SENSORVEILEDNING SOS1006 Mediesosiologi VÅR 2006

Transkript

1 SENSORVEILEDNING SOS1006 Mediesosiologi VÅR 2006 Vurderingen av studentens faglige prestasjon i faget SOS1006: Mediesosiologi består av en semesteroppgave (hjemmeeksamen) og en skriftlig eksamen. Det skal gis en samlet karakter der de to delene teller likt i vurderingen. SEMESTEROPPGAVEN: Studentene har hatt 4 uker (+ påskeferie) på å besvare en av fem oppgitte problemstillinger. Semesteroppgaver skal skrives i Times New Roman, 12 pkt, linjeavstand 1,5. Semesteroppgaven skal være på ca 4500 ord (12 sider tekst). Forside, innholdsfortegnelse, litteraturliste og figurer kommer i tillegg. Lengdekravet må selvfølgelig vurderes med skjønn. Alt innenfor +/- en side er helt uproblematisk. Men ved svært store avvik fra denne normen bør dette tas med i vurderingen av oppgaven. Studentene må velge én av de 5 oppgitte problemstilingene. De kan ikke selv foreslå problemstillinger, men har fått anledning til å presisere den gitte problemstillingen ytterligere. I de tilfeller hvor problemstillingen stiller to spørsmål slik som f.eks alternativ 3 kan enkelte studenter ha valgt å kun konsentrere seg om den første delen av problemstillingen. Dette er ikke ensbetydende med at studenten bare har besvart 50% av oppgaven. Men i slike tilfeller MÅ kandidatene gjøre rede for hvorfor de velger en slik løsning og ha gode argumentere for dette. Om en slik presisering mangler bør det trekkes for dette. Ellers forventes det en mer grundig gjennomgang og analyse i de tilfeller der kun den første delen av en problemstilling blir besvart. Enkelte har fått beskjed fra en læringsassistent at problemstillingen bør gjemmes i innledningen. Dette var sikkert ment som et godt råd om å integrere problemstillingen med resten av teksten, og sensorer bør derfor innenfor rimelighetens grenser være oppmerksomme på dette. Likevel skal oppgaver som innledningsvis IKKE gjør rede for hvilken problemstilling som skal besvares, få trekk for dette. Oppgaver som bruker pensum på en god måte og viser gode evner til selvstendig analytisk refleksjon bør belønnes. Evne til å trekke inn relevant litteratur utenfor pensum bør også krediteres. Ellers bør helheten i oppgaven selvfølgelig også vurderes og hvorvidt konklusjonen står i forhold til problemstilling, litteratur og diskusjon. Oppgavens tekniske standard bør også vurderes, både med henhold til litteraturhenvisninger, litteraturliste, korrektur, etc. Videre er det naturlig at studentene trekker inn relevante eksempler. God eksemplifisering bør gi pluss. Det er imidlertid viktig å merke seg at denne semesteroppgaven skal være en teoretisk diskusjon og at eksempelbruken må knyttes opp i mot pensum eller annen faglitteratur. Oppgaver som er dominert at empiriske eksempler uten teoretisk forankring bør trekkes for dette. Alternativ 1: Ytringsfrihet, medier og demokrati Hvorfor er ytringsfrihet så viktig for medier i demokratiske samfunn? Den viktigste pensumkilden til å besvare denne oppgaven er hentet fra Kapittel 2 Hvorfor ytringsfrihet i NOU 1999:27 Ytringsfrihet bør finde Sted, men blir også diskutert i Schwebs & Østbye (2001) og Aalberg & Elvestad (2005) samt i McQuail (2005).

