Ansatt av Gud. Ny-utgivelse 2016 Første-utgave utgitt på Genesis forlag, 2002

Transkript

1

2 Ansatt av Gud ET KRITISK SØKELYS PÅ SMITHS VENNER Ny-utgivelse 2016 Første-utgave utgitt på Genesis forlag, 2002 ISBN Boken er også utgitt som Kindle e-bok på Amazon.com under tittelen Smiths Venner. 1

3 «Gud har gitt meg makt til å avgjøre stridigheter og la den få rett som har rett. Han har gitt meg makt til å løse alle vanskeligheter osv. Ingen har ansatt meg i denne gjerning, uten Gud selv.» Johan Oscar Smith 2

4 Innhold Forord... 6 Del 1 Opplevelsene Bakgrunn og oppvekst Stor-Elvdal på tidlig 1900-tall Vendepunktet Familiens nyorientering Unge år i Smiths Venner Tillitskrisen Stockholmsminner Preging og reorientering Gjensyn etter 11 år Del 2 Historien Smiths Venners tilblivelse Pinsebevegelsens tilblivelse Et ungdommelig kraftsenter Ideologi og lære Åndelige røtter En innadvendt idé Menighetsmyter og virkelighetsflukt Kvinnenes tunge livssituasjon Maktovergrep og utrenskninger Brunstad stevnested Del 3 Lederportretter

5 Johan O. Smiths brever Elias Aslaksens lovgivning Sigurd Bratlies apokalypse Aksel J. Smiths nekrolog Del 3 Generasjonsskiftet Kåre Smiths «vekkelse» Forspillet Anslaget Opptrapping Klimaks Moral og lærdom Aksel J. Smiths nekrolog fortsatt Etikk og sosialt ansvar Sannhet og løgn Doktriner villeder ungdommen Voldspornografi Samfunnsansvar Smith-konsernet Endret virksomhetsidé Penge-galoppen Regnskap, rapportering og åpenhet Brunstad-stemning, fra talerstolen Del 4 Å forlate Smiths Venner Den ensomme vandrer Den tilbakeskuende puritaner

6 Den søkende kristne Den mistilpassede Vennene som jeg forlot Appendiks Idéutveksling med styreleder Veien til skatteparadis All makt til Smith Veskefabrikken Millioner til Kypros Hagebyen Bahamas Til Kypros igjen Cash Det ble lys Leilending

7 Forord Denne boken ble opprinnelig utgitt på Genesis forlag (avisen Vårt Lands bokforlag) i 2002, med ambisjon om å fungere som en motvekt mot Smiths Venners interne propaganda-maskin og rettsforfølgelse av kritikerne. Gjennom den brutale maktovertakelsen som Kåre Smith iscenesatte tidlig på 1990-tallet ble hans motstandere forvist fra forsamlingen og alle interne kritiske røster ble bragt til taushet. Kuppet, som ble kamuflert som en religiøs vekkelse, ble gjennomført med en brutalitet som savner sidestykke i frikirkelig historie. Maktkampen som utspant seg mellom Lewi Petrus og Sven Lidman i Sverige på 1940 og 50 tallet fremstår som moderat og sivilisert i sammenlikning med Kåre Smiths råskap. Dette har jeg beskrevet og dokumentert i denne boken. Jeg nevner også at kuppet i realiteten medførte at menigheten endret virksomhetsidé fra åndelig fellesskap til eiendomsselskap. For noen år siden ga en forhenværende «eldstebroder» meg kompliment for dette, og mente at jeg hadde «profetisk gave», siden jeg så tydelig kunne forutse utviklingen på et så tidlig stadium. Denne «profetiske gaven» viste seg i midlertid å være utilstrekkelig. At det skulle anta slike dimensjoner som det vi nå ser, hadde jeg ikke fantasi til å forestille meg. De har under oppførelse Oslofjord Convention Centre på m 2 som arkitekten, Niels Torp, omtaler som av helt uvanlig omfang. Dette er mer en byutvikling enn et eiendomsprosjekt sier han. Til sammenlikning er det nye Nasjonalmuseet på knappe m 2. Er det et nytt Jerusalem som skal bygges? Finansieringen besørges av trofaste, gode mennesker som har viet hele sitt liv og familiens liv til Menigheten med stor M. I følge deres overbevisning, det eneste rette kristne fellesskap som finnes i dag. Først har de blitt overtalt til å kjøpe timeshare hytter og leiligheter på Brunstad, til lite gunstige betingelser. Deretter er de blitt påført betalingsforpliktelser 6

8 som i mange tilfeller langt overgår betalingsevnen, slik at mange i godt voksen alder står med negative egenkapital. I tillegg til dette er de nødt til å bruke omtrent all sin fritid på byggeprosjekter og andre inntektsgivende aktiviteter hvor pengene går til Brunstad. Dersom de ikke kan delta i aktivitetene, skal det betales inn kompensasjon for manglende innsats. Selve oppskriften på hvordan bygge er sekt er dette: 1. Gi dem noe å tro på 2. Ta fra dem pengene 3. Beslaglegg all deres tid Kåre Smith har praktisert og raffinert denne oppskriften i en grad som langt overgår Scientologikirkens Ron Hubbard eller andre religiøse sjarlataner. Grådigheten kjenner ingen grenser. En dame på nærmere 90 år var så uheldig at huset hennes på Oppegård brant ned til grunnen og, i hennes alder, var gjenoppbygging selvfølgelig uaktuelt. Kåre Smith og hans våpendrager, Bernt Stadven, oppsøkte henne på sykehjemmet og overtalte den åpenbart senile kvinnen til å testamentere alle sine verdier til menigheten. Siden sønnen ikke var i menigheten, behøvde ikke han få noe. Sykehjemsbestyreren forsto hva som foregikk og fikk varslet sønnen, som gjennom årelange prosesser i overformynderiet og rettssystemet endelig fikk stoppet overgrepet. Dette er bare ett eksempel blant mange på ledelsens grådighet, og dokumenterer at de ikke skyr noen midler for å skaffe finansiering til et byggeprosjekt som jeg ikke kan se har noen forankring i en åndelig idé eller et kristens verdisyn. Det mest forunderlige med dette stormannsgale prosjektet er at de som finansierer det verken har noen styringsrett eller eiendomsrett. Den eies av en stiftelse hvor Kåre Smith og hans lakeier har all makt, mens de moralske eierne ikke en gang har innsynsrett i de økonomiske forholdene. Å be om innsyn ville 7

