Klar ferdig SPIS EU-prosjekt for trygg spiseklar mat se side 7

Transkript

1 Nr Årg. 04 Aktuelt fra Veterinærinstituttet Søker svar på gjellesykdom Dyrker amøber Se side 4 6 Klar ferdig SPIS EU-prosjekt for trygg spiseklar mat se side 7

2 Aktuelt fra Veterinærinstituttet Bladet Argus er et populærvitenskapelig magasin som skal gi innblikk i Veterinærinstituttets arbeid innen forskning, diagnostikk, overvåkning og beredskap og orientere om instituttets samfunnsoppdrag. Bladet sendes som B-abonnement og er gratis. Utgiver: Veterinærinstituttet Postboks 750 Sentrum 0106 Oslo tlf.: Besøksadresse: Ullevålsveien 68 Lakselusgruppa ved Veterinærinstituttet: Ny kunnskap viktig for lusekontroll Lakselus er en enorm utfordring for oppdrettsnæringa og dagens lusebekjempelse gir store tap og økt resistensutvikling mot legemidler. Mer kunnskap og nye tiltak må til for å holde luseproblemene i sjakk. Ansvarlig redaktør: Anne Brit Haug anne-brit.haug@vetinst.no Redaktør: Mari M. Press mari.press@vetinst.no Design, repro og trykk: 07 Media Forsidefoto: Foto: Colourbox Utgave nr Veterinærinstituttet er et biomedisinsk forskningsinstitutt med dyrehelse, dyrevelferd, fiskehelse og mat trygghet som kjerneområder. Veterinærinstituttet skal gjennom forskning, diagnostikk og rådgivning, bidra til god beredskap, helseog velferd hos fisk og dyr, fôr- og mattrygghet, og en etisk forsvarlig bioproduksjon og bærekraftig utvikling. Veterinærinstituttet har hovedlaboratorium og administrasjon i Oslo, og regionale laboratorier i Sandnes, Bergen, Trondheim, Harstad og Tromsø. Norwegian Veterinary Institute Én helse vår spesialitet Veterinærinstituttet jobber etter tre akser, henholdsvis fiskehelse, dyrehelse og mattrygghet. Vi er med andre ord involvert i arbeid med helse i hele økosystemet og har dermed også en viktig rolle i forhold til menneskers helse. Dette er vår styrke. Vi forstår sammenhenger mellom helse hos dyr og mennesker, og at endringer i sykdomsdynamikk hos en dyreart kan gi ringvirkninger på andre populasjoner. Vår kompetanse gjør oss i stand til å forstå hvordan sykdomsfremkallende mikroorganismer influerer på ulike arter i økosystemet, og ikke minst hvordan endringer i klima og miljø kan påvirke helse hos forskjellige arter. Dette er kompetanse som har høg relevans for framtida. Skal vi utvikle våre fagområder videre må vi søke samarbeid med andre. Erfaringer viser at den faglige utviklingen «tar av» når fagmiljøer menger seg med miljøer som er forskjellig fra sitt eget. En oppdager gjerne at andre miljø har kompetanse som utfyller det en mangler selv. Derfor er det viktig at vi er åpne og lydhøre for hva andre kan. Vi skal ha høye faglige ambisjoner for framtida, og for å materialisere disse må vi spille på lag med andre. Det gjelder både innen egen organisasjon og eksternt. Vi skal være faglig ambisiøse, samspillende og framtidsrettet. Veterinærinstituttet kommer i årene framover til å samarbeide tett med andre naturvitenskapelige fagmiljø, ikke minst innen medisinske og teknologiske områder. Men vi vil også ha behov for samfunnsvitenskapelige kompetanse dersom vi skal løse samfunnsoppdraget vårt. Det vil åpne for ny faglig utvikling. Havbruksnæringa står sterkt i Norge, og den kommer ganske sikkert til å øke i omfang i årene framover. Vi har en kompetanse som denne næringa trenger, og vi skal utvikle oss videre på dette området. Det er her vi vil få den sterkeste veksten i kompetanseutvikling i tiden som kommer. Samfunnet vil også ha behov for vår kompetanse i grønn sektor og innen mattrygghet. Kompetansen innen blått, grønt og rødt gir oss en spesiell rolle. Den gjør oss i stand til å forstå at vi ikke kan se på helse hos fisk, dyr og mennesker isolert. Alt henger sammen, derfor er «én helse»- begrepet så viktig. Det gir Veterinærinstituttet en unik rolle. Gudmund Holstad Administrerende direktør n Tekst: Mari M. Press Kontaktperson: randi.grontvedt@vetinst.no For å håndtere lakselusproblematikken trenger vi en bedre organisert strategi og bedre forståelse av hva som påvirker smittepresset, sier Randi Nygaard Grøntvedt, koordinator for lakselusforskningen ved Veterinærinstituttet. Mange tiltak er under utvikling for å holde