Evaluering av arkeologiske utgravninger i norske middelalderbyer

Transkript

1 Norsk institutt for kulturminneforskning NIKU Strategisk instituttprogram Evaluering av arkeologiske utgravninger i norske middelalderbyer Petter B. Molaug

2 Norsk institutt for kulturminneforskning NIKU NIKU ble etablert 1. september 1994 som del av Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning, NINA NIKU. Instituttet har som oppgave å utføre anvendt forskning og forskningsbasert oppdragsvirksomhet innenfor kulturminnevernet og målsettingen er å være et nasjonalt og internasjonalt kompetansesenter innen anvendt kulturminneforskning. NIKU har kompetanse bl.a. innen arkeologi (forhistorie og middelalder), arkitektur, etnologi, fotografi, fysisk antropologi, geografiske informasjonssystemer, informatikk, konservering og kunsthistorie. Instituttet utfører forskning og oppdrag innenfor følgende områder: Arkeologi i middelalderbyene Arkeologiske registreringer og overvåkinger Bygningsundersøkelser Fargeundersøkelser (bygninger) Fotodokumentasjon Humanosteologi Konservering og restaurering Landskap og kulturminner Landskapsanalyser og konsekvensutredninger for kulturminner i samband med naturinngrep og arealendringer Miljøovervåking Oppmålinger Registrering av kulturminner De største oppdragsgiverne er, i tillegg til Miljøverndepartementet og Norges forskningsråd, Riksantikvaren, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og andre offentlige institusjoner og bedrifter (Statsbygg, Forsvaret ol.). Molaug, Petter B Evaluering av arkeologiske utgravninger i norske middelalderbyer NIKU Publikasjoner 112: 1-81 Oslo, august 2001 NIKU publikasjoner 112 ISSN ISBN Rettighetshaver : NINA NIKU Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse NIKU har sitt hovedkontor i Oslo og distriktskontorer i Bergen, Oslo (Gamlebyen), Tromsø, Trondheim og Tønsberg. Fellesadministrasjonen med det andre instituttet i Stiftelsen, NINA, ligger i Trondheim. NIKU Publikasjoner Fra 2001 går instituttet bort fra de tidligere seriene, Fagrapport, Oppdragsmelding og Temahefte, og utgir én serie, NIKU Publikasjoner. Serien nummereres i fortsettelse av Oppdragsmeldingene, men vil innholdsmessig omfatte det vide spekter av kulturminnefaglige tema og rapporter som tidligere fordelte seg på tre serier. Fakta-ark Hensikten med disse er å gjøre viktige resultater av den faglige virksomheten tilgjengelig for et større publikum. Fakta-arkene er gratis; de er også tilgjengelige på hjemmesiden til NINA NIKU, Prosjekt nr.: Oppdragsgiver: NIKU Tilgjengelighet: Åpen Ansvarlig signatur: Redaksjon: Grete Gundhus Grafisk design og produksjon: Elisabeth Mølbach, Tegnekontoret NINA NIKU Opplag: 200 Sats: NINA NIKU Trykk: Signatur AS Trykt på miljøpapir Kontaktadresse: NIKU Dronningensgt. 13, Postboks 736 Sentrum N-0105 Oslo Tlf.: Faks: Internett:

3 Referat Molaug, Petter B Evaluering av arkeologiske utgravninger i norske middelalderbyer NIKU Publikasjoner 112: 1-81 Riksantikvarens utgravningskontorer, fra 1994 NIKUs distriktskontorer i Bergen, Oslo, Tønsberg og Trondheim har siden 1970 drevet omfattende arkeologiske utgravninger i disse middelalderbyene. Innenfor NIKUs strategiske instituttprogram Norske Middelalderbyer har det i pågått et prosjekt med sikte på å evaluere denne utgravningsvirksomheten. Basert på et utvalg av arkeologiske utgravninger er praksis ved gravingsmetode, oppmåling, tegning, fotografering, skriftlig dokumentasjon og etterarbeide vurdert. Det er til dels store forskjeller i metode mellom middelalderbyene, og det har også vært større endringer over tid. Muligheten for å bruke dokumentasjonsmateriale og innsamlet materiale til forskjellige formål blir vurdert avslutningsvis. Generelt er materiale og dokumentasjon fra utgravningene godt egnet til å brukes i analyser av kulturhistoriske problemstillinger. Men særlig de eldste utgravningene har en del mangler når det gjelder ivaretatte levninger og entydig dokumentasjon. For problemstillinger innen forvaltning er brukbarheten mindre god. Det har på 1990-tallet skjedd en stor forbedring av dokumentasjons- og bearbeidingsmetodene, spesielt med bruk av data og annet elektronisk utstyr. Dette arbeidet bør fortsette med sikte på bedre samordning av metodebruken innen NIKU. Emneord: Arkeologi, dokumentasjonsmetode, formidling, forskning, forvaltning, kulturlag, middelalderby. Abstract Molaug, Petter B Evaluation of archaeological excavations in Norwegian medieval towns NIKU Publikasjoner 112: In Norwegian. Excavation offices in the medieval towns of Bergen, Oslo, Tønsberg and Trondheim have since 1970 conducted archaeological excavations, first as parts of the Riksantikvaren, National office of cultural heritage, from 1994 NIKU, Norwegian institute for Cultural Heritage Research. An evaluation project of these excavations has been going on from 1998 to 1999 as a part of NIKU s Strategic institute program Norwegian Medieval Towns. It is based on selected examples of excavations and deals with methods used for excavation, measuring, drawing, photographing, written description and post excavation work. There are rather large differences between the methods used in the four towns, and also variations through time. The possibility to use the documentation material and collected material for various purposes is considered. Generally speaking the finds and the documentation material from the excavations between 1970 and 1999 is well suited for cultural historical analyses. Especially the oldest excavations have however some deficits when it comes to the finds collected, and also the documentation methods are partly inadequate. For heritage questions the material is however less good. In the 1990-ies large improvement has been done concerning the methods of documentation and postexcavation work, especially by using computers and other electronic equipment. This work should continue to improve the co-ordination of the methods used in NIKU. Key words: Archaeology, communication, cultural layer, documentation method, heritage research, medieval town. Forord Dette er 3. hefte om Norske Middelalderbyer, basert på prosjekter i NIKUs strategiske instituttprogram Norske Middelalderbyer. Middelalderbyene er blant Norges største sammenhengende kulturminner. De eldste arkeologiske utgravningene i disse går tilbake til midten av 1800-tallet. Riksantikvaren har helt siden opprettelsen hatt forvaltningsansvaret for middelalderbyene. Systematiske arkeologiske utgravninger etter moderne metoder tok til i Et unntak er de store utgravningene på Bryggen i Bergen som begynte alt i 1955 i regi av Bergens Museum. Siden 1970 er det skjedd store endringer i måten å gjennomføre arkeologiske utgravninger på, men mange metoder er allikevel de samme. Det foreliggende heftet presenterer en evaluering av metoder brukt ved bygravningene fra Hensikten med en slik evaluering er todelt. Den ene er å vurdere brukbarheten av eldre materiale, både innsamlete objekter og dokumentasjon for forskning, forvaltning og formidling i fremtiden. Det er en tendens til at arkeologer helst selv vil fremskaffe sitt materiale ved egne utgravninger. Hvor brukbart er tidligere utgravd materiale? Den andre hensikten er å skaffe grunnlag for vurdering av ytterligere forbedringer av utgravings- og dokumentasjonsmetoder i middelalderbyene. I tillegg er det av interesse for forskningshistorien å vurdere endringer i problemstillinger og hvordan dette har påvirket valg av metoder og gjennomføring av disse. Innsamling av materiale til prosjektet er gjennomført dels som en spørreundersøkelse med utfylling av et skjema, Vedlegg 1, dels ved gjennomgang av innberetninger, rapporter, oppdragsmeldinger og andre publikasjoner. Spørreundersøkelsen er gjort ved NIKUs distriktskontorer, og medarbeidere har vært Rory Dunlop, Bergen, Gro Edvardsen, Tønsberg, Ian Reed, Trondheim og Tina Wiberg, Oslo. Sammenstilling, utdrag og vurdering av materialet, samt evalueringen er gjort av prosjektleder. Oslo, juni 2001 Petter B. Molaug Prosjektleder 3

4 Innhold Referat Abstract Forord Innledning Formålet med utgravningene Kort historikk Forsknings- og publikasjonsvirksomhet Utgravnings- og bearbeidingsmetoder ved utgravningskontorene Oversikt over metoder og praksis Feltmetode, graving Utgravningsfeltet Graveteknikk, bruk av arbeidsredskap Laggraving Inndeling av felt, bruk av snitt Feltmetode oppmåling Fastpunkter og rutenett Tradisjonell oppmålingsteknikk i felt Bruk av foto i oppmåling Bruk av totalstasjon Oppmålingstegning i felt Manuell plantegning Manuell snittegning Ark og blyant Tegning med bruk av totalstasjon Feltfotografering Skriftlig feltdokumentasjon Dagboksinformasjon Beskrivelse av konstruksjoner Beskrivelse av jordlag Oversikter over dokumentasjon Dokumentasjonsskjema Innsamling av materiale i felt Typer av materiale Artefakter Økofakter Begravelser Dateringsmateriale Dokumentasjon av innsamlet materiale Geografisk posisjonsbestemmelse Relasjoner til lag og konstruksjoner Katalogisering, protokollering Foto- og tegningsdokumentasjon Etterarbeide Ordning av stratigrafi Sammentegning av konstruksjoner og andre elementer Tolking av sammenhenger, funksjoner og utviklingstrekk i bebyggelsen Bestemmelse, analyse og tolkning av funnmateriale Naturvitenskaplig analyse Konservering av gjenstander og konstruksjoner Magasinering, tilgjengeliggjøring av informasjon niku Utarbeidelse av innberetning eller rapport Videre forskning og publisering Bruk av metoder ved de forskjellige middelalderbyene Bergen Bryggenutgravningene Utgravning Utgravninger «Utviklet Bryggensystem» Utgravninger «Single context system» Oslo Oslo utgravninger Utgravningsprosjekter i Oslo Oslogate 6. Utgravninger Sørenga. Utgravninger Tønsberg Utgravninger Tønsberg dokumentasjonsstandard. DNC-tomten Revidert Tønsberg standard. Utgravninger Trondheim Eldre utgravninger Folkebibliotekstomten ( ) Erkebispegården i Trondheim ( ) Senere utgravninger i Trondheim Evaluering av materialet fra middelalderbyene Gravingsmetode, nøyaktighet Feltmetode oppmåling Oppmålingstegning i felt Feltfotografering Skriftlig feltdokumentasjon Innsamling av materiale, representativitet Dokumentasjon av innsamlet materiale Bearbeidelse av materialet, tilgjengelighet Evaluering av materialets anvendelighet Innledning Forvaltningsrelaterte problemstillinger Problemstillinger om fortidens samfunn og kulturhistorie Topografi, bebyggelse Økonomi, produksjon, handel Levevis Formidling Konklusjon Litteratur Vedlegg 1 Evalueringsskjema og kommentar for utfylling Tønsberg dokumentasjonsstandard

