Heksebrenning i nord. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 293 kr 60,

Transkript

1 Heksebrenning i nord Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet Nr. 293 kr 60,

2 Redaksjon Ansvarlig redaktør: Karen Marie Christensen Fagredaktør kultur og samfunn: Ola Graff Fagredaktør natur og miljø: Torbjørn Alm Administrativ leder: Elisabeth Jensine Nilsen Redaksjonssekretær: Elisabeth Jensine Nilsen Abonnementsansvarlige: Ann-Grethe Bakker/Kirsten Udin tlf.: Manuskript og tips om tema, adresseendring m.m. bes sendt til: Ottar Tromsø Museum Universitetsmuseet Universitetet i Tromsø N-9037 Tromsø E-post: ottar@uit.no Internett: utgis av Tromsø Museum Universitetsmuseet i Tromsø og utkommer med 5 hefter i året. Opplag: Opplysninger om abonnement m.v. kan fås hos Tromsø Museum tlf Abonnementspris kr 220,. Abonnementet gjelder til det blir sagt opp skriftlig. Ettertrykk fra Ottar kun med Ottar-redaksjonens tillatelse. Ekspedisjon: Ann-Grethe Bakker/Kirsten Udin. Grafisk produksjon: Elisabeth Jensine Nilsen Trykk: Lundblad Media AS, Tromsø. Temahefter under planlegging: Katastrofer i Nord-Norge Tromsø-region som kulturell møteplass Redaksjonen er ikke ansvarlig for den enkelte forfatters synspunkter. Fra Tromsø Museums 140 årsdag 14. oktober Forsker Brynhild Mørkved forteller om kornprøver fra «Den almindelige Udstilling for Tromsø Stift» i 1870 og «Det botaniske Kabinet». Foto: Mari Karlstad, Tromsø Museum Universitetsmuseet.

3 Heksebrenning i nord Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum Universitetsmuseet nr Ottar sa til Herren sin, Alfred konge, at han budde lengst nord i landet ved Vesthavet. Han sa at landet likevel var mykje lenger mot nord, men at det er heilt ubygt. Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet. Slik begynner fortellingen til den nordnorske høvdingen Ottar. Omkring 890 foretok han en reise til England, og ga Kong Alfred en beretning om Nord- Norge og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius verdenshistorie. Inspirert av den gamle håløyghøvdingens nysgjerrighet og fortellerglede, har OTTAR siden 1954 trykt artikler om nordnorsk og arktisk natur, kultur og samfunnsliv. Forside: Utsnitt av Louise Bourgeois installasjon ved Steilneset minnested i Vardø. Foto: Tomas Willumsen Vassdal. Bakside: Akvarell av Hans H. Lilienskiold, om lag Innhold Innledning Kriminalisering av samisk trolldom i 1609 et militærpolitisk tiltak Den historiske trollkvinne i nord Hekseprosesser og økonomi John Cunningham en skotte i Finnmark Trolldomsransakingene i Sverige. En kamp for krone og katedral Steilneset minnested Fotografiet Rune Blix Hagen Ellen Alm Liv Helene Willumsen Einar Niemi Rune Blix Hagen Ola Graff Randi Rønning Balsvik Sveinulf Hegstad Baksidebildet: Norges mest kjente heksefjell Domen, mellom Kiberg og Vardø, ble først nevnt som samlingsplass for heksesabbat i en tilståelse fra I følge rettsprotokollen møttes trollkvinnene her til festlig samvære med Satan, særlig rundt St. Hans tider, men også til julefest. I et av referatene står det at Satan spilte opp til dans på Domen med sin røde fiolin. Hans Paus som var sorenskriver i Finnmark på midten av 1700-tallet kan fortelle om funn av mange gamle og råtne sopelimer på Domen.

4 Mens heksetro synes å være et mer eller mindre universelt fenomen, er forfølgelse av heksetro knyttet til en helt bestemt periode av den vestlige kulturkrets, historie, primært til hundreårsperioden mellom 1580 og Dette faller sammen med fenomener som renessanse, humanisme, vitenskapelig revolusjon, religiøs fornyelse, statsvekst, handelsutvikling og utvidelse av de geografiske horisontene, som altså har lite å gjøre med den «mørke» middelalderen. Man regner i dag med at nærmere mennesker ble pågrepet og stilt for europeiske domstoler anklaget for trolldom. Henimot av disse fikk dødsdom, som vanligvis betydde bålstraff. I hele Norge er det registrert noe over 300 personer, som fikk slik dødsdom. Forfølgelsen av trollfolk i nord ble både omfangsrik og brutal. Fra 1600-tallet har vi navnet på om lag 125 mennesker som ble dømt til ild og bål i de tre nordnorske fylkene. Ytterligere 50 personer fikk annen straff for sine angivelige trolldomskunster. Sammenlignet med det lave folketallet, er det tale om noen av Europas mest omfattende hekseprosesser. Det er dessuten en av de få gangene i nordnorsk historie at kvinner kom til å utgjøre det overveldende flertallet av en særdeles alvorlig forbrytelse. På og 1600-tallet var trolldom regnet som den verst tenkelige form for kriminalitet. Innenfor perioder med voldsom heksebrenning ble kvinnegrupper nærmest utryddet fra små Innledning fiskevær som Vardø, Kiberg, Ekkerøy og Vadsø. Også andre steder i Nord- Norge flammet bålene opp i løpet av perioden fra 1601 til den siste bålbrenning i Kvæfjord i 1695 da Johanne Nielsdatter fikk lutret sin sjel over ilden. Hun er den sist domfelte trollkvinne som ble brent på bål Norge. Mens Finnmark har norgesrekord i omfanget av rettslig forfølgelse av trollfolk på 1600-tallet, kjenner vi til nokså få slike saker fra de andre fylkene i nord. Nærmest samtlige justisprotokoller (tingbøker) og andre rettspapirer fra 1600-tallet er i tidens løp kommet bort når det gjelder Nordlandene, datidas betegnelse på Nordland og Troms. En av grunnene til at vi kan dokumentere så mange hekseprosesser fra Finnmark, har nettopp sammenheng med de mange kildene som er bevart derfra. Allikevel har nok heksejakten i Finnmark vært spesiell sammenlignet med andre strøk av Nord- Norge. Det ser faktisk ut til at djevelens makt avtok allerede idet man krysset grensa til Troms. Dette hefte handler om forfølgelse av trollfolk, særlig i Finnmark. To ganger tidligere har Ottar hatt hekseforfølgelse som tema, i 1985 og Begge heftene er for lengst utsolgt. Heftet fra 2001 har i fem år vært pensum for over 300 studenter som har studert emnet om de historiske hekseprosessene ved institutt for historie og religionsvitenskap (IHR), Universitetet i Tromsø. De fleste forfatterne som bidrar i dette heftet kommer fra IHR. Alle tekstene er nyskrevet for denne utgaven av Ottar. Ellen Alm presenterer kongebrevet fra Brevet ble oppfattet som et forbud og førte til kriminalisering av samenes trolldomskunster. Liv Helene Willumsen har holdt på med dette emne siden åra og har skrevet en artikkel om den nordnorske trollkvinneskikkelsen. Einar Niemi følger deretter opp med en artikkel der hekseprosessene i Øst- Finnmark settes i sammenheng med økonomiske krisekonjunkturer. John Cunningham var lensherre midt under noen av de verste rettsforfølgelsene i nord. I min artikkel får vi et nærmere innblikk i mannens bakgrunn og virke. Ola Graff gir heftet et Nordkalottperspektiv i sin artikkel om undersøkelser og kartlegging av samens magi særlig i Nord-Sverige på slutten av tallet. Heftet avrundes med en artikkel av Randi Rønning Balsvik som forteller historien om verdens dyreste og mest enestående monument over denne typen menneskeforfølgelse, nemlig minnestedet Steilneset i Vardø som ble åpnet på Sankhansaften i Rune Blix Hagen hefteredaktør 2

