparten. Økonomien ble etter hvert stadig mer skrantende, og elleve år senere måtte NLA få sin part i sameiet avviklet. Det nye fagblad for den grønne sektoren, park & anlegg, ble en realitet kort etter tusenårsskiftet og er tuftet på en tryggere basis med flere samarbeidspartnere. Flere partnere står også bak Faglig utviklingssenter for grøntanleggssektoren, FAGUS, som ble stiftet i Dette må ses som svaret på Anleggsgartnermesterlagets gamle merkesak om offentlig fagkonsulent i anleggsgartneri, en sak som NLA støttet fullt og helt. Et utdanningsråd for landskapsingeniører ble nedsatt i 1985 med Daniel Klykken som NLAs representant. Målet var å oppgradere anleggsgartnerteknikerutdanningen på Jensvoll til regionalt høgskolestudium for landskapsingeniører. Antiklimaks kom i 2002, da anleggsgartnerlinjen på Jensvoll ble nedlagt i etterdønningene etter 90-tallets skolereformer. Disse eksemplene viser at det har vært en rekke oppgaver av felles interesse, oppgaver som de to organisasjonene har sett som viktige å få tatt opp i samarbeid, etter at forbundet formelt sett ble avviklet. Om vi Riktignok har landskapsarkitektenes arbeidsfelt vokst langt ut over det som var aktuelt den gang forbundet eksisterte, men grønnanleggssektoren er også blitt en annen, både i omfang og skala, og reiser nye utfordringer. Det kreves robuste anlegg, som kan opprettholde kvaliteten med minimal skjøtsel og lite vedlikehold. Det kreves plantninger som ikke kommer på kollisjonskurs med stedegen økologi. Det kreves materialvalg og konstruksjoner som yter motstand mot tilgrising og hærverk, problem som er i ferd med å ta et omfang få kunne ane i den uskyldige tiden da hagearkitekter og anleggsgartnere kranglet om navnebruken. Stedsforming og tiltak for bedre utemiljø i sentrumsdelene av byer og tettsteder har vært store merkesaker for miljømyndighetene i det siste tiåret. Stortingsmeldinger viser at byenes grønnstruktur er gått inn i det politiske språk. Som aldri før opplever fagmiljøene som arbeider med slike oppgaver, at de har vinden i ryggen. Vi kan lett fristes til å tro at dette betyr at ideen om kvalitet i utemiljøet er noe alle er enige om og at landskapsarkitekter og anleggsgartnere har støttespillere alle vegne. Virkeligheten er selvsagt ikke slik. Motkrefter er alltid til stede, og de kommer fram i dagen når en sak får prioritet og kommer i rampelyset. Motstanden og kritikken mot det som blir utført, vil bli mer åpenlys og øke. Dette reiser et konstant behov for målbevisst arbeid med utprøving av nye muligheter og metoder for å høyne kvalitetsnivået. Ikke minst krever det effektivt opplysningsarbeid. Nettopp i en tid når det kjennes som om vinden er i ryggen, er det avgjørende at en ikke lar seg drive av sted, men har en gjennomtenkt strategi og en fastlagt kurs for hvor en vil hen. Dette trenger både anleggsgartnere og landskapsarkitekter å bygge opp i fellesskap. En lege kan begrave sine feiltagelser, men en arkitekt kan bare råde kunden til å plante eføy. Frank Lloyd Wright 14

16 Anleggsgartnerfagets utvikling Hager for overklassen Middelalderens hager ( ) ble utviklet av klostervesenet. Hagene ble lagt på hensiktsmessige steder. De var inngjerdet og besto av hagebruksvekster til mat og medisinbruk. Klostervesenet har stor ære for at mange ulike urter kom til Norge. Renessansepregede hager fikk vi fra slutten av 1500-tallet, da impulsene av nye hageidealer fra Europa, spesielt Nederland og Tyskland, nådde til Norge. Pryd- og nyttevekster ble dyrket i kvadratiske bed plassert på terrasser. Baroniet i Rosendal ble anlagt i av danskfødte Ludvig