-HALL på Sakkestad I HUNDRE HAUGESUNDSFOTBALLEN. Vormedal Forlag ALF HENDEN

Transkript

1 STOR -HALL på Sakkestad ALF HENDEN HAUGESUNDSFOTBALLEN I HUNDRE Vormedal Forlag

2 de første 25 årene de første 25 årene De første 25 årene 26. juli 1906 steg kong Haakon og dronning Maud i land i Haugesund. Her blir de tatt imot av konsul, ordfører og magistrat. Når kom fotballen til Haugesund? Mine undersøkelser om fotballens inntreden har ikke ført fram til noe absolutt årstall. Så jeg forandrer spørsmålet ørlite grann. Hvilken hendelse skjedde først av følgende: a) Kong Haakon og Dronning Maud stiger i land i Haugesund for første gang. b) Fotballen blir startet i Haugesund. Her er jeg en tåspiss mer på sikker grunn i svaret. Det var de kongelige - så vidt. De ble tatt imot av et folkehav i juli På denne tiden var Haugesund i stadig utvikling. Innbyggertallet var steget jevnt og trutt fra Haugesund var blitt ladested i Antall innbyggere var nå kommet opp i ca. 8000, og på de neste ti årene ble det nesten doblet. Sildå sto sterkt i befolkningen, og mange flittige hender og hoder hadde sine gjøremål med det. Steffen Staalesen var selve Sildakongen. Han var lenge landets største sildeeksportør, og han var grosserer, skipsreder og bøkker. På høydepunktet i sin forretningsvirksomhet var han Haugesunds største arbeidsgiver. Og mens Sildakongen 2 solgte unna sild, vokste det ene rederiet etter det andre fram. Knut Knutsen OAS ble det mest kjente. Også industrien vokste i Haugesund. Noen haugesundere ble nyrike. Enda flere forble fattige. Arbeidsløsheten gnaget mange. Ungene hadde uansett sine leker de avholdt. Smått om senn ble fotballspillet også en av lekene. Riktignok bare for guttene. Fotballen tok form Alle vet at fotballens opprinnelse er fra England. De første reglene ble utformet på Cambridge University i At ballen skulle være rund var like selvfølgelig som at jorda var det. Senere ballet det bare på seg. Den første organiserte fotballklubben var Sheffield, som ble stiftet i Engelskmennene dannet så det engelske fotballforbundet i Det var britene som fant opp reglene, skapte klubber, lagde liga og cuper. Den berømte FA-cupen startet i I 1875 kom tverrliggeren. Den var en erstatning for tauet. Dommerfløyten ble introdusert i Den var nok god å ty til for å markere for offside. Allerede i 1866 var nemlig den første offsideregelen trådd i kraft. Dommerne slapp imidlertid å tenke på å blåse for straffespark en stund til. Det første straffesparket ble dømt i I årene som fulgte ble sporten spredd til store deler av verden. I 1902 ble Norges Fotballforbund (NFF) stiftet. Den første cupfinalen i Norge ble også spilt dette året da Grane slo Odd 2-0. Odd fra Skien ble den store klubben i de kommende årene. Sikkert til glede for en aldrende Henrik Ibsen. I Rogaland var Idrettslaget Viking begynt med fotball allerede i Det var til og med før NFF ble stiftet. Men hva med Haugesund? Treg start i Haugesund Allerede på slutten av 1800tallet begynte idretten å bli organisert i Haugesund. I 1890 ble Haugesund Turnforening stiftet. I 1906 ble Haugesund Idrettslag stiftet. Det ble altså konkurrert i turn og friidrett. Når det gjelder fotballen, så kom den visstnok fra havet. Dette var helt naturlig, all den tid På begynnelsen av 1900-tallet hadde Nils Sund Haugesund var en sjøfartsby. fem baller for salg i butikken. Historien forteller at både De ble liggende usolgt i flere år. kunnskapen om spillet og de Slik så ballene ut på den tiden. første skikkelige fotballene kom med folk som hadde reist ute til sjøs. Først og fremst England. Andre mener at det var svensker og dansker som introduserte fotballen for haugesunderne. Det som er sikkert er at haugesunderen Nils Sund gjorde et tidlig forsøk på å få fotballen ut til folket i byen. I boka Eg minnest beretter han nemlig følgende: Eg opna bokhandelen i Rich. Amlie sitt hus på hjørna av Torjå og Strandgatå. Ein bokhandlar i småby måtte ha kramhandel utanom bøkene sku han kunne leva. Eg hadde mangtslag. Eit år kjøpte eg heim fem fotballar. Men då lo folk. Trur du nokon kjøpe dei? Eg trudde då det. Fotball spelte dei alle sta er i utlande og den sykjå kom nok her òg. Ikkje tale om. Aldri te Haugesund. Eg miste trua eg òg då dei låg uselde på tredja åre. Historien Nils Sund forteller må stamme fra et av de aller første årene etter århundreskiftet, og det later til at han hadde kjøpt fotballene mens han var i England. Folk som har brakt videre historier om fotballens spede begynnelse i Haugesund, har forresten pussig nok aldri nevnt Stavanger. Faktum er jo at haugesunderne ikke behøvde å reise lengre for å bli kjent med spillet. Den nye sporten hadde som man forstår en treg start i byen, men mot slutten av det første tiår etter århundreskiftet rullet baller av ulikt slag på stadig flere marker omkring i byen. Dette var guttelag som kunne ha noen drabelige kamper seg imellom. Slutten av det første tiår etter århundreskiftet er det mest sannsynlige tidspunkt for oppstart av fotballen i Haugesund. Det blir 100 år siden, det. Haugesunds Fodboldklub Haugesunds Fodboldklub er den klubben som regnes for å være den første ordentlige fotballklubben i byen. Den ble stiftet i 1912, og på stiftelsesmøtet var blant andre Trygve Sveen, F.N. Nordbø, Sigmund Rasmussen, Sigurd Jondahl, Enoch Fjelde og en innflyttet engelskmann ved navn Ablett. Treningene foregikk på Søra Markå (Barneparken ved det som senere ble Rådhusplassen). Klubben ble drevet nærmest som en lek. De som spilte på laget var unge spillere, men tross alt litt eldre og voksnere enn på de andre klubbene. Haugesunds Fodboldklub hadde svarte drakter med hvit stolpe og svarte bukser. De spilte kamper mot norske marinelag som ofte lå i Haugesund i krigsårene Turer til Stavanger ble det også på klubben, og spillerne betalte reisen selv. De fikk nærmest sjokk første gang de skulle spille på gressbanen i Stavanger mot Vidar. Banen var nemlig hele 120 meter lang og 45 meter bred. Haugesunderne var helt sprengt og måtte se seg slått Det gikk bedre på hjemmebanen i Haugesund. Søra Markå var ca. 60 meter lang og 40 meter bred. I det nord-østre hjørnet var det en liten skråning. Dersom ballen ble spilt opp her, så kunne man være sikker på at den kom rullende tilbake på nøyaktig samme sted. I