Åsmund Hermansen. Pleie- og omsorgssektoren i de nordiske land

Transkript

1 Åsmund Hermansen Pleie- og omsorgssektoren i de nordiske land

2

3 Åsmund Hermansen Pleie- og omsorgssektoren i de nordiske land Fafo-notat 2011:12

4 Fafo 2011 ISSN

5 Innhold Forord Organisering av pleie- og omsorgssektoren i de nordiske landene Danmark Finland Sverige Norge og de nordiske landene sammenligning Personale og yrkesgrupper Utdanningskrav til ansatte Studier av arbeidsforholdene New Public Management Oppsummering og drøfting Litteratur

6 Forord I dette notatet beskrives pleie- og omsorgssektoren i de nordiske landene. Hovedtrekkene i utviklingen innen sektoren i Danmark, Finland og Sverige presenteres og sammenlignes med utviklingen i Norge. Notatet gir en beskrivelse av de ulike personell- og yrkesgruppene innen pleie- og omsorgssektoren i de ulike land. Videre gis en gjennomgang av utdanningskravene for de ulike personellgruppene. Ulike studier av arbeidsforholdene innen sektoren blir presentert, og bruken av New Public Management-inspirerte tiltak innen pleie- og omsorgssektoren i de nordiske landene belyses. Notatet avsluttes med en oppsummering av hovedpunkter og en kort drøfting. Prosjektet er utført i forbindelse med prosjektet Eldrebølge og sysselsetting på oppdrag av Samfunnspolitisk avdeling i LO. Prosjektet er ledet av Tove Midtsundstad ved Fafo, som også har kvalitetssikret notatet. Stein Reegård og Samfunnspolitisk avdeling i LO takkes for innspill og kommentarer underveis. En takk også til publikasjonsavdelingen som har ferdigstilt notatet. Ansvaret for notatets innhold er helt og holdent forfatterens. Oslo, mai 2011 Åsmund Hermansen 4

7 1 Organisering av pleie- og omsorgssektoren i de nordiske landene Pleie- og omsorgssektoren har en sentral plass i den nordiske velferdsmodellen. Den nordiske pleie- og omsorgssektoren blir karakterisert som en velutbygd, offentlig sektor med god kvalitet. Videre preges sektoren av universalitet i tilgangen på tjenester. Alle innbyggere får tilgang på pleie- og omsorgstjenester etter behov og uavhengig av den enkeltes økonomi. Selvstendige kommuner og hjemmebaserte tjenester, i form av hjemmesykepleie og praktisk bistand, blir betraktet som et spesielt nordisk fenomen (Esping Andersen 1990, Sipilä 1997, Szebehely 2005). I de nordiske landene er det kommunale ansvaret for pleie- og omsorgssektoren og kommunal finansiering gjennom skattlegging, viktige fellestrekk. Videre sikrer staten gjennom regelverk, økonomiske rammer, tilsyn og kontroll at mottakerne av pleieog omsorgstjenester skal få et likeverdig tilbud. Et annet og viktig fellestrekk for de nordiske landene er vektleggingen av den hjemmebaserte omsorgen. Å yte pleie og omsorg slik at den enkelte kan bo i eget hjem, er en viktig målsetning. Felles er også betydningen av de demografiske endringer som innebærer at pleie- og omsorgstjenestene i større grad konsentreres mot brukere med omfattende bistandsbehov. Videre er det en klar tendens til at institusjonstilbudet erstattes med omsorgsboliger eller serviceboliger (Edebalk og Svensson 2005). Den hjemmebaserte tjenesten har tradisjonelt vært en form for velferdstjeneste som har skilt de nordiske landene fra resten av Europa (Kauutto 2000). En nedgang i antall institusjoner i de nordiske landene de siste ti årene har fått konsekvenser for den hjemmebaserte omsorgen. I takt med at institusjonstilbudet har blitt mindre etter den avinstitusjonaliseringen som har skjedd de senere årene, har den hjemmebaserte tjenesten blitt institusjonalisert. Som en følge av dette ser det ut til å ha skjedd en innstramning i den praktiske bistanden og hjemmehjelpens sosiale funksjon. Den 5