smittepresset nede, men utfordringen ligger i å bruke både dagens og fremtidens tiltak treffsikkert, tuftet på kunnskap om det reelle smitte presset av lakselus, sier hun Forskning på smittepress og -spredning viktig fundament De siste årene har Veterinær instituttet hatt en betydelig forskningsaktivitet på lakse lus. For å møte problemstillinger fra næring og forvaltning og samkjøre forskningen, er det etablert en egen forskergruppe på lakselus. Målet er å sikre god sammenheng, langsiktighet og målrettethet i forskningen, sier hun. Vår forskning bidrar med økt forståelse for hva som gir smittepress av lakselus og hvordan vi kan holde dette nede for å sikre en bærekraftig oppdrettsnæring. Grøntvedt forteller at satsningen er tverrfaglig, men at fundamentet for lakselusforskningen på instituttet er den epidemiologiske tilnærmingen. Vi jobber bl.a. med å forstå hvilke faktorer som påvirker smitte press, betydningen av et slikt smittepress og hvordan tiltak bør innrettes. Fisketetthet og naboavstand nøkkelfaktorer Grøntvedt mener lusesituasjonen kan bli et større problem dersom veksten i oppdrettsnæringa skjer gjennom at det åpnes for å øke produksjonstettheten. Økt produksjonstetthet gir risko for større smittepress. Forskningen vi har gjort med samarbeidspartnere, viser at lusesmitte fra eget anlegg og lusesmitte fra nærliggende naboanlegg er sentrale faktorer for smitte. Jo nærmere naboanlegget ligger, desto større blir smittepresset. Derfor er det viktig å forebygge og bekjempe smitten på disse feltene. Grøntvedt mener dette er kunnskap som i større grad må løftes inn i fremtidig plan legging og plassering av konsesjoner og anlegg. Hun viser til at forvaltningen benytter beregningsmetoder der tall fra alle anleggene blir slått sammen og vurdert fylkesvis. Dette kan maskere hvordan det reelle smittepresset er, sier hun. Vi ser at mangel på effektive tiltak gjør at flere anlegg har blitt tvunget til å slakte all fisken etter funn av store mengder lus. En ny beregningsmetode for smittepress som vi har utviklet gjør at vi kan vise reell utvikling langs kysten. Ved å bruke tallene fra oppdrettsnæringen, kan vi beregne reelt smittepress og belyse hvilken betydning dette vil ha for det enkelte anlegg og for vill laksefisk. Vi er nå godt i gang med å teste ut og kvalitetssikre denne bereregningsmetoden. Hun mener dette vil ha stor betydning for forvaltningens og næringens muligheter til å håndtere lakselus fremover, og vil være et viktig redskap for å planlegge for bærekraftig produksjon. Veterinærinstituttets lakselusforskning er organisert etter følgende tema: 1. Bærekraftsindikatorer og grenseverdier 2. Produksjonsstruktur og områdeforvaltning 3. Telling av lus og effekter av tiltak 4. Luseresistens mot medikamenter Koordinator: Randi Nygaard Grøntvedt Faglig leder: Peder A. Jansen Utvikling av nye tiltak mot lus Men vi trenger også nye tiltak. Veterinærinstituttet jobber med vaksineutvikling og er også involvert i utprøving og vurdering av flere ikke-medikamentelle tiltak mot lus, eksempelvis permaskjørt og planktonduk. Flere tiltak er under utvikling og vi forsker på effekten av både kontinuerlige tiltak og tiltak som skal ha en umiddelbar effekt. Resistens mot legemidler Vi er bekymret for lusas resistensutvikling mot legemidler, og det trengs både bedre oversikt og kunnskap om dette. På oppdrag fra Mattilsynet gjennomfører vi nå et overvåkningsprogram for resistens i samarbeid med fiskehelsetjenester og Norges veterinærhøgskole. Samtidig forsker vi på å forstå sammenheng mellom legemiddelbruk, strategier og resistensutvikling. 2 ARGUS nr ARGUS nr

