25 ÅR I MILJØETS TJENESTE 1981/2006

Transkript

1 25 ÅR I MILJØETS TJENESTE 1981/2006

2 25 ÅR I MILJØETS TJENESTE

3 Hvordan henger det egentlig sammen? I forbindelse med markeringen av Renors 25 års jubileum har jeg både fått spørsmål om det, og mer enn en gang tenkt på at det selv, det burde vært laget en form for dokumentasjon av hva vi egentlig driver med - hvordan startet det og hvordan henger Renors virksomhet sammen med aktivitetene i det store HeidelbergCement Group? Vi erkjente raskt at det ville være vanskelig å skrive den autoriserte historien uten lang planlegging og bruk av store ressurser, men kanskje en blanding av tidligere reportasjer kombinert med nye innspill kunne være en god løsning! Derfor har vi prøvd å sette sammen en variert meny av artikler og reportasjer: Kretsløpets artikler om virksomhetene på Aurskog og i Larvik som ble skrevet i forbindelse med jubileums feiringen i sommer. Tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen, som er den politikeren som kan kalle seg avfallspolitikkens far har oppsum mert utviklingen innenfor avfallsområdet slik han ser den nå. Norcems satsing på alternativt brensel, hvor Renors rolle er sentral, er oppsummert i en egen artikkel. Jeg håper vi gjennom artiklene får fram at virksomheten er en del av en større helhet - på flere måter: Renor er en del av Norcem/HeidelbergCement sin satsing på alternativt brensel som erstatning for kull (som er en begrenset ressurs) i sementproduksjonen. For Heidelbergkonsernet er dette i tillegg til god økonomi, et viktig bidrag til en mer bærekraftig utvikling. Bruken av alternativt brensel er sementindustriens største mulighet til å bidra til å redusere klimautslippene. Renor er en liten, men viktig bit i det store puslespillet - og vi opplever oss ofte som olje i maskineriet! Håper artikkelsamlingen både kan gi et lite innblikk i hvor vi står i dag og hvordan vi er kommet dit. - en utvikling som vi synes vi kan være stolte av! God lesing! Per Brevik Adm. direktør Gunnar Syvertsens innspill / bidrag til artikkelstafetten ble gjennomført i regi av lavutslippsutvalget og gjengitt i utredningen Et klimavennlig Norge.

4 25 år i miljøets tjeneste Renor AS feirer i disse dager sitt 25-årsjubileum. Ingen verdensbegivenhet kanskje, men selskapets historie er også det farlige avfallets historie i Norge. For før 1981 hadde få tenkt på dette, verken som problem eller forretningsområde. I dagens Renor AS - et heleid datterselskap i Norcemkonsernet - inngår to virksomheter som startet opp omtrent samtidig, nemlig Renor på Aurskog og Dentor i Larvik. Virksomheten fra den siste er nå flyttet til behandlingsanlegget i Brevik, mens det på Aurskog fortsatt er aktivitet på den opprinnelige plassen. Kretsløpet har besøkt begge steder og snakket med folk som har vært med hele veien. Grunnleggeren av Renor het Knut Paulsen og drev et middels stort transportfirma med 8 9 biler. Blant oppdragene var en god del kjemikalietransport og Paulsen stusset over at han måtte kjøre blant annet saltsyre fra smelteverket i Sauda helt til Danmark for å få levert den. Mottak i Norge fantes ikke og Paulsen mente at her måtte det ligge en forretningsmulighet. SFT var positive til etableringen og etter en lang kamp med kommunen, naboene og til dels Miljøverndepartementet fikk Paulsen lov til å etablere seg på Aurskog. Han solgte alt han eide og satte i gang bygging i 1980, og på våren 1982 kunne det første lasset med spesialavfall - som det da het - tas imot. Uavklart behandling Allerede i 1983 ansatte bedriften en kjemiker for å ta hånd om det uensartede og ofte udefinerte avfallet som kom inn fra store deler av landet. Renor har alltid hatt mange kommuner på kundelista, noe som har medført mye håndtering av småkolli med rester av ymse slag. Et problem for den nyetablerte bedriften var det at landet manglet behandlingsanlegg for en god del typer av farlig avfall. Det bygget seg opp et betydelig lager f.eks. av plantevernmidler - med SFT s stilltiende velsignelse. - Det var en turbulent tid og det store spørsmålet var hva vi skulle gjøre med en del av varene. En god del ble sendt til Ekokem i Finland, erindrer Arne Paulsrud som har vært med bedriften fra første dag. Dramatisk brann 24. november 1987 er en dato som huskes på Renor. Det var en kald dag og en pall med 25-liters kanner fra Hamar hadde blitt tatt inn i anlegget for behandling. Disse viste seg å inneholde gammel og brukt eter og en av kannene eksploderte uten noe forvarsel. En av de ansatte gikk forbi uten å merke noe unormalt, bare minutter etter sto flammene i taket. Det ble stor gassutvikling og en voldsom brann utviklet seg. Ingen ble alvorlig skadet, men begivenheten førte til betydelige endringer. Da bedriften gjenåpnet i april 1988 var helt andre sikkerhetsrutiner innført. Bygningen ble utstyrt med skumanlegg og seksjonert i brannsikre enheter. Lagring og behandling av avfallet ble 25 ÅR I MILJØETS TJENESTE

5 omorganisert og tiltakene har hatt effekt. Til tross for håndtering av store mengder ulike brannfarlige væsker har det ikke vært brann i løpet av de siste 17 årene. - Men fortsatt får jeg gåsehud om jeg hører en brannalarm med samme varslingstone som vår, forteller Jørgen Sorgendal som var på plassen da brannen oppsto. Over til Norcem Mengdene lå gjennom hele 80-tallet mellom 1000 og 2000 tonn. I 1992 solgte Paulsen bedriften til Falken Miljøsikring og Norsk Hydro. Men her innså man relativt raskt at virksomheten ikke var noen pengemaskin og Falken Miljøsikring solgte sin andel videre til to engelske miljøfond under paraplyen Trinity Capital Partners. I flere år var selskapet konstant til salgs og i 1996 var det ytterst nær ved å bli kjøpt opp av Norsk Gjenvinning, men rett før kontrakten skulle undertegnes skar det seg. I stedet kom Norcem inn og kjøpte engelskmennenes aksjer i 1997 og Hydros andel i Dermed ble Renor en del av Norcems strategi med å få alternative brensler til å erstatte kullet i sementovnen. - Vi fikk eiere som kunne sine saker og hadde samme interesser som oss, konstaterer Paulsrud fornøyd. Farlig avfall fra folk flest I dag kommer snaut tonn farlig avfall inn til anlegget som nå har 31 ansatte. Renor tar direkte imot farlig avfall fra ca 100 kommuner i Sør og Øst-Norge, i disse bor det rundt 2 mill mennesker. I tillegg kommer avfallet fra Bergen, Trondheim og en del andre interkommunale selskaper til Renor via andre operatører. Sikkert er det i hvert fall at det farlige avfallet fra flertallet av landets husstander blir tatt hand om og sortert på Aurskog, i tillegg til avfall fra mange bedrifter. Deretter videresendes avfallet til anlegget i Brevik der det klargjøres for sementovnen. Så mye prosessaktivitet er det ikke lenger på Aurskog, men en kombinert kvern og sentrifuge for behandling av oljefilter er enestående i sitt slag. Ut av denne kommer metall, papp og olje, klart til material- og energigjenvinning. Her finnes også tanker for nøytralisering av syrer og baser.