9 være det samme som å erklære mistillit til Kåre Smith, hvilket ville være utstøtelsesgrunn. For den uinnvidde, vil en utstøtelse fra et slikt samfunn kunne fortone seg som svært attraktivt, men for de som er innenfor er det et skrekkscenario. De er fanget i en tre-leddet felle; det er en religiøs felle, en sosial felle og en økonomisk felle. Den religiøse fellen består i at de tror Smiths Venner står for den eneste rette kristendom. Alle andre er villfarne. For mange er den religiøse fellen toppet med en sterk helvetesangst. Dersom man forlater denne troen går man en trist skjebne i møte på den ytterste dag. Det kan bli psykiatri av slikt. Den sosiale fellen består i en systematisk adskillelse fra stor-samfunnet. Som medlem av Smiths Venner har man satset hele sin eksistens på dette. Menigheten utgjør den eneste vennekretsen de har og er det eneste stedet hvor de kjenner de sosiale kodene og kan bevege seg med en viss smidighet. Dersom man forlater dette samfunnet hvor skal man da gå? For mange ville det også bety at de mister kontakten med barn og barnebarn. Utsiktene til å bli ikke-personer for sine nærmeste holder mange tilbake, selv om de har mistet troen på det hele. Den økonomiske fellen består i at de har satt seg i gjeld for finansieringen av Brunstad og dersom de skulle gå derfra, forlater de stedet med en massiv gjeldsbyrde. Mange må regne med å måtte betale ned på «Brunstadinvesteringene» omtrent resten av livet. Midt oppi det hele, velter Kåre Smith og hans kumpaner seg i vulgær velstand og forteller medlemmene, som de har loppet for alt de eier, at det er Gud som styrer hvem som er rik og hvem som er fattig. Tønsberg Blad og Dagens Næringsliv har gjort fortjenestefulle anstrengelser for å avsløre Kåre Smiths finansakrobatikk og operasjoner i skatteparadiser, som åpenbart har til hensikt å gjøre det vanskelig å spore kontantstrømmen og unngå innsyn. Reportasjen Veien til skatteparadis i Dagens Næringsliv 19. mars 2016 belyser 8

10 finansakrobatikken og er, med avisens tillatelse, tatt inn som appendiks i boken. Et spørsmål som trenger seg på er hvordan en kristen forsamling som stor sett består av velmenende, oppriktige kristne har latt seg fange i et slikt nett. Fra den spede start rundt 1910 og frem til slutten av 1980-tallet var menigheten ledet av personer med et dypt alvorlig livssyn og en asketisk livsførsel. «Gudsfrykt med nøysomhet» var idealet og gründeren Johan Oscar Smith harselerte med pinsebevegelsens byggeprosjekter; «Store hus og mange penger i dag Guds store sak. Jesus her i verden trengte kun så lidt.» Denne askese og avstandtagen til pengegriskhet er fullstendig forlatt i løpet av 25 år, og nå er det egentlig bare penger og bygningsmasse det hele handler om. Hvordan kunne det gå så galt på så kort tid? Kåre Smith stiller aldri i en debatt, til intervju, eller en offentlig samtale. Han sender sine adjutanter, som svarer ut fra hva de tror kan være hensiktsmessig å si, forholdsvis frikoblet fra hva som er sannheten. Kanskje «Panama Papers» kan bringe frem nyttige fakta om virksomheten. Vi får håpe det ikke resulterer i at Oslofjord Convention Centre og dermed menigheten går konkurs, med den følge at trofaste, gode og lojale medlemmer taper alt de har satset hele livet på. Det handler om svært mye mer enn bare penger. Oslo, mai 2016 Johan Velten Forord til 1.-utgaven i 2002 Denne boken har blitt til i to trinn. Den første utgaven var et hefte jeg ga ut på eget forlag i 1992 med tittelen Smiths Venner minner og refleksjoner. De dramatiske maktkamper som pågikk på den tiden visste jeg lite om. Etter at jeg er blitt kjent med de utrenskningsaksjoner som har foregått, og de personlige tragedier som har fulgt i kjølvannet av dem, har jeg 9

11 ønsket å gå litt dypere inn i Smiths Venners bakgrunn og historie. Når jeg har arbeidet med temaet, har jeg til min egen forbauselse merket at Smiths Venner fortsatt angår meg. Til tross for at det er 30 år siden jeg forlot forsamlingen. Deler av boken er memoar-preget, og når jeg har arbeidet med stoffet, har jeg blitt mer klar over hvilken betydning tvil og tro har for de fleste. I så godt som alle kulturer er troen på en høyere makt sterkt til stede. Intuitivt forstår man, eller man regner med, at det må finnes et høyere nivå enn menneskeheten. Tanken på at mennesket skulle utgjøre det øverste nivå er ganske skremmende. Med USA som den eneste gjenværende supermakt, vil den amerikanske presidenten i så fall utgjøre toppen av maktpyramiden i hele vår tilværelse. Man kan bli religiøs av mindre, for å bruke en uhøytidelig formulering. Behovet for en høyere appellinstans er dypt menneskelig. Håpet om at det må finnes en høyere makt som en dag kommer og ordner opp i vår skakkjørte verden, har alltid vært en del av vår underbevissthet. Og jo vanskeligere livet fortoner seg, jo mer levende kan dette håpet bli. I dette dyptliggende menneskelige behov oppsøker noen av oss miljøer hvor dette håpet får næring og kan vokse. Her, blant likesinnede, kan det vokse frem et fellesskap som blir selve bærebjelken i livet. Her blir man sterk, og her blir man sårbar. For å bli styrket i troen må man åpne seg for de stemninger og den klangbunn som finnes i fellesskapet. I dette ligger det også en åpenbar mulighet for maktmisbruk og utnyttelse av situasjonen for de personer som har lederposisjoner i systemet. Muligheten for å lede folk på ville veier, er åpenbart til stede. Nesegrus beundring for lederne og refleksjonsløs underkastelse er, for å si det mildt, lite hensiktsmessig. Ideen til å skrive boken, fikk jeg ved nyttårstider 2000/2001 etter en utveksling av noen e-post med styrelederen i forsamlingen. Denne korrespondansen har jeg tatt med i boken under overskriften Idéutveksling Boken er skrevet for alle som interesserer seg for fenomenet Smiths Venner og liknende kristne fellesskap. Enten interessen 10

12 skyldes egne opplevelser og erfaringer, eller man forsøker å forstå hvordan et slikt fellesskap preger medlemmenes liv, er det mitt ønske at boken skal gi både informasjon og innsikt i dette særegne fenomen i norsk kristenliv. Boken skal gi forståelse, enten hensikten er å forstå seg selv eller å forstå andre. Boken har fire hoveddeler. Den første er en beretning om hvordan min familie, og dermed jeg selv, kom med i Smiths Venner. Denne delen gir også en skildring av mine egne opplevelser av dette fellesskapet på godt og vondt. Den andre hoveddelen forteller om Smiths Venners tilblivelse og de sentrale personer som satte sitt preg på virksomheten. I denne delen av boken støtter jeg meg i stor utstrekning på de arkiver som min kone arvet etter sin far, Berhard Severin Jensen. Han kom med i Menigheten i 1912, samtidig som stedatteren Hilda Broks. Hans og Hilda Broks sine arkiver omfatter mesteparten av Menighetens publikasjoner fra 1912 til 1952, samt en anselig samling private brev. Den tredje hoveddelen omhandler de store brytninger som oppsto i forbindelse med generasjonsskiftet fra de gamle koryfeer til den nye generasjons ledere som var født inn i Menigheten og aldri har opplevd noe annet fellesskap. Dette ble en vond og vanskelig prosess, og siden Smiths Venner ikke har noen tradisjon for åpen bearbeiding av meningsforskjeller, ble det en voldsom sirkulering av debattinnlegg og dokumentasjon gjennom Postverket. Sammen med tallrike avisartikler og en del muntlige kilder, utgjør disse notatene mitt viktigste materiale fra denne perioden. Den fjerde og avsluttende delen er en beretning om noen typiske livsforløp for dem som velger seg ut av Smiths Venner. Her støtter jeg meg på mine egne opplevelser i tillegg til betraktninger fra, og samtaler med, gamle venner. Som du vil se, benytter jeg betegnelsen «Smiths Venner» og «Menigheten» om hverandre. Det ligger ingen bevisst tanke bak dette. Kanskje er det slik at jeg ubevisst bruker «Menigheten» når jeg primært henvender meg til deg som har 11

