KULTURHISTORISK STEDSANALYSE ANDEBU SENTRUM

Transkript

1 ANDEBU KOMMUNE KULTURHISTORISK STEDSANALYSE ANDEBU SENTRUM Stien til Skør. Lanternen med årstallsfløy på Andebu herredshus. Klasserommet på Gulli.

2 Innholdsfortegnelse Mandat Formål Overordnede mål og føringer Beskrivelse Definisjoner Hvordan ble Andebu sentrum til? En mulig fortelling om Andebu Et kort riss av lokalhistorien knyttet til utviklingen av Andebu sentrum De eldste tider Lokal byggeskikk som kilde til kunnskap Oppgangstider og nye impulser Lokalt selvstyre Nye næringer Utveksling av informasjon Økt behov for skolegang Utflytting Nye møtesteder Nær fortid Vurdering En rivningssak til ettertanke! Er bolighusene i ferd med å miste sin rolle som en av våre viktigste kulturminnetyper? Anbefaling Liste over viktige kulturminner i og rundt Andebu sentrum: Tekst: Virksomhetsleder kultur Beate Apall-Olsen. Bilder: Virksomhetsleder kultur Beate Apall-Olsen og Andebu kommune om ikke annet er oppgitt. Tidspunkt: høst Teksten bygger på norsk kulturhistorie generelt og Andebu bygdebok og Andebu sparebanks jubileumsbok «Banken hime» spesielt. Det er også foretatt en rekke intervjuer med lokale ressurspersoner. 1

3 VI SKAPER STATDIG NYE KULTURMINNER. INNBYGGERENE I ANDEBU MÅ SELV BESTEMME HVILKE SPOR OG FORTELLINGER SOM ER VIKTIGE FOR DERES IDENTITET. Kongesteinen i Andebuparken. Lokal naturstein satt opp Andebu herredshus. Sete for Andebu kommunestyre fra ? Foto: mars

4 1. Mandat Den kulturhistoriske stedsanalysen er en av opprinnelig fem analyser som sammen skal danne den faglige basisen for utarbeiding av Sentrumsplan Andebu Under arbeidets gang har det vist seg formålstjenlig også å utarbeide en rapport om temaene «Sted og identitet», da disse i mange tilfeller legger noen felles premisser for de øvrige faganalysene. Materialet inngår i Andebu kommunes Kunnskapsgrunnlag, og er ment som en informasjonsbase som skal revideres og suppleres når ny viten foreligger. Analysene skal kartlegge utfordringsbildet og komme med faglige vurderinger og anbefalinger for utforming av «Sentrumsplan Andebu 2026». Planen skal inneholde målsettinger, strategier for å nå dem og handlingsprogram med konkrete tiltak for videreutvikling av Andebu sentrum. De aktuelle analysene omhandler forhold knyttet til : Torg og uterom Grønn og landlig struktur Kulturhistorisk steds analyse (DIVE) Transport -analyse Handelsservice og næringsanalyse Bolig og befolknings analyse Sted og identitet Arbeidet er forankret i følgende overordnede dokumenter gjeldende for Andebu kommune: Planstrategi for kommuneplan Planprogram for kommuneplan Planprogram for Sentrumsplan for Andebu Kunnskapsdokumentet Rapportene presenteres fortløpende høsten 2014, mens endelig «Sentrumsplan Andebu 2026» vedtas politisk våren Formål Rapportens formål er å identifisere kulturhistoriske kvaliteter i sentrumsområdet som kan fungere som identitetsmarkører og dermed utnyttes som ressurser i videreutvikling av Andebu sentrum. Målet er å skape forståelse for det verdigrunnlaget som kulturminnevern og stedsutvikling hviler på. Som nevnt i den innledende rapporten om stedskvaliteter og identitet, må en beskrivelse av forhold i Andebu sentrum sees i sammenheng med områdene rundt. Tettstedet Andebu regner her som dagens handelssentrum samt områdene rundt Askjemfeltet, Gravdal, Moland, Døvle, Kjærås, Gulli og åssidene rundt Askjemvannet. Det er flere grunner til at man har valgt en så vidt vid avgrensing. De viktigste aspektene er knyttet til den forestående Kommunereformen. Om Andebu slås sammen med nabokommunene, vil både de politiske og de administrative funksjonene sentraliseres, mest sannsynlig til Sandefjord sentrum. Det betyr at Andebu 3

5 sentrum vil miste mange av de funksjonene som i dag preger stedet. For å opprettholde tettstedsfunksjonen, må man ringe inn og knytte øvrige fellesfunksjoner tettere sammen. Det innebærer at ikke bare handel og service, men at også aktivitetsarenaene i området i større grad enn i dag må være med å konstituere et fremtidig tettsted. Her spiller kunst- og kulturtilbudene er avgjørende rolle. Denne rapporten tar særlig for seg de kulturhistoriske aspektene ved lokalsamfunnet og hvordan disse kan bidra til å synliggjøre kvaliteter rundt sentrum. Av andre stedstypiske goder er aktiviteter knyttet til friluftsliv særlig viktig. Det gjelder særlig bade- og rekreasjonsområdene rundt Askjemvannet og friluftsområder rundt Vetan, Skør og Kjørkåsen samt kulturlandskapsområdene ved Møyland, Gulli og Kjæråsgrenda. Videre park- og lekeområder i sentrum og de kulturrelaterte tilbudene som bibliotek, idrettsanlegg, skaterampe, ungdomsklubb og ikke minst frivillighetssentral representerer. I tillegg har Andebu sentrum er stor ressurs i Stiftelsen Signos livsbejaende virke i sentrum gjennom deres tydelige satsing på kunst i offentlig rom. Det gjelder både de fargerike utstillinger i egen kafelokaler og de profesjonelt utførte skulpturer på grøntarealene i sentrum. Det aller viktigste virkemiddelet til et fortsatt livskraftig sentrum er selvsagt fortetting av boliger i og rundt dagens tettsted. Faktum er nok at fremtidige, offentlige bidrag til drift av Andesamfunnet vil bli kanalisert via bystyret i Sandefjord. I en storkommune vil Andebu konkurrere med andre bygdesentra om ressurser, og tettstedet må derfor fremstå som både livskraftig og samarbeidsvillig for å sikre en fortsatt positiv utvikling lokalt. Formålet med denne Kulturhistorisk stedsanalyse er å synliggjøre viktige verdier i den lokale kulturarven. Husk da at det å arve betyr å overta noe verdifullt, noe som forplikter. Det du arver kan dermed også være av nyere dato. Forhåpentligvis vil økt kunnskap gi lokalbefolkningen større interesse for kulturminnene lokalt, slik at både privatpersoner og fagmiljøer bedre kan utnytte dem som ressurser i en fremtidig, bærekraftig utvikling av tettstedet Andebu. 3 Overordnede mål og føringer. Rapporten er basert på følgende overordnede føringer fra stat, fylke og kommune: 1 St.meld. nr. 16 ( ) Leve med kulturminner verdier som skal tas vare på og brukes. I «Leve med kulturminner» presenterer regjeringen en handlingsplan for kulturminnepolitikken fram mot Målet med tiltakene i handlingsplanen er å stoppe forfallet og tapet av verdifulle kulturminner. Regjeringen vil at kulturminnene skal bevares som verdifulle ressurser og være med på å skape verdier i levende lokalsamfunn. Meldingen er utarbeidet med bakgrunn i kulturminneutvalgets utredning, NOU 2002: 1, «Fortid former framtid Kulturminner og kulturmiljøer kilder til opplevelse, utvikling og verdiskapning.» 2 Strategisk kulturplan Vestfold fylkeskommune «Fortellinger om fortiden skapes i vår egen tid.» «Den regionale kulturarven ivaretas best om den representerer noe viktig og gjenkjennbart for folk. Det betinger at folke får kjennskap til og kunnskap om kulturminnene. De gode historiene må fortelles, da gleden ved å dele kunnskap er en energikilde. Fungere dette er det den beste form for kulturvern.» Delmål 1 : Bruke kulturarven til å berike byer og tettsteder. Delmål 2 : Dele kunnskap og kompetanse. 3 Kommuneplan Andebu kommune. 4

