Et gledelig ubehag. Jeg blir ofte rørt når jeg ser på tv. Ikke minst av realityserier. Ikke overraskende

Transkript

1 Tekst: Halvor Hanisch Foto: Håvard Jenssen/Mastiff Et gledelig ubehag Jeg blir ofte rørt når jeg ser på tv. Ikke minst av realityserier. Ikke overraskende likte jeg å se «Ingen grenser». Serien gjorde meg både glad og stolt, men ga meg også ubehag. Antakelig er jeg både lettrørt og litt banal. Jeg blir glad, beveget, nesten stolt, og kjenner meg stadig igjen i tv-serien «Ingen grenser». Samtidig gir serien meg en «uggen» følelse. Og det er jeg ikke alene om, flere rundt meg har gitt uttrykk for det samme. Utgangspunktet for denne artikkelen er i grunnen enkelt: Er ubehaget berettiget? Og: Betyr min ugne følelse at «Ingen grenser» er et «dårlig» program, et program som skader funksjonshemmede, deres interesser eller «vanlige» folks forståelse av funksjonshemmedes situasjon? Jeg skal forsøke å vise at svaret, slik jeg ser det, er et klart ja på det første spørsmålet, og et nesten like klart nei på det andre. La oss ta ubehaget først, som jeg tror særlig drives av to problematiske sider. 20

2 Problematisk I: Kryssklipping Kryssklippingen i «Ingen grenser» er etter mitt syn det mest problematiske. For å vise dette skal jeg gjøre noe som kanskje er litt dumt; jeg skal ta et eksempel: Kari Sangro Olestad, en jente med CP, som for mange har vært det sterkeste «møtet» i serien. I den tredje episoden intervjues Kari. Hun forteller åpent, klart og sterkt om mobbing og ensomhet, både i nåtid og i fortid. Hun forteller også på en måte jeg tror mange kan kjenne seg igjen i hvordan slike prosesser kan prege livet og påvirke; rett og slett hvem man er eller blir. Intervjuet klippes sammen med andre bilder, der Kari gradvis sliter seg videre. Disse bildene peker frem mot bildene i det siste programmet: Bestigningen av Snøhetta.. For å forstå poenget med denne kryssklippingen må vi se de to delene hver for seg: At hun blir mobbet og ekskludert er dårlig. Og det er de andres, altså medelevenes, naboenes, lærernes, og mange and res skyld. At hun besteg Snøhetta er bra. Og det er først og fremst Karis fortjeneste også dersom det kanskje ikke hadde skjedd på samme måte uten NRK og Lars Monsen. To fortellinger Begge historiene er både rørende og interessante. Problemet er bare at de i grunnen ikke har noe med hverandre å gjøre. For det første er det ikke slik at hun ble mobbet fordi hun ikke besteg fjell eller fordi jevnaldrende eller andre trodde at hun ikke kunne gjøre det. For det andre er det ikke selvfølgelig at den imponerende bestigningen av Snøhetta kommer til å endre dagliglivet, selv om jeg håper den synliggjør en styrke overfor dem som tidligere ikke har sett denne styrken. Det er også et problem at «skylden» ligger på ulikt sted i disse to historiene. Karis manglende tro på sine muligheter i fjellet, dvs. før programmet, kan kanskje sies å være hennes egen «skyld». I det minste er det slik det fremstilles i programmet. Slik er det selvsagt ikke når det gjelder mobbingen: Mobbing av funksjonshemmede barn og unge skyldes ikke barna selv, og heller ikke primært uvitenhet. Derimot skyldes det usikkerhet og negative følelser hos de vanlige barna, og uvillighet, latskap og manglende respekt hos de voksne som hverken hjelper aggressive eller forvirrede vanlige barn eller beskytter de uvanlige barna. Tilslører ansvaret Når programmet kryssklipper disse to historiene og binder dem sammen med melankolsk musikk, tilsløres tilskuernes personlige ansvar for (og bidrag til) diskrimineringen av funksjonshemmede. Det er nå en gang slik, hvis vi går ut fra at de prosessene som utestenger funksjonshemmede gjelder samfunnet som helhet, at de aller fleste av oss bidrar til disse prosessene og at vi har personlig moralsk ansvar for dem. Dette paradokset er egentlig noe av det mest interessante ved programmet: Det viser fram denne siden ved ulike ekskluderingsprosesser og avkler fordommer, samtidig som tilskuerne (som ellers i livet bidrar til den samme ekskluderingen) kan sitte igjen uten skyldfølelse. Problematisk II: Hva bør vi gjøre? Hva antyder «Ingen grenser» at funksjonshemmede mennesker burde gjøre? Hva vil det si at deltakerne sprenger sine egne grenser? La oss begynne med å si at det gjør de faktisk, på veldig imponerende måter. Imidlertid knyttes dette stadig tilbake til deltakernes «vanlige liv» til usikkerhet, ensomhet, stigmatisering og mange andre ting. Dette tyder jo på at det er en eller annen forbindelse, og det er veldig vanskelig å oppfatte at programmet antyder noen annen forbindelse enn den jeg allerede har nevnt: «Ingen grenser» antyder at funksjonshemmede, dersom de hadde presset sine fysiske grenser hardere, kunne hatt et bedre liv. I dette ligger det dessverre også en idé om at funksjonshemmedes problem er at de ikke prøver hardt nok. Hvis funksjonshemmede har så mange problemer i dagliglivet, med arbeidsliv, ensomhet, osv, og dette kan avhjelpes med å prøve hardere, er det vel åpenbart hva 21

