Det Norske Nobelinstitutts Skriftserie The Norwegian Nobel Institute Series

Transkript

1 Det Norske Nobelinstitutts Skriftserie The Norwegian Nobel Institute Series Ivar Libæk: Et Nobelinstitutt eller Revue Nobel? Konflikter i den første Nobelkomiteen. Vol. 1 - No. 1 Oslo, 2000

2 2

3 Ivar Libæk: Et Nobelinstitutt eller Revue Nobel? Konflikter i den første Nobelkomiteen. Det Norske Nobelinstitutts Skriftserie The Norwegian Nobel Institute Series Vol. 1 No. 1

4 2

5 Et Nobelinstitutt eller Revue Nobel? Konflikter i den første Nobelkomiteen. Innhold: Innledning og problemstilling... 5 Den første Nobelkomiteen i Norge Det Norske Nobelinstitutt blir opprettet... 7 Bjørnstjerne Bjørnsons posisjon ved århundreskiftet Bjørnson foreslår Revue Nobel Jørgen Løvlands kompromiss Støttebrev og prosjektbeskrivelse Kampen over Etterspill Konklusjon

6 4

7 Et Nobelinstitutt eller Revue Nobel? Konflikter i den første Nobelkomiteen. Innledning og problemstilling Rundt år 1900 var det uenighet i Nobelkomiteen. Skulle det opprettes et nobelinstitutt i Kristiania eller skulle de midlene som var avsatt til dette formålet, brukes til å utgi tidsskriftet Revue Nobel på de tre verdensspråkene engelsk, tysk og fransk? Oscar J. Falnes har i boken Norway and the Nobel Peace Prize 1 viet saken oppmerksomhet. Hans fremstilling, vesentlig på grunnlag av kilder fra Nasjonalbiblioteket i Oslo, er god, men den mangler det lys som kildene fra Nobelinstituttets arkiv kan gi. Nobelinstituttets tidligere direktør, August Schou, har også skrevet summarisk om konflikten i Det Norske Storting gjennom 150 år. 2 Revue Nobel -saken er så vidt nevnt i Francis Bulls omtale av Bjørnstjerne Bjørnson i Norsk biografisk leksikon. Grundigst har den sveitsiske litteraturhistorikeren Aldo Keel vært i boken Bjørnstjerne Bjørnson. En biografi som kom ut våren Keel har naturlig nok vært mest interessert i saken sett fra sitt ståsted som biograf. Min tekst legger mer vekt på Nobelkomiteens syn i de første vanskelige årene. I tillegg har jeg funnet dokumenter i Nobelinstituttets arkiv som kan kaste ytterligere lys over saken. Denne studien åpner et kikkhull inn til den første nobelkomiteens arbeid. Hvilke tanker gjorde medlemmene seg om den virksomheten Nobelkomiteen skulle drive? Hvordan burde man best bruke Alfred Nobels midler for å drive fredsskapende arbeid? Hvordan burde komiteen forholde seg til det mandatet den hadde fått? I tillegg gir studien et blikk inn i norsk politisk og kulturpolitisk liv rundt århundreskiftet. Et stort antall samfunnstopper var på en eller annen måte knyttet til saken sammen med kjente utenlandske fredsvenner. Og under ligger det spente forholdet til unionspartneren Sverige. 1 Columbia University Press, Bind 4: 165 ff. Gyldendal, Gyldendal,

8 Den første nobelkomiteen i Norge Den første nobelkomiteen ble oppnevnt av Stortinget 7. august 1897, og den hadde følgende medlemmer: de tre fremtredende venstrepolitikerne Johannes Steen, Jørgen Løvland og John T. Lund, den radikale venstredikteren Bjørnstjerne Bjørnson og den konservative juristen Bernhard Getz, Norges riksadvokat. Etter at Nobelstiftelsens grunnregler var stadfestet av kongen 29. juni 1900, konstituerte Nobelkomiteen seg i møte 12. september med samme mannskap, og riksadvokat Getz ble dens første formann. 4 Men Getz formannstid ble kort. Senhøstes 1901 døde han plutselig kort tid før den første prisutdelingen. Venstremannen, lagtingspresident Hans Jacob Horst, tok da som 1. suppleant hans plass i komiteen, og Jørgen Løvland ble ny formann. Denne posisjonen holdt han til sin død i Det er liten tvil om at Løvland var komiteens sterke mann i denne første fasen. Riktignok hadde Bjørnstjerne Bjørnson, som vi skal se, en uhyre sterk posisjon i Norge og utlandet, men han oppholdt seg i Roma og Paris i lange perioder, slik at suppleanten ofte måtte ta hans plass i Nobelkomiteen. Statsminister Steen var gammel, syk og opptatt, og verken Lund eller Horst hadde Løvlands politiske tyngde, selv om begge tilhørte eliten i Venstre og hadde vært aktive fredsvenner i en årrekke. 5 Jørgen Løvland var bondesønn fra Evje i Aust-Agder, født i Han tok lærerprøven alt som 17-åring og arbeidet som folkeskolelærer og amtsskolebestyrer før han ble politiker. Han lærte seg flere fremmedspråk, og knapt noen politiker i samtiden hadde så gode historiekunnskaper som han. Løvland var tilhenger av Ivar Aasens arbeid for et nytt norsk skriftspråk (Landsmål) tuftet på dialektene, og målsaken var en viktig del av hans kamp 4 Dokument nr 50. ( ) Beretning fra Den norske Nobelkomité om dens hidtidige virksomhed, afgivet ved komiteens formand. Til Norges Storting: Johannes Steen ( ), cand. philol Overlærer ved Tromsø middelskole 1855; rektor der fra 1862, rektor ved Stavanger lærde skole Stortingsrep. fra Statsminister i Kristiania og Medlem av Nobelkomiteen til sin død. John Theodor Lund ( ) var født i Bergen. Agent og tollskriver der. Medlem av bystyret i 30 år. Stortingsrepresentant fra 1882; var bergensrepresentanten par exellence. Lagtingspres Interparlamentariker og fredsvenn. Nestformann i Nobelkomiteen fra 1901 og til sin død. Selv foreslått til fredsprisen flere ganger. Hans Jacob Horst ( ), cand. philol Adjunkt ved Tromsø høyere skole fra 1875, senere overlærer og rektor. Stortingsrep. fra Odelstingspres Lagtingspres Interparlamentariker. Medlem av Nobelkomiteen fra 1903 til sin død. Suppleanter i den første fasen: Carl Berner ( ), realist, skolemann og venstrepolitiker. Stortingsrepresentant , statsråd , stortingspresident Medlem av Nobelkomiteen fra Nikolaus Gjelsvik ( ), jurist og språkpolitiker. Universitetslærer med folkerett som viktig disiplin. Ihuga tilhenger av landsmål og norskdomsrørsla. Jørgen Knudsen ( ), skipsreder og moderat høyrepolitiker. Stortingsrepresentant fra Porsgunn fra Satt med noen avbrudd til Bror av venstrepolitiker Gunnar Knudsen. 6 Avsnittet er bygd på Arne Bergsgårds fremstilling i Norsk Biografisk leksikon bd. VIII: 607 ff. 6

