Mennesker jeg traff J. A. HOFF. Øieblikksbilleder av store menn og små. I. FRA HJEMBYGDA IL FRA SMÅBYEN Ill. ANNETSTEDSIFRA

Transkript

1

2

3 ,_ MENNESKER JEG TRAFF I.

4 - J. A. HOFF Mennesker jeg traff Øieblikksbilleder av store menn og små I. FRA HJEMBYGDA IL FRA SMÅBYEN Ill. ANNETSTEDSIFRA TØNSBERGS AKTIETRYKKERJ ' S FORLAG!u ~

5 .. n21 4UU Innhold: I. FRA HJEMBYGDA Den første læremesteren min, Ole Andrissen i Hofslia Avisleser-spesialisten. Min venn Nils Il. FRA SMÅBYEN Den gamle byen Banebryteren i hvalfangsten, Svend Foyn 26 Postmesteren Byfogden Da svenskeflagget blev firet Jubileum Da jeg skulle hatt straff Den gamle schweizer Den berømte prosten vår «Fellesministeren» Da «Gamle smeden» skulle minere Erik Bendictus Lindseth '1 Amtmannen 116 Til de venner, som hc~1 bedt mig skrive opp disse historiene mine og gitt mig mot til å gføre det. Jeg har noen flere, som det denne gang ikke er blitt plass til. Der[o1 søke1 feg fremdeles å risse minneruner. Forfatteren. III. ANNETSTEDSIFRA Anton Frisch, gullsmeden <<Presidenten min» Eventyr-gutten fra Nordre Land. Redaktøren m. m. m. Johan Enger TØNSBERGS AKTIETRYKKERI 1940 TØNSBERG F OLKEBIBLIOTEK

6 I. Fra hjembygda: l l l l l l Den første læremesteren min. Ola Andrissen i Hofslia. Fra den forholdsvis flate dalbunnen med Lågen som midtpunkt strekker det sig en middels bratt skogli opp mot åsen, der hjemmesætrene ligger, og midt oppe i denne lia, 1/2 times marsj fra gårdene, bodde han med familie. Eiendommen var ryddet og bebygget av far hans, gamle Andris, som kom fra Telemark, og hjemmelen var bygsel på barnas levetid. Noen avgift hørte jeg aldri om. Samme Andris må ha vært en mann med naturglede, for en vakrere boplass var det vanskelig å finne. Det var såpass forhøining i terrenget, at man hadde oversikt over hele bygden oppover i rettning av Kongsberg, kunne se toget ved Skollenborg st., da så langt lei, og så godt alle fjellene: - Stølefj ell, Skrimfjellene, Jonsknuten og i bakgrunnen sjølveste Gausta, «Gausen», som Ola Andrissen kalte det. Men plassen hadde også godt jordsmon, - den skaffet livberging for to kuer og noen småfe, når man skjøtte til med lauving. Dertil kom, at det var godt for ved og vann, og at beliggenheten ga adgang til jakt og fiske, når tiden dertil var inne. Ola Andrissen - eller Andrissen, som vi alminnelig kalte ham - skjøt endog en gang en gaupe, hvilket var en raritet der i strøket. Av en skylldelingsforretning ikke mer enn 75 år tidligere - omkring forrige århundreskifte - fremgår det, at forholdet da var et annet, idet en mann, som da ble hjemlet rett til å bygge sæterhus på en annens grunn, også fikk rett til å holde et vist areal omkring husene ryddet for skog- «dette av hensyn til rovdyr og røvere», som det står i den gamle protokollen. Nå var det hverken rovdyr eller røvere lenger, men at Andrissen hadde skutt gaupe, derom var hodeskallen på som- 7

7 merfjøsveggen avgjørende bevis. Nei, rovdyr fantes ikke lenger, ellers ville Andrissen ha skutt dem. Nå måtte han nøie sig med annet vilt-- tiur og orrfugl på leiken om våren, hjerper, som ble narret med etterlikning av dens lyd ved hjelp av en såkalt hjerpepipe, som han sjøl hadde gjort, og harer på groen på sæterløkkene og eget jorde. Dertil kom fiske i sætervannene, men aldri mer enn til husbehov. Fisket der i strøket var mindre godt allerede da, for ca. 50 år siden, men er blitt stadig dårligere, fordi ingen har hatt tiltak nok til å gjøre noesomhelst i rettning av å hjelpe naturen, ingen utsettning av nye fiskeslag, ingen legging av «våser» (gyteplasser). I all denne innavl og mangel på stell er det blitt rent galt. Man sa, at Andrissen «kunne fiskebønna», men nå ville nok ikke denne heller hjelpe. Denne mann var det, som nest far og mor øvet den største innflytelse på mig fra barndommen av, - som imponerte mig mest. En rusk av en kar, litt over middels størrelse, storlemmet og kjempesterk. En gang han og en annen sterk mann i grenda skulle prøve krefter ved å holde dragkamp, lyktes. det ikke, da det på stedet ikke fantes taug, som var sterkt nok. Til slutt prøvde de en ny baksele, men den rauk den også. Og han kunne stå på ski, som han naturligvis sjøl hadde gjort, med :Yz tønde bygg på ryggen ned den ganske bratte Hofslia for å få kornet videresendt til mølla. Man kalle det slalom eller utforrenn, - det var iallfall ingen annen, som kunne det. Når han kom ned på gården for å få et bud til byen eller for å utføre et eller annet arbeide, var det en begivenhet for oss barna, ja for de voksne også forresten. For det var et og annet ekstraordinært ved ham. Han snakket litt anderledes enn vi andre, fordi hans far var telemarking, og han så mange ting og forhold på sin egen måte. Uten å ha lært nesten noesomhelst hadde han spekulert ut, tenkt sig frain th en mengde resultater, som de andre ikke hadde ofret en tanke. Arbeidsmessig var han altmuligmann og tusenkunstner, - det var ham, man sendte bud etter, når gårdens vannledning var i uorden, -han fortinnet mors kaffekjele og lappet sammen fars jåer, når de var slått av, han «svarvet» melkefat av tre på «svarvestol», han sjøl hadde gjort, han gjorde nytt postkar, når det gamle var oppråtnet, - h a n utførte det, som 8 andre ikke kunne. Det var da helt naturlig, at han fikk mange plusser i mitt guttonge-regnskap. Hans specialitet var vel egentlig å legge vannledninger av tre, furustokker, som han boret hull i med en tilsvarende lang <<naver», et borr på en lang, rund stålstang. Når han la an for boring, siktet han lenge og omhyggelig inn og plystret dypsinding, men så gikk det også i regelen godt, -boret kom ut i midten eller nesten i midten av stokkens bakende. Hver gang, det hendte - og det var de aller fleste ganger, erfaren og dyktig som han var - var han stolt og lot sig forlyde med, at noen hver kunde prøve å gjøre maken. For oss guttonger var det jo overmåte interessant å se på denne boringen og spennende å oppebie resultatet, og en gang, dette var særlig godt, sa en, at det var bm. Men da buste han ut: - Det er itte b a r e b r a, - det er s å g o d t, som det k a n b l i. Han måtte be om litt mere nøiaktighet i utttryksmåten. Om terrenget tillot trykkvann, eller det måtte pumpe til, var det samme for ham, for i siste fall laget han pumpe av tre, altsammen av tre og alltid med fortrinlig resultat. Han kjente den maksimale sugehøide og visste forøvrig alt det, som en pumpemaker har bruk for å vite. En klok mann, en hjemmelaget filosof med egne meninger om mangt og meget, som andre enten ikke hadde begrep om eller hadde lest sig til i bøker og blad. Da jeg på et litt senere tidspunkt leste, hva Åsmund V i n j e sa om far sin, at han var større filosof ål eine enn både dei tv o. filosofiske professorane ved universitetet, måtte jeg først og fremst tenke på Ola Andrissen i Hofslia, som var et opplagt overskuddsmenneske. Da striden foran den store riksrett gikk over landet, og spørsmålet om det absolutte veto jo egentlig var det helt avgjørende, sa han: - Det er så mye snakk bortigjennom gårdene om denne vetoen. Nå har jeg kjøpt grunnloven og lest den fra perm til perm. Jeg kan ikke finne noen veto, jeg. - Dermed var den sak avgjort. Hva man skulle med det juridiske fakultet og riksrett for å klare opp i et så enkelt anliggende, skjønte han ikke. Men striden gikk sin gang, og det ymtedes om, at det kanskje kunne bli kdg med Sverige. Da sendte han bud etter mig for å få prøveskutt en gammel bjønnestusser, han hadde, 9