3 Amøbedyrking skal gi svar på gjellesykdom Denne høsten har amøbegjellesykdom (AGD) hatt en eksplosiv spredning til norske oppdrettsanlegg. Dette er en ny situasjon. For å forstå hvorfor, dyrker Veterinærinstituttet amøber for å teste hva som får de til å spre seg så raskt. n Tekst og foto: Mari M. Press Kontaktperson: sigurd.hytterod@vetinst.no Avdelingsingeniør Saima Nasrin Mohammad tester og sammenligner gjelleamøbene i vann med ulikt saltinnhold. Det er uvisst hvorfor oppblomstringen skjer og hvorfor den skjer så raskt, men økt havtemperatur kan være en av årsakene. Erfaring fra tidligere utbrudd i Norge og i andre land viser at høy saltholdighet på vannet og høye temperatur går igjen som fellesnevnere forut for utbrudd, sier Sigurd Hytterød ved Veterinærinstituttet. Han er forsker og logistikkansvarlig for flere av forskningsprosjektene som instituttet har på amøbegjellesykdom. De store vannmassene i havet blir gradvis varmere utover høsten. Høyere gjennomsnittstemperatur kan gi gunstig vekstvilkår for amøben. I 2006, da vi hadde et mindre utbrudd, lå gjennomsnittstemperaturen i sjøen fire grader høyere enn vanlig. «Amøbegartneri» gir mange muligheter Veterinærinstituttet prøver å finne ut hva som er årsaken til at amøbegjellsykdommen har blomstret opp. Et av prosjektene innebærer amøbedyrking for å teste i hvilket miljø amøbene evner å overleve og formere seg. Det vi vet er at den er veldig sensitiv for svingninger i saltholdighet, forteller avdelingsingeniør Saima Nasrin Mohammad. Amøben må ha høy saltholdighet for å leve. Derfor tester vi nå ut hvilken saltholdighet den kan leve i kombinert med ulike temperaturer. Hun er ansvarlig «gartner» for amøbene og sørger hele tiden for at de stelles og sår de ukentlig over på nye vekstmedier. Amøbekulturene som stammer fra amøber funnet på laksegjeller, blir plassert på et vekstmedium og tilsatt vann med ulikt saltinnhold og temperatur i inkubatorskap. Hun forklarer at de allerede har testet hvordan amøbene vokser på 4, 10 og 15 grader C Amøbene antar forskjellige former. Bildet der amøben antar «fingre» er trolig amøbens spredningsstadium. Foto: Jannicke Wiik-Nielsen, Veterinærinstituttet med scanning elektronmikroskop (Imagingsenteret på Ås). i vann med 35 promilles saltholdighet. Vi så da at amøbene vokser kjempebra ved 15 C. Før trodde man at den måtte ha over ti grader for å leve, men vi har nå dyrket amøben ved fire grader, og til og med vist at den kan leve ved lavere temperaturer også. Men, om de leder til sykdomsutbrudd ved slike temperaturer, vet vi ikke ennå, legger hun til. Akkurat nå tester vi amøbene i vann med 10, 20 og 25 promilles saltholdighet med de samme temperaturene (4, 10 og 15 C) over en tre ukers tid for å se hvordan de vokser, forklarer Nasrin Mohammad. Vi tror at grensen for hvor amøben kan vokse ligger et sted mellom en promille, men det vet vi ikke før forsøket er over, sier hun. For å se hvordan det går, undersøker vi kulturene jevnlig under mikroskop for å se om de vokser og hvordan de vokser. Samtidig kjører vi en gruppe med 35 graders saltholdighet som en kontrollgruppe. Vi har også noen amøbekulturer gående på 35 promille som vi sår om hver uke for at vi hele tiden skal ha amøbekultur klare til andre forsøk. «Omsåingen» tar en hel dag, så det er ganske arbeidskrevende, forklarer Nasrin Mohammad. Skal teste alternative medikamenter på amøbene Sigurd Hytterød forteller at de etter hvert, når metodikken er ferdig utviklet og sitter, også skal teste ulike behandlingsmedikamenter på amøbene for å teste hvor effektive de er. Dette vil skje i samarbeid med ulike produsenter av veterinærmedisin. Dersom vi kan teste og finne andre medikamenter som er bedre en hydrogenperoksyd (H 2 O 2 ), vil det være svært positivt for næringa ettersom behandling med H 2 O 2 er ganske belastende for fisken. Vi er ennå bare i startfasen av å etablere metoden og vi har et samarbeid internasjonalt for å få til dette. Dette er ikke noen enkel «bollebakeroppskrift», men en titrinns metode der hvert trinn krever stor presisjon, god teknikk og øvelse, presiserer han. Når teknikken «sitter», får vi testet forskjellige kjemikalier uten at vi bruker fisk. Det gir både tids- og ressursbesparelser og vi sparer fisken for unødig lidelse, forklarer Hytterød. Forebygging, kontroll og behandling Vi kjenner ikke til om det er spesielle tiltak som kan forhindre AGD, men godt miljø og helse messig robust fisk vil alltid kunne redusere sykdomsproblemer generelt. Vi anbefaler at 4 ARGUS nr ARGUS nr