5 1 Innledning Arkeologisk utgravning er kontrollert ødeleggelse. Utgravningene i de norske middelalderbyene er ingen unntagelse. Selv om de største ødeleggelsene er skjedd ved graving uten arkeologiske undersøkelser, er det også ved arkeologiske utgravninger ødelagt store deler av kulturlagene med deres innhold av avfall som flis, planterester, sand og grus. Det er ødelagt bygningsrester og andre konstruksjoner av tre, og mange gjenstander og økofakter er enten ikke funnet eller ødelagt fordi man ikke har forstått verdien av dem eller ikke har hatt ressurser til å ivareta dem. Ved utgravningene er det også blitt satt fart på nedbrytningen av omkringliggende levninger ved forandring av vannspeilet og tilførsel av oksygen. Fremfor alt har utgravningene ødelagt sammenhengene; både vertikale tidssammenhenger og horisontale romsammenhenger. Det vi sitter igjen med er de levningene som er tatt vare på, forutsatt at de er oppbevart og konservert på tilfredsstillende måte, samt den dokumentasjonene som er gjort under utgravningene i form av oppmåling og tegning, fotografering og skrift. Utgravningene i de norske middelalderbyene fra 1970 og fremover varierer sterkt i størrelse og i funnmengde. Blant dem er noen av de største arkeologiske utgravningene i Norge når det gjelder areal, og særlig når det gjelder volum og funnmengde. Men det er også svært små utgravninger og rene overvåkninger der det ikke er funnet arkeologiske levninger. Metodene som er brukt ved forskjellige typer utgravninger varierer, og ikke minst er det store forandringer over tid fra de eldste utgravningene til de yngste. Økonomi har spilt en stor rolle for valg av metoder og spesielt for gjennomføringen av utgravningene. Praktisk talt alle utgravningene i middelalderbyene siden 1970 er forårsaket av tiltak i marken som bygging av hus og veier, samt anlegging av kummer og grøfter, det vil si at de er forårsaket av tiltak etter 10 i Lov om kulturminner. På denne måten har det vært forutbestemt hvor utgravningene skulle finne sted, og det har også vært lagt begrensninger på budsjettenes omfang fordi de har vært finansiert av tiltakshaverne etter Kulturminnelovens 8. Av den grunn har ikke utgravningene omfattet elementer av forskning ut over det som har vært nødvendig for å kunne dokumentere det som skulle fjernes. Disse utgravningene blir derfor ofte kalt nødgravninger i motsetning til forskningsgravninger, hvor den faglige nysgjerrigheten er bestemmende for at tiltaket blir gjennomført. Flere av utgravningsprosjektene har riktignok fått offentlige tilskudd eller blitt subsidiert ved at Riksantikvarens personale har arbeidet uten at dette er belastet tiltakshaver. Slik subsidiering har ikke tatt sikte på større grad av nøyaktighet eller andre forbedringer, men har mer vært gjort for at et prosjekt skulle kunne gjennomføres på faglig forsvarlig måte selv om økonomien har vært trang. Spesielt vanlig har dette vært når det gjelder etterarbeidsfasen ved utgravningene. Hvis midlene som var stilt til disposisjon var brukt opp helt eller delvis ved feltarbeidet, kunne det være viktig for Riksantikvaren å legge til midler eller arbeidskraft for at materialet skulle kunne brukes i forskningsog utredningsarbeide og ikke bare ligge som død kapital. 1.1 Formålet med utgravningene Bortsett fra å fjerne fredete levninger og gjøre en tomt byggeklar, vil formålet med en utgravning som regel være toeller tredelt. Viktigst vil være å samle Figur 1. Kart over Sør-Norge i dag med byer og handelsplasser markert. Byer med utgravninger som er med i evalueringen er spesielt markert. 5

6 informasjon om fortiden. Slik informasjon kan komme frem allerede i feltsituasjonen, den kan komme frem ved den faglige bearbeidingen, og den kan komme frem ved vitenskapelig bruk av kildematerialet på et senere tidspunkt. Et annet formål er å skaffe informasjon for forvaltning av gjenværende levninger. Denne informasjonen vil både være informasjon om fortiden, slik som datering og type bebyggelse, men også informasjon om tilstanden til levningene som antas å være bevart utenom utgravningsfeltet. Et tredje formål er å ivareta levninger for publikums opplevelse. Det kan være bygningslevninger på stedet eller gjenstander som kan vises i en utstilling. Formidling til publikum vil selvsagt ikke ha noen mening uten at den blir koblet sammen med informasjon om tiden og stedet som levningene skriver seg fra. Slik faglig informasjon om fortiden er i sin tur basert på feltarbeide og forskning. Evalueringsarbeidet innenfor dette prosjektet er først og fremst relevant til det første og det andre formålet, men også det tredje formålet vil bli berørt. Her henvises det også til det Forskningsrådfinansierte FOK-prosjektet løse fornminner fra bygravninger (Weber 1994). Det er forskjeller i metodene som er brukt, både mellom middelalderbyene og i samme middelalderby over tid. I noen tilfeller vil det til og med være forskjeller mellom metodene brukt ved samtidige undersøkelser i samme by. Forskjellene har først og fremst historiske grunner. De skyldes særlig bakgrunnen til den eller de personene som har ledet utgravningene. Spesielt i etableringsfasen fra har dette hatt avgjørende innflytelse. Men også senere deltagere har bidradd til endringer. Forskjellene over tid har bestått i introduksjon av nye arkeologiske metoder, spesielt når det gjelder dokumentasjon og analyse. Ikke minst innenfor det naturvitenskapelige fagområdet har det vært nyvinninger som har ført til endringer. Men det er også forskjeller i problemstillinger som har vært avgjørende. Her har byarkeologien utviklet seg langs de samme linjene som arkeologien for øvrig, fra positivistisk tro på datainnsamling til postmodernistisk erkjennelse av begrensningene i vår mulighet til å skaffe oss objektiv kunnskap (Tråholt 1996). 6 Ut fra en positivistisk idé var det i de første årene fra 1970 aspirasjoner om å ta vare på og dokumentere mest mulig. Her kan Asbjørn Herteigs holdninger som gjennomsyret utgravningene på Bryggen i Bergen ha vært et forbilde, slik som de finnes i «Kongers havn og handels sete» fra 1969: «Men kan det være grunn nok til å samle på tusener små pinner av tre som praktisk talt alle er like (pølsepinner), har mange spurt. Det er i og for seg et nærliggende spørsmål som godt kan gjøres gjeldende overfor flere kategorier eller deler av funn. I felten må det dog ikke skje noen utvelgelse eller prioritering av funnene. Alt, selv det minste bruddstykke, blir tatt hånd om og registrert. Først etter den vitenskapelige bearbeidelse vil det bli aktuelt å ta stilling til det endelige bevaringsspørsmål... (Herteig 1969:66). Om det ikke var klart før, så ble det ved seminaret om Dokumentasjon ved bygravninger i Norden i Tønsberg i 1981 klart for de middelalderske miljøene at noen fullstendig innsamling ikke fant sted ved utgravningene, og samtidig at det for alle utgravninger fantes problemstillinger som det ble arbeidet ut fra, selv om disse ikke nødvendigvis var uttalte (Lunde 1982:43-44). Ufullstendig innsamling og dokumentasjon gjaldt ikke bare økofakter, hvor innsikten lenge var dårlig, men også bygningsrester og deler av gjenstandsmassen. Fordi kunnskapen om gjenstandsmaterialet fra middelalderen i 1970-årene generelt var lavt, var det et stort behov for å beskrive og systematisere materialet. Dette kom ved siden av forsøkene på å bruke materialet til å besvare kulturhistoriske problemstillinger (for eksempel Molaug 1991:93ff., Christophersen og Nordeide 1994:22-24). Erik Jondell har i en liten artikkel fra 1986 sett på ivaretagelsen av gjenstandsmateriale og bruken av gjenstander som kildemateriale. Han skiller mellom a) studier av typologi og kronologi for en bestemt gjenstandsgruppe og b) de problemstillinger som vi ønsker å arbeide med. Studiet av typologi og kronologi kan ikke ukritisk fortsette for alle gjenstandsgrupper, og det er for de fleste gjenstandsgrupper langt større behov for å prøve å besvare problemstillinger som blir valgt (Jondell 1986:18-19). Konsekvensen av dette ville være at bare det kildematerialet som kunne belyse de valgte problemstillingene skulle brukes. Det andre kunne kasseres, eller det kunne brukes færre ressurser på å ta vare på og/eller dokumentere det. Disse synspunktene vant til dels sterkt innpass i 1980-årene, hvor produksjonen av funn og dokumentasjon ved stadig nye utgravninger var langt større enn tempoet i vitenskapelig bearbeiding og rapportering. Mot bakgrunn av et stort funnberg og dokumentasjonsberg var det naturlig å trekke konsekvensene av at noen fullstendighet ikke kunne oppnås ved en arkeologisk utgravning. Et slik tenkesett ligger for eksempel bak beslutningen om ikke å ta vare på bygningsdetaljer ved utgravningene på Folkebibliotekstomten i Trondheim, men satse på dokumentasjon og prøvetaging av dette materialet (Høgseth 1998, sml. Christophersen og Nordeide 1994:163). Imidlertid er det generelt sett få eksempler på bevisst utelatelse av hele grupper med middelaldergjenstander ved større norske bygravninger. Derimot har en lenge vært klar over at innsamlingen av prøvemateriale til naturvitenskapelige analyser kunne vært langt mer omfattende. Her har det mer vært spørsmål om representativitet innenfor de rammene som økonomien satte. I 1980-årene startet det også en diskusjon om representativiteten ved det materialet som forekom i størst mengder ved bygravningene, det såkalte massematerialet (Andrén 1986), og det utspant seg en heftig diskusjon, ikke minst i spaltene til tidsskriftet META (Andrén 1988, 1989a,b, Nordeide 1989a, b). I den såkalte New Archaeology fra 1960-tallet ble det lagt stor vekt på kvantifisering, og byfunnene skulle ligge godt til rette for dette. Mulighetene ville også være store for bruk av samplingsprosedyrer, hvor helheten kunne rekonstrueres ut fra undersøkelse av mindre deler. Denne betraktningsmåten ble blant annet kritisert av Stig Welinder og Andre Andrén (Welinder 1989, Andrén 1993:41). I stedet for sammenligning av kvantitative data for hele bebyggelseskomplekser, for eksempel slik som Stanley South har beskrevet for nyere tids materiale i USA (South 1977), ble det påpekt viktigheten av en nøyere

7 gransking av funnomstendighetene. Bare like funnomstendigheter skulle sammenlignes, og representativiteten for de forskjellige lagene skulle vurderes (Redman 1986:226). Grunnleggende i diskusjonen stod Martin Schiffers analyser av gjenstandenes informasjonspotensiale og mulighetene for å tolke dette for nåtidens arkeologer (Schiffer 1972, 1976, 1987). Tapsprosesser og representativitet stod sentralt i Brit Sollis avhandling om dyrebein fra Tønsberg (Solli 1989), og representativitet ved arkeologiske bygravninger har vært diskutert ved flere anledninger (Molaug 1989, 1999). Ønsket om å forstå de enkelte jordlagene bedre og dermed bedre kunne tolke og sammenligne deres innhold av artefakter og økofakter har også vært bakgrunnen for satsingen på lagbeskrivelser (Golembnik 1991). I 1990-årene har diskusjonen i Norge vært mindre tydelig, og diskusjon omkring stratigrafi, dokumentasjon og representativitet har i større grad foregått i andre land, som Polen (Urbanczyk 1998), England (Roskam 1992) og Sverige (Larsson 2000 m.anf.litt.). Fokus i Norge har ligget på videreutvikling og effektivisering av tidligere dokumentasjonsmetoder, spesielt ordning av dataene for en hurtigere, mer effektiv og målrettet bearbeiding (Christophersen & Nordeide 1994, Paasche 1996, Saunders 2000). Svensk byarkeologi har i denne perioden i stor grad blitt influert av norsk byarkeologi når det gjelder feltmetodikk, spesielt miljøet i Trondheim med sin engelskinfluerte tilnærmingsmåte. I siste del av 1990-tallet har det foregått en debatt, spesielt i miljøet i Lund, hvor stor vekt er blitt lagt på kontekstuelle aspekter ved middelalder byarkeologi (Larsson & Johansson Hervén 1998, Larsson 1999, Larsson 2000, Roeslund 1997) fulgte Tønsberg opp (Forenede Liv-tomten). I alle disse byene hadde det foregått mindre utgravninger i 1960-årene, ledet av personale fra Landsdelsmuseene. Dette gjaldt også utgravninger i Stavanger. De store utgravningene i Bergen foregikk i regi av Historisk Museum, Universitetet i Bergen, først og fremst utgravningene på Bryggen fra 1955 (Herteig 1985). Historisk museum stod også bak utgravninger i Borgundkaupangen på Sunnmøre (Herteig 1958). Mindre utgravninger på Hamar skjedde i regi av Oldsaksamlingen og Hedmarksmuseet. Utgravningskontorene ble snart formelt etablert med fast personale i Trondheim, Tønsberg og Oslo. Bergenskontoret ble først etablert i 1980, da Riksantikvaren selv tok over gravevirksomheten fra Historisk Museum. I 1980-årene var det to større utgravninger i Skien, ledet fra utgravningskontoret i Bergen. 1. september 1994 ble utgravningsvirksomheten i middelalderbyene overført fra Riksantikvaren til NIKU. Mesteparten av personalet ble også overført. Utgravningsvirksomheten har tilnærmet fortsatt som før, men rammene for utgravningene har vært bestemt av Riksantikvaren, og disse har etterhvert blitt noe strammere enn de var tidligere. Først og fremst har det skjedd et mer bevisst arbeide for å få minsket omfanget av utgravningene for å hindre varig ødeleggelse. NIKUs distriktskontorer har, foruten virksomheten i byene der de har vært plassert, også foretatt 1.2 Kort historikk I 1970 igangsatte Riksantikvaren større utgravninger i Trondheim (Søndre gate) og i Oslo (Mindets tomt). I Figur 2. Utgravning og dokumentasjon i middelalderbyen. Inntrykk fra utgravningen i Nedre Langgate i Tegning Dag Nævestad. 7

