Lidenskap eller galskap? - om restaureringen av Gammel-Kleppe i Vågå.

Transkript

1 Lidenskap eller galskap? - om restaureringen av Gammel-Kleppe i Vågå. Av Kristin W. Nilssen Høgskolen i Østfold Digital medieproduksjon Digitale dokumenter - Arbeidskrav 1 Tekst Halden 01/ Innledning. Vår historie er viktig for vår identitet, trivsel og tilhørighet. Den gir oss grunnlag for å forstå den tiden vi lever i, i tillegg gir den oss verdifull kunnskap når vi skal forme vår framtid. Det strategiske målet for kulturminneforvaltningen er: Mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer skal forvaltes og ivaretas som bruksressurser og som grunnlag for opplevelse og videreutvikling av fysiske omgivelser. Et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer skal tas vare på i et langsiktig perspektiv som kunnskapsressurser og som grunnlag for opplevelser. (St.prp.nr 1.) (Riksantikvaren, 2012) Kulturminnevern er ressursforvaltning, og kulturarven skaper identitetsfølelse, trivsel og tilhørighet. Den forteller om steders og menneskers historie, og den gir oss den kunnskap og forståelse som er nødvendig for at vi skal kunne oppleve oss selv i en sammenheng og som del av et fellesskap. Kulturarven er møteplassen mellom nåtid og fortid. og mellom deg og meg. I et kultur- og sosialhistorisk perspektiv er kulturminner og kulturmiljø viktige ressurser både for samfunnet og den enkelte av oss. Derfor skal kulturminner, kulturmiljøer og landskap bli tatt vare på. De representerer store materielle verdier vi ikke kan sløse med. Å ivareta kulturarven kan by på gode muligheter for opplevelser, bruk og verdiskaping. Næringsutvikling med basis i kulturminne er i praksis vern av kulturarven gjennom bærekraftig bruk. Det er nødvendig for å skaffe inntekter som kan bidra til å ta vare på det fantastiske mangfoldet kulturarven vår har. Verdiskaping er et sentralt begrep, og kulturminner kan i denne sammenhengen også sies å være viktig for stedsutvikling i by og bygd.

2 Gården Gammel-Kleppe er uten tvil et nasjonalt kulturminne, og restaureringen av disse bygningene er i tråd med visjonene til den statlige kulturminnepolitikken. Innsatsfaktorene i kulturminnevernet er penger, kompetanse og frivillig innsats. Det viser seg imidlertid at arbeidet med kulturminnevern i Norge, i stor grad kun baserer seg på frivillig innsats alene. Gammel-Kleppe. Gammel-Kleppe er navnet på gården, dette navnet fikk gårdstunet rundt Tidligere var dette Nordigard Kleppe, tunet ble nemlig skilt ut fra gården og solgt. Gammel-Kleppe i Vågå består av to deler, et nordre og et søndre tun. Gården ligger sentralt plassert i Vågå, som er en bygd i Nord- Gudbrandsdalen i Oppland fylke. Navnet Kleppe betyr klump eller høydedrag i dalen. Gammel- Kleppe ligger plassert på toppen i Sjårdalen. ca 550 meter over havet. Herfra har man god utsikt over Lalmsvatnet og nedover Sjårdalen, som peker i retning av Otta og Gudbrandsdalen. (Lindvig, 2012) Tømmerhusene på middelaldergården Gammel-Kleppe i Vågå har blitt fullstendig restaurert. Siden de overtok gården i 1986 har eierne, ildsjelene Ingunn Munch Lindvig og Dag Lindvig restaurert et helt anlegg av et fredet og historisk viktig gårdstun i Vågå. Her er gårdshistorie og tradisjon ført vider i et fremtidsrettet og bærekraftig perspektiv. De fleste elementene er pusset opp, men også tilført moderne impulser. Hver sommer arrangeres «Kleppesommeren», da er det kunstutstillinger i de eldgamle bygningene. I tillegg er Gammel-Kleppe i dag en del av tilbudet til Vågå Gardshotell, og kan tilby overnatting, servering og opplevelser i de unike og fredede bygningene. (Vågå Gardshotell, 2012) Tilbake til bronsealderen. Dagens eier Dag Lindvig forteller at de ikke har noe eksakt tidsangivelse på hvor gammel gården er. De eldste bygningen er fra 1600-tallet og resten er fra 1700-tallet. De funnene vi har gjort går tilbake til vikingtiden, det er funnet en kvinnegrav fra vikingtiden under huset. Men det er gjort tidligere funn fra bronsealderen. Kleppe har tilhørt en av bondearistokrati slektene i Vågå, en ætt som heter List. Slekten List var en av landets lavadelslekter fra middelalderen. Slekta døde ut her rundt Etter den tiden har det vært noen ulike eiere frem til paret Lindvig kjøpte det i (Lindvig, 2012) Dette er en av de store sentrale gårdene i distriktet, noe som også er et tegn på anleggets høye alder,

