Oppsummering fra kommentarrunde rundt Standard Norge sin rolle

Transkript

1 Oppsummering fra kommentarrunde rundt Standard Norge sin rolle Det har kommet inn 10 høringsinnspill til diskusjonsgrunnlaget knyttet til Standard Norge sin rolle i arbeidet med utvikling av standarder i forvaltningen. Høringsinnspillene er lagt ved denne korte oppsummeringen, og flere av dem var svært gode, særlig høringsinnspillene fra Blindeforbundet og Helsedirektoratet. Det er tydelig forskjell på høringsinnspill ut i fra deres egen posisjon, og det er lett å se hvorfor enkelte svarer som de gjør. Det er derfor viktig i vurderingen av slike innspill å greie å favne alle synsvinkler fra ulike parter. Det synes å være en enighet om at internasjonale standarder er av stor betydning for både samhandling og konkurranse i markedet. Det er også en bred enighet om at Standard Norge bidrar positivt med å understøtte og koordinere norsk innsats internasjonalt. Det er derimot noe uenighet i hvilken grad Standard Norge med tilgjengelige ressurser har tilstrekkelig oversikt over det som skjer internasjonalt. Flere ønsker at Standard Norge får en tydeligere rolle i arbeidet, fordi de mener at prosesser i regi av forvaltningen i liten grad tar hensyn til brukerbehov og i mindre grad bidrar til koordinering mellom ulike løp, f.eks. på definisjonssiden. Enkelte fremhever på den andre siden at offentlig sektor i større grad sikrer bred deltakelse og har gode høringer. I denne sammenheng fremheves Standard Norges betydning for å ha et uhildet organ, som kan understøtte en prosess for konsensus der alle slipper til. Det blir også fremhevet at Standarder gjerne er tydeligere i sin form og at det er lettere å komme gjennom med krav i Standard Norge enn hos et forvaltningsorgan. Mange mener at det er en fin grense mellom utvikling av regelverk og utvikling av standarder, og at i den sammenheng er det behov for å kjøre prosesser i forvaltningen. Her knyttes også sammenhengen mellom bruk av standarder og veiledning knyttet til disse opp mot videreutvikling av standarder og den kompetansen som gjennom det arbeidet bygges opp. Det kommer også tydelig frem at man i mange sammenhenger har behov for å ta hensyn til samfunnsøkonomiske vurderinger, og at selv om man flytter ut standardiseringen, vil man alternativt bare lette på dette gjennom ikke å sette krav til hele standarden, men gjøre unntak for de krav som blir for kostnadsdrivende. Det argumenteres med at prosesser som dette bør gå innenfor de styringssystem som er etablert i forvaltningen. Det er stor uenighet knyttet til forretningsmodellen. Interesseorganisasjoner støtter prising av standarder, mens offentlige virksomheter og leverandører gjerne ser at standardene er gratis. De fleste er for finansiering av utviklingsprosjekter der Standard Norge støtter de prosesser som går, men det er uenighet om det skal skje i regi av Standard Norge eller forvaltningen. Flere taler til fordel for en høyere sentral finansiering av Standard Norge. Det blir fremhevet betydningen av at standarder utvikles så nært utviklingen av tjenesten og brukergrensesnittet som mulig, da dette er viktig for å utarbeide gode standarder.

2 Vedlegg Vedlagt følger 10 innspill fra ulike aktører til diskusjonsunderlaget. Følgende har gitt innspill: - UiO ved Geir Magnus Walderhaug - Kartverket ved Morten Borrebæk - Legeforeningen ved Jon Helle - Microsoft ved Shahzad Rana - Helsedirektoratet ved Inga Nordberg - Karde ved Erlend Øverby - Abelia ved Tore Frellumstad - Helsedirektoratet ved Per Kr Andersen - Nasjonalt ID-senter ved Cathrine Elisabeth Fari og Knut Ivarson Øvregård - Norges Blindeforbund ved Sverre Fuglerud og Kari Anne Flaa - Kommentarer: Takker for denne muligheten til å kommentere innspillet. Som aktiv i Norsk Arkivråd har jeg diskutert dette med en håndfull representanter og de fleste er positiv til denne diskusjonen og ser at det er nødvendig å ta den. Likevel vil jeg påpeke behovet for at denne problemstillingen bør ut på en vanlig offentlig høring før en beslutning tas. Fra mitt arbeidsfelt som grovt sett er arkivdanning, dokumentasjon og elektronisk framfinning, så er det jo en overvekt av offentlige dokumenter som skal "følges" (etterleves) eller implementeres. Både lovmessige restriksjoner inne det offentlige og klare krav til elektroniske systemer. Det mest åpenbare er NOARK kravspesifikasjon som nå er i versjon 5.3. Dette verktøyet har noen åpenbare problemer. Vi ser at det vil kunne ha følger for forståelsen av NOARK i forvaltningen. I dag er bruken av NOARK utbredt, kravene innarbeidet og har hatt positiv effekt for sikring av dokumentasjon i offentlig sektor. Dette bunner kanskje vel så mye i at den har vært en "pseudoforskrift" som statusen som en "standard". Selv om tittelen er en "kravspesifiskasjon", så blir den ofte omtalt som en standard, ikke minst fordi den ligner andre standarder. Problemet er at Arkivlov og forskrifter ikke omtaler det elektroniske i særskilt grad (de er litt for gale til det) og har en henvisning til NOARK. Det vil i praksis si at NOARK får en forskrifts funksjon i måten det offentlige skal etterleve intensjonen. Hvis NOARK skulle bli en "ren" standard, altså ett uttrykk for "best practice", så kunne det være interessant. Det ville innebære å skille ut de delene av NOARK som må være absolutte krav, f.eks. avleveringsformater, etc. som kunne inkorporeres i forskrift i stedet. Da kunne standarden ta opp i seg måter å løse problemer etter en diskusjon av brukere og leverandører. Eller man kunne i større grad anvendt de internasjonale standardene for feltet, med nasjonale tilleggskapitler. Ett problem med en nasjonal standard som ikke ligner de internasjonale standardene er at man blir avhengige av nasjonale leverandører noe som begrenser markedet.

