Dagbok fra besøk hos dalitbarna i India

Transkript

1 Dagbok fra besøk hos dalitbarna i India Lørdag 22. november, tidlig om morgenen, kl 0130 kommer vi fram til New Delhi. Pastor Subhash Samuel tar vel i mot oss utenfor flyplassen. Selv om det er langt på natt, eller tidlig på morgenen kanskje, er det et yrende liv, av mennesker og biler og gamle utslitte taxier. Vi tar oss til et hotell i nærheten, hvor vi stuper i seng og får noen timers søvn før vi igjen skal ut å fly. Etter en lett frokost, flyr vi fra New Delhi til flyplassen Bagdogra, som ligger utenfor byen Siliguri, nordøst i India. Vel fremme der blir vi møtt av eldste sønnen til Subhash, Raja. Det er et hjertelig møte, og han tar oss til misjonens bil, en svart Scorpio, den flotteste bilen i mils omkrets. Nå skal vi kjøre en 4 timers tur til Katihar, hvor misjonsstasjonen ligger. Det blir en opplevelsesrik tur. Det er et mylder. På veiene i India skjer alt. Det er ikke bare dårlige veier å passe seg for. Her lever alt. Det er biler, busser, alt i dårlig forfatning, mennesker, kuer, hunder, sykler, rickshawer, mopeder, motorsykler, møtende trafikk, det meste som vi ville kalt ulovligheter i trafikken, i skjønn forening. Det meste av kjøringen foregår midt på stripen, dette fordi det hele tiden er mennesker og dyr og parkerte biler i feltet en egentlig skulle kjøre i. Tuten er det redskapet på bilen som er mest i bruk. Det oppfordres med store bokstaver bakpå bilene. Blow Horn. Et jag uten like. Det sies at de fleste kjøper førerkortene sine. Vi er fremme i Katihar kl Det er en by med 2,3 millioner innbyggere. Etter å ha kjørt gjennom byens trange handlegater, hvor det skal være plass til alt, alle, - og en bil, kommer vi frem til Bethel Mission House. Der står familien Samuel og tar imot oss. Det er en hjertelig velkomst. Vi blir pyntet med kranser og blomster, og vi føler oss veldig velkommen. Vel inne i huset blir vi vist til våre rom, og vi blir servert te. Her bor hele storfamilien. De to sønnene Raja og Rana har giftet seg i løpet av året, og svigerdøtrene Bada og Pinky har flyttet inn. Datteren Rumi skal gifte seg i januar og skal etter tradisjonen flytte til sin mann da. Ellers i huset bor en jente på 11 år som familien har tatt inn fra en fattig familie i byen. Hun hjelper til på kjøkkenet, og bruker ellers tiden sin til å lære å lese og skrive. Når familien har besøk kommer Nilam og hjelper til å koke mat. Hun er datteren til Patras som kokte hos Randi Haugstvedt da hun var i India. Det er en stor familie med et stort hjerte. Etter en varm og sterk kveldsmat, er det sang, bibellesing og bønn, før vi tar kveld på en hard seng. Ute er det et yrende liv. Tuter fra rickshawer og biler gir kanskje fred noen timer midt på natten før det hele er i gang igjen i 4-5 tiden om morgenen. Søndag er det møte i Kirken. Den ligger rett utenfor huset, og vi hører at sangen begynner. Det er oppmøte som styrer når vi skal møte i kirken, ikke tiden. En halv time forsinket er vi på vei inn i kirken. Det er full kirke, lovsangen lyder langt av gårde. Dørene er åpne slik at verden utenfor får med seg at her skjer det noe. Etter innledning og bønn preker Torolf til menigheten. Han er inspirert og alle følger nøye med. Barna sitter på gulvet helt fremme, med store øyne, med sine bibler og følger med. Søndagsskolen er avlyst i dag da det er besøk fra Norge. Etter møtet blir vi geleidet ut først, og hele menigheten kommer og tar oss i hånden og sierjei Masi. Pris skje Gud. Mennene først, så kvinnene og barna til slutt. Her er også hinduer som ikke er sett i menigheten tidligere. Legger merke til at mange av kvinnenes hender bærer preg av hardt arbeid. Pinky, Rana sin kone er en av dem som er aktiv i ungdomsarbeidet i menigheten. Hun holder ungdommene igjen og avtaler et ekstra ungdomsmøte samme kvelden. De er som norske ungdommer, sprudlende og opptatt av lovsang. Torolf taler til dem om Josva som var lydig og fikk gå inn i det lovende landet. De er veldig glade og lette å få kontakt med. Etter møtet blir de igjen og vi prater med de og