13 en bakgrunn i forsamlingen, mens jeg bruker «Smiths Venner» når jeg forsøker å gi litt mer bakgrunnsinformasjon til deg som ikke kjenner forsamlingen. Jeg bruker stor forbokstav i «Menigheten» fordi dette, ved siden av Vennene, er det navnet de selv bruker i interne sammenhenger. Det sies at det er seierherrene som skriver historien. Hvordan virkeligheten fortonet seg for de andre, går derfor tapt for ettertiden. En del av motivasjonen for å skrive boken, har vært å bringe litt balanse inn i skrivingen av Smiths Venners historie. De sider som makthaverne (til alle tider) har utelatt, er viktig informasjon for å forstå de mange fasetter og skjebner i dette fellesskapet. En vel så viktig motivasjon for å skrive boken, er mitt håp om at den kan være til nytte og glede for andre som har vokst opp i Smiths Venner eller liknende bevegelser. Kanskje mine minner og refleksjoner kan være til hjelp og glede. Oslo, 6. august 2002 Forord til 2.-utgaven Første-utgaven av boken ble forsøkt stoppet av ledelsen i Smiths Venner. Formelt sett var det Bjørn Nilsen, styremedlem i DKM Brunstad og menighetsforstander i Brevik, som klaget boken inn for Namsretten på grunn av en navn forbytting på side 182. På grunn av navnelikheten hadde jeg feilaktig tillagt Bjørn Nilsen en uttalelse som hans onkel Bernt Nilsen hadde kommet med. Namsretten avviste klagen. Forfatteren beklager feilen, som er korrigert i denne utgaven. Når det nå trykkes en ny utgave, har jeg også gjort noen små endringer i enkelte andre deler av boken. Jeg retter en takk til alle som har gitt meg støtte, tilbakemelding og verdifulle korrektiver. Dette har økt presisjonsnivået og styrket meg i overbevisningen om at det var viktig og riktig å skrive denne boken. 12

14 Gjennom sine advokater forsøkte Smiths Venner å imøtegå en del av den kritikken som fremkommer i boken, som er tilbakevist av forfatteren i en avsluttende appendiks. (Denne appendiks er utelatt i 2016-utgaven da den ikke lenger er særlig relevant.) Oslo, 2. desember 2002 Johan Velten 13

15 Del 1 Opplevelsene «Alle som elsker noe, ønsker at det de er så glade i, må være sannheten.» Augustin ( ) 14

16 Bakgrunn og oppvekst Lengsel er en av de mest grunnleggende menneskelige følelser. Hjemlengsel er beskrevet og besunget i nær sagt all åndelig litteratur. Lengselen til barndommens rike som var preget av sorgløs uskyld, varmen som fulgte av mors kjærlighet og forståelse, og tryggheten som fulgte av fars kraft og kunnskap. Lengselen tilbake handler ikke så mye om lengselen etter et sted eller en forsamling, men først og fremst om lengsel etter egne minner. Objektivt sett er det ikke sikkert at minnet er riktig, og det er høyst usikkert om man får en liknende opplevelse når man søker tilbake dit hvor minnene har sitt hjem. Både jeg og «de» eller «det» har kanskje forandret oss så mye at det gir en annen opplevelse av en helt annerledes kvalitet. Iblant undring. Iblant en annen form for glede. Iblant skuffelse. Lengselen kan også føre til at man blir fremmed for sine egne barn, som ikke forstår foreldrenes lengsler og plager. De har ikke noen av disse minnene og har funnet seg vel til rette i det miljøet og den situasjonen de selv har vokst opp i. For dem kan det bli trettende å høre på foreldrenes gjentatte fortellinger om minner som ikke er deres egne. Lengsler uten ende. Popgruppen «Boney M»s største hit på 1970-tallet handlet om Israels lengsel etter landet de var fordrevet fra. «By the rivers of Babylon» er en sang som nærmest alle i min generasjon vil nynne gjenkjennende til. Jeg har en tilsvarende reaksjon når jeg leser en del av innleggene på nettstedet «forlosning.com», som er et debattforum spesielt rettet inn mot Smiths Venner. Jeg kan identifisere meg med lengselen til forhenværende Smithevenner, og jeg kjenner sorg ved en del av de avvisende og nedlatende kommentarene som ofte kommer fra ledere og tilhengere av Smiths Venner. Hva fedrelandet betyr blir man først klar over etter en tid i utlendighet. Tingenes betydning blir vi klar over først når vi 15

17 har mistet dem. De nærmestes betydning blir vi skikkelig klar over først når vi legger dem i graven. Avskjedsstunden er viktig for at man skal kunne gå videre som et helt og sunt menneske. Å ta farvel er et av de viktigste ritualer vi har. Dersom man føler at man er blitt fordrevet fra landet som var litt «mitt», er det forståelig at man nynner til «Boney M»s tekster. Også den som ikke er fordrevet, men har utvandret av fri vilje, kan kjenne hjemlengsel, og det kan være nyttig og sunt for sjelen å utforske hva lengselen inneholder. Et tilbakeblikk betyr ikke nødvendigvis at man planlegger å vende tilbake. Det kan ligge viktig visdom og innsikt i minnene, oppsummeringen, historieforståelsen. På nesten alle livets arenaer er det størst oppmerksomhet om det som ligger foran. Det skal bygges og forandres. Nye skanser skal vinnes. Alltid fremad, fremad uten stans..., men det livet har lært oss, selve livsvisdommen, den er å finne i det som ligger bak oss. Stor-Elvdal på tidlig 1900-tall I denne boken har jeg satt meg fore å fortelle om Livet, og hva det har lært meg. Da er det naturlig å starte med bygda Stor- Elvdal, eller Storældal n som det heter på bygdas egen dialekt. Det er her jeg har mine røtter, i de dype skoger. Østerdølene er i slekt med skogen, høyreiste, trauste og fåmælte. Her er det lite svermeri. «Vi lyt føl bakken,» er Stor-Elvdølers livsmotto. De forholder seg til det konkrete og de fleste har liten sans for åndelige eller oversanselige temaer. Hedmark ble sent kristnet. Dette var hedningenes siste skanse. Også Hans Nielsen Hauge fikk oppleve bygdefolkets manglende sans for religion. Da han på sin reise i 1799 kom til Stor-Elvdal, møtte de mannsterke opp langt sør i bygda og jagde ham over fjellet til Gudbrandsdalen. De ville ikke at han skulle «fly rundt i bygda og sette griller i hue på kvinnfolka,» som det heter i den stolte historie-tradisjonen. De store skogene er bygdas rikdom og kulturens rot. Her har Stor-Elvdølene i uminnelige tider hatt sin arbeidsplass. 16