3 Standard Norge som organisasjon og forvalter av "offentlige" standarder kan nok være noe vanskelig å se for seg. Arbeidet i komiteene er preget av aktivisme. Den enkelte aktør må prioritere å delta i arbeidet som kan være arbeidskrevende. Det finnes ingen krav om representativitet eller "høring" som man ofte forutsetter i det offentlige. I tillegg må store aktører betale for medlemskap og produktet er til salgs etterpå. Dette må gjennomtenkes og muligens krever det egne "prosedyrer" for et samarbeid mellom offentlige instanser og Standard Norge. På den annen side må det også sies at de prosesser som offentlige instanser har for å utvikle sine "standarder" ikke tar brukerinvolvering på alvor. Leverandører ser ut til å ha overdreven mulighet til å påvirke resultatet i motsetning til offentlige instanser som brukere av standarden. Det vil si at resultatet tilfredsstiller myndighetens behov i mye større grad enn de etater som skal bruke produktet. En vesentlig faktor for utvikling av systemer for dokumentforvaltning i offentlig sammenheng er offentlig innsyn. Det vil si at det er flere aktører enn de vanlige som vil mene noe om standarder på dette feltet. Kanskje ikke alt vi oppfatter som standarder i dag (innen for dokumentforvaltning og arkiv) som Noark- vil egne seg for sentral forvaltet av Standard Norge. Eller vil det ikke spille noen rolle dersom vi så for oss følgende: - Noark som en standard som forvaltes av Standard Norge (og som arkivlovverket kan vise til?) - Noark som krav forvaltet av arkivverket og forankret i forskrift. eller: - Internasjonale standarder med nasjonale tillegg - Spesielle krav forankret i forskrifter En ytterligere kommentar er at standarder inne dette feltet normalt skal brukes av både offentlig og privat sektorer. Det er til dels forskjellig regelverk som er drivende faktorer for sektorene. Til slutt må det nevnes at hvis offentlige regler og krav i større grad skal bli standarder må reglene om dokumenter på begge målformer gjøres gjeldende. Dette er noen umiddelbare refleksjoner, om enn ikke uttømende, på diskusjonsnotatet. Ser fram til en større debatt på et senere tidspunkt. Medlem av SN/K 177 Geir Magnus Walderhaug Rådgiver UiO ADS SFESD Mob g.m.walderhaug@admin.uio.no

4

5 Kartverket IT avdelingen Kommentarer til utredning i DIFI om Standard Norge sin rolle i utvikling av standarder til bruk i offentlig sektor. Versjon: 1 Introduksjon Endret dato: Dokumentansvarlig: Morten Borrebæk KMD har gitt Kartverket ansvar for standarder innen kart, oppmåling og geografiske informasjonssystemer. I St.meld. nr. 57 ( ) er det formulert slik: «Kartverket er ansvarlig for standarder og regelverk innen kart og oppmåling, og ivaretar herunder sentralansvaret for Delingsloven med forskrifter». Standardene blir utgitt under fellesnavnet Standarder Geografisk informasjon. Dette er siden fulgt opp gjennom presisering i årlige tildelingsbrev, og Kartverket sammen med andre offentlige etater og privat bransje bruker betydelige ressurser på standardiseringsarbeidet. Reglene for utviklingen av standarder i regi av Kartverket er nedfelt i et styrende dokument. Prosessen er basert på erfaringer gjennom standardiseringsarbeidet i Standard Norge men med noe kortere prosesser (høringsfrister, etc). «Standarder Geografisk Informasjon» består nå av over 80 standarder, dette inkluderer SOSI som har fagområdestandarder for over 50 ulike fagområdet hvor stedfesting er en sentral komponent. Standarder Geografisk Informasjon ble gjort tilgjengelig for brukerne i form av et abonnement (betalingsordning). Men fra tidlig på 2000 tallet ble standardene gjort gratis tilgjengelig for nedlasting på Kartverkets WEB sider. Forholdet til Internasjonal standardisering Norge har, gjennom sin erfaring med SOSI og andre bransjestandarder, vært aktivt med på å igangsette internasjonalt standardiseringsarbeid, først gjennom Europeisk standardisering i regi av CEN/TC 287, deretter globalt i form av ISO/TC 211, en komite som Norge har ledet siden oppstarten i I regi av ISO/TC 211 er det utgitt over 60 standarder, tekniske spesifikasjoner og tekniske rapporter. Disse standardene utgjør fundamentet for flere av standardene i serien «Standarder Geografisk Informasjon». Standarder i regi av ISO/TC 211 er i mange tilfeller fellesprosjekter med CEN/TC 287, i henhold til en avtale mellom ISO og CEN (Wienna avtalen). Dette sikrer at ISO/TC 211 standarder også blir europeiske standarder (EN European Norm). Og EN blir gjennom arbeidet i Standard Norge mandatert som Norske standarder (NS). Herunder betegnelsen NS-EN ISO 19xxx.

6 Standarder for den nasjonale geografiske infrastrukturen baseres på standarder fra Standard Norge samt utfyllende standardisering i regi av Kartverket, «Standarder Geografisk Informasjon». I tillegg til standardisering i regi av Standard Norge, CEN og ISO er også flere aktører i bransjen involvert i standardisering i regi av OGC (Open Geospatial Consortium), W3C (Word Wide Web Consortium) og ISA programmet i EU. Denne type standardisering skjer på individuell basis og er ikke beskrevet i noe styrende dokument. Kartverket er også engasjert i IMO/IHO med utgangspunkt i standardisering på sjø, samt medvirker til Europeisk lovgivning i regi av INSPIRE (som igjen er basert på ISO/TC 211 standarder). Strategi for det videre standardiseringsarbeidet Det er nettopp utviklet en strategi for det videre arbeidet med SOSI som blant annet understreker viktigheten av at våre bransjestandarder er konforme med de offisielle standardene gjennom Standard Norge. Se Der understrekes også betydningen av å være konform med andre standarder innenfor spesielt IKTområdet. Oppsummering / konklusjoner Kartverket har et særdeles godt samarbeid med Standard Norge. Global og Europeisk standardisering formaliseres gjennom Standard Norge, standarder som utdyper disse nærmere eller standardisering innenfor områder som ikke er av interesse internasjonalt gjøres gjennom «Standarder Geografisk Informasjon». Våre nasjonale bransjestandarder er gratis tilgjengelig, men de som har ansvar for kvalitetssikring og systemimplementasjon er fortsatt avhengig av NS-EN ISO 191xx. Tilgang til standarder som er gratis tilgjengelig er en forutsetning for å lykkes. Vi ser stadig eksempler på at i selv store prosjekter (flere millioner kroner) sitter det langt inne å betale 1000 kroner for en standard fra Standard Norge. Kartverket ser seg best tjent med å fortsette i henhold til gjeldende struktur.