5 Kriminalisering av samisk trolldom i 1609 et militærpolitisk tiltak Ellen Alm I 1609 ble samisk trolldomsutøvelse kriminalisert. Lensherrene i Nord-Norge fikk ordre om at samer som kunne knyttes til magi, uten nåde skulle henrettes. Til og med om de ikke fant beviser for at samisk trolldomsutøvelse var skjedd, men bare hadde mistanke, skulle den mistenkte vises vekk fra sitt hjemsted. Etter som trolldomsutøvelse fikk større fokus fra myndighetenes side etter reformasjonen, fikk dette innvirkning på lovverket. I Norge formaliseres dette første gang da stavangerbispen Jørgen Erikssønn fikk innført et særegent forbud mot signeri (helbredende magi) i Signere skulle straffes med døden. Trolldomsforordningen av 1617 var likevel myndighetenes store kampanje mot trolldomskriminalitet. Da ble ulike typer trolldom juridisk definert, med dertil gradert straff. «Ekte trolldom» var ondsinnet magi som ble anvendt for å skade andre. I tråd med kirkas tenkning forutsatte man at den som var i stand til å utøve ond magi, hadde fått sine krefter gjennom å inngå en pakt med djevelen. Straffen var ubetinget bålbrenning. Mennesker som utførte signeri ved hjelp av gjenstander, urter og magiske ord, skulle derimot ikke miste livet slik den tidligere forordningen av 1593 tilsa. De skulle fratas alt sitt gods og landsforvises. Også mennesker som benyttet seg av trollfolks tjenester, såkalte «medvitere», ble kriminalisert. Straffen var offentlig skrifte under første gudstjeneste og maksimal bøtlegging etter personens økonomi. I ordlyd og form var trolldomsforordningen dypt forankret i den lutherske ortodoksi, og hadde en eksplisitt religiøs begrunnelse. Men mellom 1593 og 1617, i året 1609 utsteder kongen et eget forbud mot samisk trolldomsutøvelse med straffebestemmelser. Forbudet mangler den religiøse retorikken som de to andre forordningene har. Den er kort og konsis i sin «instruks», og finnes som siste punkt i et langt brev som hovedsakelig dreier seg om skattlegging og opptrapping av militær aktivitet i nord. Hvorfor finner vi et forbud mot samisk trolldom i et slikt brev? Hvorfor retter kriminaliseringen seg alene mot samisk trolldomsutøvelse? Hva er grunnen til at et slikt brev kom ut i 1609, og hvilke konsekvenser fikk det for føringen av trolldomssaker mot samer? Teusinafreden 1595 Fra midten av 1500-tallet var nordområdene blitt gjenstand for økonomisk oppmerksomhet hos vestlige sjøfartsnasjoner på grunn av handel med Nord- Russland. Etter hvert som handelen blomstret, fattet russiske og svenske myndigheter stadig større interesse for Nordkalotten. Delingen av nordområdene ble en sentral del av fredsoppgjøret mellom Sverige og Russland etter Den nordiske tjuefemårskrigen ( ). Ved freden i Teusina 1595 ble Russland og Sverige noenlunde enige seg i mellom om hvordan dette store skattlandet skulle fordeles, uten å inkludere eller orientere de dansk-norske myndigheter. Det som de danske myndigheter ikke visste, var at avtalen 3

6 4 også inkluderte deling av det som tradisjonelt gikk for å være dansk-norsk territorium; området fra Tysfjord til Varanger og et stykke langs kysten av Kola-halvøya. Den «svenske fare» Da Christan IV ( ) overtok som regent ved myndighets alder i 1596, var kontrollen med rikets nordligste område blitt kritisk. Formynderregjeringa som styrte landet før Christian IVs inntreden, var dårlig oppdatert på hva som foregikk i nord. De siste tiårene av tallet hadde hevdelsesretten til nordområdene blitt lemfeldig ivaretatt av den danske kongemakten. Et lands hevdelsesrett over et territorium var på denne tida synonymt med skattlegging. Skatt skulle innkreves overfor alle innbyggere som holdt til i eller tok i bruk norsk territorium. Utenlandske forbiseilende var også underlagt danskekongens toll- og skattesatser. Og her var det blitt ført en svak politikk fra den dansk-norske stat, som svenske og russiske myndigheter så sitt snitt til å utnytte. Tiltak til forsvar Den første utfordringen for den unge Christian IV var å få oversikt over situasjonen. Etter noe etterretning fikk danskene den rystende innsikt i Teusinaavtalens innhold. Christian IV tok raskt affære. I 1597 satte han inn en egen lensherre på Vardøhus med ansvar for Finnmark. Før dette lå Finnmark len under Bergenhus, uten en permanent lensherre til stede. Den nyutnevnte lensherren, Hans Olufssen Koefoed, skulle oppholde seg permanent i lenet og fikk ikke forlate det uten godkjenning. Han skulle straks sette i gang undersøkelser av hva svenske fogder hadde foretatt seg i Nord-Norge, han skulle undersøke hva som lå i grenseproblematikken mellom Sverige og Norge, samt forby svenske fogder å kreve skatt i tradisjonelt dansk-norsk territorium. Den innsats Christian IV de følgende år initierte for å forhindre at svenskenes nordområdepolitikk ble satt ut i livet, har den dag i dag betydning for at Nord-Norge fremdeles er en del av Norge, og ikke svensk land. Christian IVs reise til nord Christian IVs behov for å ta problematikken i nærmere øyesyn, materialiserte seg ved hans vågestykke i Han utrustet åtte marinefartøy for tur nordover, under ledelse av admiral Børge Trolle, og seg selv inkognito som generalkaptein Kristian Fredriksen. Reisen gikk langs den norske skipsleia og godt østover nordkysten av Kolahalvøya. Han fikk ved selvsyn bekreftet ryktene om den livlige handelen på Kvitsjøen, og sett at det hadde oppstått ny bebyggelse langs kysten som følge av dette. Han fant flere utenlandske skip som passerte eller fisket i norske farvann uten kongens tillatelse, som han egenhendig brakte inn for å markere dansk-norsk herredømme i området. På denne reisen fikk kongen møte samer i Vardø og ble ved selvsyn orientert om samenes trolldoms- og spådomskunster, blant annet om «gandskyten». En uheldig episode med ei katt mannskapet stjal fra ei russisk samekvinne, kunne også gi kongen tanker om de mørkemakter som sto til samenes disposisjon. Forbannet over kidnappingen av katta, skapte samekvinnen så mye uvær for Christian IV ( ) var den danske monark som av alle unionskonger besøkte Norge flest ganger. I hele si regjeringstid ( ) viste han stor interesse for landet. Hans aktive forsvar av nordområdet på begynnelsen av tallet sørget for at Nord-Norge forble en del av Norge og ikke svensk land. Foto: Fra Internett.