3 sier Arnfinn Engen, tidligere fylkeskonservator i Oppland. «Og gården ligger så spesielt til, som en majestetisk borg på toppen av en åskam at jeg vil tro at den var en inspirasjonskilde for Werenskiold da han reiste rundt i dette området og tegnet illustrasjonene til Asbjørnsen og Moes eventyrbøker», sier Engen. Han er også forfatter av bøkene Gudbrandsdalen. En kulturhistorisk veiviser (2010), og Freda hus og gardstun i Gudbrandsdalen (1992), hvor Gammel-Kleppe er behørig omtalt. (Forbord 15. januar, 2012) Kulturminneloven. Kulturminnelovens kapittel 1 beskriver lovens formål og virkeområde. 1 formålsparagrafen sier blant annet følgende: Kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon skal vernes både som del av vår kulturarv og identitet og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressurser som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet. (Kulturminneloven, 1978) I 2 defineres lovens virkeområde, og i første del av paragrafen står det, «Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til.» (Ibid). Videre spesifiserer 2 at det er kulturhistorisk eller arkitektonisk verdifulle kulturminner og kulturmiljøer som kan vernes i henhold til denne loven. Kulturminnelovens kapittel 5 15 gir departementet hjemmel til å kunne frede byggverk av kulturhistorisk eller arkitektonisk verdi, der fredningsvedtaket også kan omfatte fast inventar (skap, ovner m.v.). Konsekvensen av fredningsvedtaket blir at departementet kan regulere eller forby alle typer tiltak som strider mot formålet med fredningen. Loven spesifiserer at «Dersom det i fredningsvedtaket ikke er gitt nærmere regler om fredningens innhold, må ingen rive, flytte, påbygge, endre, forandre materialer eller farger eller foreta andre endringer som går lenger enn vanlig vedlikehold.» (Kulturminneloven, 1978). Riksantikvaren er direktorat for kulturminneforvaltning og er faglig rådgiver for Miljøverndepartementet i utviklingen av den statlige kulturminnepolitikken.

4 Det nordre tunet på Gammel-Kleppe er fredet i henhold til kulturminneloven 15. Tunet ble fredet første gang i 1923, og var en del av en bølge fredninger i en periode som var sentral i nasjonsbygging. Bygningene kom etter hvert i så dårlig forfatning at fredningen ble opphevet i 1960, grunnet et langt fremskredet forfall. Fredningen ble imidlertid gjeninnført i 1976, av daværende miljøminister Gro Harlem Brundtland. (Lindvig, 2012) Lidenskap eller galskap? Så hva er det som får et ungt par godt etablert i Oslo til å gjøre dette? «Hvorfor??» svarer Dag Lindvig. Han refererer til det kjente uttrykket Carpe diem (latin) Grip dagen på norsk, som er en metafor for å oppfordre mennesker til å gjøre det beste ut av hver enkelt dag. Lindvig forteller at av og til tar du slike valg i livet og det er vanskelig å forklare hvorfor du gjorde det. «Men jeg tror det går på å kunne se muligheter - også er noen av oss bygget sånn at dess verre det er, dess mer spenning blir det å klare det», avslutter han. (Lindvig, 2012) Ingunn og Dag Lindvig forteller at når de startet med å rydde dukket det etterhvert opp små ting, som for eksempel gamle mynter og navn på veggen, alle små tegn som sier deg noe om dem som har vært her før. Dette stimulerer til undring over forskjellen mellom tidligere tiders levemåte og vår. Prosessen i seg selv blir motivasjonen for å fortsette arbeidet, den gjør at du oppdager alt det vakre, og ikke minst at du ser resultatene av det du arbeider med, utdyper eierparet. (Ibid) Utgangspunktet til paret var at de skulle bygge seg en bolig og flytte dit når de mente tiden var inne. Men etter hvert så de også potensialet for drift med kunstgalleri og overnatting og servering. Bygninger i fritt fall. Da paret Lindvig kjøpte stedet i 1986 hadde det vært ubebodd i førti år og flere av husene sto til alvorlig nedfalls. De startet oppryddingsarbeidet umiddelbart etter overtakelsen. Restaureringen startet med et omfattende rydde- og kartleggingsarbeid. Paret ryddet først tunet for for rusk og rask, slo høyt dødt gress som gikk opp til lårene, skrapte med gravemaskin mellom husene, og fjernet knust glass. De samlet sammen alt som var ødelagt for å se hva som kunne restaureres og brukes om igjen. (Lindvig, 2012) (Forbord 15. januar, 2012) Fordi hovedbygningen var sunket sammen måtte den jekkes opp 67 cm. Så måtte nytt tømmer laftes inn hele veien rundt. Da var det viktig at all torv på forhånd var kastet av taket for å lette bygningen.

