Gud har ikke glemt...

Transkript

1 Inspiratio - 11 Gud har ikke glemt... Misjonsseminaret har blitt et fast og fargerikt innslag på Inspiratio. I år startet seminaret med at Petter Klungsøyr, ortoped i Ålesund og mangeårig misjonslege i Etiopia,engasjert delte noen av sine opplevelser som kirurg i Etiopia. Han omtalte misjon som de varme hjerters sak og understrekte betydningen helsemisjon har for enkeltmennesker og samfunnet. Deretter fikk Soria Moria- forsamlingen høre om den stille katastrofen. Dette er en katastrofe som skjer hver dag, døgnet rundt hele året, men som verden ser ut til å glemme; at det på verdensbasis er 270 millioner barn som ikke har tilgang til helsetjenester og at 121 millioner aldri vil få en utdannelse. I år vil over mødre dø i komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel, nesten alle i utviklingsland. 4 millioner nyfødte vil dø i løpet av deres første levemåned og 10 millioner barn vil dø før de når 5 år, de fleste helt unødvendig. Det vil si at barn døde i går og vil gjøre det i dag. Det er det samme som et barn hvert 4. sekund, 15 hvert minutt. Det tilsvarer et Haiti-jordskjelv hver 10. dag. Bare i år vil 2.2 millioner barn dø fordi de ikke er vaksinert. 15 millioner er foreldreløse takket være hiv, 2 millioner barn lever selv med sykdommen. Hvert år dør 1 million av malaria, av en sykdom som både er forebyggbar og behandlbar. Afrika står for 90 % av disse, og afrikanske barn for 80 % av dødsfallene. 30 millioner mennesker er blinde. Mange av dem kunne lett ha fått synet igjen ved en enkel operasjon. Infeksjoner og parasitter krever 17 millioner liv årlig, og mange dør helt unødvendig. Dette er den stille katastrofen. De dør hver dag i et enormt antall i en urovekkende stillhet. Hva gjør vi med denne nøden, som enkeltmennesker og som forening? Man har regnet på det og kommet til at å sikre et basistilbud av helse og ernæring i alle u-land, ville koste ca 100 milliarder. Det er omtrent det samme beløpet vi bruker bare på iskrem i Europa årlig. - Gud har ikke glemt de lidende og han har kalt oss til å være hans etterfølgere, tjenende hender og føtter i en verden som skriker i både fysisk og åndelig nød, sa Petter Klungsøyr. Jeg tror at misjonsbefalingen og Jesu eksempel om å møte folks både fysiske og åndelige behov fortsatt står ved lag, og at vi alle er kalt til å være Guds vitner og redskap i en verden som lider og at misjonsbefalingen gjelder alle kristne til alle tider. Vi er kalt til å være misjonsleger, lys og salt der vi er, enten det er her hjemme i Norge eller ute, fulgte misjonskoordinator Hans Kristian Maridal opp. Det å lindre nød og sykdom har vært en viktig del av kirkens arbeid opp i gjennom tidene. Helse har også tradisjonelt sett vært et satsningsområde for norsk misjon. Og det ble bygd opp både helsestasjoner og misjonssykehus, der mange norske kollegaer har gjort en svært flott og viktig innsats vi kan være stolte over. Misjonsorganisasjonene har vært opptatt av å utforme nye strategier. Sykdom, fattigdom, nød og lidelse er begreper som er lite synlig i mye av den nye strategitenkningen. Mange har savnet argumentet om helse og sosialts arbeid sin egenverdi. Er ikke misjon lenger å møte hele mennesket, både åndelig og legemlig? sa Maridal. Mange forbinder misjon med nettopp hjelp til fattige og syke. Misjonsleger var, og er, fortsatt pionerer i å utvikle helsearbeid i fattige land. De var, og er, fortsatt en viktig drivkraft for også å gi tilbud til de fattige og underpriviligerte og i protesten mot urettferdighet og utnyttelse. I en artikkel i Lancet (1) kan vi lese om Helsemisjon i Afrika. Helsemisjonærer blir beskrevet som on the cutting edge. De er dedikerte og de satser over tid. De har fokusert på primær helse og forebygging, samt på felt som ofte har blitt oversett av store donorer. Artikkelen forteller også om en ny type helsemisjonærer som er uavhengige, får støtte av venner hjemmefra