7 Foto: Fra Internett. skipene at mannskapet var nødt til å sette dyret på havet for å bli forent med sin eier. Etter det stilnet stormen. Lensherre Kofoed mister livet ved samisk trolldom Lensherre Kofoed konkurrerte mot både svenske og russiske fogder i å skattlegge samene, og det var flere tilfeller av truende situasjoner mellom svenske og dansk-norske skatteoppkrevere. Det var likevel ikke fysiske konfrontasjoner som skulle ta livet av Kofoed. Rettskildene forteller at han i 1601 ble tatt av dage på grunn av ondsinnet samisk trolldom. Tiltalte for dødsfallet var samen Morten Olsen fra Varanger sameby og den relativt velstående nordmannen Christen Schreder (skredder) fra Vardø. Det er hevdet at disse to og kanskje flere var involvert i et komplott mot Hans Olsen Kofoed, hvor Christen Schreder hadde betalt samen for å ta livet av lensherren ved skadetrolldom. Kongens personlige introduksjon til samisk trolldom og lensherrens mystiske død skulle være nok grunn til å ta tak i trolldomsproblematikken i nord allerede i 1601, dersom kongen på dette tidspunkt var drevet av en religiøs motivasjon for å utrydde fenomenet. Men ingen tiltak ble gjort i så måte. Gjerningsmennene fikk lutret sin sjel over ilden, og så var man ferdig med den saken. Carl IXs planer for Finnmark Utover det første tiår av 1600-tallet tilspisset situasjonen seg mellom landene. Det åpenbarte seg liten tvil om at den driftige hertug Carl la opp til en storstilt svensk ekspansjonspolitikk i nordområdene, noe som utgjorde en seriøs trussel mot den dansk-norske krone. Ryktene gikk om at hertug Carl planla å sette inn en svensk kolonisasjon i Finnmark, bygge kirker og sette inn presteskap. Han ville realisere et embetsverk i området, bygge militære fort og utvikle infrastruktur for handel og fiskeri. Christan IV så seg nødt til å forsterke administrasjonen av Nord-Norge, og satte inn Hartvig Bilde som egen lensherre over Nordlandene i 1604 (dagens Nordland og Troms). Før var Nordlandene administrert fra Trondhjem og Bergenhus, men heretter satt den nye lensherren på Bodøgaard for å ha oppsyn med situasjonen. Samme året beordret hertug Carl ut svenske fogder til kysten mellom Tysfjord og Varanger som skulle oppholde seg der permanent. Det ble utviklet et svensk konglomerat av fogdefunksjoner mellom norskekysten og svensk lappmark. Hertug Carl tillot seg å tilby svensker og utlendinger privilegier på fiskeri langs den nordnorske kystlinje, i bytte mot at de betalte skatt av dette til den svenske krone. Som om ikke dette var nok, provoserte hertug Carl danskekongen ytterligere med å ta tittelen «de lappar i Nordlandenes konung» under sin kroning i 1607 da han ble Carl IX. Man kan spørre seg hva denne voldsomme interessen fra svensk side var begrunnet i? Det var neppe den beskjedne inntekt de fikk av skattlegging av samene. Det var nok heller Carl IX ( ), gikk under tittelen hertug Carl frem til han offisielt overtok som svensk regent I prinsippet var han den egentlige regent allerede fra Selve kroningen fant sted i 1607, og han provoserte sterkt sin danske rival Christian IV ved å titulere seg også som konge over samene i Nordlandene (dagens Nordland og Troms). 5

8 utsiktene til en isfri havn i vesthavet, hvor Carl IX kunne ha sin flåte liggende, inneklemt som han var mellom Russland i øst og nord, og danskene i sør og vest. Nordområdenes herligheter i form av rike lakseelver, skog og fiskerier var heller ikke å forakte, samt utsiktene til å kunne kreve toll av handelen på Kvitsjøen. På samme måte som Christian IV befalte sine embetsmenn til å ikke sluntre unna skattleggingen av den samiske befolkning, forlangte Carl IX det samme av sine fogder. Det ble arrangert flere møter mellom Norge og Sverige for å løse grenseproblematikken, uten at man kom noen vei. Om Schatten, den danske fogdens skattlegging av samene illustrert i Hans Hansen Lillienskiolds praktverk Speculum Boreale (Nordspeilet), Lilienskiold var amtmann i Finnmark og i si tid som amtmann dokumenterte han liv og levekår i Finnmark gjennom to kjente verk. Det ene var forarbeidet til selve Speculum kalt Finmarchens Beschrifuelse (1695), deretter selve hovedverket Speculum, som ble forært kong Frederik i Begge manuskript er rikt illustrert med akvareller. Mens amtmannen selv laget illustrasjonene til Finmarchens Beschrifuelse, er det sannsynligvis en profesjonell maler som står for illustrasjonene i Speculum. 6

9 Carta over Vaard-Øen, samt et Støke af Landt Findmarken, tegnet av landmåler Christopher Hammer i Sjeldent manuskriptkart over den nordligste vaktpost Vardø. Vardøhus slott (festningen) med sin stjerneformede mur er tydelig markert på kartet. Kilde: NTNU UB, GUNNERUS, XA HA, Kart 6. 7

10 Skattlegging under trusler og vold Carl IX fikk realisert deler av sine planer, takket være sin nidkjære embetsmann Baltzer Bäck, som i 1607 ble utnevnt til svensk stattholder for lappmarken (inkludert Finnmark). I følge med bevæpnede menn gikk han til verks med vold, trusler og vandalisme for å innføre svenskekongens skattlegging og plan for det dansk-norske området. Svenskene økte skattebeløpene, nærmest som etter en tanke om at den som fikk inn høyest skatt, hadde størst rett til området. Mange steder var det umulig for samene å klare å betale det svenskene forlangte. I tillegg omfattet ikke skattleggingen bare samer, men også nordmenn som bodde i Vadsø. Situasjonen mellom Sverige og Danmark-Norge var på bristepunktet. Klager fra lensherrene i Nordlandene og Finnmark I året 1608 løp det inn klager til slottet fra lensherren i Nordlandene, Hartvig Bilde. 28. juli 1608 skrev han til kanselliet at nå var de svenske fogder blitt verre enn noensinne. De dro fra fjord til fjord, skattla de «stakkels søfinder» hardt, og opptrådte med vold og trusler. Like etter, 2. september 1608, kom det inn tilsvarende klager fra den nye lensherren på Vardøhus (fra 1608) Claus Gagge. Han rapporterte om at nå hadde svenske og russiske fogder trengt seg inn overalt i Finnmark og «med blodige fingre» forlangt skatt av befolkningen, og de respekterte ingen forbud fra dansk-norske myndigheters Om sjø- samt fjellfinne-skatten, fra Hans Hansen Lilienskiolds manuskript Finmarchens Beschrifuelse (1694). Situasjonsillustrasjon hvor samer kommer med sine varer som skal underlegges skatt. Den danske fogden fører regnskap. 8