3 som er feil med de funksjonshemmede som ikke har jobb eller er ensomme, ikke sant? Denne idéen en slags taus anklage eller mistanke jeg tror mange bærer på burde fylle oss med raseri. Heller fordreide enn ingen Litt enkelt kan man si at begge disse problemene gir fordreide historier av funksjonshemmedes liv, hvor funksjonshemningene forankres i kroppen, snarere enn i det sosiale. Denne forankringen er problematisk i seg selv det er ganske enkelt ikke slik det er, sosiale forhold er av stor betydning og den fritar flertallet i samfunnet fra et moralsk og politisk ansvar de ikke burde la seg friste til å løpe fra. Samtidig er det ikke gitt at fordreide historier skader funksjonshemmede eller arbeidet for økt innsikt i funksjonshemmedes situasjon. For å nærme oss dette må vi se på hvem seerne er og hvilke innsikter seerne kanskje kan få med seg. Hvem er seerne? La oss anta at 90 prosent av seerne er såkalt ikke-funksjonshemmede. Hvis det stemmer at serien har mellom én og 1,3 millioner seere, betyr det at den sees av 1,1 millioner ikke-funksjonshemmede. La oss deretter anta, siden fortellermåten er såpass fordreiende, at ni av ti seere lener seg tilbake og får bekreftet sin oppfatning av seg selv som «funksjonsfrisk» og som heldig. Kanskje kan vi til og med se på denne tilbakelentheten som noe veldig alvorlig. Slik for eksempel Stiftelsen Stopp Diskrimineringen gjør. I en kronikk anklaget Berit Vegheim programmet for å være et freakshow, som lar ikke-funksjonshemmede seere bekrefte sin egen normalitet: Tilskuerne får, godt hjulpet av produsentens pågående og nærgående grafsing i deltagernes følelsesliv, utløp for sitt behov for å la seg røre og bli berørt. Samtidig får seerne tilfredsstilt behovet for hemningsløs glaning, de får kjent på angsten for selv å bli slik, og gleden ved å vite at man er «normal» og egentlig ikke har noe å klage over. Ikke desto mindre er det sannsynlig at noen seere får sin forståelse beveget og litt endret. Hvis hver tiende seer etter å ha sett serien forstår litt mer av funksjonshemmedes situasjon, og resten beholder den forståelsen de hadde før de så den, er verden uendret bortsett fra at litt over hundre tusen mennesker forstår litt mer. Å stoppe opp ved ubehaget og kritikken av «Ingen grenser» ville være å ignorere dette. At en stor gruppe mennesker i vårt regneeksempel: 2 prosent av Norges befolkning får utvidet sin forståelse er for viktig til å ignoreres. Underholdnings-TV Noen vil kanskje likevel hevde at selve måten å fortelle på det kikkerperspektivet Vegheim peker på, den sentimentale musikken, den dvelende filmingen ved de «rare kroppene», slik at seerne skal minnes om deres egen «velsignet normale» kropp er så alvorlig at den ikke må bagatelliseres. Og det gjør jeg heller ikke. Tror jeg. For det er riktig at «Ingen grenser» er underholdnings-tv med en fortellermåte som er rettet mot «majoritetens utilfredsstilte kikkertrang og behov for bekreftelse på egen normalitet». Og annet kan man kanskje heller ikke vente i et samfunn som fortsatt er preget av gjennomgående ekskludering av funksjonshemmede. Fra den andre siden Men dette både kan og bør sees, også fra den andre siden: Hvis samfunnet er så preget av funksjonshemmede mekanismer, har mediene antakelig bare tre alternativer: 1. Fortellinger om funksjonshemmede som har en misvisende fortellermåte og ikke formidler annet enn tragedie og medynk (som Tiny Tim i Dickens juleeventyr, en tragisk liten figur som rører ved «normale» voksne og får dem til å finne igjen sin egen godhet). 2. Fortellinger om funksjonshemmede som har en misvisende fortellermåte, men likevel viser fram noe viktig om hvordan verden er. 3. Ingen programmer med fortellinger om funksjonshemmede. For meg er alternativ 2 det beste. Det er derfor jeg er oppriktig glad for «Ingen grenser», selv om over en million mennesker får formidlet underlige, villedende og delvis helt uakseptable forestillinger av hva som egentlig skiller funksjonshemmedes livssituasjoner fra andres. n 22