Misjonsblad Tema: India MAGASINET. Utdanning. Utvikling. Utrustning

Transkript

1 MAGASINET Misjonsblad Tema: India Utdanning Utvikling Utrustning

2 LEDER 2 MAGASINET Innhold: Leder: 15 år i India Den lille familien Jesus vår modell I jungelens riket Medarbeider mot alle odds Bli fadder Utgiver: Sentermenigheten Redaktør: Ole Bjørn Urne Design og layout: Steve Marshall Trykk: Renessanse Media, Asker Snuoperasjon Fattigdommen har vonde og ødeleggende konsekvenser for mennesker som er fanget i denne fellen. Det fører til en negativ spiral av nød, sult, sykdom og bryter også mennesket ned. Ikke sjelden kan det føre til samfunnsmessige problemer som økt vold og kriminalitet. Disse mennesker trenger mer enn bare trøstende ord - de trenger en snuoperasjon. I Sentermenighetens nye misjonsblad Ut ønsker vi å presentere vårt misjonsarbeid i India og andre land hvor vi er engasjert for å formidle frelsesbudskapet om Jesus og om en ny start for mennesker. Gjennom fadderbarn prosjektet Skap en Forandring og misjonsarbeidet for øvrig, ønsker vi å skape en varig forandring i menneskers liv som vil reversere den negative trenden som fattigdommen fører med seg. Arbeidet handler om: Utdanning - for barn som kan gi dem nye framtidsutsikter med mulighet for jobb eller videre utdanning, slik at de kan oppnå sitt potensiale som mennesker. Utrustning - for pastorer og evangelister slik at de kan formidle frelsens budskap og bygge opp der det er brutt ned. Utvikling - å gi mennesker tilgang til ressurser, f.eks. mikrolån og vannboring, som bidrag til økonomisk framgang og en positiv menneskelig utvikling. På samme måte som ett lite såkorn kan skape stor vekst for en bonde, kan en liten innsats føre til en stor forandring for et fattig barn eller en voksen i et land som India. Vi må så for å høste. På samme måte må vi investere i et liv for å se at det bærer frukt. Det handler om å gjøre det.

3 Mitt møte med slummen og de fattige rystet meg så kraftig at... jeg ville aldri reise tilbake 15 år i India Tekst: Ole Bjørn Urne Første gangen jeg var i India, ble en ubehagelig opplevelse for meg. Det ble et kultursjokk som jeg ikke hadde forberedt meg på. Jeg hadde i mange år arbeidet med folk med rusproblemer i Norge, så jeg tenkt jeg var godt rustet til å møte fattigdommen i India. Tilbake igjen: Ole Bjørn og Anna Beth Urne få en tradisjonelle Indisk velkomst Der tok jeg skammelig feil. Mitt møte med slummen og de fattige rystet meg så kraftig at da jeg reiste hjem, var jeg helt klar på at jeg ikke ville reise tilbake. Alle inntrykkene som hadde festet seg i sinnet mitt, var så sterke og følelsesmessig uovervinnelige der og da at jeg så ingen løsning på problemene. Gud hadde et svar Heldigvis er det slik i eventyrene at fortellingen som oftest ender lykkelig til slutt. Vårt misjonsarbeid er ikke et eventyr, det er heller ikke avsluttet, det er bare i sin begynnelse, men min frustrasjon fikk en lykkelig slutt. Gud talte til meg og sa: «Du kan ikke hjelpe alle i India, men du kan hjelpe noen. Se etter den ene og gjør noe for den». Det var jo akkurat slik vi begynte på gaten i Oslo med å oppsøke narkomane. Vi bygget kontakt med den ene og når de var klare for å bli hjulpet, hadde vi et rehabiliteringsopplegg å tilby dem. Det var en langsiktig oppfølging av hver enkelt, og det gav resultat. Min frustrasjon var blitt forvandlet til en brennende ønske om å hjelpe de fattige som ikke hadde noe håp for fremtiden. Visjonen var klar. Vi skulle se den ene, og hjelpe den. Når Gud får komme til med sine tanker og sin strategi, da er alt mulig. Da kan noen fisker og noen brød mette tusenvis av mennesker når det blir velsignet av Han og gjort på Guds måte. Vi må gjøre det lille vi kan, så gjør Gud det som er umulig for oss, slik bare Gud kan. En luthersk prest ble Åndsdøpt På den første turen til India, ble en luthersk prest som var tolk, døpt i Den Hellige Ånd. Han ble vår kontaktmann de første årene. Han introduserte oss til forskjellige pastorer gjennom pastorseminarene vi hadde. Det tok oss noen år før vi hadde bygget et vennskap mellom noen av pastorene. Disse ble våre nøkkelpersoner for det videre arbeidet. Mesteparten av disse pastorene var fattige og helt i begynnelsen av sin pastortjeneste. For å høste, må det såes Vårt mandat og kall fra Gud var å se den ene og forvente at såkornet, Guds ord, ville forvandle den ene og gi en stor høst. En bonde må ikke i første omgang konsentrere seg om høsten. Høsten kommer 3