8 l [l l et gammelt gevær med et kaliber som bortimot en liten kanon nå og med hjemmestøpte kuler. Ikke for det, at jeg var bedre skytter enn han, for det var jeg vel egentlig ikke, men fordi jeg så bedre på litt lengre hold, - jeg var vel omkring 16 år da og han 70. Nåja, prøveskytningen gikk godt, så godt, at han hovmodet sig og sa: -Hu er god!- hu kan j?gu knække en svænske ennå! - Det er ingensomhelst tvil om, at hvis det var blitt ufred da, hva det heldigvis ikke gjorde, vilde gubben ha meldt sig til tjeneste. Han var et høvdingemne - og visste om det. Derfor brukte han stundom litt store ord, og det var ikke uten berrettigelse, at morbror Li sa til ham en gang, karene var i et gravøl og under innflytelse av noen kaffedoktere smurte litt tykt på: - Ja, driv bare på og k.iyt, du Ola, - vi er a' kjytarslaget både du og jeg (de var litt i slekt nemlig). - En usedvanlig arbeidskar, som under slitsomme forhold greide å forsørge sin store familie gjennom de mange år. Han var gift for tredje gang, da jeg for alvor lærte ham å kjenne - «sleit på den trea kjerringa», som han selv sa, og det var en masse barn, som skulle livnæres på den vesle plassen i skauen. Men han klarte det. Det kunne nok være litt snaut av og til, men med arbeidsiver, arbeidsglede, sjølkjensle og godt humør klarte han det. Barna vokste opp til sterke, staute, arbeidssomme mennesker, som visst for de fleste vedkommende noe senere havnet i Amerika. Men om det kneip litt en og annen gang - ikke på grunn av arbeidsløshet, for arbeidsløs var han aldri, men fordi avsettningen av hans produksjon av melkeringer, fat og holker m. v. ikke var god nok, var det ikke tale om å gå til forsorgen (det navnet var forresten ikke opfunnet enda). Gå til fattigvesenet han! Aldri i livet. Ikke tale om. Og gjeld ville han ikke ha. Derimot tok han nok i mot en håndsrekkning i en og annen form i et knipetak. Da sa han: - Takk skal du ha, - jeg skal stå dig en støit igjen (gjøre dig en gjentjeneste). Og det gjorde han. Det var ingen liten eller ubetydelig verden, han levet i. Åndelig sett var det høit under taket hos ham, - en mann med dimensjoner. Han var også meget stolt av hjemmet sitt, især beliggen- 10 heten. En gang, den tredje kona hans var syk, og jeg l:adde hentet doktoren, som jeg da også fulgte opp lia, møtte han utenfor huset, men i stedet for å la lægen snarest komme inn til den syke kona, trakk han ham bortom hjørnet og sa: - Jeg tenker, doktoren vil se Gausen (Gaustafjell). Denne hans utsiktsfrie beliggenhet hadde forresten gjennem årene gjort ham til en ikke ueffen værprofet med merkelig god greie på de forskjellige stjernebilleder, og især var det nok «Vintergata», han søkte rettledning i. En høst, det ikke kom snø før ved juletider, sa han juleaften, han var nede for å hente noe, vi hadde tatt med fra byen:- Denne jula skal dere kjøre med hjulredskap til kjerka. Jeg har sett det på vintergata. - Det så også slik ut, og det ville være en ren merkverdighet der i bygda. Så kanskje han fikk rett. - Rett? Trur dere, at vintergata juger? Litt feil var det allikevel i bestikket, for han var ikke mer enn halvveis opp lia, før det snødde, så det lavet ned, og snøen tok i løpet av et par timer rundelig igj'en, hva den hadde forsømt høsten utover. - Han ble enkemann for tredje gang, og da han samtidig hadde det uhell, at den ene kua kreperte, den som melket, ble stillingen temmelig vanskelig. Men ikke tale on: å søke fattigvesenet. Og den hjelp, han kunne få privat, måtte ytes så fint. at det ikke smakte av allmisse. Bestemor, som ellers ikke var noen tåreperse, kom galt.avsted ved å snufse litt og si: - Stakkars Ola, stakkars Ola! - Det ble f or galt, han ble så sint, at han sa: - Reis te helvete, fillekjerring, - jeg har itte vært stakkar, sea jeg var liten. - Vi kjente ingen annen, som torde snakke slik til bestemor. Men bortsett fra dette med fillekjerringa var det sant nok: - Ola Andrissen hadde aldri vært «stakkar» og ville ingen medynk ha, - dertil var han for meget av det gamle, gode slaget, norsk nordmann fra Norge. Derfor lot han sig også snart efter forlyde med, at det kunne hende, at den «fjerde kjerringa au kom til å rusle opp Hofslia». Det ble ikke noe forresten. Det forlød, at han forsøkte sig hos en litt tilårskommen enke, men fikk avslag. - Av en eller annen eller flere grunner var jeg som guttonge og halvvoksen kommet i en særstilling overfor gubben, var 11

9 li ~estbe~un~tiget. Det kom kanskje dels av, at jeg var meget VItebegJerhg og la min beundring for dagen, dels av, at jeg hadde bruk for hans hjelp, da jeg begynte litt som børsemaker og?et forekom opgaver, jeg ikke kunne greie, dels ennelig av, at Jeg en gang hadde vunnet over ham i en skytekonkurranse. Med hensyn til å yte hjelp i børsemakeriet sa han: - Du får komme opp i Hofslia for å lære noen spikk, for dej. er dom grodd. Og jeg kom - og fikk den hjelp, jeg behøvde.. Hva mere var: - Jeg g-odkjentes som jaktkammerat og fikk være med ham på orrfuglleiken. En natt sammen med ham ved stokkilden innpå Plommekjennskarva... Det var ikke bare det, at han hadde greie på, hvor fuglene ville ha spillet, heller ikke alt det, han visste og kunne fortelle, men det at han ga en så ubestridelig trygghetsfølelse. Å, jeg hadde så mangen en gang hatt følelsen av, at det tusset og tasset derute i mørket, der lysskjæret fra stokkilden stoppet opp, og det hadde hendt, at jeg satt med børsa i næven for å selge mig så dyrt som mulig i kamp mot de troll og annet dævelskap, som måtte be fryktes å l is te sig 1mkrinode: ~te i mørket, - og i spenning ventende på den først~ gramng av dag. Men ikke, når jeg var sammen med skyte ~esteren. For?t han var alt trollskaps behersker og overvmner, derom var det ikke spor av tvil i min guttesjel. _ Den siste gang, jeg traff ham - det hadde da gått en del ar.-. kom jeg kjørende cykkel gjennom dalen, hadde kjørt 6 mil ~a om~ring tre timer, og det vakte litt oppsikt den gang, d.a VI ~nd~ Ikke var kommet inn i «fartens århundre». Han var tilfeldigvis nede på gården, da jeg kom. En cykkel hadde han neppe sett på nært hold, og derfor gransket han den _ og forstod den. Hvorfor dette og hint var gjort slik og ikke anderledes. Så sa han: - Du kjører med slapp kjetting, ser jeg. - J~, sa jeg beskjedent. Det påstås, at den går lettere da., - SJØlsagt. Det er mindre gni-ing (friksjon) da, skjønner u vel. Det er akkurat som med svarvestolen, det. Slik var han. Alt visste han beskjed om - eller opkonstruerte han en mening om, og borti natta var den aldri. En merkelig og stor mann, som under andre forhold ville vært enda større. Hvis han hadde levd i den tiden vilde han som den birkebeiner han var, vært hirdmann hos k~ng Sverre, 12 og hadde han i sin egen tid fått behørig opplæring, ville han vært enten professor i astronomi eller fylkesmann i Buskerud. Nå ble han «bare» bygdas beste pumpemaker, bødker, blikksmed, tusenkunstner, skytemester og hjemmefilosof - kort sagt: Ola Andrissen i Hofslia. - Han døde noen år efter dette siste sammentreff, over 80 år og visselig mett av dager. Jerr bodde 6 mil unna, det stod ikke i avisen, som ikke passet så godt på den gang som nå, og jeg fikk ikke vite det på annen måte heller før lenge bakefter. Men da jeg kom der igjen, var det som jeg syntes, det ikke var samme grenda, når han ikke var der lenger. - Før kunne jeg se plassen fra Skollenberg st., når jeg reiste med toget - det er bortimot et par mil i luftlinje - men nå kan jeg ikke det lenger, for husene er forlengst fjernet, og jordet er tilvokset med skog. Det er to sterke generasjoners heimstad, som er lagt Øde. --.fl-- 13

