Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 2/ ÅRGANG

Transkript

1 Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 2/ ÅRGANG

2 På redaktørkrakken: Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Inger Lied inger.lied@nav.no Helga Laake hlaake@online.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Gerd Borgenvik gebo80@msn.com Mette Bagge mette_bagge@yahoo.no Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Eiganes og Tasta helse- og sosialdistrikt Sverdrupsgt. 27 Postboks 55, 4001 Stavanger Tlf Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 23. september 2010 Stoff må være i redaksjonen 19. august 2010 Forsidebilde: Maleri fra Byparken i Stavanger med Øgreidhuset som nr. 2 fra venstre. Ukjent kunstner. Opplag: eksemplarer Layout og trykk: Bryne Stavanger Offset AS 4017 Stavanger Internett: mortepumpen Sunt folkevett! Du sitter nå med årets andre nummer av Mortepumpen. Mange observerte i forrige nummer at vi dette året utgir Mortepumpen i en litt nyere drakt. Etter over 30 år på samme lest ble fornyelsen satt pris på. Takk til dere lesere som har gitt oss tilbakemelding på at fornyelsen var positiv. Det er ennå ikke for seint for deg til å si din mening. Vi ser gjerne at også du kommer med dine kommentarer! Mortepumpen prøver å være et nøytralt organ og tar derfor ikke opp kontroversielle problemer/tema. Vi har likevel ikke unngått å følge med i debatten om Madlaleirens fremtid. Madlaleiren har på en måte, gjennom årtider, blitt en del av oss. Når vi så i dette nummer får et intervju (s. 14) med en av tidenes mest markerte sjefer i Madlaleiren, kontreadmiral Bjørn Bruland, er det fristende å la seg engasjere. Med bakgrunn i hva som er investert i Madlaleiren de seinere år, er vi helt enige med Bruland om at en nedleggelse, for å bygge opp noe tilsvarende et annet sted, virker ubegripelig. Selv om dette er et politisk spill, så er det for oss vanlige mennesker noe som heter sunt folkevett. Har vi virkelig ved siste valg valgt politikere som vil øde landets ressurser på denne måten? Et stadig aktuelt og tilbakevendende tema og viktigheten av det, er aktivitet. Som en god tradisjon har vi også i dette nummer en lang oversikt over tilbud og aktiviteter som tilbys de over 60+. De siste 24 sider er viet opplysninger om gode tilbud til deg som leser. Selv om sommermånedene gir større mulighet til utendørsaktiviteter, så glem ikke de «faste ritualene» som en hjelper til bedre helse og livskvalitet. Redaksjonen ønsker alle en riktig god sommer!

3 BYPROFILEN Rektor, foredragsholder, kapittelbidragsyter, og levende Kielland-leksikon Dr. philos. OWE INGAR APELAND Av Mette Bagge Han er ennå rank og i enhver forstand oppegående med sine 91 år. Født 24.juni 1919 jeg gjør et raskt overslag og finner ut at en del av hans elever nok også er blitt pensjonister, og kan få lese om ham i Mortepumpen. For Owe Apeland har vært lektor fra tidlig i etterkrigstiden. Hvor mange elever han kan ha hatt, er det ikke godt å regne ut, men de ville trolig fylle ganske bra opp på gamle Stavanger stadion om en samlet dem alle. Jeg vet at han har skrevet om Alexander Kielland, deltatt på Kielland-uker og Kapitteluker og holdt foredrag mange steder. Jeg tror jeg skal møte en Kiellandentusiast som kanskje ikke vil snakke om annet enn den store Stavanger forfatter. Så treffer jeg en beskjeden, men allsidig mann, som er interessert i mye annet også. Jeg ble liksom litt fanget av Kielland, sier han. Det var Kielland alle spurte etter. Og han tok høflig imot oppdrag som han ble bedt om. Ikke slik at han hadde noe i mot det, men det kunne jo kanskje vært andre temaer han kunne ha fordypet seg i også Bygutt med røtter i bygde-norge Navnet Apeland, spør jeg nysgjerrig, hvor kommer det fra, og hva kan det bety? Aper er liksom ikke det en forbinder med Stavanger og omegn. Men navnet kommer fra Bjerkreim der farsslekten stammer fra, og der han ofte har vært på besøk. Det har ingenting med aper å gjøre, men derimot med apal, altså epletre. Morforeldrene kom fra Rennesøy og Tau, og før det igjen fra Hardanger. morfaren ble bakermester i Stavanger. Selv er han bygutt, vokste opp i Steingaten og senere i Lars Dahlesvei 2. Der flyttet han også inn med sin familie da han kom tilbake til Stavanger etter noen år i utlendighet i Oslo og Orkdal; og der bor han fortsatt. Området fra Kampen til Strandkaien hvor hans far hadde skipshandel, var hans verden i guttedagene. Han ble elev på Kongsgård, tok artium i 1940 og så bar det til Oslo som student, under krigen. Fløytist i metodistenes musikklag Foreldrene var medlemmer av metodistkirken, og han gikk Owe Ingar Apeland Født 1919 i Stavanger Examen artium 1940 Cand. philol Dr. philos lektor ved Orkdal Offentlige landsgymnas 5 år lektor og inspektør ved St. Svithun videregående skole rektor ved Hetland videregående skole foreleser i nordisk litteratur ved Høg skolen i Stavanger fra

