Solobservatoriet. Forslag om fredning av Solobservatoriet på Harestua gnr. 116 bnr. 3 i Lunner kommune

Transkript

1 Solobservatoriet Forslag om fredning av Solobservatoriet på Harestua gnr. 116 bnr. 3 i Lunner kommune

2 1. Historikk 1.1 Bakgrunn og lokalisering Det gamle observatoriet i Kristiania, som ligger på høyden bak Nasjonalbiblioteket, ble tatt i bruk i Byen vokste raskt, og alt i 1890-årene ble det klart at stedet ikke lenger var egnet for astronomiske observasjoner. Da Svein Rosseland 1 ble professor i astronomi og bestyrer av observatoriet i 1928, hadde det av den grunn ikke vært utført observasjoner av vitenskapelig verdi på flere tiår. Det gamle observatoriet i Kristiania Professor Rosseland grunnla i 1934 Institutt for teoretisk astrofysikk (ITA) ved Universitetet i Oslo for midler gitt av Rockefeller Foundation. Videre tok han initiativ til byggingen av et nytt observatorium som skulle supplere den teoretiske virksomheten ved instituttet. Av både vitenskapelige og økonomiske grunner argumenterte Rosseland for bygging av et solobservatorium, og det ble besluttet å satse på et kombinert radio/optisk solobservatorium. Byggingen av et nytt observatorium var en del av Rosselands visjon om å gjenreise astronomien i Norge. Universitetets nye observatorium skulle ligge så nær Oslo som mulig, uten at lyset fra byen virket forstyrrende ved fotografering av svake himmellegemer om kveldene. Letingen etter en passende tomt ble påbegynt. Det ble foretatt undersøkelser av astronomisk sikt over store deler av Østlandet, som resulterte i små forskjeller i siktbarhet på de ulike stedene. Valg av tomt kunne derfor gjøres ut fra mer praktiske hensyn. Det ble besluttet å bygge det nye observatoriet på Gunnarshaugen øst for Harestua i Lunner kommune, ca. 580 moh. Mulighetene til å reise økonomiske midler av større omfang var imidlertid små, og ei tomt på ca. 100 dekar ble leid av Lunner Almenning mot en symbolsk avgift på 50 kr pr. år. Leietiden var 99 år. 1 Svein Rosseland ( ). Norsk astrofysiker. Professor i astronomi ved UiO

3 1.2 Utbyggingen og framdriften fram til åpningen i 1954 Vinteren ble det anlagt vei fram til tomta, og våren 1950 startet arbeidet med oppføringen av observatoriet. For å komme i gang med byggingen var det nødvendig å få satt opp et hus som kunne fungere som bolig for arbeidere og personell. Til dette ble det kjøpt ei tidligere tyskerbrakke som stod på Storo. Brakka ble demontert og flyttet til observatorietomta, hvor den ble gjenreist og istandsatt. ITA hadde høsten 1948 overtatt et tysk radaranlegg som var etterlatt på Lista Flystasjon. Det bestod bl.a. av to store parabolske reflektorer (parabolantenner) med en diameter på 7,5 m. De kunne beveges eller siktes inn langs horisonten og i vertikalplanet på samme måte som kanoner. Deler av antennemateriellet fra Lista ble flyttet til Harestua i 1949 og senere ombygd til instituttets formål under ledelse av siv. ing. Gunnar Eriksen. Sommeren 1950 startet arbeidet med det som skulle bli observatoriets radioavdeling. Den ene parabolantennen fra Lista ble bygd om til en ekvatorialmontering for å gjøre det enklere å følge solens bevegelse over himmelen. Den andre ble aldri satt opp, men på understellet ble det montert en madrass-antenne. Begge var innstilt mot solen fra soloppgang til solnedgang og registrerte radiostråling fra solen på to forskjellige bølgelengder 2. På "radiohaugen", tett inntil parabolantennen, ble det i tillegg satt opp ei observasjonshytte med registreringsinstrumenter. Arbeidet med soltårnet startet våren Soltårnet, som skulle inneholde et tårnteleskop og en spektrograf, ble tegnet av Riksarkitekten ved arkitekt B. Bjørnson-Langen. De mekaniske delene ble konstruert og montert av Chr. Michelsens institutt (CMI) i Bergen, under ledelse av siv. ing. Odd Dahl. CMI lagde også de kompliserte instrumentene til tårnteleskopet, bortsett fra de optiske delene som måtte bestilles fra utlandet. Instrumentene ble montert under ledelse av observatør Rolf Brahde. Åpningen av Solobservatoriet på Harestua: professor Carl Størmer (f.v.), professor Svein Rosseland og rektor ved universitetet professor Frede Castberg poserer ved coelostaten på toppen av soltårnet. Parabolantennen ble satt i prøvedrift sommeren 1953, og soltårnet stod ferdig høsten samme år. Den 31. mai 1954, 20 år etter grunnleggelsen av Institutt for teoretisk astrofysikk, ble Solobservatoriet på Harestua offisielt åpnet. 2 Parabolantennen hadde mottakerutstyr for 1,5 m bølgelengde og madrass-antennen for 5,4 m. 2