4 LEDER 4 15 år i India som et resultat av at bonden er nøye med våronna. Han må pløye og stelle jorden og så gode såkorn. Resten går av seg selv, så lenge jorden får tilstrekkelig med vann, sol og varme. Det er såkornet som til syvende og sist avgjør størrelsen på bondens høst. Så vårt motto ble: «tren opp pastorer/evangelister, besøk landsbyer med drama og sang, og ikke minst må vi vise vår nestekjærlighet i praksis». Visjonen ble utvidet Etter en tid fikk vi et innblikk i noen av de viktigste problemene i landsbyene. Det skapte utfordringer og vår horisont ble utvidet fra å se den ene til å se behov i noen landsbyer. Dette var utfordringer som vi følte var i Guds plan og i Hans hjerte. Igjen måtte vi minne oss selv på at vi kunne ikke hjelpe alle Indias en milliard to hundre millioner mennesker, og heller ikke alle de hundre tusener av fattige landsbyer som er i India. Vi måtte igjen minne oss på å se den ene. Hva var Guds strategi? Hjelpe fattige pastorer til å slippe å bekymre seg for hvordan de kunne tjene seg noen Rupees så familien kunne få mat. Vi kunne støtte han så mye økonomisk at han slapp å tenke på det, og i stedet kunne bruke sin tid og sine krefter til det Gud hadde kalt ham til: å forkynne evangeliet i sin landsby og i de mange unådde landsbyene. Vi så også viktigheten av å hjelpe med rent vann i noen landsbyer. Rent vann trengs i svært mange landsbyer. Brønnboring ble en viktig kjærlighetshandling. Nå kunne hele landsbyer få nyte godt av rent vann. Han tok utfordringen... Emmanuel er en mann som det står respekt av. Han var elektro ingeniør men i sin beste alder sluttet i sitt arbeide og fikk utbetalt sin pensjon på forskudd. Han var så grepet av å hjelpe de fattige så han bygget en kirke i en fattig landsby for pengene. Han var usikker på hvordan han skulle få folk til å komme til kirken. Gud ba han gjøre velgjerninger for de fattige i landsbyen. Så han gikk rundt og hjalp der det trengtes. Vi kom til denne landsbyen og hjalp han med å hjelpe og velsigne folket. Det resulterte i at mer enn 30 familier kom til kirken og ville lære mer om Gud. I dag er kirken stappfull hver søndag så han trenger å bygge en større kirke for å kunne ta imot alle som ønsker å være på møte. Han har fire sønner og alle var i tenårene da vi første gang traff familien. I dag er alle fire sønnene i fulltids tjeneste for å utbre evangeliet og gjøre velgjerninger. De har allerede startet flere nye menigheter og de er noen av våre beste medarbeidere. «Våronna» begynte å gi en høst Vi begynte så smått å se frukten av Guds strategi. Mange i landsbyene åpnet sine hjerter for at vår Gud måtte være en god Gud som sendte folk helt fra Norge for å hjelpe dem. Ledere er nøkkelen til fremgang India består av hundretusener av små landsbyer. Skal vi nå de, må vi trene pastorer/evangelister til å gå til landsbyer som ikke har hørt evangeliet. Dette har vært noe av vår hovedoppgave i alle disse årene. I dag underviser vi flere ganger i året opptil tusen pastorer. Disse går til nye landsbyer og forkynner og hjelper folket. Mange av disse pastorene med deres koner er nøkkelen til å hjelpe foreldreløse barn i landsbyene.

5 Skap en Forandring Fokus områder: Arbeidet er konsentrert i provinsene Andhra Pradesh, West Bengal og Sikkim. Aktiviteter: Pastor- og ungdomsseminar. 27 Child Care Sentere med tilsammen 440 barn. Vannboring til landsbyer. Helse team i landsbyer. Mikrolån: Geiter og ku til fattige familier eller enker. Fiskegarn til fattige fiskere. Etablering av bedrift. Det er et enormt behov for å hjelpe fattige/foreldreløse barn. Utfordringen virket skremmende og krevde at vi måtte binde oss opp i prosjekter for minst år. Skal vi kunne hjelpe barn ut av fattigdommen kreves det mye. Det er ikke bare mat og drikke de trenger. Omsorg, mye kjærlighet og god skoleutdannelse slik at de kan få et yrke som kan gi dem inntekter til å leve et verdig liv er viktige ingredienser. Gud har talt Jeg vegret meg lenge for å gå inn i den døren som Gud nå så ut til å åpne for oss. Noe skjedde på Filippinene i En natt talte Gud til meg og sa at jeg måtte åpne mitt hjerte for de fattige barna. Jeg omvendte meg umiddelbart og sa ja. Utfordrer Gud oss til å gjøre noe for han, så vil han også sørge for at vi får de midlene som trengs for å utføre oppdraget. Langsiktig hjelp til fattige barn Vårt neste prosjekt ble foreldreløse/ fattige barn. I år har vi 10 års jubileum og vi har sett resultater. Mange barn er i dag på skoler som gir dem en utdannelse og kan gi dem inntekt som redder dem fra fattigdommens forbannelse. Det er flere som allerede har fått sin utdannelse som lærer, sykepleier, ingeniør osv. Noen har også gått på vår bibelskole i Pithapuram. Bibelskolen har vi drevet i fire år og vi har nå 24 elever. Denne skolen er også med på å hjelpe oss til å utdanne og utruste evangelister/ pastorer. Mange av elevene som nå er ferdig med skolen er i fulltids tjeneste enten som pastor eller evangelist. Flere av disse eleven ha flyttet til landsbyer og er nå ledere for Child Care Sentere som vi har i fadderordningen Skap En Forandring. Til sammen har vi nå 23 sentere forskjellige steder i delstaten AndhraPradesh. Tilsammen støtter vi nå 440 barn, inkluderende 61 nye barn fra nord India. Vi tror vi bare er i begynnelsen av det Gud vil gjøre i fremtiden. Bibelen er full av løfter til den som bryr seg om de fattige. Den som har et godt hjerte, blir velsignet, fordi han gav den fattige av sitt brød. (Ordsp. 22,9) 5

