Norsk. Politi nr. 3 // sept. 2007

Transkript

1 Norsk Politi nr. 3 // sept når politiet selv blir etterforsket rasisme I POLITIET? portrettet: beate gangås barentsregionen

2 Norsk Politi Magasinet Norsk Politi Politidirektoratet Pb Dep., 0031 Oslo Intern e-post: Postmottak POD Ekstern e-post: Fagblad for politi- og lensmannsetaten. Magasinet kan også leses på Ansvarlig utgiver: Politidirektør Ingelin Killengreen Redaktør: Runar Kvernen Desk: Liv Merete Wiker Medarbeidere i denne utgave: Jan P. Solberg, frilansjournalist. Truls Brekke, Siv Ellen Omland, frilansjournalister/foto. Hans Fredrik Asbjørnsen, foto. Eli Rasmussen, Romerike politidistrikt. Runar Kvernen, Karoline Johnsrud, Politidirektoratet. Øvrige bidragsytere: John Olav Egeland, kommentator Dagbladet. Hallvard M. Skauge (tegner). Erik Dalen, direktør Synovate MMI. Torill Gulbrandsen, Politihøgskolen. Trond Egil Aavik, Oslo politidistrikt. Vidar Hovland, Kripos. Førstesidefoto: Hans Fredrik Asbjørnsen Design/produksjon/rådgivning: Teft Design as Trykk og distribusjon: Stens Trykkeri Opplag: Neste utgave: november 2007 All gjengivelse fra magasinet skal krediteres Magasinet Norsk Politi. ISSN Det tjener ikke arbeidet mot rasisme at beskyldninger fremsettes for lett. Hvor er rasismen? P olitiet har fått mange og harde beskyldninger om rasisme den siste tiden. Obiora-saken i Trondheim og saken i Sofienbergparken i Oslo har vært utgangspunktet. Men hvor er egentlig rasismen fra politiets side i disse to sakene? En mann døde som følge av en konfrontasjon med politiet. Dypt tragisk, for alle. Det er lett å forstå at dette skaper sterke følelser. Spesialenheten har gransket om politiet har gjort noe straffbart, og svarte nei. Riksadvokaten vil ha flere undersøkelser, og bestemmer videre håndtering. Politiet både i Trondheim og på nasjonalt plan ønsker uansett å lære mest mulig om saken. Politiet tar denne tragedien på største alvor, men den handler først og fremst om metoder, læring og best mulig innsats for å forebygge slike dødsfall. Men rasisme? Obiora var mørkhudet, men det er like tragisk om en med en annen hudfarge mister livet i sitt møte med politiet. Dessverre har også det skjedd i Norge. I Sofienbergparken forlot ambulansen stedet, og politiet i parken fikk en ekstra utfordring i fanget. Det rasistiske som politiet angivelig skal ha gjort der var å undersøke den skadede og mørkhudede Ali for legitimasjon, og at man ikke ville hjelpe ham. Det siste er grundig tilbakevist av Oslos politimester. Lydloggene, som også er publisert i Leder Runar kvernen Redaktør pressen, viser det. Å undersøke en person for ID er vanlig politiarbeid, om vedkommende er offer eller mistenkt. Antatt gjerningsmann er tatt. Så hvor er rasismen fra politiets side? Saken handler om noe helt annet: Håndteringen fra helsetjenesten. Om holdninger og rutiner var gode nok. Og det handler om fortvilte mennesker som roper ut sin vrede, og hvor politiet naturlig nok kan rammes av den umiddelbare fortvilelsen fordi politiet er myndighetspersoner. Når vi nå kanskje har noe større distanse, kan det være grunn til å spørre om beskyldningene mot politiet om rasisme i disse to sakene er så vel begrunnet. Det tjener ikke arbeidet mot rasisme at beskyldninger fremsettes for lett. Vi har ikke et rasistisk politi. Men mange mennesker opplever rasisme i Norge, og vil oppfatte behandlingen de får fra politiet som diskriminerende. Politiet må jobbe hardt og målbevisst for å unngå negative holdninger og rasisme i egne rekker. Slike holdninger finnes, dessverre. Vi må lære mer og være enda tydeligere. Det stilles ekstra strenge krav til en etat som skal håndheve lover mot vold, overgrep og rasisme. Som politidirektøren sier det i denne utgaven av Norsk Politi: Det er nulltoleranse for rasisme i politiet. Innhold Tema NÅR POLITIET SELV ETTERFORSKES Spesialenheten for politisaker skal etterforske politifolk som er anmeldt for straffbare forhold i tjenesten. Men kan vi stole på integriteten deres, når etterforskere selv er tidligere politifolk side staten vant kampen om nokas Etter å ha fulgt NOKAS-saken i tre rettsinstanser er jeg forundret over hvor lett forsvarsadvokatene slipper unna kritiske blikk. Ingen våger å evaluere deres innsats, strategivalg eller veie kvaliteten på arbeidet, skriver Dagladets John O. Egeland. POrtrettet: beate gangås Likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås mener at politiet skal være glad for at publikum klager på politiet. Hun er mer bekymret for at noen grupper ikke klager. Nulltoleranse for rasisme i politiet Det er lovforbud mot rasisme i Norge, og derfor må politiets menn og kvinner være like stødige i sine holdninger og i sin opptreden som de skal være overfor tyveri, vold og andre kriminalitetsområder, sier politidirektør Ingelin Killengreen. politiets nye oppgaver i nord Økt fokus på naturressurser i nordområdene, miljøkriminalitet, næringsvirksomhet, sikkerhetspolitiske forhold og internasjonalt samarbeid gjennom Schengen-arbeidet er noen av utfordringene som politimester Håkon Skulstad står overfor i nord. NORSK POLITI NORSK POLITI

3 Staten vant kampen om NOKAS sett utenfra John O. Egeland Kommentator i Dagbladet Elleve mann befinner seg i et skogholt i grålysningen. De er tungt bevæpnet, bærer hjelm og er kledd i kommandoutstyr. Det er bare et par tre timer til de skal sette politiet ut av spill og overta den fysiske kontrollen av sentrum i en stor norsk by. Teamets leder kommer med en siste peptalk. Ordene er av samme slag som når direktøren i en stor bedrift samler ledergruppa på krevende teambuilding i villmarka: «Nå går vi for gull!» Resultatet av NOKAS-ranet ble store mengder kontanter, men det krevde bly og blod. Utbyttet ble 58 mill. kroner. Det kunne virke som om banden hadde klart det umulige: Rane Norges Bank og komme unna med det. I kriminell kultur er det tett på Nobelprisen. Allikevel var pengenes pris forferdelig. Tilbake i en stille kommandobil satt politiførstebetjent Arne Sigve Klungland med et kulehull i hodet. Heldigvis er det mannens ansikt før skuddene falt, vi kjenner og husker. Det vi ser der, er et renskåret ansikt, nesten mildt i uttrykket og øynene, men også med sterke linjer som i en god lovparagraf. I sin tause stillferdighet avslører bildet at ranets sluttresultat var sammensmeltningen av grådighet og råskap. NOKAS-saken har minst tre hovedkomponenter: n Politisk var saken en kamp om statens autoritet og troverdighet. n Rettslig var den et oppgjør om hvorvidt handlingene på Domkirkeplassen var et kommandoraid grensende til terrorisme i metode eller om det hele egentlig var en avansert vinningsforbrytelse som utviklet seg i feil retning ved et uhell. n Kulturelt ble det skapt sterke fiendebilder gjennom medienes omtale og politiets sikkerhetslinje. De tiltalte utviklet i retten et eget selvbilde, en slags omvendt solidaritet med seg selv. Alt i NOKAS-saken har betydelige dimensjoner: ransutbyttets størrelse, forbryternes forsøk på organisasjon, etterforskningens omfang, antall bevis og vitner, sikkerhetstiltakene og de store beløpene som gikk med til domstolene og advokatene. Saken har også gitt oss ny forståelse og innsikt på noen viktige områder. F.eks. vet vi mer om etterforskningsmetodenes effektivitet. Det er satt klarere standard for DNA-bevisenes rekkevidde og relevans. Ikke minst har saken informert oss om den nye formelen som styrer de skyldiges rettsstrategi: Inderlig løgn i tingretten, som forvandles til følsom tilståelse i lagmannsretten når mangelen på sannhet ikke førte frem. Systemet legger opp til at skyldige kan buklande i sann virkelighet i annen instans og belønnes med barbert strafferabatt. Slik blir den siktede en dusørjeger med advokaten som rifle. Jeg skal forsøke å belyse påstandene og beskrivelsene ovenfor ved å rette pennen mot de tre formelle aktørene i NOKASsaken: De tiltalte (og dømte), politiet og juristene. Det kriminelle prosjekt I rettslig forstand var hoveddelen av NO- KAS-banden en organisert, kriminell gruppe. Men noen mafia med fast organisasjon, langsiktige planer og løpende drift var den aldri. I stedet er det mer relevant å beskrive NOKAS-kuppet som et prosjekt, altså en tidsbegrenset organisasjon dannet for en bestemt oppgave. Derfor ble også rekrutteringen nær det som kjennetegner prosjektorganisasjoner. På toppen en strategisk ledelse (David Toska), under ham ulike spesialister på transport og logistikk (biler, våpen og annet utstyr), dernest ransmedhjelperne (pengeplukkere og geværmenn) og Systemet legger opp til at skyldige kan buklande i sann virkelighet i annen instans og belønnes med barbert strafferabatt. Slik blir den siktede en dusørjeger med advokaten som rifle. nederst i kjeden folk som ga praktisk assistanse i planleggingsfasen. Dette er en naturlig organisasjonsform når det dreier seg om opplegg som først krever betydelig bruk av mannskap i aksjonsfasen. Fremfor alt er prosjektmodellen egnet til å begrense informasjonsspredning. Fotsoldatene blir først opplyst om ransmålet noen korte timer før anslaget. Modellen har likevel klare svakheter. Svært mye må organiseres i en hektisk sluttfase der den selvpålagte begrensningen i bruken av elektronisk kommunikasjon svekker effektivitet og kvalitetskontroll. Det var slike svakheter som i vesentlig grad bidro til bevisene som førte til oppdagelser, arrestasjoner og dommer i NOKASsaken. Helt fram til natten før ranet var det uklart hvem som skulle delta i aksjonen på Domkirkeplassen. En av ranerne var kreftsyk i siste fase og døde før han kunne bli pågrepet. Andre fikk nye roller i siste liten fordi noen trakk seg fra oppdrag. Flere etterlot seg en bred hale med spor som på ulik måte knyttet dem til ranet både i Stavanger og på veien dit. Generelt undervurderte gruppa omfanget av elektronisk overvåking på offentlige steder. Men det var mer. Lastebilen som skulle blokkere Stavanger politistasjon brant ikke opp og materiale med DNA-spor var intakt. Glasset i vinduet til NOKAS-kjelleren var ikke «sprø som kjeks», slik David Toska trodde. Vinduet måtte forseres ved hjelp av voldsom ildgivning, og glassfragmenter fulgte de stjålne sedlene. Det kom til gisseltaking og skyting på Domkirkeplassen. Flukten var panikkartet. Utstyret som ble brukt, ble ikke destruert, men overlatt til en spritskipper med begrenset kriminell kompetanse. Her kunne politiet bade i DNA-bevis. Og fremfor alt: Den såkalte mesterhjernen David Toska etterlot en ørepropp med sitt DNA midt i ranslokalet. I alt fant politiet bortimot hundre biologiske og kjemiske spor. Planen holdt ikke, organisasjonen var for dårlig, og deltakerne manglet sentral kunnskap. Ranets mest profesjonelle side var brutaliteten og viljen til å organisere det som et skremmende kommandoraid. Viljen til vold var også årsaken til at menneskeliv gikk tapt. Det er altså ikke grunnlag for å fremheve ranernes «faglige» dyktighet. De mislyktes med alt, unntatt på ett punkt: Ransutbyttet er ennå ikke funnet. Etter måneder i rettssalen sviktet også forsøkene på å fremstå som solidariske eventyrere. Den kriminelle kodeksen med sitt musketerimage ( en for alle, alle for en ) viste seg bare å være skalkeskjul for enkel egeninteresse. Det var viktigere å beskytte dem som var skyldige, enn å peke på personer som angivelig ikke deltok i ranet. Det kriminelle samhold er primært et økonomisk fellesskap uten langsiktig perspektiv. Mange velger å se på harde kriminelle som avvikere med voldspotensial. Det er mye riktig i det. Samtidig finner vi i slike miljøer også klassiske borgerlige idealer: økonomisk suksess, sosial status, anerkjennelse for faglig dyktighet. I dette mikses inn venstreorienterte verdier som samhold og retten til opprør. NOKAS-saken viser med all tydelighet at det handler om slike verdier, men på vrangen. Virkemidlene er hensynsløse og ulovlige. Ranerne ville bli rike ved å stjele, ikke gjennom arbeid og Tegning: Hallvard M. Skauge utdannelse. Sosial status og anerkjennelse knyttes til avvikets suksess. Nesten alt er midlertidig, lite er langsiktig. Selv vellykket kriminalitet er som regel taktikk, bare sjelden strategi. Politiets dilemma Politiets rolle i NOKAS-saken var tvetydig. Innsatsens bredde og ressursbruk var enorm, effektiviteten betydelig mindre. Det er ingen tvil om at den omfattende og nøyaktige etterforskningen var avgjørende for resultatet. Det var dette arbeidet som bar aktoratets strategi, ikke minst der rollefor- fortsetter neste side NORSK POLITI NORSK POLITI