6 25 ÅR I MILJØETS TJENESTE

7 FARLIG AVFALL Fra Dentor til Renor Av Johs. Bjørndal Omtrent samtidig med at Renor gikk i gang på Aurskog etablerte Dennis Søgaard og Tor Ragnar Hem firmaet Dentor i Larvik. Her har ideen hele tiden vært å gjøre organisk spesialavfall om til egnet brensel. Helt i starten leverte man til dampkjeleanlegget på Treschow-Fritzøe, men kontakten med Norcem ble raskt opprettet og flytende avfall gikk til sementovnen på Slemmestad. Mens Renor på Aurskog fikk mye farlig avfall fra husholdningene var det industrien som var Dentors største kunder, i starten kom det særlig mye fra plastprodusenten Borealis. De første årene lå mengdene på tonn. En viss økning ble det da leveransene til Slemmestad startet, men man passerte ikke tonn før i Eierskapet til bedriften var noe omskiftelig, de to grunnleggerne solgte seg ut allerede i 1983 og bedriften ble etter et visst påtrykk fra Miljøverndepartementet overtatt av Treschow-Fritzøe, Kjell Halvorsen og Gunnar Herlø, som arbeidet ved anlegget. Da kom også Norcem inn med 20%. Herlø og Halvorsen drev anlegget fram til 1989, da solgte de andelene sine til en gruppering av fem avfallsinnsamlere med Trond Helgesen fra Bergen i spissen. Anlegget ble utbygd til å kunne ta imot de fleste typer spesialavfall i fast form. Dette avfallet ble blandet med flis til såkalt hotmix og kjørt inn i sementovnen i Brevik. Det ble åpnet for mottak av flere avfallstyper og mengdene økte kraftig, i 1995 ble det tatt imot tonn. Dentor lå på et gammelt industriområde og etableringen vakte ingen motstand. Men i det åpne anlegget måtte man hele tiden være obs på luktproblemer. - Jeg husker vi tok imot avfall fra en papirfabrikk som inneholdt merkaptaner, noe som ikke var oppgitt. Dette lukter kraftig, naboene klagde og riksveien ble stengt. Men det var ikke noe annet enn mosselukt som var havnet på feil side av fjorden, erindrer Birger Skårsmoen som har vært med fra oppstarten. NOAH bygger Det har hele tiden vært et politisk mål at landet i hovedsak skal kunne ta hånd omsitt farlige avfall på en miljømessig god måte. Rundt 1990 var dette et stort stridsspørsmål, man Norcem bestemte seg Anlegget ved Lågens bredd var enkelt, med blanding i åpne kar og mye manuelt arbeid. Men det gjorde jobben og hadde sunn økonomi gjennom hele 80-tallet. I 1993 hadde Norcem etter noen års nøling bestemt seg for å satse mer på alternative brensler og kjøpte hele butikken. Avdelingsleder Birger Skårsmoen og teknisk sjef Finn Langfeldt foran forbehandlingsanlegget og sementfabrikken i Brevik. Lite minner om den tidligere arbeidsplassen Dentor ved Lågens bredd.

8 så på ulike løsninger for langtidslagring for det uorganiske avfallet og vurderte bygging av en egen roterovn for behandling av det organiske, slik man har i Sverige og Finland. Etter mye fram og tilbake endte dette med at Staten i samarbeid med 9 store industriselskaper etablerte NOAH. En av NOAHs første aktiviteter var å kjøpe behandlings-anlegget for uorganisk farlig avfall på Langøya. Deretter startet man prosessen med å etablere en nasjonal løsning for organisk farlig avfall. Etter at Norcem hadde gitt klart uttrykk for sin interesse for satsing på alternativt brensel skrinla NOAH planene om et eget forbrenningsanlegg. I stedet bygde NOAH forbehandlingsanlegg i Brevik, som ble åpnet av miljøvernminister Guro Fjellanger i Dette anlegget var svært kostbart, det fungerte ikke som forutsatt og økonomien ble vanskelig. Det endte med at NOAH og Norcem høsten 2002 ble enige om en avtale hvor Norcem (Renor) overtok anlegget for en brøkdel av hva det hadde kostet. Dentor over i historien Dermed var det ikke lenger grunnlag for Dentor i Larvik, anlegget ble likevel holdt i drift som backup helt fram til sommeren I disse dager leveres området tilbake til Treschow- Fritzøe og 25 års avfallshistorie ved Laagens bredd er dermed avsluttet. Og enkelte luktepisoder og mindre branner til tross, bedriften kunne stenge porten i visshet om at virksomheten aldri har medført personskader eller påviselige helseeffekter hos de ansatte. Finn Langfeldt, som var daglig leder mellom 1993 og 2003, er svært godt fornøyd med det. Forbehandlingsanlegget har for lengst fått skilter med Renor, avdeling Brevik. I fjor tok anlegget imot nesten tonn, konsesjonen lyder på tonn. - Men vi vil i løpet av året søke om at denne blir utvidet til tonn, vi er sikre på at dette avfallet finnes, sier Langfeldt. Han kan også fortelle at farlig avfall ikke er hva det var. Det kommer inn mindre løsemidler og mer vannbaserte produkter. Anslagsvis halvparten av det vi får inn er vann. Dette medfører selvsagt lavere brennverdi, men vi klarer fortsatt å ligge mellom og kcal pr kg uten inndamping. Det er godt nok for Norcem, men vanninnholdet bør ikke komme så mye høyere, forklarer Langfeldt. Fra blandekar til konsern Gründerne på Aurskog og i Larvik hadde neppe tanker om at virksomheten de startet etter 25 år skulle være deler av et verdensomspennende sement- og byggevarekonsern med en omsetning på nær 50 milliarder kroner og aktivitet i 40 land. Men det er altså det som har skjedd. Norcem ble eneeier i Dentor i 1993 og i Renor i Norcem selv ble en del av Scancem da svenske Euroc AB og Aker ble enige om å slå seg sammen i Dette selskapet ble solgt til HeidelbergCement i Norcem har de 15 siste årene arbeidet bevisst med å erstatte mest mulig av kull som brensel i sin produksjon med avfallsbasert brensel. Adm. dir Per Brevik i Renor har hele tiden stått sentralt i dette arbeidet. - Overgangen til alternativt brensel er et viktig miljøtiltak og et viktig konkurranseelement for oss. Innføringen av et system med CO 2 -kvoter, som Norcems virksomhet er omfattet av, har ytterligere understreket betydningen av dette. Det er derfor helt naturlig for oss å være til stede i markedet for farlig avfall. Vi ønsker slett ikke noe monopol, men jeg skulle ønske myndighetene var litt mer påpasselige med å påse at farlig avfall som eksporteres finner veien til seriøse behandlere, sier han. 25 ÅR I MILJØETS TJENESTE