sørvest lå det noen steiner. Man kan trygt si at det var en fordel å kjenne til banens beskaffenhet. Haugesunds Fodboldklubb hadde med andre ord alle forutsetninger for å bli et godt hjemmelag. Publikum var det også. Ikke i store mengder, men interessen vokste parallelt med populariteten til spillet. Det var forresten slett ikke bare i Barneparken at ballen rullet i Haugesund. På marker, løkker og åpne plasser var det mange gutter i sving. Gradvis lot flere og flere seg besnære av den spennende sporten, selv om mange også ble forarget. Kan de ikke finne på noe bedre å foreta seg enn å springe etter en lærkule, var det en pressemann som skrev den gangen. Kanskje var det nettopp han som Haugesunds Fodboldklub lyttet til. De la nemlig ned sin virksomhet i Deres aller siste kamp var 17. mai 1918 mot Vard. Vi kan trygt si at Haugesunds Fodboldklub la ned med stil ettersom de vant hele 7-1. Vard blir stiftet To år tidligere var Fotballklubben Vard blitt stiftet. Raskt endret til Sportsklubben Vard. En 17-årig innflyttet bergenser ved navn Folmer Hauerbach var krumtappen i stiftelsen. Han var den typiske lederskikkelsen i en guttegjeng som hadde spilt fotball sammen en tid på Søra Markå. Vard-laget i Bildet er tatt i det nordre målet på Haugesund kommunale idrettsplass. Fra venstre: Edvin Gran, Bjarne Andersen, Hroar Roesen, Folmer Hauerbach, Harald Haugen, Egil Hervig, Hjalmar Grinde, Johnny Aubert, Godtfred Bjelland, O. Skogland, Per Pedersen,Torjus Torjusen, Sverre Gran. 3

3 de neste 25 årene de neste 25 årene De neste 25 årene Et nytt storhotell ble åpnet i 1959 Hotel Saga. Alle værelsene hadde eget toalett, bad eller dusj, telefon og radio. Dette kapittelet omfatter perioden fra midten av 1930-tallet og fram til Altså både før, under og etter 2.verdenskrig. Etter den første verdenskrigen hadde det vært konkurser, finanskrise og arbeidsledighet i Haugesund. Så ikke denne gangen. Årene etter 2. verdenskrig ble en lang sammenhengende periode med jevn vekst i økonomien. Hele folket arbeidet seg ut av matmangel, vareknapphet og bolignød. Det ble et byks framover. Dette gjaldt også innbyggertallet. I 1957 var det om lag som bodde i byen. Året etter var det steget til hele Dette skyldtes at kommunen Skåre ble en del av Haugesund. I 1954 feiret haugesunderne byens 100-årsjubileum med brask og bram og med verdighet. Nye bruer og nye bygg dukket også opp som paddehatter i denne 25-årsperioden. Jeg nevner kort Risøybrua (1939), nytt sykehus (1940), ny Hasseløybru (1954), Karmsundbrua (1955) og Hotel Saga (1959). Apropos bygging. Takk og pris for at tyskerne tapte krigen. På den annen side, hadde det ikke vært for dem så hadde det ikke vært bygget så mange veier her på bjerget. Den skal de ha. Og jeg tror sannelig ikke vi hadde hatt så mange bunkere heller! Publikum til tusen Andre halvdel av 30-tallet skulle gi fortsatt framgang for både Vard og Djerv Dette hadde også tydeligvis folk i gata fått med seg. Det ble nemlig satt publikumsrekorder. I 1935 kom det 1200 tilskuere på Vard sin 2. runde kamp i cupen mot Jarl (tapte 2-5), og i kretskampen mot SIF var det hele1400 tilskuere på tribunene. Den gamle publikumsrekorden skrev seg fra oppgjøret mot nordamerikanske Gjøa/Brooklyn i Da hadde det vært over 1000 tilskuere. Enda flere milepæler ble også nådd for Vard. I en privatkamp i Haugesund i 1935 vant Vard over Brann for første gang (1-0). Flere gode spillere begynte også å markere seg på laget. Store sterke Tom Bersaas meldte seg til tjeneste i Da hadde allerede Selmer Underhaug, Amund Underdal og Fridtjof Hansen debutert på A-laget. Alle disse var spillere som Vard skulle få stor glede av i årene som kom. Fire store Vard-navn. Men ble disse store navn, så ble Arne Pensgård et gigantisk navn i Vard-historien. Han debuterte på A-laget i 1937, tre år før krigen. Han skulle få en lang karriere som endte foran et fullsatt Ullevaal stadion. Vard-laget i Bildet er tatt på Stadion. Fra venstre: Arne Pensgård, Johannes Stensletten, Sverre Ruud, Karl J. Johannessen, Amund Underdal, Tor Kolstø, Kåre Lie, Tom Bersaas, Reidar Sandal, Otto Sundfør, Selmer Underhaug. Jubeldag for Helmer Mikkelsen Djerv 1919 hadde så visst også sine gylne øyeblikk. De klarte å kvalifisere seg for A-klassen i Opprykkskampen var mot Brodd i Stavanger, og her vant de gule 3-1. To av målene var signert spillende trener Helmer Mikkelsen og ett av Svend Hetland. Denne kampen ble spilt 21. juli 1935 og ble regnet som den beste kampen i Djerv-historien. Helt tydelig at det var vanskelig å sette ord på prestasjonen. Kanskje kan det hjelpe å ta med avslutningen i årsberetningen til Helmer Mikkelsen fra dette året. Vi kunne skrive side op og side ned om denne kampen, om hvorledes publikum efter vor 3-1 seir stormet banen for at hylle oss spillere. Ja det var en stor dag for oss, en stor dag for vor klub som ved den seir rykket op blant de store gutta. I 1939 detonerte Djerv 1919 en aldri så liten cupbombe i 1. runde ved å slå Brann 4-3 etter ekstraomganger. For første gang var klubben kommet til 2. runde, men her ble Viking for sterke og vant med kjempesifrene 8-0. Jubileumsåret 1939 (20-årsjubileum) skulle også bli et suksessår for juniorlaget som vant kretsmesterskapet. Få ante vel på dette tidspunkt at de sentrale spillerne på nettopp dette laget skulle utgjøre stammen på det senere så berømte I 1935 spilte Djerv 1919 seg for første gang opp i A-klassen. Foran fra venstre: Johan Kjellesvik, Kåre Lie, Svend Utvik. Bak fra venstre: Svend Hetland, Helmer Mikkelsen, Johan Kolstø, Tor Kolstø, Sverre Sørhaug, Rolf Gulliksen, Berner Kjellesvik, Olav Solberg 49-laget. I 1937 skjedde en viktig ting med hensyn til serieordningen. Det var NFF som fikk i gang den såkalte Norgesserien. Dette var en forløper til en landsomfattende serie. Serien skulle starte om høsten og avsluttes neste vår. De tre viktigste hendelsene fra 30-åra er ennå ikke nevnt. Idrettsplassen er i startfasen på stadig nye forbedringer. Johannes Stensletten blir tidenes første A-landslagsspiller fra Haugesund. Og sist, men ikke minst, enda en ny klubb blir stiftet. Haugar blir stiftet På Risøy var det en gutteklubb som het Odd i 1930-årene. Etter hvert som de ble brukbare og gode fotballspillere, ble de plukket opp av den organiserte