Trykk her for å komme til neste side

Transkript

1 Dokumentet er organisert med bokmerke for at det skal være enklere for deg å finne frem. Dersom du ikke automatisk får opp bokmerkene, trykk på dette symbolet i menyen til venstre: Trykk her for å komme til neste side

2 Du er historisk DU ER HISTORISK FORORD 1

3 Tid, sted og tenkemåter former deg Kroppen din er historisk fordi du er født inn i tida på et bestemt tidspunkt i utviklingen av jorda og mennesket. Du er en del av den store historien. Hvis du var født omkring år 7000 f.kr., ville du som 18-åring være omkring 150 cm høy. Som 30-åring ville du være en eldre kvinne eller en eldre mann. Du ville få 10 eller kanskje 15 barn, men ikke alle ville komme til å leve opp. Du ville bruke det meste av tida på å samle planter, bær og smådyr til mat. Når tennene dine var slitt ned av den harde kosten, ville du mest trolig dø av mangel på næring. Av 30 barn som ble født, var nok bare 10 i live som 18-åringer. Du er historisk fordi du er født og lever på et bestemt sted. Du er som et punkt i den lokale historien, i historien til ett eller flere lokalsamfunn som du hører til i, eller som du tidligere har vært en del av. Du er historisk fordi tankene og handlingene dine er preget av den historiske situasjonen du lever i. Språket du snakker, er skapt historisk, men det er tilpasset og utviklet i din egen tid. Tankene dine er preget av de underliggende tenkemåtene i tida du lever i, stedet du lever på, og erfaringene du har gjort gjennom livet ditt. Dersom du levde i mellomalderen, ville du trolig være analfabet og gudfryktig katolikk, og du ville mene, som de fleste rundt deg, at sykdommene dine kom av vonde ånder eller var Guds straff. De forestillingene vi har om galskap og fornuft i dag, i vårt samfunn, oppstod i opplysningstida på 1700-tallet. Før den tid ble ikke folk oppfattet som gale, og en så derfor ingen grunn til å sperre folk inne eller plassere dem i egne sykehus. Du har historiebevissthet Du har mange forestillinger om fortida. Forestillingene bygger på dine egne erfaringer, på oppfatninger du har fått fra andre, og på kunnskaper du har fått fra bøker, fjernsyn, Internett, museer og historieundervisning. Du har for eksempel oppfatninger om hvordan det var å leve i vikingtida eller «under krigen». Disse indre bildene er en del av din historiebevissthet. Men historiebevissthet er ikke bare en individuell sak. Samfunnene som menneskene lever i, er skapt historisk. Også et samfunn har historiebevissthet, fordi menneskene som lever der, har visse felles forestillinger om fortida. Alle samfunn har forestillinger om sin egen historie. Slike forestillinger kan være overlevert gjennom myter, sagn og sagaer. Ofte er de påvirket av den politiske, faglige og kunstneriske eliten i samfunnet, men også av det som til hver tid er et «salgbart» eller populært bilde av historien. I Norge har det for eksempel lenge vært populært å knytte historien om landet tett til vikingtida, til en tid da Norge var et stort og selvstendig rike. Når vi sier at samfunn eller grupper har historiebevissthet, er det fordi menneskene som utgjør disse samfunnene og gruppene, oppfatter fortida med en stor grad av likhet. Det gjelder for eksempel grupper som krigsfanger, husmødre, bønder og arbeidsløse. Historiebevissthet hos en gruppe eller i et samfunn kan også oppstå fordi medlemmene opplever at de har en egenartet historisk identitet som de knytter det meste av sine erfaringer og sin historieforståelse til de har for eksempel en identitet som samer, sørlendinger, tatere, pakistanere, svensker, kvener, jøder, kristne eller muslimer. Historiefaget dreier seg om hvordan slike historiske identiteter oppstår, og om hvordan vi alle skaffer oss historisk kunnskap. Men framfor alt dreier historiefaget seg om din egen utvikling. Hvor unik er utviklingen din, og hvordan er den unik? Det må du spørre deg selv om. Minnene og forestillingene dine og refleksjonen din over det du husker og ser for deg, vil hjelpe DU ER HISTORISK FORORD 3

4 deg i arbeidet. Du vil kunne se sammenhenger mellom den store historien, den lokale historien og din egen historie. Historien din handler om fortida. Men den handler også om nåtida og om hva du vil gjøre, og hvordan du vil leve, i framtida. Det skal historiefaget hjelpe deg med å få innsikt i. All historie er skapt av naturen og av menneskelige handlinger og valg. Historiefaget dreier seg derfor også om hvilke muligheter menneskene og du blant dem har til å påvirke framtida. Du former din egen historieforståelse gjennom erfaringer du gjør, og historieforståelsen din er hele tida i utvikling. Du har andre erfaringer nå enn da du begynte å lese denne teksten. Du kan ha blitt klokere. Du kan ha tenkt en del nye tanker som får deg til å se på noe på en annen måte enn før. Det er dette som er historiefaget: Å hjelpe deg til å utvide din egen erfaring og forståelse av deg selv og av verden, og til å vinne innsikt i hvordan du og den verden du lever i, er historisk og blir skapt av valg som menneskene gjør. Du har valg Menneskene har valg. Men forestillingen om at vi har valg, har ikke alltid vært der også den er historisk betinget. På 1600-tallet var det kongen som bestemte hvordan en fikk lov til å kle seg. Folk kunne bli straffet for å gå finere kledd enn de hadde lov til. Dersom du levde på 1700-tallet, ville foreldrene dine bestemme hvem du skulle gifte deg med. I overklassen på 1800-tallet gjorde en ung kvinne nærmest skandale om hun snakket med en mann som hun ikke var presentert for. I dag tror du kanskje at du selv styrer klesvaner, vennskap, kjærlighetsforhold og omgangsvaner? Men hva tror du det er som har formet disse sidene ved livet ditt? Og hvorfor likner valgene dine på det som mange andre velger? Frihet er en rett du må bruke. Til enkelte tider tenker mange at valg er noe de selv ikke har. Til andre tider er det mange som mener at de har valg. Men tenkemåten har også variert fra sted til sted, fra miljø til miljø og mellom samfunnsgrupper, og den har variert mellom kjønn og mellom de ulike aldersfasene i menneskelivet. Frihet er å se hva du har å velge mellom, og hva dine mulige valg innebærer for deg og andre. Slik kan du bli subjektet i ditt eget liv. Du former din egen historie gjennom de valgene du gjør. DU ER HISTORISK FORORD 4

5 KAPITTEL 1 Hvordan arbeider vi med historien? Elevene skal kunne forklare hvorfor historikere og andre deler tidsløp inn i perioder, og diskutere hvilke kriterier som ligger til grunn for dette Historikere prøver å finne ut hva som har skjedd tidligere, og hvorfor det har skjedd. De prøver å finne ut hvordan samfunn likner på hverandre, og hvordan de er forskjellige. I dette arbeidet må historikere bestemme seg for hvilke perspektiver som skal velges, hvilke geografiske områder de skal studere, og hvordan de skal dele inn historien i tidsperioder. Vi vil presentere vår måte å dele historien inn i epoker på. HVORDAN ARBEIDER VI MED HISTORIEN? KAPITTEL 1 5