Rosenkrantz. Hageanlegget i Rosendal ble retningsgivende for hageanlegg på Vestlandet. Renessansestilen passet godt for norske forhold. Den levde videre side om side med den nye stilen, barokken. Barokkens hager slo an ute i Europa med Versailles som det store forbildet. Hagene var preget av symmetri og strengt klippet vegetasjon, akser og lange synslinjer. Mange av Norges fineste alleer ble plantet på midten av 1700-tallet. Nordre Skøyen i Oslo, Jarlsberg ved Tønsberg og Hafslund i Sarpsborg er eksempler på dette. Opplysningstidens presteskap gjorde et imponerende arbeid for hagesaken, og mange prestegårder ble mønsteranlegg. Landskapsstilens hager kom fra England. Det engelske kulturlandskapet med gress, trær og naturlige vannflater var forbildet. Bogstad i Oslo fra 1780-årene er et fint eksempel. Brekkeparken ved Skien ble påbegynt i 1815 under ledelse av gartner Pries. Landskapsstilen gled over i romantikken. Hagene ble mer innholdsrike. Ruiner, grotter, paviljonger og slyngende stier ble kombinert med en vegetasjonsbruk som skiftet fra det åpne og vennlige til det dunkle og mystiske. Kinesiske innslag var populære. Flere tidligere anlegg fikk en romantisk hage i tillegg, eller bare enkelte romantiske innslag. Mindre hager, offentlige parker og norsk-utdannete hagearkitekter og anleggsgartnere Den industrielle revolusjonen på 1800-tallet ga sterk befolkningsvekst i byene, og behovet for grønne lunger økte. USA var først ute med en offentlig parkpolitikk. Den ble raskt fulgt opp i andre industriland. I 1855 startet opparbeidelsen av St. Hanshaugen park i Oslo. Freiaparken i Oslo ble etablert i 1922 som et parkanlegg til glede for bedriftens ansatte. Parken er blitt godt ivaretatt og fremstår fortsatt som et fint historisk anlegg. Omkring ble det iverksatt organiserte gatetreplantninger i mange norske byer. Samtidig ble mange offentlige parker anlagt. På slutten av 1800-tallet ble hagene krympet til å passe sammen med den nye villabebyggelsen. Hagene ble fylt av slyngende ganger, blomsterbed med eksotiske utplantingsplanter, og busker og trær med avvikende bladfarger eller vintergrønne vekster. Breidablikk i Stavanger ble anlagt i 1880-årene. Homansbyen i Oslo er det første villastrøket som ble planlagt, regulert og bygget fra 1850 og utover. Det ble opparbeidet brede hagebelter foran hus, snirklete spaserganger, lysthus, springvann, smijerns- og støpejerninnhegninger, samt treplantinger med stor artsrikdom. Ideene fra renessansen og barokken kom tilbake like etter århundreskiftet. Den formale hagen ble delt inn i forskjellige rom og dannet en helhet med huset. Klipte hekker, terrasser, ganger og geometriske dammer bygget opp hagens rom. Ubrutte plenflater eller skiferdekke dannet gulvet. Omkring århundreskiftet ble det etablert herskaplige villahager i Bergen, Trondheim, Oslo og andre storbyer, oftest ved hjelp av tyske, engelske, nederlandske og danske gartnere. Nordmenn reiste til andre land for å utdanne seg og for å praktisere. Noen norske anleggsgartnere satte betydelige spor etter seg, som for eksempel Ingolf Eide i Bergen og J. O. Nickelsen i datidens Kristiania. Dronning Maud brakte med seg interessen for hagekunst fra England og deltok selv i planlegging og gjennomføring av parken ved Bygdøy Kongsgård. Sol, luft og grønt var slagordet for funksjonalismen som slo igjennom på 1930-tallet. Hagene ble bruksarealer for lek, mosjon og trivsel. Lettstelte anlegg der pryd måtte vike for nytte, fikk derfor prege gjenoppbyggingen etter krigen. Ressursmangelen passet godt sammen med den nøkterne hagestilen. Først på slutten av 1960-tallet begynte