PALESTINA. Rapport Norges ulike statlige samarbeidsforhold med Israel En mangel på koherens i norsk Midtøstenpolitikk?

Transkript

1 FELLESUTVALGET FOR PALESTINA Rapport Norges ulike statlige samarbeidsforhold med Israel En mangel på koherens i norsk Midtøstenpolitikk? - En problematisering av mangel på koherens i norsk Midtøstenpolitikk gjennom å se på norsk-israelske samarbeidsforhold som bidrar til opprettholdelse av den israelske okkupasjonen av Det palestinske området Skrevet av Are Øverseth Blomfeldt, Alexandre Æbdallah Sandvik Lillerødberget og Elisabet Palerud 1

2 Sammendrag Hvert år gir norske myndigheter flere hundre millioner kroner i bistand til palestinske selvstyremyndigheter for oppbygging av institusjoner i en framtidig palestinsk stat. Samtidig går det store summer til den israelske okkupasjonsindustrien gjennom blant annet Statens Pensjonsfond Utlands investeringer i selskaper som er med på å opprettholde okkupasjonen av palestinsk land, og gjennom våpenhandel med israelsk våpen- og forsvarsindustri. Dette mener vi innebærer en viss mangel på koherens i norske myndigheters politikk. Denne rapporten har som mål å tydeliggjøre denne mangelen på koherens, og å se på årsakssammenhengen mellom konflikt/okkupasjon og norsk kapital. Vi har gjort dette ved å konsentrere oss om tre områder i Norges samarbeidsforhold med Israel på statlig nivå. Disse tre områdene er økonomiske investeringer, hovedsakelig gjennom Statens pensjonsfond utland, handel med våpen og annet militært utstyr, samt institusjonelt samarbeid. Vi ønsker å vise det vi mener er en sammenheng mellom konflikt og okkupasjon på den ene siden, og kapital i form av norske investeringer og våpenhandel på den andre. Rapporten er utarbeidet med støtte fra Norad gjennom rammeavtale for informasjonsarbeid. 2

3 Innhold Innledning.s 4 Kapittel 1: Norges forhold til Det palestinske området...s Innledning..s Politisk/diplomatisk...s Økonomisk.s Konklusjon.s 7 Kapittel 2: Økonomisk samarbeid Norge Israel...s Innledning...s Norske investeringer i israelsk økonomi...s Norske investeringer som ellers bidrar til å opprettholde okkupasjonen...s Konklusjoner og anbefalinger...s 15 Kapittel 3: Handel med våpen og annet militært materiell Norge Israel.s Innledning...s Eksport: Norsk eksport av forsvarsmateriell til Israel siden s Import: Norske anskaffelser av forsvarsmateriell fra Israel siden 2005.s Konklusjoner og anbefalinger.s 26 Kapittel 4: Institusjonelt samarbeid Norge Israel..s Innledning...s Premiering av militærtjeneste i Israel.s Technion Israel Institute of Technology..s Ben-Gurin University of the Negev s Hebrew University of Jerusalem.s Tel Aviv University.s Konklusjon..s 35 Konklusjoner og anbefalinger...s 36 3

4 Innledning Hvert år gir norske myndigheter flere hundre millioner kroner i bistand til palestinske selvstyremyndigheter for oppbygging av institusjoner i en framtidig palestinsk stat. Samtidig går det store summer til den israelske okkupasjonsindustrien gjennom blant annet Statens Pensjonsfond Utlands investeringer i selskaper som er med på å opprettholde okkupasjonen av palestinsk land, og gjennom våpenhandel med israelsk våpen- og forsvarsindustri. Dette mener vi innebærer en viss mangel på koherens i norske myndigheters politikk. Denne rapporten har som mål å tydeliggjøre denne mangelen på koherens, og å se på årsakssammenhengen mellom konflikt/okkupasjon og norsk kapital. Vi har gjort dette ved å konsentrere oss om tre områder i Norges samarbeidsforhold med Israel på statlig nivå. Disse tre områdene er økonomiske investeringer, hovedsakelig gjennom Statens pensjonsfond utland, handel med våpen og annet militært utstyr, samt institusjonelt samarbeid. Vi ønsker å vise det vi mener er en sammenheng mellom konflikt og okkupasjon på den ene siden, og kapital i form av norske investeringer og våpenhandel på den andre. På bakgrunn av det store omfanget i å kartlegge samarbeidsforholdet fullt ut har vi måttet begrense oss, og vår rapport dekker på langt nær alt. Vi har valgt ut noen tema og områder, og innenfor disse tatt for oss noen case som vi håper belyser den problemstillingen vi har framsatt. Det finnes ennå mye å gjøre research på både når det gjelder økonomiske investeringer/samarbeid, militært samarbeid og institusjonelt/forskningssamarbeid. I første kapittel har vi sett kort på Norges forhold til Det palestinske området. Dette for å gi et overblikk over de samarbeidsforhold den norske stat har med Det palestinske området, samt for å kontekstualisere norsk Midtøstenpolitikk og det vi mener er en mangel på koherens i denne sammenheng. Vi tar her for oss forholdet i et økonomisk og et politisk/diplomatisk perspektiv. Det andre kapittelet tar for seg Norges økonomiske forhold til Israel. Her ser vi på norske investeringer gjennom Statens Pensjonsfond Utland i hovedsakelig israelske selskaper som vi mener bidrar til å opprettholde den israelske okkupasjonen og den kritikkverdige menneskerettighetssituasjonen i Det palestinske området. Det tredje kapittelet ser på handel med våpen og annet militært utstyr mellom Norge og Israel. Her ligger fokuset på eksport av norsk forsvarsmateriell til Israel, samt import av israelsk forsvarsmateriell til Norge. Det fjerde og siste kapittelet i denne rapporten omhandler institusjonelt samarbeid mellom Norge og Israel. Her har vi sett på noen norske offentlige institusjoner og deres samarbeidsavtaler med israelske institusjoner. Vi ønsker å bruke denne rapporten som et grunnlagsdokument for videre kampanje- og informasjonsarbeid i framtiden, og håper også andre interesserte kan ha nytte av denne rapporten enten som et grunnlag for politisk kampanje- og informasjonsarbeid, eller som et grunnlag for videre research på temaet. 4