9 for nasjonal selvstendighet. Den var det mest sentrale i hele hans samfunnssyn, heter det i Norsk biografisk leksikon. 7 Fra 1886 var Løvland fast representant på Stortinget fra Kristiansand. Han viste seg snart som en sterk pådriver for eget norsk utenriksvesen og for å få Norge ut av unionen med Sverige. I tillegg var han overbevist republikaner. Da Venstre dannet regjering etter valgseieren i 1897, ble den snart 50-årige Løvland sjef for Arbeidsdepartementet i Johannes Steens regjering. Året før hadde Bjørnstjerne Bjørnson skrevet dette til Steen: L. har skudt en vækst som overgår mine dristigste håb. Der er alle de egenskaber forende som skaber en leder; er de ennu ikke alle udviklede, tør vi tro at også det kommer. Nu beror det på Dem at føre ham frem. 8 Og Bjørnson fikk følge Løvlands vekst videre. Sammen med statsminister Christian Michelsen spilte Løvland en sentral rolle ved unionsoppløsningen i Det var han som hadde den vanskelige oppgaven å være norsk statsminister i Stockholm våren 1905, og han ble det selvstendige Norges første utenriksminister. Løvland var tilhenger av et sterkt forsvar, men han støttet fredsbevegelsen aktivt, blant annet ved å stemme for bevilgninger til stortingsrepresentanter som skulle delta på konferansene i Den interparlamentariske union. Slik var Løvland et naturlig valg da Stortinget skulle oppnevne den første nobelkomiteen. Det Norske Nobelinstitutt blir opprettet Det første året disponerte Nobelkomiteen to små værelser i Victoria terrasse 3, men allerede høsten 1901 leide den hele 3.etasje i nr. 4. Kontoret ble ledet av komiteens sekretær, Christian Lous Lange, som var ansatt fra 12. oktober Foruten de daglige ekspedisjonene hadde han ansvaret for regnskapsførselen samt å bygge opp et bibliotek med litteratur om folkerett og fredssak. 9 Det var Lange alene som de første årene skrev redegjørelsene om de fredspriskandidatene som kom på Nobelkomiteens kortliste. 10 Nobelkomiteens hovedoppgave var å forestå utdelingen av Nobels fredspris på Alfred Nobels dødsdag 10. desember hvert år. Men den første nobelkomiteen ville gå videre enn dette, og den besluttet å arbeide for opprettelsen av et norsk nobelinstitutt slik grunnreglenes 7 Ibid.: 618. Om målsakens stilling i Venstre se også Mjeldheim: Folkerørsla som vart parti: , Universitetsforlaget, Ibid. Brev av Dokument nr den og 3dje Aarsberetning fra Det Norske Stortings Nobelkomite om dens virksomhed i 1901 og 1902: Med kortliste menes de fredspriskandidatene Nobelkomiteen fant verdige til en skriftlig redegjørelse. 7

