I GAMLE STAVANGER. Jubileumsboken: JUBILEUM - fordi dette er. Gottfred Borghammer's TIENDE BOK

Transkript

1 I GAMLE!!XAVmGER

2 Jubileumsboken: I GAMLE STAVANGER JUBILEUM - fordi dette er Gottfred Borghammer's TIENDE BOK Alle som kjøper jubileumsboken er - sammen med utgiveren - med på å støtte følgende formål: 1) Rogaland Rede Kors' prosjekt i Kenya, 2) <Narrnestuens Vennen) 3) En påtenkt «Mor-barn»-skulptur ved Kampen skole.

3

4 GmTFRED BORGHAMMER: I LE STAVANGER STAVANGERFORLAGET

5 De hittil utkomne beker er: 1. Fra spøk til alvor 2. Den som visste - 3. Sistemann setter sluttstrek 4. Lende'n 5. Meninger om mangt og mye (20 radiokåsener og 8 epistler) 6. Lende'n i storm og striregn 7. Pensjonist på interrail 8. Adle kan snofla (40 petiter på dialekt) 9. Stavangerske rarieteter 10. Folk og forhold i gamle Stavanger Av ovennevnte bøker er det av nr. 5, 7, 8, 9 og 10 fortsatt endel eksemplarer på lager. Hvis bokhandleren er utsolgt, kan interesserte henvende seg til: STAVANGERFORLAGET Kampensgt. 42, 4000 Stavanger Telefon (04) Bankgiro: ISBN 82- Sats: Teknisk Datasats A/S Trykk: Randaberg Trykk A/S Anno: MCMLXXXVI

6 Innhold Forord... 6 Byen er vidløftig... 7 Gamle stavangerminner... 9 Stor fisk i vannledningen Jul i Stavanger for 125 år siden Borgerkorpsets mønstringsdag De drakk vin av skipspøsene Gatebelysningen i gamle dager Postvesenet i Gamle Stavanger De gamle kinomatografene Sosial-stønad i gamle dager Markedslivet for 100 år siden Enbypoet De gamle stavangerske landsteder Moe-«dynastiet» Jomfru Henrikke Aske MalerenSigurdMoe «Mostun» og Haakon Asche Moe Ella Moe FinnMoe En jagttur til Maldeforen Til Sandnzs med Jernbanen En ferietur til Hylen i Suldal En eftermiddag på Mosvandet Bjergsted-området i 1930-årene Lillegaten Bolette Wieses Pigeskole Lunsebrettet Et dikt om Sørlandsbanen TheodorDahl Stadsfysikus Eyvin Dahl Kunstmaleren Ola Varhaug Macody Lund Kristelig virksomhet i Gamle Stavanger «Nattmisjonen» og Storm-Monsen «Lesehjemmet» og lzrer Lura Luftsynet hover Stavanger i «Arken» og Emma Nielsen-Øgreid «Alles frelse» og lzrer Hans Naevland Lokale ord og uttrykk (2)

7 Forord Som antydet i fjorårets bok, {(Stavangerske rariteter)), ville det i nær framtid kunne regnes med en fortsettelse. Her kommer den allerede, under tittelen: FOLK OG FORHOLD I GAMLE STAVANGER. Selv om det nok fortsatt foreligger stoff til en tredje bok i serien, tør jeg på det nåværende tidspunkt neppe love noen ny, fordi jeg heretter først og fremst må prioritere andre bokprosjekter (som for øvrig også har med det stavangerske miljøet å gjøre). Lokalhistorikeren Sigurd Rygh har denne gang vært behjelpelig med stofftilfang som omhandler emnene: Sosialhjelpen, Eyvin Dahl, Emma Nielsen-@greid, Macody Lund og brannen i Lillegaten 3. Den interesserte medarbeideren skal ha takk for innsatsen! Når det dreier seg om en bok av denne art er det vel naturligst at den ansvarlige for innholdet mer må føle seg som redaktør, enn som forfatter. Hva {(Stavangerske rariteter)) angår skal meddeles følgende: Takket være 20 sponsorer, Stavanger kommune, omsetningen hos bokhandlerne og innsatsen av ((Varmestuens Venner)), ble det på en tilstelning 24. mai 1986 mulig å overrekke nevnte forrening ikke mindre enn kroner til det ønskede landstedet, som umiddelbart etter ble anskaffet på Bersagel, og etter ombygging og utvidelse ble offisielt åpnet 29. august. Også når det gjelder årets bok er det meningen at overskuddet i sin helhet skal tilfalle nyttige samfunnsoppgaver, nemlig: l) Rogaland Røde Kors' prosjekt i Kenya, 2) «Varmestuens Venner)) og 3) andel i påtenkt «Morbarn»-skulptur ved Kampen skole. Størrelsen på overskuddet avhenger i høy grad av antallet sponsorer som vil støtte de enkelte tiltak i form av større bokbestiliinger, og for øvrig av salget hos bokhanlderne. Heller ikke denne gang vil forfattedforlag ha noen som helst økonomiske fordeler. Den mest kjærkomne belønningen for utført arbeid er å føle at noen vil sette pris på boken og at den blir spredt i lokalsamfunnet, for ikke å snakke om at gode prosjekter kan bli tilgodesett. Derfor en oppriktig takk til alle som yder sin skjerv til formålene ved å kjøpe boken! G.B.

8 1 året 1789 kom det til Norge en dansk magister, ved navn Salomon Gjør. Han ble 30/ i Kristiansand far til en gutt som fikk navnet Magnus Andreas. Denne sønnen kom til å studere teologi og oppnådde allerede som 23-åring - i å bli utnevnt til res. kap. i Sigdal, i 1827 til sokneprest i Hitterdal og året etter i Telemark. I 1840 ble Magnus Andreas Gjør utnevnt til res. kap. i Stavanger og Frue (Hetland) menigheter. Da soknepresten der i 1844 døde, ble spørsmålet om å utskille landssognet fra byen aktuelt, og Gjør midlertidig konstituert som sokneprest i kallet. Ved soknets deling i 1849 ble han utnevnt til sokneprest i Stavanger, men ble ti år senere flyttet over til embedet i Hetland. Her virket han til nyttår 1370, da han tok avskjed av helbredshensyn. I 1866 ble han forresten ridder av St. Olavsordenen.

9 Ellers var M.A. Gjør ordfører i Stavanger en kortere periode, , og forlikskommisær og Det bør kanskje også nevnes at den gode kirkens mann var gift tre ganger, først med Martine Elisabeth Schaft, datter av justisråd Andreas Jørgensen Schaft. En stund etter hennes død i mai 1843, giftet han seg med søsteren, Andrea Emilie Schaft. Allerede 2/ døde også hun, og ble avløst av hustru nummer tre, Hanna Marie Holfeldt, datter av oberstløytnant og krigskommisaer Johan Nathaniel Holfeldt og Mette Marie Borelly. Før sitt giftermål hadde frøken Holfeldt drevet en ansett pikeskole i Stavanger. Hun levde i 94 år, ti1 20/ Sine siste 26 år tilbrakte Hanna Marie i enkestanden, idet mannen, sokneprest Gjør utåndet allerede 5/9 1874, i en alder av 73 år. Straks etter ankomsten til Stavanger i 1840, skrev den nyankomne kapellanen et brev til en av sine venner på Ostlandet. Her får vi et levende inntrykk av hvor små forholdene var i byen så sent som før midten av forrige århundre: - - Byen er vidløftig med flere smale og krumme gader. Indbyggerne skal vaere omtrent fem tusinde, hvoraf mange er rige og velstaaende, mange gudfrygtige, men ogsaa mange ugudelige. Her er kun en kirke, oldgammel, af sten. Koret er smalt og meget stort, men skibet er altfor fuldt af stoler. Den er vistnok ikke let at graedike i. Jeg skal med Guds bistand holde min intraedelsespraediken 4de søndag efter paaske. Til kaldet hører to annekssogne, det ene har sin ene kirke, og den har jeg intet med. Sognepraesten forretter hver 3dje søndag. Det andet derimod har ingen kirke, da indvaanerne søger til byens kirke, men alle sognebud blandt disse 2000 mennesker skal jeg forrette. Hvert sted har sine skikke, saaledes have praesterne her før brugt, naar de kom til byen, straks at gjøre besøg naesten hos alle byens indvaanere for at gjøre bekjendtskab. Igår begyndte også mor og jeg at gaa omkring i byen og blir vel ikke faerdig hermed paa 14 dage - det er baade ondt og godt. Den lille jordvei som hører kapellanen til ligger taet ved byen og er meget pen, blot jeg kunde orke at faa et hus paa den til at bo i. Jeg haaber med lønnen, naar dertil kommer indtzgten af barnedaab, brudevielse og jordpaakastelse som ogsaa tilhører mig, at komme udaf det her hvad penge angaar, at leve af, skjønt her maa kjøbes alt tillige sobelimer, tvarer og sonst. Paa fisk er godt kjøb, men ø1 er meget dyrt, ligesaa også kjød - -B

10 Gamle Stavangerminner Så sent som for godt og vel femti år siden (i 1930-årene) levde det i Stavanger eldre mennesker som kunne huske at det ble ført kyr til frodige gressganger på Nytorget, omkring Går vi langt nok tilbake i tiden vet vi jo at hele byen før besto av større eller mindre gårdsbruk, som litt etter litt ble utlagt til gater og hustomter ettersom behovene meldte seg. Byen vokste lenger og lenger ut på «bondelandet», noe den fortsetter å gjøre, til sorg og gremmelse for jordbrukere og naturbevarere, som ikke vil gi slipp på de grønne områdene, en oppfatning de aller fleste av oss i prinsippet fullt ut kan dele, hvor urealistisk den enn kan vzere, så lenge en by skal ha mulighet til å vokse og utvikle seg. Den gamle mannen som i sin tid mintes tiden etter 1860 ga tilkjenne at han trodde at det aldri ville komme en tid da byens innbyggere kom til å oppleve så store og gjennomgripende forandringer som dem hans generasjon fikk lov til å vaere vitne til. Stavanger hadde ligget stille og beskjeden uendelig lenge, men plutselig var det som den våknet og forandret ansikt.

11 Byen var sannelig ikke stor da jeg var gutt, uttalte mannen med et lunt smil. Den trafikkåren som i dag kajles Bredgaten var opprinnelig trang og uanselig. Bakken, eller «Bakkjen», snodde seg oppover fra Qstervågen. Der hvor Brødrene Pedersens murgård nå ligger sto det et gammel trehus som satte en stopper for gaten. Da denne forandringen fant sted, fikk Bredgaten sin første utvidelse. Arbeidet med å minere vekk det meste av Bakken ble utført av svensker. De brukte lange borr og sang sine raliarviser, til stor forn~yelse for barna. Det var karer som kunne arbeide, men så hadde de vel tatt jobben på akkord. Parallellgaten, Salvagergaten, går over jordbrukeren Salves aker. Salve hadde også en smie på eiendommen sin. Oppe i Arneagergaten, ved Filmteateret, lå det også en smie. Byens første dyrlege, Follum, bodde i Steinkargaten 18. Hans vinduer vendte ut mot det trange smauet som fører over til Bredgaten ovenfor det såkaldte ((Breitorget)). Til dyrlegen kom det en dag noen bønder fra Høle. De kunne fortelle at bjørnen var så fael på de traktene. Follum dro av gårde sammen med en annen mann fra byen - en av Klementsen-guttene. De fikk sporet på bjørnen, men denne klarte å komme seg vekk i tide. Til å begynne med hadde ikke Steinkargaten noe navn, men ble i dokumentene kalt for «Gaten mot Ostervåg)), i motsetning til gaten som passerte Filmteateret, før saneringen av strøket her, den ble betegnet som «Gaten mot og med Østervåg)), på folkemunne bare «Mot og med». Navnet var også betegnende for så vidt som gaten var bakket, og buktet seg etter terrenget. Høleberggaten var i sin tid delt i to, ved at den ble stengt av et hus som stakk seg langt foran et annet. Men fra den nettopp nevnte «Gaten mot Ostervåg)) til «Mot og med» var det farbar vei ved en sving, som i lang tid ble kalt «Lerkesvingen». Opphavet til navnet skal etter en gammel overlevering knytte seg til følgende historie: I et av husene i nevnte «sving» bodde det i sin tid en kone som eide et par kyr. Den vesle gutten hennes hadde som fast jobb å bringe melk fra disse kyrne til faste kunder. En av dem var oberstløytnant Didrichson, som på det tidspunktet hadde sin bopel i det som senere ble kalt ((Klostergården)), opp av Byparken ved begynnelsen av Hetlandsgaten, der den kjente avholdspioneren Asbjijørn Kloster drev sin skolevirksomhet i 1850-årene. En dag fortelles det at en lerke kom flygende inn gjennom et åpent vindu i det huset på Sølvberget der gutten bodde. Moren fikk fanget fuglen og plasserte den i et bur. Da gutten senere skulle til oberstløytnanten med melken brakte han burfuglen med seg som en gave til offiseren. Denne tok imot gaven med disse ordene: «Du skal ha takk for fuglen, gutten min. Jeg tar gjerne imot den, men jeg vil gå ut i haven med den og slippe den i frihet. Den vil nemlig dø hvis vi holder den fanget, men i luften vil den flyve og synge og vzre glad.»

12 Takket vere denne uskyldige fuglehistorien sies det at stedet på Sølvberget på folkemunne ble kalt «Lerkesvingen». Navnet ble så innarbeidet og popul~rt at det endog ble satt opp skilt i hver ende av gaten. Men på grunn av den første store reguleringen i 1860-årene forsvant navneskiltene. Det fortelles at de gamle beboerne i strøket tok det meget unådig opp at det navnet byens menige innbyggere selv hadde valgt, offisielt ble neglisjert av de offentlige instanser. Gaten «Mod og Med» på Sølvberget. Filmteateret ble i 1927 bygget på den gamle meieritomten t.v. N~rmeste hus på hsyre side tilhørte JR. Dreyer; hvis ssnn Paul startet sitt trykkeri her i desember 1846 (senerepyttet til Bergeland, der Dreyer Crafrske Anstalt ufviklet seg til å bli et av landets ledende trykkeribedrifter). Når det gjelder Høleberggaten har det vært endel meningsutveksling om navnebetegnelsen. Noen har ment at det skriver seg fra «Hylletre», eller «Høletre», mens andre har hevdet at det rett og slett skyldes at gaten var temmelig ufarbar til å begynne med. Gaten besto nemlig av fjellknatter og steiner som lå oppover som trapper eller «hedler», m.a.o. «Hedlegadå». I nummer 20 lå det ellers en kneipe der det ofte gikk livlig for seg.