6 Mikrohistorie og makrohistorie Amerikanske skogindianere sier at dersom menneskene skal lære seg selv å kjenne, må de studere naturen. Ved å observere hvordan plantene og dyrene lever, kan vi få innsikt i livets store mysterier. Indianerne sammenlikner musas hektiske liv langs bakken med ørnens glideflukt over landskapet. En mus kjenner de nære ting, den kjenner kvistene og konglene, meitemarken og blomstene. Den har kunnskaper om detaljene på mikronivå, men den har ikke overblikk over skogen. Det har derimot ørnen. Den kjenner grensene for skogen og kildene til elva. Den har oversikten på makronivå. Ifølge de amerikanske skogindianerne kan ingen bli et helt menneske uten å ha tatt opp i seg både «museperspektivet» og «ørneperspektivet» på livet. Historikerens hovedoppgave er å beskrive hvordan fortida var, og å forklare hvorfor ting skjedde. Når historikere løfter blikket og prøver å få øye på de lange linjene og de avgjørende vendepunktene i historien, studerer de menneskenes utvikling fra et «ørneperspektiv». Vi sier at de studerer makrohistorie. I dette perspektivet ser de alle klodens folkeslag til alle tider og prøver å beskrive hva som gjør at samfunn er like og forskjellige. Når historikere derimot studerer mikrohistorie, tar de utgangspunkt i historisk materiale, i håndfaste ting som vi kan se, ta og føle på. Det kan være pollen, skjeletter, kirker, tekster som mennesker har skrevet, eller mobiltelefoner. Indianerne mener altså at både «museperspektivet» og «ørneperspektivet» trengs for at vi kan bli hele mennesker. På tilsvarende vis trenger historikere å studere historien både fra et makroperspektiv og et mikroperspektiv. De to perspektivene må hele tida samordnes så de ikke motsier hverandre. Geografiske avgrensninger Når historikere arbeider, må de bestemme hvilke geografiske rom og hvilke tidsspenn de skal bruke. Denne boka begynner med hele verden som ramme. Men etter hvert blir søkelyset rettet mot mindre og mindre enheter. Ja, det går ikke lenge før navngitte enkeltmennesker begynner å opptre. Da er vi nede ved fagets aller minste enhet. Tenk deg at leseren av denne læreboka er en jente som er elev ved en videregående skole i Halden. Hvis hun ikke visste noe annet om historiefaget enn at det handlet om fortida, kunne hun vente seg mange slags avgrensninger i det geografiske rom. Hun ville nok ikke regne med at boka skulle handle om henne selv, eller om hennes egen familie og slekt, men kanskje at den kunne handle om Halden, eller om Østfold, eller om Østlandet, eller om Norge, eller om Norden, eller om Europa, eller om hele verden. På samme måte kan vi alle slå ulike sirkler om oss. I historiefaget blir noen av sirklene mye brukt, andre nesten ikke. Person, slekt og hjemsted har blitt gradvis mer populære og går under betegnelsen lokalhistorie. Men klart mest brukt er den sirkelen som tilsvarer nasjonen. Slik er det i alle stater over hele verden, og det går igjen også mellom disse permene. Ganske snart dukker Norge opp, først som et avsnitt av et kapittel, men senere med særskilte kapitler. Nasjonshistorien har stått sentralt fordi både eldre og nyere stater har brukt ideen om en felles fortid til å bygge opp en nasjonal identitet i befolkningen. I dag er mange mer skeptiske til en slik bruk av historien. Selv om denne læreboka bruker mye plass på nasjonalt norsk stoff, vil du likevel, hvis du leser grundigere, oppdage at forfatterne også forsøker både å gå ned på det lokalhistoriske nivået og å løfte blikket til hele verden. HVORDAN ARBEIDER VI MED HISTORIEN? KAPITTEL 1 6

7 Avgrensningene i rom er valgt slik at boka rommer både det mikrohistoriske og det makrohistoriske perspektivet. Inndeling i tidsperioder For å gjøre historien forståelig fra et makroperspektiv deler historikere også tida inn i perioder vi sier at de periodiserer. Hvordan periodene ser ut, vil alltid avhenge av hva en skal studere. Det kan være geografiske områder som byer, sivilisasjoner og nasjoner, eller det kan være fagområder som kunst og teknologi eller det kan være hele verdenshistorien i «ørneperspektiv». I denne boka har vi valgt å dele hele menneskehetens historie inn i tre epoker: slektskapssamfunn, tributtsamfunn og kapitalistiske samfunn. Slektskapssamfunnene har dominert det meste av verdenshistorien, da menneskene livnærte seg av sanking, jakt, fiske og etter hvert også av et enkelt jordbruk. Tributtsamfunn oppstod for omkring 5500 år siden. Herskere klarte da å samle mange små slektskapssamfunn til sentraliserte riker, som Egypt, Mesopotamia og Kina. Tributtsamfunnene baserte seg på at bøndene betalte tributt til herskeren, slik at han kunne holde seg med en hær og andre hjelpere som holdt riket samlet. Med tributt mener vi alle former for pålagte overføringer av arbeid, varer eller penger. Kapitalistiske samfunn fikk sitt første gjennombrudd i Vest-Europa for omkring 500 år siden. I slike samfunn var det mer akseptert at noen mennesker levde av å tjene penger på handel og industri. Siden den gang har kapitalister gradvis økt sin innflytelse i verden. Vi har valgt denne periodeinndelingen fordi den omfatter alle samfunn som har eksistert, og fordi vi mener det er en inndeling som fanger opp de viktigste endringene som har skjedd i verdenshistorien. Ved å plassere Norges historie inn i en slik ramme kan vi også se hvordan det norske samfunnet liknet på, eventuelt var forskjellig fra, andre samfunn i verden før år Repetisjonsspørsmål 1 Hva er makrohistorie? 2 Hva er mikrohistorie? 3 Gi eksempler på hvordan geografi kan avgrense historien. 4 Hva innebærer periodisering, og hvorfor driver historikere med periodisering? HVORDAN ARBEIDER VI MED HISTORIEN? KAPITTEL 1 7

8 KAPITTEL 2 Jordbruk Elevene skal kunne Forklare hvordan naturressurser og teknologisk utvikling har vært med på å forme tidlige samfunn Overgangen fra sanker- og jegersamfunn til jordbrukssamfunn for år siden er ett av de store vendepunktene i verdenshistorien. Vi skal først studere hvilke driftsformer som fulgte med jordbruket (svibrukere, husdyrnomader og plogbønder), og deretter skal vi drøfte hvilke konsekvenser innføringen av jordbruket fikk for menneskene, og hvorfor Europa, Asia og Nord- Afrika fikk et forsprang på de andre kontinentene under jordbruksrevolusjonen. Til slutt i kapittelet skal vi se at jordbruket kom til Norge ca år f.kr. JORDBRUK KAPITTEL 2 8