5 Kapittel 1: Norges forhold til Det palestinske området 1.1. Innledning Som nevnt i hovedinnledningen er det noen av Norges samarbeidsforhold med Israel som vi mener kan bidra til å styrke Israel som en okkupasjonsmakt som står i fokus i denne rapporten. For å bedre kunne kontekstualisere mangelen på samstemthet har vi også valgt å se kort på Norges forhold til Det palestinske området representert ved De palestinske selvstyremyndighetene. I denne delen vil vi derfor gi en kort oversikt over Norges forhold til Det palestinske området på et økonomisk og politisk/diplomatisk plan. Norge har lenge vært en av de viktigste bidragsyterne og støtte til de palestinske selvstyremyndighetene på ulike områder. Det har vært en historisk tradisjon å gi sin støtte til, og til tider spille en sentral rolle i, fredsforhandlinger og forsøk på å oppnå en selvstendig palestinsk stat side om side med Israel Politisk/diplomatisk Norge har spesielt siden forhandlingene opp mot den såkalte Osloavtalen i 1993 hatt et tett samarbeid på politisk/diplomatisk og bistandsnivå med palestinske representanter og selvstyremyndigheter. Norske myndighetspersoner, spesielt daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst og Terje Røed Larsen, var initiativtakere til at palestinske representanter(plo) og israelske myndigheter endelig møttes i hemmelige forhandlinger 1. Norge hadde opparbeidet et tillitsforhold til begge partene, på israelsk side gjennom et nært forhold mellom de sosialdemokratiske partiene i Norge og Israel. Begge innehadde regjeringsmakten da forhandlingene startet. Samtidig var det en stadig tettere kontakt med toppledelsen i PLO på bakgrunn av blant annet norsk deltakelse i UNIFIL i Libanon 2. Dette var den viktigste årsaken til at Norge kunne spille en såpass sentral rolle i forhandlingene i Avtalen ble undertegnet i Washington D.C. 13. september 1993, og var ment som en overgangsavtale som senere skulle føre fram mot en endelig fredsavtale og tostatsløsning for israelere og palestinere. Vi vet nå at det ikke gikk slik. Norge har allikevel hatt tette relasjoner til palestinske selvstyremyndigheter ved bruk av bistand og diplomati, særlig gjennom Norges lederposisjon i AHLC(Giverlandsgruppen se nedenfor). Norge er i følge Norad et av de få vestlige landene som er i dialog på embetsnivå med alle sentrale parter i regionen 3. Da Hamas vant over det regjerende Fatah ved det palestinske valget i 2006, var Norge en av de svært få landene i verden som offisielt anerkjente Hamas som rettmessig vinner av valget og som de nye palestinske lederne. 1 Store Norske Leksikon: 2 Ibid. 3 Norad fakta om Det palestinske området: Ibid. 43 Erik Norad Solheim, fakta om artikkel Det palestinske , området: Utenriksdepartementet: palestinske-området 5

6 I norske myndigheters offisielle posisjon for å løse konflikten mellom palestinerne og israelerne heter det at det på fredelig og diplomatisk vis må forhandles fram til en tostatsløsning 4. Engasjementet for en slik posisjon er og har alltid vært sterkt hos norske myndigheter 5. Det blir derfor også understreket viktigheten av en prosess for palestinsk statsbygging for at den norske posisjonen skal bli en mulighet. Dette har i de senere årene blitt mer og mer viktig, særlig med Salam Fayyad sitt statsbyggingsprosjekt de to siste årene. Fayyads prosjekt har igjen ledet opp mot palestinernes medlemssøknad til FN i september i Økonomisk Norge har lenge støttet De Palestinske Selvstyremyndighetene gjennom økonomisk bistand. Siden 2005 har norske myndigheter overført betydelige summer i bistand til Det palestinske området hvert år, og beløpet har stort sett økt for hvert år. Historisk utvikling siden : 2005: 477 millioner kroner 2006: 563 millioner kroner 2007: 622 millioner kroner 2008: 661 millioner kroner 2009: 629 millioner kroner 2010: millioner kroner Kilder: I 2010 var det samlete bistandsbeløpet til Det Palestinske området på millioner kroner 7. Budsjettstøtten, gitt gjennom Verdensbanken, var på 233 millioner norske kroner. Det setter Det Palestinske området på femteplass totalt over hvilke land som mottar mest bistandsmidler fra Norge i Mesteparten av støtten gikk til å sikre økonomisk utvikling og handel i tillegg til godt styresett. Institusjonsbygging er et prioritert område. I tillegg gikk midlene til å sikre utdanning, helse og sosial 4 Erik Solheim, artikkel , Utenriksdepartementet: 5 Stortingsmelding nr. 23( ), Utenriksdepartementet: 6 Norad fakta om Det palestinske området:

7 sektor, kostnader i Norge og uspesifisert Nødhjelp, samt miljø og energi 8. Historisk og politisk sett er bistanden til Det palestinske området basert på et ønske om å bidra til en palestinsk statsdannelse, noe som innebærer en tostatsløsning mellom palestinerne og israelerne(som nevnt ovenfor)(ibid.). Norge er også leder for den såkalte giverlandsforumet for Det palestinske området(ad Hoc Liaison Committee AHLC) 9. AHLC ble grunnlagt i oktober 1993 på bakgrunn av Osloavtalen i september samme år. Det første møtet ble holdt i november 1993 og ledet av daværende norske utenriksminister Johan Jørgen Holst. Gruppen består av 15 medlemmer, der EU og USA er co-sponsorer, i tillegg til at FN, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet deltar. Både de palestinske selvstyremyndighetene og den israelske regjeringen er en del av gruppen. Gruppen fungerer som en koordinator av bistand til det palestinske folket, og forsøker gjennom sitt virke å fremme dialog mellom donorer, De palestinske selvstyremyndighetene (PA) og den israelske regjeringen. Norske myndigheter har de siste årene lagt vekt på den alvorlige situasjonen for den palestinske befolkningen når det gjelder hvor mye bistand som går til De palestinske områdene 10. Det blir sett på som viktig å opprettholde bistanden, slik at alt ligger til rette for en framtidig selvstendig palestinsk stat i tråd med målsettingen om en tostatsløsning som løsning på konflikten. I februar 2012 overførte Norge 240 millioner kroner i budsjettstøtte til de palestinske selvstyremyndighetene (PA), noe som gjorde Norge til et av de første donorlandene som overfører sitt bidrag i Utenriksminister Jonas Gahr Støre oppfordret her andre land til å overføre sine bidrag så raskt som mulig for å opprettholde stabilitet i den palestinske økonomien Konklusjon Vi ser at Norge har hatt en tett kontakt og samarbeidsforhold med De palestinske selvstyremyndighetene gjennom de siste tiårene. Kontakten fikk for alvor en mer offisiell karakter med Osloprosessen og Osloavtalen i Siden den gang har Norge vært involvert i flere forsøk på fredsforhandlinger mellom de to partene. Norge har også fungert som en viktig støttespiller for palestinske myndigheters forsøk på å bygge opp en levedyktig og bærekraftig fremtidig palestinsk stat gjennom både politiske/diplomatiske bånd, og ikke minst gjennom direkte økonomisk bistand og som Local Development Forum: 10 Erik Solheim, artikkel , Utenriksdepartementet: 11 Pressemelding fra Utenriksdepartementet : Det norske representasjonskontoret i Det palestinske området, : Palestinian-authorities/ 7

8 leder av AHLC. Sett i tall lå palestinerne på 5. plass over de som mottok mest bistand fra Norge i 2001, et tall som har holdt seg forholdsvis stabilt (med noe økning) de siste årene. 8

9 Kapittel 2: Økonomisk samarbeid Norge Israel 2.1. Innledning I denne delen av rapporten rettes fokus mot norsk økonomisk samarbeid med Israel som på ulike måter bidrar til å opprettholde okkupasjonen av Palestina. Det er tatt utgangspunkt i de investeringene Statens pensjonsfond Utland har i selskaper som på ulike måter har sin aktivitet på okkupert område Norske investeringer i israelsk økonomi Statens pensjonsfond utland har pr aksjer i det israelske holdingselskapet CII (Clal Industries and Investments Ltd) til en verdi av kroner 12. CII eier 75 % av aksjene i det israelske selskapet Nesher Israel Cement Enterprises gjennom holdingselskapet Mashav Initiating and Development 13. Nesher produserer sement og har monopol over det israelske sementmarkedet. Selskapet selger mer enn 85 % av all sement som kjøpes i Israel. Prosjektet Who Profits from the Occupation skriver på sine nettsider at det derfor er sannsynlig at selskapet har bidratt med sement til muren, sjekkpunkter, bosetninger på Vestbredden og israelsk byggevirksomhet i okkuperte områder. I tillegg har selskapets sement blitt observert på byggeplasser i bosetninger på Vestbredden og i konstruksjonen av light railprosjektet i Jerusalem som binder bosetningsområdene i okkupert Øst- Jerusalem med sentrum av byen 14. Irske Project Clean Hands har avdekket at sement fra Nesher har blitt brukt i byggingen av boligblokker i den israelske bosetningen Har Homa utenfor Bethlehem. Project Clean Hands har fotografert sementsekker liggende på byggeplasser i bosetningen. Den jorda som blokkene ble bygget på var et av de siste skogområdene på Vestbredden, og var i tillegg et viktig naturreservat og rekreasjonsområde for palestinerne 15. Palestinerne kjenner denne jorda som Abu Ghneim-fjellet. Det ligger mindre en 2 km nord for Bethlehem, og har opp gjennom historien vært eid av palestinere fra Bethlehem, Beit Sahour, og landsbyene Um Tuba og Sur Baher. Da Israel okkuperte Vestbredden og Øst-Jerusalem i 1967 lagde de også nye grenser for Øst-Jerusalem slik at Abu Ghneim-fjellet ble inkludert der og tatt ut av Bethlehems grenser. I 2011 bodde det bosettere i Har Homa 16. I august 2011 ble det godkjent byggingen av 930 nye hjem i bosetningen. Det israelske innenriksdepartementet annonserte at minst 20 % av hjemmene ville være små slik at de passet for

10 unge familier 17. Det kan synes som om at israelske myndigheter legger opp til stabilitet og befolkningsvekst i Har Homa. Gjennom Nesher Israel Cement Enterprises Ltd. er CII ytterligere involvert i selskapsaktivitet på okkupert område. Nesher er deleier i Taavura Holdings Ltd. Taavura skriver på sine nettsider at en av deres hovedaktiviteter inkluderer import, markedsføring og service på kjøretøyer brukt til flytting av jord og byggevirksomhet fra Liebherr 18. Disse kjøretøyene har blitt brukt i konstruksjon av muren 19, noe som blant annet har skjedd ved den palestinske landsbyen Ni lin 20. Alle israelske mobiltelefontjenesteselskaper er kommersielt involvert i okkupasjonen gjennom å tilby tjenester til det israelske militæret og bosettere. Pr. august 2009 er det fire selskaper 21. Ifølge en rapport fra Verdensbanken fra februar 2008 var % av det palestinske markedet på israelske hender 22. Selskapene bruker den israelske kontrollen over de palestinske områdene til å utnytte de palestinske frekvensene og å tvinge sine tjenester gjennom på det palestinske området. I tillegg bygger selskapene infrastruktur, vedlikeholder eiendom og utstyr i israelske bosetninger, og tilbyr mobiltelefontjenester til bosetterne. Mange av disse områdene hvor selskapene har sin aktivitet er privat eid palestinsk land 23. I tillegg oppnår det israelske militæret store fordeler av å bruke mobilnettverkene. Ved å bruke dem til sin feltkommunikasjon kunne de erstatte sin uhåndterbare militærradioer med mindre utstyr som kunne sende og motta bilder fra felten og GPS-lokaliteter mellom soldater og enheter 24. Statens pensjonsfond utland har pr enten aksjer i alle disse selskapene, eller er indirekte involvert i disse selskapene gjennom å ha aksjer i selskaper som kontrollerer eller eier de israelske mobiltelefontjenesteselskapene 25. Statens pensjonsfond utland har pr blant annet aksjer i Cellcom til en verdi av kroner 26. Cellcom er et av de selskapene som også opererer på det palestinske markedet. Cellcom har satt opp 241 antenner og infrastruktur for telekommunikasjon på okkupert jord på Vestbredden. Disse installasjonene brukes til å forsyne både bosettere og palestinere med mobiltelefontjenester. For bosetterenes del har Cellcom salgs- og kundeservicekontorer i bosetningene Ariel, Mod in Illit, Beithar Illit, og Pisgat Ze'ev i okkupert Øst-Jerusalem. I Beithar Illit driver Cellcom et telefonsalgsprosjekt der ultraortodokse jøder fra bosetningen er ansatt. I tillegg oppnår Cellcom fordeler gjennom å være en av mange israelske mobiltelefontjenesteforsynere som er større Hollow land Israels architecture of occupation, av Eyal Weizman,