4 Amøbedyrking forts. Klar ferdig spis! Hvordan trygge spiseklar mat? det blir gjort regelmessig sjekk av gjellene for hvite flekker og direkte mikroskopi av gjelleslim for å se etter amøber. For å begrense konsekvensene av AGD er det er viktig med diagnose tidlig i sykdomsforløpet. Hytterød forteller at smitten ikke rammer alle anlegg like hardt. Noen opplever ikke så store problemer med smitten, mens andre rammes av høy dødelighet. Dette kan ha sammenheng med helsestatus hos fisken før den rammes. I noen anlegg der laksens immunforsvar allerede er hard svekket av virus, bakterier og parasitter, kan amøbene være nådestøtet som knekker laksen. Vi tror også at noen laksestammer kan være litt mer motstandsdyktig mot amøben enn andre, men dette gjenstår å undersøke, sier han. Smitteforsøk Ofte er det en sammensatt problemstilling bak amøbegjellesykdom og det er vanskelig å si om det er amøben alene som forårsaker dødelighet. Veterinærinstituttet har gjennomført flere smitteforsøk med ulike amøbeisolat og mottakelighet og dødelighet hos laks. Disse smitteforsøkene, som vi har gjort ved VESO Vikan, har vist at amøben i seg selv potensielt sett er dødelig, poengterer han. Studerer spredning og behandlingseffekt i anlegg Veterinærinstituttet leder også et prosjekt finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskingsfond (FHF). I dette prosjektet studeres utviklingen og spredningen av amøbegjellesykdom i tre anlegg som er blitt rammet. Spiseklar mat er blitt en nødvendighet for mange i en travel hverdag. Slik mat har iblant en «mikrobemiks» som utfordrer mattryggheten. EU-prosjektet STARTEC skal hjelpe industrien å gjøre trygge valg i produksjonen av slik mat. n Tekst: Mari M. Press Kontaktperson: taran.skjerdal@vetinst.no Prosjektet ble planlagt med næringa før amøbepåvisningene kom og det ble antatt at sykdomsutviklingen ville skje sakte eller moderat. Den eksplosive utviklingen gjorde at vi måtte gjøre om på planene allerede før vi startet undersøkelsene, sier Hytterød. Vi ønsket i utgangspunktet å finne ut av hvor amøbene kommer fra. Vi har en mistanke om at de kan leve i sedimentene under merdene og at de blir transportert opp til merdene ved om røring i vann, strømningsforhold og temperatursvinger. En av arbeidspakkene i FHF-prosjektet består i å undersøke om villfisk som sei og bunnfisk som lever under merdene har en rolle i spredningen av amøbene. Hytterød forteller at amøbegjellesykdom nå har spredd seg raskt til mange anlegg, og at de derfor har måttet tone ned spredningsdelen ved prosjektet. Det er rett og slett vanskelig å si noe om spredning nå når smitten kan komme fra alle kanter. Eierne av to av anleggene vi undersøker har også sett seg nødt til å behandle mot amøbene for å begrense tap. Vi skal derfor heller studere situasjonen etter behandling. Da skal vi se hvordan fisken restituerer seg etter gjelleskade og sykdom, og om AGD kommer tilbake igjen eller om behandlingen fører til at fisken blir kvitt problemet, avslutter han. 6 ARGUS nr ARGUS nr

5 Enten vi reiser med fly, havner på sykehus eller er i ei tidsklemme; av og til er vi avhengig av ferdigpakket, spiseklar mat. Slike ferdige måltider består ofte av råvarer fra mange leverandører. Når ulike råvarer med ulik holdbarhet fra forskjellige leverandører kombineres og pakkes sammen kan diverse mikroorganismer virke sammen og utfordre mattryggheten. I tillegg er det slik at oppkuttet mat som blandes sammen lar mikrober og næringsstoffer fra innsiden av en ingrediens komme i kontakt med overflaten på maten. Dette fører i en del tilfeller til økt bakterievekst, forklarer seniorforsker Taran Skjerdal ved Veterinærinstituttet. Hun er koordinator for EU-prosjektet STARTEC*, et treårig prosjekt som startet opp i 2012 der åtte samarbeidspartnere fra fem land er involvert, deriblant produsenter av ferdigmat i Italia, Irland og Norge. Mattrygghet er viktig for alle, men spesielt for sårbare grupper som eldre, barn og sykehuspasienter som kan ha et dårligere immunforsvar og stiller svakere i å bekjempe uvelkomne mikroorganismer i kroppen. Eldre og syke er spesielt utsatt, ettersom de ofte ikke har andre alternativer å velge i. Derfor kan de heller ikke regulere hvor mye av slik mat de får i seg, sier Skjerdal. Hun forteller at målet med STARTEC er å ut vikle et brukervennlig verktøy for matvareindustrien som gjør det enklere og raskere for industrien å gjøre valg som sikrer at slik mat er trygg og sunn