4 4 på søndagsskole, i speideren, og ble selv søndagsskolelærer der. Der holdt han også sitt første foredrag, sier han med et smil, om religioner i Kina! Da var han 17 år gammel. Han likte å lese og formidle. Han holdt også et foredrag om Hitler og utviklingen i Tyskland mens han ennå var gymnastiast. Og så spilte han fløyte i musikklaget. Spiller du fortsatt? Nei, sier han litt vemodig, nå spiller jeg bare av og til for meg selv når ingen andre er i huset. Han ble for opptatt med mange viktige gjøremål til å holde den kunsten ved like. Men er glad for at kone og datter er flinke på pianoet, så det har vært mye musikk i huset likevel. Han trivdes godt i metodistkirken. Han fikk også spørsmål en gang om å reise til For første gang hos fotografen, 5-6 år gammel. metodistkirkens misjonsfelt i Rhodesia, nå Zimbabwe, men takket nei. Muligens, sier han, kom det av at han hadde hatt mye kontakt med noen av guttene på misjonærbarnhjemmet Solbakken i nabolaget, og fått sterke inntrykk av at misjonærlivet kunne ha store omkostninger, ikke bare for misjonæren selv. Så ble han i stedet en engasjert lektor og foreleser. Men hans datter og svigersønn dro til Japan som misjonærer for Det norske Misjonsselskap. Du vokste opp som metodist. Men nå er du da medlem av Den norske kirke? Ja. Det var ikke noen protest mot Metodistkirken, men rett og slett at da jeg giftet meg og fikk barn, syntes jeg det var riktig at vi hørte til samme kirke og menighet. Min kone og jeg ble viet i Domkirken i Stavanger. Så har de da også i mange år vært nærmeste naboer til Kampen kirke og flittig med der. Bredt engasjement Det er så mye han kunne fortelle om: skoledager på Kongsgård, hvor han også traff sin kone, krigens dager i Oslo, da broren ble sendt til Tyskland, om studiekameraten Jakob Aano som ble hans gode venn, om de fem årene som lektor ved landsgymaset i Orkdal der ble jeg glad i nynorsk, sier han og ler vel vitende om at nynorsk ikke har vært den mest populære målformen i Stavanger og om innsatsen som lektor og inspektør ved St. Svithun og senere som rektor ved Hetland videre gående skole. Vi kunne snakket om språkundervisning. Han likte seg godt i skolen med alle sine fag: fransk, engelsk og norsk. Det er viktig at en lærer har gode kunnskaper og er engasjert, sier han. Engasjerte lærere engasjerer elevene. Det har vært en særlig stor glede at en av hans elever har blitt en anerkjent litteraturforsker. Med glad stolthet viser Apeland fram en bok han har fått av forfatteren, hans tidligere elev. Neste dag tar jeg en rask telefon til Volda og snakker med eleven, forfatter og professor Jan Inge Sørbø. Jo visst husker han timene med Owe Apeland! Først og fremst for hans utrolige kunnskaper om Kielland og de andre store på 1800tallet. For den unge litteraturentusiasten kom lektor Apelands undervisning til å bety svært mye, både som kunnskapsbase og som inspirasjon. Han tilegnet boka, Kielland som melodramatiker (2005) til Owe Apeland, min første Kiellandlærar Du har engelsk som fag også, sier jeg. Hvem er din yndlingsforfatter blant de engelske? Shakespeare, svarer han raskt. Han har vært på besøk i England, men han har en særlig forkjærlighet for Frankrike og det franske språk. Til Frankrike reiste hele familien da han og hans kone feiret gullbryllup.

5 Owe sammen med moren og den 4 år yngre broren Nils. Salmer som kunst Vi kunne også snakket lenge om salmer. Owe Apeland var trolig den første her i landet som tok for seg salmediktningen fra litterær synsvinkel. Faktisk var salmedikteren Landstad tema for den ene av hans to prøveforelesninger for doktorgraden. Han har også tatt for seg Kiellands bruk av salmer i noen av bøkene, f.eks i Skipper Worse. Valg av salmevers bidrar til å vise oss sider ved miljøet og personene. For øvrig har han hatt mye hyggelig samarbeid med organisten i Kampen kirke, Kåre Steinnes. - Han vet mye om salmer, han, sier Steinnes, og har hatt mange fine salmepresentasjoner. Forfatteren Alexander L. Kielland Men så var det altså Kielland som ble gjenstand for hovedoppgave og doktoravhandling, som har brakt ham rundt som foredragsholder både på Sørlandet og Vestlandet, og bidradd til hans engasjement som foreleser ved Høgskolen i stavanger. Egentlig hadde han tenkt å skrive om Jonas Lie, som var en av de første moderne, norske romanforfatterne, selv om han nå kan virke gammelmodig. Men han fant da ut at det kanskje ville være lettere for ham å skrive om Kielland som var fra hans egen hjemby, og hvor han kjente både geografi og språkgrunnlag. På denne tiden var litteraturforskningen på universitetet fortsatt preget av interessen for forfatteres liv og sammenheng mellom liv og diktning. Den store professor Franscis Bull er en av de mest kjente representantene for denne skolen i Norge, som var den gjengse til langt utpå tallet. Owe apeland valgte en annen vinkling. Nyere tanker var kommet inn, en større interesse for teksten i seg selv, uavhengig av hva dikteren kunne ha opplevd hist og her i livet sitt. Han så på hvordan Kielland formet romanene sine og gjennom oppbygning, skildring og språk fikk fram det han hadde på hjertet. Avhandlingen Alexander L. Kiellands romaner har undertittelen Kunstnerisk stil og metode. Det er derfor ikke opplysninger og sladder om personen Kielland eller slektens handelshus Apeland benytter, men kjennskap til språk, tradisjon, natur og landskap som går inn som motiv og billedmønstre i Kiellands diktning. Alt i 1949, kort etter at han var ferdig med studiene, utga han en artikkel om stilen i Garman & Worse. Over 20 år etter skrev en kjent litteraturforsker, Willy Dahl, at ingen som vil skrive noe ordentlig om denne Kiellandromanen kan komme utenom Apelands artikkel! Kielland som forteller Det er vel kjent at alexander Kielland var såkalt tendensdikter. Han hadde sterke synspunkter på kirke og skole på hans tid og at han var opptatt av forholdet mellom fattige og rike. Apeland viser hvordan han skildrer menneskene og livet deres i romanene sine, hvordan han taler til både tanke og følelse for å vekke oss til å se den virkelighet han er opptatt av og kjenne det anliggende han brenner for. Han bruker for eksempel gjentakelser for å karakterisere personer, uten at det virker kjedelig. Når gamle jomfru Cordsen i Garman & Worse skildres med sine stivede kappestrimler og nevnes i forbindelse med duft av rent tøy og lavendel, vil leseren neppe andre og tredje gang si Men dette har jeg da lest før. Det er snarere som om den gamle damen trer tydeligere fram for hver gang det nevnes, og våre følelser får mer tak i følelsene hennes på en stilferdig måte. En annen form for gjentakelse finner vi i et avsnitt om høstregnet i samme bok: Og det duschregnede, og det småregnede, og det silregnede, og det øsregnede, og det styrtregnede, og det plask- 5