2 Studentene bør definere hva som menes med ytringsfrihet, for deretter å diskutere at ytringsfrihet ikke er en selvfølge. Videre er det naturlig å knytte diskusjonen opp mot de tre prinsippene: sannhetsprinsippet, autonomiprinsippet, og demokratiprinsippet. Medienes rolle som informasjonsspreder bør også stå sentralt i diskusjonen. Studentene bør også kunne diskutere hvorfor demokratiske samfunn føler behov for å regulere ytringsfriheten og på hvilke måter dette gjøres. McQuail (kap 7) diskuterer blant annet ytringsfrihet i forhold til normative teorier om medienes rolle i samfunnet. Disse kan med fordel trekkes inn. Alternativ 2: Mediene og de andre På hvilken måte kan medienes fremstilling av de andre påvirke ulike aktører i samfunnet? De viktigste pensumkilden til å besvare denne oppgaven er Kapittel 7 i Aalberg & Elvestad (2005) samt to artikler i kompendiet henholdsvis Lindstad & Fjelstad (2005) og Tufte (2003). Denne oppgaven skal ta utgangpunket av medienes virkelighetsfremstilling av ulike minoritets grupper i samfunnet. Minoriteter må her forståes i vid forstand og kan inkludere alt fra etniske minoriteter, handikappede, homofile og lesbiske, etc. etc. Eldre, ungdom, kjønn etc kan også i prinsippet være en presentasjon av de andre selv om de ikke er en minoritet. Om noen studenter velger en kjønnsvinkling på denne oppgaven bør de imidlertid argumentere godt for dette. Studentene bør diskutere hvordan medienes valg påvirker denne virkelighetsfremstillingen, hva denne fremstillingen innebærer, samt drøfte ulike konsekvenser for identitesdannelse, marginalisering, fremmedgjøring osv. Studentene bør også ha et bevist forhold til hvordan dette påvirker både minoriteten eller de andre og majoriteten i samfunnet. Alternativ 3: Medieregissert virkelighet Konstruere mediene vår virkelighet? Hvilke konsekvenser kan en slik medieregissert virkelighet ha? De viktigste pensumkildene til å besvare denne oppgaven er Kapittel 6 og 7 i Aalberg & Elvestad (2005) samt kapittel 1 i Allern (1996), samt Hernes sin artikkel om medievridning fra Studentene bør diskutere ulike faktorer som kan påvirke vår virkelighetfremstilling (f.eks kan følgende teorier/modeller være aktuelle nyhetskriterer, portvaktfunksjon, propagandamodell, taushetsspiral, kultivasjonsteorien. Videre bør mediens symbolmakt diskuteres. Flere vil forhåpentligvis trekke frem Adoni og Mane sin modell om betydningen av det de kaller subjektive virkelighetsbilder. Disse er et resultat av den objektive og den symbolske virkeligheten og tradisjonelt blir det antatt at den symbolske virkeligheten har større betydning i forhold man ikke har noe personlig kjennskap til. Hernes medievridning vil også være aktuelt å trekke frem med de konsekvenser dette har på hvilke saker som kommer frem og hvordan de blir fremstilt. Her kan forhold som medialisering, infotainment etc. trekkes frem. Dette er en svært vid oppgave, men flere mulige vinklinger. Konsekvenser kan imidlertid relateres til samfunnets informasjonsbehov og borgernes kunnskapsbehov. Det er også mulig å trekke inn konsekvenser for folks politiske engasjement. Blant annet argumenterer media-malaise hypotesen for at infotainment, negative nyheter, etc. vil svekke tilliten til politikere etc.

