Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2016 Tilrettelagt for ebok av eboknorden as. ISBN: (epub) ISBN: (trykk)

Transkript

1

2 Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2016 Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN: (epub) ISBN: (trykk) Maleri omslag: Eli Rudland Næss Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

3 Før himmelen roper deg hjem Eva Mjøen Brantenberg

4 Tilegnet jordens mødre

5 Historien om Maria Haakonsdatter

6 Del 1 Ditt sted på jorden Tjøme

7 Medø. Mai 2012 Kjære Irmelin Det er vår på Tjøme og det er vakkert. Det gamle pæretreet blomstrer. Fuglene kvitrer, bygger rede og mater sine barn mens de fyller luften med håpets lyder. Måkene seiler på vinger skapt for vinden som alltid har vært her, og gresset gror og gror. Gresset som en gang ble til føde for vintersultne krøtter. Nå klippes det, og kastes. Du har akkurat vært her og dratt igjen, og du vil ikke komme til å huske disse første dagene i ditt liv som vi fikk her sammen. Du odelsjenta til Medø Gård på Tjøme. Du som nå stabber rundt på ustø ben. Du kommer aldri til å bli noen odelsjente, og gården kommer aldri mer til å bli noen gård. Og allikevel er det slik jeg tenker om dette. Jeg ville så gjerne tatt deg på mitt bestemorfang og fortalt, men ennå er du for liten, og snart er du for stor. Og jeg vet ikke om det noen gang blir slik at vi kommer til å gå hånd i hånd og du vil spørre og jeg vil kunne svare. Kanskje får vi aldri til dette verdifulle møtet. Møtet mellom alderdom og gryende nysgjerrighet. Men det jeg håper er at du en dag vil skjønne noe om verdien av varighet, og begynne å undres. Den dagen tror jeg ikke lenger at jeg er til. Jeg kan ikke representere den varigheten, men mine skrevne ord kan, og stedet her kan. Og jeg tenker at i all den endring som tiden representerer, har vi behov for fortellingen om oss selv, fortellingen om mennesker og steder og tilknytning. Det er derfor du skal være odelsjenta til Medø i mine tanker, fordi tiden er omskiftelig og fremtiden uviss. Mennesker fødes og mennesker dør, deres historier glemmes men steder består.

8 Det er imidlertid ikke om min tid på Medø jeg vil fortelle. Ikke engang om vår families tid her, men de menneskene jeg vil fortelle om, de levde her. De så de samme fjellformasjonene og knausene. De skuet ut over det samme havet og så de samme skjærene og øyene. De hørte måkene skrike og så fuglene bygge rede, og de så bølgene i bukta. De ventet på regnet, og gledet seg over solen. De levde av det jorden og havet ga. De så skyene fare over en blå vårhimmel, slik vi to nettopp gjorde. De hørte det tasle i vissent høstløv i glovene, og hørte uglene rope etter svar. Kanskje velsignet de Nordheia som ga huset ly for nordenvinden og utsikt Her hørte de til, slik vår familie har hørt til gjennom generasjoner. Dette vil jeg forsøke å formidle noe om, men jeg er ikke forfatter. Jeg kommer aldri til bli forfatter. Jeg har bare skrevet ned denne historien, og siden blir det ingen flere. Kanskje er det fåfengt å forsøke å vekke til live en fortid som for lengst er fortrengt og forlatt. I så fall er min fortelling en protest. For jeg vil hente det frem, som et slags underlig fremtidshåp om at vi igjen kan lære oss ydmykhet. Jeg kan ikke vise deg alt som gir grunn til denne ydmykheten, men jeg vil vise deg en liten flik av en fjern virkelighet, og hvem de talløse, glemte var. Fordi de for meg er de egentlige heltene. EMB Alle viktige begivenheter, som fødsler, bryllup og død, kjøp av eiendomer og skip, og fortellinger om forlis, er faktiske hendelser. Likeledes er eierforhold til gårdene Medø, Engø, Hønsø, Haug, Hulebak

9 og Rød med flere, samt navn på hvem som bodde der, autentiske. Historien er bygget opp omkring disse fakta, og har fått sin endelige form ved hjelp av sannsynlighetsbergninger og fiksjon. For å levendegjøre stoffet har jeg flettet inn enkelte nasjonalt kjente og mindre kjente begivenheter samt datidens skjebnetro, overtro og brytninger i tankesett og forestillinger. Noen få av personene er oppdiktet. Oversikten finner du bak i boken.

10 Nordre Feen i Stokke sogn «Våkn opp, våkn opp, åker og eng I kveld er det Jonsok kvelden» Nå vil eg syfte åkeren min Så den blir både ren og fin Så sette eg ved den older og brisk Så den kan holde seg sterk og frisk» Maria ligger og lytter mens hun ser på solstripen fra vindusgluggen. Den som kan fortelle hvilken tid det er på dagen. Nå står den som en lysende pil på koveveggen og forteller om tidlig morgen, og det kiler i magen av glede, for det er mormor Gunhilds stemme hun hører. I dag har hun kommet for å signe grøden. Og Maria vet at i dag skal hun sitte på fang og kanskje få høre mormors soger og regler. Men først skal de voksne ha morgenøkt, dugurdsøkt og nonsøkt og kveldsøkt, og hun selv skal følge kyrne på beite og gjete dem til solen lir. Hun er stor nok til det nå, for hun er i sin sjette sommer. Men ennå kan hun ligge litt, og høre mor stelle til åbit, kubjellen klinge fra åpen fjøsdør, og fars stemme i snakk bortmed låven. Den brummer så godlynt over tunet, selv om det er ordrer han gir. Hun kikker ut gjennom gluggen og ser de står der. Tjenestedrengen, Jens stallkar, nærmest faren. Han lytter med hodet bøyd. Ved siden av ham står Hans, eldste bror hennes. Det ligger ikke for ham å bøye hodet, for han vet han skal arve gården. Nå står han slik han pleier, med blikket rakt i farens. Hans er stor. Han er nitten år, og stundom vet han å vite best. Det har de fått merke. Men enda noen år skal det nå være jeg som rår har faren sagt.