18 Slitet i skogen, med lange dager for dårlig lønn, var virkeligheten for det store flertall. Skogeierne var leverandører til «Plankeadelen» i Christiania, og deres holdninger og levemåte var ikke så fjern fra dette miljøet. Deres prakteiendommer på hundrevis av kvadratmeter understreket skillet til folk flest som bodde på husmannsplasser eller selveide små rydninger i skogen. Her var det lagt godt til rette for klassemotsetninger. I senere år har jeg søkt i mine foreldres fotefar for å forsøke å forstå deres valg i livet, for som voksen å bli bedre kjent med deres virkelighet og tankegang. Hvilke hendelser var det, som mot en hver rimelig formodning, skulle føre dem til et kristent livssyn og deltakelse i en liten og særegen menighet? Min far vokste opp i Velta som var en frikjøpt husmannsplass på mål. Han var 18 år gammel ved splittelsen av Arbeiderpartiet og slo følge med utbryterne som etablerte Norges Kommunistiske Parti. Her ble han en rødglødende aktivist, og i en periode var han leder for lokallaget til Ungkommunistene. Med hans bakgrunn har det undret meg at han kunne ende opp som leder for en religiøs forsamling på Koppang. Ja, at det i det hele tatt var grobunn for en slik menighet, er et under i seg selv. Mor hadde en tilsvarende bakgrunn, fra et småbruk oppe ved Nordgarden Fiskvik i nabobygda Rendalen. Som ung og nyforelsket «kom mor i uløkka» og valgte derfor å forlate bygda, før det ble synlig. Hun ville ikke «føre skam over familien». Det unge paret søkte seg til Indre Østfold, hvor far fikk arbeid som sveiser (fjøsrøkter) og mor som budeie. Her giftet de seg i Trømborg Kirke den 12. november 1927, og to måneder senere, den 14. januar 1928, kom deres førstefødte, Arne Tormod, til verden. Det var selvfølgelig bare storgardene som hadde muligheter for å ansette et ungt par i sin tjeneste, og med fars holdninger til storbønder og andre rikfolk, utviklet det seg ikke noe hjertelig forhold mellom ham og bonden. Dermed ble det et omstreifende liv, med stadig nye arbeidsgivere, stadig 17

19 nye «klassefeider» for ungkommunisten, og stadig nytt uvennskap med arbeidsgiveren. De hadde allerede rukket å flytte en rekke ganger da deres andre barn, Ottar Thorleif, ble født 2. januar Dette barnet fikk de ikke beholde. Han døde tre uker gammel, trolig av dysenteri. Denne tarminfeksjonen som gir blodig diarre, var en ikke uvanlig dødsårsak hos små barn på den tiden. Dette var rett og slett mer enn en 21-åring kunne bære uten å få mén av det. Med mors bunnløse fortvilelse og fars sannsynlige følelse av maktesløshet, både overfor døds-fallet og hennes utrøstelige gråt, var grunnlaget allerede lagt for det som siden skulle bli retningsgivende for resten av deres liv. Far var lært opp hjemmefra til ikke å vise følelser. Det ble sett på som et svakhetstegn i Velta, og far var hele livet en som klarte å avvise «sentimentalt vås». Mor hadde på sin side et svært åpent forhold til sine følelser, noe som far sikkert ikke hadde noe i beredskap for å takle. Dermed ble det mye taushet og lite fellesskap i sorgen. Disse to ektefellenes ekstremt ulike forhold til følelser var en kompliserende faktor i samlivet. Hvor avvisende far var for følelser, illustreres av det faktum at han ikke ville ha noen gravstein, verken på Ottar Thorleifs grav, eller på gravene til de andre barna de senere i livet skulle bli nødt til å føre til kirkegården. Mor på sin side fikk aldri bearbeidet sorgen, og fortsatte hele sitt liv å gråte når samtalen kom inn på noen av de barna hun hadde mistet. Vendepunktet Etter få år vendte de tilbake til Stor-Elvdal, og her kom lille Einar til verden. Han hadde medfødt hjertefeil, og hele hans korte liv ble preget av sykdom. Han blødde stadig fra munn og nese, og minnene fra lille Ottar Thorleifs bortgang i 1929 veltet opp i mor i all sin uhygge. I fortvilet gråt ba hun: Kjære Gud la meg få lov til å beholde Einar, så skal jeg omvende meg. Hun visste ikke selv hvor hun hentet dette fra. I hennes 18

20 barndomshjem var aftenbønn og kirkegang ukjente aktiviteter, og ordene var full-stendig fremmede for henne selv. I forbindelse med barnets sykdom, fikk hun mye kontakt med bygdas apoteker, Erik Thorsrud, som var en respektert mann i bygda, og medlem av en underlig sekt, Smiths Venner. Erik Thorbjørn Liffengren Thorsrud var født 11. januar 1885 høyt oppe i Stavadalen, vest for Bagn i Valdres. I 1925 fikk han bevilling til å etablere apotek på Koppang, og han flyttet dit med sin familie og kjøpte etter hvert den vakre eiendommen Skogheim på høydedraget ovenfor Koppang sentrum. Mønet på eiendommen er den dag i dag prydet av et værflagg med initialene «ET», og Koppang Apotek benytter fortsatt hans kunstferdige Recept Konvolutt med tømmerfløtermotiv. Men Erik Thorsrud etterlater seg langt sterkere spor enn dette på Koppang. Erik Thorsrud var en intellektuell person, med en forfinet stil og et varmt hjerte. Han hadde også et stort åndelig og sosialt engasjement, og fant ikke noe miljø på Koppang hvor han møtte likesinnede. Skogeierne og «etablissementet» for øvrig, falt ikke i hans smak. Thorsrud valgte derfor å utvikle sitt eget miljø, med basis i sine åndelige interesser. Som nevnt har Storelvdøler flest aldri hatt særlig sans for kristendom. Til tross for dette håpet Thorsrud at han kunne kristne bygda, og i løpet av sine første fem år på Koppang inviterte han en rekke predikanter til å holde møter i hans hjem eller i avholdslosjens lokaler. En av disse var pinsepredikanten Nysæter, og Thorsrud lot seg døpe av ham i Glomma på sensommeren Men når Nysæter siden forsøkte å få Thorsrud til å tale i tunger ble det litt i drøyeste laget. Det passet dårlig for hans intellektuelle smak, og han fortsatte derfor sin uttesting av stadig nye predikanter. De fleste av disse satte størst pris på å komme i slaktetiden, så de kunne avlegge besøk på gårdene, sånn rundt middagstid. 19

