6. Hvordan bruker Shakespeare vers og rytme i sine stykker og hva slags effekt har det for publikum?

Transkript

1 6. Hvordan bruker Shakespeare vers og rytme i sine stykker og hva slags effekt har det for publikum? I denne oppgaven vil jeg først raskt gjøre rede for hvordan Shakespeare benytter vers og prosa i sine stykker det meste av tiden, for deretter å se på noen unntak fra hovedregelen og forsøke å finne ut hvorfor han bryter sine egne regler på disse punktene. Mer spesifikt: hvilken effekt kan vi se for oss at disse bruddene har på publikum? Blant flere eksempler på regelbrudd vil jeg særlig fokusere på to typer: tilfeller der Shakespeare bruker prosa der han normalt ville brukt verseform, og tilfeller der han viker fra sin vanlige blankversform til fordel for trokéisk tetrameter. Shakespeare benytter det meste av tiden verseformen jambisk pentameter, eller blankvers (heretter kalt "blankvers"). Dette er en verseform som består av femfotede jambiske verselinjer, der en jambe leses LETT-TUNG. 1 Siste versefot kan videre ha en maskulin eller en feminin utgang, i siste tilfelle legges en siste trykklett stavelse til: LETT-TUNG-LETT. 2 Som standard er teksten skrevet på blankvers der karakterer som er av adel, kongelige, offiserer eller andre "høyrangs" mennesker taler, mens de "laverestående" tjenerne, narrene, fattigfolk etc. bruker vanlig prosaform. 3 Dette tjener til å skille de laverestående karakterene fra de høyere, som gir uttrykk for sin klasse og sine manerer gjennom den strenge verseformen talen deres er låst i. Det kan argumenteres at de "lavere" karakterene dermed framstår som mer løsslupne, folkelige og muligvis mer direkte (hvilket også gjør dem til utmerkede medier for banal folkehumor eller spydige "tongue-in-cheek" kommentarer til handlingen). Dette er imidlertid ikke alltid tilfelle. Karakterer som har bakgrunn i en lavere klasse kan benytte blankvers, slik som Caliban i The Tempest 4 - og karakterer av høyere rang kan snakke prosa, selv når replikkene deres er både poetisk ordlagt og dypt meningsbærende. Tittelkarakteren i Hamlet gjør en av sine store taler på ren prosa, til tross for at han er kongelig og altså en av de høyeststående karakterene i stykket: "I have of late but wherefore I know not lost all my mirth, forgone all custom of exercise; and indeed it goes so heavily with my disposition that this goodly 1 Motsatt troké som leses TUNG-LETT, som i Ibsens "Peer, du lyver / Nei, jeg gjør ei". 2 Dette er tilfelle for eksempel i Hamlets "To be / or not / to be / that is / the quest / -ion" (Shakespeare 1992, s. 63). 3 Jamieson, Lee (2015), Shakespeare's Language. Lesedato About Education: shakespeareslanguage/a/prose.htm 4 Hudson, Henry Normal (ed.) (1909), Shakespeare, William. The Tempest. Lesedato: Shakespeare Online: 1

2 15 frame, the earth, seems to me a sterile promontory. This most excellent canopy the air, look you, this brave o erhanging, this majestical roof fretted with golden fire why, it appears no other thing to me than a foul and pestilent congregation of vapours. What a piece of work is a man, how noble in reason, how infinite in faculties, in form and moving how express and admirable, in action how like an angel, in apprehension how like a God". 5 Det at en karakter som i utgangspunktet er av høystatus og som også snakker på blankvers det meste av stykket brått bryter ut av verseformen og holder en lang, alvorstung tale på prosa vil nødvendigvis ha en betydelig effekt på publikum. Kanskje rykker det oss ut av en noe hypnotiserende rytme og tvinger oss til virkelig å ta inn det prinsen sier i denne scenen. Lee Jamieson 6 argumenterer for at dette eksemplet viser at Shakespeare bruker prosa til å få Hamlet til å framstå som mer sannferdig i dette øyeblikket. Han avbryter sin egen verseform for å komme med en innsikt han nettopp har oppnådd. Vi som publikum får dermed en mer umiddelbar kobling til ham og er ikke et øyeblikk i tvil om at han mener det han sier. Er vi med Jamieson på dette ser vi altså at Shakespeare bevisst kan bruke prosa hos en karakter som har blankverset som sitt "morsmål" for å skape et tettere, ærligere bånd mellom publikum og karakteren - og kanskje slik få publikum til å verdsette ordene hans enda mer. Det finnes imidlertid tilfeller hvor dette neppe kan være den tilsiktede effekten. I begynnelsen av andre akt av Henry IV snakker Prins Henry med Falstaff. 7 Hele samtalen er en slags konkurranse i å komme med vittige fornærmelser av den andre - og hele samtalen foregår på prosa: PRINSEN Hald munn, istervom! Legg deg ned med øyret mot bakken og lytt om du kan høyre stega til ferdafolk. 8 Først når han er alene igjen begynner prinsen - som jo definitivt må anses for å være en karakter av både høy klasse og status - å snakke på blankvers igjen. 9 Her er altså et eksempel på at en karakter som normalt ville brukt blankvers tyr til prosa selv det ikke later til å være spesielt viktig at vi opplever teksten som ektefølt og ærlig. Snarere ser det ut til å være for å oppnå en komisk effekt at prinsen midlertidig tillater seg å tale som en laverestående karakter. Dette er en komisk scene, derfor er den skrevet på den formen de mer 5 Shakespeare, William (1992), Tragedies - volume 1. London: Everyman's Library. Side Jamieson, Lee (2015), Shakespeare's Language. Lesedato About Education: 7 Shakespeare, William (2008), HENRY IV. Oslo: Forlaget Oktober. 8 Ibid. Side Ibid. Side 47. 2

