Del 6. Vekkelse ved Guds Generaler.

Transkript

1 Del 6. Vekkelse ved Guds Generaler. William Branham. "En mann med bemerkelsesverdige tegn og under". " Du er fra djevelen, og du fører folk vill' ropte han, 'en bedrager, en orm i gresset, en forfalskning, og jeg skal bevise det.' Det var en frimodig utfordring, og alle i forsamlingen kunne se at det ikke var en tom trusel... Det virket som et ondt øyeblikk for den lille figuren på plattformen, og de fleste syntes synd på ham. De kunne tydelig se at det ikke var rom for noen triks. Mannen på plattformen måtte ha svaret, eller ta konsekvensene. Sekundene gikk... Det virket som om noe hindret utfordreren fra å utføre sine onde hensikter. Mykt, men bestemt kunne man høre evangelistens stemme... 'satan, fordi du har utfordret Guds tjener foran denne store forsamlingen, må du bøye deg for meg. I Jesu navn skal du falle for mine føtter.' Han som noen få minutter tidligere så frekt hadde spottet gudsmannen med sine fryktløse trusler og anklager, begynte plutselig å stønne og sank ned på gulvet mens han gråt hysterisk. Evangelisten gikk videre i møtet som om ingenting hadde skjedd, mens mannen lå og vred seg i støvet." William Branham var en ydmyk, mild mann som var kjent med tragedier, hjertesorg og fattigdom. Han var delvis analfabet etter verdens standard og fikk sin utdannelse i overnaturlige erfaringer. Gordon Lindsay, grunnleggeren for Christ for the Nations, var en personlig venn av Branham, og han skrev også den offisielle biografien om ham. Han sa at Branhams liv var "så forskjellig fra denne verden og det alminnelige" at hvis det ikke hadde vært for dokumenterte sannheter, kunne man regnet historiene om livet og tjenesten hans for "usannsynlige og utrolige". Branham var enkel i sitt resonnement og var dårlig i engelsk, men han ble lederen for den helbredelses-vekkelsen som begynte på slutten av førti-tallet. Det var mange helbredelsespredikanter som dukket opp på denne tiden, og alle var unike på sin egen måte. Men ingen var i stand til å kombinere den profetiske tjenesten, de overnaturlige manifestasjonene, og gudddommelige helbredelse slik Branham gjorde. Det er allikvel trist å se at den siste delen av tjenesten hans bærer en skygge. Når vi går videre i denne historien, vil det som er skrevet, virke sjokkerende for noen og sørgelig for andre. Forstå at detaljene er tatt med for at vi skal løre av dem. Branhams liv er en tragisk illustrasjon på hva som skjer når man ikke følger himmelens tid. Men begynnelsen av Branhams liv og tjeneste er en ære til Guds overnaturlige innflytelse på jorden. Hvis det fins

2 Side 2. noen "religiøse" tradisjoner i dag, vil det jordiske livet og tiden til William Branham uten tvil sende en sjokkbølge gjennom hele ditt system. Da morgenen grydde den 6.april 1909 ble en liten gutt på omtrent 2300 gram født i høylandet i Kentucky. Den atten år gamle faren var kledd i sin nye overall for anledningen, og han gikk fram og tilbake på jordgulvet i den gamle hytta. Babyens mor var knapt femten år, og hun holdt babyen mens de avgjorde hva de dkulle kalle ham William Marrion Branham Lyset begynte å bryte gjennom de tidlige morgenskyene, og bestemoren bestemte seg for å åpne vinduet så foreldrene kunne se sønnen sin bedre. Det var her unge Branham for første gang opplevde noe overnaturlig. Han forteller historien slik den ble beskrevet for ham: "Plutselig kom et lys virv- "BARNDOMSHJEMMET TIL WILLIAM BRANHAM" lende inn av vinduet. omtrent på størrelse med en pute, sirklet omkring meg, og la seg på sengen." De naboene som så dette stod i ærefrykt og undret hvilket barn det var som var blitt født hos Branham. Fru Branham gned de små hendene hans uten den ringeste anelse om at Gud ville bruke dem til å helbrede skarer av mennesker og lede en av de største helbredelsesvekkelser inntil da. To uker senere besøkte lille William Branham en baptistmenighet for første gang. William Branham familie var den fattigste av de fattige. De bodde i høylandet i Kentucky med jordgulv og stoler av planker. De hadde ingen utdannelse, etter verdens standard. Så det var nesten umulig å lese bibelen eller andre bøker. Boforholdene var dårlige, og det ble lagt lite vekt på å tjene Gud. Branhams familie hadde generell kunnskap om Gud, og det var det hele. De hadde tøffe omgivelser, og de viet all sin styrke til å overleve. Familien Branham gikk i kirken som en moralsk plikt, eller noen ganger ved sosiale anledninger. Når du forstår Branhams bakgrunn, er det letter å forstå hvorfor Gud brukte suverene og overnaturlige tegn for å tale til William Branham. Han visste ikke hvorfor han skulle lese eller studere bibelen. Branham visste ikke hvordan han kunne be, og i en ungdom hørte han aldri noen andre be heller. Hvis du ikke kan lese,da kan du ikke høre fra Gud gjennom Hans ord. Hvis du ikke ber, kan du ikke høre fra din indre røst eller ånd. Hvis ingen rundt deg kjenner Gud, da er det ingen som kan undervise deg. I disse situasjonene kan Gud overbringe Sitt budskap gjennom tegn og under. Det skjer sjelden, men Gud er ikke begrenset på grunn av uvitenhet eller fattigdom. Det skjedde da, og det kan skje i dag igjen. Gud vil overbringe Sitt budskap til en mann på den ene eller den andre måten. Guds forsyn var med Branham fra fødselen av. Faren hans jobbet som tømmerhugger og måtte være borte hjemmefra lenge av gangen. Da Branham var bare seks måneder gammel, la en voldsom snøstorm seg over fjellene, og mor og barn ble sperret inne i hytten. Veden og maten var oppbrukt, og det virket som de gikk en sikker død i møte. Branhams mor pakket seg selv og babyen inn i pledd, og så la de seg sultne og skjelvende i senga i påvente av hva skjebnen hadde for dem. Men, "skjebnen" kan ikke endre Guds planer. Han våket over dem gjennom en av naboenes øyne. Denne naboen var bekymret for at de ikke kom noe røyk fra pipa, og han banet