å spise. Spiseklar mat deles ofte opp i to grupper, «ready to-eat» og «ready-to-heat». Den første gruppen er mat som kan spises uten noen form for tilberedning, den andre må varmes opp før den spises. Skjerdal forteller at produsentene av slik mat må forholde seg til et nettverk av underleverandører og distributører. Dersom én ingrediens ikke blir levert eller det skjer et avvik i prosessen, for eksempel et strømbrudd, må produsentene ta raske beslutninger om hvorvidt de må gjøre endringer fra normal prose dyre eller ikke. Da er det viktig for produsentene å vite hvor store avvik som kan tåles uten at det går på bekostning av kvaliteten og mattryggheten til produktet. I STARTEC-prosjektet systematiserer vi data om ingredienser, produksjons- og konserveringsmetoder, slik at vi kan utvikle nye modeller som gjør det mulig for produsentene å vurdere og kalkulere risiko og kostnader assosiert ved å bytte ut med alternative ingredienser, konserveringsmetoder eller oppbevaringsformer. Dette gjør det mulig å vurdere smitterisiko og kvalitetsendring på en enklere, sikrere og mer konsekvent måte i hele linja, fra produksjon til transport- og distribusjon, sier Skjerdal. I dag er det listen over «sikre råvarer» som kan brukes i ready-to-eat produkter relativt kort, i alle fall dersom produktet må ha lang holdbarhetstid. Forhåpentligvis vil STARTEC bidra til å utvide listen over trygge ingredienser og prosesser. Slik kan produsentene få større spillerom for kreativitet og utvikling av nye produkter uten at det går på bekostning av mattryggheten, understreker hun. Ready to heat: Gryterett med kylling ble podet med Listeria monocytogenes og lagret ved 4 C for å se om listeriabakteriene som kan finnes overalt og vokse selv ved kjøletemperatur. Sirklene angir hvor listeriabakteriene ble plantet. Foto: Girum Tadesse Tessema Kartlegging ved «walk and talk» og litteratursanking Produsentene som deltar i prosjektet er Matbørsen, Kohinoor og Forno Romagnolo. Forskerteamene har besøkt disse produsentene for å snakke med dem og kartlegge hvordan produksjonen foregår «på huset». Slik har forskerteamene også fått oversikt over hvilke erfaringer produsentene har gjort tidligere, spillerommet produsentene har når det skjer avvik og hvordan beslutninger tas i dag. I tillegg har de har samlet og sammenstilt litteratur på området for å ha et best mulig utgangspunkt å utarbeide en modell som næringa kan bruke når de skal utvikle og produsere spiseklar mat. Utprøving En av arbeidspakkene i prosjektet har vært å prøve ut eksisterende konserveringsmetoder, eksempelvis varmebehandling og tilsetningsstoffer som laktat og acetat. Det siste er vanlige tilsetningsstoffer som ligner på melkesyre og eddik. Vi prøver også ut nye prosesser som bruk av høyt hydrostatisk trykk, (dvs. at maten legges i trykkammer slik at bakteriene dør, bruk av biokonservering (dvs. bruk av melkesyrebakterier) og ny pakketeknologi med antimikrobiell film. Dette er metoder som koster både innsats og penger, men i tilfeller der de vanlige konserveringsmetodene ikke er tilstrekkelig, kan nye metoder være nyttige, forteller Skjerdal. Noen av dem vil neppe bli lønnsomme å bruke i stor skala, men for et sykehus som skal servere mat til for eksempel ny opererte pasienter med nedsatt immunforsvar, kan metodene være svært nyttige. Noen nyttige resultater Allerede nå, halvveis i prosjektet, kan forskerne vise til flere nyttige resultater. En rekke smittestoff, bl.a. Staphylococcus aureus, Listeria monocytogenes og Salmonella spp. er blitt vurdert i flere produkter. Det viser seg eksempelvis at stafylokokker, som er en kjent problembakterie i koldtbordretter og matrester som lagres uten kjøling, ikke vokser så raskt i ready-to-eat produkter som man har trodd, mens listeriabakteriene, som kan finnes overalt og vokser selv ved kjøletemperatur, viser seg å vokse raskt i noen produkter, men ikke i andre. Når det gjelder konserveringsteknikker, har vi funnet at det å behandle produktet med høyt trykk fungerer godt i småskala-produksjon. Dette er lovende, mener Skjerdal. En enkel og effektiv måte å begrense vekst av overflatemugg under lagring, er å endre atmosfæren under pakkingen av