8 utgravninger i andre byer. Dette gjelder spesielt Hamar hvor distriktskontoret i Oslo har virket, samt Skien og Sarpsborg hvor distriktskontoret i Tønsberg har foretatt undersøkelser. I tillegg er det i regi av distriktskontorene vært foretatt undersøkelser av kirker og borger utenom middelalderbyene. Disse vil ikke bli berørt i denne evalueringen, og heller ikke slike undersøkelser i byene. Dette skyldes at det er brukt noe annerledes undersøkelsesmetoder enn for middelalderens bybebyggelse. 1.3 Forsknings- og publikasjonsvirksomhet I ble det publisert korte preliminære artikler om utgravningene i tidsskriftet Nicolay, utgitt av arkeologistudentene ved Universitetet i Oslo. Enkelte populærvitenskapelige bøker og utstillingskataloger ble også utgitt. I Bergen kom en populærvitenskapelig bok om utgravningene på Bryggen alt i 1969 (Herteig 1969). En første sammenstilling av utgravningsresultater i de norske middelalderbyene kom i 1977 i forbindelse med det Nordiske Historikermøtet i Trondheim. Den var forfattet av Knut Helle og Arnved Nedkvitne og omfattet arkeologiske resultater i tillegg til opplysninger fra skriftlige kilder (Helle & Nedkvitne 1977). Preliminære resultater av utgravningene på 1970-tallet ble utgitt i Riksantikvarens rapporter nr.12 (Lunde 1986). Her var imidlertid bare Oslo, Tønsberg og Hamar med. Trondheim publiserte på annen måte (Lunde 1977). Imidlertid kom det innberetninger for de enkelte utgravningene i serier ved de forskjellige utgravningskontorene. Av kortere samlepublikasjoner kan nevnes Norsk byarkeologi inn i 1990-årene, utgitt som nr.1 i serien Nytt fra Utgravningskontoret i Bergen (N.U.B.) (Myrvoll 1991). Det har vært større forskningsprosjekter med publisering i byene. I Oslo begynte prosjektet De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen i 1978 (sml. Molaug 1991), og utgivelser fortsatte til I Trondheim varte prosjektet Folkebibliotekstomten fra 1985 til 1994 (Christophersen 1985, Christophersen og Nordeide 1994). Prosjekt Erkebispegården varte fra 1994 til 1999, og avslutningspublikasjonen er under utarbeiding (Nordeide 1997). I Tønsberg har flere bydeler blitt bearbeidet (Brendalsmo 1989, Jacobsen 1991, Lindh 1992, Ulriksen 1996). Bearbeidingsarbeidet fortsetter de stedene der det er faglig og økonomisk mulig. Det er klart at både begrensninger i økonomi og arbeidskraft samt føringene fra Riksantikvaren om hva slags arbeide som skal prioriteres har gjort at forskningsprosjekter og bearbeidelsesprosjekter er få i forhold til det virkelige behovet. Restanselister satt opp i 1994 for rapportarbeid etter bygravninger er dessverre fortsatt i stor grad de samme, selv om meget arbeide er gjort, spesielt i Tønsberg. 1.4 Utgravings- og bearbeidingsmetoder ved utgravningskontorene Utgravingsmetodene som ble anvendt ved utgravningene som startet i var i stor grad preget av utgravningslederne og den bakgrunn som disse hadde. I Trondheim ble Clifford Long og Christopher Harris engasjert. Begge hadde utdannelse og gravingserfaring fra England og la grunnlaget for bruk av engelsk utgravingsmetode her. I Oslo ble det bygget på erfaringene fra Bryggen i Bergen. Her var Hans-Emil Lidén utgravningsleder. I Tønsberg bygget Roar Tollnes på erfaringer fra utgravningene på Kaupang. Da Jan E. G. Eriksson ble utgravningsleder fra 1972, ble det tatt utgangspunkt i metodene brukt i Trondheim. Senere kom i tillegg erfaringer fra Sverige, blant annet fra Halmstad. Utgravningskontoret i Bergen bygget på erfaringer fra Oslo og fra Bryggegravningene. Det ble gjort forsøk på å kartlegge forskjeller og likheter i metode i det nordiske seminaret i Tønsberg i 1981 (Lunde 1982). Dette seminaret ble dessverre ikke fulgt opp ut over publiseringen i Riksantikvarens Rapportserie. Ved seminaret i Tønsberg i 1981 ble det understreket forskjellen i bruken av skriftlig dokumentasjon i utgravningssituasjonen mellom Oslo og Trondheim. Oslo bygget på systemet brukt på Bryggen i Bergen og hadde tegningen som det primære. All skriftlig dokumentasjon var i utgangspunktet kommentarer til tegningene. I Trondheim ble det skrevet dagbok med tolkninger etc. En annen forskjell var selve gravemetodikken. I Oslo ble det med tradisjon fra Bergen lagt stor vekt på snitt-tegning, og profiler ble lagt mellom hver rute på 8x8 m. I Trondheim ble det ikke brukt snitt i samme omfang, men lagt vekt på dokumentasjon i plan. Dette har etterhvert utviklet seg til single context planning hvor hvert lag og hver levning blir dokumentert i plan for seg selv, og hvor den stratigrafiske rekkefølgen mellom dem blir dokumentert i en Harrismatrise. Tønsberg inntok en slags mellomstilling mellom Oslo og Trondheim. I alle byene ble det gravd stratigrafisk, det vil si det ble fjernet ett lag om gangen, og gjenstander og andre funn ble relatert til dette laget. Hvert lag er gitt et nummer. I Oslo skjedde dette først fra Ved de forskjellige kontorene ble det utviklet maler for de forskjellige arbeidsoperasjonene. Lengst kom Tønsbergkontoret med sin mal (Vedlegg 2). Det finnes også opplysninger om utgravings- og dokumentasjonsmetoder i de forskjellige innberetningene, samt i noen oversiktsartikler (for eksempel Christophersen & Nordeide 1988, McLees & al. 1994, Molaug 1995, Saunders 2000). I 2000 er fortsatt utgravingsmetodene og dokumentasjonen forskjellig ved de fire distriktskontorene. 8

9 2 Oversikt over metoder og praksis 2.1 Feltmetode, graving Utgravingsfeltet Beliggenheten og utstrekningen av utgravingsfeltet bestemmes i utgangspunktet av det området som blir direkte berørt av tiltaket som skal iverksettes. Det har vært vanlig praksis å totalgrave arkeologisk de områdene som skulle fjernes for byggevirksomheten, men det forekommer en rekke unntak. For det første vil det omtrent alltid bli foretatt en avgraving med maskin av lagene fra overflaten og ned til det nivået de arkeologiske utgravningene har startet på. Dette kan være 1600-tall, 1500-tall eller til og med eldre. Alle yngre og moderne levninger blir fjernet. Når det gjelder å gå i dybden, har det vært ulik praksis dersom tiltaket i seg selv ikke forutsatte fjerning av alle levninger i utbyggingsområdet ned til den opprinnelige naturbakken. En kan stoppe der hvor tiltaket stopper i dybden, gjerne med en sikkerhetsmargin, eller en kan grave helt ned til naturbakken. I flaten har det også forekommet at områder ikke er blitt utgravd arkeologisk. Dette har skjedd ved bevisst planlegging før utgravningen tok til, men oftere ved at progresjonen under utgravningen har vært for dårlig til at hele området har kunnet graves helt til bunns. Situasjonen i Norge har vært svært meget bedre enn i Danmark, der som regel svært små deler av tomtene er blitt undersøkt arkeologisk fordi private tiltakshavere der ikke har plikt til å finansiere arkeologiske utgravninger selv om de er beskyttet av loven, og undersøkelsene derfor må finansieres av en felles årlig statlig bevilgning, med mindre det er det offentlige selv som er tiltakshaver (Museumsloven av 1989, 26). I Sverige, der tiltakshaver skal betale for undersøkelsene slik som i Norge, har det vært tradisjon for at deler av utbyggingsområdet i middelalderbyene ikke er blitt undersøkt. Det gjelder både i vertikalplanet, ved at lag fra nyere tid samt sen- og høymiddelalder er blitt maskingravet, og i horisontalplanet ved at deler av utbyggingsarealet er blitt utsjaktet uten ordentlige arkeologiske undersøkelser Graveteknikk, bruk av arbeidsredskap Standard graveredskap ved middelalder bygravninger har vært krafse og graveskje (figur 3). Graveskjeen er egentlig en mureskje, gjerne en flyndreskje. Det har vært vist stor oppfinnsomhet når det gjelder forming av bladet, skjerping av eggen etc. Tverrkrafse har vært det fremste alternativet til graveskje. Begge graveredskaper skrapes gjennom jorden mot graveren. Tykkelsen på den jorden som fjernes ved hver skraping avpasses etter omstendighetene. Jorden samles oftest i et gravebrett, egentlig en malmskuffe som graveren har foran seg. Malmskuffer er tunge, mens det er en rekke eksempler på tilpasninger til funksjonen som arkeologisk gravebrett, spesielt med tynnere gods for at totalvekten skal bli lavere. Vanlig gravestilling med skje er sittende på knærne, mens man med krafse naturlig nok må stå. Det vil være forskjell i grovhet mellom bruk av krafse og graveskje. Med skjeen vil man ha større sjanse til å finne små gjenstander på stedet fordi man fjerner mindre jord av gangen, og fordi man har øynene nærmere bakken. Spade har vært mindre brukt til regulær graving i flaten i norsk byarkeologi. Dette skyldes ønsket om å finne gjenstander på stedet og ha kontroll over lagrekkefølgen. I noen typer jord, spesielt leire, kan med spade allikevel være aktuelt, dersom lagene er tykke og ikke funnrike, og i yngre lag over de nivåene som skal fingraves. Hakke brukes av og til, spesielt i forbindelse med steinkonsentrasjoner. Krafse kan også brukes som hakke. Endelig er det også eksempler på bruk av gravemaskin i middelalderlag, der gravemaskinen graver bort lag etter instruks fra og under overvåking av arkeologen. Ved slike tilfeller brukes ikke tenner på grabben, men det monteres i stedet et flatt skjær, tilsvarende slik det gjøres ved arkeologisk flateavdekking av forhistorisk bebyggelse i landområder. Figur 3. De viktigste graveredskapene ved bygravninger har vært tverrkrafse, mureskje (flyndreskje) og gravebrett (malmbrett). Fra utgravningene på Søndre felt, Oslo i Foto Riksantikvarens utgravningskontor, Oslo. 9