idretten. Det betydde at de gikk til Vard eller Djerv Men stadig dukket det opp nye gutter fra Risøy som kom inn i Odds rekker. Blant dem var Godtfred Thordal. Han var 18 år gammel da Odd ble til Haugar i I Haugars jubileumsbok fra 1989 forteller Godtfred Thordal følgende: - Den første Odd-klubben ble nedlagt da så godt som alle spillerne gikk til Vard. Vi var litt yngre og gjenstiftet klubben noen år etter. På den tiden arrangerte Vard en gutte og juniorturnering, og her deltok alle de beste gutteklubbene i byen. Vi samlet oss og ble med på turneringen vi også. Første gangen var i 1938, og da turneringen ble arrangert i 1939, var vi med igjen med Odd-laget vårt. Begge årene kom vi til finalen, og dermed var gnisten tent. Nå ville vi organisere oss og virkelig prøve krefter mot de etablerte klubbene. Det var Karl August (Andersen) som var initiativ- Til Haugars jubileumsbok i 1989 fortalte Godtfred Tordahl om hvordan Haugar ble til. Nesten 70 år etter stiftelsen er fortsatt Godtfred Tordahl still going strong. 4 5

4 60-åra - de første hysteriske folkefestene 60-åra - de første hysteriske folkefestene Terrierne bet seg fram til Ullevål - Det ene miraklet avløste det andre. Til slutt så sto vi der, da. På Ullevaal, gliser Alf Grindheim og John Aspen (t.h.). Foto: Grethe Nygaard De var intetanende om hvilket cupeventyr som ventet dem i Haugar hadde ikke engang for vane å være med i cupen. Få himlet noe særlig med øynene over at Haugar slo Odda borte i 1. runde 4-1 (757 tilskuere) eller at de slo Årstad på Stadion i 2. runde 3-0 (1166 tilskuere). Derimot kom alles øyne på stilk etter bragden i Stavanger da Viking ble slått 3-1 i 3. runde. Mange hadde fått seg en god latter over et slikt forhåndstips. Det er også all grunn til å le over Haugars oppladning til den kampen. - Jeg var på Atlanterhavet om bord i båten Stavangerfjord. Da fikk jeg telefon fra formann Thor Osmundsen med klar beskjed om å mønstre av. Haugar trengte meg på laget mot Viking og lovet meg sommerjobb hos John Skree dersom jeg kom hjem, forteller John Aspen. Han var bare 18 år den gangen og trengte ikke lang tid på å bestemme seg. To dager senere var den unge senterløperen på plass i Stavanger. Klar til å ta fatt på den umulige oppgaven med å slå Viking. På plass i Stavanger var også Alf Grindheim, dog en smule redusert. - Flere av oss spillere hadde vært på fest dagen før kampen. Selv hadde jeg ikke sovet mer enn to timer, flirer Alf Grindheim. Han var 24 år den gangen, og lagets venstre indreløper. Dårlig oppladning til tross, Haugar scoret og scoret. 1-0 ble det ved høyre indreløper Paul Tofte. Vingen Arne Skree ordnet både 2-0 og 3-0. Hvilket sjokk for både Viking og de 3368 tilskuerne! De aller fleste var kommet for å se Viking kjøre fullstendig over Haugar. Tross alt var Viking et hovedserielag. I rettferdighetens navn må det sies at Viking i perioder rundspilte haugesunderne, men Haugar ble mer og mer oppildnet utover i kampen. Heiaropene fra tribunen hjalp også godt på en økende selvtillit. Dere kan vinne, gutter. Det er bare fem minutter igjen! Alf Grindheim må le når han tenker på ropet til Jan Erling Lervaag fra tribunen på stillingen 3-0. På dette tidspunktet skjønte selv spillerne at de var på vei til å lage en sensasjon. En sen redusering til 1-3 fra Åsbjørn Skjærpe endret ikke på noe. Sensasjonen var et faktum. Det skulle komme flere av dem på rekke og rad. Publikum inne på banen Mye har lett for å gå i glemmeboka når nesten femti år gamle hendelser skal fortelles. Da er fotoalbum og gamle avisutklipp gode å ty til. Grindheim og Aspen blir fort varme i trøya når de blar i de gamle papirene sine. - Se her! Dette bildet er fra 4. rundekampen mot Skeid. Det myldrer jo av tilskuere inne på gressmatta. Bildet er tatt i pausen i den kampen. Utrolig nok var banen ryddet for tilskuere når vi kom utpå igjen, forteller Aspen. Skeid ble nok en hovedserieskalp for Haugar som vant 2-1 foran 6951 betalende tilskuere på Stadion. Oslo-laget tok oppskriftsmessig ledelsen 1-0 ved Kai Sjøberg. Til stor glede for entertaineren Einar Rose som befant seg på tribunen. Men så begynte saker og ting å skje. Bjørn Sundfør utlignet i 1. omgang, og med 1-1 ble spillerne applaudert inn i garderoben til pause. I stedet kunne som nevnt publikum innta gressteppet, men heldigvis ble det rikelig anledning for spillerne til å underholde også i 2. omgang. Da fikk også Haugar sitt seiersmål. Stavanger Aftenblad beskrev målet på følgende måte: Godt og vel midt i 2. omgang fikk c. f. John Aspen ballen på høyresiden. Han kranglet seg inn mot dødlinjen. Herfra la han ballen bakover til y. h. Gudmund Sandvik som resolutt ekspederte den videre til i. h. Paul Tofte foran Skeids mål. Han lot seg ikke be to ganger, og uten pardon scoret han fra trengt posisjon. Snakk om leven. Hatter og luer, ja alt for hånden forefallende ble slengt til værs. Og de glade haugesundere holdt nesten på å gå fra konseptene i sin entusiasme. To gode hoder og ei tå - Når skjønte dere at dette kunne ende på Ullevaal? - Egentlig aldri. Det hele var som å sveve på ei sky. Det gikk vel ikke opp for oss hva vi hadde gjort før vi plutselig sto på Ullevaal, sier Aspen. Ironisk føyer han til at det kanskje forklarer kalastapet i finalen. - Heller ikke jeg tenkte på noen finale. Tok alt som det kom, forteller Grindheim. Sammen med den slu teknikeren Paul Tofte utgjorde de den etter hvert berømte innertrioen. John Aspen var en stor og sterk senterløper. Han var hurtig og særdeles god på hodet. Sist, men ikke minst var han en solid målscorer. - Men merkelig nok scoret jeg ikke et eneste mål i cupen det året, kan Aspen overraskende berette om. En del scoringer var han likevel selvsagt involvert i. Det var også Alf Grindheim som også var en utmerket avslutter. Gjerne med tånå. - Jeg fatter ikke hvorfor så få bruker nettopp tånå når de skal skyte. Et tåskudd vil alltid komme overraskende på keeper. En mer effektiv måte å score på finnes knapt. Jeg har til og med tatt straffespark med tånå, røper Grindheim. I tillegg til målteft ble Grindheim kjent for sitt gode fotballhode. - Det må ha vært Alf som fant opp veggspillet her på Haugalandet, skryter John Aspen. Som man skjønner, hadde disse to et utmerket samspill på banen. - Når John gikk opp i