6 UTVIKLING Den lille Tekst: Ole Bjørn Urne Jeg kom hjem fra siste misjonstur for en par, tre uker siden og som vanlig når jeg er hjemme, så våknet jeg i en god seng. Jeg stod opp og gikk inn på badet hvor jeg kunne trykke på en knapp, så kom rent vann strømmende ut av dusjhode. Det var bare å stige inn i dusjen og nyte livet. Når morgenstellet var unnagjort var det tid for å få meg noe å spise. Kjøleskapet var fullt av god mat så jeg kunne bare sette meg ned ved bordet og spise meg god og mett. Ved frokostbordet Denne morgenen var jeg alene og før jeg viste ord av det strømmet det på med tanker som minnet meg om opplevelser som hadde gjort inntrykk på meg. Ett av hendelsene jeg tenkte på denne morgenen fikk jeg i Mandanapali, i delstaten Andre Pradesh. Det er en liten by i Sør India på grensen mot delstaten Tamil Nadu. (Et lite kart kan settes inn her) Denne historien vil jeg prøve å dele med dere. Det handler om en bestemor og hennes to barnebarn. Bestemor var fattig og gammel Mammaen og pappaen til Sandia og Rajajjg, døde mens barna var små. De hadde ingen utenom deres bestemor som kunne eller ville ta seg av dem, så det ble henne som måtte ta det ansvaret. Bestemoren var fattig og gammel, så hun hadde vanskelig for å arbeide. Det sier seg selv at uten sosial hjelp, så hadde denne lille familien små framtidsutsikter. Egentlig var disse barna tre søsken da foreldrene døde, men den minste døde i hendene til bestemor. Hun ble så fortvilet at hun løp med det til John Athisaem som er leder for Child Care Senteret, men heller ikke han kunne gjøre noe, for barnet var allerede dødt. Hvem kan forestille seg hvordan denne lille familien følte, først pappa og mamma og så den lille broren deres døde fra dem? Selv hadde de ikke nok penger til å kjøpe mat til det mest nødvendige. De gikk sultne nesten hver eneste dag. Takknemlig: den lille familien fikk en nytt tak over hode 6

7 familien: Home Sweet Home Skap en Forandring tok de to gjenlevende barna inn i programmet. Pengene strakk ikke til Vårt råd er at hvis barna har muligheter til å bo hos noen i familien som bryr seg, så anbefaler vi det. Det er viktig at barna ikke mister kontakt med familie og venner. Bestemora og disse to gjenlevende barna, bodde i et skur som ble revet av myndighetene. De fikk en liten kompensasjon i form av penger, pluss at de kunne sette opp et hus i et område myndighetene disponerte. Det var mange som fikk samme tilbud og mange små hus, ble satt opp. Også bestemora begynte å bygge, men hadde ikke penger til å fullføre. Byggematerialene de bruker er murstein og litt sement. Huset har ett rom, så vestlig standard var det langt i fra på huset. På tross av at det var knøttlite, strakk ikke pengene som hun fikk fra myndighetene til. Mesteparten av de andre husene rundt henne ble ferdige, mens hennes sto halvferdig. De hadde nesten fått gjort ferdig veggene, men manglet tak. Uten tak så er et hus lite verdt. Vårt lille bidrag ble til stor hjelp Vi fikk høre deres historie da vi besøkte barna på Child Care Senteret og ble rørt lang inni hjerterota. Vi spurte hvor mye det ville koste å gjøre huset ferdig, og det var ikke mye målt i våre penger. Vi gav henne de få kronene det kostet, og da vi senere kom tilbake kom hun gledestrålende sammen med sine to barnebarn og omfavnet oss og fortalte at nå var huset ferdig og de var så lykkelige. De har ikke den standarden og de krav til komfort som vi har, men de var lykkelige i det enkle og lille huset de hadde gjort ferdig. Når jeg nå har sittet her og latt tankene mine føre meg tilbake til denne lille familien, er dette tanker som gjør meg glad. Jeg sier til meg selv: jo det nytter med det lille, det kan gjøre stor forandring. 7