spiser Samosa. Det er langt på kveld før de forlater området og går hjem til sine. Mandag er det tid for å begynne og se på sentrene. Det første møtet blir med en stor skole som misjonen har drevet i mange år på kirketomten i Harpala. Den ligger ca 20 minutters kjøring ut fra Katihar, ute på et stille og fredelig sted. Her går også noen av fadderbarna på skole. De ønsker oss velkommen med bannere og blomster, sang og regler. Det er orden og disiplin og alle gjør som de har blitt fortalt. Samtidig som de har orden, merker vi hjertevarmen som lærere og omsorgsarbeiderne har for disse barna. De er stolte av ungene og gir dem ros og kjærlighet. Skolebygget ligger ved siden av kirken, et hus med bambus som byggverk med 1

2 stråmatter til vegger. Her sitter ungene på matter på gulvet. Sånn er alle skolebygningene. Enkle men praktiske. Herfra kjører vi en liten snar biltur i samme området, for å se på en tomt som misjonen har kjøpt. Her blir vi også møtt av mange barn som hilser oss velkommen, med blomster og sang og bannere med uncle Torolf og Aunt Rachel. Barna skal på skolen, så de trasker av gårde bort på kirketomten til de andre barna i Harpala. På denne tomten er misjonen i gang med å bygge skole til disse 265 barn som er i dette området. Dette er av penger de har fått fra Aksjon Håp. Her er grunnmurene på skole, lagerbygg og toalettanlegg kommet opp. Det mures en høy grunnmur slik at de kan holde skolen åpen når neste flom kommer. Den kommer hvert år i disse områdene. Her arbeides det med håndkraft. Kvinnene bærer murstein på hodet og mennene murer en og en stein. Disse arbeiderne er heldige som har fått seg et arbeid og kan tjene noen kroner til livets opphold. Alle daliter. Etter middag reiser vi til 2 sentre, først Napoli Tola og siden Adewasi Tola. Disse ligger i gangavstand fra hverandre, i et område litt utenfor Katihar, De som bor her er nepalesere. De kom hit for flere generasjoner siden. Her blir vi igjen tatt vel imot av barn som ønsker oss velkommen på samme måten, med blomster og sang og dans. De har et lignende skolelokale av bambus og stråmatter, som ligger på en av menighetens medlemmers eiendom. Lokalet er malt lyseblått. Mens barna forflytter seg til Adewasi Tola hvor det skal være et fellesarrangement, går vi inn i skolehuset sammen med de voksne som er der og ber. Deretter får vi en kopp te, og får prate med de som jobber på senteret. Jeg er litt nysgjerrig og tar med meg Pinky og rusler litt rundt i landsbyen. Vi legger merke til at det er så ryddig og ordentlig rundt de enkle hyttene som folket bor i, og kommenterer dette. Da forteller en av omsorgsarbeiderne at det er foreldrene som har ryddet. Dette er noe som senteret har lært barna og lokalbefolkningen, og nå har de voksne begynt å ta ansvar. I Adewasi Tola blir vi møtt av en hel skare med mennesker. Det er satt opp et midlertidig telt ved siden av skolebygningen, hvor masse mennesker er samlet. Det er lokalbefolkningen. Vi blir geleidet gjennom skaren med mennesker, og vi blir hilst velkommen av barna. Det er også her blomster, og mange har kjøpt gaver til oss. Barna har samlet sammen noen rupier, og kjøpt gaver til oss. Disse små som ikke har noen ting, har lært at de skal gi. Vi ser gleden i øynene deres når de får gi. Barna opptrer med sang, dans og drama. Torolf sier også noen ord til forsamlingen, hvorpå vi ber sammen. Spontant reiser det seg opp en kvinne og kommer frem og takker, på Hindi, for arbeidet som blir gjort for barna og samfunnet. Dette blir etterfulgt av 4 andre kvinner. De er fulle av takknemlighet og glede. Aldri før har noen gjort noe for barna deres. Senterarbeiderne er både overasket og imponert. Dette kom uventet. Barna får seg litt mat og drikke før det hele avsluttes. Mørket senker seg, bare lys av noen lommelykter og mobiler lyser opp stien når vi går derifra. Inntrykkene og opplevelsene av hva som skjer i dette samfunnet synker sakte inn. Det er et lite håp, i en for oss, håpløs verden. Tirsdag er det møte med de frivillige omsorgsarbeiderne i de tre nærliggende sentrene. De er 15 