4 fortsetter fra forrige side delingen blant de tiltalte var uklar. Samtidig fornemmer jeg en bismak når det gjelder enkelte metoder, risikoanalysen, presentasjonen og behandlingen av de tiltalte. Det er sjelden politifolk i Norge mister livet i tjenesten. Siden 1926 er det registrert elleve slike dødsfall, åtte av dem etter krigen. Når drap på en politimann med ukjent gjerningsmann etterforskes med stor innsats, skyldes det ikke at politifolk har større menneskeverd enn andre. Reaksjonen henger sammen med at politikorpset er statens sivile voldsapparat. Angrep på politiet er derfor angrep på samfunnets organisasjon, og reaksjonen blir heftig. Dette skaper problemer når det gjelder rettssikkerheten, som også er en statlig oppgave. Det juridiske prinsippet om våpenjevnbyrdighet mellom anklager og anklagede uthules fordi staten kontrollerer så mange tvangsmidler og metoder. I NOKAS-saken ga dette seg uttrykk på flere måter, bl.a. gjennom ekstreme fengselsog sikkerhetstiltak. De tungt bevæpnede og absurde sikkerhetstiltakene rundt rettssalen på Forus i Stavanger var et skrikende signal: Her er livsfarlige fanger, her hersker ingen tvil om skyldspørsmålet. Slik propaganda har en pris. Når tiltalte må forklare seg i fotlenker, fratas både mennesket og retten verdighet. Den omfattende bruken av kommunikasjonskontroll er en annen og tvilsom side av politiets metoder og statens villighet i NOKAS-saken. Avlyttingsmaterialet omfatter mer enn tusen timer og involverer 43 personer. Etter lovendring kan materiale fra kommunikasjonskontroll nå legges fram som bevis i retten. Her ble det gjort en stor og meningsløs innsats. Aktorene fant knapt Etter å ha fulgt NOKASsaken i tre rettsinstanser er jeg forundret over hvor lett forsvarsadvokatene slipper unna kritiske blikk. Ingen våger å evaluere deres innsats, strategivalg eller veie kvaliteten på arbeidet. Kanskje handler det om det viktige bytteforholdet mellom journalister og advokater noe i det hele tatt som var relevant for saken. Samtidig er det et faktum at hemmelige rettsmøter godtok kontroll av mer enn førti personer, selv om kravet er mistanke om forbrytelser med en strafferamme på minst ti år. Den høye terskelen er i virkeligheten merkelig lav og bidrar i seg selv til å undergrave rettssikkerheten. Forskeren Jens Petter Berg ved Institutt for rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo hevder at betroelsesreaksjoner man før trygt kunne regne som beskyttet av ulike diskresjonsregler, nå potensielt er en kommunikasjonssituasjon hvor politiets lange ører lytter med. Når borgerne ytrer seg per telefon, e-post eller ved SMS-meldinger, må de heretter forholde seg som om de satt i et politiavhør, dvs. ta høyde for at alt de sier, kan bli brukt mot dem som bevis i en straffesak. NOKAS-saken viser at retten er lydig og servil når statens interesser er den egentlige begrunnelsen for begjæring om kontroll av kommunikasjon. Den enorme politiinnsatsen i saken bærer i seg et paradoks: De viktigste bevisene kom som resultat av en ren tilfeldighet. Hadde ikke brannvesenet i Drammen hatt en dykkerøvelse nær spritskipperens båt, ville det totale bevismaterialet vært kraftig beskåret. Her ligger en viktig lærdom: Kjemi, biologi og læren om det digitale er sentrale hjelpemidler. Men de erstatter ikke det tidkrevende, taktiske politiarbeidet. Forbrytelser begås av mennesker, ikke sjelden av mennesker som forakter den slagne landevei. Da er det viktig å vite hvor man skal lete etter bevisene. I sum peker dette mot det som synes å være norsk politis hovedproblem: økende kompetanse i den spisse delen av arbeidet, svake resultater når det gjelder hverdagskriminalitet. Det er viktig å oppklare væpnede ran og sprenge kompliserte forbrytermiljøer. Ikke minst gir det status og god omtale. Men hva blir konsekvensen på lang sikt når innbrudd og tyveri overlates til forsikringsog vaktselskapene? Andre uavklarte spørsmål knytter seg til bemanningen i Stavanger ransdagen og politiets opptreden på Domkirkeplassen. Beredskapsnivået denne påskedagen var skremmende lavt. I selve ranssituasjonen fikk vi demonstrert ulike reaksjonsmønstre hos tjenestemennene. En politimann gikk direkte til våpenet og utvekslet skudd med ranerne. En annen prioriterte evakuering av sivile. I etterkant er det ikke mulig å vite hva politiet mener er korrekt reaksjonsform i slike situasjoner. Det skaper utrygghet. De svarte kappene En straffesak engasjerer minst fire typer jurister: politiadvokater, forsvarere, aktorer Når drap på en politimann med ukjent gjerningsmann etterforskes med stor innsats, skyldes det ikke at politifolk har større menneskeverd enn andre. Reaksjonen henger sammen med at politikorpset er statens sivile voldsapparat. og dommere. I NOKAS-saken fikk forsvarerne som vanlig mest oppmerksomhet i mediene. I etterkant vil jeg heller trekke fram de to aktorene, statsadvokatene Arild Dommersnes og Thor Christian Carlsen. Ingen kan hevde at de briljerte i retten, eller at var mestere i retorisk slagferdighet. Men de hadde en insisterende og repeterende saklighet som i lengden var livsfarlig for de tiltalte. De to forfalt aldri til grep vi ofte ser i rettssalen: ydmykelse og reduksjon av de tiltaltes menneskeverd. Statsadvokaten beholdt respekten for de tiltaltes rettigheter og egenverdi, og deres sak tjente kraftig på det. Etter å ha fulgt NOKAS-saken i tre rettsinstanser er jeg forundret over hvor lett forsvarsadvokatene slipper unna kritiske blikk. Ingen våger å evaluere deres innsats, strategivalg eller veie kvaliteten på arbeidet. Kanskje handler det om det viktige bytteforholdet mellom journalister og advokater som likner på de transaksjoner som foregår mellom mediene og politiet. I NOKASsaken var advokatinnsatsen sterkt varierende i kvalitet, skjønt alle fikk likt betalt. Det spente fra det markskrikerske som gir mest uttelling i mediene, til det stillferdige, seriøse og juridiske som veier tyngst i forhold til juryen og dommerne. Dommernes prosessledelse i denne saken var dramatisk forskjellig. Den svingte fra det meget aktive, prosederende og dirigerende i tingretten, til det mer nøkterne og tilbaketrukne i lagmannsretten. I høyesterett er det alltid en stemning hvor det høytidelige brytes mot virkeligheten og jussens knusktørre teori. Bare dommernes røde kraver synes å ha slektskap med ilden. Rikets øverste dommere kom da også til en salomonisk avgjørelse da det gjaldt straff: Tingrettens drakoniske nivå ble avvist, lagmannsrettens mildere grep opphevet. Begrunnelsen var forbrytelsens spesielle og alvorlige karakter. kommentar erik dalen Direktør, Synovate MMI 12. juli gikk NRK tungt ut med toppoppslag på nyhetssendingene om at tilliten til Politiet er kraftig svekket etter Fritz Moen-saken og dødsfallet til Eugene Obiora. Gravalvorlig ble påstanden kommentert av representanter for Politiet og kritiske forsvarsadvokater. NRK bygger sin påstand på en meningsmåling som er utført av Sentio. Dessverre gir denne meningsmålingen ikke på noen måte grunnlag for NRKs konklusjon fordi den rett og slett representerer et faglig lavmål. På oppdrag fra NRK Trøndelag har Sentio stilt følgende spørsmål i en meningsmåling: «Hvordan har Fritz Moen- og Eugene Obiora-sakene påvirket din tillit til Politiet: Er tilliten styrket, svekket eller den samme?» Denne målingen føyer seg inn i rekken av meningsmålinger som ofte kommer i kjølvannet av store, dramatiske og til dels negative begivenheter i samfunnet. Medier eller andre henvender seg til meningsmålingsinstituttene fordi de ønsker å måle nettopp det spørsmålsordlydene spør om: om saken eller behandlingen av den har påvirket folks generelle holdninger til saksområdet eller personer og institusjoner som er knyttet til sakene, og hvor stor effekten på holdningene er. Det som gjør denne måten å måle på så aldeles gal, er at den krever at folk vet presist hva deres holdning var en gang i fortiden, at de kan bestemme sin holdning nå like presist, og at de kan sammenligne disse holdningene og deretter avgjøre om det har funnet sted eventuelle endringer. Men slike generelle vurderinger er dessverre umulige å gjøre for vanlige mennesker. Derfor vil de naturlig nok vurdere karakteren av den aktuelle saken når de svarer, slik at meningsmålingen faktisk bare gir inntrykk av hva de mener om aktuelle saker eller begivenheter og ikke av endringer av holdninger til berørte institusjoner. Følgelig fremstår denne type målinger som en demonstrasjon av bruk av ledende spørsmål. Man kan nesten spørre seg om de som svarer noe annet på ovennevnte spørsmål Tilliten til politiet ikke nødvendigvis svekket 12. juli gikk NRK tungt ut på nyhetssendingene om at tilliten til Politiet er kraftig svekket etter Fritz Moen-saken og dødsfallet til Eugene Obiora. NRK bygger sin påstand på en meningsmåling som er utført av Sentio. Dessverre gir denne meningsmålingen ikke på noen måte grunnlag for NRKs konklusjon fordi den rett og slett representerer et faglig lavmål. enn at tilliten til Politiet er svekket, har forstått spørsmålet eller om de kjenner til Fritz Moen- og Eugene Obiora-sakene. Jeg finner det bemerkelsesverdig at ikke flere enn 26 prosent av befolkningen svarer at tilliten er svekket til tross for det uheldige lys Politiet er kommet i når det gjelder etterforskningen i Fritz Moen-saken og det tragiske utfallet av pågripelsen av Eugene Obiora. Den eneste forklaring jeg kan se,er at tilliten til Politiet fra før av er så høy i befolkningen at de fleste sannsynligvis klarer å skille mellom enkeltsakene og Politiet som institusjon. Tilliten til Politiet eller for den saks skyld andre samfunnsinstitusjoner måles jevnlig. Gjennom mer enn 25 år har Politiet ligget på topp i tillit i Synovate MMIs tiltrobarometer, foran institusjoner som NRK, Forbrukerombudet, Statistisk sentralbyrå, domstolene, osv. Her måles tiltro uten å legge inn ledende elementer av negativ eller positiv karakter. Tvert imot stilles et spørsmål om tiltro til institusjonene på nøytral og lik måte fra undersøkelse til undersøkelse over tid. Dette er den eneste forsvarlige måten å måle endring av tiltro på over tid. Tilliten til Politiet skapes gjennom alt Politiet gjør, og hvordan de fremstår i mediene eller i daglig kontakt med befolkningen. Noen enkeltsaker vil virke negativt på omdømmet, mens andre vil virke positivt. Det man kan omtale som omdømmet til Politiet, er summen av effekter av alle saker og eksponeringer. Svingninger i balansen mellom positive og negative saker vil påvirke utviklingen. Tenk om det var gjort en måling av hvorvidt oppklaringen av NO- KAS-saken hadde styrket eller svekket tilliten til Politiet? Kanskje et positivt utslag her har utlignet effekten av Moen/Obiorasakene? For over 20 år siden var det en het debatt i mediene om berettigelsen av at det ble bygget underjordiske garasjer for stortingsrepresentantene. Man mente at et slikt vedtak kun var egnet til å svekke politikertilliten. Også den gang kom det en måling som spurte om denne konkrete saken hadde påvirket tilliten til politikerne, og selvsagt var det mange som mente at den svekket tilliten. Men denne måten å måle på var ikke riktigere den gang enn nå. Heldigvis hadde MMI målt politikertillit på nøytral måte gjennom flere år forut for denne saken, og en gjentagelse av målingen viste at saken om stortingsgarasjene hadde ubetydelig innvirkning på politikertilliten. Riktignok har politikertilliten sunket senere, men denne saken alene hadde liten effekt, isolert sett. Meningsmålingen av hvordan Fritz Moen- og Eugene Obiora-sakene har påvirket tilliten til Politiet er et skoleeksempel på ledende spørsmål og hvordan meningsmålinger ikke skal utføres. NRKs bestilling og bruk av den fremstår dessuten som misbruk av meningsmålinger. Slikt sett kan målingen demonstrere hvilken makt mediene har over meningene og illustrere medienes muligheter til å forlede folk flest. Man kan lett tenke seg hvordan slike målinger kan brukes dersom man har en kritisk agenda overfor f.eks. Politiet eller andre institusjoner. Meningsmålingen av hvordan Fritz Moen- og Eugene Obiora-sakene har påvirket tilliten til Politiet er et skoleeksempel på ledende spørsmål og hvordan meningsmålinger ikke skal utføres. NORSK POLITI NORSK POLITI

5 ema spesialenheten T Kan vi stole på Spesialenheten? Spesialenheten for politisaker skal etterforske politifolk som er anmeldt for straffbare forhold i tjenesten. Men kan vi stole på integriteten deres, når etterforskere selv er tidligere politifolk? NORSK POLITI NORSK POLITI

6 spesialenheten // jan egil presthus Legger opp til mer åpenhet Tillit er ikke noe vi kan argumentrere oss til, sier Jan Egil Presthus, sjef for Spesialenheten for politisaker. Men for å øke folks tillit satser Spesialenheten nå på å legge ut avsluttede saker på nettet, slik at omverdenen kan lese begrunnelsene. hamar: Spesialenheten for politisaker har hovedsete i Hamar sentrum, Grønnegata 82. Utenfra likner bygningen en kasse fra Sovjettiden, men innenfor er lokalene lyse, og stolsetene har friske, oransje trekk. Ut fra all oppmerksomheten i mediene den siste tiden hadde vi ventet oss hektiske stemmer og raske skritt gjennom gangene, men stemningen er forunderlig rolig. Å jobbe her er som et maratonløp, sier sjefen selv, Jan Egil Presthus. Det handler om å rasjonere kreftene for å stå løpet ut. Presthus loser oss inn på kontoret sitt. Utenfor vinduet blinker Mjøsa i det fjerne. Jeg tar sikte på en stol, men Presthus kommer meg i forkjøpet og sier «vent!». Han fjerner tre permer fra setet, to røde og en sort, og opplyser at jeg holdt på å sette meg på Obiora-saken, altså kopiene. Originalpapirene er hos etterforskningsavdelingen i Trondheim. Obiora-saken har satt Spesialenheten i fokus et helt år nå. Kort fortalt er saken slik: 7. september i fjor kom det til basketak mellom fire polititjenestemenn og en norsk-nigeriansk mann på et servicekontor i Trondheim. 48-årige Eugene Obiora fikk skader han døde av. Ifølge medisinske fagfolk var årsaken surstoffmangel. Riksadvokaten står over Spesialenheten har i oppgave å etterforske og påtale mulige straffbare forhold som ansatte i politi og påtalemyndighet skal ha gjort i tjenesten. Over seg har Spesialenheten Riksadvokaten. Anmeldere som er misfornøyd med Spesialenhetens konklusjon, kan påklage avgjørelser til Riksadvokaten. Spesialenheten for politisaker Fakta Historikk: Spesialenheten erstattet SEFO, de 12 særskilte etterforskningsorganene. Mandat: Skal etterforske saker hvor tjenestemenn i politi og påtalemyndighet er anmeldt for straffbare forhold i tjenesten. Kan både drive etterforskning og påtale. Organisering: Inndelt i fem regioner øst, vest, sør, midt og nord. Hovedadministrasjon på Hamar, hvor også region Øst-Norge holder til. Leder: Jan Egil Presthus. Stab: 45 stykker, hvorav 21 fast ansatte og 24 på verv. Vervene er hovedsakelig besatt av advokater med egen praksis. Samtlige etterforskningsledere er advokater. Alle etterforskerne er per i dag tidligere polititjenestemenn. Justisministeren bevilget nylig mer penger til å utvide staben. Klager: Spesialenhetens avgjørelser kan påklages til Riksadvokaten. Da Spesialenheten i sommer besluttet å henlegge Obiora-saken, påklaget Obioras familie avgjørelsen, og Riksadvokaten ba Spesialenheten om å etterforske ytterligere. Kritikerne så det som et nederlag for Spesialenheten, men det gjør ikke Jan Egil Presthus. Nei, det betyr bare at systemet virker, sier han. Obiora-saken er en alvorlig sak, og da bør så mange steiner som mulig løftes på. Det handler blant annet om å ivareta Obiora og hans etterlattes rettssikkerhet. Riksadvokaten ga samtidig klart uttrykk for at det ikke er grunn til å kritisere Spesialenhetens etterforskning, men det er ikke kommet særlig frem i mediene. Jan Egil Presthus er en sindig trønder med kone, barn og småbruk. Han velger sine ord med omhu, men det skinner igjennom at han til tider er oppgitt over journalistene. Journalistene blir fort spissformulerte og kunne etter min vurdering vært flinkere til å forklare hvorfor andelen henleggelser er høy, og hvorfor avgjørelsene ofte blir som de blir. Siden opprettelsen av Spesialenheten 1. januar 2005 har organet etterforsket og avgjort ti politisaker hvor liv er gått tapt. Alle ti sakene er blitt henlagt, skrev Dagsavisen i august, og andre medier hengte seg på. Journalister som har ønsket det, har fått tilgang til våre begrunnelser, men i artiklene har de ikke gått inn på de underliggende forhold. Vinklingen virker noen ganger forutbestemt. Ønsket om å presentere noe sensasjonelt gjør at nyansene blir borte. Jeg mener Spesialenheten ikke kunne ha konkludert annerledes i noen av de ti sakene. Føler du deg utsatt for heksejakt? Nei, det er både viktig og riktig at mediene har søkelys på oss. Jeg skulle bare ønske journalistene gikk dypere i materialet. Hvordan tror du at Spesialenheten blir oppfattet av folk flest? Jeg tror vi blir vurdert ut fra det ståstedet som hver enkelt har. Og slik vil det alltid være. Jeg tror ikke dette med tillit er noe vi kan argumentere oss til. Det nytter ikke å si: Stol på oss! Nei, vi må vise at vi gjør jobben. Det handler om faglig kvalitet. Vi må være tålmodige og jobbe jevnt og godt. Hva slags tilbakemeldinger har dere fått fra politiet? 10 NORSK POLITI NORSK POLITI