10 A visleser-specialisten. Min venn Nils. Han var født - og hørte til - på en stor gård, var sønn av en storbonde og hadde en bror, som var enda større. Og under en litt annen skjebnens tilskikkelse kunne han vært storbonde selv. Men det ble han ikke. Broren fikk gården, og Nils ble utløst med en del penger. Han var litt rar av sig. Ikke så å forstå, at han kunne sies å være gal eller egentlig unormal, - han hverken sa eller gjorde noesomhelst galt. Han bare gikk der og ruslet år etter år uten å gjøre noe annet enn å lese aviser og å forkynne for alle, som ville høre på, det som hadde stått og som stod i avisene, og når han ikke tok sig noe nyttigere til ved å være i arbeide han som andre, sa han, det kom av, at han hadde <<gikta i ryggen og kulløkka (kolikk) i magan», og begge disse ulemper berodde på <<gamal slit og slebb i ungdommen, ser du», -- sa han. Om denne begrunnelse var helt riktig, er det ikke godt å si, - det kan være, at den gamle kjørte sønnene sine iitt hardt, før de ble voksne nok til å holde igjen, men på den annen side merket vi aldri, at han led av legemlige skavanker av noe slag. Men om han altså ikke utførte et eller annet arbeide, leste han til gjengj-eld aviser flittigere og grundigere enn noen annen. Dertil kom, at han hadde en så fabelaktig hukommelse, at det han hadde lest, k u n n e han. Specielt kunne han på rams hele rekken av stortingsmenn, 114 i tallet den gang, når og hvor de var født, når de «blei vælt første gangen speiler ny» o. s. v. Et rent leksikon altså, hva dette angikk. Han var omkring 50 år min venn Nils i de årene, jeg mest omgikkes ham, og. jeg omkring 20, men den aldersforskjellen gjorde ikke det minste, - den 3 alens karen, som og,så hadde 14 behørig tykkelse, hadde alle ungdommens interesser til og med i EpØrsmålet om ekteskap. Hvis vi derfor merket, at han på vei sørover bygda forbi vår grend ikke gikk den vanlig e veien, men skauleies, :>kjønte vi, at det var jentegreier o.m å gjøre, og om vi ymtet om dette, ble han meget blid og formelig en smule :>tolt: - Kom ikke der, - han var en ung mann og hadde utsikter. Det førte imidlertid ikke til noe. På det punkt opplevet han nok i det stille en rekke skuffelser, mot hvilken han søkte og fant trøst i noe, han hadde lest i en avis, nemlig at ekteskapet var et lotteri, som mange, kanskje de fleste bare tapte i. Og det ~om, hadde han videre lest av, at «en mengde kviinnfolk ikke er til ekteskap skikket, ser'u». Derfor hadde også gamleprosten sagt, at det var nødvendig å lære vedkommende best mulig å kjenne på forhånd. Men med det var det dog den fare, at mens man gikk i den «læren», kom det en annen og tok 'a. Så det var ikke så greitt, og Nils ble gående som ungkar alle sine dager. Hans specialitet var - som sagt - å lese aviser og å forkynne den viden, han på den måte Gamlet inn. Han snakket gjerne. men hvis det hente, han var i ulag, kunne vi bare komme med en rivgal bemerkning, f. eks. at Sivert Nielsen var stortingsmann fra Bratsberg amt, - da var sanninga krenket, og vi fikk følgende ikke helt kortfattede utredning: - Nei, nå trur je, du er reint gælen, ser'n Johan, når du sier, at Syvert Nielsen er frå Braspers amt, ser'u. Syvert Nilsen har ældri budd i Brasper i si ti! Je har lest ei fortæling, som Ola Thommessen har c:krivi i «Vælas Gang», bla sitt, ser'u, og der sto de de, atte Syvert Nilsen blei vælt første gangen speiler ny te stortingsmann ifrå Nordlands amt i 1859, ser'u, for 31 år sea, og da skjønner itte je, atte du kan snakke om, atte Syvert Nilsen er ifrå Braspers amt, ser'u. (Dette var altså i 1890). Så tok han en liten pause og fortsatte med større iver: - Det må væra Thomesen, du tenker på, ser' u Jo han, itte den Thommessen, som skriver fortælingar i «Vælas Gang» bla sitt, men den Thomessen, som er sorenskrivar i Sauherad, den Thomessen, som er fødd i den byen, som heter Kragerø og som l.igger innafor ei øy, som har så fælande fint namn, at hu heter.jomfruland, ser'u, -- i denne byen, som heter Kragerø, som 15

11 ligger mellom en liten by, som heter Brevik, ser'u, og en annen liten by, som heter Østerrisør, blei denna Thomessen født i 1817, åsså blei'n sakførerlært og kunne føre saker og deretter sorenskriver. Det må væra så, at du itte huser rekti, men sansær feil, så du trur gæli, ser'u Johan, for je har lest ei fortæling om, at denna sorenskriver Thomessen, som har så lite hår på hue og så mye skjegg i ansikte, har vort på ælle storting, sea han blei vælt første gangen speiler ny som stortingsmann ifrå Brasper amt i attenhundreogsjuoghalvfjers (1877) for 13 år sea, ser'u. Jo, han kunne sine ting, - han hadde lest det altsammen i «Vælas Gang» (og husket forbausende meget av det.) Som partimann var han meget streng i bedømmelsen - som bygdefolket i det hele var det. J aabæks bondebevegelse var gått direkte over i Johan Sverdrups venstre, i ikke liten grad stimulert av de såkalte «hamarfanter», de ganske mange godt begavede bondesønner, som fikk opplæring og politisk oppussing i Ole Arvesens folkehøiskole Sagatun. De menn ble om ikke rett lenge ledere i bygda i de fleste henseender og ble av stor betydning på mange områder. Deriblant 'i, at bygda var så politisk ensrettet, at det bare var pr esten, lensmannen, klokkeren og en firefem storbønder, som stod på den annen side. Av de sistnevnte var den ene både ordfører og valgmann. fordi han utvilsomt var den dyktigste av alle, men han bl~ kastet, fordi han ikke var rettroende. Så min venn Nils var i godt selskap, når han stilte strenge krav om, at det ikke måtte være noeslags slinger i valsen. Om en stortingsmann, som den gang var en del i skuddet. ' men VIste moderate tilbøieligheter, dekreterte han følgende: -- Han er en fillesekk, ser'u. Han høller sig mye med oftedølene (den daværende Lars Oftedals tilhengere) og jeg har lest ei fortæling, som Ola Thommessen har skrivi i «Vælas Gang», bla sitt, ser'u, og der stod et de, at ælle, som høller sig med oftedølene, er non fillesekkær, ser'u. Dette politiske hjemme-leksikon hadde virkelig en gang den opplevelse å komme innom stortingsbygningen, og om den begivenhet fortalte han følgende: - J e var me Ola, svogeren min, som er girft me Katrine søstera mi, inn i stortinget en gang, ser'u. Det var i pinsvek~ om våren i 1872, for 18 år sea. Da satt vi oppå gajlerie ei lang 16 tønn og hørte på døm tretta, ser'u. J e kan'te akkurat nå huse, ~ døm tretta om, men je minnes, at Syvert Nilsen var f.ælt vrang og vrien i kjeften me LøvenskjØll, ser'u. Tes.lutt vis.te itt~ LøvenskjØll å'n skulle svaræ, og da dø~ var fæh: trur Je, at han gråt, for je så, at han tok opp et blarannete s1lketør~le akloma i bonjuren sin og tørkæ sig i aua, ser'u. Men da g1kk a b D' Syvert Nilsen bort te'n og klappa'n på aksla og sa: - l mån'te ta dere så nær a det, Løvenskjøll, farr, for det var'nte så vondt ment, som det var s::>gt, ser'u.? _ Men kunne d u, som satt på galleriet, høre, at han sa så. - - spurte vi.. - Nei, jp kun'te akkurat tydelig høre det, men Je trur sikkert, atte han sa de, ser'u. Trofastere avis-abonnent fantes ikke. På et litt senere tidspunkt enn 1890 hente det nok, at livorganet inntok stannpunkter, som ikke stemte med vår manns unektelig litt vanemessige oppfattning, men derfor ingen sure miner med avgjørende betydning. Men det kunne nok hende, at en eller annen sterkt rettroende da nyttet leiligheten til å søke å fyre opp under den smule misnøie og nevne, at det fantes dog virkelig andre partiblad med sikrere kurs. Da argumenterte han som følger: - Nå har je hølt «Vælas Gang», sea Johan Sverdrup han, som blei vælt første gangen speiler ny te stortingsmann fra Larvika i attenhundreogenoghalvtres, og som etter attenhundreogtres er vælt frå Akershus, ser'u, - han, som blei statsminister i Kristian' den 26. juni 1884, - jeg har nølt «Vælas Gang», sea han skreiv fortælingane i den, ser'u, og da vil itte je ta noe anna bla nå. For je trur de, at når Ola Thommessen får betenkt sig orntlig, vil'n stri likså godt som før for den goe, vamle, greie, reine vinstrepolitikken, ser'u. Helles har je hørt de, atte Lars Hølst, som er sakfører~ært og kan føre saker, skriver goe vinstrefortælinger i <<Daghla», ser'u, og atte Hjalmar LØkken, som er advokatlært og kan før: saker for høgsterett, skriver mange goe vinstrefortælinger 1 «<ntelligensen», ser'u. - Så akkurat opprådd var Nils ikke. Han hadde i tilfelle noe å falle tilbake på. Men som den trofaste sjel 1-J.an var, fortsatte han med det blad, han hadde lagt c;in elsk på og hentet sin megen viden av