og setter opp små klinikker. I stedet for å preke ønsker de å fortelle om troen sin i praktisk gjerning. Misjonskoordinatoren orienterte om mulighetene for å bli lege i u-land og hva misjonsnettverket i NKLF kan tilby kollegaer som ønsker utreise. Til slutt fikk deltakerne spennende video-hilsener fra kollegaer ute og møtte kollegaer på hjemmeopphold og kollegaer på vei ut. Forsamlingen på Soria Moria fikk til sist være med å be for og velsigne disse. (1) Medical missionaries deliver faith and health care in Africa, Samuel Loewenberg, The Lancet, Volume 373, Issue 9666, Pages ( article/piis (09) / fulltext#) Inter Medicos

2 Inspiratio - 11 Kjendisprest Per Arne Dal var foredragsholder under årets Inspiratio. Anne Molne Kjøllesdal Arnfinn Haram Soria Moria- aldri alene Norges Kristelige Legeforening fulgte opp den nyvunne tradisjonen med fest-helg på Soria Moria i slutten av mars, denne gangen under temaet: Alltid alene, aldri alene. Av Tove Ingjerd Grønlund Grace Olsen, medlem av arrangementskomiteen, fortalte at det var 240 leger på konferansen denne helgen. Hvorfor er Inspiratio viktig? - Mange kristne leger kan oppleve at de står alene med sine kristne standpunkt. Denne helgen kan bidra til at kristne leger møtes for både å ha fellesskap og kunne ta opp jobbrelaterte problemstillinger, sa Olsen til IM. Mange får ikke anledning til å snakke om det å være kristen lege, i hverdagen. - Her får en belyst temaer som ikke blir tatt opp i menighetssammenheng, for eksempel etiske problemstillinger knyttet til legeyrket. Gjennom Inspiratio har man et møtested der slike samtaler er naturlige, mente den 34 år gamle legen. Et liv i nåde og forsakelse Arnfinn Haram, norsk dominikanerbror i den katolske kirken og kjent blogger og samfunnsdebattant, holdt lørdag formiddag foredrag om å følge kallet og leve et liv i forsakelse. -Det kristne livet er som en fromhetspraksis, sa Haram. Den katolske dominikaneren var opptatt av å finne balansen mellom fri nåde og helliggjørelse. Han viste til at vi i dag har gjenoppdaget den frie nåden, men samtidig har vi mistet noe 4 Inter Medicos av offerviljen og evne til forsakelse. - Nåden opererer i en livslang kamp og må ikke bli en sovepute, sa han. Samtidig understrekte han at Guds rike er kommet til oss i denne verden og gir en kraft til et nytt liv. Handler om å ha ryggen fri Haram viste til Jesus som levde i sølibat og mente at dette var et eksempel på at denne verden og den borgerlige sirkelen - der man tar til ekte og blir gitt til ekte- er midlertidig. - Noen lever i sølibat og fattigdom som et tegn for andre, understrekte han. Haram kom inn på hvordan det hadde vært nonner og munker i alle samfunn og mente dette var en nødvendighet for et åndelig sunt samfunn: - Folk er holdt oppe av staten og overvåket av den, spissformulerte han. - Munkevesenet derimot mottar ingen statsstøtte, opererer som åndelige bohemer eller blitzere og har ryggen fri til å være en samfunnsrøst. Vi trenger slike røster i en tid da alt er mykt og veien er bred og hyggelig, sa han humoristisk og alvorlig på samme tid. Haram viste videre til hvordan en gjennom dåpen blir kalt inn i et liv i fellesskap, der tilhørigheten til gudsfolket er det grunnleggende og menighetsfelleskapet betydningsfullt. - Individualismen og moderniteten er vår tids idealer. Hver er sin egen pave, sa Haram lett ironisk. Han innrømmet at det kunne være krevende å leve i sølibat, slik det i vår tid også synes krevende å leve i det monogame ekteskapet. Dominikanerbroren understrekte betydningen av å ha en skriftefar: - Vi trenger alle en sjelesørger utenfra som gir kristenlivet seriøsitet, avsluttet han. Anne Molne Kjøllesdal: Ble nysgjerrig på Jesus Overlege ved kvinneklinikken i Buskerud Anne Molne Kjøllesdal, holdt et personlig og levende foredrag under emnet: Alenestående. Kjøllesdal vokste opp i en ikke-kristen familie og hennes far, som var gynekolog, hadde vært med å kjempe