9 Dyrking av planter og temming av dyr Hva er det viktigste som har skjedd i verdenshistorien? Er det oppfinnelsen av maskiner som kunne arbeide dag og natt? Er det trykkekunsten, fordi bøker og lærdom da ble tilgjengelig for folk flest? Er det bruken av vaksiner, som har økt levealderen for millioner av mennesker? Er kvinnefrigjøringen i det 20. århundret den viktigste samfunnsomveltningen gjennom alle tider, eller var det viktigere at det første mennesket vandret rundt på månen i 1969? Her skal vi prøve å overbevise deg om at overgangen fra sanker- og jegersamfunnet til jordbrukssamfunnet må regnes som ett av de store skillene i historien kanskje det aller største. Hva er jordbruk? Med jordbruket innførte menneskene en ny levemåte. I stedet for å sanke planter og jakte på dyr begynte de å dyrke planter og temme dyr. Ved at de valgte ut for eksempel de fineste og Fra Midtøsten til Australia sterkeste hestene og de beste kornaksene ble dyrearter og planteslag forandret. Vi kan anta at forandringene kom gjennom målrettet krysning og avl. Dermed fikk menneskene kulturplanter og husdyr som var ganske annerledes enn de opprinnelige, ville plantene og dyrene. Mekanismen som virket, var den samme som i artenes naturlige evolusjon, men gjennom temming og krysning var det de nyttigste som fikk forplante seg, ikke de sterkeste. For tusenvis av år siden kjente nok menneskene til hva de kunne oppnå ved å drive jordbruk. Likevel valgte de å fortsette som sankere og jegere, trolig fordi de opplevde det som et bedre liv, og fordi det var mindre arbeidskrevende. De fleste ville velge den metoden å overleve på som innebar minst arbeid, og det er ingen tvil om at arbeidsmengden økte dramatisk ved innføringen av jordbruket. En måtte rydde land, spre såkorn utover åkeren, høste inn avlingen, lage leirkrukker til å oppbevare kornet i og passe på husdyrene. Hvorfor valgte menneskene likevel jordbruket, til tross for alt merarbeidet? Svaret er enkelt: De var tvunget til det f.kr. Sankere i Midtøsten høster ville kornsorter med steinsigd f.kr. Hunden er temmet f.kr. De første jordbrukssamfunnene oppstår i området Den fruktbare halvmåne f.kr. De første sporene etter risdyrking i Kina og Sør-Asia f.kr. Villkveg blir temmet til husdyr i Midtøsten. Jordbruket til Europa f.kr. Jordbruket når Skandinavia f.kr. Mais blir dyrket i Mellom-Amerika e.kr. Jordbruket når Australia. Hvorfor jordbruk? For år siden skjedde det store klimaendringer i verden. Det ble varmere. Konsekvensen var i første omgang at iskappen som hadde dekket store deler av den nordlige halvkule, smeltet. Der isen hadde ligget, dannet det seg et landskap av stepper og tundra, som ble et eldorado for jegere. JORDBRUK KAPITTEL 2 9

10 Da disse områdene begynte å vokse til med skog og busker, mistet de store dyrene som jegerne hadde drevet jakt på, næringsgrunnlaget sitt. Mammut, ullneshorn og huleløve var noen av dyrene som ikke klarte å tilpasse seg klimaendringene. Menneskene medvirket også til at storvilt ble utryddet eller redusert i antall. Da befolkningen fortsatte å øke, mens tallet på dyr gikk ned, svarte menneskene med å intensivere jakten. Dermed ble enda flere dyr utryddet, eller bestandene gikk enda mer ned. Jegerne måtte derfor finne nye måter å livnære seg på. I første omgang satset de mer på sanking, men da det ikke var nok, ble jordbruk løsningen, selv om arbeidsmengden for den enkelte altså økte. Overgangen til jordbruk kom først i det området som kalles Den fruktbare halvmåne, fra Middelhavet i vest til Persiabukta i øst. Kineserne og folkeslag i Mellom-Amerika begynte å dyrke jorda senere, uten å ha fått ideen fra andre. Noen mener at det også har forekommet selvstendige jordbruksrevolusjoner i Sørøst-Asia, Afrika og Nord-Amerika. I Europa spredte jordbruket seg nord for Alpene for omkring 6000 år siden. Til Australia kom ikke husdyr og foredlede planter før engelskmennene erobret dette kontinentet for bare 200 år siden. Tilpasning over lang tid Innføringen av jordbruket var ingen revolusjon i den forstand at det skjedde en plutselig samfunnsomveltning. Over lang tid begynte folk å innrette seg annerledes for å overleve. De begynte å temme dyr og planter for mer enn år siden. Jordbruket begynte som svibruk, deretter kom husdyrnomadene. For ca år siden ble jordbruket gradvis mer spesialisert, og de første plogbøndene trer fram i historien. Først da ble jordbruket effektivt nok til å kunne brødfø store stater og sivilisasjoner. Svibrukere Svibruk eller bråtebruk er jordbruk uten trekkdyr, ploger eller vanningssystemer. Bønder som driver slikt jordbruk, kaller vi svibrukere. Svibruket foregikk ved at en gruppe mennesker slo seg ned i et egnet område og ryddet én eller flere jordflekker. Først svidde de av skog og buskas. Deretter ble asken rørt sammen med jorda med en hakke eller gravestokk. Slik ble asken utnyttet som gjødsel, og det ble sådd frø i asken. Etter noen år var jorda utpint, og gruppa ryddet ny grunn i nærheten. Den første jordflekken ble liggende brakk, det vil si udyrket, i noen år, slik at jorda ble fruktbar på nytt. På den måten etablerte bøndene et rotasjonssystem der de hadde flere åkrer å dyrke. Hvor mange avlinger de kunne høste før jorda var utpint, kunne variere, og det varierte også hvor lenge jorda måtte ligge brakk før den var dyrkbar igjen. Det var avhengig av forhold som temperatur, nedbør og jordsmonn. Svibruk ble drevet i østre Finland og av finner i Norge fram til 1800-tallet, fordi det gav gode avlinger i områder med mye skog. I våre dager fins svibruk i deler av Afrika, i Amazonas-området, i Sørøst-Asia og i Melanesia, som ligger i Stillehavet. Husdyrnomader Husdyrhold var en viktig del av jordbruksrevolusjonen. Villkveg, villhest, villgeit og villsau forekom i store flokker på det eurasiatiske kontinentet. Disse dyrene var lette å temme. Nord i Norge utviklet den samiske befolkningen en livsform basert på temming av villreinen. Tamdyrene gjorde det mulig for folk å klare seg i områder som ikke var egnet for plantedyrking, enten fordi terrenget var for bratt eller jordsmonnet for skrint, eller fordi klimaet var for JORDBRUK KAPITTEL 2 10