12 Han hentet regelmessig sine aviser hos oss. Posten kom utover bygda tirsdag og fredag i kveldinga, og vi hentet da med det samme hos lensmannen, som var poståpner, blad og eventuelle brev både til oss selv og de andre i grenda. Og så kom Nils neste dag for å få sin andel. Hvis da tiden var inne til, at kontingenten skulle bet~ies, hadde han pengene med sig og holdt da følgende foredrag, som hitsettes for å markere hans grunndighet: - Her har je tatt med mig blapengene, ser'u, som je har fatt a formynderen min, som styrer pengene mine. Vil du, Johan, hvis det er du, som går etter posten, heller du, Anton, hvis det er du. som går etter posten, heller du, Kal, hvis det er du, som går etter posten, ser'u, - - vil den a dere, som går etter posten nå om fredagskvellen, ta me dissa pengene te lensmann (altså poståpneren) og be'n senne dem til Ola Thommessen i Kristiania og si, atte det er betaling for det kvartal a «Vælas Gang», bla hans, som byner 14 dar igår te, ser'u, så'n itte sluttær å senne det, men høller på å senne det. Det er ei krone og firsenstjue ører, s~r'u, - ei krone og ei hælkrone, en femogtjueøring og en femøring, ser'u: Vil den a dere, som går etter posten.... Og så risikerte vi å få hele historien i det minste en gang til, hvis det oppstod den ringeste tvil om, hvorvidt han hadde uttalt sig - tydelig nok. Han var sånn l i t t rar, det er sant, men han var en bra kar og hadde en hukommelse, jeg ikke har funnet sidestykke til hos noen annen. Jo, kanskje forres ten. Jeg hadde den lykke å lære å kj.enne JØrgen L Ø v l a n d et halvt snes år senere Il. Fra småbyen: Den gamle byen. Landets eldste by, som antas anlagt i 872, men da egentlig flyttet inn fra BjerkØy, en av øyene utenfor, hvor det var drevet handelsvirksomhet i lange tider, men som lå altfor lett tilgjengelig for fremmede sjørøvere. Handelen måtte ha e: sted, som var lettere å forsvare, og man valgte da tunet ved berget, som ble byen Tunsberg. Alle forhold tatt i betraktning en fortrinlig beliggenhet, og stedet vokste litt etter litt i størrelse, velstand og betydning, kom høit opp i handel og sjøfart, var enkelte ganger kongeeg bispesete og sies å ha ~.att inntil sju kjerker på en gang: Hadde som kjøpstad utmerkede privilegier og blomstret 1 høi grad. På den annen side en nedfallsperiode så langvarig og knekkende at man anså dens tilværelse håpløs og snakket om å flvtte ' restene til «Laurvigen». Det ble det dog heldigvis ikke n~e av, og byen begynte å vokse igjen. Her skal bare nevnes, at i 1835 var folketallet et par tusen, i 1860-årene for en stor del på grunn av Svend Foyns betydelige fangstvirksomhet. i Ishavet og på det tidspunkt, vi har for oss, vesentlig 1890-årene, omkring 7000, en gammel, men ungdommelig by, en by i vekst. Nå er folketallet Befolkningen bestod av sjømenn, ilandgåtte og farende, større og mindre handelsmen:j., ganske mange håndverkere av de forskjeliige slags, men få industrifolk, det nødvendige antall embeds- og bestillingsmenn - og en mengde onger i alle aldre. F:t usedvanlig stort antall av byens borgere var innflyttere i første eller annen generasjon, mest kommet fn. bygdene omkring. Byen hadde således sin tradisjon, men be folk ni n g e n ikke. Stort sett flittige, nøisommc og muntre mennesker, 19

13 som i stor utstrekning kjente hverandre. Selskapelig anlagte folk, som svang sine begre til festbruk og husbehov, men uten praktisk talt å skaffe de få og gamle politikonstabler, vekternes etterfølgere, noesomhelst å bestille. Hadde det ikke vært av hensyn til de mange tilreisende, hvoriblant adskillige «elementer», kunne man nok ha spart ytterligere inn på det snaue kommunebudsjett, som var 88 tusen i 1890 og 122 tusen i Kommunegjelden var den gang omtrent ikke å nevne. Men så må det jo også innrømmes, at det var mye ugjort i byen. Trange og tildels krokete gater og dårlig brolegging. Et vannverk, som skaffet vannmangel av og til helt til høsten 1905, da en 11 km. lang ledning ble lagt. Bare parafinlamper i hus og på gater og derfor en kommunelønnet funksjonær som lyktetenner (og lykteslukker). Jernbanestasjonen uten plass til rimelig utvikling og med linje med tunnell gjennom Slottsfjellet, det eneste fjell på lang lei, og altså blinngate. - Nå, en del av dette ble dog ordnet - mere og mindre godt - i løpet av det tidsavsnitt, vi her kommer bort i. Hva som forøvrig karakteriserte den gamle byen var små og lave hus, høist 2 etasjer, og med små vinduer, og at de nesten overalt var klengt helt innpå hinannen, uaktet det var ledig byggegrunn, gjenværend~ del av løkker, nesten midt i byen. Det var ikke svært lenge, siden byens borgere holdt husdyr, kuer og hester, og drev disse gjennom gatene. Følgende gamle berettning, som er merkelig i sitt ordvalg, må reknes for å være morsom, men ikke på langt nær riktig, om den noen gang har vært det: - Byen har 300 hus og 1800 innvånere, som alle står med enden mot gaten. I innlandsbyene, der det er jernbanestasjon, er det denne, som er målet for beboernes vandringer og møtestedet, når de er ute og promenerer. Man skal se på toget, undersøke om det er noen kjente med. I kystbyene fordeler det sig mellom brygga og «stasjon». I vår by var likesom sjø- og fjordtrafikken den vesentligste, - det var brygga, som trakk mest. Den representerte det levende liv. Bent frem merkelig var det, at byens egne folk så sjelden gikk - og går -på Slottsfjellet, som dog er en herlig plett, historisk sett, og en utmerket utsiktsplass. Men byens folk gikk nesten ikke dit, uten at det var gjester, de skulle 20 være ciserone for. Den praktfulle utsikten t~l alle kanter, som man har fra tårnet, syntes man å være ferdig med. En byens mann, som helt brøt med dette og bevepnet med en god kike. t rt var der oppe de fleste godværsdager, ble nærmest betrak- tet som noe av en raring. At han gadd -. De v1ss e - og vet - ikke, at fjorden i øst og syd og skogene i vest og nord og distriktet i det hele skifter i farve og stem~ing ikke b~re hver eneste dag, men så å si hver time. For mm del har Jeg tilbrakt en hel sommersøndag alene deroppe, i den grotten, som venner mot Jarlsberg hovedgård, sysselsatt med å se på de skiftende stemninger, men mest med å lese Flammarions «Verdens Undergang», og jeg glemmer det aldri. Men derimot gikk folk adskillig i Steinmalen, den nokså uberørte, store parken i høydedraget bakenfor byen, dels rundt de utilstrekkelige vanndammene og dels i det strøk, som vi i denne tid begynte å kalle Frodeåsen. Iallfall var det søndagformiddagstur både for menn og krinner i meget stor utstrekning. Men ellers gikk - som sagt - byens mannfolk fortrinsvis på brygga for å se på trafikken, - for å treffe folk og for å kjøpe fisk, hvilket gjennomgående var en mannfolkoppgave. En liten historie i den anledning: - En byens kjøpmann, stor som sådan, men litt liten av vekst, hvilket - sa man - var grunnen til, at han alltid brukte flosshatt, var underveis henad Storgaten på sin første tur til Klubben. Så møtte han en rr_ann, som i sin tid hadde fått et brev med utenpåskriften: - «Til den største mann i den største bank i landets eldste by.» Postvesenet klarte det. Nå var denne mann, som var stor nok uten flosshatt, ikke bankmann lenger, men skibsreder. Begge var berømte for slagferdighet i replikken. Skibsrederen kom fra fiskebrygga bærende på to ganske store torsker. KjØpmannen sa godmorgen, så på de to fiskene og spurte: Å ska dere tre hen da? Svaret kom momentant: - Jo, vi går og leiter etter en fjerdemann til Napp (et kortspill av litt hasardmessig art, som var adskillig i skuddet den gang). Historien kom ut, og byen moret sig. Det var under overveielse å gi episoden ut som prospektkort. Forresten var det jo ganske festlig, når stor-konsulen og bankchefen, sistnevnte av tysk oprinnelse og begge litt aldrende, 21