11 enn palestinske konkurrenter i det palestinske markedet 27. Okkupasjonsforholdene gir de israelske selskapene flere fordeler i konkurransen med de palestinske. Israelske myndigheter gir ikke tillatelser til palestinske selskaper for å sette opp antenner og infrastruktur for kommunikasjon i det som kalles område C etter Osloavtalen. Område C er under full israelsk kontroll og utgjør 59 % av Vestbredden, noe som gjør det praktisk umulig for palestinske tilbydere å tilby mobiltelefontjenester i mange områder av Vestbredden. I tillegg er den frekvensandelen som israelske myndigheter har tildelt de palestinske selskapene veldig begrenset. Dette begrenser rekkevidden og den generelle kvaliteten til de palestinske tilbyderne. Palestinere benytter seg isteden av israelske tilbydere, hvertfall utenfor de store palestinske byene. Cellcom, som ett av de fire selskapene, betaler heller ikke skatt til palestinske myndigheter for sin kommersielle aktivitet i det palestinske markedet. Dette er i strid med Osloavtalen 28. Den tidligere omtalte rapporten fra Verdensbanken 29 anslår at palestinske myndigheter årlig taper 60 millioner dollar i skatteinntekter på grunn av dette. I følge palestinske myndigheter gjør Cellcom og de andre selskapene reklameframstøt ovenfor potensielle palestinske kunder og selger aktivt sine tjenester til palestinske kunder selv om palestinske myndigheter ikke har lisensiert dette. Cellcom og de andre selskapene tjener også penger på at palestinere som bruker palestinske tilbydere må betale en viderekoblingsavgift på samtaler mellom palestinske fasttelefoner og mobiltelefoner, så vel som samtaler mellom mobiltelefoner som bruker palestinske tilbydere og israelske tilbydere. I tillegg er de palestinske selskapene avhengig av de dyre tjenestene til de israelske selskapene for alle internasjonale samtaler, for samtaler mellom Vestbredden og Gazastripen, og samtaler mellom ulike områder innenfor Vestbredden 30. Et av de andre mobiltelefontjenesteselskapene som Pensjonsfondet har investert i, Orange, har ved minst et tilfelle lagt forholdene til rette for at israelske bosettere skal kunne motta mobilsignaler. I 1999 klagde flere bosettere til det israelske militæret over dårlig signaler på sine mobiltelefoner idet de kjørte rundt en sving på hovedveien som gikk mellom Jerusalem og bosetningene i den nordlige delen av Vestbredden. Orange gikk med på å sette opp en antenne i området. Bosetterne mente en ås som lå ovenfor svingen var et fornuftig sted å sette opp antennen. Den sammen åsen hadde vært åsted for flere, usuksessfulle, forsøk på å opprette en bosetning. Åsen var eid av palestinske bønder fra landsbyene EIn Yabrud og Burka. Ifølge det israelske militæret var konstruksjonen av en mobiltelefonmast å se på som en sikkerhetssak, og kunne derfor skje på privat jord uten å få grunneiers tillatelse. Etter en forespørsel fra Orange koblet the Israel Electric Corporation åsen med elektrisitetsnettet og den nasjonale vannforsyneren koblet åsen til vannsystemet, tilsynelatende for å avhjelpe konstruksjonen av masten. På grunn av forsinkelser i oppsettingen av masten satte bosettere opp en falsk antenne i mai 2001 og fikk militær godkjenning for å leie inn en privat vakt 24 timer i

12 døgnet som skulle passe på den. Vakten flyttet inn i traileren ved masten og gjerdet av den omkringliggende åsen. Ikke lenge etter flyttet hans kone og barn inn og koblet hjemmet sitt til vannog elektrisitetsnettet som allerede var der. I mars 2002 fikk de følge av fem nye familier og utposten Migron var formelt etablert. Utposten vokste stadig og ble etter hvert Vestbreddens største utpost. I 2006 bestod den av 60 trailere og kontainere, som huset mer enn 42 familier. Det var infrastrukturen som allerede var der, som Orange hadde forespurt, som gjorde at utposten vokse 31. Shufersal er en supermarkedkjede med ulike avdelinger i flere bosetninger. Statens pensjonsfond utland har pr aksjer i Shufersal Ltd. til en verdi av kroner 32. Selskapet har bygget et handelssenter i Mishor Edomim, som er industrisonen i bosetningen Ma ale Adumim. Ma ale Adumim ligger øst for Øst-Jerusalem. Bosetningen oppnådde selv bystatus i 1991, og med sine innbyggere i 2011 er bosetningen Israels 3. største 33. Den israelske fredsorganisasjonen Peace Now mener Ma ale Adumim kommer til å kutte forbindelsen mellom Øst- Jerusalem og resten av Vestbredden. Peace Now mener derfor bosetningen er med å true den territorielle kontinuiteten til en framtidig palestinsk stat 34. Shufersal har også en filial i bosetningen Gilo i Øst-Jerusalem. En av selskapets underkjeder har filialer i flere bosetninger, blant annet Modi in Illit og Ariel. Shufersal selger også produkter som er produsert under selskapets eget navn i industrielle soner som selskapet har bygd inne i flere bosetninger. Et eksempel på dette er Shufersals salg av ris, bønner og linser som kun pakkes av Maya Foods i Mishor Edomim. Et annet eksempel er vaskeprodukter som produseres i industrisonen Barkan, som også ligger i en israelsk bosetning 35. Felles for Nesher Israel Cement Enterprises, Cellcom og Shufersal er at de alle kontrolleres av ulike holdingselskap som inngår i IDB Group, et konglomerat av israelske og internasjonale selskaper 36. Et konglomerat er en kombinasjon av to eller flere selskaper som er engasjert i forskjellige bransjer men som faller innenfor samme selskapsstruktur. Vanligvis består det av et moderselskap og flere datterselskap 37. IDB Group består av flere holdingselskaper som eier deler av eller hele egne selskaper. Et av holdingselskapene, det israelske DIC (Discount Investment Corporation Ltd), eier 49% av Cellcom og 48% av Shufersal. DIC investerer i innenlandske selskaper som er industriledende eller i eksportorienterte selskaper med et sterkt vekstpotensiale. Cellcom er den største mobiltelefonoperatøren i Israel, mens Shufersal er den største matvarekjeden i Israel 38. CII (Clal Industries and Investements) eier 75% av Nesher Israel Cement Industries. CII er et av Israels ledende investeringsselskap, og har eierskap i selskap som er ledende i sitt respektive marked, så som Nesher 31 Hollow land Israels architecture of occupation, av Eyal Weizman,