motstanden mot funksjonalismen og det de da mente var kalde og uttrykksfattige anlegg. Hagearkitekt Karen Reistad arbeidet mye med privathager. Hun ble også Norges første kirkegårdskonsulent. Ekebergsletta i Oslo ble anlagt på denne tiden. Mot slutten av 1920-årene var det blitt et fagmiljø av høyskoleutdannede hagearkitekter og andre utøvende fagfolk uten formell utdanning. Dosent Olav L. Moen, NLH provoserte mange da han i 1932 presenterte en systematisk slakt av Gustav Vigelands parkplan for Frognerparken. Utfallet ble at Vigelands plan i store trekk ble lagt til grunn, men justert av anleggsgartnermester J. O. Nickelsen, som utførte anlegget. Anleggsgartneren kommer på banen Etter krigen, i starten av femtiårene begynte anleggsgartnerfaget å vokse. Marshallhjelpen førte til nye og store opp- 15

17 Universitetet i Oslo, Blindern. Foto: Knut A. Thorvaldsen gaver, bl.a. boligkooperasjonens ekspansjon. Denne aktiviteten ga grunnlag for nye firmaer i bransjen. Øivind Svendbys firma var engasjert i opparbeidelsen av flere grøntanlegg for OBOS på og 60-tallet. En gruppe hagearkitekter og anleggsgartnere opprettet Grøntanleggskomiteen som en følge av at det ble utført en del byggearbeider med mangelfull kvalitet i Osloområdet. Detaljplaner var minimale. Ofte var det slik at hagearkitektene overhodet ikke hadde noen befatning med store utbyggingsprosjekt. Verdifullt naturterreng og god jord ble ødelagt og lastet ned med leire fra byggegropene. Resultatet av komiteens arbeid kom i 1951: Grøntanlegg Ved Boligbygg, retningslinjer for bedre planlagte og anlagte grøntanlegg. Man tok opp krav til planer og utførelse for å heve den faglige standarden. Et annet grøntanleggsutvalg fra tidlig på 50-tallet konkluderte med at grøntanlegg må regnes som en selvsagt del av byggeprosessen med retningslinjer for planlegging, teknisk utredning, anleggsdrift, ansvarsforhold og kontroll. Arbeidet viste seg å bære frukter. Etter hvert kom fagfolk fra den grønne sektor med i regulerings- og byggesaker, og kvaliteten tok seg opp. Etter initiativ fra landskapsarkitekt Egil Gabrielsen etablerte Husbanken i 1968 en mulighet for lån til opparbeidelse av utomhusanlegg i tett/konsentrert bebyggelse. Dette førte etter hvert til at kvalitet og påkosting på grøntanlegg i boligområder ble mer prioritert. Anleggsgartneren blir entreprenør Utbyggingen av Universitetet på Blindern i Oslo fikk stor betydning for anleggsgartnerfagets utvikling og anleggsgartnermesternes status som dyktige entreprenører og håndverkere innenfor det totale utomhusanlegg generelt, og steinarbeider spesielt. Arkitekt Leif Olav Moen vant konkurransen om utbyggingsplanene. Hagearkitekt Sverre K. Steine fikk prosjekteringsoppdraget for park- og utomhusanleggene i samarbeid med respektive arkitekter for de forskjellige instituttbyggene. Steine og Moen sørget for at alle arbeidene kom ut som inviterte anleggsgartnerentrepriser. NAML-bedrifter vant i hovedsak alle arbeidskonkurransene. Foruten tradisjonelle parkanlegg med busker, trær og gress, var det også omfattende veier og plasser med naturstein. Bl.a. ble det lagt m 2 gatestein på Blindern i perioden NAML-bedrifter sluttførte mange store oppdrag i Oslo i 1986: Norges Bank/Bankplassen, Stortorvet, Jernbanetorget, Chr. Fredriks plass, samt Aker Brygge, som fortsatte til Enkelte bedrifter hadde spesialisert seg innen grå tekniske arbeider og komplette utomhusanlegg i store prosjekter og fikk også senere mange stor slike oppdrag. På 90-tallet begynte utbyggingen av nye golfbaner for fullt. Den første anbudskonkurransen var om Greverud Golfbane i Kolbotn. Drøbak