Fra revolusjon til folkefront

Transkript

1 107 GEIR BENTZEN Fra revolusjon til folkefront Spansk arbeiderbevegelse og politikk Den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939 er kanskje verdens mest omskrevne krig. Det er blitt hevdet at det er skrevet mer om den enn om første og annen verdenskrig til sammen. En så skjellsettende begivenhet dukker ikke opp uten en forhistorie. For den spanske borgerkrigens del kan forhistorien gjøres svært lang, om man vil ta opp til debatt hele den sosiale og politiske utviklingen i Spania. Jeg vil her se nøyere på sider ved den politiske utviklingen fra republikkens opprettelse i 1931 til Folkefrontens seier ved valget 16. februar Konsentrasjonen vil ligge på perioden fra og med oktober Artikkelen vil veksle mellom de kjente nasjonale ledere, og lokale forhold i Valenciaområdet. Valencia by var Spanias tredje største by etter Madrid og Barcelona. Byen og området rundt var viktig både innen handel og industri og eksportjordbruk. Det meste av Spanias sitrusfrukter og ris ble dyrket her. Politisk var arbeiderbevegelsen i området grovt sett tredelt. 1/3 Sosialistpartiet og dets fagorganisasjon UGT, 1/3 syndikalister som hadde brutt ut av den anarkosyndikalistiske fagorganisasjonen CNT i protest mot voldslinjen og 1/3 andre. Under sistnevnte finner vi selve CNT som forøvrig var landets største fagorganisasjon, og kommunistene i PCE. Politikk og partier Fra 1923 til 1931 var Spania et militærdiktatur. Kongen støttet general Miguel Primo de Riveras maktovertakelse etter lang tid med politiske drap og gatevold. Militærdiktaturet utviklet seg etterhvert til en teknokratisk sivil regjering under generalens ledelse. Sosialistene spilte en aktiv rolle i diktaturets styringssystem ved at fagforeningslederen Francisco Largo Caballero tok verv som statsråd. Dette medførte sterke spenninger i partiet. Largo Caballero fikk innført arbeidsretter hvor rettens flertall var positive til arbeidernes sak. Følgen var at lønnsnivå og levestandard fikk et merkbart løft. Samtidig støttet han generalens forfølgelse av kommunister og anarkosyndikalister. Som leder av Union General de Trabajo UGT, som nærmest kan sammenliknes med Landsorganisasjonen her hjemme, hadde han stor politisk tyngde i Sosialistpartiet, Partido Socialista Obrero Español PSOE, hvor han var eksekutivkomiteens sterkeste mann.

2 108 Arbeiderhistorie 2003 I desember 1931 ble det dannet en ny samlingsregjering med den borgerlig-liberale Manuel Azaña (t.h. foran) som statsminister. Niceto Alcalá Zamora (t.v. foran), som hadde ledet den provisoriske samlingsregjeringen, ble nå republikkens president. Indalecio Prieto (nr. 3 fra h. bakerst) ble arbeidsminister. Etter at kommunistene hadde gått ut og stiftet sitt eget parti i 1921, led partiet under en vedvarende strid mellom tre retninger De to viktigste var Indalecio Prietos sosialdemokratiske retning og Largo Caballeros pragmatiske fagforeningspolitikk. Aviseieren og forleggeren Prieto var imot samarbeidet med diktaturet. Mot slutten av 1920-årene begynte mange av diktaturets støttespillere å trekke seg langsomt unna regimet, deriblant deler av borgerskapet og de militære selv. Motstanden mot diktaturet utviklet seg til en motstand også mot monarkiet som støttet det. Det fantes derfor i 1930 en stor republikansk opposisjon i Spania. Indalecio Prieto var allerede en samarbeidspartner for den borgerlige opposisjonen, og Largo Caballero sluttet seg raskt til den voksende republikanske bølgen da han så hvor vinden blåste. På ettersommeren 1930 gikk Sosialistpartiet inn i et formalisert samarbeide med de republikanske partiene. Som en følge av det stadig bredere politiske presset mot regimet ble det avholdt kommunevalg den 12. april De republikanske partiene ble de store seierherrene, og regimet valgte selv å

3 109 kaste inn håndkledet. Kongen reiste i all stillhet til Frankrike og den andre spanske republikk ble erklært den 14. april Den nye republikken sto overfor enorme sosiale og politiske problemer. Tre forhold skiller seg ut. I Sør-Spania var det et stort behov for jordreform. Landarbeiderne var de fattigste i landet, de var daglønte og de fleste hadde bare arbeid i onnene. Jordeierne bodde gjerne i de store byene. Mange av dem brød seg ikke med å dyrke jorden i det hele tatt, store områder lå brakk mens befolkningen sultet. De stadige forsøkene på jordokkupasjoner ble slått hardt ned på. Den republikanske regjeringen erklærte at den ville skaffe en million mennesker jord gjennom jordreformen. Den hadde imidlertid en økonomisk side. For ikke å provosere jordeierne for mye ble de lovet full erstatning. Det fantes det ikke midler til, og jordreformen ble stående i stampe. Regjeringen ville også reformere utdanningsvesenet. Den katolske kirken hadde enerett på å drive folkeskoler. Kirken mente at bare noen få utvalgte hadde behov for å lese og skrive, ergo var meget få skoler opprettet. Flertallet av befolkningen var analfabeter. Regjeringens krav om at utdanning var en verdslig sak som stat og kommune skulle ta seg av, samt planene om å opprette tusener av nye skoler støtte på voldsom motstand fra kirken. I løpet av kort tid utviklet det seg også en rekke andre konflikter mellom stat og kirke. Den tredje konflikten gjaldt militærvesenet. Det spanske forsvaret hadde for mange offiserer og for lite utstyr. Dermed var det bedre egnet til å blande seg opp i politikken enn til å forsvare landet. Krigsminister Manuel Azaña iverksatte en rekke reformer alt i For å redusere antallet offiserer ble de alle tilbudt førtidspensjon med full lønn. Selv denne gavepakken ble tatt ille opp. Verre ble det da en kommisjon ble satt ned for å gå gjennom alle forfremmelsene under diktaturet. Mange offiserer fryktet å bli satt ned i grad. Den borgerlig-liberale Azaña var en relativ nykommer i storpolitikken. Han hadde doktorgrad i jus med avhandlingen Om massenes ansvar og hadde utgitt flere bøker, deriblant en studie av fransk militærpolitikk. Han var også kjent som sekretær for den litterære klubben i Madrid og en mann som trodde på ordets og skriftens makt til å skape en ny virkelighet. Det var imidlertid vanskelig å finne økonomisk grunnlag for omfattende samfunnsreformer i kriseperioden mellom 1931 og De reformene som ble forsøkt, støtte også på stor motstand. Likevel klarte Azaña å få gjennom en rekke tiltak og lovendringer som de konservative i Spania følte undergravde samfunnet. I hovedsak dreide det seg om modernisering av forholdene mellom staten og den katolske kirken, reformer i hæren herunder å markere at hæren var underlagt sivil politisk kontroll, og i det hele innføring av ordnete politiske forhold. Largo Caballero, Prieto og Azaña ble republikkens ledende personligheter. Under presset fra en stadig mer utålmodig arbeiderklasse og en aggressiv konservativ opposisjon sprakk alliansen i Arbeidernes utålmodighet hadde også ført til at borgfreden i Sosialistpartiet sprakk. Partiets revolusjonære fløy var lei den ansvarlige politikken, lei av at jordreformen ikke kom skikkelig i