13 Israel Cement Industries 39. IDB Holdings Corporation Ltd er moderselskapet som eierne kontrollerer alle aktivitetene til IDB Group gjennom 40. Statens pensjonsfond utland har pr aksjer i IDB Holdings Corporation Ltd til en verdi av kroner Norske investeringer som ellers bidrar til å opprettholde okkupasjonen Statens pensjonsfond utland har pr aksjer i det irske selskapet CRH PLC (Cement Roadstone Holdings) til en verdi av kroner. Når det gjelder irske selskaper spesielt er det er i dette selskapet Pensjonsfondet har aksjer med høyest verdi november 2010 kom nyheten om at Pensjonsfondet har kjøpt 3% av aksjene i CRH, Pensjonsfondet er dermed en av de største bidragsyterne til selskapet 43. CRH er en byggematerialgruppe. CRH eier 25 % av aksjene i Nesher Israel Cement Enterprises gjennom Mashav Initiating and Development, se ovenfor. I forbindelse med kjøpet av aksjene sa konsernsjef Liam O Mahony at investeringen er i tråd med strategien til vår byggemateriellavdeling det representerer et skritt i den europeiske byggemateriellavdelingens strategi om å bygge sterke markedsposisjoner innenfor ledende byggemateriell i utvalgte europeiske og relaterte markeder mot øst 44 (min oversettelse). IPSC (Ireland-Palestine Solidarity Campaign) og den irske avdelingen av Amnesty International har krevd svar fra CRH på om sement fra Nesher blir brukt som råmateriale til muren. CRH innrømte etter hvert i møter med Amnesty at sement fra Nesher etter all sannsynlighet brukes til konstruksjon av muren 45. IPSC mener at på bakgrunn av at dommen mot muren fra den internasjonale straffedomstolen har fått stor mediaoppmerksomhet og at flere rettighetsgrupper har krevd at CRH skal deinvestere fra Nesher, kan ikke CRH hevde at de ikke er klar over følgene av sine investeringer. Da konstruksjonen av muren begynte hadde CRH ingen moralske eller juridiske spørsmål rundt sitt eget bidrag, selskapet søkte heller ikke å deinvestere fra Nesher. Selv ikke da den internasjonale straffedomstolen dømte at muren var i strid med internasjonal lov og måtte demonteres, trakk CRH sin finansielle støtte til prosjektet. IPSC konkluderer med at selv om CRH ikke står for byggingen av muren selv så gjør de seg skyldig i menneskerettighetsbrudd gjennom å forsyne prosjektet med hovedråmaterialet

14 Statens Pensjonsfond Utland har pr aksjer i det franske selskapet Veolia Environment SA til en verdi av kroner 47. Selskapet har aktivitet innenfor vannforsyning, søppelhåndtering, energi og transporttjenester i Israel gjennom Veolia Environment Israel, som det franske selskapet har full kontroll over. Veolia Environment SA har 5 % eierandel i CityPass konsortiet, som har kontrakten for å operere light rail-prosjektet i Jerusalem. Light rail-systemet skal forbinde Vest-Jerusalem med de israelske bosetningene rundt, blant annet i okkupert Øst-Jerusalem. I tillegg eier Veolia 80 % av Connex Jerusalem, selskapet som opererer vognene. I 2010 erklærte Veolia at selskapet ville selge aksjene sine i CityPass og 80 % av sine aksjer i Connex Jerusalem. Men, i desember 2011 var dette ennå ikke gjennomført 48. Veolia Israels konserndirektør Arnon Fishbein kommenterte på Veolias forsøk på å selge sine aksjer i prosjektet : Det var press innad i Veolia, fordi det er mange i gruppen som mener selskapet mistet mange kontrakter på grunn av prosjektet. På den ene eller andre måten vil vi ikke forlate en kontrakt midt i.vi gjorde en forretningsavtale. Hvis den godkjennes vil vi gjerne gjennomføre den. Light rail-prosjektets første linje forbinder Vest-Jerusalem med de israelske bosetningene Pisgat Ze ev og French Hill i Øst-Jerusalem. Linjen går blant annet gjennom det palestinske nabolaget Shuafat, og har der konfiskert to tusen kvadratmeter med areal fra Shuafatinnbygger Mahmoud al-mashni. Bosetningene på Vestbredden og anneksjonen av Øst-Jerusalem er ulovlige ifølge internasjonal lov. Denne statusen har blitt bekreftet gjentatte ganger av opptil flere FN-resolusjoner og rådgivende uttalelse fra 2004 fra den internasjonale domstolen som gjelder Israels mur på Vestbredden. Veolia har også engasjert Ove Bring, en pensjonert professor i internasjonal rett, for å få en uttalelse fra ham om light rail-prosjektet. Bring konkluderte med at siden okkupasjonen er ulovlig etter internasjonal rett kan light rail-prosjektet også bli sett på som sådan