6 Andebu kommunes visjon er «Det gode liv i hjertet av Vestfold.» For å innfri dette ønsket har kommunen satt opp åtte satsningsområder. Vern og videreutvikling av lokalt kulturminnevern inngår i samtlige satsningsområder, og aktuelle føringer, mål og veivalg for fagområdet er angitt nedenfor. Overordnede føringer Kommunen er en pådriver i helhetlig, framtidsrettet og bærekraftig samfunnsutvikling. Kommunen ivaretar miljø, natur og kulturressurser gjennom bærekraftig arealplanlegging og energiforbruk. Satsningsområde: Boattraktivitet Mål : Tilrettelegge for tilgang på varierte og attraktive boliger og kulturelle verdier, i alle livets faser. Veivalg: Utarbeide en områdeplan for å utvikle og styrke Andebu sentrum. Satsningsområde: Besøksattraktivitet Mål : Stimulere innbyggerne til økt bruk av handel og aktivitetstilbud i egen kommune. Skape grunnlag for sysselsetting og bosetting gjennom å tiltrekke oss besøkende og kunder fra andre steder. Veivalg: Sikre kulturminner, kulturmiljø og arenaer/møteplasser for opplevelser og aktiviteter. Satsningsområde: Befolkningsutvikling og boligforhold Mål : Fram til 2016 skal det legges til rette for årlig befolkningsvekst på 1,5%. Veivalg: Ha god adkomst til friluftsliv og tilrettelegge for opplevelser i natur og kulturmiljøer. Samarbeide med lag og foreninger om kultur- og fritidstilbud. Satsningsområde: Arbeid og inntekt Mål : Lavere arbeidsledighet enn gjennomsnittet i Vestfold, spesielt i aldersgruppen år. Veivalg: Se på lokal natur og kultur som en ressurs for næringsutvikling. Satsningsområde: Helse, omsorg og velferd Mål : Tilbud og tjenester skal utvikles i tråd med samfunnskrav. Veivalg: Samarbeide tverrsektorielt. Satsningsområde: Oppvekst og kultur Mål : Vi skal legge til rette for livslang læring og samhandle om å gi barn en robust og lærende oppvekst. Vi skal bevare lokale kulturminner og styrke befolkningens tilhørighet til lokalsamfunnet. Veivalg: Tilrettelegge for uformelle, sosiale møteplasser med tilgjengelighet for alle. Ha et variert og aktivt kulturliv. Sikre kulturmiljø og kulturminner. Satsningsområde: Areal, ytre miljø og sikkerhet Mål : Vi skal fremstå som en grønn kommune, med bærekraftig miljø- og klimautvikling. Alle skal ha muligheter til friluftsliv og rekreasjon. Veivalg: Sikre og opprettholde bestående kulturlandskap. 5

7 4 Beskrivelse 4.1 Definisjoner For å lette forståelsen av budskapet i «Kulturhistorisk stedsanalyse» er det nyttig med noen enkel definisjoner. Med begrepet kulturhistorie menes kort fortalt fortellingene om de spor som menneskenes virksomhet har lagt igjen i et gitt område. Sporene kalles kulturminner og fungerer som «gule lapper» som minner lokalbefolkningen og tilreisende om hvordan liv og levnet har artet seg på nettopp det aktuelle stedet. Kulturminneloven definerer kulturminner som «alle spor etter menneskelig aktivitet». Dvs. spor uavhengig av alder, funksjon og tilstand. Kort sagt alt vi omgir oss med som finnes fordi en eller flere personer har holdt på med noe nettopp her. SPOR! Vikingenes tradisjon med å risse kjærlighetserklæringer inn i et stykke tre, er ikke død! De «tingene» vi forbinder med begrepet kulturminner er gjerne dominerende, fysisk konstruksjoner som kirker og gravhauger, gamle broer eller damanlegg. Men, kulturminner er også de små, unnselige sporene som en sti eller et styvtre med underlig kappa greiner fordi bladene skulle høstes til vinterfor. Til kulturminnene hører også de ikke-materielle sporene som stedsnavn og tradisjoner. Disse er enda mer utsatt enn de fysiske kulturminnene fordi de bare kan overleve om bruken av dem blir holdt i hevd. Det handler om spor som vitnesbyrd om lokal skikk og bruk. Om hvordan innbyggerne har forvaltet naturressursene på stedet, hvordan bomiljøene er blitt utformet, om våre sosiale nettverk og lokalbefolkningens samhandling med byene og bygdene omkring. Hele poenget med å ta vare på sporene, er å sikre tilgang til vår egen historie. Vår egen historie i tid og rom. Det vil si ikke bare alt «fra gamledager», fra en fjern fortid, men like mye vår nære historie. Begrepet «i manns minne» er nærmest falt ut av vokabularet. Vår hukommelse blir stadig sløvere. Årsaken er kanskje den som en sorgmunter person så treffende uttrykte det : «Kan vi oppbevare hukommelsen et annet sted enn i hode hvor vi hele tiden må bære på den, så gjør vi det!» Vi tenker altså at bare vi får lagt dokumentasjonen inn på data, i en elektronisk sky, kan vi lene oss tilbake og si at «nå er det tatt hånd om en gang for alle!» Så enkelt er det dessverre ikke. Plikten til å ta vare på kulturarven er tungt forankret i lovverket og offentlige faginstanser. Fredede kulturminner, dvs. de av nasjonal betydning, og de som er eldre enn reformasjonen (1537) forvaltes jfr. Kulturminneloven av Riksantikvaren og fylkeskommunen. Kulturminner fra nyere tid (etter1537) med primært lokal verdi, må lokalbefolkningen selv ta vare på gjennom politiske vedtak gjort i medhold av Plan- og bygningsloven. Andebu kommune har til nå ikke benyttet muligheten til slikt formelt, lokalt vern av egen kulturarv. 6