10 Uansett hvor fint man graver for hånd, vil det være levninger som ikke blir funnet mens man graver. Tradisjonelt har dette spesielt vært påpekt når det gjelder animalosteologisk materiale, særlig små knokler av fugl og fisk (Lie 1988). For å bøte på dette har det vært brukt våtsålding eller tørrsålding (figur 4). Masse er blitt lagt opp i en Figur 4. Bruk av våtsålding ved utgravningene på feltet Øvre Langgate 65/Tollbodgt.9-11 (TW). Tønsberg Foto Riksantikvarens utgravningskontor, Tønsberg. 10 ramme med oppspent netting. Ofte gjør mengden av treflis og vanskelig oppløselige jordlag, for eksempel gjødsel, at det har vært brukt et grovere såld først, deretter et finere såld. Maskevidden i såldet bestemmer selvsagt maksimumsstørrelsen på de levningene som forsvinner gjennom såldet og som går tapt. Ikke ved noen norsk bygravning har alt jordmaterialet blitt våtsåldet. Bare deler er blitt tatt ut, bestemte mengder fra hvert jordlag, alle lag fra forutbestemte ruter eller lag som er bedømt som mest interessante for sålding. Dette er i motsetning til svært mange forhistoriske utgravninger der alt oppgravd materiale er såldet. Tørrsålding er vanligvis ikke aktuelt ved norske bygravninger på grunn av lagenes konsistens. Hakkebord, slik det er kjent fra svenske bygravninger brukt sammen med spadestikk (se 2.1.3), er svært lite brukt ved undersøkelsene i norske middelalderbyer. Denne teknikken består i at oppgravd masse legges på et bord og gjennomgås for hånd for å sikre at flest mulig av gjenstandene blir funnet. Flottering er en teknikk for å få frem deler av det organiske materialet, spesielt for frø og annet plantemateriale (palynologisk materiale) som flyter. Dette har vært gjort for mindre deler av materialet i felt, men er mer vanlig som en del av etterarbeidet med anvendelse av innsamlete jordprøver Laggraving Det har helt fra 1970 vært vanlig prosedyre å grave lagvis, det vil si hvert jordlag for seg, eventuelt innenfor en bestemt rute, rutedel eller annen enhet. En slik fremgangsmåte gir mulighet til å dokumentere topp, bunn og avgrensning av et lag og til å samle inn artefakter og økofakter fra det enkelte lag uten innblanding fra andre lag. For å holde orden på lagene må de plasseres i et system i form av en matrise eller et konstruert, skjematisk snitt. Laggraving er helt annerledes enn sjiktgraving, der det graves i horisontale sjikt eller sjikt parallelt med overflaten, ofte såkalte spadestikk eller stikk, og hvor skillet mellom forskjellige levninger, for eksempel jordlag, i flaten bare kommer frem i sjiktets plan og kan dokumenteres der. I tillegg brukes gjerne snittdokumentasjon. Sjiktgraving har tradisjonelt vært brukt i nordtyske byer, for eksempel Schleswig (Lüdtke 1985:13-15), og i svenske byer, for eksempel Lund (Larsson 1993). Et stort problem med denne metoden har vært mangelen på kobling mellom sjiktene og lagene dokumentert i snittene Inndeling av felt, bruk av snitt Ved de arkeologiske utgravningene er feltene oftest blitt oppdelt i mindre enheter for både graving og dokumentasjon. På Bryggen i Bergen ble det brukt ruter på 8x8 m. Dette tilsvarte bygningsbredden på den stående Bryggenbebyggelsen, og orienteringen på rutesystemet tilsvarte bygårdenes ori-

11 entering. Samme størrelse er blitt brukt i andre byer, men orienteringen har stort sett vært etter de geografiske koordinatsystemene i byene, det vil si orientert etter de geografiske himmelretningene. Rutene har de fleste steder hatt mindre enn 8 m i sider, og det har også gjerne vært en underinndeling i rutedeler. Noen steder har det vært vanlig å avgrense rutene eller større deler av utgravningsfeltene med snittvoller (figur 5). Disse snittvollene blir dokumentert og deretter gravet ned nøyaktig lag for lag eller mer summarisk. Praksis for bruk av stående snitt har endret seg og har sammenheng med den viktighet man har tillagt profiltegninger og annen dokumentasjon av snitt i forhold til dokumentasjon i flaten. Ved Bryggen i Bergen ble snittvollene i de første årene stående til mange meters høyde og kunne bli nokså tykke nederst av sikkerhetsmessige grunner. Suksessiv nedgraving av snittene etter dokumentasjon har vært svært vanlig. Graving etter singel context system (Roskam 1992) forutsetter ikke bruk av snitt i det hele tatt, fordi alle overunderrelasjoner bestemmes ved flateavdekkingen. Stående profiler vil tvert imot kunne være i veien og hindre sammenhenger. Normalt ved bruk av denne metoden står bare feltveggene igjen for tegning og beskrivelse av snitt. 2.2 Feltmetode oppmåling Fastpunkter og rutenett Oppmålingsmetoden som blir valgt for en arkeologisk utgravning har nær sammenheng med dokumentasjonsmetoden. I alle utgravningene er det gjort oppmålinger som grunnlag for tegninger i plan og snitt, i tillegg for inndelinger som har gitt grunnlag for stedsbestemmelse av gjenstander og andre levninger. Slike oppmålinger forutsetter tilknytning til et offentlig koordinatsystem, men behøver ikke selv å være en del av et slikt, selv om dette etterhvert er blitt enerådende. Utgravninger foretatt av Gerhard Fischer i Gamlebyen i Oslo på og 30-tallet var basert på Jernbanens rutesystem med visse tillempninger. Dette var ikke orientert nord-syd. Asbjørn Herteig valgte et system for Bryggengravningene i Bergen som tok utgangspunkt i den stående Bryggenbebyggelsen (Herteig 1991). Gjennomgående er det blitt brukt det lokale, geografisk orienterte koordinatsystemet. Det er brukt direkte X- og Y-verdier eller tillempninger til disse. Det har i tillegg vært vanlig å bruke egne betegnelser på ruter, for eksempel en bokstav-tallkombinasjon. Slike systemer kan være for hele fornminnet middelalderbyen eller deler av det. En inndeling av området i mindre deler som har hvert sitt rutesystem, har også blitt tatt i bruk. Nøyaktigheten av de målesystemene som er tatt i bruk avhenger av instrumenter, profesjonalitet ved utsetting og de opplysningene som er lagt til grunn for utsettingen, for eksempel koordinater og vinkler for siktlinjer. I flere områder har det forekommet bevegelser i grunnen som har gjort at tidligere innmålte koordinater for fastpunkter ikke lenger har vært korrekte. Spesielt sår- Figur 5. Eksempel på stående profiler mellom hver rute på 8x8m. Mindets tomt i Oslo, Foto Riksantikvarens utgravningskontor, Oslo. 11

12 bare i så måte er høydefastpunkter i områder utenom fast fjell. Det er en rekke eksempler på til dels store signinger av slike fastpunkter forårsaket av endringer i kulturlagenes beskaffenhet eller i leirlag og andre typer sårbare lag under disse. Det har vært brukt lokale høydebetegnelser, men som regel moh. Standard utgangspunkt for moh. har vært vannstanden i 1950, men dette er i den senere tid blitt endret i de fleste kommuner. På grunn av isostatiske endringer er vannivået i flere middelalderbyer endret vesentlig siden 1950, for eksempel ca. 20 cm i Oslo. For høydemålingen har det gjerne vært operert med midlertidige fix-punkter under utgravningene. Disse har vært plassert på steiner, flater på bygninger, betong eller asfalt. Punktene er bare blitt markert med maling eller i tillegg med stålstift eller bolter. Fastpunkter for oppmåling i flaten har fått varierende markering. Ved utsetting av målesystem av andre enn arkeologene har slike punkter ofte ikke hatt varig karakter, og for kontroll har en måttet gå tilbake til opprinnelige polygonpunkter etc. Ved bruk av teodolitter med lasersystem (se 2.2.4) er det blitt satt opp reflektorer på passende steder. GPS, geografisk posisjoneringssystem med bruk av satellitt, har ikke vært brukt i særlig grad i byer inntil nå. Slik måling har normalt ikke god nok nøyaktighet for oppmåling av konstruksjonsdetaljer i byene, men med bruk av basestasjoner vil nøyaktigheten bli mer enn god nok Tradisjonell oppmålingsteknikk i felt Den tradisjonelle måten for oppmåling ved middelalder bygravninger har vært ved oppretting av et målesystem tilpasset manuell innmåling. Ved et slikt system settes det ut peler med nøyaktig markering av akser ved hjelp av spiker. Ulempene er for det første at pelen må plasseres nøyaktig i aksen, eventuelt i krysningspunktet mellom to akser, at pelen må slås ned i bakken og dermed kan ødelegge levninger og, kanskje viktigst, at pelen kan være ustabil, spesielt hvis det graves rundt den. Hvis pelen må slås lengre ned i jorden, må posisjonen kontrolleres. Spesielt hvis pelen skal stå i krysset mellom to akser, kan dette være problematisk hvis det er steiner eller andre harde 12 levninger i bakken. Det har også vært satt opp salinger av tre rundt hele utgravningsfeltet, slik at spiker som har markert aksene har kunnet plasseres uten at en har vært avhengig av en nøyaktig beliggenhet av pelen eller jernet som slås ned i bakken. Det har vært brukt kamjern til å slå ned i bakken og kroker til å holde salingplankene stramt til jernene. Selvsagt kan også disse jernene ødelegge levninger i bakken. Senking av salingen i løpet av utgravningen krever kontroll og oftest justering av spikernes plassering. Den vanlige metoden for forberedelse til plantegning har vært å trekke snorer av god kvalitet fra spiker til spiker langs aksene (figur 6). Maksimal avstand tilpasset lengden på tommestokker og eventuelt tegnerammer er 4 m. Dette gir imidlertid lett unøyaktighet fordi det er vanskelig å beregne vinkler ved øyemål. Bedre er 2 m avstand. Snorene må være stramme slik at de ikke blir influert for meget av vind. Eventuelle hjelpepunkter settes ut ved lodding med loddsnor fra aksesnoren ned på bakken. Slike punkter har gjerne vært spikre, og bruken av aksesnorer i forhold til spikre og snorer mellom disse på bakken har variert. Det er lite hensiktsmessig med for stor høydeforskjell mellom snorer og bakken. Dette øker sjansene for unøyaktighet. Stående profiler gjør at høydeforskjellene lett kan bli store. Mer unøyaktig er å måle paralleller ut fra aksesnorene ved hjelp av tommestokk og deretter lodde disse ned. Men også måling på bakken kan bli unøyaktig hvis det måles skjevt og hvis terrenget er skrått, ujevnt, eller det er levninger som stikker opp. Selve oppmålingen for plantegningen har vært gjort på forskjellige måter. Den enkleste måten er å ta utgangspunkt i to snorer og bruke tommestokk. Feilkildene vil her være at tommestokkene ikke er vinkelrett på snorene. Dette gjelder både i horisontalplanet og vertikalplanet. Feilmarginene øker med avstanden fra snorene. Ofte har det vært lagt hjelpepunkter med hjelpesnorer for hver annen meter, tilsvarende en standard tommestokklengde. Et meget brukt hjelpemiddel ved tegning av kompliserte levninger uten for store høydeforskjeller har vært tegneramme med snorer (figur 7). Tegnerammen er rektangulær eller kvadratisk. Det er spent opp snorer for hver 10 eller 20 cm i begge retninger. Oppmålingen skjer ved beregning av avstanden til nærmeste snor, som regel uten behov for innmåling med tommestokk. Det er viktig at tegnerammen står i vater, da tegningen som produseres er en projeksjon i plan. Dersom høydeforskjellene på det som skal tegnes er store eller avstanden fra snorene i rammen er stor, kan det brukes tegnerammer med to sett snorer eller to tegnerammer oppå hverandre. Dersom snorene plas- Figur 6. Tegning ut fra oppspente snorer. Fra utgravningene på Mindets tomt Foto Riksantikvarens utgravningskontor, Oslo.