15 2.4. Konklusjoner og anbefalinger Statens pensjonsfond utland bidrar med sine investeringer til å opprettholde den israelske okkupasjonen av Palestina. Det norske økonomiske samarbeidet må avsluttes fordi det bidrar til å opprettholde en folkerettstridig okkupasjon. Det er viktig å starte deinvesteringene i den israelske økonomien et sted. Etter de modige deinvesteringene som allerede er gjort kan Norge fortsette å være en fornuftig deinvesteringsaktør. Clal Industries og CRH er henholdsvis eier og har investert i Nesher. Sement fra Nesher brukes etter all sannsynlighet til å bygge muren. 80 % av muren ligger på palestinsk land, den fratar bønder deres livsgrunnlag og gjør hverdagen svært vanskelig for mange palestinere. Muren er også blitt avgjort som folkerettsstridig av den internasjonale domstolen. I tillegg brukes sement fra Nesher i byggingen av ulovlige israelske bosetninger på Vestbredden november 2010 foregikk Russel Tribunal on Palestine med tema Corporate Complicity in Israel s Violations of International Human Rights Law and International Humanitarian Law. Ledende menneskerettighetsadvokat Michael Mansfield konkluderte med at aktivitetene til CRH i okkupert Palestina er moralsk forkastelige og utsetter selskapet for juridisk ansvar på bakgrunn av disse lovbrudd 50. Det anbefales at Pensjonsfondet deinvesterer fra Clal Industries og CRH med den begrunnelse at investeringene i selskapene gjør at pensjonsfondet oppnår fortjeneste gjennom konstruksjon av den ulovlige muren og bygging av ulovlige bosetninger. Det anbefales at Statens pensjonsfond utland deinvesterer i Cellcom og Orange med den begrunnelse at det begrenser palestinernes muligheten til å bygge opp en selvstendig økonomi med en mobiltelefontjenestetilbyder.. Det anbefales også at Pensjonsfondet deinvesterer i de to selskapene fordi selskapene forsyner det israelske militæret med mobiltelefontjenester og dermed bidrar til okkupasjonens logistikk, og fordi selskapene har bygd infrastruktur på okkupert palestinsk land. Det anbefales at Statens pensjonsfond utland deinvesterer i Shufersal med den begrunnelse at det begrenser palestinernes mulighet til å bygge opp en selvstendig økonomi selskap for produksjon av dagligvarer. Det anbefales også at selskapet deinvesterer i selskapet fordi selskapet har bygd infrastruktur på okkupert palestinsk land. Det anbfales at Statens pensjonsfond utland deinvesterer i Veolia Environment SA med den begrunnelse at selskapet eier Veolia Environment Israel, som har bygget kollektivtransportinfrastruktur til ulovlige bosetninger. I tillegg anbefales det at Statens pensjonsfond utland denivesterer fordi Veolia Environment Israel bygger infrastruktur på okkupert område

16 Det anbefales at Statens pensjonsfond utland deinvesterer i IDB Group med den begrunnelse at konglomeratet eier flere selskap som operer på okkupert området. Til slutt anbefales alle deinvesteringene med den begrunnelse at det er forbudt ifølge Genévekonvensjonen for en okkupasjonsmakt å flytte egen sivilbefolkning til det området den okkuperer, og det er også forbudt for okkupasjonsmakten å ødelegge fast eiendom som individuelt eller kollektivt tilhører privatpersoner, staten eller offentlige institusjoner 51. De israelske selskapenes bidrag har vært nødvendig for å opprettholde den flyttingen av egen sivilbefolkning som innflyttingen av israelske bosettere representerer. I tillegg har selskapene ødelagt palestinsk jord for å opprettholde sin aktivitet gjennom bygging av muren eller konstruere mobiltelefontjenestemaster. 51 Lovdata.no: 16

17 Kapittel 3: Handel med våpen og annet militært materiell Norge - Israel 3.1. Innledning For videre belyse det vi mener er en viss mangel på samstemthet i norsk Midtøstenpolitikk, vil vi i dette kapittelet se nærmere på Norges samarbeidsforhold med Israel når det gjelder handel med forsvarsmateriell. Som en avgrensning vil vi her konsentrere oss spesielt om norsk import av forsvarsmateriell fra Israel, enten direkte eller indirekte, samt gi en oversikt på hva som har skjedd på eksportfronten de siste ti årene. Vi ikke har eksportert forsvarsmateriell til Israel på over ti år, men vi importerer stadig materiell fra landet. Dette kan forklares med at Norge opererer med et strengt kontrollsystem for eksport av strategiske varer og tjenester, mens det per dags dato ikke eksisterer en slik kontroll på import av strategiske varer og tjenester. Ved blant annet import støtter vi også den israelske våpen- og forsvarsindustriens kapital, noe som igjen er med på å støtte Israel som en krigsog okkupasjonsmakt. Dette mener vi samsvarer dårlig med Norges offisielle Midtøstenpolitikk, hvor fokuset ligger på å bygge opp under en fredelig og bærekraftig tostatsløsning på konflikten mellom palestinere og israelere Eksport: Norsk eksport av forsvarsmateriell til Israel siden 2002 Generelt om norsk eksportkontroll når det gjelder strategiske varer og tjenester I Retningslinjer av 28. februar 1992 for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av våpen, militært materiell, samt teknologi og tjenester for militære formål står det at utgangspunktet for eksportreguleringen er en formulering i Regjeringens erklæring av 11. mars 1959: «Det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig. 52» Stortingets vedtak på bakgrunn av dette: «Stortinget tar til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt frem. Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurdering må etter Stortingets mening være avgjørende for om eksport skal finne sted. 53» 52 Stortingsmelding nr. 25( ), vedlegg 4: 53 Stortingsmelding nr. 25( ), vedlegg 4: 17