8 hjemmebaserte omsorgen konsentreres i dag i større grad rundt pleie- og omsorgsoppgavene. Eldre som har behov for praktisk bistand i form av for eksempel rengjøring og innkjøp av mat, må i de fleste tilfeller søke hjelp andre steder enn hos de offentlige hjemmebaserte tjenestene (Szebehely 2003, Szebehely 2005). Klare fellestrekk mellom de nordiske landene når det gjelder organiseringen av pleieog omsorgssektoren og dennes sentrale plass i den nordiske velferdsmodellen, innebærer likevel ikke fravær av variasjon mellom landene. Det betyr heller ikke at utviklingen i de ulike land følger samme mønster, og at bakgrunn for utviklingen de senere årene har vært den samme. For å kunne sammenligne utviklingen i de nordiske landene trengs derfor en nærmere beskrivelse av hvordan pleie- og omsorgssektoren er organisert og hvordan utviklingen har vært i hvert enkelt land. 1.1 Danmark I Danmark organiseres i stor grad den institusjonsbaserte og den hjemmebaserte omsorgen likt på tvers av landets kommuner. Omsorgstjenestene finansieres gjennom kommunale skatter og begrensede bidrag fra staten. I Danmark skilles det mellom pleiehjem, beskyttede boliger, pleieboliger, allmenne eldreboliger og andre boliger for eldre. Institusjonstilbudet inkluderer pleiehjem og beskyttede boliger. Pleieboliger har kommet som en avløsning for pleiehjemmene. Disse har et fast personale og et serviceareal. De allmenne eldreboligene har ikke nødvendigvis noe tilknyttet personale, men er tilpasset eldre og personer med funksjonsnedsettelser (Edebalk og Svensson 2005). 6

9 Figur 1.1 Personer bosatt på institusjon eller i omsorgsbolig/eldrebolig i prosent av befolkningen 65 år og eldre Mottaker av hjemmetjenester Bosatt på institusjon eller i omsorgsbolig/eldrebolig (Kilde: NOSOCO 2009 Social Protection in the Nordic Countries 2007/2008, figur 6.2.3) Slik det fremkommer i figur 1.1 har Danmark fremdeles en relativt høy andel mottakere av hjemmebaserte tjenester, på tross av en relativt stabil nedgang fra 1995 til En viktig forklaring på den høye andelen mottakere av hjemmebaserte tjenester er den sterke økningen i antall eldreboliger med hjemmetjenester, som har erstattet pleiehjemmene, i samme periode. I den danske statistikken skilles det mellom praktisk hjelp og personlig pleie. Disse tjenestene utføres i stor grad av samme personell. Ifølge tall fra Danmarks statistikk for 2004 gikk 80 prosent av den samlede tidsbruken i sektoren til personlig pleie og rundt 20 prosent til praktisk hjelp. Den totale gjennomsnittlige tildelte tiden i uken per bruker var 5,1 timer. En økende andel av de som mottar hjemmebaserte tjenester i Danmark, har omfattende bistandsbehov (Lewinter 2004, Szebehely 2005). Den hjemmebaserte omsorgen i Danmark er gratis og skiller seg i så måte fra de øvrige nordiske land. I de tilfeller hvor kommunen ikke kan bidra med de nødvendige hjemmetjenestene, vil det kunne utbetales en erstatning som går til innkjøp av private tjenester. Denne formen for erstatning benyttes imidlertid i et svært begrenset omfang. Videre skiller Danmark seg ut ved at pleie- og omsorgstjenestene tilbys mer aktivt overfor potensielle mottakere. Blant 7

