Tilrettelagte avhør av barn - med særlig vekt på barnets beste og siktedes rett til kontradiksjon

Transkript

1 Tilrettelagte avhør av barn - med særlig vekt på barnets beste og siktedes rett til kontradiksjon Kandidatnummer: 203 Leveringsfrist: 10.april 2017 Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema og problemstilling Avgrensinger og presiseringer Metode Rettsutviklingen for avhør av barn Hva er et tilrettelagt avhør Særtrekk ved sakene Statistikk Rettskildebildet Innledning Lovbestemmelser Forskrifter, instrukser, rundskriv Forarbeider Rettspraksis Folkerettslige forpliktelser Andre PROSESSUELLE PRINSIPPER Generelt Bevisumiddelbarhetsprinsippet Muntlighetsprinsippet Kontradiksjonsprinsippet BARNETS RETTIGHETER (OG PLIKTER) Barnets beste Vitneplikten Fritak fra vitneplikt/ forklaringsplikt Høyesteretts kjennelse av , HR A REGLENE FOR OG GJENNOMFØRINGEN AV TILRETTELAGTE AVHØR Generelt om etterforskningen Barnehus Avhørsmetodikk Anmeldelsen Avklaring av status i

3 4.6 Politiaksjon/pågripelse? Avhøret Generelt Hva skal barnet (vitnet) gjøres kjent med før avhøret starter Avhørets faser Aktører til stede under avhøret- hvem kan foreslå spørsmål MISTENKTE/ SIKTEDES RETTSSIKKERHET Generelt Objektiv etterforskning Aktørene Innledning Avhørsleder Ansatte på barnehuset Barnevernet Forsvarerens rolle Saker med tilrettelagt avhør er unntatt fra bevisumiddelbarhets- og muntlighetsprinsippet Siktedes rett til krysseksaminasjon EMK, EMD og norsk rettspraksis om siktedes rett til eksaminasjon EMK art. 6, nr. 3d EMD (Den europeiske menneskerettsdomstolen) og retten til eksaminasjon/ «fair trial» Norsk rettspraksis om retten til eksaminasjon i saker hvor barn er vitner Innledning Rt s Rt s LB , Borgarting lagmannsretts dom av SUPPLERENDE AVHØR Innledning Siktedes rett til supplerende avhør Frister for gjennomføring av supplerende avhør Nektelse av å gjennomføre supplerende avhør Generelt Frostating lagmannsretts kjennelse av LF Oslo tingretts kjennelse av Saklighetskravet for eksaminasjon ii

4 7 RETTSPOLITISKE BETRAKTNINGER Forklaringsplikten/vitneplikten Siktedes rett til eksaminasjon bør styrkes Tidsfrist for supplerende avhør Aldersgrenser Avhørsleder Bevisverdi LITTERATURLISTE REGISTRE Lover Opphevede lover Gjeldende lover Konvensjoner Forarbeider Innstillinger Proposisjoner NOUer Utredninger/ rapporter Rettspraksis Høyesterettsavgjørelser Lagmannsrettsavgjørelser Tingrettsavgjørelser EMD- avgjørelser Forskrifter Rundskriv Instrukser/ retningslinjer Masteroppgaver iii

5 1. Innledning 1.1 Tema og problemstilling Tema for avhandlingen er siktedes og barnets rettigheter i straffesaker hvor ett av bevisene er ett eller flere avhør av barn. Disse avhørene har i straffeprosessloven nå fått betegnelsen "tilrettelagte avhør". Avhandlingen vil ha særlig fokus på hvordan, og i hvilken grad, tilrettelagte avhør legger til rette for siktedes rett til kontradiksjon og hvordan hensynet til barnets beste ivaretas i forbindelse med avhøret. Reglene for barnets vitneplikt/ forklaringsplikt og derav følgende vitnefritak for retten vil også bli omtalt. Hovedproblemstillingen er om lovverk og praksis i disse sakene er optimalt utformet og praktisert, sett hen til, på den ene siden barnets rettigheter og barnets beste, på den andre siden siktedes rettssikkerhet og grunnleggende straffeprosessuelle prinsipper. Spørsmålet er om de ordninger som gjelder for tilrettelagte avhør er tilstrekkelige til at man kan si at man har en god prosessordning som ivaretar rettssikkerheten- også for siktede. I avveiingen av barnets interesser mot mistenkte/ siktedes rettigheter vil det kunne oppstå et visst spenningsforhold til grunnleggende straffeprosessuelle prinsipper. I saker med tilrettelagt avhør er det i gjeldende rettsregler gjort unntak fra, eller avveket fra, sentrale prosessuelle prinsipper. Siden barnet ikke skal møte i hovedforhandlingen i retten, kan ikke bevismiddelbarhets- muntlighets- og kontradiksjonsprinsippene oppfylles på samme måte som i andre straffesaker. Etterforskning av saker hvor barn er vitner/ fornærmet har alltid vært vanskelige for politi og påtalemyndighet. Særlig gjelder dette sedelighetssaker og saker med vold i nære relasjoner hvor overgriper kan være et familiemedlem eller annen nærstående voksenperson. Av hensyn til barnet er det antatt at man ikke kan følge de vanlige prosedyrene for etterforskning og iretteføring. 1 Samtidig ønsker man å opprettholde en høy grad av rettssikkerhet for siktede, herunder siktedes rett til eksaminasjon av vitner. Ordningen med tilrettelagte avhør er ment å ivareta både barnets beste og siktedes rettssikkerhet. I første kapittel gis det en kort beskrivelse av hva et tilrettelagt avhør er, hvordan den historiske utviklingen har vært og hvilke rettskilder som utgjør rettskildebildet. I kapittel to er det redegjort for innholdet i de tre grunnleggende rettsprinsippene som helt eller delvis må vike i saker med tilrettelagte avhør. Kapittel tre omhandler rettstilstanden for barnets rettigheter og hvordan gjeldende rett søker å ivareta hensynet til barnets beste. I kapittel fire gis det en beskrivelse av rettsreglene om- og gjennomføringen av tilrettelagte avhør. I kapittel fem er det mistenkte/ siktedes rettigheter som er i fokus. Spørsmålet er om gjeldende rett for tilrettelagte avhør i tilstrekkelig grad ivaretar mistenktes rettssikkerhet. I kapittel fem er det gitt en bred omtale av enkelte sentrale avgjørelser fra EMD (Den europeiske menneskerettsdomstolen) og fra norsk rett. Kapittel seks omhandler reglene for siktedes rett til supplerende avhør og i kapittel syv gis det enkelte oppsummerende kommentarer og rettspolitiske vurderinger av hvordan retten kunne vært. 1 Matningsdal, Magnus: Siktedes rett til å eksaminere vitner (2007) s