3 komiske, folkelige karakterene tradisjonelt benytter. Jamieson 10 bemerker hvordan dette også kan brukes motsatt, at en karakter som pleier å snakke prosa prøver å forfine seg selv ved å benytte de høyerestående karakterenes språk, men ikke greier det. Da ligger humoren i selve formskiftet som karakteren selv er uvant med. Et tredje eksempel på at en karakter bryter blankversformen for å snakke i prosa finner vi i King Lear. Her går hovedpersonen gradvis over fra å bruke gjennomført blankvers til å snakke mer og mer prosa. 11 Jamieson 12 beskriver dette som at dialogen "forfaller" til prosa underveis. Dette skjer i takt med karakterens mentale forfall. Vi kan kanskje si at overgangen til prosa her viser at en karakter av høy status gradvis mister denne og gjennom sin galskap blir til en mer "laverestående" karakter. Det finnes også eksempler i Shakespeares dramatikk på at en helt annen verseform enn det sedvanlige blankverset blir tatt i bruk. Nærmere bestemt benyttes tidvis trokéisk tetrameter, altså verselinjer med fire trokéiske verseføtter. En karakter som bruker denne verseformen er Puck i En midtsommernatts drøm: Captain of our fairy band, Helena is here at hand; And the youth, mistook by me, Pleading for a lover's fee. 13 Disse linjene er skrevet på det som kalles ukomplett eller kataletisk trokéisk tetrameter. Det vil altså si at den siste versefoten mangler den trykklette stavelsen. 14 Gjennomgående for karakterene som benytter denne verseformen er at de er en slags "magiske" karakterer som ofte står med en fot innenfor og en fot utenfor handlingen, med evnen til å komme med "metakommentarer" og nesten framvise en bevissthet på det at de er karakterer i en historie som de kan påvirke og manipulere. Puck er på mange måter en slags "jokerkarakter" som kommenterer handlingen til publikum, vurderer hvordan han skal påvirke historien og trer inn med ulike manipulasjoner som drar handlingen videre, nesten som en personifisert dramaturgisk drivkraft. 10 Jamieson, Lee (2015), Shakespeare's Language. Lesedato About Education: 11 Shakespeare, William (1992), Tragedies - volume 1. London: Everyman's Library. 12 Jamieson, Lee (2015), Shakespeare's Language. Lesedato About Education: 13 Alchin, Linda (2015), William Shakespeare, the complete works: A midsummer night's dream. Lesedato: William Shakespeare, the complete works: 14 Mabillard, Amanda (2000), Trochaic Tetrameter in Shakespeare. Lesedato: Shakespeare Online: witchmetre.html

4 Heksene i MacBeth, som også bruker denne verseformen, er ikke fullt så opplagte i dette, men har som sin hovedfunksjon å, gjennom spådommer, gjøre karakterene oppmerksomme på deler av stykkets handling før den har forløpt. De er løsrevet fra tidens dimensjon innenfor den verdenen de andre karakterene lever i - de tilhører på sett og vis "en annen verden". Denne dimensjonen tydeliggjøres ved at Shakespeare lar dem benytte en helt annen verseform enn de øvrige karakterene. Bare i måten de snakker på opplever vi at karakterene er av en annen sort, og gjennom en verseform som så sjelden brukes oppleves de som noe ekstraordinært. Kanskje kan også bruddet i rytme tjene til å gi replikkene deres større oppmerksomhet - vi lytter instinktivt nøyere når disse karakterene tar ordet fordi de skaper et rytmisk brudd. Et mulig tilleggspoeng hva heksene angår kan vi kanskje finne et hint om i MacBeths replikk til dem når de møtes i første akt. Etter at heksene har kommet med halvkvedede viser om hans skjebne, anklager MacBeth dem: "Stay, you imperfect speakers, tell me more". 15 Innenfor stykkets handling referer MacBeth til det faktum at heksene nekter å fortelle ham hele sannheten, men det kan være interessant å tenke seg at han kanskje samtidig helt konkret kommer med en metakommentar om deres uortodokse verseform. Jeg har i denne oppgaven beskrevet hvordan Shakespeare i all hovedsak benytter prosaform og blankvers i sine stykker. Hovedtrenden er at det er de høyerestående karakterene som bruker blankvers og de laverestående som bruker prosa. Shakespeare bryter imidlertid dette mønsteret for å oppnå alternative effekter på publikum: for komisk effekt, for å gi en passasje spesiell oppmerksomhet, for å få en karakter til å fremstå mer troverdig og ærlig, eller for å skille karakteren fra de andre og gi den en egenart - eller til og med en opplevelse av at karakteren tilhører en annen verden. Dette sistnevnte kan også tjene til å gi teksten og karakteren flere metanivåer. Gjennom slike bevisste brudd påvirket Shakespeare tekstens virkning på publikum og dermed deres opplevelse av hele stykket. 15 Shakespeare, William (1992), Tragedies - volume 1. London: Everyman's Library. Side 447. Min utheving. 4

5 Oppgave i teaterhistorie, høst 2015 Studentnummer: Litteraturliste Hudson, Henry Normal (ed.) (1909), Shakespeare, William. The Tempest. Lesedato: Shakespeare Online: tempestversehudson.html Jamieson, Lee (2015), Shakespeare's Language. Lesedato About Education: Mabillard, Amanda (2000), Trochaic Tetrameter in Shakespeare. Lesedato: Shakespeare Online: witchmetre.html Shakespeare, William (1992), Tragedies - volume 1. London: Everyman's Library. Shakespeare, William (2008), Henry IV. Oslo: Forlaget Oktober. 5