Norge bør fokusere mindre på kapital og mer på fredsstyrker, i DR Kongo.

Transkript

1 Voldtekt som våpen i krig: VOLDTEKT SOM VÅPEN I KRIG Situasjonen i DR Kongo og Norges ansvar Norge bør fokusere mindre på kapital og mer på fredsstyrker, i DR Kongo. Utenrikspolitiske myndigheter i Norge arbeider i dag med den økende voldtekstproblematikken i krig ut i fra følgende definisjon: Vi ser på bekjempelse av voldtekt i krig som et sikkerhetspolitisk tiltak først og fremst Dette er fordi det er en taktikk med hensikt å utrydde hele lokalsamfunn, sier Gry Larsen som er statssekretær i Utenriksdepartementet. Er bekjempelsen av voldtekt først og fremst et sikkerhetspolitisk eller et likestillingspolitisk anliggende? Hva innebærer det egentlig at norske myndigheter arbeider med denne kjønnsspesifikke praksisen ut i fra gjeldende definisjon? Et av foredragene på Feministkonferansen 2009 het Sex, vold og krig. Her snakket statssekretær Larsen om hvordan Norge bidrar i Kongo, samt landets nasjonale utfordringer videre. Anette Bringedal Hauge, som har forsket på motivasjoner bak krigsvoldtekter fokuserte på overgriperrollen, kom med flere oppfordringer til videre arbeid med voldtekstproblematikken. Larsen innledet med hvordan Norge jobber med dette temaet internasjonalt og nevnte blant annet Resolusjon 13:25 og innholdet i Soria Moria II som tydelige eksempler på at FN og Norge legger stor vekt på dette temaets viktighet. Å opprette et eget prosjekt om seksualisert vold betyr at vi tar det veldig seriøst. Vi oppretter ikke prosjekter på alle mulige politikkområder hele tiden. Gry Larsen, statssekretær i UD. Dette skal altså være et sentralt element i den norske regjeringens utenrikspolitikk. Budskapet hennes var at vi må gjøre alt vi kan for at ikke det som skjer i Kongo skal bli glemt, at det ikke må forsvinne i det totale mediebildet. Dette er det ikke vanskelig å si seg enig i. I dagens norske mediebilde hører vi stort sett om to personer i Kongo, og de er verken kongolesere eller utsatt for systematisk seksualisert vold. Hvorfor hører vi så ytterst sjelden om de hundre tusener av jenter, kvinner, gutter Hundre tusener av barn, jenter, kvinner er de siste årene blitt voldtatt i krig. Omfanget og overgrepene er enorme. Voldtekt blir i dag sett på som en uunngåelig side ved krig. Rwanda: ca. en halv million ble voldtatt i løpet av Bosnia: ca Sierra Leone: ca Andre områder hvor dette har forekommet i stort omfang: Colombia, Haiti, Tsjad, Nord-Uganda og Darfur. Kvinner er ofre for systematiske voldtekter. Det har skjedd overalt på alle kontinenter. Mannlige soldater og sivile voldtas også, og mange tvinges til å voldta av sine overordnede. I DR Kongo: voldtektene fortsetter hver eneste dag barn og kvinner anslås å ha blitt voldtatt i løpet av de siste årene. Mørketallene er store. 1