6 regnede men verst var det, naar det silregnede jævnt og ubønhørlig fra Morgen til Aften. Og det er neppe den leser, her vestpå i alle fall, som ikke gjenopplever hvordan det er å være våt på føttene og få regnet surklende nedover halsen! Når det gjelder språket, bruker han ikke egentlig dialekt, men enkelte ord og former som karakteriserer miljøet den enkelte kommer fra. Den formelle ungekonsulen sier min dreng til sin sønn, mens andre kan si gutten min. Han kan bruke noen litt saftigere gloser når arbeiderne på verftet eller sjøfolk snakker, mens fromme haugianere har en tendens til å snakke i nokså gammeldagse vendinger, som var gammelmodige enda på Kiellands tid. Men først og fremst er det kanskje bruken naturen som er Kiellands særtrekk. Han har lange avsnitt med naturskildringer i romanene og fortellingene sine. De er både vakre i seg selv og viktige bidrag til å få fram hans budskap. Mest kjent er skildringen av havet i åpningen av garman & Worse. Det rare er, som Apeland påpeker, at han kan bruke menneskelige trekk og begreper i skildringen av natur, fugler og dyr, og får på den måten sagt noe også om mennesker. Han kan snakke om havet som velvilling, forståelsesfullt, tålmodig, trofast først og fremst er det uavhengig, uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket. Det står i en utfordrende kontrast til bylivet, det skrøpelige menneskesamfunnet, med falskhet og motsetninger mellom de store og de små. Et levende Kiellandleksikon Selv om det var Kiellands skrivekunst og ikke hans liv Owe Apeland var opptatt av, så ledet det ene til det andre. Han var interessert i Kiellands egne ideer om diktekunsten, og her var forfatterens brev til stor hjelp. Som de fleste forfattere på denne tiden, siste del av 1800-tallet, var Kielland en flittig brevskriver. I brevene får en innblikk både i hans ideer og i deler av hans privatliv. Studiene førte til et bredt kjennskap til personen og dikteren Alexander Kielland. Dermed har han hatt stoff å bidra med i mange diskusjoner og spørsmålsstillinger som har dukket opp når det gjelder den store dikter og for eksempel hans forhold til hjembyen. Han har drøftet om eiendommen Sandsgaard i flere av bøkene er Ledaal eller Enkesetet i Hillevåg, og konstatert at det ikke er noen av dem! Eiendommen som spiller slik framtredende rolle særlig i boka Garman & Worse, er fri fantasi, som dikteren til og med har laget et eget kart over for å ha bildet klart for seg når han skulle fortelle om de forskjellige begivenhetene der. Vår byprofil har studert mangt og mye som folk har spurt seg om, for eksempel hvor i Stavanger Kielland egentlig bodde. Dikteren hadde sitt barndomshjem der Kiellandhagen ligger, men har siden 6

7 bodd en rekke steder i Stavanger: i Øvre Strandgate, på Stokka og kortere tid på Enkesetet i Hillevåg, men aldri på Ledaal. Dette og mye annet har Apeland skrevet om i en rekke småskrifter for Stavanger bibliotek. Det var en stor glede for ham at han fikk en hilsen fra biblioteket til 90årsdagen med takk for innsatsen. Både Kielland og Apeland har likt seg i Frankrike. Apeland har redigert og skrevet forord til en bok med brev Kielland skrev derfra, Løvene i Fontainebleau. Reisebrev og novelletter fra Paris. Den kom ut i 1992, og ble ikke lenge etter oversatt til fransk. Redaktøren har selv tatt fotografiene av de to løveaktige figurene som pryder forsiden av boka. Apeland og hans kone dro til slottet Foutainebleau utenfor Paris på en av sine Frankriketurer, og fant de to kinesiske fantasifigurene som Kielland mange år tidligere hadde filosofert over i et av sine brev. Jan Inge Sørbø understreker hvor viktig det har vært for Stavanger at Owe Apeland har gått omkring som et levende Kielland-leksikon i så mange år, ikke minst i forbindelse med Kiellandjubileet i Et langt og travet liv Hvordan er det, fikk du tid å følge med i nyere norsk litteratur? spør jeg vår byprofil. Nei, det har det nok blitt lite til. Det var mye arbeid på skolen, både med undervisning, stilebunker og senere administrasjon. Og så kom det spørsmål om artikler til aviser, teaterprogrammer o.a. ved forskjellige anledninger, ikke bare om Kielland. Teateret ville for eksempel ha stoff om russiske diktere som Turgenjev og Tsjekhov til programhefter når de hadde stykker av disse på spilleplanen.. Alt slikt tar tid. Og det skulle være ordentlig og korrekt? sier jeg. Ja, visst. Det er ikke bare å ryste noe ut av ermet. Oppdragene har vart langt opp i pensjonsalderen. Men han leser da litt annet enn den gamle mesteren fra Stavanger. Han henter fram Pilegrimsreisen av den brasilianske forfatteren Coelho som mange er blitt så fascinert av. Alkymisten av samme forfatter venter på tur. Og så leser han minst to aviser hver dag. Han er interessert både i utenriksstoff og kulturstoff. Han har et langt og virksomt liv å se tilbake på Det har ikke bare vært solskinn. Han mistet sin mor som tenåring. Broren ble sendt i tysk fangenskap under krigen. Heldigvis var han av de som kom hjem igjen. For noen år siden døde eldste sønnen, Oddvar, av hjernesvulst, bare 54 år gammel. Hans egen helse har heller ikke vært like god hele tiden. Han ble noe forsinket i studiene på grunn av sykdom, og har som eldre hatt en alvorlig hjerteoperasjon. Jeg har vært mye i Bergen, sier han, ja, på besøk, men mest i forbindelse med sykdom, egen og andres. Nå går formiddagene for en stor del til å besøke hans kjære Ingeborg på sykehjem. I fjor feiret de diamantbryllup. Hun har vært hans gode følgevenn i livet og dessuten en interessert og nøyaktig maskinskriver og korrekturleser, ved siden av sitt eget arbeid som sekretær for veisjefen og siden fullmektig på St. Svithun. Han er glad for de to barna og familiene deres som har slått seg ned i Stavanger. Marit og Terje er begge leger. Åtte barnebarn er det blitt, og to, snart tre, oldebarn. Et av barnebarna og hennes venninne er hybel boere hos ham, og det er trivelig med ungdom i huset. Formiddagsstunden vår nærmer seg slutten. En innholdsrik og interessant samtale er over, og vi skal ut i vårværet. Han tar den fine stokken med SR-bankmerket. Den er god å ha. Stokken må jeg ikke glemme, sier han, og smiler. Livet har vært godt, tross alt. Er det noe du skulle ønsket annerledes, spør jeg, helt på tampen. Nei Ja det måtte da være at det hadde blitt litt mindre Kielland og mer tid til andre ting. Men intervjueren går stolt og glad av gårde med Apelands doktoravhandling og flere artikler under armen. Det har vært en utbytterik stund på mer enn en måte. 7