produktet. Kombinerer man dette med å bruke råvarer som inneholder melkesyrebakterier, kan man i tillegg hemme vekst av Listeria selv når maten lagres ved høyere temperatur enn den egentlig bør. Det gir en ekstra sikkerhet for produkter man vet vil stå ved en pasientseng i lengre tid før den spises, eller ikke bli ryddet inn i kjøleskap etter innkjøp så raskt som den burde. Ready to heat Når det gjelder såkalt «ready-to-heat» produkter, pakkes de ofte for hånd, slik at de kan få tilført uønskede smittestoff som kan vokse før produktene når fram til forbruker. Vi testet ut ulike måter å varme opp slik mat på, og fant at noen produkter får en ujevn varmefordeling i mikroovn. Det var for så vidt kjent fra før, men vi var ikke klar over at så mange bakterier overlever i maten når oppvarmingen er ujevn. Man kan oppnå bedre effekt ved å varme maten lenger, men det fører i en del tilfeller til at maten mister tekstur og konsistens, dvs. at den koker i stykker. Resultatet har konsekvenser for hva som bør stå i tilberedningsanvisningen slik at produktet blir trygt å spise, ellers risikerer man at «readyto-heat» produkter i praksis blir utilsiktede «ready to-eat» produkter. Utfordringen fremover er mange. En er å finne et felles system å klassifisere denne typen matvarer etter. En annen er å finne ut hvordan denne maten kan gjøres så trygg som mulig uten at dette går på bekostning av kvaliteten. Dette forventer vi å vite mer om i løpet av prosjekttiden, sier Skjerdal. Den største utfordringen er kanskje å klare å holde fokus, for her dukker det opp interessante problemstillinger i hvert forsøk som det er fristende å følge opp. «STARTEC er kortnavn for Decision support tools for food producers to ensure safe, tasty and nutritious ready-to-eat products for healthy and vulnerable consumers» Ready to eat-produkt. Potetsalateksperiment ved Veterinærinstituttet. Foto: Girum Tadesse Tessema 8 ARGUS nr ARGUS nr

6 hva skjer på Veterinærinstituttet Internasjonalt seminar om gjellehelse i Oslo Gjellesykdommer er en medvirkende årsak til tap av norsk oppdrettslaks i sjøvannsfasen. Dette er et sykdomskompleks som har flere årsaker. Mikroorganismer i form av bakterier og encellede parasitter blir påvist i syke gjeller. Amøbegjellesykdom (AGD) er forårsaket av amøben Paramoeba perurans. Sykdommen har gitt store problemer i lakseoppdrett i Irland og Skottland de siste årene og er nå også en trussel for norsk oppdrettsnæring. Veterinærinstituttet inviterer til et internasjonalt seminar om gjellehelse i Oslo, mai Møtet arrangeres i samarbeid med Fiskeri- og havbruksnæringens forskingsfond (FHF) og nettverket «Gill Health Initiative». Dette nettverket ble etablert i Stirling, Skottland i januar Invitasjon og informasjon om påmelding kommer senere. Gjellebue vill laks. Foto: Trygve Poppe doktorgrader utført ved Veterinærinstituttet juni-oktober Hjortelusflua sprer seg Hjortelusflua er en parasitt som suger blod og bruker hjortedyr som verter, men angriper også mennesker og andre husdyr. Knut Madslien har forsket på etableringen og spredningen av hjortelusflua i Norge; hvilke miljøfaktorer som er gunstige for parasitten; hvordan den påvirker elgen og om hjortelusflua bærer med seg smitte som er farlig for dyr og mennesker. Doktorgradsarbeidet viser at ekstraordinære store mengder hjortelusflue var sannsynlig årsaken til utbruddet av håravfall blant elg i 2006/07. Høy elgtetthet og en særdeles mild høst i 2006 er foreslått som viktige årsaker til masseforekomsten. En studie av 350 felte elg i Aurskog-Høland, Fet, Sørum, Nes, Sør-Odal, Eidskog og Kongsvinger viste at alle hadde hjortelusflue i pelsen, men mengden varierte mye. Jo mer furuskog det var i elgens hjemmeområde, dess mer hjortelusflue hadde de i pelsen. Dette mener Madslien har sammenheng med at elgen beiter mye i furuskog om vinteren, slik at mange hjortelusfluer klekkes i slike områder. I både hjortelusfluene og i blodet til angrepne elg ble det påvist en bakterie i Bartonella-slekten. Disse gir ofte kroniske, langvarige infeksjoner. Enkelte arter av Bartonella kan gi alvorlige infeksjoner hos mennesker, men man vet ennå ikke i hvilken grad de påviste bakteriene kan forårsake sykdom. Knut Madslien