10 annet har danske kommuner siden 1998 vært pålagt å foreta forbyggende hjemmebesøk to ganger i året hos alle i alderen 75 år og eldre (Szebehely 2003, Edebalk og Svensson 2005). Utover den kommunale hjemmebaserte omsorgen ble det i Danmark fra 2004 innført en egen lov om hjemmeservice. Loven omhandler praktisk bistand i hjemmet, i form av rengjøring og andre praktiske gjøremål, som gis av godkjente virksomheter. Det er kun pensjonister som kan benytte seg av dette tilbudet, og de som mottar denne tjenesten betaler rundt 60 prosent av timelønnen. Evalueringer av tilbudet avdekker imidlertid at pensjonistenes inntekt påvirker i hvilken utstrekning de benytter seg av tjenestene. Når det gjelder den kommunale hjemmebaserte omsorgen, ble det fra 2003 innført et generelt kundevalgsystem i Danmark, som innbærer at mottakerne av hjemmebasert omsorg har rett til å velge en annen tjenesteyter eller utfører enn den kommunale. Kundevalgsystemet omfatter tjenester som matombringing, praktisk bistand og personlig pleie. Kommunen skal sette kvalitetskrav og andre krav til de virksomhetene som ønsker å yte disse tjenestene. Videre er det kommunenes ansvar å fastslå enhetlige priser for de ulike pleiebehovene. Disse prisene skal svare til kommunens selvkost ved utførelse av lignende tjenester. Det er kommunen som selv velger hvilke virksomheter de vil inngå kontrakt med, og dermed kontrollerer kommunen hvilke virksomheter som får yte disse tjenestene. Inngår kommunen en kontrakt med en offentlig virksomhet, kreves det at tjenesteyternes virksomhet både omfatter hjemmebasert og institusjonsbasert omsorg. Videre er det heller ikke lov å inngå en kontrakt med én og samme utfører, som strekker seg utover to år (Edebalk og Svensson 2005). I 2004 var det hele 165 av 271 danske kommuner som hadde godkjent private utførere av praktisk bistand. Videre hadde 107 kommuner godkjent private utførere av personlig pleie. Det er i all hovedsak de store kommunene som har inngått kontrakt med private tilbydere, og i et flertall av kommunene er det kun én alternativ tilbyder i tillegg til den kommunale. De private tilbyderne har rett til å tilby tilleggstjenester 8

11 utover basistjenestene. Av de brukerne som hadde mulighet til å velge i 2004 var det rundt personer, 16 prosent, som benyttet en privat tilbyder. En tredjedel av de danske kommunene hadde i 2004 ingen private alternativ (Edebalk og Svensson 2005). Tall fra Danmarks statistikk viser at det var omtrent institusjonsplasser i Danmark i At eldre skulle bo i egen bolig ble etter hvert et politisk satsningsområde. Dette resulterte i et forbud mot bygging av nye institusjonsplasser og dermed en rask avinstitusjonalisering. Fra 1987 til 2000 hadde antallet plasser i institusjon allerede sunket til , og fortsatte å synke dramatisk til det i 2008 var kommet under Det har i samme periode vært en like dramatisk vekst i antall eldreboliger. I 1987 lå antall eldreboliger på rundt Dette antallet steg til i 2008, og fordeler seg omtrent likt mellom pleieboliger og allmenne eldreboliger. Slik det fremkommer i figur 1.1, har andelen personer bosatt på institusjon eller i eldrebolig, i prosent av befolkningen 65 år og eldre, holdt seg stabil mellom 1998 og Fra 2002 til 2008 har det vært en svak nedgang. Samlet sett har det vært en betydelig vekst i antall boliger for eldre og personer med funksjonsnedsettelser i Danmark. Imidlertid er det boliger for personer under 67 år som i hovedsak har bidratt til denne veksten (Huseby og Paulsen 2009). 1.2 Finland I Finland kan kommunene enten selv velge å yte pleie- og omsorgstjenester eller gjøre det i samarbeid med andre kommuner. Kommunene kan også kjøpe fra private virksomheter, ideelle organisasjoner som driver ikke kommersiell virksomhet, eller av andre kommuner og kommunale foretak. Pleie- og omsorgstjenester i Finland ytes både innen sosialomsorgen og den kommunale helsetjenesten. Det skilles mellom sengeavdelinger eller langtidsomsorgen som hører inn under helsetjenesten, og aldershjem og serviceboliger som administreres av sosialforvaltningen. Videre yter sosialomsorgen ulike servicetjenester eller praktisk bistand til 9