8 Ukjente, lite leste AJAX-historier Kommentarer: Halvor Ingebrethsen I denne fortellingen møter vi an Kjell, som vi ellers hører lite om i Ajax sine fortellinger. Han opptrer imidlertid i en julefortelling hvor han opplever å se Jesusbarnet i en krybbe på torget i Stavanger. I denne fortellingen møter han naturen og blir betatt av den. Ikke minst når han oppdager de nydelige blomstene på en mark, gule blomster, hestablomster. Og plukker en bukett. Så møter han en mann som bemerker det som Kjell holder på med. Han beroliger ham med at det ikke er hans blomster. Hvem eier dem da? Og hvem eier marken hvor blomstene vokser. Og hvem eier an Kjell????? Les og få svar på disse spørsmålene om: Markå så ingen eige Kan tru han litle Kjell og di har ein fin hage. Plenen e snauklyppte så ein skulegutt før ferien, og blomstene e så fine at di meste skjemmest av å ha ryddene i svarte måll. Alt e ordentligt. Alt står på strekk. Det e ein hage te beondra, ikje te vera i. Tyngre skabningar enn homler og veps må pent hålla seg på hedlene langs hekken elle på singelen mydlå porten og gadedørå. Hvis naboen sin katt finne på å trampa øve plenen, hørre mor te an Kjell det, sjøl om radioen og TV`en brolte øyrene hennes fodle. Ikje ein gång an litle Kjell får lov te vera i hagen, og det kan an kje rektigt forstå. For ka ska grønt grass vera te, hvis du ikje kan rolta deg i det. Og ka gagen e der i blomster, hvis du ikje kan plokka ein bukett te den litle jentå med musafletter, så lod deg få to goe slikk av iskremen sin, ennå hu va forkjølte og trengd`an sjøl. Gå ud på gadå og leg, seie morå, der u`ballansere mydlå bedå for å øveraska et ugrasstrå så nettopp har stokke håve øve jorå. Bare gå ud på gadå du, men ikje gå for langt vekk. Det e snart middag. Han Kjell går. Han har ei billedbog onna armen. Ei sån bog e goe å ha i tilfelle der ikje sko vera någen å lega med. Då e det bare å sedda seg ner på ei trapp og bla` te an finne billede av den fine hesten, den så står på ei store grønne mark med masse gule bomster på. Idag e gadå tomme for ongar, og an Kjell sidde lenge og ser på billede sitt. Det sko våre fint med ei sån ei grønne mark, tenk`an. Han reiste seg, for an kom plutselig på at an veid om ei heilt forrektelig mark. Hu e grusomt langt vekke, meste på lanne, men akkorat nå e`an Kjell opplagde, og så går an, og kaffor ska an kje det. Han har to goe, stødige bein, og det e sikkert lenge te middag. Då an kom fram te den store markå, va an Kjell trøtte. Det hadde gått litt i baddel med veien for an. Desuden hadd `an lekt amerikabåd med ein fjølabede så låg ualmindeligt lageligt te i ein sølepytt han kom øve. Der e ingen så veid koss det tar på kreftene å seila fram og tebagers øve Atlanteren i alslags ver med ein fjølabede fodle av småsteinpassassjerar. Han hadde best lyst te sedda seg ner å kvila, men så var der så møje fine gule blomster på den store markå, at an syntes an måtte plokke ein svere bukett, før någen kom og sa at det var forbudt. Han krøyb framøve på kneå og plokte ein blomst her og ein blomst der. Det tog si ti, for han ville bare ha de aller aller styste. Du plokke hestablomster du? Det kvakk i an Kjell. Den store maen va komt så stillt at an ikje hadde hørt`an. Han reiste seg fort. Blomstene holdt an fast i den eine neven. Du treng`ikje vera redde, sa maen. Det e kje mine blomster. Han Kjell såg letta ud. E kje markå heller di? spørt`an. 8

9 Eg bler aldrig rektigt sikker på det. Maen smilte men eg bur nå her. Det e kje så lide bare det. Han Kjell fandt tiå inne te sedda seg. Maen satte seg med siå av an. Hvis du bur her, sa an Kjell, så må jo blomstene vera dine. Det e sikkert så lås det. Heilt sikkert? Maen la armen rondt skuldrene te an Kjell. E du heilt sikker på det? Skråsikker, sa an Kjell. Hjemma hos oss har me ein hage, og der eig`u mor kver bidige blomst. Mor di eige kanskje deg og? Maen ga Kjell ein liden klemm. Kem andre sko eiga meg? Han Kjell såg på maen med store auer. Ein sån skrekkeligt domme mann hadd`an aldrigt troffe før. Mor di har bare lånt deg. Han Kjell reiste seg. Dette var altfor naude. Ikje om han ville sidda og hørra på det. Mor mi eige meg fra eg spise mornings te eg spise kvelds, sa`an, og heile veien mens eg såve og, det e så møje du veid det. Mor di har bare lånt deg, gjentog maen. og viss du vil veda kem så eige deg, så e det Han så lar blomstene gro på den store markå kor adle har låv te trø. Då an Kjell kom hjem fekk han fyst skjenn for det han hadde våre så lenge vekke. Ittepå fekk an ein klemm for di fine blomstene an hadde plokt, men då an forsøkte å forklara morå at`u verken eigte den snauklipte plenen eller di fine bedå, ja ikje ein gång den trøtte litle gutten sin, blei`u irriterte og sjysst`an i seng. Der får vera måde på barneprat. Denne historien finner du i boken «Sokkaseg og hjertelag», side 74 og i den siste boken, AJAX DEN STORE på side 89. En såmann i Egypt Anafora. En oase av et retreatsted, skapt av den driftige koptiske biskop Thomas. Avkjørselen ligger anonymt langs motorveien noen mils kjøring fra Kairo. Et paradis, gjenskapt ikke så langt unna den opprinnelige Edens hage. Et sted for stillhet, lys, varme, runde former. Et sted langt borte fra alt mettet med nærvær. Gudsnærvær. Et sted der det er mulig å finne helsebot for en sliten vestlig sjel. Et «tynt» sted, der hinnen mellom himmel og jord er mer gjennomskinnelig enn ellers. På såmannssøndagen leser vi fortellingen om såmannen som gikk ut og sådde. Noe falt langs veien og noe på steingrunn og noe i god jord,som vokste opp og bar rik frukt. Etter et besøk i en fremmed verden og et møte med en eksotisk og fremmedartet kirke så sitter en igjen med sterke inntrykk. Inntrykk av en levende kirke med et sterkt og sentralt Jesusvitnesbyrd. En kirke som skriver sin historie helt tilbake til apostelen Markus. Han var den første såmannen i Egypt. ab Nå har personer som biskop Thomas tatt over såmannsarbeidet. Denne lille mannen i sin svarte kjortel og svart hodeplagg. Mannen med de lysende øynene og med en personlighet som ingen forblir uberørt av. En moderne ørkenfader, som Guds lys får skinne gjennom. Hva denne mannen og hans medarbeidere har bygget opp, både på Anafora og andre steder, er mektig imponerende i et land hvor det er tøft å være kristen. Det beviser at det ordet som blir sådd, gudsordet, er levende og virkekraftig. Det vender ikke tomt tilbake når det såes i god jord, slik som det står beskrevet i Lukas 8, Håkon Borgenvik, sokneprest i Holum. 9