3 Side 3. seg vei gjennom snøen til hytten og brøt seg inn gjennom døra. Raskt samlet han ved og tente i ovnen, og gikk tilbake til sin egen hytte for å hente mat. Denne mannens godhet og årvåkenhet reddet livene deres. Kort etter denne prøvelsen flyttet familien fra Kentucky til Utica, Indiana, der faren begynte å jobbe som bonde. Senere flyttet de til Jeffersonville i Indiana, byen som senere ble kjent som William Branhams hjemby. Selv om familien hadde flyttet til Jeffersonville, som var en by av middels størrelse, var de ekstremt fattige. I sju års alder eide ikke unge Branham en eneste skjorte han kunne bruke på skolen, bare en frakk. Mange ganger satt han og led i varmen, og var flau for å ta av seg frakken siden han ikke hadde noe skjorte under. Gud velger aldri mellom rike eller fattige. Gud ser til hjertet. Skolen var akkurat ferdig for dagen, og Branhams venner dro til dammen for å fiske. Branham ville gå med dem, men faren hans sa at han måtte hente vann for kvelden. Branham gråt da han hentet vannet. Han var lei seg fordi han måtte arbeide istedenfor å dra på fisketur. Da han bar den tunge vannbøtta fra låven til huset, satte han seg under et gammelt poppeltre for å hvile. Plutselig hørte han en lyd av vind i toppen av treet. Han reiste seg for å se, og la merke til at vinden ikke blåste noen andre steder. Han tok et skritt tilbake mens han så opp i treet, og han hørte en røst som sa:"du må aldri drikke, røyke eller vanhellige kroppen din på noen måte, for Jeg har arbeid for deg når du blir eldre." Den lille gutten var skremt av stemmen, og skjelvende løp han hjem og gråt i morens armer. Hun lurte på om han var blitt bitt av en orm, og prøvde å roe ham ned. Da hun ikke kunne roe ham, la hun ham i sengen og kalte på legen i frykt for at han hadde problemer med nervesystemet. I resten av barndommen gjordet Branham alt han kunne for å unngå å passere det treet. Så rar som den opplevelsen må ha vært for Branham, oppdaget han at han aldri kunne røyke, drikke eller gjøre kroppen sin uren. Som et resultat av press fra kamerater, prøvde han flere ganger. Men så snart han løftet en sigarett eller en flaske til leppene, hørte han lyden av vinden i toppen av treet. Umiddelbart så han seg rundt, men alt annet var stille og rolig som før. Den samme ærefrykten kom over ham og han slapp sigaretten eller flaska og løp. Som et resultat av denne merkelige oppførselen, hadde Branham veldig få venner under sin oppvekst. Branham sa om seg selv: "Det virket som om jeg hele livet var et sort får som visste at ingen forstod meg, og jeg forstod heller ikke meg selv." Han kommenterte ofte at han hadde en spesiell følelse, "som om noen stod nær meg og prøvde å si meg noe, spesielt når jeg var alene." Dermed var Branham søkende og frustret i sin ungdom, og han kunne ikke besvare Guds kall. Selv om Branham hadde fått noen overnaturlige manifestasjoner i livet, var han ennå ikke født på nytt. Da han var fjorten, ble han skadet i en jaktulykke og ble liggende på sykehuset i sju måneder. Allikevel oppfattet han ikke hastverket i det Guds kall som lå over ham. Han hadde ingen anelse om hva som holdt på å skje. Foreldrene kjente ikke Gud, så han fikk ingen oppmuntringer fra dem. Alt han hadde var sin egen begrensede kunnskap, så han kjempet mot Guds kall. I nitten års alder bestemte Branham seg for å flytte, i håp om at et nytt hjemsted ville fri ham fra dette presset. Han visste at moren ikke ville like det, så han sa at han skulle til en leirplass som bare lå tjuetre kilometer hjemmefra, selv om han faktisk reiste til Phoenix i delstaten Arizona. Med nye omgivelser og en ny livsstil fikk Branham seg jobb på en lokal ranch. Om kvelden dyrket han en profesjonell boksekarriere, og han vant til og med noen medaljer. Men selv om han forsøkte, kunne ikke Branham flykte fra Gud i ørkenen. Der han så opp mot stjernene om natten, kunne han igjen kjenne Guds kall.

4 Side 4. En dag fikk han nyheter om at hans bror, Edward, var alvorlig syk. Branham følte at alt ville bli bedre om en stund, så han forsatte å jobbe på ranchen. Bare noen få dager senere mottok Branham den hjerteskjærende nyheten om broren var død. Sorgen var nesten uutholdelig for Branham. "Det første jeg tenkte på, var om han var rede til å dø...så kalte Gud meg igjen, men som vanlig prøvde jeg å børste det av meg," husket Branham. Branham reiste hjem, og tårene rant nedover kinnene hans da han tenkte på den barndommen de hadde hatt sammen. Han husket hvor vanskelig de hadde hatt det, og undret seg på om Gud hadde tatt Edward til et bedre sted. Døden var veldig vanskelig for familien, for ingen kjente Gud, og de fant ingen fred. Det var ved sin brors begravelse som Branham kan huske at han hørte sin første bønn. Det var her han bestemte seg for å lære å be. Etter begravelsen hadde Branham tenkt å vende tilbake til Arizona, men moren hans ba ham om å bli hjemme. Branham var enig og fant en jobb ved Gas Works i New Albany. Omtrent to år senere, mens han testet gassmålere, hadde Branham et arbeidsuhell. Hele magen hans ble dekket av kjemisk syre, og han led i flere uker før han søkte medisinsk hjelp. Legen sa at Branham hadde blindtarmbetennelse og la ham inn på sykhus. Siden han ikke hadde noe smerte, ba Branham om lokalbedøvelse så han kunne se operasjonen. Selv om han ennå ikke var født på nytt, ba Branham en baptistpredikant om å være med i operasjonssalen. Etter inngrepet ble Branham flyttet til rommet sitt, der han bare ble svakere og svakere. Hjerteslagene ble svakere, og han følte at døden kom. Sykehusrommet ble gradvis mørkt for Branham, og langt borte hørte han lyden av vind. Det virket som om det blåste gjennom en skog og raslet i bladene på trærne. Branham husker at han tenkte: "Vel, dette er døden som kommer for å hente meg." Vinden kom nærmere --- og lyden ble høyere. "Plutselig var jeg borte." sa Branham. "Jeg var tilbake som en liten barfot gutt som stod på samme vei, under samme tre. Og jeg hørte den samme røsten: 'Du må aldri drikke eller røyke!' Men denne gangen sa stemmen: 'Jeg kalte deg, og du ville ikke gå.' Ordene ble gjentatt for tredje gang. Så sa jeg: "Herre, hvis det er Deg, så la meg komme tilbake til jorden igjen, så vil jeg forkynne Ditt evangelium fra hustak og gatehjørnet. Jeg skal fortelle alle om det." Plutselig våknet Branham og så at han var på sykehuset. Han følte seg bedre, men kirurgen trodde at han var død. Da han kom inn og så Branham, sa han: "Jeg går ikke i kirken...men jeg vet at Gud har besøkt denne karen." Noen få dager senere ble Branham utskrevet fra sykehuset, og han begynte umiddelbart å søke Herren. Branham søkte fra menighet til menighet etter et sted der de forkynte omvendelse. Til slutt var han desperat og gikk ut til det gamle skuret i bakgården og prøvde å be.han hadde ingen anelse om hva han skulle si, så han begynte bare å snakke med Gud, som han ville ha snakket med andre. Plutselig kom det et lys som skinte på veggen i skuret og dannet et kors. Branham trodde at det var Herren, siden det virket som om "tusen pund ble løftet av ham". Det var i det gamle skuret at Branham ble født på nytt. Den ulykken han hadde opplevd med kjemisk syre, ga Branham merkelige ettervirkninger, og når han så på noe for lenge, ristet hode hans. Branham sa til Herren at hvis han skulle forkynne, måtte han bli helbredet.. Han fant en liten uavhengig baptistmenighet som trodde på helbredelse, gikk fram til forbønn og ble momentant helbredet. Da Branham så kraften som denne menigheten hadde, begynte han å be og søke Gud for den samme kraften i livet sitt. Seks måneder senere fikk han svar. Etter å ha sagt ja til kallet om å forkynne, ble Branham ordinert som uavhengig baptistpredikant. Han skaffet seg et lite telt og begynte umiddelbart å forkynne,med store resultater. i juni 1933, i en alder av tjuefire år, holdt Branham sin første store teltvekkelse i Jeffersonville. Opptil tre tusen personer kom til møtene på en kveld. Han hadde dåpsmøte den