8 UTRUSTNING Jesus: vår modell 8 Jesus er vår modell for hvordan vi skal drive misjon. Han forkynte evangeliet, han lærte folket både verbalt og ved iakttakelse. Han var interessert i at mennesker hadde det godt psykisk og fysisk. Han helbredet de syke, løste de som var bundet, han gav mat til de som ikke hadde mat. Han viste oss hvordan vi kan leve i fellesskap og vennskap med hverandre. Å gjøre det lille vi kan, så gjør Gud det vi ikke kan Våre ressurser er begrensede, men gjør vi det lille vi kan - vil Gud gjøre det store som vi ikke kan. Jesus mettet mange tusen med en matpakke en gutt gav han. Gutten hadde fått med seg matpakken fra sin mamma. Han gav den lille matpakken til Jesus og han velsignet den og underet skjedde. Hva vi har gjort i India Vi har i de siste 10 år hjulpet foreldreløse barn. Vi har boret etter rent vann i landsbyer hvor det trengtes. Vi har hjulpet til med å bygge små hus (etter vår målestokk er det bare bitte små hytter). Minst en gang i året har et team fra menigheten, med sykesøstre, helsesøstre og voluntære, besøkt landsbyer og hjulpet til Tekst: Ole Bjørn Urne Uten forkynnelse og undervisning vil mennesket forbli i mørke og uten forståelse av Gud med praktiske ting, deriblant undervisning om hygiene m.m. Det er svært viktig med kunnskap som kan forebygge infeksjon og sykdommer av forskjellige slag som i mange tilfeller kan ende med død. Vi har også prøvd å hjelpe fattige med å kjøpe en ku, noen geiter, å starte en forretning, osv. De som får, ku, geiter eller hjelp til å starte forretning, skal betale tilbake etter et par år og da kan andre få hjelp. Noe av dette er en konsekvens når evangeliet forkynnes. For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg. (Matt 25,35-36) Uten forkynnelse og undervisning vil mennesket forbli i mørke og uten forståelse av Gud. Derfor er det forkynnelsen som er motoren i misjonsarbeidet. Det er den som skal legge fundamentet. For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og Engasjert: det var til sammen ca som deltok i pastor og ungdoms seminarer som ble avholdt i provinsene Andhra Pradesh og Vest Bengal på turen tidligere i år forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord. (Rom 10,13-14 & 17) Vår siste misjonstur var i Februar og Mars. Vi vil ta dere med på denne turen, og prøve å gi dere et lite innblikk i pastorseminarene. I alt hadde vi åtte pastorseminar; seks seminarer i delstaten Andhra Pradesh og to seminarer i Nord India, i delstaten Vest Bengal. Det deltok omtrent 200 på hvert seminar.

9 En misjonpastors dagbok... Gudiwada, Andhra Pradesh: Fredag 15 og lørdag 16 februar 2013 startet vi vårt første pastorseminar på denne turen. Det var i Gudiwada, og ansvarlig for opplegget var pastor Ravi som vi har arbeidet med i mange år. Noen av de pastorene som deltok her, har vi undervist i mange år. 13 av disse pastorene har i et par år fått økonomisk støtte fra oss, og ba om en samtale. De fortalte at før de hadde kommet til våre seminarer, hadde ingen av dem hverken kirkebygning eller mange medlemmer i sine forsamlinger. Nå hadde alt snudd seg. Alle unntagen en, sa de hadde bygget kirkebygg (uten vår hjelp) og forsamlingen deres hadde vokst. De hadde også gått til nye landsbyer og startet husmenigheter. De ville nå betale for leien av det lokalet vi hadde seminaret i og strømmen vi brukte. De begrunnet det med at de var så takknemlig for hva de hadde lært og nå ville de være med å velsigne og hjelpe andre. Seminaret var vellykket på alle måter og Gud berørte mange. En muslim kom til møte den andre dagen sammen med en pastor som hadde invitert han. Seminarene er for pastorer og evangelister, men denne pastoren mente at hans muslimske venn måtte komme å høre forkynnelsen. (Han innbød han uten vår tillatelse). Tidligere ville han ikke gå til slike samlinger. Etter første sesjon kom Guds ånd over han og hans liv ble forandret der og da. Han sa noe helt nytt var kommet inn i hans liv. Panadipadu Gudiwada Andhra Pradesh Pithapuram Nidadavolu Aachanta Vizianagaram 9