18 I 1997 ble det enstemmig tilslutning i Stortinget til en presisering om at Utenriksdepartementets vurdering av disse forholdene omfatter en vurdering av en rekke politiske spørsmål, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter 54. Retningslinjene inneholder 9 kapitler og er veiledende for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av våpen, militært materiell, teknologi og tjenester for militært formål. Kapittel 2 inneholder en kategorisering av landgrupper og varegrupper for å lette behandlingen av lisenssøknadene. Landgruppe 1 består av de nordiske land og NATOs medlemsland, i tillegg til andre land som kan godkjennes av departementet. Landgruppe 2 består av land som befinner seg i et område hvor det er krig og krig truer, land hvor det er borgerkrig eller land hvor omhyggelig vurdering tilsier at eksport av våpen og militært materiell ikke bør finne sted, samt land som rammes av en boikottbeslutning av FNs Sikkerhetsråd eller andre tiltaksregimer som Norge har sluttet seg til. Landgruppe 3 består av land utenfor gruppe 1 og 2 som Norge ikke selger våpen/ammunisjon til, men som kan motta annet materiell. Norge krever kun sluttbrukererklæringer ved salg av forsvarsmateriell til ikke-nato-land. En sluttbrukererklæring er et bindene juridisk dokument som sikrer at våpen og materiale ikke blir solgt videre av landet som Norge eksporterer til. Dette for å forhindre at norsk forsvarsmateriell blir reeksportert utenfor vår kontroll. Norge begrunner det faktum at de ikke krever sluttbrukererklæring av for eksempel USA og andre Nato-allierte med at handel med disse landene må være basert på tillit. Dette hindrer ikke at flere Nato-land, deriblant USA, krever sluttbrukererklæringer ved salg til andre Nato-land. Man har også to varekategorier når det gjelder våpen og militært utstyr. Varekategori A består av våpen, ammunisjon og visse typer militært materiell. Varekategori B består av annet materiell, konstruert eller modifisert for militært formål. Det er i tillegg åtte kriterier i vedlegg til retningslinjene av 28. februar 1992 som ligger til grunne for behandling av søknad om eksportlisens, og hvorvidt det skal gis godkjennelse eller avslag på søknadene. Disse ble lagt til i Eksportkontrolloven i 2009 og inngår i EUs felles holdning til våpeneksport 55. Kriteriene er rettslig bindende for Norge: 1. Respekt for medlemsstatenes internasjonale forpliktelser, særlig sanksjoner som er vedtatt av FNs Sikkerhetsråd eller Den europeiske union, avtaler om ikke-spredning og andre emner, samt andre internasjonale forpliktelser. 2. Respekt for menneskerettighetene og internasjonal humanitærrett i den endelige bestemmelsesstaten. 54 Ibid. 55 Stortingsmelding nr. 25( ), kapittel 4. Eksportkontrollregelverket: Utenriksdepartementet; Reviderte retningslinjer for våpeneksport, : 18

19 3. Den innenrikspolitiske situasjonen i den endelige bestemmelsesstaten som følge av eksisterende motsetninger eller væpnede konflikter. 4. Bevaring av regional fred, sikkerhet og stabilitet. 5. Den internasjonale sikkerheten i medlemsstatene og territorier der de eksterne forbindelser er en medlemsstats ansvar, samt den nasjonale sikkerheten i vennligsinnede og allierte land. 6. Kjøperlandets atferd overfor verdenssamfunnet, særlig med hensyn til landets holdning til terrorisme, hvilke allianser det har inngått, og respekten for folkeretten. 7. Risiko for at den militære teknologien eller det militære utstyret skal bli ulovlig omsatt i kjøperlandet eller reeksportert på ugunstig vilkår. 8. Forenlighet mellom eksporten av militær teknologi eller militært utstyr, og mottakerlandets økonomiske og tekniske evne, samtidig som det tas hensyn til at det er ønskelig at stater kan dekke legitime sikkerhets- og forsvarsbehov med minst mulig innsats av menneskelige og økonomiske ressurser til våpen 56. Kriteriene gjenspeiler artikkel 2 i EUs felles holdning om våpeneksport(2008/994/cfsp), som Norge har sluttet seg til 57. Disse kriteriene er viktige og er med på å danne grunnlaget for vurdering om det skal gis godkjenning eller avslag på eksportlisenssøknadene. Den norske eksportkontrollens rolle når det gjelder eksport av militært materiale til Israel Det ovenstående viser at det må gjøres en grundig vurdering av de politiske forholdene i området/staten det skal eksporteres våpen til før en godkjennelse av eksport skal finne sted etter gjeldende retningslinjer og bindende vedtak. Norge har det siste tiåret strammet kraftig inn når det gjelder eksport av forsvarsmateriell og tjenester til Israel. Siden 2003 og fram til 2011 har alle søknader om eksportlisens til Israel på forsvarsmateriell og tjenester fått avslag fra Utenriksdepartementet(UD). UD har hittil ikke ønsket å offentliggjøre de spesifikke grunnene til hvorfor det har blir gitt avslag på disse søknadene 58, fordi de mener at dette kan ødelegge for mye for norske bilaterale forhold til Israel og andre land avslagene gjelder 59. Før 2004 ønsket UD heller ikke å rapportere om hvilke land som fikk avslag på søknad om eksportlisens for norsk krigsmateriell. Dette endret seg imidlertid fra 2004 etter press fra fredsbevegelsen og en flertallsmerknad fra Stortingets Utenrikskomité 60. I de årlige Stortingsmeldingene om eksport av forsvarsmateriell fra Norge, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningsarbeid, henviser Utenriksdepartementet til de gjeldende retningslinjer som ligger til grunn for det norske eksportkontrollsystemet. Ser vi på 2010 som et eksempel, så er avslag på eksportlisens i Stortingsmelding 25 ( ) begrunnet i 56 Stortingsmelding nr. 25( ), vedlegg 4: 57 Ibid. 58 Norges Fredslag : 59 Harang, Alexander 2006: Norsk våpenhandel med Israel, artikkel i Le Monde Diplomatique: 60 Ibid. 19