7 spesialenheten // jan egil presthus «Vi har forstått at det er begrenset kunnskap om oss, og det ønsker vi å gjøre noe med. Men vi kommer fortsatt til å ligge lavt i samfunnsdebatten.» jan egil presthus Stort sett gode. Vi har fått høre at vi holder et godt faglig nivå, og at vi er mye lettere å få tak i enn det SEFO var. Vi begrunner alle våre avgjørelser, og de tilbakemeldingene tror jeg er nyttige, både for publikum og politiet. Politiinspektør Runa Bunæs ved Strategisk stab i Oslo-politiet bekrefter at Spesialenheten er mye mer tilgjengelig. SEFO (De særskilte etterforskningsorganene) hadde verken nettside eller telefonnummer i telefonkatalogen. Spesialenheten derimot, kan kontaktes døgnet rundt. Å begrunne alle avgjørelsene er også en stor forskjell fra SEFOs praksis. Presthus innrømmer at det er mye arbeid, ofte er det snakk om 5-6 sider med tekst. Men det er en viktig oppgave, særlig for å øke publikums tillit. Men informasjonsjobben er ikke enkel. Spesialenheten kan ikke gå ut med alle detaljer i en sak som er under etterforskning. Det kan derfor være vanskelig å rette opp misforståelser. Men Presthus sier at Spesialenheten nå skal satse på å legge ut avsluttede saker på nettet, slik at omverdenen kan lese begrunnelsene. Vi har forstått at det er begrenset kunnskap om oss, og det ønsker vi å gjøre noe med. Men vi kommer fortsatt til å ligge lavt i samfunnsdebatten. Debatt får andre ta seg av. Men selvsagt registrerer vi de strømningene som er rundt oss. Hvordan få tillit Vi blir med Presthus til lunsjrommet og møter de andre medarbeiderne. De er fire som jobber i Spesialenhetens administrasjon, de andre som sitter rundt lunsjbordet, er tilknyttet region Øst-Norge. På bordet ligger dagens aviser. Dagbladet har slått opp Alisaken på førstesiden. På bildet ligger han blodig og forslått i Sofienbergparken. Også Alisaken blir etterforsket av Spesialenheten. Et par ansatte innrømmer at det noen ganger kan være slitsomt å fortelle i sosiale lag at de jobber for Spesialenheten. Det hender at vilt fremmede kommer bort og skal diskutere saker. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg er blitt konfrontert med Obiora-saken, forteller etterforskningsleder Knut Wold. Da ber jeg folk gå inn på våre nettsider og lese bakgrunnen for vår første avgjørelse. Mens de ansatte spiser, legger jeg merke til at nesten alle har matpakker. Jeg undres om Spesialenhetens avgjørelser ville vært annerledes om lunsjrommet hadde luktet karri. Større mangfold er i tråd med vår personalpolitikk, det er verdifull kompetanse med en flerkulturell stab, sier Presthus. Men samtidig er det viktig å understreke at det juridiske handlingsrommet er det samme uansett. Jeg tror ikke avgjørelsene ville vært annerledes. Presthus er utdannet jurist, og var rådmann i Tynset kommune før han ble sjef for Spesialenheten for politisaker. Før det igjen jobbet han ni år i Asker og Bærum politidistrikt, blant annet som kriminalsjef. Hva skal til for å vinne publikums tillit? «Problemet» vårt er den høye henleggelsesprosenten, sier Presthus. I 2006 førte 12 prosent av anmeldelsene til positiv påtaleavgjørelse. Men min vurdering er at det ikke er mulig å vurdere ordningen med bakgrunn i andelen positive påtaleavgjørelser. Det var nok heller ikke politikernes hensikt da de vedtok å opprette ordningen. Nåværende justisminister Knut Storberget var i 2003 saksordfører under behandlingen av lovproposisjonen før opprettelsen av Spesialenheten, og han var tydelig på at en omlegging av ordningen ikke kunne forventes å medføre noen endring i andelen saker som henlegges. Andelen henleggelser må sees i sammenheng med at lovgivning og rettspraksis har fastsatt at det skal mye til før en tjenes- «Større mangfold er i tråd med vår personalpolitikk, det er verdifull kompetanse med en flerkulturell stab.» jan egil presthus Sjefen for Spesialenheten for politisaker, Jan Egil Presthus (t.v.) og assisterende sjef Johan Martin Welhaven leder en stab på 45 personer, hvorav 21 er fast ansatte og 24 er på verv. Vervene er hovedsakelig besatt av advokater med egen praksis. tehandling kan medføre straffansvar. Politiet har plikt til å handle i vanskelige situasjoner, og det må utvises romslighet før man konkluderer med straffansvar. Spesialenheten mottok i fjor 904 anmeldelser. Det er mange, men Presthus mener det ikke gir noe bilde av politiets arbeid og yrkesmoral. Dessuten blir det sagt at mange anmeldelser er motivert av hevn, og er grunnløse, uten at Presthus ønsker å gå inn på dette. Professor Tor-Geir Myhrer ved Politihøgskolen skriver i en Dagblad-kronikk at «mange anmeldelser er utslag av manglende innsikt i hva politiet har adgang til å gjøre, eller Liv Marit Sylliåsen (t.v.), Guro Glærum Kleppe og resten av Spesialenheten for politisaker har hatt en travel sommer og høst, noe det store medietrykket også reflekterer. 12 NORSK POLITI NORSK POLITI

8 spesialenheten // jan egiil presthus hva som skal til før en handling er straffbar». Han skriver videre at «et ganske stort antall anmeldelser er motivert av hevn, ønske om å påvirke utfallet av egen straffesak, inhabilisere eller passivisere tjenestemenn i fremtidlige tjenesteoppdrag.» Saksgang Når Spesialenheten mottar en anmeldelse, er først trinn å vurdere om saken skal etterforskes eller ikke. Fakta som legges til grunn for avgjørelsen, er oftest politiets dokumentasjon i saken. Etterforskningslederne, som er advokater med bred erfaring i strafferett, kommer med en innstilling. Det er viktig for vår troverdighet og tillit at etterforskningene ledes av uavhengige advokater som jobber på verv, sier Presthus. Vi ønsker ikke å bli oppfattet som politiog påtalemyndighetens forlengede arm. Til syvende og sist er det Presthus som tar avgjørelsen om saken skal etterforskes og eventuelt påtales. Omkring 90 prosent av sakene blir henlagt. Det kan være at saker ikke berører straffbare forhold, men at Spesialenheten likevel ser på dem som kritikkverdige. Da blir sakspapirene sendt til politimesteren i det berørte politidistriktet. Presthus & co påpeker forhold som politidistriktet kan lære noe av, og kan for eksempel foreslå endring av rutiner. I fjor sendte Spesialenheten 21 saker til politimesterne, med anmodning om «administrativ vurdering». Vi føler absolutt at det som vi påpeker, blir tatt til følge, sier Presthus. Ifølge assisterende sjef for Spesialenheten, Johan Martin Welhaven, har flere av de kritikkverdige forholdene resultert i rundskriv. For eksempel kom det nylig rundskriv om bruk av halsgrep og mageleie. Eneste i Europa Inntil 1. januar 2005 var det SEFO som hadde ansvaret for å etterforske politisaker her til lands. SEFO møtte mye kritikk og mistillit, blant annet fordi det var politifolk i ordinær tjeneste som var etterforskere. Det ble lagt vekt på at det nye organet, Spesialenheten for politisaker, skulle være helt uavhengig av politi og påtalemyndighet. Ifølge Johan Martin Welhaven er Norge det eneste landet i Europa som har et etterforskningsorgan for politisaker som også har myndighet til å føre påtale. I mange land er etterforskningsorganet en del av politiet, for eksempel i Sverige. Men saken er at ordningen fremdeles har Norge er det eneste landet i Europa som har et etterforskningsorgan for politisaker som også har myndighet til å føre påtale, sier Johan Martin Welhaven. mange ansatte med tung politibakgrunn, noe kritikerne påpeker. Presthus derimot mener at ansatte med politibakgrunn er viktig for ordningen. Jeg tror ikke kameraderiet i politiet er så sterkt som enkelte gir uttrykk for. Man føler nok sterk lojalitet i forhold til kolleger som man jobber nært med. Det er også viktig for oppgaveløsningen i politiet at man har tillit til hverandre. Men at politibakgrunnen gjør at ansatte i Spesialenheten ikke klarer å forholde seg kritisk nok til polititjenestemenn som anklages for å ha begått lovbrudd og handlet i strid med viktige yrkesetiske prinsipper, mener jeg er feil. For oss ville det neppe være mulig å gjøre jobben uten bruk av folk med politibakgrunn. Presthus er også i tvil om Spesialenheten ville hatt samme tillit fra politiet om han hadde hyret etterforskere med annen bakgrunn. Og uten politiets tillit ville det blitt vanskelig å løse oppgavene. At polititjenestemenn føler seg trygge og føler at de blir møtt på en profesjonell måte, er avgjørende. Uansett hvilken ordning man velger for å etterforske politisaker, må folk med politibakgrunn være med. Storberget ønsker seg mer åpenhet rundt Spesialenheten. Hva mener du? Åpenhet er bra og viktig for tilliten til Spesialenheten. Vi kan imidlertid ikke helt se bort fra personvernhensyn. En anmeldelse til Spesialenheten bør ikke medføre at en polititjenestemann opplever unødig eksponering, med den belastningen som følger med for ham selv og familien. Tilnærmet full åpenhet kan man bare ha i saker hvor vår etterforskning leder til tiltale. Storberget ønsker evaluering av Spesialenheten i høst. Hva tenker du om det? Jeg tror det er gunstig for oss å bli evaluert, og ser frem til det. Sett i lys av kritikken mot oss i det siste, er det viktig at det blir stilt spørsmål rundt ordningen. Jeg tror Spesialenheten vil overleve, men ser ikke bort fra at det kan bli noen endringer. Tekst: Jan P. Solberg Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen «Jeg tror det er gunstig for oss å bli evaluert, og ser frem til det. Sett i lys av kritikken mot oss i det siste, er det viktig at det blir stilt spørsmål rundt ordningen.» jan egil presthus Politidirektoratet skal ikke kun sette fokus på saker hvor Spesialenheten mener at det er begått straffbare handlinger, men også saker som er beskrevet som ikke straffbare forhold, men likevel kritikkverdige. Det er mye lærdom å hente også i de sistnevnte sakene, sier Vidar Refvik. Politiet skal trekke lærdom Siden årsskiftet har Politidirektoratet (POD) satt en politimester til å følge med på Spesialenhetens avgjørelser. Formålet er å trekke lærdom av prinsippsaker. Oslo: Ordningen ble startet i inneværende år, og assisterende politidirektør Vidar Refvik sier man allerede har gode erfaringer. Politimesteren som har i oppgave å følge med på Spesialenhetens avgjørelser, trekker ut saker av prinsipiell og allmenngyldig karakter. Ved å fokusere på disse sakene får etaten presisert hvor grensene skal trekkes, og man kan forebygge at feil gjentas. Noen av sakene som POD setter fokus på, er saker hvor Spesialenheten mener det er begått straffbare handlinger. Saken kan være avgjort med et forelegg eller behandling ved domstolene. Andre saker har Spesialenheten beskrevet som ikke straffbare forhold, men likevel kritikkverdige. Refvik sier det også er mye lærdom å hente i de sistnevnte sakene. Lærdommen som POD trekker av Spesialenhetens avgjørelser, skal formidles videre innad i etaten, blant annet til Politihøgskolen. På de jevnlige politimestermøtene er det også fokusert på saker som Spesialenheten har avgjort. En gang i året er dessuten Spesialenheten fysisk representert på politimesternes møter for å redegjøre for Spesialenhetens arbeid, og viktige avgjørelser blir da omtalt. Hver enkelt politimester har i oppgave å videreformidle lærdommen til sitt distrikt. Noen avgjørelser fra Spesialenheten vil danne grunnlag for opplæringen ved Politihøgskolen. POD lager også rundskriv som spres til etaten. Det siste året har polititjenestemenn landet rundt fått rundskriv om bruk av mageleie og halsgrep, blant annet. Effekten av den nye ordningen er det for tidlig å si noe om, sier Refvik. Vi har ingen statistikk eller rapporter. Men allerede nå kan vi si at ordningen er viktig og nyttig for å trekke opp grenser i saker som kan være svært vanskelige, for eksempel brudd på taushetsplikten, politiets maktanvendelse og forfølgelse av kjøretøyer. Under hvilke omstendigheter kan politiet forfølge et kjøretøy? Når er det greit at politiet tyr til bruk av makt? Spesialenhetens avgjørelser er viktig læring for å presisere hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt for politifolk i tjenesten. Også i SEFO-tiden fulgte POD med på avgjørelsene som kom fra kontrollorganet. Forskjellen er at dagens ordning er mer systematisert, med en fristilt politimester som har til oppgave å overvåke prinsippavgjørelsene fra Spesialenheten for politisaker. Tekst: Jan P. Solberg Foto: Truls Brekke 14 NORSK POLITI NORSK POLITI

9 spesialenheten // klager og anmeldelser Politiet tar klagene på alvor Fire tjenestemenn fikk 63 anmeldelser Noen saker faller utenfor Spesialenhetens jurisdiksjon. Men det finnes andre måter å forfølge straffbare eller kritikkverdige handlinger på som polititjenestemenn står bak. Oslo: Alle anmeldelser som politiet mottar om mulig straffbare forhold som politifolk skal ha gjort i tjenesten, oversendes Spesialenheten. Uansett hvor dumme anmeldelsene kan virke. Politiet har ikke lov til å sile anmeldelsene, forklarer politiinspektør Runa Bunæs ved Strategisk stab i Oslo-politiet. Om noen har anmeldt en politimann for dårlig ånde, kan ikke politiet i Oslo avgjøre at det er en tullesak, men er forpliktet å sende saken til Spesialenheten. Det er Spesialenheten som avgjør om saken skal etterforskes, og eventuelt straffeforfølges. Om det anmeldte forholdet er av privat karakter, en politimann som for eksempel skal ha banket kona, defineres forholdet som utenfor tjeneste. Da er det ikke Spesialenheten, men et annet politidistrikt som skal etterforske saken. Av og til kan det være et skjønnsspørsmål hva som er fritid og jobb, om saken kommer inn under Spesialenhetens jurisdiksjon eller ikke. Om vi er i tvil, kontakter vi Riksadvokaten og ber om en uttalelse, sier Jan Egil Presthus, sjef for Spesialenheten for politisaker. Om en politimann er anmeldt for narkotikabruk, kan saken likevel havne hos oss, selv om forholdet skjedde i fritiden. Narkotikabruk er ikke forenelig med yrket hans. Politidirektoratet la nylig frem en landsomfattende rapport om klageordningen som tilbys publikum. Ifølge rapporten mottok politiet totalt 701 klager i fjor. De fleste klagene dreide seg om atferd og dårlig saksbehandling. Settepolitimester Når en ansatt i politiet blir anmeldt for et forhold som ikke har sammenheng med tjenesten, må saken etterforskes av en «settepolitimester». Regelen er at politiet ikke skal etterforske sine egne kolleger, og saken flyttes for å unngå habilitetskonflikter. Anmeldelsen blir da oversendt til statsadvokaten, som oppnevner settepolitidistrikt, forklarer politiinspektør Bunæs ved Strategisk stab i Oslo-politiet. Det er gjerne et nabodistrikt som får oppgaven å etterforske saken. For Oslos vedkommende kan det bety Follo, Romerike eller Asker og Bærum. Ordningen brukes svært sjelden, sier Bunæs. Jeg vil anta at tilfellene i Oslo politidistrikt i løpet av et år kan telles på en hånd eller to. I et politidistrikt med 2500 ansatte er ikke det mye. Harald Strand, førstestatsadvokat ved Riksadvokatembetet, kan bekrefte at «settepolitimester» svært sjelden brukes, uten at han kan vise til statistikk. Disse sakene går nemlig inn i den ordinære statistikken over straffesaker. Men politifolk er stort sett lovlydige, sier Strand. Forbedringspotensial Om et forhold ikke er alvorlig nok til å anmeldes, kan publikum forfølge saken ved å skrive en klage til politimesteren i distriktet. Politidirektoratet (POD) la for ikke lenge siden frem en landsomfattende rapport om klageordningen, den første i sitt slag. Ifølge rapporten mottok politiet i fjor 701 klager totalt. De fleste klagene dreier seg om atferd (298) og dårlig saksbehandling (253). Det er politimesterne i hvert distrikt som behandler klagene. Avgjørelsen kan påklages til POD for ny vurdering. I fjor ble ni saker sendt videre til POD. Statistikken vier at det er gode muligheter for å nå frem med en klage. I fire av ti saker har politimestrene gitt klagerne medhold i at politiet har forbedringspotensial, ifølge assisterende politidirektør Vidar Refvik. Også sjefen for Spesialenheten er glad for den statistikken. Jeg ble positivt overrasket da jeg så at politiet definerte såpass mange forhold som kritikkverdige, sier Jan Egil Presthus. Det tyder på at systemet fungerer. Tekst: Jan P. Solberg Foto: Aleksander Nordahl Spesialenheten for politisaker mottok i fjor 904 anmeldelser, og 101 endte med positiv påtaleavgjørelse. Av de 101 sakene er det fire politimenn som registrert med 63 anmeldelser. hamar: 101 positive påtaleavgjørelser kan tyde på at det er mange råtne epler i etaten. Men assisterende sjef ved Spesialenheten, Johan Martin Welhaven, sier det er viktig å merke seg at fire tjenestemenn er registrert med 63 av anmeldelsene. Med andre ord er det noen få tjenestemenn som drar opp statistikken. En og samme mann står bak de fleste seksuelle handlingene, og en annen står bak de fleste underslagene, ifølge Welhaven. Av de 101 anmeldelsene som førte til positiv påtaleavgjørelse, endte 26 anmeldelser med forelegg, 8 med siktelse, 64 med tiltalebeslutning (og tre saker fikk påtaleunnlatelse). Ifølge Welhaven legger Spesialenheten mye arbeid i å lage statistikk. Dette for å skape tillit og åpenhet, men også fordi statistikk kan gi mye lærdom. I de 651 sakene som ble påtaleavgjort i fjor, satte Spesialenheten i gang etterforskning i 385 saker. I disse sakene ble det til sammen foretatt 1147 avhør, det vil si i gjennomsnitt 2,98 avhør per sak. I syv saker mottok Spesialenheten bistand fra Kripos, i fire saker ble det foretatt obduksjon, i tre saker ble det foretatt varetektsfengsling. 80 prosent av anmeldelsene gjaldt tjenestemenn og kvinner i politiet, 19 prosent gjaldt ansatte i påtalemyndigheten, og 1 prosent gjaldt sivilt ansatte i politiet. I 2006 mottok Riksadvokaten 104 klager på Spesialenhetens avgjørelser, og Riksadvokaten behandlet 102 av klagene i løpet av fjoråret. I kun én sak gikk Riksadvokaten imot Spesialenhetens henleggelse og besluttet straff. Tekst: Jan P. Solberg Spesialenheten legger mye arbeid i å lage statistikk. Dette gjør de for å skape tillit og åpenhet, men også fordi statistikk kan gi mye lærdom. Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen 904 anmeldelser i 2006 etter forholdets art Forholdets art: % 1) Trafikk diverse 4 2) Bilforfølgelser 2 3) Ulovlig maktbruk 19 4) Bruk av våpen 1 5) Vinning 6 6) Dokumentfalsk/falske anmeldelser 6 7) Brudd på taushetsplikt 6 8) Seksuelle overgrep 1 9) Ulovlig beslag, pågripelser, ransaking 8 10) Grov uforstand i tjenesten 13 11) Annet 34 12) Dødsfall i arrest 0 Sum 100 Positivt avgjorte anmeldelser, etter straffebestemmelser: Forseelser - overtredelse av: Antall Vegtr. 31,1.ledd, jf 3 - uaktsom kjøring 12 Vegtr. 31,1.ledd, jf 21- uskikket fører 3 Vegtr. 31,1.ledd, jf 22 - påvirket/ beruset 1 Str Tjenesteunnlatelse 1 Str Grov uforstand i tjenesten 25 Str Forulempning av off.tj.mann 1 43 Forbrytelser - overtredelse av: Antall Str Uriktig rapport 2 Str Brudd på taushetsplikt 6 Str Misbruk av stilling 9 Str Dokumentfalsk 1 Str Forberedelse til dokumentfalsk 1 Str Seksuell handling 9 Str Uaktsom frihetsberøvelse 1 Str Legemsfornærmelse 5 Str Legemsbeskadigelse 1 Str Underslag 3 Str Grovt underslag 12 Str Tyveri 2 Str Skadeverk 4 Utl Medv. til menneskesmugling 1 Legem jf 24 1.ledd NORSK POLITI NORSK POLITI