hodedueller, visste jeg alltid hvor jeg skulle løpe. Som regel kom ballen dalende ned foran meg, skryter Alf tilbake. Både hodene til John Aspen og Alf Grindheim ble gode å ha. Ja, og selvsagt tånå til Grindheim, da. Helt opplagte ting å trene som besatt på fram mot kvartfinalen mot Frigg. Trente seg selv - Hvem var det som trente dere? Både Aspen og Grindheim blir helt forfjamset over spørsmålet. Tre sekunder senere ser de spørrende på hverandre. - Hvem som trente oss? Nei, det! Ute av stand til å huske begynner de igjen å bla i papirene sine. Ingen trener er nevnt med et ord i noen av artiklene. - Vi hadde ingen trener, er den overraskende konklusjonen de kommer fram til. - Oppmannen, Gerhard Nesheim, spilte nok her en rolle. Men først og fremst trente vi oss selv, røper Grindheim. Treningene var som oftest løpetrening først, deretter spill. Aspen framhever klubbhuset på Stadion som viktig i trenings- og kampforberedelser. - Vi hadde jo faste møter fredagskveldene på klubbhuset. Der gikk vi alltid igjennom forrige kamp og la taktikken 6 7

5 70-åra - en himmel full av stjerner 70-åra - en himmel full av stjerner Kapteinen som styrte Med Urrang på ryggen, var Egil Severeide kaptein i det store året, Foto: Grethe Nygaard Super-Vard Egil Severeide var den som manøvrerte Vard til cupfinale og 1. divisjon. Han var nemlig kaptein på Super-Vard i I treningskampene forut for sesongen var det sannelig ikke lett å få øye på noe supert i det hele tatt. Den ene treningskampen etter den andre gikk ad undas. - Det var en traurig forsesong, men så kom omslaget i den første seriekampen på Guldbergaunet mot Steinkjer. Vi vant hele 4-0, erindrer Severeide. 23 år gammel den gangen. Det ble mange seire etter hvert. Stemningen rundt klubben tok helt av. Kjendiser på byen hadde de vært lenge. Et halvt år senere var de også blitt rikskjendiser. - Når gikk det opp for deg at dette kunne bli DEN sesongen? - Det var mot Frigg på Bislett. Stillingen var 1-1 til få minutter gjensto. Da fikk Frigg straffespark. Dette satte Per Pettersen i undersiden av tverrliggeren, og ballen spratt ut igjen. På det påfølgende angrepet fra Vard forserte Åge Risanger opp på venstresiden. Skuddet som fulgte gikk i tverrliggeren og ut, men der dukket Svein Hammerø opp og headet inn 2-1. Vi hadde gullhår, medgir Egil Severeide. Historien han forteller er så utrolig at den like gjerne kunne vært tatt ut av tegneseriebladet Buster, som var et kjært fotballblad på 70-tallet. Vard hadde riktignok ingen Benny gullfot på laget, men likevel en rekke spillere som kunne avgjøre kampene på den mest utrolige måten. Slik som denne mot Frigg. Vard hadde dermed tatt sin femte strake seier fra start. Liten, men stor Egil Severeide var ikke blant dem som scoret oftest. Fra sin midtbaneposisjon løp han kilometer etter kilometer. Han var god med ballen på små flater, og teknisk holdt han i massevis. Severeide debuterte på A-laget til Vard i 1969, og da han sluttet etter 1983-sesongen (bare avbrutt av et kort opphold i Åkra), hadde han spilt 493 kamper. Av disse er det én som huskes bedre enn de andre. Kvartfinalen i Moss. - I denne kampen hadde jeg en vanvittig arbeidskapasitet. Absolutt alt gikk min vei, selv baller som ble slått i blinde traff også en medspiller, sier Severeide. I bussen etter kampen vanket det også lovord fra den legendariske kommentatoren Bjørge Lillelien. Kampens store spiller var den lille Egil Severeide, utbrøt Lillelien om en kamp som Vard vant 2-0. Super-Vard var skapt, og på tribunene i Moss var det araberne fra Haugesund som dominerte. - Jeg tror Super-Vard dukket opp i kjølvannet av Super-Leeds, men jeg kan ikke nøyaktig tidfeste når navnet første gang ble brukt, sier Severeide. - Hva kjennetegnet Super-Vard? - Vi var unge, ambisiøse og godt trente. Tror gjennomsnitts alderen var 23 år. Svein Hammerø må få en stor del av æren for suksessen. Han hadde en veldig god systematikk i treningen, og vi trente nesten hver dag, forteller Severeide. Slikt ble det et godt kollektiv av. Dramaet i Bodø Kvartfinalen i Moss er nevnt som et absolutt høydepunkt. Et annet er kvalifiseringskampen i Bodø. Der fikk Vard litt av en sjokkopplevelse. - Jeg kommer aldri til å glemme hva som møtte oss da vi landet på flyplassen i Bodø. I ankomsthallen var det 500 Glimt-supportere som laget et voldsomt styr. Død over Vard ble ropt, og mange andre skremmende betegnelser ble tatt i bruk. Vi måtte gå i spissrotgang for å komme igjennom menneskemengden, forteller Severeide om den heller truende seansen. - Vi visste jo at Viking hadde vært ute for noe lignende i cupen. Da hadde bodøværingene holdt det gående hele natta utenfor hotellet. For å få sove valgte vi derfor rom høyt oppe på hotellet, forteller kapteinen om den store psykologiske testen dette utgjorde. - Rune Ottesen ble så tent av dette at han regelrett bestemte seg for å spille sitt livs kamp, gliser Severeide. Glise kunne han gjøre hele veien fra Bodø og hjem også. Super-Vard klarte det som ingen hadde greid på over to år. Nemlig å vinne over Bodø/Glimt på Aspmyra. Avisreferater forteller at det var Harald Dutte Berg og Bodø/Glimt som vant 8 9

6 80 åra - den harde dragkampen 80 åra - den harde dragkampen Djerv 1919 i 80-åra Trener Brede Skistad hadde et godt grep om spillergruppa. Terje Holm (t.v.) var i 1981 i startfasen med prosessen om å gjøre Djerv 1919 best i by n. Det startet i 4. divisjon.fra venstre: Terje Holm (oppmann), Reidar Tveit, Hein Omland, Håkon Johannessen, Henry Kristoffersen, Richard Krohn Haaland, Terje Osmundsen, Jacob Knutsen, Bjørn Haraldseide, Håkon Melkevik, Øyvind Olsen, Karl Petter Bang, Henning Nesse, Inge Hauge, Tor Inge Westerlund, Sjur Nygaard, Alf Nøkling, Sverre Digernes. Foto: Haugesunds Avis Det er 6. september En hvilken som helst dag i Haugesund. Likevel, det skjedde noe denne dagen som skulle få betydning for historien om haugesundsfotballen. Oppmann i Djerv 1919, Terje Holm, ble intervjuet av Haugesunds Avis. Han sa blant annet følgende: - Jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta men målsettingen vår er i alle fall klinkende klar: Djerv 1919 skal bli best i Haugesunds-fotballen igjen. Vi er lei av å være en utklekkingsklubb for de andre klubbene, og det er ingen grunn til å legge skjul på at en