2 og menn som blir voldtatt og torturert av borgerkrigssoldater i Kongo og andre konfliktområder? Bidra med fredsstyrker, ikke kapital Det er først og fremst ledende soldater i borgerkrigen som både har ansvaret for, og kommer seg unna straffen for, de systematiske overgrepene. Dette synliggjør viktigheten av å reformere hele det militære systemet og særlig den grunnleggende opplæringen i FNs styrker for å gjøre styrkene bedre i stand til å skape stabilitet i land de går inn i. Annette Bringedal Hauge deler dette ønsket, og siterer i sitt innlegg dette fra en kongolesisk FNsoldat: Mange ser på FN-tjeneste som en mulighet for lett tjente penger, og mens de er i Kongo oppholder de seg kun på FN-leirenes territorium, i svømmebassenget eller på tennisbanen, mens kvinner voldtas rett utenfor murene. Det er mye som tyder på at FN ikke har lykkes med denne intervensjonen. Men hvordan skal man nærme seg denne problematikken, som kun ser ut til å bli verre? Som Erik Solheim sa i fjor før sin avreise til Kongo: Jeg har hørt beskrevet at voldtekt har blitt så vanlig at mange menn ser på det som den vanlige måten å forholde seg til kvinner på (Dagsavisen ). Det er en skjevfordeling av representanter fra øst og vest, fra I-land og U-land i bekjempelsen av denne krigen. Mens Norge og andre vestlige land bidrar med sin kapital, er det ofte unge fattige menn i fra U-land som bidrar med sine styrker. Det er en sannhet vi ikke kan fortie at disse tjenestemennene ofte mangler både politiutdanning og militærutdanning. Og det er ofte de som benytter seg av den muligheten som soldatyrket er når alternativet er verre. Det nytter ikke å skyve dette foran seg slik som Jonas Gahr Støre gjorde når han sa at det var nok FN-styrker i Kongo allerede (Dagsavisen ). Han hadde hatt fordel av å sette seg bedre inn i måten det militære systemet fungerer på, og at utfallet av fredsintervensjoner avhenger av kulturell og sosial kontekst. Behovet for styrker som tjenestegjør med fred og frihetsidealer som målsetting burde være et hovedfokus. Feilslåtte maskulinitetsidealer og symbolske kvinnekropper Voldtekt i krig en strategi for å bryte ned et helt samfunn, og en forbrytelse mot menneskeheten. Dette er årsaken til at Utenriksdepartementet ser på voldtekt i krig som et sikkerhetspolitisk spørsmål. Men hva er det med denne spesifikke menneskeheten, nemlig (i de fleste tilfeller) kvinnene, som kan utsettes for dette? Det som skjer i DR Kongo i dag kan best beskrives som et folkemord mot kvinner Annette Bringedal Hauge. 2

3 Begge foredragsholdene nevner feilslåtte maskulinitetsidealer, og Anette Bringedal Hauge har gjort en stor innsats for å prøve å forstå motivene bak ulike voldtektssaker i fra krigen i Bosnia. All den tid de problematiserte maskulinitetsidealer, og trakk fram en mengde ulike faktorer som påvirker voldtekter i krig, var det ingen som eksplisitt problematiserte kvinners kropper som legitime skyteskiver for menns følelse av avmakt. I stedet blir avmakt en brukbar og logisk konklusjon som forklarer menns overgrep. Avmakt forklarer derimot ikke hvorfor disse overgrepene skjer mot kvinner. Om avisene i det hele tatt skriver om situasjoner som DR Kongo, har det blitt en vanligere fremstilling at vi må huske på forholdene soldatene lever under. Mange av dem lever i ekstrem fattigdom og blir urettferdig behandlet av både deres overordnede og det systemet de befinner seg i. Mitt spørsmål til dette er; hvem har konstruert inntrykket av at det er kvinnene som er ansvarlige for soldatenes fattigdom og dermed sin egen utsatthet i krig? Hvorfor er det slik at når mannlige soldater føler seg urettferdig behandlet, så skal en hvilken som helst kvinnes kropp stå til ansvar for det? Vi kan snakke så mye vi vil om feilslåtte maskulinitetsidealer, men vi må også snakke om kvinners fysiske og symbolske kropper, og passe på at vi ikke legitimerer deres utsatthet når vi vil bekjempe voldtekt i krig. Det er denne konstruerte utsattheten som har skapt våpenet som voldtekt er i dag. Kvinner er ikke bare ofre, men viktige premissleverandører for vårt arbeid. Dette må gjennomsyre alt vi gjør når vi jobber med dette - Gry Larsen. Mitt budskap er at voldtekt er begge deler; det er både en sikkerhetssak og også i aller høyeste grad en likestillingssak. Det er ikke kvinnene som skaper overgriperne; det er andre menn, staten og det militære systemet. Voldtekt i krig er med andre ord en svært kjønnet sikkerhetssak, det handler både om maskulinitets og femininitetsidealer. Selv når det er overgrep gjort av menn mot menn som også foregår i avgjørende grad er det med den hensikt å femininisere, degradere og demaskulinisere. Dette gjør voldtekt i krig til en av de viktigste likestillingssakene i vår tid. Voldtekt i krig spiller alltid samme hvem det er som utsettes for det på en degradering av det kvinnelige. Det er straffefrihet for voldtekt Denne praksisen henger altså sammen med en svært kvinnefiendtlig militærkultur, som blir svart med total straffefrihet fra den internasjonale domstolen i Haag, hvor kun 24 stk. har blitt dømt for slike overgrep totalt sett. Man trenger ikke være ingeniør for å forstå at det er langt igjen til det faktiske antallet, og at dette er en uakseptabel svikt i det internasjonale justissystemet. Fortsatt er det altfor ofte menn med våpen som tilgir andre menn med våpen for forbrytelser gjort mot kvinner Anette Bringedal Hauge. 3