11 side. De urovekkende rapportene fra rikets nordligste utposter var mottatt og bekjentgjort ved Skanderborg slott i november Kongens aktstykke til riksrådsmøtet i Horsens 1609 Christian IV hadde fått nok av sin «onde» nabo. Siden 1604 hadde han syslet med tanken om krigføring med Sverige, men fikk ikke riksrådet med seg. Adelen, som utgjorde riksrådet, så sine interesser best tjent med at det hersket fred i landet. Nå var imidlertid saken gått så langt at en vei utenom krig var vanskelig. Kongen innkalte til riksråd i Horsens 24. januar 1609, med det ene mål å få riksrådet med seg på krigføring. Frem mot møtet brukte kongen tida til å forberede seg godt. Han forfattet et utfyllende aktstykke til riksrådet om de krenkelser den dansknorske stat har måttet tåle i årenes løp fra svenske og russiske myndigheter, og hvor forverret situasjonen var blitt. Det er naturlig at kongen la til grunn en oppsummering av de rapporter han hadde mottatt fra sine embetsmenn i nord. Blant de punktene kongen nevner, er det særlig ett man kan merke seg: at nordmennene i frykt for svenske fogders voldelige aksjoner vurderte å flytte fra Finnmark: «Derfor tænkte de norske indbyggere stærkt på at forlade Finmarken og flytte til steder hvor de for de svenske fogders, deres overvæld kunne være i fred». Det er min antagelse at også samenes trolldomskyndighet har vært innrapportert av Claus Gagge eller Hartvig Bilde som et problem for en fordelaktig utbredelse av norsk bosetting i nord. Christian IV må ha sett dette som en farlig utvikling som med alle midler måtte stoppes! Forlot nordmenn området, var landet så godt som tapt for dobbeltmonarkiet. Det var av ytterste viktighet at det befant seg nordmenn i det nordlige riket. Samene med sitt mobile levesett var en usikkerhetsfaktor. De hadde ingen egen konge og heller ikke egen stat. De levde i grenselandet og skattet til tre konkurrerende stater; Russland, Sverige og Danmark-Norge. Det kunne være tvil om deres lojalitet til den dansk-norske krone. Christian IV konsentrerte seg om å sikre nordmenns rettigheter i nord. Riksrådet godkjenner krig med Sverige Den 29. januar hadde riksrådet sin innstilling klar, og omsider etter Christian IVs ønsker. Riksrådet ga sin støtte til at svenskene med all makt måtte stoppes av de kongelige lensherrer i området. Og, det skulle bli sørget for at lensherrene fikk det nødvendige militære utstyr de trengte for å utøve sin myndighet. Christian IV hadde omsider fått sin krig. Det skulle likevel gå to år før den var et faktum (Kalmarkrigen ). Christian IVs befaling til sine lensherrer i nord Som et strakstiltak dikterte kongen to likelydende brev datert 20. februar 1609 til lensherren i Nordlandene Hartvig Bilde, og lensherren på Vardøhus Claus Gagge. Instruksene var ytterst konfidensielle, og kurer var Jens Bjelke til Austrått. Brevene han brakte med seg skulle få konsekvenser for samisk trolldomsutøvelse. I disse to brev gjennomgår Christian IV kongerikets forhold til Sverige, befaler en rekke militære tiltak og hvordan lensherrene skal gjennomføre rikets skattepolitikk. I et siste punkt, som etter all sannsynlighet retter seg mot å forhindre nordmenn i å forlate distriktet, finner vi et tiltak mot samisk trolldom: Ordlyd i Christian IVs brev av 20. februar 1609: ( ) Og som Forfarenhed noksom giver, at de fornevnte Finske og Lappiske Folk af Naturen og Brug til Trolddom ere tilgeneget, og derfor baade Nordmænd og andre fromme Folk ikke vel tør bo nær hos dennem, meget mindre i de Fjorde sig nedsætte, som saa mange Finner ere udi, da skalt du have et alvorligt Indseende, at de, som blive befundne at bruge Trolddom, ved Dom og Sentents uden al Naade aflives. Ere 9

12 og nogen mistænkte, at de slig Kunst vide, og dog ikke bevises, at de den have brugt, da skal de forvises af dit Len og ikke stedes at blive paa noget Sted, som Finnerne have deres Tilhold udi, hverken udi dit Len ei heller i Nordlandene. Hvorefter du dig underdanigst kanst rette. Befalendes dig Gud ( ). Det går frem av brevet at samer etter tradisjon og av natur var utøvere av trolldom. Dette vakte slik frykt blant nordmennene, at de ikke torde bosette seg i samiske områder eller inne i fjordene, hvor samene var tallrike. Samenes trolldomskunster var med andre ord til hinder for en ønsket spredning av en norsk kolonisasjon i tradisjonelle samiske områder. Kongens befaling lyder at de samer som tok i bruk trolldomskunst for å skremme nordmenn og andre fromme folk (: kristne folk), skulle dømmes og uten nåde miste sitt liv. Også kun ved mistanke om at slike kunster ble tatt i bruk, og selv om det ikke kunne bevises, skulle lensherren utvise disse personene fra Nord-Norge. At mennesker skulle straffes kun ved mistanke går på tvers av tidas normale rettsprosedyre. Instruksen fra 1609 kan dermed ses på som et usedvanlig strengt tiltak. Trolldomsprosesser som utslag av kongens instruks Resultatene av denne befalingen lot ikke vente på seg. Allerede våren 1609 ble tre samer brent i Tromsø etter lensherre Bildes besøk i lenet. Dette var det første tilfellet av trolldomsprosesser i Troms. Umiddelbart etter, i 1610, ble fire samer i Finnmark tatt av dage med bakgrunn i kongens brev. Etter disse første strakstiltakene skulle det drøye ytterligere noen år før hekseforfølgelsene tok til på alvor i Nord- Norge. Man ser gjerne trolldomsforordningen av 1617 som en direkte årsak til at klappjakten på hekseri og trolldom brøt løs. Likevel kom instruksen i kongens brev av 1609 til å spille en sentral rolle i trolldomssaker mot samer utover 1600-tallet. 10 Den første massehenrettelsen av trollfolk i Finnmark fant sted på «Kjelskjæret» (i forkant av bildet) bare ett år etter utsendelsen av brevet. I midten av juli 1610 ble fire samiske menn og ei norsk kvinne brent utenfor tettbebyggelsen i kystværet Kjelvik, som ikke ligger langt fra Honningsvåg. Kjelvik var hovedværet i Vest-Finnmark tidlig på 1600-tallet, men er i dag nedlagt som fiskevær. Akvarell: Hans H. Lilienskiold fra om lag 1695.