9

10 Avfall eller ressurser på avveie Hva er det vi driver med? Av tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen. Denne artikkelen bygger på den befatning og de erfaringer jeg har hatt med avfallsspørsmålene gjennom 19 år i Stortinget, hvorav 17 år i Kommunal- og miljøvernkomiteen (som den het inntil for få år siden), og deretter 7 år som miljøvernminister. Etter dette gjennom flere år som styreleder i LOOP - Stiftelsen for kildesortering og gjenvinning. Innsamling, lagring og sluttbehandling av avfall er et relativt nytt politikkområde selv om en i lange tider har fattet politiske beslutninger både på sentralt og lokalt plan om de problemer som avfallet har skapt fra tid til annen. Søppel, avfall og møkk er betegnelser på noe i menneskenes hverdag som man på ett eller annet vis har hatt et forhold til, til alle tider. I en meget god og opplysende 100 års beretning som ble utgitt av Oslo Renholdsverk i 1997, skrevet av Inge Torstenson, blir det vist til at myndighetene i Christiania i 1786 gjorde avtale med en mann om å stå for renholdet på Vaterlands bro, og at han som lønn skulle få det avfallet han feide sammen. Selv om dette er mer enn 200 år siden ser man at allerede da hadde avfallet en verdi. På den tida var Vaterlands bro et sted med livlig trafikk med hester og slaktefe, og en må regne med at det var mye prima gjødsel i dette avfallet. Han må enten ha brukt det selv eller solgt det. I den nevnte beretningen gjør de en nærmere fortolkning av begrepet avfall fra datidas byhusholdninger. Det skilles mellom møkk, søppel og skyller. Møkk var det en kunne bruke møkkgreipet på, søppel var det en kunne bruke sopelimen på og skyller var datidens matavfall som ofte ble til grisefor. Men også før dette hadde myndighetene behandlet spørsmål både om forurensninger og avfall. På et såkalt rådstuemøte som ble holdt i Oslo 6. mai 1595 var slike spørsmål til behandling. Det dreide seg om gaterenhold, plassering av doer og forurensninger av byens vanning. Vannkildene var to mindre elver helt øst i byen, Alnaelva og Hovinbekken. På møtet ble det vedtatt at det skulle være forbudt å legge huder og skinn i elvene. Forbudet var rettet spesielt mot byens skinnarbeidere fordi elvene ble brukt til vasking og rensing av skinn. Ellers var det mye som tydet på at elvebredden ble brukt som en kombinasjon av kloakk og søppeldynge. For å få slutt på dette vedtok Rådstuemøtet bøtestraff for å føre Møg, Aadsel eller anden Urenlighed ut på gater, brygger og broer og tømme det i elvene. Dette viser at det egentlig ikke er så mye nytt under solen. Det er fortsatt like aktuelt å hindre at møkk og annen urenslighet blir ført ut på gater, brygger og broer. Samme problemstilling gjelder med hensyn til å tømme det i elvene. Men det er likevel forskjeller. På den tida som er skildret overfor var levekåra slik at det ble avfall av minst mulig. Fattigdommen i seg sjøl tvang fram at man bare kastet det man ikke kunne nyttiggjøre seg. Møkka var som regel det vi i dag har kloakkledninger til å transportere og viderebehandle på en annen måte enn å tømme dobøtta i rennesteinen. Innholdet i avfallet, eller avfallets sammensetning som vi ville sagt i dag, har endret seg vesentlig med årene. Det henger først og fremst 25 ÅR I MILJØETS TJENESTE

11

12 sammen med den tekniske utviklingen og produksjon og forbruk av stadig nye produkter. Arbeidet med å ta seg av økende mengder og mer komplisert avfall er dermed også blitt mer krevende. I dag stilles langt mer profesjonelle krav til de som skulle utføre denne meget viktige og samfunnsnødvendige jobben. Som vi ser har innsamling av avfall på en mer eller mindre organisert måte foregått i mange hundre år. Slik foregikk det stort sett på samme måte i alle industrialiserte land fram til siste verdenskrig; innsamlet avfall ble transportert til søppelfyllinger, eller avfallsdeponier som vi fint kaller det i dag. Gjenvinning og resirkulering. Selv om vi allerede før krigen hadde eksempler på organisert innsamling med sikte på gjenvinning eller resirkulering, var dette unntakene. Papp har sammen med tre, metall og glass lenge vært nyttet til emballasje i ulike former. Dette burde være et egnet område for gjenvinning. Men det meste av emballasjeavfallet har likevel gjennom åra havnet på deponiene, og var dermed med å øke de problemer som de stadig større deponiene skapte. De representerte etter hvert et plassproblem, men mer og mer også et miljøproblem i form av at de ble kilder til forskjellige former for forurensninger. Gjenvinning av restprodukter som mer ensartet produksjonsavfall, spesielt metaller har foregått relativt lenge, bl.a. fordi enkelte bedrifter baserte så å si hele sin produksjon på skrapmetaller av forskjellig slag. På dette området startet mange skraphandlere virksomhet fordi det var økonomisk lønnsomt. Problemene ved deponering ble forsterket gjennom et stadig mer omfattende innslag av kjemikalier både i produksjonsprosesser og i vanlig forbruk; ofte helsefarlige og skadelige for naturmiljøet. Miljøkonsekvensene var først og fremst knyttet til spredning av tungmetaller og forurens-ninger som PCB; PAH og ikke minst dioksiner i tillegg til flere andre viktige forurensningsfaktorer. Den første omfattende behandling av de utfordringer, problemer og muligheter som avfall representerer ble lagt fram av regjeringen Brundtland i mai 1992 med undertegnede som ansvarlig statsråd (St. meld. 44 ( ). Litt nyere historie. I Sissel Rønbecks periode som miljøvernminister ( ) ble det såkalte MIK-prosjektet (miljøvern i kommunene) satt i gang som et prøveprosjekt. I første omgang omfattet prosjektet ca. 140 kommuner. Hovedmålsettingen med prosjektet var at kommunene skulle legge til rette for en klar og definert plass til behandling av miljøspørsmålene både i det politiske beslutningssystemet og i den kommunale forvaltningen. Det hovedvirkemiddel som sentralmyndighetene skulle bidra med var finansiering av miljøvernledere som så skulle ha et hovedansvar for de forskjellige sider av miljøpolitikken i kommunen. Dette var nok et nødvendig grep fordi miljøsakene ikke hadde så veldig sentral plass i kommunepolitikken mange steder. Til å begynne med gikk mye av dette arbeide ut på nettopp å legge opp en avfallspolitikk med bakgrunn i de retningslinjer som ble trukket opp av de sentrale myndigheter. Det ble lagt opp retningslinjer for bl.a. kildesortering og det ble også besluttet at alle kommuner skulle utarbeide egne avfallsplaner. Mik prosjektet ble i stor grad rettet mot husholdningene i første omgang. Når det gjaldt kildesortering viste kommunene stor kreativitet og man fikk se variasjoner på sorteringsordninger fra 2-3 fraksjoner opp til 6-7 fraksjoner så å si ved kjøkkenbenken. Det har jo vært interessant å se utviklingen på dette feltet der det i dag er en arkitektoppgave å utvikle kjøkkeninnredninger som er praktiske for kildesortering. En viktig aktør i alt dette arbeidet er de interkommunale avfallsselskapene som kommunene gikk sammen om. De aller fleste av 25 ÅR I MILJØETS TJENESTE