13 Figur 7. Bruk av tegneramme. Fra utgravningene i Øvre Langgate 65/Tollbodgt.9-11 (TW). Tønsberg Foto Riksantikvarens utgravningskontor, Tønsberg. seres nøyaktig loddrett over hverandre, vil tegneren ved å sikte langs dem tegne tilnærmet riktig. Et poeng er at nøyaktigheten øker med den vertikale avstanden mellom snorene. Et mekanisk tegneinstrument er den såkalte feltpantografen som er blitt brukt ved flere av utgravningskontorene. Den forminsker automatisk til målestokk, ved kontorene er brukt 1:20, og tegner selv. Innmålingen skjer ved at en loddrett sonde blir holdt slik at den peker mot punktet som skal måles inn. Sonden er forbundet til tegnemaskinen med to snorer, og et tannhjulsystem forminsker automatisk. Ved hjelp av manuell trykkluft markeres et punkt eller en strek på papiret. Både maskin og snorer må være i vater. Ved måling av punkter i et dypere plan kan det brukes loddsnor. En ulempe med feltpantografen er at den må kalibreres. Denne kalibreringen kan være tidkrevende, men nødvendig på grunn av nøyaktigheten. Utettheter i overføringssystemet for trykkluft til tegnedelen er også et problem. Høydeverdier må med disse systemene suppleres ved hjelp av nivellerkikkert. Det har vært brukt standard nivellerkikkerter, selvvatrende kikkerter og automatiske kikkerter som kan opereres av en person. En feilkilde er selvsagt om kikkerten ikke er helt i vater. Kikkerten har ved noen utgravninger kunnet ha en fast plass, men i de fleste tilfeller har den vært flyttet på grunn av høydeforskjeller. Kikkertens høyde i forhold til et tidligere innmålt fixpunkt har måttet avleses hver gang den var flyttet. Slike dagens fixpunkt representerer en feilkilde fordi de har kunnet forveksles. På punkter som skal nivelleres plasseres stadiet, eventuelt en tommestokk, og høyden avleses. Feilkilder er skjev nivellerstang, feil vatret instrument og feil tolkning av høydestreker i instrumentet. Bruk av teodolitt til rene høydeavlesninger øker feilkildene, da det her er nødvendig med innstilling av vannrett sikt. Det er forskjellig praksis når det gjelder hvor mange nivellementsmålinger som blir gjort. Innmåling av både topp og bunn er ett alternativ, et annet bare topp. For lag er det målt mekanisk for hver meter i begge retninger, eller det er målt langs avgrensningen, på det høyeste punktet og ellers der hvor laget har spesielle utslag i høyde, eller det er målt med en kombinasjon av disse to systemene. Ved oppmåling av snitt har gjerne høyden som det skulle måles ut fra blitt satt ut med nivellerkikkert. Det er valgt en høyde passende ut fra kravene til tegning. Denne er blitt innmålt for å finne absolutt høyde. Som regel har man satt inn spikre i profilen og forbundet disse med en vannrett snor. For å få punkter i lengdeaksen har det vært brukt tommestokker eller målebånd festet til profilen Bruk av foto i oppmåling Tegning ut fra flyfoto eller tårnfoto kan erstatte konvensjonell innmåling og tegning. Det har ikke vært så vanlig med slik teknikk ved utgravninger i middelalderbyene. Tårnfoto har vanligvis vært brukt til ren fotodokumentasjon. Et unntak er dokumentasjon av skjeletter, der loddfoto er blitt brukt også som grunnlag for tegning. Heller ikke bruk av stereofotografering har vært vanlig. Digitalt kamera har ikke fått noe innpass hittil Bruk av totalstasjon Bruk av totalstasjon kan erstatte manuell tegning i plan og nivellering. Totalstasjonen arbeider etter et prinsipp med utsending av en stråle som reflekteres, og hvor instrumentet både måler avstand og vinkel til refleksjonspunktet, oftest en reflektor plassert på en stang. Snittegning kan også foretas med totalstasjon. Stasjonen, som egentlig er en teodolitt, plasseres på et sted med kjente koordinater, X, Y og Z. Koordinatene kan selvsagt måles inn ved hjelp av totalstasjonen, polygonpunkter og kjente vinkler. GPS med basisstasjon kan også brukes. For å bestemme stasjonens nøyaktige posisjon og orientering må det være et baksikt, for eksempel en reflektor med kjent posisjon. Totalstasjonen måler inn enkeltpunkter i rekkefølge og gir X, Y og Z-verdier for disse. Punktene kan plottes eller printes ut, eller de kan bearbeides med tegneprogram og forbindes med linjer. Hver innmåling i felt tar noe tid fordi det automatisk gjøres flere målinger for hvert punkt. Reflektor som holdes ustødig kan forlenge denne tiden. Totalstasjonen kan brukes til oppmåling for tegning, innmåling av funnsteder for gjenstander eller punkter som brukes til annen innmåling eller dokumentasjon, for eksempel fastpunkter for digitalt kamera eller stereofotografering. Feilkilder er, foruten skjev målestang eller unøyaktig plassering av reflektor, vanligvis de tradisjonelle feilkildene som feiltasting av stasjonens posisjon eller av reflektorstangens høyde. Det er også mange muligheter for feil i bruk av dataprogrammer. 2.3 Oppmålingstegning i felt Manuell plantegning Manuell plantegning har som regel vært gjort direkte i felt. Standard målestokk har vært 1:20. Plantegninger har vært utført etter to prinsipper. Begge prinsipper opererer med stratigrafiske enheter. Det ene prinsippet er det tradisjonelle med mange elementer innenfor en ruteenhet på samme tegning. Det andre prinsippet er tegning av ett element på hver tegning, såkalt single context system. I det tradisjonelle systemet nummereres tegningene fortløpende innenfor en rute. Vanlig er å gi et hovednummer for en helhetlig situasjon, for eksempel levninger brent ved en brann, og under- 13

14 nummerering i form av bilag for supplerende tegninger som viser deler som ikke kommer frem på hovedtegningen fordi de er skjult, som for eksempel fundamenter, underliggere, et gulv helt fremrenset etc. Den tradisjonelle plantegningen har først og fremst med konstruksjonslevninger, mens jordlag mindre konsekvent er tatt med. Konstruksjonslevningene består av liggende og stående trevirke og av steiner. Det er noe varierende praksis når det gjelder detaljering av de enkelte elementene i trekonstruksjonene. Detaljetegninger i 1:10 og 1:5 har vært brukt som supplement. Det er også varierende praksis når det gjelder enkeltsteiner og enkeltfunn av trevirke. Uansett settes det en grense for hvor små slike levninger som blir tegnet. Kompliserte steinkonstruksjoner, som steinbrolegninger, kantegnes på forskjellig måte mer eller mindre skjematisk. Størst variasjoner finnes i tegning av lag. Her har det foregått forandringer over tid. Brannlag har ofte blitt tegnet på samme tegning som konstruksjoner, mens humus- og flislag sjeldnere er blitt tegnet på tradisjonelle plantegninger. I single context-systemet er levningsnummeret (feature nr.) det viktigste inndelingsprinsippet, og i utgangspunktet skal det være bare én levning på hvert ark. Men her er det også av praktiske grunner av og til nødvendig med oppsplitting av én levning på flere ark. Motsatt har flere levninger kommet på samme ark for å begrense mengden ark. Systemene har vært forskjellige ved de fire utgravningskontorene. Skravering eller symbolbruk har vært relativt vanlig på plantegninger og alltid brukt på snittegninger. På plantegningene har trevirke gjerne fått markering, slik at noe av trestrukturen kommer frem, og man ser om det er rundt eller flatt trevirke, om det står opp eller ligger, og om noe trevirke går under noe annet. Her har det vært brukt svart blyant eller brunfarge. Spesielle levninger kan også være markert, såsom vevlodd, kvernstein, tegl etc. Lagene kan ha blitt markert, spesielt brannlag, gjødsellag, moselag, sandlag og leirlag. Slik symbolbruk er ikke så aktuelt på single context ark der beskrivelsen vil være det primære. Høydeangivelsene kan være gjort som utregnete tall direkte på det stedet som 14 er nivellert. Dette gir ikke mulighet til å sjekke eventuelle feil i utregningen. Slike forekommer dessverre av og til. Som regel er nivellementene markert med fortløpende tall for hver enkelt tegning, slik at hvert tall er plassert der hvor nivelleringen er gjort, eventuelt med en pil fra tallet til nivelleringsstedet. I disse tilfellene er lister med avleste høyder plassert ved siden av tegningen på arket, eventuelt nedtegnet i særskilte bøker eller protokoller. Mulighetene for forveksling er større når avlesningene ikke er skrevet på arket. Det er forskjellige systemer for gruppering av og rekkefølge for nivellementsnumrene. Dette har å gjøre med den skriftlige beskrivelsen, om den er lagt opp som kommentar til tegningen eller kan leses uavhengig av tegningen. Praksis for hvordan betegnelser på lag og konstruksjoner er med på tegningene varierer Manuell snittegning Snittegninger er som regel gjort i 1:20, men også 1:10 er vanlig. Stort sett er de tegnet for hånd med innmåling med tommestokk etc. Det er brukt en rekke forskjellige signaturer og farger på tegningene. Skillene mellom lagene er markert tydelig. Flis er markert som mekanisk signatur eller halvnaturalistisk for å vise tetthet og retning. Gjødsel, humus og brannlag er som regel markert med signatur. Trevirke er markert med endeved eller langsgående ved. En rekke forskjellige levninger kan være markert med farger, skravurer eller bokstaver, som trekull, kalkmørtel, knokler, lær, tegl, stein. Det finnes en rekke forbilder for skravurbruk i engelsk, dansk og svensk arkeologi Ark og blyant På arkene som tegningene er gjort på er det langs kantene markert X- og Y- verdier eller andre betegnelser i det systemet som er valgt. I en heading er det oftest markert hvilket utgravningsfelt det er, rute, plan-nr., dato, og hvem som har tegnet. Målestokk er også gjerne med. Tegningen opptar hele eller bare en del av arket. Stort sett er det brukt samme arkstørrelse på en graving. Vanligst er størrelse A3 eller A2. Rent fysisk er det brukt papir, kalkerpapir eller plast til å tegne på. Papir har stort sett hatt påtrykt millimeterruter, mens det for plast enten har vært benyttet millimetertrykk eller ikke noe fortrykk i det hele. Hovedproblemet med papir er at det har sterke tendenser til krymping og strekking, og at holdbarheten ikke er god verken for fuktighet eller varme. Vanligst i senere år har vært tegning på plast med eller uten påtrykt millimeter ruter. Dette er mer målfast enn papir og tillater også tegning i regnvær uten overdekking. Med klar plast kan det brukes millimeterpapir som underlag under plasten. Selve tegningen er gjort med blyant. Et problem med plast er hardheten og muligheten for at blyantstrekene blir visket ut ved fysisk slitasje. Bruk av hard blyant er viktig for å unngå dette. Siden originaltegningene med blyant er svært utsatte ved bruk, og det også er lite gunstig med bare ett eksemplar, er en kopiering, rentegning eller skanning av originaltegningen viktig. Rentegning vil ofte være en del av etterarbeidet, da det kan kombineres med sammenstilling av konstruksjoner og lag fra forskjellige originaltegninger. Det er da ikke brukt ressurser på kopiering av selve felttegningene Tegning med bruk av totalstasjon Ved bruk av totalstasjon vil innmålingene bli lagret med koordinater (figur 8). Utplotting kan skje i den målestokken som er ønsket. Det skjer gjerne via et tegneprogram som Autocad eller Penmap. Her er det mulighet til å legge på den teksten, målestokken, rammen, koordinater etc. som måtte være ønskelig. Det er også mulig å legge inn skravurer. Enkeltpunkter eller flater kan kobles til katalogiseringsdata via for eksempel Arccad eller Arcinfo. Tegningene kan også redigeres i programmer som Arcview og Winmap. Utplotting viser ofte hakkete linjer, fordi det trekkes rette linjer mellom målepunktene. Det er også mulighet til å legge inn krumme linjer. En mulighet er å bruke utplotting i 1:20 som hjelpemiddel for en håndlaget tegning. Denne utføres på klar plast med utplottingen som underlag. De viktige punktene vil ligge fast, mens linjene mellom dem kan gis den utformingen som er likest mulig levningen som skal tegnes. Slik tegning kan gjerne gjøres for hånd, eventuelt med noe supplerende innmåling med tommestokk etc., men uten at målesystem blir satt opp. En slik hånd-