8 Mangler formelt vern, høst Gulli skole 1892, Andebu herredshus 1926, begge med sidebygninger. Begge anlegg er tegnet av arkitekt H.Børve ( ),i sin tid en av landet fremste arkitekter. Han har bl.a. tegnet deler av Hjertnespromenaden, Porsgrunn rådhus og Dalen hotel i Telemark. I Andebu kommune er ingen kulturminner fra nyere tid, dvs. fra tiden etter reformasjonen i 1537, formelt vernet. Verken større offentlige bygg, eller eiendommer som forteller om dagliglivet i en typisk skogsbygd i indre Vestfold. Dermed signaliseres det at vern av den lokale kulturarven ikke er viktig for det offentlige, og i praksis dermed overlatt til private. Mangler formelt vern, høst Ansgarhagen, ca 1900, Store Dal ca Ingen av de viktigste uthusene er bevart. I Andebu er det de frivillige som har tatt hånd om den lokale kulturarven. Andebu Fortidslag har med sin innsats både på Gulli, Store Dal og overfor det tidligere Fylkesmuseet sørget for at viktige, lokale kulturminner er holdt i hevde. For å finne gode eksempler på den skiftende, lokale byggeskikken er det imidlertid private eiendommer man må oppsøke. I Andebu 7

9 sentrum finnes gode eksempler på Møylandgården, Telefonsentralen, lensmannsgården og Doktorhuset. Alle strategisk plasser godt synlige ved hovedveiene inn til sentrum. Begge fotoene tatt sept Den tidligere telefonsentralen i Andebu er fint satt i stand og viser typiske trekk fra Sveitserstilen på slutten av 1800-tallet. Utforming av nye uthus er inspirerte av stilelementene på hovedhuset. Merk også «klossen» bak med e-verkets tekniske installasjoner og tidstypisk flatt tak fra ca Doktorhuset i original funkisstil. Angivelig tegnet 1934 av ark.a.arneberg som også tegnet Oslo rådhus. 8

10 I rapportens pkt. 1 Formål nyttes også ordet identitetsmarkør. Med dette begrepet forstås her elementer som er så tydelige i folks bevissthet, at de på en avgjørende måte er med på å forme den enkelte innbyggers oppfatning av omgivelsene og ens egen plass i nettopp dette lokalmiljøet. Typiske eksempler kan være bruk av dialektformer eller det å jobbe på en lokal hjørnesteinsbedrift. Et annet eksempel som mange har erfaring med, er endret bruk av eldre bygninger. Et eksempel kan være et lokalt foreningslokale som har vært fellesarena, gjerne for flere generasjoner, for folk som er vokst opp i gitt området. Dersom forhold rundt en slik markør endres, vil det ofte oppfattes som et inngrep i den enkeltes syn på seg selv i forhold til det aktuelle stedet. Minner om aktiviteter og hendelser dukker opp og må plutselig relateres til helt nye forhold. Vesteråt,mars 2014 Kommunalt eid boligeiendom i Jugendstil ved innkjøringen til Andebu sentrum. Anlegget har hatt mange funksjoner bl.a. bolig for ordfører og banksjef, barnehage og ungdomsklubb. Husene på Vesteråt er betydelig identitetmarkør for mange unge rundt sentrum. Et annet tidsaktuelt eksempel er nedlegging av lokale småskoler hvor bygningene gjøres om til f.eks. ferieboliger for byfolk eller flyktningemottak. Endringene kan være meget positiv for samfunnet som helhet, men gjør likevel at den enkelte, som har et nært forhold til institusjonen, nå må stoppe opp og revurdere sin relasjon ikke bare til det aktuelle stedet, men også til sine minner som ble skap nettopp der. Vi har alle våre favorittsteder og forbausende mange av dem er felles. Ofte er vi ikke klar over hvor vi hører hjemme før vi møter nye og annerledes steder. Men, som trubaduren Louis Jacoby så treffende sier det i en vise : «Alle kommer hjemma fra». Dvs. at de erfaringene vi gjør tidlig i livet i stor grad er med på å forme oss som mennesker. Også stedene og aktivitetene vi har vært med på, er en del av denne arven. De som forvalter eiendommer av denne typen har dermed et stort ansvar fordi stedene er knyttet til så mange menneskers livserfaring. Stedene fungerer som referansegrunnlag når folk leter etter sine egne røtter og identitet. Jo større endringer et lokalsamfunn utsettes for, desto viktigere synes kulturarven å være som identitetsmarkør og mental «livbøye» for dem som har nær tilknytning til stedet. Ungt par på spasertur i Andebu sentrum, aug Identitet og tilhørighet skapes like gjerne gjennom hverdagslige hendelser som store arrangementer. 9

11 4.2 Hvordan ble Andebu sentrum til? I SSBs statistikk omtales Andebu som et tettstedet, men de geografiske grensene er ikke klart definert. For å avgrense området for den kulturhistoriske analysen er det derfor naturlig å gå ut og undersøke omgivelsene og se hvilke strukturer som fører inn og ut av dagens handelssentrum. Vi søker da etter spor på menneskelig aktivitet. Inspirert av DIVE-metoden begynner man med de eldste sporene og legger tidslag på tidslag for å avdekke hva som faktisk finnes bevart til i dag. Andebu sentrum sett fra vest, okt. 2008, foto: Arild Tangerud Bildet er tatt fra toppen av Skør, en av de fire høydene som omkranser bygdesenteret. Til høyre i bildet sees en av Møylandgårdene, i bakgrunnen Askjemfeltet og i midten handelssentrum med Andebu varesenter, Sentrumsbygget og den første av de nye boligblokkene. Området rundt ospetreet midt i bildet bak boligblokka, er Andebu kommunes 1000-års sted. Det er ikke mulig å skrive noen «skapelsesberetning» for tettstedet Andebu, men vi vet i alle fall at det er oppstått fordi mange har sett det som formålstjenlig å møtes nettopp her. Når vi tar de historiske brillene på, oppdager vi imidlertid at Andebu ser ut til å ha en litt annen historie enn de tradisjonelle byene i nærområdet. 4.3 En mulig fortelling om Andebu. Til alle tider har mennesker med ulike ressurser møttes for å bytte varer og tjenester. De eldste bydannelsene var ofte et resultat av slike møter mellom kyst- og innlandskultur. Miljøer, som pga av ulikt ressursgrunnlag produserte ulike varer, måtte handle for å kunne unne seg en mer variert husholdning enn det lokal sjølberging kunne by. De første byene var derfor såkalte selvgrodde tettsteder. Oftest ved munningen av en elv eller et område egnet som markedsplass, gjerne vinterstid. Stedet ble til en by ved at behovet for omlasting av varer og folk skapte nye krav som overnatting og bespisning. Nye bransjer oppstod ved at mellommenn av alle slag benyttet sjansen til å tilby tjenester som lettet handelsfolkenes 10