6 1.2 Avgrensinger og presiseringer Barn er i FNs barnekonvensjon definert som personer under 18 år, noe som er likt med myndighetsalderen i Norge. 2 Straffeprosessloven 239 bestemmer imidlertid at tilrettelagt avhør skal benyttes ved avhør av vitner under 16 år og av vitner med psykisk utviklingshemming eller annen funksjonsnedsettelse i sedelighetssaker og i enkelte voldssaker. I avhandlingen er det dermed i hovedsak "barn under 16 år" som vil bli omtalt. Avhandlingen vil kun dreie seg om avhør av barn. Det vil kunne være spesielle momenter ved avhør av vitner med psykisk utviklingshemming eller annen funksjonsnedsettelse som tilsier at denne gruppen burde omtales særskilt i spørsmålene om hva som er til deres beste, om vitneplikt og om siktedes rett til eksaminasjon. Avhandlingen tar ikke mål av seg til å belyse dette. Avhandlingen avgrenses mot avhør av barn som gjerningsperson. Også i slike saker vil man normalt ta avhør av mistenkte på et barnehus 3, men siden reglene for tilrettelagt avhør kun gjelder for vitner vil det ikke bli gått nærmere inn på denne typen saker. I norsk rett har siktedes rett til eksaminasjon av vitner i straffesaker blitt satt på spissen i spørsmålet om hvorvidt tidligere forklaringer fra et vitne kan leses opp i hovedforhandling hvis vitnet ikke møter eller hvis vitnet møter, men nekter å si noe. 4 Temaet som gjelder opplesningsadgangen etter strpl. 296, 297 vil i liten grad bli berørt i avhandlingen. Dette fordi de spesielle reglene om tilrettelagte avhør og siktedes rett til eksaminasjon i slike saker reguleres etter andre bestemmelser, i hovedsak strpl. 239 og Metode Avhandlingen benytter alminnelig juridisk metode. Med juridisk metode menes hvordan jurister flest går frem når de fastsetter rettsreglers innhold. Det skjer nok på ulike måter avhengig av institusjon, person og situasjon, men grovt sett går det ut på, at man ut fra relevante rettskilder klargjør et informasjonsgrunnlag og deretter slutter seg fram til innholdet av regelen i henhold til særskilte tolkningsregler. De fleste jurister vil føle seg bundet av rettskildeprinsipper som angir hvilke kilder det er anledning til å hente argumenter fra og hvilken vekt som kan tillegges argumentene. Man benytter relevante rettkildefaktorer som lovtekst, rettspraksis, forarbeider og andre for å finne frem til hva rettsregelen går ut på. 5 Det må nevnes at kandidaten har 21 års erfaring fra politietaten, hovedsakelig som etterforsker i alvorlige straffesaker som ran, drap og voldtekt. En opplagt fordel er at kandidaten kjenner godt til prosedyrer ved avhør og hvordan politiet jobber. En ulempe kan være at det kan være vanskelig å ha en "kritisk distanse" til gjeldende praksis. Kandidaten kan sitte med kunnskap som ikke er allment kjent, men, så langt det har vært mulig har jeg forsøkt å belegge alle drøftelser og argumentasjon med relevante rettskilder og litteratur. 2 Vergemålsloven 8 3 Se punkt Matningsdal (2007) s Eckhoff, Torstein/ Helgesen, Jan E: Rettskildelære (2001) s. 23 2

7 Kandidaten har vært til stede som observatør ved flere tilrettelagte avhør, og også snakket mye om temaet tilrettelagt avhør med etterforskere, avhørsledere (påtaleansvarlige), forsvarsadvokater og bistandsadvokater. 1.4 Rettsutviklingen for avhør av barn Utenrettslig avhør av barn har vært lovfestet siden 1926, da det kom det en lovendring i straffeprosessloven av 1887 som innebar at barn under 16 år skulle forklare seg for en dommer utenfor rettsmøte. 6 Etter lovendringen fikk daværende strpl. 275 følgende ordlyd om avhør av barn: "Skal vidner under 16 år avhøres i saker om forbrytelser eller forseelser mot sedelighet, kan dommeren ta imot forklaringen utenfor rettsmøte." Fritak fra vitneplikt for barn fikk i daværende strpl. 332 denne ordlyd: "I saker om forbrydelser eller forseelser mot sedelighet trer oplesning av rettslige forklaringer som er avgitt av vidner under 16 år, eller av sådanne utenrettslige forklaringer som nevnt i siste ledd av 266 og 275, i stedet for personlig avhøring, med mindre retten av særlige grunner finner å måtte få vitnets muntlige forklaring." Forarbeidene til lovendringen i 1926 finner man i Ot. Prp. Nr. 6, I disse heter det i en «skrivelse» fra riksadvokaten på side 1: "Spørsmålet om hvorledes der bør forholdes med avhørelsen av barn som vidner i sedelighetssaker, er forholdsvis gammelt og det er blitt reist og diskutert så å si over hele den civiliserte verden. Det har dog, så vidt jeg vet, ennu ikke nogetsteds fått nogen lovfestet avgjørelse. Dette er for øvrig lett forklarlig, da spørsmålet byr på prinsippielle vanskeligheter." Allerede i 1926 var altså temaet om hvordan avhør av barn skulle gjennomføres et gammelt tema, og som det står, spørsmålet bød på prinsippielle vanskeligheter. I den videre redegjørelsen fra riksadvokaten drøftes motsetningen som ligger i, på den ene side, hensynet til barnets beste, og på den andre side, hensynet til rettssikkerheten for mistenkte og samfunnet (at den skyldige skal straffes). Både riksadvokaten og departementet drøfter hensynet til barnets beste. Riksadvokaten uttaler på side 2: "Finner man, at hensynet til barnene bør være det avgjørende må der søkes oppnådd en ordning, hvorved nødvendigheten av deres avhørelser begrenses til det minst mulige. " Og: "En efter forholdsvis lang tid påny avgitt forklaring vil være vel egnet til å opfriske barnenes erindringer om et forhold, som det må være ønskelig snarest mulig glir ut av deres tanker." 6 Gamst, Kari Trøften/ Langballe, Åse: Barn som vitner (2004) s.27 3