10 spesialenheten // kritikere Selve strukturen i Spesialenheten gir mistillit. Det er et stort problem at svært mange har politibakgrunn, spesielt etterforskerne. Det kan lett gi inntrykk av at det er politiet som etterforsker politiet, sier Akhenaton de Leon, leder for Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering. Kritiserer tette bånd til politiet Kritikerne mener båndene mellom Spesialenheten og politiet er for nære, og at det svekker publikums tillit både til Spesialenheten og politiet. Nødt til å ta noen grep for å heve tilliten Akhenaton de Leon leder for Organisa sjonen Mot Offentlig Diskriminering (OMOD): Første gang jeg hadde kontakt med SEFO, var i «Hvorfor kommer du for å lage bråk for politiet,» sa politimannen som tok imot meg. Jeg reiste meg og gikk. Siden det øyeblikket har jeg tenkt: Hvordan kan han ha den oppfatningen og samtidig skrive en nøytral vitneforklaring? Spesialenheten har enn annen struktur Foto: Wasim K. Riaz / Scanpix enn SEFO, men sliter like fullt for å vinne publikums tillit, og med god grunn vil jeg si. Jeg hørte nylig om en manns møte med Spesialenheten. Etter at han hadde avgitt vitneforklaring, skrudde etterforskeren av båndopptakeren og sa: «Du vet, jeg har jobbet i politiet i år, og det du beskriver nå, er vanlig prosedyre i politiet.» Jeg synes dette er en svært uheldig opptreden. Etterforskeren burde ha tatt imot vitneforklaringen og ellers holdt seg nøytral. Hvordan skal Spesialenheten ellers få publikums tillit? Når Spesialenheten så er ferdig med å ta vitneforklaringer, vurderes disse opp mot loven. Om anmelder ikke får inntrykk av at tjenestemennene er til for å hjelpe, er det lett å tenke på Spesialenheten som et beskyttelsesorgan for politiet. Selve strukturen i Spesialenheten gir mistillit. Det er et stort problem at svært mange har politibakgrunn, spesielt etterforskerne. Det kan lett gi inntrykk av at det er politiet som etterforsker politiet. Selvfølgelig kan det være at de gjør en fantastisk jobb. Men det er ikke det denne diskusjonen handler om. Nei, det handler om tillit. Fordi Spesialenheten har et svært høyt antall henleggelser, er det alfa og omega at organet fremstår som uavhengig. Dessverre er ikke det tilfellet. Obiora-saken i Trondheim er et eksempel på at Spesialenheten ikke fremstår som uavhengig. Etterforskeren som Spesialenheten satte på saken, var selv ansatt i Sør- Trøndelag politidistrikt inntil han begynte i Spesialenheten. Spesialenheten har argumentert med at mannen ikke har hatt ansvar for etterforskningen, men han har tross alt stått for 9 av 39 vitneforklaringer. Ikke nok med det: Etterforskningsleder i Obiora-saken har også jobbet i Sør-Trøndelag politidistrikt. Jeg forstår at politifolk har en vanskelig jobb, deres liv kan stå på spill. Men politiet må også vite at etaten er til for å tjene befolkningen. Vi ønsker Spesialenheten lykke til, men de er nødt til å ta noen grep for å heve tilliten. Det vi ønsker oss, er et nøytralt og brukervennlig organ. Spesialenheten har et forklaringsproblem Harald Stabell advokat: Min hovedinnvending mot Spesialenheten er at etterforskerne er politifolk som har gått rett fra politijobb til å være etterforskere i Spesialenheten. Hvis man i tillegg ser på antall henleggelser, er det virkelig grunn til å sette spørsmålstegn ved tilliten. I dødssaker er antall henleggelser 100 prosent, ifølge Dagsavisen, og da mener jeg Spesialenheten har et forklaringsproblem. Jeg sier ikke at henleggelsesprosenten ville ha vært annerledes om etterforskerne hadde hatt en annen bakgrunn. Det jeg sier, er at jeg og andre ville hatt større tillit til Spesialenhetens avgjørelser om folk som jobbet der, ikke hadde hatt så nære bånd til politiet. Jeg forstår jo at etterforskerne bør ha relevant kompetanse. Men jeg synes ikke at de skal gå direkte fra jobb i politiet og rett til Spesialenheten. Det bør være et avbrekk imellom. Problem at politifolk etterforsker politiet Abid Q. Raja advokat: Jeg opplevde for et år siden at vesentlig bevismateriale forsvant fra Spesialenhetens kontor mens en sak var under etterforskning. Saken gjaldt en ung mann av utenlandsk opprinnelse som ble stoppet av polititjenestemenn i Bærum. Under pågripelsen fikk mannen skulderen ut av ledd. Etterpå ble han kledd naken på politistasjonen. Dommeren i saken kritiserte politimennenes opptreden, og jeg ønsket å finne ut hva som var skjedd med min klient. Spesialenheten satt på et videobånd som ble tatt opp fra området der pågripelsen skjedde, og som muligens kunne belyse forholdet. Jeg ba om få se båndet, men fikk til svar at det var ingenting av verdi på båndet. Jeg insisterte på å få se båndet likevel, og fikk da høre at båndet var blitt borte. Slike hendelser innbyr ikke til tillit. Fordi Spesialenheten består av svært mange med politibakgrunn, er det lett å få stygge mistanker når slikt skjer. Jeg er svært kritisk til de tette båndene mellom Spesialenheten og politiet. Det er et problem at det er politifolk som etterforsker politifolk. De tette båndene gir seg flere utslag, for eksempel i avhør. Når vanlige folk avhøres i straffesaker, er avhørsformen strategisk og kan være ganske tøff. Jeg tviler på at tonen er den samme når politifolk avhører politifolk. Politiet har viktige samfunnsoppgaver og har fått ekstra myndighet til å løse dem. Men ett sted går grensen, og når den grensen passeres, er det misbruk av makt. Klart politiet skal ha rom for å pågripe. Men det må også stilles krav om at politifolk skal forstå ulike situasjoner. Politifolk må ha dømmekraft, de er tross alt profesjonelle. Jeg synes Obiora-saken vitner om stor mangel på dømmekraft. La oss si at Obiora hadde oppholdt seg på et kjøpesenter, og det var Securitas-vakter som la ham i bakken og tok halsgrep. Da ville det ha vært en helt annen sak. Man ville da ha lagt vanlige bevisprinsipper til grunn. I sum er det store forskjeller mellom måten politifolk etterforskes på, og vanlige folk. Og denne forskjellsbehandlingen bidrar til mistillit. Bør bli flinkere til å kommunisere henrik lunde Informasjonsleder, Antirasistisk senter At Spesialenheten består av folk med tett tilknytning til politiet, gjør at tilliten til politiet sett under ett svekkes. Når man etterforsker tidligere kolleger, sier det seg selv at man har et habilitetsproblem. Om vi får en alvorlig sak til av Obiora/Ali-kaliber, kan nordmenns tillit til politiet bli kritisk lav. Har etnisk sammensetning av Spesialenheten betydning for publikums tillit? Det er klart. Også i jusen er det rom for skjønn, og da spiller holdninger inn. Når det er sagt, vet jeg ikke om det finnes nordmenn med etnisk minoritetsbakgrunn som har de riktige kvalifikasjoner til å gå inn i en jobb i Spesialenheten. Ikke før de siste årene har nordmenn med minoritetsbakgrunn begynt å gjøre karriere i politi- og justisverden. Jeg ser ikke bort fra at Spesialenheten mottar mange grunnløse anmeldelser, og at de som jobber der gjør en god jobb. Men det er ikke det denne diskusjonen dreier seg om. Det handler om at folk må ha tiltro for at ordningen skal fungere. Jeg synes dessuten at Spesialenheten bør bli flinkere til å kommunisere sine avgjørelser, og ikke minst begrunnelsene. Det vil føre til at publikum i større grad forstår at «sånn er loven». 18 NORSK POLITI NORSK POLITI

11 spesialenheten // mediainteresse Politisaker er alltid godt stoff i mediene Når politifolk mistenkes for straffbare forhold i tjenesten, får det ofte oppslag i mediene. Offentlighetens interesse er noe politifolk må forsone seg med, ifølge Jan Egil Presthus. hamar: Politifolk må forstå at de har en jobb som gjør at de er i søkelyset, sier Presthus. Politiet forvalter makt og myndighet som andre borgere ikke har. I Spesialenheten har vi en lavere terskel for å igangsette etterforskning mot politifolk, nettopp fordi politiet er del av et maktorgan. Stikkord for politisakene som mediene gjerne slår opp, er misbruk av posisjon og makt. Det kan være snakk om seksuelle overgrep, underslag, unødvendig maktbruk under pågripelse, informasjonslekkasje, tyveri av beslaglagte verdier. Forfølgelse av kjøretøy kan også føre til store avisoppslag. Dette fordi biljakt kan sette allmennhetens liv og sikkerhet i fare. Journalistene stiller da spørsmål om politiet opptrådte uansvarlig, og om det virkelig var nødvendig å forfølge. Her er noen saker som Spesialenheten har arbeidet med de siste par årene, som har fått mye plass i mediene. To av sakene, Obiora-saken og Ali-saken, er ennå under etterforskning. Mann død etter pågripelse 7. september i fjor kom det til basketak mellom fire polititjenestemenn fra Sør-Trøndelag politidistrikt og en norsk-nigeriansk mann på et servicekontor i Trondheim. 48- årige Eugene Obiora ble fraktet til sykehus, hvor han døde ved ankomst. Ifølge medisinsk sakkyndige var dødsårsaken surstoffmangel, som blant annet oppstod fordi han var plassert i mageleie, bakbundet og med press mot brystkassen. Etterforskning ble igangsatt av Spesialenheten, i henhold til påtaleinstruksen når noen dør eller blir alvorlig skadet i sammenheng med politiets tjenesteutøvelse. Spesialenheten etterforsket saken i nesten ett år. I mellomtiden skrev pressen at det ved politistasjonen i Trondheim hang tegninger med rasistisk innhold. De antirasistiske organisasjonene engasjerte seg tungt i saken, og det har også vært demonstrasjoner. I sommer konkluderte Spesialenheten med henleggelse av saken mot de fire polititjenestemennene, men Riksadvokaten ba om mer etterforskning. Spesialenhetens avdeling i Midt-Norge etterforsker fortsatt forholdet. I løpet av september forventes Riksadvokaten å ta standpunkt i saken. Forfølgelse av motorsykkelfører Søndag 7. mai 2006 kl opptok en patrulje fra utrykningspolitiet forfølgelse av en motorsykkelfører. Motorsyklisten hadde ikke stanset på tegn fra politiet etter fartsovertredelse ved Vinterbro i Follo politidistrikt. Farten ble målt til km/t i 100-sonen. Føreren ble forfulgt gjennom flere politidistrikter, og i en 60-sone ble farten målt til 114 km/t. Ferden stoppet da motorsyklisten kl kjørte inn i en personbil på Liertoppen. Den 19-årige føreren av motorsykkelen ble alvorlig skadet i sammenstøtet. Han fikk nakkeskade og lammelser i beina og en arm. Han fikk også en mindre hjerneskade. I personbilen som ble påkjørt, befant det seg en kvinne og fem barn. Ingen av dem kom alvorlig til skade. Søndre Buskerud politidistrikt varslet Spesialenheten for politisaker, som iverksatte etterforskning av hendelsen. Blant annet gjennomførte Spesialenheten 12 vitneavhør og gikk igjennom politiets oppdragslogger, samt lydlogger og videoopptak fra deler av forfølgelsen. Spesialenheten konkluderte med at UPpatruljen fra Follo ikke kunne kritiseres for å ha tatt opp forfølgelsen etter at motorsykkelføreren grovt overtrådte fartsgrensene. Spesialenheten understreket samtidig at forfølgelse i slike situasjoner må gjennomføres med stor aktsomhet. Spesialenheten kunne ikke se at politipatruljen på noe tidspunkt bidro til å øke risikoen for en ulykke. Patruljen holdt god avstand til motorsykkelen, noe som førte til at de mistet den av syne flere ganger. Fordi Spesialenheten ikke kunne se at tjenestemennene hadde utvist grov uforstand i tjenesten, ble saken henlagt. Hardt skadet mann ble nektet ambulanse Både polititjenestemennene og ambulansepersonellet er under etterforskning av Spesialenheten etter at norsk-somaliske Ali Farah (37) ble slått ned av en mann i Sofienbergparken i Oslo og ambulansepersonellet skal ha nektet å frakte Farah i ambulansen. Hendelsen skjedde i begynnelsen av august, og Farah lå i koma på sykehus i to uker. Ambulansepersonellet er anmeldt for å ha forlatt en person i hjelpeløs tilstand. Polititjenestemennene er anmeldt for grov uforstand i tjenesten. Spesialenheten innhenter nå informasjon fra Oslo politidistrikt, blant annet skal vaktjournaler granskes, for å vurdere videre etterforskningsskritt, ifølge regionleder Liv Marit Sylliåsen i Spesialenheten. Spesialenheten skal vanligvis bare etterforske og påtale straffesaker mot polititjenestemenn. At det nå er Spesialenhetens etterforskere som skal finne ut om ambulansefolkene brøt helsepersonelloven, skyldes at Oslo-politiet er part i saken, og dermed inhabil. Alternativet ville vært å la et annet politidistrikt etterforske saken. Riksadvokaten har av samordningshensyn bestemt at Spesialenheten skal ha det totale etterforskningsansvaret kroner sporløst borte Høsten 2004 fant politiet flere seddelbunker i en bil. Etterforskerne mente førerne av bilen var på vei til å kjøpe 45 kilo hasj, et parti som dagen i forveien var blitt beslaglagt på Svinesund. Politiet beslagla derfor pengene: kroner. Da rettssaken skulle starte, ble det klart at pengene var sporløst borte. Politimeste- ren i Østfold anmeldte saken til Spesialenheten for politisaker, som besluttet at en tjenestemann ved Halden politistasjon skulle ilegges et forelegg på 5000 kroner for grov uforstand i tjenesten. Tjenestemannen ble straffet for brudd på rutinene. I tillegg ble Østfold politidistrikt ilagt en foretaksstraff på kroner, begrunnet med at Halden politistasjon over tid har manglet nødvendig kontroll og sikkerhet når det gjelder beslag. Både Østfold politidistrikt og tjenestemannen vedtok foreleggene fra Spesialenheten. Pengene som forsvant, er aldri blitt funnet. Befølte kvinne under avhør En polititjenestemann fra Follo politidistrikt ble i Borgarting langmannsrett 31. august i år dømt til 30 dagers betinget fengsel med to års prøvetid og kroner i bot for å ha befølt en kvinne på brystene under avhør. Episoden skal ha skjedd mens kvinnen var på politistasjonen for å forklare seg som vitne i en sedelighetssak. Bakgrunnen var at kvinnens venninne hadde anmeldt sin samboer for misbruk og vold. Under vitneforklaringen ønsket polititjenestemannen å demonstrere hvordan politiet ransaket etter narkotika, og kvinnen ble bedt om å stille seg opp mot veggen. Politimannen skal ha vist brystene hennes særlig oppmerksomhet, ifølge kvinnen. Polititjenestemannen stod tiltalt for å ha befølt seks kvinner mens de var til avhør eller ble ransaket, men 49-åringen ble frikjent i fem av tiltalepunktene. Mannen mister ikke retten til å inneha stilling i politiet, men politimesteren har anledning til administrativt å vurdere ansettelsesforholdet, ifølge aktor i saken, assisterende sjef Johan Martin Welhaven ved Spesialenheten for politisaker. Narkotikabruk gjennom flere år Spesialenheten for politisaker tiltalte i år en politimann i Oslo for en lang rekke lovbrudd. Blant annet skal mannen ha brukt narkotika i en årrekke. Han skal også ha forfalsket en åstedsrapport og stjålet verdifulle gjenstander fra en politistasjon: To bærbare PC-er, en projektor, en mobiltelefon og ni oppladbare lykter av den typen politiet bruker. Flere av gjenstandene var beslaglagt av politiet i forbindelse med etterforskning av straffesaker. Det var ledelsen i Oslo politidistrikt som fattet mistanke til tjenestemannen og koblet inn Spesialenheten. Gjenstandene ble hovedsakelig funnet i politimannens bolig. Det ble tatt blod- og urinprøver av politimannen, og prøvene indikerte bruk av narkotiske stoffer. Ifølge tiltalen skal politimannen ha kjøpt og brukt amfetamin siden Politimannen er videre tiltalt for brudd på taushetsplikten. Flere ganger skal han ha hentet opplysninger fra politiets registre og formidlet dette videre til personer utenfor politiet. Dette skal ha pågått gjennom flere år. Da Spesialenheten ransaket politimannens hjem, fant de også sprit som mannen ifølge tiltalen må ha forstått var smuglervare. Det er Oslo tingrett som skal behandle straffesaken. Aktor har varslet påstand om at tiltalte blir fradømt retten til å jobbe som polititjenestemann. politimann Stjal ute i feltet En polititjenestemann skal ha tatt med seg en klokke til en verdi av kroner mens han var ute på oppdag i Horten. Det var like før jul i 2006 at politimannen (31) fra Vestfold skal ha tatt med seg det kostbare armbåndsuret. Spesialenheten for politisaker har nå tatt ut tiltale mot 31-åringen. I tillegg til klokketyveriet står han også tiltalt for å ha stjålet et sambandssett fra Tønsberg politistasjon, samt å ha brukt arbeidsgivers bensinkort til å fylle drivstoff på sin private bil. Når straffesaken kommer opp, risikerer den tiltalte polititjenestemannen å miste retten til å inneha en offentlig stilling. Tekst: Jan P. Solberg Foto: istock 20 NORSK POLITI NORSK POLITI