10 11 åpnet adgang til: 11 Til hjelp ved den utredning som prisbedømmelsen krever, samt for øvrig til fremme av stiftelsens formål, kan prisutdelerne opprette vitenskapelige institusjoner og andre innretninger. Disse stiftelsen tilhørende institusjoner og innretninger kalles Nobelinstitutter. 12 Nobelkomiteens finansielle grunnlag var en årlig pengesum som ble overført fra Nobelstiftelsen i Sverige. Av den skulle ¾ gå til selve fredsprisen. Den siste fjerdedelen, som i 1901 var på drøye kroner, skulle dekke komiteens utgifter samt kostnader ved et eventuelt nobelinstitutt. I tillegg kom kr som Nobelstiftelsen hadde stilt til rådighet gjennom vedtak av Engangsbeløpet var organisasjonsomkostninger ved opprettelsen av et nobelinstitutt i Kristiania. 13 Spørsmålet var hvordan disse pengene best kunne brukes for å fremme stiftelsens formål. Nobelkomiteen anmodet en rekke fremtredende norske universitetlærere og forskere om å drøfte opprettelsen av et institutt. 14 Resultatet ble at en arbeidsgruppe utarbeidet et forslag til regler som ble lagt fram for Nobelkomiteen Overbibliotekar Axel Drolsum ved Universitetsbiblioteket i Kristiania var drivkraften i gruppen, 15 og forslaget gikk ut på at Nobelinstituttet skulle være et vitenskapelig akademi. 16 Det skulle bestå av seks nordmenn utpekt av Nobelkomiteen. Disse seks skulle så velge ni utenlandske medlemmer. De 15 medlemmene skulle utgjøre et råd som skulle lede forskningen og biblioteket ved instituttet. Rådet skulle fra sin krets velge fem personer. Disse skulle bistå Nobelkomiteen ved utvelgelse av fredsprisvinner. I tillegg skulle Nobelinstituttet avgi uttalelser i omtvistede spørsmål i folkeretten dersom det fikk anmodning om å gjøre det. 17 Den første nobelkomiteen så fullt ut nytten av at et slikt responderende organ kunne knyttes til Norge, men den så seg ikke i stand til å gjennomføre en saa omfattende institution 11 Dokument nr. 50. ( ). Beretning fra Den Norske Nobelkomité om dens hidtidige virksomhed, afgivet ved komiteens formand. Til Stortinget. Side 3 spalte Gjengitt etter Schou: Det Norske Storting gjennom 150 år: Dokument nr. 31: 3 (NNK Årsberetning til Stortinget 1901 og 1902). 14 Dokument nr. 37: 3, spalte 1. (NNK Årsberetning til Stortinget 1903). 15 Arbeidsgruppen bestod ellers av professorene Thorkild Aschehoug (rettsvitenskap og statsøkonomi), Francis Hagerup (rettsvitenskap), Bredo Morgenstierne (lovkyndighet, statsøkonomi, statistikk), Gustav Storm (historie), Absalon Taranger (rettshistorie og kirkerett), Ebbe Hertzberg (historie, statsøkonomi, statistikk) og dosent Nikolaus Gjelsvik (folkerett). Forslaget bygde på forarbeider av den belgiske folkerettslærde Chevalier Descamps og Drolsum selv. 16 Resten av avsnittet bygger på Schou: To av arbeidsgruppens medlemmer, Hagerup og Gjelsvik, gjorde nærmere rede for dette punktet i møte med Nobelkomiteen Riktignok hadde man Institut de Droit International og Haag-domstolen, men man manglet en fast international institution med almindelig anseelse, som kunde paatage sig at afgive responsa i omtvistede spørsmaal af mellomfolkelig art, hevdet de. Dokument nr. 37. NNK Årsberetning Her kan det være på sin plass å minne om det forslaget professor Fredrik Stang satte fram i Han ville gjøre 8

11 som det her gjælder. Til det manglet man midler. 18 I tillegg likte ikke komiteen at femmannsgruppen skulle gi den direkte råd når det gjaldt valg av fredsprisvinner. 19 Derfor falt valget på en smal løsning, og Nobelinstituttet ble en ren norsk institusjon. 30. november 1903 vedtok Nobelkomiteen at et institutt skulle åpnes i Kristiania Komiteens penger og bibliotek skulle inngå i instituttet. Samtidig ble disse reglene vedtatt: 20 1 Nobelinstituttet er oprettet og ledes af Det Norske Stortings Nobelkomité i henhold til Nobelstiftelsens grundregler. 2 Institutets formaal er at følge udviklingen af de mellomfolkelige forhold, særlig arbeidet for fredelige ordninger af disse, og derved veilede komiteen ved prisutdelingen. Ved siden deraf skal det virke for gjensidig kjenskap og vyrdna for fredeligt samkvem, retferd og broderskab mellom folkene. 3 Institutet har et bibliotek, et udvalg tidsskrifter og læsesal. Hertil knyttes videnskapelig virksomhed og folkeligt oplysningsarbeide. Institutet kan af sine midler støtte andet saadant arbeid hjemme og i udlandet. 4 Nobelkomiteen fastsætter Institutets udgifter og antager dets personale. Aarsberetning afgives til stortinget. 21 Nobelkomiteen hadde lenge arbeidet med å skaffe et høvelig hus til instituttets virksomhet. 22 Det lyktes i desember 1903 da den fikk kjøpt avdøde generalkonsul Christian E. R. Christophersens hus, Drammensveien 19, for kroner. Men herskapshuset trengte ombygging og oppussing, og først i juli 1905 kunne Nobelkomiteen og dens sekretær, de tre konsulentene i folkerett, politisk historie og statsøkonomi samt biblioteket flytte inn. 23 Lesesalen ble tilgjengelig for publikum 1. september. 10. desember 1905 fikk Nobelinstituttet sin høytidelige innvielse i nærvær av kongeparet, politikere og representanter for embetsstanden og det diplomatiske korps. Komiteformann Jørgen Løvland, som nå også var landets utenriksminister, holdt en pedagogisk forelesning om Nobelstiftelsens opprinnelse og organisasjon. Det gjorde han for å rydde av veien misoppfatninger komiteen visste at mange hadde på dette området. 24 Særlig viktig var det å gjøre klart at Nobelkomiteen var uavhengig selv om den var oppnevnt av Stortinget. Nobelinstituttet til et internasjonalt akademi. Resultatet ble Institutt for sammenliknende kulturforskning, opprettet i Om saken se Falnes: Ibid. 19 Schou: 168. Jeg har ikke selv funnet kildegrunnlag for denne påstanden, men den høres rimelig ut. 20 Dokument nr. 37:4 NNK Årsberetning Ibid. 22 Første gang drøftet i Nobelkomiteen Da var Bjørnson og Lund fraværende. Berner og Knudsen suppleanter. NNK Adm. møter div. eske Dokument nr 53. (1905/1906) Aarsberetning fra Det Norske Stortings Nobelkomité for 1905: 2, spalte 2. De tre konsulentene var Nikolaus Gjelsvik, Halvdan Koht og Ebbe Hertzberg. 24 Ibid. 9