7 Det vises til invitasjon til Legeforeningen v/ visepresident Jon Helle fra Standard Norge til å gi innspill til diskusjonsnotat notat fra DIFI, lagt ut til offentlig høring med frist Diskusjonsnotatet er grunnlag for diskusjon i Difis Standardiseringsråd den 12. november Legeforeningen er enig i at standardisering er et viktig verktøy for å effektivisere IKT i helsesektoren. Hvilken rolle Standard Norge skal ha i dette arbeidet er en viktig diskusjon, og vi setter pris på at DIFI løfter denne. Det foreliggende notat reiser mange viktige spørsmål, men gir etter vårt syn få svar. Legeforeningen er ikke bestiller eller leverandør i markedet for IKT produkter, herunder medisinsk teknisk utstyr (MTU) og elektroniske pasientjournalløsninger (EPJ). Vi har allikevel et betydelig engasjement på området, som faglig organisasjon både for leger ansatt i spesialisthelsetjenesten og leger som er eiere av helsevirksomheter som bruker EPJ og MTU, og andre IKT-løsninger. DIFI redegjør i sitt notat for et behov for endring av dagens praksis. Legeforeningen ser at det er tatt med relevante momenter i listene over både ulemper og fordeler med det som beskrives som «dagens praksis», hvor Standard Norge ofte ikke er involvert. Vi vil allikevel bemerke at flere av de negative elementene som er listet opp virker spekulative og fremstår som svakt underbygget. Eksempelvis kan nevnes påstanden «Lite bruk av Standard Norge svekker deres evne til å ha kompetanse på tvers av sektorielle områder og inn i internasjonale forum. Dette gir igjen dårligere kvalitet på Standard Norges arbeid i de prosesser de blir involvert i». Slike formuleringer fremstås som lite avklarende, og først og fremst som sirkelargumenter med formål å styrke Standard Norges rolle. For at Standard Norge skal gis en økt rolle innenfor arbeidet med å utvikle standarder i offentlig sektor må det fremlegges dokumentasjon som sannsynliggjør at en slik økt rolle vil være til nytte for både sektoren selv, balansert mot behovene i norsk leverandørindustri. Dette krever etter vårt syn vesentlig mer grundige vurderinger enn det man viser til i dette notatet. I helsesektoren er virkelighetsbildet knyttet til bruk av standarder på IKT-området komplekst, og det er upresist å hevde at man i Norge i stor grad har basert seg proprietære særnorske og lokale standarder. Det finnes allerede dominerende standarder for de digitale helseplattformene (for eks. HL7), åpne standarder for struktur og arketyper (for eks. OpenEHR) og for kodeverk (For eks. ICD-10 og ICPC-2). Mye av dette er allerede i bruk i dag, og er forankret i andre internasjonale fora (For eks. World Health Organization, American Psychiatric Association, World Organization of National Colleges, Academies and Academic Associations of General Practitioners/Family Physicians.) enn de som utgjør Norsk Standards nettverk (som ISO og CEN). Mange leverandører leverer i dag «standarden» for klinisk språk og modell som endel av produktet. Standardiseringen blir dermed mindre viktig, fordi produktet er ferdig og komplett. I helsevesenet vil standarder f.eks. for en informasjonsmodell avhenge av ønsket brukergrensesnitt, og standarden bør derfor utvikles sammen med brukergrensesnittet. En

8 «frakoblet» standardiseringsorganisasjon kan da bli fjern fra der hvor standardene skal brukes og i verste fall bli et kostnadsdrivende og/eller forsinkende mellomledd.

9 Høring om Standard Norges rolle i utvikling av standarder til bruk i offentlig sektor. Microsoft ønsker å gi sine innspill til diskusjonsnotatet som Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har utarbeidet om Standard Norges rolle i utvikling av standarder til bruk i offentlig. Difi ønsker tilbakemeldinger på følgende spørsmål: * En økt bruk av Standard Norge vil gi Standard Norge økte ressurser og økt evne til å tilby verdiøkning, som igjen vil kunne gi bedre nasjonale standarder. Standarder som henger mer sammen med internasjonal standardisering og som koordinerer på tvers av fagområder. Dette er det enkelte som setter spørsmålstegn med, og mener at Standard Norge ikke fyller oppgaven på en slik måte i dag. * Standardiseringsprosessene som skjer gjennom Standard Norge oppfattes av enkelte som trege og tungrodde. Det må klargjøres om det er knyttet til de prosesser som faktisk gir merverdi og bedre kvalitet på tjenestene eller om det er potensiale for å bedre arbeidsprosessene. Her ligger det begrenset informasjon tilgjengelig og den som finnes er ikke spesielt lett tilgjengelig. * Mange er svært opptatt av å ha kontroll i standardiseringsprosessen. Hva gir denne kontrollen og hva taper man ved å gi den fra seg? * Det har av enkelte vært uttalt at det er uforholdsmessig kostbart å gjennomføre standardisering gjennom Standard Norge. Virksomheten må benytte like mange egentimer, som hvis de kjørte prosessen selv, de må i tillegg betale en sekretær fra Standard Norge for å støtte opp under prosessen og alle som tar i bruk standarden etterpå må betale for den. Det stilles spørsmålstegn om hvem som egentlig kjenner til det internasjonale standardiseringsarbeidet best, Standard Norge eller de aktive virksomhetene på området. De mener at det betales flere ganger for utvikling av standarden, og at forretningsmodellen slik den er i dag med betaling for å ta standarden i bruk, hemmer utbredelse av standardene. På et generelt grunnlag ønsker vi å bemerke at Microsoft deltar i en rekke standardiseringsprosesser både nasjonalt og internasjonalt. Tatt i betraktning de mange ulike interessenter er det derfor viktig at standardiseringsorganisasjonene er objektive i sine prosesser. Vi er den oppfatning at best resultat oppnås når prosessen styres uhildet og fasiliteters av en ekstern og uavhengig part. En ekstern part som ISO/CEN/Standard Norge vil ikke ha noen interesse i arbeidet foruten selve prosessen. Standardiseringsprosessen skal være inkluderende for alle aktører med interesse i det pågående arbeidet. Difi ønsker å drøfte følgende spørsmål: Spørsmål 1: Sammenheng mellom internasjonale og nasjonale standarder. Enkelte mener at Standard Norge ikke oppfyller oppgave sin? Standard Norges (SN) nedslagsfelt, slik vi oppfatter deres virksomhet, er helt styrt av deres medlemmer og ikke minst aktører som velger å engasjere seg i standardiseringsarbeidet. Resultatet av SNs arbeid blir ikke bedre enn nivået som settes av deres medlemmer/støttespillere. Det er mulig at dem som mener SN ikke oppfyller sin rolle er nettopp de som heller ikke bruker SNs ekspertise i standardiseringsprosessen. Microsoft mener det er viktig at nasjonale standarder henger sammen med de internasjonale. Det pågår mye internasjonalt standardiseringsarbeid innen mange områder offentlig sektor kan ha stor nytte av. SNs anbefales å være bindeleddet mellom internasjonalt og