21 Dette hadde Thorsrud sett seg lei på, og han var stadig på søken etter nye miljøer. Av sin søster Hildur, som var apoteker på Flisa, hadde han fått høre om Smiths Venner som misjonerte ivrig i hans barndomsbygd i Stavadalen. Etter sigende skulle disse føre en mer asketisk livsførsel. På vårparten i 1933 rettet han en skriftlig henvendelse til Johan O. Smith med spørsmål bl.a. om hans egen, såvel som forsamlingens bakgrunn og historie, medlemsforhold, relasjoner til pinsebevegelsen osv. Den 31. mai får han svar hvor Smith redegjør for disse forhold. Han starter med å fortelle at navnet Smiths Venner ikke er hans påfunn, men at det er en navnløs frikirkelig forsamling som ble etablert av ham og broren rundt Han forteller også om sin yrkesmessige bakgrunn som underoffiser i marinen og sine åndelige røtter i Metodistkirken. Brevet avrundes med ordene «Det skulle glede meg å få en mer inngående samtale med Dem om Guds vei.» På bakgrunn av dette brevet ble han samme sommer invitert til Koppang. I tråd med sine erfaringer med predikanter, tok Thorsrud med håndkjerre til stasjonen da han skulle møte Smith, slik at han kunne få med seg dennes antatt omfangsrike bagasje hjem. Smith viste seg imidlertid å være «light traveller». Han ruslet stille av toget, kun med en liten håndveske. I møte med Thorsrud var denne enkle stilen nettopp oppskriften på hvordan gjøre et godt førsteinntrykk. Dette første møtet la grunnlaget for utviklingen av et tillitsfullt forhold dem imellom. Bortsett fra tungetale, som han fortsatt ikke hadde noen sans for, fant Erik Thorsrud seg vel til rette i Smiths Venner. Dette ble hans åndelige tilholdssted resten av livet. Den som siden kom og drev vekkelsesmøter i noe større skala, var imidlertid Sigurd Bratlie, Aksel J. Smith og Elihu Pedersen. Sigurd, som var eldst, var svovelpredikanten som forundret tilhørerne med sin autoritet, unge år til tross. Aksel Johan fylte ut med en lun sjarm, og snakket mest om de hinsidige gleder som ventet Guds utvalgte folk. Yngstemann, 20

22 Elihu, fengslet forsamlingen med sine sanger, fremført med en meget personlig stil. Dramatisk, fortellende sang, til eget fiolin-akkompagnement. Ofte kunne han spontant dikte en sang under møtets gang, og fremføre denne som en kommentar til tidligere talere eller situasjoner. Thorsruds hushjelp, en ferm og frodig bygdejente, fremførte Frelsesarmeens sang, «Du kan komme, komme som du er, uten pynt og stell, uten rangsforskjell...» Spontant diktet Elihu sin egen vise på samme melodi: «Vi fra ungdoms lyster iler bort. Vi får kraft fra Gud til å holde ut!» Med sin karisma og sitt kunstneriske talent ble Elihu en helt sentral person i denne ungdommelige vekkelses-trioen som reiste rundt på bygdene. Så sentral at Menigheten på folkemunne gikk under navnet «Elihuerne» i Valdres. Eller «Elihueratten» som det het på bygdas dialekt. I dagens språk ville det trolig hete Elihu-fans. Disse unge menn, som den gang var henholdsvis 31, 26 og 22 år gamle, tilbrakte nesten hele april måned i 1936 på Koppang. Men oppslutningen om husmøtene hos Thorsrud var dårlig. Det kom knapt noen til møtene, bortsett fra de faste tilhørerne. Det var dette miljøet mor oppsøkte i sin fortvilelse over et nytt dødssykt barn, Einar. Fra sitt eget barndomshjem i Rendalen var hun vant til musikalitet og feiende toner, og møtene hos Thorsrud appellerte sterkt til henne. Sangen, musikken, de fine omgivelser på Skogheim og, ikke minst, Thorsruds karisma og verdighet, påvirket henne. Her fikk hun høre at hun, i likhet med apostlene kunne motta barnekåret hos Gud, sammen med de andre som var «født på ny» og hadde sine røtter i guddommen selv. Kunne man komme nærmere himmelriket på Koppang? Det var nok andre sider også ved denne forkynnelsen, men det festet hun seg ikke så mye ved. Det var barnekåret hos Den Evige Fader hun trengte, og dette ble hennes store trøst i livet. Hun gikk inn i dette 21

23 miljøet med liv og lyst, og her fant hun den trygghet og det fellesskap som hun behøvde. Far fant dette ytterst pinlig. Han visste ikke om «noe verre sentimentalt vås enn religiøse kvinnfolk»! Fra nå av ble det en periode med kjølig forhold mellom de to ektefellene. Mens mor gikk på møter på Skogheim, søkte far trøst blant kamerater på Bondeheimen. Han følte at han hadde mistet sin kone. Thorsruds vennlige imøtekommenhet og den respekt han viste far, bidro imidlertid til at situasjonen myknet opp mellom ektefellene, og en dag i 1936 slo han følge med mor til Skogheim. Her ble han sterkt grepet av Thorsruds karisma og klokskap, og han bestemte seg for å avlegge hans møter nok et besøk. Dermed var det gjort: Hele familien var samlet i Smiths Venner. Dette førte til en total nyorientering av livet, full utskifting av vennekretsen, og i tråd med Menighetens tradisjoner, valgte far en svært avvisende holdning overfor både slekt og tidligere venner. Normen var at man skulle skille seg ut. Fra nå av var det ingen kontakt med den øvrige Velten-slekta og svært lite kontakt med mors familie; Nyberget-slekta i Rendalen. Hele familien valgte isolasjon og ensomhet. De hadde fått nye «brødre og søstre i ånden», som erstattet dem de distanserte seg fra. Samværet med Thorsrud ble kortvarig. Allerede i april 1937 flyttet han til Bergen, hvor han overtok apoteket Hygea, som selvfølgelig var en langt mer lukrativ forretning enn Koppang Apotek. Tilbake satt en liten gruppe Smiths Venner og følte seg utrolig fattige. Tomrommet etter Thorsrud, og savnet av møtene i Skogheims salonger, var ikke lett å fylle. På Koppang ville det nok vært riktigere å kalle forsamlingen for «Thorsruds Venner» enn for Smiths Venner. I løpet av et par år hadde han rukket å sette et uutslettelig preg på familien Veltens livsløp. 22

24 Familiens nyorientering Til tross for den korte tiden far hadde kjent Smiths Venner, og hans beskjedne religiøse talent, ble det hans lodd å overta som leder for gruppen da Thorsrud reiste. I tråd med sin nye overbevisning begynte han å virke i lokalmiljøet på Koppang. Han tok kontakt med slektninger og venner og fortalte om den personlige opplevelsen han hadde hatt på Thorsruds møter. Fars kamerater så ikke med blide øyne på hans omvendelse og påfølgende aktive innsats for å rekruttere nye medlemmer til miljøet. De lot seg provosere av hans nye talemåte og væremåte. De ville ikke ha flere slike i bygda. En dag møtte de faktisk opp mannsterke for å banke ham opp, til hele familiens store skrekk. Femti år senere fikk vi høre at det skyldtes at de mistenkte ham for å ha anmeldt en av dem for hjemmebrenning. For meg er det helt utenkelig at han skulle stå bak et slikt angiveri. Intet kunne være mer fjernt fra hans verdigrunnlag og væremåte, men det sier noe om hvilket klima det ble mellom ham og kameratene. Og det forklarer i stor grad hvorfor han valgte en så steil og utilnærmelig holdning overfor gamle venner, så vel som egen familie. I tiårsperioden fra 1938 til 1948 var det anslagsvis voksne personer som i kortere eller lengre perioder var med på møtene på Koppang. Under krigen flyttet imidlertid en familie til Sverige, og flere av de øvrige forsvant etter hvert. Rundt 1950 besto Menigheten av voksne personer, og et tilsvarende antall barn og ungdom. Som ny leder for en liten menighet, ble far på slutten av 30- tallet invitert til et slags lederseminar som ble arrangert forut for Smiths Venners sommerstevne i Hallingdal. Her ble han kjent med ledelsen og fikk en grundigere innføring i «læren». Seminarets hovedattraksjon var den fanatiske, men svært så karismatiske predikanten Elias Aslaksen som var Johan O. Smiths høyre hånd. Aslaksen var en unik begavelse, med en karisma som fylte rommet og en retorikk som blendet omgivelsene. Hans store 23