3 Alternativ 4: Virkelighet i media Hva menes med virkelighetsfjernsyn og hvilken rolle har slike programformater i dagens samfunn? De viktigste pensumkildene til å besvare denne oppgaven er fra to artikler i kompendiet, henholdsvis Kilborn (1994) og Syvertsen (2001) Her bør semesteroppgaven begynne med å drøfte og avklare begrepet, begrepet omfatter mange, varierte formater og typer innhold og er ikke et nytt fenomen. Deretter bør de diskutere hvorfor denne sjangeren har fått økt oppmerksomhet og en eventuelt viktig rolle i dagens samfunn. Her er penger, seertall, identitetsskaping sentrale elementer. De etiske aspektene med denne programtypen bør også trekkes inn. Gode oppgaver klarer også å se denne problemstillingen i lys av ulike teoretiske perspektiver (som f.eks funksjonalismen, Habermas, konstruktivistisk perspektiv etc.) Alternativ 5: Nye medier Hvilken rolle får nye medier i samfunnet? Trenger vi nye teorier for å forstå de nye mediene? De viktigste pensumkildene til å besvare denne oppgaven er fra Rasmussens (2001) i kompendiet, samt kapitel 8 i Aalberg & Elvestad (2005) og kapittel 6 i McQuail (2005). Oppgaven bør begynne med å redegjøre for hva som menes med nye medier. Videre bør kandidaten drøfte forholdet mellom gamle og nye medier mht konkurranse. Beskrive tilpasningen og at vår bruk av nye medier blir preget av hvordan vi bruker gamle. Videre blir nye medier ofte et supplement. Eierforhold påvirker også hvilken rolle nye medier får i samfunnet. Både McQuail (2005) og Aalberg & Elvestad (2005) argumenterer for at man kan bruke mange av de gamle teoriene for å forstå de nye mediene. De samme sosiologiske grunnspørsmålene vil også være aktuelle for studier av nye medier (makt, ulikhet, integrasjon, identitet, samfunnsendring etc.) SKRIFTLIG EKSAMEN: Studentene skal gjøre rede for tre av fire begreper. Hvert av begrepene bør telle om lag 1/3 del av vurderingen på skriftlig eksamen. Om en student bare svarer på to av fire fører ikke dette automatisk til stryk. Dette bær være en helhetsvurdering. Dersom besvarelsen på de to besvarte delene er svært gode bør studenten få stå karakter men trekkes betraktelig for den manglende besvarelsen. Om de to besvarte oppgavene er svake er det naturlig å vurdere kandidaten til stryk. På samme måte hjelper det ikke å besvare alle fire spørsmål. Dette skal IKKE gi krediteres. Kandidater skal kun vurderes på bakgrunn av tre besvarte oppgaver. Det blir eventuelt opp til sensor hvilke tre besvarelser som legges til grunn, - ved stor variasjon bør de tre beste besvarelsene legges til grunn. På siste forelesning har studentene blitt gjort oppmerksom på at sensor vil vurdere: - om de har trukket inn relevante begreper/teorier/forskning som er presentert i pensum - om de har forstått begrepene/teoriene/forskningen ved å henvise til relevante eksempler - om de har tatt høyde for at begrepene/teoriene/forskningen kan være omstridt

4 Begrepene/teoriene de blir bedt om å gjøre rede for er: 1. Mediesosiologi Dette er blitt diskutert både på første og siste forelesning. Hva mediesosiologi er diskuteres også inngående i Kapittel 1 i Aalberg og Elvestad (2005). Her defineres mediesosiologi som studiet av medienes rolle i samfunnet og hvordan mediene spiller en rolle for relasjoner mellom mennesker og grupper som utgjør samfunnet. Det vil være naturlig å diskutere mediesosiologien både i forhold til at det er en undergren av sosiologi og hvordan det har hentet mye av det tematiske fokuset og viktige problemstillinger derifra (spørsmål om vilken rolle mediene som aktør spiller, spørsmål om makt, sosial ulikhet, integrasjon, identitet, og samfunnsendring). Studentene bør imidlertid også problematisere mediesosiologiens forhold til medievitenskapen. Aalberg og Elvestad (2005) argumenterer for at mediesosiologien er en del av det tverrvitenskapelige faget medievitenskap og at det er vanskelig og tidvis uheldig å trekke for klare skiller. Likevel argumenterer forfatterne med at mediesosiologien har vært en svært viktig bidragsyter til den tverrfaglige medievitenskapen. Videre diskuteres metodiske skiller og her går et hovedskille på samfunnsvitenskapelig metode og de mer humanistiske bidragene. Et annet skille som diskuteres er knyttet til fagenes forhold til medietekster. Typisk for mediesosiologi er at teksten sees i sammenheng med mediet og samfunnet for øvrig, hvem som står bak teksten og hvilket formål teksten har snarere enn å ha hovedfokus på det rent visuelle utrykket i teksten. Flere oppgaver vil sikkert trekke inn hvordan mediesosiologien har utviklet seg i faser, eller ramse opp ulike mediesosiologiske modeller og teorier. Dette er relevant men må vurderes på bakgrunn av om disse modellene og teoriene understreker hva mediesosiologien handler om. F.eks bør en oppramsing av de fire fasene uten å henspille på hva som var de grunnleggende mediesosiologiske spørsmål og hvordan mediesosiologien har utviklet ikke belønnes. Det samme gjelder for oppramsing av ulike hypoteser og teorier som portvaktmodellen, dagsordeneffekten, medieteknologisk determinisme etc. Presentasjon av slike begreper og teorier bør vurderes i lys av hvorvidt de kobles til overordnede mediesosiologiske spørsmål. 2. Feministisk medieteori Dette er først og fremst blitt diskutert på forelesning om sosiologiske perspektiver på medier og samfunn, samt på forelesning om kjønn i media. I pensum finnes relevant stoff først og fremst i kapittel 4, 6 og 7 i Aalberg & Elvestad (2005), kap 5 i McQuail (2005) samt i artiklene til Eide (2000) og van Zoonen (1996) i kompendiet. Feministisk medieteori er en underkategori av kritisk teori og betrakter vitenskapen som et frigjørende potensial. Feministisk medieteori er et perspektiv der kjønn som mulig undertrykningsmekanisme står i fokus. Feministisk medieteori skiller seg fra andre perspektiver på mediene ved den sterke koblingen mellom teori, politikk og aktivisme. Feministiske medieforskere har, i likhet med andre feministiske akademikere, sett på sine arbeider som bidrag i en kvinnefrigjøringsprosess. Liesbet van Zoonen (1996) har i sin bok Feminist Media Studies laget en modell for hvordan mediekommunikasjon kan forstås innenfor en feministisk medieteori. Hun viser hvordan mediene bidrar til undertrykking på tre nivåer. For det første peker hun på hvordan mediene formidler stereotype fremstillinger, som bidrar til sosialisering av kvinner og menn i tradisjonelle kjønnsroller. For det andre peker hun på pornografi som et uttrykk for mannlig dominans over kvinner, som fører til ytterligere undertrykking. For det tredje viser hun hvordan mediene gjennom sin formidling av en ideologi der det mannlige har større verdi enn det kvinnelige, bidrar til at denne kjønnsforståelsen sementeres ytterligere i befolkningen. Det siste er i tråd med den såkalte hegemonitenkningen. Van Zoonen er

5 imidlertid også selv kritisk til modellen. Videre diskuterer van Zoonen hvordan Cultural studies perspektivet (basert på Stuart Halls encoding/decoding) har ført til et nytt paradime i feministisk medieforskning. Flere feministiske medieteoretikere har kritisert Habermas for at den ideelle medieoffentlighet er bygd på en mannlig forståelse av hva som bør få plass i offentligheten. Argumentet er at Habermas ser menn som bedre egnet i den borgerlige offentlighetsmodellen, fordi de i motsetning til kvinner ikke trekker inn subjektive og følelsesmessige resonnementer i de ideelle språksituasjonene. Dette skillet mellom hva som er egnet for offentligheten og hva som bør forbli i den