5 Det andre store løftet med hovedhuset var å sette i stand det praktfulle inngangspartiet, nåssåsvalen. Den er det visuelle sentrum på gården, og således er inngangspartiet gårdens høydepunkt. Den ble gjenoppbygd etter at beboerne hadde funnet den nedrevet og liggende som en diger vedhaug midt på tunet. Taket på nåsså-svalen er tekket med 45 cm lange takspon, de er lagt på samme måte som på stavkirkene. Eierne la dette taket selv, og de brukte to kilometer malmfuruemner til jobben. (Ibid) Lindvig har ikke bare pusset opp de gamle trebygningene som var truet av forfall. De har også rehabilitert interiørene. Deler av bygningen har en blanding av gammelt og nytt treverk. Gården inneholder inventar i særklasse. Mange av de nye elementene er tegnet og tilvirket av eierne selv. Av alt som er satt i stand på gården kan det blant annet nevnes: Gårdens eldste dør er fra 1700-tallet. Taket i den største stuen er et helt spesielt originalarbeid fra midten av 1700-tallet. Det er lagt i et rute- og snippmønster, med stadig større snipper utover mot kantene av takflaten. Langbordet i spise rommet er laget av trevirke fra gedigne eiketrær det er grovt og tungt, det er over seks meter langt og har plass til mer en 14 gjester. Det er tegnet, skåret og høvlet til av eierne. Alle gulv i første etasje er nye og laget av tykk og grov gulvplank. Gulvbordene er høvlet for hånd, kantet og plugget på plass etter gammel skikk. Alle de gamle ovnene på gården ble satt i stand og tatt i bruk igjen. Svalgangen er glasset inn svalgangen. I låvene er det innredet nye soverom, også de ble komplett innglasset. Et enormt dekorert framskap ble laget til Gammel-Kleppe av treskjæreren Jakup Sæterdalen, fra Vågå. Man mener at treskjæreren Jakup Sæterdal har laget både framskapet i stuen, svalgangen, mønespiret og vindskiene på Kleppe Nordigard. Noe av dette er idag kopier av originalene. Dagens storstue med de grå, grove tømmerstokkene i alle vegger, var i gamle dager et storkjøkken; et møte- og hvilested for arbeidskarer på Gammel-Kleppe og reisende som passerte gården. (Ibid) Fordi alt på gården er fredet har restaureringsarbeidet vært vanskelig. «Den første tiden var vi mer