12 virke. Med stadig større omsetning, ble det behov for reguleringer og lovfesting av folks plikter og rettigheter. Byene fikk privilegier som i mange tilfeller utarmet bygdene. Dette skapte statusskiller som preger bygde- Norge og Andebu den dag i dag. Dagens kommunesenter i Andebu er imidlertid ikke et slikt tradisjonelt, naturgitt møtested for omsetning av varer. Det er ingen store elver som møte her, så vidt vites ingen markedsplass, her er hverken jernbanestasjon eller dampskipskai, ikke engang et gammelt veikryss. Likevel er det et tettsted her. Hvorfor? Fordi noen har villet lage et sentrum nettopp her. Gang og igjen har driftige personer og institusjoner vedtatt at her skal det være et møtested for omsetning av varer og tjenester. Andebu sentrum ser altså ut til ikke å være et selvgrodd sted, men et slags «vedtaks-sted». Det kommer frem når man ser nærmere på lokalhistoriske dokumenter, på naturgrunnlaget og på kulturminnene som er bevart til vår tid. Det er på det rene at dannelsen av et samlingspunkt ved dagens sentrum var attraktivt fordi det fra naturens side var gode muligheter for livberging i området og med bosetting fulgte etablering av administrative institusjoner og handel. 4.4 Et kort riss av lokalhistorien knyttet til utviklingen av Andebu sentrum. Ut fra det materialet som har vært tilgjengelig for rapporten, kan de kulturhistoriske sporene som i vesentlig grad har bidratt til dannelse av et sentrum i Andebu knyttes til følgende tema: naturgrunnlag, landbruksvirksomhet, kirke- og embedsmannsmakt, administrasjon, bank, skole, post og telegraf samt handel og kultur. Alt basert på befolkningens evne til å utnytte lokale ressurser og slik sikre seg både utkomme og bolig. Vi skal i det følgende se nærmere på historiske trekk i Andebu-traktene generelt og området rundt Møyland og Andebu prestegård spesielt ettersom disse gårdene dekker svært mye av det arealet som i dag utgjør Andebu sentrum. På slutten av kapittelet finnes en liste over typiske kulturminner i sentrumsområdet som oppfattes som identitetsmarkører. Disse er våre viktigste kilder til lokalhistorien, og bør enten tas vare på som faktiske objekter eller dokumenteres og omtales i informasjonsmateriell i og om sentrum. Mye stoff bør også innarbeides i den lokale utgaven av Den kulturelle skolesekken slik at alle barna i området får en felles innføring i hjemstedets lange historie. Denne Kulturhistoriske stedsanalysen av Andebu sentrum vil sammen med de øvrige fire fagrapportene inngå i Kunnskapsdokumentet for Andebu kommune og dermed kunne justeres når det foreligger mer detaljerte opplysninger på fagområdet De eldste tider Godt jordsmonn, brukbart klima, tilgang på vann og solrike arealer ga gode forhold for tradisjonelt bosetting i Andebuområdet. Rike skoger, bekker og fremkommelig terreng gjorde det mulig å utnytte de lokale naturressursene. Jakt og landbruk har vært drevet på tradisjonelt vis. Kildene er få. De eldste dokumentene skriver seg fra først på 1300-tallet. Men, det er gjort arkeologiske funn som sammen med stedsnavn vitner om langt eldre bosetting i området. Funnene er beskjedne i Vestfoldsammenheng, men viser like fullt tydelige spor av samfunnsdannelse også i disse indre områdene. De aller tidligste historiske periodene er gitt navn etter hvilket materiale som var mest fremtredende i fremstilling av redskaper. Jfr. Bygdeboka bind 1 er det gjort 19 funn i Andebuområdet av redskaper fra yngre steinalder, dvs. ca før Kristus. Det dreier seg om såkalte løsfunn av økser av ulike slag. Fra neste periode Bronsealderen (ca f. Kr.), er det nær Andebu sentrum kun registrert to røyser begge på gården Askjems 11

13 grunn. Det indikerer at det dyre, importerte bronsemetallet ikke har vært særlig nyttet i vårt område. Riksantikvarens dataarkiver beretter også om funn på høyden Vetan fra dette tidsrommet. «På kollens høyeste punkt ligger to gravrøyser fra bronsealder eller jernalder. De er begge svært utrast». Den ene rund, 7 meter i diameter og 1 meter høy. Den andre omkring 2 meter i diameter og 0,2 meter høy. Vi vet også at slike høyder fungerte som varder med vakthold helt fram til Fra eldre jernalder ( 500 f. Kr e. Kr.) er det kun gjort funn i søndre del av kommunen, mens vi har mange spor de neste 500 årene, altså fra yngre jernalder, bl.a. et veifar på Kjørkåsen. De virkelig tydelige sporene etter bosetting i Andebuområdet kommer først med bygdeborgene, antagelig anlagt ca 500 år etter Kristi fødsel. En slik ligger på Ulspipa rett sydvest for Andebu sentrum. Denne perioden kalles Folkevandringstiden (ca e. Kr.). Dette var tider med mye ufred og store folkegrupper på flukt. Ikke ulikt slik vi ser det i store deler av verden i dag. Deretter følger de mer kjente periodene med vikingtid frem til kristningen av Norge rundt år Fra denne perioden finnes ennå en rekke gravhauger og hele 17 ulike hauger er registrert i hovedsognet. Mange av dem på gården Møylands grunn, dvs. midt i det området som i dag regnes som sentrum i Andebu. En tydelig forekomst ligger som grøntareal til Andebu ungdomsskole. Som sagt er det lite konkret vi vet om livet på stedet som skapte disse eldste kulturminnene, men de ligger der som ubestridte bevis på at det har bodd folk her i minst 5000 år. De var her lenge før oss, og vi skylder dem og kommende generasjoner å ta vare på bevisene. Automatisk fredet gravhaug, juli Del av grøntområdet ved Andebu ungdomsskole. Så lenge et gravminne ikke skade, kan det fint brukes som rekreasjons - områder i nærmiljøet! Mange kulturminner inngår som en del av hverdagen uten at vi vet så mye om stedets egentlige historie. Slike arkeologiske forekomster er automatisk fredet jfr. Lov om kulturminner og kalles fornminner. Alle funn av gjenstander fra tiden før reformasjonen i 1537, inngår i denne kategorien. Det betyr at også nye funn er fredet og skal leveres inn til Universitets oldsakssamling i Oslo. Det er forbudt å foreta inngrep i og ved fornminnene. All forvaltning tilligger Riksantikvaren og eventuelt skadeverk reguleres av straffeloven. Den andre viktige kilden til kunnskap om lokalhistorien er de ikke-materielle kulturminnene bl.a. gårdsnavnene. I eldre tid som i dag er det slekts- og stedsnavn som er viktigste kilde til å vise hvor folk kommer fra. Det å ha et sted å knytte sin herkomst til gir identitet og tilhørighet til et vidt fellesskap I tider uten kart og veiskilt var det nettopp gårdsnavnet som skulle få den besøkende til å skjønne at han var kommet frem til rett sted. De aller eldste stedsnavnene er derfor rene 12