14 .. på sin morgentur kom på fiskebrygga for å gjøre innkjøp til middagens behov, og bankchefen bar stor-konsulens fisk på sin Rpaserstokk for ikke å komme i berøring med den på hjem Vtien. En del ut over det normale var det, at vi i en del år hadde en såkalt «bryggekommisjon», som ikke var valgt av noen og ikke hadde noen specielle opgaver. Det var en del byens borgere, som møtte hver formiddag så nær lj 2 10 som mulig, for da kom lokalbåtene «Oscar» og «Kvik», den ene Vestfjorden og den andre gjennom kanalen, begge fra Tj0mØ, møtende hverandre i Vrengen, det gamle Grindholmsund, og med anløp av de forskjellige steder på Nøtterø. De tilhørte samme selskap og seilte altså et 8-tall tidlig formiddag og samme 8-tall i motsatt retning om ettermiddagen. «Bryggekommisjonen» h!ldde følgende «faste medlemmer»: - En rederi- og assurancemann, alderspresident; en disponent på sjøfartsområdet, tidligere dampskibsfører, en isenkramhandler, kallet jernkansleren, en kolonialkjøpmann, en apoteker, kallet giftblanderen, og en redaktør, som naturligvis fikk navnet blekkspruten. Dessuten en og annen, som mere tilfeldig sluttet sig til - så å si «passive medlemmer». Disse karene møttes som sagt på brygga hver hverdags formiddag i mange, mange år uten hensyn til, hvordan været var. Som lovlig forfall ble bare bortreise og sykdom godkjent. Man kunne også være sikker på, at d e kom, som kunne. Disse br;. ggeturene var blitt så vanemessige, at dagen ikke fikk sin riktige start uten. Først var det å inspisere fiskebrygga og dernest å i;a mot lokalbåtene, som brakte folk og varer inn fra Øyene, og assuransemannen, som var med i direksjonen, kanskje formann i denne, hadde både å ta i mot og gjøre fast landtauer1e og anskue trafikken, hilse på kjentfolk og gjerne snakke litt med skipperne også. Den ene het Olsen, men kaltes allminnelig «Hår- O<Y skjegg», fordi han var mer enn almindelig utrustet med dett~ utstyr. [allfall sa gamle Disch, meierimannen: - Do min kære Hår og skegg! Dernest var det å fortsette til bryggenes sydøstre ende og under denne tur gjøre iakttagelser angående lasting og lossin()' især de siste, ettersom det ble lite varer sendt ut, - se ett;; 22 at ferja på byfjorden gikk sin bedagelige gang frem og tilbake den,esle, men nødvendige og ganske sterkt trafikkerte ruten mellom «den gamle bi» og den nye bydelen over på Nøtterøsiden, som forresten først nå nylig hadde begynt for alvor å oppe sig. Derfor hadde også Martin Ferjemann klart trafikken til for ikke rett lenge siden med den litt store prammen sin, og med ham var det den fordel, at han rodde ustanselig, når det var noen, som skulle over, mens etterfølgeren, som drev med damr, hadde bestemt rute, såvidt huskes 15-minuttlig om dagen og hver halvtime om kvelden. På den måten kom man av og Hl å måtte vente nokså lenge. Denne nye farkosten, som ikke egentlig var populær, var av folkevittigheten gitt navnet «Flatlusa» - vistnok både på grunn av dens utseende og av hensyn til dens mangel på fart. Den går vist i sin stadig mere nødvendige rute fremdeles og tilfredsstiller ennå en nøisom befolknings minimale behov. Motorbåter fantes på den tid ikke, eller omtrent ikke. Jeg hadde litt befatning med den første, som var sendt mig til «anmeldelse» fra en forretningsforbinnelse. Jeg skal si, den ble anmeldt, - den «meldte» sig i høi grad s::lv ved å dundre og banke, pese og puste, hoste og salutere, kort sagt holde slikt leven, at den skremte folk, som var langt unna manøverfeltet. Det var da heller ingen, som ville kjøpe den. Bryggeturen var ikke undagj ort, før vi hadde vært i «Santos» - eller St. Os, som den ganske lange brygges sydøstlige endepunkt også ble kalt. Navnet kom av, at nettop der kommer en av hovedkloakkene ut, og da en fremspringende jordtange hindrer normal bevegelse i vannet, blir uhumskhetene stående der og ose i nokså urimelig utstrekning. Da kunne det nok!'lende, at et eller annet «medlem av bryggekommisjonen» sa: Forøvrig er det min mening, at Kartago bør Ødelegges», - det vil si, at brua skulle vært her. Det er liten mening i å ha brua såvidt langt utenfor byen og være nødt til å ha «Flatlusa» her inne. Forøvrig ble under disse mangfoldige turer alle byens og distriktets forskjellige anliggender drøftet og bedømt, allsidig sammensatt som kollegiet virkelig var. Og - «man baktalte sine venner og hadde det hyggelig», som en stor mann skal ha sagt. 23

15 Under tilbakemarsjen til fiskebrygga påtraff man som oftest en eller flere av brygp-as faste pereonale. Dermed menes ikke de folk, som losset og lastet skibene, det ble den gang for det meste utført av skibenes egen besettning, men på de tre karene, som hadde den oppgave ved hjelp av drakjerrer å besørge varer og de forskjelligste gj2nstander for privatfolk til og fra brygga. Dette hadde de likesom monopol på, når det gjalt kolli, som ikke var så store, at det måtte hest til. Biler hadde ingen den gang. Det var forresten utrulig, hva de kunne greie. Først må vel Carl nevnes, «Kal på brygga», også kallet 4Radikal», fordi han hadde visse meninger, som ansåes for å være radikale. Iallfall sa den gamle schweizer: - Do, min kære Radikal, do ~øre mig den teneste... Så sterk som en forholdsvis stor bjønn. Den andre var kjempen Zakarias, en Rliter av verste - eller rettere sagt beste - slaget. Han greide å bære det meste av et stort piano opp en trang og bratt trapp. Vi var totre karer, som sleit oss oppover trin for trin, mens han kom etter med hele tyngden i sin bæresele. Tunge løft var hverdagskost for Zakarias, og klynk eller klage var det ikke af-tydning til. Men så hadde han heller ingen vanskelighet med å få i sig Pt par flasker Øl, når instrumentet vel og vakkert var på plass. Tredjemann i laget var Agust (August), eil mindre, men seig kar, svensk av fødsel og svensk i mål og i lynne, dyktig og pålitelig i sin gjerning. De stod sig godt, alle tre. Da disse våre hjelpesmenn fikk høitidelig autorisasjon som bybud med nr., ble Radikal av en eller annen grunn nr. l, og vi kalte ham da «det første bud». Om det var misnøie med dette eller grunnen var en annen, vites ikke, men Zakarias besluttet å markere sin lederstilling ved å anskaffe sig en ny dragkjerre, stor og med fjerstell og goe greier. Så traff vi Agust og spurte til hans befinnende og hvordan forretningen gikk. Da sa han: - Zakarias tager allt med den stor a åkdoningen, og jag får intet. Men denne bemerkning inneholdt hverken misunnelse eller klage, - den berodde bare på beundring for Zakarias og «åkdoningen» hans. 2-1 Nåja, denne bryggeturen tok sjelden mer enn en!halv time, _ så gikk hver til sitt, til dagens gjerning i butikk og på kontor. OpplØst ble «bryggekommisjonen» egentlig aldri, men fraflytting og dødsfall uten tilsvarende komplettering svekket den slik, at den omsider forsvant i all stillhet. Denne staffasje i bybilledet ble borte. Det er rart å tenke på, at n-\ er bare «blekkspruten» igjen. De andre er vandret. --.JI-- 25