10 nasjonalt innen standardiseringsarbeidet. Dette fordrer at offentlig sektor selv bruker SN til mer av sitt standardiseringsarbeid. Spørsmål 2: Standardiseringsprosessene - trege og tungrodde? Spørsmål 3: Mange er svært opptatt av å ha kontroll i standardiseringsprosessen. Hva gir denne kontrollen og hva taper man ved å gi den fra seg? Etter vår oppfatning henger spørsmål 2 og 3 sammen; at enkelte prosesser i standardiseringsarbeidet tar tid er nettopp den balansekunsten å lytte til å alle interessenter og deretter jobbe for konsensus. Dette arbeidet skjer transparent og sammen med alle involverte parter ikke i lukkede rom. Vår erfaring er; kontrollbehovet nøytralisere når standardiseringsprosessen settes til en aktør som SN. SNs rolle vil da være lede prosessen slik at alle parter blir likeverdige. Spørsmål 4: Kostnader, SNs forretningsmodell. Microsoft tror ikke at manglende utbredelsen av en bestemt type standard er grunnet SN forretningsmodell. Kostnadene er høyst variable i forhold til standardens omfang. Standardiseringsarbeid er et spleiselag mellom interessentene innen et område. Derfor er det viktig at flest mulig bruker et etablert organ som Standard Norge, både for å ha opprettholde god ekspertise og ikke minst for å holde lave kostnadene. Vi mener offentlig sektor vil være tjent med å bruke SN. Vi trenger et SN med bred støtte fra interessenter i internasjonalt arbeid, dette vil igjen påvirke norske bedrifter og brukere. Avslutningsvis vil Microsoft oppfordre Difi til å bruke SN som et aktivt organ. Standardiseringsarbeid blir ikke bedre enn deltakerne, og arbeidet trenger aktive deltagere. Microsoft Norge Shahzad Rana National Technology Officer

11 Kommentar til diskusjonsgrunnlag : Standard Norge sin rolle i utvikling av standarder til bruk i offentlig sektor Denne kommentaren gis fra Helsedirektoratets divisjon ehelse som fra etableres som et eget direktorat, Direktoratet for e-helse. Direktoratet for e-helse har to hovedoppgaver. Den ene er å sørge for nasjonal styring og koordinering i sektoren i samarbeid med helseforetakene, kommunene og de mange fagmiljøene. Den andre er å få på plass og forvalte gode e-helseløsninger i helse- og omsorgssektoren. Ett sentralt virkemiddel for direktoratet for e-helse for å sørge for en styrket gjennomføringsevne i helsesektoren er standardisering. Helt overordnet mener vi at Standardiseringsrådet ikke bør konkludere med en generell anbefaling om at Standard Norge bør få oppgaven med å ta fram sektorspesifikke eller sektorovergripende standarder. Bakgrunnen for vårt standpunkt er at standardisering for oss er en kjerneprosess der det er vesentlig at vi som myndighet tar et tydelig ansvar. Bruk av standarder er også understøttet av juridiske virkemidler som vi som myndighet har ansvar for. Direktoratet for e-helse er imidlertid svært positive til en diskusjon om hvordan Standard Norge kan benyttes på en måte som gjør at standardiseringsarbeidet i offentlig sektor styrkes og kan understøttes av Standard Norge. Nederst i vår kommentar vil vi gi noen innspill til hvilke områder vi ser Standard Norge som en verdifull samarbeidspartner der de kan understøtte vår rolle som myndighet. Generelt mener Direktoratet for e-helse at diskusjonsgrunnlaget gir en smal beskrivelse av dagens situasjon og vi flere av premissene som gis for diskusjonen framstår lite relevante. For eksempel diskuteres det i avsnittet «Behov for endring av dagens praksis» om Standard Norge bør involveres eller ikke. Diskusjonen bør vel heller dreies mot hvilken rolle Standard Norge kan ta for å understøtte offentlig sektors behov for standardisering. Direktoratet for e-helse mener at Standard Norges forretningsmodell er en utfordring. Prinsippet om betaling for tilgang til utarbeidede standarder er vanskelig forenlig med offentlig sektors behov for rask utbredelse av standard og pålegg om standardisering. Vi ser det også som et behov for en mer fleksibel modell der det blir mulig å samarbeide med Standard Norge ut fra en oppdragsbeskrivelse fra oss og ikke kun forholde oss til et årlig tilskuddsbeløp. Vi mener derfor at Standard Norges forretningsmodell bør revurderes for å kunne understøtte offentlig sektor på en god måte. For eksempel ønsker vi at Standard Norges bidrag inn i standardiseringsprosjekter der ISO/CEN standarder skal tilpasses bruk i Norge gjennomføres på oppdragsbasis fra oss innen ehelse-området Vårt arbeid i forbindelse med standardisering går langt utover det å utvikle nye standarder. Vår erfaring er at hovedoppgaver knyttet til standardisering er forvaltning av eksisterende nasjonale og internasjonale standarder, veiledning og tilpasning av standarder, rådgivning og innføring. For å få en effekt av standardisering er det utbredelsen som er det vesentlige. Vellykket utbredelse får vi gjennom en godt forankret standardiseringsprosess, tett koblet til behovsforståelse og forståelse for utfordringsbildet. Direktoratet for e-helse ønsker å sikre utbredelse av standarder gjennom forankring i våre nasjonale fora som inngår i vår styringsmodell.

12 Standardiseringsområdet innenfor e-helse er stort og vi ser positivt på et forsterket samarbeid med Standard Norge. Under har vi gitt eksempler på oppgaver som vi gjerne ser at Standard Norge tar et større ansvar for å understøtte vår virksomhet: Fortsette å organisere Norsk representasjon inn i internasjonal standardisering i ISO og CEN. I økende grad sørge for å videreformidle kompetanse om utviklingen i internasjonale standardiseringsmiljøer på områder vi er interessert i. I økende grad vurdere potensiale for standardisering på tvers av sektorer Fortsette å organisere og bidra til effektivisering av høringer av internasjonale standarder som er relevante for helse- og omsorgstjenesten og deres leverandører Spille inn forslag til nye standardiseringsprosjekter til CEN eller ISO. Dette kan både være prosjekter hvor utgangspunktet kan være et eksisterende nasjonalt arbeide, og prosjekter som myndighetene eller helse- og omsorgstjenesten mener bør gjennomføres i internasjonal regi Påta seg oppdragsfinansiert, nasjonalt standardiseringsarbeid Koordinere norsk innsats i internasjonalt standardiseringsarbeid, stimulerer til sterkere deltakelse fra industrien i dette arbeidet Se linjer på tvers i offentlig sektor og gi innspill i forhold til hvordan internasjonalt arbeid kan benyttes på tvers Vennlig hilsen Inga Nordberg avdelingsdirektør Divisjon ehelse, avdeling Styring og Analyse tlf , mobil Helsedirektoratet Pb 7000 St Olavs plass, 0130 Oslo, Universitetsgata 2