14 naturnavn. Fra området rundt Andebu sentrum kjenner vi navn som Berg, Stein, Åsen, Nes, m.fl. Sammensatte stedsnavn som Møyland regnes for adskillig yngre, (ca år e.kr. ) dvs. godt inn i vikingtiden. Jfr. T. Ryghs Norske gaardnavne, skal ordet møy komme fra betegnelsen for ugift kvinne, mens siste stavelsen land betegner et rydda jordstykke som lå under en annen, eldre gård. Den første Møylandgården kan dermed ha vært eid av en ugift kvinne som fikk eiendommen etter skifte på en større gård. Dermed kan navnet som brukes ennå i dag si noe om stedets lange historie. Kanskje stadfester det utsagnet om at kvinnene hadde en langt friere stilling i vikingtiden, enn det den kristne tradisjonen tillot de neste årene da all makt og myndighet var forbeholdt menn! Stedsnavnet Andebu har man ingen sikker tolkning av. Første innskytelse er å tenke at navnet har med kvinnenavnet Ane eller fuglen and, å gjøre. Det medfører visstnok ikke riktighet. I følge leksikon er det mest sannsynlig at første stavelse er avledet av en norrøn betegnelse på en forstue, altså en bygningstype. Når dette kobles til ordet bu, som er ensbetydende med bustad, så gir stedsnavnet en tydelig hint om at det har vært fast bosetting i området alt i førkristen tid. Siden er navnet knyttet til prestegården og kirken. Møylandtraet, august Gårdsnavnet Møyland vitner om at området var bebodd i Vikingtida. Møylandtraet er den eldste veien i sentrum og i tidligere tider selve hovedveien i Andebuområdet. Den smale, gruslagte bygdeveien smyger seg ennå på alderdommelig vis mykt gjennom landskapet. Mange minnes både Prøysen og M. Skjelbreds ord ved synet av slike grusveier med blomster og markjordbær! Viktige lokale kulturminner er : Gravrøyser, bygdeborgen på Ulspipa, varden på Vetan, stedsnavn, gamle veifar. 13

15 4.4.2 Kristendom og embetsmakt. Andebu kirke, sett fra nordøst nær Andebu prestegård. Steinkirke fra 1100-tallet. Som alle kristne kirker ligger den orientert øst-vest. Dvs. med den verdslige inngangen i vest og det hellige sakristiet og alteret mot øst for å møte soloppgangen som er selve symbolet på Kristi komme. Kirkebygget minner om en festning og de store vinduene i sydveggen ble satt inn først på slutten av 1600-tallet. Det enslige vinduet på nordveggen, som var mørkemaktenes himmelretning, kom først i Andebu kirke var nærmest en ruin på 1600-tallet og har siden vært gjenstand for omfattende restaureringer. Den tredje og viktigste kilden til kunnskap om den lokal historien er selvsagt skriftlige kilder. De kommer i all hovedsak med innføringen av kristendommen. I Norge regnes den kristne middelalderen som tiden mellom år 1000 og frem til 1600-tallet da naturvitenskapen flyttet makthavernes bevisreferanse fra bibelen til erfaringsbasert og etterprøvbar kunnskap. Andebu kirke ble bygget på 1100-tallet etter forordning fra den katolske kirkes overhode. Kirken representerte øvrigheten og trengte inntekter. Som verktøy for skattlegging av eiendom lot biskop Eystein i Oslo rundt 1390 utarbeide en skriftlig oversikt over all eiendom på Østlandet. Her er også eiendommene i Andebu skrevet inn. Av fysiske kulturminner fra denne tiden er kun de tre middelalderkirkene bevart. Fra sogneprest P.Crøgers nøyaktige nedtegnelser vet vi at det ennå i 1770 stod et stort loft i tre etasjer fra 1200-tallet på Herre- Skjelbred, i Høyjord, men at dette ble «solgt for en Bagatelle» og revet. At også de øvrige prestene i Andebu var pliktoppfyllende har vi faktisk bevis for ved at sognet har landets eldste kirkebok, påbegynt i Fra dette området har vi også bevart den såkalte Ruelsrød-bibelen, trykket i København i Denne gården hadde et godt vannfall som ga verdifulle inntekter og økonomisk overskudd til kjøp av egen bibel. Andebu har Norges eldste kirkebok, påbegynt i Foto: Wikipedia 14

16 Kirkens menn fungerte i tillegg til sin viktige oppgave som sjelesørgere, også bl.a. som pengeutlånere. Bønder som ikke kunne betale tilbake i tide, fikk sin eiendom konfiskert. I tillegg mottok kirken tiende og etterhvert betydelig landareal som betaling for forsorg av eldre og pleietrengende. Likedan ble det krevd betaling for begravelser og om det skulle leses forbønn for å sikre en død slektning rask gang gjennom skjærsilden til evig frelse. Ritualene ble messet frem på latin! Andebu kirke Detalj fra gravplate i støpejern over Peder Crøger, prest i Andebu Platen har inskripsjoner på latin og markerer slutten av tradisjonen med liggende gravminner. En skikk tilpasset storfolkenes rett til å gravlegges under kirkegulvet. Kirkerommet ble snart for lite og selv rikfolk måtte begraves ute på kirkegården, da helst mot øst og syd, dvs. i retning mot Jerusalem. Nye skikker resulterte i nye, stående gravmonumenter. En tradisjon som først ut på 1800-tallet også ble allmuen til del. Merk: Timeglasset, dødninghodet og kryssede knokler, symbolene for «Momento Mori»: Husk, du skal dø! Akantusbladene (opprinnelig en ugressplante fra Middelhavslandene) er inspirasjonskilden til de svungne c-formene i rosemalingen fra 1700-tall. Medaljongen ned til høyres viser en av apostlene. Småkårsfolk som tapte hele eller parter av sin eiendom til kirken eller embedsmenn kunne ofte bli boende på bruket, men da som leilending med pliktarbeid for den nye jordeieren. Eiendomsstrukturen ble på denne måten svært komplisert, og de fleste eiendommer var som Møyland delt i en rekke parter som ble omsatt uavhengig av hverandre. Dette begrenset brukernes mulighet til å rå over «egen gård». Det er mange beretninger i bygdeboka om bygninger som ved taksering er både «brustfeldige og forråtnede» og hvor behovet for reparasjoner var langt større enn skyldneren maktet å fremskaffe og dermed måtte gå fra gård og grunn. Slik økte de større landeierne sine inntekter på bekostning av fattigfolk som i stadig stigende grad måtte rydde nytt land for seg og sine i åssidene og i mindre fruktbare områder. Gårdsnavn som ender på rud og rød har gjerne navn etter slike nyrydda teiger. Etter den forferdelige Svartedauden 1349 lå imidlertid flere gode gårder øde, og dette ga nye muligheter for dem som var igjen. Det tok likevel lang tid før landet igjen var på fote. Befolkningen i Andebu, som ved midten av 1300-tallet er blitt vurdert til bare 600 personer, var i år 1700, altså 400 år senere økt til ca Befolkningsveksten i disse områdene var altså i gjennomsnitt kun en person i året. Livet bestod i å opprettholde fastlagte mønstre og for de aller fleste var hverdagen mer preget av plikter enn rettigheter. Rettigheter var stadig forbehold de få med privilegier. Mot slutten av middelalderen var kirken den største jordeieren i Norge. En eiendomsmasse som ved reformasjonen i 1537 ble 15