12 Men alle komitemedlemmene var ikke like glade for fremveksten av Nobelinstituttet i Kristiania. Spesielt Bjørnstjerne Bjørnson hadde et annet syn på hvordan man best kunne fremme fredssaken. Det burde skje gjennom et bredt anlagt internasjonalt tidsskrift som han ville kalle Revue Nobel. La oss gå tilbake og følge dikterens kamp for hans hjertesak. Bjørnstjerne Bjørnsons posisjon ved århundreskiftet Bjørnstjerne Bjørnson gikk altså mot vedtaket om å arbeide for et nobelinstitutt i Kristiania. Han stemte også mot kjøpet av Drammensveien 19 i La oss stoppe litt og vurdere dikterens posisjon i Norge og Europa ved inngangen til et nytt hundreår. På denne tiden stod Bjørnson så sentralt i europeisk åndsliv og kulturdebatt at vi i dag kan ha vanskelig for å forestille oss det. Han nølte sjelden med å kaste seg inn i kampen for det han mente var riktig og fremfor alt rettferdig, og han hadde nettopp hatt suksess med sin støtte til den franske naturalistiske dikteren Émile Zolas J Accuse i Dreyfus-saken. Bernt Hagtvet hevder at Bjørnson var en av de få norske kulturpersonligheter som protesterte prinsipielt mot rettsovergrepet mot Dreyfus og som hadde tyngde nok til å gjøre det. 26 Den norske dikterens innlegg nådde førstesidene i fransk presse, og kampen for Dreyfus ble en del av Bjørnsons alminnelige fredsarbeid. Den urettmessig dømte offiseren, alsace-jøden Alfred Dreyfus, ble på en måte et middel i Bjørnsons arbeid for å skape forsoning mellom Frankrike og Tyskland om Alsace-Lorraine-spørsmålet. 27 Bjørnsons polemikk i Tyskland bidro til å løfte Dreyfus skjebne ut over Frankrikes grenser, sier Hagtvet. 28 Dikterens suksess i Dreyfuss-saken må ha styrket hans overbevisning om at internasjonalt engasjement nyttet, og han fikk forståelsen av hvilken makt boulevardavisene hadde. 29 Øystein Sørensen har i boken Bjørnstjerne Bjørnson og nasjonalismen 30 tatt for seg Bjørnson som samfunnsdebattant, politisk tenker og politisk aktivist og vist hvordan han som nasjonsbygger prøvde å forene de tre strategiene norsk-nasjonal nasjonsbygging, skandinavisme og pangermanisme. Sørensen deler Bjørnsons voksne liv i fem faser og tar opp 25 NNK Adm. møter, diverse, eske 2. Utskrift av møteprotokoll I møte gikk også John Lund mot kjøpet av Drammensveien 19. Grunnen var at eiendommen ikke ble skjøtet direkte til Det Norske Nobelinstitutt, men til Nobelstiftelsen i Sverige. Nobelkomiteen i Norge fikk bygningen til disposition, nyttiggjørelse og forvaltning for dens Nobelinstitut. 26 Bernt Hagtvet: Bjørnstjerne Bjørnson, de intellektuelle og Dreyfus-saken, Forum Aschehoug, 1998: Ibid.: Ibid. 29 Ibid.: 58. Hagtvet sier at uten boulevardavisene ville Dreyfus-saken neppe ha fått sin løsning. 30 Cappelen,

13 hvilken holdning til nasjonalismen han hadde i hver av dem. 31 For oss er den siste fasen av særlig interesse. Den har Sørensen gitt merkelappen neopangermanisme og oppgjør med norskdomsrørsla. Perioden dekker dikterens siste tiår, og i den første delen var han det mest berømte, og -iallfall i egne øyne- mest innflytelsesrike, medlemmet av Nobelkomiteen. Hvilken betydning for Bjørnsons holdning til et norsk nobelinstitutt fikk hans nyorientering rundt århundreskiftet? Kan nyorienteringen ha svekket hans posisjon? I innledningsavsnittet til analysen av perioden skriver Sørensen at Bjørnson gjennom sitt foredrag Maalsagens stilling i vort kulturliv 23. oktober tok et formidabelt oppgjør med det organiserte landsmålsarbeidet i Norge, et oppgjør som ble utvidet til et generaloppgjør med kulturnasjonalismen. Sørensen fremhever at oppgjøret var så sterkt at man må reise spørsmål om hvorvidt Bjørnson overhodet kan betraktes som nasjonalist i noen rimelig betydning av begrepet etter Sørensen trekker også fram at Bjørnson i 1899 la en helt annen vekt enn tidligere på at kulturen var overnasjonal og at han fra høsten 1899 kan ha ønsket å erstatte sitt gamle nasjonsbyggingsprosjekt med et internasjonalt, kosmopolitisk dannelsesprosjekt. 33 I dette bildet blir Bjørnsons neopangermanisme interessant. Ifølge Sørensen var Bjørnsons reformulerte pangermanisme en demokratisk pangermanisme og en pangermanisme for fred. 34 Bjørnson så for seg et stort germansk fellesskap som ikke bare omfattet Tyskland, Østerrike og Norden, men også Storbritannia og USA. Han ønsket i Trippelalliansens og Ententens Europa et formalisert samarbeid mellom germanske stater, i første rekke Tyskland, Storbritannia og USA. Et stort germansk fellesskap var nødvendig for å trygge freden. I tillegg hadde Bjørnsons nye pangermanisme et sterkt innslag av kosmopolitisme, den (pangermanismen) var ikke definert i forhold til noe fiendebilde, tvert om ble den sett på som et ledd i en global fredsbevarende prosess. 35 I 1903 skrev Bjørnson i Berliner Tageblatt at han hadde god tro på et forbund mellom germanere og romanere. 36 Også Aldo Keel trekker fram Bjørnsons pangermanisme når han skriver om Revue Nobel -saken Fasene er: Nasjonalisme og skandinavisme , Det germanske fellesskapet , Militant venstrenasjonalisme , Forsonlig venstrenasjonalisme og Neopangermanisme og oppgjør med norskdomsrørsla Sørensen: Ibid.: 173 og Ibid.: Ibid.: Ibid. 37 Pangermansk svermeri : 438f. 11