13 Sølvberggaten var opprinnelig en gammel gangsti som gikk over markene og ble derfor temmelig snirklet, i og med at det opprinnelig ikke var noen offisiell plan i bebyggelsen. Vevergaten (eller Søregaten) ble også dannet på samme måten, mens den nye, moderne Nygaten ble anlagt etter «nymotens» prinsipper, med regulerte byggelinjer. I begynnelsen av dette kapittelet er nevnt forholdene på det som fikk navnet «Nytorget». Petrikirken ble oppført på «Hospitalberget». Like ved lå «Issemarkå». 1 sin tid var det ikke uvanlig at flere av kjøpmennene i byen holdt kyr for å ha melk til sine egne husholdninger. Saken var nemlig den at bøndene aller helst ville lage smør av den melken de produserte, fordi det lønte seg bedre. Dermed ble det vanskelig å få dekket behovet for nysilt melk blant befolkningen. De som derfor hadde anledning til det, holdt sine private melkeproduserende kreaturer. Etter den store Holrnebranden 13. mars 1860 kjøpte kommunen «Issemarkå» og frigjorde den til husbygging og landmannstorg, som supplement til torget ved Kongsgård. I gammel tid var bøndene henvist til å selge sine produkter «i smått», direkte til bykundene, og ikke som i våre dager for det meste til ornsetningssentralene og store private grønnsaksgrossister. Derfor krydde det av småselgere hos hvem kjrapeme kunne velge og vrake i egg, poteter og grønnsaker. De fleste selgere hadde gjeme sine faste kunder, til fordel og glede for begge parter. SKOLEBEKKEN rant, som kjent, fra Breiavatnet og ut i fjorden i naerheten av det nye parkeringshuset på Jorenholmen. På den åpne plassen hvor astervåg starter ved Klubbgaten, dannet bekken en dam, der folk vasket sine klaer, De som bodde i n~rheten ble rett og slett kalt «Dammafolket». En av de siste var «Johan me' dammen». Hvor sørgelig det enn var med den omfattende Holmebrannen i 1860, så førte den med seg positive ting i byen. Det skjedde store omveltninger på flere områder. Først og fremst hadde det betydning for moderniseringen avbyggeområder og gater, som igjen førte med seg mange arbeidsoppgaver. Ikke minst var det av betydning at det umiddelbart ble satt i gang nedlegging av vannledning fra Mosvatnet med alle forgreningene. Likeledes ble Gassverket anlagt og stadsingeniørkontoret opprettet. Blant de positive tiltakene ble også regnet den kirkelige fattigpleie, som da kom i mere ordnede forhold. I den forbindelse nevnes Bjørnstjerne Bjørnsons søster Emilie, gift med prost Christensen, som utførte et betydningsfullt sosialt arbeid sammen med presten Lars Oftedal. Sistnevntes innsats var så stor at den burde hatt en spesiell omtale i nzrvzerende bok, ikke minst det som angår driften av Waisenhuset. Emilie Christensen uttalte ved en anledning: «Arbeidssomhet, sparsommelighet og et gudhengivent levned skal bygge Norges land og rike!» Det sies om prostefruen at hun flittig gikk på husbesøk til de fattigste og gjorde det hun kunne for å være til hjelp for sine medmennesker.

14 Nye sjøhus ble bygget, fisken gikk villig i garnene, ble saltet og eksportert. Pengene rullet og det hele så langt lysere ut enn for noen få år siden. Men for mange lå Amerika i det fjerne og lokket. En bror av Asbjørn Kloster kom tilbake fra «gullandet» og ville overtale folk til å emigrere til Vestkysten for å drive fiske «over der». Asbjørn Klosters bolig og skolelokale i den nederste delen av Hetlandsgaten. Samtlige 4 hus står fortsatt på sine gamle grunnmurer, men er i årenes I0p ominnredet. Han arrangerte et åpent møte i det skolelokalet broren benyttet til sin undervisning. Blant tilhørerne var soknepresten i Hetland, den før nevnte Dietrichson. Denne hadde også vært i Amerika og advarte de tilstedevzrende mot å følge Klosters anmodning om å reise dit. Han mente at det var mer enn nok med fisk utenfor våre egne dører, så det måtte vzre unødvendig å dra til et fremmed land for å drive fiske. Skulle det absolutt komme på tale med noen emigrasjon, mente presten at det måtte være gunstigere å reise til Statene og ta seg arbeid i land. Det kom til et voldsomt sammenstøt mellom møtets to hovedpersoner. Kloster hevdet at sognepresten selv hadde vært i Amerika og tjent seg rik der. Dette benektet Ditrichson, og framholdt at han ikke hadde eid så mye jord i USA at det kunne stå en høne på den.

15 En del fulgte Klosters råd om å reise, blant disse hans egen far, som imidlertid snart etter kom tilbake til Stavanger. En Amerika-ekspedisjon her fra byen hadde ner fått alvorlige følger. Etter Holmebrannen ble et gammelt rødt hus i Bredgaten skånet. Dette huset var så eldgammelt at kjøkkengolvet var laget av steinheller og gruen av alminnelig gråstein. Eieren av huset var en gammel mann som kaltes Andreas Bøkker. Datteren hans var gift med Tobias Thorsen som drev et garveri ved siden av Jens Zetlitz Kielland ved Breiavatnet. I 1870 ble denne eiendommen solgt til konsul Sømme, og gården Sandal til Arne Garbsrgs far og en annen mann ved navn Sandal. Thorsens bror førte skuten «Undine» som skulle seile til Amerika. Tobias ville følge med sammen med sin kone. Den dagen gamle «Ryfylke» slepte «Undine» utover fjorden stilte Andreas Bøkker seg opp på den høyeste pynten ved sjøen for å vinke farvel til dem som dro av sted med skuten. Det ble stor bevegelse ombord, de fleste kom fram på dekket og hilste igjen den gamle staute, svzre skikkelsen. Sjøfolkene i gamle dager var kjente for å være dristige. Det kom vel med i dette tilfelle, da «Undine» sprang lekk i Atlanterhavet, og det gjaldt da å bevare hodet kaldt. Hver mann ombord ble satt til å yte hva de kunne av arbeid. Pumpene gikk natt og dag. Tobias hadde brakt med seg noe riktig godt l ~r, som hadde ligget barket i et års tid. Meningen hans var å få solgt laeret i det nye landet de skulle til. Nå tok han og skar strimler av det til pumpene, og det ble sagt at uten dette lzret ville aldri «Undine» ha nådd sitt bestemmelsessted. Eventyrsamleren Asbjørnsen var en gang i Rogaland i anledning av at han skulle nedover Jzren for å l ~re folk å nyttiggjøre seg myrene. Det var før jernbanens tid, så det eneste befordringsmiddelet han kunne bruke var hesteskyss i karjol. Til å besørge transporten hadde han fått tak i en mann ved navn Svihus, som ofte ble benyttet som skysskar, ikke minst av rektor Steen. Det var grytidlig om morgenen, klokka var vel ikke blitt mer enn fem, da reisen startet. Asbjørnsen var liten av vekst, men desto mer omfangsrik. På veien passerte ekvipasjen en av byens kjente menn, som hilste kusken med disse ordene: «God morgen, Svihus! Ka e det for ein kar du har i karjolen din i dag?» Han var tydelig imponert av den korpulente fremmede skikkelsen i vognen. Svihus fortalte at det var en mann som skulle sørover for å lære bøndene å nyttiggjøre seg myrene. Stavangermannen ble stående en stund og stirre fortenkt på Asbjørnsen og kunne ikke dy seg for å utbryte:

16 «Jamen va' det brådaligt åg!» (Ordet «brådaligt» gir uttrykk for at den fremmede mannen var usedvanlig svzr og «klompen», m.a.0. utenom det naturlige. Iakttageren mente øyensynlig at ((det må da vaere måte på alt!«) Asbjørnsen ble ikke fornzrmet, lot det til. Tvert om moret han seg kostelig over uttrykket. Han kunne ikke glemme det, men gjentok det hvor han kom. Folk i gamle dager hadde sin egen form for humor, muligens noe annerledes enn nåtidens ((humoristiske sans)). Stor fisk i vannledningen I foregående kapittel ble nevnt at Stavanger fikk sitt første moderne vannverk like etter den katastrofale sentrumsbranden i Vannkilden var Mosevannet, som opprinnelig ble regnet for å ligge langt ute på landet, fjernt fra det som den gangen utgjorde det vesle bysamfundet. Men etter hvert viste det seg at den vaisken som ble pumpet opp til. de to bassengene på Vålandshøyden (for ikke å bruke betegnelsen «fjellet«) og derfra ble presset ut gjennom ledningsnettet til byhusene, ble mer og mer uegnet som drikk for mennesker. Vannet var til tider så forurenset, gromset og misfarget, at de mest groteske (<cprøver», tappet på syltetøyglass, ble utstilt i avisekspedisjonenes vinduer til skrekk og advarsel. Grønne alger og småkryp av mange slag krydde det av i disse prøveglassene. At det også dreide seg om mere uappetittlige saker enn alger og levende kryp, er følgende inserat i Aftenbladet april i911 et tydelig bevis på: De af byens indvaanere som endnu ikke er overbevist om berettigelsen af kravet paa at skaffe byen et bedre drikkevand, bør i disse dage ta sig en tur rundt Mosvandet. Man vil da faa se, at paa forskjellige steder er markene lige ned til vandbredden dzkket af et tynt lag kogjødsel, som blir ordentlig udvandet i dette regnfulde va=r. Det samme kan man se langs den kanal som fører til Mosvandet. Og ved siden av kogjødselen kommer de mange gjødselkasser som hver nat blir tømt i Mosvandets nzrrneste omgivelser. Selvom baade jorden og et stort, stillestaaende vand virker filtrerende, saa kan det ikke negtes, at den stzrke gjødsling af vandets nzrrneste omgivelser

17 er alt andet enn tilfredsstillende. Og selv om det kanske ikke ligefrem er sundhedsfarlig, saa er det ialfald i høieste grad ufyse og uappetittelig.)) Den gamle mannen som i en periode sørget for vannforsyningen til skipene på havnen, både fra egen tankbåt og fra nedfelte hydranter som etterhvert ble montert langs kaiene, opplevde en gang at vanntilførselen plutselig stoppet. Det viste seg at en diger fisk, som var blitt ført gjennom ledningsnettet, var årsaken til «forstoppelsen». Det var en betydelig forbedring da drikkevannet etter 1927 ble levert fra Stokkavannet via magasinet på Tjensvoldshøyden. Men heller ikke denne «kilden» viste seg å vzre den mest ideelle for det voksende bysamfunnet - med økende krav til såvel vannkvalitet som - kvantitet, Den nye livsviktige leksiren skulle etter 1959 føres i kjempeledninger helt oppe fra Langevatn (og fire andre tilknyttede vatn) i Bjerkreim, og ikke bare forsyne Stavanger, men også andre områder på Nord-Jzren. Måtte denne innholdsrike Zareptas krukke aldri bli tappet tom! Og måtte den, for all del, ikke bli så forurenset av skadelige bestanddeler fra oven at den ikke lenger kan gjøre tjeneste for levende vesener, som er helt avhengig av uforgiftet vann! Jul i Stavanger for 125 år siden Hver generasjon synes åpenbart å gjøre sin erfaring, og den går vel stort sett ut på det samme, nemlig: «Alt er blitt så forandret fra den tiden vi selv var unge. Det var en annen by vi levde i den gangen. Også menneskene var anner-. ledes, ikke bare hva klzmoter og omgangsformer angår, men tenkemåten og mentaliteten var en annen. Vi kjenner oss snart ikke igjen på vårt eget fødested og det som var og er vårt naturlige miljø. Så mange av våre jevnaldrende, for ikke å snakke om de som eldre var, er borte. De mange ulike ansiktene omkring oss er nye. Kort sagt: Det gamle er forbi, - se, alt er blitt nytt! Om slett ikke alt i utviklingen synes å vzre til det bedre - - Men det er vel nokså nytteløst å gi seg til å «stampe mot brodden!)). Den tilårskomne Stavangermannen født omkring 1845, kunne for nzrmere seksti år siden gi en interessant beretning om minnene fra juletiden i sin barndoms og ungdoms dager. Noen av dem skal her gjengis, slik at dagens mennesker skal få et inntrykk av forholdene i en svunnen tid, omkring 1860.

18 - - Når den første snøen'falt på Ryfylke-fjellene, lettet staren, som i store flokker hadde samlet seg på taket av Domkirken. De kretset en gang eller to omkring Breiavatnet, men når neste morgen opprant var de vekke, og da forsto vi at de hadde tatt veien sørover Jæren og at vinteren, og med den julen, ncermet seg. Sjøfartsby var Stavanger i de dager. Så å si hver eneste familie hadde minst ett medlem på sjøen. Og byens egne skip for på alle hav. Men når det lakket mot jul ventet en fartøyene og guttene hjem, både saltskipene fra Trapani og Lisboa, rugskipene fra Svartehavet og kullskipene fra England, for å nevne de viktigste. Byens folk begynte å ta seg turer til Tastaveden, Byhaugen, Vålandshaugen, eller Ullandhaug for å speide etter skutene. Å, for en glede det ble når de kom! Saltskipene fortøyde gjerne ved pakkhusene, der de ble losset etterhvert som saltet trengtes, mens de andre kastet anker i Nyhavn, Bangarvågen eller Galeivågen. Sjøguttene brakte med seg sydfrukter - som var en stor sjeldenhet i de dager - fine toyer og andre sjeldne saker fra fjerne land. De skapte også liv med seg i butikkene, for det var jo litt av hvert de skulle kjøpe til jul. Penger hadde de i lommene og visste å bruke dem, så de var populzre kunder. De første juleforberedelsene i hjemmene var lysestøpningen og bakingen. Parafinlamper hadde ennå ikke gjort sitt inntog i hjemmene, en klarte seg med talglys, det samme var tilfelle på verkstedene og under sildesjauen, da lysene ble plantet midt i sildedungen. Barna syntes det var festlig når lysestøpningen foregikk. Som leserne sikkert vil vite foregikk denne produksjonen på det viset at «ragene» ble dyppet ned i teiner i smeltet talg og hengt

19 opp til tørring en stund, for deretter å bli dyppet igjen, gang på gang, inntil de hadde fått den passende tykkelsen. Lysene til sildesjauen ble forresten laget samtidig. De trearmede var det vanskeligere å lage, men de rutinerte støperne klarte også den jobben. Det var tradisjon at hvert familiemedlem fikk sitt lys. I de «finere» hjemmene ble det bakt et utall av kaker og brød, men i de «alminnelige» familiene nøyde en seg gjerne med ((fattigmannsbakkels)) og julebrød, eller «sukkerbrød», som betegnelsen var. De siste ble gjerne stekt hos bakeren, båret dit på bretter med et klede over. Det var nemlig ikke vanlig på alle kjøkkener med stekeovner i komfyrene. Til juleforberedelsene hørte også innkjøp av brennevin, som nær sagt kunne fås hos hver kjøpmann. Rundt omkring i landdistriktene fikk de i stand innkjøpslag for å kunne anskaffe billig julebrennevin, hele ankere på 20 liter. Og fylleriet begynte gjerne allerede noen dager før jul. Både i by og bygd ble julehelgen ofte skjemmet av overdreven drikking og det de kalte «ulevnet». Etterhvert kom reaksjonen: Ansvarlige krefter i befolkningen reiste seg til kamp mot utglidingen, og alkoholen ble mer og mer fortrengt i samfunnslivet. Den ene skansen etter den andre ble erobret, og Stavanger ble etterhvert praktisk talt «tørrlagt». (Dette er en meget interessant utvikling, som de nye unge slektene lite eller intet kjenner til, og burde egentlig blitt viet et eget avsnitt i nærværende bok, eventuelt i en senere). For byens håndverkere hadde det lenge vzrt en travel tid. Klær, sko og en mengde andre ting som i våre dager kjøpes ferdig, ble i gamle dager laget etter bestilling. Det ble atskillig overtidsarbeid for håndverkerne før jul - i tillegg til den før så lange ordinaere arbeidsdagen, også inkludert lørdag. Så kom St. Thomædag og den var likesom innledningen til julen. Da møtte byfogden i full mundur på den gamle rådstuen (i det tidligere Mariakapellet, som byens «vise menn» i 1883 besluttet å jevne med jorden!) Utenom fogden møtte en rekke av «borgerne» for å delta i utdelingen av legatene til «trengende». Byens hjemmevcerende skippere møtte også tallrikt fram for å ivareta sin stands «tarv». Sjømannsenker var det mange av og de trengte hjelp og støtte. Etter St. Thomaedag kom lille julaften og deretter den virkelige store julaften - og dermed var den etterlengtede julen inne. Det lå høytid allerede over julaftensmiddagen, om den var aldri så enkel. Mølje var stående rett. Den var laget av flattbrød overheldt med smeltet fett fra salt kjøtt. Til denne retten var det ganske vanlig å drikke øl, ikke hjemmebrygget, men produsert av såkalte «madammer». Prisen var 2,3 og 4 skilling potten. Slik var gjerne skikken i de jevne hjem. Der familiene vanligvis var totalavholdende, hørte det med at hvert medlem fikk ett, høyst to glass vin julaften. Ved aftensbordet samlet en seg om risengrøten.