4 1.3 Solobservatoriet på Harestua Arbeidet ved observatoriet skulle i første rekke samle seg om studiet av solaktiviteten, og Solobservatoriet på Harestua fikk to sideordnede avdelinger; en avdeling for optisk astronomi og en avdeling for radioastronomi. I avdeling for optisk astronomi ble solen studert på vanlig måte ved hjelp av klassiske astronomiske instrumenter. Her var tårnteleskopet og spektrografen hovedinstrumentene. I avdeling for radioastronomi, hvor de to radioantennene var hovedinstrumentene, ble solen studert ved hjelp av radio-apparatur. Parabolantennen Madrass-antennen Madrass-antennen på radiohaugen ble i 1963 erstattet av en Kennedy-antenne, en parabolsk reflektor (parabolantenne) med en diameter på 9 m, levert fra firmaet D. S. Kennedy i USA 3. For nærmere beskrivelse av soltårnet og instrumentene vises det til pkt. 2. Beskrivelse av anlegget. Finansiering av driften forskningsstøtte fra USA Overvåking av solaktiviteten krevde kontinuerlig bemanning, noe universitetet ikke hadde økonomisk kapasitet til. I starten ble derfor hovedfagsstudenter trukket inn i arbeidet ved observatoriet; med vakt en uke av gangen, var en assistent i soltårnet og en på radiohaugen satt til å utføre rutineobservasjoner. For å komme ordentlig i gang med forskningsarbeidet krevdes det mer midler enn det instituttet kunne oppdrive fra norske kilder. ITA fikk derfor fullmakt til å inngå en avtale med US Air Force gjennom organisasjonen "Air Research and Development Command", noe som sikret finansiering av driften ved observatoriet. De eneste forpliktelsene instituttet hadde overfor amerikanerne var å sende forskningsrapporter og nevne støtten i alle vitenskapelige avhandlinger som ble publisert 4. 3 Parabolantennen fra Lista Flystasjon ble demontert etter at Solobservatoriet ble nedlagt som vitenskapelig forskningsstasjon i ITA hadde kontrakter innen solforskning fram til