4 110 Arbeiderhistorie 2003 gang og av at mye annet gikk langsomt. Den ville ut av det parlamentariske samarbeidet og snarest mulig gjennomføre samfunnsreformene ved revolusjon. Ved valget om høsten erobret høyresiden regjeringsmakten. Høyresiden hadde tatt konsekvensene av den nye valgordningen som var utformet for å sikre brede allianser og et styringsdyktig flertall. I mange kretser ville en liste med 51% av stemmene få 80% av mandatene. Valgordningen var blitt laget av den sosialistisk-republikanske alliansen for å sikre flertall for dem selv gjennom systematisk listesamarbeid. Uten et slikt samarbeid var partiene dømt til å få svært få representanter i nasjonalforsamlingen. Den senere Folkefronten var teknisk sett et slikt listesamarbeid. Listesamarbeidet betød også at de ulike partienes representasjon etter valgene i stor grad var avgjort gjennom forhandlinger partiene i mellom om kandidatenes plass på listene. Mens alliansen på venstresiden sprakk, samlet store deler av høyresiden seg i la Confederación Española de Derechas Autónomas CEDA, et forbund av uavhengige høyrepartier. En karakteristisk faktor i spansk politikk var de mange partiene som bare arbeidet på et lokalt eller regionalt plan. Initiativet til samlingen på høyresiden kom nettopp fra et slikt parti, Derecha Regional Valenciana DRV, Valencias regionale høyreparti. CEDAs leder ble den unge advokaten José Maria Gil Robles. Hovedvekten av partiene som sluttet seg sammen i CEDA var katolske, monarkiske og agrare. CEDAs svakhet var nettopp at de tilsluttede lokale partiene hadde sin basis fra så ulike sosiale og økonomiske forhold. DRVs bakgrunn i det moderne Valencia med storindustri, moderne bank- og finansvesen og eksportjordbruk gjorde partiet til noe helt annet enn en tilsvarende katolsk agrart parti fra det fattige innlandet. Og selv der var det en stor forskjell mellom storgodsområdene i syd og de mange små fattige gårdene i nordvest. De var alle del av sammenslutningen CEDA, men hadde helt ulike erfaringer og rammebetingelser. Når konkrete spørsmål kom opp, ledet dette raskt til uenighet om mulige løsninger. De spanske fascistene i falangistpartiet ble under republikken aldri noe mer enn en liten menighet. CEDA var derimot en meget stor og viktig partisammenslutning. Arbeiderbevegelsen fryktet en indre fascistiseringsprosess som pågikk i deler av CEDA. Ikke alle på høyresiden aksepterte republikken. Mange ønsket å gjennomføre statskupp for å gjenopprette monarkiet, og alt i august 1932 ble det forsøkt. Enkelte ville hverken drive politikk bare med legale midler eller holde seg innenfor parlamentarismen. De snakket om å gjennomføre radikale kursendringer uten parlamentarisk støtte og om nødvendig oppheve hele det republikanske lovverket. CEDA vaklet derfor i sin lojalitet til republikken og i synet på om politikken skulle holdes innenfor legale rammer. CEDA sto imidlertid nesten samlet bak en målsetting om at det republikanske lovverket, og dermed også selve republikken og dens sosiale nyvinninger, måtte avskaffes. Når dertil partilederen Gil Robles selv holdt det førerstyrte samfunn som et ideal, han reiste til Nürnbergdagene og kom dypt imponert hjem, var det grunn for arbeiderbevegelsen til å frykte CEDA.

5 111 Som antydet over var høyresiden likevel ikke noen fast og enig blokk. De katolske og agrare partiene utviklet seg ikke likt. Tvert i mot var det et innfløkt bilde som CEDAs ledelse for en tid klarte å dekke over. Høsten 1935 kom de mange ulikhetene til å bidra til høyresidens sammenbrudd. I Valencia var CEDA representert av DRV, partiet som tok initiativet til å danne sammenslutningen av uavhengige høyrepartier. DRVs leder Lluis Lucia argumenterte for akseptering av republikken og respekt for dens lover og institusjoner. Lucia republikaniserte sitt parti. Innen et katolsk-agrart parti var dette særegent for Valencia. Partiet ble likevel ikke akseptert som ekte republikansk av de øvrige republikanske partiene. Selv om høyresiden fikk klart flertall ved valget høsten 1933, dannet ikke CEDA regjering. Som del av en avtale ble oppdraget i stedet overlatt det gamle Radikale Partiet. Partiet manglet imidlertid både ideologi og et program. Det var et middel til personlig fremgang for den lavere middelklasse. Velgerne og politikerne levde i et klient patron forhold til hverandre, hvor politikerne sørget for at klientene fikk statlige stillinger og forsvarte de statsansattes interesser. Som populistisk fenomen klarte partiet å tiltrekke seg store velgermasser helt til Det førte en følelsesladd og selvbekreftende retorikk med folket som sentralt element. Partiets leder og statsminister, Alejandro Lerroux, var en kjent politiker som ble oppfattet som «ærlig, viljesterk og karismatisk». Han advarte mot en konspirerende fiende i sosialistpartiets skikkelse som bare ville styre til fordel for én klasse, og ikke «alle spaniere». Da Lerroux i 1934 Francisco Largo Caballero ( ) ledet det spanske sosialistpartiet fra 1932 til Fra å være en pragmatisk fagforeningsleder utviklet han seg etter 1931 i radikal retning. Han stod i spissen for venstrefløyen som tvang fram et brudd i regjeringskoalisjonen høsten 1933 og organiserte revolusjonen i oktober Han var arbeidsminister i Zamoras og Azañas regjeringer , statsminister og forsvarsminister fra september 1936 til mai og 1935 adopterte CEDAs politikk bygd på sterk sentralisering, rammet han kjernen i sitt eget parti. I løpet av høsten 1935 gikk partiet derfor i oppløsning. Alt i 1934 hadde partiets avdeling i Valencia trukket seg ut. Denne var ganske typisk for hvordan partivesenet fungerte i de radikales rekker. Valenciapartiet hadde sitt eget navn, 4 men ble for det mest kalt blasquister etter sin