private sfære, blir utfordret av feministiske medieforskere. Mens den tidlige feministiske retningen så på kvinner som en enhetlig gruppe på samme måte som menn, har begrepene feminist og feminisme etter hvert fått såpass mange ulike assosiasjoner at det er vanskelig å snakke om én feministisk medieteori. Unge kvinner kjenner seg ikke igjen i den feminismen mødregenerasjonen representerte. Dagens feministiske medieforskning bygger derfor på en mer kompleks forståelse av kjønn. Et slikt perspektiv på kjønn kalles gjerne for postmoderne feminisme. Fordi menn og kvinner oppfattes som forskjellige seg imellom vil det i dag være mer riktig å snakke om teorier om kjønn og media. Disse rent teoretiske perspektivene vil sannsynligvis være vanskeligere for studentene å få tak på enn funn fra empiriske studer, og beskrivelser av skjev medievirkeligheten er mht stereotypifisering, kildebruk, journalistenes sosialisering, den kjønnskjeve maktfordelingen innad i redaksjonene etc. Studenter som klarer å kombinere den mer abstrakte teoretiske forståelsen med empiriske eksempler hentet fra. f.eks Eide (2000) bør belønnes for dette. 3. Mediekonvergens Dette er et begrep de fleste BØR ha fått med seg. Vi har snakket mye om dette og det ble også gitt obligatoriske øvinger tidligere i semesteret hvor de ble bedt om å empirisk studere og diskutere Konsekvenser av mediekonvergens og eierkonsentrasjon. I pensum finnes relevant stoff om dette i kapittel 3 i Aalberg & Elvestad (2005) kapittel 9 i McQuail (2005). Men konvergens diskuteres også i kapittel 2 i Schwebs & Østbye (2001). Mediekonvergens handler om en sammensmelting av ulike at flere medier og medieinstitusjoner. Ofte oppstår denne mediekonvergensen pga medienes eierstruktur og den teknologiske utviklingen. Et typisk trekk ved den norske (og internasjonale) eierskapsstrukturen er at noen få eiergrupper kontrollerer flere medier og gjerne også andre virksomheter. Horisontal eller multimedial integrasjon beskriver en form for eierkonsentrasjon der en eier kontrollerer flere medier. De fleste store mediekonsern i dag driver med virksomhet på mange ulike markeder og innenfor ulike bransjer. Dette fører ofte til en mediekonvergens. Det er også vanlig å snakke om en vertikal integrasjon som refererer til situasjoner hvor eiere kontrollerer både medier og relaterte virksomheter. Et eksempel kan være eiere av fjernsynskanaler som også eier produksjonsselskap eller aviser som eier trykkeri eller distribusjonsselskap. Dette er en del av en internasjonal trend. Både i USA og Europa er det slik at store mediebedrifter blir enda større gjennom både horisontal og vertikal integrering, såkalt diagonal integrering. Det kan også nevnes at flere eiere av medier også kan ha eierinteresser i selskaper som ikke er knyttet til medieproduksjon. Medienes eierstruktur blir ofte antatt å ha visse effekter. Politisk-økonomisk teori, teorier knyttet opp imot offentlighetens interesser samt perspektiver som ser på mediene som profesjoner vil peke på negative konsekvenser av kommersialiseringen og eierkonsentrasjonen. Argumentet er at medieinnholdet vil bli påvirket av eiernes og annonsørenes interesser, og at journalistikken ikke lenger kan sies å være kritisk og uavhengig. I ekstreme tilfeller hvor mediene er fullstendig sponset eller reklamefinansiert kan