14 Så langt har vi sett en Bjørnson som ved inngangen til et nytt hundreår orienterte seg på nytt både i forhold til norsk nasjonalisme og kulturpolitikk, men også når det gjaldt synet på hva som best kunne skape fred i verden. Bjørnson foreslår Revue Nobel Bjørnson bodde i Paris høsten 1900 og våren Dermed kunne han ikke delta på møtene i Nobelkomiteen, men han var likevel aktiv. Det er mulig at dikteren gjennom Dreyfus-saken gjorde seg tanker om hva et internasjonalt tidsskrift først og fremst kjøpt og lest av intellektuelle- kunne bety for fredssaken. På sin 68. fødselsdag 8. desember 1900 foreslo han derfor overfor formann Bernhard Getz at Nobelkomiteen skulle gi ut en Revue Nobel på engelsk, tysk og fransk, og Bjørnsons tyske svigersønn, forleggeren Albert Langen, kunne stå for utgivelsen av det store tidsskriftet som forretningsfører. 38 Langen gav fra 1896 ut det humoristisk-satiriske ukebladet Simplicissimus som fryktløst kritiserte og spottet makthaverne i keiserriket. Svigerfaren fremhevet sterkt svigersønnens kvalifikasjoner: han var nobel, rettskaffen og sagen varmt hengiven. Langen hadde nå ansatt flere sjefer som bestyrte hans forleggervirksomhet, og han hadde fått mer fritid. Nu tænkte han netop å utfylde den med noget Nyt herifra. ( ) At han er min Svigersøn skal ikke netop stoppe hans Ærgjerrighed for å gjøre os tilfredse. Dette prosjektet ville skyve planene om et nobelinstitutt i Kristiania til side, for pengene som var tiltenkt instituttet, skulle brukes på tidsskriftet. Bjørnson argumenterte energisk for tidsskriftet og viste til den danske professor Niels Christian Frederiksens 39 ekspertise. De to var blitt kjent i Paris, og selv om professoren to ganger hadde gått personlig konkurs, hadde Bjørnson stor tillit til hans vurderinger. Dikteren bad Getz legge brevet fram for komiteen. Det nepotistiske innslaget og den 38 NNK Korrespondanse. Journal, innkomne brev dat Kopi i Adm. møter , eske 2. Albert Langen ( ) var tysk forlegger og gift med Bjørnsons datter Dagny. Han grunnla i 1893 et forlag i München som gjorde en stor innsats for norsk litteratur i Tyskland. Han var med andre ord ingen dårlig kandidat til å bestyre en Revue Nobel, men Simplicissimus var omstridt, og for en nøytral nobelkomité kunne det kanskje være uheldig å knytte seg til Albert Langens navn. Langen fikk blant annet en bot på mark for å ha fornærmet keiser Wilhelm, og i en periode måtte han søke tilflukt i Paris. Med svigerfarens mellomkomst kunne han senere flytte tilbake til Tyskland. Om dette se A.B:Bjørnson-Langen: Aulestad tur retur: 8-9 og 23. Gyldendal Se også NB i Oslo BB1188: John Lund til Albert Langen Dansk biografisk leksikon, bd. 7: 337f. København, 1935, forteller mer om Niels Christian Frederiksen ( ). Han var nasjonaløkonom og ble professor i København i I unge år publiserte han flere avhandlinger. Folketingsrepresentant for Mellompartiet fra Trådte ut av politikken og tok avskjed som professor i 1877 etter en dundrende konkurs i et storstilt industriprosjekt i Sverige. Drog til USA og kjøpte jord av jernbaneselskaper som han igjen stykket ut til nybyggere. Ny konkurs i Bodde i London og Paris og dyrket vennskap med Bjørnson tidlig i 90-årene. (Se Bjørnsons Brev til danske, innholdsfortegnelsen.) DBL avslutter omtalen av Frederiksen slik: En rig begavelse var F., i besiddelse af stor Idérigdom, megen 12

15 konkursrammede danske professoren kan neppe ha oppmuntret Getz. I tillegg stod et norsk nobelinstitutt i Kristiania i fare. Derfor tok det ikke mange dagene før formannen svarte Bjørnson. 40 Getz lovte at han ville ta saken opp i Nobelkomiteen i januar. Hans personlige mening var likevel at planen ville støte på uovervindelige finansielle vanskeligheder. ( ) Vi udsetter os for at tabe hele vor kapital. Men svaret fra Getz gjorde bare Bjørnson ivrigere. Allerede 6. januar 1901 svarte han at han nok var mer fortrolig med tenkemåten ute i Europa enn hans kolleger i Kristiania. 41 Det er derfor, jeg kan vurdere hvad et sådant tidsskrift vil finde for en modtagelse og hvor ualmindelig belejlig det nu kommer. (...) Så forhadt som de nuværende krige er, og militarismen overhovedet, må Nobelnavnet, når det knyttes til et internationalt tidsskrift, nætop nu virke som en fane over fremtidens land. Videre avfeide Bjørnson Getz skepsis når det gjaldt finansene, og hvis det skulle dukke opp problemer kan vi vænte et år med den annen prisuddeling. Nobelkomiteens sekretær, Christian Lous Lange, satte ved årsskiftet 1900/1901 Revue Nobel -saken på dagsordenen. 42 Da hadde også et overslag til kostnader for tidsskriftet blitt sendt inn av Albert Langen. 43 Men en samlet komite gikk mot Bjønsons forslag. I et utførlig brev argumenterte formann Getz på komiteens vegne for at en slik bruk av de pengene som var betrodd Nobelkomiteen, var mot statuttene. Etter bestemmelsene skulle det opprettes et vitenskapelig institutt i Kristiania februar 1901 sendte Bjørnson nok et brev til Getz om den store planen som han nektet å gi slipp på. 45 Han understreket at Revue Nobel skulle være Nobelkomiteens institutt fordi den norske komiteens oppgave var forskjellig fra de svenske: De skal opmuntre og undersøge; vi skal opmuntre og propagandere. For dem er instituttet et laboratorium, for os er det et agitasjons-verksted. En revue er et institutt for Kombinationsevne og en sjælden Energi, men hans Rastløshed og hans svigtende Skøn fik for ham de skæbnesvangre Følger. 40 NB i Oslo Brevs. BB Bernhard Getz til Bjørnson Ibid. Bjørnson til Getz Chr. L. Lange til statsminister Steen og statsråd Løvland Sakliste for møte i Nobelkomiteen etter nyttår. NNK Adm. diverse, eske 2. Oscar J. Falnes har skrevet om Revue-Nobel-saken i boken Norway and the Nobel Peace Prize, Han har skrevet på grunnlag av Bjørnsons brev på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Falnes har funnet et interessant brev MS. 961 fo, datert antakelig stilet til Andrew Carnegie som på denne tiden hadde begynt sin mesenvirksomhet. Bjørnson prøvde nok andre kilder enn Nobelstiftelsens penger i denne tidlige fasen. 43 Flere kopier av den i Nobelarkivet. Se Adm. diverse møteprot Se også Langens brev til Nobelkomiteen samme arkivrekke, eske 2. Her er innberegnet en lønn til Langen på franc og til Frederiksen! 44 NB i Oslo Brevs. BB Getz til Bjørnson NNK Korrespondanse. Journal innkomne brev 48/