17 overført til Kongen og deretter igjen fordelt til personer i kongens tjeneste. Kirken tapte sine inntekter og dermed mye av sin makt. De fleste kirkene forfalt og også Andebu prestegård omtales som «ringe» mht egne inntekter. Det ble oppnevnt lensmenn som stod for den utøvende delen av kongemakten lokalt. I bygdeboka skriver Gallis at «Fram til ca 1685 hadde Andebu hovedsogn lensmann sammen med Stokke og Nøtterøy.» Samarbeid over «kommunegrensene» er altså ikke av ny dato. Vi hører også om andre problemstillinger som er aktuelle i dag i det allmuen på tinget i Andebu i 1723 gikk sammen om å betale for en vekter «for at holde Bygden ren for fremmede omstrippende Betlere og Landstrygere.» Datidens måte å håndtere tiggerproblematikken på. Slik kan lokalhistorien gi informasjon om at den situasjonen som i dag preger romanifolket og flyktninger i Norge for bare få generasjoner siden gjaldt egen landsmenn. Fordelen for Norge var jo at Amerika stod åpent og tok imot da Norge og Andebusokningene trengte nye områder å slå seg ned i når forholdene hjemme ble for kummerlige og ressursene ikke strakk til for alle. Med innføringen av oppgangssaga på 1500-tallet, fulgte bedre tider fordi det ble mulig å omsette trevirke fra de frodige skogsområdene i Andebu. Saga var enkel å bygge og ga langt bedre utnyttelse av tømmeret, enn når en telja bordene for hånd. En oppgangssag hadde kun ett vertikalt sagblad. Dette beveget seg opp og ned ved hjelp av en veivaksel som ble drevet av et overvannshjul. Denne tekniske nyvinningen revolusjonerte sagbruksdriften, og var typisk for tiden etter reformasjonen da naturvitenskapen vant fram på bekostning av fasttømrede religiøse forestillinger. Sagbruksvirksomheten ble imidlertid raskt regulert og skattlagt. Som for håndverkets del utstedte kongen privilegier til borgerne i byene. Det hindret utvikling på bygdene som så mange ganger siden, først og fremst ble leverandører av råvarer. Et typisk eksempel er kjøpmann Anders Madsen i Tønsberg som ved hjelp av kongelige privilegier rundt 1650 eide hele 1/5 av all jord og skog i Andebu kommune. Kanskje ikke så ulikt dagens situasjon med Treschow som dominerende eieren innenfor skogbruket? Andebuområdet synes alltid å ha vært sterkt dominert av myndighetsutøvelse utenfra. Det gjør kanskje at innbyggerne i mindre grad enn man skulle tro anser seg å være del av denne tradisjonsrike skogbrukskulturen? Man finner kanskje ikke noen inspirasjon og tiltakslyst i kjølvannet av en langvarig undertrykkende embedsmannskultur? Kjæråsdammen, desember Foto: Arild Tangerud. Anlegg som er gått ut av bruk, tas nesten ubemerket tilbake av naturen. Viktige lokale kulturminner er: Andebu kirke og kirkegård. 16

18 4.4.3 Lokal byggeskikk som kilde til kunnskap. Den beste kilden til kunnskap om livet i Andebu fra middelalderen og frem til vår egen tid finner vi i den lokale byggeskikken. Pga av værhardt klima har nordmennene lange tradisjoner med å ta godt vare på husene sine. I tidligere tider ble hus bygget for å vare, og i økonomiske oppgangstider er især bolighusene blitt pusset opp og forsynt med tidsriktige detaljer og dekor. Vi kan dermed lese mye av et steds økonomiske, tekniske, sosiale og kunstneriske utvikling i måten husene er blitt utformet på. Med det barske norske klimaet, var det å ha et sted å søke ly en forutsetning for å kunne utnytte andre ressurser i området. Her som i resten av verden, ble husene bygget av de materialene som var tilgjengelige på stedet. For Andebu sin del betydde det tre og stein. Sammenliknet med dagens muligheter kan dette forekommer oss både fattigslig og nøkternt. Faktum er imidlertid at disse naturmaterialer er både bestandige og formbare om de blir behandlet med kløkt. Lafteteknikken slik vi fremdeles møter den i de eldste hus i Andebu, har holdt stand i mer enn 800 år. Store Dal: Gang og kjøkken, sept Innvendige vegger i lafteteknikk: Håndtelja stokker med flyttemerker: før 1750 Maskinsagd stokk kanta med langhøvel: ca1920 Fordelene for en skogsbygd som Andebu var nettopp den lette tilgangen på godt trevirke. Selve arketypen for laftehusene er den såkalt 3-romsstua, på folkemunnekalt årestua pga det åpne ildstedet midt i rommet. Huset var laftet opp av solide, runde tømmerstokker og hadde åstak tekt med honved eller torv. Alt bygd av materialer tilgjengelig på stedet. Konstruksjonen bestod av ett stort og to små rom. Vanligvis et lite inngangsrom med lav, bred utgangsdør, et mørkt forrådsrom med dør fra det store oppholdsrommet som var åsted for både matlaging, arbeid og hvile. Hustypen er kjent fra middelalderen og hadde åpen ljore i taket slik at røyken fra åren kunne ledes ut. Her fantes ingen vinduer, bare små luker «vindauge» i tømmerveggen med luker for å regulere luftstrømmen i rommet. I eldre tid hadde husene jordgulv og såkalte moldbenker langs veggene for å isolere mot kulden vinterstid. 17

19 Utover på 1600-tallet ble det vanlig med plankegulv, kanskje fra en lokal oppgangssag. Også steinarbeidet ble forbedret ved at husene ble lagt på solide ringmurer av naturstein. Det ble vanlig å sette opp pipe i et hjørne av det store allrommet. Dermed ble det mulig å bruke peis og den tidligere trekkfulle ljore i møne kunne tettes igjen. Dette var et betydelig teknisk fremskritt som ga varmere og sunnere hus enn de gamle, røykfylt årestuene. Med oppgangstider kom folkeøkning og mange gamle hus ble bygd på. Det enkleste, og dermed vanligste var å bygge på i lengden. Hos mer bemidlede folk ble husene også hevet til to etasjer. De flottest stabburene kunne ha opptil tre etasjer som hos storbonden på Herre- Skjelbred i Høyjord. Arveoppgjør gjorde imidlertid at slike tømmerhus også kunne bli delt mellom flere brødre. (Kvinner hadde ingen arverett med mindre hun hadde en mann som kunne forvalte ressursene. I Norge ble lik arverett for sønner og døtre lovfestet først i 1854!) Et tydelig eks. finner vi igjen på gården Store Dal. Den tidligere nevnte gule stua har ennå i dag tydelige slitasjespor i gulvet etter dører inn til to mindre rom. Dvs. en middelaldersk 3-roms stueplan. Store Dal, sept Detalj : dørstokk mellom gulstua og kammers (senere bryggerhus). Gulvbordene er antagelig de originale fra tiden før Vi ser at partiet foran døra til kammerset, som må være skiftet ut da huset ble flytta til nåværende tom, igjen har tydelige spor av slitasje. Tilsvarende slitespor, uten utskifting av gulvbord finnes lenger borte langs samme veggen der døråpningen ble lagt igjen ved flytting. Slike slitespor er viktig bevis på at dette opprinnelig var en tre-romsstue og altså mye eldre enn resten av huset. Grunnplanen ble imidlertid endret da huset ble flyttet til dages tomt ca Da ble de to mindre rommene slått sammen til ett, slik at husdelen fikk tidsriktig to-romsplan. Den ene døren ble da lagt igjen for å gi plass til nymotens bakerovn. Men, slitesporene etter kammersdøra står fremdeles i gulvet. Når man sammenlikner informasjonen om gårdshistorien med de fysiske sporene man finner i denne bygningen, viser det seg at huset mest sannsynlig har vært gjennom hele fire store ombygninger på sin vei fra årestue (kanskje fra 1500-tallet da vi vet at det var bosetting på gården) til midtgangshus på midten av 1700-tallet (med fine detaljer i Louis XVI-stil) og videre til dagens utseende preget av vinduer i empirestil fra midten av 1800-tallet og luftig 18