8 Departementet skriver at den vanlige fremgangsmåte i straffesaker er at vitner først forklarer seg for politiet, deretter i forhørsrett og så for meddomsrett og/ eller lagmannsrett. Departementet uttaler videre på side 2: "Denne fremgangsmåte fører til at barn gang på gang må forklare sig som vidner i sedelighetssaker om ting som på det sterkeste støter deres bluferdighetsfølelse. Det er innlysende at dette forhold er særdeles uheldig." Bakgrunnen for hvorfor loven ble endret i 1926 kommer med dette klart til uttrykk i Ot. Prp. Nr. 6, Man mente at barn ikke skulle måtte forklare seg om traumatiske hendelser gang etter gang, da dette kunne være skadelig for barnet. Hensynet til barnets beste var avgjørende for lovendringen. Bevisumiddelbarhetsprinsippet er i forarbeidene drøftet både av riksadvokaten og departementet. Departementet har uttalt på side 3: "Departementet antar derfor at bestemmelsene i straffeprosessloven bør endres således at man ikke oprettholder så strengt som nu prinsippet om bevisumiddelbarhet når det gjelder barns forklaringer i sedelighetssaker." Bevisumiddelbarhetsprinsippet måtte altså vike for hensynet til barnets beste. Man finner ingen drøftelse av siktedes rett til eksaminasjon i Ot. Prp. 6, 1926, men siktedes eventuelle rett til å være til stede under avhøret er nevnt og man har ment at det måtte være opp til dommeren å vurdere dette i den grad det skulle være ønskelig eller nødvendig for sakens opplysning. 7 Norge var tidlig ute med å erkjenne at det var lite hensiktsmessig hverken for saken eller for barnet at barnet skulle måtte møte i en rettssal for eksaminasjon og krysseksaminasjon. I enkelte andre land, bla. Skottland er det fortsatt slik at barn, som hovedregel, må møte som vitner i retten. 8 Ordningen fra 1926 ble i stor grad, med enkelte mindre endringer, opprettholdt frem til ny straffeprosesslov kom i Aldersgrensen for dommeravhør ble da senket til 14 år, samtidig som det ble bestemt at avhøret skulle tas opp på lydbånd. Fordi mange domstoler ikke hadde tilfredsstillende teknisk utstyr for lydopptak, ble ikke dette alltid fulgt opp i praksis. I 1992 kom det inn i strpl. 239 en bestemmelse om at avhørene skulle tas opp på video. I 1994 ble det foretatt endringer i straffeprosessloven som innebar at dommeren som hovedregel skulle la seg bistå av en særlig skikket person til å ta avhøret. Som regel var avhøreren en politietterforsker, men i en periode kunne også andre fagpersoner som psykologer eller barnepsykiatere tilkalles som avhørere. I gjeldende forskrift om tilrettelagt avhør 9 heter det at det kun er politietterforskere som skal ta avhør av barn. Hovedregelen er at disse skal ha gjennomført Politihøgskolens spesialutdanning i avhør av barn Matningsdal (2007) s Rapport fra Justisdepartementets arbeidsgruppe: Avhør av særlig sårbare personer i straffesaker (2012) s Forskrift om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner (tilrettelagte avhør). (2015) 10 Forskrift om avhør av barn (2015) 4 4

9 Ved en lovendring i 1997 ble siktedes forsvarer gitt anledning, på visse vilkår, å være til stede under avhøret av barnet. Fra tidlig på tallet og fremover skjedde det ganske mye med politiets avhørsmetodikk for avhør av barn. Det ble utført forskning på området og politiet startet en egen utdanning for dommeravhørere. Se nærmere om dette i punkt Aldersgrensen for avhør av barn ble etter hvert hevet igjen til 16 år, og med lovendringen av 239 høsten 2015 ble dommeravhøret erstattet med det man nå kaller tilrettelagt avhør. 1.5 Hva er et tilrettelagt avhør Et tilrettelagt avhør er en etterforskningsmetode som benyttes ved avhør av barn og utviklings/funksjonshemmede. Videoopptaket av et tilrettelagt avhør er i realiteten et bevisopptak 11 og visning av opptaket trer istedenfor den vanlige utspørringen av vitnet i retten. Tidligere omtalte man slike avhør som "dommeravhør." Etter lovendringen i 2015 er ikke lengre dommeren til stede ved avhør av barn/ utviklings/funksjonshemmede og benevnelsen har derfor skiftet fra dommeravhør til tilrettelagt avhør. Et tilrettelagt avhør skiller seg ganske mye fra et ordinært politiavhør hva gjelder forberedelser, hvem som er til stede, lokasjonen og ikke minst den bevismessige betydningen som følge av at avhøret skal spilles av i en senere hovedforhandling. Selve avhørsmetodikken og spørsmålsstillingen er ikke så forskjellig, men dialogen med barnet må naturlig nok bli noe annerledes for en samtale med et barn enn med en voksen. 12 Den sentrale lovhjemmelen for tilrettelagt avhør finner man i strpl Strpl. 239, 1. og 2. ledd: "Tilrettelagt avhør skal benyttes ved avhør av vitner under 16 år i sak om overtredelse av straffeloven kapittel 26, 273, 275, 282 eller 284. Tilrettelagt avhør kan også benyttes ved avhør av vitner under 16 år i saker om andre straffbare forhold når hensynet til vitnet tilsier det." Kapittel 26 er sedelighetskapittelet i straffeloven, 273 er kroppsskade, 275 er drapsbestemmelsen, 282 er mishandling i nære relasjoner og 284 omhandler kjønnslemlestelse. Ordlyden i 1. ledd er en skal-regel, mens 2. ledd er en kan-regel som tilsier at tilrettelagt avhør også kan benyttes i andre saker hvor vitnet er under 16 år. 1.6 Særtrekk ved sakene I praksis benyttes nå etterforskningsmetoden tilrettelagt avhør ved nesten alle avhør av barn under 16 år. Flertallet av sakene dreier seg om seksuelle overgrep mot barn, vold mot barn eller vold i familien, mot søsken eller mot mor eller far. Barnet er ofte den som kriminaliteten har gått ut over, barnet er fornærmet. Den som er rammet av lovbruddet, er formelt sett et vitne. 13 I mange saker hvor det tas tilrettelagt avhør vil ofte den fornærmede være det eneste vitnet til den straffbare handlingen. 11 Andenæs, Johs: Norsk straffeprosess, 4. utgave, samlet utgave v/ Tor Geir Myhrer. (2010) s Gamst, Kari Trøften: Profesjonelle barnesamtaler (2011) s. 13, se også punkt 4 om avhør 13 Williksen, Eldrid/ Bjerknes, Ole Thomas: Politirapport (2005) s