16 Banebryteren i hvalfangsten: Svend Foyn. Det var svært lite, jeg traff Svend Foyn, bare to små ganger. For det første var jeg kort tid i byen, før han døde, og dernest var jeg ikke i noen henseende av hans folk - hvilken anledning skulle j e g ha til å komme sammen med ham, kcmmandøren'? Men jeg hørte.io en mengde om ham av folk, som stod ham nær, - som hadde «fart med Foyn» i årevis, hvilket i den almene bedømmelse var et stort pre for vedkommende. Det betydde i regelen to ting: - at han var en dugande kar, og at han hadde tjent gode penger. For Foyn stilte store krav til sig selv og andre, men så betalte han også godt. I det hele var det en ære å «fare med Foyn», da ham bedrift var kommet over vanskelighetene. Men for å begynne med begynnelsen : - Pinsedag 1814, da byens Eidsvoldsmann, kjøpmann Carl Stoltenberg, var kommet tilbake fra riksforsamlingen, ble det holdt borgerfest i parken på Teie, eler kjempetrærne allerede den gang var store, og hvor munkene fra klostret i sin tid hadde vandret omkring. I denne festen ble det foretatt et bemerkelsesverdig «sammenskudd til det offentliges tarv». Jeg har selv funnet listen frem av forglemmelsen og offentliggjort den som bevis på tidens offervilje, når det gjaldt landet. Enhver ga, hva han hadde: - Penger, mest i utenlandsk mynt, korn, som dels var til stede, dels skulle komme, platebly, geværer. Prosten f. eks. ga et gammelt soldatgevær. Det var i\. befrykte, at det skulle bli krig med Sverige, som ville ha Kieltraktaten gjort effektiv, og når det var fare på ferde for landet, ga den tids nordmenn, hva de hadde. Den gang var Svend Foyn bare 5 år gammel, født 1809, og han, guttongen, var naturligvis ikke med på festen, men det 26 er naturlig å tenke sig, at han holdt sig i nærheteii sammen med andre byens gutter. For det ble sikkert både sunget og hurraet i denne festen, og det var såpass opdrift i vesle Svend, at han sikkert ikke var langt unna, der de «store gutta» laget noe, som vakte opsikt. Han skulle selv bli en av de største. I dette miljø levde han altså opp. En liten by med omkring 1800 mennesker, dårlige gater og mindre god Økonomi, men med offervilje og pågangsmot. Forholdene i den unge Foyns hjem - Økonomisk sett - var i samsvar med byens mindre gode. Faren, som (naturligvis) var sjylmann, skipper, hadde seilt sig bort i Oslofjorden i 1813, enka satt igjen med fire barn, og av disse var Svend nærmest en svekling å rekne for, liten og svakelig. Ikke var han særlig flink i skolen heller, da så ;angt leid. Hans karakter i den gamie protokoll er ikke å skryte av. Skolen var der, hvor Vinmonopolet nå har sine lokaler, et stort værelse med borgerskolen i den ene ende og almueskolen i den andre - med de gjensidige forstyrrelser, som derav fulgte. Svend Foyn tilhørte den «bedre del» og var i borgerskolens ende, men resultatene var mindre gode. Derimot viste opdriften i karen sig blant annet i, at han i denne tid fikk tak i en dreierbenk, ved hvis hjelp han efterhånden forfcrdiget en hel del smågjenstander i tre, som han solgte og fikk penger for. Så tidlig var foretaksomheten, opdriften der. Hans mor skal ha vært en meget baus dame, og man nevner som karakteristisk for hennes optreden og syn på forholdene, at da man i byen begynte å feire 17. mai - det var vist etter, at Svend var kommet til sjøsat da byfogden var en utpreget motstander av dette, mobiliserte hun en hel del gutter i gata og betalte dem av sin ringe beholdning en koppermynt hver for, at de skulle gå frem og tilbake ved hans bolig og rope hurra. At den unge Svend Foyn skulle være sjømann, var opplagt. Men det knep fra først av. Iallfall var det en skipper, som nektet å ta ham med, fordi han var for svakelig og ikke kunne antas å være skikket på sjøen. Men han kom avsted allikevel - straks efter konfirmasjon en. Man skulle bare aldri gi sig. Aldri gi sig! synes i det hele å ha vært hans leveregel. Som sjømann gikk han gradene helt normalt, men greide i 24 årsalderen å være skipper på en gamm~l fullrigger, som tilhørte noen i familien, og var da godt på vei til å bli den sjøulk, 27

17 han senere ble, uforferdet, pågående og utholdende. Med denne skuten tj'ente han godt, blant annet ved å kjøpe varer ute og selge hjemme, men visstnok bare en gros, siden byens kjøpmenn ikke klager over hans konkurrance, hva de ellers fra gammelt av hadde et vist hang til å gjøre, når noen kom deres «privilegier» for nær. At han var en mann, som v i Il e noe, bevises blant annet ved, at da han hadde tapt en proses i utlandet - som han trodde, fordi han ikke kunne fransk - strøk han, den norske skipper, sporenstreks til Paris og sprengleste ifransk i 6 måneder for å være rustet overfor utenlandske meglere, og derfor forbauset han også en russisk fyrste, som han noen år senere traff i Finnmark, ved å kunne snr.kke fransk med ham. Engelsk lærte han sig også. I det hele: - Han struttet av energi, og all legemlig svakhet fra barneårene var overvunnet. Han var blitt norsk sjøulk. Men han ville ikke vedbli å være almindeiig sjømann. Det var Ishavet med dets mystikk og muligheter, som drog, og etter å ha spekulert lenge tok den 35 år gamle skipper i 1844 hyre som selfanger med en fangstskute fra Stokke for å sette sig inn i forholdene. Det var også noen få tyske og skotske og enkelte småskuter fra Nord-Norge, som allerede da drev fangst deroppe. Det ble en dårlig fangsttur, og bedre var ikke å vente, har gamle smed Henriksen forklart. For ikke hadde man ordentlig redskap, og ikke k u n n e man. Men så meget hadde Foyn opdaget og lært, at han ville begynne for sig selv, men da med ganske annet fangstutstyr, forferdiget hos H. Henriksen og andre. Sammen med broren Lorenz og sin svoger Jacob Bull fikk han på et hjemlig skibsverft bygget briggen «Håbet» og dro på sin første fangsttur i Da var det, eventyret begynte. Men den første turen var mislykket, - man kunne ikke or dentlig enda, fangsten var bare 900 sel -og tapet 2000 daler. Da så det ikke godt ut. Pengemennene hadde tapt tr--en på, hans ishavsfareri og fangsteksperimenter, og fangstfolkene, som hadde slitt vondt og tjent lite, ville ikke være med mere. Det var ikke blitt en ære å «fare med Foyn» enda. Men han ga sig ikke. Adri gi sig! Han tok en frakt til Irland og seilte derfr~ til St. Ybes etter en saltladning, som han solgte fordelaktig i Stavanger. 28 Nok til en ny utrustning var det dog ikke, 0g det er fortalt, at byens kjøpmenn nektet ham kreditt, men ettersom svogeren Jacob Bull på Kjelle var den «Jacob Snillgutt», som dette kjelenavnet sa, han skulle være, kom Svend Foyn og «Håbet» avsted igjen i Det var ikke utsøkt mannskap, han hadde den gang, - han måtte ta de folk, han kunne få, men eventyret begynte, sel fikk han i store mengder, 7000 stykker, og et overskudd på daler. Fra da av hadde Foyn all den kreditt, han behøvde, og «Håbet» ble et mønster for alle fremtidige is ha vsskuter. Det var denne turen i 1847, som skaffet gjennembruddet. F l"a da av var han ovenpå, bygde flere fang1stskuter, fikk de beste fangstfolk med, hadde det beste i redskap og utstyr, og det ble god fortjeneste for alle. Svend Foyn ble en rik mann allerede på selfangsten. Men imidlertid var det også andre, som begynte å fange sel, det ble konkurranse i det, og skutene kom ikke så søkklastet hjem igjen lenger. Dessuten var det andre mål, Foyn hadde satt sig: - H a n vi l de fange hva l. Dette med selen var bare en overgang. En og annen hadde forsøkt sig på hvalen, "'llen med meget dårlige resultater, - han var vanskelig å få tak i, den karen, denne havets kjempe. Men skulle det ikke allikevel gå an å få det til -? Svend Foyn spekulerte lenge på dette - og fanget sel imens - inntil han i 1863 bygget hvalbåten «Spes & Fides>> og dro avgårde året etter på rlet nye eventyr. Det ble en mistrøstig affære, en mengde livsfarlige strabasser, men bare l - en hval. Og stort tap. Det var også utlendinger som fomøkte, men de anså det håpløst - og ga sig. Det var for vanskelig. Men Foyn ga sig ikke. Aldri gi sig. Han fortsatte med ft fange en hval om året og tapte en masse penger, men ga sig allikevel ikke. Det ver,ste var dette med harpuner, som hadde stiv legg og var uten granat. Den drepte derfor ikke. En anskutt hval hadde alle krefter i behold og kunne trekke avsted med hvalbåten i timevis, uaktet propellen trakk den andre veien, - og så endte det som oftest med, at under forferdelige basketak rauk harpunleggen - stangen - og så var bestet fri ;gjen. 29