13 disse holder i dag en høy profesjonell standard og er med å fylle en viktig funksjon i så å si alt som har med innsamling, transport, sortering og behandling av avfallet. I min tid som miljøvernminister ble MIK prosjektet utvidet til å omfatte alle landets kommuner og da dette arbeidet ble avsluttet som prosjekt hadde staten bidratt til sammen med rundt 700 millioner kroner. Hvordan angripe utfordringene? Som nevnt er det et betydelig antall avfallsfraksjoner som har utgangspunkt i eller ved husholdningene. Lista over eksempler er lang; fra våtorganisk avfall til kjøleskap, frysere, PC, fjernsyn, en masse småelektronikk, gulvtepper og møbler. Det var og er en utfordring å finne effektive ordninger for sortering, innsamling og sluttbehandling av de ulike fraksjonene, ikke minst med hensyn til logistikk. Enkelte andre land kom tidligere i gang med dette arbeidet enn det vi gjorde. De fant effektive innsamlingsløsninger, men det viste seg at det ikke hadde lagt stor nok vekt på finne sluttbehandlingsløsninger. Dette resulterte i nye søppelberg, som i seg selv ble et problem. I Norge la vi stor vekt på å ha en mest mulig parallell utvikling på innsamling og sluttbehandling slik at vi ikke skulle få store oppsamlinger av avfallsfraksjoner i mangel av sluttbehandlingsordninger. Etter mitt syn har vi lykkes ganske bra med dette. Produsentansvar og returselskaper. Produsentansvar innebærer at produsenten selv har ansvaret for det avfallet som genereres av produksjon, omsetning og forbruk av produktene. Dette ansvaret er ivaretatt i forskjellig grad og organisert på ulike måter internasjonalt, men felles er det at produsentansvaret er et viktig element i landenes avfallspolitikk. I Norge har dette ansvaret hovedsakelig blitt organisert bransjevis gjennom opprettelse av en rekke returselskaper gjennom samarbeid mellom Miljøverndepartementet og bransjene fra midten av 1990 åra og utover. Denne måten å organisere produsentansvaret på har fungert bra i Norge og gitt høy innsamlingsgrad og store volumer av tilnærmet alle de fraksjoner som er organisert gjennom returselskaper. I enkelte andre land har varehandelkjeder tilpasset seg produsentansvaret ved å etablere sine egne innsamlingsystemer. Jeg har erfart at også enkelte norske slike kjeder lukter på å gjøre det samme. Dette håper jeg ikke vil skje fordi man da etter min mening bryter i stykker en av verdens beste måter å organisere produsentansvaret på. I de senere årene er enkelte av disse selskapene slått sammen. Dette mener jeg er riktig, og det er etter min oppfatning grunnlag for ytterligere sammenslåinger. Material- eller energigjenvinning? Alle som arbeider i avfallsbransjen vet hva den såkalte avfallspyramiden går ut på. Først skal man forsøke å redusere avfallsproduksjonen, så skal man gjenbruke, deretter gjenvinne og til slutt deponere restavfall. Det er ingen prinsipiell forskjell på materialgjenvinning og energigjenvinning. Hittil er det blitt lagt størst vekt på materialgjenvinning, og det er også den linja de fleste andre land har lagt seg på. Det ser ut til at dette også vil være tilfelle i tida framover. Dessuten er det vel også slik at mange av de fraksjoner som i dag materialgjenvinnes i liten grad egner seg for energigjenvinning. Myndighetene har økt kravet til hvor stor del av avfallet som skal kildesorteres med sikte på gjenvinning fra 75 % til 80 %, og fra 2009 blir det innført forbud mot deponering av avfall som kan gjenvinnes. Man må regne med at mye av det avfallet som må sorteres ut må gå til energigjenvinning. Norge har i dag liten kapasitet til forbrenning av de økte avfallsmengdene. Skal det i tillegg være noen vits å gjenvinne energien, må man ha forbrenningsanlegg som kan utnytte energien slik at man ikke ender opp med å fyre for

14 kråkene. I tillegg har Regjeringen har overfor Stortinget signalisert at den vil vurdere å klassifisere flere avfallsfraksjoner som farlig avfall. I løpet av de årene jeg har hatt befatning med avfallspolitikken, er arbeidet med farlig avfall det området der utfordringene og problemene med å finne gode løsninger har vært størst. Renor er som 25 års jubilant, til tross for sin relativt unge alder, en av veteranene i arbeidet med den viktige oppgaven det er å ha en forvarlig og teknisk avansert behandling av det farlige avfallet. Farlig avfall, eller spesialavfall som betegnelsen var tidligere, er definert slik i forurensingsloven: Som farlig avfall regnes avfall som ikke hensiktsmessig kan behandles sammen med forbruksavfall på grunn av sin størrelse eller fordi det kan medføre alvorlige forurensninger eller fare for skade på mennesker eller dyr. I 1987 la daværende miljøvernminister Sissel Rønbeck fram for Stortinget en stortingsproposisjon om etablering av et sentralt behandlingsanlegg for spesialavfall i Rana kommune. Her ble det redegjort for de mengdene avfall man tross alt hadde samlet inn samt de store mengdene som var på avveie og som ikke kom fram til de behandlingsanleggene vi hadde. Hovedgrunnen var at mottakstilbudet var alt for dårlig. Det var høye priser for å få levert avfallet, og det var usikkerhet med hensyn til videresending av avfallet, returordningene var lite utbygd og det var mangel på anlegg for skikkelig sluttbehandling. Mange av mottaksstedene var i såpass dårlig forfatning at de i seg selv representerte et problem særlig dersom det farlige avfallet måtte oppbevares på slike steder over lang tid. Det var ofte tilfellet fordi det manglet sluttbehandlingskapasitet. Dette måtte det gjøres noe med. Gjennom internasjonale avtaler er det fastslått at det er en målsetting at farlig avfall i størst mulig grad skal behandles nasjonalt. På denne bakgrunn besluttet man at det også i Norge skulle bygges et nasjonalt sluttbehandlingsanlegg. Prosessen fra da dette vedtaket ble fattet, og fram til NOAH som i dag er Renors anlegg i Brevik, ble både politisk og på andre måter veldig kronglete. 25 ÅR I MILJØETS TJENESTE