10 Andante Du verden som årene går når man pensjonist-tilværelsen når Dagene flyr av sted, man skal være i form for å følge med. Det står stadig å lese i avisers telegrammer, millioner av mennesker i sorg-nød og jamme. Små barn leker basar med en enkel plakat Redd barna de har ikke mat Her i vårt barndoms lykkeland mor Norge forsøker å holde stand. Vi følger med i dagens strid som rydder plass for den nye tid. Barn og barnebarn stresser av sted vår nye tid er tilpasset det. Der hentes og bringes avtales og ringes alt er annerledes enn før Selv turene er annerledes enn før, føles ofte litt lenger kanskje det er mer mosjon man trenger. Det hilses og prates med venner og kjente, og formen er ofte bedre enn man skulle forvente. Vel, det hender at stegene blir tunge, men førsteretten her tilfaller de unge. Utrolig hva man kan oppnå for å gjenvinne sin førlighet Etter operasjoner og alskens elendighet. Det er vår du kjenner som et kjærtegn, solen varmer mot ditt kinn. Alt som slumret bak nattekulden står ungt og levende fra av mulden. I bjerkelier og blåveisbakker står vårens blomster på ny og flammer Blant løv og bar og bjerkestammer vi plukker en duftene vårbukett. Agnes E. Helgø 10

11 Misjonærsønnen Bertram Jensenius, hans familie og «Misjonsbarna på Korsteig.» Av: Reidar Frafjord I 1972 utkom det en roman på Dreyer forlag i Oslo, skrevet av Bertram Jensenius, redaktør av den norske avisen Vinland i Usa. I boka Misjonærens sønn hører vi om misjonærsønnen Josef fra fødselen av og til han som 9-åring blir sendt til Stavanger og Solbakken, Det Norske Misjonsselskaps barnehjem med verdenshav og kontinenter mellom foreldrene og han selv. Jensenius var selv misjonærsønn på Madagaskar, og det er fra denne kanten av verden han presenterer stoffet i romanen. Minner fra forfatterens tidligste barndom hadde festet seg godt i hans sinn. Vi hører om livet på misjonsstasjonen og får kjennskap til hedenskap og kristendom, slik gutten opplevde denne spenningen. Han opphøyer heller ikke misjonærene som har et vanskelig og oppofrende kall, men får fram at de strir med samme problemer som andre mennesker, kanskje særlig som foreldre. Konfliktene er fokusert, og det kommer fram at Josef helt fra han er liten, er et problembarn for sine nærmeste. Det følgende året kom den fengslende fortsettelsen Misjons barna på Korsteig. Der følger vi lille Josef i hans opphold på barnehjemmet Solbakken, som i skildringen blir kalt Korsteig. Også denne boka virker ekte og selvopplevd. Josef er fremdeles det ømhetsvare barnet som ankommer morens hjemby for å gå på norsk skole. Oppholdet på barnehjemmet blir imidlertid en katastrofe for ham, ettersom han blir offer for en banal konflikt mellom bestyrerinnen fru Buting og Josefs mor, en uenighet som ligger mange år tilbake i tiden. Tilgivelsens nådegave var aldri blitt bestyrerinnen til del, og et hovedtema i romanen blir derfor den småborgerlige og sneversynte pietismens barbariske angrep mot et uskyldig barn som stadig blir utsatt for et snerpet fruentimmers sadistiske innfall. Bertram Jensenius gir en både realistisk og psykologisk skildring av bestyrerparets utilstrekkelige kvalifikasjoner. Det som virker rystende i romanen, er at kristne mennesker uten noen skrupler er i stand til å forsvare en straffende kjærlighet under henvisning til skriftens ord om tukt og soning. Samtidig stiller forfatteren seg sterkt kritisk til atskillelse foreldre/barn i misjonærsituasjonen. Selvsagt må vi være klar over at det er en roman vi har med å gjøre, og at forfatteren gjør bruk av sin dikteriske frihet når det gjelder hendelser og persongalleri, og at navnene er fingerte. Likevel er noen betegnelser lette å gjennomskue for Stavangerfolk. Bertram Jensenius tilkjennegir et inngående kjennskap til lokalsamfunnet i Stavanger i årene før den første verdenskrig. Valbergtårnet er Stavangers brannvakt. Kusken som frakter ungene fra kaia og opp til barnehjemmet, heter Svela. Vi hører om lange spaserturer om søndagene til Vistehulen og til Randaberg der de fikk komme opp i fyrtårnet, og til Byhaugen, der de drakk av den berømte kilden med verdens beste vann! På en sjøtur med Fjordbuen passerer de øyene Tjuholmen og Plentingen, runder Kjerringholmen og legger til ved Fiskepiren. 11