Golfbane ble bygget av NAML-bedrifter i arbeidsfelleskap. Gjennom 90-årene utviklet O. Skaaret A/S golfkonseptet og ble den største golfutbygger i Norge. I 1999 ble Statens Byggeskikkpris tildelt landskapsarkitektene Berg og Dyring for stasjonsområdet i Lillestrøm. Arbeidet var utført av en NAML-bedrift. Nye materialer, metoder og muligheter I 1969 ble de nye kvalitetsbetonghellene 30x30 cm brukt i et større prosjekt i Norge. Det var svenske St. Eric s våtstøpte betonghelle som ble benyttet på NTH Sentralbygg II. SF-stein startet i 1971 med fabrikk i Spydeberg, og Oslo kommune, Veivesenet, benyttet SF-stein som belegg på Helsfyr bussterminal. I 1978 ble Karl Johans gate ombygget til gågate, med bruk av betongprodukter. Alle disse arbeidene ble utført av NAML-bedrifter. Bruken av belegningsstein i Norge tok etter hvert av. I 2001 omsatte ASAK Miljøstein alene for 70 millioner kroner. Utover 1980-tallet ble stadig mer natursteinsprodukter importert fra Portugal, og fra 90-tallet også fra Kina og India. Norske kostnader gir høye materialpriser, og kvaliteten på de utenlandske materialene er på høyde med de norske. I 1966 ble Sandbedmetoden introdusert på det norske marked som den geniale løsning for etablering av vekstmasse til gressbaner. Det ble arrangert studiebesøk til Weibull s i Landskrona. Diskusjonene gikk høyt om dette kunne være den rette vekstjord med lagdelt grusbed og 5 cm toppjord kontra homogen finsandbasert vekstjord. Etter noen år ble metoden forlatt. Vedlikehold og skjøtsel av grønne områder ble på 1980-tallet en stadig mer aktuell arbeidsoppgave for anleggsgartnerne. I 1988 vedtok Oslo kommune å konkurranseutsette/privatisere 16

18 Takhage, Norges Bank. Foto: Knut A. Thorvaldsen Inger Lise Amundsen ble ansatt i Vegdirektoratet i 1977 og ble pionér i arbeidet for estetiske kvaliteter og vakre veier. Forståelsen for dette har ført til mange prosjekter for bransjen med bl.a. miljøprioriterte gjennomkjøringer/miljøgater i tettsteder. Inger Lise Amundsen mottok i 2001 på vegne av Statens Vegvesen i Buskerud en internasjonal pris for landskapstilpassing av tverrforbindelsen over/under Oslofjorden ved Drøbak og på Hurumlandet. Her ble det lagt ned mye arbeid for å sikre gjenvekst av den naturlige floraen. Før anleggsstart ble det samlet frø og opprettet en egen frøbank. Stedegen jord ble tatt vare på og lagt tilbake etter endt arbeid, og hele torver ble flyttet. Vegetasjonsetableringen ble utført av NAML-bedrifter. parkskjøtsel og vedlikehold av Bydel 5. Park- og landskapspleie as fikk den første kontrakten for fem år. Kommunale parketater la også inn tilbud på vedlikeholdsarbeider og fikk flere oppdrag, også for private byggherrer. Hvorvidt konkurransen var reell, siden det offentlige slapp merverdiavgiften, ble en langvarig og lei debatt. Økte krav til kortere gjennomføringstid og strengere krav til ferdigstillelse og raskere etablering gjorde at ferdiggress ble et aktuelt produkt. På slutten av 70-tallet ble ferdiggress brukt på Ullevål. I begynnelsen kom gresset fra Sverige, men snart ble det også flere produsenter og godt utvalg i Norge. Store landskapsinngrep og ønsket om å redusere vedlikeholdsbehovet f. eks. ved veianlegg skapte nye begrep. Masseplantinger ble anlagt i Groruddalen og ved avkjøringsramper på E6 nordover fra Oslo. Ensartete masseplantinger ble etter hvert erstattet med naturlike plantinger der det ble lagt vekt på at sortimentet som ble brukt, skulle finnes naturlig i området. På den måten ble vedlikeholdsbehovet betydelig redusert og inngrepene mindre synlige i landskapet. Slike anlegg krevde