5 Side juni, der 130 personer ble neddykket i Ohio-elven. Da han døpte den syttende personen, skjedde det pånytt noe overnaturlig. Branham beskriver det med egne ord slik: "En virvelvind kom fra himmelen der oppe. her kommer det lyset, som skinner ned...det hang rett over stedet der jeg var...og det skremte meg nesten til døde." Mange av de fire tusen på elvebredden som så lyset. løp av sted i frykt, men noen ble der og tilbad. Noen påstod at de hørte en stemme, mens andre ikke gjorde det. Den høsten bygde folket et tabernakle og kalte det "Branham Tabernacle". Fra 1933 til 1946 var Branham ansatt på deltid som predikant i tabernakle mens han hadde en verdslig jobb. Det var på denne lykkelige tiden på trettitallet at Branham traff ei vidunderlig kristen jente. Navnet hennes var Hope Brumback. Hun fylte Branhams krav: hun verken røykte eller drakk, og han elsker henne høyt. Etter flere måneder bestemte Branham seg for å fri til Hope. Men siden han var for beskjeden til å snakke med henne, gjorde han det nest beste og skrev et brev. Da han puttet brevet i postkassen, fryktet han at moren hennes ville få se brevet først. Men Hope fikk brevet først og svarte ja umiddelbart. De to giftet seg kort etter, og Branham husket: "Jeg tror ikke at det fantes noe sted på jorden med mer lykke enn vårt lille hjem." To år senere fikk Branham en sønn, som de kalte Billy Paul. Da han beskrev det øyeblikket, sa Branham: "Da jeg hørte ham gråte for første gang på sykehuset, visste jeg at det var en gutt, og jeg ga ham til Gud før jeg hadde sett ham." Den store depresjonen på trettitallet rammet snart Branhams tabernakle, og tidene ble vanskelige. Snart begynte Branham å forkynne uten lønn. Han hadde forsatt en veldig jobb for å forsørge familien. Etter å ha spart litt penger, bestemte han seg for å reise på fisketur til Michigan. Altfor tidlig gikk han tom for penger, og måtte vende hjem. På veien tilbake så han en stor gruppe mennesker som var samlet for et evangelisk møte. Han lurte på hvem de var, så han stoppet og fikk for første gang oppleve pinsen. Samlingen var en kampanje i "enhetsbevegelsen". (Enhetsfolket var et kirkesamfunn som trodde på "Jesus alene", som de selv kalte det.) Branham var impornert av sangen og begeistringen. Jo lengere han ble der, jo mer innså han at det var noe i denne kraften de snakket om. Den kvelden kjørte Branham T-Forden sin ut i en maisåker og sov i bilen. Han var ivrig etter å vende tilbake neste dag. Han hadde introdusert seg selv som predikant, og samme dag opplyste lederen om at de gjerne ville høre fra den nest yngste predikanten der, var William Branham. Branham var så sjokkert og flau at han dukket unna. Han ville ikke at noen skulle vite at han var der. Han hadde brukt finbuksene sine som pute om natten,og hadde bare på seg et par gamle bomullsbokser. Enda en gang ba taleren William Branham om å komme opp på plattformen, men Branham satt stille og var for sjenert til å reagere. Tross alt var det ingen som visste hvem han var, så han trodde han vat trygg. Til slutt lente en mann seg over til ham og spurte: "Vet du hvem William Branham er?" Branham svarte: "Det er meg", men han forklarte at han ikke kunne forkynne for disse menneskene slik som han så ut. Mannen sa: "De bryr seg mer om hjertet ditt enn hvordan du ser ut." Mannen reiste seg pekte på Branham og ropte: "Han er her!" Branham gikk nølende fram til plattformen, og da han begynte å forkynne, ble han innhyllet i Guds kraft, og møtet varte i to timer. Etterpå kom pastorer fra alle deler av landet bort til Branham, og ba ham om å besøke dem og holde vekkelsesmøter. Da Branham dro, var avtaleboken hans fylt for resten av året. Disse pinsevennene hadde ingen anelse om at de akkurat hadde bedt en baptist om å holde møter i menighetene deres. Selv om han gjerne ville bli hos sine kjære, visste Branham at Han måtte hjelpe byen i kampen mot den stigende flommen. Snart sluttet han seg til redningsstyrkene,men fire timer senere vendte han tilbake til sykehuset og oppdaget at flomvannet hadde revet ned veggene, og familien var borte.

6 Side 6. Branham lette febrilsk etter familien hele natta. Til slutt fikk han høre at de var på et tog underveis til en annen by. Forgjeves prøvde han å reise til dem, men kom ingen steder på grunn av flomvannet. I to uker var han isolert og hørte intet nytt om familien. Så snart vannet sank, dro han av sted i lastebilen for å lete etter fanilien. Han visste ikke om de var døde eller levende. Da han kom til den neste byen dit de ble sendt, var det ingen sykehus der, og ingen visste noe om familien hans. Branham var fortvilet og gikk fram og tilbake i gatene med hatten i hendene mens han ba og ropte til Gud for familien. Noen gjenkjente ham og fortalte hvor familien hans var blitt sendt, men flomvannet hadde stengt veiene til den byen. Branham takket mannen og forsatte å lete. Plutselig, som ved et Guds under, traff han en venn som fortalte ham hvor familien var, og at Branhams kone lå for døden. De to mennene lette inntil de fant en vei utenom flommen, og samme kvelden kjørte Branham og vennen hans inn i byen og fant familien. Baptistmenigheten der i byen var blitt omgjort til et provisorisk sykehus. Da Branham fant Hope, knelte han ved senga hennes, og fikk høre at røntgenbildene hadde avslørt at tuberkulosen krøp lenger og dypere ned i lungene hennes. Branham snakket ømt med Hope og hun sa at barna var sammen med moren hennes. Da han fant dem, hadde de også svak helse. Branham bestemte seg for at han ville arbeide og tjene det beløpet han trengte for at Hope og barna skulle bli friske. En dag mens han jobbet, fikk han en telefonsamtale fra sykehuset. Legen sa at hvis Branham ville se sin kone i live, måtte han komme med en gang. Branham skyndte seg til sykehuset og løp gjennom døra. der legen møtte ham og tok ham med til kona. Lakenet var allerde dratt over ansiktet hennes, men allikevel grep Branham tak i henne og ristet henne mens han ropte: "Elskede! Svar meg! Gud, vær så snill å la henne tale til meg en gang til." Og plutselig åpnet Hope øynene. Hun prøvde å strekke seg etter Branham, men hun var for svak. Hun så på mannen sin og hvisket: "Jeg var nesten hjemme. Hvorfor ropte du på meg? "Og så, med den svake og skjelvende stemmen sin, begynte hun å fortelle Branham om himmelen. Hun sa: "Elskede, du har forkynt om det, du har snakket om det, men du vet ikke hvor herlig det er." Med tårer i øynene takket hun Branham fordi han var en så god ektemann, og så begynte hun å roe seg ned...branham avslutter historien slik: "Hun trakk meg ned til seg og kysset meg farvel...og så dro hun for å være med Gud." Da Branham kjørte alene hjem i mørket, ble han minnet om Hope i alt det hun så. Sorgen var uutholdelig. Da han kom hjem, tenkte han på de morløse barna sine og sovnet, bare for å bli vekket av at det banket på døra. "Billy, barnet ditt holder på å dø", lød det fra mannen utenfor døra. Branham følte at livet hans var slutt. Han satte seg i mannens pickup, og de kjørte lille Sharon til sykehuset, men til ingen nytte. Røntgenbildene viste at barnet hadde ryggmergsbetennelse. Sykehuset flyttet Sharon ned i kjelleren, der de hadde isolerte pasienter. Den dødelige sykdommen hadde vridd det lille beinet hennes, og øynene hennes gikk i kryss på grunn av smerter. Branham klarte ikke å se på henne i slik smerte, og han la hendene på henne og ba Gud om å spare livet hennes. Sørgelig nok trodde Branham at Gud straffet ham, fordi han ikke hadde reist til enhets-vekkelsen. Kort etter dette dro Sharon til sin mor i himmelen. I løpet av en natt hadde Branham mistet to av sine tre mest dyrebare menneskene på jord. Bare Billy Paul var igjen. To dager senere begravde en knust mann sin datter i morens armer. Det virket som sorgen var for stor til at han kunne tåle den. Men i kommende år ville minnet om de følelsene gi Branham medlidenhetens tårer når han ha for de syke. De neste fem årene var en "ørkenopplevelse" for Braham. Det virket ikke som om noen forstod ham. Baptistmenigheten mistet tålmodigheten med ham og kalte synene hans demoniske.de mente til og med at det lyset som viste seg da han ble født,antagelig betydde at en demon var nærværende i livets hans. De rådet Branham til å stanse de urealistiske