20 Juletrarr var enda ikke kommet ordentlig til anvendelse. Bare enkelte familier hadde tatt dem i bruk, vanligvis små furutrarr som stammet fra Strand sokn. Det var gjerne innflyttede familier, fra 0stlandet eller Bergen, eller familier der en eller flere av medlemmene hadde studert handelslarre i Tyskland. Heller ikke var det alminnelig å foraere hverandre presanger. Men julestemningen var ikke mindre av den grunn. Når kirkeklokkene tok til å kime, hvilte det en velsignet fred over den gamle, koselige byen. Det var ikke vanlig å gå til sengs julaften før etter midnatt, ikke minst fordi en måtte ha hørt vekteren synge sitt tradisjonelle julevers klokken 24 - eller 12 som det da het. Verset lød slik: Det er ved Midnatts tide, Vor Frelser Han er født, til trøst for all verden vide, som ellers var forødt. Vor klokke er slagen tolv, med tunge og mund av hjertens grund befaler Eder Gud i vold. Ellers hørte jo også ((stjerneguttene)) og deres sang til juleminnene fra de dagene det her er tale om. Juledag gikk alle festkledt i Domkirken. Stavanger hadde på den tiden bare en kirke, skjønt byen i 1860-årene ble delt i to menigheter, med to prester i hver. Til å begynne med ble gudstjenestene for begge menigheter holdt i Domkirken. I likhet med det som praktiseres i vår tid var det også den gangen ekstra musikk i kirken, og det står ikke til å nekte at de hjemvendte sjømennene la en viss glans over gudstjenesten ved sin tilstedevaerelse. Gjestfriheten var stor og selskapeligheten blomstret som aldri før. Juleselskapene var koselige. Det lå en egen festivitas over dem. Også der samlet sjøfolkene oppmerksomhet om seg, fordi de hadde så mye å berette om fra fjerne land, som folk flest ikke hadde muligheter til å besøke. Den gamle beretteren mintes også vinterkveldene utendørs, da det var is og snøføre, slik at ungdommen kunne renne på kjelke nedover Kannikbakken og ut på Breiavatnet. Hvor glade og tilfredse og fordringsløse ungdommen var den gangen! Han mintes sjøguttene når de laget hjulben og rente på ytterkanten av st~vlehelene nedover rennebakkene. Det sto som en atmosfzre av friskt vaer og djervt humør omkring dem. - Det var i de dager. Snart ble mye annerledes. De store foreningene og institusjonene oppsto i tur og orden og fikk sine egne bygninger, der de holdt juletrefester, tilgjengelige for alle. Byen vokste, og med de endrede og større forhold mistet julen mye av det preget den i sin tid hadde.

21 Borgerkorpsets msnstringsdag Boktrykker og redaktør av den første ((Stavangeren)), Arnt Moe, drev sin virksomhet like ved Valbergstårnet. Den ene av hans sonner, Andreas Hummeland Moe, var f0dt i Stavanger i Den 9. april da han bare var 17 år gammel, skrev han en stil, som elev ved Katedralskolen, med tittelen Udsigten fra mit Vindue. I og med at hjemmet hans, som nevnt, lå øverst oppe i Bredgaten, og hadde matrikkelnummer 3 til Valberget, virker det noe underlig når han beskriver all promeneringen som synes å foregå like forbi det huset han befant seg i. Men han kunne vel holde et øye med det som foregikk nede i Kirkegaten, der den krysser Bredgaten. Til så ung å vzre synes hans iakttagelsesevne og uttrykksmåte å vzre bemerkelsesverdig bra. Jeg har funnet det mest korrekt å gjengi stilen nøyaktig i samme språkdrakt som ble brukt i 1878: - Jeg sad en lørdags eftermiddag ved mit Vindue, hvorfra jeg havde Udsigt over vor Bys smukkeste Gade, i hvilken der denne Eftermiddag herskede et efter vore Forholde ualmindeligt Liv. Folk af alle Stznder såes med rastløs Iver at ile opad Gaden, og deri fandt jeg intet underlig, thi hvem vilde på en sådan Godveirseftermiddag som denne sidde hjemme i Kakkelovnskrogen, når dertil også kom den Omstzndighet, at Borgerne skulde mønstre? Men selv fandt jeg mere behag i at sidde i mit åbne Vindue og betragte de forskjellige Mennesker som ilede forbi, end i at blande mig med Mzngden. Byens Spradebasser var ved denne Anledning naturligvis på Benene. Det var en sand Nydelse at betragte disse glimrende Produkter af Skrzdderens Nå1 og Sax, idet de i en livlig Konversation med naragtig udstaferede Modefrrakener, snart ivrigt gestikulerende, snart svingende sin spradestok eller rettende på Lorgnetten, dampende af Cigaren og bevzgende sig fremad, idet de på en galant Måde kastede det ene Ben foran det andet. En af dem var i dette 0ieblik så uheldig at tildele en forbiilende Skomagerdreng et Rap under 0ret med Stokken, som just befandt sig i en overmåde voldsom bevzgelse. Dette havde, mod forventning, kun den Virkning på denne Sran af det frie Norge, at hans glzdestrålende Åsyn antog et Przg af Surhed, og at han ferrte sin begede Nzve op til det smertende Sted og skyndsomt tog Flugten. Men Spradebasserne og Skomagerdrengen vare allerede passerede, og Ophavet til det Liv, der denne Efter-

22 middag var i Byen, Borgerkorpset, kom nu marscherende opover med Musik og Byens høiere Autoriteter i Spidsen, hvilke alle havde iført sig sin Galladragt og sat et for Anledningen passende Ansigt op. Det er ikke for Intet, at en og anden Korporal har taget sig den Frihed, at han, når han skal betegne en rigtig Stymper i den ædle Exercerkunst, nzvner en «Borger». Thi i det mindste i vor By bestod det hele Borgerkorps på få Undtagelser nzr af det Slags Folk, vor Korporal vilde kalde «Stymper». Men bedre Anledning til at komme til Vished desangående end den nuværende kan man neppe få, nu da just det hele Korps passerer forbi. I Spidsen er, som sagt, Musikken og Autoriteterne, af hvilke Førstnzvnte for Oieblikket gjør, hvad den kan, til at gjøre Livet så surt som muligt for sig selv og sin nærmeste Omgivelse, Byens høiere Autoriteter. De bearbeider alle tilhobe sine Instrumenter med en Energi og Udholdenhed, som man ikke skulde tiltro Folk af deres Profession, gamle, udrangerede Skrzddere og Skomagere, hvem Håndvzrket ikke har kunnet ernzre, og som man derfor har trukket en Militairhue nedover Orene og givet et Horn i Hænderne, forat de dog skal kunne fylde sin Bug med det Br~de til Nødtørftighed kan forskaffe sig af Lønnen for sine musikalske Prestationer. Men dette improviserede Musikkorps kan, uagtet hvert Medlems bedste Vilje, dog ikke frembringe nogen Tone, der finder Gjenklang i mit Ore, og naturligvis er dette end mindre Tilfzldet hos Byfogden, en lang, mager Person, som befinder sig så nzr Musikken. Man skal have vanskeligt for at afgjøre, om det er Musikkens skjzrende Toner, som har lagt hans Pande i Rynker og fortrukket hans store Mund til et uhyggeligt Grin, eller om hans Ansigt idag, ved Bevidstheden om den betydningsfulde Stund, har antaget de Folder, der hører hjemme på Dommerszdet. Ved deriinod at betragte hans Sidemand, Politimesteren, behøver man ikke Iznge at være i Tvivl om, hvad det rolige Udtryk i hans af Fedme glindsende Asyn har at betyde. Hans Mund synes, om den end er lukket, at sige, at det sker fordi hans Medborgere skal se, at han, uden at fortrzkke en Mine, kan lide den Tort, både Musikken og den stigende Varme forvolder ham. - Stadshauptmanden følger bagefter tilhest. Hans Ansigts strenge, vzrdige Mine viser, at han er sig sin Vzrdighet bevidst, og hans Holdning er stiv og militairisk. Anderledes er det derimod med hans Soldater som bzrer hvert sit tunge, ubrugelige Flintegevær på Skulderen, en Byrde, som især synes at falde de mere trivelige Borgere til stort besvær. Sveden triller af mangen Borgerpande, og at dømme efter Udtrykket i deres Ansigter, behager denne Leg dem ikke videre. Det Hele frembyder et broget og interes-

23 sant Syn, som desv~rre kun blev altfor kort, idet Korpset allerede er passeret forbi. Atter blev det stille i Gaden, hvorpå jeg trak mig tilbage fra Vinduet. Borgerkorpset, som den unge skoleeleven nevner i den skildringen vi nettopp har gjengitt, hadde sin ekserserplass ute ved Mosvannet. Her mønstret de de for amtmannen, og dagen var preget av festivitas og høytid. Alle som kunne krype og gå av befolkningen - unge og gamle, deltok der ute «på landet)) i forbindelse med eksersisen. Der var servering av mat og drikke for en «billig penge» til alle som ønsket det. Amtmann Morgenstierne var kjent for sine prektige taler på mønstringsdagen, og de konkluderte gjerne med: «Det er enhver manns plikt å verne sin egen og hjemmets arne!«en av borgerkorpsets oppgaver var vel å tjene som en slags politireserve, hvis større «opptøyer» e.1. skulle oppstå. Noe vanlig politikorps eksisterte jo ikke i den riktig gamle tiden. Da fantes det bare noen gamle «vektere» som om natten gikk rundt i gatene og om dagen sto ved kirken. De ble senere avløst av natt- og dagkonstabler. Borgerkorpset søkte i slutten av sytti-årene de statlige myndigheter om bevilling til fortsatt å drive sin virksomhet, men resultatet ble at Stortinget rett og slett oppløste det hele og innførte den nye ordningen med fast, offentlig politi. E. Madsens tegning nedenfor har ikke noe med Borgerkorpset å gj'ore, men er en gjengivelse av idyllen ved Breiavatnet med det gamle Kiellandshuset, f0r det i 1910 ble jevnet med jorden for å gi plass for det nye posthuset. (Se side 31)

24 De d& vin av skipspssene I et hus ikke langt fra Sandvigen bodde det en gammel skipskaptein som døde da han var nzrmere hundre år gammel. Huset var oppført av hans egen far, der ble han selv født og hadde som sitt hjem i alle år. For mange år siden var det meningen at jeg etter avtale med NRK skulle lage et program med kapteinen, der han skulle fortelle om sine mangehånde opplevelser til sjøs. De nødvendige forberedelsene var tatt, men umiddelbart før opptaket ble gjort, skjedde det uventede, at intervjuobjektets nzre slektninger nedla kategorisk forbud mot at mannen skulle delta, og selv våget han ikke, for husfredens skyld, trosse deres ordre. Dermed for den programposten i vasken, og lytterne gikk glipp av den interessante beretningen alt tydet på at den flinke, åndsfriske gamle herren kunne ha gjort dem delaktig i. Dessverre husker jeg ikke lenger så mye av det sjøulken kunne fortelle, men noen smakebiter kan jeg gjerne nevne: Straks etter at gutten var blitt konfirmert av prost Bergesen i Domkirken, dro han til sjøs med den gamle skuten «Jzderen». Redere var Sømme og Wathne. Kapteinen hette Laurits Larsen. Båten fraktet tørrfisk fra Kristiansund N til Spania. På hjemturen ble de praiet av et britisk skip, <itistle», og spurt om de ville bytte fisk med et 900 liters vinfat som de etter sigende hadde funnet drivende i sjøen. Tilbudet ble akseptert. Ikke bare de fleste av besetningen forsynte seg flittig av vinen, men de utallige mennesker som avla besøk ombord etter ankomsten til Stavanger fikk også sin rikelige del. De drakk av pøser, fortalte min hjemmelsmann, og det resulterte i at atskillige personer etterpå ble liggende døddrukne like fra Bjergsted og innover til Hetlandsmarken. Senere ble det langfart med «Signal» til Rio de Janeiro. Her var det sumpet, med ideelle utklekningssteder for malariafluen. Selv ble han angrepet av malaria og måtte innlegges på hospital. Språkvanskene var store, så det hendte b1.a. at sykesøstrene hentet tobakk når pasienten ba om klzr. Med «Breifon» seilte han seks år i fruktfart. Den 4. juli 1903, da båten lå i Baltimore, kom det noen banditter om bord for å rane til seg verdisaker i lugarene. Den første de forsøkte seg på tilhørte skipets kaptein, mens han var borte som snarest. Før skurkene rakk å fjerne noe, lød det plutselig et gjennomtrengende skrik: «Hjelp! Hjelp!» De ubudne gjestene ble så skremt av denne uventede stemmen at de stakk av gårde med uforrettet sak. Det var kapteinens snakkesalige papegøye som hadde opplatt sin røst i det rette øyeblikket og dermed hindret ransmennene å fullføre sin skumle plan.

25 Barken «Signal» 948 nxt. Bygget i Hamburg (Stavanger Sj~fartsmu~m arkiv) En skeptisk leser vil kanskje dra i tvil sannheten i beretningene om vinankeret og papegøyen, og kalle det for skipperskrøner. Men når fortelleren var en aktet og troverdig gammel stavangersk hedersmann som selv kunne gå god for dem, får vi vel la vantroen seile sin egen sj0 og bare bøye oss for det faktum at «det hender så mye utrolig til sjøs)). Det var sannelig noe de unge førstereis-guttene snart fikk erfare! Fra de fredelige forholdene på hjemstedet havnet de snart i ukjente situasjoner ute i den store verden, iscer når de skulle ha landlov og begi seg ut på spennende eventyr sammen med jevnaldrede og de som var eldre og mer erfarne. Ikke kunne de skrive hjem til sine foreldre og fortelle om de verste tingene de så og selv opplevde. Men til en landkrabbekamerat lot det seg gjøre å løfte litt på sløret, og betro seg aldri så lite... Slik som Stavangergutten Magnus: - Hvor jeg lenges efter at pløie Hafrsfjorden igjen, for nu er jeg så lei av dette landet. Det engelske folk er fcele efter denne drikken, kvinner som menn, og gamle koner, ser vi gå og tvinte så fulde som alker. En kveld jeg var med nogen andre gutter, var vi inde på en bar hvor de fikk ind på mig noe drikke.