6 katolske enn paven når det gjaldt restaureringen sier Dag Lindvig. Nå har de blitt både tryggere og sikrere i valgene. Utgangspunktet er at en skal være veldig forsiktig med å putte inn nye ting, poengterer han «så vi dro på skogen kjøpte tømmer på rot, hogde tømmer sjøl, og fikk saget sjøl de dimensjoner som skulle til» legger han til. I dag får man kjøpt dette lettere på sagbruk enn hva du kunne for 20 år siden. Lindvig forteller videre at de ellers har brukt nye materialer flere steder, for eksempel glass for å kunne sette inn en ramme som utvider bruksområde og som senere generasjoner enkelt kan fjerne. (Lindvig, 2012) Vasshuset, en av bygningene på gården, viser hvor omfattende arbeidet med restaureringen har vært. Bygningen er laftet av rundtømmer som er direktetørket i skogen i to år før det har blitt anvendt til lafting. I tillegg til tømmerkjernen har bygget en mindre tilbygg som bygges i stav/laft konstruksjon. Bygget er lagt på en betongsåle med en krone bestående av naturstein. Pipen på bygget er oppført i Leca med forblending i naturstein over tak. Tak er tekket med torv og veggene ble behandlet med jernvitrol. Oppussingen av Gammel-Kleppe har pågått kontinuerlig fra 1986 og frem til i dag. Økologiske hensyn. Økologi og rent treverk preger gården og eierne forteller at det det er mange økologiske aspekter knyttet til et slikt oppussing prosjekt. De har gjenbrukt gode og rimelige materialer, og flere bygningsdeler. Overflatene på treverket som er brukt er rene, her er ingenting oljet eller lutet. Det ble kjøpt inn 120 kilo grønnsåpe som ble brukt til å vaske alt treverk i hovedhuset. Som isolasjon mellom tømmerstokkene er det benyttet store mengder mose. I loft og i gulv er det brukt cellulosefiber. (Forbord 15. januar, 2012) Utfordringer i kø! Gammel-Kleppe er i dag familien Lindvigs hjem og arbeidsplass. Dag Lindvig forteller at alt på gården er fredet, i praksis betyr dette at det alltid er noen som mener noe eller skal mene noe om det de gjør. I et intervju gitt til NRK sier han «vi har ikke sjans til å gjøre hva vi vil i det hele tatt. Dette er hjemmet vårt og arbeidsplassen vår, og her kommer folk inn og styrer den fra dag til dag.» (Lindvig. 10, mars, 2011). Kulturminner som dette er er en del av vår felles kulturarv, likevel er over halvparten av de fredede bygningene her i landet i dag i privat eie.

7 Dag Lindvig skrev et kritisk innlegg i Aftenposten meninger (23. april, 2011), med overskriften Kulturminnevern uten regelverk. Hovedbudskapet med innlegget er rettet mot Riksantikvaren og politikerne der Lindvig påpeker at «Det er i dag en naiv politisk holdning om at fredning av bygninger sikrer dem evig liv». Lindvig skriver at Kulturminnevernet er et område uten regelverk saker behandles etter skjønn, der begrunnelsene fremstår som svakt faglig forankret og at dette igjen får konsekvenser for fordelingen av økonomiske midler. Han sammenligner forvaltningen med et lotteri, der mangel på regelverk fører til at du som eier lever med uforutsigbarhet og vilkårlighet hele tiden. Lindvig skriver at vernearbeidet i hovedsak er basert på eierens frivillige innsats, han utdyper dette slik; Kulturminnevern er noe jeg gjør fordi jeg har lyst til det fordi jeg har glede av det.når kulturminneforvaltningen dreper engasjementet gjennom petimeterforvaltning, vilkårlig håndtering og uforståelige beslutninger, har man ikke forstått denne enkle sammenhengen. Det frivillige engasjement blir lett eieres verste fiende. Vi gjør jo jobben allikevel. Men hvordan kan jeg ha ansvaret når andre bestemmer hva jeg skal gjøre? (Ibid) Lindvig mener at det er nødvendig med et nytt forvaltningssystem. Der det må utvikles et klart regelverk for økonomiske bevilgninger, og i skjønnsspørsmål for forvaltningen av de fredede bygningene. Dagens system forløser ikke energi, men gjør oss eiere til klienter. Det må utarbeides et regelverk som skal styre forvaltningens skjønnsutøvelse på de fredede bygningene. Dette vil gi forutsigbarhet og bedre økonomiske forutsetninger både for eier og forvaltning. «Kulturminnevernet trenger praktisk orienterte og faglige inspirerende rådgivere og ikke byråkratiske papirhaner som motarbeider og destruerer engasjement», skriver Lindvig. (Ibid) Frivillig arbeid. Det er en kjent sak at kulturminnevernet i Norge i stor grad alltid har basert seg på frivillighet. Samarbeid, strid og debatt har alltid preget vernearbeidet, diskusjonene kan deles inn i to deler; der den ene domineres av nasjonalromantikk og nostalgi, og den andre om bygningsfredning og kamp mot industrialismen. Kampen mot det som oppfattes som kulturelt forfall står derfor sentralt. Det gjør også spørsmålet om autentisitet, nasjonale verdier, tilhørighet, og synet på stygt og pent. Kulturminneforvaltning er i stor grad forbundet med følelser og overskudd. Kunsten å bevare handler om viljen til vern. Flere hevder at det frivillige arbeidet er avgjørende for at kulturminnevernet i det hele tatt blir opprettholdt. Det er ildsjelene, blant dem mange private eiere og ulike lag og foreninger, som gjennom frivillig innsats sørger for at vi fortsatt har mange kulturminner. Landet rundt tilføres det norske samfunn hvert år betydelige ressurser gjennom