12 Betram Jensenius på Madagaskar før han som niåring ble sendt til Solbakken, misjonens barnehjem i Stavanger. Jensenius nevner også et åttekantet lysthus på haugen ved gårdsplassen på Solbakken. Dette ligger der den dag i dag. Og når bestyreren tar sin regelmessige spasertur nedover Stokkaveien til Løkkeveien for å få sin daglige mosjon, har han sin svarte, bredbremmete hatt plantet på hodet, og svart kep over skulderen på kiellandsk vis, enten solen skinner eller det regner. Etter flere måneder på Korsteig begynner Josef i andre klasse på Solvang skole, der han blir sterkt knyttet til en ung, blendvakker lærerinde. Hver dag etter skoleslutt var det slåsskamper på Kiellandsmarken. Heller ikke om søndagene slapp han unna: På vei til søndagsskolen måtte de gjennom Tomsehagen, og her bodde det en bande med gutter som stundom ikke ville slippe Korsteig-flokken forbi før de hadde slåss. Hvem var så Bertram Jensenius som har gitt oss disse skildringene av misjonærene og deres barn? Han ble født på Madagaskar den 24. februar i Den 23.februar 1907 kom han til Solbakken, og sammen med søsknene Marie Sofie, Synnøve og Olaf Normann avsluttet han sitt opphold der den 20. mai i Faren, Ole Jensenius fra Steigen i Nordland, var den yngste av ni søsken. Han kom bort på sjøen 14 dager før Ole ble født. Ole fikk kun 9 ukers skolegang i året til han ble konfirmert. Så begynte han å ro fiske på Lofothavet, og dette holdt han på med i tre år. Hele tiden bar han på en hemmelig drøm om å bli misjonær. Knapt 18 år gammel dro han til Stavanger og lot seg prøve i norsk og regning for å komme inn på Misjonsskolen. Dette gikk greit, og han ble tatt opp på skolens 6. kull, og avsluttet utdannelsen våren Den 13.juli ble han ordinert til tjeneste av biskop Heuch, og allerede en måned etter var han på plass på Madagaskar. Under studietiden i stavanger var han blitt forlovet med Bertha Johanna Nielsen, datter av Berthe Johannesdatter og repslager Elling Nielsen, som bodde i Skræddersmuget 10. Berthe opptrer for øvrig som fru Risbakken i boken hans. Hun snakket akkurat som hans mor: det bløde, yndige melodiske Stavangermålet.Bertha og Ole ble gift i Tamatave på Madagaskar i 1894 og fikk 9 barn, hvorav 3 døde ganske små på misjonsmarken. Bertha J. døde i Stavanger i 1935, og Ole samme sted i De hviler begge på Lagård gravlund. Redaktør Stein Gauslaa var i Chicago høsten 1973 og intervjuet da Bertram Jensenius. Dette intervjuet ble trykket i Rogalands avis i september Selv om Bertram hadde oppholdt seg i utlandet i ca. 50 år, snakket han i vei på stavangersk. Om bøkene sa han at de på mange måter var selvbiografiske, og at han på Solbakken lærte mye om alle slags mennesker. Vertskapet var som tatt rett ut av en Dickens-roman, og ungene var av alle slag: smiskere, øyentjenere og gutter som yppet til strid. Han hadde ønsket å skildre et barnehjem som var litt utenom det vanlige. I intervjuet hevdet han også at det ble galt når misjonærkallet 12

13 gikk ut over barna. Å bli skilt fra foreldre og sendt til Norge for å gå på skole, ble en stor belastning for mange misjonærbarn. Når så også forholdene på barnehjemmet bød på mer tukt enn kjærlighet som i hans eget tilfelle, kom det til å sette dype spor i hans sinn. Han anså seg på sett og vis ofret på misjonens alter. Under ungdomstiden i Stavanger hadde han ikke lett for å slå seg til ro. Han lengtet ut. På sine mange turer til byens brygger kom han i kontakt med karene fra seilskutetiden som snakket om storseil, passat og monsun, og om pikene i Hamburg og Rio. Han begynte riktignok på Kongsgård, og en periode var han redaktør for gymnasiesamfunnets blad Brage. Men da han strøk til eksamen, pakket han skipssekken og havnet for en tid i Frankrike. Der ble han messegutt på et seilskip og gikk i land i USA i Ifølge hans niese Solveig Jensenius; kom han ulovlig inn i landet ved at han gikk over grensen på isen ved Niagarafossen. Langt om lenge ble det orden på papirene hans, og han utdannet seg til malermester. Etter hvert ble det mer og mer skrivevirksomhet som opptok ham, og han ble redaktør av Vinland, som da var den eneste norske avisen i USA. I Amerika ble Bertram Jensenius gift med en finsk dame. De fikk to piker. Den yngste, Vera, kom tidlig til Norge og ble boende her. Hun er i besittelse av et brev faren skrev til sine foreldre mens de var på Madagaskar. I brevet lover han å være snill, tydeligvis et brev han var blitt tvunget til å skrive etter at foreldrene hadde skjent på ham i et brev fra misjonsmarken. Senere ble Bertram skilt og gift på ny. Ekteskapet var barnløst. Solveig Jensenius`mor Camilla hadde god kontakt med sin bror, og Solveig fikk hilse på sin onkel da han var på besøk i Stavanger i Bertram hadde planer om å flytte tilbake til Norge og bo hos sin søster Camilla, men slik gikk det ikke. Den 18. februar 1976, samme år som han hadde planlagt sin retur til moderlandet, la misjonær sønnen, redaktøren og forfatteren ned pennen sin for godt. Stavangeruttrykk med forklaring Uttrykket: Ommanidom Forklaring: I den tiden da det i Stavanger domkirke ikke var varmeovner, var naturlig nok disse heller ikke inntegnet fra arkitektens side. Ovnene som etter hvert var nødvendige ble derfor satt inn uten tanke for om de passet til interiøret for øvrig. Hovedsaken var at menigheten ikke skulle fryse under messene/gudstjenestene. Ovnene ble derfor plassert uten noen gjennomtenkt plan og passet på ingen måte inn verken i den romanske stilen i kirkeskipet og ennda mindre i korets gotiske stil. Det hele virket rotet, lite stilfullt og lite gjennomtenkt. Det ble da et begrep, at når noe virket rotet og ukoselig, så sa man at det var plassert ommanidom, utledet av en henvisning til Ommane i domkirken. halling 13