26 Så forsvant de fra mig et øieblik, mens jeg sitter der alene ved bordet og halvsover. Rundt omkring mig sitter der bare fulde mennesker. Jeg hadde et pund da jeg kom ind, jeg fikk den av en av mine kamerater for at ta vare på halvdelen. Men de rundt om mig hadde vist fått nyss om at jeg hadde penger, for mens jeg sitter der alene kommer der en svær kar med rødt hår, og smelder til mig ret i ansiktet, så det brakte langveis. Han trodde vist at jeg var færdig. Jeg reiste mig op i en farlig fart og spurte hvad han tænkte på. Men så kom der folk til og skildte os ad. Det var nok penger det gjalt. Jeg gik håven dagen efter. Et lite slagsmål var det forresten ombord mellem en finne og en fyrbøter fra Stavanger. Finnen tok en kjele og smeldte til sistnævnte i hodet, så blodet randt overalt. Der er mye fælt vi får se til sjøs! Finnene er rå folk, bestandig klar med kniven. Hørte at Ingebret (Søiland) er kommet «over there)). Han har hat det flott på den store Atlanterhavsfareren. Det er andet end her ombord. Han skulle snart ha tatt av hvis han var nøie på maten. Her går det på lapskaus, og kjødet er mange ganger så seigt at vi kan stå to mand og hale i hver sin ende uten at det går av, Men når vi arbeider så tungt, så spiser vi hvad det er. Jeg har nu kjerpt noe klzder til vinteren. Handlet for tre pund, 90 kroner altså. Men jeg har vært forsiktig med penger hele tiden. Det blir nok en stri tørn oppe i 0stersjøen nu i vinter. Det blir nok ik. hjemreis med mig før i mars. Så du har ganske ret i at jeg seiler jorden rundt i blinde. Nu skal vi først til Kjøbenhavn, derfra til Wasa og laste træ for Antwerpen, hvor vi også kommer til at feire Jul. Fem av mandskabet har mønstret av her i HulI, tre mænd reiser hjem fra Danmark, altså 8 mænd ialt som forlater skuta. På sjømandshjemmet her er der fuldt op med folk som venter på hyre. Hvorledes er tiderne hjemme, er der noe arbeid? Hilsen Magn us S/S «Patria», Madsen & Jespersens Rederi

27 Gatebelysningen i gamle dager Går vi hundre og femti år tilbake i tiden, fante; det i Stavanger ingen offentlig gatebelysning. Skulle noen ut etter mørkets frambrudd måtte de enten vandre i stummende mørke, eller baere med seg sin egen lykt. For de «fornemme» borgere var det gjerne noe annerledes, det var under deres verdighet å baere lyskilden i egne hender, men hadde personlige lyktemenn som gikk foran og utførte sin opplysningsvirksomhet. I de gamle rådstuerettssaker lar det til at «Lyktemannen» disse lyktebcererne opplevde litt av hvert under utførelsen av sin dont. Ikke sjelden måtte de således stå fram som vitner i overfallssaker eller andre mørkets gjerninger. Det var så visst ikke helt farefritt å ferdes forbi gjestgiverier og vinutsalg, der mang en ((seiler med uklart kompass drev om, fektende med dragen kårde eller faeldet spyd)), som det het. Først i året 1837 lar det til at en skatteborger dristet seg til å antyde noe om «offentlig belysning)), nemlig kjøpmann Hans Sundt jr., som sendte Formannskapet et andragende, eller forslag om at byen burde gå til anskaffelse av en eller annen form for gatelys, i det minste «i mangel deraf, en lygte udenfor ethvert af de tvende sprøitehuse, henholdsvis på Fisketorvet og Kirkegaarden.)) Forslaget ble grundig behandlet, ut fra den betraktning at «man iøvrigt maa ansee det for utvilsomt at det ligesaalidt kan vzre lovens aand og mening, som det er dens ord, at ethvert forslag, ihvor uformeligt og ufuldstændig det end maatte kunde vzre, straks skal gjøres til gjenstand for formandskabets og repraesentanternes forenede bearbeidelse og behandling, da disses dem langt viktigere tid paa en utålelig og oftest ganske unyttig maade derved vilde blive paakrwet og optaget.

28 - I det lange og omstendelige svaret heter det: «Man erkjender fuldkommen nytte og bekvemmelighed ved en saadan almindelig gadebelysning, og saaledes ogsaa sammes gavn ved sprøiternes hastige transport i en mørk vinternatt, under brandalarm, men rnaa ogsaa finde, at brugen af de saedvanlige haandlygter, der stedse bør ledsage sprøiterne under transport i mørket, i forening med den lovbefalede belysning fra hvert hus i brandtilfælde rnaa gjøre en sparsom gadebelysning af underordnet nytte ved slige anledninger, og i fuldkomnere maal afhjælpe de ulemper som andragenet isaer henpeger til, uagtet man ved, at saadanne haandlygters tilveiebringelse i saadan hast, og anvendelse i en menneskehob, kan have sin vanskelighet. Uden hensyn til sprøiternes transport, rnaa det iøvrig synes, at vor lille by ikke kan have ret store krav i saadanne kommune-foranstaltninger, og at hidtil brugelige haandlygter til den sædvanlige brug gjennem gaderne, rnaa blive langt passeligere til byens størrelse og forhold, end en kostbar offentlig gadebelysning, hvis første indretning og aarlige vedlikeholdelse vil medføre en saa byrdefuld tilvaext i byens budget, at dette alene rnaa blive en overveiende grund imod dens indførelse, og erindre om andre steders jevnlige lydelige klager over slet, utilstrekkelig gadebelysning under en trykkende lygteskat. En vistnok høist naturlig frygt og ængstelighed ved at vide 50 og flere saadanne lygter, i stormfulde mørke nætter adspredte, uden stadig tilsyn omkring i byens snaevre, med gamle, tørre træbygninger tæt indesluttede gader, hvorfra et uforudset ulykkestilfaelde saa let er tænkelig - det man dog ikke anser muligt - rnaa ogsaa blive at tage hensyn til. Om ikke dllige den omstendighet kan komme i betragtning, at en almindelig belysning i gaderne lettere fratager opmærsomheden fra Valbergtaarnet, ved opstaaende ildsvaade, end når byen ligger i mørke og den mindste ulykkesild straks derfra bliver merkelig. Formandskabet rnaa saaledes, hvor gjerne det end tilstaaer, at en almindelig offentlig gadebelysning vilde have sin nytte og bekvemmelighed, dog finde grundene mod dens indførelse overveiende. Hvorimod det finder sig opfordret og berettiget til at henstille og overlade til byefogden i overlaeg med brandvaesenet, at lade anskaffe paa hensigtsmæssigste maade for byens regning, de i andragendet paapegede tvende lygter ved sprøiehusene, paa gamle kirkegaard (ved Domkirken) og paa Fisketorvet, saafremt sammes anskaffelse fremdeles maatte findes af paatrængende vigtighet og nødvendighed, og ikke de sædvanlige haandlygter ogsaa for disse tilfaeller maatte ansees lige saa hensigtsmaessige, og i det mindste den lygte paa kirkegaarden, med det umiddelbart tilgraensede raadhus og deri vaerende brandrundvakt, blive overflødig.)) Når vi har tillatt oss å gjengi ovenstående brev uavkortet, - og dermed sikkert satt enkelte av lesernes tålmodighet på en irriterende prøve - er det for

29 å vise hvor omstendelig de gamle offentlige tjenestemenn fant å måtte uttrykke seg. I dette tilfellet må en ellers kunne anvende ordtaket «mye skrik og lite ull». Først i 1865 lot det til å bli en forandring til det bedre når det gjaldt gatebelysningen. Dette året ble nemlig det nye gassverket ovenfor Sandvigen anlagt. Dette forpliktet seg til «med gas ledet gjennem rør, at belyse Stadens gader og offentlige pladser, ligesom enhver offentlig og privat bygning, for hvilken saadan belysning attraaes.)) Ikke nok med det, Verkets direktør - Oluf Phil - måtte også gå med på å sørge for at det «i gader hvor ikke gasrør nedlegges skal disse belyses ved hj~lp af olje». Etterhvert som gassledningsnettet spredte seg omkring i byen reistes gasslyktene på det ene hjørnet etter det andre. For en begivenhet det var da det aller første blusset ble tent! Fra å ligge i mørke det meste av året ble byen i tiden som fulgte «strålende» opplyst av gasslykter, som enten var plassert på stolper i gatekryssene, eller de var festet på hushjørner i de trangeste strøkene. Flere menn fikk ekstrajobber som lyktetennere. Etter mørkets frambrudd rykket de ut med sine håndlykter og stiger i hver sine ruter. Om morgenen var de lyseslukkere. I 1875 var lyktenes antall steget til 185. Til å begynne med dreide det seg om åpne bluss. Senere fikk en de såkalte ((Auerbrennere)), som ga et klarere lys. Snakk om framskritt! Da byen 10/ fikk sitt eget elektrisitetsverk, ble det i årene som fulgte de elektriske gatelampene som på en langt sterkere måte sørget for å fortrenge mørket. I 1931 lyste 2000 elektriske lamper, og kostet kroner. I år (1986) er tallene henholdsvis lamper og kr. Hvis Nordsjøgassen var blitt «oppfunnet» før elektrisiteten, er det ikke utenkelig at den hadde vzrt energikilden til gatebelysningen den dag i dag. Skjønt glødelampen og neonlysrøret ville nok ha seiret med glans i konkurransen.

30 Postvesenet i Gamle Stavanger Byen hadde eksistert i adskillige år uten noen organisert postombringelse. Det er ufattelig for oss i moderne tid å tenke seg et samfunnsliv uten skriftlig korrespondanse mennesker imellom. Innen snevre områder, der avstandene ikke var større enn at de enkelte individer med letthet kunne oppsøke hverandre og muntlig framføre sine meddelelser og få svar på det de ønsket å spørre eller be om, var det så sin sak. Langt verre var det unektelig hvis noe skulle forhandles om eller kunngjøres mellom fjerntliggende steder innenlands, for ikke å snakke om i utlandet. Etterat skrivekunsten var «oppfunnet» og det av de priviligerte borgere som hadde tilegnet seg ferdigheten med fjzrpennen eller griffelen, var praktisk mulig å uttrykke seg med nedtegnede ord, formet i setninger, var det bare en utvei hvis dokumentet eller beskjeden skulle overføres til bestemmelsesstedet, nemlig å søke «leilighetsskyss», fortrinnsvis en hestekar som skulle avsted i ett eller annet ærende, for ikke å si en båtfører som skulle seile langs kysten eller hadde fremmede land som reisemål. Besværlig var det i alle tilfeller og lang tid tok det. Om postvesenets historie er det nok skrevet endel i spesielle bøker. Her er det bare tanken i korte trekk å berøre det som er knyttet til Stavanger by. Etterat Henrik Morian i 1647 fikk kongelig privilegium og opprettet det norske postvesen, ble brevombringelse et offentlig anliggende, som ikke tillot hvem som helst å «fuske i faget)). Oslo og Bergen var naturligvis først ute, men noen år senere - i 1652 kom også lille Stavanger med. I 1665 het postmestern her Søfren P. Godtzen, en ung, energisk, «zrlig og velforstandig mand». Til ((bestillingen)) hørte visse fordeler, b1.a. «i pottetal at udtappe vin og all slags fremmed drik her på stedet.» Søfren var en «betrodd» borger, som allerede i 1662 var blitt beskikket som rådmann og året etter som overformynder. Men to ganger ble han av byfoged Hans Pedersen stevnet fordi han hadde unnlatt å betale sin skatt. Det var dog - utrolig nok - ikke til hinder for at han i 1669 ble utnevnt som byens kemner! Dette skyldtes at han fra Kjøbenhavn hadde fått sin offisielle utnevnelse som postordonans og som sådan skulle fritas for å betale skatt. Søfren Godtzen var altså postmester, men uten medarbeidere. Derfor måtte han personlig bringe posten til adressatene. Riktignok hadde byen på det tidspunktet ikke mer enn et par hundre familier, så postmengden var ikke

31 særlig overveldende. Men etterhvert som byen vokste, gikk en over til den ordning at posten måtte hentes på posthuset, uten å bli ombrakt til «kundene». I 1769 fikk byen en dansk postmester og byfoged, Søren Schiøtz, som 7 år senere ble utnevnt til sorenskriver i Sunnhordland. Neste postmester var cand. juris Jakob de Rytter, som i tillegg var «måler, veier, megler, vraker, brandinspektør og forlikelseskommisær». Postmestervervet var i gamle dager nærmest en slags «æresstilling» med visse betydningsfulle privilegier, som allerede nevnt. Jakob de Rytter kjøpte i 1767 ((Lundsbergene)), det som senere ble forkortet til «Bergene» og ligger i den sterke skråningen fra Lendelunden - 0vre Strandgaten og oppover mot Løkkeveien. «Lundsbergene» ble forresten i 1807 overtatt av de Rytters eldste datter. Antagelig lå byens første posthus her, muligens i madam Paasches tidligere eiendom i Nedre Strandgate. Den neste postmester i rekken - fra var Jan Kielland, født i Stavanger i Han var også kjøpmann, brandinspektør, stadsveier og måler, eide et par fartøyer og noen hus på Sølvberget. Da han allerede i 1813 døde, fikk den 42-årige enken, Dorthea (født Kruse) bevilling til å overta postmesterstillingen. Hun kjøpte da hjørnehuset Brattegaten - Urgaten 2 (nedenfor Kirkegaten der Torgterrassen nå er) - nærmeste nabo til det såkalte «Spinnehuset)) - og ominnredet det til postkontor. De siste årene huset eksisterte drev Ingbret Nygaard sin elektriske forretning der.

32 Etter Dorthea Kielland's død i 1847 overtok hennes sønn og fullmektig Casper Kruse Kielland postmesterstillingen og flyttet kontoret til Laugmandsgaten 2, senere revet for å gi plass til Hetlandsbankens sentrumsbygg. Da nestemann, Abraham Norman, overtok «posten» begynte en ny «æra» innen etaten. Hittil hadde det vært vanlig at publikum hentet brevsakene på posthuset. Ble forsendelsen liggende noen dager uavhentet, skulle den utbringes til mottakerne, som da måtte betale den fastsatte «bæreskilling)). I henhold til postloven av 1849 ble det fastsatt at bare de utenbys forsendelsene skulle ombringes. Fra 1857 besørget et offentlig postbud szrskilt ombringelsen av lokalbrevene, inntil det i 1880-årene ble mer orden på utbringelsen. Byens postkontor flyttet til Olavskleivå 8, og foruten ((mesteren» selv var det 4 kontorfunksjonærer og et lignende antall bud. De sistnevnte måtte også tjenestegjøre som «kassetømmere». Neste postmester ble Johan Otto Helliesen, som flyttet kontoret til Ovre Strandgt. 6 (på tomten der Romsøegården nå befinner seg). Personalet økte til 12 personer. I 30 år (fra 1880 til 1911) hadde byen et standsmessig, moderne postkontor i Ovre Holmegt. 20. «Mesteren» her var Hans S. Qyen (født 1831, død 1912). Huset ble senere kjøpt av Bondeungdomslaget som fortsatt driver sin virksomhet her. Går du forbi, så betrakt den staselige murgården. Den må ha virket ganske representativ for hundre år siden, der den kneiste midt i byens daværende mest sentrale forretningsstrøk. Huset ble vel for lite og bysenteret trakk seg oppover. Hvorom allting er, besluttet de statlige og kommunale instanser å reise et monumentalbygg like i nzerheten av Breiavatnet. Tomten egnet seg glimrende. Alexander Kielland var nettopp avgått ved døden, så han ville ikke være i stand til lenger å bruke sitt gamle hus med tilhørende hage. Dermed tok rivingsarbeidet til. Det gikk jo ikke så fort som i vår tid, da et langt større byggverk lar seg jevne med jorden på et øyeblikk ved hjelp av bulldosere og gravernaskiner. I 1910 måtte alt skje manuelt, bjelke fra bjelke, bord fra bord og murstein fra murstein - dag etter dag, og transporteres vekk med hest og kjerre - som regel for å bli gjenreist på et annet sted. I 1911 lå den nye kjempebygningen og kneiste med sine to tårn i nordenden av ((Byens blinkende øye)) - stolt som en svane over å være plassert midt i en dikterhage og bli beundret av byens egen befolkning og tilreisende som kom sørfra med jernbanen - eller Jæderbanen som det opprinnelige navnet var. Etter å ha ligget der som et dominerende «blikkfang» i seksti år, lenge med den navnkundige «mester» Adam Egede Nissen som «enehersker» - ble det utpekt en ny tomt for et større og mer moderne postkontor i det nye sentrum, som omfattet den nærmeste delen av de to Strandgatene, Fudasmauet, den usedvanlig steile Klinkenbergbakken, Nedre Kleivagate og den utilgjengelige,