5 Coudé-refraktoren I 1956 ble det kjøpt en Coudé-refraktor (et linseteleskop) fra Zeiss-Oberkochen i Tyskland, som ga instituttet mulighet til å supplere de detaljerte solbildene fra tårnteleskopet og spektrografen med oversiktsbilder av solen. Coudé-refraktoren ble plassert i en egen bygning, kikkerttårnet, som var konstruert til formålet av siv. ing. Gunnar Hagen. For nærmere beskrivelse av kikkerttårnet og teleskopet vises det til pkt. 2. Beskrivelse av anlegget. Satellittstasjonen Den 4. oktober 1957 sendte Sovjetunionen opp den første kunstige satellitten Sputnik I, etterfulgt av Sputnik II den 3. november. På grunn av spenningstilstanden mellom supermaktene etter andre verdenskrig (den kalde krigen), fryktet amerikanerne at Sovjetunionen ville bruke satellittene til militære mål, noe som kunne føre til at USA fikk mindre internasjonal makt. De måtte derfor handle raskt, og den 31. januar 1958 fulgte amerikanerne etter med Explorer I. For å kunne bestemme satellittbaner med stor nøyaktighet, planla USA å bygge et nett av observasjonsposter rundt jorden. Professor Rosseland var av den oppfatning at det var av stor interesse å få Norge med på dette. Han kontaktet derfor US Air Force i Brussel, som skulle administrere virksomheten, og i 1959 ble det inngått en avtale gjennom organisasjonen "Space Detection and Tracking System", hvor instituttet påtok seg å delta i arbeidet. Det var nødvendig med kontinuerlige observasjoner for å holde rede på hvor satellittene befant seg til enhver tid. USA ønsket derfor å sette opp et satellittkamera på Harestua, som et ledd i en verdensomspennende kjede bestående av i alt tolv satellittstasjoner. Professor Rosseland satte som betingelse at ingenting skulle hemmeligstemples, og fikk universitetets tillatelse til å bruke deler av observatorietomta til formålet. Satellittkameraet ble montert på plass vinteren 1960 i en egen bygning, satellitthuset, som ble konstruert til formålet. Amerikanerne dekket alle utgifter, både til bygging og drift av stasjonen. For nærmere beskrivelse av Satellitthuset vises det til pkt. 2. Beskrivelse av anlegget. Aktiviteten ved satellittstasjonen var stor; foruten en stasjonssjef og en prosjektleder, var det fem heltidsansatte. I tillegg til satellittkameraet hadde stasjonen også et nøyaktig elektronisk ur og en teleprinter. Observasjonsresultatene ble sendt til "The Smithsonian Institution" i Cambridge, Massachusetts, USA. Stasjonen var kontinuerlig betjent av assistenter som sov om dagen og arbeidet om natten. De hadde derfor behov for en egen boligavdeling, som ble oppført ved siden av satellitthuset. I 1968 ble satellittstasjonen nedlagt, med den begrunnelse at værforholdene var for ustabile. Satellittkameraet ble demontert, og satellitthuset ble tømt for sitt innhold. Det ble da en ledig plass for "Bull-kikkerten", et Cassegrain-teleskop fra ZEISS-Jena, som kommandør Bull 5 i Horten hadde gitt i gave til universitetet. Fra oppgangstid til nedgangstid Tidlig på 1970-tallet gjorde datateknologien sitt inntog ved Solobservatoriet. Dette krevde en total omstilling av utstyret og dertil en ny tenkemåte; store mengder data kunne nå samles inn og bearbeides, og nye muligheter åpnet seg. Aktiviteten på Harestua var på sitt høyeste i perioden fra 1960 til 1980, men Solobservatoriets levetid var begrenset. Med tiden innså ITA at framtiden for astronomien i Norge ville være en del av internasjonale prosjekter. Observatorier av helt andre dimensjoner og med langt større instrumenter ble bygd andre steder i verden, og både økonomiske og klimatiske forhold førte til at instituttet gradvis prioriterte deltakelse i internasjonale prosjekter fremfor fortsatt drift av observatoriet. 5 Johan Andreas Bull ( ). Norsk sjøoffiser. Kommandør Direktør for Marinens Minevesen

6 Nedleggelsen av Solobservatoriet Instituttets virksomhet på Harestua ble gradvis trappet ned i 1980-årene, og i 1986 ble observatoriet nedlagt som vitenskapelig forskningsstasjon. Fra 1987 ble anlegget tatt i bruk som kurs- og opplysningssenter i astronomi for skoleklasser og andre interesserte, under ledelse av astrofysiker Knut Jørgen Røed Ødegård. Etter hvert ble observatoriet løst fra ITA og lagt direkte under Det matematisk naturvitenskaplige fakultet. Universitetet avviklet sin virksomhet ved Solobservatoriet i 2008, og anlegget gikk en uviss tid i møte. Det bar preg av mangelfullt vedlikehold, og faren for riving var overhengende. Redningen kom ved Turid Margrethe Næss og Tycho Brahe Instituttet AS. 1.4 Tycho Brahe Instituttet AS Tycho Brahe 6 Instituttet ble grunnlagt i 2008, og er registrert som et allmennyttig aksjeselskap. Instituttet overtok driften av Solobservatoriet etter universitetet, og det fungerer i dag som et kurs- og opplysningssenter i astronomi og naturfag, for skoleverket spesielt og publikum generelt. Anlegget brukes i undervisningssammenheng, der solen, stjernene og naturen er hovedfokus og forskning og formidling er formålet. Instituttet er i tillegg vertskap for to forskningsprosjekter som drives i samarbeid med eksterne forskningsgrupper. Tycho Brahe Instituttet har som hovedmål å bli Norges ledende opplevelses- og formidlingssenter for naturfag, og er i en vekstfase med økende pågang. Bygningsmassen (brakkene) har en svært enkel standard og kapasiteten er sprengt. For å sikre videre drift er det derfor nødvendig å oppgradere og utvide anlegget. Med bakgrunnen i dette er det innledet et samarbeid med arkitektfirmaet Snøhetta. Snøhetta laget i 2010 en forstudie som visualiserer en alternativ utvidelse med bl.a. et planetarium og et antall separate "overnattingsplaneter". Forstudien skisserer omfanget av utvidelsen i forhold til arealer, volumer, plassering og organisering av nye og eksisterende objekter. Den har en klar forbindelse til instituttets faglige innhold, og vurderes å være et godt alternativ som kan bidra til å sikre driften og dermed også de kulturhistoriske verdiene ved anlegget. 6 Tyge Ottesen Brahe [Tycho Brahe] ( ). Dansk vitenskapsmann. Grunnla den moderne observerende astronomien. 5