fram den nåværende abortloven og muligheten til å få assistert befruktning. Loven møtte, som kjent, markert motstand blant kristenfolket. Overlegen fortalte at hun vokste opp i et miljø der få bekjente seg som kristne, og hun fikk raskt fordommer mot kristenheten. Likevel var hun en søkende person og ble i ungdomstida dratt mot den kristne troen. I studietiden ble hun, litt motvillig, med på avslutningsfesten til Navigatørene. Der hadde hun sin første erfaring av en levende Gud: - For første gang skjønte jeg at det var en personlig Jesus som har omsorg for enkeltpersoner, sa Kjøllesdal og fortalte hvordan hun etter det fikk en sterk trang til å bli bedre kjent med Gud. Barn med Downs syndrom Kjøllesdal opplevde senere en krevende tid, i forbindelse med graviditet. Under andre graviditet hadde hun en spontanabort i 14. uke. Ved en senere

3 Inspiratio - 11 Reservasjonsrett Det var knyttet stor spenning til NKLF`s etikkutvalg arbeid om reservasjonsrett, som omhandlet reservasjonsrett i tilknytning til abort, eutanasi og sædinseminasjon av lesbiske. Festmiddag lørdag kveld med høy stemning. graviditet fikk hun vite, etter ultralyd, at det var stor sannsynlighet for at barnet hadde kromosomfeil. Hun takket nei til fostervannsprøve da hun uansett hadde bestemt seg for å føde barnet. Kjøllesdal fortalte forsamlingen på Soria Moria hvordan hun, allerede under svangerskapet, opplevde at Jesus hadde behag i deres datter. Barnet viste seg å ha Downs syndrom, men Kjøllesdal og hennes mann bestemte seg tidlig for at dette skulle de klare. - Jeg tror ikke vi ville ha levd livet veldig annerledes uten henne, konkluderte legen. Ved de to neste graviditetene valgte Kjøllesdal igjen å takke nei til fostervannsprøve og fødte to barn til. Møter mange med uforløste tårer Legen bestemte seg, etter en prosess, for å følge i farens fotspor og bli gynekolog, men benytte seg av reservasjonsretten. Overlegen beskrev det å være gynekolog som veldig interessant, men krevende. Bl.a. gjennom forskning, har hun kommet i kontakt med mange kvinner som har stått overfor vanskelig valg i forbindelse med graviditet. - Det er ca norske kvinner som har tatt en abort, og mange av dem opplever en forbudt sorg. Jeg har møtt mange med uforløste tårer og vanskelige følelser, etter en abort. Jeg reserverer meg ikke mot de abortsøkende kvinnene, sa gynekologen og fortalte om mange gode samtaler, der hun har opplevd å få være til hjelp. Hun stilte seg selv til slutt spørsmålet om en er alenestående som kristen og gynekolog: - Nei, Jesus er med oss hver dag, konkluderte den kristne gynekologen med overbevisning, selv om hun vedkjente at jobben og hverdagen iblant kan oppleves tøff. Utvalget, med Torbjørn Folstad som leder, har behandlet spørsmål knyttet til retten til å handle i samsvar med sin etiske overbevisning, og hvor omfattende en reservasjonsrett bør være. Den enkelte leges behov for reservasjon kan stilles opp mot samfunnets behov for legehjelp, var utvalgets utgangspunkt. Moralsk integritet blant legestanden er et gode for samfunnet, var en videre premiss. Utvalget har lagt følgende kriterier til grunn for at en lege kan reservere seg: - At det er en dypfølt overbevisning. - At det er en overbevisning med plausibelt rasjonale. - At det ikke innbefatter livsviktig behandling - At overbevisningen er i tråd med medisinens egen etikk og tradisjonelle, etiske normer. Utvalget la til grunn at en ikke skal gå inn for en generell reservasjonsrett, men en formalisering av rett til reservasjon i hvert enkelt tilfelle, der det er naturlig. En slik modell er mest realistisk å få gjennomslag for, var begrunnelsen. Reservasjonsrett i forbindelse med assistert befruktning av lesbiske Med dette som utgangspunkt, er det bl.a. konkludert med at helsepersonell bør kunne ha rett til å reservere seg mot befatning med assistert befruktning for enslige og homoseksuelle par hvis begrunnelsen er en sterk overbevisning