spesielle leveranser fra planteskolene. Kontraktdyrking av planter til store anlegg var en nyhet på 90-tallet. Våren 1996 sikret Norplant A/S seg kontrakt om produksjon og levering av planter til Gardermobanen. Det skulle leveres 22 forskjellige frø- og stiklingsformerte planteslag, og alt plantematerialet skulle være av norsk herkomst. Produsentene skulle i tillegg til å levere planter i avtalt kvalitet til rett tid, også i tre år være leveringsdyktige på 25 prosent av antallet av hver plantesort til eventuell innplanting. Kontraktdyrking var en ny utfordring for bransjen med hensyn til plassering av garantiansvar. Skjøtsel og vedlikehold av trær De siste tiårene har forståelsen av trærs reaksjonsmønster endret treskjøtselen fullstendig, både når det gjelder oppbyggings- og vedlikeholdsarbeid. Parkvesenet i Oslo kommune drev i og 70-årene med topping av trær. Under filosofien foryngelsesbeskjæring ble det utført nedskjæring og topping av gamle og til dels skrøpelige trær bl. a. i Studenterlunden, Paléhagen, Regjeringskvartalet, Bygdøy allé og på Stubljan. Det offentliges eksempel ble fulgt utover i landet, også på friske trær. Trærne tok stor skade, og det ble registrert omfattende råteangrep og forfall. I 1976 innledet Knut A. Thorvaldsen samarbeid med danske SITAS og Niels Hvass for å redde råteangrepne og farlige allé- I Statens Vegvesen hadde det gjennom noen år vokst frem en positiv forståelse for landskapsspørsmål. Landskapsarkitekt Norges Bank. Foto: Knut A. Thorvaldsen

19 Prosjektleder Mari Kollandsrud. Foto: Knut A. Thorvaldsen trær i Regjeringskvartalet. Med basis i datidens kunnskap om trekirurgi var konseptet at lys og luft er råtesoppens største fiende. Det ble utført beskjæring og trekirurgi ved fjerning av råte i stammer, sikring med stag og vaier, samt lufting og gjødsling av rotsystemet. På slutten av 70-tallet ble tvilen rundt trekirurgiens fortreffelighet stadig sterkere. Den første nordiske/internasjonale trepleiekonferansen ble arrangert i Malmö i Internasjonale kapasiteter som Dr. Alex Shigo og Niels Hvass presenterte ny kunnskap om trepleie basert på ny trebiologi, CODIT (Compartmentalization of Decay in Trees) for 300 deltakere. Oslo kommune opprettet i 1984 egen trepleieavdeling med anleggsgartner og arborist Erik Solfjeld som leder. Solfjeld ble en viktig kunnskapsformidler. Han har holdt over 200 kurs og fagdager om trepleie og treklatring, skrevet tre fagbøker og en rekke fagartikler. Arborist Glen Read som var utdannet i England, startet i 1986 Norges første profesjonelle trepleiefirma i Bærum. I 1977 startet den landsomfattende treplantingsaksjonen Plant et tre. Alle bransjeorganisasjonene i Norge, med støtte fra Kommunal-, Miljø- og Landbruksdepartementet, sto bak. Arkitekt Mari Kollandsrud gjorde som prosjektleder en stor innsats for forståelsen av trærnes landskapsmessige betydning. Treets venner ble stiftet 26. september 1978 som en direkte forlengelse av Plant et tre -aksjonen. Tidsskriftet Trevennen og utdelingen av Årets Trevenn, ble etablert senere. Organisasjonen Norsk Trepleieforum, NTF ble stiftet 17. januar 1994 etter initiativ av Glen Read, Erik Solfjeld og Jan Reime Kristiansen. Året etter ble Trevennen avløst av tidsskriftet Trepleie som igjen ble erstattet av park & anlegg i NTF har arrangert flere kurs og workshops i samarbeid med Dr. Shigo og andre spesialister i trevedlikehold. Norsk Trepleieforum arrangerte ISA Europeisk konferanse i 2002 med 220 deltakere fra 16 land. Årtusenskiftet ble markert med en stor, nasjonal treplantingsaksjon, Tusenårstreet. Aksjonen var støttet av to departementer, og Norsk Trepleieforum var driftsoperativ organisasjon. De viktigste periodene i hagekunstens historie i Norge Middelalderhagen Renessansehagen Barokkhagen 1700-tallet Landskapshagen tallets hager Nyformalismens hager Funksjonalismens hager Karl Johans gate. Foto: Knut A. Thorvaldsen