12 P portrettet beate gangås Vær glad for at folk klager! Likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås sier at politiet skal være glad for at publikum klager på politiet. Hun er mer bekymret for at noen grupper ikke klager. Tekst: Jan P. Solberg Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen Navn: Beate Gangås Alder: 44 Sivilstatus: Registrert partner med Line Stubbrud Bakgrunn: Utdannet jurist. 13 år i politiet. Ansatt i Oslo-politiet fra 1992, ledet økonomiseksjonen og påtaleseksjonen. Utnevnt til politimester i 2001, og ledet Organisert kriminalitet-seksjonen i Politidirektoratet. Konstituert som assisterende politidirektør i Begynte 1. januar 2006 som Norges første likestillings- og diskrimineringsombud. Det er bra at folk har meninger om hvordan politiet utfører jobben. Og politiet bør sette pris på klager og innspill, sier Beate Gangås, som har 13 års fartstid i politiet før hun ble landets likestillings- og diskrimineringsombud. Det er mye verre at noen ikke klager, fordi de tror det ikke nytter, fortsetter hun. Dette er dessverre tilfellet blant noen grupper innvandrere. Gangås vet hva hun snakker om. Mens hun ennå ledet Organisert kriminalitet-seksjonen i Politidirektoratet, gikk hun igjennom klagesaker i noen politidistrikter for å kartlegge hvem som klaget. Det viste seg at svært få saker kom fra folk med etnisk minoritetsbakgrunn. Det kan enten bety at de er fornøyd med politiet, eller at de ikke ser noe poeng i å klage. Ut fra en del historier som en del unge muslimer og afrikanere forteller, samt tilbakemeldinger fra organisasjoner som jobber mot rasisme, tyder mye på at den siste forklaringen er den riktige. Og det er både dumt og farlig. At politiet ikke mottar klager fra disse, gjør at politiet ikke får nok kunnskap om seg selv til å kunne endre seg. Åpenhet må til Som likestillings- og diskrimineringsombud har Gangås engasjert seg i Obiora-saken og Ali-saken (Sofienbergparken). Hun har skrevet kronikker og snakket med journalister, og budskapet hennes har vært åpenhet. Både politi og helsevesen er avhengige av publikums tillit for å gjøre jobben. Derfor er det viktig at alle sider ved sakene blir belyst på en måte som skaper tillit. Mangel på tillit til politiet fra personer fra visse grupper, kan få store konsekvenser, poengterer hun. Det kan påvirke om disse personene vil gå til politiet med saker som bør anmeldes. Det kan påvirke deres vilje til å vitne eller gi opplysninger som politiet trenger i etterforskning, for eksempel kan 22 NORSK POLITI NORSK POLITI

13 det være saker om tvangsgifte, vold, omskjæring, narkotika. Og hvordan skal da politiet kunne gjøre jobben sin? Beate Gangås beskriver de aller fleste politifolk som flinke og samvittighetsfulle. De ønsker å gjøre en god jobb. Men på alle arbeidsplasser finnes negative elementer, også i politiet. Det er noen holdninger vi må til livs. For eksempel skal ikke rasistiske tegninger forekomme på en politistasjon, og politifolk skal ikke ha den oppfatning at prostituerte ikke kan voldtas. I mange tilfeller er de negative holdningene gamle og inngrodde, men det betyr ikke at de er ok. Alle som jobber i politiet, har ansvar for at man kommer de negative holdningene til livs. Om man som polititjenestemann opplever noe som krenkende, har man plikt til å si fra. Det handler om å få renset ut elementer som politiet ikke kan leve med. Det handler om å vinne tillit, og prosessen må ikke ses på som et nederlag for politiet. Tegninger på veggen Beate Gangås er ingen småjente i politisammenheng. Da hun for knapt to år siden tok fatt på oppgaven å bygge opp organisasjonen rundt likestillings- og diskrimineringsombudet, hadde hun hatt flere lederjobber i politietaten. Hun ledet økonomiseksjonen og påtaleseksjonen i Oslo-politiet, samt Organisert kriminalitet-seksjonen i POD. En periode var hun konstituert som assisterende politidirektør. Hun sier hun stortrivdes de 13 årene som politikvinne, men legger til at hun er i ny jobb nå, og har et litt annet fokus. Det var i forbindelse med etterforskningen av Obiora-saken i Trondheim at avisene skrev om rasistiske tegninger som hang på veggene ved politistasjonen i Trondheim sentrum. I kantinen hang en tegning av en ansatt i en stor gryte med dansende mørkhudede rundt. «Krenkende», sier Gangås om tegningene. At de var laget av en ansatt, og at de hadde hengt på veggene i flere år, ser hun ikke som legitim unnskyldning. Språkbruk er noe annet hun synes politiet skal være mer bevisst på. Å si at dette uttrykket har vi alltid brukt, holder ikke som argument. Samfunnet er i forandring, Norges befolkning ser helt annerledes ut nå enn for 20 år siden, og politiet må være med på utviklingen, sier hun. At politiet sliter med å rekruttere personer «Det er farlig med etater som er selvgode og fornøyde med egen innsats, og som tror de ikke kan bli bedre i jobben.» med etnisk minoritetsbakgrunn, ser Gangås delvis som en konsekvens av mangel på tillit fra visse grupperinger. Ingen ønsker å jobbe for noen man ikke har tillit til. Ungdom med innvandrerbakgrunn må være sikre på at de blir tatt alvorlig, og føle at det innad i politiet er respekt for ulike typer folk. Også utad må politiet behandle alle mennesker skikkelig og med verdighet. Man må føle at politiet er til for alle. Om politiet opptrer på en måte som gjør at grupper i samfunnet føler mistillit, bør dette belyses. Dette er ikke noe nederlag for politiet. Det handler om å få renset ut elementer som politiet ikke kan leve med, og det handler om å vinne tillit. Gangås sier det ikke er nok med kampanjer for å rekruttere innvandrerungdom til yrket. Kampanjene har ingen verdi om politimestrene ikke skjønner hvorfor de skal rekruttere mangfold, at det er veien å gå for å bli kvitt usunne holdninger og fordommer, at det er nyttig med en stab som har kompetanse på ulike kulturer og grupper. Det er farlig med etater som er selvgode og fornøyde med egen innsats, og som tror de ikke kan bli bedre i jobben. Som mange andre etater har politiet mye å ta tak i. Og diskusjonen om hvordan politiet skal være, er kjempeviktig. Politiet må jobbe for åpenhet. Det er lite lurt å gjemme unna og pakke ting bort. Lesbisk på jobb At det nytter å jobbe for åpenhet og mot fordommer, har hun mange eksempler på. Se bare hva som har skjedd med homosaken det siste tiåret. Verden er ikke til å kjenne igjen. I dag er det slik at de fleste kjenner en homofil, og folk forstår at homofile er helt vanlige mennesker. Slik var det ikke for bare noen år tilbake. Beate Gangås har ikke bare teoretisk kunnskap om homofili. For ti år siden inngikk hun partnerskap med Line. I forkant kom hun ut av skapet for sine politikolleger. Før det ble aktuelt med partnerskap, hadde jeg tenkt som så at mitt privatliv angikk innen andre enn meg. Så lenge jeg gjorde en god jobb, var det mitt anliggende hvordan jeg ordnet meg på hjemmebane. Men folk rundt meg fant det jo ut etter hvert, og jeg gjorde heller ikke noe spesielt for å skjule det. Du vet, politifolk er nysgjerrige av natur. Da jeg endelig fortalte om Line og meg, virket det som mange allerede visste det. Møtte du noen fordommer? Nei. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg aldri har møtt fordommer som lesbisk i politiet. Et par ganger hørte hun noen sleivbemerkninger via andre, at det var bortkastet at hun valgte å leve sammen med en kvinne for eksempel. Det valgte hun å ta som komplimenter. Når tonen ellers er god, bør det være rom for spøk, er hennes holdning. Om man skal være politisk korrekt i alle sammenhenger, og ikke tør å slenge med leppa og le, blir livet kjedelig. Råder du alle homofile i politiet å stå frem? Folk må selv bestemme hvor mye de forteller om seg selv på jobb. Jeg gjorde det som var riktig for meg. Også den gang jobbet jeg svært mye, og det ble viktig for meg å kunne være komfortabel med privatlivet mitt også når jeg var på jobb. Det var ganske deilig å fortelle på jobben at jeg var lesbisk. Etterpå visste alle hvem jeg var, ja, hele meg. Heller ikke som kvinne kan hun se at hun noen gang har følt seg diskriminert i politiet. Riktig nok hadde hun i noen situasjoner behov for å si fra at hun som kvinne hadde et annet syn på saken. Men diskriminering, nei. Glad i politiet Jeg hadde noen utrolig fine og lærerike år i politiet, sier Beate Gangås. Jeg er veldig glad i politiet, og kommer alltid til å være det. Hva savner du mest? Uten tvil kollegene mine. Jeg jobbet sammen med utrolig flinke og fine folk. En annen ting jeg savner, er å ha en klar og tydelig felles målsetting. I politiet handler det om å bekjempe kriminalitet og skape en tryggere hverdag. Man kan ha ulike synspunkter på mye, men målsettingen er alle enige om. Hva savner du minst? For første gang siden vi tok hverandre i hånden og gikk inn på kontoret hennes i Grensen 5, virker det som hun må tenke seg om. Skopussemaskinene, sier hun omsider. I politiet er det skopussemaskiner overalt. Kunne man ikke heller kjøpt noen bra kaffemaskiner? Gangås får de beste skussmål fra sine politikolleger. Hun beskrives som hardtarbeidende og viljesterk. Dessuten er hun skvær, med en medfødt og velutviklet rettferdighetssans, ifølge POD-kollega Ivar Husby, nå hovedlærer ved Forsvarets høgskole. Beate er dessuten svært flink til å se saker fra flere sider. Kommentarene hennes reflekterte bred bakgrunn fra ulike fagfelt, for eksempel psykiatrien. Å kunne se ting fra ulike vinkler, og ikke bare jus- og politiperspektivet, er en meget nyttig egenskap i politiet. «Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg aldri har møtt fordommer som lesbisk i politiet.» Gangås er oppvokst i Asker, et par lange steinkast fra Dikemark sykehus. Begge foreldrene jobbet i psykiatrien, og selv jobbet hun i ti år som ekstravakt og vikar. Hun sier psykiatrien ga henne erfaringer hun aldri ville ha vært foruten. Årene på Dikemark lærte meg at annerledeshet er en viktig del av livet. I politiet allierte hun seg med andre jenter som også var opptatt av likestilling. Christine Fossen, nå politimester i Søndre Buskerud, var én av dem. Fossen beskriver Gangås som en sterk jente som visste hva hun ville, og fikk det til. De to var sjefer for hver sin avdeling i Oslopolitiet, og satte seg gjerne ved siden av hverandre på sjefsmøtene, og støttet hverandre da det behøvdes. De andre sjefene var menn, mange av dem godt voksne. Gangås og Fossen kalte seg «The Mafia Sisters». Beate har alltid vært levende opptatt av likestilling, men samtidig har hun evnet å jobbe godt i en mannsdominert etat, sier Fossen. Beate er en jævla ålreit dame, sier ekskollega Torstein Holand, som nå er spaningsleder i Oslo-poltiet. Hun var sjefen min i POD i fem år. Som sjef kunne hun være tøff, men jeg likte henne kjempegodt. Hun er en slik som liker å få konflikter unna og legge ting bak seg. Jeg håper hun kommer tilbake til etaten. Få med at hun er raus og åpen, og gjerne inviterer folk hjem. Av og til fisker vi laks sammen, og har det kjempegøy. Beate er en ikke så verst fisker, men kunne trengt litt mer tålmodighet. To kvinner og tre katter Beate Gangås bor i villa på Jeløya i Moss sammen med kvinnen i sitt liv og tre katter. Ødipus heter den eldste katten og er 17 år. Gangås trives i landlige omgivelser, men i sommerhalvåret nages hun av dårlig samvittighet på grunn av hagen, blant annet. Hun har aldri nok tid. Det hender hun tenker på hagearbeid hun skulle ha gjort, og legger planer når hun kjører motorsykkel til jobb. Forresten er det på veien hun tenker aller best, med hjelm på hodet. Hun kaller kjøreturen for «tenkepausen» sin. Da kan hun ikke nås av telefoner og mas. Bortsett fra MC-hjelm, støvler og kjøredressen i et hjørne bak døren, er kontoret hennes ganske så ordinært. Verken rotete eller ryddig. Øverst i bokhyllen står krus hun har fått i ulike sammenhenger, og minner fra kolleger når hun har skiftet jobb og avdeling i politiet. Det er ikke vanskelig å skjønne at mange har satt pris på henne. På pulten ligger lunsjen hennes, urørt i matpapiret, selv om klokken nærmer seg tre. Jeg er ikke så opptatt av faste måltider, sier hun. Det opptar henne betydelig mer hvordan politiet skal få hele befolkningens tillit. Politiet scorer høyt på tillit i befolkningen generelt. For at det skal fortsette, er det viktig å ta mistilliten på alvor. Politiet må da lytte til de gruppene i samfunnet som ikke har tillit til dem, og finne ut hvorfor og hvordan de kan opptre annerledes. Forresten, hvordan er sammensetningen av staben hos deg? Hun forteller at hun innimellom lager seg et regnskap over de menneskelige ressursene: fordelingen mellom kvinner og menn, etnisk norske og folk med innvandrerbakgrunn, folk uten fuksjonshemninger og folk med nedsatt funksjonsevne. Hun sier det er viktig at ombudet har en mangfoldig stab, men understreker at de ansatte har fått jobb på grunn av kvalifikasjonene. Regnskapet hennes viser en overrepresentasjon av kvinner og folk med etnisk minoritetsbakgrunn i forholdet til mange andre arbeidsplasser. Det synes hun ikke gjør noe. Hun vet også at det er en god representasjon av folk med en annen seksuell orientering enn heterofili. Hun sier det er naturlig at folk som brenner etter å gjøre noe for å bekjempe diskriminering, søker stilling hos Likestillings- og diskrimineringsombudet. 24 NORSK POLITI NORSK POLITI