6 112 Arbeiderhistorie 2003 stifter, forfatteren Vicente Blasco Ibáñez. Partiets liv og arbeid var organisert rundt minnet om ham. En viktig grunn til at Valenciapartiet trakk seg ut av de radikales rekker så tidlig var at velgergrunnlaget omfattet mange arbeidere. Vi skal se at det ble vanskelig høsten Historikeren José Ramon Montero hevder at årsakene til at CEDA ikke umiddelbart etter valget i 1933 selv dannet regjering, lå i partiets manglende demokratiske legitimitet. Ifølge ham støttet CEDA en regjeringsdannelse med basis i det Radikale Partiet mot at det kontrarevolusjonære programmet til CEDA skulle settes ut i livet. Etter noen måneders tilnærming skulle så CEDA selv gå inn i regjeringen, som da ville bli en flertallsregjering. Senere var planen, ifølge Montero, at CEDA skulle overta regjeringsmakten alene, når det Radikale Partiet var blitt svekket av å føre en politikk stikk i strid med sine velgeres interesser. Planen hadde en hake ved seg: Arbeiderbevegelsens representanter fryktet at CEDA var i ferd med å utvikle seg til et fascistisk masseparti og gjorde det klart at dersom CEDA kom med i regjeringen ville arbeiderne gå til revolusjon. CEDA kunne på sin side legge detaljerte planer for hvordan et slikt revolusjonsforsøk umiddelbart skulle slås ned. Ved å knytte tidspunktet for revolusjonen til CEDAs inntreden i regjeringen, overlot arbeiderbevegelsen initiativet til CEDA. Partiet som ønsket å knekke en kommende revolusjon fikk selv bestemme tidspunktet for revolusjonen. Den 3. oktober 1934 trådte CE- DA inn i regjeringen med tre medlemmer, innenriksminister, forsvarsminister og justisminister. Statens maktapparat var i dermed deres hender. Oktober revolusjon Arbeiderbevegelsens revolusjonsplaner var ikke bare knyttet til frykten for en fascistisk maktovertakelse. Det parlamentariske samarbeidet med republikanerne hadde ikke løst de sosiale problemene. Mange mente at de heller ikke kunne løses uten en sosial revolusjon, selv om de ikke alltid snakket om den samme revolusjonen. Det var et sterkt press nedenfra for å forsøke en revolusjon. Largo Caballero endret seg fra å være en pragmatisk fagforeningsleder til å bli «Spanias Lenin». Høsten 1934 sto han i spissen for Sosialistpartiets og dets fagbevegelses revolusjonære fløy. Hovedplanen for revolusjonen var at de aktive områdene skulle være gruveog industriområdet Asturias i Nord- Spania, samt i Madrid og Barcelona. I de to viktige byene falt revolusjonsforsøket straks sammen. En rekke ledende politikere ble arrestert eller flyktet. I Asturias derimot raste det full krig i to uker. Noe av det som opprørte mest, var at regjeringen satte fremmedlegionen inn mot arbeiderne. Regjeringens viktigste militære rådgiver var general Francisco Franco. Franco hadde vært med på å skape fremmedlegionen og dens brutale kultur. Legionen ble ledet av offiserer som var mer kjent for sin brutalitet enn for sine strategiske evner, og den var basert og rekruttert i Marokko. Den besto av muslimske soldater som var kjent for sin brutalitet mot sivilbefolkningen under konflikter. Asturias er det eneste geografiske området av Spania som aldri ble erobret av mus-

7 113 Under revolusjonen høsten 1934 raste det full krig i Asturias i to uker. Her i landsbyen Las Branosera har opprørsstyrken heist det hvite flagget som tegn på at de overgir seg. limene i middelalderen, og det var herfra den lange gjenerobringen av den iberiske halvøya begynte 5. Det fikk derfor symbolsk betydning at en regjering som kalte seg katolsk og nasjonal slapp muslimske leiesoldater løs på sivilbefolkningen i dette området, og handlemåten støtte vekk mange som politisk sto regjeringen nær. I Valenciaområdet skulle revolusjonen gjennomføres som en revolusjonær generalstreik. Som landets tredje største by var Valencia viktig, det samme kan sies for hele byens oppland. Strømforsyningen, kommunikasjonsmidler, presse og kringkasting skulle umiddelbart bringes under de revolusjonæres kontroll. Broer og viktig industri skulle besettes, det samme gjaldt militærleirer og øvrige bygninger til det militære og sivile maktapparatet. Det var dannet revolusjonskomitéer med basis i arbeiderallianser sammensatt av mange organisasjoner. Poenget var med andre ord å sikre strategisk viktige punkter, deretter å vente på bekreftelse på at de revolusjonære hadde makten i Madrid og i Barcelona. De kampdyktige og velorganiserte gruvearbeiderne i Asturias skulle nedkjempe en eventuell militær inngripen. Men, det var forutsatt at de militære hadde mistet sin sentrale kommando i Madrid og at den nye revolusjonære regjeringen kunne undergrave og begrense et eventuelt felttog. I løpet av morgentimene 5. oktober