disputerte ved Norges veterinær høgskole 4. juni 2013 Bedre metode gir håp for rødlistet edelkreps Edelkrepsen er truet av den introduserte signalkrepsen som er bærer av krepsepest. David Strand har utviklet og testet metodikk for tidlig påvisning av krepsepestsmitte, selv ved lave nivåer i store ferskvannssystemer. Transport og innføring av fremmede arter kan få fatale konsekvenser for andre stedegne arter. Dette var også tilfelle da nordamerikans ke ferskvannskreps ble introdusert i Europa. Den nordamerikanske ferskvannskrepsen er bærer av en parasitt, eggsporesoppen Aphanomyces astaci, en parasitt som den selv tåler godt, men som er dødelig for de europeiske krepseartene. Spesielt edelkrepsen (Astacus astacus) er truet. Når europeisk kreps infiseres, går det ikke mange dager før krepsen dør, noe som leder til en massiv produksjon av nye sporer og slik smitte. I løpet av kort tid kan en hel populasjon med edelkreps utraderes. Smitteforebygging og eventuell tidlig påvisning kan imidlertid enten hindre, eller redusere konsekvensene av, et pestutbrudd. Metoden som Strand har utviklet er derfor viktig for å bekjempe krepse pest og bevare edelkrepsen. Verktøy som er utviklet gjennom prosjektet er raskere, mer pålitelige og mer kostnadseffektivt enn dagens standarder, kan bidra til bedret forvaltning av truet ferskvannskreps i Europa. David Strand disputerte 21. juni 2013 ved Universitetet i Oslo Kyststrømmer sentralt for spredning av PD hos laks Anne Stene har undersøkt hvordan miljøfaktorer påvirker utbrudd og spredning av PD hos oppdrettslaks. Både syk og død laks kan skille ut virus i sjøen og viruspartiklene kan spres ved hjelp av vind og strøm mellom oppdrettsanlegg langs kysten. Pankreassykdom (PD) er den alvorligste virusinfeksjonen hos norsk oppdrettslaks i dag, og PD-viruset har stort spredningspotensial langs norskekysten. Stene har ved hjelp av en hydrodynamisk modell som er utviklet ved SINTEF ( vist at spredning mellom oppdrettslokaliteter best lar seg forklare ved retningen på havstrømmene i overflaten. Resultatene viser også at lokaliteter med kort avstand til smittet/syk laks og anlegg som er eid av selskap med mange andre smitta anlegg, har økt risiko for å få PD. Stene har også fokusert på risikofaktorer for utbrudd og viser at laksen får PD når temperaturen i sjøen stiger over tid. Dette kan skyldes at temperaturøkningen fører til stress hos fisken som påvirker immunforsvaret negativt. Et sykdomsutbrudd opptrer gjerne når virusmengden i fisken blir høy. Dette kan gi stor utskillelse av virus og dermed høyt smittepress i sjøen. Et viktig funn er at fett i infisert død fisk på bunnen av merdene også inneholder virus. Noe av dette fettet vil flyte opp til overflaten og være smittsomt for laks som kommer i kontakt med det. I fettlaget kan viruset spre seg videre til andre oppdrettsanlegg påvirket av strømretningen ved overflaten. Dette underbygger nødvendigheten av å fjerne død fisk så raskt og effektivt som mulig. Anne Stene disputerte 23. oktober 2013 ved Norges veterinærhøgskole En type muggsoppgift mindre farlig enn antatt Muggsopparter i slekten Fusarium regnes som de farligste muggsoppene på norsk korn fordi de produserer giftstoffer som kan være en risiko for mattryggheten. Muggsoppen F. avenaceum som oftest forekommer på norsk korn, produserer en type giftstoff kalt enniatiner. De siste årene er det funnet store mengder av dette i nordisk korn. I hvilken grad stoffet tas opp i og distribueres i kroppen og hvordan det fordøyes og skilles ut fra kroppen, har betydning for hvor giftig stoffet faktisk er. Lada Ivanova har i sin avhandling arbeidet for å forutsi enniatinens risiko for mennesker og dyr. Ved å bruke leverenzymer fra forskjellige dyr og mennesker, har hun undersøkt hvordan disse kan forandre enniatinenes kjemiske struktur. Hun fant ut at enzymene fra alle de undersøkte artene kunne bryte ned enniatinene nokså raskt, og at molekylstrukturen forandret seg på forskjellig måte avhengig av art. doktorgradsarbeidet viser at toksiske effekter av enniatiner i korn reduseres fordi stoffet ikke tas opp fullstendig i tarmen og at stoffet brytes ned i leveren. Lada Ivanova disputerte 25. oktober