Brukerutvalgsmøte 27. mai 2014

Transkript

1 Møtereferat Brukerutvalgsmøte 27. mai 2014 Dato 2. desember 2014 Sted: LDOs lokaler Ordstyrer: Referent: Deltakere: Avbud/møtte ikke Tema Sunniva HW ARS (nestleder Mari Linløkken) MiRA WSO LLH MRA OMOD NHF Reform Samarbeidsrådet for tros- og livssyn JURK Statens seniorråd Unge funksjonshemmede Krisesentersekreteriatet Samisk Kvinneforum Samtale om ny universell diskriminerings lov- mer av mindre? Mye står på spill når regjeringen skal presentere sitt forslag til ny universell diskriminerings lov. Ombudet inviterte til en samtale om diskrimineringsvernet slik det er utformet i dag, og hvilke endringer som organisasjonene ønsker å samarbeide om å få til. Sunniva ønsket særlig professor i statsvitenskap, Hege Skjeie (Skjeie) velkommen og takket for at hun hadde anledning til å innlede på møtet, sammen med Menneskerettsalliansen (MRA) og Statens seniorråd. Skjeies påstand er at diskrimineringsvern har lav politisk status i Norge. Den historiske utviklingen av diskrimineringsvernet har gått tregt. Til tross for at Norge var først ute i Norden med likestillingsloven, har det gått sent med de andre grunnlagene fra 2005 og til nå. Likestillings- og diskrimineringsombudet Mariboesgt. 13, 4. etg. Pb 8048 Dep, 0031 Oslo Tlf (+47) Faks (+47) E-post: post@ldo.no Org. Nr

2 Kombinasjonen av forbud og aktive plikter er likevel et Nordisk særpreg i diskrimineringslovgivningen, og de positive plikter i lovene i dag er omfattende. Lovgivningen har vært intendert ineffektiv. Dette er ikke et uforutsett resultat. Lovgiver har hele tiden ønsket dette. Skjeie viser her til hvordan f. eks lavterskeltilbudet fungerer i dag. For et effektivt diskrimineringsvern er et lavterskeltilbud avgjørende- diskriminering er alltid er tøffest for dem med få resurser. Likevel; håndhevingsapparatet både for diskrimineringsforbudet og de positive pliktene, mangler effektive sanksjoner i lavterskeltilbudet. Jussprofessor Anne Hellum har beskrevet dette som en «Rolls Royce med folkevogn motor». Om partene ikke er enige etter at saken har blitt behandlet av ombud og nemnd, må klager ta saken til domstolene. Da skal hele saken opp på nytt. Først da har klager mulighet til kompensasjon. Klager får ingen fri rettshjelp i diskrimineringssaker og må finansiere domstolsbehandlingen selv. Den økonomiske risikoen er derfor betydelig. Slik har situasjonen vært de siste 35 år. Diskrimineringsvernet er utvidet til nye grunnlag. Etnisitet, religion, nedsatt funksjonsevne og seksuell orientering er i dag dekket i egne diskrimineringslover. Vi er dermed a- jour med hensyn til de fem, seks grunnlagene som gjerne nevnes i EUsammenheng. Men alder er ikke gitt et tilsvarende vern. Hvorfor er det slik? Ordning bygger på lovgivers forestilling om at det er ønskelig at partene seg i mellom kommer frem til en egnet løsning. Med trussel om sanksjoner kan saken løftes ut av forhandlingssituasjonen og rettslig gjøres. Denne problemforståelsen har skiftende regjeringer vært enige om. Finnes det flere forklaringer på hvorfor lovgiver har gått for lavterskel- uten sanksjoner? Tidligere var diskrimineringsvern et tema som engasjerte bredt- med både politikere og interesseorganisasjoner som aktive deltakere. I dag er trenden en annen. Diskrimineringsvernet er fagliggjort. Med ekspertutvalg som utreder, forhandlingsprosesser underveis, uten pressgrupper. Og politiske programerklæringer og politisk vilje har manglet. Flere gode utredninger havnet senere i «Stoltenberg- skuffen». Det gjelder særlig NOU ene Struktur for likestilling og til dels også politikk for likestilling. Stortingsmeldingen «Likestilling kommer ikke av seg selv» var en spinkel melding som dessuten ble trukket av Solberg- regjeringen. Nå kommer ny stortingsmelding som gjelder kjønnslikestilling, entreprenørskap, helse og vold i tillegg til ny diskriminerings lov. Nå har nytt blått regime varslet at de kommer med et forslag til ny felles diskriminerings lov. Hva innebærer det, og ryker aktivitetspliktene? Og ikke minst- blir det endelig en effektiv håndheving av loven? Likestillingsminister Solveig Horne har flere ganger snakket om en mer effektiv håndheving. Og med effektiv håndheving menes at nemnda skal få myndighet til å innvilge oppreisning. To offentlige utredninger er relevante for lovgivningsarbeidet med felles lov: - Diskrimineringlovsutvalgets (Graver)forslag til helhetlig lov som var lite provoserende (med unntak av det som gjaldt å «fremme kvinners stilling», der særlig LO var kritisk) 2