13 «En økt bruk av Standard Norge vil gi Standard Norge økte ressurser og økt evne til a tilby verdiøkning, som igjen vil kunne gi bedre nasjonale standarder» - Det er uklart hvilken verdiøkning Standard Norge bidrar med i forhold til utviklingen av standarder på IKT området. Det er liten IKT faglig støtte og forståelse og kunnskap om IKT som domene i Standard Norge. Det stilles derfor tvil om hvilken merverdi Standard Norge har i forhold til utviklingen av nasjonale og internasjonale stander på IKT området. Standardiseringsprosessen er åpen og inkluderende, og det er ingenting som hindrer andre aktører å følge samme prosess som ISO og CEN i utviklingen av nye standarder. For at Standard Norge skal kunne koordinere sine aktiviteter og unngå overlappende og parallelle standardiseringsaktiviteter nasjonalt og internasjonalt krever det Standard Norge deltar og forstår og har oversikt over aktiviteter som foregår, og kan koordinere disse med nasjonale aktiviteter. Det er usikkert om Standard Norge i dag har kompetanse for å ivareta en slik koordinering og harmonisering. Hvis vi ønsker å utvikle bedre nasjonale standarder som er harmonisert med internasjonale aktiviteter kreves det en økt innsats på området. Med tanke på Standard Norge sin forretningsmodell, er det stor sjanse for at det offentlige Norge vil få mer igjen for sin standardiseringsaktivitet om denne gjøres utenfor Standard Norge, hvor prosesser og regler for standardiseringen følges av de som får ansvaret med å utvikle IKT standarder for forvaltningen. «Standardiseringsprosessene som skjer gjennom Standard Norge oppfattes av enkelte som trege og tungrodde.» Det er ofte en utfordring at det å skape enighet og forankring hos aktørene som deltar i utviklingen av IKT standard kan ta tid. Dette er ofte enklere i konsortia sammenhenger hvor en leverandør i stor grad får standardisert sin etablerte løsning innen et område. Prosessene for utviklingen av standarder kan forbedres og gjøres raskere i Norge, men dette krever at de som deltar i utviklingen av standardene har god teknologisk forståelse og at de stiller forberedt. For å sikre deltagelse og engasjement fra privat sektor bør det vurderes om deltagelse i utviklingen av nasjonale standarder honoreres. Det bør være mulig å utvikle en omforent standard på nasjonalt nivå i løpet av 2-4 mnd + høringer hvis prosessen legger opp til det, og aktørene har forpliktet seg til å delta med tid og ressurser. «Mange er svært opptatt av a ha kontroll i standardiseringsprosessen. Hva gir denne kontrollen og hva taper man ved a gi den fra seg?» Det er uklart hva som ligger i «kontroll» begrepet Men hvis det menes at en aktør skal kunne bestemme hvordan standarden skal være, så gir en slik kontroll en markedsfordel da produktet/tjenesten/løsningen allerede støtter og implementerer standarden. Ved å gi fra seg kontrollen, kan konsekvensen være at vi får en bedre standarder som gir bedre produkter/tjenester/løsninger og som kan bidra til innovasjon innen området standarden utvikles. Dette krever at standardiseringsprosessen er kjent, og at deltagelsen er balansert, slik at komiteen ikke kun er befolket med eksperter fra en organisasjon. «Det har av enkelte vært uttalt at det er uforholdsmessig kostbart a gjennomføre standardisering gjennom Standard Norge.»

14 All standardisering har forskjellige forretningsmodeller, i mange konsortier koster det å delta for å få utviklet en standard som W3C, ECMA, IEEE osv hvor standardene som utvikles gjøres fritt tilgjengelig. I formell standardisering som ISO så koster det ikke å delta i prosessen, mens standarden som utvikles har en rimelig kostnad. Det som gjør det vanskelig i forhold til Standard Norge sin forretningsmodell er at de ønsker flere parallell inntektsstrømmer, hvor de på den ene siden tar betalt for prosess og sekretariatstøtte for å drive frem standarden, på samme tid som de argumenterer for at de må selge standardene for å dekke sine kostnader for å drive bla. sekretariatstøtte samtidig som de får et betydelig bidrag over statsbudsjettet for å tilby en infrastruktur for utvikling av standarder. Standard Norge kan ikke ta betalt begge steder, det enkleste vil være at de tar betalt for utviklingen av IKT standardene gjennom sekretariatstøtte og prosess mot at standardene blir gjort gratis tilgjengelig. Det er ingenting som hindrer DIFI og ehelse å drive egne åpne standardiseringsprosesser og å selv distribuere standardene uten kostnad for de som skal bruke de. Det er en utfordring for Standard Norge at de ikke er tydelige på hvilken merverdi de bidrar med inn i nasjonale standardiseringsprosjekter - utover å være kostnadsdrivende. Det kan også virke som om forretningsmodellen til Standard Norge ikke helt forstår hvordan IKT markedet virker og hvem som evt. bruker en standard og hvordan en IT standard forventes brukt i markedet. En standard brukes ved anskaffelser, og det vil da kun være behov for å refere til denne gjerne gjennom en referansekatalog. 2) Det er baren en håndfull leverandører som utvikler IT løsningen som bruke av mange som trenger å kjøpe en standard. Og hvis det inn mot offentlig sektor og ehelse kun er en leverandører så vil det også være et potensialt salg på standarder. Noe som kanskje kan være et argument for at IT standarder bør være fritt tilgjengelig, og at Standard Norge heller bør fokusere på hvordan de kan bidra med merverdi i prosessen og dialogen mellom aktørene, og hvorfor de vil gjøre en slik jobb bedre enn DIFI og ehelse selv. Mvh Erlend Øverby, Karde