om hva som er til barns beste. En dypfølt overbevisning knyttet til pasientens livsstil er derimot ikke tilstrekkelig for å få reservasjonsrett, ifølge NKLF. Begrunnelsen for dette er at mor- far- barn forholdet er en gudgitt konstellasjon, og kan oppleves som en religiøs overbevisning. Å vokse opp hos sine biologiske foreldre er det mest grunnleggende oppvekstvilkår, der barnet i utgangspunktet har det best. En kan da ikke med vitende og vilje frata barnet rett til en far og mor, er konklusjonen. Utvalget har også lagt til grunn at assistert befruktning ikke er livsviktig. Helsedepartementet gjør retrett NKLF`s forslag om reservasjonsrett for helsepersonell ble vedtatt under organisasjonens generalforsamling. I ettertid gikk diskusjonen høyt i ulike medier rundt NKLF`s standpunkt om reservasjonsrett i tilknytning til inseminasjon av lesbiske. I 2008 la Helsedepartementet til rette for at helsepersonell kan reservere seg mot å utføre, eller assistere ved, assistert befruktning av lesbiske. Etter oppfordring fra Rådet for legeetikk svarte HOD at: «Det er intet rettslig i veien for at legen kan gis en reservasjonsrett dersom kommunen legger til rette for at det lesbiske paret kan få samme hjelp av en annen lege.» (VL 6. april). Det ble presisert at dette bare gjaldt dersom legen kan overlate saken til annet helsepersonell. LLH reagerte i fjor høst og mente det var etablert en uheldig praksis, der homoseksuelle par med ønske om assistert befruktning, ikke fikk den hjelpen de har krav på. Helsedepartementet sier nå at de vil sende ut et rundskriv der de presiserer at leger ikke har en generell reservasjonsrett i forhold til å henvise lesbiske til assistert befruktning. HOD skiller mellom å utføre og henvise til assistert befruktning, ifølge statssekretær Ragnhild Mathisen i HOD (VL 6. april). Leder for Rådet for legeetikk Trond Markestad mener at det at enkelte leger reserverer seg, ikke har medført noe praktisk problem og er overrasket over at det kommer et rundskriv. Styreleder i NKLF Olav Fredheim utdypet i VL NKLF`s standpunkt og sa at vedtaket i NKLF vil bli stående. Etter VL- oppslaget sendte NKLF et brev til departementet, der de presiserte standpunktet om reservasjonsrett i forbindelse med assistert befruktning. (Se NKLF s hjemmesider). Inter Medicos

4 Reservasjonsrett i teori og praksis Legers reservasjonsrett synes velfundert i situasjoner der liv står på spill, som ved abort. Men andre ganger, som ved henvisning til assistert reproduksjon for likekjønnede par, er det mer usikkert om leger bør ha rett til å reservere seg. Av Morten Magelssen, lege og ph.d.-stipendiat i medisinsk etikk. Medlem av etikkutvalget i Norges kristelige legeforening Fra NKLFs vedtak om reservasjonsrett: Helsepersonell bør ha rett til å reservere seg mot å utføre, delta ved eller henvise til assistert reproduksjon for enslige og homoseksuelle par hvis begrunnelsen er en sterk overbevisning om hva som er til barns beste. I Norge var assistert reproduksjon inntil nylig forbeholdt heterofile par, men fra 2009 har lesbiske kvinner i stabile, ekteskapsliknende forhold hatt rett til inseminasjon. Mannlige homofile par og enslige har ikke tilbud om assistert reproduksjon, men det finnes de som mener at tilbudet bør utvides til å gjelde også disse. Stortinget har gjort et anmodningsvedtak om at helsepersonell bør kunne fritas fra å utføre eller assistere ved assistert befruktning. Rådet for legeetikk uttalte i 2008 at retten også burde omfatte fastlegers henvisning. Helse- og omsorgsdepartementet uttalte som svar at det er intet rettslig i veien for at legen kan gis en reservasjonsrett dersom kommunen legger til rette for at det lesbiske paret kan få samme hjelp av en annen lege. NKLFs vedtak Norges kristelige legeforening vedtok nylig at fastleger bør ha mulighet til å reservere seg mot å henvise enslige og lesbiske par til assistert reproduksjon. Dette førte til oppslag i en rekke