8 114 Arbeiderhistorie ble den revolusjonære generalstreiken forsøkt iverksatt. I Alicante lyktes det å stanse all aktivitet, mens organiseringen i Valencia var så svak at omtrent alle møtte på arbeid som vanlig. Grupper av sosialister, syndikalister og kommunister oppsøkte arbeidsplassene og sendte folk hjem i løpet av dagen. Om kvelden ble kommunistene formelt tatt inn i arbeideralliansene og revolusjonskomitéene. Dagen etter kom også noen av anarkistene med, selv om de var svært ambivalente til hele prosjektet. Et problem som raskt meldte seg var at de streikende ikke fikk våpenleveransene de hadde bestilt og betalt for. Dermed var de forsvarsløse overfor de militære myndighetene. Myndighetene utplasserte raskt militære styrker på alle strategiske punkter. Den militære øverstkommanderende i Valencia krevde at all næringsvirksomhet skulle gå som normalt og at alle som ikke møtte på arbeid skulle sies opp. Etter bare tre dagers streik ga byens største fagforbund opp. I dagene som fulgte gikk stadig flere tilbake til arbeidet. Den 13. oktober var det slutt i hele Valenciaområdet. Samme dag fikk de to borgerlig-liberale avisene El Pueblo og El Mercantil Valenciano gjenoppta utgivelsene etter å ha vært stoppet. De ble fra da av forhåndssensurert. 6 Etter det mislykkete revolusjonsforsøket forlangte innenriksdepartementet at alle regjeringens motstandere i by- og kommunestyrer skulle avsettes, selv om de ikke hadde hatt noe med revolusjonen å gjøre. De offisielle begrunnelsene for avsettelsene var gjerne at vedkommende representant ikke hadde oppfylt sin møteplikt. Regjeringen pekte ut nye representanter som skulle erstatte de avsatte. Disse var ofte gamle monarkister som hadde mistet plassene sine i valget 12. april Mange borgerlige representanter ble dermed avsatt på lik linje med sosialister. Intet nytt valg ble avholdt. I Valencia hevdet CEDAs støttespiller, det regionale høyrepartiet DRV, at regjeringens handlemåte var illegal og marsjerte samlet ut av bystyresalen i protest. Regjeringen hadde gjort sine egne til motstandere. I Alicante fengslet de militære like godt hele bystyret inntil sivilguvernøren utnevnte et nytt. All opposisjon ble fjernet. Men ved å ramme så bredt og vilkårlig, og ved å angripe selve demokratiet, skapte regjeringen sin egen opposisjon. Enda verre ble det etterhvert som folk flest fikk høre om kampene i Asturias og hvordan reaksjonen etter krigshandlingene gikk ut over sivilbefolkningen. De venstrerepublikanske partiene ble hardt rammet av undertrykkelsen. Talsmannen for hele denne gruppen var Manuel Azaña. Det underlige som skjedde i løpet av oktober 1934 var dermed at en lovlig regjering, dannet med støtte i parlamentet etter et fritt valg, ikke nøyde seg med å slå ned et revolusjonsforsøk, men overdrev slik både i sine metoder overfor de revolusjonære og sivilbefolkningen, og overfor sine egne mindre ytterliggående tilhengere og nøytrale at den mistet sin legitimitet. Regjeringen satte demokratiet ut av kraft og gjorde seg selv illegal. Den behandlet alle motstandere og tvilere som revolusjonære fiender. Det førte til tre ting. For det første ble regjeringen helt avhengig av rå makt for å holde seg ved makten. For det andre styrket den alle de splittende

9 115 Indalecio Prieto ( ) gikk i 1935 inn for en bredere allianse i det spanske sosialistpartiet og spilte en sentral rolle ved dannelsen av Folkefronten i januar Prieto hadde 1931 vært finansminister i den provisoriske samlingsregjeringen i april 1931, og senere arbeidsminister i Azañas nye samlingsregjering. Han var marine- og luftfartsminister i sin tidligere motstander Caballeros regjering , og forsvarsminister Fra sitt eksil i Mexico ledet han det spanske sosialistpartiet fram til sin død i kreftene som fra før fantes innenfor CEDA og det Radikale Partiet. For det tredje skapte den grunnlag for en samlet opposisjon av partier som nylig hadde vist at de ikke kunne samarbeide. Regjeringen drev dem til å finne et nytt grunnlag for samarbeide. Kommunistisk offensiv Fordi myndighetenes undertrykkelse av politiske motstandere lyktes best mot sosialister, syndikalister og venstrerepublikanere fikk kommunistene uvanlig stort armslag i månedene etter oktober Muligens ble de ansett som ubetydelige, muligens ga partiets organisering og tradisjoner dem større seighet enn de andre. Kommunistene var snare til å etablere en illegal presse med aviser og opprop som gikk fra hånd til hånd. Det var to hovedtemaer som gikk igjen. Det første var at årsakene til den fortvilte situasjonen etter oktober lå i splittelsen blant antifascistene og mangelen på støtte fra befolkningen på landsbygda. De regjeringslojale vernepliktige soldatene kom derfra. Det andre hovedtemaet var begivenhetene i Asturias. Det var et tema kommunistene kom til å utnytte maksimalt. Sosialistpartiets sentrale ledelse i Madrid hadde aldri vist noen interesse for det arbeidet som foregikk i arbeideralliansene rundt i landet, og kommunistene visste å utnytte sosialistenes passivitet. Partikameratene fikk klar beskjed fra sentralkomitéen om ikke å vente på ordrer og rettledning derfra, men selv ta initiativ ut fra sin situasjon. De forsøkte å bygge ut alliansene på arbeidsplassene ved å knytte til seg sosialister og syndikalister som hadde vist kampvilje i revolusjonsforsøket. Kommunistpartiet (PCE) skulle markedsføres som det eneste partiet som kunne gjennomføre en revolusjon. Det ble også spunnet en myte om partiets aktive rolle i Asturias. Sammen med partiets dyktighet i det illegale revolusjonære arbeidet, ble dette fundamentet for partiets respekt i 1936, som kommunistene fikk uttelling for da valglistene til Folkefronten ble satt sammen. PCE foreslo en nasjonal komité for å organisere støtten til de om lag

10 116 Arbeiderhistorie 2003 Mangelen på arbeid på den spanske landsbygda var et tema som ble utnyttet i kommunistenes propaganda etter revolusjonen i oktober politiske fangene. Fangene befant seg spredt over hele landet, og på hvert sted satt det fanger fra mange ulike organisasjoner sammen. De trengte advokatbistand, kontaktpersoner lokalt og ikke minst trengte deres familier hjelp. Intet parti eller organisasjon kunne makte å bygge ut støtteapparatet med advokater og andre representanter overalt alene. Et samarbeid tvang seg fram. Et splittet sosialistparti Vinteren og våren 1935 ble dominert av de store nasjonale politiske spørsmålene. Det begynte med at de fengslede i Oviedo, hovedstaden i Asturias, i et skriv angrep både ungsosialistene og kommunistene. De mente retorikken var for revolusjonær og at kommunistene tok for mye av æren for kampene i Asturias. De ønsket et samarbeid med venstrerepublikanerne for å vinne neste valg. Indalecio Prieto fikk for alvor i gang en realitetsdiskusjon om en bredere allianse i Sosialistpartiet. Fra og med republikkens fødselsdag 14. april 1935 var han i gang med en serie avisartikler om feilene som var begått og mulighetene fremover. Han tok det for gitt at høyresiden ville falle fra hverandre under trykket av den massive misnøyen i befolkningen. Derfor ville det komme et nyvalg i løpet av ganske kort tid, og venstresiden måtte raskt etablere en valgallianse. Spørsmålet var hva Sosialistpartiet skulle gjøre. Etter Prietos syn