hard kjerne i klubben ønsket tilbake tilstandene i 40-og 50-årene, da det var Djerv 1919 som var best i byen. Denne gjengen er innstilt på hardt arbeid i tiden framover for å få Djerv 1919 tilbake i toppen igjen, uttalte Holm. Dette var egentlig en sjokkmelding. Husker jeg måtte trekke pusten dypt og lese det to ganger. Djerv 1919 best i by n? De hadde nettopp tapt med stygge sifre mot Jarl og Nord. Utspillet var ikke til å tro for oss som vanket på kampene i 4. divisjon. Men Djerv 1919 hadde penger. En plan hadde de også. Opprykk på Haugebanen Tollef Nordvik hadde takket av etter tre år som spillende trener i Djerv Med det var også en betydelig spiller for haugesundsfotballen borte. Djerv 1919 ønsket nå en trenerkapasitet utenfra vårt distrikt til 81-sesongen.Valget falt på Brede Skistad. En god fotballkarriere i Mjøndalen var over. Det var også en kort trenerkarriere i Kristiansund. Var han rett mann til å gi Djerv 1919 suksess? Det viste seg raskt at han kunne sin ABC. Og DEF også for den del. Det betydde opprykk i hans første sesong, men ikke uten dramatikk. I nest siste spilleomgang ble det bare 3-3 hjemme mot Solid i toppoppgjøret. Dermed måtte de vinne siste kampen mot Nord. Denne kampen skulle spilles på Hestmyr, men ble i stedet flyttet til Haugebanen i Haugesund. Terje Osmundsen scoret kampens eneste mål, og ble med det dagens helt. Den scoringen var så viktig at vi like godt kan kalle ham årets helt. Nå var i det minste Djerv 1919 tilbake i 3. divisjon. Dugnadsånd på banen Det var dugnadsklubben Djerv 1919 som gjorde at Djerv 1919 tok fatt på 80-tallet med solid økonomi. Det hadde gitt mye penger i kassen. Spillerne skulle fortsatt delta på dugnader, men nå skulle de overføre dugnadsånden til banen også. Brede Skistad var ekspert på å få spillerne til å jobbe kollektivt. Disiplin og lojalitet var også viktige for å oppnå målsettingen best i by n. Dit var det fortsatt et stykke fram. I 82-sesongen var også Rune Larsen og Olav Heimdal tilbake i Djerv-drakten. Heimdal ble like godt toppscorer i en sesong som ga et historisk opprykk til 2. divisjon. Der ventet både Vard, Haugar og Kopervik. Tenk å få spille seriekamp mot Vard! Det hadde ikke skjedd siden Einar Gerhardsen var statsminister, melk var å få kjøpt på flasker og det kostet 4 kroner å gå på kino. Nå ble ikke debutsesongen i 2. divisjon noen suksess, til tross for spillerforsterkninger. Nok en gang gikk to spillere fra Haugar til Djerv 1919, nemlig Dag P. Christophersen og Roger Føleide. Forhåpningene om å berge plassen i divisjonen var så avgjort til stede. Sesongen startet dårlig med 0-2 tap på Åsebøen mot Kopervik. Hjemmedebuten var mot Vidar på selveste arbeidernes kampdag, 1.mai. Arbeidslysten var ikke den aller beste for Djerv 1919 i denne kampen. Hele 2-5 tapte de gulkledde. Og var Brede Skistad bekymret, så skjulte han det godt. - Det er fortsatt 40 poeng å kjempe om, formante han. Problemet ble bare at Djerv 1919 kun tok 11 av dem. Ikke tok de poeng mot Vard heller. Men Djerv 1919 kjente nå til arbeidsvilkårene for å nå toppen. Det var bare å brette opp ermene og gå løs på nytt. Farvel til 3. divisjon I 1984 satset Djerv 1919 voldsomt på å rykke rett opp igjen. Ny trener var hentet fra Sverige. Hans navn var Reine Almqvist. En ikke ukjent toppscorer med bakgrunn i blant annet IFK Gøteborg. I Djerv 1919 kom han til å bli midtstopper og trener i to år. I første forsøk mislyktes de i å rykke opp igjen. Men i 1985 var det grunn til å feire. Det gjorde de med svensk trener, tidligere profilerte Haugarspillere og trøndere, både med og uten bart. Arbeidskraft utenfra var kommet for å bli. Sakte, men sikkert ble Gulgyttane et begrep i Haugesund. Et mentalt farvel var tatt med 3. divisjon. Her var ingen triste tårer for farvel til Klepp, Figgjo og Buøy. Bare gledestårer for det som skulle komme i 1986, nemlig kamper mot Brann, Aalesund og Vard. Og senere det som enda bedre var. Endelig best i by n Så var det altså i 1986 at Djerv-drømmen skulle bli virkelighet. De ble best i by n. Aldri har det vært lettere å få Djerv-folk til å stille opp i Folketoget 17.mai. De nærmest trippet rundt etter å ha slått Vard 3-0. Høstkampen vant Gulgyttane 2-0. På tabellen kom de på sjetteplass, to poeng foran Vard. Bedre kunne det ikke låte. Og mens USA og Sovjet hadde startet en nedrustning i den kalde krigen i Europa, så hadde Djerv 1919 startet en opprustning i fotballkrigen i Haugesund. Fra Vard hadde de hentet suksesstreneren Svein Hammerø. Fra Haugar fortsatte spillertilstrømningen. Kåre Langesæter var for lengst på plass hos de gule. Nå kom også engelskmannen Tony Cheek. Han hadde bare spilt noen få kamper i Haugartrøya etter en turbulent overgang fra Odd. I Djervtrøya skapte han turbulens for motstanderne med sitt eminente hodespill. Tony Cheek ble ei viktig brikke i puslespillet for å nå toppen. Ei annen slik brikke var Asbjørn Helgeland. Assi var god til det meste, og dessuten meget smart. Så hadde man islendingen Adalstein Adalsteinsson. Steini var alltid bestevenn med ballen. I det hele tatt var Djerv 1919 i ferd med å bli en perfekt miks av spillere med ulike egenskaper. Terje Holm hadde sådd et lite frø med sin uttalelse i I 1986 slo det ut i full blomst. Særlig i kampen mot Brann. Den perfekte kampen Søndag 24/8-86 Seriekamp, 2. divisjon Djerv 1919 Brann 4-0 (2-0) 20. min. 1-0 Asbjørn Helgeland 42. min. 2-0 Tony Cheek 89. min. 3-0 Tore Lillenes 90. min. 4-0 Tony Cheek Dommer: Tor Aaland, Hørte Tilskuere: 2365 I august 1986 spilte Djerv 1919 en fantastisk kamp mot Brann. Serielederen måtte reise hjem til Bergen med 0-4. Asbjørn Helgeland scoret det første målet. Foto: Terje Heiestad, Haugesunds Avis Det var 15. spilleomgang. Brann var fortsatt ubeseiret. De hadde kun sluppet inn seks mål. Trener Tony Knapp var i ferd med å klare det som hele Bergen krevde. Nemlig å føre Brann tilbake til 1. divisjon. Akkurat denne søndagen skulle de få seg litt av et sjokk. Aldri har Djerv 1919 gjort så mye og så bra på en gang. Dette var den perfekte kampen. Gulgyttane løp Brann regelrett i senk. Svein Hammerø hadde riktignok laget en perfekt slagplan, men den innbefattet tross alt bare elleve spillere. Likevel, det så nesten ut som om laget hans hadde et par mann mer på banen. På høyrekanten herjet Kåre Langesæter. Vanligvis glamorøse Erik Solér spilte bare statistrolle. Scoringene var også av den minnerike sorten. 1-0 ble det på et godt skudd fra Asbjørn Helgeland. 2-0 kom på en heading fra Tony Cheek. Og ennå hadde vi ikke fått sett det beste. Ett minutt før slutt dundret midtstopper Tore Lillenes inn 3-0. Skuddet var fra 30 meter. Publikum reiste seg og klappet. Der kunne de bare bli stående og klappe. For hjemmelaget hadde nemlig tid til ett angrep til. Det ble trukket opp på høyresiden. Innlegget fra Åge Liff ble tatt på volley av Tony Cheek. Ballen 10 11