14 rasisme // politiledelsen Nulltoleranse overfor rasisme i politiet Politidirektøren er klar: Rasisme skal overhodet ikke forekomme i politiet. Og det er ledelsen i norsk politi som skal sikre at dette håndheves. Oslo: Politidirektør Ingelin Killengreen er toppleder i en etat som i flere store saker dette året har vært beskyldt for rasisme. Mediedekningen har vært hard, massiv og langvarig. Det er på mange måter positivt at publikum og mediene er fortørnet over rasisme. Det er grunnleggende bra for det norske samfunnet at det reageres mot det man oppfatter som rasisme, både i offentlig og privat sektor. Og på det personlige plan. Jeg tror vi skal være glad for det, skuldertrekk og likegyldighet hadde vært ille, sier Killengreen. Men hun er bekymret over beskyldningene mot politiet, og hvor lett det festner seg et inntrykk av «hvordan det er» i politiet. En av våre viktigste oppgaver er å håndheve lover. Det er lovforbud mot rasisme i Norge, og derfor må politiets menn og kvinner være like stødige i sine holdninger og i sin opptreden som de skal være overfor tyveri, vold og andre kriminalitetsområder. Det kreves en høy etisk standard for å jobbe i politiet. Vi kan ikke ha ansatte som ikke synes tyveri er så farlig, eller som synes at rasisme er ok. Publikum må være sikre på at vi behandler alle likt etter loven, på alle områder. Derfor verken kan eller vil politiet akseptere rasisme, på noen måte, understreker politidirektøren. Finnes det rasisme i politiet? Nei, ikke i betydningen at dette er en kultur og holdninger som preger vår organisasjon. Ledelsen i norsk politi er samstemte og klokkeklare på dette området, og en garantist for at rasisme ikke får fotfeste i etaten. Det vi må sørge for, er at våre ansatte har innsikt og kunnskaper som sikrer at vår tilnærming er preget av forståelse og respekt. Det vi kan oppleve, er at politiet i enkeltsituasjoner kanskje ikke løser en oppgave godt nok. Og det kan oppstå enkeltsaker hvor enkelte ansatte hos oss ikke har hatt en god nok etisk og profesjonell standard i forhold til mangfold, respekt og kulturell forståelse. Vi har mange tiltak, og disse har pågått over år. Dette arbeidet skal fortsette og videreutvikles. Vi skal også bidra inn i det prosjektet som nå kommer, for å kartlegge eventuell rasisme i statlig sektor. Et viktig og godt prosjekt, sier Killengreen. Det har vært hevdet i debatten at det nødvendigvis må være utfordringer i politiet som ellers i samfunnet når det gjelder rasisme. Hva sier du til det? Det kan være riktig. Det er rasisme i samfunnet. Enkeltpersoner i politiet kan ha meninger og en opptreden som oppfattes som rasistiske, og som kanskje til og med er det. Det kan enten skyldes at vi ikke har vært flinke nok i en sak eller situasjon, eller det kan skyldes at vi blir skyteskive for en generell frustrasjon fra personer som har opplevd motgang og kanskje diskriminering på mange områder. Det kan også skyldes at enkeltpersoner hos oss kan ha rasistiske oppfatninger eller for lav standard. Poenget er at dette ikke er akseptabelt hos oss. Er du rasist eller mangler etisk standard, kan du ikke jobbe i politiet, og vi vil luke bort alle slike eventuell tendenser og personer. Det kreves mer av politiet enn av de fleste andre, og derfor er det nulltoleranse for rasisme i politiet, avslutter Ingelin Killengreen. Tekst: Runar Kvernen Politidirektør Ingelin Killengreen er klokkeklar på at det er nulltoleranse for rasisme og rasistiske tendenser i politiet. Foto: Truls Brekke Forskerrapport om Sør-Trøndelag Politiet i Sør-Trøndelag ønsker å jobbe aktivt mot rasisme i egne rekker. Det er noe av konklusjonen i NTNUrapporten «Tillit på prøve», som ble offentliggjort nå i september. sør-trøndelag/oslo: «Det eksisterer negative holdninger til innvandrere i politiet.» Dette er én av påstandene politifolk i Sør-Trøndelag har tatt stilling til i spørreundersøkelsen som er en del av grunnlaget for rapporten. 54 prosent av de spurte var uenige i påstanden, mens 15 prosent svarte at det forelå negative holdninger. Målet med rapporten var å kartlegge om det eksisterer rasistiske holdninger i etaten, om det forekommer diskriminerende praksis og hvordan problematikken oppleves av minoriteter. Sør- Trøndelag politidistrikt bestilte rapporten i 2006 som et ledd i det langsiktige etikkprosjekt «Vi i verden». En sentral konklusjon i rapporten er at politiet i Sør-Trøndelag ønsker å jobbe aktivt mot rasisme. Over halvparten av de spurte sier de trenger mer opplæring om politiarbeid i et flerkulturelt samfunn. Tre av fire mener det bør ansettes flere personer med innvandrerbakgrunn i politiet. Rapporten viser at det finnes vilje i etaten til å jobbe med holdninger, og peker på en rekke punkter der politiet kan forbedre seg. En utfordring i arbeidet mot rasisme er ifølge rapporten den sterke korpsånden i distriktet. Kun 45 prosent av de spurte sier de ville slått ned på rasistiske bemerkninger fra kolleger. Forskerne bemerker at politiet er lite tjent med slike utslag av korpsånd. Når det gjelder språkbruk sier 79 prosent at uttrykk som «neger», «svarting» og «guling» ikke må brukes. Forskerne bemerker at det viktige er hvordan den som blir kalt noe oppfatter uttrykket det hjelper lite at den som sier «neger» ikke mener noe vondt med det. Sør-Trøndelag politidistrikt har allerede satt i gang flere tiltak i arbeidet mot rasisme. I tillegg til holdningsundersøkelsen er det blant annet etablert et etikkprosjekt, og politiet har regelmessig kontakt med innvandrermiljøene gjennom et dialogforum. Dialogforumet var nyttig blant annet i forbindelse med Obiora-saken høsten Forskerne mener politidistriktet i det videre arbeidet bør satse tungt på å skape større åpenhet i organisasjonen og på å rekruttere politifolk med minoritetsbakgrunn. Til slutt bør man kartlegge hva slags behov de ansatte har for opplæring i forhold til politiarbeid i et multietnisk samfunn og lager en realistisk plan for hvordan slik opplæring kan skje. Tekst: Karoline Johnsrud Foto: Aleksander Nordahl 26 NORSK POLITI NORSK POLITI

15 rasisme // phs Studentene lærer å vise respekt og toleranse Politihøgskolen (PHS) jobber målrettet med å sette studentene i stand til å møte alle grupper i samfunnet med respekt og toleranse, uavhengig av etnisk bakgrunn, kultur og livssyn. I år har skolen også tredoblet antall studenter med minoritetsbakgrunn. Tyr for lett til ordet rasisme Mange utlendinger tolker politiets handlinger som rasisme. I virkeligheten er det ikke rasisme, men kulturelle forskjeller som skaper spenninger mellom nordmenn og etniske minoriteter, tror student Ouassima Abdellaoui på Politihøgskolen (PHS). Med beina i to kulturer mener (f.v.) Henrik Holst (23), Sanela Mulic (27) og Ouassima Abdellaoui (25) at de Oslo: Det er starten på semesteret ved PHS. Utenfor kryr det av studenter som nyter sommerens siste solstråler, mens de venter på sin tur til å prøve ny uniform. Ouassima Abdellaoui (25) er student på tredje året, muslim, født og oppvokst i Norge med marokkanske foreldre. Hun snakker seks språk flytende: norsk, arabisk, berbisk, spansk, fransk og engelsk. Henrik Holst (23) møter i egenskap av å sitte i styret for studentene i Politiets Fellesforbund. Tredjeårsstudenten har fransk mor og snakker fransk flytende i tillegg til engelsk og norsk. Sanela Mulic (27) snakker både norsk, engelsk, bosnisk og russisk. 13 år gammel fikk den muslimske jenta sitt første møte med det norske samfunnet. Hun flyktet med familien fra krigen i Bosnia til ei lita bygd på Vestlandet. På nettene kastet ungdommer stein på huset der familien bodde. Men førsteårsstudenten mener det ikke var uttrykk for rasisme, bare frykt for det fremmede. Personlig har jeg ikke opplevd rasisme. Men det er viktig å være åpen og snakke om rasisme. Bare slik kan man uskadeliggjøre skjulte holdninger som kan gi grobunn for rasisme, mener Sanela. Ouassima tror utlendinger tyr for lett til rasismebegrepet i møte med politiet. Det er ikke alltid lett å vite hva som er rasisme, og har verdifull tilleggskompetanse som studenter ved PHS. det er forståelig at folk ikke liker hverandre. I praksisperioden opplevde hun at en utlending anklaget hennes norske medstudenter for rasisme, men det ble stille da Ouassima hoppet ut av politibilen. Norsk politi tar rasismeanklagene på alvor. Lederne i politiet slår hardt ned på diskriminering. Det viser ikke minst prosjektet «Rekruttere og beholde» ved PHS, sier Henrik Holst. Med beina i to kulturer mener de tre studentene at de har verdifull tilleggskompetanse. Ouassima Abdellaoui og Henrik Holst ønsker å gå gradene i politietaten, med mål om en internasjonal karriere i politiet. Sanela Mulic har ennå ikke bestemt seg for hvor i politiet hun helst vil jobbe. Tekst og foto: Siv Ellen Omland Oslo: Vi har hatt ekstra fokus på å finne gode studenter med minoritetsbakgrunn. 27 slike studenter har takket ja til å begynne på skolen i år. De er alle godt kvalifiserte, mener rektor Hans Sverre Sjøvold. Han vektlegger at disse studentene ikke behandles annerledes enn de andre studentene. De får den samme undervisningen. Her er vi alle alminnelige, og ingen skal stigmatiseres, sier rektoren. I et samfunn med stadig flere etniske grupper mener han det er viktig for allmennhetens tillit at studentene reflekterer befolkningen. Sjøvold er også opptatt av tilleggskompetansen disse studentene har. Mange behersker flere språk og har god innsikt i andre kulturer. Norsk politi trenger denne kompetansen, ettersom etniske minoriteter i Norge øker. Vi er et lite land i en stor verden, med stadig økende mobilitet og grensekryssende kriminalitet. Dette er kanskje den største utfordringen politiet står overfor, tror Sjøvold. Effektivt engasjement Sjøvold har samlet hele fagpersonalet ved skolen for å fokusere på hvilke målsetninger skolen skal ha når det gjelder mangfold. Organisasjonen vår må ha et effektivt engasjement for å lykkes. Arbeidet med å rekruttere studenter fra etniske minoriteter, samt lære alle studentene om respekt og toleranse, må være permanent, mener rektoren. Studentene skal bli i stand til å foreta begrunnede valg i holdningsspørsmål, behandle alle likeverdig og ta publikums synspunkter på alvor. Undervisningen i sosiologi, politilære og yrkesetikk vektlegger kunnskaper om minoritetsgruppers situasjon og bakgrunn. Et viktig mål i juridiske fag er at studentene skal bli seg bevisst det ansvaret offentlige tjenestemenn og -kvinner har for at den enkeltes rettigheter ikke krenkes. Rektoren har fulgt med i den siste tids debatt om påstått rasisme i politiet. Jeg tror ikke at rasisme er et trekk ved etaten, men jeg mener politiet må erkjenne Det er et lederansvar å reagere raskt på eventuelle rasismeuttrykk, sier Hans Sverre Sjøvold, rektor ved Politihøgskolen. at det forekommer enkelte uheldige hendelser. Selv om noen etniske grupper står bak særlig mange kriminelle handlinger, er det politiets plikt å håndtere miljøene på en profesjonell måte. Det er et lederansvar å reagere raskt på eventuelle rasismeuttrykk, sier Sjøvold. Rekruttere og beholde Rektoren har opprettet prosjektet «Rekruttere og beholde» i samarbeid med Politidirektoratet (POD). Prosjektleder Sarah Abraham forteller at noen av målene innen årets utgang blant annet er å kartlegge etniske minoriteters særskilte ressurser. Prosjektgruppen skal foreslå tiltak for å beholde tjenestemenn med etnisk minoritetsbakgrunn, og kartlegge eventuelle faktorer som virker utstøtende på disse ansatte, både fra rekrutteringsprosessen, under studiet og i arbeidslivet. Etatens ledere skal informeres om hvilken særskilt kompetanse ansatte med minoritetsbakgrunn kan ha, og hvordan politidistriktene bedre kan utnytte denne kompetansen. I høst etableres en ressursgruppe der erfarne politifolk skal coache mennesker med minoritetsbakgrunn i håp om at de senere tas opp som studenter ved PHS. Det er også viktig å knytte god kontakt med minoritetsorganisasjoner. Tekst og foto: Siv Ellen Omland 28 NORSK POLITI NORSK POLITI