11 117 måtte en slik allianse være så bred at også republikanske partier var med, i tillegg til partiene til venstre for sosialistpartiet. Høyresiden kom helt sikkert til å danne sin egen blokk. Dersom de republikanske partiene ble holdt utenfor arbeiderbevegelsens allianse, ville de bli knust mellom blokkene. Da ville venstresiden stå uten regjeringsalternativ. Det var heller ikke for Prieto på tale at sosialistene skulle regjere en kapitalistisk stat. De måtte rett og slett bidra til at venstrerepublikanerne til Manuel Azaña fikk tilstrekkelig mange representanter i parlamentet til å regjere med sosialistpartiets støtte. Det eneste forhåndskrav til et program for hele valgalliansen burde være amnesti til alle de fengslede. Det var tilstrekkelig til å begrunne koalisjonen. I Alicante slapp de fleste fangene ut av fengslene omtrent samtidig som Prieto innledet sin offensiv. Arbeidersamfunnene og Folkets Hus rundt i provinsen fikk åpne igjen. Sosialistpartiet i Alicante vedtok å gå inn for en valgallianse på felles program med alle deler av arbeiderbevegelsen som aksepterte klassekamp. Venstrerepublikanerne skulle man ha et spesielt vennskapelig forhold til. Det ble ikke sagt noe klart om de senere skulle delta i valgalliansen. Dette var selvfølgelig bare et spill for galleriet. En valgallianse hadde ingen hensikt uten et regjeringsalternativ. Klassekampartiene var intet slik alternativ, og en allianse av dem ville heller ikke være bred nok til å vinne noe valg. Uten en allianse som vant valget ville det ikke bli noe amnesti. Sannheten var at om arbeiderbevegelsen i det hele tatt skulle overleve, og kanskje til og med om ledende personer skulle overleve fysisk, måtte den inngå et samarbeid med siviliserte borgerlige partier. Slike tanker var da også åpenbare i alicantesosialistenes hovedpunkter til et valgprogram. De handlet alle om å gjenopprette lovlige forhold fra republikkens første tid. Det fantes intet spor av klassekamp i praksis. 22. mai startet El Mercantil Valenciano en serie på fem nye artikler av Indalecio Prieto. Tidspunktet var ikke tilfeldig. Søndag den 26. mai skulle Manuel Azaña tale på et folkemøte på Mestalla fotballstadion i Valencia. Azaña og Prieto samarbeidet nært, og hadde gjort det i lang tid. Prieto forsvarte en valgkoalisjon med venstrerepublikanerne og viste at en analyse av arbeiderbevegelsens muligheter alene ville gi nedslående resultater. Han mobiliserte gjennom sin artikkelserie de sosialistiske velgerne til å komme på folkemøtet. Det ble det største av de mange folkemøtene rundt i landet. Det kom folk fra fjern og nær for å høre Manuel Azaña tale. Et stort antall parlamentsrepresentanter møtte, åtte republikanere kom til fots helt fra Sevilla, en delegasjon fra Eibar bar med seg republikkens første flagg som ble heist der 14. april 1931 og utallige busslaster med republikanere hadde tatt veien fra Madrid, Barcelona og Toledo. Azañas togreise til Valencia ble i seg selv en triumfferd. På stasjonene underveis stod tilhengerne og ventet. Azaña ble applaudert fra perrongene ved passeringene. Foran hotellet han overnattet på samlet det seg en stor menneskemengde. Hele byen sto på ende. Azaña var blitt et symbol. Demokratiet og sivilisasjonen var på besøk. I sin tale krevde Azaña et forpliktende politisk program og en regje-

12 118 Arbeiderhistorie 2003 ringserklæring som grunnlag for en allianse. Han kunne ikke tenke seg å danne regjering uten å være sikret et parlamentarisk grunnlag. Kominterns VII kongress fastsatte i august 1935 folkefrontpolitikken som kommunistenes offisielle linje. Vedtaket innebar lite nytt for det spanske partiet. Om folkefronten i Frankrike ble i stand til å danne en regjering, også en borgerlig regjering, ville kommunistene være beredt til å støtte denne. Kominterns leder begrunnet avgjørelsen med den økende faren fra fascismen. Kommunistene burde også støtte alle sosialdemokratenes krav som falt sammen med arbeidernes interesser, sa Dimitrov. Kommunistene kunne dermed støtte den reformistiske fløyen til Indalecio Prieto i PSOE. Tilbudet om å støtte en borgerlig antifascistisk regjering innebar også å gå lenger enn hva som til da var sagt åpent i Spania. Nesten alle kilder viser at de spanske kommunistene helt siden 1933 ønsket et bredt samarbeide mot fascismen. Forholdet til de borgerlige var likevel uavklart og ikke konkretisert. Kommunistenes mange tilnærminger overfor sosialistpartiet hadde ført til at ungkommunistene og ungsosialistene sto hverandre så nær at de senere slo seg sammen. Men ungsosialistene var på sitt partis ytterste venstre fløy sammen med de revolusjonære rundt den gamle Largo Caballero. De øvrige i denne gruppen, anført av Largo Caballero selv, var uten vilje til noe samarbeide med kommunistene. Det eneste meningsfylte for ham var at kommunistene fant tilbake til moderpartiet de forlot i Kommunistene hadde på den andre siden aldri klart å opprette skikkelig kontakt med Prietos reformister. Det går an å hevde at kommunistenes søking etter kontakt fra venstre mot høyre ble effektivt stoppet i sosialistpartiets venstrefløy. Etter august 1935 kunne kommunistene hoppe bukk over hele denne venstrefløyen og innlede et direkte samarbeide med følgesvennene Indalecio Prieto og Manuel Azaña på den borgerlige siden. Largo Caballero og hans folk kunne isoleres. Azaña tilbyr en valgkoalisjon Den 14. november 1935 tok Manuel Azaña det formelle initiativet til en valgkoalisjon. I et brev til partisekretæren i sosialistpartiet fremholdt han at alt tydet på at dagens parlamentariske og politiske periode gikk mot slutten. Han hadde fullmakt fra tre republikanske partier til å fortelle partisekretæren at disse partiene anså en koalisjon som nødvendig. Han ba sekretæren vurdere om eksekutivkomitéen burde se på saken på sitt neste møte. Programinnholdet kunne de drøfte siden. Da eksekutivkomitéen i PSOE møttes to dager senere ble det uten videre vedtatt å svare positivt. Largo Caballero fikk med et forbehold om at også andre faglige og politiske organisasjoner innen arbeiderbevegelsen måtte med. 7 I klartekst betød det først og fremst UGT og kommunistenes fagorganisasjon CGTU, i tillegg til partiet. Så gjorde han et par trekk for å ta initiativet fra reformistene. Han foreslo for kommunistene at CGTU i sin helhet gikk inn i hans UGT, og han forlangte at valgprogrammet sosialistpartiet og UGT hadde utarbeidet tidligere nå måtte godkjennes av kommunistene før det kunne brukes i