16 fredspropaganda, tyve ganger virksommere end noe annet. ( ) Jeg er sikker på, at om vi i dag forela de andre komiteer det spørsmål: Tror I, vi som vårt institutt kan vælge at udgive en Nobel-revue i de tre hovedsprog, fordi dette er det største agitasjonsmiddel vi kjenner, så ville de svare: ja. Jeg gad vite hvor mange av de meningsberettigede ikke ville det. Bjørnson fortsatte med å si at han selv kunne stille seg i spissen for en innsamlingsaksjon som skulle sørge for å få dekket reklameutgiftene til tidsskriftet, og han regnet med at han i løpet av kort tid ville ha samlet inn franc. Han ville ha professor Frederiksen som direktør for den delen av tidsskriftet som skulle ta seg av økonomistoff. Videre hevdet han at et institutt i Kristiania aldri kunne føde en verdensrevue, men en verdensrevue kunne nok føde et institutt. Målet var at tidsskriftet skulle bære seg godt økonomisk. Og han appellerte til de mindre entusiastiske komitemedlemmene i Norge: Jeg gjentar og ber: skynd dere! Vi må ikke få utseende av et formandskab i en avbygd, i hvis lod det er falt engang at avgjøre en verdenssak, som alle vænter på, -og så skyder den hen! Men Nobelkomiteen stod fast på sin beslutning i møte 22. februar. I tillegg anførte den at den ordningen Albert Langen hadde foreslått, ville føre til at Nobelkomiteen vilde tabe den ledelse af det for fondets midler igangsatte foretagende som den efter statuterne skal have. 46 Men dikteren lot seg ikke stoppe og røpet hele planen i et intervju med Verdens Gang 27. februar. 47 Det spørs imidlertid om han var fornøyd da han leste journalistens sluttformulering: Hidtil har Fredstanken egentlig været dyrket af Sværmere, som har kompromitteret den, thi, sagde Bjørnson med et Glimt i sine skarpe Øjne, Sværmere er ikke netop begavede Folk. Da han fikk nyheten om komiteens beslutning, svarte han komiteformann Getz fra Paris 4.mars : Dette er en av de største skuffelser jeg har oplevet. Jeg verken vil eller kan forsette blant dere. Femte hjul til vognen agter jeg ikke på mine gamle dager gå over til å bli Kontorbrakke, når vi kunde gjøre noget helt annet ( ). Jeg betragter mig udtrådt fra komiteen. Tror I det skader sagen, at det blir kjænt, kan jo suppleanten i al stilhed indtil videre tilkalles. 48 Elleve dager senere opplyste han at han selv ville forsøke å samle inn en million franc til revuen under forutsetning av at Nobelkomiteen var rede til å overta ledelsen, låne ut navnet sitt og gi et årlig bidrag så lenge foretagendet ikke bar seg. Han regnet seg som utmeldt av 46 NNK Adm. møter , eske 2. Møte Bjørnson og Lund var fraværende. Horst og Berner var suppleanter. Se også NB i Oslo Brevs. BB Getz til Bjørnson Klippet ligger i NNK Adm. møter , eske NNK Journal, innkomne brev 59/