unge mennesker som brenner for barna. Noen av de er i arbeid, har familie ved siden av, noen går på skole, men alle tilbringer 2 timer hver ettermiddag fra 15 til 17, i sentrene. De er ekte hengivne til disse barna, de elsker dem. Et fantastisk knippe med unge mennesker som vier sin tid til dette. Ingen økonomisk kompensasjon, men lønnen er masse kjærlighet fra barna og samfunnet rundt. De forteller små historier om ting som skjer i hjemmene og på sentrene. Dette har en innvirkning på hele samfunnet. Den største bønnen de har er at de som står utenfor gjerdene og ser på, skal få komme inn på sentrene. På kvelden skal vi til det siste senteret i nærområdet, Harizan Tola. Dette ligger bare noen minutter unna Bethel Mission House. Her er senteret trykket inn mellom husene på en liten bit av en eiendom som en av menighetens medlemmer eier. Barna sitter på gulvet på sine matter, stille og forventende. Vi blir hilst velkommen på samme måten, og de får vise hva de kan. De viser tegninger, siterer regler både på engelsk og hindi. De blir hørt i lekser, engelsk, samfunnsspørsmål og annet. De kan mange ting. Barna synger av full hals og ber likedan. Fantastisk og like imponerende. Det kommer fra hjertet. Vi forteller om Norge og fadderne deres, gir de et Guds ord. Utenfor står lokalbefolkningen og ser på. De er støvete og loslitte, noen er litt skeptiske kanskje, andre smiler bredt. Før de tusler hjem i mørket, får barna frukt og en næringsdrikk 2

3 laget på melk. Ikke alle liker dette like godt, derfor har de laget en konkurranse av det. Den som klarer å drikke det opp først får en premie. Dette gir motivasjon og en sunnere kropp, de får litt næring. Vi skal videre i kvelden. Forsinket er vi allerede, vi skal til Digi. Her driver misjonen en internatskole for gutter. Her bor de hele tiden, og målet med skolen er å drive ut arbeidere. De synger og ber når vi kommer. Fra de aller største til de minste, som er så trøtte at de sovner mens de står med lukkede øyne og ber. De får et Guds ord de også før de avslutter med å ta oss i hånden alle sammen. Det er tid for lekser. To timer hver kveld sitter de, to og to mot Noen av omsorgspersonene hverandre i hver seng og leser og hører hverandre. Deretter får vi alle kveldsmat. Det er sene kvelden før vi kjører derfra på en forferdelig hullete vei. Onsdag er siste dagen vi er i Katihar. I dag er det bønneseminar i Kirken for alle barna som bor i nærheten. De kommer fra de 3 sentrene og noen fra Digi. Barna marsjerer fint inn i kirken, setter seg på gulvet, og lytter til undervisning de får. Det meste foregår på hindi som jo er umulig å forstå. Etter sang og undervisning er det bønnestund. Da ber alle for hvert senter sitt behov. Et og et behov blir bedt for. Fadderne hjemme i Norge blir også tatt med. Til slutt stiller de seg i ringer, og de voksne stiller seg i midten og skal be for hvert enkelt av barna. Deretter må den voksne bøye kne og barna ber for lederen. Fantastisk å være med på. Viktigheten av bønn er synlig i ungene, det er en del av det daglige livet. Etter møtet går ungene ut, setter seg fint ute på gårdsplassen og venter på å få servert mat. Det er utrolig hva en liten barnekropp kan klare å få i seg. En stor middagstallerken helt full med ris, kylling og salat. De som ville fikk til og med påfyll også. Sunt og godt. De koser seg. Hjemme får de kanskje bare en tallerken med ris for dagen. I tretiden reiser vi fra Katihar med bil til Siliguri. Subhash, Raja og Bada er med. Vi tar inn på Saluja Hotell, og treffes til middag i restauranten på hotellet. Maten er nydelig. Et veldig godt kjøkken på dette hotellet. Servicen er upåklagelig. Nesten til det slitsomme. Det er servitører rundt hele bordet til enhver tid. Det eneste du får gjøre selv er å tygge maten. Vi kjenner at vi er slitne, det har vært opplegg hele tiden siden vi kom, så vi tar tidlig kveld. Etter enda en natt på en hard madrass, er det torsdag morgen og vi får frokost på rommet, da restauranten ikke åpner før kl Vi har fridag, og har bestilt bil som skal ta oss opp til Darjeeling, et