13 Kolonisering og konflikt Det var en ønsket kolonisasjonspolitikk fra myndighetenes side å få nordmenn til å bevege seg fra ytterkysten og slå seg ned innover i fjordene, der hvor samene tradisjonelt hadde sitt virke. I en del trolldomsprosesser utover 1600-tallet hvor samer var involvert, er det liten tvil om at trolldomsanklagene hadde sitt opphav i sterke sosiale og etniske konflikter, hvor samene følte seg fortrengt fra sine boplasser og bruksland. Kampen om rike lakseelver, fiskeri, beite- og slåtteland spilte en vesentlig rolle. Striden om ressursene førte samene i opposisjon til nykoloniserende nordmenn, mot den lokale myndighet og mot tilreisende fiskere. Samenes mottrekk når ingen andre midler strakk til, var (trusselen om) skadelig ond magi. I Vest-Finnmark på 1620-tallet ble noen samer dødsdømt for trolldom hvor en slik bakgrunn kan ses. Også trolldomsprosesser i 1634 og 1638 har et slikt opphav. I løpet av 1600-tallet ble totalt 37 samer (11 kvinner, 26 menn) trukket for retten anklaget for trolldomskriminalitet. I hele Nord-Norge måtte 28 samer bøte med livet for dette. Oppsummering Instruksen mot samisk trolldomsutøvelse i 1609 bør ses på som en ren rikspolitisk manøver for å sikre dansknorske territoriale rettigheter i nord. Svenskenes aggressive ekspansjonsplaner på norsk territorium skapte en meget spent situasjon mellom landene, hvor alle faremomenter som truet den norske bosetningen resolutt måtte avverges. At samene skremte nordmenn vekk med trolldomsutøvelse, ble sett på som like truende som voldelig svensk skatteoppkreving. I brevet fra 1609 kommer Christian IV med konkrete tiltak mot de problemene som var rapportert inn til København. Instruksen fra 1609 er dermed skapt i en helt annen politisk kontekst enn trolldomsforordningene fra 1593 og Den mangler derfor den religiøse forankring som vi finner i disse. Brevene av 1609 kom til å virke umiddelbart i trolldomsprosessene i 1609/10, og fungerte deretter som lovreferanse mot samisk trolldom utover århundret. Stormaktsspillet om Nordkalotten forklarer dens uvanlige kontekst: Instruksen mot samisk trolldom var rett og slett et militærpolitisk tiltak. Litteratur: Alm, Ellen: Statens rolle i trolldomsprosessene i Danmark og Norge på og 1600-tallet. En komparativ undersøkelse. Spesielt s. 102 ff. Hovedoppgave i historie, UiT Hagen, Rune Blix og Sparboe, Per Einar: Kongens reise til det ytterste nord: dagbøker fra Christian IVs tokt til Finnmark og Kola i Universitetsbiblioteket i Tromsøs skriftserie Ravnetrykk nr. 33. Tromsø Hagen, Rune Blix: Forfølgelse av samiske trollfolk i Vest-Finnmark. I Heimen Lokal og regional historie, Nr , s Johnsen, Oscar Albert: Finmarkens politiske historie: aktmæssig fremstillet. s Kristiania Nielsen, Yngvar: Jens Bjelke til Østråt: Norges Riges Kantsler: et Bidrag til Norges indre Historie i den første Halvdel af det syttende Århundrede. s Kristiania Norske Rigs-Registranter, bd. 4, s. 47 og s Christiania Forfatteren: Ellen Alm er utdannet historiker ved Universitetet i Tromsø og har skrevet hovedoppgave og artikler om de historiske hekseprosessene. Hun er utdannet konservator (NMF) ved Sør-Troms museum og har arbeidet med Nordnorsk lokalhistorie. Siden 2004 har hun vært leder for Spesialsamlingene ved NTNU Universitetsbiblioteket, Gunnerusbiblioteket. Samlingene i Gunnerusbiblioteket stammer fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs bibliotek, Norges eldste bibliotek grunnlagt i E-post: Ellen.Alm@ub.ntnu.no Adresse: NTNU Universitetsbiblioteket 7491 Trondheim. 11

14 12 Den historiske trollkvinne i nord Liv Helene Willumsen For bare 400 år siden ble mennesker rettsforfulgt og brent levende på bål i Europa på grunn av at de angivelig skulle ha utøvd trolldom. Også i Finnmark fant slik forfølgelse sted, for det meste rettet mot kvinner. -tallet var det mest intense 1600hundreår for trolldomsforfølgelse i Europa. Mennesker i en rekke europeiske land ble ført for retten i kriminalsaker, mistenkt for å utøve trolldom. Svært mange av de anklagede ble brent på bålet. Rettsmyndighetene betraktet dem som farlige og så det som en viktig oppgave å utrydde det de trodde var en hemmelig hær av trollfolk som var i ledtog med djevelen. Kirkas lære, formidlet gjennom prekener, styrket oppfatningen av at det foregikk en kamp mellom Gud og Den Onde om å få herredømme over flest mulig sjeler på jord. Men selve trolldomsprosessene i Finnmark foregikk i rettslig regi. De europeiske prosessene, som startet i Sentral-Europa, spredte seg til Nord- Europa og til Norges nordligste len, Finnmark. Noen av særtrekkene ved prosessene i Finnmark var et høyt antall henrettede i forhold til lenets folkemengde, et høyt antall henrettede ut av gruppen anklagede personer samt markant kvinnedominans. Befolkningen i Finnmark var på rundt 3000 innbyggere ved begynnelsen av 1600-tallet. Under trolldomsprosessene i Finnmark ble mellom 130 og 140 personer anklaget for trolldom. Av disse ble 91 henrettet. Hele 85 % av de som ble dømt til bålet, var kvinner. Steilneset Minnested og kvinnedominans Trolldomsprosessene i Finnmark har vakt oppmerksomhet ikke bare i Norge, men også utenfor Norges grenser. Et eget minnested, Steilneset Minnested i Vardø, ble åpnet sommeren Minnestedet er tilegnet de 91 personene som mistet livet under trolldomsprosessene i Finnmark. Gjennom et samspill mellom kunst, arkitektur og historie løftes fram skjebnene til de som mistet livet under denne forfølgelsen. Den historiske komponenten består av en minnehall med en utstilling av 91 tekster, en tekst for hver av dem som ble henrettet. Jeg har skrevet tekstene til utstillingen i minnehallen. Utgangspunktet var originalkildene til trolldomsprosessene, rettsprotokoller som oppbevares i Statsarkivet i Tromsø. Selv om jeg har forsket på dette historiske materialet fra begynnelsen av 1980-tallet, har arbeidet med denne utstillingen på nytt gitt meg anledning til å reflektere over kvinnedominansen. Når man går gjennom en 125 meter lang og trang minnehall og ser på alle navnene på de dømte tett innpå seg, er man nødt til å ta inn over seg det store antall kvinnenavn og repetisjon av dommen «til ild og bål». Og det gjentakende spørsmål jeg stiller meg selv, er: Hvorfor ble disse kvinnene henrettet? Utstillingen i minnehallen på Steilneset er en sterk visuell tydeliggjøring av hvor kraftig trolldomsprosessene slo ut mot kvinner. Overvekt av kvinner blant de anklagede og dømte under trolldomsprosessene er et trekk som finnes over hele Europa, men i Finnmark er det spesielt at det utelukkende var kvinner som ble anklaget i en spesiell type trolldomssaker kjedeprosesser. I motsetning til enkeltstående saker, der én person om gangen ble brakt for retten for å ha utøvd trolldom, bestod en kjedeprosess av flere rettssaker forbundet med hverandre og ført i løpet av