12 mottakere av hjemmebasert omsorg. Ulike dagsenter faller også inn under sosialomsorgens ansvarsområde. Institusjonsomsorg ytes som regel gjennom helsestasjonens sengeavdelinger og på sosialomsorgens aldershjem. Langtidspleien eller sengeavdelingene kan sammenlignes med en sykehjemsavdeling ved et sykehus. Disse avdelingene ledes av leger og er mer medisinsk innrettet enn sykehjem eller institusjoner for eldre i de andre nordiske land. De finske sengeavdelingene og aldershjemmene utgjør det institusjonsbaserte tilbudet i Finland. Figur 1.2 Personer bosatt på institusjon eller i omsorgsbolig/eldrebolig i prosent av befolkningen 65 år og eldre Mottaker av hjemmetjenester Bosatt på institusjon eller i omsorgsbolig/eldrebolig (Kilde: NOSOCO 2009 Social Protection in the Nordic Countries 2007/2008, figur 6.2.3) Tall for Finland viser at antallet plasser i aldershjem mellom 1990 og 2002 har gått noe ned. Når det gjelder antall plasser i sengeavdelinger har dette holdt seg uforandret i perioden. Den sterkeste veksten har for Finlands del vært i antallet serviceboliger, som ble fordoblet fra 1990 til 2002 (Edebalk og Svensson 2005, Szebehely 2005). Slik det fremkommer i figur 1.2 har antallet personer bosatt på institusjon eller i eldrebolig, i prosent av befolkningen 65 år og eldre, steget jevnt fra 1997 til I likhet med Norge finnes det i Finland fortsatt flere brukere i institusjon enn i omsorgsboliger eller serviceboliger (Szebehely 2005). 10

13 Helse- og sosialtjenester i Finland blir i økende grad utført av private virksomheter. Sammen med ideelle organisasjoner driver de private virksomhetene rundt en femtedel av de samlede helse- og sosialtjenestene (Edebalk og Svensson 2005, Szebehely 2005). I 2004 innførte Finland et frikort for kjøp av hjemmetjenester. Dette frikortet kan gå til kjøp av praktisk bistand og andre støttetjenester. Hjemmesykepleie dekkes ikke av dette frikortet. Kommunene er ikke pålagt å utstede slike frikort, og det er kommunen som foretar en vurdering av hvorvidt den enkelte bruker har behov for et slikt frikort eller ikke. Det er kun private virksomheter eller tilbydere som omfattes av frikortsystemet. Kommunene er pålagt å yte den typen pleie- og omsorgstjenester som ikke kan dekkes med frikortet. På samme måte som i Danmark er det kommunene som selv velger hvilke virksomheter de vil inngå kontrakt med, og dermed kontrollerer hvilke virksomheter som får yte disse tjenestene. De økonomiske rammene for frikortet er regulert gjennom lov og fastsettes etter husholdningens størrelse og inntekt. Kommunene står likevel fritt til å øke de økonomiske rammene for frikortet. Den enkelte bruker betaler ingen avgift til kommunen, men en selvkostpris til den private tilbyderen. Denne selvkostprisen kan ikke overstige det kommunen selv ville avkrevd brukeren som egenbetaling (Edebalk og Svensson 2005). Når det gjelder Finland innebærer hjemmebaserte tjenester (de tjenester som ligger til grunn for fremstillingen i figur 1.2) både personlig pleie og praktisk bistand i hjemmet. Mottakere av hjemmebaserte tjenester i Finland, i prosent av befolkningen som er 65 år eller eldre, har sunket betraktelig i perioden 1995 til Legger man statistikken fra NOSOCO til grunn for sammenligningen med de øvrige nordiske land, hadde Finland i 2008 den laveste andelen mottakere av hjemmebaserte tjenester, i prosent av befolkningen 65 år og eldre. Det er likevel en stor andel som mottar støtteservice i form av matombringing, hjelp med hygiene, hjelp med innkjøp og transporttjenester. Disse tjenestene, som i andre land i stor grad inngår i den hjemmebaserte omsorgen, holdes utenfor i den finske statistikken. Disse tjenestene har også opplevd nedgang, men ikke i like stor grad som de hjemmebaserte tjenestene. Det er uklart hvor stor andel de tjenester som man i Finland har organisert i en egen 11