8 frivillig kulturminnevern, det skrapes og males bygninger, ryddes og restaureres. Det kan altså virke som kulturminnevern er noe politikerne ofte nedprioriterer. Mange frivillige foreninger og enkeltpersoner taler kulturminnevernets sak, men det er både tid- og kunnskapkrevende. Alle fysiske kulturminner befinner seg i en kommune og det er politikerne som bestemmer, og politikere er som folk flest, d.v.s. ikke fagpersoner på feltet. Kommunene bør være hovedaktører lokalt. De er ansvarlige for å ivareta kulturminnene, samt den lokale samfunns- og næringsutviklingen. (Riksantikvaren, 2012) Nasjonen og samfunnet har altså mye glede av det frivillige arbeidet for kulturminner. Det ivaretar et mangfold av interesser gjennom å være åpent for alle. Arbeidet øker forståelse for kulturarven, skaper engasjement i lokalsamfunnet, og tilfører fellesskapet viktige verdier. Kulturminnevernet må løftes fra private enkeltsaker og glansbilder i media, til en helhetlig politikk som partiene vil profilere seg på. Dag Lindvig synes det er vanskelig å sette noe eksakt omfang av deres frivillige innsats på gården. «Kulturminnevern er etter mitt skjønn helt og holdent er frivillig» svarer han. Hans erfaring viser at det som bidrar til å moderere begrepet frivillig er det faktum at, fordi bygningene er fredet, er det offentlig myndighet som bestemmer hva som skal gjøres. Det blir selvmotsigende når myndighetene sier at eieren har ansvar, men de skal bestemme. (Lindvig, 2012) Økonomi. Det er også slik at den økonomiske hensiktsmessigheten med å ta vare på kulturminner blir stadig mindre, og det er blir vanskelig for privatpersoner å drive på en slik måte, forteller Lindvig. Årsaken er at bidragene fra offentlig myndighet blir mindre og mindre. I en økonomisk sammenheng kan dette best forklares med at myndigheten har gjennom regelverk og forvaltningspraksis bidratt til at markedsverdien på fredede eiendommer er lav. Konsekvensen er at det på et eller annet tidspunkt ikke lønner seg å legge inn mer penger, fordi du ikke får pengene tilbake. «Her på Kleppe har vi nådd vårt markedspotensial, dvs at hver krone som legges inn her kunne vi like godt ha gravd ned på jordet da kan vi begynne å snakke frivillighet», sier Lindvig (Lindvig, 2012) Ved oppstart av restaureringsarbeidet fikk Lindvig først kr ,-, og kr ,- noe senere. «Dette var ikke nok til å dekke momsen engang» sier Dag Lindvig. I forbindelse med verdiskapnings programmet og hotellutbyggingen fikk de et tilskudd på kr ,- fra Innovasjon