25 besettelse var en total hengivenhet overfor «saken» og absolutte krav på en rekke områder i livet. Med sin blendende personlighet og sin asketiske levemåte på eksistensminimum, var han et levende ikon for Menigheten. Dette førte for manges vedkommende til en refleksjonsløs underkastelse, som utvilsomt overgikk det som var sunt og rimelig. Til seminaret på Nesbyen som far deltok på, hadde Aslaksen forberedt seg grundig, med tegninger og plansjer til deltakerne. Disse sammenrullede plansjene lå i alle år pent forvart i en komodeskuff hjemme i stua, og fra tid til annen studerte jeg dem på egen hånd. En av dem skulle forestille «det uomvendte mennesket». Dette syntes jeg så stygt ut. Det liknet et slags vortesvin, hvor utvekstene representerte uskjønne trekk ved menneskeheten. Denne tegningen inngikk i en serie, som viste hvordan de stygge utvekstene etter hvert kunne forsvinne og bli erstattet av dyder. Det som fremfor noe skulle til for å få del i en slik forvandling, var å lytte til forkynnelsen. Dersom man en tid ikke var under Ordets påvirkning, var det fare for at dydene forsvant og de stygge vortene kom frem igjen. Mitt barnesinn syntes dette var skremmende perspektiver. Jeg forsto hvor viktig det måtte være å gå på møter, minst to ganger i uka, om man ikke ville bli en slik utrivelig skapning. En annen viktig plansje fra det samme seminaret var en visualisering av ulike synsfelt. Poenget var at man skulle nullstille seg innfor det ELDSTEBRØDRENE prediket og gjorde. Dersom man ikke likte deler av hva de sa og sto for, var det nettopp Beviset på hvor lite man selv forsto. Overskriften på plansjen var «Han som bor i et lys hvortil ingen kan komme». De som lå forrest i denne løypa (lederne) var selvfølgelig kommet nærmest dette stadiet. Det ville være hovmod å stille spørsmålstegn ved deres vurderinger, og et gammelt ordtak sier at «hovmod står for fall». Selv om han nok ble svært blendet av Aslaksen, gikk en slik ubetinget «underkastelse for makta» dårlig sammen med fars grunnholdninger. Han var og ble en individualist, som 24

26 hele livet gikk sine egne veier og baserte seg på egne overbevisninger. Han trakk på skuldrene til det som ikke stemte i hans eget hode. Samtidig var det selvfølgelig gledelig med den positive oppmerksomheten han fikk i Menigheten. «Broder Velten» var nok en tiltaleform som han verdsatte. Far var i bunn og grunn kommunist hele sitt liv. Med tilhørigheten i Smiths Venner fikk han en ny forklaringsramme for gamle overbevisninger. Fra mitt barndomshjem har jeg derfor med meg et verdigrunnlag som er en underlig hybrid av kristne verdier og kamp mot etablissementet. Mor var en helt annen personlighet. Hennes slekt var lysere til sinns, og hun selv var et varmt og godt menneske. Det var ingen forkynnelse eller store proklameringer fra hennes side. Hun var bare opptatt av å være et godt menneske, og jeg føler glede når jeg minnes hennes sang til arbeidet. Hun hadde 50 geiter og ystet ost annenhver dag. Ystingen tok akkurat 12 timer, og for å være ferdig i rimelig tid til kvelds, sto hun opp klokken fire om morgen for å ta fatt på arbeidet på bureisings-bruket Høiseth. Hun klaget aldri over noe og hadde bare positive kommentarer om alle og til alle. Hennes store drøm var at alle barna hennes skulle være venner og ta vare på hverandre. I godt voksen alder har det gått opp for meg at mor er helten og det store forbildet i mitt liv. Dette var rammene for min barndom. Her vokste jeg opp, som yngstemann i en søskenflokk på seks. I tillegg kom tre voksne brødre som allerede var flyttet hjemmefra da jeg ble født. Dessuten regnet vi også med de tre som døde i tidlige barneår, så vi omtalte oss som en søskenflokk på tolv. Og denne store familien tilhørte noe så merkelig som Smiths Venner. I barneårene følte jeg den forakten bygdesamfunnet hadde for kristendom, og delvis for far som var eksponenten for det. I tidlige barneår følte jeg at jeg fikk unngjelde for fars 25

27 holdninger og synspunkter, og dette førte til at han på sett og vis ble en antihelt i livet mitt. Jeg ble forsøkt ertet på skolen på grunn av fars holdninger (dette var 20 år før mobbing ble oppfunnet). Det ble aldri noe særlig ut av den ertingen. Jeg var fysisk sterk og hadde rikelig adrenalin-produksjon, så i stedet for å bli mobbeoffer, ble jeg skolens skrekk. Fra tidligste skoleår og frem til 6. klasse sloss jeg på skolen nærmest hver dag. Jeg ville ha meg frabedt nedlatende kommentarer om meg og min familie. Av en eller annen grunn ble det bråstopp på slåssingen da jeg begynte i 6. klasse, og siden da har jeg aldri vært i fysisk klammeri med noen. Kanskje det kom av at jeg da fikk skolens beste lærer, den lokale legenden Hans S. Hansen, som lokket frem nye sider ved meg. Plutselig hevdet jeg meg sterkt i alle teoretiske fag og fikk dermed en annen plattform for respekt enn det rent fysiske. Jeg husker også at jeg opp gjennom skoleårene syntes det var flaut å kunne kristendomskunnskap, så jeg unnlot nesten konsekvent å delta i undervisningen og svarte «vet ikke» uansett hvilket spørsmål jeg fikk. Jeg syntes det ville være ødeleggende for mitt image om jeg tilkjennega at jeg faktisk kunne det hele. I min oppvekst var det, foruten vår familie, to familier som deltok på husmøtene på Koppang, samt en del eldre kvinner. (Kanskje var de ganske unge, men i min barnlige opplevelse var de eldgamle.) Far forsøkte stort sett å belyse hverdagens valgsituasjoner ut fra Bibelen, med hovedvekt på rettskaffenhet, ydmykhet og flid. Møtene var som oftest ganske kjedelige, og jeg drømte meg ofte bort i et maleri som hang på veggen hos familien som huset våre møter. Det var en flott gård, med hvitt stakittgjerde. Fra flaggstangen vaiet det norske flagg i vinden. Jeg hadde mange spennende vandringer opp grusgangen og rundt i haven på denne gården, mens far foredro sine bibeltekster. Jeg var også dypt fascinert av den voksne datteren i huset som spilte mandolin. At man kunne få hånden til å bevege plekteret i et slikt tempo 26