11 tørt eller for kaldt. Tilgangen på vann og gode beitemarker varierte fra årstid til årstid. Derfor måtte de som levde av dyrene, stadig være på flyttefot. Men det var ikke bare terreng og klima som varierte. Også dyrene var forskjellige. Ku og hest måtte ha vann hver dag, noe som satte grenser for hvor de kunne leve. Sau, geit og kamel kunne leve i tørre områder, fordi de var bedre vant til å utnytte væsker fra planter. Dessuten hadde de bedre evne til å lagre vann i kroppsfettet. Folk som lever av å utnytte tamme dyr, kaller vi husdyrnomader (nome er gresk og betyr beitemark). Av dyrene fikk nomadene ull, skinn, melk, kjøtt, blod og ost. Disse produktene kunne de utnytte og spise selv, eller de kunne bruke dem som bytte- og handelsvarer i kontakten med bønder som bodde i nærheten. Vi regner med at husdyrnomadene arbeidet mindre enn bønder som slet med jorda. Plogbønder Det er vanlig å skille mellom ekstensivt og intensivt jordbruk. Svibruk er en ekstensiv driftsform, det vil si en driftsform med liten innsats av arbeid, gjødsel og teknologi. Men for år siden hadde befolkningen økt så mye at bøndene i noen områder av verden ble tvunget over i en mer intensiv driftsform, der de tok i bruk dyr og gjødsel for å få større avlinger. Kveg, okser og hester kunne trekke plogen. Møkk ble spredt utover åkrene, jorda ble tilført viktige næringsstoffer og avkastningene økte. Bøndene arbeidet dessuten hardere. De skulle rydde land, så og høste, slik svibrukerne gjorde, men i tillegg skulle de nå vedlikeholde plogen og stelle trekkdyrene. Ikke minst tok bearbeidingen og ettersynet av selve jorda mye tid. Bøndene måtte kontrollere vanntilførselen, grave og vedlikeholde grøfter og diker og beskytte avlingene mot dyr og mennesker. Brakkperiodene, som var så viktige for svibrukerne, ble forkortet eller fjernet helt. I områder med rikt jordsmonn, høye temperaturer og rikelig tilgang på vann kunne bonden høste to ganger i året. Resultatet av denne utviklingen på lang sikt var større avlinger fra samme jordstykke. Bare 11 % av jordoverflaten egner seg til intensivt jordbruk, men i områder der de økologiske betingelsene ligger godt til rette, kunne et intensivt jordbruk allerede for år siden opprettholde en befolkningstetthet som kunne være ganger høyere enn ved svibruk. Da jordbruket slo gjennom for fullt, må vi regne med at bøndene eksperimenterte med en rekke planter. Det fins blomsterbærende planter. Allerede for 4000 år siden hadde menneskene valgt ut de artene som også er de mest populære i dag. De viktigste 15 var fire gressorter: hvete, ris, mais, sukker seks belgplanter: linse, ert, vikke, bønne, soyabønne, peanøtt fem stivelsesvekster: potet, søtpotet, yamsrot, maniok, banan Jordbrukets revolusjonerende konsekvenser Vi åpnet dette kapittelet med å spørre hva som er det viktigste som har skjedd i verdenshistorien, og vi antydet at jordbruksrevolusjonen ville være et godt svar. Vi tenker da først og fremst på de dramatiske konsekvensene av overgangen til jordbruk på lang sikt. Her skal vi se på seks slike konsekvenser. Flere mennesker Vi har tidligere i kapittelet sagt at befolkningsvekst var en årsak til at jordbruket slo gjennom. Men befolkningsvekst er også en konsekvens av jordbruket. Det er ikke lett å tallfeste hvor mange mennesker som JORDBRUK KAPITTEL 2 11

12 levde på jorda for år siden, men de fleste mener det var mellom fem og ti millioner. Da den industrielle revolusjonen kom for et par århundrer siden, hadde det totale folketallet i verden økt til tusen millioner. Men denne befolkningsveksten hadde ikke fulgt en jevnt stigende kurve. I perioder stoppet veksten i folketallet opp, og når epidemier rammet eller klimaet ble kaldere, kunne det gå ned. Men i det lange løp økte tallet på mennesker i verden dramatisk i perioden fra 8000 f.kr. til 1850 e.kr. Hvorfor var det slik? Økt produktivitet i jordbruket førte til at det kunne bo flere mennesker på et gitt stykke jord. Sankere og jegere trengte store arealer for å overleve, men i et bondesamfunn kunne en familie klare seg med en liten åkerlapp og kanskje noen husdyr. Den økte produksjonen i jordbrukssamfunnet var derfor en forutsetning for befolkningsveksten. Vi skal også trekke fram en annen forklaring. I sanker- og jegersamfunnet var det vanskelig å ha mange små barn, fordi en hele tida var på vandring. Mange jordbrukere ble derimot fastboende, og da ble det lettere å ha store barneflokker. Sankere og jegere fødte gjerne et barn hvert fjerde eller femte år. Blant jordbrukere var det ikke uvanlig at en kvinne fødte et barn per år. Mange av barna døde av underernæring og sykdom, men likevel økte tallet på mennesker dramatisk. Yrkesdeling Med mer intensiv drift i jordbruket ble behovet for spesialisering og arbeidsdeling større. Plogjordbruk betydde mer arbeid og mer varierte arbeidsoppgaver. En skulle rydde skog, en skulle så, luke og vanne. Avlingen skulle vernes mot ville dyr, og det skulle høstes, males og lagres. Til alle disse oppgavene trengtes nye redskaper av mange slag sigder til innhøstingen, steiner til å male kornet med og beholdere til å lagre avlingene i. En konsekvens av alle de nye arbeidsoppgavene var at det vokste fram nye yrker, spesielt innen håndverk. Smeder og pottemakere forsynte omliggende bonde- og nomadesamfunn med redskaper, keramikk og pyntegjenstander. Håndverkerne hadde behov for råvarer, som ofte måtte hentes langveis fra, og de tunge varene måtte fraktes, enten på kamel og esel eller i båt på elver og langs kyster. På den måten ble det behov for de første handelsfolkene. Eiendom Sankerne produserte ikke verdier som kunne oppbevares, men for husdyrnomader og plogbønder var det annerledes. Nomadenes dyreflokker var en ressurs som lot seg oppbevare, og som kunne økes dersom en stelte godt og klokt med dyrene. Plogbøndenes intensive jordbruk var produktivt nok til at det kunne gi overskudd, og overskuddet kunne spares. Både for nomader og plogbønder var det derfor viktig å eie noe dyr eller korn. I slektskapssamfunnet har vi sett at det var viktig å dele på ressursene. Men det var farlig å overdrive utvekslingen av mat. Bare en tåpelig bonde spiste opp eller delte ut alt han produserte. Såkorn og husdyr gav trygghet for framtida. Forutsetningen var altså at en var eier. Vi regner med at forestillingen om privat eiendomsrett oppstod i jordbrukssamfunnet. Fruktbarhetskultus Religionen i jegersamfunnet skulle sikre god jakt, og i jordbrukssamfunnet skulle religionen sørge for at jorda var fruktbar. Det ble oppfattet som et under at et frø vokste opp og utviklet seg til en frodig plante. Jorda ble oppfattet som hellig, og det ble livsviktig å ha et harmonisk forhold til kreftene i naturen. Bøndene hadde innsikt i den skjøre balansen mellom fruktbar- JORDBRUK KAPITTEL 2 12