20 veranda og med imponerende dobbel steintrapp alt i sveitserstil fra slutten av 1800-tallet. Dette ene huset sammenfatter det mest av norsk byggeskikk for en periode på nær 400 år. Store Dal,sept.2014 Olaf Dahls diplom for 42 års tjeneste hos Treschow- Fritzøe. Utstedt 1960 av «Det kongelige Selskab for Norges Vel». Medaljen er del av en landsomfattende æresbevisning. Store Dal, sept Fasade mot nord viser det lille, alderdommelige, smårutete vinduet i husets eldste del. Fasade mot hovedveien har symmetrisk plasserte vinduer i empirestil og sveitserveranda. Denne bygnings historie er langt fra enestående. Antagelig heller regelen enn unntaket i en skogrik bygd som Andebu. Siste eiere av gården Stor Dal var søskenparet Olaf og Mathilde Dahl, født hhv 1903 og Olaf jobbet som skogsarbeider hos Treschow hele livet. De hadde en enkelt livsstil sterkt preget av tanker fra lekpredikant og «industrigründer» Hans Nilsen Hauge ( ). Her stod ærlig arbeid og troen på Gud og egne krefter i høysetet. Antagelig var det nettopp trange økonomiske kår og vilje til sparsommelighet, som er grunnen til at huset på Store Dal ennå fremstår så alderdommelige med slitte gulv og enkle, malte tømmervegger. Her har det verken vært økonomisk evne eller moralsk vilje til å 19

21 erstatte trekkfulle, enkle vinduer med «husmorvinduer» eller dekke tømmerveggene til med panel og tapet. For oss kan det se ut som at det er armod som har sikret vern av den lokale kulturarven. Det er nok en del av forklaringen, men antagelig har også eiernes nedarvede respekt for tidligere generasjoners virke, og ikke minst god tilgang til fyringsved, vært vel så viktige årsaker til at stedet er så godt bevart. Mathildes siste ønske var da også at huset skulle fredes og brukes som lokalmuseum for Andebu. Stedet eies i dag av en stiftelse med formål bevaring og formidling av lokalhistorien som Olaf og Mathilde selv var en ekte del av. Dersom det var mulig å komme til bak paneler og fast innredning, ville nok bygningstekniske undersøkelser av gårdene i og rundt Andebu sentrum gi tilsvarende bevis på den lokale byggeskikken. Et interessant eksempel er selvsagt Andebu prestegård. De eldste skriftlige kildene om eiendommer er fra slutten av 1300-tallet. Fra Biskop Øysteins jordebok. Gården omtales av eierne som «ringe» både hva bygninger og landeiendom angår, men var neppe kummerlig sette med lokale øyne. Andebu prestegård under restaurering, mars Hovedbygning sett fra syd. Bildet vise «østporten» i kirkegårdsmuren rundt Andebu kirke, korteste vei mellom kriken og prestegården. Muren markerer også skillet mellom vigslet og verdslig grunn. Tunet ligger imidlertid lite prangende til og ofte var det råderett over tilliggende eiendommer og partere i gårder i andre sogn, som ga inntekter og ettertraktet status. Vi vet fra prestens egne skriftlige beretninger at den gamle gården brant ned for 293 år siden, en augustmorgen i Den nye hovedbygning er omtalt i bygdeboka slik presten Peder Crøger beskrev den i Den var staselig og hadde to etasjer. Husets grunnplan er i utgangspunktet symmetrisk med ett stor og ett mindre rom på hver side av midtgangen. Dvs. tilsvarende det vi i dag finner på Store Dal. Delen til venstre for inngangen i prestegården ble kalt Borrestuen, den til høyre Herre-makket. Kanskje ligger det en symbolikk alt her ved at førstnevnte som var borgstue, antagelig tilgjengelig for allmuen, lå mot nord og til venstre for inngangen. Nord var mørkemaktenes side og venstre heter på latin sinistra, som vi kjenner fra det engelske sinister, som betyr ond. På høyre side lå Herre-makket for dem som var antatt å sitte ved Guds høyre hånd ved dommens dag. Vedlikeholdet av Herre-makket skulle imidlertid bekostes av allmuen. Slik prestegården står i dag er imidlertid flere rom delt opp og bygd til slik at dagens fasade ikke er symmetrisk. I 1809 opplyses det at den søndre delen består av storstue og to andre værelse og at nordre delen har både kjøkken, spiskammers, melkebod og bispekammers. Vi finner en planløsning som er svært vanlig i distriktet. Da presten Otterbech tiltrådte i 1823 krevde han en meget nøyaktig gjennomgang av eiendommen, og romplanen han beskriver er lett gjenkjennelig fra teninger fra departementet fra Otterbech påpeker imidlertid at hovedbygningen på hans tid var inndelt i flere mindre rom enn tilfellet hadde vært tidligere. 20

22 Vi ser altså også her en tendens til spesialisering og mer komfort. Fredningspapirene fra Riksantikvaren slik de foreligger i kommunens arkiver, er svært mangelfulle. En nærmere gjennomgang av husets historie ville derfor være av stor interesse. Andebu prestegård har i nasjonal sammenheng som sagt ikke vært av de mest prangende, og har i tillegg vært gjennom tilfeldige istandsettinger. Prestene fortjener å ha en god bolig, men ofte går gamle kulturhistoriske spor går tap ved oppussing og modernisering. Den snekkeren som fjerner gamle tapeter eller slår ned en vegg tenker ikke på at han samtidig fjerner kapitler i den aktuelle bygningens historie. Det er imidlertid slik byggeskikken alltid har utviklet seg. Nye tider vil ha nye løsninger. Nye spor skapes, men altså dessverre ofte på bekostning av ikke-fornybar, kulturhistorisk kunnskap. Poenget er at det som fjernes bør dokumenteres for ettertiden slike Otterbech og hans likesinnede i sin tid gjorde.hans motivasjon var økonomisk kompensasjon for «brustfeldige» forhold som hans forgjenger måtte betale for. Vår motivasjon bør være kommende generasjoners behov for innsikt i egen bygdehistorie. Andebu prestegård er det eneste bygget i Andebu kommune som er fredet ved særskilt vedtak av Riksantikvaren. Det skjedde så sent som i Da fant Riksantikvaren som direktorat under Miljøverndepartementet det nødvendig å formalisere vern også av statens bygninger. Det har, i likhet med visse kommunalt eide anlegg i Andebu, vist seg at det offentlige ikke nødvendigvis er en samvittighetsfull eier når det gjelder ivaretakelse av kulturhistorisk viktige bygninger. Andebu prestegård, grunnplan 1.etg. Krk. og underv.dep Middelaldersk 3-romsplan og 1800-talls 2-romsplan på hver side av midtgangen. Tilbygg mot syd med kjøkken og forrådsrom typisk for den lokale byggeskikken Bygningen er oppført i laftet tømmer og har i dag nye smårutete vinduer i 1700-tallsstil. Taksteinen er også ny tegl i gammel teknikk. Taksteinen som på Otterbechs tid var sagt å være «lokale», er borte. På hagesiden finnes sveitserveranda, bygd på ved modernisering rundt Andebu prestegård, juli Velholdte hus får mye positiv oppmerksomhet. Viktige lokale kulturminner er: Andebu prestegård, lokal byggeskikk. 21