13 119 Largo Caballero taler på et folkemøte i Madrid på midten av 1930-tallet. forhandlinger med republikanerne. Sosialistpartiet hadde aldri tidligere gitt andre slik innflytelse over sine avgjørelser. Prieto og Azaña hadde sett for seg en sosialistisk republikansk allianse med andre deltakere i tillegg. De andre skulle ikke delta i utformingen av programmet. På et møte mellom organisasjonene 22. november ble et programforslag lagt frem til debatt. Kommunistene kom med noen forslag til endringer fire dager senere, men godtok programmet. Den 3. desember svarte Azaña at han ikke hadde noe imot Sosialistpartiets forbindelser med andre deler av arbeiderbevegelsen. Han skal likevel ikke ha akseptert at kommunistene fikk plass ved de kommende forhandlingene. Largo Caballero hadde dermed ikke klart å stanse utviklingen, og han trakk seg fra den felles valgkomitéen som var opprettet for å forhandle om alliansens innhold og sammensetning. Deretter trakk han seg fra sitt verv som partileder da landsstyret i Sosialistpartiet møttes 16. desember. På ettermiddagsmøtet dagen etter ble det fattet et vedtak i seks punkter som grunnlag for forhandlingene med alliansepartnerne. Largo Caballero valgte å ikke stille til dette møtet. Vedtaket innebar at landsstyret bekreftet deltakelsen i valgalliansen. Det fastholdt at PSOE ikke skulle avgi kandidater på valglistene til andre partier, og det krevde et handlingsprogram for styring og lovverk som de republikanske partiene i regjering måtte love å følge. Largo Caballeros dramatiske avgang splittet partiet ytterligere idet det gikk inn i en vanskelig prosess. Han var født så langt tilbake som i 1869, og hadde vært både partiets og fagbevegelsens ledende figur i mer enn en generasjon. Valencias representant trakk seg av samvittighetsnag. Han hadde 21 år i partiet og 25 år i fagbevegelsen bak seg, hele tiden med Largo Caballero som leder. Resultatet var at en rekke fremtredende tillits-

14 120 Arbeiderhistorie 2003 menn trakk seg fra sine verv i tiden opp mot valget. Samvittighetsnaget for å ha vært med på å presse en gammel leder ut var naturligvis helt irrasjonelt. Det var Largo Caballero som motsatte seg en rasjonell og nødvendig politikk, ikke de mange andre som sviktet partiets prinsipper. Samarbeide med borgerlige patier hadde han selv vært med på tidligere, for ikke å snakke om samarbeidet med diktaturet. Men på dette punktet rant følelsene over for mange. Det hastet med å komme frem til en felles plattform for alliansepartnerne. Regjeringen var i nærmest kontinuerlig krisetilstand. I desember 1935 forlangte CEDA å overta regjeringsmakten alene. Den 12. desember ble regjeringen i stedet erstattet av en sentrumsregjering bestående av uavhengige. Den kom raskt under press fra begge sider. Fra den ene siden ble det krevd at den skulle stramme ytterligere inn, fra den andre at den skulle gjeninnføre normale demokratiske tilstander. Den hadde ikke makt til noen av delene. Pressesensuren ble riktignok delvis lettet, men nyttårsaften 1935 var det slutt. Det ble dannet et forretningsministerium under samme ledelse som straks besluttet å oppløse parlamentet og å utskrive nyvalg. Valgdagen ble satt til 16. februar Eksemplene jeg har gitt fra Valencia viser mye av årsaken til at denne sterke regjeringen endte med skibbrudd. Den presterte å støte sine egne vekk, samle sin opposisjon og skusle bort all sin prestisje innen de væpnete styrker gjennom sin vingling. Undertrykkelsen var ikke sterk nok til å knuse all opposisjon, men mer enn sterk nok til å skape opposisjon. Den økonomiske politikken til regjeringen var også totalt forfeilet, basert på å sikre interessene til et lite utvalg storgodseiere og industriherrer som den var. Mange av de sistnevnte hadde dertil andre ankepunkter mot regjeringen, for eksempel at den var så sterk motstander av enhver form for selvstyre for Katalonia hvor mye av industrien hadde sitt hovedsete. Eierne var ikke bare industriherrer, de var også katalanere som snakket katalansk seg i mellom. Da var det ikke et godt trekk å forby bruk av deres språk slik regjeringen gjorde i oktober 1934, eller å oppheve det selvstyre Katalonia hadde oppnådd i Den sentrale valgkomitéen for venstresidens valgallianse, som den fremdeles het, møttes første gang 29. desember. Den hadde fem medlemmer, tre republikanere og to sosialister. Komitéen skulle blant annet avgjøre antallet sikre plasser hvert enkelt parti skulle tildeles på valglistene, og hvilke personer dette skulle være. For sosialistene rundt i landet var situasjonen vanskelig. Den bitre striden om partiets veivalg førte til at partiets administrasjon ble politisk passivisert. Da partiledelsen i Alicante ville vite om det nå var tillatt å holde politiske møter sammen med kommunistene, var svaret fra Madrid at de selvfølgelig kunne holde møter sammen med alle partier som deltok i samarbeidet når valgkampen startet. Hva de skulle gjøre i tiden før fikk de intet svar på. Ved andre anledninger ble svaret sendt fra Madrid etter datoen møtet skulle holdes. En tredje utvei var å ta saken til etteretning, hva nå det skulle være godt for når man egentlig skulle besvare et konkret spørsmål. De lokale partilagene var overlatt til sitt eget skjønn. Hvor langt