13 het og katastrofe. Håpet om store avlinger var der alltid. Samtidig visste alle bønder at avlingene kunne svikte. For lite regn, for kaldt vær om sommeren eller for mange gresshopper kunne være nok til at sultkatastrofen rammet. Var det mulig å påvirke den lunefulle naturen? Kunne menneskene påvirke gudene slik at jorda gav mest mulig tilbake? Dyrkingen av gudene skulle garantere at skiftene i naturen ikke stoppet opp, at vinter vekslet med vår, sommer og høst, at lys fulgte etter mørke, at kulde og varme, regn og tørke vekslet. Årsrytmen i naturen er syklisk, det vil si at den går i rundgang og menneskelivet og historiens gang ble oppfattet på samme måte. Menneske og natur inngikk i en evig sirkel. Denne måten å forstå historien på var annerledes enn den vi senere møter i religioner som jødedom, kristendom og islam. Der ble historien mer oppfattet som en linje historien hadde en begynnelse og en slutt, en skapelse og en dommedag. Sykdom og immunitet En konsekvens av jordbruksrevolusjonen var at det ble farligere å leve. Bakterier og virus er avhengige av organismer som lever tett sammen, om de skal kunne formere seg. Bønder og gjetere levde ofte under samme tak som husdyrene, og dermed ble sykdommer overført fra dyr til mennesker. Vi kjenner flere eksempler på at det har skjedd. Vannbøffelen har smittet oss med spedalskhet, og fra kveget kom opprinnelsen til meslinger, tuberkulose og difteri. Det vanlige var likevel at sykdom smittet fra menneske til menneske. Opp til 90 % i et lokalsamfunn kunne dø når en epidemi rammet. De som overlevde og fødte barn, var de som hadde sterkest helse og best immunitet (vern mot smitte). Slik ble arveanleggene til de mest motstandsdyktige ført videre. Neste gang epidemien brøt ut, døde kanskje 70 %, neste gang 50 %, så 30 %, så 10 %. Til slutt var sykdommen blitt endemisk, det vil si at den eksisterte nærmest permanent i et område uten at mange døde. Flertallet av menneskene i verden bodde i det som i dag er Europa og Asia. Oppbyggingen av immunitet skjedde derfor i større grad i Asia og Europa enn på det amerikanske kontinentet. Det er en grunn til at da europeerne erobret Amerika på og 1600-tallet, kom den største befolkningskatastrofen vi kjenner til i verdenshistorien. Millioner av indianere bukket under for «europeiske» sykdommer, som meslinger og kopper. Artene endres og utryddes jordsmonnet forringes Innføringen av jordbruket førte til gjennomgripende og varige forandringer i naturen. Kornaksene på hvete, bygg og havre vokste, sammenliknet med de ville utgavene. En maiskolbe er i dag sju ganger lengre enn sin ville forgjenger, og rød paprika er fem hundre ganger større i foredlet enn i vill utgave. Tamdyrene ble derimot mindre enn de ville dyrene. Endringen var resultatet av en målrettet avlspraksis. Menneskene ønsket dyr som ikke var for sterke og for ville, fordi de da var lettere å håndtere. Det viktigste unntaket fra denne regelen var hesten tamhester var større enn villhester. Menneskene forskjellsbehandlet dessuten artene i naturen. Flere av de ville dyrene, som ursau og urokse, ble utryddet. Menneskene valgte seg også ut de mest produktive og velsmakende plantene og stelte godt med dem. De ryddet bort konkurrerende arter og sørget for at de privilegerte fikk lys og vann. Uberørt og vill natur måtte vike plass for åker og eng. Disse forandringene førte med seg store inngrep i landskapet. Skogen forsvant mange steder, og plantesorter forsvant eller JORDBRUK KAPITTEL 2 13

14 fikk redusert areal å vokse på. Det som i dag er naturlandskap, er derfor i stor grad et kulturlandskap. Eurasias fordeler I sanker- og jegersamfunnet var det liten forskjell mellom menneskene i levestandard. Det spilte ingen rolle hvor på kloden en bodde alle brukte omtrent samme teknologi og var like fattige ut fra våre målestokker. Da jordbruket vokste fram, oppstod det derimot større forskjeller i materiell levestandard. De menneskene som først drog nytte av jordbruket, bodde i Eurasia, det vil si i Europa, Nord-Afrika og Asia. De områdene i verden som ble liggende etter på det økonomiske og teknologiske området, var Australia, Afrika sør for Sahara og Amerika. Vi skal peke på to årsaker til at det eurasiatiske kontinentet fikk jordbruket først og rykket fra. Mange planter og dyr som lot seg temme Eurasia var det største kontinentet, med et større biologisk mangfold og flere ressurser enn resten av verden. Eurasia hadde flertallet av de plantene og dyrene som menneskene tok i bruk. Gresstyper som hvete, bygg og ris hadde stor utbredelse og var lette å dyrke. De smakte godt, var næringsrike og gav stor avkastning hvert år. Mais, som ble den viktigste planten i det amerikanske jordbruket, hadde ikke de samme egenskapene. Mais i vill tilstand kan umulig ha virket særlig attraktiv for sankere og jegere. Planten var liten og unnselig, og det tok flere tusen år å avle fram produktive maisplanter. Eurasias fordeler blir enda tydeligere om vi ser på temmingen av store husdyr. For år siden fantes det 148 pattedyrarter i verden som veide over 50 kilo. Tabellen under viser hvordan de fordelte seg på kontinentene, og hvor mange som ble temmet. Forskere tror at alle de store pattedyrene ble forsøkt temmet, men at ikke alle forsøk lyktes. Bare 14 av de 148 dyreartene egnet seg som husdyr. 13 av disse 14 holdt til på det eurasiatiske kontinentet. Biologene kan fortelle at det er seks viktige kriterier når en skal forstå hvilke dyr som passer som husdyr: De som bare spiser kjøtt, er uaktuelle. Dyrene må vokse fort. Dyrene må kunne formere seg i fangenskap. Dyrene må ikke være for farlige. Dyrene må ikke være for nervøse, slik som gasell og rådyr. Dyrene bør være flokkdyr med en hierarkisk sosial struktur, slik at mennesket kan overta posisjonen som det ledende dyret i flokken. Fem husdyr har vært spesielt viktige til nå i verdenshistorien. Det er geit, sau, gris, ku og hest. Disse fem store har spredt seg over hele kloden, mens husdyr som rein, lama, kamel og vannbøffel stort sett har holdt seg til de områdene der de opprinnelig levde i vill tilstand. Både geit, sau, gris og ku fantes i Midtøsten. Det gav området store fordeler sammenliknet med for eksempel Mellom-Amerika, som hadde hund og kalkun. Øst vest-aksen Eurasia hadde også to andre geografiske fordeler. For det første var det et stort og sammenhengende kontinent, der det var plass til mange kulturer, som kunne ha kontakt med hverandre uten å møte for store barrierer i landskapet. For det andre vendte Eurasia øst vest, ikke nord sør. Øst vest-aksen gav en fordel, fordi mennesker, dyr og planter lett kunne spre seg gjennom klimatiske og økologiske soner som liknet på hverandre. Langs nord sør-aksen var de økologiske nisjene derimot mer forskjellige. Planter, dyr og men- JORDBRUK KAPITTEL 2 14