20 Fra forhager og bakgårder til parkmessige uteanlegg Olav Ødegård, leder i OBOS gartneravdeling Før den annen verdenskrig ble konsentrert bebyggelse oppført i selve bykjernen med svært beskjedne utearealer. Ofte var det bare en forhage mot gaten og et gårdsrom innenfor med tørkestativer, søppelkasser og kanskje noen busker langs veggene. Etter 1945 ble det en helt annen målestokk på utbyggingen. Det var et enormt behov for boliger, og for Oslo ga sammensmeltingen med Aker i 1948 tomtemuligheter for titusener nye boliger. Et helt annet syn på boligene og områdene omkring hadde nå kjempet seg frem. Det skulle være store, åpne arealer mellom bygningene, med de beste muligheter for sol, lys og luft. Dette var en ny situasjon for dem som skulle planlegge, opparbeide og vedlikeholde disse arealene. Det var i starten ingen retningslinjer for utformingen og enda mindre for den praktiske opparbeidelsen av de store friarealene. En kunne jo ikke legge villahagens normer for jorddybde og håndrakede plener til grunn. Det var ennå liten erfaring med maskinbruk til slike oppgaver, og sist, men ikke minst, var det svært begrensede midler til rådighet for det som kom sist i byggeprosessen, uteanlegget. De eldste anleggsgartnerne var skeptiske til annen maskinbruk enn jordfreseren. De yngre hadde så smått tatt traktoren i bruk og prøvde seg frem med passende redskaper. Flere av disse traktorkjørerne hadde erfaring med bruk av maskiner i jordbruket og ble fort dyktige i planering og jordarbeiding før tilsåing. I beskrivelsene lanserte vi begrepet grasbakke i stedet for plen, og begrenset håndarbeidet til én gangs raking før såing på de større arealene der maskiner kunne brukes. Det var enkle planer for de store uteanleggene i 50-årene. Hovedvekten ble lagt på å få planert og tilsådd de store arealene, laget en del lekeplasser og plantet en god del trær. Dette var spesielt viktig, da store deler av utbyggingsområdene var uten vegetasjon i utgangspunktet. I dag gir alle de store trærne den tilsiktede virkning i parkområdene rundt boligene. I anleggsgartnerens anbud inngikk først justering av den underplaneringen entreprenøren hadde med i sitt anbud. Denne justeringen var nødvendig både rent terrengmessig og for å få løsnet undergrunnen før matjordlaget ble lagt ut. Arealer og masser ble kontrollmålt under opparbeidelsen og lagt til grunn for sluttoppgjør sammen med anbudets enhetspriser. Anleggsgartneren var dermed sikret oppgjør for de arealer som ble opparbeidet. Det er ikke tvil om at opparbeidelsen av de store uteanleggene var starten på en god utvikling for anleggsgartnerfirmaene, med muligheter for investering i maskiner og utstyr for fremtidige oppgaver. Samtidig ble firmaene kjent med byggeentreprenørene og innledet et samarbeid som har gitt en meget god og synlig utvikling i faget i tiårene som fulgte. Anleggsgartnerne som var med, var positive, samarbeidsvillige og redelige i sitt forhold til oppgavene de skulle utføre. Det var svært viktig i en tid da ikke alt var detaljert fastlagt i kontraktsforhold, slik det ble senere. Jeg tror det var en viktig periode for dem som var med, og det er hyggelig å se den utviklingen og anerkjennelsen faget har opparbeidet seg de siste 5o årene. Til lykke med 75-årsjubileet! Torvbakkgata borettslag, Oslo Foto: Steinar Aardal 19