17 komiteen, men håpet på støtte. Hvis ikke truet han med en verdensskandale. 49 Den aldrende dikteren var tydeligvis opphisset, for etter at han i brevet hadde uttrykt sin hengivenhet overfor Getz, leverte han denne heftige etterskriften: Jeg føler det som en skam, at jeg alene skal gå ivej med denne insamling. Ikke engang Daae 50 maa bevæge dere kommisjons- og komité-vanføringer! For det er i sligt folk mister initiativ, personlighet og mot. De vænner sig til å skotte til siden æfter de andres mulige meninger i stedet for kjækt å lyde sin egen. Men de komite-vanførige lot seg ikke presse, og man gjorde denne påtegningen på brevet: Komiteen ser ikke at kunne give tilslutning til det af hr. Bj. fremsatte forslag. 51 Antakelig skyldtes Bjørnsons raseri at enkelte i komiteen hadde snakket ham etter munnen, men forandret mening når endelig beslutning skulle fattes. Utover sommeren og høsten 1901 fikk Bjørnson flere innkallelser til møte. Han regnet seg nå som medlem, men han furtet og møtte ikke! 52 Det er vanskelig å si når Bjørnson ble blid igjen, men Getz døde jo kort tid før utdelingen av den første prisen, og det kan ha mildnet dikteren. 53 Jørgen Løvlands kompromiss Bjørnson gav ikke opp sin store tanke om en internasjonal Revue Nobel selv om han led nederlag i første omgang. Det får vi god innsikt i gjennom et personlig brev fra statsråd Jørgen Løvland til John Lund, henholdsvis formann og nestformann i Nobelkomiteen. Brevet er skrevet i mars Løvlands brev var meget detaljert, og han summerte opp saken så langt, men så samtidig fremover. Han minnet først om at Nobelkomiteen i Getz formannsdager to ganger hadde nektet å gjøre Revue Nobel til sin sak. Da Bjørnson ville gå til Stortinget for å få utvidet komiteens mandat, fikk Løvland selv og komitemedlem Horst overtalt ham til ikke å gjøre dette fordi de mente at Stortinget verken kunne eller ville gi 49 Ibid. 76/1901, brev av Dette må være sanitetskaptein Hans Daae som på samme tid drev kampanjen for at Henri Dunant skulle få fredsprisen. Se min tekst om Dunant. 51 Se også NNK Adm. Møter. Div. eske 2. Utskrift av møteprotokoll : Komiteen finder ( ) ikke at kunde give tilslutning til det av hr. Bjørnstjerne Bjørnson i brev til formanden af 15. mars fremsatte forslag. Til stede: Getz, Steen, Løvland, Horst, Berner. 52 NNK Journal, innkomne brev. Brev til Chr.Lange : Da subskripsjonen ænnu ikke er sat ordentlig i gang (forberedelserne er store) betragter jeg mig ænnu som medlem. Men jeg møter ikke. Vil heller ikke møte ifølge brev av Bjørnson deltok i møtene 28-29/11 og 3. og Det kan vel også ha betydd noe at Bjørnson gjennom Hans Daaes kampanje støttet Henri Dunants kandidatur. Han delte jo fredsprisen i 1901 med Frédéric Passy. Utskrift av møteprotokoll. NNK Adm. møter , eske NNK Adm. møter , eske 2. Brev av

18 Nobelkomiteen et annet mandat enn det som lå i Alfred Nobels testamente og i statuttene for Nobelstiftelsen. Saa blev der ikke mer af det, bemerket Løvland tørt. 55 Jørgen Løvland var kjent som kompromissløs i unionspolitikken, og han stod på Venstres harde linje i forholdet til Sverige. Men han hadde også evnen til å jenke seg. En av hans fremste motstandere i partiet sa at han var den største kompromissmakeren i landet. 56 Og i Revue-Nobel -saken kom denne egenskapen fram. Han ville føye Bjørnson og få i stand et tidsskrift, men samtidig ville han sikre Nobelinstituttet i Kristiania og sørge for at Nobelkomiteen oppførte seg korrekt. Derfor grep han sjansen da Bjørnson tok til orde for en ordning med private innbydere for å realisere Revue Nobel. 57 Løvland foreslo for Bjørnson at Nobelkomiteens medlemmer, inklusive sekretæren, skulle lede forsøket på å samle inn penger, og hvis det lyktes, organisere utgivelsen av Revue Nobel. Men, fremholdt komiteformannen, det er en personlig Sag for de 6 Mænd. De har blant sine Titler Medlem af det norske Stortings Nobelkomite ligesom f.ex. Horst Præsident i det norske Lagting. Men det er ikke Komiteen som saadan ligesaalidet som det er Lagtinget, der engageres. ( ) Vi kan ikke føre Komiteen ud over det Mandat, som Stortinget har givet den. Et kronargument Løvland brukte for at Nobelkomiteen som sådan ikke kunne gå med, var at hvis Stortinget valgte nye folk inn, kunne de finne på å si: nei -vi er ikke valgte til Revueudgivelse, men til det Opdrag som staar i Statuterne. Saa bortfaldt det hele midt i Gjørelsen. Resultatet ble at Nobelkomiteen 2. februar 1903 vedtok å gi formannen rett til å anvise utgifter til trykking og oversettelse av skriftlig materiale som skulle brukes i arbeidet for å reise et fond som kunne finansiere Revue Nobel. 58 Komiteen bevilget også kr for at John Lund som privatmann og fremtredende fredsvenn, kunne reise til England og Frankrike for å sondere muligheten for at rikfolk kunne støtte utgivelsen. 59 Men dette arbeidet skapte nye konflikter. 55 NB i Oslo BB 1188: Bjørnson til Albert Langen : Bjørnson skriver at mens han oppholdt seg i Paris hadde en kommisjon og Stortinget i forhandlinger med svenskene om Nobels testamente opgit Norges suveræne Ret over en femtedel av testamentets midler. Vi er også her bare en svensk provins. Vi kan intet foreta uden svenskernes samtykke. Nu må vi først in til Sverige for å få til en Revue Nobel. Således har man stelt det for os. Sådan er nordmændene. Jeg vilde vi skulde bare gå på og la svenskerne få et fait accompli å beslutte over. Men nej. Den feigeste var John Lund. 56 Utsagnet var Johan Castbergs. Norsk biografisk leksikon, bd. VII: Bjørnson ville bruke en Bröchner som Falnes på side 198 også har problemer med å identifisere, men jeg antar at det er forlegger Georg Bröchner i København. 58 NNK Adm. div møter. Keel: Løvlands brev av Se også telegram fra John Lund Et eget legg i NNK Adm. møter. Diverse, eske 2. 16