10 UTRUSTNING En misjonpastors dagbok... Panadipadu, Andhra Pradesh: Mandag 18 og tirsdag 19 hadde vi pastor seminar hos pastor Emmanuel, i hans kirke. Gud gjorde mange sterke ting med deltagerne. Flere helbredelser. En fikk hørselen igjen. Mange vitnet om at de hadde møtt Gud på en helt spesiell måte. Jeg ble bedt om å undervise om Den Hellige Ånd. Av deltagerne på seminaret var det 13 stykker som aldri hadde vært på et møte hvor en hvit forkynte. De var stammefolk, og bare en av dem var pastor, men hun hadde like godt tatt med seg hele sin lille menighet. Flere av dem ble døpt i Den Hellige Ånd og ild og dere skulle vært der og sett den gleden de viste. Sang: på seminar Nidadavolu, Andhra Pradesh: Torsdag 21 og fredag 22 hadde vi pastorseminar i Nidadavolu. Det kom pastorer fra hele distriktet og som vanlig i sør India, så er innkvartering ikke så problematisk: mesteparten ligger på gulvet eller på marken der vi samles. Det var første gang vi hadde pastor seminar her, så det var mange ukjente. Det var pastorer fra mange forskjellige samfunn. Det er en fornøyelse og se hvordan de gir respons til forkynnelsen og dermed stadfester Gud med de medfølgende tegn. 10 Aachanta, Andhra Pradesh: Mandag 25 og tirsdag 26. Hadde vi pastor seminar i Aachanta. Det er en liten landsby som ligger vakkert til ved en elv. Det er en veldig hunger etter Guds ord i India. Det gjør at det er lett å forkynne og ofte når vi er ferdig med et seminar, så føler vi oss mer opplagt enn da vi begynte. Jesus sa noe interessant da han satt ved Sykars brønn: «Jeg har mat å spise som dere ikke vet om». Han hadde akkurat snakket med en kvinne og samtalen resulterte i at hele landsbyen kom ut for å høre. Dette forteller oss at ved å gjøre Guds vilje, gis kraft og styrke, akkurat som mat gir oss styrke til vår fysiske kropp. Fullt hus: seminarer tiltrakk en bred og stor publikum fra fjern og nær Pithapuram, Andhra Pradesh: Onsdag 27 og torsdag 28. Pastor seminar i Pithapuram. Her er Elisha pastor og her har vi hatt regelmessige pastorseminarer i de siste 8 årene. Også her kommer pastorer fra mange steder. Vi har i flere år underholdt stammepastorer som kommer fra to forskjellige distrikter. Den ene gruppen kommer fra Kamam distrikt og den andre gruppen kommer fra jungelen i Vizianagaram distrikt. De lever under ekstremt vanskelige forhold. (Se intervju et annet sted i bladet med pastorer fra disse stammefolkene.) Vizianagaram, Andhra Pradesh: Mandag den 4 og tirsdag den 5. mars hadde vi pastorseminar i Vizianagaram. Det er en by som ligger tett opp til delstaten Orissa. Orissa er kanskje den staten hvor det er mest forfølgelse. De angriper hus og kirkebygninger til de kristne. Jager de på flukt inn i skogene hvor de må hjemme seg for mobben. Mange kristne har mistet alt de eide og mange lever konstant i frykt. Flere er blitt drept. De norske avisene har flere ganger skrevet om grusomhetene. På grunn av den vanskelige situasjonen, kan vi ikke ha seminar i Orissa, men mange av pastorene fra Orissa kom til seminaret i Vizianagaram. Den Hellige Ånd gjorde sin gjerning: Andre dagen av seminaret opplevde vi spesielt. Guds Ånd brøt igjennom og mange møtte Gud. Flere sterke utfrielser og helbredelser skjedde. En pastor fra Orissa sa etter han var blitt bedt for at en av grunnene for at han kom til seminaret var at hans pastorkollega hadde vært på forrige seminar og blitt helbredet, så nå ville også han bli helbredet.

11 Mat for sjeler: undervisning fra Guds Ord ga viktig åndelig næring for pastorer og evangelister for å vinner nye mennesker med håpets budskap Kalimpong Jaigaon Kalimpong, Vest Bengal: Fra Visakapatnam, i delstaten Andre Pradesh, fløy vi til Vest Bengal, til byen Bagdogra. Derfra kjørte vi på en smal humpete vei som til slutt førte oss til Kalimpong. Det er en by som ligger høyt oppe i fjellet, ca meter over havet. Her skulle vi ha pastorseminar torsdag den 7 og fredag den 8 mars. Det var første gang vi hadde seminar her. Møtet med de kristne var en positiv opplevelse. Det er lange avstander mellom de forskjellige menighetene her, så mange av pastorene måtte reise langt for å delta. Noen kom fra Nepal, noen fra delstatene Assam og Sikkim. Sikkim ligger på grensen mot Kina. Det var også pastorer fra flere tradisjonelle kirkesamfunn. Flere av de hadde liten eller ingen erfaring med Den Hellige Ånd. Gud rørte ved flere av dem. Noen ble helbredet og folk var veldig fornøyde. En presbyteriansk pastor og hans kone som hadde kreft, ba oss komme å salve og be for henne. Det åpnet en dør for videre vennskap. Vest Bengal Jaigaon, Vest Bengal: Siste seminaret vi hadde denne gangen var i Jaigaon, en liten by på grensen til Butan. Der var vi mandag den 11 og tirsdag den 12. Butan er et lukket land for evangeliet. Det er ikke lov å samles, så de kristne i Butan lever under svært vanskelige forhold. Vi hadde valgt denne byen så vi kunne invitere kristne fra Butan til seminaret. Vi merket at de som var fra Butan var svært forsiktige og litt reserverte, men etter som undervisningen tok tak åpnet de seg for ordet. Den andre dagen var de fleste som spurveunger som strekker seg mot spurvemor for å få mat. De mottok Guds ord med glede. Mange av dem ble døpt i Den Hellige Ånd og ild. 11