14 støtteservice, utgjør av de hjemmebaserte tjenestene i de øvrige nordiske land (Szebehely 2005). 1.3 Sverige Svenske kommuner har hatt det hele og fulle ansvaret for pleie- og omsorgssektoren siden Blant annet ble ansvaret for institusjonstilbudet overført fra landstingen (tilsvarer fylkeskommunen) (Szebehely 2005). I Sverige gis eldre med store omsorgsbehov pleie og omsorg i såkalte særskilte boenheter. Disse særskilte boenhetene inkluderer det som tidligere var å betrakte som den institusjonsbaserte omsorgen. Disse særskilte boenhetene inkluderer også serviceboliger og bofellesskap. Opprettelsen av de særskilte boenhetene i Sverige har bidratt til å viske ut skillet mellom institusjoner og andre boformer for eldre. I de særskilte boenhetene er kommunene pålagt å yte pleie- og omsorgstjenester (Edebalk og Svensson 2005, Szebehely 2005). Figur 1.3 Personer bosatt på institusjon eller i omsorgsbolig/eldrebolig i prosent av befolkningen 65 år og eldre Mottaker av hjemmetjenester Bosatt på institusjon eller i omsorgsbolig/eldrebolig (Kilde: NOSOCO 2009 Social Protection in the Nordic Countries 2007/2008, figur 6.2.3) Som figur 1.3 viser har det vært en nedgang i antall bosatt på institusjon og i eldreboliger i Sverige fra 2000 til Tall fra den svenske Socialstyrelsen viser at perma- 12

15 nente beboere i tilpassede boliger for eldre (institusjoner og eldreboliger) i denne perioden ble redusert med personer. Når det gjelder personer som er 80 år og eldre hadde om lag 20 prosent plass på institusjon eller bodde i eldrebolig i I 2005 gjaldt det 15 prosent (Huseby og Paulsen 2009). Når det gjelder den hjemmebaserte omsorgen er et særsvensk fenomen det tidlige forsøket på å profesjonalisere disse tjenestene gjennom statlig intervensjon og etableringen av den såkalte hemvårdargruppen. I begynnelsen skulle denne tjenesten bare bidra med praktisk bistand, og ordningen var i stor grad statsfinansiert. De svenske kommunene ønsket likevel at disse tjenestene også skulle omfatte det økende behovet for eldreomsorg, noe som også ble resultatet (Høst 2006). Det er opp til kommunene å avgjøre hvorvidt brukerne av de hjemmebaserte tjenestene skal betale egenandel. Egenandelen kan ikke overstige et visst beløp (ca SEK i 2005) i måneden (Edebalk og Svensson 2005). Andelen mottakere av hjemmebaserte tjenester, slik det fremkommer i figur 1.2, sank kraftig på slutten av 90-tallet. Etter 2000 og i hele perioden frem til 2008 har det vært en liten økning i andelen mottakere av hjemmebaserte tjenester. Den kraftige nedgangen i andelen mottakere av hjemmebaserte tjenester på slutten av 90-tallet skyldtes at disse tjenestene ble mer konsentrert til mottakere med store omsorgsbehov. Det totale antallet timer med hjemmebasert omsorg har derfor ikke minket, men heller økt. Eldre med mindre omfattende behov mottar i større grad hjelp fra pårørende eller kjøper private tjenester (Szebehely 2003). Den hjemmebaserte omsorgen i Sverige og Danmark omfatter totalt sett like mange timer, men de hjemmebaserte tjenestene i Danmark fordeles på flere brukere. Denne fordelingen innebærer at den gjennomsnittlige tiden svenske brukere av hjemmebaserte tjenester tildeles, er høyere enn i Danmark. Tall fra den svenske Socialstyrelsen viser at mottakere av hjemmebaserte tjenester mottok i gjennomsnitt syv timer per uke i Et viktig trekk ved de hjemmebaserte tjenestene i Sverige er dermed at brukerne mottar mye hjelp. Beregninger fra den svenske Socialstyrelsen viser at bru- 13

16 kere med omfattende bistandsbehov, de som mottar mer enn fire timer hjemmetjenester per dag, utgjør bare 4 prosent av antall mottakere, men forbruker nesten en fjerdedel av ressursene (Szebehely 2005). 1.4 Norge og de nordiske landene sammenligning Som figur 1.4 viser, har Norge den høyeste andelen personer bosatt på institusjon, eller i omsorgsbolig/eldrebolig, som prosent av befolkningen 65 år og eldre, av de nordiske landene. I takt med den betydelige reduksjonen i tilbudet av heldøgns institusjonsplasser i Norge i perioden 1994 til 2007, vokste tilbudet av omsorgsboliger (Huseby og Paulsen 2009). Det samlede tilbudet av eldreboliger i Norge har derfor ligget tilnærmet stabilt de siste 15 årene, og betydelig over de andre nordiske land. Figur 1.4 Personer bosatt på institusjon eller i omsorgsbolig/eldrebolig i prosent av befolkningen 65 år og eldre Norge Danmark Sverige Finland (Kilde: NOSOCO 2009 Social Protection in the Nordic Countries 2007/2008, figur 6.2.3) På bakgrunn av disse tallene kan det synes som om Norge har en bedre dekningsgrad av institusjonsplasser og omsorgsboliger/eldreboliger enn de øvrige nordiske 14