15 nesker kunne derfor vanskelig spre seg fram og tilbake mellom Nord- og Sør-Amerika i tidligere tider en plante fra Canada som kunne trives i Chile, ville dø i regnskogen i Brasil. Likedan var det i Afrika: Et dyr fra Nord-Afrika som godt kunne leve i Sør-Afrika, ville ikke klare seg i det sentrale Afrika på grunn av et annet klima og andre sykdommer. Vi kan sammenfatte med å si at bare en liten prosent av alle ville planter og dyr var avlsdyktige, og de fleste og viktigste av dem var å finne på det eurasiatiske kontinentet. Jordbruket begynte her, og det tok flere tusen år før de andre kontinentene fulgte etter. Europeerne og asiatene fikk med andre ord et forsprang på folkeslagene i Australia, Afrika sør for Sahara og Amerika. Jordbruket gav matoverskudd, og matoverskuddet la grunnlaget for en høy befolkningstetthet % av folketallet på jorda har i de siste årtusenene levd på det eurasiatiske kontinentet, og slik er det den dag i dag. Det har fått store konsekvenser for verdens utvikling. Eurasia ble et bedre sted for læring og utvikling av nye ideer enn de andre kontinentene, fordi flertallet av menneskene på jorda bodde der, og fordi det var så lett å ferdes langs øst vest-aksen. Det var her menneskene senere utviklet geværer, skrivekunst og havgående skip. Det var her de først utviklet skriftspråk, mynter og verdensreligioner. Det skjedde i de første sivilisasjonene, som vi skal studere i neste kapittel. 5 Hvorfor førte jordbruket til større sosiale forskjeller mellom folk? Repetisjonsspørsmål 1 Hvorfor gikk menneskene over fra å være jegere og sankere til å drive jordbruk? 2 Hva er karakteristiske trekk ved de tre formene for jordbruk som læreboka beskriver? 3 Hvilke konsekvenser fikk innføringen av jordbruket? 4 Hvorfor var jordbruket en fordel for Eurasia? JORDBRUK KAPITTEL 2 15

16 KAPITTEL 3 Sivilisasjoner Elevene skal kunne forklare hvordan naturressurser og teknologisk utvikling har vært med på å forme tidlige samfunn Vi skal se hvordan de første sivilisasjonene i verden oppstod i perioden fra 3500 f.kr. til 500 f.kr., først i Asia og Nord-Afrika, senere på det amerikanske kontinentet. Alle var grunnlagt på et produktivt jordbruk, og de fleste brukte elvevann for å få kornet til å vokse. Vi skal undersøke nærmere hvordan de første sivilisasjonene oppstod, hva de hadde felles og hvordan de brøt sammen. SIVILISASJONER KAPITTEL 3 16

17 3000 år med sivilisasjonsbygging tale i penger. De viktigste forutsetningene for at et tributtsamfunn 3500 f.kr. Tidligste bydannelser i Mesopotamia. De første tributtsamfunnene. kunne oppstå, var derfor et 3100 f.kr f.kr. Hieroglyfene blir utviklet. Egypt forent til ett kongerike. fruktbart jordbruk som gav store avlinger, og ledig arbeidskapasitet hos de menneskene som arbeidet med 2700 f.kr. De første pyramidene blir bygd i Egypt f.kr. Indus-sivilisasjonen i dagens Pakistan. jorda. Å betale tributt var noe f.kr f.kr f.kr f.kr f.kr. 100 f.kr f.kr. Europas første sivilisasjon på Kreta. Mais blir dyrket i Mellom-Amerika. Shang-sivilisasjonen i Kina. Egypt når sin største utstrekning. Olmec-sivilisasjonen i Mexico. Egypt får stadig mindre makt. mer enn å betale skatt, slik vi gjør i vårt samfunn. Tributten var tegn på en underordning under herskeren som er ukjent i moderne demokratier. Over 95 % av alle mennesker som levde i tributtsamfunnenes tidsalder, var bønder. På mange måter levde de slik Ca. 550 ca. 480 f.kr. Konfutse og Buddha. de alltid hadde gjort. Gjensidigheten Tributtsamfunn Et tributtsamfunn oppstod når en sterk leder klarte å samle mange små slektskapssamfunn til ett sentralt rike. Ved hjelp av en hær og et byråkrati av skatteinnkrevere, skrivere og rådgivere klarte herskeren å kontrollere et større geografisk område. Herskere har opp gjennom historien hatt titler som konge, keiser, sultan eller tsar. Kongen og de som arbeidet for ham, levde av tributt fra det store flertallet i jordbrukssamfunnet, det vil si fra bondefamiliene. Tributt var en skatt som bonden kunne betale på tre måter enten ved å gi fra seg en del av avlingen (naturalia), ved å arbeide på jorda til herskeren eller ved å be- og de personlige relasjonene som hadde preget slektskapssamfunnet, var fortsatt viktige. Men én ny praksis kom til å prege livet: Folk ble pålagt å betale tributt til en hersker som de ikke kjente, og som bodde langt borte. Herskerens viktigste oppgave var å opprettholde og øke sin makt. Hæren ble brukt til å erobre nytt land, til å slå ned opprør og til å tvinge bøndene til å følge herskerens vilje. I enkelte tilfeller kunne han også bruke sin makt og sine ressurser til å hjelpe folk i en krisesituasjon. Folket forventet for eksempel nødhjelp av kongen når avlingene slo feil. Herskeren bodde gjerne i et slott og omgav seg med et SIVILISASJONER KAPITTEL 3 17