medier, og Høyre-politiker Bent Høie og LLH (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) var blant de som sterkest gikk imot at leger skal ha en slik reservasjonsrett. NKLFs etikkutvalg har vurdert grundig hva som taler for og imot en reservasjonsrett i dette tilfellet. De viktigste argumentene er gjengitt i Inter Medicos I vår vurdering undersøkte vi om det å skulle henvise lesbiske eller enslige til assistert reproduksjon ville kunne utgjøre et alvorlig brudd på en dyp moralsk overbevisning. Og vi fant at henvisning nettopp kan dét, hos leger som holder at barns rett til å vokse opp med sine biologiske foreldre såfremt det er mulig, er en menneskerett. Bioteknologiloven sier at avgjørelsen om assistert reproduksjon skal bygge på medisinske og psykososiale vurderinger av paret. Det skal legges vekt på parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste ( 2-6). Dette er et ansvar fastlegen ikke kan fraskrive seg. Å henvise videre til assistert reproduksjon innebærer derfor å gå god for at paret bør bli foreldre, og at det er forenlig med barns beste at paret får barn. Etikkutvalget ser derfor at for noen fastleger blir dette vanskelig eller nærmest umulig, fordi henvisning innebærer å handle mot sin samvittighet; å gjøre noe som man mener er moralsk galt. Det er svært viktig å merke seg at helsepersonells reservasjonsrett er til for at profesjonsutøveren skal få slippe å handle mot sin samvittighet; ikke for at han skal få formidle en moralsk dom over pasientens livsstil eller ønsker for behandling. Innebærer reservasjon fra henvisning av lesbiske eller andre til assistert reproduksjon en moralsk fordømmelse av disses legning eller livsstil? Ikke nødvendigvis. Et aktverdig reservasjonsønske er begrunnet i hensynet til barnet som skal bli til. Hvis barn har rett til å vokse opp med sine biologiske foreldre, vil assistert reproduksjon være problematisk både for lesbiske par, mannlige homofile par og for enslige og ved kjønnscelledonasjon hos heterofile par. Den moralske verdien av homofiles livsstil er derfor ikke direkte involvert her. Kunne også religiøst eller moralsk begrunnet motstand mot homofilt samliv være en grunn for reservasjon i dette tilfellet? Nei. Det er ingen grunn til at leger skal kunne reservere seg mot å yte vanlig legebehandling til homofile, eller for den saks skyld eksempelvis jøder, fargede eller andre grupper. Noen har spurt hvorfor reservasjon bare kan aksepteres når det begrunnes i barns rett til far og mor. For noen argumenterer for eksempel at det er mot naturens (gudegitte) orden at 6 Inter Medicos

5 homofile skal få barn, og det derfor er galt å bidra til at de får det. Hva med denne begrunnelsen for reservasjon? Dette er etter mitt syn det samme argumentet som det vi aksepterte over. Barns naturgitte rett til sine biologiske foreldre, og homofile foreldre som mot naturens orden, er to sider av samme mynt. Siden denne behandlingen har som formål å frambringe barn, må begrunnelsen for reservasjon referere til dette formålet. I tillegg er den førstnevnte vinklingen utvilsomt den som gjør seg best i offentlige debatter. Rådet for legeetikk er enig Rådet for legeetikk er enig med NKLF i dette spørsmålet (Markestad & Hytten, Tidsskrift for Den norske legeforening, 2010). Et argument de trakk fram som viktig var blant annet at det ut fra religiøs overbevisning er dyp splittelse i det norske folk i synet på assistert befruktning, at det samme gjelder i legestanden, og at det derfor er urimelig at det ikke er reservasjonsrett for de som av samvittighetsgrunner finner å ikke kunne henvise. En lovbestemt henvisningsplikt vil i ytterste konsekvens kunne bety et yrkesforbud som fastlege for den som av dyp overbevisning ikke ser seg i stand til å henvise, poengteres det. For egen del vil jeg legge til at et slikt yrkesforbud er ekstra urimelig tatt i betraktning hvor sjelden problemstillingen er: Det utføres anslagsvis 