14 Fra kontreadmiral til pensjonist Halvor Ingebrethsen i samtale med Bjørn Bruland De fleste av oss forbinder vel navn og tittel med den gang Bjørn Bruland var sjef i Madlaleiren. Han er født 13. oktober 1926 på Rjukan. Ble pensjonert 13. oktober 1986 fra en allsidig tjeneste i Den Norske Marine. Bosatte seg deretter i Trondheim. Deretter gikk han inn i pensjonisttilværelsen med usedvanlig entusiasme. Og det er noe av hans engasjement i denne tilværelsen vi har bedt ham fortelle litt om fra denne tiden. En tid han finner uhyre meningsfull, utfordrende og interessant med utallige tillitsverv og oppgaver. Og det er fra denne tiden vi har bedt ham si litt om det han har vært opptatt av. Samtidig har vi oppdaget at han har usedvanlige anlegg som dikter. Han har eksempelvis beskrevet pensjonstiden og nedfelt denne i et epos som han, inntil vi traff ham, kun hadde dette i hue, som han selv uttrykte det. For at vi skulle kunne gjengi det her, måtte han derfor skrive det ned. Det er altså første gang dette gjengis skriftlig. Men, dette vil vi gjemme til slutt i denne samtalen. Og vi vet leserne har noe å glede seg til. Men les først denne 14 korte samtalen vi fikk med ham, og vent med å tjuvlese diktet som han har kalt Pensjonisten. Bruland skrev det for en del år siden, som en motvekt til den hets de eldre den gang ble utsatt for. Kontreadmiral og sjef i Madlaleiren Bruland har mye på hjertet. De fleste av oss kjenner ham vel best fra tiden han bodde her, som sjef i Madlaleiren. Og det faller derfor naturlig å spørre ham om han har noen synspunkter på det som nå ser ut til å skje; at Madlaleiren vil bli nedlagt? - Ja, det skal være visst at jeg har, svarer han svært engasjert. - Jeg slutter meg til alle som ser på en nedleggelse av Madlaleiren som en uforståelig tragedie. Forsvaret har brukt denne leiren siden 1871, poengterer han. - Marinen har holdt sine rekruttskoler der siden Leiren er gjennom årene blitt påkostet hundrevis av millioner kroner og fremstår i dag som en topp moderne leir godt egnet til sitt formål. Gjennom alle år har det vært et særdeles godt forhold mellom Madlaleiren og Stavanger by. Dette gode forhold har bidratt til å styrke forsvarsviljen i distriktet. Å legge ned den velutbygde, tradisjonsrike Madlaleiren, for så å bruke nye, hundrevis av millioner til å bygge en ny leir i -----, Bergensdistriktet, ser jeg som sløseri med våre skattepenger og en manglende forståelse og respekt for tradisjoner og sterke lokale interesser. Jeg håper inderlig at Forsvarsdepartementet tar til fornuft og gjør om sitt meningsløse vedtak, tordner den tidligere Madlaleirsjefen, som av alle sine tjenester for land og folk, også har vært statssekretær, nettopp i Forsvarsdepartementet. Pensjonert og bosatt i Trondheim Bjørn Bruland ble pensjonert 13. oktober 1986 fra sin tjeneste i Marinen og bosatte seg deretter i Trondheim. Vi kjenner til deler av hans mangfoldige militære karriere, men vet at han også som pensjonist får utløp for mange andre interesser. Og det er fra denne del av hans liv vi ber ham om å fortelle litt om det han har engasjerte seg i?

15 - Det første jeg brant for, var det store arbeidet som Norges Røde Kors nedlegger. Jeg var president der i 6 år, fra Deretter ble jeg leder for Nordic United World College og medlem av styret i den verdensomfattende organisasjonen United World College. Presidenten her var ingen ringere enn Nelson Mandela. Det var fantastisk å oppleve ham i et slikt samarbeidsforum. Jeg var også Bruland men noen av stokkene han skjærer, fra pilgrims til spaser. Foto: Halvor Ingebrethsen. styreleder ved innsamlingen av midler og bygging av Red Cross Nordic United World College i Fjaler i Sunnfjord. Deretter var jeg aktivt med i forskjellige organisasjoner i Trondheim, bl.a. i «Nei til atomvåpen», Trondheim sjømannsforening og Forsvarets pensjonistforening der. Røde Kors fortsatt en hjertesak Men Røde Kors sto ham fremdeles veldig nært. Han forteller fra sin tid som leder av organisasjonens avdeling i Trondheim. Han ble også med i styret for Prima. En organisasjon for sysselsetting av psykisk funksjonshemmede. Senere gikk han inn i aktivt virke som leder av Trondheim kirkelige fellesråd, leder av Ilen menighets sykehjem og leder av «Ilen kirkes venner». - Dette var en organisasjon som arbeidet for en forbedring av Ilen kirke og dens tilhørende gravlund. Dette er bare noe av det vi vet han har brukt pensjonisttiden til. Men han har ennå flere interesser og evner: Treskjærer - Vi vet at du også har en lidenskap som treskjærer! - Ja! Og det både har jeg hatt og fortsatt har stor glede av, sier han og forteller: -Jeg har begynt å lage bl.a. pilgrimsstaver. Det er jo nå så aktuelt å foreta pilgrimsreiser, både her i Norge og i utlandet. Og da kan det jo være godt å ha en ekte pilgrimsstav å støtte seg til. Jeg smir gjerne også spasèrstokker og fantasifulle figurer av trær og røtter. Og som den generøse mann han er, gir han disse tingene bort og lodder dem ut til inntekt for kirken ved salg på husflidmesser. Trives i Stavanger Bjørn Bruland ser ut til å trives i Stavanger. Han bor i en leilighet på Tjensvoll. Kanskje trivselen også kommer av at Madlaleiren ligger i gåavstand derfra. Han flyttet til Stavanger igjen 1. april Det virker ikke som om datoen har skremt ham, eller hatt noe å si siden han fortsatt bor og trives her i byen. Her har han en datter, barnebarn og oldebarn. Her i byen bodde jeg jo også tidlig på 70 tallet, da jeg var sjef i Madlaleiren, minner han oss på. Og så slutter han av med å si det han alltid bruker å avslutte sine facinerende foredrag og kåserier med: - Jeg stortrives i Stavanger: Verdens beste by, i verdens beste land!! Takk for meg! 15