16 rasisme // oslopolitiet Frykter stigmatisering tror på åpenhet Mediedebatten om påstått rasisme i politiet fører til at Adnan Naeem stadig må forsvare yrkesgruppen sin. Folk roper rasist og politivold etter meg, selv om jeg er andregenerasjons pakistaner, sier politimannen på Grønland politistasjon i Oslo. Somalieren Saiid M. Nur Abdulle synes det er hyggelig at Norge som 16-åring, og kjenner på ensomheten og savnet ordenspolitiet representert ved Adnan Naeem, Kirsten-Marie Bensvik Varan og Thor Sommerstad tar seg tid til en prat på Grønland. Saiid kom alene til av familien i Somalia. Han mener at norsk politi gjør en god jobb, og at de ikke er rasister. Oslo: Naeem mener mediene for lett fremstiller politiet som rasister, og frykter at forholdet mellom politi og innvandrere stigmatiseres. På Romsås på 80-tallet følte jeg virkelig rasisme på kroppen. Derfor er det min opplevelse at norsk politi ikke er i nærheten av å preges av holdningsproblemer, hevder Adnan, som opplevde at hatefulle ungdommer knuste rutene i familiens leilighet, kastet egg på dem og banket dem opp. Det ble ikke fred før Adnans far denget ungdommene og fylte dem med Kong Haakon-sjokolade etterpå. Thor Sommerstad mener at enkelte utlendinger bruker rasismebegrepet ukritisk. Han forteller om den mørke natta han stoppet en bil som kjørte på rødt lys. Det var for mørkt til å se hvem som satt i bilen, og tilfeldigvis var det en farget mann, som hevdet at Thor var rasist som stoppet ham. Jeg spurte om det betyr at alle afrikanere kan kjøre på rødt lys fordi de er mørke i huden. Da ble mannen stille. Adnan supplerer; Det ligger i sakens natur at det blir konflikt når vi stanser folk. Politiet er samfunnets maktapparat. Kirsten-Marie Bensvik Varan ble politikvinne fordi hun var idealist og ville hjelpe andre mennesker. Når hun patruljerer med Adnan, opplever hun stadig at de to stemples som rasister dersom de bringer noen til politistasjonen. Det tar på motet, særlig når jeg bare prøver å gjøre en god jobb. Hvis jeg hadde vært rasist, hadde Adnan ikke vært en av mine beste kompiser. Jeg må hele tiden stå til ansvar for yrket, også på fritiden, og særlig overfor dem som ikke har inngående kjennskap til politiet, sier Kirsten-Marie. Thor tror rasismedebatten går i bølgedaler avhengig av enkeltsaker, og at folk flest har tillit til politiet. Hans mener det i hovedsak er spesielle grupperinger på venstrefløyen som fyrer opp under debatten. Selv er han bare blitt kalt rasist to-tre ganger av rusa personer. Politiet er gjennomsnittet av befolkningen. Det er ikke utenkelig at det hos enkeltpersoner kan forekomme holdninger som ikke tåler dagens lys. Men jeg opplever ikke at rasisme er et trekk ved etaten. Mange er så redd for å bli kalt rasister at de ikke tør å diskutere forhold rundt begrepet. Vi må ikke være redd for å ta rasismedebatten. For politiet er åpenhet og informasjon internt og ekstern det viktigste middelet for å bli kvitt eventuell rasisme, mener Thor. Adnan mener han aldri har opplevd rasisme internt i politietaten, og at han aldri er blitt forskjellsbehandlet på Grønland politistasjon, der han har jobbet i ordensavdelingen siden han ble uteksaminert fra Politihøgskolen. Han kaller ikke den røffe sjargongen polititjenestemennene med etnisk minoritetsbakgrunn har seg imellom for rasisme. De har mye galgenhumor på egne vegne, og slenger gjerne «svarting» og «pakkis» etter hverandre. Det hender at etnisk norske kolleger er med på spøken. Kirsten-Marie aksepterer at de etniske minoritetene har en røff kodeks seg imellom. Galgenhumor bidrar til å «lette på trykket» i en travel hverdag, mener hun. Språk gir innpass Thor og Kirsten-Marie mener Adnan har god tilleggskompetanse som andregenerasjons pakistaner. Pakistanere som bringes inn til politivakta, blir roligere når han snakker urdu og punjabi til dem. Adnan forstår også de sosiale kodeksene bedre når vi drar hjem til familier av pakistansk opprinnelse, sier Thor. Selv ser Adnan flest fordeler med å ha beina i to kulturer, men det hender at han må streve mer enn etniske nordmenn for å bli respektert av innvandrere. Noen definerer ham ikke som en del av norsk politi, og spør hvem han tror han er. Derimot opplever han stadig at nordmenn stopper ham på gata og forteller hvor glad de er for å se en utlending i politiet. Fortsatt er det svært få med etnisk minoritetsbakgrunn som patruljerer i gata. Med Adnans innblikk i det pakistanske miljøet skulle man tro at de andre avsnittene ved politistasjonen er flinke til å benytte hans kompetanse i saker der pakistanere er involvert. Slik er det ikke. Adnan mener at kommunikasjonen mellom avsnittene er for dårlig, og at de ulike avsnittene ikke vet hvilken kompetanse politifolk med annen etnisk bakgrunn besitter. Det hender jeg har kjennskap til sakene og de ulike miljøene. Selv om jeg uttrykker dette overfor avsnittene som har saken, blir min kompetanse likevel ikke brukt, sier Adnan. Thor tror noen avsnitt frykter lekkasje i politiet. Dette fører til at enkelte grupper blir svært lukket. De tør ikke stole på andre utenfor sin egen etterforskningsgruppe. Adnan sier at ingen kommer til politistasjonen for å dele kunnskap om etniske minoriteter, mangfold og integreringspolitikk. Her er man på jobb. Derfor har Politihøgskolen en viktig oppgave med å gi studentene et riktig syn på minoriteter. Det er på skolen man først og fremst har tid til å lære om mangfold, samt har lærere som kan undervise om holdninger. Tekst og foto: Siv Ellen Omland 30 NORSK POLITI NORSK POLITI

17 rasisme // tiltak Konkrete tiltak over mange år Politiet har over mange år arbeidet med tiltak for å motvirke rasisme og diskriminering. Et viktig grunnlag for dette arbeidet har vært Politidirektoratets oppfølging av Regjeringens Handlingsplan mot rasisme og diskriminering ( ). bakgrunn: I rapporten fra mai 2006 til Justisdepartementet fremhever direktoratet en rekke tiltak og ordninger som er blitt igangsatt. Her er noen av de viktigste. n Dialogforum er opprettet i regi av direktoratet, og har over flere år vært i funksjon. Nasjonalt kontaktforum mellom organisasjoner og Politidirektoratet. n Politidistriktene har opprettet lokale kontaktfora, etter modell av Dialogforum. De fleste distrikter er godt i gang, mens andre har det under etablering. Et par distrikter har ikke funnet aktuelle deltagere på området. n Politihøgskolen skal gi en representant fra hvert distrikt nødvendig opplæring i mangfoldsproblematikk med vekt på etikk. Disse skal bistå med videre opplæring lokalt. n Politihøgskolen skal rekruttere flere studenter med ikke-vestlig bakgrunn. Flere tiltak rettet inn mot målgrupper, på flere språk. Opptaket til skolen i denne kategorien økte fra fem i 2005 til 29 i n Rekrutteringsprosjekt i hele etaten , nytt mangfoldsprosjekt for hele etaten opprettet januar Mål: Økt kompetanse skal gi fravær av diskriminering. n Bruk av synlig tjenestenummer for politi i operativ tjeneste innført fra Videreføring av forskningsprosjekt i regi av NOVA, rapport fremlegges i n Nye registreringsrutiner for klager trådte i kraft fra januar n Nasjonal statistikk over klager, også type klager, fordelt på politidistriktene. Økt informasjon ut til publikum også om adgangen til å klage. n Politiet ser på mulighetene for bedre registrering/statistikk av rasisme/diskriminering i STRASAK. n Rasisme og diskriminering er et prioritert fagområde i politiets satsing på nett. Dette videreføres med nye løsninger i Det innføres en tipsfunksjon, hvor man også kan tipse om rasisme og diskriminering. n Økt innsats mot utestedsdiskriminering. Direktoratet utgav i 2004 håndbok om kriminalitet knyttet til serveringssteder. Dette omfatter også rasisme og diskriminering. I tillegg til oppfølgingen av Handlingsplanen har politiet også tatt en del andre initiativ de siste årene: n Rapport om politiets og påtalemyndighetens bekjempelse av straffbar høyreekstrem og rasistisk virksomhet. n Veileder i etikk og moral for politiet n Personalavdelingen i direktoratet igangsatte i 2007 møter i distriktene for erfaringsoverføring og dialog om hvordan drive arbeidet med mangfold videre. n I ny utgave av overordnet personalpolitikk for etaten fra 2008 vil mangfold og mål for arbeidsområdet bli tatt inn som et nytt og eget kapittel. n Rasisme og diskriminering er temaer på ulike ledernivåer i politiet, også på politisjefmøtene som arrangeres jevnlig. n Politiet deltar i ulike sammenhenger som innledere på åpne debattmøter, og på besøk hos forskjellige trossamfunn og organisasjoner. n Flere forskningsrapporter i regi av politiet. n Politiet vil delta inn i arbeidet med å kartlegge eventuell rasisme og diskriminering i statlig sektor, som nå starter opp. Tekst: Runar Kvernen Johannessen er trygg på politiet Rasisme er ikke satt i system i politiet, men det er vanskelig å avdekke rasistiske holdninger, sier Arne Johannessen, leder av Politiets Fellesforbund (PF). Oslo: Det viktigste er hvordan politiet gjør jobben sin. Jeg er trygg på at politiet behandler de fleste likt. Likevel mener han at politiet må ta rasismedebatten, og erkjenne at etaten har utfordringer når den møtes med anklager. Derfor blir også tillitsperspektivet tema på PFs landsmøte i november. Landsmøtet vil fokusere på kvalitet, tillit til politiet, rasisme og etikk. Arne Johannessen mener rasisme-debatten er preget av populisme, og vil gjøre sitt til at den blir mer nyansert. Han frykter stigmatisering i forholdet mellom etniske grupper og politiet. I enkelte tilfeller tror han at noen grupper utnytter situasjonen og beskylder politiet for rasisme for selv å få lettere spillerom. Lederen av Politiets Fellesforbund foreslår flere tiltak som er viktige for å forhindre rasisme i politiet. Vi må ha kontinuerlig fokus på etikk, og nulltoleranse for diskriminering. Det er viktig å være seg bevisst hva slags sjargong politiet bruker seg imellom. Lederne må være klar over hvor viktige de er som rollemodeller, og at handlingene deres betyr mer enn ord. Rasisme som tema må være på dagsordenen, og vi må lære av konkrete saker, mener Arne Johannessen. Mange etniske minoriteter har erfaring med at politiet i hjemlandet er korrupt og misbruker makt. I Norge derimot er politiet den yrkesgruppen som har høyest tillit i samfunnet. Tekst: Siv Ellen Omland Stopper ikke grunnet hudfarge Politifolk stopper ikke folk på bakgrunn av hudfarge alene. Slik konkluderer forsker Ragnhild Aslaug Sollund i sin nye bok «Tatt for en annen». Boka som ble lansert nylig handler om forholdet mellom politifolk og minoriteter. Oslo: Politifolk ute på patrulje stopper folk ut fra et inntrykk av at «det er noe som ikke stemmer», sier forsker Ragnhild Aslaug Sollund. Hun har vært med politipatruljer på 36 skift og intervjuet 20 politifolk og 17 personer med minoritetsbakgrunn for å finne ut hvordan forholdet er mellom politifolk og minoriteter. Hudfarge er ikke nok Obiora-saken i Trondheim og Ali Farah-saken i Sofienbergparken har reist spørsmål om institusjonalisert rasisme i politiet. Sollunds funn viser at såkalte stopp- og sjekk-situasjoner ikke er basert på hudfarge alene. Politiet handler ut fra en oppfatning at det er noe i situasjonen som ikke stemmer. Det kan være kombinasjonen av sted, tid og hvem som kjører den dyre bilen. Politiet stopper ikke folk på bakgrunn av bare hudfarge det er en kombinasjon av elementer som fører til at noen blir stoppet, sier hun. Ordenstjenestens logikk Forskeren mener ordenstjenestens logikk og slitasje er viktige faktorer i forholdet mellom politi og minoriteter. Ordenstjenestens logikk går i korte trekk ut på at den daglige tjenesten gir opplevelser som skaper forventninger som igjen påvirker handling. Politidirektør Ingelin Killengreen kommenterte boka under lanseringen i august. Dette er en viktig bok, og det som kommer fram er gjenkjennelig. Politifolk som daglig møter dette bildet blir selvfølgelig påvirket. Vi vet at minoritetsungdom er overrepresentert når det gjelder enkelte former for kriminalitet, og det gjør noe med politifolkenes rolle, sier hun. Vi må snakke mer En viktig årsak til at møtet mellom politi og minoriteter ofte er vanskelig, er manglende kommunikasjon. Det fører til at de to partene sitter igjen med svært ulike oppfatninger av møtet. Forsker Ragnhild Aslaug Sollund har tilbrakt 36 skift sammen med politipatruljer. Der intervjuet hun politifolk og personer med minoritetsbakgrunn for å finne ut hvordan forholdet dem imellom er. Fra rapport til bok oslo: I 2003 tok politidirektoratet initiativ til å undersøke forholdet mellom politi og etniske minoriteter. Rapporten «Svart og hvitt»kom i våres og nå foreligger funnene i bokform under tittelen Tatt for en annen. Forfatter Ragnhild Aslaug Sollund er kriminolog og har tidligere forsket mye på integrering av etniske minoriteter i det norske samfunnet. En hovedarena for møter mellom etniske minoriteter og politiet er såkalte «stopp og sjekk»-situasjoner. Forskeren De som blir stanset får ofte beskjed om at det er bare en rutinekontroll. Det er ikke nok informasjon man føler seg mistenkeliggjort, sier Sollund. Politidirektør Ingelin Killengreen sier politiet kan bli flinkere til å forklare sin handlemåte. Vi må bli flinkere til å si hva vi gjør og hvorfor vi gjør det når vi stanser folk på gaten. Vi må kunne si til folk «nå stanser vi deg fordi», sier politidirektøren. Manglende forståelse for kulturelle trekk hos enkelte minoriteter skaper misforståelser. Et viktig poeng for ordenstjenesten er hvordan folk reagerer når de ser en uniform. Politidirektør Ingelin Killengreen sier at politiet som institusjon ikke betyr trygghet for alle mennesker, og at dette kan føre til vanskelige situasjoner. Vi må ta inn over oss at mange minoriteter har et annet bilde av politiet enn det de fleste nordmenn har. Politi betyr ikke trygghet for alle, og dette må vi jobbe med, sier hun. Tekst og foto: Karoline Johnsrud har tatt utgangspunkt i disse møtene og vært med ulike politipatruljer ut i Oslos gater. I tillegg har hun gjort dybdeintervjuer med et utvalg politifolk og minoritetsungdommer. En sentral konklusjon i boka er at politiet ikke stanser folk på bakgrunn av hudfarge alene. Politiet og den som blir stoppet har imidlertid ofte svært ulik oppfatning av både bakgrunn for og utviklingen av situasjonen. Sollund råder derfor politiet til å bli flinkere til å kommunisere med dem som blir stoppet og forklare hvorfor de stanses. 32 NORSK POLITI NORSK POLITI