20 ovennevnte retningslinjer og forskrifter, med spesiell henvisning til kriteria 1,2,3,4 og 7 i Utenriksdepartementets kriterier, jf. Vedlegg A til retningslinjer av 28. februar 1992(se ovenfor). Selv om UD har en problematisk opplisting av avslag og grunnlag for avslagene i sin stortingsmelding fra 2010, så kan man se litt nærmere på avslagsrapporteringen gjort av EU-land for samme året for å få et bedre innblikk i hvordan avslagene begrunnes. EU-landene rapporterer inn sine innvilgede eksportlisenser hvert år, i tillegg til alle lisensavslag. Hvis vi ser på 2010 som et eksempel ser man at 19 EU-land rapporterte inn til sammen 808 innvilgede lisenser til Israel med en samlet verdi på Euro(om lag 860 millioner norske kroner) 61. Samtidig ble det samme året gitt avslag på 20 eksportlisenser til Israel. Disse avslagene hjemles i EUs åtte kriterier for nekt av eksport av våpen til et land, og må oppgis i rapporteringen til EU over avslagene 62. Dette er de samme kriteriene som blir brukt av UD(se ovenfor). Ser man på rapporteringen til EU på de 20 avslagene og dertil grunnlag, så finner man følgende fordeling av hvilke kriterier som ligger til grunn i avslagene: Kriterium 2(respekt for menneskerettigheter) var begrunnelse for 10 av avslagene, kriterium 3(innenrikspolitisk situasjon og væpnet vold) var en av begrunnelsene for 11 av avslagene, kriterium 4(regional stabilitet og rustningskappløp) var begrunnelse for 9 av avslagene, og kriterium 7(våpen på avveie) var begrunnelse for 3 av avslagene. Flere av avslagene har som man ser blitt begrunnet i minst en eller flere av kriteriene 2, 3, 4 og 7. Disse kriteriene går også igjen i UDs oversikt over begrunnelse for avslag gitt på eksportlisens til blant annet Israel i 2010(se ovenfor). Denne statistikken gir et litt mer spesifikt bilde på hva som ligger til grunne for avslag på eksportlisens til Israel. Det kan tyde på at faktorer som menneskerettighetssituasjon, innenrikspolitisk situasjon og mulighetene for væpnet vold, samt regional stabilitet er viktige hensyn som har blitt tatt når det har blitt gitt avslag både i Norge og hos en del EU-land. Israel er et land som lenge har befunnet seg i en til tider voldelig konflikt med palestinerne. Denne konflikten tok seg kraftig opp i 2000 med den andre intifadaen, samt opptrapping av militære aksjoner og handlinger fra Israels side på Vestbredden de påfølgende årene. I 2008/2009 gikk Israel inn på Gazastripen med full militær styrke i en krig som varte i tre uker, og som var den kraftigste israelske militære aksjonen mot palestinerne på mange år. Dette er forhold som har vært kritisert av norske myndigheter de siste årene 63, og som også faller uheldig ut for Israel sin del med hensyn til flere av kriteriene ovenfor. 61 Norges fredslag, notat fra 14. Mars 2012: 18-om-vapenhandel-med-israel 62 Ibid. 63 Dagbladet 28. desember 2008: Aftenposten 3. januar 2009: html#.T1Svv5jbqjI Aftenposten 3. januar 2009: 20

21 Det i påpekes i stortingsmeldingene at avslag på søknad om eksportlisens ikke innebærer et generelt forbud mot eksport av forsvarsmateriell til vedkommende land, fordi det norske eksportkontrollsystemet ikke opererer med lister over land som enten kan eller ikke kan motta forsvarsmateriell fra Norge. Unntaket her er «gjennomføring av bindende embargovedtak fattet av FNs sikkerhetsråd eller andre tiltaksregimer som Norge har sluttet seg til» 64. Smutthull og unntak fra regelverket som kan medføre at norske våpen og forsvarsmateriell havner hos Israel Selv om det per dags dato ikke blir gitt godkjennelse til å eksportere våpen og annet forsvarsmateriell direkte fra Norge til Israel, så betyr ikke dette at det er en absolutt garanti for at norske våpen og våpendeler ikke er i bruk i det israelske forsvaret i dag. Norge er gjennom eierskap i våpenfabrikker i utlandet involvert i eksport av våpen og materiell til Israel. Et eksempel er eierskapet i ammunisjonsfabrikken Nammo på Raufoss som staten eier 50% av. Nammo har igjen et datterselskap i USA, Nammo Talley, som produserer blant annet våpenet M72, som lenge har vært i bruk i det israelske forsvaret 65. Siden dette selskapet ligger i USA er det unndratt det norske regelverket for eksport, og det er dermed fritt fram å eksportere til land som Israel. Norges største kunde på våpeneksportsiden er USA, og som nær NATO-alliert av Norge, et land som kan kategoriseres under Landgruppe 1(se ovenfor), trengs det ingen sluttbrukererklæringer på eksport av forsvarsmateriell her. Dette igjen medfører at USA igjen står fritt til å reeksportere materiell anskaffet fra norskeide selskaper, for eksempel Nammo Talley. Israel er et av USAs nærmeste allierte og det er kjent at det amerikanske forsvaret leverer våpen til det israelske forsvaret 66. Det er derfor lett å tenke seg at våpen og materiell som er produsert av et norskeid selskap i utlandet kan havne videre til Israel via USA. På denne måten tjener den norske stat indirekte penger på våpeneksport til Israel. Vi er glade for at Norge her hjemme praktiserer en forholdsvis streng eksportkontroll når det gjelder våpen og annet militært utstyr. Allikevel finnes det fremdeles noen smutthull i regelverket. Vi vil på bakgrunn av dette argumentere for at norsk eksportkontroll og regelverk bør strammes ytterligere inn når det gjelder krav for sluttbrukererklæringer ved eksport av våpen, og at det bør bli obligatorisk med sluttbruker-erklæringer også ved salg til Nato-allierte. 64 Stortingsmelding nr. 25( ), kapittel 9.11: 65 NRK Brennpunkt 10. februar 2009: Dagbladet 14. februar 2009: 21