15 Viser til Difis diskusjonsnotat "Standard Norges rolle i utviklingen av standarder i offentlig sektor" som er lagt ut på høring med frist 6. november. Det fremstår som uklart hvilken status diskusjonsnotatet har og hvem man forventer at skal gi innspill. Det er også vanskelig å forstå Difis prosess som utelukkende problematiserer eget forhold til en konkret privat og uavhengig medlemsorganisasjon Standard Norge. Abelia har ved flere anledninger tilkjennegitt sitt syn på standarder og standardiseringsarbeid og benytter nå muligheten til å kommentere overfor nevnte diskusjonsnotat. Med svært kort svarfrist har vi hatt begrenset tid til å gjennomgå alle Difis problemstillinger og har dermed måtte vektlegge det mest prinsipielle. Utgangspunkt Abelias utgangspunkt for definisjonen av en standard samsvarer med definisjonen i NS-EN 45020:2006, pkt. 3.2 og ISO/IEC Guide 2:2004: Standard dokument til felles og gjentatt bruk, fremkommet ved konsensus og vedtatt av et anerkjent organ som gir regler, retningslinjer eller kjennetegn for aktiviteter eller resultatene av dem for å oppnå optimal orden i en gitt sammenheng. Som det fremgår av definisjonen er begrepet "konsensus" sentralt og for Abelia vil det være grunnleggende for kommentarene nedenfor. Standardkontrakter Det fremgår av forskrift om offentlige anskaffelser 3-11(1) at der det finnes fremforhandlede og balanserte kontraktsstandarder, skal disse som hovedregel brukes ved inngåelse av kontrakter. Avtaler mellom profesjonelle oppdragsgivere og leverandører overlates i utgangspunktet fullt ut til partene. Hovedregelen er avtalefrihet som innebærer at partene kan slutte avtale om hva de vil og med hvem de vil. Standardkontrakter utvikles for å unngå unødvendig bruk av ressurser på å lage nye kontrakter for hvert enkelt oppdrag. De er enten utarbeidet ensidig av én part for å ivareta dennes interesser eller de kan være fremforhandlet av representanter for de involverte parter, såkalte fremforhandlede standardavtaler eller "agreed documents". Standardavtaler benyttes bl.a. av Statsbygg, Statens Vegvesen og i oljeindustrien. Da Difi valgte å revidere sine gamle ensidige standardkontrakter i stedet for å delta i et arbeid med å utvikle nye avtaler i regi av et uavhengig organ som Standard Norge slik anskaffelsesforskriften legger opp til valgte Abelia å tydelig påpeke utgangspunktet i forskriften og utgangspunktet for utarbeidelse av standarder. Til tross for dette gjennomførte Difi en prosess med en referansegruppe bestående av noen utvalgte representanter som bruker avtalene. Gruppen fungerte etter forholdene bra, men resultatet er at standardene fremdeles ikke er omforente. Det har en rekke konsekvenser, både i forhold til balansert risiko ikke minst når det gjelder tolkning av uklarheter. Abelias klare standpunkt er at det er problematisk når staten på denne måten utformer sine egne avtaler i stedet for å forholde seg lojalt til anskaffelsesforskriften og utvetydige signaler fra regjeringen.

16 Difi hevder å ivareta alle parters behov, men staten er ikke best egnet til å ivareta næringslivets interesser. Når Difi, som har statsforvaltningen som sin hovedmålgruppe, uttaler at direktoratet er best egnet til å utarbeide standardavtaler for IKT-anskaffelser fordi direktoratet best ivaretar leverandørenes og skattebetalernes interesser, bygger det etter vårt syn på manglende rolle- og rettsforståelse. Abelia har foreslått at Difi skal overlate utarbeiding av nye avtaler til Standard Norge som en nøytral part, slik det gjøres på andre områder. Difi er en part med klar egeninteresse, og er derfor ingen garantist for effektive avtaler. For mest mulig effektiv standardisering må prosessen og ansvaret ligge ett sted. Standard Norge fastsetter og utgir Norsk Standard og utenlandske standarder. Det offentlige viser dog ikke tilstrekkelig lojalitet til dette og det finnes derfor en rekke miljøer innenfor forvaltningen som utarbeider egne standarder. IKT standarder Når det gjelder andre standarder, så er Abelias synspunkter det samme som for standardkontrakter. For eksempel bør standarder og krav til bruk av standarder for digital samhandling i offentlig sektor også utarbeides av Standard Norge. Det offentlie eksisterer ikke et vakuum, eller isolert fra privat sektor og det er naturlig at dette arbeidet med digitalisering skjer på en nøytral arena. Standard Norges forretningsmodell Finansieringen av Standard Norge tilsier at standardene som utarbeides må ha en pris. Regjeringen har imidlertid mulighet for å øke støtten slik at Standard Norge får bedre rammebetingelser og gjøres mindre avhengig av salgsinntektene. Når det er sagt vil det alltid ha en kostnad å utarbeide standarder. Det kan være en utbredt misforståelse at slikt arbeid er kostnadsfritt fordi de gjøres i offentlig regi, noe som naturligvis ikke er riktig. Spørsmålet er bare hvem som skal ta sluttregningen. Kompetansen i Standard Norge ligger i hovedsak på de formelle forholdene rundt standardisering. Det innebærer alt fra å styre prosessene til å tilgjengeliggjøring av standardene. Når partene tilkjennegir sitt behov for en standard, blir det nedsatt en komite bestående av alle interessenter og de med best kompetanse på området. Denne modellen benyttes bl.a innenfor bygg- og anlegg og fungerer meget godt. Når det gjelder fremdriften i standardiseringsarbeidet, styres det fullt og helt av partene. Det er en naturlig konsekvens av å oppnå konsensus at det kan ta lengre tid enn å utarbeide en egen ensidig standard. Det er imidlertid viktig å være klar over at Standard Norge ikke bidrar til å forsinke prosessen. Verdien av omforente standarder Difi konkluderer i en forholdsvis ny analyse med at standarder er viktig for å gjennomføre politiske målsetninger for digitaliseringen av offentlig sektor. Både næringslivet og offentlige myndigheter har et ansvar for å hindre babelsk forvirring i standardiseringsarbeidet. Regjeringen gikk til valg med et klart mål om å "forenkle, fornye og