ved Norges veterinærhøgskole på labben Øivind Øines demostrerer pyrosekvensering. Foto: Mari M Press FLÅTTBITT årsak til dødsfall hos ku Ei høydrektig ku ble funnet død på beite i Ålgård i høst. Kua hadde ikke vist tegn på sykdom og ble sendt til obduksjon til Veterinærinstituttet Sandnes for å finne dødsårsak. Det var tydelige blødninger i begge nyrer, mye blodig urin i urinblæren og milten var svært forstørret. Funn på milten kunne tyde på miltbrann, men dette utelukket vi ved såkalt blodutstryk hvor det tas litt blod og undersøkes for miltbrannbakterier under mikroskop, forteller patolog Michaela Falk som obduserte kua. For å fastslå sykdomsårsak, ble prøver fra kua sendt til videre til Veterinærinstituttet Oslo der molekylærbiologiske metoder avslørte at kua hadde babesiose, en parasittsykdom som overføres fra flått. Sykdommen kalles populært blodpiss og kan forårsakes av parasitten Babesia divergens, en parasitt som også kan gå på menneske og gi sykdom, forteller forsker Øivind Øines ved Veterinærinstituttet. Øines forklarer at Babesia-parasitter kan gi malarialiknende sykdom, og at det er flere ulike arter babesia her i Norge. Babesia divergens har tidligere blitt funnet sporadisk i flått her til lands, og vi har sett sykdom hos bl.a. hund og ku. Normalt vil kalver bli utsatt for noe smitte mens de er unge og ute på beite, og slik opp arbeide seg et naturlig immunforsvar mot parasitten. Hos denne kua ser det ut som immunforsvaret ikke var klar til å stå imot parasittens infeksjon. Oppdages blodpiss i tide, kan man sette i gang behandling og kurere sykdommen, sier han. 10 ARGUS nr ARGUS nr

7 Returadresse: Veterinærinstituttet, Postboks 750 Sentrum, 0106 Oslo Syk høne kan velte store lass Blir høner forkjølet? Veterinærinstituttet får ofte telefoner fra eiere av hobbyfjørfe om at fuglene deres har fått en forkjølelse, og de lurer på hvordan de kan behandles. Høner får ikke forkjølelse, men kan få luftveisinfeksjoner. n Tekst: Bruce David, fagansvarlig fjørfehelse Veterinærinstituttet Kontakt: bruce.david@vetinst.no Som oftest viser det seg at hønene er rammet av sykdommene Infeksiøs laryngotrakeitt (ILT) og Infeksiøs bronkitt (IB) Disse er såkalt A- og B- sjukdommer, der A-sjukdommer står for svært alvorlig smittsomme sykdommer, mens B-sjukdommer ansees som alvorlige sjukdommer hvor systematisk bekjempelse er påkrevd. Slike sjukdommer i hobbyfjørfe kan smitte de kommersielle fjørfeflokker og gi dramatiske konsekvenser ved at det blir nødvendig å slakte ned hele besetninger. Infeksiøs bronkitt er svært smittsomt og vi har sett minst to tilfeller i de siste fem årene hvor man har kunnet spore utbrudd av IB hos kommersielle verpehøner tilbake til en hobbyflokk lokalisert i nærheten. Har du mistanke om luftveisinfeksjon, kontakt Mattilsynet. Når en har sporet smittekilden ved ILT-utbrudd, har man sett at handel med smitte bærende høner uten synlige symptomer og deltakelse i utstillinger, er vanlige smitte årsaker. Av den grunn er det spesielt problematisk at vi mangler oversikt over importen av hobbyfjørfe fra andre land. I følge representanter fra hobbyfjørfeklubber, foregår det import av dyr og ruge egg fra både Sverige, Danmark og Tyskland. Import av fjørfe som er vaksinert mot ILT og IB kan, i motsetning til det mange tror, ta med seg slik smitte. Det er nemlig slik at vaksinen beskytter dyrene fra å utvikle sjukdommen, men de beskytter ikke mot smitte. Når det gjelder rugeegg fra vaksinerte dyr, bærer disse antistoffer for en stund som gjør det vanskelig å skille mellom dem og dyr som er blitt utsatt for smitte. Skal man importere dyr bør de derfor ikke være vaksinert, men heller ha en attest fra veterinær på at de smittefri. ILT-viruset er et herpesvirus, og i likhet med andre herpesvirusinfeksjoner - tenk munnsår hos mennesker oppstår det ofte latente infeksjoner. Det vil si at ei høne kan bli smittet, for så å bli frisk igjen, men at den fortsatt er bærer av viruset. Viruset gjemmer seg da i nerver. Blir høna utsatt for stress, f.eks. ved utstilling eller flytting, kan den begynner å skille ut viruset igjen. Vårt råd er derfor å tenke på å unngå smitte og få en veterinærattest når du kjøper eller selger dyr..