10 Det kan selvfølgelig forekomme saker hvor barnet bare er et vitne, for eksempel ved at barnet på et offentlig sted har observert en kriminell handling, men disse sakene er det ikke mange av. Avhørsmetodikken kan i seg selv være med på å sikre barnets beste i avhørssituasjonen. Objektive og gode avhør av barn som vitner kan også være med på å styrke siktedes rettigheter og sikre en rettferdig rettergang. Sentralt i politiets avhørsmetodikk for avhør av barn står ønsket om «den frie forklaringen» og en spørsmålsstilling hvor åpne spørsmål er den tilstrebede formen på spørsmålene. Ofte er det en av barnets nærmeste som blir mistenkt/ siktet i sakene. Det kan være barnets far, mor, eldre bror, bestefar, stefar, onkel eller en ansatt i barnehagen. Denne nærheten mellom barnet og mistenkte/ siktede kompliserer etterforskningen. 14 Faren for bevisforspillelse er nærliggende. Mistenkte vil kunne ha gode muligheter for å påvirke vitner, slette elektronisk informasjon, f. eks bilder og video, eller på annen måte forspille bevis. Barnevernet er, eller blir, ofte koblet inn i saken for å sikre at barnets beste blir ivaretatt. Får politiet eller barnevernet kunnskap om at et barn har vært utsatt for overgrep må man naturligvis handle raskt for at det ikke skal skje nye overgrep. Hvis barnet bor sammen med den mistenkte overgriperen, må ofte barnet flyttes til et tryggere hjem. 1.7 Statistikk Antallet avhør av barn har økt dramatisk i Norge de siste årene. I Oslo politidistrikt ble det i 2007 gjennomført 39 dommeravhør av barn, i 2016 var antallet gjennomførte avhør kommet opp i 692. Særlig stor var økningen fra 2015 til i 2015 mot nevnte 692 i Utviklingen ser altså ut til å eskalere. Man ser det samme i andre deler av landet. I Asker og Bærum politidistrikt gjennomførte man 63 avhør av barn i 2013, mens man i 2016 var kommet opp i Rettskildebildet Innledning I dette kapittelet vil det, i korte trekk, bli redegjort for rettskildesituasjonen. Alle rettskildene som omtales kommer man tilbake til utover i avhandlingen. Tilrettelagte avhør er svært detaljert regulert gjennom grunnlov, lov, forskrift, rundskriv og instruks. Det foreligger også omfattende forarbeider på området. Folkeretten, særlig den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) legger føringer for mistenktes rett til en rettferdig rettergang, mens FNs barnekonvensjon og Lanzarotekonvensjonen legger til grunn at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Det finnes mye rettspraksis om prinsippene for siktedes rett til eksaminasjon av vitner i både norsk og internasjonal (EMD) rett. Rettspraksis som omhandler lovendringene i 14 Prop. 112L ( ) s. 54 6

11 straffeprosessloven som fant sted høsten 2015 er det naturlig nok sparsomt med siden lovverket er så nytt. Noe eldre rettspraksis fra tiden hvor tilrettelagt avhør het "dommeravhør" er fortsatt relevant. Relevant litteratur er ikke tatt med som eget punkt under denne oversikten. For en oversikt over litteraturen på området henvises til litteraturlista Lovbestemmelser Grunnloven 104, 2. ledd fastslår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører barn. Prinsippet om siktedes rett til eksaminasjon av vitner følger forutsetningsvis av grunnloven 95 og straffeprosessloven 296 og 297. Lovteksten i strpl. 239 gjennomgikk en omfattende endring høsten Blant annet ble reglene om siktedes rett til eksaminasjon av vitner endret i loven. Strpl. 239 var før lovendringen i 2015 kun en enkeltstående paragraf i straffeprosessloven. Etter lovendringen fikk man i tillegg til hovedbestemmelsen også bestemmelsene 239 a-f. Bestemmelsene omhandler bla. avhørsleders plikter, barnets forklaringsplikt, frister for gjennomføring, hvem som skal/ kan være til stede, hvem som kan foreslå spørsmål og hvor avhørene skal foretas. Et tilrettelagt avhør er nå svært detaljert regulert i straffeprosessloven. Også strpl. 298 om barns vitneplikt gjennomgikk, i likhet med 239, omfattende endringer høsten er en unntaksbestemmelse fra hovedregelen om at enhver har vitneplikt for retten Forskrifter, instrukser, rundskriv Den gjeldende forskriften for tilrettelagte avhør er "Forskrift om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner (tilrettelagte avhør)." Forskriften var ny og er tilpasset endringene i straffeprosessloven. Forskriften inneholder detaljerte beskrivelser av hvordan et tilrettelagt avhør skal gjennomføres. Den forrige forskriften på området het "Forskrift om dommeravhør og observasjon," og var gjeldende fra til ny forskrift trådte i kraft. Videre har riksadvokaten utarbeidet et 18 punkter langt rundskriv for tilrettelagt avhør. Rundskrivet er datert og heter "Tilrettelagte avhør- direktiver og retningslinjer." Rundskrivet gir utfyllende direktiver og retningslinjer for hvordan en skal forholde seg til de nye lovbestemmelsene og den nye forskriften. Oslo politidistrikt har, med utgangspunkt i forskriften og rundskrivet, utarbeidet en 24 siders spesialinstruks for tilrettelagt avhør. Instruksen beskriver hvem (avhørsleder, avhører, fagkoordinator, barnehuset, berammingskontoret mm) som har ansvaret for hva og hvordan det praktiske rundt avhøret skal organiseres. Instruksen er i hovedsak ment som et arbeidsverktøy for de som jobber med fagfeltet. Andre politidistrikt kan ha andre instrukser, men det er kun Oslo politidistrikt sin som vil bli omtalt i avhandlingen. 7