17 forbedre". Difi svarer imidlertid med å utarbeide enda flere forskjellige standardavtaler når det offentlige skal investere milliarder i IKT. Når Difi lager egne standardavtaler og fremhever at disse benyttes i stort omfang viser det to ting: 1. For det første ser de offentlige innkjøperne seg best tjent med å bruke disse kontraktene fordi det gir dem best mulig posisjon. 2. For det andre at leverandørene ikke kan kreve balanserte kontrakter fordi de da blir avvist fra konkurransen om oppdraget. Avtaler innrettet på å sikre egne interesser svekker forutsigbarheten og det skapes uklarhet og grobunn for misforståelser. Ubalansen kan være konfliktfremmende og skape mistillit, samt invitere til taktikkeri. Det vil igjen svekke samarbeidsklimaet. Det er uheldig at Difi, på vegne av staten tilsidesetter kravet om bruk av fremforhandlede kontrakter i regelverket. Det er nærliggende å trekke den slutning at ubalanserte standardavtaler vil føre til at gode leverandører velger bort offentlige oppdragsgivere til fordel for private kunder, med den konsekvens at konkurransen svekkes og leveransene til det offentlige blir dårligere. Abelias innvendinger er prinsipielle. En "staten-vet-best"-prosess er, etter vårt syn, verken i skattebetalernes, næringslivets eller det offentliges interesse. Vi stusser over at direktoratet, tar politisk stilling til dette og blant annet på sine hjemmesider avfeier våre synspunkter som "søkt kritikk". Med hilsen Tore Frellumstad Advokat MNA Abelia, Foreningen for kunnskaps- og teknologibedrifter i NHO Middelthunsgate 27, Postboks 5490 Majorstuen, 0305 Oslo M: E: tore.frellumstad@abelia.no

18 Det er inngått en samarbeidsavtale mellom Standard Norge og Helsedirektoratet som regulerer arbeidet. Arbeidet støttes av Helse- og omsorgsdepartementet. Det er etablert et Sektorstyre for Helse og Omsorg med deltagere bl a fra ansvarlige enheter i helsetjenesten, interesseorganisasjoner, kompetansemiljøer og Standard Norge for å koordinere arbeidet med standardisering i helsetjenesten. Sektorstyret er et viktig organ for gjensidig informasjon om aktiviteter, behov og prioriteringer og for å øke effektivitet i standardiseringsarbeidet og å unngå uheldig overlappende og mulig motstridende arbeid. Det er et faktum at det på de områder helsetjenesten har interesser foregår et omfattende standardiseringsarbeid. Arbeidet har foregått i mange år, i stor grad preget av entusiastisk arbeid fra enkeltpersoner, men dels uten prioritering og koordinering fra helsetjenesten. Sektorstyret er et verktøy til å bøte på dette. Det foregår et betydelig helserelatert standardiseringsarbeid i CEN og ISO. Dette arbeidet drives av mange interessenter i Europa og i resten av verden. Dette arbeidet vil foregå uavhengig av hvilken grad av engasjement man velger fra norsk side. Vi anser det derfor viktig å delta i dette arbeidet for å få informasjon, påvirke prosesser og få frem standarder som i største mulig grad tjener det norske helsevesenet. Det kan fremmes argumenter for at Standard Norge, CEN og ISO ikke er perfekte. Det er imidlertid vår oppfatning at vi hverken reelt eller formelt har noen alternativ til å delta i arbeidet i disse organisasjonene. Med involvering gjennom disse organene har man en etablert struktur for utvikling og revisjon av standarder som i seg selv er en styrke. Systemet bidrar oftest til god bredde i deltagelse fra ulike interessenter og det bidrar til likhet i kvalitet mellom landene i Europa. Noen hevder at Norge har så høyt nivå på sine helsetjenester at standardisering ikke bidrar positivt i nødvendig grad. Dette er ikke helsedirektoratets oppfatning, og selv om dette hadde vært tilfelle vil kunnskap og erfaring fra vårt helsevesen bidra positivt internasjonalt. Det er riktig at prosedyrene for utvikling og revisjon av standarder kan være noe omstendelige, men fordelen med dette ligger i strukturen, forutsigbarheten og åpenheten i arbeidet hvor alle kan følge med og bidra. Dersom norske myndigheter i noen tilfeller ønsker å ha sterkere kontroll på normerende budskap fra fagmyndighetene vil man i disse tilfeller bruke andre verktøy som f eks. retningslinjer og rundskriv. Finansiering er et utfordring for standardiseringsarbeidet. Direktekostnaden ved utarbeidelsen av standardene anser vi ikke som urealistiske i forhold til det faktiske resultat, men man må tenke gjennom om det er hensiktsmessig at brukere, spesielt i egne tjenester i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten skal måtte betale for standarder som ønskes brukt av myndighetene som normerende dokumenter. Med vennlig hilsen Per Kr Andersen, Seniorrådgiver Spesialisthelsetjenestedivisjonen Avdeling medisinsk nødmeldetjeneste Telefon:

19 Standard Norge har sendt oss som deltar i speilgruppene SN/K 171 og 188 en påminning om et notat som er under høring. Notatet er utarbeidet av DIFI og skal behandles i Standardiseringsrådsmøtet den 12. november. Vi er oppfordret til komme med innspill / uttalelse til notatet. Difi stiller bla følgende spørsmål: Bruker offentlig sektor Standard Norge på en god måte? - Svar: Det kan være nyttig med et nærmere samarbeid. Det er imidlertid like viktig at offentlig sektor utvikler og koordinerer sitt standardiseringsarbeid. Diskusjonsnotatet beskriver hvordan standardiseringsarbeidet er organisert og legger frem noen diskusjonspunkter i forhold til om Standard Norge benyttes på rett måte i offentlige virksomheters arbeid med å utvikle standarder. Bør Standard Norge involveres nærmere i offentlig sektors eget standardiseringsarbeid eller bør dette gjøres ute i forvaltningen? - Svar: Nei, det bør gjøres ute i forvaltningen. Arbeidet skjer ofte på en effektiv og rask måte og bør ligge hos dem som normalt sett føler revisjonsbehovet best. Der er ikke behov for å endre dagens praksis med utvikling av normerende dokumenter/ standarder uten involvering av Standard Norge i offentlig sektor. Standardene blir ofte utviklet av folk med god kompetanse på området. Er det viktige spørsmål som ikke er reist i notatet? - Svar: «Hvordan Standard Norge kan brukes/involveres mer i offentlig sektor som rådgivende støtte i utvikling av normerende dokumenter» Er det viktige poeng knyttet til de spørsmål som reises du ønsker å fremheve? - Svar: Ja. Vi støtter og vil fremheve det som er beskrevet i notatet: «I offentlig sektor kan det også være et fint skille mellom det å legge ting i regelverk og det å standardisere, bedre kontroll på prosessen gir større fleksibilitet i forhold til hvordan dette løses» Vil standardiseringsarbeidet heves betraktelig ved å benytte Standard Norge? - Svar: Vi er usikre. Det er behov for å vurdere nærmere kostnader, effektivitet og kompetanse. Hva skal til for at Standard Norge skal kunne fylle denne rollen? - Svar: Et mer samordnet og helhetlig bidrag fra offentlig sektor i standardiseringsarbeidet. Større kapasitet til bistand fra Standard Norge. Kan vi leve med Standard Norge sin forretningsmodell, eller hemmer betaling av standarder for utbredelsen?