16 Så over til diktet han tidligere bare hadde i hue, men som nå er kommet på trykk: Pensjonisten Vi pensjonister beskyldes ofte for å være både triste og grå. Folk er forvirret og kan ikke forstå at i hjerte og sinn er vi akkurat som før og at ungdommens gnist gløder helt til vi dør. Vi er ikke rike, men greier oss vel på ordninger vi har opparbeidet selv. Vi kjenner vår plass og skal forsvare den godt mot alle som mener at vi har det for flott! Vi skal føre vår kamp med humør og med gnist slik det sømmer seg for en alminnelig pensjonist. Og hvem den alminnelige pensjonisten er skal jeg fortelle litt mer om her: Du kan se dem på byen helst mellom klokken elleve og to. Han har hatt eller lue, slips, press i buksa og blankpussa sko. Han bærer ryggen så rett han kan. Han var jo en gang en stilig mann! Hun er også pen i klærne med hatt og veske, og skjørtekant sømmelig nedenfor knærne. Bak de fine rynkene synes det godt at også hun en gang var feiende flott og smilte og danset fra morgen til kveld. Men minnene om det, har hun gjemt godt hos seg selv! De går arm i arm eller leier hverandre. Det er hun som bestemmer farten og hvor de skal vandre Både Rema og Rimi ligger i hennes rute og hun handler, og handler og handler, mens han venter ute. Han sier han får feber og fryktelig smerte i hele kroppen, men mest i hjerte hvis han skal være med inn og handle kolonial. Han påstår han blir splitter pine og sprøyte gal! Men siden når de kommer til en jernvare handel, da viser han en helt annen vandel. Da smetter han inn som et olja lyn og er sprekeste gutten i hele by`n! Så får de lyst på en kopp kaffe og noe som smaker. Han sier forsiktig at han vet om en baker hvor de kan kjøpe noen varme boller og ta med hjem. Du får tre-fire stykker for bare kroner fem. Men hun er ikke det minste interessert i det. Hun vet om et trivelig og hyggelig sted. Og så tauer hun ham med seg inn på kafè Pensjonisten. Men da har han fullstendig mistet gnisten. Han er så redd for at pengene ikke skal rekke. Det er så mye den vesle pensjonen skal dekke. Barna må ha ny båt og ny bil for å kunne leve og de stakkars barnebarna må ha nye mobil telefoner med innebygget teve! Det ender med at han kjøper en krøllete vaffel, men hun velger noe som må spises med kniv og gaffel. Hun smiler og vinker til folk hun kjenner og prater i vei med gamle venner. Men han er ikke interessert i 16

17 r r r r skravling og slikt. Han har mer enn nok med sin egen gikt. Og han er både sur og nedfor da de omsider kommer hjem. Men hun er oppglødd og gir ham en klem. Hun har vært på byen, fått handle, vært på kafè. Møtt venner og opplevd livet på nytt. Mens han har brukt penger og føler seg snytt. Og han gir seg selv et løfte, som han snart vil glemme: At neste gang skal han jammen bli hjemme! Så spiser de middag og tar seg en lur, men våkner i tide for Dagsrevy og Glamour. De prater litt sammen om vær og vind. Det vil si, det er hun som prater, han sier nesten ingen ting. Hun påstår at han er blitt både senil og dau. Til det svarer han at det er hun som bræker verre enn en sau! Hun slår på varmen i senga litt tidlig på kvelden. Hun vil så gjerne ha det litt varmt under fellen. Så sovner de inn med et fredelig smil. Og snorker så det durer flerfoldige mil! Disse to er ikke spesielt banale. Og de er slettes ikke særlig originale. Men de skiller seg ut fra andre ister : Fra ateister, kommunister og kapitalister. De er to helt alminnelige pensjonister. Men det var de som bygget opp landet vårt. Og de latet seg ikke, men arbeidet hårdt. Snekret det sammen med nøysomhet og slit. Murte det opp, bit for bit! De var trøtte, må vite, da det endelig ble kveld og de tok med sin arbeidsplass et siste farvel. Men da var fattige Norge blitt verdens rikeste land takket være deres innsats, hand i hand. Og for denne fantastiske prestasjon fortjener de takk fra en hel nasjon. Men takken behøver ikke være så stor. r r Vi pensjonister forventer ingen gaver, ingen store, bevingede ord. Men en klapp på skulderen, en liten henvendelse i ny og ne vil glede en gammel pensjonist, gi følelsen av å være med! Og de som vil skyve oss brutalt til side bør tenke seg om i tide! Vel er vi stille, ja nesten stumme. Men det betyr ikke at vi er dumme! En sovende bjørn kan være litt sen i starten. Men du skal passe deg litt når den får opp farten! Vi er mange hundre tusen og hvis vi slår oss sammen, er det vi som vil bestemme både innhold og rammen. Og vi vil slå ring rundt hver kvinne og mann som brukte sine liv til å bygge vårt land. 17

18 18

19 17. mai i 1960-åreme hvor Bjørn Bruland var sjef i Madlaleiren. Legg merke til folkehavet som understreker Brulands ærfaring med den nære tilknytningen Stavanger, og da især Madla bydel. 19

20 p p p På streiftog i Østen p Maca0 Tekst og foto: Gerd Borgenvik p pp p Med utgangspunkt i Hong Kong er det en enkel sak å foreta en rundtur til de mange og spennende områdene i Østen. Grenseovergangen til Kina er nær, men det fins også andre reisemål som lar seg gjennomføre på en dag. La oss starte med en dagstur til MACAO, den portugisiske kolonien som nå er inn lemmet i Kina, i likhet med Hong Kong. Macao ligger på en halvøy i det sørlige Kina ved Perleelvas utløp, ca. 60 km sørvest for Hong Kong Byen ble i 442 år styrt av Portugal, og er den eldste europeiske kolonien i Østasia. Portugiserne kom til Macaohalvøya i første halvdel av 1500-tallet og etablerte en permanent portugisisk handelsstasjon der i Grunnen til at kinesiske myndigheter tillot dette, var visstnok fordi portugiserne var i stand til å bekjempe sjørøveriet utenfor kysten! I 1887 undertegnet Portugal og Kina en avtale, der Kina gir portugiserne retten til «evig okkupasjon og regjering av Macao», men etter ytterligere forhandlinger i 1987 ble det bestemt at Macao skulle innlemmes i Kina fra 20.desember Status ble den samme som for Hong Kong, med et selvstyre som skal vare i ytterligere 50 år, og med en guvernør som høyeste administrative leder. Dette har sett ut til å fungere bra, både i Hong Kong og i Macao. Fra Hong Kong tar den behagelige jetfoilen oss over til Macao på en time, og i havna blir vi møtt med et imponerende fonteneanlegg. Det ligger midt ute i vannet og består av 292 vannsøyler, hvorav den høyeste når 70 meter opp i været. Fontenen er opplyst av spotlight i mange farger, av og til i følge med musikk. Vi var invitert av sambandsmisjonærene Mollekleiv, Hå land og Fiskum, som sørget for at «The border gate», grenseporten mot Kina. vi fikk en begivenhetsrik dag. Eva Mollekleiv møtte oss ved båten og kjørte oss til et slumområde som var under sanering. Myndighetene ville ha slummen fjernet, og i den anledning hadde de bygget noen høyblokker i nærheten, der folk kunne flytte inn. Likevel var det mange som trosset bulldozerene og klamret seg fast til de skrøpelige skurene sine. Templet stod fortsatt og hadde jevnlig besøk, mens den lutherske kirken lå som på en øde øy og ventet på sin skjebne. Der hadde det bl.a. vært en blomstrende barnehage, men nå var 20