400 behandlinger med assistert befruktning for norske lesbiske par i Norge og utlandet årlig. Gitt at alle disse behandlingene skulle forutsette henvisning fra norsk fastlege vil det bety at hver fastlege i gjennomsnitt får én konsultasjon for henvisning hvert tiende år (det er ca fastleger i Norge). Reservasjon til byrde for pasienten Generelt er det klart at helsepersonells reservasjon er til fordel for helsepersonellet, og til ulempe for den aktuelle pasienten. Når samfunnet skal vurdere om reservasjon skal tillates i et gitt tilfelle, må hensynet til helsepersonellet balanseres mot hensynet til pasienten, som jo har en rett til behandling. Det er derfor klart at reservasjon blir mer akseptabelt for pasient og samfunn jo mindre pasienten blir skadelidende. På hvilke måter blir pasienten skadelidende ved at helsepersonellet reserverer seg? Legens reservasjon legger fire potensielle byrder på pasienten. For det første, reservasjon kan føre til at det går unødig lang tid før pasienten får helsehjelpen. I situasjoner der pasientens helse er alvorlig truet, bør det derfor ikke være anledning til å reservere seg. For det andre, reservasjon kan gjøre at pasienten ikke får helsehjelp i det hele tatt, hvis det ikke finnes kolleger som er villige til å overta ansvaret for pasienten. Slik begrunnes gynekologiske avdelingers rett til å foretrekke jobbsøkere som ikke vil benytte reservasjonsretten, når dét er nødvendig for at avdelingen skal kunne tilby abortinngrep. For det tredje, legens reservasjon kan føre til at pasienten går glipp av informasjon om det omstridte behandlingstilbudet. I en studie fra USA mente 18 % av religiøse amerikanske leger at de ikke hadde noen plikt til å informere om eksistensen og tilgjengeligheten av helsetjenester de selv reserverte seg mot (slik som abort). Etter min mening er dette uakseptabelt: Å gi informasjon om abortinngrep er ikke et viktig bidrag til årsakskjeden som leder fram til abort. Legen skader ikke sin integritet av å informere, og har derfor ingen god grunn til å ikke gjøre det. Den fjerde byrden har vi vært innom, nemlig pasientens opplevelse av moralsk fordømmelse. Reservasjon er mer akseptabelt jo mindre disse byrdene er, og legen bør derfor anstrenge seg for å redusere disse potensielle byrdene så mye som mulig. Ved å gjøre dét beviser han også at han har pasientens beste for øye, og at han reserverer seg av kun moralsk høyverdige grunner: nemlig for å beskytte sin egen integritet. Reservasjon i praksis Det er ikke vanskelig å peke på praktiske tiltak som reduserer byrdene i forbindelse med reservasjon. Fastlegens forværelse bør informeres om legens praksis, slik at de effektivt kan sluse aktuelle konsultasjoner til legens kolleger. Slik blir pasienten spart for byrden ved å få avbrutt konsultasjonen grunnet legens reservasjon, og derfor måtte gå med uforrettet sak. Dette er enklest når legen arbeider i en flerlegepraksis, der kollegene sier seg villige til å overta denne delen av jobben. Leger i solopraksis bør kunne gjøre avtaler med kolleger andre steder i kommunen. Kanskje er det også klokt og ryddig om legen informerer om sin holdning til etisk omstridte behandlingsformer på legekontorets nettsider, eller på venteværelset. Da ville pasientene ha anledning til å vite på forhånd hva slags helsetjenester deres fastlege ikke vil tilby. Et problem med dette kan være at det straks vil utløse fordommer hos noen pasienter kan jeg ha tillit til denne legen, og snakke med ham om alt som er viktig for meg, hvis han er av den kristenkonservative sorten?. Det er likevel redelig å spille med åpne kort på denne måten. Kanadiske leger, med John Patrick i spissen, har laget et eget register for leger som ikke ønsker å ha med behandlingsformer som innebærer drap (spesielt abort, eutanasi) å gjøre: Canadian Registry of Hippocratic Practitioners. Kanskje kunne dette være en vei å gå også for norske leger, men da må man altså