7 Side 7. drømmene, for ellers ville hans tjeneste "få dårlig rykte på seg". Etter noen år giftet Branham seg på nytt. Han sa mange ganger at han ikke ville ha gjort det, men Hope ba ham om det for hennes skyld. Han forsatte å forkynne i Branham Tabernacle og jobbe som vakt i et reservat på si. Den 7.mai 1946, en meget vakker vårdag, kom Branham hjem for å spise lunsj, og en venn kom på besøk. De to mennene stod under et stort lønnetre da følgende skjedde: "Det virket som om hele toppen av treet løsnet...og noe kom fykende ned fra det treet som en vind." Kona hans kom løpende ut fra huset for å se om alt var i orden. Branham prøvde å vinne kontroll over følelsene sine, og han satte seg ned og fortalte henne om de siste tjue årene. I det øyeblikket bestemte han seg for, at han ville finne ut en gang for alle hva som lå bak denne "vinden". Han sa: "Jeg sa adjø til Henne og barnet mitt, og advarte henne at hvis jeg ikke kom tilbake i løpet av noen få dager, ville jeg kanskje aldri vende tilbake." Branham gikk til en bortgjemt plass for å be og lese i Bibelen. Han stønner så dypt at det virket som om sjelen hans ville slite seg ut av kroppen. "Vil Du tale til meg Gud? Hvis Du ikke hjelper meg, kan jeg ikke forsette!" ropte han. Omtrent klokka elleve samme kveld la han merke til et lys som flakket i rommet. Han tenkte at noen kom med en lommelykt og så ut av vindiuet, men det var ingen der. Plutselig begynte lyset å apre seg over hele gulvet. Branham ble skremt og spratt opp fra stolen, da han så en ildslue som skinte på gulvet. Så hørte han skritt.da han så opp, så han en manns føtter som kom mot ham. Da han kikket lengre opp, så han en mann som veide omkring 90 kg. og var kledd i hvitt. Branham skalv i frykt, og mannen talte: "Frykt ikke! Jeg er sendt fra Den Allmektige Guds nærvær for å fortelle deg at det spesielle livet ditt, og dine misforståtte veier har vært for å vise at Gud har sendt deg, for å bringe den guddommelige helbredelsens gave til verdens folk." Engelen forsatte: "Hvis du vil være oppriktig, og klarer å få folk til å tro på deg, vil ingenting hindre dine bønner, ikke engang kreft." Branhams første reaksjon var som Gideons. Han fortalte engelen at han var fattig og ulærd, og dermed følte han at ingen ville akseptere tjenesten hans eller høre på ham. Men engelen forsatte med å fortelle Branham at han ville få to gaver som tegn til å bevise sin tjeneste.for det første ville Branham være i stand til å gjenkjenne sykdommer med en fysisk vibrasjon i sin venstre hånd. Noen har latterliggjort denne fysiske manifestasjonen eller kalt den demonisk. For å forstå Herrens ord, må vi forstå rettferdighetens lov og Åndens lov, og så formulere prinsippene. Det kan hende at "vibrasjonen" kan forklares på denne måten: Når den urene sykdommen i et lidende menneske møtte Guds overnaturlige kraft gjennom Branham, utløste det en fysisk reaksjon, eller en vibrasjon. Nå det urene møter det rene, kommer det til å skje en reaksjon. Senere fikk også Gordon Lindsay bevitne dette overnaturlige fenomenet. Han sa at den "elektriske, strøm-lignende" vibrasjonen noen ganger var så sterk, at den stoppet klokka Branham hadde på armen. Lindsay forsatte med å si at etter at ånden var kastet ut av personen, vendte Branham "røde og oppsvulmede" hånd tilbake til det normale. Engelen forsatte med å instruere Branham at når han følte vibrasjonen, skulle han be for vedkommende. Hvis vibrasjonen forsvinner, er den personen helbredet. Hvis ikke skulle han "bare be en velsignelse og gå videre." Branham svarte engelen: "Sir, jeg er redd at de ikke vil motta meg." Engelen svarte: "Da vil det skje, at du vil få vite deres hjertes hemmelighet. Dette vil de høre på." I forbindelsen med dette andre tegnet kom engelen med denne uttalelsen: "Menneskers tanker taler høyere i himmelen enn ders ord på jorden," Enhver synd i en persons liv som var under blodet, vil aldri bli åpenbart. Menn hvis synden ikke ble bekjent. eller ble dekket over ville den bli ført fram i lyset ved denne åndelige gave, kunnskapens ord.når dette skjedde i en bønnekø. skulle Branham gå bort fra mikrofonen og tale privat til vedkommende. så han ville omvende