7 2. Beskrivelse av anlegget Solobservatoriet på Harestua er Norges største astronomiske anlegg. Anlegget ligger i skogsterreng, ca. 580 moh., med fri sikt i alle retninger. Det består i dag av soltårnet, satellitthuset, kikkerttårnet og radioantennen som alle er foreslått fredet etter kml 15, samt ei skolebrakke, en garasje, ei kontorbrakke, ei observasjonshytte og ei radiobrakke. Solobservatoriet på Harestua soltårnet og satellittstasjonen 2.1 Solårnet Solårnet ble tegnet av Riksarkitekten ved arkitekt B. Bjørnson-Langen, og stod ferdig høsten Det ble utformet på grunnlag av de instrumentene som skulle inn der. I den søndre delen av bygningen står tårnet med tårnteleskopet, og mot nord ligger en sidefløy med spektrografrom og arbeidsrom. Tårnet er 12 meter høyt. Det består av et utvendig, åttekantet tårn av betong med et innvendig tårn av stål. Stålkonstruksjonen bærer instrumentene og betongkonstruksjonen bærer kuppelen. Ei innvendig trapp av tre med fire avsatser fører opp til toppen av tårnet, og under tårnet er det ei sjakt som går 8 meter ned i bakken, jf. vedlagte skisse av soltårnet 7. 7 Tårnet er totalt 20 m høyt: 12 meter over og 8 meter under bakken. 6

8 Kuppelen beskytter tårnteleskopet mot været. Den består av to kvart-kuler, hvor den ene sklir utenpå den andre, slik at halvdelen av den synlige himmelhvelvingen er avdekket under observasjon. Et rekkverk i jern langs ytterkanten av betongkonstruksjonen omslutter kuppelen. Både tårnet og kuppelen er hvitmalt. Sidefløyen er støpt i betong. Det er trolig brukt siporex (pore/gassbetong) som er et betongprodukt som isolerer godt, da dette var viktig i forbindelse med spektrografrommet som måtte holde konstant temperatur. Spektrografrommet ligger i den østre delen av sidefløyen, og hele østfasaden er kledd med aluminiumsplater. I den vestre delen av sidefløyen ligger arbeidsrommene. Ei betongtrapp med jerngelender fører opp til ei to-fløyet, hvitmalt inngangsdør av tre. Under den søndre delen av sidefløyen er det kjeller, med inngang fra sør og to små vinduer mot vest. Inngangen til kjelleren er overdekket av et takoverbygg som har blitt tilbygd på et senere tidspunkt. Soltårnet sett fra nordøst Soltårnet sett fra sørvest På vestfasaden er det fem vinduer. Det er også et vindu på fasaden mot nord og et på fasaden mot sør. Fasaden mot sør er kledd med aluminiumsplater. Sidefløyen er i likhet med tårnet og kuppelen hvitmalt. Taket på sidefløyen er flatt og tekket med metallplater. Mot sørvest er taket trukket ca. en meter ut fra veggen, slik at det dekker over inngangspartiet til sidefløyen. Her har det på et senere tidspunkt også blitt satt opp et gjerde. Soltårnet brukes i dag av Tycho Brahe Instituttet i formidlings- og undervisningssammenheng. 7