18 pa Tapt. Det var som oftest ikke nogen hjelp i å skyte fast, - hvalen berget sig igjen ved litt før eller senere å brekke harpun! eggen. Dette måtte det gjøres noe ved, hvis det skulle bl'i ordentlig hvalfangst, og Foyn lot da i 3 år ishavsfareriet være for å arbeide med dette, den nye harpunen. Han var selv konstruktør, men hadde flere til å hjelpe sig, på slutten H. Henriksen, «gamle smeden», som forresten ikke var gammel enda. Han hadde på det rene, at for det første måtte harpunen ha større dimensjoner, og rlernest var det nødvendig å få sprengstoff med i spillet, en granat, som kunne ta knekken på det veldige havdyr, og endelig måtte det treffes anordninger, som gjorde, at harpunleggen holdt under de basketak, man nok også fremtilig ville få. Det tok tid med den mengde eksperimenter og de mange mislykkede forsøk - og kostet en mengde penger. Og Foyn og Henriksen, som begge var noen stribokker, var ofte uvenner om, hvordan dette og hint skulle gjøres. Men aldri gi sig. Det endte da også med et utmerket resultat: - En granat, som eksploderte ved, at harpunklørne knuste en. tennhette, når de spente ut, idet den anskutte hval begynte å trekke, og et ledd i harpunleggen, så den ikke kunne brekkes, - alle tiders hvalfangstharpun. Det sies, at alt dette kostet kroner, et fabelaktig beløp den gang, men Henriksen fikk g'lllmedalje på en utstilling i London, og Foyn fikk patent og enerett til å skyte hval med harpun i tiden fra 1873 til Og da ble det fangst av, så det forslo, en mengde hval år efter år og forholdsvis beskjedne utgifter. Svend Foyns ry og rikdom vokste, ettersom tiden gikk. Helt fullkommen var dog granatens tennanordning ikke, - det hendte, at den ikke eksploderte rettidig og da i utide med fare for omgivelsene. Derfor var det Eiere, som spekulerte på forandring, og i 1890-årene lykkedes det hvalfanger Andr. Ellefsen i Stokke å fremstille et såkalt tidsbrannrør, som tenner så og så lang tid etter skuddets avfyring, enten det er skutt fast eller ei. Men bortsett herfra og fra, at dimensjonene er blitt sværere, er det Foyns fangstredskap, som verdens hvalfangere bruker den dag i dag. 30 Dette er da det store eventyret, at han som svakelig gutt og bare middels i skolen begynte med å dreie smågjenstander i tre for å tjene penger, greide å bli en ekte norsk sjøulk med utholdenhet og et pågangsmot og en ukuelig vilje, egenskaper, som gjorde ham til banebryter, l'andets største mann på sitt område. Da han døde i 1894, ble hans bo gjort til å eie ca. 4 millioner kroner, en av de største enkeltmannsformuer på den tid. Hans liv og dets resultater var et sikkert bevis på sannheten av det gamle ord, at enhver er sin egen lykkes smed, og at troen og viljen kan flytte bjerge. Men billedet blir ikke fullstendig uten at man tar med en og annen historie som ennå fortelles, til belysnin!; av hans forhold til Vårherre, medmenneskene og kommunen. Han var dypt religiøs og hans forhold til Vårherre av rent personlig art. Han var en gang i et stort og fint selskap, og mens man satt ved middagsbordet, kom det et telegram om, at en av skutene hans var forlist, men at mannskapet var reddet. Fartøiet var ikke assurert - han «assurerte hos Vårherre», pleiet han å si - og tapet kunne ham nok tåle, men derimot d.et, at skuten virkelig var forlist, spørsmålet om hvorfor, hva det var i veien med ham. Han leste telegrammet om igjen, og da han stakk det i lomma, mumlet han, nærmest for sig selv: - Hva er det, jeg har gjort'n imot nå da, tru?- Så personlig var hans gudsforhold. - Eller historien om, at han på anmodning bar håndkofferten for den fine, ukjente herren, som kom på besøk. Jo, det kom med toget en mann, som hverken kjente byen eller Foyn anderledes enn av navn. Han visste heller ikke, hvor F oyn bodde, og det var ikke som nå- bare å kapre en bil og gi ordre. Men på plattformen var det en eldre, sjømannsaktig, ganske vellkledt, men litt tarvelig utseende mann, som ansåes passende til å besvare spørsmålet om, hvor kommandør Foyn var å finne. -Svend Foyn -joda, det skal jeg si Dem. Jeg skal forresten samme veien, så De kan bli i følge med mig. Javel, de ble i følge bortover til Ravndal, hvor Foyn da bodde. Den fremmede hadde en håndkoffert å bære, - hans veiviser derimot ingenting. - Hør her, du kan kanskje bære denne, du? 31