12 1.8.4 Forarbeider Ot. Prp. Nr. 6 (1926) inneholder forarbeidene til lovendringen som kom i 1926 om at barn under 16 år som hovedregel ikke skulle behøve å møte som vitne i hovedforhandling. Proposisjonen hvor endringene i straffeprosessloven for tilrettelagt avhør ble foreslått heter "Prop. 112L ( ) Endringer i straffeprosessloven (avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner)." Innstillingen fra justiskomiteen vedrørende lovendringene heter "Innst. 347L ( )." Politihøgskolen og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) kom med to evalueringsrapporter om barnehusene i 2012, "Barnehusevalueringen, del 1 og del 2." Samme år kom rapporten "Avhør av særlig sårbare personer i straffesaker" fra en arbeidsgruppe nedsatt av justisdepartementet. Begge disse rapportene dannet grunnlaget for Prop. 112L. Ot. Prp. Nr. 11 ( ) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv.(styrket stilling for fornærmede og etterlatte) er relevant, sett hen til lovendringen om barnets forklaringsplikt Rettspraksis Siden reglene om tilrettelagt avhør, herunder strpl. 239 og 298 gjennomgikk omfattende lovendringer høsten 2015 er det naturlig nok ikke mye rettspraksis som er tilkommet etter endringene. Det er foreløpig ikke kommet noen avgjørelser i Høyesterett om siktedes rett til eksaminasjon i slike saker, men to kjennelser fra lavere rettsinstanser er omtalt i avhandlingen. Dette er Frostating lagmannsretts kjennelse av LF og Oslo tingretts kjennelse av En del eldre Høyesterettspraksis fra før lovendringene i 2015 har fortsatt relevans. En sentral avgjørelse i Høyesterett hvor man kom til at siktedes rett til eksaminasjon var krenket er Rt. 1999, s 585. I en annen, nyere dom, Rt. 2011, s 93 kom man også til at siktedes rett til eksaminasjon var krenket. Dommene viser at siktedes rett til eksaminasjon av vitner står sterkt som rettssikkerhetsprinsipp i norsk rett. I tillegg har dommene prinsipielle uttalelser om at den siktede/ tiltalte ikke skal identifiseres med sin forsvarer. Høyesteretts kjennelse av , HR A, drøfter hva barnet skal gjøres kjent med i avhør dersom barnet skal foreholdes fritaksreglene i 122,123 om å nekte å forklare seg mot nærstående. Høyesterett konkluderte med at barnet skulle vært gjort kjent med at videoopptaket av avhøret kunne bli brukt som bevis i en straffesak mot far Folkerettslige forpliktelser EMK og SP er konvensjoner som er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettslovens 2. EMK art. 6 og SP art. 14 omhandler siktedes rett til rettferdig rettergang (fair trial). Disse to artiklene er ganske like i utforming og innhold. Avhandlingen vil kun omtale EMK art. 6, og da i hovedsak art. 6, 3d om siktedes rett til eksaminasjon av vitner. FNs barnekonvensjon er også inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettslovens 2. Barnekonvensjonen skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen norsk lovgiving. 8

13 Artikkel 3 fastslår at handlinger utøvet av myndigheter og organisasjoner først og fremst skal ta hensyn til barnets beste. Konvensjonen regulerer også barn- og unges rett til medbestemmelse i art. 12 og statens ansvar for å beskytte barn mot vold, mishandling, vanskjøtsel eller seksuelt misbruk i art. 19. "Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk" (Lanzarote-konvensjonen) ble undertegnet av Norge 25. oktober Konvensjonen stiller krav til etterforskning, straffeforfølgning og utforming av prosessuelle regler. Den er enda ikke ratifisert, men gir likevel føringer for utforming av regler om avhør av barn i straffesaker. 15 I Prop 112L er det vist til artiklene 30,31,34,35 og 36 som relevante for de lovendringene som proposisjonen fremmet forslag om. EMD har i flere saker kommet med konkrete, prinsipielle uttalelser om siktedes rett til eksaminasjon. Den første var Unterpertinger v Østerrike (1986). Senere har EMD videreutviklet prinsippene fra denne dommen, bla ved dommen Al-Khawaja and Tahery v/ The United Kingdom (2011). For opplesningsadgangen av tidligere vitneforklaringer hvor tiltalte ikke har fått mulighet for eksaminasjon er dommen i EMD, Kaste and Mathisen v. Norway (2004), sentral. EMD har også behandlet de spørsmål som sedelighetssaker og avhør av barn reiser om barns vitneplikt, siktedes rett til eksaminasjon og barnets privatliv. Sentrale saker er S:N v Sweden , P.S v.germany , Bocos- Cuesta v.the Netherlands og D. v. Finland, Andre I november 2016 kom straffeprosesslovutvalget med sine anbefalinger og forslag til ny straffeprosesslov i NOU 2016:24. For de tema som denne avhandlingen befatter seg med foreslår utvalget flere vesentlige endringer. Siktedes rett til eksaminasjon i saker med tilrettelagt avhør foreslås styrket. 16 Det foreslåes også at barn skal ha rett til å nekte å forklare seg mot nærstående, men at barnet ikke skal gjøres kjent med dette i forbindelse med avhøret hvis ikke barnet selv eller verge tar opp spørsmålet. 15 Prop. 112L ( ) s. 22, 23, Se punkt 7.2 9

14 2. Prosessuelle prinsipper 2.1 Generelt Prinsippterminologien er mye brukt i norsk rett, også i avgjørelser i Høyesterett. Når man bruker ordet prinsipp i en rettslig argumentasjon, er det rettsprinsipper det siktes til. Det er likevel ikke helt klart hva termen beskriver. 17 En rekke andre uttrykk kan også tenkes brukt på samme måte som "prinsipp", for eksempel "alminnelige rettsgrunnsetninger" eller "ulovfestet rett." "Prinsipp" kommer fra latin og betyr "noe grunnleggende." Et rettsprinsipp vil altså være et rettslig argument som gir uttrykk for de grunnleggende forutsetninger retten er bygget på. Rettsprinsippene er midler/ retningslinjer for å skape et godt rettssystem, men det er ikke slik at ikke prinsippene kan avvikes. Tre av de sentrale prinsippene i norsk straffeprosess, bevisumiddelbarhets, muntlighets- og kontradiksjonsprinsippene, må helt eller delvis vike i saker med tilrettelagt avhør. Når man avviker fra så sentrale rettsprinsipper er det et spørsmål om de ordninger som trer i stedet er gode nok til at man kan være trygg på at prosessen ivaretar grunnleggende rettssikkerhetshensyn. For å kunne forstå hva man avviker fra er det grunn til å gå gjennom prinsippene, hva de innebærer og hvilke hensyn de er ment å ivareta. Straffeprosessen er reglene for hvordan samfunnet skal realisere straffansvar. 18 Prosessen skal gjøre straffansvaret til en realitet slik at den skyldige kan bli dømt og dommen fullbyrdes. Det er inngripende for den enkelte å skulle bli straffet av det offentlige. Det er derfor viktig at prosessen ivaretar grunnleggende rettssikkerhetshensyn. Det er særlig tre hensyn straffeprosessen er ment å ivareta. Den skal være betryggende, effektiv og inngi tillit. 19 I tillegg skal rettergangen være hensynsfull ovenfor partene, vitner og andre. Med betryggende mener man at rettergangen skal sikre at de faktiske forhold blir klarlagt og at de rettslige spørsmål blir riktig avgjort. Samtidig som prosessen skal virke for å realisere straffansvar skal den også, med sine rettssikkerhetsgarantier virke til fordel for mistenkte slik at ingen uskyldige blir dømt. Slike rettssikkerhetsgarantier er f.eks kravene til bevis, bevisbyrde, retten til kontradiksjon og retten til forsvarer. Prosessen skal sørge for en effektiv og hurtig rettergang. Både for rettergangens virkninger for allmennheten, for de eventuelle fornærmede og for den straffeforfulgte er det av stor betydning at en straffeprosessuell avgjørelse i form av en henleggelse eller en dom kommer så nært etter lovbruddet som mulig. En effektiv rettergang medvirker også til at saken kan opplyses på en bedre måte, fordi bevisene er ferskere, de involverte, vitner og siktede, husker bedre. Rettergangen må inngi tillit i befolkningen og hos den enkelte. Det er viktig at allmennheten har tillit til at prosessen virker, slik at lovbrudd kan oppklares og at lovbrytere kan straffes. Også mistenkte må kunne ha tillitt til at han/hun får en rettferdig rettergang. Allmennheten og sakens parter må kunne stole på at prosessen er betryggende. 17 Fredriksen, Steinar: Noen betraktninger om rettsprinsippers betydning i norsk rett. Jussens venner (2011) s Andenæs/ Myhrer (2010) s Andenæs/ Myhrer (2010) s. 1 10