akseptere de bivirkningene en åpenhet om disse spørsmålene vil føre med seg. Bør jeg reservere meg? Det kan være gode grunner til ikke å bruke reservasjonsretten. Mange aborter har blitt avverget fordi leger har hatt gode samtaler med abortsøkende. Men det finnes også dårlige grunner til å ikke reservere seg. Jeg postulerer at det finnes mange norske leger som har store kvaler med å yte visse typer behandling men som likevel gjør det fordi det er minste motstands vei, og fordi det å reservere seg synes å medføre store kostnader av flere slag. Det er mitt håp at NKLF ved å sette reservasjonsrett på dagsorden kan øke kollegers, tilsynsmyndigheters og samfunnets respekt for helsepersonell som vil beskytte sin egen moralske integritet ved å si nei til å delta i uetiske behandlingsformer. Helsetjenesten trenger profesjonsutøvere med høye moralske standarder som ugjerne går på akkord med sine dype moralske oppfatninger. Inter Medicos

6 God respons. De fremmøtte legene og medisinstudentene i NKLFs misjonsgruppe følger godt med når Mark Rajib Halder taler. Aller størst er responsen når bistandsdirektøren plukker fram bilder fra sykehuset Koinonia driver i Brahmonbazar. Foto: Steinar Opheim Stor fattigdom: - 60 prosent av befolkningen i Bangladesh lever under fattigdomsgrensen, så det er nok av oppgaver å ta tak i, sier Mark Rajib Halder. Han er direktør for bistandsorganisasjonen Koinonia i Bangladesh. Foto: Steinar Opheim Ønsker leger fra Norge t Mark Rajib Halder i hjelpeorganisasjonen Koinonia har norske leger høyt på ønskelisten over medarbeidere han gjerne vil rekruttere. Nå har den bangladeshiske bistandsdirektøren vært på snarvisitt i Norge. Av Steinar Opheim Mellom treffene med samarbeidspartnere og støttespillere rakk han å få med seg et kveldsmøte i misjonsgruppen til Norges Kristelige Legeforening (NKLF) i Bergen. 10 personer har møtt fram denne søndagskvelden. De får raskt et inntrykk av hvordan helsetilbudet i Bangladesh mangler en god del i forhold til den standarden de kjenner fra Norge. - I Bangladesh har vi én doktor per innbyggere. På grunn av det store underskuddet, blir det mange kvakksalvere som tilbyr sine tjenester. Kristne leger er det nesten ingen av. Kanskje har vi totalt i et land med 160 millioner innbyggere, forteller Halder til den lydhøre forsamlingen. 60 prosent fattigdom For et par år siden overtok bangladesheren ledervervet i Koinonia, en kristen hjelpeorganisasjon som i 1983 ble etablert av Det nasjonale, kristne fellesskapet i Bangladesh (NCFB). I dag har organisasjonen en rekke hjelpeprosjekter rettet mot de fattigste i landet prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, så det er nok av oppgaver å ta tak i. Vi gir hjelp uavhengig av kaste, tro og kulturell tilhørighet. I Koinonia pleier vi å si at vi jobber gjennom kirkene og sammen med kirkene, men ikke for de kristne. Mindre enn én prosent av befolkningen i Bangladesh er kristne, så den store majoriteten av de vi har kontakt med har en annen tro, sier den unge organisasjonslederen. Brød og sult «Å Gud, gi brød til de som er sultne. Og til de som har brød, ber vi om at du må gi en sult etter rettferdighet», står det på det første bildet Halder viser frem til gruppen som er samlet i Bergen. - Denne bønnen står som en av bærebjelkene i arbeidet vårt, forklarer han, før han fortsetter med info om Koinonias ulike programmer. Mikrofinans, utdanning, miljøarbeid og nødhjelp er noen av stikkordene. I mikrofinansarbeidet lånes det ut penger til personer. Halder regner med at det nå totalt er én million mennesker som på en eller annen måte har nytte av Koinonias prosjekter. Budsjettet er på cirka 13 milloner norske kroner. De fremmøtte legene og medisinstudentene følger godt med. Aller størst blir responsen når bistandsdirektøren plukker fram bilder fra sykehuset Koinonia driver i Bahmonbazar. - Denne inkubatoren fikk vi kjøpt med hjelp fra Norge. Nå står den på intensivavdelingen. Dere ser at vi jobber under enkle forhold og dere må ikke sammenlikne med Norge. Vår oppgave er å gjøre det beste ut av det vi har, sier Halder. Bønn og behandling I Norge bidrar Normisjon og Haraldsplass Diakonale Sykehus til å finansiere Koinonias arbeid. Ottar Hope har i en årrekke jobbet som lege i Bangladesh. Han er også med på møtet denne søndagskvelden og har 8 Inter Medicos