8 Side 8. seg umiddelbart Var dette en sann besøkelse fra Gud? Ja! Hvorfor vet vi det? fordi englene er sendt for å betjene dem som skal arve frelsen (se Heb 1,14) Engler bar bud om Jesu fødsel og betjente Ham hele tiden Han var på jorden. Gjennom hele Bibelen betjente englene og proklamerte Herrens ord til menneskeheten. Herrens engel vil aldri åpenbare noe som er i strid med Skriften. Han legger aldri til. og trekker aldri fra Guds Ord. Med andre ord kan vi si at Herrens engel verken finner opp en ny Bibel eller forvrenger Skriften. Guds Ord er alltid normen. Iløpet av dette besøket fortalte Herrens engel Branham om mange andre ting som hadde med tjenesten hans å gjøre. Først sa han at Branham, en ukjent predikant, snart ville stå foran mange tusen mennesker. For det andre fortalte han at hvis han ville være trofast mot kallet, ville resultatene nå verden og ryste nasjonene. Besøket varte omtrent en halv time. Etter engelens besøk vendte Branham hjem. Neste søndag kveld fortalte han folket i tabernaklet om besøket. Ironisk nok trodde de fullt og helt på åpenbaringen hans. Herrens ord ble oppfylt meget snart. Mens Branham talte, kom noen inn og ga ham et telegram. Det var fra en pastor Robert Daughtery, som ba Branham om å komme til St. Louis og be om helbredelse for sin datter. Han hadde tatt henne til alle leger han kjente, og nå følte han at bønn var det eneste svaret. Branham hadde ikke penger til reisen, så forsamlingen tok opp et offer og samlet nok penger til en tur-retur billett.han lånte en dress fra en av brødrene, og en frakk av en annen. Ved midnatt eskorterte forsamlingens medlemmer ham til toget til St. Louis. Den lille jenta i St. Louis lå for døden med en ukjent sykdom. Menigheten hadde fastet og bedt for henne, men til ingen nytte. De beste legene i byen var blitt tilkalt, men de klarte ikke å fastsette en diagnose. Tårer rant ned kinnene til Branham da han gikk mot den lille jenta. Hun var bare skinn og bein og lå i senga, der hun kloret seg i ansiktet som et dyr. Hun var blitt hes etter å ha skreket i smerter. Hun hadde vært plaget på denne måten i tre måneder. Branham sluttet seg til de andre i bønn, men til ingen nytte. Til slutt ba han om å få være alene og søke Herren. Dette ble et mønster for ham i begynnelsen av hans tjeneste. Da han søkte Herren, så han ofte svaret i et syn. Han ventet til tilstanden var nøyaktig slik han så i synet, og så handlet han på det han hadde sett. Resultatene kom alltid øyeblikkelig, når han gjorde det på denne måten. Etter en stund gikk Branham tillitsfullt tilbake til huset. Han spurte faren og de andre: "Tror dere at jeg er Guds tjener?" "Ja!" ropte de. "Gjør da som jeg sier, uten å tvile." Branham ba dem om flere ting, og så ba han for barnet ifølge det synet Herren hadde gitt ham. Umiddelbart forlot den onde ånden jenta, og hun var helbredet. Hun fikk oppleve en normal og sunn barndom. Da nyheten om helbredelsen spredde seg, strømmet folket sammen for å få se Branham, men han trakk seg tilbake fra dem, og lovte å vende tilbake senere. Han kom tilbake noen uker etter. I juni 1946 vendte Branham tilbake til St. Louis og holdt en tolv dagers møteserie for å forkynne og be for de syke. Teltet var fylt, og mange stod utenfor, til og med når regnet strømmet ned. Forunderlige mirakler skjedde, da lamme gikk,de blinde så og de døve hørte. En predikant som hadde vært blind i tjue år fikk synet tilbake, og en kvinne som fornektet Guds Ånd, fikk hjerteanfall og falt død om utenfor teltet. Branham gikk ut til henne og ba. Da reiste hun seg opp og fant frelse i Jesus Kristus. Helbredelsene vokste så mye i antall at man kunne ikke telle dem. Branham ba ofte for de syke inntil klokken to om natten. Fra St. Louis ble han bedt om å holde en kampanje i Jonesboro. i Arkansas, der mennesker kom på møtene. I løpet av denne kampanjen snek Branham seg ut fra møtet for å be for en eldre kvinne som hadde dødd i en ambulanse. Etter å ha bedt en enkel bønn, satt kvinnen seg opp og klemte mannen sin. Det stod så mange mennesker presset mot bakdøra på ambulansen. at Branham klarte ikke å åpne den. Dermed holdt sjåføren frakken

9 Side 9. sin over frontruten så Branham kunne gå ut gjennom framdøra. En kvinne som hadde kjørt mange hundre kilometer, prøvde å fortelle andre om Branhams ydmykehet, medlidenhet og saktmodighet. Da hun så på Branham, fortalte hun at "alt hun så var Jesus", og la til: "Du vil aldri mer bli den samme etter å ha sett ham." I Arkansas fikk Branham sin første administrator, W.E. Kidson, redaktøren for bladet The Apostolic Herald. Det var dette nyhetsbrevet som hadde offentliggjort nyhetene om Branhams tjeneste. Kidson var en innbitt pioner for enhetslæren,så han presenterte Branham for den bevegelsen og tok ham med til flere små menigheter. T.L. og Daisy Osborn ble sterkt påvirket av møtene hans i Portland, Oregon. De hadde akkurat kommet tilbake fra India, der de hadde vært misjonærer. De oppnådde ikke det de hadde som mål,og de var nesten rede til å slutte i tjenesten. Det fortelles at T.L. var til stede da Branham snudde ei jente med skjelende øyner rundt mot publikum. Da Branham la hendene på henne, så T.L. at øynene gradevis rettet seg ut. Det fortelles at T.L. hørte disse ordene: "Du kan gjøre det. Du kan gjøre det." Etter møtene med Branham, var ekteparet Osborn forfrisket og tent og hadde et nytt mål. De fant endelig svaret som de søkte etter. Resultatet var en utrolig internasjonal misjons- og helbredelses- tjeneste til verdens nasjoner. Det var også i 1947 at Branham traff og sluttet seg til Gordon Lindsay. Jack Moore var en enhetspredikant som hadde reist med Branham, da de sluttet seg til Lindsay. Selv om Lindsay trodde på treenigheten, dannet de to mennene en koalisjon som skulle vise seg å være nødvendig for Branhams suksses. Da Lindsay innså at en enestående bevegelse fra Gud var begynt, rådet han Branham til å ta tjenesten sin utenfor enhetslærens kretser og til de fullevangeliske kretsene. Branham innså at Lindsay ble brukt til å fullbyrde de ordene som engelen hadde bragt, og han var enig. Lindsay var en mesterlig organisator, en egenskap Branham manglet. Så Branham ga Lindsay frihet til å organisere en av de største helbredelsesvekkelsene på 1900 tallet. Moore og Lindsay arrangerte den første unionskampanjen utpå høsten i Disse møtene skulle bringe enhetsfolket og de som trodde på treenigheten, sammen i en stor kampanje. Det ble holdt i de nordvestlige statene og deler av Canada. Branhams budskap unngikk læremessige forskjeller og hadde stor fremgang. Folket på møtene opplevde "sin største religiøse opplevelse noensinne". Ifølge rapporter var det ofte så mange som femten hundre mennesker som ble født på nytt på ett enkelt møte. W.J. Ern Baxter sluttet seg til helbredelsesteamet i Canada, og han skrev at helbredlser skjedde det året. I et forsøk på å bringe budskapet om helbredelse ut over hele landet, utviklet Branhams team en ny bublikasjonsmetode. De bestemte seg for å trykke et nytt blad, som skulle sendes utenfor de isolerte enhetsforsamlingene. til alle kristne. Branham innså igjen at dette fullbyrdet Herrens ord for ham. Men Kidman, redaktøren hans, var ikke enig.derfor sa Branham opp Kidman og utnevnte Lindsay og Moore som redaktører, med seg selv som ansvarlig utgiver. Dette teamet skapte bladet The Voice of Healing. Opprinnelig var planen å utgi ett blad for å presentere Branham. Men behovet var så stort at det første bladet ble trykket opp flere ganger. Til slutt bestemte de seg for å utgi The Voice of Healing som månedsblad. Fra da av gjorde Branham det til et prinsipp å aldri snakke om doktriner. Han sa: "Gud har ikke gitt Sin tilslutning til en spesiell menighet, for Han åpenbarte at de rene av hjertet skal se Gud." Braham la ofte til følgende: "La folk tro hva de vil. Dette betyr ikke så mye uansett. Vær brødre og ha fellesskap med hverandre." Branham sa ofte at troende burde være i stand til å "være en million mil uenige i teologi," men hvis de noensinne kom til et punkt der de ikke kunne omfavne hverandre som brødre, burde de føle seg som "frafalne". I 1948 stoppet Branhams tjeneste plutselig opp, da han fikk et nervøst sammenbrudd. Han var fysisk og mentalt utslitt etter å ha vært overarbeidet i tjenesten. Før han ansatte Lindsay som administrator, ba han til tidlig om morgenen for dem som stod i bønnekøen, så