15 Som nevnt ble anlegget først foreslått lagt til Mo i Rana, og det var det store multinasjonale selskapet Waste Management som skulle eie og drive anlegget. På grunn av forskjellige forhold ble dette alternativet etter hvert forlatt bl.a. med argumenter om for lange transportavstander for avfallet, men først og fremst fordi Waste Management som skulle bygge og drive anlegget satte som vilkår garantier for faste stabile leveranser av farlig avfall. Slike garantier kunne myndighetene ikke gi, ikke minst fordi hovedmålsettingen i avfallspolitikken skulle være avfallsminimering. Det siste må vi nok innrømme at har gått senere og tregere enn man ønsket. Det måtte derfor finnes en annen løsning. Forhandlinger med Sverige. Det ble innledet forhandlinger med Sverige med sikte på å finne fram til et samarbeidsopplegg for en mest mulig effektiv både innsamlingsog sluttbehandlingsordning. Et av elementene i denne samarbeidsordningen var at det svenske anlegget Sakab utenfor Örebro skulle ta i mot ganske store volum med spesialavfall fra Norge, og at norske myndigheter skulle legge opp til transportordninger som i størst mulig grad reduserte transportkilometer for avfallet. Forhandlingene kom aldri lenger enn til forberedende drøftelser fordi svenskene kom til at deres forbrenningsanlegg måtte forbeholde sin kapasitet til deres eget avfall. Sluttbehandlingsanlegg eller mellomlager på Hjerkinn. Neste alternativ som ble lansert var å bygge et anlegg i tilknytning til de nedlagte gruvene på Hjerkinn på Dovre. I bygda Folldal var det stor oppslutning om dette fordi de hadde mistet et stort antall arbeidsplasser i forbindelse med nedleggingen av gruvevirksomheten. Et finsk selskap var interessert i å bygge og drive anlegget. Disse planene ble møtt med stor motstand fra miljøbevegelsen og mange andre. Selv fikk jeg besøk av Olav Gjærvold (verdens første miljø-

16 vernminister og Dovrefjells far ) som inntrengende oppfordret meg til ikke å gjennomføre dette prosjektet. Også i Stortinget var det stor skepsis. Den sterke motstanden gjorde at jeg til slutt erkjente at dette alternativet måtte avskrives. Sannsynligvis var det aldri noe reelt alternativ. Det ble gjennomført et omfattende kartleggingsarbeid for å finne et sted det ville være egnet for å lokalisere et sluttbehandlingsanlegg. Mellom 30 og 40 forskjellige steder ble vurdert. Til slutt ble man stående igjen med 3 steder som de mest aktuelle. Hjerkinn var ett av dem. Halden i Østfold og Gjerstad i Aust- Agder de andre. I motsetning til i Folldal ble det organisert stor motstand i befolkningen mot etablering på begge steder. Ikke minst var enkelte miljøorganisasjoner veldig aktive med å skape lokal motstand. Jeg har aldri helt forstått at det kunne være en viktig miljøoppgave å skape størst mulig vanskeligheter for å løse noe som etter hvert hadde utviklet seg til et betydelig miljøproblem. Men uansett hvor et sluttbehandlingsanlegg skulle lokaliseres ville det ta nokså lang tid å bygge anlegget og få det i operativ drift. I mellomtiden måtte man finne en løsning for en midlertidig oppbevaring av alt det avfallet som var lagret på overfylte og lite tilfredsstillende mottaksanlegg som det også var alt for få av. Her kom gruvene på Hjerkinn inn i bildet på nytt, som et midlertidig lager fram til et sluttbehandlingsanlegg var på plass. Det var gjort en god del investeringer for å kunne fylle denne funksjonen, og lageret i gruvene ville passet godt til formålet. Men også her satte miljøorganisasjonene i gang protestaksjoner under parolen Aksjon redd Dovrefjell. Stortinget gav også uttrykk for skepsis med denne løsningen, og det midlertidige lageret i gruvene på Hjerkinn ble aldri realisert. I tida som gikk fram til at et sluttbehandlingsanlegg var etablert hadde vi derfor en mye dårligere løsning for å ivareta de relativt store mengder med farlig avfall som lå lagret på mottaksanleggene, eller som ikke ble samlet inn i det hele tatt. Et selskap for behandling av spesialavfall. Det var den 26. november 1991 klokken at Stortinget fattet vedtak om å opprette Et selskap for behandling av spesialavfall. Selskapet ble registrert som Norsk Avfallshandtering AS (NOAH). For å unngå at lokaliseringen av sluttbehandlingsanlegget skulle ende opp som en tautrekking i Stortinget, sa Stortinget at styret i det nye selskapet måtte ta denne beslutningen. I debatten i Stortinget om det nasjonale behandlingsanlegget var det flere som gav uttrykk for at man måtte forsøke å ta i bruk en annen teknologi enn de tradisjonelle roterovnene. Kværner hadde i lenger tid arbeidet med å utvikle sluttbehandling av farlig avfall ved hjelp av pyrrolyseteknologi. Utviklingen av en slik teknologi var omtalt i enkelte tidsskrifter og i pressen. Et slikt anlegg var til da ikke bygget eller utprøvd, og ble derfor ikke aktuelt. Jeg hadde heller ikke fått Stortingets mandat til å finansiere et teknologisk utviklingsprosjekt. Det alternativet som etter hvert ble vurdert som mest tilfredsstillende, var å bygge et anlegg med den sist utviklede roterovnsteknologi og lokalisere dette på Hydros anlegg i Porsgrunn. Da startet en ny runde med protester både fra miljøorganisasjoner og fra kommunestyrer. Ikke mindre enn 5 ordførere fra Grenlandsområdet ba om møte med meg for å frambringe sterke protester mot denne løsningen. Det ble brukt argumenter som at de hadde nok forurensninger i Grenlandsområdet om ikke de skulle få dette i tillegg. For meg ble det etter hvert klart at det ikke var forurensingsproblemene som var årsakene til protestene, men det faktum at Norcem hadde konsesjon på å motta tonn farlig avfall 25 ÅR I MILJØETS TJENESTE