9 Norge, og et bidrag fra Kulturminnevernet på ca kr ,- over en periode på 3 år. «Eg tror vi har brukt mellom millioner og 25 år med egeninnsats», avslutter han. (Dag Lindvig, 2012) Kulturminner som næring. Kulturminnebasert verdiskaping kan sees som en videreføring, her settes det større fokus på den økonomiske verdiskapinga, altså hvordan tjene penger på kommersialisering av kulturminner og samtidig skape en bærekraftig utvikling. Kulturminnenæring dreier seg i grove trekk om å formidle kulturarven gjennom opplevelser eller produkt. Hensikten er at kulturmiljø og kulturminner i sterkere grad enn tidligere blir tatt i bruk som ressurser innen lokal samfunns- og næringsutvikling. Det vil bidra til å gjøre viktige kulturmiljøer og kulturminner levende, og dermed være et sentralt tiltak for å unngå at de forringes eller går tapt. Dette vil omfatte et samarbeid mellom offentlige aktører, eiere, næringsliv og eventuelt andre, både i forhold til gjennomføring og forvaltning, og ikke minst finansiering. Ingunn og Dag Lindvig forteller at de nå skal ferdigstille overnattingstilbudet, det gjenstår noe arbeid på de to siste suitene. Da har vi også fått til det vi kaller et gårdshotell, med totalt ni rom. Så skal vi videreutvikle gallerifunksjonen og utstillingene. Vi synes vi har kommet vel i mål sier paret. Etter drøye 25 år med restaureringsarbeid skulle man tro de to ildsjelene nå var tilfredse med å være langt på vei ferdige. Men eventyret slutter ikke her, «så har vi kjøpt en gård til nede i Sjårdalen. Der ønsker jeg å bygge 6 leiligheter og en gårdrestaurant. Da har jeg arbeid i 20 år til, og da er jo jeg glad», avslutter Dag Lindvig. (Lindvig, 2012) Avslutning. Nasjonal kulturarv er en sentral del av vår historie. Den styrker vår identitet, tilhørighet og følelsen av et fellesskap. Kulturarven er fortidens møte med nåtiden. Å verne om, ivareta og utvikle våre kulturminner er nødvendig for å holde dem levende, og motvirke at disse verdifulle stedene ikke forfaller. Å ivareta kulturarven kan by på gode muligheter for opplevelser, bruk og verdiskaping. Gjennom næringsutvikling med utgangspunkt i kulturminner kan man i praksis verne dem gjennom bærekraftig bruk. Kulturminneloven gir retningslinjer, og Riksantikvaren har som direktorat for kulturminneforvaltning ansvar for at den statlige kulturminnepolitikken blir gjennomført. Vi har sett

10 at arbeidet med å verne fredede kulturminner i utstrakt grad baserer seg på krevende frivillig innsats. Men fremdeles virker det som vi har til gode å se en kulturminneforvaltning som kan sikre at den frivillige innsats ikke er forgjeves. For lovens bestemmelser til tross - det ser ut til at det er viljen, gleden og motet som sikrer vår felles kulturarv. Gammel- Kleppe er et konkret og levende eksempel på alt dette. Et mer omfattende boligprosjekt enn oppussingen av denne eldgamle og fredede gården skal man lete lenge etter. Gården er som tatt ut av et eventyr og gjennom Vågå Gardshotell og kunstutstillingen Kleppesommeren skapes gode møteplasser der vi alle er velkomne til å oppleve dette unike stedet.

11 Kilder. Engen, Arnfinn. (2010). Gudbrandsdalen. En kulturhistorisk veiviser: historie, landskap, byggeskikk, folketradisjoner. Arfo Engen, Arnfinn. (1992). Freda hus og gardstun i Gudbrandsdalen. Thorsrud Forbord Eigil. (2012, 15. januar). Arkitektur og gamle gårder: Landets mest eventyrlige bolig. Klikk.no, Bonytt. (besøkt ) Kulturminneloven. Lov om kulturminner 9. juni 1978 nr 50. Kapittel 1. Formål og virkeområde. Hentet fra (besøkt ) Kulturminneloven. Lov om kulturminner 9. juni 1978 nr 50. Kapittel 5. Fredning ved enkeltvedtak. Hentet fra (besøkt ) Lindvig, Dag. Og Lindvig Ingunn Munch. Utviklere og eiere av Gammel-Kleppe. Lindvig, Dag. (2011, 23. april). Kulturminnevern uten regelverk. Aftenposten Meninger. (besøkt ) Lindvig Dag. (2011, 10. mars). Høyre vil gi skattelette for fredede hus. NRK Nyheter mne/dag%20lindvig/ (besøkt ) Norges Kulturvernforbund. (2012) (besøkt ) Riksantikvaren. (2012). (besøkt ) Vågå gardshotell. (2012). Vågå gardshotell, Gammel-Kleppe. (besøkt )