10 Side 10. han var helt utslitt. Han visste ikke når han skulle stoppe. Han gikk drastisk ned i vekt, og det begynte å gå rykter om at Branham lå for døden. Derfor skar Lindsay ned på tiden da Branham betjente folket til en time eller mindre per kveld, og ingen fikk lenger lov å besøke Branham på hotellrommet. Lindsay utvidet Branhams kampanjer, men klokelig nok skar han ned på avbrytelsene og alt det unødvendige som skjedde. Da Branham brøt sammen, begynte han å anklage dem han ga skylden for sykdommen. Han anklaget Lindsay for å ha overbelastet ham. Så fortalte han Lindsay og Moore at i framtiden ville bladet The Voice of Healing være det eneste ansvarsområdet deres. Lindsay var sjokkert over Branhams anklager. Han hadde akkurat lagt planer om en stor helbredelseskampanje for Branham, og han følte seg forlatt da bladet ble kastet i fanget på ham. Men han forsatte å utgi bladet og utvidet artiklene til også å skrive om andre helbredelsespredikanter. Selv om de forsatt jobbet sammen. fikk Lindsay og Branham aldri igjen det nære vennskapet. På denne tiden begynte andre helbredelsesevangelister å dukke opp. Oral Roberts, som hadde begynt i tjenesten ett år etter Branham, ba alle om å be for Branham. Seks måneder senere dukket plutselig Branham opp på plattformen igjen og hevdet at han ble mirakuløst helbredet. Hans tilhengere hilste ham velkommen med stor begeistring. Branham hadde sin første kampanje etter sykdommen i Det var på denne tiden at F.F.Bosworth, den store helbredelsesevangelisten fra 1920-tallet, hadde sluttet seg til Branhams team. Skarer på over åtte tusen mennesker kom på ett enkelt møte. Det var her det mest berømte bildet fra Branhams tjeneste ble tatt. Det er blitt kalt "gloriebildet". En baptistpastor hadde utfordret Branham til en debatt om helbredelse. Branham sa ja. Baptisten leide en fotograf til å forevige hendelsen. Det var på ett av bildene derfra at man kunne se en glorie over hodet på Branham. (se bildet øverst på første side.) Lindsay fikk umiddelbart fotografiet autorisert og dokumentert som orginal, og han fikk et papir på at det ikke var klusset med verken fotografiet eller negativet. I april 1950 reiste Branham til Skandinavia, og dermed ble han den første evangelisten i helbredelsesvekkelsen som reiste til Europa. Før han dro til Europa, fikk Branham et syn av en liten gutt som ble truffet av en bil og oppvakt fra de døde. Han fortalte om synet over hele Amerika. Mens han var i Finland, kjørte Branhams bil bak en annen bil som hadde truffet to små gutter. Branhams bil plukket opp den ene gutten og kjørte til sykehuset. Branham innså at pulsen og blodsirkulasjonen hadde stoppet, og han knelte på gulvet i bilen og ba om Guds barmhjertighet. Gutten kom tilbake til livet igjen og begynte å gråte. Han ble utskrevet fra sykehuset tre dager senere. Neste dag fikk Branham et syn som viste ham at begge guttene ville overleve. Den partneren som reiste sammen med ham, skrev Branhams første syn av gutten på et papirark da synet inntraff, og han la arket i lommeboka. Etter at hendelsen skjedde, blir det sagt at partneren tok lappen fram fra lommeboka og leste den for Branham.Det var nøyaktig slik som det synet Branham hadde fortalt om over hele Amerika. Han hadde også fått mange bønneemner fra Afrika, og i noen av brevene lå det også en flybillett. Høsten 1951 reiste Branham og teamet hans til Sør-Afrika. De holdt kampanjer der i hele desember. Det blir rapportert at møtene var de største som noensinne var holdt i Sør- Afrika, med skarer på opptil femti tusen, og flere tusen andre måtte vende hjem. Byen Durban hadde en befolkning på over personer. Alle busser i byen ble tatt i bruk, og allikevel klarte de ikke å transportere folk til Branhams møter. Resultatene var så utrolige at en bok - A Prophet Visits South Africa i ("En profet besøker Sør-Afrika") - ble skrevet om det. Branham personlighet var fengende. Han hadde ikke en karismatisk, sprudlende personlighet, men han ble husket best for sin ydmykhet og sin ringe opprinnelse Han unnskyldte seg ofte fordi han ikke hadde noen utdannelse eller kulturelle evner. Branham kunne ikke