17 i året som energitilskudd i sine sementovner. Bedriften hadde søkt myndighetene om å utvide denne konsesjonen med et betydelig antall tonn. En ny moderne roterovn i Porsgrunn ville ha kapasitet til å forbrenne det aller meste av det farlige avfall som man regnet med å få samlet inn. Man fryktet at Norcem ville miste, eller ikke få utvidet, sin konsesjon til å motta farlig avfall. I perioder hvor Norcem hadde et stort press på prisene i sine markeder, og ikke hadde tilfredsstillende inntjening, var den ekstra og rimelige energitilgangen som brenslet basert på farlig avfall representerte, et viktig bidrag. Til slutt ble lokaliseringen av det anlegget Stortinget vedtok å bygge verken Hjerkinn, Halden, Gjerstad eller Porsgrunn - men Brevik. Det ble heller ikke pyrolyseteknologi eller rendyrket roterteknologi, men en kombinasjon av roterende sementovn med et forbehandlingsanlegg for det farlige avfallet for å tilpasse dette med sikte på en best mulig utnyttelse av energien i sementovnene. Det var ikke noe særsyn at en utnyttet farlig avfall i sementovner, men den norske løsningen med et nasjonalt anlegg koplet opp mot en sementfabrikk var spesiell, og ble lagt merke til internasjonalt! Prosessen for å få etablert en norsk løsning ble en politisk slalåmkjøring uten like, og den tok lang tid. En vesentlig årsak var, etter min mening, den systematiske motstand enkelte av miljøorganisasjonene og aksjonsgruppene la for dagen i forhold til alle forslag til løsninger som ble foreslått. Hvorvidt dette var for å komme i fokus i opinionen, eller at det gjorde seg gjeldene en for dårlig situasjonsforståelse, vil jeg ikke ha sagt noe om. NOAH og forbehandlingsanlegget. Etter at NOAH var etablert som selskap, ble Langøya kjøpt og anlegget der oppgradert. Da lokaliseringen av anlegget for organisk farlig avfall endelig var bestemt, kunne prosjekteringen av forbehandlingsanlegget som skulle forsyne Norcems sementovner med energi starte. Jeg ble invitert da min etterfølger Guro Fjellanger åpnet anlegget i juni 1999; et anlegg det var stilt store forventninger til. Forbehandlingsanlegget fikk til dels betydelige innkjøringsproblemer; noen var typiske barnesykdommer, andre var nok av mer prinsipiell art. Etter det jeg vet i dag, er de fleste svakhetene utbedret, og anlegget fungerer bra. I dag behandler anlegget de volum som opprinnelig var forutsatt. Selv om det tok sin tid, mye lenger enn en tenkte seg, kan en vel i dag si at den endelige løsningen til slutt ble tilfredsstillende. Etter det jeg kjenner til har anlegget i Brevik til tider hatt mye ledig kapasitet samtidig som SFT har gitt eksporttillatelse for å frakte avfall ut av landet. SFT har vel hatt sine grunner for sin politikk. Men, etter min mening, må det være viktig at ikke dette anlegget der myndighetene har investert så mye penger, ikke blir påført ekstra driftsproblemer ved at innsamlet avfall eksporteres. Dette er jo særdeles viktig når de samlede investeringer, både i NOAH og de investeringer som Norcem selv har gjort for å tilpasse sitt anlegg til denne kombinerte løsningen, går opp i mange hundre millioner kroner. Mesteparten av disse meget betydelige midler er bevilget av Stortinget, og jeg er sikker på at de som i dag har ansvaret for driften av Renor er klar over at dette forplikter. Som følge av de tekniske problemene forbehandlingsanlegget hadde i oppstartingsperioden måtte det investeres betydelige midler til tekniske forandringer og justeringer. Dette bidro til å presse selskapets økonomi. Som en viktig del av forhandlingene mellom NOAH og Norcem, ble inngått en avtale der det var fastsatt et gebyr pr. tonn avfall levert som NOAH skulle betale til Norcem. Avtalen ble økonomisk tyngende for NOAH, og det motsatte for Norcem. Satt på spissen kan en si at Norcem hadde fått seg et brukbart sugerør inn i NOAH.

18 NOAHs andre bein, sluttdeponeringsanlegget på Langøya, gikk etter hvert økonomisk bra. I og med at anleggene i Brevik og Langøya var deler av samme bedrift, ble gode resultater på Langøya brukt til å rette opp / balansere dårlige resultater i Brevik. Indirekte dro derfor Norcem nytte av dette. Disse siste betraktninger fikk jeg fra en journalist som gjorde et intervju med meg om norsk avfallspolitikk. Jeg vet jo ikke hvor relevante de er, men med mitt kjennskap til hele denne saken, så høres de jo ikke helt umulig ut. Han spurte også om hva som ville skje dersom gebyrene for levering fra NOAH til Norcem ble mye høyere enn det gjenvinningsselskaper måtte betale ved eksport til naboland. Til det svarte jeg at dersom dette ble for ille kunne jo myndighetene gi eksporttillatelser. Dette ville være et godt ris bak speilet. Jeg vet ikke om man kan beskrive dette som en liten labyrint av interessemotsetninger og interessefellesskap som det var viktig å balansere fornuftig i forhold til hverandre. Selv om mange av vurderingene fra journalisten var fornuftige, var kanskje analysen noe påvirket av det som antakelig var den rådende oppfatning i NOAH; de fleste problemene skyldtes andre enn dem selv. Det økonomiske i forhold til Norcem er allerede nevnt. Det viste seg imidlertid etter hvert at anlegget som ble bygget var lite fleksibelt og ikke godt egnet for en miks av avfall som det dreide seg om Det foreligger langt mer kunnskap om slike spørsmål i dag enn da anlegget ble bygget. Fra 1995, da avtalen med Norcem ble inngått, og til anlegget kom i gang i 1999/2000 skjedde det mye. Det er nok videre sannsynlig at en del av forutsetningene som NOAH la til grunn for bygging og drift av anlegget ble undervurdert, så som priser, kostnader, volum og konkurransen om kundene. Ikke minst fordi jeg er en slags politisk far for både kjøp og opprustning av Langøya og forbehandlingsanlegget i Brevik og dermed samarbeidet mellom tidligere NOAH og Norcem, har jeg hatt interesse for å følge utviklingen av dette prosjektet. Jeg har jo sett at samarbeidet mellom disse to parter har fungert godt på mange områder, selv om det også har vært visse interessemotsetninger som det ofte kan være mellom to parter i forskjellige sammenhenger. Miljø og arbeidsplasser. Spesielt etter at Brundtlandkommisjonen hadde lagt fram sin rapport med sine sterke oppfordringer om å arbeide for å skape en bærekraftig utvikling, fikk man en debatt omkring temaet miljø og arbeidsplasser. Kommisjonens slagord om å Tenke globalt og handle lokalt pekte indirekte også på et mye gjengitt utsagn fra Gro Harlem Brundtland om at alt henger sammen med alt. Noen lo av dette, men jeg tror ikke det er så mange som gjør det når de får tenkt seg litt om. Det er jo sant at alt henger sammen med alt. I debatten som fulgte, hevdet noen at strenge miljøkrav ville sette arbeidsplasser i fare, mens andre hevdet at strengere krav for å beskytte miljøet ville skape grunnlag for nye arbeidsplasser. Det er trist dersom holdningen skal være at en slapp miljøpolitikk ville være det beste for å ta vare på arbeidsplassene. Her ligger det utfordringer til nytenkning. Det er vel ikke galt å hevde at Renor i dag er viktig for Norcems drift og økonomiske bærekraft. At Renor selv viser tilfredsstillende økonomiske resultater er viktig for de ansatte. Det skaper trygghet i arbeidssituasjonen og bidrar til et godt arbeidsmiljø. På den annen side er energitilskuddet som avfallet representerer for Norcem viktig for bedriften og dens ansatte. Norcem er en meget viktig bedrift i lokalsamfunnet og i regionen. 25 ÅR I MILJØETS TJENESTE