3 Og - Likestillingsutvalgets utredninger som når det gjaldt effektiv håndheving anbefalte sanksjoner i lavterskel, direktorat og treparts- likestillingsavtaler for bedrifter, i tillegg til sanksjoner i lavterskel, direktorat og likestillingsavtaler for bedrifter. Forslag som i etterkant ble beskrevet som for omfattende. Hvor mye vil lovgiver bygge på disse? Det er et åpent spørsmål. Skjeies første anbefaling til brukerutvalget, er å sørge for at håndheving settes på dagsorden. Det har gjennomgående tidligere fått for lite oppmerksomhet. Diskrimineringsvernet må bli mer effektivt, gjennom aktiv håndheving som får konsekvenser. Det samme gjelder aktivitetspliktene. Pliktene har like lite tyngde i dag som i Likestillingsutredning om diskriminering og trakassering viste at det sto forbløffende dårlig til! Rettsvernet var dårlig, noe som forsterkes av mangel på fri rettshjelp og sanksjoner. Det fantes få eksempler på forebyggende effektive tiltak, og mange ad hoc tilnærminger. I tillegg var kunnskapsgrunnlaget magert og omfangsundersøkelser manglet totalt. Likevel ble ikke forslagene til likestillingsutvalget, med ett unntak fulgt opp av flertallsregjeringen. Forslaget til et helhetlig diskrimineringsvern, struktur for likestilling og delvis også politikk for likestilling havnet alle i den samme skuffen. Stortingsmeldingen «Likestilling kommer ikke av seg selv» ble en spinkel melding, som senere også ble trukket av Solberg- regjeringen. Diskrimineringspropen (Prop 88L) innebar en standardisering av særlovgivningen, en tilleggslov for seksuell orientering +, men ingen oppfølging av forslagene som skulle sikre effektiv håndheving. Jobb nr. 1 er derfor fortsatt et skikkelig rettsvern, og Skjeie anbefaler at vi jobber for at det inkluderer: et eksplisitt intersesjonelt vern, oppreisning hos nemnda fri rettshjelp i diskrimineringssaker i domstol lavterskel for seksuell trakassering vedtakskompetanse vs. forvaltning som arbeidsgiver (Forbudsinnretningen er mest for privat sektor, i realiteten) tilgang til rettighetsinformasjon Aktivitetspliktene henger i dag i et tomrom- ingen fører tilsyn med at de blir fulgt. Som likestillingsutvalget konkluderte i Struktur for likestilling: «Har du lyst har du lov». Jobb nr. 2 er derfor å fylle tomrommet rundt aktivitetspliktene med reell håndheving, med makt og myndighet og nok ressurser til at likestilling kan bli et kunnskaps- og praksisfelt. I dag finnes svært lite slikt. Skjeies andre anbefaling til brukerutvalget er at vi sørger for å ta den norske modellen i bruk! Vi må jobbe for et trepartssamarbeid om likestilling og lokale likestillingsbedrifter. Det må settes av ressurser til utviklingen og aktivitetsplikten må klargjøres i loven. 3