7 90 åra - dansen rundt gullkalven 90 åra - dansen rundt gullkalven Skyteskiva Vet du hva som er likheten mellom keeper Tor Martin Hegrenes og en maxitaxi? Riktig svar: Ingen slipper inn flere enn 15. Se så mange baller Tor Martin Hegrenes slapp inn på Høddvoll! Foto: Grethe Nygaard Hegrenes ble rene skyteskiva på Høddvoll i 1992 og fikk den tvilsomme æren av å plukke ut hele 15 baller fra nettet. Resultatet 15-2 mellom Hødd og Haugar skapte sjokkbølger i fotball-norge var vel i første settet, det. Hvordan gikk det i de andre? - He, he. Ja, det ble rene volleyballresultatet av det. Jeg kan trygt si at kampen ble et minne for livet, ler Tor Martin Hegrenes. I dag blir han jevnlig påminnet om resultatet. Vel å merke bare fra de som husker selv at det skjedde. - Dagens ungdom vet svært lite om det berømte resultatet og at det var jeg som sto i mål, smiler hovedpersonen. Han kom seg heldigvis videre i livet etter den traumatiske opplevelsen. Dem ble det forresten mange av i 92-sesongen. 97 baklengsmål var en suveren rekord i 1. divisjon. 94 av dem ble sluppet inn nettopp av Tor Martin. - I den første seriekampen tapte vi 1-3 mot Vard, men da var det Morten Jacobsen som voktet målet, erindrer Hegrenes. Jacobsen hadde bestemt seg for å prøve på et comeback i mål det året, etter et stygt benbrudd i Djervtrøya. Det gikk ikke så bra, og han ga hanskene videre til 20 år gamle Tor Martin Hegrenes. Han takket og bukket, men ante knapt hva han hadde begitt seg ut på. På vinteren var han innstendig bedt om å komme på Haugartrening. - Per Andreas Haftorsen var gått til Brann. Selv spilte jeg i 5. divisjon for Vindafjord, mens jeg gikk på lærerskolen på Stord. En gang jeg kom hjem, hang det en lapp på døra der det sto: Ring Kjell Inge Bråtveit! Det var nok han som ivret mest på at jeg skulle satse i Haugar, forteller Hegrenes. Timevis med Regy Hva var din styrke og svakhet? - Styrken var nok rekkevidden. Mener at jeg hadde brukbare allroundegenskaper rent keeperteknisk. Så var jeg seriøs både på og utenfor banen. Svakheten min lå først og fremst på det mentale planet. Jeg grublet for mye og fikk ikke ut kunnskapene mine i kamp. Jeg hadde jo timevis med keepertrening med Arvid Regy Gabrielsen. Han ønsket å få meg stadig lengre ut i 16-meterfeltet. Samtidig snakket vi mye om den mentale biten. Regy hadde forresten en treffende karakteristikk av meg: Når du kommer ut til 16-meteren ser det ut som du står på kanten av et stup. - Hva synes du om Regy som keepertrener? - Han har en fantastisk merittliste som keepertrener på Haugalandet og har en stor ære for at mange av keeperne har nådd langt. Han har alltid stilt opp 100 % alle dager på alle slags klokkesletter. Da har han pøst på med utallige repetisjoner. Styrken hans kan karakteriseres med ett ord, nemlig erfaring, skryter Tor Martin Hegrenes om Hauge - og Haugar-mannen Arvid Regy Gabrielsen. Sommeren 1992 måtte forresten Tor Martin i likhet med resten av keeperne i verden venne seg til en ny regel om tilbakespill til keeper. Dersom en spiller ville spille ballen til egen keeper, kunne ikke denne ta ballen opp med hendene. - Jeg husker veldig godt den første kampen da denne regelen trådde i kraft. Her mener jeg regelen ble fokusert helt feil. Budskapet var nemlig: Nå må alle huske på at det ikke er tillatt å spille ballen tilbake til keeper! Budskapet burde selvsagt i stedet ha vært: Nå må alle huske på å gjøre tingene lettere for keeper! Vel, uavhengig av budskap, så var Tor Martin og Haugar fullstendig lekk bak. Arvid Regy Gabrielsen har en stor del av æren for at vi har fått fram så mange gode keepere på Haugalandet. Foto: Haugesunds Avis 12 13

8 90 åra - dansen rundt gullkalven 90 åra - dansen rundt gullkalven FKH i 90-åra Connys englar Tekst og melodi: Matti Røssland Me hadde visst Marilyn, ja de seie så Å sildakongen treffe du, uansett kor du går Å Vamp sitte nere på kaien, å nynne på ein sang Om Djerv 1919 å Haugar, ein heilt aen gang REFRENG: Men tiene e forandra, for fotballen her i byn Connys englar har landa, å for et vakkert syn Det e Haugesund, i kvitt å blått Kver motstandars mareritt. Me fylle me dokker heilt te topps! Her e det filmfestival, og sildajazz Å Kolbein Falkeid sitte å dikte, om laust å fast Å flaggrutå komme fra Bergen, med Gunnar Andersen om bord Brann å Viking å RBK, får det tøffare enn i fjor REFRENG Men tiene e forandra, for fotballen her i byn Connys englar har landa, å for et vakkert syn Det e Haugesund, i kvitt å blått Kver motstandars mareritt. Me fylle me dokker heilt te topps! Danse gjønå Haraldsgatå, ska fylla Stadion me sang Å Drillo lande på Helganes for der e noe stort på gang Å øve Vår Frelsers kirke e sjøl himmelen kvit å blå Me kikke mot garderoben, å vente på FKH! REFRENG Men tiene e forandra, for fotballen her i byn Connys englar har landa, å for et vakkert syn Det e Haugesund, i kvitt å blått Kver motstanders mareritt. Me fylle me dokker heilt te topps! Respektfull klapping til slutt. FK Haugesund blir stiftet Det kan gå hur långt som helst. Presis som IFK Gøteborg. Jo da, Conny Karlsson var ikke snau da han snakket om framtida til FK Haugesund. Tidenes første FKH-trener hadde opplevd suksess som spiller med nettopp IFK Gøteborg. I 1982 var han til og med blant englene som var med på å vinne UEFA-cupen. Som trener hadde han oppnådd opprykk med Landskrona. Nå skulle han få haugesundsfotballen til å stå opp fra de døde. På stiftelsesmøtet på Rica Maritim Hotel ble han tatt i mot og hyllet som en frelser. 