19

20 Det har skjedd mye i løpet av disse årene. Norcem ble først en del av det skandinaviske konsernet Scancem, som så ble kjøpt av HeidelbergCement. Norcem kjøpte Renor, og Renor kjøpte den delen av NOAH som omfattet forbehandlingsanlegget og inkluderte dette i nye Renor. Sluttdeponeringsanlegget på Langøya beholdt navnet NOAH, og ble i 2003 kjøpt av Gjelsten Holding. Denne utviklingen, og endringene i eierforholdene, var ikke i min villeste fantasi da jeg la fram St. prp. nr. 103 i Personlig kan jeg ikke noe for at jeg synes det er litt ugreit at Norcem og Gjelsten Holding fikk kjøpt henholdsvis forbehandlingsanlegget og anlegget på Langøya for en meget billig penge. Men dette var jo ett av flere mer enn rimelige salgsprosjekter som den siste Bondevikregjeringen foretok og selve julenissen for disse gavene var daværende næringsminister Gabrielsen. Dette er slag som livet i politikken gir, og man må jo komme over dem. Det overordnede målet er, når alt kommer til alt, at vi får et best mulig system for å ta hånd om det farlige avfallet. På Hjerkinn ble det verken avfallsforbrenning eller mellomlager, og ingen arbeidsplasser til lokalsamfunnet. I stedet fikk kommunene Folldal Gjenvinning med innsamling og granulering av landbruksplast. Til å begynne med ble det etablert 10 arbeidsplasser. Bedriften har i løpet av få år videreutviklet seg slik at den i dag sysselsetter mer enn 30 personer. I tillegg kommer de ringvirkningene, som bidrar til en mer enn fordobling av sysselsettingseffekten. Flere av returselskapene arbeider målrettet med å få til en ytterligere videreforedling av sine fraksjoner, enkelte i nært samarbeid med forskningsinstitusjoner. Etter min mening har vi nå kommet inn i en fase i norsk avfallspolitikk at dette arbeidet bør forsterkes, og her må myndighetene bidra til mer forsknings - og utviklingsarbeid. I løpet av relativt få år har den såkalte avfallsbransjen utviklet seg til et stort og profesjonelt næringsområde. Det er gjort enkelte anslag som viser at det kan være opp mot sysselsatte i bransjen, at den omsetter for milliarder kroner i året og det er fortsatt sterk vekst. Økende avfallsmengder eller ressurser på avveie. Selv om vi på enkelte områder etterlater mindre avfall pr. produsert enhet enn tidligere, øker allikevel de totale avfallsmengdene som følge av et stadig økende forbruk. Dette vil antagelig fortsette i overskuelig tid selv om det er veldig viktig å videreutvikle både strategier og virkemidler for å redusere avfallsproduksjonen. I løpet av de siste 50 år har verden forbrukt mer varer og tjenester enn alle tidligere generasjoner til sammen. Den sterke økningen i forbruket i den rike del av verden, har automatisk ført til en tilsvarende økning i avfallsmengdene. En reduksjon i avfallsproduksjonen vil, etter min mening, kun være mulig dersom framtidas mål for samfunnsutviklingen rettes i en annen retning enn stadig økning av det materielle forbruket. Men det vil kreve politiske linjeskifter, som det i tillegg vil ta tid gjennomføre. Økt oppmerksomhet mot kretsløpstenkning og kretsløpsadferd. I Stortingsmeldingen om Rikets miljøtilstand for 2005 sier regjeringen at den vil bidra til en overgang til et gjenvinnings- og resirkuleringssamfunn. Dette er en ny bekreftelse på en grunnleggende målsetting som ble fastlagt i begynnelsen av 90-årene da arbeidet med avfallspørsmålene for første gang ble gjort til et viktig politikkområde. Ord og begreper er med å skape oppfatninger og holdninger på mange områder. Kaller vi noe 25 ÅR I MILJØETS TJENESTE

21 for søppel eller avfall, tenker vi at dette er gjenstander som ikke lenger har noen verdi. Det har vært viktig å endre slike oppfatninger. Etter at Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen) la fram sin rapport begynte stadig flere å snakke om avfall som ressurser på avveie; og det er jo det det er! Jeg har selv lenge brukt begrepet sekundære råvarer. Ikke avfall, men en råvare klar til ny bruk. En stadig økende kjøpekraft vil også framover føre til enda mer kjøp - bruk og kast. Selv om store deler av verdensbefolkningen sett under ett, fortsatt vil lide under store mangler og fattigdomsproblemer i mange år, vil likevel stadig flere få anledning til å forbruke mer. Dette kommer i tillegg til forbruket i de rike landene. En rekke jomfruelige naturressurser er ikke fornybare, og flere av dem er i dag sterkt truet. Fornybare naturressursene kan også overforbrukes, og over tid vil disse også kunne bli alvorlig truet. Derfor blir det stadig viktigere å sørge for at alt det man tar ut av de primære naturressursene blir holdt inne i kretsløpet lengst mulig. Et godt og velfungerende system for kildesortering, innsamling og gjenvinning er metodene vi skal bruke for å ivareta denne oppgaven. I dette perspektivet blir det arbeidet som utføres av de som har sitt daglige virke i avfallsbransjen viktigere enn mye av det som ellers foregår i arbeids- og samfunnslivet. De er faktisk blant de som står i aller fremste rekke når det gjelder å virkeliggjøre samfunnsutviklingens viktigste mål; en Bærekraftig utvikling. For mange avfallsfraksjoner ligger innsamlingsgraden nå nært 100% og enkelte fraksjoner gjenvinnes flere ganger. Framover blir det en viktig oppgave å utvikle en slik kretsløpstenking på stadig flere områder. Jeg synes det er mange positive trekk og ser at mange av aktørene i bransjen for sekundære råvarer arbeider systematisk nettopp med dette. Men her kan vi bli flinkere bl.a. ved å engasjere mer forskning og ved støtte opp under interessante utviklingsprosjekter. Renor er i dag en bedrift som står midt oppe i denne oppgaven. Innsamling og mottak av det farlige avfallet for i første omgang å beskytte naturmiljøet, og dernest gjennom bearbeiding lage et brensel slik ressursene utnyttes enda en gang. Det er 25 år siden Renor ble grunnlagt av Knut Paulsen. Det hele startet med noen biler for å samle inn og transportere farlig avfall. I dag er Renor engasjert i hele prosessen fra innsamling, transport, forbehandling og sluttbehandling. Et integrert system for behandling av farlig avfall. Bedriften har høy faglig kvalitet, dyktige og erfarne medarbeidere. Selv om det er en politisk målsetting å redusere avfallsproduksjonen, og ikke minst produksjonen av farlig avfall, vil det være behov for Renor som viktig aktør på dette feltet i mange år framover. Oppgaven for bedriften er å bli enda bedre på det som dere fra før av er gode på! Hva er det vi driver med? Innledningsvis stilte jeg dette spørsmålet, og jeg har i grove trekk forsøkt å beskrive utviklingen innen avfallsbransjen fra ulike sider. Et arbeid som har historiske tradisjoner, som går flere tusen år tilbake og som når alt kommer til alt har fulgt menneskene til alle tider. Et arbeid som er avgjørende for å opprettholde en bærekraftig utvikling inn i fremtiden.