17 land. Det er imidlertid en del svakheter ved en slik sammenligning (Huseby og Paulsen 2009). For Norges del inkluderer statistikken både institusjoner og boliger avsatt til pleie- og omsorgsformål i kommunene. Boliger avsatt til pleie- og omsorgsformål er tilrettelagt for eldre brukere eller personer med funksjonsnedsettelser, men innebærer ikke nødvendigvis et tilbud om særskilte tjenester til eldre. Til sammenligning er ikke allmenne eldreboliger i Danmark inkludert i statistikken, som er boliger, som i likhet med de norske omsorgsboligene, ikke nødvendigvis har noe tilknyttet personale, men er tilpasset eldre og personer med funksjonsnedsettelser. Forskjellen mellom Norge og Danmark er derfor ikke like stor som det statistikken fra NOSOCO kan tyde på (Huseby og Paulsen 2009). Figur 1.5 Personer som mottar hjemmebaserte tjenester i prosent av befolkningen 65 år og eldre Norge Danmark Sverige Finland (Kilde: NOSOCO 2009 Social Protection in the Nordic Countries 2007/2008, figur 6.2.3) Når det gjelder tilbud om hjemmebasert omsorg ligger også Norge høyt, sammenlignet med de andre nordiske land. Slik det fremkommer av figur 1.5, er det bare i Danmark at flere personer mottar hjemmetjenester, målt som andel av befolkningen som er 65 år og eldre. 1 I Danmark, Finland og Norge er det også en økende andel 1 Den som mottar pleie og omsorg i en dansk eldrebolig, i en norsk omsorgsbolig eller i en finsk servicebolig, registreres som en bruker av hjemmebaserte tjenester i de respektive lands statistikk. Dette gjelder ikke for 15

18 som mottar hjemmebaserte tjenester i en mer eller mindre institusjonslignende boform (Szebehely 2005). Samlet sett ser det ut til å ha skjedd en innstramning i den praktiske bistanden og hjemmehjelpens sosiale funksjon i alle landene. Den hjemmebaserte omsorgen konsentreres i større grad rundt pleie- og omsorgsoppgavene. Eldre som har behov for praktisk bistand i form av for eksempel rengjøring og innkjøp av mat, må i større grad enn tidligere søke hjelp andre steder enn gjennom de offentlige hjemmebaserte tjenestene (Szebehely 2003, Szebehely 2005). Sverige, hvor det kun er de som bor i en ordinær bolig og mottar hjemmebaserte tjenester som registreres som brukere av disse tjenestene. 16

19 2 Personale og yrkesgrupper Både yrkesbetegnelser og innholdet i de ulike helse- og sosialfaglige utdanningene varierer mellom de ulike land, men sykepleiere er en yrkesgruppe som finnes innenfor pleie- og omsorgssektoren i alle de nordiske landene. Vi har derfor sammenlignet de ulike land ved å se på forholdstallet mellom sykepleiere og de øvrige yrkesgruppene innen sektoren (Szebehely 2005). Den største yrkesgruppen i den norske pleie- og omsorgssektoren er hjelpepleierne. Sykepleierne utgjør bare rundt 18 prosent av de ansatte. I Danmark består den største yrkesgruppen av social- og sunhedsassistenter, social- og sunhedshjælper og hjemmehjælper. Sykepleierne utgjør der kun rundt 10 prosent av de ansatte (Szebehely 2005). I Sverige utgjør pleieassistenter, eller vårdbiträden, og hjelpepleiere den desidert største yrkesgruppen innen pleie- og omsorgssektoren. Sykepleierne utgjør mindre enn 5 prosent av samtlige ansatte (Szebehely 2005). I Finland er primær- og næromsorgsansatte den største yrkesgruppen innen den institusjonsbaserte omsorgen, og innen den hjemmebaserte omsorgen hjemmehjelpspersonale og hjemmeomsorgspersonale. Sykepleierne utgjør rundt 13 prosent av de ansatte (Szebehely 2005). Når det gjelder den hjemmebaserte omsorgen, skiller Finland seg ut fra de øvrige nordiske landene ved at det tidlig ble stilt krav om formell utdanning for å kunne få jobb. Videre ble de ansatte høyere lønnet enn tilsvarende personell i de andre nordiske land, og mange hadde allerede fra starten av en heltidsjobb. Fra midten av 90- tallet jobbet så mange som 86 prosent av de ansatte i den finske hjemmebaserte omsorgen heltid. Til sammenligning gjaldt dette bare om lag en tredjedel i henholdsvis Danmark, Norge og Sverige (Trydegård 2005). Innenfor pleie- og omsorgssektoren i alle de nordiske landene utgjør med andre ord assistentgruppen (hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, pleieassistenter osv.) en betydelig 17