18 PTG Politi og toll søker sammen Rekordstor trafikkøkning. Uendrede ressurser til politiets gjøremål. Hvordan møter politiet på flyplassen utfordringen? Et hovedtiltak er samarbeidsprosjektet Politi Toll Gardermoen (PTG), som startet opp i januar i år. osl gardermoen: PTG-kontoret skal være et internt og eksternt kontaktpunkt innen etterretning og samordning for toll og politi. Prosjektet skal gi mer effektiv og bedre etterretning, koordinering og informasjonsflyt mellom etatene. Tollvesenet og politiet på Gardermoen har tradisjon for godt samarbeid. Utfordringen var å hente ut potensialet i kunnskapen og mulighetene vi har på hver vår kant. Vi trengte en tettere dialog og systematisk samarbeid, sier politioverbetjent Svein-Erik Bjørndal i Operativ seksjon ved politistasjonen. Tollvesenet har lang erfaring fra tett samarbeid mellom toll og politi, blant annet i Politi Toll Oslo (PTO) og Kripos. Kontorsjef Paul Johan Ask ved Tollkontoret på Gardermoen har selv vært aktør i dette. Motivasjonen for et tettere samarbeid har vært høy over flere år. Vår erfaring er at det bare er gevinster å hente, sier han. Et grunnleggende grep i PTG-prosjektet er at tjenestemenn fra toll og politi deler kontor. Der har de tilgang til datasystemer og etterretningsinformasjon fra begge kanter, og sitter samtidig nær sine kolleger på flyplassen. PTG-kontoret har tett kontakt med andre faggrupper hos toll og politi, og de ansatte deltar i flere faglige fora på Gardermoen. Arbeidsdagen ved PTG-kontoret starter med gjennomgang og samordning av etterretningsinformasjon fra tollvesenet og politiet. Aktuell informasjon sluses raskt videre til begge leirer. PTG-kontoret lager også større rapporter og analyser basert på egen eller andres etterretning. Rapportene skal gi grunnlag for strategiske valg og samordning av tiltak. PTG produserer i tillegg etterretningsinformasjon til tollvesen og politi utenfor Gardermoen. Vil ha flere beslag Viktigst for oss er at PTG produserer etterretningsinformasjon som gjør oss enda flinkere til å avdekke organisert smugling og foreta beslag, særlig av narkotika, sier kontorsjef Paul Johan Ask ved Tollkontoret. I tillegg kommer flere delmål, for eksempel ønsket om å bruke PTG som støttefunksjon og kompetansesenter for å heve kvaliteten i arbeidet vårt. Ved Gardermoen politistasjon er prosjektet både et verktøy for å systematisere samarbeidet med toll og for å nå målet om å arbeide mer kunnskapsstyrt. Vi har en sterk trafikkvekst på flyplassen og knappe ressurser. Etterretning fra PTGkontoret skal brukes som grunnlag for strategiske valg og prioriteringer i hele virksomheten vår, sier politistasjonssjef Hege Høiland. Prosjektet erstatter ikke problemorientert politiarbeid (POP), som innebærer andre arbeidsmåter enn PTG. Vi ser behovet for og nytten av begge deler. Å komme i forkant av hendelser er et annet mål for samarbeidet gjennom PTG. Tradisjonelt har mange saker på flyplassen startet med at tollen gjør beslag. Deretter blir vi koblet inn. Med tidlig informasjon gjennom PTG får vi bedre mulighet til å forberede oss, gjøre nødvendige prioriteringer og arbeide mer målrettet, sier politioverbetjent Svein-Erik Bjørndal. Halvveis Toll og politi midtveisevaluerer nå PTG. Prosjektet har noen utfordringer. Det tar for eksempel tid å etablere PTG-kontoret som kontaktpunkt internt og eksternt. Men både toll og politi mener fordelene er så store at prosjektet må fortsette. Vi er svært fornøyde så langt, sier politistasjonssjef Hege Høiland. Tilbakemeldingen er at etterretningen fra PTG fungerer bra som styringsverktøy, og at det er blitt lettere å lede på alle nivåer hos oss. Visepolitimester Kari Torkelsen i Romerike peker på nytten ved bedre informasjonsflyt mellom de to etatene. Dette tror jeg vil få positiv effekt for bekjempelsen av den organiserte kriminaliteten både i vårt eget og i andre politidistrikt, sier hun. Tekst: Eli Rasmussen Foto: Eli Rasmussen, Kristian Svevad og Ole Birger Skjelbred Svein-Erik Bjørndal, prosjektleder for PTG ved Gardermoen politistasjon, med beslag fra kredittkortsaken i 2006 hvor 22 ble tiltalt. PTG bidro i etterforskningen. Fakta politi toll gardermoen Politi og toll har hvert sitt mandat for prosjektet. PTG-kontoret har 3 (4) medarbeidere, en av dem fra toll. Prosjektlokaler er hos politiet. Kontaktinfo: Politi: , Toll: OSL gardermoen Nordens nest største flyplass Ca arbeidsplasser 17,7 mill. passasjerer i 2006, anslag på 18,7 mill. i 2007 Antall passasjerer økte med 2,8 mill. i perioden Passasjer-rekord på én dag er (15. juni 2007) gardermoen politistasjon Tilhører Romerike politidistrikt Består av politiposten og grensekontrollen i terminalbygningen, samt politistasjon 129 ansatte fordelt på 54 grensekontrollører, 68 politioperative og 7 sivile Kompetansesenter for grensekontroll luft i Norge Mål Trygg flyplass. Bidra til kriminalitetsbekjempelse lokalt og nasjonalt gjennom grensekontroll og maksimal utnyttelse av mangfoldig kompetanse og alle aktuelle lovverk. Resultater 2006 Ca straffesaker, ca. 300 av dem initiert utenfra Tjenestegjorde ved 450 stats- og VIPbesøk 841 anmeldte tyverier 493 narkotikasaker 7 voldssaker Kredittkortsak med 22 tiltalte og 370 straffesaker 10 saker på smugling av mennesker, tre domfellelser for organisert menneskesmugling Dokumentforfalskning: 81 straffesaker Antall utviste personer: 187 Antall bortviste personer: 247 PTN Politi og Toll i Norden Politi og Toll i Norden samarbeider også internasjonalt. Politifolk utstasjoneres som sambandsmenn-/kvinner på ulike steder i verden. Disse bistår både vertslandet og de nordiske lands myndigheter. Passasjertallet går til værs på Gardermoen. Politiet ved hovedflyplassen satser på å arbeide smartere for å møte den økte aktiviteten. Brennpunkt Gardermoen Vårt politiarbeid er nok spesielt, men ikke så ensartet som mange tror, sier Hege Høiland, politistasjonssjef ved Gardermoen politistasjon. OSL: På OSL Gardermoen bor det ikke ett menneske, men folkelivet er yrende. Ved Norges hovedflyplass ivaretar politiet først og fremst nasjonale oppgaver knyttet til grensekontroll, operativ beredskap, flyplassikkerhet og bekjempelse av flyplasskriminalitet. Hege Høiland, politisjef ved OSL. Skjer det noe, kan det fort bli omfattende og dramatisk. Alle som arbeider her, har et forhold til det, og til den store nasjonale og internasjonale interessen for det vi gjør, sier Hans Holmgrunn, sjef for Operativ seksjon ved politistasjonen. Han har blant annet opplevd to gisselaksjoner på flyplassen. Vi har sterkt fokus på innsatsledelse og på å se vår plass i helheten. Politiet her har utstrakt samarbeid lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Det kommer godt med at mange ansatte er interessert i andre kulturer og kulturforskjeller. Tom Fjæstad leder Grense- og forvaltningsseksjonen, hvor flertallet er sivile grensekontrollører. Effektivt samarbeid gjør at prosessen som starter med grensekontroll og fortsetter med etterforskning, påtaleavgjørelse og utsendelse av personer uten lovlig adgang til Norge, nå lar seg gjennomføre på to dager. Den aktive territorialkontrollen på lufthavnen, som kan medføre bortvisning og utvisning, er eksempler på bruk av forvaltningshjemler i kriminalitetsbekjempelsen. Etter Norges inntreden i Schengen-samarbeidet er det viktig at hele etaten gjør dette for å hindre ulovlig opphold, menneskesmugling og grensekryssende kriminalitet, sier Hanne Plathe Maartmann, sjef for Forvaltningsavdelingen i Romerike politidistrikt. Innsats for alle Typisk for arbeidet ved Gardermoen er at andre politidistrikt overtar sakene når politiet på flyplassen har gjort sitt. Vi har som mål å være knallbra i initialfasen av saker, slik at vi kan gi solide «pakker» videre. Er vi gode, hjelper vi politiet i hele Norge, sier politistasjonssjef Høiland. 34 NORSK POLITI NORSK POLITI

19 Distriktene sliter med ATB Den nye arbeidsmiljøloven har betydd store omlegginger for politiarbeidet i distriktene. I Troms har det betydd færre og større regioner, lengre responstid og helt nye vaktordninger. tromsø: Da ATB kom, og vi fikk sett på hva det innebar, sto ikke akkurat jubelen i taket. Bekymringene sto i kø, for eksempel hos reservetjenesten, smådriftsenheter og sikring av tjenesten i Tromsø by, sier politimester Truls Fyhn i Troms politidistrikt. Bakgrunnen for de nye arbeidstidsbestemmelsene (ATB) er endringer i arbeidsmiljøloven som er vedtatt av Stortinget. Disse endringene skyldes innføring av det såkalte arbeidsdirektivet fra EU, som også politiet ble pålagt å gjennomføre. Politidirektoratet har innenfor de muligheter som loven gir, fremforhandlet bestemmelser som betyr at arbeidstakeren under visse omstendigheter kan ha kortere arbeidsfri periode enn 11 timer. Likevel sliter distriktene med ATB, og Troms er intet unntak. Kjernen i endringene i ATB er å beskytte hviletiden mellom arbeidsskiftene. Den skal være minst 11 timer i løpet av en 24 timers periode. Arbeidsoppdrag som medfører en kortere arbeidsfri periode enn dette, innebærer at arbeidstakeren skal gis kompenserende hvile. Slik hvile skal primært tas ut direkte etter at arbeidsoppdraget er avsluttet. Blir hvileperioden under åtte timer, kompenseres hver time dobbelt. Det vil igjen forskyve hele vaktplanen. En arbeidsgruppe fikk oppgaven med å gjennomgå nye ATB både i 2005 og i år. Lensmann Andreas Nilsen i Målselv deltok i arbeidet, og kjente godt problemstillingene og kunne se sammenhenger og løsninger i forhold til de nye kravene. Instruksen fra 2005 ble revidert og en ny instruks utarbeidet. Regionalisering Denne kompensasjonshvilen er så sterkt beskyttet at vi faktisk har forbud mot å hente inn folk som har fri. Den er 100 prosent beskyttet, arbeidsgiver kan ikke disponere deg. Vi har ingen anledning til å kompensere med overtidslønn, alt skal tas ut i fritid, forklarer han. En annen arbeidsgruppe vurderte parallelt hvordan driftsenhetsstrukturen burde være. Gruppas viktigste oppgave var å sikre at vi ble mange nok til å dekke opp vaktlistene. Svaret ble endring i regionsinndelingen, som ble gjort pr Vi hadde ni lensmannskontorer fordelt på fem driftsenheter. Vi måtte endre strukturen, og endte opp med tre driftsenheter. Med større regioner får vi flere tjenestefolk på vaktlistene, bedre økonomi og en mer rasjonell drift. Poenget er at vi må improvisere og tenke mer konstruktivt enn før, sier Nilsen. Ny vaktordning For å få kabalen til å gå opp måtte hele vaktsystemet gjennomgås. Resultatet ble dobbelt så mange helgevakter og enkelte korte dagskift, noen ganger helt ned i tre-fire timer. Tidligere hadde vi to mann på helgevakt. De gikk hele helgen, med vakt hver sjette helg. Nå må vi ha to skift på vakt, dermed blir det helgevakt hver tredje uke. Når man jobber, er det en blanding av aktiv og hjemmevakt. Men vi må legge inn ellevetimers pause i tilfelle noe skjer i hjemmevakta. Selv om det ikke teller før vakta blir aktiv, må man påregne at vakta blir aktiv. Vi kan ikke gamble med at det skal bli en rolig helg. Skjer det noe, er det vanskelig å få tak i folk som har fri, forklarer Nilsen. Vi er få ansatte, og konsekvensen av at noen må jobbe ut over kvelden og natta, blir at vi mister mannskap på dagtid. Det kan «Vi imøteser høsten med en viss spenning og en viss uro. Kan det tenkes at vi er blitt for sårbare? Vi får svar på dette utover høsten.» Truls fyhn igjen føre til at for eksempel avtaler om avhør som har vært inngått i forbindelse med straffesaker, blir brutt, sier Nilsen. Ikke populært Ordningen er heller ikke populær blant de ansatte. På pauserommet møter vi lensmannsbetjentene John Kåre Granheim, Per Morten Midtli og Ragnar Schølseth. De mener problemet er at ATB kun setter fokus på arbeidstid, men ikke tar hensyn til kvaliteten på arbeidet. Tre-fire timers jobbing ødelegger dagen, fritiden virker heller mot sin hensikt. Vi rekker jo heller ikke å gjøre stort på så kort tid, vi møter opp og sier farvel, mener Schølseth, som er tillitsmann ved lensmannskontoret. ATB skal spare helsa, men den oppleves som detaljstyrende og firkantet. Intensjonene er bra, men det blir for byråkratisk, er dommen. Men store vaktområder fører også til nye utfordringer. Ikke minst vil dette gå ut over publikum, mener politimesteren. Vi kan ikke bortforklare at publikum har fått et dårligere tilbud enn før. Vi må samle oss på steder med mest befolkning og trykk. For publikum vil dette bety at de må vente lenger enn tidligere før vi dukker opp. Vi kan risikere at når politiet kommer frem, er alle andre ferdige. Men vi har prøvd å minimalisere problemene så langt som mulig, sier Fyhn. Dette er en bekymring han deler med de ansatte. Vi som politifolk må rykke ut når vi får varsel, men kan ikke ta ansvaret når det blir lang utrykningstid. Hvis det går to timer før vi er på plass, må arbeidsgiver ta støyten. Ansvaret må ligge hos dem som har bestemt at det skal være slik. Vi skjønner at vi må ha store distrikter for å få dette til å gå opp, og da blir det slik. Det skal bli interessant å se hvordan ting blir når vinteren kommer og vær og føreforhold blir verre, sier Schølseth. For arbeidsgruppa var geografien en utfordring, med felles løsninger for store områder. Resultatet er store driftsenheter og lange utrykniger. Verst blir det i Nord-Reisa, hvor det er 25 mil fra Storslett til ytre del av Lyngen. Da kan det gå mange timer før vi er på plass. Vi har vurdert dette mot historiske tall for utrykninger, og mener endringene har vært forsvarlige, men kan risikere et par-tre timers kjøring før vi kommer fram. Men vi vet at de fleste utrykningene skjer i sentrumsområdene. Det er sjelden lange utrykninger, sjelden over én time. Unntak kan oppstå, vi kan ikke garantere oss, sier Nilsen. I sum har vi fått et godt system for å håndtere ATB, men vi klarer ikke å administrere oss bort fra alle problemer. Kostnadene har økt betydelig, samtidig som antall tilgjengelige produksjonstimer er redusert. Per i dag er ikke dette løst. Vi bruker mye penger på dette, og taper samtidig mye produksjon. Ordningen vurderes fortløpende, men ennå er den for ny til at noen endelige konklusjoner kan trekkes. Men Nilsen håper å få bedre oversikt ved årets slutt. Vi har tilpasset tjenestelistene så godt vi har kunnet, men ser jevnlig på situasjonen. Vi kan ikke leve med denne situasjonen på sikt, vi må ha bedre bemanning. Det burde nok vært på plass før ordningen ble implementert. Bemanningen i politi- og lensmannstjenesten er ikke tilpasset de nye reglene. Vi er bemannet i forhold til en annen ordning, sier han. Ikke tilpasset Så langt har det vært registrert mye brudd på 11-timers regelen. Stasjonen går gjennom tjenestelister og ordninger for å se på konsekvensene nå som ferien er over. Vi imøteser høsten med en viss spenning og en viss uro, sier Fyhn. Kan det tenkes at vi er blitt for sårbare? Vi får svar på dette utover høsten. Håpet er at de ansatte over tid får mer ordnede arbeidsforhold enn før. Men det ligger et betydelig oppfølgingsarbeid her, og nyordningen skal evalueres til høsten. Ved å gjøre et ordentlig for- og fotarbeid øker sjansene for at ting skal gå bra. Jeg tror vi gjorde noen gode og riktige grep. Tekst og foto: Truls Brekke 36 NORSK POLITI NORSK POLITI

20 barentsregionen // storskog Over personer krysser grensa på Storskog hvert år. Politibetjent Stein Kristian Hansen sjekker pass, visum og invitasjon før grensa åpnes. Det er politiet som styrer forpliktelsene i forhold til grensearbeidet. Er man interessert i Schengen- og utlendingsproblematikk, er grensestasjonen på Storskog det beste stedet i landet å jobbe, sier politiførstebetjent Håkon Breilid. Sparelandsenteret i Kirkenes er bygget for det russiske markedet. Betjeningen snakker russisk og skilter og annonser har russisk tekst. Siden vi er Schengen-grense må vi undersøke alle biler grundig, sier politibetjent Stein Kristian Hansen. Politiets nye oppgaver i nord For bare femten år siden var det nærmest utenkelig at andre enn et fåtall offisielle delegasjoner skulle passere over grensen på Storskog. I dag handler det om å gjøre grensepasseringene så smidige som mulig for de personene som krysser hvert år. Øst-finnmark: Grensekontroll er bare én av oppgavene som gjør politiarbeidet i vårt østligste politidistrikt spesielt. Økt fokus på naturressurser i nordområdene, internasjonalt samarbeid gjennom Schengen-arbeidet, regionalt nordisk politisamarbeid på Nordkalotten, regjeringens sterke fokus på å videreutvikle folk til folk samarbeidet med Russland, sikkerhetspolitiske forhold, miljøkriminalitet og næringsvirksomhet, er noen av utfordringene som står i kø for politiet. Det er et sterkt politisk ønske om en problemfri grensekrysning mellom Norge og Russland. Samtidig må vi forholde oss til at dette er en Schengen-yttergrense som stiller høye krav til kontrollen som utføres, sier politimester Håkon Skulstad i Øst-Finnmark politidistrikt. Grensestasjonen på Storskog ligger én mils kjøring fra Kirkenes, og er det eneste stedet i Norge hvor man kan passere over land ut av Schengen-sonen. Derfor møter politiet problemstillinger som er unike i norsk sammenheng. Det er mørkt store deler av året og de klimatiske forholdene gjør det krevende å håndtere regelverket. Derfor er samarbeid med tollvesenet og grensekommissæren tett og godt, vi tipser hverandre når vi får nyss om saker som har interesse for de andre, forklarer Håkon Breilid. Han er daglig leder for grensestasjonen på Storskog. I bilene som passerer må vi for eksempel fysisk gå gjennom alle rom hvor folk kan ha gjemt seg. Da ser vi gjerne at biler som har kjørt på grønt kan ha med seg sigaretter eller alkohol. Tollvesenet holder ved siden av, og da sier vi fra. På samme måte tipser de oss dersom de ser noe som kan være av vår interesse, sier han. Den gode tonen på grensestasjonen er karakteristisk for alt politiarbeidet i Finnmark. Vi er blitt gode på å utnytte samfunnets ressurser. Få innbyggere spredd over store av- 38 NORSK POLITI NORSK POLITI