19 Det hadde seg nemlig slik at både Bjørnstjerne Bjørnson og svigersønnen Albert Langen fikk et voldsomt og oppstemt pågangsmot etter Nobelkomiteens vedtak 2. februar. Seieren med Revue Nobel (æfter 3 tre- års arbejde) kan være meget betydelig, skrev dikteren til svigersønnen. 60 Han antydet også overfor Langen at Revue Nobel kunne få fredsprisen når den er startet og har vist seg god. 61 De to bestemte seg for å handle. Målet var å få Andrew Carnegie til å støtte utgivelsen. 62 Rikmannen skulle besøke London i mai, og Langen hadde med svigerfarens og muligens John Lunds støtte bedt Nobelkomiteen om fullmakt til å forhandle med Carnegie på dens vegne. Langen skulle forhandle sammen med Theodor Stanton, tidligere Berlin-korrespondent for New York Herald Tribune. Men flertallet i Nobelkomiteen med Jørgen Løvland i spissen sa seg ikke villig til å låne ut noe forhandlingsmandat. Det var om å gjøre å holde seg strengt til prinsippet om at Nobelkomiteen ikke stod i noe direkte forhold til den påtenkte Revue Nobel. Og Bjørnson raste i brev til Langen: Løvland er en kjeltring. Uden nogen beslutning fra Nobelkomiteens side er han gaaet fra det hele antagelig støttet av Steen og Horst. Jeg gider ikke søge efter Grunden, har heller ikke tid. 63 Albert Langen må nå ha fått det inntrykket at hele Revue Nobel -planen var oppgitt. Derfor skrev han et langt brev til John Lund 11. juli, et brev Lund besvarte 12 dager senere. 64 Innholdet viser hvordan saken stod sommeren Albert Langen fremholdt at han hadde fått en meddelelse fra Bjørnson om at en forhandlingsfullmakt fra Nobelkomiteen var underveis. Derfor hadde han reist til Paris og stod klar til å oppsøke Carnegie i Skottland, men Nobelkomiteens manglende vilje til å gi fullmakt gjorde at reisen måtte oppgis. Langen følte seg ført bak lyset og gjort til latter etter at han, som han skrev, i tre år på oppdrag av Nobelkomiteen hadde ofret sin tid uten å forlange erstatning. Han minnet om at John Lund selv hadde vært i London og Paris som Nobelkomiteens delegerte for å drive propaganda for saken. Langen og Stanton hadde klart å skaffe seg en solid kontakt i Carnegies nærmeste krets, nærmere bestemt dr. Simon, Carnegie s rechte Hand. Langen hevdet med styrke at Nobelkomiteen, Lund og ikke minst han selv måtte komme i et underlig lys når slike fremstående menn kjente til Nobelkomiteens 60 Keel: NB i Oslo BB 1188: Bjørnson til Albert Langen Langen hadde allerede i desember 1901 nevnt for Bjørnson at han selv og Simplicissimus burde få fredsprisen! NB i Oslo BB, Langen til Bjørnson Ich will eimal den Nobelfriedenspreis haben. ( ) Findest du, far, die Idee nich grossartig? Om dette se også Keel: 613 note Hovedkildene til dette avsnittet er to brev i NB i Oslo BB 1188: Albert Langen til John Lund og Langen til Lund Se også Keel: NB i Oslo BB 1188:

20 hensikter med Revue Nobel, men at den ohne Grund den grossen Plan hat fallen lassen. Die Herren werden sich fragen: Mit wem haben wir eigentlich zu tun gehabt? Mit ernsten Leuten? Langen krevde at Nobelkomiteen skulle gi ham en forklaring, og hvis den ikke var tilfredsstillende, ville han bli tvunget til diese Erklärung öffentlich zu fordern. ( ) Die Prestige des Nobelkomités in Christiania wird dadurch schwerlich gehoben. Det er tydelig at Langen ikke hadde forstått hva flertallet i Nobelkomiteen ønsket og at svigerfaren hadde gitt ham uklare signaler. Iallfall likte Bjørnson dårlig at svigersønnen hadde skrevet til John Lund: Det brev til Lund burde ikke vært skrevet. Jeg vil ikke mer ha med de mennesker å bestille, og da er det forgjæves. De er simple fyrer som alle disse av politikken utskjæmte og forbyttede. De har en så helt annen æresfølelse, en for stalden og disken. Nej, go on! Gjør som jeg siger, oversæt mit brev og prøv. Bjørnson ville altså at Langen skulle fortsette Carnegie-strategien på tross av politikerforakten. 65 John Lund var ikke sen om å svare på Langens brev. Han innledet med å si at han ikke hadde hørt noe om at Nobelkomiteen hadde til hensikt å slutte å interessere seg for udgivelsen af en Nobelrevue. Når det gjaldt Løvland og forhandlingsmandatet til Langen og Stanton, antok han at formannen hadde sagt at verken han eller Nobelkomiteen hadde rett til å gi noe slikt. Ellers minnet Lund om sin store overraskelse over at det var Langen ikke Bjørnson- som opprinnelig hadde tatt initiativet til Revue Nobel. Det hadde kommet fram på et møte mellom Lund, Langen og den franske parlamentariker og fredsvenn baron d Estournelles de Constant i Paris om våren samme året. Deretter gjorde Nobelkomiteens nestformann det klinkende klart for Langen at den reisen han hadde foretatt var som privatmann ikke som representant for komiteen. Da skulle det si seg selv at heller ikke utenforstående, slik som Langen og Stanton, kunne få mandat. Lund skrev at Naar De ( ) taler om at De i 3 aar uden godtgjørelse har beskjæftiget Dem med arbeidet for sagen, saa maa dette være i overensstemmelse og efter overenskomst med Deres svigerfader, hr. Bjørnson, men ikke efter noget opdrag fra eller paa foranledning af den norske Nobelkomite. Komiteens hovedoppgave var å dele ut fredsprisen. Annet arbeid i fredssakens tjeneste som Nobelkomiteen som sådan skulle befatte seg med, maa komiteen sørge for ikke gaar udenfor det af stortinget givne mandat slik at ikke Nobelkomiteen og stortingets anseelse dermed paa nogen maade skal komme til at lide, fremholdt Lund. John Lund sloss i brevet for den unge nobelkomiteens integritet. Hensikten var nok å knuse et eventuelt Langen-fremstøt i fødselen. Dessuten ante han kanskje at Langens 64 Ibid. 18