15 tegning kan eventuelt skannes inn og manipuleres med et cadprogram. 2.4 Feltfotografering Fotografering er først og fremst vanlig ved de arkeologiske utgravningene som en del av den vitenskapelige dokumentasjonen. Men det er også viktig med fotografi for formidling. Fotografering som ledd i en oppmåling, for eksempel stereofotografering eller digital fotografering er anvendelige metoder, men har vært lite brukt (se 2.2.4). Situasjoner som plantegnes og profiler som tegnes i snitt blir normalt også fotografert som en del av dokumentasjonen. Av og til vil fotografering på grunn av tidspress erstatte noe av tegningsdokumentasjonen. Det er viktig med blant annet oversikter, detaljer og struktur av levninger som ikke blir bevart og levninger som forandrer seg ved eksponering i luft og lys. Det er krav til skarphet, detaljeringsgrad, belysning og ikke minst til målestokk inne i motivet. Det har vært brukt forskjellige typer stikkstenger og målestokker. Det har også vært brukt merking av motivet med konstruksjons- eller featurenummer. For formidlingsformål er målestokk i form av personer eller gjenkjennelige objekter vel så viktig. Fotograferingen kan skje med forskjellig type kamera. Storformat kameraer, for enten 6x6 eller 6x7 film, har vært brukt for å få stor skarphet, men også 36 mm brukes. På grunn av kravet til dybdeskarphet har det gjerne vært brukt stativ og ikke for hurtig film. Med bedring av filmkvaliteten er ikke dette lenger så viktig. Bruk av blitz er ikke gunstig for dokumentasjon av farger. Det samme gjelder kunstlys. På den andre siden er det gjort eksperimenter med filtre og belysning for å få frem forskjeller i jordlagene, for eksempel i snitt. I tillegg til fotografering med stativ på bakkeplan er det også blitt fotografert fra fototårn, lift og heisekran. Det har vært brukt forskjellige typer objektiver, mest normal- og vidvinkelobjektiver. Fotografering i felt kan organiseres på forskjellige måter. Som regel er fotograferingen blitt overlatt til en fotograf eller en eller flere av utgravningsledelsen har selv fotografert. Valg av motiv, belysning etc. skjer best i medvirkning mellom arkeolog og fotograf, eventuelt i én og samme person. Fremkallings- og kopieringsarbeidet har vært satt bort eller gjort lokalt ved utgravningskontoret. Som regel er svart-hvitt bilder blitt lagret som negativer og kontaktkopier, men også som større kopier, avhengig av bearbeidelsessituasjonen. Det er brukt forskjellige systemer for registrering av fotografiene i felt og for nummerering av fotoprotokoller med kobling til filmene og fotografiene. 2.5 Skriftlig feltdokumentasjon Figur 8. Oppmåling med totalstasjon tilknyttet bærbar PC med tegneprogrammet PC. Fra utgravningene av en båt på Sørenga i Oslo Dagboksinformasjon Informasjon av dagbokskarakter, for eksempel om mannskap, værforhold, progresjon etc. kan nedtegnes på forskjellige måter. I en vanlig dagbok passer slik informasjon uten videre inn. Men den passer ikke inn i den skriftlige dokumentasjonen i tradisjonen fra utgravningene på Bryggen i Bergen som er konsentrert om kommentarer til planog snittegninger. Kommentarene ordnes overordnet etter rute, deretter etter plan og under dette etter dato for skrivingen av kommentaren. Det er gjerne skrevet en dagbok eller lignende for slike opplysninger. Alternativer til både ren kommentarskriving og ren dagbokskriving er oppsplitting av informasjon om forskjellige forhold i form av dagbøker, skjemaer, protokoller og beskrivelser Beskrivelse av konstruksjoner Beskrivelse av konstruksjoner er nødvendig av flere grunner. Det er nødvendig å beskrive hvilke deler som blir tolket som hørende sammen. Dette kan gjøres i form av en tegningskommentar med referanse til nivellementsnumre eller et konstruksjonsskjema. Også rekkefølgen mellom konstruksjoner og forholdet til jordlagene må diskuteres, dersom det ikke går frem på annen måte, for eksempel ved en matrise med konstruksjonene innplassert i lagrekkefølgen. En rekke forhold kommer ikke klart frem i tegninger og fotografier og må derfor omtales skriftlig. Det gjelder for eksempel beskrivelse av detaljer eller spesielle former på deler som er skjult, slik som på undersiden av en stokk eller på en bygningsdel som går inn under en annen. En skriftlig dokumentasjon tar vanligvis også for seg tolkninger av konstruksjonene og forholdet mellom dem. For å holde 15

16 orden på konstruksjonene er det fordelaktig å nummerere dem, enten i en egen nummerserie eller i en felles serie for lag og konstruksjoner. Forholdet mellom hele konstruksjoner og deler av konstruksjoner kan også systematiseres med nummerrelasjoner Beskrivelse av jordlag Beskrivelse av jordlagene, deres innbyrdes forhold og forhold til konstruksjoner vil i Bryggesystemet komme inn i kommentarer til planer og snitt. Utfylling av lagskjemaer gir mulighet til å systematisere disse opplysningene. Stratigrafiske forhold kan fremstilles ved matriser, for eksempel Harris matriser (Harris 1979, 1989, 1993). Harris Matrix finnes også som dataprogram. Innholdet i og strukturen til laget kan beskrives mer eller mindre subjektivt. Eksempler på slik beskrivelse er diskutert av Siri Myrvoll i hennes doktoravhandling om jordlag i Skien (Myrvoll 1992). Forsøk på mer objektiv beskrivelse av jordlagene i feltsituasjonen er gjort av Andrzej Golembnik blant annet i Bergen og Oslo, og metoden er beskrevet flere steder (Golembnik 1991, 1995). Den bygger på geologiske prinsipper, men det er tatt i bruk en rekke metoder for rask identifisering. Tolkning av lagene, for eksempel om de er byggelag, primært avsatte lag, redeponerte lag eller rivingslag er viktig for en best mulig vurdering av funn i lagene og utviklingen i området der lagene er funnet. Dette kan også best gjøres ved en vurdering av egenskaper slik de blir undersøkt i feltsituasjonen. En beskrivelse av jordlagene på et skjema er gjerne koblet sammen med en innmåling eller skisse av de samme lagene på skjemaet Oversikter over dokumentasjon Dokumentasjonen som gjøres ved innmåling, tegning og fotografering i felt, samt ved innsamling av materiale er selvsagt skriftlig og kan gjøres på mange forskjellige måter. Stort sett dreier det seg om protokoller, skjemaer eller dataskjemaer. Felles for disse er kravet til individuell merking i et system. Det kan være et system felles for alle eller grupper av gravinger eller en fortløpende nummerering for den enkelte graving. Brukbarheten av slike oversikter avhenger av tilgjengeligheten. Utviklingen har gått fra bruk av bøker og protokoller til bruk av skjemaer og kartotekkort og sist til innlegging på data. Dagbøker og kommentarer til tegninger er også ofte lagt inn på data Dokumentasjonsskjema En mellomting mellom skriftlig dokumentasjon og tegning er bruk av skjemaer i felt, for eksempel skjemaer for registrering av skjeletter. På en skjematisk tegning av et skjelett avmerkes bevarte knokler, og på figurer for armstilling avmerkes den som ligner mest. I tillegg er det plass til skriftlig informasjon på skjemaet. Andre funngrupper som båter og bygninger kan også registreres på denne måten. 2.6 Innsamling av materiale i felt Typer av materiale Det er ikke mulig å samle inn et helt utgravningsfelt, men bevisstheten om den informasjon som ligger i lagene mellom gjenstander og konstruksjoner har økt siden Middelalder bylagene består i overveiende grad av elementer som er flyttet dit av mennesker (inkludert husdyr). Bare oversvømmelseslag og flyvesand er rene naturlige avsetninger. Imidlertid er det meget som opprinnelig er naturlag, men er flyttet til stedet av mennesker, slik som leire og sand tatt fra naturbakken ved graving av groper, steiner brukt som fundamentering etc. Treflis, som det er så meget av i middelalderbylagene kommer av naturmaterialet tre ved at det er blitt fraktet til byen og bearbeidet til konstruksjoner eller gjenstander. I samme kategori kommer geviravfall. Læravfall og slagg representerer avfall av bearbeidete produkter. Gjødsel fra mennesker og dyr utgjør i noen byer en stor del av de middelalderske kulturlagene. Den største kategorien matavfall er knokler, men knokler kan også komme fra slakterivirksomhet uten å ha vært spist eller kokt suppe på. I tillegg til innsamling av bestanddeler av lagene fordi de er produkter av fortidig virksomhet er det også interessant, spesielt for forvaltningen, å samle inn prøvemateriale av selve jordlagene for å få informasjon om deres beskaffenhet med tanke på vurdering av bevaringsforholdene og graden av nedbrytning (tabell 1) Artefakter Artefakter, det vil si gjenstander laget av mennesker, er i stor grad søkt å ta vare på ved utgravningene siden Imidlertid er det store forskjeller på hvor stor del av dette materialet som ikke er innsamlet, enten med vilje eller bare oversett. I eldre gravninger, spesi- Tabell 1. Innsamling. Kategorier av levninger som det er aktuelt å samle inn ved en utgravning og aktuelt å oppbevare. Bare for kategorier uten? i kolonnen ivaretagelse som, oppbevaring blir tradisjonelt samlet inn. Jordprøver som ikke blir analysert, blir som regel magasinert. Kategori Analyse etterarbeide Ivaretagelse som, oppbevaring Naturavsetninger Geologi Jordprøver? Natur plassert av mennesker Geologi, botanikk Jordprøver? Gjødsel, latrine Botanikk, zoologi Jordprøver? Råmateriale, avfall fra produksjon Arkeologi, zoologi, botanikk, geologi Magasinering? Bearbeidet materiale, produksjonsavfall Arkeologi, zoologi, kjemi m.m. Magasinering? Matavfall Botanikk, zoologi Jordprøver? Magasinering? Begravelser Arkeologi, humanosteologi Magasinering Gjenstander Arkeologi, kjemi, botanikk, geologi m.m. Magasinering Konstruksjoner Arkeologi, botanikk, geologi m.m. Magasinering? 16