11 Side 11. tale særlig godt foran folkemassene. Når han talte, var det vanligvis med en stille og stammende røst. Branham lot vanligvis Bosworth og andre ta seg av forkynnelsen, og så betjente han skarene med guddommelig helbredelse. Alt i hans tjeneste var rettet mot det overnaturlige. Han refset enhver som var ledet av intellektet, og han lot dem ikke få være på plattformen sammmen med han. Hele teamet hans konsentrerte seg på å skape en atmosfære der guddommelig helbredelse kunne manifesteres. Baxter og Bosworth forkynte på morgen- og ettermiddagsmøte. Baxter forkynte som evangelist, mens Bosworth underviste om å motta og beholde helbredelsen. Lindsay, som kordinerte kampanjen. tok hånd om innbydelsene. Selv om Branham insisterte på at hans viktigste rolle var å be for de syke. talte han alltid på kveldsmøtene. Siden etterspørselen etter Branhams kampanjer var så stor, begrenset han dem til noen får møter i hver by.for å kunne ta hånd om menneskemengden,forfattet Lindsay et lite hefte. Divine Healing in the Branham Meetings ("Guddommelig helbredelse på Branhams møter"), som ble delte ut før teamet kom til byen. Til forskjell fra de tidligere helbredelsesevangelistene, kunne ikke Branham bruke mange uker på å undervise folk om helbredelse før han ba for dem. Denne boka var et undervisningsredskap for dem som søkte helbredelse. Dermed var de rede til å ta imot,og Branham kunne be for dem den første kvelden under kampanjen. Branham unngikk alle personlige intervjuer før kveldsmøtene. For det meste fastet og ba hun i tre dager før hver kampanje. Branham ba ikke for folk før han merket at engelen stod ved hans høyre side. "Uten denne bevisstheten", sa Bosworth, "virket det som om han er helpeløs. Når han er bevisst engelens nærvær, virket det som om han bryter gjennom kjødets forheng til Åndens verden, og så blir han rammet av en følelse av det usynlige." Noen få vitner hevder at de hadde sett engelen stå ved siden av Branham. Men de fleste som la merke til nærværet, beskrev det som regel som et "himmelsk lys". Bosworth skrev,at i kampanjen i Sør-Afrika i 1951, så man et lys over hodene på de mennesker som hadde en tro som hadde vokst til det nødvendige nivået. Når han var under salvelsen, gjenkjente Branham det lyset. Når Branham ba for folk i en bønnekø, ba han dem om å stille seg opp til høyre for ham også. På denne måten følte han at folket mottok en dobbel dose kraft fordi de passerte engelen og Branham. Branhams team brukte de populære "bønnekortene", der hver person fikk et kort med et nummer på, og man ropten ut numrene på måfå under møtet. Branham ba også for lommetørklær som man brukte til de syke. (se Apg.19,12) Branham mente at helbredelse var et fullbrakt verk fra Golgata. Han mente også at all sykdom og synd var forårsaket av satan. "Det legene kaller 'kreft' kaller Gud en djevel", forkynte Branham. Branham hadde også en sterk utfrielsestjeneste. I tillegg til synd og sykdom kalte han også galskap, voldsomme temperamenter,vantro og vaner styrt av lyst for demoners verk. Branham trodde ikke at utfrielse helbredet en person,men han trodde at det ryddet veien for at helbredelsen fikk adgang. Før Branham kastet ut demoner på møtene sine, stoppet han og sa til skeptikerne at han ikke kunne ta ansvaret for en "ond skjebne som kunne ramme dem". Hvis en person ville ha helbredelse på møtene hans, måtte han gjøre to ting: 1.) tro og bekjenne at Jesus døde for hans helbredelse, og 2.) tro at Branham var Guds profet, som var sendt for å betjene med helbredelse. Branham mente at tro var en sjette sans. For ham var tro på det Gud har åpenbart. Folk mistet sin helbredelse fordi de ikke lenger trodde på det som var blitt åpenbart for dem, "På samme måte som tro dreper sykdommen, kan vantroen vekke den til live," mente Branham. En person trenger ikke å være kristen for å bli helbredet, men han må bli kristen for å forbli helbredet, sa Branham. Selv om Branham støttet legers verk, trodde han også at det arbeidet var begrenset. Han følte at medisin bare "holdt kroppen ren mens Gud utførte helbredelsen". Branham forsikret: "Det fins ingen medisin som noensinne har kurert en sykdom." Det blir sagt at Branham

12 Side 12. pleide å reise bust når noen beskrev guddommelig helbredelse som fanatisme. Han svarte med å si at "medisin er aldri blitt definert som fanatisme, når en person dør av feil medisinsk behandling." Branham var også motstander mot at kristne skulle ha økonomisk velstand, og spesielt ikke predikanter. Han hevder ofte at han kunne ha vært millionær på det som kom inn til tjenesten, men han valgte å nekte å motta store gaver ved å si: "Jeg vil være som dem som kommer for å få forbønn." Da han til slutt tok imot en Cadillac som en gave, satte han den i garasjen i to år fordi han var skamfull. Branham hadde stor innflytelse i helbredelsestjenesten i ni år. På denne tiden begynte det å dukke opp helbredelsesevanglister over hele U.S.A. og de fungerte i store tegn og under. I 1952, på høyden av helbredelsesvekkelsen, stod det om førtini fremstående evangelister i bladet Voice of Healing. Denne åpenbaringen av guddommelig helbredelse hadde nådd et klimaks over hele verden. Men fra da av, begynte vekkelsesilden å slokke. I 1955 begynte Branham å møte vanskeligheter, og tjenesten hans tok en radikal vending. Gordon Lindsay var noe av det beste som kunne ha skjedd med William Branhams tjeneste. Lindsay hadde ordet i sin makt, og Branham hadde gaven. Lindsay hadde også en evne til å organisere som fremmet Branhams gaver og tjeneste. De var åpenbart et team som var "made in heaven". Men Branham nektet å anerkjenne Lindsays verdi. Isteden anklaget han ham og forlot ham i en viss grad. Jeg tror virkelig at Herren hadde bestemt at Lindsay skulle hjelpe Branham, for Branham klarte seg ikke på egen hånd. Derfor tror jeg også at det var et stort feilgrep av Branham å ta avstand fra Lindsay, og at Branham endte opp med falsk lære på grunn av det. På grunn av Branhams kalde skulder, i tillegg til at hans egne tjeneste begynte å vokse, forlot Lindsay Branham etter fire år. De mennene som erstattet Lindsay, nådde ikke opp til hans karakter og integritet. Branham klarte ikke å måle seg med kløkten og intrigene til dem som kom for å utnytte ham. Det var velkjent at Branham ikke hadde forretningssans og ikke brydde seg om det. Når Lindsays velorganiserte beskyttelse var borte, følte mange at Branhams organisatorer utnyttet ham og de innsamlede pengene til egen vinning. Da Lindsay var organisator, hadde tjenesten alltid hatt en god økonomi, men under den nye organisatoren, var det mangel på penger. Det ble så ille at Branham trodde han måtte slutte i tjenesten og begynne i et vanlig yrke. Branham tilhørerskarer sank, og snart hadde tjenesten dollar i gjeld. Branhams post hadde sunket fra tusen brev per dag til rundt syttifem. På høyden av vekkelsen kunne man ikke se Branhams skjødesløshet på det økonomiske området. Men nå som situasjonen var stram, ble skattevesenet interessert i hans manglende orden. I 1956 ble evangelisten saksøkt for å ha unnlatt å betale skatt. På tross av protestene hans,kom de til at han skyldte dollar, en gjeld han strende med resten av livet. Til slutt fant Branham ut at en kult hadde vokst opp rundt hans personlighet. Andre helbredelsesevangelister begynte å dukke opp, og disse menn beroliget Branhams ego. De oppmuntret Branham i hans merkelige syner, og hevdet at han var den nye Elia, forløperen for Kristi gjenkomst og lederen for den syvende menighetens tidsalder. De hevdet at bare Branham kunne bære dette kallet som laodikeernes budbærer, siden ingen annen kunne fylle rollen. I 1958 var det bare igjen et dusin fremstående helbredelsesevangelister. Det var åpenbart for alle at helbredelsesvekkelsens herlige dager var over. Det var nå tid for å søke Gud og finne den rollen man skulle spille i Guds neste bevegelse. Branham taklet ikke endringen særlig godt. Han klarte faktisk ikke overgangen i det hele tatt. Istedenfor å søke Gud angående sin plass i neste bevegelse, vendte han seg til radikale lærer og sensasjonalisme. Branham tok til seg lærerens tjeneste fordi han ønsker det, ikke fordi Gud befalte det.