15 121 samarbeidet på riksplan var kommet fikk de ikke kjennskap til før i midten av januar 1936, en måned før valget. Da hadde de lenge ført valgkamp. Folkefrontavtalen Selve folkefrontavtalen ble undertegnet i Madrid klokken halv åtte om kvelden mandag 13. januar Først da avtalen ble offentliggjort tre dager senere fikk de mange tusen som var i gang med valgkamp og valg av kandidater vite hva slags allianse de kjempet for, og ikke minst hvilke forpliktelser den innebar for partene etter valget. Det dreide seg som ventet om et regjeringsprogram for borgerlige, liberale republikanske partier. Sosialistpartiet hadde merknader i innledningen til noen av kapitlene. Partiets krav var vidtgående, blant annet nasjonalisering av bankene og jorden med utdeling til landarbeiderne, arbeiderkontroll over republikken og proletariatets diktatur. Kravene var velkjente og prinsipielle. Sannsynligvis ble de tatt inn for å forsøke å bevare restene av samholdet blant sosialistene, noen reell betydning hadde de neppe. Det ville ikke blitt noen allianse hverken med republikanere, kommunister eller syndikalister om slike krav skulle tas alvorlig. De viktigste punktene i avtalen for politikere og folk flest var de humanistiske og konstitusjonelle spørsmålene som hadde vært aktuelle helt fra oktober Amnesti for fangene, hjelp til de undertrykte, borgerrettigheter, grunnloven, gjeninnsetting av de folkevalgte kommunestyrene og rettsforfølgelse av de som i embets medfør hadde forbrutt seg. Børsene i Madrid og Barcelona innledet en periode med rask stigning da programmet ble kjent. I løpet av dagene 18. til 20. januar ble Folkefronten formelt etablert i Alicante, Valencia og Castellón som provinshovedsteder. Det var en broket flokk. I tillegg til de nasjonale deltakerne finner vi et lite syndikalistisk parti, som ikke er det samme som de syndikalistiske fagforeningene, to valensianske venstrepartier og Partido de Unificación Marxista POUM. (Partiet for marxistisk samling, POUM, var et utbryterparti fra kommunistpartiet som ble beskyldt for å være tilhengere av Trotskij i striden mellom ham og Stalin.) Kandidatspørsmålet I og med at Folkefronten var et listesamarbeide, ble hvilke kandidater som sto på listene avgjørende for hvor mange representanter hvert enkelt deltakende parti kunne oppnå i parlamentet. Det ble derfor hard kamp om plasseringen. Alicante skulle velge elleve representanter til parlamentet. Åtte av de elleve ville tilfalle listen som fikk flertall. Ved å sammenholde med valget i 1933 kom sosialistene til at de burde få fem kandidater. De øvrige tre burde tilfalle de venstrerepublikanske partiene. Kommunistene hadde manglet 7000 stemmer for å oppnå et mandat i Nå sto de mye sterkere, hevdet de selv. Sosialistene på sin side mente at kommunistene var uinteressante for listen. Den ville få samme oppslutning om de hadde en kandidat eller ikke. De regnet også med at syndikalistene ville stemme på listen. Det var alminnelig antatt at de i stor grad avholdt seg fra å stemme for-

16 122 Arbeiderhistorie 2003 Det var ingen lett oppgave Manuel Azaña (i midten ved bordenden) gikk til da han dannet regjering etter Folkefrontens seier ved valget i februar Prieto skulle vært med i regjeringen, men måtte trekke seg da han ikke fikk Caballeros støtte. Etter at Zamora ble avsatt som president samme vår, gikk Azaña med på å overta dette vervet, mens Casares Quiroga ble ny statsminister. rige gang. Sosialistene i Alicante kunne likevel akseptere å gå ned til fire kandidater, mot at den ene avgitte gikk til republikanerne. Skulle kommunistene få en kandidat, måtte den ikke gå av sosialistenes kvote. Selv om det fantes en sentral valgkommisjon som tok de endelige avgjørelsene, måtte det utpensles en løsning lokalt. Sosialistene møtte motbør for sin løsning i resten av arbeiderbevegelsen. Syndikalistene forlangte en kandidat, kommunistene forlangte to og sosialistene selv stilte i utgangspunktet krav om fem. Det kunne ikke gå. Arbeiderbevegelsens partier var i ferd å kreve alle de åtte kandidatene. Det endte med enighet om at sosialistene fikk fire og kommunistene én. Dermed hadde sosialistene avgitt en kandidat til kommunistene, og hadde ikke mer å gå på, mente de selv. I møtet med de republikanske partiene kom det krav derfra om fem kandidater. De ønsket et styringsdyktig regjeringsflertall. Det ble senere redusert til krav om fire kandidater. Samtidig ga republikanerne uttrykk for at de syntes det var fordelaktig med en kommunist på listen. Enten måtte sosialistene akseptere bare tre kandidater, eller de måtte presse ut kommunisten for å få fire. Dette ble for vanskelig lokalt. Saken ble sendt til Madrid for avgjørelse. Svaret derfra var et sjokk for sosialistene, «absurd» ble det hevdet. Arbeiderbevegelsen og republikanerne ble tildelt fire kandidater hver. Republikanerne hadde hatt tre representanter fra Alicante i republikkens konstituerende parlament og ingen etter 1933-valget. Nå fikk de plutselig fire. I tillegg måtte sosialistene slåss med kommunistene om den fjerde plassen. Både eksekutivkomitéen i Sosi-

17 123 alistpartiet og den sentrale valgkomitéen ble bedt om å ordne opp. Til sistnevnte rettet kommunistene og sosialistene en felles henvendelse. Til slutt fikk sosialistene medhold på kommunistenes bekostning. Partene slo seg til ro med at det var republikanerne som hadde fått for mange plasser. I Valencia var det derimot Sosialistpartiets indre strid som sto i forgrunnen. Den endelige kandidatlisten til Folkefronten for provinsen Valencia hadde ved valget seks republikanere, to sosialister og to kommunister etter innenriksdepartementets offisielle oversikt. 8 Sannsynligvis er dette feil. En sosialist er oppført som kommunist. Riktig sammensetning er derfor seks republikanere, tre sosialister og én kommunist. Folkefrontens fem kandidater fra Valencia by besto av fire republikanere og en sosialist. I Castellón fikk man også en debatt om partienes fordeling. Av seks representanter ville flertallslisten få fire derfra. Sosialistene hevdet at kommunistene var helt uten betydning. De hadde ikke mer enn 60 medlemmer. Derimot var det vansker med venstrerepublikanerne. De hadde kandidaten med størst velgertekke, men partiet ville ikke ha ham fordi han hadde stilt seg til disposisjon for sosialistene i oktober I tillegg var det uenighet mellom sosialister og republikanere om styrkeforholdet dem i mellom. Under forhandlingene med de andre partiene tok man utgangspunkt i fire kandidater. To av disse burde komme fra arbeiderbevegelsen. Her oppsto det problemer i forhold til POUM, hvis ledelse mente partiet fortjente en kandidat. De hevdet å ha syndikalistenes støtte til tanken fordi det ville markere at hele arbeiderbevegelsen var med i Folkefronten. Dessuten mente POUM å ha oppnådd stor støtte i landsbyene. Sosialistene mente at det meste var stikk motsatt av hva POUM hevdet. Syndikalistene så POUM som den store motstanderen innen arbeiderbevegelsen. 9 Det fantes også et selvstendig republikansk parti i Castellón, en rest som ikke var gått med i den venstrerepublikanske samlingen, men likevel sto for det samme. Republikansk Samling krevde en kandidat de óg. Også her måtte partene kaste kortene lokalt. Valgkomitéen i Madrid ordnet fordelingen av kandidatene slik at venstrerepublikanerne fikk to, Republikansk Samling én og sosialistpartiet én kandidat. Kravet om at Sosialistpartiet ikke skulle avgi noen kandidater måtte oppgis mange steder. Avgivelsene gikk både til venstrerepublikanerne og til kommunistene. I ettertid drøftet landsstyret det som hadde skjedd, og henviste til republikanernes sterke behov for tilstrekkelig styrke i parlamentet for at det kunne regjere. Det ble også nevnt at det ikke bare var Folkefrontens sentrale valgkomité i Madrid som hadde vært generøs mot kommunistene. Mange lokallag i Sosialistpartiet hadde selv gitt bort plasser til PCE. Derfor fikk kommunistene såpass styrke i parlamentet i Kommunistenes representasjon på under 20 representanter var likevel ikke mer enn om lag 5% av det totale antall representanter, men dette var langt over de 1,8% av stemmene kommunistpartiet oppnådde alene i Alicante i 1933, og Alicante var intet særtilfelle. Senere skulle mange vestlige regjeringer og media fremstille det som om borger-