33 nesten «mystiske» Kiellandske private gravlunden nedenfor den såkalte Store Trappegangen som førte opp til det øvre Kleivaplatået. Rubb og rage på dette området ble fullstendig utslettet og omformet til det ugjenkjennelige. Det nye, hypermoderne postkontoret ble tatt i bruk i Sterke røster talte for å bevare det gamle ved Breiavatnet, blant annet til bruk som et aktivitetshus for unge og eldre, men etter mange og lange «vurderinger» ble det til slutt gjort vedtak om å utslette bygningen. Skjebneåret var Utrolig nok viste det seg etter noen ganske få år at den nye fire-etasjes betongblokken, som til å begynne med var så stor at det også kunne avses to etasjer til bruk!or Statens Veivesen, ble for liten. Løsningen ble en stor «postterminal)) på Asen og en rekke nye underpostkontorer omkring i bydelene, de største i B-gruppen, de minste i gruppe C. Det var neimen ikke noen overflod av slike «filialer» i Stavanger tidligere, helt fram til vår egen tid. Den første vesle antydningen var et beskjedent «innsmåg)) i Pedersgaten 69 og et lignende i Løkkeveien 71. Men en gang i mellomkrigsårene skjedde det store under, at postverket kjøpte et vanlig bolighus, Skolegaten l. I den tids nøysomme «ånd» tillot de seg naturligvis ikke den luksus å gå til noen radikal ombygging av huset, men lot «bestestuen» gjøre tjeneste som «ekspedisjonslokale» for publikum, dagligstuen som det «indre kontor)), der «bestyreren» satt og betjente kundekretsen gjennom en luke i veggen. Kjøkkenet fungerte utmerket som lager for brevpost og pakker. Virkelig koselige og idylliske forhold, må det vzere tillat å bemerke! De gamle kinematografene Blant de epokegjørende oppfinnelser må uten tvil regnes ((fotografiet)). Når noe i eldre tider skulle kopieres og bevares for etterslekten var det bare tegnere og kunstmalere som kunne besørge det. Vi kan beundre de gamle gjengivelser av personer og landskap etc. som er blitt framstilt for flere hundre år siden. Ansikter og klæsdrakter er så pinlig nøyaktig etterlignet ved hjelp av pensel og oljemaling, at det nesten ikke er til å tro. Uten disse eminente kunstnere ville etterslekten ikke hatt begrep om hvordan de hensovede anene så ut. Når det derfor ble mulig for faglzerte «fotografer» og senere for vanlige mennesker å «knipse» bilder ved hjelp av et apparat og spesielt preparerte glassplater, var begeistringen stor, med tanke på de mulighetene som åpnet

34 seg for videre utvikling av oppfinnelsen. Etter at det var blitt mulig å bruke den tynne og elastiske celluloiden som basismateriale var veien 5.pnet for neste steg, nemlig å lage ((levende bilder)). Da kinofilmen var et faktum, gikk den sin seiersgang over hele den siviliserte verden. Om aldri så primitiv var den dog en fantastisk oppleving. Mange var de som så sin besøkelsestid og øynet muligheten til å gjøre «big business)) ved hjelp av det nye medium, som utvilsomt hadde framtiden for seg. Det gjaldt produsenter av alt som angikk den tekniske siden av saken, og de som skulle produsere filmer av alle slag, ideskapere, tekstforfattere, skuespillere, regissører og hele rekken av teknikere, håndverkere av ulike slag. Etterhvert som produktene - de innspilte filmene - ble ferdige, skulle de jo sendes ut på markedet og det ble derfor behov for et nzrmest ubegrenset antall frarnvisningssteder i alle verdensdeler. Framsynte forretningsfolk skapte sine private ((kinematografer)) i alle størrelser og kvaliteter. De som disponerte over egne sentrale eiendommer lot dem ominnrede til formålet. De fleste lokalene var til å begynne med enkle og uten noen form for komfort eller luksus. Trebenker, endog uten ryggstøtte forekom. Eierne leide filmer av distributørene, og det gjaldt selvsagt å få tak i de mest attraktive for det brede publikum. I Stavanger grodde de private kinematografer opp som paddehatter. Den største og fineste var utvilsomt Verdensteateret som lå midt i den bratte Sundtebakken, mellom Kirkegaten og Skagen. Eieren av lokalet var byens Håndverk- og Industriforening og gjorde også tjeneste som fest- og dansesal ved jubileer 0.1. Foredag og valgtaler, konserter og alle verdens tilstelninger ble likeledes holdt der i huset. Dessverre ble det 21. mai 1972 rammet av en (påsatt) brann og deretter jevnet med jorden. Det nest-fineste store kinolokalet var «Folketeateret» i Bergelandsgaten 24, senere kjøpt av Baptistmenigheten og tatt i bruk s h deres gudshus. Arvtakeren, det nye ((Folketeatereto, kom deretter i Folkets Hus på Løkkeveien. Men så var det de mindre ((paddehattene)) da! Rekkefølgen her får bli rent tilfeldig, så slipper vi å tenke på noen rangering mellom de forskjellige initiativtakerne. Det første, som bar navnet «Kinoteateret» var i Kirkegaten 5, et langt lokale. Der ble b1.a. den første ((Titanids undergang» og ((Kaptein Vom med frue og sønnene Knoll og Tott)) vist. Da dette framvisningsstedet ble nedlagt, kom det et nytt med samme navnet i Kirkegaten 21. At også dette lokalet var langt og smalt framgår av den folkelige benevnelsen: ((Blindtarmen)). I 0stervåg var det en kino, ((0stervåg Kinematograf)) i «Streng«-gårdens 2. etasje. Den var liten, og benkene uten ryggstø. Såvidt vites ble kinoen nedlagt p.g.a brannfaren. Om den ble erstattet med en annen i samme gaten skulle en neste tro, når det tas hensyn til en beskrivelse i Stavanger Aften-

35 blad 25/ , der det b1.a. heter: «Selvfølgelig har 0stervåg (i tillegg til alle butikkene) også sin kinematograf, den billigste og med det aller ypperligste program. Når voksne kan få en times fornøielse og underholdning for 10 øre og barn for 5 øre, så kan man ikke bedre slå tiden ihjel. Dessuten har Ostervåg Verdenstheater et stort rommelig lokale, som er indredet slig at alle kan se billlederne.)) Når en sammenligner beskrivelsene av lokalene, må en nesten kunne gå ut fra at det her ikke bare er tale om en kino i astervåg, men to (den ene liten og primitivt utstyrt, den andre stor og med fortrinlige publikumsforhold. Men min hypotese framsettes med alle mulige forbehold). «Centralteatret» lå i Kirkegaten 34, der Bowitz i mange år drev sitt reisebyrå. Den store speilglassruten var ypperlig til å plassere reklameplakatene i. Det samme var tilfelle med «International» i huset ved siden av, tilhørende ({Samvirkende Fagforeninger)). I Lithografens hus i 0vre Holmegate, tvers over Bondeungdomslaget, ble «Holmegatens Kinemathografn drevet oppe i 2. etasje. Reinhold Nicholay fortalte at han her for første gang så en Chaplin-film, og han lo så uhemmet at han ble truet med utkastelse hvis han ikke holdt opp. En annen gang så han i samme kino en film om Moses' liv og gjerninger, visstnok den første bygget over et religiøst emne, som ble vist i Stavanger. I første etasje i Victoria Hotell lå (Victoria finemathograf)), der det var både en inngangsdør og en utgangsdør. Her ble forøvrig vist den første «talefilm», en riktig kjempesensasjon. <(Talen» ble besørget av en grammofon som rullet samtidig med at filmen gikk på lerretet. Svaert primitivt, men på det tidspunktet en attraksjon. Vi har allerede fortalt at Reinhold Nicholay i sin barndom holdt på å le seg fordervet da han første gang så en Chaplin-film. Siden vår avdøde lyriker satt inne med interessante opplysninger om den lokale kinodrift i gamle tider, mer enn noen nålevende person, skal en del av hans kjennnskap til emnet bli tatt med i dette kapittelet: I og med at de mange kinematografene var på private hender er det rimelig at det hersket en smule konkurranse mellom de forskjellige eierne. For å stimulere besøket skjedde det at publikum fikk en liten gjenstand sammen med inngangsbilletten, f.eks. en pepperbøsse med følgende betegnende innskrift: «Livet må krydres)). Vi barn ville helst «sidda øve», dvs. vi passet på å gå inn midt under en forestilling. Vaktmannen rev så av halve billetten, som han så senere i hovedpausen kom for å hente. Det kunne ofte bli «på håve ud», om vi ville lure oss til å sitte lenger enn vi hadde rett til. Det var utrolig hvor godt disse vaktmennene kunne kjenne den ene ungen ut fra den andre. «Du har sitt det nå,» kunne han si til en gutt som prøvde å gjemme seg bak en kamerats rygg. Det ble protester fra begge sider. Var vaktmannen av «den

36 greie sorten», så kunne han kanskje vise seg overbaende og se over med en liten synder som gjerne ville «sidda øve». Forestillingene den gang strakte seg som regel over en times tid. Det var en- og to-aktere som ble spillet. Det vakte formelig oppsikt da den første femakters forestilling ble vist. I pausene - mens «maskinisten» skiftet ruller - kunne rabalderet fra barna ofte bli slik at vaktmannen måtte mønstre flokken med morske blikk, og nåde den stakkar som han da mente ikke satt rolig nok! Da ble det utkastelse, uten nåde. Det var ikke sjelden at en noe lengre film gikk som «fortsettelse» - lik en avisføljetong. Det var jo en smart måte å få tilskuere på. Ville folk se hvordan det gikk med handlingen, måtte de jo bare komme igjen neste uke. Filmene kunne gjerne inndeles i fire forskjellige grupper: De morsomme, forbryterfilmene, indianerstykkene, og endelig «de som bare handlet om kjzrlighet». For datidens barn var de i siste gruppen mindre attraktive, de var tøysete og gørr kjedelige. Blant «heltene» i sistnevnte gruppe kan nevnes: Valdemar Psilander, Nikolay Johannesen, Henny Porten, Mary Pickford, Asta Nielsen, Alf Blutecher, Olav Føns 0.a. I gruppen «lystspill» fantes komikerne Max Linder og Lehman, for ikke å snakke om Charlie Chaplin. Mens sistnevnte var noe grovere i virkemidlene, var Linder den mere kultiverte komiker, som helst opptrådte i floss og selskapsantrekk. Indianerfilmene var naturligvis barnas favoritter. Buffalo Bill var alle gutters helt. Mange 12erte å synge: Har du aldri sett Buffalo? Han fanger indianere med lasso. Og hvis han ikke lasso har; sti har han revolveren kla~ Til å begynne med var det ingen sensur med filmene, men etterhvert som den amerikanske filmproduksjonen utartet med sine revolverdramaer, ble det nødvendig med sensur også i Norge. Etter en tid ble det slutt med den private kinodriften. Kommunen overtok noen av «biografene» og gjorde vedtak om å bygge et elegant og stort kinobygg midt i byens sentrum - på Arneageren. Det var en fantastisk begivenhet da «Filmteateret» i 1927 kunne innvies med stor festivitas. Fast orkester var etablert, med kapellmester Haugland som leder. På åpningsdagen var det forsterket til 12 musikere. De spilte i over to timer, bare med 3 minutters pause. Åpningsfilmen var «Ben Hun), storslagen og av de mest imponerende i prakt og oppsetning som har vzrt forevist, delvis i farger. ((Disse var til dels grumsete og utydelige, men enkelte vitnet godt om hvor langt filmteknikken på dette område er nådd,» heter det i Aftenbladets reportasje fra begivenheten. Men «lyden» var det hele tiden orkesteret som besørget.

37 Sosial-stsnad i gamle dager De som er vokset opp etterat Norge ble et priviligert velstandssamfunn, der ingen behøver å lide nød, vil nok ha vanskelig for å kunne sette seg inn i eldre tiders fattigdom og formen for offentlig støtte. På en noe spøkefull måte ble det i boken «Adle kan snofla)), på sidene fra og med 18 til og med 26, pekt på noen av ulikheten mellom «den gang» og «nå». Å vaere hjelpetrengende fattig og arbeidsledig i eldre tider var en høyst alvorlig sak. Det var i sannhet fortvilet for mange foreldre når de sto uten inntekter og manglet mat og klaer til sultne barn og seg selv. Å søke fattigvesenet var den siste utveien, tung å vandre for aerekjaere mennesker, som så gjerne ville klare seg selv. Sigurd Rygh som fra 1933 til -37 var forsorgssjef i Stavanger (før han ble kemner), har utarbeidet en interessant skildring av utviklingen fram til siste verdenskrig, under tittelen Tilbakeblikk - finansielt og sosialt Først skal gjengis et brev til de såkalte rodeforstandere fra året 1893, da Alexander L. Kielland var formann i Fattigkommisjonen. Innholdet gir inntrykk av hvor problematisk det var for dem som var nødt til å «krype til korset» i håpet om å få en aldri så beskjeden almisse. Til Rodeforstanderne. Forat standse den fra gammel Tid indførte Uskikk at fattige i stort Tal og til alle Tider henvender sig til Fattigkontoret for at erholde saakaldt Extrahjaelp uden anden Gnind end den, at den Hjaelp, de før har, er forliden, har Fattigkommisionen besluttet at al saadan Hjaelp skal bevilges af den. Man maa derfor anmode D'Herrer Rodeforstandere om bestemt at tilholde de Fattige, som søge saadan Hjzlp, at henvende sig til Fattigkornmissionen med Ansøgning om Hjaelp, ikke til Forstanderen*. I det hele bør den Regel skarpt indskjærpes, at der ikke tilstaaes nogen Extrahjælp mellom Fattigkommissionsmøderne, uden hvor en pludselig opstaaet saerdeles Nød, foranlediget ved Sygdom, Dødsfald eller lignende Aarsager, gjør øieblikkelig Hjaelp absolut nødvendig. Ellers bør hver eneste Henvendelse om Fattighjzlp ske til Fattig- * Ordningen med at de hjelpsøkende hadde adgang til personlig å møte frem i styrets møter og få det samlede styre i tale opprettholdtes til 1940 da forholdene radikalt endredes. Jfr. Jonas Dahi's «Paa gamle Tomter» s S.R.