4 Det er ikke ingeniørstyrker FN trenger i Kongo Det er altså svært viktig å jobbe med en reform av justissektoren, men vi må jobbe med det på en slik måte at kvinnenes utsatthet ikke er en forutsetning. Kvinner er ikke kun utsatt på grunn av sin kropp, de er utsatt fordi deres kropper har blitt til symboler. De har blitt til symboler på passiv jord som menn kan og skal erobre, de har blitt til underordnede symboler gjennom en sosial degradering av det feminine, og de har blitt til åpne kropper gjennom en biologisk fundert vrangtolkning av seksualitet og reproduksjon. Jonas Gahr Støre. Gender is defined by kinship systems and forms of marriage as well as nationalisms which see women as mothers of the nation and men as its soldiers and defenders Sally Engle Merry (2009). Slik ser vi at kvinner ikke bare blir voldtatt fordi de er kvinner og dermed voldtekstbare men fordi de også er blitt symboler på jord og land. De er jorden som erobres. Norges ansvar Det norske Utenriksdepartementet må gjøre mer enn å skryte av at de har opprettet et eget prosjekt på dette; de må opprette internasjonale praktiske tiltak for å påvirke militærutdanningen i Kongo. Menneskerettighetsprinsippene som er slått fast i FNs resolusjon 13:25 må fremstilles som utgangspunktet for innsats og ikke resultatet. Årets norske bevilgning på 9,7 millioner kroner til FNs initiativ Stop Rape Now er beundringsverdig, men vi vet at menneskerettighetsverdier ikke automatisk følger med kapital. Til og med Hillary Clinton har kalt voldtekstproblematikken for selve essensen av utenrikspolitikk, og på den norske regjerings nettsider står det svart på hvitt at Norge vil samarbeide med USA på dette punktet. Svaret i praksis er at intervensjon er uaktuelt, og at dette samarbeidet først og fremst dreier seg om økonomisk støtte til prosjekter som andre utfører imens vi konsentrerer oss om Afghanistan. I Afghanistan vil man finne like mange internasjonale tropper i en provins som man gjør i hele Kongo Åslaug Haga, Dagsavisen Engasjementet finnes, og Norge kan delta, men det ser det ikke ut som at vår utenriksminister har fått med seg. Så er det heller ikke han som kjenner denne feilslåtte utenrikspolitikken på 4

5 kroppen. Hvordan skal vi få han til å kjenne det? Når skal den essensielle utenrikspolitikken starte i Norge? Skrevet av: Karianne Sørbø 24 år Mastergradsstudent i Tverrfaglige kulturstudier v/ntnu 5