4 Kort oppsummert gir lovgivningen i dag et lavterskeltilbud fullt av gode formål uten effektive sanksjoner. Diskriminering kan forhandles og partene må selv finne løsninger, gjerne på ombudets oppfordring. For nemndssaker må partene finne løsninger i etterkant selv, og da har nemnda ingen rolle. Nemnda en upartisk motpart til et partisk ombud. Nemnda står for jussen. Men nemnda skal ikke legge seg opp i hva offentlige myndigheter gjør (jf. unntaket). Tilsynelatende skal samfunnet være tjent med at diskriminering ikke havner i domstolene, i så fall bør det koste. Domstolsbehandling utgjør en uønsket rettsliggjøring av diskrimineringen. I stedet bør dette løses i felleskap. Til inspirasjon for pådriverarbeidet minnet Skjeie oss om hva daværende statsminister Gro Harlem Brundtland uttalte i Beijing i 1995 om Gender mainstreaming: * To ensure gender equality we must incorporate a gender perspective into all levels of the public administration. * This calls for an integrated approach, special measures and earmarked resources * Mainstreaming the gender perspective into all public activities is a more active policy for gender equality. * Instead of having to introduce supplementary measures in order to make up for deficiencies, the gender perspective must be incorporated from the very beginning. Skjeie avsluttet innlegget sitt med å ønske et offensivt initiativ fra sivilt samfunn velkommen. Og spurte også om ombud og nemnda har gjort seg opp en mening om de er enige og i så fall i hva det er viktig å jobbe for videre med ny lov. MRA innledet deretter med sitt syn på ny universell diskriminerings lov. MRA er positiv til en felles diskriminerings lov. Hovedbegrunnelsen er ønsket om et godt diskrimineringsvern for all, uavhengig av grunnlag. Det er i overenstemmelse med det generelle vernet mot diskriminering etter den europeiske menneskerettskonvensjonen og FN konvensjonen for sivile og politiske rettigheter (SP). Diskriminering er ikke statisk- alle kan rammes. Og bevisstheten om fordommer og diskriminering er i stadig endring. Historiske sett vet vi at stadig nye sosiale grupper risikerer å bli utsatt for diskriminering. Prinsippet i lovgivningen må derfor være å sikre en beskyttelse mot alle former for diskriminering og å fremme alle former for likestilling. Dette krever en fleksibel lovgivning som tar høyde for utviklingen. Men MRA støtter ikke en lov som ikke blir harmonisert og ikke omfatter alle grunnlag på en likeverdig måte. Det skal heller ikke være et krav med statistisk dokumentasjon på et reelt behov for et diskrimineringsvern for å omfattes av vernet. I stedet bør det være slik at enhver utelukkelse av grupper fra diskrimineringsvernet må begrunnes særskilt. MRA er positiv til signalene som har kommet, blant annet fra likestillingsministeren, om at diskriminering må få konsekvenser og at hun gjerne tar imot innspill fra organisasjoner 4