38 kommissionen, der har sine Møder hver første Tirsdag og Onsdag i Maaneden. Denne bestemmelse bedes D'Herrer Rodeforstandere gjøre de Fattige, der søge om Hjzlp, bekjendt med. I Forbindelse hermed skulde man ogsaa stille den Anmodning til Rodeforstanderne, at de i Ansøgningerne til Kommissionen udtaler sig mest muligt om Ansøgernes Vilkaar i enhver Henseende, forat Kommissionen kan faa den fornødne Kjendskab til Vedkommendes Forhold og derefter bestemme en passende Bevilgning. Stavanger Fattigkornmission den 22de August 1893 Paa Dens Egne- Kielland O. Norheim Under høykonjunkturen 1916/20 sto byen under de radikales ledelse med stor virksomhet, lavt skattøre, underskudd og gjeldsøkning. Fra 1922 under konservativ ledelse redusertes gjelden fra 52 mill. kr. til ca. 40 mill. kr. De konservatives parole om å betale byens gjeld og de radikales forslag om gjeldsnedskrivning forentes tildels ved betydelig underhåndsoppkjøp av byens ihendehaverobligasjoner som gjerne sto i en underkurs på %. Store, brysomme nødsarbeidslån fra først i 1920-årene ga som konklusjon hos byens borgermester at det var billigere å yte forsorgsbidrag enn å sette igang arbeide, en uttalelse menigmann merket seg og aldri tilga ham. I 1932 sattes igang «arbeid for forsorgsbidragene)) idet timetallet stipulertes på grunnlag av hevet understøttelse timer ukentlig. Etter en tid ble det misnøye, konflikt og demonstrasjon der samtlige byens fagforeninger deltok, hvoretter «arbeid for bidragene)) ble nedlagt. I 1935 ble opptatt et innenbys «Borgerlån» hvorved utførtes, med vanlige lønnssatser, div. ønskelige arbeider, b1.a. Haugesundsgatens gjennombrudd ved St. Johs. kirke. I de harde tretti-åra fram til 1937 var der stadige budsjettunderskudd som skyldtes veldige, årvisse overskridelser på forsorgsbudsjettet. Forsorgstyrets flertall holdt fast ved systemet med bidrag «etter individuell bedømmelse)), mens et mindretall foreslo «faste satser» (egentlig et spørsmål om bevisbyrde for 0-inntekt). Fraksjonenes syn som forentes ved at det internt ble innført faste «trekk-dager» hvorved fremkom noenlunde ens bidrag etter familiens størrelse. De store køer redusertes dertil ved utbetaling av bidrag for 2 eller flere uker til presumptivt pålitelige. Ekspedisjonsarbeidet deltes internt i 3 «distrikter» som hadde hver sin inspektør for hjemmekontroll m.v. (Dette uten personaløkning, bare intern plassering). De 3 damer (alle ifølge Bertram C. Middelthon, med «ben i nesen«) som kom til å stå i bresjen var: Sara Berge, Astri Rosenvold og Gunhild Stangeland. Inspektørene var E. Sandsberg-Eriksen, Peder Halvorsen og Lilly Helland. Kassereren I. Birke-

39 dal og bokholderen Harald Berge (senere trygdesjef i Stavanger) hadde 2 assistenter og bud. Sekretariatet med sjefen hadde rom i 2nen etasje. Hjemstavnskorrespondanse, institusjonsanbringelser og alskens rekvisisjoner besørgedes her, likesom det måtte være en appellinstans og betjening av personer som henvistes p.g.a. fyll og misbruk m.v. Kontant-mangel var lenge årsak til kjempekøer. Dette forhold bedret seg stadig og opphørte helt fra og med november 1937, samtidig med at forsorgssjefen avanserte til kemner. Da denne tilfeldighet senere ble påpekt repliserte Borgermester B.C.M. med; «Da jeg (i ungdommen) var ansatt ved Stavanger Støberi & Dok, betaltes vanligvis årlig aksje-utbytte. Da jeg sluttet der var det også slutt på aksje-utbyttet)). Av de gamle møteprotokoller vil en kunne se at bevilgningene i 1930-årene i prinsippet var svært variert både i tid og beløp. Kontoret hadde, mellom de månedlige møter, adgang til å supplere med «ekstrahjelp» etter beste skjøn. Juleutdeling hos hu' tante Sara i (Jordanger). I 1937 gikk en for Stavanger kommunes vedkommende over til såkaldte «reelle budsjetter)), som i praktiken fikk sitt uttrykk ved at de akkumulerte regnskapsunderskudd som vesentlig skyldtes forsorgsvesenets årlige overskridelser, ble ført opp til avskrivning over en årrekke. En eldre praksis med engangsbevilgning av større beløp som «hjelp til selvhjelp)) (lastebil - fiskebåt -verksted -bolighus - selvbygg - gårdsbruk) fortsatte med vekslende hell i 1930-årene. På den tiden kunne en ikke undgå opptrinn ved høyre- og venstre- radikaleres aksjoner. Da Quisling hadde torgmøte var der uro og politiet innfandt seg med sin eneste ((Svarte-Marja)) omtvundet av piggtråd som en ((spansk rytter)). Ultrakommunistene leide seg en tid et lokale i Steinkargaten, der de drev framstilling av køller etter politiets modell. Det ble samme-

40 steds gitt opplzsring i triks hvorved en kunne skaffe seg gratis gass og elektrisitet. En gruppe planla å sprenge gasskjelen i luften. En annen skulle «hilse på» forsorgssjefen privat. Politiet ble orientert av sin faste «tyster», politiet organiserte vakt i «Understøttelsen» og en betjent vakt i privatbolig. Utpå natten hørtes en rekke hyl og glam på gaten, men intet skjedde. Etter en NS-valgseier høsten 1934 trådte Gudbrand Lunde inn som medlem av forsorgsstyret ( ). Han foreslo gratis tannbørster til de forsorgsunderstøttede, hvilket ble vedtatt. Da en på et «natt-møte» hadde mat og kaffe insisterte han på å ville dekke utgiften for sitt vedk. Det var Sara Berge som besørget bevertningen fra <itotalen» i samme kvartalet. Da regningsbeløpet ble dividert ut på antall deltakere ble det kr pro pers. På henstilling frafaldt han å refundere. Ved innhenting av anbud med prøver på cherredresser» (Svanedal dresstøy) anskaffet han seg for egen regning et eksemplar av vedk. dresstype for å prøve den selv. Det framkom senere ingen merknad. Forholdene lå ikke tilrette for noen store fakter. Fra 1938 falt NS ut og istedet opptrådte et parti med navnet: «Det glade upolitiske folkeparti)) stiftet av advokat Erling Ueland m.fl. Gudbrand Lunde ( ) var kjemiker og tysk dr. philos. Universitetsstipendiat Oslo Ble av styret ansatt som direktør ved Hermetikkindustriens laboratorium i NS propagandasjef fra 1935, kst. statsråd 25/9 1940, med i Quislingregjeringen fra2/ Forulykket 26/ sammen med hustru, f. Wulfsberg, ved en fergeulykke i Hardanger. Borgermester B.C.M. og S. Rygh var henholdsvis formann og varaformann i Stavanger forsorgsstyre til utgangen av 1940, B.C.M. noe lenger. En NS-politimann overtok da formannshvervet. Markeds-livet for 100 år siden Som vel de fleste kjenner til ble det i gamle dager - vår og høst - holdt «markeder» mange steder i landet, om ikke nøyaktig samtidig. I folkeutgaven av «Almanakken» sto tidspunktene oppført, så alle i lang tid i forveien kunne vite når de kunne belage seg på byferd. I Stavanger var det ifølge Almanakken for 1912 marked - eller «marken» som det heter på den hjemlige dialekten mars, 24. juni (hestestevne) og 29. oktober. Størst og viktigst var nok sistnevnte «haustmarken». For lands-

41 folk, enten de var «innante» fjordene i Ryfylke, eller fra Jaerbygdene, var det viktige festdager som de gledet seg til lenge i forveien. Egentlig var det jo for å drive forretning bøndene dro til byen, noe skulle kjøpes, noe selges. Hesten spilte en viktig rolle, men ku, sau og gris byttet også eiermenn. I tillegg skulle det festes. Omreisende kramkarer skulle bli av med varene sine, tivoli med karusell som roterte ved bruk av mannekraft, før de hadde funnet opp den elektriske motoren, som lydløst og behendig påtok seg jobben, menasjerier, vokskabinetter, loppesirkus og hva det nå kunne vaere av artige ting lokket skånselsløst penger ut av folks lommer. Ungguttene skulle «vise seg», spandere fornøyelser og rød brus på jentene, og det var, som nevnt, mer enn nok å velge i. Alle drakk forresten ikke bare noe så uskyldig som farget mineralvann, nei, både øl, laddevin og enda sterkere saker var lett tilgjengelig for hvem som helst. Mange utskeielser og pengeforlis fulgte i alkoholens fotefar. Det ble etterhvert slik at markedslivet utartet i så negativ retning at det for ramme alvor ble drøftet om hvorvidt en like gjeme burde sløyfe hele «marken». I 1844 tok Stavanger Amtstidene opp spørsmålet helt seriøst. I en artikkel heter det b1.a.: ((Markedet er nu forbi, de fleste folk er reist hjem i det bedste veir og med sydlig vind som snart vil føre dem fra det støiende markedsliv til deres fredelige og stille hjem. Vareomsetningen skal ikke ha vaert betydelig, når undtas brennevin, som i markedstiden finner rask og villig avsetning. Under henvisning til at den ubetydelige fordel som høstmarkedet bringer handelsmennene, intet veier mod den store skade i moralsk henseende, foreslår bladet at markedet må bli ophevet. Markedet fører med sig en veldig tilstrømning af folk fra bygderne, og drukkenskab og andre laster gis rigelig naering. Det naevnes også den store fare for brand, der let kan føre til en katastrofe, når så mange til dels berusede mennesker uforsiktig omgåes med ild og lys». På den tiden hadde Stavanger et brennevinssamlag, der folk kunne kjøpe akkurat så mye de ville av «sterke saker». I tiilegg fantes det atskillige skjenkesteder med øl, vin og brennevin. Og svaert mange handelsmenn hadde rett til å selge ø1 og vin i flaskevis. Som om ikke alt dette var nok, fantes en mengde beryktede «buler» - med navn som Klingshei-huset (tegning av dette på side 59 i boken ((Stavangerske rariteter«), Lilandshuset, Krigen, Moster Ane, Sekken, Svadden, Sviven, Tonglå, Valken - samtlige store fallgruber for både byfolk og landsfolk, slett ikke bare i markedstiden. Og ikke å forglemme Kjempe-hålå, som drev sin virksomhet i fullt lovlige former. De som ble arrestert for overstadig beruselse ble satt inn på «stalten», nedenfor Petrikirken. I 1884-årene ble forholdene behandlet i et usigelig langt dikt av den kjente

42 som b1.a. har skrevet ((Tenk, hvor i gamle dager», og ((Stavanger, det er ingen filleby». Han var født på Sørlandet i 1840, men levde det meste av sitt liv i Stavanger. De første årene var han kjent som en svxrt aktiv avholdsmann, tilsluttet Godtemplarordenen. Blant de mange sangene fra hans hånd og i hans ånd, angikk flere ((drikkens forbandelse)) og betydningen av å leve uten å inngå noe vennskap med den lumske forføreren - alkoholen. Det langttrukne beskrivende diktet som det nedenfor gjengis mesteparten av, var tilegnet avholdspioneren Asbjørn Kloster: Det marked var, og bonder kom der overalt fra landet; de kom tilfods, de kom med hest, men ogsaa over vandet. Paa torvet fuld trafik der var med kjob og salg af varer, og gjennem byens gader gik, der folk i store skarer: Og Politiet var paa post i stok og fuld mundering der var ei heller mangel paa kommers og arrestering. Konstabler patruljered om paa hjerner og langs' trapper; og nogle forte orden paa de offentlige sjapper: Dog var der en, hvor ingen var, der hørtes klang av glasse, og saa I0d der musik, som skrev sig fra en lirekasse. At det var kortspil inde der, var ogsaa godt at mærke; thi slag paa slag i bordet faldt med udraab som var sterke. Og at der ble paa samme tid en mengde 01 opdrukket, det var saa godt at hore paa al korken, som ble trukket. Der gik en strom af r0g og damp ifra den stygge bule, og alt imellem lød der hyl som i en roverhule. Omsider blev der slagsmaal aj og verten stak nu kroppen i doren ud og skreg om hje@ mærkeverdig rod i toppen. Med hængehage stod han der; og som en melsek næsten stak maven frem, og oiet flod i spiritus forresten.

43 Paa grund af skriget og den larm som h~rtes ble der standsning af folkemassen udenfor; der stod som en forskandsning. Mens der fra sjappen slynget blev forbandelser og eder; 10d der fra massen rundtomkring en mcengde vittighedec «See bare, hvilke fjcs han har; den tingesten jeg ser der! Mon han har drukket nesen op? Nei, lidt tilbake er dec Og se saa hvor den samme fyr er bleven fed og gj~det! Men underligt, om ikke han er- noget 10s i kjødet! Det var et prcegtigt eksemplar - men h0r; hvor tyk i rgsten! Mon virkelig han holder ud saalcenge som til hosten?«saaledes verten haanet blev, og det fra alle kanter; thi naar det marked er; saa er der nok af skøierfantec Imidlertid hans amter holdt slig st~i, at der var ingen, som vilde gaa i bulen ind og raade bod paa tingen. Med bedst det var kom der en mand og stansed op ijlokken. Mon han var syg som han stod der og stgtted sig paa stokken? Det var han v&, for ellers gik han denne helst foruden; ialfald bar han syge trek, var graalig bleg i huden. Men aiet lyste af en ild, der dybt i hjertet rammer; mod vcerten som i d~ren stod det formelig skj0djlamme~ Omkring hans mund et udtryk laa, der talte imod drikken og disse love, som er med og holder paa trafikken. Forbitret selv paa disse som paa hele svineriet, stod han og herte, vcerten skreg om hjcelp fra politiet. Dog ingen hjceir, var der at se men saa var der en kvinde, som raabte h~it: «Au, herregud, jeg har min mand derinne!«der laa i disse ord en bm, mens der i hendes mcele laa noget haablgst eller trist, kan hcende begge dele.

44 Lidt snak der ble nu hist og hec men da der saa blev stilhed, henvendte han son? gik med stok, til kvinden sig med mildhed. Diktet skildrer nå videre hvordan politiet kommer og arresterer hele hurven. Den fremmede syke mannen går da til politimesteren og ber om at kvinnens mann må slippe å komme på arbeidsanstalten. Det er en skam for by og land med disse tvangsanstalter, som bmges for at gj0re folk til aereløse pjalter: Et samfund som tillade kan at spiritus leveyes, og det til daglig drikkebrug; maa grundigt repareres. Først friste folk, og falder de sua mer end andre pleier saa tage aen fra dem rent, -jo det er gode greier? Det ender med at mannen blir sloppet løs, og den fremmede fnlger ham til hjemmet. Siden holder mannen helt opp å drikke. Den fremmede forsvinner, og en dag flere år etterpå leser mannen i avisen om hans dødsfall. Hans kone sier: «Men er han borte, lever dog alligevel hans minde, og det vil leve laenge her hos baade mand og kvinde. Og sikkert er det at hans død nu mangen taare koster) - Saa talte hun til pris for ham, hvis navn var Asbjørn Kloster: En skjebnesvanger dag oppga Tellef Haraldstad sitt avholdsprinsipp, og kom i sin siste livsperiode til å bli en begersvinger av de store. Han lot til å trives best i skienkestuene sammen med svirebrødre. A. Kloster

45 En av dem som kjente Haraldstad i avslutningsperioden var Theodor Dahl. I «Molboposten» 1925 ga Dahl en livlig skildring av sin åndsfrende, under tittelen Jeg ser han for meg ganske tydelig komme stigende hitover Jernbaneveien. Fast i steget, rank i ryggen, med hodet litebitte gran på skrå - likesom halweis veirende eller anende ut mot menneskene og naturen. Der lever liksom en ferdig spøk om munnen hans, det ligger der og dirrer og vil frem under de store buskete sersjantbarter. En spøk kanskje i bunden stil, en strofe som er kommet farende i sinnet henne i gaten etsted. Kanskje handler det om en mann i byen eller om en situasjon i Europa, om en blomst eller en katt eller en konstabel. Og øynene som ligger der godslige og halvsmiler under de store flettede øyenbrynene ser så snildt på menneskene, og hester som drar forbi. Han er på vei til «Willemsen», ti han elsket begeret på en skjøn måte - han som oss andre, som er glad i ordet og naturen. Og han kunne med sin penn hylde vinen, begeistres over Norges natur, han kunne fortelle om da han gikk til Svaneapoteket etter medisiner til Mons Haraldstad (katten), da han lå på det siste. Han skrev de landsberømte «hestevers» -hjertelige og fine og han diktet om hendelser og tilskikkelser på livets mange veier. Slik minnes jeg ham komme stigende hitover Jernbaneveien i den brune frakken kret av tid og slit, svingende sin rørstav i tempo og takt med tanker og rim som levde i hans sind. Og han var en velkommen gjest på «Willemsen». Det satt som oftest en liten skare omkring ham. En liten lyttende skare. Det var fiskere fra Tungeneset med dampende snadder - det var hodekålmennesker fra Jåtten - det var hysefiskere fra øyene; bymennesker og øldrikkere. Han hadde mye av sine samlede verker i indrelommen, Haraldstad. Trøyen var halweis bålen av vers som sprengte på, og han ga av overflod av indrelommens innhold. Etterhånden inneholdt lommen et temmelig fast repertoir og de lyttende bad, ettersom glassene vokste, om dette eller hint dikt. Hans berømte lassaronvise stod nærmest alltid som en god nummer en, og det er humor i denne visen. Den grep umiddelbart med sin sarkasme og sin realistiske skildring av drankernes gang mot den absolutte elendighet. Den slutter med disse trøstesløse ord: Ludden driver verket, det gjør den udmerket. Overalt hvor denne haves lassaroner laves. Det er slig en vare, at jeg siger bare: Kom med fla;ken! Op med proppen! Drit paa heile kroppen!