15 Norsk straffeprosesslovgivning bygger på enkelte grunnleggende prinsipper om anklage, offentlighet, muntlighet, bevisumiddelbarhet og kontradiksjon. 2.2 Bevisumiddelbarhetsprinsippet Bevisumiddelbarhetsprinsippet går ut på at alle bevis skal fremlegges direkte for den dømmende rett i et rettsmøte. 20 Bevisene skal legges frem i form av dokumentasjon (tekniske beviser) og i form av utspørringer av vitner (herunder fornærmede) og siktede. Retten får ikke utdelt kopier av avhør. Anledningen til å, i noen tilfeller, kunne lese opp eller spille av videoeller lydopptak av avhør er svært begrenset, særlig hvis vitnet ikke er til stede, jfr. strpl Bevisene legges frem av partene i et muntlig rettsmøte, en hovedforhandling. Motsatsen til umiddelbarhet er middelbarhet 21. Ved en middelbar bevisfremleggelse presenteres bevisene på annen måte enn ved muntlig, direkte fremføring. Bevisene kan da eksempelvis presenteres i form av skriftlig materiale, opplesning eller lyd eller videoopptak. Bevisumiddelbarhetsprinsippet gjelder fremleggelsen av bevisene i hovedforhandling i tingrett og lagmannsrett. 22 Utenfor hovedforhandling er som regel bevisføringen middelbar, f.eks i saker som gjelder varetektsfengsling, i spørsmål om bruk av tvangsmidler eller i tilståelsessaker. Også bevisføringen i Høyesterett er middelbar, ved opplesning av saksdokumentene. Bevisumiddelbarhetsprinsippet som prinsipp er ikke lovfestet i straffeprosessloven, men kommer til uttrykk i flere paragrafer. For vitner kommer prinsippet mest tydelig frem i strpl. 296, 1. ledd: "Vitner som kan gi forklaring som kan antas å være av betydning for saken, bør avhøres muntlig under hovedforhandlingen såfremt ikke særegne forhold er til hinder for det." Bevisumiddelbarhet antas å gi bedre beviskvalitet enn middelbar. 23 Den direkte kontakten mellom partene, vitnene og dommerne gjør bevisvurderingen enklere og muligheten for kontradiksjon og offentlighet er godt tilrettelagt. Både partene og allmenheten kan være til stede og overvære den samme bevisførselen som dommerne. Dette inngir tillit til at domstolen treffer rettferdige og riktige avgjørelser. Med dagens teknologi er det ikke alltid nødvendig at vitnene møter opp personlig. Man kan benytte seg av f.eks videolink eller telefon i en direkteoverføring til rettssalen og likevel, på en god måte oppfylle bevisumiddelbarhetsprinsippet. I saker med tilrettelagt avhør har man avveket fra bevisumiddelbarhetsprinsippet ved at avhøret(ene) av barnet som er gjort under etterforskningen blir spilt av i hovedforhandling. Barnet skal ikke møte i retten. 20 Andenæs/ Myhrer (2010) s Andenæs/ Myhrer (2010) s NOU 2016: 24, Ny straffeprosesslov s NOU 2016: 24 s

16 Hvis barnet er den som er utsatt for den straffbare handlingen, går retten glipp av å få en umiddelbar forklaring fra det mest sentrale vitnet. På den annen side er det tvilsom om man, på en god måte, ville kunne få særlig mye informasjon fra et barn som måtte møte i retten. Når man har valgt å avvike fra bevisumiddelbarhetsprinsippet er dette gjort både for sakens opplysning og av hensyn til barnets beste. 24 I mange saker hvor barn er fornærmet kan det være aktuelt å føre såkalte "hearsay- vitner," vitner som har fått fortalt noe av betydning, enten fra barnet, mistenkte eller andre. Det er i norsk rett fullt ut tillatt å føre slike annenhånds- vitner. Retten vil måtte vurdere hvilken vekt som skal legges på slike vitnemål i sin bevisvurdering Muntlighetsprinsippet Hovedregelen i norsk rett er at bevisene skal presenteres muntlig for retten. Vitnene plikter å møte i retten og forklare seg muntlig om de forhold man måtte ha kjennskap til og å svare på de spørsmål partene måtte stille. Muntlighetsprinsippet er nært knyttet til bevisumiddelbarhetsprinsippet 26. Muntlig saksbehandling antas å være en forutsetning for bevisumiddelbarhet. Bevisumiddelbarhet og muntlighet legger også til rette for at man kan praktisere en stor grad av offentlighet. Alle hovedforhandlinger i straffesaker er som hovedregel offentlige og åpne for allmenheten. Det er dermed mulig for enhver tilhører å vurdere de bevis som legges frem for retten. Hovedregelen om offentlighet er knesatt i Grunnloven 95 og EMK art Muntlighetsprinsippet er lovfestet i strpl. 133, 278 og og 296 gjelder for vitner. Hovedregelen i begge bestemmelser er at vitner skal forklare seg muntlig. 278 gjelder for hovedforhandlingen i retten. Strpl. 278, 1. ledd: "Hovedforhandlingen er muntlig. Opplesing kan ikke tre i stedet for fri muntlig framstilling." Strpl. 297 gir en liten åpning for gjengivelse av politirapport dersom et vitne ikke er til stede, men vilkåret er at muntlig avhør i retten ikke er mulig eller ville medføre uforholdsmessig ulempe eller utgift. Hensynene som begrunner en muntlig saksbehandling er blant annet at den er mer effektiv og at den styrker bevisverdien. 27 Man antar at muntlig saksbehandling konsentrerer prosessen og at den gir et godt grunnlag for effektiv prosessledelse. Umiddelbar og muntlig vitneførsel, er betingelser som gir et godt utgangspunkt for at det blir gitt sanne forklaringer i retten. 28 Det er også vanlig, i en argumentasjon for muntlighetsprinsippet, å hevde at dommeren lettere kan bedømme et vitnes troverdighet ved muntlig, umiddelbar forklaring. 24 Matningsdal (2007) s Aarli, Ragna/ Hedlund, Mary- Ann/ Jebsens, Sverre Erik: Bevis i straffesaker (2015) s. 126, 127 (Kjelby) 26 Aarli/ Hedlund/ Jebens (2015) s. 100 (Kjelby) 27 NOU 2016:24 s NOU 2016:24 s