13 Side 13. Det er mulig at Branham gjennom sin profetiske gave så vekkelsen av lærergaven, som kom over hele verden gjennom trosbevegelsen som begynte på slutten av tallet. Han gikk ut i den altfor tidlig, kanskje fordi han ville bli lederen for denne vekkelsen. Branham innså ikke at han allerede var en unektelig leder i menigheten; han trengte bare å vende tilbake til sitt kall. Gud kalte ikke Branham til å være lærer, for han kjente ikke Ordet. Dermed underviste og betonte han foruroligende doktriner. Det virket som om alt han hadde stått for tidlig i tjenesten, var borte. Det var uten tvil denne feilen som førte til at livet hans endte for tidlig, og som forsatt overskygger tjenesten hans den dagen i dag. Branham hevder at han hadde merkelige åndelige syner som alltid drev ham til å søke deres fullbyrdelse. På hele 60- tallet klaget han over at han ikke var så populær lenger, og la merke til at andre evangelister hadde gått forbi ham i popularitet. Det var blitt et kappløp for ham. Branham prøvde å bli populær gjennom sin undervisning, som ifølge ham ble gitt ved profetisk åpenbarimg. Ved å misbruke denne gaven, ble profetiene forkvaklet. Istedenfor å bruke sin profetiske evne til å kalle mennesker tilbake til Gud, prøvde han å forutsi internasjonale hendelser. Når du leser om noen av de lærene, vil du forstå hvorfor det var et så stort feilsteg at Branham lot Lindsay gå. Hvis Lindsay hadde blitt værende i teamet, ville alle andre feil ha blitt sortert ut av livet til Branham. Her er et utvalg av de sjokkerende "profetiske" lærene som Branham underviste i inntil han døde. Branham forkynte sitt siste budskap rundt høsttakkerfeste i 1965, i Jack Moores menighet. Selv om Moore var uenig med Branhams lære, forble de venner så lenge han forkynte. Den 18.desember 1965, på vei tilbake til Indiana via Texas, kjørte Billy Paul Branham bilen foran Branham og kona hans. En promillekjører skrenset og bommet på Billy Paul, men krysset midtstripen og traff bilen til Branham i en frontkollisjon. Billy Paul snudde bilen og kjørte tilbake til åstedet. Da han hoppet ut av bilen sin. la han merke til at Branham hadde blitt kastet gjennom frontruta og tilbake igjen. Billy Paul sjekket tilstanden til faren og oppdaget at beina var brukket, men pulsen slo forsatt. Da han undersøkte fru Branham, fant han ingen puls. Hun var åpenbart død. Plutselig våknet Branham. Han så sønnen sin og spurte: "Har mamma det bra?" Billy Paul svarte: "Pappa, hun er død." Da sa Branham: "Bare legg hånden min på henne." Billy Paul løftet Branhams blodige hånd og la den på fru Branham. Umiddelbart kom pulsen tilbake, og hun våknet til live. Branham lå i koma i seks dager før han døde den 24. desember Fru Branham overlevde. Selv om pinsebevegelsen sørget over hans død, var de ikke overrasket. Gordon Lindsay skrev i sin nekrolog at Branhams død var Guds vilje. Han skrev: "Gud kan se at en manns spesielle tjeneste er fullført, og at det er tid for å ta ham hjem." Jeg synes det er interessant å legge merke til at Lindsay hadde akseptert fortolkningen til den unge evangelisten, Kenneth E. Hagin fra Tulsa i delstaten Oklahoma.Gud hadde fortalt Hagin om Branhams død to år før det skjedde. I et profetisk ord gjennom Hagin, sa Herren at Han "fjernet profeten" fra plattformen. Branham døde nøyaktig på det tidspunkt Herren hadde fortalt Hagin. Hagin hadde en kampanje gående da nyheten om Branhams ulykke kom. Hagin kalte folket fram til alteret for å be. Da Hagin selv knelte ned for å be, talte Herrens Ånd til ham og sa: "Hvorfor ber du? Jeg har sagt at Jeg skal hente ham." Hagin reiste seg og kunne ikke be mer. På grunn av Branhams ulydighet mot kallet og den læremessige forvirringen, mente Hagin at Gud måtte fjerne helbredelsesvekkelsens "far" fra verden. Fire ganger hadde Den Hellig Ånd sagt til Lindsay at Branham skulle dø og at han skulle fortelle det til ham. Men Lindsay kom ikke gjennom den barrieren av "ja-folk" som omga Branham. Til slutt kom han gjennom barrieren og besøkte Branham uten noen avtale. Han prøvde

14 Side 14. å snakke Branham til fornuft. Han spurte: "Hvorfor virker du ikke der Gud vil ha deg, og manifesterer Guds gave som er gitt deg? Bli der! Ikke prøv å komme over i denne andre tjenesten." Branham sa ganske enkelt: "Ja, men jeg vil undervise." Branham hadde en ufattelig helbredelsesgave. Men siden han ikke hadde kunnskap om Bibelen, ble han en læremessig katastrofe. Uvitenhet er ingen velsignelse (det er på denne måten en lem på Kristi kropp,ønsker seg og være et annet lem en det man er blitt kalt til, og det betyr døden,) ingen velsignelse og spesielt ikke når du påvirker skarene med dine ord. Gud hadde gitt Branham en stor gave, og Han kunne ikke ta den tilbake. Den gaven ledet folk på villspor, så de fulgte Branhams doktriner. Derfor praktiserte Gud Sin suverene rett i 1.Korinterbrev 5,5. "Overgi da den det gjelder til satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på Herren Jesu dag." Det var faktisk en barmhjertighetshandling fra Gud. Flere tror at Han reddet Branham fra helvete. Selv om begravelsesseremonien ble holdt den 29.desember 1965, ble ikke kroppen til Branham begravet før påsken i Alle slags rykter sirkulerte. En fortalte at kroppen hans var blitt balsamert og nedkjølt. Mange av etterfølgerne hans trodde at Branham ville stå opp fra de døde. Hva enn grunnen var, kom den offisielle uttalelsen fra sønnen hans den 26.januar 1966 ved en minnegudstjeneste. Det ble sagt at fru Branham hadde bedt om en utsettelse, fordi hun prøvde å bestemme seg for om hun skulle flytte til Arizona eller bli i Indiana. Hun ville at kroppen hans skulle begraves der hun ville slå seg ned. Inntil hun hadde bestemt seg, forble kroppen til Branham på loftet i begravelsesbyrået. Allikevel var det stort forhåpninger blant budbærene om at Branham ville stå opp på påskemorgenen. Branhams sønn bekreftet at faren hans hevdet at påsken var da bortrykkelsen ville finne sted. Nølende og med stor skuffelse ble William Branham begravet den 11.april Gravstøtten hans er en stor pyramide med en ørn på toppen. (Uheldigvis blir ørnen stjålet hele tiden.) Branham blir husket som den eneste person som kan bryte det syvende seglet, siden han var hode for den syvende menighetens tidsalder. Branham etterfølgere nektet å betrakte ham som et menneske, og ryktene om hans gjenkomst sirkulerte så langt som inn på 1980-tallet. Hvert år har Branham Tabernacle en spesiell påskegudstjeneste, der etterfølgerne hører på Branhams kassetter. Noen av dem håper forsatt i hemmelighet at han vil vende tilbake på den tiden. Det blir sagt at den nåværende pastoren ikke oppmuntrer til spekulasjoner omkring Branhams oppstandelse, men branhamittene har aldri akseptert hans død. Les om Branhams forførende lære i mere detaljert beskrivelse fra tilleggshefte emne 26: Kjente og fremmende Religioner del.1.