20 andel av de ansatte. Et fellestrekk ved de nordiske landene er at det på og 1960-tallet ble etablert utdanninger for disse assistentgruppene. Disse utdanningene var fra starten av nært knyttet til sykehus eller andre pleieinstitusjoner. Videre var disse utdanningene alt fra starten av svært populære blant kvinner i alle aldre. Etter hvert ble utdanningene også gradvis integrert i utdanningssystemet på videregående nivå. I Sverige valgte de å erstatte denne yrkesutdanningen med en bred yrkesfaglig utdanning på videregående nivå, som ikke gir noen yrkestittel. I Danmark er de såkalte social- og sunhedsuddannelserne beholdt som et eget og selvstyrt system, i tillegg til landets øvrige utdanningssystem. Av de nordiske landene er det også Danmark som har knyttet sin utdanning av assistentgruppen tettest opp mot høyskolenivået. I Danmark har dessuten social- og sunhedsassistentene mulighet til å videreutdanne seg til sykepleiere gjennom en toårig påbygning. Hjelpepleierutdanningen i Norge gir til sammenligning verken en forkorting av eller en direkte adgang til sykepleierutdanningen (Høst 2006). De underordnede pleiergruppene ser ut til å oppleve synkende status i alle de nordiske landene. Samtlige land har i tillegg vansker med å rekruttere ungdom til disse utdanningene, og ingen har klart å øke andelen menn som søker seg til denne yrkesgruppen. Til tross for en uttalt politikk om å rekruttere flere ungdommer, er det voksne som utgjør den største gruppen i rekrutteringen til pleie- og omsorgssektoren i alle de nordiske landene. Gjennomsnittsalderen på de utdannede innen sektoren har derfor økt. I motsetning til de øvrige nordiske land har likevel ikke Norge lenger noen permanent voksenutdanning innenfor dette området, som tradisjonelt har vært og fremdeles er voksendominert (Høst 2006). Når det gjelder arbeidstidsordninger er det fortsatt deltid som er den dominerende måten å organisere arbeidet på innen pleie- og omsorgssektoren i Norge og Sverige. I Danmark er det også et betydelig innslag av deltid, men både i Danmark og Finland er heltid normalen. Dette bidrar likevel ikke til at det rekrutteres flere ungdommer og menn til i sektoren i Danmark og Finland enn det gjør i Norge og Sverige. Når det 18