17 2.4 Kontradiksjonsprinsippet Kontradiksjonsprinsippet er et sentralt prinsipp i norsk rett. Prinsippet står i en særstilling og er så grunnleggende at en saksbehandling som ikke ivaretar prinsippet, vanskelig kan kalles "prosess." 29 I EMK art. 6 nr.1 er normen for behandlingsmåten for en domstol at enhver har krav på «a fair hearing.» I praksis fra EMD heter det at saksbehandlingen må være kontradiktorisk. En mistenkt må ha rett til å fremføre sin sak på lik linje med motparten og ha rett til å imøtegå de påstander som er fremsatt mot ham («equality of arms»). 30 Kravet til kontradiksjon i EMK som ble inkorporert i norsk rett ved menneskerettsloven av 1999 har ført til at det kontradiktoriske prinsipp har fått større betydning i norsk rettspraksis enn tidligere. 31 Kontradiksjonsprinsippet innebærer at mistenkte har rett til å la seg bistå av forsvarer, rett til å føre bevis, rett til å nekte å forklare seg, rett til å bruke rettsmidler og rett til å eksaminere vitner. 32 Prinsippet er lovfestet i grunnloven 95: "Rettergangen skal være rettferdig og offentlig." Også i strpl. 92 annet punktum har man et klart uttrykk for kontradiksjonsprinsippet: "Siktede skal gis anledning til å gjendrive de grunner som mistanken beror på, og anføre de omstendigheter som taler til fordel for ham." Den fremste begrunnelsen for kontradiksjonsprinsippet er at det skal sikre en riktig avgjørelse. Prosessens målsetting er å komme frem til et riktig resultat. Hvis man skal kunne nå denne målsettingen må man vurdere holdbarheten av de argumenter som fremsettes. Holdbarheten kan bare vurderes dersom det har vært mulighet for å imøtegå argumentene. 33 Den delen av kontradiksjonsprinsippet som er mest relevant for denne oppgaven er siktedes rett til eksaminasjon av vitner. I folkeretten er prinsippet om retten til å eksaminere vitner lovfestet i EMK art. 6, 3d. 34 EMK- retten utfyller grunnlovsbestemmelsene. 35 Høyesterett har fastslått i Rt. 2011s at det ikke bare er i EMK art. 6, 3d at det er forankret en rett til eksaminasjon. Retten til eksaminasjon gjelder også som et grunnprinsipp i norsk rett. Retten til eksaminasjon gjelder dermed ikke bare for mistenkte slik EMK art. 6 formulerer, den gjelder også for påtalemyndigheten og eventuelt for fornærmede og andre. I en hovedforhandling blir retten til eksaminasjon vanligvis ivaretatt ved at aktor og forsvarer gis anledning til å stille spørsmål direkte til vitnene. Man har altså en direkte sammenheng mellom bevisumiddelbarhet, muntlighet og muligheten for eksaminasjon. Utgangspunktet for hvorfor mistenktes rett til eksaminasjon av vitner er et så viktig prinsipp, er at vitnebeviset, som er et av de viktigste bevismiddel i norsk rett, kan være beheftet med en 29 Robberstad, Anne: Sivilprosess, 3. utgave (2015) s Robberstad (2015) s Jebens: Menneskeretttigheter i straffeprosessen (2004) s Andenæs/ Myhrer (2010) s Robberstad (2015) s Se punkt Aall, Jørgen: Rettsstat og menneskerettigheter, 4. utgave (2015) s Se punkt

18 rekke feilkilder. Vitnet kan ha sett feil, huske feil eller gjengi det man har erfart på en uriktig måte. 37 Vitnet kan selvfølgelig også bevisst forklare seg usant, uten at det alltid er så lett for retten å avsløre dette. Uriktige vitnemål og uriktige vurderinger av vitnemål representerer en betydelig feilkilde til at retten kan komme til å treffe gale avgjørelser i en straffesak med den følge at uskyldige kan bli dømt. For, på best mulig måte å kunne avdekke motsigelser, unøyaktigheter og feilkilder er det viktig at partene har mulighet for krysseksaminasjon. Påliteligheten av vitnemålet vil kunne prøves av partene, som, gjennom sitt kjennskap til saken har de beste forutsetninger for å kunne stille relevante spørsmål. 38 Retten til å eksaminere vitner er begrunnet i at siktede skal oppleve iretteføringen som rettferdig og den er ment å redusere faren for at retten skal ende opp med å treffe avgjørelser basert på et uriktig faktum. 39 Siktede har, jfr. strpl. 85, rett og plikt til å møte til hovedforhandling og å være til stede under denne, også under utspørringen av vitnene. Også under et bevisopptak har siktede anledning til å være til stede. 40 I forbindelse med et tilrettelagt avhør har siktede ingen slik rett til å være til stede. 41 I norsk rett har siktedes rett til å eksaminere vitner særlig kommet på spissen i saker hvor det har vært et spørsmål om hvorvidt en tidligere politiforklaring kan leses opp hvis vitnet ikke møter eller nekter å forklare seg. En sentral avgjørelse hvor det av EMD ble konstatert brudd på EMK art. 6, 3d er Kaste and Mathisen v. Norway (2004). En tidligere mistenkt (D) som hadde tilstått nektet å forklare seg mot de andre da saken kom opp på nytt for lagmannsretten. Forklaringen ble lest opp av aktor uten at forsvarerne fikk anledning til å stille spørsmål til mistenkte som i denne situasjonen faktisk var et vitne. Lagmannsretten hadde gitt ham feil status. EMD uttaler i punkt 50: «At no point during the proceedings prior to the reading- out of D`s statements by the prosecutor were the applicants given an opportunity to challenge and question D through cross- examination.» Grunnen til at det i denne dommen ble konstatert brudd på EMK art. 6, 3(d) var at de tiltaltes forsvarere ikke hadde fått mulighet til å stille spørsmål til D. D hadde på forhånd sagt at han ikke ville forklare seg. Like fullt skulle forsvarerne fått anledning til å stille konkrete spørsmål til vitnet. Om vitnet svarer eller ikke er ikke avgjørende for om retten til kontradiksjon er oppfylt. 42 Det er siktede som innehar retten til kontradiksjon, selv om det som hovedregel er forsvareren som stiller spørsmål til vitnene. Forsvareren har en plikt til å kommunisere med sin klient undervegs slik at siktedes rett til eksaminasjon blir ivaretatt. Dette følger av strpl. 265: "Forsvareren skal uten unødig opphold ta kontakt med tiltalte og drøfte hvordan forsvaret bør føres." 37 Andenæs/ Myhrer (2010) s Matningsdal (2007) s Matningsdal (2007) s Strpl. 271 jfr Prop. 112L ( ) s Matningsdal (2007) s