15 en konsentrert tidsperiode. Kjedeprosesser utviklet seg raskt fordi den første kvinnen som ble anklaget og forhørt, oppgav navn på andre kvinner som også skulle kunne trolldom. Disse ble så ført for retten og anklaget for trolldom. Slik eskalerte sakene. Både kvinner og menn ble anklaget og dømt under de europeiske trolldomsprosessene, omtrent fire femtedeler kvinner og en femtedel menn. Slik var det også i Finnmark for prosessene totalt. Andre steder i Europa var menn involvert i kjedeprosesser, i motsetning til i Finnmark. Jeg vil i det følgende konsentrere meg om hva som skjedde under kjedeprosessene, fordi det kaster lys over kvinneaspektet. de satt fengslet over tid. Dette muliggjorde langvarig press og uformelle forhør før selve rettssaken begynte. Konsentrasjonen av saker holdt på Vardøhus viser hvor viktig et administrativt sentrum var for igangsetting og videreutvikling av trolldomssaker, og hvor stor betydning staten hadde gjennom de rettslige embetsmenn som var aktive under trolldomssakene. Forklaringen på den sterke konsentrasjon av kvinner som fikk sin dom på Vardøhus, må søkes i en lærd europeisk doktrine som hadde funnet sin vei til kongedømmets nordligste distrikt. Denne doktrinen var demonologi, en lære der inngåelse av djevlepakt var kjernepunktet. Den demonologiske lære stod for et kvinnesyn preget av forakt; kvinner var tilbøyelige til det onde, de var svake og med liten evne til å tenke selv, og lette å friste når djevelen kom med et tilbud om rikdom og goder. I henhold til demonologisk forståelse av trolldom var en mistenkt persons evne til å utøve trolldom basert på en overøring av makt fra djevelen til den som inngikk en pakt med ham. Kvinnene som under en trolldomssak bekjente djevlepakt, tilstod også at de hadde vært med på trollkvinnesamlinger og kollektive trolldomsaksjoner. Det kollektive elementet som lå i det å samles til trolldomsaksjoner eller til Kvinneforfølgelse på Vardøhus Trolldomsprosessene i Finnmark berørte både Øst-Finnmark og Vest- Finnmark, men tyngdepunktet var i øst; Vardø og Vadsø og de nærliggende fiskevær. Vardøhus festning, der kongens høyeste embetsmann i nord var plassert, spilte en viktig rolle under rettssakene. Særlig kan Vardøhus knyttes til rettssaker mot kvinner og til kjedeprosesser. I mange saker ble kvinnene først fengslet på sine hjemsteder for så å bli ført til Vardøhus, der Vardøhus festning, akvarell av Hans H. Lilienskiold. Originalen finnes i Thotts samling, Det Kongelige Bibliotek, København. 13

16 møter, var avgjørende for at navn på mange nye mistenkte dukket opp. De aller fleste dødsdommene i Finnmark ble avsagt under kjedeprosesser, noe som er et tegn på alvoret i denne typen saker. Tre markerte kjedeprosesser fant sted i Finnmark. Den første fant sted i Under denne kjedeprosessen ble 12 kvinner dømt til bålet. Prosessen varte fra mai 1620 til august Den første og siste saken i denne kjeden ble ført i fiskeværet Omgang, de andre på Vardøhus. Kvinnene ført for retten, ble anklaget for å ha skapt uvær som førte til skipsforlis og for å ha kastet ondt over mennesker og dyr med sykdom og død til følge. De bekjente at de hadde lært trolldom fra andre, at de hadde inngått en pakt med djevelen, at de hadde fått et merke på kroppen av djevelen, at de omskapt som fugler og dyr hadde deltatt på samlinger av trollfolk på Ballvollen i Vardø og på toppen av fjell, eksempelvis Lyderhorn, samt at de hadde deltatt i kollektive trolldomsoperasjoner for å reise storm. Dette er første gang demonologisk tankegods kan dokumenteres i Finnmark. Den andre kjedeprosessen fant sted i Under denne kjedeprosessen ble 13 kvinner dømt til bålet. Prosessen varte fra januar 1652 til mars Seks av kvinnene ble fengslet i Vadsø og overført til Vardøhus. Av dommene ble 9 avsagt på Vardøhus, tre i Kiberg og en i Vadsø. Kvinnene ble anklaget for å ha skapt uvær som førte til at båter gikk ned, samt å ha kastet trolldom over mennesker med døden til følge. De bekjente at de hadde lært trolldom fra andre kvinner, at de fikk trolldomskunsten inn gjennom mat eller drikke, at de hadde inngått pakt med djevelen og Faksimile av rettssaken mot Lisebet Nilsdatter. Statsarkivet i Tromsø, Sorenskriveren i Finnmarks arkiv, løpenr. 6, rettsprotokoll , fol. 34a. 14

17 Foto: Heiko Junge, Scanpix. at de da hadde fått en personlig demon, en navngitt «apostel». De bekjente også at de hadde prøvd ut kunsten på et av sine husdyr, som straks etter døde, at de omskapt som fugler hadde reist storm som forårsaket skipsforlis og skade i Vardø, at de hadde kastet trolldom over personer slik at de døde, samt at de hadde satt et hus i brann. Flere bekjente at motivet for trolldomsutøvelse var å ta hevn over menn med innflytelse i lokalsamfunnet. Den tredje, og mest omfattende, kjedeprosessen fant sted i Prosessen varte fra september 1662 til april Under denne kjeden av saker ble 20 kvinner henrettet. Alvorlig tortur er dokumentert. Av dommene ble 17 avsagt på Vardøhus, to i Vadsø og en i Kiberg. Seks småjenter ble anklaget for trolldom under denne kjedeprosessen, men de ble alle frikjent. Kvinnene ble anklaget for å ha kastet trolldom over personer med døden til følge, for å ha kastet trolldom over skip og for å ha medvirket til et komplott mot amtmannen. De bekjente at de hadde lært trolldom fra andre kvinner, at de fikk kunsten inn gjennom mat og drikke og at de prøvde ut kunsten på et av sine egne husdyr, som døde like etter. De bekjente også djevlepakt, at de hadde fått djevlemerke og at de deltok i samling av trollfolk på St. Hans-aften på fjellet Domen ved Vardø og julenatta i Anders Pedersens kjeller. De bekjente at Tekst om Lisebet Nilsdatter, som ble anklaget for trolldom i Teksten henger i Minnehallen på Steilneset og er skrevet av Liv Helene Willumsen. de omskapt som fugler hadde forårsaket skipsforlis, at de hadde vært med på å jage fisken bort fra land med tarelegger og at de hadde vært med på et komplott mot amtmannen. I disse bekjennelsene ser vi hvordan den demonologiske lære slår ut mot kvinner. Kvinnene samles til møter, med djevelen som midtpunkt. Der danser og drikker de, og blir servert drikke av Satan. Søsterskap utvises, de holder hverandre i hendene og danser i ring, småjenter inkludert. Men det er likevel noe ondt med i bildet, for Den Onde er til stede, og hans virkefelt er kjent for alle. I Finnmark bekjente ikke kvinnene seksuell omgang med djevelen på slike samlinger, i motsetning til for eksempel i Skottland og i Tyskland, der rene orgier ble bekjent. I Sentral-Europa forekom også i bekjennelser at man spiste spebarn på slike samlinger. Slik sett kan man si at bekjennelsene i Finnmark hadde et noe mildere preg enn i en del andre områder av Europa. Kvinnenes bekjennelser og tortur mot kvinner Gjennom kildematerialet fra trolldomsprosessene i Finnmark kommer vi tett inn på den enkelte kvinne. Skriveren har ført nøyaktig inn i protokoll det hver enkelt har sagt, noe vi blant annet kan 15