12 UTRUSTNING I jungelensrike 12 Til pastorseminaret i Pithapuram kom det deltagere langveis fra, deriblant flere forskjellige stammefolk. Vi støtter økonomisk 26 pastorer/evangelister blant dem. De er svært fattige og lever under ekstremt vanskelige forhold. Dette er evangelister og pastorer som drar inn i jungelen for å nå stammefolkene! De bor uveisomt til, ofte i bratt, ulendt terreng. Områdene er jungelaktige, tett bevokste med trær og busker. Her finns både kongekobra slanger og bjørner. I et intervju, bad de fortelle oss hvordan de fikk tak i evangeliet og ble kristne. En av evangelistene som hadde en bestefar som var en Hinduistisk øversteprest, ble en gang veldig syk og kastet opp blod. Familien hans bar ham til kirken og la ham på trappen i håp og tro om at han skulle bli frisk. Han ble frisk og værende der i 15 år, etter det ble han pastor. Foreldrene hans lever og de også er blitt troende. En annen, med hindubakgrunn som avgudsdyrker, svømte en gang i 1993 i en elv. Han ble hengende fast med et rep rundt foten, og strømmen dro han opp og ned i vannet uten at han kom løs. I sin desperasjon ropte han på Jesus. Gud viste ham og hans familie miskunn, og han ble reddet. Modige evangelister trosser fare for eget liv ved å gå inn i unådde områder for å formilde evangeliet til et folk i mørke Tekst: Anne Søyland En stammepastor var tidligere en radikal politisk fighter, og hadde kuttet av mange folks hender. En dag kom han på sykehuset etter en alvorlig ulykke. Han ble lam, ute av stand til å gå, og deprimert. Det kom noen kristne til ham, forkynte for ham og sa: Hvis du tror på Jesus vil han hjelpe deg! En natt tenkte han å få tak i noe gift. Han fikk noen til å kjøpe gift til ham. De la den ved siden av sengen hans med litt vann. Konen hans kom og tryglet ham: Gi Jesus EN sjanse! Bare spør ham først! Vær så snill!! Spør Jesus: gi meg en sjanse til, så vil jeg tjene deg. Om natten kom det en doktor inn i rommet mens han sov, og tok noe ut av siden hans. Han stod opp med en gang. De andre pasientene forundret seg stort! Da legen kom om morgenen forsto han ingenting! Pasienten forklarte ham, Jesus kom og helbredet meg». Hvordan er hverdagslivet? Det er vanskelig å preke i disse områdene. Det er heller ikke lett å være troende. Maoistenes opprørsgrupper lager mange ganger vanskeligheter. Det hender når de reiser til disse pastorseminarene at de tror de vil sladre til politiet om dem. De blir ofte truet på livet og noen har blitt drept. Men evangelistene er så tent på Jesus at de er villige til å gå i døden for ham for å nå ut med evangeliet. Er det noe dere trenger som vi kan få hjelpe dere med? Tidligere har de fått batteridrevne høyttalere, for i jungelen er det ikke strøm. Nå ønsket de seg trommer, slik at når de kommer til en landsby kan de bruke trommen til å samle folket. Elisha, vår samarbeidspartner, ringte med en gang mens vi satt der og bestilte trommene. (Vi betalte selvfølgelig.) Vårt umiddelbare spørsmål var: Men hva hvis maoistene hører trommingen? Deres svar var kontant og uten nøling: Vi ønsker at de også skal høre evangeliet! Hva betyr disse seminarene for dere? Vi har aldri hørt evangeliet forkynt på denne måten, om Den Hellige Ånd, og heller ikke om korset og The High Priest. Forrige seminars forkynnelse om Den Hellige Ånd var veldig verdifullt. Alle ber i tunger nå!