400 fotballhungrige benket seg fast på dette stiftelsesmøtet 28. oktober Dette var flere enn det som vanligvis vanket på Stadion på fotballkampene. Det var ikke bare Conny Karlsson som ble tatt vel imot. Asbjørn Helgeland ble presentert som tidenes første spiller i FKH. Det var åpenbart et populært valg av Asbjørn Helgeland og klubben. Applausen la seg ikke før lenge etter at Helgeland hadde satt seg igjen. Og slik fortsatte kvelden på møtet. Den ene applausen avløste den andre. Haugar-leder Kjell Hestvik og Djerv 1919-leder Hans Magne Aase overrakte hverandre vimpler. Det første styret i FKH ble valgt. De foreslåtte kandidatene ble presentert, og en etter en ble de valgt med kraftig akklamasjon. Ove Gabrielsen ble den første lederen (formannen). Og hadde han bedt forsamlingen om å rope halleluja, så hadde den gjort det. Gjerne utover hele natta. Navnet ble Fotballklubben Haugesund, og fargen på draktene ble hvite trøyer og blå bukser. Ennå var det et halvt år til seriestart. Altfor lenge, mente fotballtilhengerne. Men FKH trengte hver eneste dag fram til seriestart for å få alt på plass bare en transportetappe Tidenes første fotballkamp for FK Haugesund var mot Stord på grusen på Gymnasbane 7. Denne ble spilt 19. februar Til tross for at både baller og spillere var kommet på plass i FKH, Stord vant 2-0. Da hadde FKHspillerne knapt rukket å håndhilse på hverandre. Treningskampene gikk bedre etter hvert. De to siste mot 1. divisjonslagene Fyllingen og Vard virket veldig lovende. Da ble det knepent tap i Sveio mot Fyllingen (1-2) og seier over Vard på Stadion (2-0). 2. divisjon ble unnagjort med 57 poeng og en soleklar førsteplass. Rene transportetappen. Den offisielle premieren var mot Vedavåg søndag 24. april Det var en vakker dag for fotball. Og himmelen var hvit og blå. Seier i premierefesten Søndag 24/4-94 Seriekamp, 2. divisjon FKH Vedavåg 3-1 (1-0) 16. min. 1-0 Jostein Grindhaug 46. min. 2-0 Tor Åge Larsen 49. min. 3-0 Jarle Wee 90. min. 3-1 Rune Warholm Dommer: Ole P. Ødegaard, KFUM-Stavanger Tilskuere: 2550 Asbjørn Helgeland (t.v.) og Conny Karlsson ble tatt imot til dundrende applaus på stiftelsesmøtet til FK Haugesund. Foto: Haugesunds Avis 14

9 00 åra - de store ønskedrømmene 00 åra - de store ønskedrømmene Damer Dameinvasjon på fotballbanen Et kåseri Det ser ut til å være en helt vanlig feiring av 17.mai i Haugesund på 1970-tallet. Det er salutt, kapproing, kransenedleggelser, barnetog, folketog, russetog, iskrem og skyting med knall oppunder bunaden på damene. Men det skjer faktisk noe spesielt på akkurat denne 17.mai. Det blir nemlig spilt fotballkamp for damer mellom Vard og Haugar på selveste Haugesund stadion. Speakeren fyrte opp stemningen med stadige morsomme kommentarer: Se, der demper hun ballen på brystene! Folk lo seg skakke. Damefotball ville man ha mer av. Det skulle raskt vise seg å bli mye mer. Rene dameinvasjonen på fotballbanen. Først fikk damene egen serie på 70-tallet. Haugar var som regel best i Rogaland. De hadde en spiller ved navn Olga Jacobsen, og hun var så god at hun utgjorde halve laget. Også Vard satte noen kluter inn på damefotball. Snart tok de yngre jentene etter. Plutselig hoppet ikke bare jentene strikk i fritiden. De spilte også fotball. Det gikk til og med så langt at i 1980 var det ei jente som holdt åpningstalen i Norway Cup. Hun var fra Haugar og het Hilde Jørgensen. Da var allerede 1. divisjon og Norgesmesterskap for damer kommet. Damefotballen rett og slett herjet i det ganske land. Kunne Vard eller Haugar klare å komme opp blant de fremste? Jo da, det kunne de begge. Først var det Vard sin tur. I 1988 klarte de å kvalifisere seg til 1. divisjon. De tapte sin første kamp mot Skedsmo, vant den andre mot Rindals-Troll, og trengte bare uavgjort borte mot Tromsø-laget Fløya for å sikre opprykk. Keeper Grethe Nygaard sto som en gudinne og reddet absolutt alle skudd. Kampen endte 0-0, men det var selvsagt som en seier for rødtrøyene. Så skulle det altså være damene som sikret toppfotballen igjen for Vard. Mens herrelaget omtrent gjorde klubben bankerott, klarte damene å rykke opp uten en gang å bruke penger til salt i grøten, og med bare kavring som niste til bortekampene. Dessverre var den kvinnelige utgaven av Super-Vard sjanseløse i 1. divisjon. Det var da Terrierne i Haugar begynte å glefse skikkelig. Æh.. unnskyld, det må naturligvis bli Terriertispene. De hadde ligget på lur lenge. Hanne Reimers var rene supertispa. Hun hadde nemlig spilt fotball i en mannsalder (det må vel forresten bli damealder!). Egentlig var hun på hell da Haugar i 1993 tok spranget opp i 1. divisjon. Molde, Furuflaten og BUL fikk alle stryk av Haugar i kvalifiseringen. Det ble tre minnerike sesonger blant de beste i landet. Hva så med Djerv 1919? Har ikke de gjort damene rangen? Det har i så fall bare vært på lesta. Klubben har helst vært som Lies klesbutikk. Nemlig for herrer. Det samme gjelder FKH. Vi får tro at det blir andre boller. som brøt barrierer Fire klubber i Norge har vært i eliteserien for både kvinner og menn. Det er Asker, Molde, Vard og Haugar. Også damefotballen viser altså at Haugesund er en fotballby. Vard rykket opp i 1988, Haugar i To som var med og brøt en barriere, var Anne Marie Jacobsen (Vard) og Randi Kvaløy (Haugar). Anne Marie Jacobsen (t.v.) og Randi Kvaløy prøver håndbak for å få fram hvem som er best, Vard eller Haugar. Foto: Grethe Nygaard 16 17

10 00 åra - de store ønskedrømmene 00 åra - de store ønskedrømmene Cupfinalefest som smakte. Foto: Grethe Nygaard FKH i 00-åra Nytt årtusen åpenbarte seg. Nye lodder og nye gevinster. Toppgevinsten var veldig nær i Tidenes gjennombrudd for FKH i cupen. Så godt startet ikke dette tiåret. I Tippeligaen i 2000 ble det ikke engang tildelt trøstegevinst for jumboplassen. Og verre skulle det gå. Det at økonomien tørket inn tidlig på 00-tallet satte lenge sine spor. FKH kunne sammenlignes med Raufoss og Hønefoss. En typisk 1. divisjonsklubb. Tiden var også over for stabilitet i spillerstallen. Før i tiden kunne man knipse et lagbilde i mars, med visshet om at dette utgjorde stallen resten av året. Nå ble det spillere inn og ut fra hele verden hele året. Vel forresten, ikke hele året. Bare i overgangsvinduet, som det heter. Dette vinduet er åpent et par ganger i året. Også FKH har hele tiden hatt trynet i dette vinduet. Dessverre har det alltid vært de beste som har blitt solgt. Ikke på tilbud. Den skal FKH ha. Lenge var det verre med spillere som