6 det være vanskelig å skille det journalistiske innholdet fra det som er reklame eller propaganda fra annonsører eller sponsorers side. Kritikere vil også hevde at eierkonsentrasjon og reklamefinansierte medier vil føre til et snevrere medietilbud. Ut ifra et økonomisk-industrielt perspektiv vil ikke nødvendigvis kommersialiseringen og eierkonsentrasjonen være negativ. For det første pekes det på at reklamefinansiering ikke trenger å skape et dårligere mediemangfold. Ved at ulike medier gjerne konkurrerer om de samme reklamekronene vil dette vel så gjerne skape mangfold som ensretting. Liberale teorier understreker videre at kommersialisering av mediene ikke nødvendigvis betyr at eierne påvirker det redaksjonelle innholdet, men at eierskap og redaksjon forblir to separate enheter. Mediekonsernene på sin side hevder ofte at konsentrasjon fører til mer profesjonelle medier som har større avstand til kildene og dermed kan drive en friere journalistikk. Studentene bør diskutere konvergens både med tanke på eierforhold og innholdet i media. Andre aspekter som kan taes opp er hvordan mediekonvergensen påvirker mediebruk og medievaner. 4. Tabloidisering Det er holdt en egen forelesning om temaet tabloidisering, ellers er fenomenet tatt opp i flere andre forelesninger. Pensumet som omhandler dette finnes først og fremst i flere artikler i kompendiet (f.eks Allern 2001, Sand & Helland 1998, Urbe & Gunther 2004) men til en viss grad også i kapittel 14 hos McQuail (2005). Allern spør om pressens samfunnsrolle kan betraktes som en tabloid forfallshistorie og henviser til hvordan det sensasjonelle, det dramatiske og tidvis trivielle får oppmerksommhet i nyhetene på bekostning av seriøs informasjon, kritisk overvåkning og samfunnsdebatt. Utgangspuktet til tabloidene er de engelse popular papers som bar preg av høye opplag og var folkelig og lettfattelig. Tabloid i ordets opprinnelige betydning er knyttet til et mindre avisformat med kortere artikkelr og mange bilder med vekt på underholdning og sensasjoner. I Norge har man ikke det samme klare skillet mellom fullformat og tabloidformats aviser. De tabloide avisene har vært mer seriøse. Etter hver har også de seriøse avisene gått over i et tabloid format og målet er at dette ikke skal ha konsekvenser for innholdet. Likevel henviser en tabloidisering til et innhold hvor estetikken vektlegger layout og vinkling. Ned store bilder, store typer og kort enkel tekst. Videre er det en sterk personorientering og dramatisering, og fokuset er ofte episodisk snarere enn tematisk. Hernes sine medievridningstekniker kan også med fordel trekkes inn i diskusjonen om tabloidisering. Urbe & Gunter finner i sin artikkel at de britiske tabloidavisene har blitt mer tablide i den forstand at tekst og overskrifter får mindre plass til fordel for visuelle elementer, og at personfokuset øker. Konklusjonen er at tabloidene gir enklere og mer personifiserte nyheter men at dette ser ut til å være parallelle prosesser i hele avismarkedet. Allern snakker om en tabloidiseringshypotese hvor nyhetsstoff blandes med underholding, og hvor underholdningen blir viktigere (dette kan kobles til begrepet infotainment), man får en ekstrem individorientering og lav saksorientering. Det dramatiske og sensasjonelle står i fokus, mens debatter og politisk informasjon blir nedprioritert. Ellers peker allern på at sosiale tragedier gjøres til underholdning, nyheter løsrives fra sin sammenheng og at form blir viktigere enn innhold og at bilde blir viktigere enn ord. Årsaken til at denne tabloidiseringen finner sted er i følge Allern at de journalistiske forpliktelsene i forhold til den demokratiske offentligheten må vike for kommersielle mål, og at dette igjen har ført til en dårligere etterrettelighet og kildekritikk. Allern s empiriske funn er ikke pensum men på forelesning får han ikke støtte for denne hypotesen. I den forstand at han finner ingen allmenn utvikling i negativ retning. Allern konkluderer dermed med at tabloidisering IKKE er typisk for norsk presse, men at det

7 er store variasjoner mellom ulike avistyper (de tabloide f.eks VG er mer tabloide enn abonnements og meningsbærende aviser). Trondheim 10 mai 2006 Toril Aalberg Emneansvarlig