13 Medarbeider mot alle odds Historien om pastor Pradeep Kumar og hans familie forteller om hvordan Gud bevarte dem slik at de kunne leve og skape en forandring Viktig redskap: pastor Pradeep Kumar Pradeep Kumar er en relativt ung mann. Han har i flere år vært vår tolk på pastorseminarene vi har hatt i Vijayawada, Visakhapatnam og Vizianagaram. Han bor i nærheten av Vizianagaram, hvor han er pastor. Han ble født og har vokst opp i en liten landsby ved navn Ramavaram, like ved Vizianagaram. Han var forholdsvis ung da han bestemte seg for å tjene Gud med hele sitt liv. Han gikk på bibelskole og da han var ferdig på skolen, reiste han til et område nord for Staten Andra Pradesh hvor han startet evangelisering. I dette område er det veldig vanskelig for kristne. Det er mye motstand og de kristne blir trakassert rett som det er. Det har også forekommet drap på kristne. Når de skulle samles til møte, måtte de gjemme bibelen så ingen så den. De måtte samles på hemmelige steder og det ble satt ut vakter. Tekst: Ole Bjørn Urne De gav beskjed hvis noen av mobben fikk kjennskap til hvor de var, og da måtte de løpe - for motstanderne var ikke nådige om de fant dem. Pradeep var bestemt på å fortsette å være der på tross av all motstanden, men faren hans, som var pastor i Ramavaram døde, og menigheten ville at han skulle komme og overta etter sin far. En familie som var på randen til å gi opp Familiens historie er på mange måter svært tragisk, men det har blitt en velsignet utgang. Faren og moren var hinduer, og tilba avguder. Faren drakk og slo kona og barna. Kona var så fortvilet at hun bestemte seg for å ta med seg sine to sønner, Naidu og Prasad Rao og gjøre slutt på livet. Hun valgte ut et sted hvor det var en stor dyp brønn og tok med seg barna. Da hun skulle til å dytte de uti før hun selv skulle hoppe uti, skjedde et under. En mann i hvit kjortel reddet dem En mann i hvit kjortel kom bakfra og stoppet henne og skjøv barna og henne bort fra kanten så de ikke kunne bli dyttet utfor. Så ble han borte, men hendelsen gjorde et så sterkt inntrykk på moren at hun oppsøkte noen kristne hun kjente. Hun hadde hørt så mye om Jesus at hun var overbevist om at det var Jesus som hadde åpenbart seg for dem og reddet dem. På tross av at moren var blitt troende, fortsatte mannen å drikke og å slå. Nå hadde moren fått en indre styrke og tro på at den som ber, han får. Hun og flere av hennes kristne venner ba nå for mannen. Etter en tid fikk også mannen møte kraften i Jesu oppstandelse så han ble totalt fri fra alkoholens svøpe og forbannelse som hadde styrt hans liv og ødelagt så mye. Nå begynte faren å gå rundt i UTDANNING 13

14 UTDANNING 14 Medarbeider mot alle odds landsbyen og fortelle om hva Jesus hadde gjort for han og hans familie. Vitnesbyrdet som gav gjenklang i mange landsbyer Mannens vitnesbyrd ble kjent både i sin egen landsby men også i de omliggende landsbyene, for han syklet rundt og fortalte om hva som hadde skjedd. Mange ville nå lære mer om denne Jesus som hadde gjort så store under. Det ble dannet en menighet og etter hvert ble faren til Pradeep pastor. Faren ble en respektert mann og alle så hvordan han etter sin opplevelse med Jesus, var blitt totalt annerledes. Han var snill med familien sin, gjorde alt han kunne for dem. Han hjalp folk i landsbyen og det som han før var kjent for, det var nå gjort til skamme for nå hadde han et vitnesbyrd som det sto respekt av. Kona hans var analfabet, men det hindret henne ikke fra å tjene Gud. Hun innviet sitt liv i bønn, og det merkes når vi møter henne. Alle brødrene er engasjert i å hjelpe Pradeep overtok pastoransvaret etter sin far, og hans brødre er også fullt engasjerte for å hjelpe de fattige og å utbre evangeliet. Prasad Rao som nå er 39 år, er menighetsplanter som går fra landsby til landsby og forkynner evangeliet og planter menigheter. Vi har hjulpet han i landsbyen Maydapalli som han regelmessig har besøkt i flere år. Han har nå skrevet og fortalt at det ble ett gjennombrudd og framgang i landsbyen etter at vi var der. Nå skal han innsette en pastor i menigheten, og så skal han gå til nye landsbyer. Hans andre bror, Naidu, som er 42 år, er landsbydoktor og har innviet sitt liv for å hjelpe de fattige. Han er en viktig person for oss når team fra Norge skal besøker nye landsbyer. Han er kvalifisert i India til å dele ut medisin. Han tjener svært lite siden han arbeider blant fattige som sjelden har mulighet for å betale. Når vi er der så betaler vi for medisinen han gir. Medisin i India er billig i forhold til Norge. Vårt «lille» bidrag blir til hjelp for mange. Vizianagaram Child Care Centre I begynnelsen av mars måned, besøkte vi et nyopprettet Child Care Centre ca. 6 km utenfor Vizianagaram, i landsbyen Ramavaram. Det ble en sterk opplevelse. Der møtte vi 11 flotte gutter og jenter mellom 6 og 12 år som satt som tente lys og ventet på oss. De viste oss skolebøkene sine og hva de jobbet med på skolen, og fortalte hvordan hverdagen på senteret er. Det som var spesielt med dem, var hvordan de fremsto: åpne, tillitsfulle, nysgjerrige og ivrige. Det var ikke alltid slik med dem. Ramavaram er en svært fattig landsby litt utenfor Vizianagaram i det nordlige Andra Pradesh. Folket der er i hovedsak dagarbeidere; det vil si de må ut hver dag for å skaffe seg jobb, for det meste hos større bønder i området. De får betalt for den dagens jobb og må ut neste dag for å finne jobb igjen. Er det ikke jobb å få, får de ingen inntekt, og familien må klare seg med det de har. Lengre perioder uten arbeid er selvsagt en stor belastning for familien. De siste 3 årene har det vært tørke i dette området av Andra Pradesh. Bøndene har fått dårlige avlinger, og dagarbeiderne har hatt lite jobb. Dette preger Ramavaran i sterk grad. Forholdene er elendige, og folket er preget av lite mat, dårlig helse og primitive boforhold. Vår kontaktperson, Pastor Pradeep Kumar, bor i denne landsbyen, og har god kontakt med folket der. Han så hvordan barna led, og ville gjøre noe. Han gikk til familier hvor det var semi-orphans d.v.s. barn som hadde mistet 1 av foreldrene. Som oftest var det en bestemor som tok seg av barna, men omstendighetene gjorde at omsorgen barna fikk var nesten fraværende. Overlatt mye til seg selv måtte barna klare seg selv. Ingen passet på at de fikk nok mat, at de møtte opp på skolen, eller fikk det tilsynet barn trenger. Pastor Pradeep valgte seg ut 11 barn som han anså hadde det verst, og samlet dem i en lokal kirke. Der sørget han for at de fikk 3 måltider mat om dagen, at de ble utstyrt med skoleuniformer og kom seg på skolen. Etter skole kom de tilbake til kirken hvor de fikk leksehjelp og kveldsmåltid, før noen av dem gikk hjem, mens andre bodde på stedet. Senteret ble startet i desember 2012, og på de 3 månedene som har gått er barna som forvandlet. Det som for oss virker som enkle tiltak viser seg å ha stor betydning for de barna som får hjelp. Tekst: Christian Chernus Lykkelig par: Pradeep og kone Sadguna Pradeep er en av våre ledere I dag er Pradeep, som er den yngste av brødrene, og ikke født da moren tenkte å gjøre slutt på livet for hans brødre og seg selv, en av våre nære medarbeider. Vi har startet et Child Care Centre med elleve barn i hans landsby. Sist vi var der, i mars måned, møtte vi 11 lykkelige og glade barn. Det er vanskelig for oss å forestille oss hva dette betyr for barna. De får omsorg, noen som ser dem og er glad i dem. De får mat, skoleuniform og leksehjelp. Det er viktig at barna blir flinke på skolen så de kan få seg en utdannelse. Vi er med å bryter den vonde sirkelen av fattigdom med våre økonomiske bidrag til disse barna. Pradeep har giftet seg for ikke mange år siden, med en jente som også er opptatt med å hjelpe de fattige. De har nå fått en liten gutt som de er meget stolte av.