18 hoff som levde et liv i luksus, med overdådige måltider, dyre smykker og praktfulle klær. I tillegg bygde herskere templer og andre gudshus som var med på å øke deres anseelse enda mer. Avstanden var enorm, både i rikdom og prestisje, fra de fattige bøndene til samarbeidende konger, prester og krigere. Tributtsamfunnet var den dominerende samfunnstypen i verden i flere tusen år, fra de første sivilisasjonene oppstod i Egypt og Mesopotamia for 5500 år siden og helt fram til gjennombruddet for kapitalismen i perioden De første sivilisasjonene En ny fase i verdenshistorien begynte i perioden f.kr. Da oppstod de første sivilisasjonene. Begrepet sivilisasjon stammer fra det latinske civitas, som refererer til det å være borger i en by. En sivilisasjon bestod av mange små, tett befolkede samfunn som var knyttet sammen til en større enhet gjennom tributtinnkreving, statsadministrasjon, arbeidsdeling og i noen tilfeller felles trosoppfatninger. I en sivilisasjon fantes det byer der elitegruppene i samfunnet bodde, og alle sivilisasjoner hadde en hær. Dessuten fantes det monumentale byggverk som templer og palasser, og mennesker som arbeidet med kunst, religion og oppfinnelser. Det vanlige var også at et skriftsystem var tatt i bruk. Vi vet mye mer om hvordan samfunnet var organisert i sivilisasjonene, og om hva menneskene der tenkte, enn vi vet om tidligere samfunn, fordi sivilisasjonene hadde skrift. I denne perioden oppstod det et skille mellom byborgerne og resten av befolkningen. De «siviliserte» byborgerne så på seg selv som teknologisk og kulturelt overlegne, og de utviklet fort nedlatende holdninger til omliggende sankere, jegere, svibrukere og husdyrnomader, som de oppfattet som «barbarer». De første sivilisasjonene oppstod i fruktbare elvedaler i Asia. Først ute var Mesopotamia (i dagens Irak) og Egypt, for om lag 5500 år siden. Senere fulgte Indusdalen og Kina. De første sivilisasjonene i Sør-Amerika vokste fram et par tusen år senere, mens den første sivilisasjonen i Europa oppstod på Kreta. Hvorfor oppstod sivilisasjoner? Ikke alle steder egnet seg like godt for sivilisasjonsdannelser. I ørkener, på stepper og tundraer og i polarområdene kunne det godt bo mennesker, men jordbruket var ikke fruktbart og produktivt nok til å opprettholde en stat. Når vi ser på hvor de første sivilisasjonene oppstod, ser vi at Mesopotamia, Egypt, Indusdalen og Kina har et viktig fellestrekk: Alle disse områdene hadde store elver, og vannet kunne føres ut på markene. De hadde også et fruktbart jordsmonn, et varmt klima, tilgang på produktive planter som hvete, bygg og ris, og etter hvert husdyr som trakk plogen og produserte gjødsel. Kunstig vanning var særlig viktig for bedringen av produktiviteten. Denne dyrkingsmåten gav store avlinger og la dermed grunnlaget for høy befolkningstetthet. Våtrisjordbruket i elvedalene i Asia gav grunnlag for ca personer per kvadratkilometer, mens svibruket utenfor de fruktbare elvedalene ikke gav grunnlag for mer enn ca personer per kvadratkilometer. Nilen i Egypt er det mest kjente eksempelet på sammenhengen mellom elvevann og sivilisasjonsdannelse. Hvert år steg elva i sommermånedene, og når vannet trakk seg tilbake i september oktober, lå et næringsrikt slam igjen på jordene. Det var derfor ikke nødvendig å gjødsle jorda eller å la den ligge brakk i perioder, og jordsmonnet ble ikke utarmet slik som i de fleste andre jordbrukssamfunn. Markene i Nildalen ble tilført naturgjødsel på denne måten i nesten 5000 år, men i dag har SIVILISASJONER KAPITTEL 3 18

19 systemet brutt sammen. Vannet fra Nilen er der fremdeles, men det livgivende slammet fra Afrikas indre blir stoppet av Aswan-demningen, som ble bygd på 1900-tallet. Dermed har dagens egyptiske bønder blitt avhengige av dyr kunstgjødsel for å fornye jordsmonnet. Navnet Mesopotamia betyr «landet mellom elvene». Her oppstod verdens første sivilisasjon for mer enn 5000 år siden, og elvevannet var også her en nødvendig forutsetning. Men folket i Mesopotamia var ikke så heldig som folket i Egypt. Det var ingen årlig oversvømmelse som gjødslet jordene med fruktbart slam. Løsningen i Mesopotamia var å lede elvevannet i kanaler ut på markene. I ca år, fra 3500 til 2500 f.kr., var dette området en blomstrende hage med et matoverskudd som holdt liv i de største byene i tida (Ur, Uruk, Lagash og Nippur). Uruk hadde nærmere innbyggere så tidlig som f.kr. Noen historikere har hevdet at det var behovet for å samordne og organisere vanningsanleggene som var drivkraften i sivilisasjonsdannelsen, og et slikt syn virker logisk. Men det var ingen automatisk sammenheng mellom elver og stater. Verdenshistorien har mange eksempler på områder med store elver der det ikke har skjedd statsdannelser, og det vokste etter hvert opp viktige sivilisasjonssentra som ikke hadde noen elv i nærheten. Historikere har blant annet sammenliknet de fire elvesivilisasjonene med de sivilisasjonene som først ble etablert i Andesfjellene, på Kreta og i dagens Mexico. Disse sivilisasjonene hadde ikke store elver. Likevel var de avhengige av et produktivt jordbruk for å kunne skaffe mat til herskeren og hans støttespillere. Det var mulig også uten en stor elv. Dersom jordsmonnet, temperaturen og tilgangen på vann var god, var det fullt mulig å produsere nok mat til å kunne opprette en sivilisasjon. Enkelte mener derfor at fellestrekket for alle de tidlige sivilisasjonene var høy befolkningstetthet, ikke elver. Det er da naturlig å tenke seg at der jorda blir en knapphetsfaktor, oppstår det lett konflikter, og der det er konflikter, åpner det seg en mulighet for den sterkeste til å gjøre seg til hersker over de andre. Tributtsamfunn, stat og sivilisasjon I faglitteratur om politisk organisering er det et virvar av begreper. I denne boka har du allerede møtt ord som tributtsamfunn, sivilisasjon og stat. I tillegg er det vanlig å bruke betegnelser som komplekse samfunn og høykulturer. Disse ordene betyr det samme som sivilisasjon. Tributtsamfunn og stat er de videste begrepene. Det som kjennetegner en stat, er at en tvangsmakt har opprettet kontroll over et geografisk område. De første sivilisasjonene som oppstod omkring 3500 f.kr., var både tributtsamfunn og stater. Sjefen for tvangsmakten kaller vi en hersker. Herskeren allierte seg med militære ledere, religiøse ledere og andre statsansatte, og han overlevde ved hjelp av tributt fra undersåttene. Videre var det vanlig at herskeren allierte seg med stormenn eller adelsfolk ute i regionene, som kunne hjelpe til med å holde oppe ro og orden. En sivilisasjon eller høykultur hadde noe i tillegg til hersker, hær og tributt. Sivilisasjonene hadde skriftsystemer. Derfor kan vi si at alle sivilisasjoner var tributtsamfunn eller stater, men at ikke alle tributtsamfunn var sivilisasjoner. Den store makten I det følgende skal vi lete etter fellestrekk ved de store sivilisasjonene som dominerte verden fra 3500 f.kr. til 500 f.kr. SIVILISASJONER KAPITTEL 3 19