46 Han leste med slik salvelse, nesten poetisk - med sterke trykk på ord som skulle godt frem. Han skrev også spøkende om kjserligheten, han skrev om politikken, om humbugen i den, om alle de som gikk på politiske gummisko og danset politisk humbugvals. Og han kunde bryte ut i stemning over Stavanger på denne måten: Stavanger er vor egen by saa rig paa m~nd og kvinder, og trygt vi lever her i ly av rigtig store minder: Fra Hafrsfiord de stiger frem fra Utstein og fra Sole, - vi lærte alt at elske dem den gang vi gik i skole. At samfundspulsen endnu slaar; vi ikke mer forlange< det merkes naar du bare gaar paa gaten i Stavanger: Jeg skal tilslutt fortelle en liten tildragelse slik som H. fortalte meg: Det var en høstmarken for mange år siden, da min gode kamerat Alexander L. Kjelland redigerte ((Stavanger Avis», som da hadde tilhold hos Mortvedt på Torvet, så kom e' ind til han alexander og så sa han til me': Du Haraldstad, sa han, kan'ke du lave noe morsomt å sette på vindue, så folk på torve kan få noe å le a'. E' skal gjøre det, Alexander, sa e' til 'an. Så jagte e' han ut fra det lille kontore hanses og så skrev e' følgende om høyre og venstre: Manden skulde frem med grisen, men den satte sig imod Drog han i den, gik den bagud, saa den mere laa end stod. Fluks udbr~d han, kjed av spaserr dit konservative asen. Det slo ned i Alexander som ild i tørt gress, for han skjønte en spøk og han kunne le. Ja, for det var nettopp det han Alexander kunne, og han lo gudhjelpeme' så han holdt på å briste. Så satte han diktet på vindue' og torve' lo. Og hele byen lo. Og landet lo. Og den gangen lo også venstre, for det var den gangen venstre kunne le, men mest lo Alexander å e' av at folk lo. Alexander sa: - Dette skal' du belønnes for, Haraldstad. Å han tok to kroner å flidde me å sa: Drik de' ei flaske vin, Haraldstad, du har fortjent 'o. Men da ble e' sån småharm og svarte: - Behold tokronestykke, Alexander, forme e' lie fattige, å kjøp de' ei flaske vin sjel, for e' vet at du liger de' å e' tviler ikkje på at du trsenger det».

47 De gamle Stavange- landsteder Et senere kapittel i boken vil omhandle den i sin tid kjente familien Moe på Valberget. Den yngste av de seks sønnene var cand. phil. Håkon Asche Moe, som var sterkt opptatt av lokalhistoriske saker og en ganske produktiv skribent. Hans foreldre kjøpte i 1867 et 15?h mål stort jordstykke like ved Mosvannet, nmmest det som idag kalles <itjensvoldskrysset», og lot oppføre sommerhuset «Mostun». Navnet var betegnende, for så vidt som det refererte til både eieren, Moe og «Mosevannet». Asche Moe har gitt en utførlig redegjørelse om de gamle stavangerske landstedene, og som god venn av opphavsmannen helt fra jeg i fjorten års alderen startet min «karriere» som lukegutt i hans botaniske hage i «Mallelien» og senere som «renskriver» av hans manuskripter til hans død i 1937, er jeg ikke i tvil om å ha hans «velsignelse» når jeg Iar ham vaere opphavsmannen til denne skildringen av de ulike «landstedene», plassert langt utenfor det som den gangen var «byen», f.eks. i dette tilfelle i enden av det nye drikkevannsreservoaret! Folk som drev sitt kjøpmannskap eller håndverk i sentrum, hadde vanligvis butikken eller verkstedet i første etasje og «privaten» ovenpå. De «grommeste» sørget gjerne for å ha en sommerbolig i nabokommunene, i første rekke Hetland! En kan vel ikke helt utelukke at «prestisjehensyn» spilte en viss rolle. Som det i vår moderne «flotthetsperiode» gjelder om å gjøre det samme som naboen, ha hytte på fjellet og ved sjøen, eie egen cabbincmiser og fineste og dyreste motordrevne landeveiskjøredoning, gjaldt det i hine dager å anskaffe seg en standsmessig sommerbolig. Skjønt det er vel klokest å holde sarkasmen i stramme tøyler når det aktuelle emne skal behandles. Saken er nemlig den at etter den store by-brannen i Stavanger i 1860 hevdes det at de brannherjede familier følte trang til hvile og et opphold uten redsel for ildens herjinger. Ikke minst mange kvinner var blitt så nervøse etter katastrofen at storm og uvær var nok til å gjøre dem hysteriske. Asche Moe mente endog at dettes sykelige anlegg ble forverret ved de dommedags-skudd som den gang meldte endog den minste brann. Det sto skrekk av de gamle kanonene på Valberget også fordi det saktens kunne inntreffe en sprengning, særlig når vekterne behandlet dem, for de var ikke helt kyndige. Uhyggen øktes for de nzermest boende ved singlingen av knuste vindusruter. Alt etter hvor rik eieren var, kom disse landstedene til å minne om små gods, bondegårder eller husmannsbruk. De fantes i hele byens omegn. Mot

48 nord lå det rikt utstyrte og naturskjønne Bjergsted og Bakkeland, i nordvest Svensens herlig beliggende Egelund, ved Store Stokkavatn, Johan Nymans og Møllers «stykker». Vestover var det Holmeegenes, Axel Kiellands sommersted med stort gårdsbruk og vidstrakt park. Denne eiendommen gikk helt fra Fribryggen, som den gang var felles vaskeplass for byfolk ved Mosvannsparken, til Sekundaerstasjonen. Den omfattet hele Kiellandsmyren og den lund Kielland plantet langs vannet. Når Andr. Buch's navn feilaktig settes i forbindelse med skogen, må dette skyldes at avdøde Buch bygde seg et hus i skogen. Av andre landsteder nevnes Leas ved borgernes ekserserplass, Rønnebergs Fredheim og på Tjensvoll Erik Jon Dahls, Lars Larsens, Ole Johan Bådes, Moes, Kongsgårdlaererne Eckoffs, Haugland og Nordlands landsteder. Rasmus Årres landsted naer Store Stokkavatn grenset til Sandal, Jacob Middelthons sted. Sørover lå de største landstedene, Falcks, Hindal, Wilh. Hansens Hillevåg og Sundts Mariero. I Paradis lå flere mindre landsteder, blandt andre Finnes. På Storhaug og spredt over Hetlandshalvøya fantes landsteder i alle utgaver. Vakrest av dem alle var Helliesens Rarnsvik. I øst lå Sølyst, stilig i sin enkelhet. Til sjøen i øst grenset Dreyers landsted med rik og egenartet beplantning. Allerede den gang var det enkelte som søkte langt bort fra byen. L.B. Ovregård hadde eiendom i Sauda og Ths. Thiis på Ims, begge med store fruktplantninger. Felles for alle landstedene var - akkurat som på utlandets kongeslott omkring år at sommerhuset manglet utstyr. Møbler og husgeråd ble flyttet to ganger i året. Praktisk på sett og vis, men også tungvint. Med det nye oppholdsstedet forandret både familie og tjenerskap sine livsvaner. Bortsett fra husfar og voksne barn som hadde sitt arbeid i byen, kom de alle til å spille rollen som landsfolk i tiden fra midten av mai til slutten av september. For mange ble disse sommeroppholdene av uvurderlig betydning, både legemlig og åndelig. Sansen for naturskjønnhet er tidligst oppstått blant bymenneskene. Landboerne svelget i herligheten året rundt, og satte neppe i samme grad pris på dem som byens folk, disse som kom fra støvråk og rammel fra kjerrehjulene på gatenes brosteiner. De som regelmessig i en årrekke plutselig ble stilt overfor vårens vidunder, kunne bekrefte det. Hos de fleste av dem ble det nemlig innrisset naturbilder av uforgjengelig art, isaer bilder i forbindelse med eiendommelige belysningsforhold, som den nordiske natt, slik Chr. Richardt har malt i to uforglemmelige linjer: «Da favnes kveld og gry i stille gløden, og aftenr~den kysser morgenreden.«at landstedene i den første tid ble et søkt tilfluktssted for eiernes slekt og venner, kunne nok synes både morsomt og tilgivelig. Det ble for alle en under-

49 holdning i tvangfrie former, så velgjørende forskjellig fra selskapeligheten i bestestuene i byen. Men i samme grad som denne smaken for landlivet økte hos en tallrik slekt, minket den, av lett forståelige grunner, hos eierne av landstedene. Resultatet var at den en gang så stolte og glade eieren følte den rene motbydelighet for den overveiende del av snylterne, som på friernes vis i Odysseen ble dem en landeplage ved sine hyppige og ofte uanmeldte besøk. Mange solgte sine jordstykker av denne grunn. Herligheten som hadde kostet dem oppfinnsomhet, arbeid og penger, gikk tilbake til sine opprinnelige eiere, jordbrukerne De fleste anleggene forfalt. Det var vanskelig å holde dem i fin stand når en bare bodde der et par måneder i året. Sentvoksende og utsøkte blomsterbusker ble ribbet for torgsalg, vakre trzr ble hugget ned og brukt til brensel, og etter få år var mangt et vakkert landsted en gru å se. Familien Moe, hadde fra midten av forrige århundre og et godt stykke inn i vårt eget, sitt «hovedsete» så nzr Valbergstårnet som vel mulig. Helt til begynnelsen av 1986 sto på husveggen et skilt med inskripsjonen «Moes aktietrykkeri)), lett synlig for alle som befant seg i øvre delen av Breigaten og kikket opp mot tårnet, eller forserte den steile bakken til topps. Men ferre og ferre ble det etterhvert for hvem skiltet tilkjennega annet enn at det i husets kjeller måtte drives et «trykkeri». Det gjorde det imidlertid slett ikke lenger. Skiltet var sannsynligvis blitt stående av pietetshensyn. Eiendommen og den nedlagte bedriften har nemlig sin egen historie, nzrmest i likhet med «Dreyers Grafiske Anstalt» i Hetlandsgaten, der inskripsjonen fortsatt får stå urørt over hoveddøren, selv etterat den svzre murbygningen er blitt fylt av «oljefolk» i utallige kontorer i de mange etasjene. Boktrykker og avisutgiver Arnt Moe var ikke «innfødt» stavangermann, idet han kom til verden i Christiania i året Han gikk i boktrykkerlzre hos Grøndahl, men havnet som fagutlzrt i Stavanger, der han ble gift med Ingeborg Regine, født 1825, datter av blokkdreier og hattemaker Asche (som stammet fra Aske på Rennesøy). Hennes eldste søster var skipsreder Hummelands hustru.

50 Moe startet sitt trykkeri på Valberget omkring I 1852 begynte han å utgi venstre-avisen «Stavangeren», som holdt det gående i omlag 47 år, til 1899, da den gikk inn i «Stavanger Avis». Det fortelles at avisen en tid hadde en ung østlending som redaktør. Han så ut som en riktig yndig liten guttunge, og folkevittigheten var ikke sen om å kalle ham for «Bad'ne på Valberjev. 26. Dltobot 18-9 ~ *immmcr lam esa*cb*a 0s rap' M"= aaitis.!am -"BBLS immbiau q, jabiiw honermci >n* nann.. P,= it ~ i i ~ ~ ~ bnn, t <.m ~ ~ + o.%,..d..b,n c,.e "b I*- t.~roili~n~~ u I ~ I ;OL ~ U~~~BC-, ~ 1111 L 01 ~ ~IIIIII ~ I I ~ I, ~ ~ ~.. sbonnmint biibrnbc IW I *B B~~~~ reii.nr m.ri pr nnil~bb s ~ ~mlbso,.,~ ~ ~ eb,,,n,mn ~ s m) B Bit. *,Racd in mi~imnlir.mincm wi OFNlmc mi) lo BI - ubin6m lo - ub-iiave ir pn -pi 114~5. caa Bn<nimi irrr hei quba, os Iniloi>luio mni lo. ioni - l.ln ~ "ire ~ ~ ~t8p.,,a,ca,c8,mr c *tasti m.ii~iiii %,I I ~ I?8aoloiri L p-ppp--pp Ekteparet Moe fikk i alt åtte barn, nemlig: Halfdan Johannes, f. 1855, Marie Petronelle, f. 1857, Arnt Oskar, f. 1859, Sigurd Henrik Olaf, f. 1860, Andreas, f. 1861, Ella Magdalene, f Haaver Sverre, f og Haakon Asche Moe, f Det må vaere tillatt å betegne denne tallrike barneflokken som «egenartet». Personlig har jeg bare kjent de tre yngste, men føler at jeg har en viss peiling på familien, som kom til å lide den forsmedelige skjebne at det ikke lenger finnes en eneste etterkommer. Selv med åtte barn kan et foreldrepar ikke varre sikre på at slekten kommer til å gå videre! Av den tallrike barneflokken vil bare 3 bli omtalt i narrværende bok, nemlig Ella, Håkon og Sigurd. Andreas blir representert med sine «stiler». Ellers får barnebarnet Finn, som sistemann på «stammen» en kortfattet omtale. Det samme får forretningskvinnemhenrikke Aske.