17 elt før 1970, er det særlig de små gjenstandene samt fragmenter av større som ikke er funnet. Det er nødvendig med sålding dersom en større andel av det som er bevart i jorden skal bli ivaretatt. Lite avvikende farger og tekstur gjør at små korroderte metallobjekter lett kan overses. Metalldetektor kan være et godt hjelpemiddel for å finne slike gjenstander. Store artefakter er også i mange tilfeller ikke blitt innsamlet fordi de har vært for uhåndterlige, ville kreve for ressurskrevende konservering etc. (figur 9). Dette gjelder spesielt for konstruksjoner. Langt de fleste bygningsdeler og deler av konstruksjoner som borddekker og gjerder er blitt kassert etter den arkeologiske dokumentasjonen. Kvaliteten og omhyggeligheten i dokumentasjonen av konstruksjoner har variert meget, og det er et diskusjonsspørsmål hvor utfyllende informasjon dokumentasjonstegninger, fotografier og beskrivelser kan gi en forsker. Visse typer konstruksjoner er blitt innsamlet i noen større grad enn andre. Det gjelder brønner og båtdeler, trenagler, spiker og vidjeringer. En tese om at det ikke har vært samlet inn spesielt Figur 9. Avfallshaug på feltet Oslogate 6, Gamlebyen Oslo i 1987 med konstruksjonsdeler av tre. Riksantikvarens utgravningskontor, Oslo. store og spesielt små ting kan ha noe for seg. Et annet element som har hatt betydning for innsamlingen er antallet eksemplarer som er bevart av en artefakttype. Gjenstander som det har vært svært meget av er i en del tilfeller ikke tatt vare på annet enn som utvalg og eksempler. Det gjelder produksjonsavfall som læravfall, slagg og geviravfall, og det gjelder funngrupper som sko, jernnagler og spiker. Økonomiske begrensninger og problemer med kapasitet når det gjelder konservering og magasinering ved de arkeologiske museene er avgjørende for hvor meget som endelig blir tatt vare på. Her har selvsagt også problemstillingene som er valgt for en utgravning spilt en stor rolle. Endelig har alderen hatt betydning, og yngre artefakter, spesielt glasskår, krittpipestilker og rødgodsskår fra nyere tid er ofte blitt kastet eller mangelfullt tatt vare på sett ut fra helheten i materialet Økofakter For levninger som ikke laget av mennesker, er arkeologene oftest avhengige av naturvitenskapelig ekspertise for å kunne tolke dem kulturhistorisk. Et svært vanlig naturvitenskapelig materiale er dyreknokler som analyseres av animalosteologer. Dette materialet ligner på mange måter artefaktmaterialet, fordi mange av knoklene har omtrent samme størrelse som gjenstander, og de er derfor relativt enkele å skille ut fra jorden de ligger i. Knoklene kan samles inn under selve gravingen, men skal små knokler kunne tas vare på, for eksempel knokler av sild, må det brukes vannsålding. Dersom tilnærmet alle slike knokler skal kunne samles inn, må hele den utgravde massen såldes. Ved siden av knokler og gevir er hår det zoologiske materialet som holder seg best i bylagene. Mest aktuelt er dyrehår, både som avfall fra preparering av huder, som ull for tekstilformål, brukt til tetting og som deler av gjenstander av pelsverk. Slikt dyrehår kan tas inn som artefakter eller som jordprøver. Annet zoologisk materiale er insekter, parasitter, dinoflagellater, diatomeer, kokolitter og andre små hvirvelløse dyr som har det til felles at de ikke kan innsamles direkte, men må skilles ut gjennom spesielle prosedyrer fra innsamlete jordprøver. Levninger fra planteriket kan analyseres av palynologer, pollenanalytikere, vedanatomer, plantetaxonomer og dendrokronologer. Bortsett fra for treartsbestemmelse og dendrokronologi, kommer analysematerialet for botanikere fra jordprøver. Det kan skilles ut ved flotasjon (plante makrofossiler) og ved fjerning av annet materiale ved preparering av prøven med syre. Geologisk prøvemateriale kan analyseres av kvartærgeologer eller bergartsgeologer. Også her kan det være snakk om jordprøver, men viktige karakteristika kan forsvinne hvis ikke hele prøven blir bevart uten forskyvninger. Bestemmelse av steiners proveniens kan skje ved en overflatevurdering eller ved analyse etter uttak av prøvemateriale. Forskjellige naturvitenskapelige bestemmelser av innsamlete artefakter og konstruksjoner skjer gjerne ved uttak av prøver. Det kan være bergartsundersøkelser, kjemisk analyse, vedartsbestemmelse, artsbestemmelse av gevir og bein etc. For mange av analysene er det viktig at prøvene ikke er forurenset med yngre materiale. Dette gjelder ikke bare forurensing som kan komme ved innsamlingen i felt og ved uttaket av prøven, men også ved oppbevaringen Begravelser Begravelser kommer i en særstilling. Et spesielt utgangspunkt for perioden middelalder er at begravelsene bare finnes på kirkegårder eller inne i kirkene. De samme forhold med hensyn til jordlag etc. som for andre funn gjelder for begravelsesmateriale. Selve menneskeskjelettet blir analysert av humanosteologer og fysiske antropologer. Her er det muligheter for en rekke spesialundersøkelser i tillegg til slike som bygger på anatomi, blant annet kjemiske undersøkelser, isotopundersøkelser og tannundersøkelser Dateringsmateriale Organisk materiale til 14C-dateringer leveres inn for analyse som et vanlig ledd i middelalderbygravninger. Her er det spesielt viktig ikke å forurense prøven med yngre organisk materiale. Små organiske rester i jordlag kan være nok til analyse. Dendrokronologi, 17

18 identifisering av rekkefølge av årringer med forskjellig bredde på grunn av forskjellig vekst, forutsetter fjerning av skiver fra trevirke. Det har ikke vært positive erfaringer med boring for prøvetaging. Termoluminisens måles på brent materiale. Her er det måling av stråling magasinert ved siste gangs oppvarming. Prøven kan være fjernet fra funnstedet, men best resultater fås ved måling på stedet fordi bakgrunnsstrålingen da kan måles. Måling av arkeomagnetisme som bygger på kjennskap til posisjonen til den magnetiske nordpol må skje på stedet eller ved måling ut fra en nøyaktig nordpil satt på prøven i felt. 2.7 Dokumentasjon av innsamlet materiale Geografisk posisjonsbestemmelse Den mest nøyaktige posisjonsbestemmelsen er innmåling med X- Y- og Z- koordinater i meter med to desimaler. Dette har vært gjort for noe av gjenstandsmaterialet og for prøvematerialet, men har ikke blitt gjennomført konsekvent. Bruk av totalstasjon gjør en slik innmåling enklere. Bestemmelse til nærmeste kvadratmeter gir også god nøyaktighet. Det har ved de aller fleste gravningene vært brukt et rutesystem, og bestemmelse til en rute eller rutedel har vært den vanligste bestemmelsesmetoden. Når rutene er 8x8 m blir dette svært unøyaktig. Det har vært vanlig å bestemme beliggenheten av osteologisk materiale noe mindre nøyaktig enn gjenstander. I tilfeller der nøyaktigheten har variert, det vil si hvor funnet er relatert til en eller flere rutedeler eller en hel rute og dette har vekslet, er det vanskelig å lage utbredelseskart og foreta statistiske sammenligninger. En posisjonsbestemmelse bare til et jordlag er også meget brukt. Dette forutsetter at jordlagets avgrensning er innmålt, slik at denne avgrensningen tilsvarer grensen for hvor funnet er gjort Relasjoner til lag og konstruksjoner Angivelse av laget som et funn er gjort i har vært den viktigste stedsangivelsen ved bygravningene. Med unntak av noen utgravninger i de tidligste årene fra 1970 har jordlagene fått individuelle nummer, og disse numrene har funnene 18 vært knyttet til. Dersom lagrelasjonen består av et nummer med eventuell preposisjonsangivelse (i, over, under), forutsettes det at laget er beskrevet i en egen protokoll, på et eget skjema eller i en dagbok. I tradisjonen fra Bryggegravningene i Bergen er det gitt en individuell lagbeskrivelse og i tillegg en relasjon til brannlag med egne betegnelser, enten en nummerserie eller en bokstavserie. I Bergen ble det opprinnelig brukt årstall kjent fra skriftlige kilder (Herteig 1991). Senere ble det brukt tall i en nummerrekkefølge og en bokstavrekkefølge. Nummererte brannlag gir en god faseinndeling, forutsatt at brannidentifikasjonen er riktig. Å angi relasjon til en konstruksjon har også vært vanlig, ikke bare hvor funnet var samtidig med konstruksjonen, men også hvor det bare var en geografisk kobling. På Bryggen i Bergen ble det benyttet relasjonsbetegnelser, preposisjoner og retningsangivelser, samt avstandsangivelser i forhold til konstruksjoner (Herteig 1991). Dendrokronologiske prøver må ha konstruksjonsidentifikasjon for at dateringsresultater skal kunne brukes Katalogisering, protokollering Funn som blir tatt vare på for magasinering blir normalt katalogisert. Katalogisering medfører oftest at funnet får et nummer. Dette nummeret kan være individuelt, eller det kan være samme nummer for flere funn, for eksempel fra samme funnomstendighet, eller når funnene på annen måte kommer fra samme enhet. Eventuell kassering skjer gjerne før påføring av nummeret, dersom funnet bedømmes ikke å ha noen verdi. Dersom det har verdi, men allikevel kasseres, blir det dokumentert. Alle ivaretatte funn, både gjenstander, konstruksjoner og prøvemateriale er statens eiendom og blir etter katalogisering og bearbeiding tatt hånd om av Universitetene i Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo samt Arkeologisk museum i Stavanger. Disse landsdelsmuseene overtar langt de fleste funnene, unntatt slikt prøvemateriale som etter avtale går til andre institusjoner. Dette gjelder spesielt animalosteologisk materiale som går til Zoologisk museum i Bergen og dendrokronologisk materiale som vanligvis går til Universitetet i Trondheim, med mindre treslaget er eik. Funnene blir aksesjonsført under museenes tilvekstnummerserie. Ved Oldsaksamlingen, som mottar funn både fra Oslo og Tønsberg (samt Hamar, Sarpsborg og Skien), er det ett tilvekstnummer (C-nummer) for hver utgravning for hvert år. Utgravningene i Oslo har en fortløpende nummerserie (G-nummer). I Tønsberg har de enkelte utgravningsfeltene en særskilt nummerrekke som starter på 1. De enkelte utgravningsfeltene har en betegnelse med T og deretter en eller to bokstaver. Ved Bryggens Museum, Bergen (samt Borgund) er det et spesielt nummer for hver utgravning med gjenstandsfunn (BMR-nummer), og gjenstandene har fortløpende undernummer for hver utgravning tilsvarende nummerering i databasen. Vitenskapsmuseet i Trondheim gir ikke noe samlenummer for den enkelte utgravning i Trondheim, men bruker N-nummeret (N for Nidaros) som blir gitt til den enkelte gjenstand som det endelige nummeret. Det er med andre ord forskjellig praksis mellom middelalderbyene. Det er også vanlig å registrere bygningsfunn og prøvemateriale i egne prøverekker med spesielle bokstavkombinasjoner i forkant, for eksempel bygningsfunn, jordprøver, dendroprøver, 14C-prøver, spesialprøver etc (Christophersen & al.1988:23-29). Imidlertid skal også disse normalt ha et ordinært tilvekstnummer. Gjenstander har gjerne vært katalogisert mest omhyggelig ut fra tradisjon og ut fra museenes ønsker. Katalogiseringen kan bestå av følgende elementer: Nummer, funnomstendigheter og funndato, antall, gjenstandsbeskrivelse, eventuelt med mål, opplysning om dokumentasjon, funnbehandling og magasinering. Nummeret gis i en fortløpende serie. Rekkefølgen av gjenstander bestemmes av den som katalogiserer, og dette kan gjøres tilfeldig eller etter et system, som for eksempel etter dato. Funnomstendighetene kommer som opplysninger fra feltsituasjonene, men det kan være aktuelt å supplere disse med resultater av etterarbeidet, som for eksempel fase eller branntrinnsbetegnelse. Antall kan skrives på forskjellig måte, antall hele gjenstander eller antall fragmenter. Praksis varierer her. Størst avvik er det på selve katalogiseringen, både i inndeling i rubrikker, nomenklatur og graden av beskrivelse. Muligheten for å kunne