9 Tårnteleskopet Tårnteleskopet er det optiske hovedinstrumentet på Solobservatoriet. Det er bygget spesielt til observasjon av solen, og er konstruert med meget lang brennvidde. Hensikten er å få et stort solbilde slik at det er lettere å studere solen i detalj. Solbildet som dannes kan fotograferes, eller lyset kan sendes videre og analyseres med en spektrograf, jf. vedlagte skisse av soltårnet. For nærmere beskrivelse av tårnteleskopet vises det til vedlagte skisse av soltårnet. Coelostaten på toppen av tårnet (se foto s. 2) følger solens bevegelse over himmelen slik at solbildet i fokus hele tiden står i ro. Dette gjør det mulig å bruke stor og komplisert apparatur til analyse. En av fordelene med tårnteleskopet er at det er fast oppstilt. Det trenger derfor bare et minimum av mekanisk konstruksjon. I tillegg behøver ikke ev. hjelpeinstrumenter, som f.eks. en spektrograf, å være festet til teleskopet. Spektrografen I sidefløyen mot nord ligger spektrografrommet, som strekker seg gjennom hele fløyen. Spektrografrommet måtte holde konstant temperatur. Det er derfor konstruert med doble vegger, tak og gulv som ei kasse inne i ei kasse der luft med jevn temperatur kan sirkulere i mellomrommet. Observatør Rolf Brahde ved spektrografen I spektrografrommet står en horisontal gitterspektrograf, et instrument som danner et spektrum vha. et optisk gitter. Her avbildes spekteret av det området på solen som observatøren ønsker å studere. 8

10 2.2 Kikkerttårnet Kikkerttårnet ble tegnet av siv. ing. Gunnar Hagen og stod ferdig høsten Det ble bygget for å inneholde en Coudé-refraktor (linseteleskop), og er konstruert på klassisk maner. Tårnet er sylindrisk i støpt betong og har et kjegleformet, roterbart tak av aluminiumsplater med en spalteåpning for observasjon. Det er inngang til kikkerttårnet via ei utvendig trapp av tre med en avsats mot syd-vest. Coudé-refraktoren I kikkerttårnet står en Coudé-refraktor (et linseteleskop) som er montert fast i betongfundamentet. Teleskopet, som ble kjøpt i 1956, er bygget av Zeiss-Oberkochen i Tyskland. Det er egnet til å ta oversiktsbilder av solen. 2.3 Satellitthuset Satellitthuset ble tegnet av Riksarkitekten og stod ferdig vinteren Det ble bygget for satellittobservasjon. I den østre delen av bygningen ligger observasjonsplattformen, og mot vest ligger en sidefløy med arbeidsrom og mørkerom. 9

11 På observasjonsplattformen var det plassert et satellittkamera som tilhørte US Air Force. I tillegg hadde stasjonen et nøyaktig elektronisk ur og en teleprinter, som begge var plassert i sidefløyen. Bygningen er støpt i betong, og fasadene er delvis kledd med aluminiumsplater. Både observasjonsplattformen og sidefløyen har pulttak tekket med metallplater. Det er inngang til satellitthuset på sørfasaden, i den østre enden av sidefløyen. Taket og veggene på observasjonsplattformen er konstruert som ei kasse som kan kjøres bort på en skinnegang mot øst. Hensikten med denne løsningen var at satellittkameraet skulle stå fritt under observasjon, slik at observatøren kunne se mest mulig av himmelen. Satellittstasjonen ble nedlagt i 1968, og amerikanernes satellittkamera ble demontert. Det ble da en ledig plass for "Bull-kikkerten", som ble flyttet til observatoriet fra Blindern. Satellitthuset brukes i dag i formidlingssammenheng, og på observasjonsplattformen står det en rekke stjernekikkerter. 2.4 Radioantennen Madrass-antennen som var montert på radiohaugen, ble i 1963 erstattet av en Kennedyantenne, en dreibar parabolsk reflektor (parabolantenne) med en diameter på 9 meter, levert fra firmaet D. S. Kennedy i USA. Antennen er konstruert i aluminium og har en speilflate av netting i samme materiale. Radioantennen er montert på et betongfundament, men monteringen er fastrustet. På baksiden er det et lite styrehus. Det meste av styrings-elektronikken er fjernet, men noe står igjen og kan beskues. Antennen er ikke lenger i bruk. 10