20 - Svar: Betalingen hemmer bruk av standarder. Siste kulepunkt i notatet(diskusjonspunkter) beskriver godt hvordan vi opplever standardiseringsarbeidet: «Det har av enkelte vært uttalt at det er uforholdsmessig kostbart å gjennomføre standardisering gjennom Standard Norge. Virksomheten må benytte like mange egentimer, som hvis de kjørte prosessen selv, de må i tillegg betale en sekretær fra Standard Norge for å støtte opp under prosessen og alle som tar i bruk standarden etterpå må betale for den. Det stilles spørsmålstegn om hvem som egentlig kjenner til det internasjonale standardiseringsarbeidet best, Standard Norge eller de aktive virksomhetene på området. De mener at det betales flere ganger for utvikling av standarden, og at forretningsmodellen slik den er i dag med betaling for å ta standarden i bruk, hemmer utbredelse av standardene.» Vennlig hilsen Cathrine Elisabeth Fari Knut Ivarson Øvregård Seniorrådgivere Nasjonalt ID-senter Besøksadresse:Møllergata 39, 0179 Oslo Postadresse: Postboks 8091 Dep OSLO

21 Høringssvar til notatet «Standard Norge sin rolle i utvikling av standarder til bruk i offentlig sektor diskusjonsgrunnlag». Norges Blindeforbund har i en årrekke sittet i komiteer hos Standard Norge, og vi har i en årrekke vært høringsinstans for normerende dokumenter i offentlig sektor. Basert på våre erfaringer i begge leire er vi av den oppfatning at standarder utvikles best hos Standard Norge. Norges Blindeforbund vil gjerne legge til følgende punkt i notatet: Behov for endring av dagens praksis: Negative sider ved ordning uten involvering av Standard Norge: Lite gjenbruk av definisjoner i ulike dokumenter. Det betyr at ulike begrep er definert ulikt i de ulike dokumentene. Brukermedvirkning mangler (som i å medvirke, ikke kun som høringsinstans) Norges Blindeforbunds kommentarer til diskusjonspunktene: 1. «En økt bruk av Standard Norge vil gi Standard Norge økte ressurser og økt evne til å tilby verdiøkning, som igjen vil kunne gi bedre nasjonale standarder. Standarder som henger mer sammen med internasjonal standardisering og som koordinerer på tvers av fagområder. Dette er det enkelte som setter spørsmålstegn med, og mener at Standard Norge ikke fyller oppgaven på en slik måte i dag.» Dette kjenner vi oss ikke igjen i. Norges Blindeforbund er av den oppfatning at Standard Norge oppfyller denne oppgaven svært tilfredsstillende. 2. «Standardiseringsprosessene som skjer gjennom Standard Norge oppfattes av enkelte som trege og tungrodde. Det må klargjøres om det er knyttet til de prosesser som faktisk gir merverdi og bedre kvalitet på tjenestene eller om det er potensiale for å bedre arbeidsprosessene. Her ligger det begrenset informasjon tilgjengelig og den som finnes er ikke spesielt lett tilgjengelig» Standardiseringsprosessene som skjer gjennom Standard Norge oppleves ikke av Norges Blindeforbund som trege og tungrodde, men som prosesser som tar litt lenger tid enn i offentlige virksomheter. Dette er en svært gunstig pris å betale for å oppnå både brukermedvirkning og konsensus i en bred sammensatt gruppe, noe vi erfarer at tilsvarende prosesser i offentlig sektor mangler. 3. «Mange er svært opptatt av å ha kontroll i standardiseringsprosessen. Hva gir denne kontrollen og hva taper man ved å gi den fra seg?» Norges Blindeforbund mener det heller gir merverdi å involvere Standard Norge mer i standardiseringsprosesser i offentlig sektor enn det motsatte. Dette fordi:

22 o Gjennom Standard Norges sikrer man bred kompetanse gjennom bred deltakelse og man sikrere brukermedvirkning. o Vi opplever at det offentlige er opptatt av å følge det politisk ledelse til enhver tid mener skal være nivå for utforming. Vi tror derfor standarder utformet i et offentlig system vil forandre seg etter syn hos politisk ledelse og at man ikke vil gå lengre enn krav i lover og forskrifter. Til nå har det vært mange eksempler på at krav først har kommet i standarder og så har blitt innarbeidet i lover og forskrifter. Vi er også redde for at kravene vil bli mye mindre presise enn det som i dag er tilfelle i standarder slik vi kjenner dem fra Standard Norge. Eks ser vi nå at krav gjennom teknisk forskrift og veiledere til denne er mindre presise enn det som er tilfelle i standarder fra Standard Norge på disse områdene. o I offentlig sektor opplever vi at kompetansen er avhengig av en eller få personer og leverandører er i fokus. o I offentlig sektor får Norges Blindeforbund delta kun som høringsinstans, men blir ikke å bli lyttet til i høringsrunder. Vi har derfor altfor lite gjennomslag for brukernes behov hos offentlige virksomheter. o Standard Norge kan være villige til å gå lenger i sine krav enn det offentlig sektor er. o Vi opplever at standarder utvikles av Standard Norge for å bli brukt av private, mens offentlig utviklede dokumenter i mindre grad vil bli brukt av det private. o Betegnelsen Standard skal henge høyt, og kan ikke betegne dokumenter som kun tar høyde for prosesser og behov i egen bedrift. 4. «Det har av enkelte vært uttalt at det er uforholdsmessig kostbart å gjennomføre standardisering gjennom Standard Norge. Virksomheten må benytte like mange egentimer, som hvis de kjørte prosessen selv, de må i tillegg betale en sekretær fra Standard Norge for å støtte opp under prosessen og alle som tar i bruk standarden etterpå må betale for den. Det stilles spørsmålstegn om hvem som egentlig kjenner til det internasjonale standardiseringsarbeidet best, Standard Norge eller de aktive virksomhetene på området. De mener at det betales flere ganger for utvikling av standarden, og at forretningsmodellen slik den er i dag med betaling for å ta standarden i bruk, hemmer utbredelse av standardene» Vi er uenig i premisset om at det går med like mange egentimer. Standard Norges komité-sekretær gjør alt det skriftlige arbeidet og skriver standarden basert på alle innspillene som er gitt. Dette er tidkrevende og sparer offentlig forvaltning/virksomheter for svært mange timer. Norges Blindeforbund mener betaling av standarder ikke hemmer for utbredelsen. Norges Blindeforbund mener Standard Norge med sitt nettverk også er de som best har kunnskap om det internasjonale