5 som jobber mot diskriminering. Hun har også understreket at slike innspill er svært viktig for arbeidet med ny lov. MRA fikk et eget møte med statsråden om dette i januar 2014, har gitt et skriftlig innspill og bedt om et nytt møte i oktober Med dagens lovgivning faller mange grunnlag utenfor loven («sekkekategorier») eller utvannes. Loven bør også formulere grunnlagene symmetrisk med identitetsmarkører som er reelle (eks funksjonsevne- ikke nedsatt funksjonsevne). Og interseksjonell diskriminering må nevnes eksplisitt. Diskriminering tar ofte utgangspunkt i fordommer og ikke i den enkeltes reelle identitet. Her finnes mange flere eksempler på usaklig forskjellsbehandling av de enkelte grunnlag. F eks. er dagens avgrensning med forbud mot kjønnsbasert diskriminering i familieliv og andre personlige forhold et slikt eksempel. Tilslutt frykter MRA at aktivitetspliktene forsvinner, og ønsker at disse pliktene i stedet blir videreført og styrket i ny lov. MRA støtter en styrking av FNs konvensjoner mot diskriminering ved en forrangsbestemmelse i menneskerettsloven. Statens seniorråd var bedt om å innlede i lys av det fokuset som er varslet på grunnlaget alder i arbeidet med ny lov. Statens seniorråd viste til at vernet mot aldersdiskriminering har vært drøftet flere ganger, men kom ikke med sist i Graverutvalgets forslag til felles lov. Begrunnelsen var todelt: utvalget hadde ikke nok eksempler som synliggjorde behovet for et slikt vern, i tillegg til at avgrensningsproblematikken er en juridisk nøtt fordi det kan tenkes så mange saklige grunner for aldersbasert forskjellsbehandling. Statens seniorråd utelukket ikke at alder kan komme med i regjeringens forslag til ny lov, og er spent på den utredningen som Helga Aune og Else Mcclimans leverer til BLD 15. desember (samtidig med utredningen av håndhevingsapparatet). Lovgivning mot aldersdiskriminering i andre land varierer mye. Statens seniorråd ønsker et styrket diskrimineringsvern velkommen med et generelt forbud mot diskriminering sammen med fornuftige unntaksbestemmelser. Målet må være likebehandling for alle. I tillegg gir jo dette grunnlaget mange muligheter for å vurdere den særlige ulempen som følger av det intersesjonelle samspillet mellom alder og alle de andre grunnlagene som i dag er sikret et vern. Statens seniorråd sendte et brev til departementet om dette i Alt er bedre enn det som finnes i dag, men organisasjonen er enig med resten av utvalget at et styrket vern ikke bør gå på bekostning av det vernet som allerede er sikret i dag. I diskusjonene etter innleggene uttrykte mange av organisasjonene nærmest en lettelse over så tydelig beskrivelse av den manglende politiske viljen («intendert ineffektiv lovgivning») for et reelt og offensivt diskrimineringsvern. Blant alle organisasjonene var det stor oppslutning og vilje til å handle. Flere hadde erfaring med hvor utsatt de enkelte organisasjonene kunne være for kritikk fra politisk ledelse når de sto alene, noe som tilsier at det er viktig å være mange som står sammen. Mye av diskusjonen etterpå handlet deretter om hvilke spørsmål som organisasjonene kan være samstemte om i pådriverarbeidet, hvilke type aktiviteter som var aktuelle og hvordan organisasjonene skulle komme i dialog med politisk ledelse og storting. Den samfunnsøkonomiske kostnaden med et ineffektivt diskrimineringsvern er betydelig. Det er lønnsomt å behandle folk skikkelig. Lovgiver bør derfor i større grad gjøres kjent med hvor gunstig et effektivt diskrimineringsvern vil være også økonomisk. Effektiv 5

6 håndheving vil åpenbart sette de individuelle krenkelsene i fokus. Diskriminering handler ikke minst om å forebygge at noen krenkes. Samtidig handler diskriminering om mye mer enn dårlig oppdragelse og personer med dårlige holdninger. Ikke minst vil strukturer som ikke har tatt høyd for diskriminerende effekter ha en avgjørende betydning for at diskriminering skjer. Derfor er aktivitetspliktene så avgjørende. Først gjennom aktive plikter for myndighetene kan reell forebygging oppnås. Mange av organisasjonene var også opptatt av at det var nå muligheten for å påvirke var reell. Vi må regne med at det som besluttes om lovgivning nå vil stå i lang tid fremover. Organisasjonene må derfor handle kjapt. I tillegg er ikke dagens regjering en flertallsregjering, noe som tilsier at det finnes sentrale politiske aktører som brukerutvalget bør kontakte. Kjernen for pådriverarbeidet handler om: 1. Et effektivt vern, uansett om det blir en eller flere lover 2. Hva må en felles lov ivareta- som et minimum? 3. Vi aksepterer ikke at andres rettigheter skal ofres som argument for at egne interesser skal ivaretas! NB! Neste møte i brukerutvalget er 3. februar Invitasjon kommer senere. Vedlagt en link til artikkel som Cevita publiserte nylig om diskrimineringslovgivning og særlig om ombudets pådriverrolle: 6