fjellandskap opp mot grensen til Nepal. Bada og Subhash blir med. Raja har arbeid på bibelskolen i Siliguri. Det tar oss 3 ½ time å kjøre opp gjennom skogen, telandskapet, og helt opp til 2400 moh. Engelskmennene bygget disse veiene for ca 100 år siden. Her går også et smalsporet damptog parallelt med veien oppover. En fantastisk tur, på humpete, smale veier, gjennom små landsbyer. Husene ligger helt ut i veien. Like tett med folk og biler som det vi har opplevd før. Vi ser Himalaya- fjellene i det fjerne. Oppe i Darjeeling tar vi en liten tusletur gjennom litt av byen, og spiser middag på en restaurant. Her kan vi få det hjertet behager. Sterk mat, svak mat, kjøtt eller fisk. Ved bordet ved siden av er det mange menn med flotte mongolske drakter. Vi spør om å få ta bilde av de, noe vi får lov til. Det viser seg at de er mongolske offiserer. Vi spiser kinamat og sisler, en herlig blanding av mange grillede kjøttyper, poteter og grønnsaker som blir servert på en trefjøl og som sisler og freser når den blir servert. Nydelig. Handler litt te og klementiner før vi humper oss ned igjen til lavlandet. Trafikken kan vi aldri bli vant med. Fredag er siste dagen i Siliguri. Vi tusler litt på byen, i små trange handlegater, Hong Kong street, hvor du kan få alt mulig billig rusk og rask. Alle er blide og hyggelige, og stiller villig opp til å bli tatt bilde av. Over hodene på oss henger ledningene fra strømstolpene på kryss og tvers. Et virvar, ikke rart at strømmen faller ut fra tid til annen. I neste handlegate er det bare grønnsaker og frukt, krydder og urter. Alt du kan tenke deg, og friskt og ferskt. Vi er også innom et handlesenter. Her er det vakter og kontrollerer deg og vesken din før du får komme inn. Nesten ikke folk. Dette er ikke for den vanlig inder. Vi kjøper Salvar her, et indisk plagg. Middag får vi også i en flott restaurant på toppen av senteret. Middag for 4 personer på denne flotte restauranten, koster ca kr Utrolig billig. Som vanlig er vi seint ute, og vi må skynde oss til hotellet, og hente Subhash før vi skal se det siste senteret. 3

4 Rundt Siliguri er det bygget en stor mur. Utenfor denne, ned mot myr og elv, bor Dalitene. Her ligger bambus og stråhyttene klistret inn til bymuren. Det er reint og ryddig nå, Raja forteller at her har det vært gjort mye arbeid for å få orden. Bosset fløt overalt. Det har vært gjort en enorm dugnadsinnsats. Nede på en liten flate ligger senteret. Her står barna og omsorgsarbeiderne utenfor skolehuset. Foreldrene holder seg litt i bakgrunnen oppe i høyden, og følger med. Barna ønsker oss velkommen med sang, dans og drama. Alle har fått nye uniformer i dag, brune bukser, gulrutete topper, og hvite tennissko. De er stolte og flotte. Fantastisk og se gleden og utstrålingen de har. De får Guds ord og noen ord til oppmuntring, før vi i mørkets frembrudd går inn i skolehuset. Her får alle en eske med snacks, samosa, noe søtt og en kjekssjokolade. Noen koser seg, andre åpner ikke esken, de vil ta det med hjem og dele med sine. Sånn har de det. Det lille de får, vil de dele. Det er fint at de vil dele, men vondt å se at de har så lite. Det er mørkt når vi går derifra. Borti gaten treffer vi foreldre. En familie inviterer oss inn i sitt lille krypinn. Det er bare ilden fra et bål på plassen utenfor som gir litt lys. Der bor de på kanskje 15 kvadratmeter, foreldre, 3 barn og et barnebarn. De smiler og viser stolt frem det de har. Det er ryddig og rent. Maten koker de på jordgulvet på noen steiner. Sønnen deres går på senteret. Søstrene hans sluttet på skolen da de gikk i 6 klasse. Da hadde ikke familien råd til mer. Fascinerende å se stoltheten de har. Uttrykkene i ansiktene deres viser ekte glede. Lørdag er det blitt,og vi tar fatt på hjemreisen. Subhash blir med oss til Delhi. Vi flyr dit fra Bagdogra, og skal ta en drosje til YMCA hvor vi skal overnatte. Her blir vi til søndag hvor vi utpå natten reiser til Amsterdam. Da det har vært terroraksjoner i Mumbai, reiser vi tidlig til flyplassen, og regner med at sikkerhetskontrollene er