18 se fra de mange muntlige trekkene i referatene. Vi kan gjennom bekjennelsene høre kvinnenes gjengitte stemmer og dermed få tilgang til de forestillinger vanlige folk hadde. Bekjennelsene kvinnene gav, er lange og detaljerte og formet som fortellinger. Vi får høre om djevelen og hans makt, alt sammen demonologisk tankegods som må ha blitt introdusert i lokalsamfunnene av lærde menn og så videreført på muntlig vis. Både rettslokale og kirke er arenaer der slike tanker trolig ble plukket opp og så fortalt videre. Fortellingene om djevelen var lette å lære fordi de var basert på samme strukturer som muntlig tradisjonsstoff. På tinget ble dette stoffet gjenfortalt som del av kvinnenes bekjennelser. 16 Den individuelle bekjennelsen var helt avgjørende på grunn av at trolldom var en «forbrytelse» som ikke var mulig å bevise. Så kan man spørre seg hvorfor jordnære kvinner fra Finnmark bekjente at de hadde inngått pakt med djevelen og i omskapt tilstand vært med på trollkvinnesamlinger og kollektive trolldomsoperasjoner? Slike tilståelser ble vurdert svært alvorlig av rettsapparatet. Kvinnene visste at en slik bekjennelse var det samme som å undertegne sin egen dødsdom. Likevel bekjente de det forhørerne ønsket å høre. Etter min oppfatning var det utstrakt bruk av tortur på Vardøhus som bidro til å presse fram djevlepaktbekjennelser. På samme måten som kjedeprosesser var et kvinnefenomen, var tortur noe som i Finnmark ble brukt mot kvinner. Og det var alvorlig grad av tortur som ble anvendt. To kvinner ble torturert til døde før dom var avsagt i Disse to ble slept ut og brent sammen med andre dømte trollkvinner. Tortur var ikke tillatt i Danmark-Norge på denne tida før dom var avsagt. Etter at dom var avsagt, var tortur tillatt for å få fram navn på medsammensvorne. Derfor ser man i kildematerialet at bruk av tortur etter dom er åpent ført inn i rettsreferatet, mens innførsler av tortur før dom må man lete etter. I tillegg til tortur ble andre pressmidler tatt i bruk for å bryte ned motstand og presse fram bekjennelser. Vannprøven var et slikt pressmiddel. Denne prøven ble sett på som en gudsdom. Den var i bruk under alle tre kjedeprosessene. Prosedyren bestod i å kaste den anklagede personen i sjøen med hender og føtter bundet sammen. Vann, som ble betraktet som et hellig element, ble antatt å avvise det som var ondt. Så dersom den anklagede fløt opp til overflaten, ble dette sett på som en indikasjon på skyld. Dersom den anklagede sank, ble det sett på som et tegn på uskyld. Vannprøven ledet ofte til bekjennelser. Det samme gjaldt trussel om vannprøve. De rettslige myndighetene definerte ikke vannprøven som tortur, derfor kunne dette føres åpent inn i rettsreferatet. En tredjedel av alle personer henrettet for trolldom ble utsatt for vannprøven. Alle disse fløt opp. HM Dronning Sonja og historiker Liv Helene Willumsen inne i Minnehallen på Steilneset Minnested under åpningen den 23. juni Foto: Heiko Junge, Scanpix.

19 Foto: Kenneth Halvorsen, Finnmarken. Det å være fengslet over tid var et pressmiddel i seg selv. Kvinnene ble hyppig «examineret» i løpet av fengslingstida. Det betydde gjentatte forhør, hele tida mens de visste at de neppe kom levende ut fra festningen igjen. Til slutt måtte døden fortone seg som en lettelse for disse kvinnene. Kvinnedominans, makt og rett Når kjedeprosessene på Vardøhus var en ren kvinneforfølgelse, må det forstås ut fra en demonologisk doktrine samt den mulighet embetsmenn på Vardøhus hadde til å igangsette og fortsette en trolldomsprosess. Den personlige faktor spilte dermed en betydelig rolle, da hver enkelt embetsmann hadde med seg en ideologisk ballast. En del av oppgavene kongens embetsmenn på Vardøhus hadde, var å renske riket for trollfolk. Trollfolk kunne befinne seg over alt. Angsten for trollfolk har vært formidabel, og en sterk drivkraft for å iverksette trolldomsforfølgelse. Under trolldomsforfølgelsen i Finnmark var det en klar sammenheng mellom saker ført på Vardøhus, kjedeprosesser, demonologisk tankegods, kvinnedominans blant de anklagede og et høyt antall dødsdommer. Denne koblingen bidrar til å rette søkelyset mot den makt kongens embetsmenn utøvde og den rettspraksis som foregikk i Finnmark. Det er hevet over tvil at lokal rett under kjedeprosessene i Finnmark agerte fullstendig på egen hånd når det gjaldt rettslig prosedyre og håndhevelse. En person kunne bli ført for retten og dømt samme dag. Det forelå ingen formell anklage, kun navn oppgitt av en annen anklaget person. I de fleste sakene ble ingen vitner ført, man baserte seg kun på andre anklagedes bekjennelser. Det var ingen som forsvarte de anklagede kvinnene. Tortur ble brukt ulovlig og i meget alvorlig grad. Lagtinget var ankeinstans for saker fra lokal rett. Lagmannen, som hadde sete i Steigen i Nordland, reiste nordover og holdt ting i Finnmark hvert tredje år, så det tok i de fleste tilfeller lang tid å få en sak behandlet av lagmannen. Finnmark lå langt fra København, og det tok lang tid å innhente opplysninger eller avgjørelser fra sentrale myndigheter. Ser man på når kjedeprosessene foregikk, er starten ofte koblet til innsetting av ny lensherre eller amtmann på Vardøhus. Den første kjedeprosessen begynte året etter at en lensherre av skotsk opprinnelse, John Cunningham, ble HM Dronning Sonja, historiker Liv Helene Willumsen og arkitekt Peter Zumthor under åpningen av Steilneset Minnested den 23. juni installert på Vardøhus. Det er sannsynlig at John Cunningham introduserte demonologiske ideer i Finnmark. Han deltok selv under forhør av anklagede. Den andre kjedeprosessen tok til året etter at Jørgen Friis ble innsatt som lensherre i Også han viste seg å være en ivrig heksejeger. Den tredje kjedeprosessen startet året etter at Christoffer Orning ble amtmann i Finnmark i Han utviste også stor interesse for forfølgelse av trollfolk. Det er sannsynlig at personlige ambisjoner 17