21 gjelder gruppen av menn som jobber innen sektoren i de ulike land, er det et fellestrekk at disse jobber heltid. Et annet fellestrekk for de nordiske landene er at den underordnede assistentgruppen ikke har klart å etablere sitt eget arbeidsfelt hvor de nyter eksklusiv kompetanse. Alle oppgaver som utføres av denne gruppen ligger primært under sykepleiernes kontroll. Videre er grensene mot de ufaglærte innen sektoren blitt mer eller mindre uklare. Så godt som i alle de nordiske landene, med unntak av Danmark, har denne gruppens assistentstatus heller blitt forsterket enn svekket. Dette kan blant annet spores gjennom en sterk dreining i arbeidsmulighetene for denne gruppen. På og 1970-tallet utgjorde sykehusene deres viktigste arbeidsplass, mens de i dag i hovedsak jobber innen pleie- og omsorgssektoren i alle de nordiske landene. Dette kan bidra til å forklare hvorfor disse utdanningene ikke fremstår som attraktive for ungdom i noen av de nordiske landene (Høst 2006). I alle de nordiske landene gir personellsituasjonen i pleie- og omsorgssektoren grunnlag for bekymringer. De eldste øker både i absolutt antall og i relativ andel av befolkningen i samtlige land, noe som naturligvis innebærer et økt behov for pleie og omsorg. Samtidig reduseres andelen i arbeidsfør alder. Dagens omsorgspersonell har i tillegg en aldersprofil som innebærer at behovet for nyrekruttering i den nærmeste fremtid er stort. Denne nyrekrutteringen må i tillegg skje i et arbeidsmarked hvor det antas å bli en stadig hardere konkurranse om arbeidskraften (Edebalk 2004, Trydegård 2005). De fleste som utfører pleie- og omsorgstjenester i de nordiske landene er offentlig ansatte med kommunen som arbeidsgiver (Szebehely 2003). I de senere årene har det likevel blitt langt vanligere med privatisering og konkurranseutsetting, noe som innebærer at stadig flere som utfører pleie- og omsorgstjenester ikke er offentlig ansatte. Sysselsettingsstatistikken for Norden gir ikke noe klart bilde av utviklingen på dette området. Det er kun Finland som spesielt registrerer ansatte innen den private delen av pleie- og omsorgssektoren. Det gir oss begrensede muligheter til å beskrive omfanget av ansatte innenfor privat sektor som yter pleie- og omsorgstjenester i de nor- 19

22 diske landene. De tallene som eksisterer gir heller ikke noe godt grunnlag for sammenligninger. Det mangler dessuten sammenlignede studier av arbeidsforholdene for yrkesgruppene innenfor pleie og omsorg i offentlige og private virksomheter (Szebehely 2003, Trydegård 2005). 20

23 3 Utdanningskrav til ansatte Sykepleierne er en betydelig yrkesgruppe innenfor pleie- og omsorgssektoren i alle de nordiske landene. Når det gjelder krav og innhold i sykepleierutdanningene fremstår disse i all hovedsak som like, på tvers av de ulike landene. Sykepleierutdanningen er en høyskoleutdanning med en lengde på tre til tre og et halvt år. Videre kreves det en eller annen form for videregående utdanning for å komme inn på utdanningen. De variasjoner som eksisterer på tvers av de nordiske landene med hensyn til yrkesbetegnelser og utdanningskrav, gjelder i all hovedsak for yrkesgruppene med utdanning på videregående nivå (Høst 2006, Szebehely 2005). Fra 1991 ble det såkalte omvårdnadsprogrammet innført i Sverige til erstatning for den toårige vårdutdanningen eller vårdlinjen på videregående nivå. Omvårdsprogrammet omfatter alle helse- og sosialutdanningene på videregående nivå. Programmet er treårig, og utdanningen skal gi både medisinsk og sosial kompetanse. Videre utgjør allmennfag en tredjedel av utdanningen. Elevene som tar dette programmet kan velge mellom å spesialisere seg i rehabilitering, omsorg for psykisk utviklingshemmede, akuttsykepleie, spedbarnsstell eller psykiatri, og mer allmennfag for å skaffe seg spesiell studiekompetanse. Omvårdnadsprogrammet gir ingen yrkestittel fordi programmet ikke anses som en yrkesutdanning, men som yrkesforberedende. De gamle yrkesbetegnelsene benyttes i stor grad ennå. Tidligere var det slik at den toårige vårdlinjen på videregående nivå tilsvarte det første året på den treårige sykepleierutdanningen, hvor de to siste årene ble gjennomført på en høyskole. Fra 1993 ble sykepleierutdanningen omgjort til en treårig høyskoleutdanning. Det tidligere utdanningsløpet med to år på videregående og to år på høyskole ble dermed fjernet. Til tross for at omvårdnadsprogrammet innebar en forlengelse av utdanningen på videregående nivå fra to til tre år, og at utdanningen har et betydelig innslag av allmennfag, gir den i dag verken avkorting av eller tilgang til sykepleierutdanningen. De som 21