19 - Jod::>, joda, - sa Svend Foyn, overtok kofferten, og de vandret videre. H a n holdt sig ikke for god til å bære en håndkoffert. Under veis ble det ikke snakket noesomhel1st. Den fremmede var nok opptatt med å tfmke på, "Pvordan han skulle gripe tingen an for å få den noe egenartede rikmann Svend Foyn til å interessere sig for det anliggende, som forelå, og den annen hadde ikke noe, han skulle ha sagt. Da de kom frem, stilet koffertbæreren direkte mot kjøkkeninngangen og i det han leverte kofferten, sa han: - Værså- god, hovedinngangen er der, - jeg skal gå og lukke opp. - Den fremmede tok til lommen for å finne fram en drikkeskilling, men rakk det ikke, for mannen var allerede forsvunnet inn i kjøkkenet. Umiddelbart deretter ble hovedinngangen åpnet, og der stod veiviseren, koffertbæreren, som meget elskverdig sa: - Jeg hørte, De ville snakke med Svend Foyn, værsågod, det er mig. Den fremmede hadde det vist ikke riktig godt nettop da, men kommandøren selv moret sig kostelig over denne hendelse, og det forlød i den tid, da historien var noenlunde fersk, at den fremmedes anliggende ikke hadde noensomhelst ska av, at vedkommende hadde fått Svend Foyn til å bære kofferten. Foyns forhold til bykommunen var vekslende og ikke alltid godt. Den første alvorlige uoverensstemmelse berodde på striden om Mariakirken (Vor Frue kirke), en eldgammel, lang og smal kirke, som lå midt i byen, og som byens ledende menn ville rive for å få plass til det rådhus, som den nye fengselslov påbød byen å skaffe, og for å få større torv. Dette fant Foyn å være helligbrøde. Kirken var meget erverdig og vilde for all fremtid være en historisk raritet. Dessuten var han både døpt, konfirmert og ekteviet i den, og da den i tilfelle ville bli revet uten grunn - tomt Ul rådhus var det lett å finne andre steder - satte han alt inn på å redde den. Han skrev i avisen, arrangerte møter og sendte formannskapet inntrengende forestillinger, men da intet av dette hjalp, slo han ut en stor tramp: - Han tilbød sig å bekoste kirken ombygget til korskirke, så den kunne bli stor nok for den voksende by i en lang fremtid. Dessuten vilde han avsette et beløp, som var stort nok til dens vedlikehold gjennom alle tider. Men intet hjalp. Det var forresten nær på, at hans iherdige kamp skulle ha lykkes. l bystyret var det like mange stemmer på hver side ved en avgjørende votering, og det var bare ved ordførerens dobbeltstemme, det blev vedtak om, at den gamle helligdom s k u 11 e r i v e s. Ordføreren var en innflytter. Iallfall ved rlenne sørgelige leilighet avga innflytterne bevis for, at de ikke hadde behørig respekt for den gamle bys tradisjoner. Da denne historien en gang ble fortalt for Abr. B er g e, fylkesmannep, fortalt så utførlig og med enkeltheter nok til, at hele situasjonen fikk farve, slo han neven i bordet og sa innett: - Dei sko pinedø ha vore i straff. - Omtrent det samme syn på forholdet hadde nok Svend Foyns ishavsgaster, for tidlig om morgenen den dag, rivningen skulle begynne, sendte de en deputasjon til ham med følgende forespørsel: - Ønsker kaftein, at vi skal hindre nedrivinga? - Kjærka skal stå, den, hvis kaftein v i l. Men det vilde Svend Foyn ikke, - dertil var han altfor lojal overfor alle lovlige anordninger. Han var rørt over sine gas ters sinnelag mot ham i et hj erteanliggende som dette, men nei, noe ulovlig måtte ikke skje. Dessuten ville det ikke ha hjulpet. SjØulkene hans ville nok vært helt suverene i første omgang, - hva skulle de få vektere ha kunnet gjøre mot så mange? - men i det lange løp ville det selvsagt vært håpløst. Når kirken var dømt, så var den dømt, det var ikke noe å gjøre ved det. Men efter dette var Foyns forhold til byen meget dårlig, og han ga sig selv det løfte, at han a l d r i skulde sette sin fot i det rådhus, som kirkenedrivninga skaffet plass til. Og det løfte holdt han, blant annet med det resultat, at da Jarlsberg-banen ble åpnet i 1881, og da det i bye"iyresalen var middag for kong O s c a r og mange av landets store menn, da satt Svend Foyn - på sitt vi1s den største av dem alle - han satt!i trappa utenfor. Kongen fikk beskjed om sammenhengen, og begrunnelsen satte i k k e Foyn ned i bedømmelsen. En annen uoverensstemmelse var av prosaisk art. Da Foyn syntes, han ble for høit lignet, og da klage ikke hjalp, bygget han hus på N øtterø og flyttet dit. '3å kunne byen ha det så godt. Imidlertid lykkedes det kort tid senere byen å få flyttet

20 bygrensen, så Foyn atter ble skattyter i Tønsbel.'g. Hva gjorde han -'Så? Jo, han reiv husene ned og flyttet dem utenfor den nye bygrense, og så sa han: - Det er langt til Hammerfest. - Han hadde eiendom deroppe også og kunne flytte unna nordover, ettersom situasjonen tilsa det. Men bygrensen ble ikke flyttet flere ganger, så stedet, Ravndal, tilhører NøtterØ den dag i dag. Det var der, Abr. Berge hadde kontor og bodde i de år, han var fylkesmann i Vestfold. Men dit flyttet altså Svend Foyn hver gang, han syntes. han fikk for stor skatt i byen, og derfor kalte folkevittigheten det «furtekroken», et navn, som den unge slekt n0k ikke kjenner. I sine siste år bodde han forresten i byen, i den gård nedenfor kirken, hvorfra hans etterlatte midler senere er blitt administrert. Men på rådhuset gikk ha 1 aldri. Derfor deltok han ikke i valgene, som ble holdt der, og en gang, han skulle vitne i en sak, fikk han byfogden til å sette retten hjemme hos sig. Så er det historien om, hvordan det gikk til, at den på sin måte meget konservative Svend Foyn kom til å forrette som kolportør for byens «radikale» avis, de to små ganger uverdig undertegnede straff den store mann. Blant hans politisk-filosofisk-religiøse tiltak var også det, at han igangsatte et emissærkursus, og ved åpningen av dette holdt bestyreren et foredrag, som Foyn fant så utmerket, at han ville ha det offentliggjort. Men uhellet ville, at han ne'::top da var i utur hos partibladets redaktør. Det kunne komme av for lite eller manglende bidrag til partikassen, - millionæren var litt variabel sånn og svarte ikke alltid til forventningene, og det kom nok av, at for ham var politikken noe så endeframt og uomtvistelig, at pengebruk burde være i utrengsmål og overflødig. Eller C::et kunne komme av, at han hadde stillet for store krav om inntakelse av merkelige produkter. Nok er det: - Han var i utur, og kurslederens tale ble nektet inntatt, hvilket egentlig var ganske modig gjort av redaktøren, som jo visste, at Svend Foyn, hvis han ville, kunne kjøpe opp alle aksjene og skaffe sig rådighet over hele avisen. Men slikt lå E~ke for ham, -hevngjerrig var han ikke. Han tok avslaget med ro o~ gikk til den annen avis, den «radikale», som i sammenlikning med Foyn var nokså radikal, 34 f 0g hvi~ unge redaktør formelig skvatt litt i, da. den store mann, han aldri hadde truffet, innfant sig på det ytterst spartanske kontor, i hvilket redaktøren bl:.de spiste og bodde - bak et skjermbrett. Nå, Foyn navnga sig og framførte sitt erind, - redaktøren bladde i papirene, kalkulerte plass-kravet, fordi avisen var meget liten, og sa, at jo, det kunne nok la sig ordne. Men måtte han tiuate sig å spørre, om kommandøren hadde noe i mot, at man for å skille det ut fra avisens øvrige stoff, fra hvilket det muligens i noen grad avviker, satte det som kjelleretasje -?.(istedetfor en annen røverhistorie, holdt han rå å si, men sa det ikke). J o, Foyn var tilfreds med 1lf~t. - Det er vist fornuftig, det farr, form,ftjg det, mange takl\, farr. - Og så tinget han 100 eksemplarer av vedkommende nr., og da tiden var inne kom han og hentet bladpakken (så stort løssalg hadde avisen aldri hatt), betalte 5 kroner, som hadde adskillig betydning, da typograflønnen den gang var 17 kroner uka, og gikk i byen, på torvet og annetsteds og delte ut den radikale avis til alle, han traff så lenge beholdningen rakk. «Her står Sandstads foredrag, -- du bør lese det, farr», sa han. For kort tid siden hadde motstandernes avis skrevet, at hvis den radikale lappen ved en uaktsomhet kom inn i huset hos bra folk, burde man ta den i en illtang og bære den ut igjen, for den brakte giftstoff med sig, - og nå gikk selveste Svend Foyn og delte den ut omkring i byen. Eller den gang, han reddet en av bankene i byen, ovenikjøpet en sparebank, Sem sparebank. Det var kommet rykter ut, - slike får ofte rent utrulige føtter å gå på, og mengdevis av innskytere 1 com for å få sine innskudd eller mest mulig av dem ut igjen. Det var hjemmeværende menn og fraværende sjømenns koner i store mengder. Det rene run. Og tvilsomt, om banken kunne klare en slik påkjenning. Dette fikk Svend Foyn høre, viste at banken var god nok, bare den fikk tid på sig, pakket sammen, hva han hadde inneliggende av kontanter og gikk i banken i den travleste forretningstiden. Det var så fullt av folk, at nesten enhver annen ville hatt vanskelig for å komme frem til skranken, men kommandøren gikk man unna for, skaffet man plass til. 35