kom inn til klubben. Slett ikke utenkelig at enkelte klatret inn vinduet usett. Var de fra Canada og kunne trikse med ballen 14 ganger på foten, lå kontraktsforslaget som regel klart. Apropos ballen. Den er heller ikke som før. De blytunge ballene som kunne slå folk i svime, ligger sikkert på forskjellige lagre rundt omkring i verden. Dagens baller er lette som fjær. Og sannelig om jeg er sikker på at de er like runde lenger, heller. Nei, fotballverdenen er ikke som før. Forresten må jeg si stakkars dem som skal ha ansvaret for en spillerovergang. Før var det samme regelverk i 20 år sammenhengende. Som oftest var det nok at en oppmann med niårig grunnskole kunne ta seg av en overgangssak. Nå kreves det omtrent en heldagsstilling i å behandle en vrimmel av lover og regler. For sikkerhets skyld kan disse reglene endre seg omtrent over natten. Her nytter det ikke å sove i timen. Sportslig koordinator Nils Halvor Berge holdt seg bestandig våken. Det måtte han sannelig også gjøre ørten ganger på Lille Maritim. Berge tok alltid med seg potensielle nye spillere dit for å se den flotte Haugalandsfilmen. Spillerne ble så bergtatt av byen at de påfølgende lønns- forhandlingene nok bare ble en formalitet. Det har dessverre ikke vært lett å henge seg på de beste i landet lenger. Flere og flere klubber satser like hardt som FKH. Kunne ikke Sandefjord holdt seg til hvalfangst og Notodden til bluesfestival? Men jøss, også dette tiåret hadde noen salige stunder. Veien til Ullevaal var en ren nytelse. Sesongen 2000 Fakta: Nr. 14 i elitedivisjonen (sist) med 19 poeng Vunnet: 5 Uavgjort: 4 Tapt: 17 Cupen: walkover i 1. og 2.runde. 0-2 borte mot Vidar i 3. runde Trener: Åge Steen (Kjell Inge Bråtveit fra 9. august) Gjennomsnittlig tilskuertall i serien: 3424 Skader, trenerbytte i sesongen og nedrykk. Hadde høsten 1999 vært i flytsonen, så bar det rett til bunns i Optimismen var stor før seriestart. Vålerenga og Start ble slått i Østfoldhallen. La Manga i Spania var nå kommet inn som fast tilholdssted for norske toppklubber i oppkjøringsfasen. Seier over Odd Grenland der dempet ikke akkurat optimismen. Trener Åge Steen kunne også si seg fornøyd med spillerforsterkningene. Enda en gang så FKH mot Sverige når nye spillere skulle hentes. Hasse Berggren var en snik foran kassen. Flink til å posisjonere seg og en vanvittig god avslutter. Elleve seriemål kom han opp i. Han fikk bokstavelig talt lønn for strevet. Etter sigende rekordhøy lønn i FKH-målestokk. En drivende god og taklingssterk midtbanespiller ble også hentet av FKH. På bondelandet på Jæren hadde Asle Andersen ymtet frampå om å skifte beite. Brynes beste spiller viste seg raskt som en verdifull tilvekst. Det var også den tøffe midtstopperen Kent Karlsen, som var leid inn fra Vålerenga. Ytterligere en svenske sluttet seg til FKH. Midtstopper Stefan Mogren viste at han hadde muskler, men dessverre i en heller skjør kropp. Han gikk nemlig mye skadet. Og her er jeg inne på noe vesentlig. Skadede svensker. Midtbanekunstneren Magnus Samuelson fikk bare en enslig seriekamp dette året. Angriperen med fart og teknikk, Anders Blomquist, fikk bare spilt omtrent halvparten av kampene. Som vanlig var det også noen spillere som takket av etter forrige sesong. Av de lokale nevner jeg Jørgen Hammersland, Øyvind Mellemstrand, Sjur-Jarle Hauge og Rune Lothe. Jørgen Hammersland hadde hatt en fantastisk høst i 99-sesongen. Men FKH mente at han ikke hadde kropp til å tåle treningsmengden som ventet. Kontrakten ble derfor ikke forlenget. Sesongen 2000 ble en håpløs kamp om å berge plassen i eliten for Haugesunds flaggskip. Egentlig startet ikke sesongen så aller verst. Åpningskampen var på Stadion mot Bodø/Glimt. Oppgjøret endte 2-2. Bala Garba og Hasse Berggren scoret målene. Den nye svensken scoret 2-1-målet da ti minutter gjensto. Alt så ut til å ende med en fortjent hjemmeseier da Bengt Sæternes ødela dagen med utligning i sluttsekundene. I den andre serieomgangen ble det tap 1-2 i Molde. I den tredje ventet Vålerenga på Stadion. Det ble årets beste kamp for FKH. Vålerenga løpt i senk Onsdag 19/4-00 Seriekamp, elitedivisjonen FKH Vålerenga 4-2 (1-2) 1. min. 1-0 Anders Blomquist 18. min. 1-1 Bjørn A. Levernes 21. min. 1-2 Espen Musæus 48. min. 2-2 Hasse Berggren 56. min. 3-2 Hasse Berggren 58. min. 4-2 Bala Garba Dommer: Terje Hauge, Lyngbø Tilskuere: FKH var flinkere enn oss til å utnytte vinden, samtidig som vi spilte som et guttelag, sa Vålerenga-trener Tom Nordlie til Haugesunds Avis etter kampen. Da hadde hjemmelaget spilt storveis i den kraftige medvinden i 2. omgang, og snudd 1-2 til 4-2. Anders Blomquist var rene tornadoen, Bala Garba suste fra Vålerengaforsvarerne og Hasse Berggren blåste inn drepende avslutninger. Det var oppvisning i angrepsfotball. FKH fosset fram mot det nordre målet i ett sett. Vålerenga hadde kort og godt Hasse Berggren var en snik foran kassen. Her jubler han for scoring mot Vålerenga. Bala Garba (t.v.), Rune Wiken og Anders Blomquist nyter scoringen til fulle. Det ble 4-2 til FKH. Foto: Harald Nordbakken, Haugesunds Avis ingenting å stille opp med mot et aggressivt FKH-lag. Kjetil Rekdal så mest ned på sine gule sko og Pascal Simpson så ikke særlig opplagt ut i den altfor trange shortsen. Han ble et lett bytte for Kent Karlsen og Stig Kallestad i midtforsvaret. Med en slik kamp var det en fornøyelse å ta påskeferie. Der og da var det ingen som tenkte at de hadde sett to lag som kom til å rykke ned. Seier i Kristiansand Etter seieren over Vålerenga kom en meget tung periode for FKH. De gikk på en rekke tap. Ofte med fire baklengsmål. At de som regel også scoret selv, hjalp ikke på poengfangsten. Bare kampen mot Bryne ga full pott (3-1 på Stadion). Men så kom det en voldsom opptur i den siste kampen før sommerferien. Start i Kristiansand var en nøkkelkamp i bunnstriden for FKH. I likhet med haugesunderne slet også nyopprykkede Start i bunnen av tabellen. Alle husket nedsablingen av sørlendingene på Stadion i avslutningskampen året før. Det kunne merkes at selvtilliten var tilbake i akkurat denne kampen. Med rette, skulle det vise seg. I 1. omgang var det bare Start som scoret. De hadde også store sjanser til å øke ledelsen. Etter pause begynte dog flere og flere FKH-spillere å få dreis på 18 19