23 4.4.4 Oppgangstider og nye impulser. Makt følger økonomiske midler. I 1660 innføres eneveldet i Danmark-Norge og kongen tjener gode penger på råvarer fra bl.a. de norske skogene, på både trevirke og malm av ulike slag. I kjølvannet av de store oppdagelsene, som viste at verden hadde langt mer å by på enn det som kunne forklares i bibeltekstene, vokste naturvitenskapene frem. Igjen var det kunnskaper fra antikken som sammen med viktige oppfinnelser fra Østen, satt fart i den tekniske utviklingen i Europa. Handel og sjøfart åpnet verden. Utveksling av varer og tjenester, og møter mellom ulike kulturer, skapte nye tanker og stiluttrykk. Som vi skal se i teksten nedenfor ble også skogbruksbygda Andebu sterkt preg av nye impulser fra slutten av 1600-tallet og fremover. I Lorens Bergs beretning om Andebu står det at «på 1600 tallet fantes ikke et vognhjul på noen gård». Det sier noe om standarden på «veiene» og manglende framkommelighet for både for både folk og fe. Frakt av varere gikk greit til sjøs, men var særlig tungvint i kupert terreng som i Andebu. Stort sett ble gods transportert på sleder enten det var sommer eller vinter. Bøndene hadde plikt til å holde veifarene i god stand slik at øvrigheten og militære kunne komme frem. Selv i 1805 skal det ha tatt 10 timer å komme seg fra Andebu til Sandar. Veien over Møylandtraet slike den ligger i dag, var regnet for en hovedvei og derfor kalt Kjøveien (etter thjod som betyr folk), altså hovedveien. Tråkkene formet seg etter terrenget og gikk «gårdimellom» fra kirke til kirke. Til forskjell fra «dalførene» øst og vest for Andebu, har det aldri gått noen stor gjennomfartsvei i dette området. Det har nok bidratt til at stedet har vært mindre eksponert for nye ideer enn de kystnære områdene omkring. Andebu har dermed i større grad beholdt mer alderdommelige skikker og arbeidsmetoder. Forbud mot å drive håndverk på bygdene hindret også lenge utviklingen lokalt. Mot slutten av 1700-tallet ble imidlertid restriksjonen lempet på, og mulighetene til nye tjenester lokalt ga oppsving i mange bransjer. I Vestre Andebu vokste det fram et eget rosemalingsmiljø med Andeburosa som fremste motiv. Dekorformene som ble brukt var tydelig inspirert av internasjonale strømninger, først og fremst 1700-tallets rokokkostil med tydelige skjell-, blad- og c-former. Likedan ser man mer alderdommelige former som 5- bladsrose, kraftige bølgende former og ikke minst tulipanen som kom til Norge gjennom salg av trelast til Holland på 15- og 1600-tallet. Detaljbildet fra kisten som lensmann på Berg i Andebu, Christen Thorsen, Lerskall, selv har dekorert, viser denne sammensmeltningen av stilmotiver fra både 16-,17-,og 1800-tallet.Hans posisjon ga anledning til reiser utenbygds. Detaljen på illustrasjonen nedenfor viser et motiv med en stilisert, klassisk urne, årstallet 1819 og rosemalerens egne initialer CTSL. Det hele er strengt symmetrisk og lineært, og holdt i rene, klare farger. Andeburosa. Detalj fra kiste dekorert av rosemaler Christen Thorsen, Lerskall, Viser en stilisert urne med tulipaner, fembladsrose, c-former, ranker og initialer. «Det er en delikat, men litt reservert stil. Den er vel noe av det mest originale i Vestfolds rosemaling, og meir enn noe anna kan den vel kalles en vestfoldstil.» Kilde: Andebu bygdebok.,foto: Wikipedia 22

24 Uttrykket vitner om det tidlige 1800-tallets sans for antikkens idealer. Vi ser det svært tydelig i arkitekturen fra tidlig 1800-tallet. Et nasjonalt viktige eks. er Jarlsberg hovedgård fra 1812, hvor sendemennene fra Andebu møtes i 1814 for å velge representanter til Eidsvollsforsamlingen. Her er inngangspartiet utformet som en romersk tempelgavl med søyler og trekantet toppstykke. Formspråket er knyttet til militær orden og disiplin, og er et stadig tilbakevendende motiv i byggekunsten, især på øvrighetsbygninger som skal uttrykke makt. Et slående eksempel lokalt, på den stadig tilbakevendende interessen for antikken, er Andebu herredshus fra 1926 der utformingen av hovedinngangen er tydelig inspirert av klassiske tempelgavler med kraftige søyler og overdrevent høyt inngangsparti. Andre arkitekturdetaljer, som de halvmåneformede vinduene og den dråpeformede smijernslampen, er typisk for jugendstilen først på 1900-tallet. Det åpne vinduet til høyre vitner om at originale, sidehengslede vinduer er byttet ut med isolerglass med vippefunksjon og ruteinndeling med fremmede proporsjoner. En mer beskjeden utgave av den nevnte «tempelgavlen» finner vi på den nye kantineinngangen på Andebu ungdomsskole. Slik har stilidealer vandret med varer og folk, og skapt et kulturelt fellesskap som man sjelden tenker over. Juli 2014 Inngangsparti : Andebu herredshus, og Andebu ungdomsskole. Jernovn fra Store Dal. Bærum verk Tre lokale kulturminner inspirert av klassiske dekor- og formelementer. Et annet lokalt eksempel på den sterke påvirkningen fra klassiske idealer finner vi på støpejernsovnen i den før nevnte gule stua på gården Store Dal. Denne er dekortert med klassiske urner og girlander, dvs. perle- og sløyfebånd. Dekoren er delvis inspirert av kjolene til Napoleons kone Josephine. Hennes garderobe var igjen inspirert av kjolene til romerske overklassedamer som kom til syne på veggmaleriene i den syditalienske byen Pompeii. Byen var blitt fullstendig begravet av aske ved et vulkanutbrudd i år 79. Da arkeologer gjenoppdaget byen på slutten av 1700-tallet, kom de vakre dekorasjonene til syne og bidro ytterligere til begeistring for keisertidens Roma. 23