19 bruke en gjenstandskatalog på en fornuftig måte avhenger av om den er enhetlig og om bruken av ord og uttrykk er den samme. Katalogisering av keramikk er et eksempel på ulik praksis. Katalogiseringen kan variere fra proveniensbestemmelse, beskrivelse av karveggens form og typebestemmelse etter innfløkte systemer til den enkle betegnelsen «brott». Asbjørn Herteig kom i løpet av Bryggegravningene til at gjenstandsbeskrivelse gjort av personale uten faglige forutsetninger hadde liten eller ingen verdi ut over materialkategorisering, målangivelse og antall. Bare katalogisering av spesialister gir en god nok kvalitet (Herteig 1991:19). Katalogisering av ivaretatte konstruksjoner eller konstruksjonsdeler har meget forskjellig praksis. Her har tegningsdokumentasjon i mange tilfeller vært det viktigste. Det har gjerne vært brukt et konstruksjonsnummer fra feltsituasjonen som referanse, men det er også eksempler på at konstruksjoner har vært gitt nummer i etterhånd. Det har vært opprettet egne nummerserier for slike funn, eller de er blitt behandlet som vanlige funn og gitt et vanlig tilvekstnummer. Det er også eksempler på dobbeltnummerering, det vil si at konstruksjonsdelen både har fått vanlig tilvekstnummer og nummer i en egen serie. Katalogisering av prøvemateriale har også svært ulik praksis. Dette skyldes både innsamlingsmetoden og hvem som har foretatt innsamlingen. Siden slikt materiale som regel ikke har kunnet analyseres i feltsituasjonen, har bestemmelsen av innholdet her ikke vært mulig, mens dokumentasjon av funnomstendighetene har vært det viktigste. Vanligst har det vært å katalogisere prøvematerialet på samme måte som gjenstandsmaterialet. For all katalogisering og registerføring ved utgravningene i middelalderbyene gjelder det at det har vært en utvikling i retning fra innføring av opplysninger i faste protokoller via maskinskrivning på skjemaer og hullkort til katalogisering direkte på data. På Bryggen i Bergen var de først ute med hullkort og bruk av systemet Selecto. En gikk tidlig over til å bruke funnomstendighetene som en enhet og gjenstander med samme funnomstendigheter som deler av dette. Mangelen på individuelle, eksklusive nummer har imidlertid vist seg å være problematisk ved statistiske beregninger. Overføring av maskinskrevne katalogkort til data har skjedd ved optisk lesing. Det har vært brukt forskjellige databaseprogrammer for lagring og søking og også for direkte innlegging av katalogiseringsdata. Tilgjengeliggjøring av katalogiseringsdataene blir meget gode ved bruk av databaseprogrammer. Det gir mulighet til sortering av gjenstander pr. stratigrafiske enhet, pr. arealenhet og på en rekke andre måter. En forutsetning er imidlertid at selve katalogiseringen er enhetlig. En viktig medspiller de senere år har vært Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetene i Norge. Det har hatt som oppgave å gjøre kulturhistorisk materiale tilgjengelig på data. Hovedprosjektet sluttet ved utgangen av 1997, men ble fortsatt i Museumsprosjektet ved Universitetet i Oslo fra Gjenstandskatalogisering og dokumentasjon av gjenstander ved bygravninger er tema for et separat prosjekt under NIKUs strategisk instituttprogram Norske Middelalderbyer (Nordeide & Molaug 1999). Det er laget et eget skjema som er tenkt å være felles for all katalogisering i middelalderbyene. Skjemaet legger spesielt vekt på funksjonsbestemmelse av gjenstandene, i tillegg til funnomstendigheter og datering Foto- og tegningsdokumentasjon Fotografering og oppmålingstegning av gjenstander og konstruksjoner som blir ivaretatt ved en arkeologisk utgravning har vært praktisert med varierende omfang og metode. Det er flere hensikter med slik dokumentasjon. For det første er det viktig med dokumentasjon av egenskaper som kan forsvinne ved magasinering eller konservering. Krymping og oppsprekking av organisk materiale er slike endringer som kan kontrolleres ved hjelp av målriktige tegninger. Lærgjenstander og konstruksjoner og gjenstander av tre har vært vanligst å tegne. For det andre vil en slik dokumentasjon lette det videre arbeide med bearbeidelse av utgravningen. Det kan være meget enklere å se gjennom fotografier og tegninger enn å se på vanskelig tilgjengelige gjenstander, og det kan være sikrere enn å stole på katalogisering. Spesielt vanskelig er det å arbeide med korrodert jernmateriale. Her er røntgenbilder til meget stor hjelp ved katalogiseringen. Endelig vil slik billeddokumentasjon være viktig for publisering og formidling generelt. Innskannete fotografier eller tegninger kan kobles til katalogisering på data og radikalt lette søking og gjenfinning. Innskanning av selve gjenstandene er ikke forsøkt, men det finnes metoder i bruk for dette. En slik innskanning vil sikre de fleste data som har med form og størrelse å gjøre. Med bedret lagringskapasitet på datamaskiner vil slik innskanning sannsynligvis i fremtiden kunne spille en stor rolle ved katalogisering av gjenstander. 2.8 Etterarbeide Etterarbeide er en fellesbetegnelse på alt det arbeidet som foregår etter en utgravning. I praksis kan skillet mellom en del av utgravningsarbeidet og etterarbeidet være uklar, slik som behandling og katalogisering av funn, kopiering og rentegning av tegninger, skriftlig dokumentasjon etc. Det vil ofte være et mål å gjøre mest mulig i utgravningsfasen, også arbeide som vanligvis regnes som etterarbeide, som sammenstilling av stratigrafiske sekvenser, deler av rapportskrivingen etc. (sml. Paasche 1996). Konservering og analyse av materiale ved hjelp av naturvitenskapelige metoder er i alle tilfeller etterarbeide. Etterarbeide ut over det som er omtalt i kapitlene ovenfor kan inndeles i forskjellige arbeidsområder: Ordning av stratigrafi Bruk av featurenummer, lagnummer eller individuelle nummer for lag og konstruksjoner har lettet bearbeidelsesprosessen for den stratigrafiske analysen. Harris matrix er et bearbeidelsesverktøy som også finnes som dataprogram og som kan produsere en ferdig matrise (Bonn Harris Matrix) (Harris 1979, 1989). En skjematisering av lagene er svært nærliggende i et system med flategraving og nødvendig i et single context system. Der hvor utgangspunktet har vært graving med snitt, har såkalte skjematiske snitt vært 19

20 et arbeidsredskap. En Harris matrix tar kun utgangspunkt i relasjonene eldre enn, yngre enn og samtidig med. Absolutte kronologiske forhold er ikke en del av konseptet og må eventuelt legges inn i tillegg ved å justere plasseringen av enhetene eller gruppen av enheter i vertikalplanet på skjemaet. For å bearbeide det topografiske materialet med konstruksjoner etc. i et single context system med tegning på klar plast, kan originaltegningene i en viss grad flyttes og legges oppå og ved siden av hverandre, og vurderingene kan noteres skriftlig. Det kan også lages skisser av konstruksjonene, manuelt eller med dataprogram. Uansett vil det tilstrebes en forenkling ved at lag og konstruksjoner samles i grupper. Her finnes det mange forskjellige løsninger med gruppering i forskjellige nivåer. Disse gruppene er dels kronologiske, dels korologiske (romlige). Problemet med kronologisk gruppering ut over svært små områder er at hendelser eller tiltak som har resultert i levninger som regel ikke er samtidige og ikke forekommer synkront. Mest samtidig er herjingen av brann. Dersom brent trevirke, aske eller trekull fra brann i ett område kan påvises å være samtidig med tilsvarende levninger fra et annet område, må bebyggelsen i de to områdene være ødelagt samtidig. Dette gir også et meget godt utgangspunkt for dateringen av den nye bebyggelsen reist etter brannen. En slik brannkronologi har i Norge metodisk utgangspunkt i utgravninger i Bergen. Identifisering av samme brann over et større område eller i forskjellige spredtliggende områder er en metodisk utfordring. Men mellom branner og i områder eller perioder hvor det ikke forekommer branner, vil riving og nybygging av bygninger og konstruksjoner ikke foregå synkront (Christophersen & al.1988). Muligheten for å spore slik samtidighet stratigrafisk vil være best i en bebyggelsesenhet som en bygård, mens det vil være svært vanskelig over større områder. Slik samtidighet bør bygge på absolutte dateringer, slik som dendrokronologi kan gi. Dateringsmetoder som C14 og termoluminisensanalyser samt gjenstandsdatering gir som regel for vide dateringer til at de kan brukes, men kan være til stor hjelp der hvor det ikke er direkte stratigrafiske forbindelser, slik som i de 20 yngste bebyggelsesfasene preget av sekundære ødeleggelser og mellom utgravningsfelt Sammentegning av konstruksjoner og andre elementer Utgangspunktet for gruppering av dokumenterte levninger i tid og rom er de stratigrafiske analysene. Den viktigste og vanligste dokumentasjonsmåten for dette er sammentegningen. Kvaliteten og holdbarheten på de originale felttegningene avgjør om sammentegning og rentegning skal ha funksjon som dokumentasjon eller bare være en presentasjon av en tolkning. Uansett må forholdet mellom originaltegning og sammentegning kunne etterprøves. Ved manuell felttegning i målestokk 1:20 er det vanlig med sammentegning i samme målestokk og deretter forminskning. Forminskning vil lett kunne innebære fortegninger, og det ferdige sammentegnete og forminskete resultat vil alltid være mindre nøyaktig enn originalen. Men nøyaktigheten økes ved bruk av reproduksjonskamera fremfor fotokopiering. Ved sammenstilling av større arealer kreves det bruk av tykkere penn for at tegningen skal kunne tåle forminskning. Et alternativ er å forminske sammentegningen og deretter tegne over med tykkere strek. En helt annen mulighet er å bruke databaserte tegneprogram og legge inn koordinater eller å skanne inn tegninger. Dersom det i utgangspunkt brukes oppmåling med totalstasjon, vil målestokk og strektykkelse, samt påskrift på tegningen kunne settes på etter behov ved hjelp av et tegneprogram Tolkning av sammenhenger, funksjoner og utviklingstrekk i bebyggelsen En stratigrafisk-topografisk analyse innebærer vurdering av samtidighet og av bebyggelsesenhetenes utstrekning. Viktige elementer for det siste er grensemarkeringer mellom eiendommer, sammenhenger eller brudd i jordlag og kronologiske sekvenser som kan underbygge tolkningen av hendelsesforløp. Tolkningen av jordlag gir et godt utgangspunkt for vurderingen av representativiteten på funnmaterialet og sammenhengen med konstruksjoner. Viktig er bevaringsforholdene for organisk materiale og omfanget av sekundære forstyrrelser. Funksjonen til de forskjellige bygningene kan forsøkes bestemt ut fra grunnplan, ut fra enkeltelementer som ildsteder og ut fra jordlagene med deres innhold av artefakter og økofakter. Tettheten i bebyggelsen kan gi en god indikasjon på intensiteten i bruken av området. Mengden gjenstander i lagene har vært brukt for å måle aktiviteten (blant annet Schia 1974, 1977, 1987, Nordeide 1989, Ulriksen 1996, Lindh 1992:215 ff). Her er det imidlertid store feilkilder, spesielt på grunn av redeponering av lag, og fordi store mengder materiale kan ha vært transportert ut fra et område (Molaug 1989b). Begge disse parametrene, bebyggelsestetthet og mengden gjenstander, er blitt brukt i vurderingen av bebyggelsesutviklingen. Spesielt problematisk for en slik vurdering er små utgravningsfelt fordi representativiteten er så usikker. En undersøkelse om utsagnskraften til materiale fra slike mindre felt er gjort i Bergen av Ann Christensson (Christensson 1988) Bestemmelse, analyse og tolkning av funnmateriale Katalogisering og registrering av funnmateriale gjøres sjelden av eksperter på forskjellige funngrupper, og det vil derfor som regel være nødvendig med en gjennomgang av materialet for å få svar på en del spørsmål. For innberetnings- og rapportformål vil dette tradisjonelt være identifisering og datering av gjenstander, samt kvantifisering, slik at det kan lages funnstatistikk. Det er utarbeidet forskjellige typeinndelingssystemer for vanlige gjenstandsgrupper som sko (Schia 1977B), kammer (Wiberg 1977) og keramikk, men identifisering krever god kunnskap om disse. Spesielt komplisert er keramikk, der det finnes forskjellige systemer, mer eller mindre grove (Molaug 1979), og der en vanlig metode er identifisering av proveniens, noe som krever stor materialkunnskap (Lüdtke 1989, Reed 1990). Også identifisering av tregjenstander fordrer ekspertise. Her er det først og fremst et krav å ha tilgang til sammenligningsmateriale i form av materialpublikasjoner og referanseverk. Bygningsfunn, tekstilmateriale og gjenstander av fibermateriale er alle eksempler på funngrupper der spesiell sakkunnskap er nødvendig for nærmere identifisering. Dette gjelder til en viss grad også metall, men her er det i