7 Stor misjonslyst blant leger Misjonskoordinator Hans Kristian Maridal i Norges Kristelige Legeforening (NKLF) opplever at det er stor misjonsinteresse blant norske leger og medisinstudenter. Gode muligheter: - Leger og annet helsepersonell kan være teltmakere og søke seg jobb gjennom internasjonale organisasjoner eller på lokale sykehus der de ønsker å arbeide. Vi vil gjerne legge til rette for at flere kan komme seg av gårde, sier Hans Kristian Maridal i Norges Kristelige Legeforening (NKLF). Foto: Privat. il Bangladesh ingen problemer med å anbefale utenrikstjeneste for de unge studentene og legene. - Mange tenker at de må gjøre seg ferdig med en eller annen spesialistutdanning før de reiser. Men mange steder er det nettopp allmennleger det er størst etterspørsel etter. Føler en seg usikker, er muligheten for å få faglig oppfølging langt større i dag enn tidligere. Nå kan en både ringe og bruke internett. Da jeg begynte som lege i Bangladesh var det ikke så mange andre muligheter enn å be til Gud når jeg stod fast, smiler den erfarne misjonslegen. Landsbyleger For å lindre legemangelen i Bangladesh utdanner Koinonia cirka 40 landsbyleger hvert år. Disse «legene» går gjennom et seks måneders treningsprogram, der de lærer grunnleggende helsearbeid. Samtidig får de instrukser om å sende pasientene videre dersom de står overfor sykdommer de ikke kjenner. - Som dere skjønner har vi store, udekkede behov. Jeg er sikker på at dere vil trives dersom dere kommer. Brahmonbazar Christian Hospital ligger i tehageområdet og folk er enkle å ha med å gjøre. Takker dere ja til å jobbe der for en kortere eller lengre periode, tilbyr vi et aldri så lite kurs i språk og kultur, sier Halder. Han avrunder undervisningen med å spørre om forsamlingen kan be for noen helt akutte behov. - Her og nå trenger vi å få tak i to leger som kan bidra enten i noen uker eller noen måneder. Vi tror på bønn, så vi er takknemlige dersom dere vil be om at Gud vil hjelpe oss med å finne disse medarbeiderne. - Mange begynner på medisinstudiet nettopp fordi de ønsker å bidra som leger der behovet er størst. Men det er ikke alltid like enkelte å bevare et slikt engasjement gjennom mange og lange studieår. Nettopp derfor er det viktig å ha jevnlige treffpunkt der misjonstanken kan få ny næring, sier Maridal. Åpent hjem I flere år har han og kona Eli åpnet hjemmet sitt i Bergen for å samle leger og medisinstudenter til inspirasjonskvelder om misjon. På det meste har det vært 24 personer innom treffene i ekteparets leilighet. NKLF står i tillegg bak årlige «Helse-Tent»-samlinger i noen byer i Norge. Også disse seminarene er etablert for å gi innspill til hvordan leger og annet helsepersonell kan realisere tankene om å jobbe utenlands. Nye tider For noen tiår siden bygget vestlige misjonsorganisasjoner ofte opp sykehus og annet helsearbeid i landene der de jobbet. Men misjonssykehusenes tid er nå på mange måter over, og en del leger opplever at de får liten respons når de kontakter misjonsorganisasjonene med tanke på utreise. - Slik situasjonen nå er, er det viktig å tenke alternativt. Dersom misjonsorganisasjonene ikke har behov for denne typen kompetanse, kan leger og andre helsearbeidere i stedet søke seg jobb gjennom internasjonale organisasjoner eller på lokale sykehus der de ønsker å arbeide. Sammen med teltmakerorganisasjonen Tent har NKLF nå etablert et eget jobbsøkertilbud for helsepersonell. Vi håper at dette vil gjøre det enklere for flere å komme seg av gårde, sier Hans Kristian Maridal. Inter Medicos