massive. Alt går greit, og vi blir istedenfor sittende i 3 timer i avgangshallen og vente, da flyet er forsinket. Flyturen hjem er lang, 8 timer til Amsterdam og 2 timer til Bergen. Godt å komme hjem til våre. Håper vi kan se hvor godt vi har det, og kanskje formidle det til de rundt oss. Nå vet vi at ungene blir tatt godt vare på i India, de lærer foreldre og søsken helt allmenn hygiene, synger for maten og ber fadervår om kvelden. Det er ikke lett for foreldre å si nei takk til dette. Hinduene kommer og vil ha forbønn for syke barn og dagligdagse ting de trenger hjelp til. Her skjer store ting. Nå ønsker vi bare at de som står utenfor skal få komme inn. Vi har sett at Dalitene har ingen verdi i India. De eier ingen ting. De eier ikke landet som stråhytten de bor i står på. Dette er statlig grunn, og finner staten det for godt, kommer de og river ned husene deres, og jager de vekk. Da står de på veien og vet ikke hvor de skal gjøre av seg. Den statlige grunn har kanskje en manuell vannpumpe. Her kan dalitene hente vann. Det finnes ingen kloakkanlegg, bossanlegg, strøm, varme, bredbånd eller slike ting som er helt selvfølgelig for oss. Når det er kveld er det stummende mørkt, og det kan bli kaldt i perioder. Gulvene i hytten de bor i er jordgulv. Her bare kostes det når det trengs. Maten lages også på steiner på gulvet. Oppfyringsmaterialet de bruker er en blanding av kumøkk og gress som er tørket. Dalitene lever fra den ene dagen til den andre. Uten håp om en annen fremtid. Den får nok bekymre seg for seg selv. I Katihar finnes noen spesielle gatehjørner hvor de stilte seg til disposisjon for arbeid. Der kjører arbeidsgivere forbi og plukket opp arbeidskraften de trenger til den dagen. De som ikke hadde fått noe arbeid før kl måtte gå hjem igjen, og hadde ikke penger til mat den dagen. Fikk de arbeid fikk de noen få rupier slik at de kanskje hadde til en porsjon ris til hver den dagen. De aller fleste spiste bare et måltid mat for dagen. Offisielle tall sier at det er 50 mill barn i India som ikke går på skole. Det virkelige tallet er nok langt høyere. Får de ikke skolegang blir de som sine foreldre, analfabeter og hardt arbeidende. Kanskje plukker de gress på markene som kan selges som isolasjon eller hustak. 4

5 Hva brukes de kr 200,- til? Skole og fritidshjem Hvert barn blir testet i hvor intelligente de er, og blir deretter plassert på skoler ved skolepliktig alder, enten misjonens skole eller den statlige. Her betales det skolepenger og skoleuniform. Senterene som vi har snakket om er mer det vi ville kalt en skolefritidsordning. Dette pågår fra kl til hver ukedag. På sentrene får ungene: Undervisning. Engelsk, matte, sosialkunnskap, lesing, skriving, naturvitenskap m.m. Opplæring i personlig hygiene. Helt elementære ting som å vaske hender, pusse tenner, klippe negler m.m.. Sosial opplæring. Det å bidra til at samfunnet rundt dem skal fungere. At det skal være rent, og ordentlig der de bor og lære de opp i fellesskapets ånd. Åndelig opplysning. Barna læres opp i den kristne tro. Via sang, dans, drama, bibelhistorier og bønn. Fysiske aktiviteter. Det arrangeres dager hvor det fysisk aktivitet er fokus. Lønn. Lærerne får sin lønn av disse pengene. Seminarer Det holdes også seminarer i lokalsamfunnene hvor det bevisstgjøres på ting som renslighet, orden og viktigheten av utdannelse. Det er også viktig å opplyse foreldrene om hva som skjer slik at de spiller med på lag. Skolemateriell En gang i året får ungene ny uniform, vintertøy, sko, skolesekk og skolemateriell. Helsehjelp Blir barna syke får de den hjelpen som er nødvendig. Personlig hygiene. Hver uke deles det ut toalettartikler som barna tar med seg hjem, nødvendig for å holde seg rene. Mat Hver dag får de et enkelt måltid mat før de går hjem, i form av frukt, næringsdrikk, melk og kjeks. Dette er ikke dagligdags i hjemmene. PS Rundt det at ungene skal ha uniform, mat, toalettartikler m.m skapes arbeid til lokalbefolkningen. Hjelpen når lenger enn bare til barna. 5

6 Tekst: Rakel Hagen Bilder: Rakel Hagen og Torolf Karlsen 6