15 Fadderbarn fikk en framtid Det er mange barn som har fullført skolen og utdannet seg til forkjellige yrker. Vi møtte en gutt på 19 år som heter Naradala Siva Ram Prasad og er eldst av to brødre. Moren forlot dem og de kom til Child Care senteret. Han jobber nå i et eiendomsmeklerfirma og tjener penger. Broren på 16 år er fortsatt på senteret. En jente som heter Mallela Satyvathi kom til senteret da hun gikk i 4.klasse. Hun har heller ingen foreldre. Hun fortalte at da hun kom til senteret visste hun ikke hvordan hun skulle forholde seg til foreldre. Emmanuel og kona viste meg mors- og farskjærlighet, sa hun. Nå er hun 19 år og jobber i resepsjonen til et computerfirma. På fritiden er hun med å synge i kirken. Gantikota Vijay Babu er en gutt på 20 år som nå jobber som gravemaskinsjåfør og tjener penger. Han fortalte at han var takknemlig for det han hadde fått på Child Care senteret. Det var mat, utdanning og oppfølging. Tidligere drev han rundt i gatene og respekterte ikke andre. Men Såkorn som ga vekst: Gantikota Vijay Babu, 20 år, (over til venstre) og Naradala Siva Ram Prasad, 19 år. Til høyre er Mallela Satyvathi, 19 år. nå har han lært å respektere andre og leve sammen i en familie, og kan hjelpe andre. De som er ferdig i programmet kommer ofte på besøk og er med på å skape trivsel for de andre barna. UTDANNING Fugleperspektiv... Ser vi med «fugleperspektiv» på jordens fattigdom, kan vi lett tenke tanken, «det nytter ikke», eller vårt lille bidrag betyr ingenting i det hav av nød og elendighet. Ser du på jordens fattigdom gjennom en kikkert, og zoomer in på et lite område eller på noen mennesker, så skjer det noe. Fra å være noe objektivt, upersonlig og uoverkommelig, blir det nå nært, personlig og overkommelig. Bli fadder for foreldreløse barn i India I mer enn 10 år har Skap en Forandring hjulpet fattige foreldreløse barn i India. Mer enn 400 barn får hver dag tre måltider med mat, skolegang, Skap en Forandring leksehjelp, skoleuniform, evt. medisinsk hjelp og ikke minst kontakt med vokse som har omsorg for dem. Mange barn har allerede fått hjelp til en god start på sitt voksne liv, og er nå i høyere utdannelse eller i arbeid. Vi du være en støttepartner? For 200kr i måneden kan du være med å skaper en forandring for et barn som trenger hjelp. Fyll ut vedlagt skjema eller går inn på eller send mail til post@skapenforandring.no 15

16