28 og attpåtil få det til å bli musikk av det, overgikk min fatteevne. Når møtet var slutt, var det kaffe og kaker, med hyggelig prat og fin stemning. Nå var tungsinnet som blåst bort, og disse kaffeselskapene er blant mine lyseste minner fra barndommens erfaring med Smiths Venner. På slutten av 50-tallet kom Erik Thorsrud tilbake til Koppang og var med på et møte. Så langt jeg vet var dette den eneste gangen han besøkte Koppang etter at han dro derfra i Han fylte rommet da han kom. Med sin karisma og sitt åpne, vennlige ansikt appellerte han sterkt til meg. Jeg har ikke noe minne av hva han sa, men personligheten gjorde dypt inntrykk. Han så lille meg, og etablerte kontakt! 27

29 Unge år i Smiths Venner Det var en stor begivenhet for meg, i 14-års alderen å flytte fra Koppang og komme til Oslo og livet i Menigheten. Det var «hovedstads sus» over dette, og her fikk jeg mange nye venner. Folk kjente mine eldre søsken, og den mottakelsen jeg fikk gjorde godt. Her var det ungdommer både fra Oslo, fra andre landsdeler og fra andre land, for det meste Tyskland og Nederland. Med tre eldre brødre som aktive medlemmer, ble dette både et familienettverk og et sosialt nettverk for meg. Her befant jeg meg vel, med aktiviteter eller sosiale samvær nærmest hver eneste kveld uka igjennom. Det var søndags-skole, søndagsmøter, brødremøter, midtukemøter, bønnemøter og ungdomsmøter. Jobben, hybelen og Menighetens møter og aktiviteter utgjorde mitt gylne triangel, og det fylte hele livet. Ingen lediggang, ingen ensomhet og lite kjedsomhet. Ekstra spennende var midtukemøtene hvor Elias Aslaksen fra Hønefoss ofte var kveldens hovedtaler. Hans personlighet var som et skinnende lys som ingen kunne overse. Han hadde en forførerisk utstråling, og når han talte var det ingen som sovnet. Med flengende sarkasme kunne han både begeistre og refse på en ganske raffinert måte. Pinsevennene i Filadelfia tvers over gata, var et yndet offer for hans sarkastiske retorikk, hvilket både var underholdende og bidro til den kollektive selvfølelsen. Dette var oppbyggelige møter! Den gang ante jeg ikke den bakenforliggende årsaken til at hans harselas så ofte gikk ut over nettopp Filadelfiaforsamlingen. Det skal jeg komme tilbake til senere. Etter et slikt møte i Idrettens Hus i St. Olavsgt. 23 med fenomenet Aslaksen som hovedattraksjon, var det ingen som tvilte på at Menigheten var selve åndseliten her på jorden. Ingen andre kristne samfunn var i nærheten av sann kristendom. Det som andre forsamlinger bedrev, var den reneste parodi på kristendom. De var alle villfarne får. Det var 28

30 utenkelig at noen kunne nå opp i samme klasse som oss, og spesielt ikke i klasse med ELDSTEBRØDRENE. På den tiden hadde Menigheten en tese om at man omgående ville bli «rykket opp i skyene» når man hadde nådd fullkommenhet. For ELDSTEBRØDRENES vedkommende, ble det sagt at det var så hårfint lite som manglet på en slik forløsende fullkommenhet, at det var høyst usikkert om Aslaksen fortsatt ville være her i denne jammerdal når neste torsdagsmøte skulle avholdes. Kanskje var underet allerede skjedd? Da måtte vi i så fall oppbygge oss selv og glede oss over at vi hørte til på det samme laget. Menighetens leder i Oslo, Edwin Bekkevold, holdt seg ofte borte fra disse møtene. Dersom Aslaksen var i byen, var det nesten ensbetydende med at Bekkevold ikke kom på møtet. Jeg merket meg dette, men fant ingen forklaring på det. Fra talerstolen ble det poengtert at det i Menigheten ikke var noen maktkamp bak kulissene. Vi hadde ingen kulisser i det hele tatt! Alt var åpent, ekte og direkte! Da jeg siden ble oppmerksom på at Edwin Bekkevold var en ganske perifer person på de årlige toppledersamlingene på Torsteinslåtta i Hallingdal, ble jeg usikker på om dette var tilfelle. Til tross for at han var leder av den største menigheten var det ikke uvanlig at han foretrakk å tilbringe tiden på sin private hytte i nærheten, fremfor å delta på brødre samvær i regi av Elias Aslaksen. Da jeg kom til byen tidlig på 1960-tallet, var det tre ledende personligheter i Oslo-menigheten. Den eldste av dem var Edwin Bekkevold som hadde vært den lokale leder helt siden tidlig på 1920-tallet. En alvorstung person som var mye plaget av migrene, og som jeg ikke har noe minne av å ha sett smile. Den andre ledende personligheten var Sigurd Bratlie som var omreisende predikant og kunne være bortreist i lange perioder. Med sin skarpe stemme, «piggsveis» og sterke utstråling var han en iøynefallende personlighet. Det var noe 29

31 fascinerende med hans personlige styrke. Og samtidig litt skremmende. Den yngste i ledertroikaen var Enok Hansen, som var en fremragende taler og hadde en noe intellektuell stil. Edwin Bekkevold var hans uttalte støttespiller, og det var åpenbart at han gjerne ville ha Enok Hansen som sin arvtaker. Men i de perioder Sigurd Bratlie var til stede, var det åpenbart at han var den reelle lederen, som tok styringen og satte agendaen. Jeg merket meg ganske tidlig at han ikke tålte motsigelse. Et eksempel på dette var et brødremøte (det nærmeste man kommer et debattforum i Smiths Venner) i Vogts gate 35, høsten 1963, hvor Bratlie snakket om onani. Her hevdet han at onani kunne føre til sinnslidelse, en myte som hadde hatt betydelig gjennomslagskraft i samfunnet drøye 100 år tidligere. En uke senere var det et nytt brødremøte i V35, og her startet Enok Hansen med å fortelle at han hadde oppsøkt Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo og at de fullstendig avviste en kobling mellom onani og sinnslidelse. «Det kan godt være at det ikke er vitenskapelig bevist,» sa Sigurd Bratlie, «men onani er selvbesmittelse og kan ikke bli fremstilt for alvorlig.» «Min mening med å ta opp dette», sa Enok Hansen, «er at det vi sier skal være holdbar sannhet.» Enok Hansen hadde et godt poeng her. Sannhet og løgn er blant de viktigste markørene i livet. Dersom personer man holder for å være autoriteter fremsetter falske «sannheter» får man orienteringsproblemer. Dette er en utbredt sektskade. Det var mer enn tydelig at Sigurd Bratlie mislikte å tape denne ordduellen, og det var etter dette jeg merket at det ikke var så hjertelige forhold mellom Sigurd Bratlie og Enok Hansen. Siden ble det flere heftige diskusjoner mellom de to lederne, bl.a i et spissfindig tolkningsspørsmål fra Galaterbrevet om «at endog Barnabas ble revet med av deres hykleri.» Det eneste jeg forsto av diskusjonen var at det var en maktkamp som seilte opp mellom dem. På den ene siden i denne kampen sto den steile og utilnærmelige 60-åringen 30