22 Er det grenser for industriens tåle Innspill Lavutslippsutvalget Av Gunnar Syvertsen, adm. direktør HeidelbergCement Nord-Europa På nettsiden til denne stafetten er det lagt inn et bilde av tre skorsteiner med spørsmålet Hvordan kan vi redusere utslippene fra industrien?. Da er det fristende å stille et spørsmål tilbake, nemlig Er det grenser for industriens tåleevne? Innlegget ville blitt alt for langt om alle sider av disse spørsmålene skulle belyses, det å definere hva som faktisk ligger under samlebegrepet industri kan jo i seg selv føre til debatt. Det vi alle bør ta inn over oss er at alt vi produserer, transporterer, varmer opp eller kjøler ned, krever energi som igjen bidrar til utslipp i atmosfæren. På spørsmålet om Er det grenser for industriens tåleevne? vil jeg før jeg svarer presisere at mitt svar på spørsmålet dreier seg om prosessindustri. Jeg mener jeg med hånda på hjertet kan stå for et utsagn om at norsk industri generelt sett er opptatt av og forsøker å leve etter målet om bærekraftig utvikling; ikke bare i forbindelse med festtaler, men også i praksis. De som ikke gjør det vil uansett ikke være i stand til å konkurrere i et stadig mer globalt marked. Det er flere gode eksempler på at industrien yter vesentlige praktiske bidrag: Aluminiumsindustrien inngikk i 1997 en avtale med Miljøverndepartementet hvor de i løpet av 2005 forpliktet seg til å redusere de spesifikke utslippene med mer enn 55%. Målet er nådd med god margin. I forbindelse med den avtalen PIL (som nå heter Norsk industri) inngikk med Miljøverndepartementet i 2003 har industrien selv fått til en løsning (innenfor en pool av bedrifter som ikke omfattes av kvotehandelen) hvor Yara gjen nomfører et stort tiltak (lystgass) som relativt sett er billig, og hvor finansieringen deles på en rekke bedrifter som alle har behov for reduserte utslipp. Norcem, som jeg kjenner aller best, har i løpet av de siste 10 årene investert i alt 250 MNOK for å kunne bruke store mengder alternativt (avfallsbasert) brensel som erstatning for kull i sin sementproduksjon. I et studie gjort av Stiftelsen Østfoldforskning konkluderer de med at bruken av alternativt brensel ved fabrikken i Brevik i 2005 reduserte de samlede utslippene med over tonn CO 2 i forhold til om det ble brukt kull i produksjonen og avfallet måtte deponeres. Bedriftene gjør dette både for å oppnå økonomisk gevinst og bedret konkurranseevne. Samtidig er industrien fullstendig klar over at dersom klimautfordringen ikke tas på alvor så vil dette slå tilbake på den enkelte bedrift. Min påstand er derfor at norsk industri generelt ligger godt an i forhold til BAT (Best Available Technics), og at dette er en forutsetning for at vi skal ha industri i Norge i framtida! Myndighetene har nylig oversendt sin Report on Demonstrable Progress under the Kyoto Protocol, og her ser en at det er gjort mange og til dels store tiltak fra industriens side. Beregningene viser at de norske utslippene i 2010 vil ligge over 11 mill. tonn lavere enn referansebanen (hvor det ikke er gjort tiltak). Samlet reduksjon fra basis i 1990 foredeler seg med nesten 9 mill. tonn CO 2 på offshore og industri (henholdsvis 1,7 mill tonn og 7,2 mill. tonn), mens Resten av Norge har gjennomført tiltak tilsvarende 2,2 mill. tonn CO ÅR I MILJØETS TJENESTE

23 evne? Selv om dette underbygger min påstand, vil jeg umiddelbart ile til og si at dette selvsagt ikke betyr at det ikke er mer å hente på tiltakssiden. De store klippene tror jeg imidlertid er tatt! Det skal fortsatt stilles krav til industrien (på samme linje som våre konkurrenter), men industrien kan ikke klare de norske forpliktelsene alene. Det er et underliggende mål bak Kyoto-avtalen at det er de miljømessig beste bedriftene som skal overleve. Derfor må norske myndigheter operere sammen med myndighetene i resten av Europa, og det må seriøst arbeides for å komme fram til systemer som gjør det mulig gjennom sammenlikninger å vise hvilke bedrifter som holder mål. Jeg tror at mange norske bedrifter, for ikke å si de fleste, vil komme godt ut. For å kunne komme videre må derfor flere områder / sektorer enn industrien ta ansvar dersom vi skal få til en bærekraftig utvikling, og det må brukes en rekke virkemidler for å nå Norges reduksjonsmål når det gjelder klimautslippene. Ta for eksempel bygging av hus, næringsbygg og infrastruktur som veier og bruer. Fokus må dreies til at disse skal være energieffektive gjennom hele livssyklusen, ikke utelukkende fokusere på energibruk og CO 2 - utslipp knyttet til framstilling av byggematerialene. Videre er reduksjon av utslipp fra transportsektoren, både på land og til vanns, nødvendig og absolutt mulig! For å nå målene, må det jobbes innenfor alle sektorer både internasjonalt, nasjonalt og regionalt. En gruppe, som for eksempel industrien verken kan eller vil klare å løse alle utfordringene vi står overfor!