12 2.5 Sammenfatning Solobservatoriet på Harestua er Norges største astronomiske anlegg. Anlegget er godt bevart, og mye av det tekniske/vitenskapelige utstyret er intakt. Det er i tillegg det eneste solobservatoriet i landet, noe som gjør det unikt i nasjonal sammenheng og følgelig av stor nasjonal interesse. Videre representerer Solobservatoriet et sjeldent stykke vitenskapshistorie med særegne kildeog dokumentasjonsverdier, og som bygningsmiljø har anlegget karakteristiske arkitektoniske verdier. Bygningene som er foreslått fredet etter kml 15 er konstruert til ett spesielt formål, de ble utformet på grunnlag av de instrumentene som skulle inn der. De har et enkelt men funksjonelt formuttrykk; det er en tydelig sammenheng mellom form og funksjon. Solobservatoriet på Harestua vurderes å være et av Norges viktigste tekniske/vitenskapelige kulturminner, et kulturminne med helt spesielle kvaliteter og muligheter som det er viktig å bevare for ettertiden. 2.6 Øvrige bygninger I tillegg til bygningene/objektene som er foreslått fredet etter kml 15, har anlegget flere "sekundære" bygninger uten selvstendig fredningsverdi som ikke omfattes av fredningen, jf. vedlagte kart. Dette gjelder følgende bygninger: Skolebrakke gnr. 116 bnr. 3 fnr. 3 Bygningsnummer Garasje gnr. 116 bnr. 3 fnr. 3 Bygningsnummer Kontorbrakke gnr. 116 bnr. 3 Bygningsnummer Radiobrakke gnr. 116 bnr. 3 Bygningsnummer Observasjonshytte gnr. 116 bnr. 3 Skolebrakke Bygningen ble oppført som bolig for assistentene som betjente satellittstasjonen i perioden Assistentene sov om dagen og arbeidet om natten, og de hadde derfor behov for en egen boligavdeling. Brakka har i de senere år vært i bruk i forbindelse med Tycho Brahe Instituttets virksomhet ved observatoriet undervisning, formidling og overnatting. 11

13 Garasje Satellitthuset og observasjonsplattformen var ikke ferdig da amerikanernes satellittkamera ankom Harestua i Det ble derfor kjøpt en garasje i aluminium hvor transportkassene ble plassert inntil kameraet ble montert på plass vinteren Den har siden fungert som garasje og lager. Kontorbrakke For å komme i gang med byggingen av Solobservatoriet var det nødvendig å få satt opp et hus som kunne fungere som bolig for arbeidere og personell. Et nybygg var ikke aktuelt, da det i årene etter krigen var både mangel og restriksjoner på bruk av materialer. Det ble derfor kjøpt ei tidligere tyskerbrakke som stod på Storo. Tyskerbrakka ble flyttet, istandsatt og innredet sommeren Den fungerte siden som kombinert bolig og kontor for de som jobbet ved observatoriet. I de senere årene har brakka vært i bruk i forbindelse med Tycho Brahe Instituttets virksomhet ved observatoriet undervisning, formidling, utstilling, overnatting og kontorer. 12

14 Observasjonshytte Observasjonshytta var plassert ved den parabolske reflektoren (parabolantennen) som ble flyttet fra Lista Flystasjon i 1949 og senere ombygd og montert på radiohaugen. Den inneholdt mottager- og registreringsinstrumenter. Her foregikk registrering og avlesning av data. Parabolantennen fra Lista (se foto s. 3) ble demontert etter at Solobservatoriet ble nedlagt som vitenskapelig forskningsstasjon i Kun betongfundamentene står igjen. Radiobrakke Brakka ble trolig satt opp på 1960-tallet etter at Madrass-antennen ble erstattet av Kennedyantennen i Den fungerte som arbeidsbrakke/hvilebu for assistentene på radiohaugen. 13

15 Kildehenvisninger: Litteratur Brahde, Rolf med bidrag av Gunnar Eriksen Solobservatoriet på Harestua Elgarøy, Øystein og Øivind Hauge Svein Rosseland: fra hans liv og virke Fjørtoft, Magnar Praktisk astronomi Institutt for teoretisk astrofysikk, UiO/Solobservatoriet 1980: Solobservatoriet Rosseland, Svein Harestua observatorium: stillingen av Observatorieprosjektet våren 1949 Særtrykk av Norsk populær-astronomisk tidsskrift. Årbok 1948 Kilder Oppland fylkeskommune: Arkivsak : gnr. 116 bnr. 3 fnr. 3, Solobservatoriet på Harestua, Lunner kommune Arkivsak : Detaljregulering av Solobservatoriet, Lunner kommune Foto Foto s. 1: Fotograf: Anders Beer Wilse Foto s. 2, 3 og 8: Fotograf: NTB scanpix Øvrige foto: Alexander Austnes, Oppland fylkeskommune Vedlegg: Skisse av soltårnet Kart over Solobservatoriet 14