32 Sigurd Bratlie. På den andre siden sto den 45-årige, intellektuelle sønn av legendariske Thorleif Hansen en av de mest sentrale personer ved Oslo-Menighetens spede start rundt Det var en slags familiær kontinuitet i dette. Sigurd Bratlie hadde et udiskutabelt overtak i denne maktkampen. Allerede i unge år hadde han skaffet seg en sterk posisjon i Smiths Venner. En posisjon han ytterligere styrket gjennom å bli svigersønn til selveste grunnleggeren. Det er for så vidt litt upresist å si at han var Johan O. Smiths svigersønn, han giftet seg med Rakel Smith først den 27. mai 1944 et drøyt år etter gründerens død. At det styrket hans makt-posisjon er det imidlertid liten tvil om. Denne maktposisjonen kunne ikke Enok Hansen matche. Sigurd Bratlie hadde en bemerkelsesverdig karriere i Smiths Venner. Som 16-åring spilte han løkkefotball på Tullinløkka, mens foreldrene var på møte hos T.B. Barratt i pinsebevegelsen like ved. På løkka treffer han fiolinisten Mülius som hørte til i kretsen rundt Thorleif Hansen og som, til foreldres misbil-ligelse, introduserte sønnen til Smiths Venner. Da jeg var år gammel traff jeg Mülius på Brunstad, hvor han med innlevelse fortalte om dette møtet. Mülius var ca. 5 år eldre enn Sigurd Bratlie, og han hadde lagt merke til denne gutten på løkka fordi han stadig mistet skoen da han sparket ballen. Han hadde arvet skoene av eldre søsken og passformen var ikke perfekt. Dette var foranledningen til at kontakten ble etablert og tilfeldighetenes spill (eller var det Guds styrelse?) skulle altså føre til at dette møtet ble retningsgivende for livet hans. I årenes løp hadde Mülius bare sporadisk vært aktivt med i Smiths Venner. I lange perioder var han mer oppslukt av musikk enn av Smiths Venner. Da han førti år senere forsøkte å etablere kontakt, ble han fullstendig oversett av ungdomsvennen fra Tullinløkka. Han følte seg som tynn luft da han tok kontakt tidlig på 1960-tallet. Mülius hadde ikke tilstrekkelig åndelig sans til at Bratlie ville bruke noe tid på ham. Han enset 31

33 ham knapt da de møttes. Et flyktig blikk var det nærmeste de kom hverandre på Brunstad, uten én eneste kommentar eller hilsen. Vanlig høflighet og folkeskikk er ikke noe som naturlig hører hjemme blant åndelige størrelser av et slikt format. Som en nidkjær og selvhevdende ung mann, begynte Sigurd Bratlie allerede i unge år å gjøre seg gjeldende i forsamlingen. Han ble sett på som «ung og lovende» og begynte i ung alder som Johan O. Smiths reisesekretær. Etter hvert begynte han å reise rundt som selvstendig predikant, først i Norge, siden i Danmark og Sverige. Sigurd Bratlie gjorde noe uvanlig da han i 1946 utga boken Bruden og Skjøgen. Elias Aslaksen var den eneste før ham som hadde hatt behov for å uttrykke seg skriftlig i et omfang som kunne fylle en hel bok. Det vanlige var små tematraktater, gjerne på 10 til 20 sider. Det eneste som tidligere var utgitt i bokform, var Efeserbrevet og Ruths bok av J.O.S, Fire trin i den Troendes liv, som Aksel Smith fikk utgitt post mortem på Skjulte Skatters forlag, samt de tre heftene Livets Ånds Lover som Elias Aslaksen utga på eget forlag i Nå slo altså Bratlie til med en hel bok på 222 sider, utgitt på Eget forlag, Bryn Denne boken skal jeg i et senere kapittel benytte for å gi en nærmere presentasjon av forfatteren. Bratlies taler var en endeløs rekke av bibelsitater, helst fra Apostelen Paulus brev eller beretningene i Det gamle testamente om Israel som Guds utvalgte folk, samt Johannes åpenbaring. Her så han er direkte kobling til Smiths Venner. De var DET ÅNDELIGE ISRAEL. Han kunne utvalgte deler av Bibelen utenat og var helt utrolig når det gjaldt å gjøre krysskoblinger og fortolke de hemmeligheter som lå skjult i Det gamle testamente. Han hentet en setning her, en annen setning der, og til sammen ble dette en mening som han syntes var fullt ut holdbar. Man måtte simpelthen bli fascinert av en slik evne til å gjøre krysskoblinger mellom de forskjelligste 32

34 skriftsteder, slik at det fremsto som en sammenhengende beretning. I ettertid har jeg sett på det som en slags lek med ord, hvor fantasifulle og overraskende koblinger ga høye poeng. Med sin overlegne evne til å drible bibelsitater gjorde han internasjonal suksess, først i København og deretter i Stockholm på 1930-tallet. Etter krigen fulgte «misjonsreiser» til Holland, Tyskland, Frankrike, England, Canada, India, Australia osv. Overalt ble folk blendet av hans bibelkunnskap. I perioden fra 1950 til 1970 utviklet Smiths Venner seg fra å være et særegent lokalt fenomen, til å bli en norsk eksportartikkel med en viss suksess, hovedsakelig takket være Sigurd Bratlie. Han ble Smiths Venners «utenriksminister», mens Elias Aslaksen var det åndelige overhode. Paulus dro til Efesus, Korint og Tessaloniki. Bratlie dro til Almelo, Hengelo og Hagen. Han fungerte nærmest perfekt i denne rollen overfor utlendinger. Å høre Bratlie briljere med bibelsitater og raljere over DE RELIGIØSE (andre kristne samfunn), kunne være både oppbyggelig og underholdende, selv om det i lengden kunne bli litt monotont. Relasjonen mellom Aslaksen og Bratlie var til tider vanskelig å bli klok på. Aslaksen sa stadig fra talerstolen at «dette er så enkelt at selv Sigurd Bratlie forstår det». Jeg fant aldri helt ut av om dette var en form for godmodig mobbing, eller om det var en konkret beskjed som skulle hjelpe Sigurd Bratlie «å bevare ydmykheten» midt i all suksess. Tillitskrisen I tillegg til sine evner som bibel-sjonglør, hadde Bratlie et åpenbart maktbehov. Rundt 1965 begynte jeg å ane uråd når det gjaldt hans lederskap. Som start på et offentlig møte leste han opp et meget privat brev, med full angivelse av hvem brevet var fra. Brevet sluttet med et håp om at det kunne føre til en personlig samtale om temaet. I stedet for samtale, ble det 33