20 hos embetsmenn som kom i maktposisjon hadde betydning for starten av de tre kjedeprosessene. Mannsdominansen i rettsapparatet var absolutt. Det som møtte de kvinnene som ble fengslet for trolldom, var menn i alle ledd; lensherre, fogd, underfogd, jurymedlemmer, skriver, bøddel. I tillegg var prester også medvirkende, om enn ikke på dominerende vis. De deltok i en del saker i uformelle forhør før selve rettssaken startet. Særlig aktive var de i forhør av barna som var anklaget for trolldom. Dessuten fikk de dødsdømte kvinnene del i sakramentet før henrettelsen. Hva særpreger den historiske trollkvinne i nord? Hva slags kvinner ble anklaget for trolldom i Finnmark? Alle typer kvinner var i faresonen, ung og gammel, gift og ugift, de som var født i Finnmark og de som kom reisende dit. Det stereotype bildet av en trollkvinne som en stygg, gammel kvinne blir ikke bekreftet i materialet fra Finnmark. Heller ikke trollkvinnen som ei klok kone med ry på seg for å kunne helbrede, eller trollkvinnen som jordmor. Alle kjedeprosessene i Finnmark bestod av et tverrsnitt av vanlige kvinner. Med hensyn til etnisitet, var en del av de kvinnene som ble henrettet for trolldom i Finnmark, samiske, rundt 8 %. Men størstedelen var norske kvinner. Ser 18 man på sosial plassering, var det i den første kjeden en som var noe mer bemidlet enn de andre, men de fleste var helt vanlige kvinner. I den andre kjedeprosessen var en del av de anklagede kommet reisende nordover langs kysten og hadde fått jobb som tjenestejenter i Finnmark. Men dette var også helt vanlige kvinner med vanlige liv og med vanlige utsikter for sine liv. Dette tyder på at det var farlig å være kvinne i Finnmark dette hundreåret, man visste aldri når man fikk en trolldomsanklage mot seg. Det store antall kvinner som ble brent i små fiskevær fikk også betydning for befolkningsutviklingen. Kvinners sårbarhet og manglende reelle muligheter til å bli frikjent i en trolldomssak, karakteriserer trollkvinnen i Finnmark, samtidig som det knytter henne til sine europeiske medsøstre. Kvinnedominansen i Finnmark hadde å gjøre med kvinnesyn og ideologiske konstruksjoner, men også med den mulighet til maktutøvelse kongens embetsmenn i det ytterste nord hadde, det tankegods den enkelte embetsmann brakte med seg nordover og den nidkjærhet hver enkelt gikk til sin embetsgjerning med. Litteratur: Alver, Bente Gullveig: Mellom menneske og magter. Magi i hekseforfølgelsernes tid. Bergen, Hagen, Rune Blix: Female Witches and Sami Sorcerers in the Witch Trials of Arctic Norway. Arv, Nordic Yearbook of Folklore, lxii (2006), Næss, Hans Eyvind. Trolldomsprosessene i Norge på tallet. En retts- og sosialhistorisk undersøkelse. Oslo, Willumsen, Liv Helene: Seventeenth- Century Witchcraft Trials in Scotland and Northern Norway. Doktoravhandling, Universitetet i Edinburgh, Willumsen, Liv Helene: Trolldomsprosessene i Finnmark. Et kildeskrift. Bergen, Willumsen, Liv Helene: Trollkvinne i nord i historiske kilder og skjønnlitteratur. Tromsø Forfatteren: Liv Helene Willumsen, professor ved Institutt for historie og religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø, Breiviklia, 9037 Tromsø. Willumsen har arbeidet med trolldomsprosessene i Finnmark fra 1980-tallet av, og hun har doktorgrad i historie fra Universitetet i Edinburg om trolldomsprosessene i Skottland og Finnmark. E-post: liv.willumsen@uit.no

21 Hekseprosesser og økonomi Einar Niemi I hekseprosessenes tid på 1600-tallet var handelsfamilien Bras i Vadsø i særlig grad involvert i kampen mot heksene, over to generasjoner og vel 60 år. Saker der familien var involvert, viser at lokale økonomiske og sosiale forhold bør tillegges vekt i forståelsen av prosessene, blant annet det såkalte utredersystemet. På tinget i Vadsø i januar og februar 1652 ble hekser fra Vadsø og de nærliggende fiskeværene Andersby, Ekkerøy og Kiberg anklaget av vadsøhandelsmannen Laurids Henrikssønn Bras for å ha forvoldt et havari høsten 1651 utenfor Kiberg. Dette ble utgangspunktet for en kjedeprosess som varte i over ett år, med vel ett dusin kvinner anklaget som hekser. Hovedanklagen var at de hadde forårsaket at ei skute med Bras dyrebare fiskelast på vei til Bergen gikk ned. Skipper Jon Jonsen med mannskap og passasjerer hadde nær satt livet til; Bras selv hadde vært blant passasjerene. I den samme stormen hadde også bergensskipperen Anders Hess skip forlist ved at det ble revet av fortøyningene i Bussesund og knust i klippene under fjellet Domen, viden kjent for sine heksesabbater. Også dette forliset ble koblet til hekseaktivitet. Etter langvarige forhør på tinget og etter opphold på festningen i Vardø for «piinligen at forhøres», kom tilståelsene og forklaringene. Heksene innrømmet at de hadde medvirket til forlisene og at de også sto bak andre forlis og hatt ytterligere planer om å «forgiøre» båter og mannskap. Forklaringen heksene ga, var at handelen førte «Dyr Tiid» til området og at handelsmennene opptrådte egenmektig og undertrykkende overfor allmuen. Gunhild Amundsdatter fra Vadsø var den første som ble funnet skyldig og dømt til «Ild og Baal». Bodil Danielsdatter, også fra Vadsø, tilstod etter svært langvarige forhør og flere torturomganger og ga også en detaljert beskrivelse av trolldomskunster og pakt med djevelen, og dessuten en forklaring med brodd mot kjøpmann Bras: Han hadde nærmest forfulgt henne og hennes mann, med utskjelling og uvennskap. Bras slo tilbake i retten og reiste selv spørsmål om ikke hun burde straffes til ild og bål. Og slik ble det. Baarne Olsdatter, vadsøklokkerens kone, en av dem som ble dømt for Jon Jonsens forlis, oppga som motiv at hun ville ramme Laurids Bras fordi han ikke ville utrede svogeren hennes, fiskeren Anders Jensen. Beritt, Lille Ivers kone på Ekkerøy, innrømmet også at hun hadde vært med på å «forgiøre» Jon Johnsens skip fordi Bras hadde nektet familien utredning om høsten før han «afseiglede», dvs. før den planlagte reisen til Bergen. Også andre av de anklagede heksene oppga at de hadde vært «vreed» på Bras på grunn av hans behandling av vanlige folk i området. Forskningsretninger I rettsreferatene i denne kjedeprosessen er det mange sider ved trolldomsutøvelsen som viser at heksepsykosen i Finnmark var en del av den europeiske hekseforfølgelsen, som den demonologiske forståelsen, djevelpakten, forhørsmetodene og domspremissene. Samtidig viser saken at hekseforfølgelsen også må ses i lokalt og regionalt sosialt og økonomisk perspektiv. Og da er vi inne på de ulike forskningshistoriske tradisjonene i studiet av trolldomsprosessene på tallet, som er det klassiske århundre for prosessene. 19