18 124 Arbeiderhistorie 2003 krigen sto mellom fascisme og kommunisme. De store partiene mellom ble glemt. Det gjorde det så mye enklere å anerkjenne Francos illegitime opprørerregime lenge før den lovlig valgte regjeringen hadde gitt opp kampen. 10 Valgresultatet Valget fant sted den 16. februar. På grunn av presset deler av høyresiden satte inn mot forretningsministeriet til Portela Valladares, med en rekke forsøk på umiddelbart å organisere et militært opprør, 11 nektet han å fortsette som statsminister. Azaña var nødt til å danne regjering alt 19. februar, selv om han hadde foretrukket å vente til parlamentet var samlet, eller i det minste til valgresultatet var blitt offentlig kjent. Resultatet som forelå den 20., viste at Folkefronten hadde vunnet i Alicante, Valencia by og Valenciaprovinsen. I Castellón måtte det omvalg til. Ingen liste fikk flertall. Ved omvalget vant Folkefronten også der. Det var mange og klare varsler om den vanskelige tiden som skulle komme. Mektige krefter på høyresiden aksepterte ikke valget. De startet planleggingen av et militært opprør. Deler av Folkefrontens eget grunnlag, særlig venstrefløyen i Sosialistpartiet, ville bruke makten til straks å utløse den sosiale revolusjonen. Folkefrontens samarbeidspolitikere fikk dermed aldri stabilitet og ro til å gjennomføre programmet de var gått til valg på. Resultatet kjenner vi så alt for godt. Den 17. og 18. juli startet opprøret som ledet til tre års borgerkrig, og deretter 36 år med illegitimt diktatur uten politisk og menneskelig frihet. Begivenhetene etter oktober 1934 var viktige for at det i det hele tatt kunne ende i borgerkrig. Men både før denne perioden, og etter valget i 1936, var det en annen faktor som svekket demokratiet. Det var den såkalte indre borgerkrigen i Sosialistpartiet. Det var venstrefløyen i Sosialistpartiet som hadde tvunget fram bruddet med de republikanske partnerne i Dermed vant høyresiden valget det året. Den samme venstrefløyen kjempet i det lengste mot samarbeidet i Folkefronten. Etter at valget var vunnet ville den ikke holde seg til avtalen, men ønsket å gå direkte videre til den sosiale revolusjon. Sterke ledere i partiet fikk ikke inneha sentrale posisjoner for å opprettholde det truede demokratiet våren og forsommeren Da Manuel Azaña gikk fra statsministerstillingen til presidentvervet lot ikke Sosialistpartiet Indalecio Prieto få lov til å bli statsminister. I stedet fikk en tredjerangs politiker stillingen. Situasjonen kom ut av kontroll, og volden som fulgte utløste opprøret. Noter 1 Artiklen er bygget på min hovedoppgave i historie, Arbeiderbevegelsen i Valencia i en nasjonal utvikling, samarbeide og Folkefront, , Universitetet i Oslo, For en mer detaljert redegjørelse med noter henvises til hovedoppgaven. 2 I første halvdel av 1870-årene var Spania republikk en periode. Denne republikken kan igjen deles i to perioder, en sentralstyrt periode og en periode hvor Spania hadde et føderalt styresett med stor uavhengighet til provinsene. Slike spørsmål kom igjen voldsomt til overflaten i årene. 3 Dette til tross for at Spania ble forholdsvis lite rammet av verdenskrisen. Landet var

19 125 ganske enkelt for økonomisk tilbakeliggende og hadde for liten utenrikshandel til det. Det er en allmenn misforståelse å hevde at diktaturet falt fordi verdenskrisen traff Spania. Årsakene til de fleste problemene i Spania må imidlertid søkes i indre spanske forhold. 4 Partido Unificado Radical Autonomista PURA. En typisk kombinasjon av viktige betegnelser. Partiet var radikalt, det var et resultat av en sammenslutning av tidligere partier og det var uavhengig. Vekten ble oftest lagt på det siste. 5 Den spanske arveprinsen bærer som kjent tittelen Fyrste av Asturias den dag i dag. Det var stor forbauselse over hvor raskt fremmedlegionen kom fra Marokko til Asturias. Det ble sett som et av mange tegn på at undertrykkelsen av revolusjonen var planlagt i detalj på forhånd. 6 Sensureringen var antakelig svært lemfeldig. Begge avisene er gode kilder til ulike former for opposisjon og motstand mot regimet i månedene som fulgte. 7 Fra oktober 1934 til desember 1935 satt Largo Caballero fengslet. Sosialistpartiets eksekutivkomite holdt derfor sine møter i hans celle i Madrid fengsel. Fengslingen betydde naturlig nok også at Largo Caballero var henvist til annenhånds informasjon om stemningen utenfor murene. 8 AHN/SG-M Serie A Leg. 32A, N 1, Elecciones Saken illustrer debatten om hvor mange kommunister som egentlig ble valgt inn gjennom Folkefronten. Noen bruker 16, andre Partido Obrero de Unificación Marxista POUM, var dannet dels av utbrytere fra kommunistpartiet. Partiet var antistalinistisk og ble beskyldt for å være trotskistisk, hvilket det i det minste en periode var i og med sin tilknytning til den fjerde internasjonale. POUM var det store offeret under kommunistenes utrenskninger i 1937, bl.a. slik man finner det hos George Orwell og i filmen Land and Freedom. 10 Den norske arbeiderpartiregjeringen anerkjente Francos regime i Borgerkrigen sluttet ikke før 1. april Blant annet oppsøkte José María Gil Robles, CEDAs leder, general Franco valgnatten og ba ham gripe makten fordi Folkefronten kom til å vinne. Franco nektet å foreta seg noe, slik han skulle fortsette å nekte å delta i planleggingen av noe kupp helt frem til noen dager før opprøret kom sommeren 1936.