20 Geografisk kommer vi til å oppholde oss mest i Asia, Nord-Afrika, Europa og Sør- og Mellom-Amerika. Årsaken er at sivilisasjonsprosessen var kommet lenger i disse områdene enn i Nord- Amerika, Afrika sør for Sahara og Australia. Herskeren og støttespillerne De første sivilisasjonene samlet makten på noen få hender. Den likeverdigheten som hadde preget slektskapssamfunnene, forsvant. Matprodusentene, det vil si bøndene, kom i andre rekke. Den store makten, det vil si staten med herskeren i spissen, hadde ansvaret for å samkjøre samfunnsmaskineriet. Herskeren skulle stoppe angrep utenfra, erobre nytt land, holde oppe ro og orden, bygge veier, samordne fordelingen av vann og sende ut nødhjelp når katastrofer som tørke og oversvømmelse rammet riket. Skulle en slik samordning være mulig over store geografiske områder, var herskeren helt avhengig av å ha stor autoritet. Det var først og fremst våpnene som gav denne autoriteten. Men det var også helt nødvendig å ha et godt forhold til adelsfolk, til de militære og til presteskapet. Både herskerne og disse støttespillerne hadde felles interesse av at samarbeidsforholdet var godt. Derfor gav de hverandre gaver og hadde sosial omgang. Det ble også skapt forbindelser gjennom ekteskap, der herskere og stormenn lot sine barn gifte seg med hverandre. De personlige relasjonene som hadde vært så viktige i slektskapssamfunnet, forsvant altså ikke i tributtsamfunnet. En konge trengte en rekke spesialister for å drive en sivilisasjon. Han måtte ha soldater, byråkrater, bygningsarbeidere, håndverkere og skrivere. Kongen ønsket også å markere sin overhøyhet. Derfor trengte han kunstnere som kunne innrede palassene med møbler, bilder og skulpturer, og som kunne underholde med poesi og musikk. Hvordan klarte så kongene å skaffe ressurser til å holde liv i alle spesialistene? Det skjedde ved tributtinnkreving fra bøndene, gjennom slavehold eller gjennom krigsbytte. Utsuger eller velgjører? De store geografiske avstandene og mangelen på effektive kommunikasjonsmidler gjorde det vanskelig å kreve inn tributt i sivilisasjonene. Og de som skulle stå for innkrevingen, var upopulære. Derfor var tributtinnkreverne ofte bevæpnet, eller de kom i følge med militære. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på vold og brutalitet. Mennesker ble skåret opp, kokt, flådd, korsfestet og halshogd som straff for lovbrudd og opprør. Slikt skjedde i full offentlighet, og hensikten var klar: Folk skulle skremmes til å bli lydige. Det vanligste var at bøndene betalte tributten i naturalia, men de kunne også tvinges til å arbeide for kongen. På den tida av året da jorda hvilte og bøndene gikk ledige, arbeidet de ofte på de mange byggeprosjektene til herskeren. De kunne bygge veier, forsvarsverk eller gravkamre. I Mesopotamia var det vanlig at bøndene arbeidet på jorda åtte måneder i året og bygde templer i fire måneder. Å betale tributt ved hjelp av penger ble ikke vanlig før mye senere i historien. For folk flest ble nok herskerne og deres allierte skatteinnkrevere og militære oppfattet som utsugere og tyranner. De tvang som oftest bøndene til å gi fra seg mer korn og arbeidskraft enn de ønsket. I de fleste samfunn fantes det likevel forestillinger om at kongen hadde plikt til å styre moralsk og rettferdig. Han skulle vedlikeholde pakten med gudeverdenen, han skulle beskytte presteskapet, han skulle være et forbilde for folket, han skulle forsvare landet, og han skulle sørge for hjelp og støtte til mennesker som trengte det. Dersom landet hadde en god og rettferdig konge, ville regnet falle og kornet modne SIVILISASJONER KAPITTEL 3 20

21 i rett tid. I teorien skulle herskeren også ha et kornlager som kunne brødfø befolkningen når avlingene slo feil. Men det var ikke alltid samsvar mellom liv og lære. Kongene og støttespillerne deres i de store sivilisasjonene styrte på overflaten. Det vil si at de ikke hadde nok ressurser til å gripe aktivt inn når vanlige mennesker hadde det vanskelig. Da måtte andre overta. Noen ganger fantes det et sikkerhetsnett som fanget opp folk som hadde problemer. Det kunne være familien eller en religiøs gruppe som utgjorde et slikt sikkerhetsnett. De som falt helt utenfor, endte ofte som omstreifere, tiggere, kriminelle og prostituerte. Byer Sivilisasjoner hadde vanligvis byer med mer enn 2000 innbyggere. Byene sydet av liv og energi. Tilbudet av varer var større enn på landsbygda, rikdommen var mer synlig, og flere veier stod åpne for driftige folk. Når mange bodde tett sammen og hadde kontakt med fjerne strøk, blomstret kulturen. Nye ideer og ny teknologi hadde best vekstvilkår der mange mennesker møttes. Byene virket derfor som magneter på initiativrike og ambisiøse mennesker. Men byene var også rene dødsmaskiner. De ble ofte rammet av krig og ødeleggelser, branner og sykdommer. Det var derfor et risikabelt foretak å flytte til en by. Byene lå gjerne nær kysten eller langs elver eller kanaler, der forholdene lå godt til rette for handel og kommunikasjon. Her bodde handelsfolk og håndverkere, leger, kunstnere, prester, tyver og tiggere. Men først og fremst var byene sete for kongen, presteskapet og byråkratiet. Kongen valgte gjerne ut den største byen som hovedstad for riket sitt, og der lot han bygge kornlagre, templer, festningsverk og palasser. Skrift Sivilisasjoner hadde mer kompliserte trossystemer og verdisystemer enn slektskapssamfunn. De hadde mer å forklare, lære og forstå. Et felles kjennetegn ved sivilisasjonsdannelse er derfor at det utviklet seg filosofiske og religiøse retninger, vitenskap og astronomi. Astronomene konstruerte kalendere, slik at de bedre kunne kartlegge hvordan naturen vekslet mellom høst, vinter, vår og sommer. Den som hadde orden på årsrytmen, kunne lettere planlegge arbeidet i jordbruket. Mesopotamiske astronomer var de første som delte året inn i 12 måneder og døgnets timer i bolker på 60 minutter, der hvert minutt var 60 sekunder. Vi kjenner til religionen, filosofien og vitenskapen i de første sivilisasjonene fordi menneskene der skrev ned sine tanker og funn. Den mesopotamiske kileskriften og de egyptiske hieroglyfene var de to første skriftsystemene i verden. De ble tatt i bruk omkring 3100 f.kr. Historikere har derfor hatt skriftlige kilder fra de siste 5000 årene av menneskehetens historie. I første omgang ble skrift brukt til bokholderi, til å holde orden på hva som kom inn av tributt, og hva som gikk ut. Kongene ansatte egne skrivere som skulle ta seg av dette arbeidet. Men skrift kan også brukes til andre formål, som å formidle ideer og tanker om guder, mennesker og natur, eller til å beskrive fjerne land og folkeslag. Skriften åpnet derfor opp en ny verden for mange mennesker i tidligere tider. I slektskapssamfunn holdt en kontakt med andre mennesker ved å snakke med hverandre, men med skriftspråket ble det mulig å kommunisere også uten å snakke sammen. Skrift var ikke like utbredt over hele verden. Folkene i Australia og Afrika sør for Sahara brukte ikke skrift før de ble opplært av handelsfolk og kolonister fra nord. Heller ikke på SIVILISASJONER KAPITTEL 3 21