19 Det vil kunne være kritikkverdig av forsvareren å være til stede under et avhør av et vitne uten først å ha snakket med sin klient (siktede). Høyesterett har vært klare om dette i Rt. 1999, s Se punkt

20 3. Barnets rettigheter (og plikter) 3.1 Barnets beste Både i internasjonal og norsk rettsutvikling har det de siste årene vært lagt stor vekt på barnets rettigheter. 44 Spørsmålet er om norske myndigheter i tilstrekkelig grad har klart å oppfylle de forpliktelser som ligger i at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn slik at belastningen for barnet blir minst mulig i gjennomføringen av avhør. Grunnloven 104, barnekonvensjonen, EMK og Lanzarotekonvensjonen legger føringer om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Når man for tilrettelagte avhør har avveket fra bevisumiddelbarhets- muntlighets og kontradiksjonsprinsippene i norsk rett er dette gjort av hensyn til barnets beste. Lovgiver har i nye strpl. 239 vurdert det slik at barnets beste må gå foran siktedes rett til eksaminasjon i tilfeller hvor det er konflikt. Dette kommer tydelig til uttrykk i strpl. 239c, 2. ledd hvor avhørsleder kan avslå siktedes begjæring om supplerende avhør 45 hvis man vurderer det dithen at et slikt avhør vil være en uforholdsmessig belastning for barnet. Barns rettigheter er vernet gjennom FNs barnekonvensjon som ble ratifisert av Norge i Konvensjonen ble inkorporert i norsk lov i 2003 gjennom menneskerettsloven (mrl) 2. Det følger av mrl. 3 at barnekonvensjonen ved motstrid skal gå foran bestemmelser i annen norsk lovgiving. Ved grunnlovsendringen i 2014 ble det også i grunnloven, 104, fastslått at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører barn. Når hensynet til barnets beste nå har kommet inn som egen paragraf i grunnloven har hensynet fått et konstitusjonelt vern. Barnekonvensjonen art. 3 sier konkret at: "Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn." Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger foretatt av offentlig myndighet. Prinsippet om barnets beste gjelder både i konkrete saker og på mer overordnet nivå, som ved utforming av lover. 46 Barnevernkonvensjonen art. 19 sier videre noe om hva det er forventet at myndighetene skal treffe av tiltak for å kunne oppfylle hensynet til barnets beste: "1. Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet. 44 Høstmælingen, Njål/ Kjørholt, Elin Saga/ Sandberg, Kirsten: Barnekonvensjonen. Barns rettigheter i Norge. (2008) s Se kapittel 6 46 Ofstad, Kari/ Skar, Randi: Barnevernloven med kommentarer (2015) s

21 2. Slike beskyttelsestiltak bør omfatte effektive prosedyrer for utforming av sosiale programmer som yter nødvendig støtte til barnet og til dem som har omsorgen for barnet, samt andre former for forebygging, påpeking, rapportering, viderehenvisning, undersøkelse, behandling og oppfølging av tilfeller av barnemishandling som tidligere beskrevet og, om nødvendig, for rettslig oppfølging. " I sine kommentarer til art. 19 har FNs komité for barnets rettigheter gitt følgende kommentar 47 : «Investigation of instances of violence, whether reported by the child, a representative or an external party, must be undertaken by qualified professionals who have recived role- specific and comprehensive traning, and require a child right- basedand childsensitive approach. Rigorous but child- sensitive investigation procedures will help to ensure that violence is correctly identified and help provide evidence for administrative, civil, child- protection and criminal proceedings. Extremecare must be taken to avoid subjecting the child to further harm through the prosess of the investigation.» Som man ser stiller FNs komité for barnets rettigheter gjennom sine kommentarer til art. 19 krav til at etterforskning i saker som gjelder barn blir håndtert av kvalifisert, utdannet personell. Det oppstilles krav til at det foreligger konkrete, tilpassede prosedyrer for etterforskningen og ikke minst stilles det krav til at man må utvise ekstrem forsiktighet i å ikke påføre barnet større skade gjennom etterforskningsprosessen. Ut fra ordlyden kan man også trekke at etterforskningen skal kunne fremskaffe informasjon som bidrar til at eventuelle nødvendige administrative og vernende tiltak blir satt i verk for å beskytte barnet. Skal man få til dette kreves det blant annet at politi og barnevern samarbeider. 48 Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (Lanzarote-konvensjonen) ble undertegnet av Norge 25. oktober Konvensjonen er enda ikke ratifisert, men gir likevel føringer for utforming av regler om avhør av barn i straffesaker. Det er særlig konvensjonens art. 30 om prinsipper, art. 31 om generelle beskyttelsestiltak, art. 34 om etterforskning, art. 35 om avhør av barnet og art. 35 om domstolsbehandling som er relevante. Flere av artiklene omtales senere i avhandlingen, men når det gjelder barnets beste heter det i art. 30, punkt 1: "Hver part skal ved lovgivning eller på annen måte treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at etterforskning og strafforfølgning gjennomføres på den måte som er best for barnet, og med respekt for dets rettigheter." I lovendringene til straffeprosesslovens 239 og 298 som kom høsten 2015 har vurderinger av hva som er barnets beste vært avgjørende for endringene. Dette fremgår klart av forarbeidene, Prop. 122L, side 6: 47 Prop 112L ( ) s. 21 og Bakketeig, Elisiv/ Berg, Mette/ Myklebust, Trond/ Stefansen, Kari: Barnehusevaluveringen del 1 (2012) s Prop 112L ( ) s. 22 og 23 17