51 Jomfni Hen Aske Når en skal skrive om folk og forhold i gamle dager og i den anledning har en rekke dokumenter å fordype seg i, som stammer fra en tid som ligger forut for ens egen, kan en bli en smule forvirret. En støter bla. på personer som en i beste fall har hørt antydet for et halvt århundre siden, men som en var uklok nok til ikke å få vite mer om av dem som selv hadde førstehåndskjennskap til personene fordi de var nære slektninger. I forbindelse med Moes familie har det dukket opp et navn på en kvinne, som det ville være ønskelig å ha kjent noen flere detaljer om. Kvinnen det her dreier seg om er Jomfru Henrikke Aske. Det kan neppe herske tvil om at hun var en søster av Arnt Moes hustru, og må ha vært en aktiv og allsidig personlighet. Av ett av originddokumentene framgår det at hun drev forretningsvirksomhet i Stavanger. I manntallet for 1875 er hun oppført som eier av br.m 776 i Kongsgaten, ved Breiavatnet, huset der fotograf Hakon Johansen i mange år har drevet sin virksomhet. Den 22/ sendte hun følgende skrivelse: - Herved tillader jeg mig at ansøge den =rede Bygningskommisåon om Tilladelse til at sztte en ildfast Ark paa mit Hus, Br. nr. 776 ved Parken paa den siden som vender ud til Bredevandet. Arbodigst H.M. Aske (sign.) At søknaden ble innvilget står arken på taket den dag i dag som det beste bevis! I henhold til et brev fra firma Lemaitre & Berginann i Paris bestilte hun i april 1865 endel hodeplagg for en sum av tre spesiedaler. Men firmaet i Paris mener øyensynlig at beløpet blir for lite, de antyder en sum av 400 fr. og utber seg svar om jomfmen aksepterer tilbudet. Om hun så gjorde foreligger ikke noe synlig bevis. I januar 1881 skriver hun til Kristiania og omtaler et boktrykkeri som hun eier: «Hr. Høiesteretsadvokat Schiander. I Desember f.a. sendte jeg til Byskriverkontoret i Kristiania en leiekontrakt mellem mig og Halfdan Moe angaaende det mig tilhørende Bogtrykkeri, til Tinglzsning. Jeg tør herved bede Dem om at de Godhedsfuld vil bevise mig den Tjeneste, at lade den ovennævnte Leiekontrakt afhende

52 paa Byskriverkontoret og derefter tilstille mig samme saasnart det var Dem muligt. Som De vil erindre kjøbte jeg Bogtrykkeriet paa Auktionen i Laarsins Bo? hvorfor De var Inkassator. Stavanger den 9. januar 1881 Arbodigst Henrikke Aske (sign.) A~I:: Valbjergeel, Stavanger I april året etter foregikk det en intens telegramvirksomhet mellom Stavanger og Kristiania: 17/4 1882: Aske, Tolbodgaden 36, Kr. a. Hold ti1 yderste paa Hvis ikke saa lad gaa. Moe SD.: Hvis fcrste bud aldeles uopnaaeligt, så afslut. Moe 24/4 1882: Averter trykkeriet endu en gang, Sig op folkene. Moe Henrikke synes også å ha vzrt utgiver og redaktør av et dameblad. I hvert fall skriver hun et brev til selveste Henrik Ibsen, datert Stavanger 18/ : «(Efter 40 Aars Forlob ved jeg ikke om jeg har den Bre at vrre erindret af HI: Ibsen. Jeg k-om som Selskabsdame med Jomfru Lowold til Grimstad, vi var hos Sorenskriver Prois. Christoffer Due var en daglig Gjmt i Prois's m, Hun saa undertiden i mine Noder og bad en Dag om Ibsen maatte faa laane dem, hvilket var mig kjert, uagtet jeg ikke dengang havde seet Ibsen. Jeg fik dem naturligvis tilbage af Due, som fortalte mig hvor morsomt Ibsen tegnede og skrev. Sidste gang jeg saa Dem varpaa et Bal hos gamle Madam Bie i Grimstad. Siden har jeg fulgt Deres Arbeider fra Brynjulf Bjarnes Tid til Henrik Ibsem, som nu er Verdensberomt. Jeg er saa fri at tilsende Dem et Blwor Damer, saafremt det ikke vil gj0e Dem alt$or stort Bryderi at se lidt i dem, om De godhedsfuldt vilde afgive Deres dom herom, er jeg Dem meget taknemmelig. Jeg er medarbeider i ((For Hus og Hjem» flor en Deg. Hvad der giver mig Mod til at bede om Deres Mening om Bladet, er at jeg ser, De agter kvinden hoit og haaber meget af hende. Kan «For Hus og Hjem» faa mange til at slutte sig til Bladet, vil forhaabentlig et stort Savn i Vore Hjem blive afljulpet. Deres ærbodige Froken Henrikke Aske, Stavanger Det har ikke vært mulig å finne noe svar fra Ibsen, men dermed ikke sagt at brevskriversken ventet forg~eves.

53 Maleren Sigurd Moe - født regnes blant en av de stavangerske «anerkjente» billedkunstnere omkring århundreskiftet. Hans første «Inspirator» var nok den kjente tegnelarreren Bernhard Hanson, men den virkelig interessen for malerkunsten ble stimulert da han begynte som elev hos marinemaler Benetter i dennes atelier i den gamle steinkirken på Sola (som under siste krig ble rasert av tyskerne av hensyn til flytrafikken, men som det nå er planer om å gjenreise). Her traff han b1.a. Amaldus Nielsen og ble av ham oppmuntret til å velge kunstnerbanen. I 1884/5 og /92 oppholdt Sigurd Moe seg i Mun ellers ble han bofast i fødebyen og på Jarren. I boken ((Profiler og Paletter)) (1965) har forfatteren, Gabriel Schanche Hidle, tegnet et forholdsvis fyldig og korrekt bilde av maleren, og interesserte lesere henvises til den beskrivelsen. Jeg sitter med et langt original-brev fra Sigurd til sin bror Haakon, fra 9/ (to år før sin død 10/2 1917). Han oppholdt seg da i Sauda. Det lar til at også han hadde evnen til å uttrykke seg skriftlig. I brevet kommer han inn på tvistighetene mellom myndighetene og eierne av «Mostun», Haakons bok «Smukke Havehjem)), som han har lest «med en ganske usedvanlig Interesse)) og mener «har krav på at blive anmeldt af kyndige og høitkultiverede Mennesker)). - om vzer og forhold i Saude: «Minus 4 gr. C er jo en forholdsvis pyntelig kulde. Her er vakkert nu, men om ikke længe kommer Syndfloden! Og det bliver sikker en ordentlig Vaede, thi her er Masser af Sne at øse af. Jeg har ogsaa hørt af (malerkollega) Røstvig - at August Jacobsen og Abrahamsen skal have planlagt en Tur til Madeira. Røstvig finder Ideen god - og Madeira ogsaa. Ikke tror jeg paa Turen, og det sandsynligste er vel at ingenslags Madeira bliver nydt. Thi de to Herrer kan umulig ro en Baad - saa ulige i Stof. Hils (violinisten Ludvig von) Moltke fra mig og spørg om han er blevet letsindig paa sine aldrende Dage. Det fortarlles nemlig at han gaar på Frierfødder! Men det er kanskje bare Tøv. Forresten?)) Brevet slutter ganske artig slik: «Ja- nu mangler jo bare Sporvogn forbi «Mostun«! Hilsen til alle - lev vel! Sigurd

54 og Haakon Asche Moe Boktrykker Arnt Moe hadde til å begynne med tilbrakt noen somre med sin familie på Mariero, Wilhem Sundts tidligere så prektige sted, som allerede den gang var kommet på de opprinnelige hender. Allerede som boktrykkerlærling hos Grøndahl var Moe kommet i berøring med en av hovedpersonene i den tids naturbegeistring, Henrik Wergeland. Moe besørget mange korrekturer for ham. (Vekk fra bygatene og støvet - og i nærmere kontakt med naturen!» ble som et motto både for boktrykkeren og hans hustru. Det var sistnevnte sammen med sin søster, gift med skipsreder Humrneland, som kom til å velge utmarksstykket ved «Mosevandet» på den østre siden av Tjensvollsveien, som nylig var anlagt, like overfor Bernhard Hansons Minde. Prisen var en skilling pr. alen. Snart sto det et sommerhus ferdig tømret. Rundt omkring ble plantet blomster, busker og trær, og dyrket poteter og grønnsaker. Flere år sto det hele omgitt av et plankegjerde. Det gikk nemlig ikke lang tid før de innså at den sure vårvinden måtte stenges ute for å få noe til å gro. Det var fru Moe som hadde planlagt det opprinnelige anlegget. På det tidspunktet lå det bare en hage til ved Mosvannet, nemlig Schankeholen, men her stengte de hagen fra vannet med et mannshøyt plankegjerde.

55 Noen år senere ble Mostun delvis omlagt av den kjente P.H. Poulsssn, som i sin tid var Stavangers eneste og dyktigste anleggs- og handelsgartner, med store leveranser over hele landet. Som anleggsgartner arbeidet han bare i landskapsstil. Fra hans tegnebrett utgikk planer til nesten alle større hager i og ved Stavanger. Det ble yngste sønnen, Haakon, som overtok familielandstaedet ved Mosvannet og fra 1896 drev det som handelsgartneri, med sjeldne botaniske vekster som spesialitet. Av gamle brev og dokumenter framgår det. at mye skjedde på Moes eiendom i Det synes som om eieren har søkt om å få bygge et nytt våningshus, eller forbedring av det opprinnelige. På den annen side har det vzrt tale om at kommunen skulle overta det hele, og i den anledning har bedt om å få et «bud». Dette ble formidlet av overretssakfører Bernt B. Tsrstrup, som i et brev, datert 18/11-14 uttaler: c.. Jeg tillader mig herved at meddele Dem, at Formandsskabet ikke finder at kunne kjøbe Deres eiendom for kr , idet prisen findes at vaere for høi...c Samme sakfører skriver 13/1 1915: «I anledning Deres aerede af i dag meddeles, at jeg har tilskrevet Stavanger bygningskommission og forlangt uopholdelig afgjørelse af Deres byggeandragende. Ligeledes har jeg forbeholdt Dem erstatningskrav hos kommunen for dennes optraeden... «I et fyldig brev av 3. februar 1915, trykt som manuskript og sendt til alle intesserte parter, heter det blant annet: Til Stavager Magitraf og Fomumdskal, Sidst i juni forrige Aar indleveredes et Byggeandragende, som det endnu - mere end 7 Maaneder efter - trods den største Paagaaenhed og senest under Trudsel om Erstatnings-Ansvar ikke er lykkedes at faa anderledes afgjort end mundtligt gjennem Bygningskommissionens Formand, som har udtalt, at Byggetilladelse vil blive givet, «men der vil ingen faa Lov til at bo i Huset)), en Ytring, som uagtet den synes afgiven i Desperation, dog skal foranledige følgende: Fra Begyndelsen af Nittiaarene, da en første Taxt over Isolationsterraen rundt Mosevandet blev avholdt, har jeg havt Fornemmelsen af at sidde som Leier og Forpagter af min Eiendom. Gjennem Aarene er dette Indtryk bleven accentueret eftersom Byen successivt og med Aars Mellernrum dels har indkjøbt det meste af Vandets Omgivelser og dels allerede før 1900 stillede

56

57 Prydbuske for Blomstersalg... Eiendomskomiteens Formand mener vi nok, at Komiteens Bud af ifjor ( kr) skulde dække baade Taxtbeløt for Jorden, kr., den altfor beskedent beregnede Godtgjørelse f Gartneriets Flytning: 5.000,- Vand-, Is- og Fiskeret samt de assurere' Bygningers Brandtaxt ,. Der blev budt en Alenpris af 14,5 Ore for Anlæg, som af kyndige og samvittighedsfulde Taxatører allerede i 1900 satt en Værdi af 64,5 Ore. Det skal her nævnes, at Skattetaxten efter Ingeniørvz senets Opgave regner med et Aral af 15,5 Maal. Eiendommen er imidlert indkjøbt efter 18 Maal. Difference mellom de to Opgaver maa skyldes B kartets feilagtige Strandlinje for Eiendommens Vedkommende... Ved n Forlangende er ikke i nævneværdig Grad Hensyn taget til Stedets Affek onsværdi. «Mostun» blev i 1867 af mine Forældre kjøpt som Lyngmark ( af disse gjennom Aarene med meget Arbeide og megen Bekostning oparbc det som Lyststed. Min Familie har i lange Aar experimentert med Nytte- ( Prydvæxter, og adskillige mere sjeldne Tmr og Buske vidner om betyde1 Interesse. Isolations-Tankens Førstemand, afdøde Stadsingeniør Lange, havde Oie f Stedets Skjmhed og Følelse for Eierens Hengivenhed, han lovede derfor i s Tid ved en Befaring at tage de største Hensyn til eventuelle Servitut-Forslag, bfte han ogsaa holdt. Som et beklagelig Faktum skal anføres, at Eiendomsk miteens formand paa samme Sted og under befaring ifjor fandt det passen1 at sige, at Byen efter Erhvervelse kunde bortleie min Eiendom til Bondeun domslaget, fordi ((frisk Bondedrid)) ikke vilde skade Drikkevandet... Jeg nærer det Haab, at Bystyret tzller en Majoritet, for hvilken Ret og B lighed er Hovedsag. Tjewold Gartneri 3. Februar 1915 Ærb~digst H Asche Moe (sign.) Asche Moe var en sjelden personlighet, naturelsker, vitenskapsmann, fl tig skribent i aviser og tidsskrifter. Han gjorde allsidige opptegnelser av 1 tenskapelig interesse og syslet med lokahistorie. Flere av hans arbeider er kommet ut på fremmede språk, således «Dat of flowering for native and garden plants at Stavanger)), utgitt av Det norsl Vitenskapsakademi, med støtte av Nansen-fondet. Haakon var i besittelse av en fin og nobel karakter. Det hindret likevel ikl at han stundom kunne virke en smule avvisende og kjølig. Men det klæd ham. Og en ble ikke av den grunn mindre glad i ham. Det var som regel allt interessant å være i selskap med ham. Helbreden var de siste leveårene ikl så bra, men han søkte alltid å praktisere et fornuftig levesett og klarte seg fo bausende godt. Til den 8. april 1937, da døden kom og satte punktum.

58

59 idealisten og kommunepolitikeren, Stadsfysikus Eyvin Dahl. Moe's forbe holdt seg dog rett ti1 å reise en enkel, men forholdsvis rumrnefig hytte i del søndre enden av skogen, der det til å begyrsne med var så usjenert at det gikl an A ta seg et solbad. «TdyJlen» her ble iddlertid av kort varighet. Dahl var leder for ((Frisind Hovedhuset (t-v.) og den midlertidige hytten (2.h.) barnelag)) og det førte med seg at tallrike skarer av de livsglade ungdommeni invaderte området som fyrrige niaur og gjorde det uråd for de eldre, opprin, nelige eiere, å leve fredelig og tilbaketrukket, slik de var vant til. En stavangerdame skrev på den tiden til Moe og spurte om hun kunne B kjc3pe et mål av eiendommen. Svaret hun fikk den 15. mai 1934 hadde dennt ordlyden: «Det vvilde ha varrt oss kjzrt om vi hadde kunnet avstå en grunn 1 Malle Hien. Dr. Dahl er imidlertid eier av det hele. Vi har bare bruksrett til en bygslei tomt. Stedet huer oss ikke lenger. l[ Izngden vil visstnok heller ikke andre trives der. Hvad mener De om Hommersand? Der er lunt, varmt, derti bekvemt.«selv gjorde søskentrioen kort prosess, rev hytten og fraktet materialene ti Hommersåk, der somerboligen ble gjenreist i et gaanmelt sandtak. 1 mellomtiden hadde forøvrig selvsamrne «trio» foretatt en annen like oppsiktsvekkende handling, nemlig å kjerpe Rosenberggaten 20, en lavloftel

60

61 Hun kan være blød, blid og sentimental, og hun kan på Ironiens Skarpeste Svøbe piske sin Elsker paa Knæ og ud af Døren. Hun er alt i alt en Eksistens, der burde følge Ferdinands Raad: gifte sig jo før jo heller. Om ikke med ham, saa med en anden. Det var denne Karnilla Gaarsaftenens Debutantinde Frk. Ella Moe præsenterede Bergens Publikum. Valget av Rollen var dristigt, ja, saa dristigt at Debutantinden neppe selv har havt fuld Klarhed derover. Thi man søger nu sjelden vanskelighederne den første Gang. I Forhold til Oppgaven var Resultatet en Overraskelse. Det var lykkes Debutantinden at samle den svævende Karakter i en individue1 Opfatning. Jeg kan ikke overalt anerkjende dennes Berettigelse, ligesaalidt som jeg overalt kan beundre Instruktionen. De sidste Scener hvor Kamillas graadkvalte Ironi skal jages op i Crechendo mod Slutningsdissonanten manglede den rette Fart og Sammenhæng. Indignationen blev servert med Panser og Tiltag og stemningen derved brudt. Men Rollens rige Stemningsskala gav tiltrods for manglende Teknik og samlende Spil neppe en eneste falsk Tone. Frk. Moe's Replikbehandling var dertil sikker og udpræget naturlig. Hendes Organ er blødt og bøieligt og høyst velklingende. Skiller man sig i den Grad heldigt fra en Opgave, saa svær og i almindelig Forstand saa lidet taknemmelig som Kamilla i «Det hele er Ingenting», da maa en fornyet Optræden imødesees med mere end alrnindelig Interesse. I det moderne Rollefag - ikke blege Paraderoller, men med Karakter, Kjød og Blod -vil frk. Moe sikkert finde nok af Opgaver, som hendes Evne og Naturel ulige mere tilfredsstillende vil kunne magte)). Etter debuten søkte Ella Moe om ansettelse ved teateret i Bergen, og fikk følgende positive svar: Bestyrelsen for Bergens Nationale Scene 2. Marts 1885 Frøken Ella Moe, stav ange^ Jeg har herved den Ære at meddele Dem som svar paa Deres Ærede af 22. f.m. at forsaavidt Deres Debuter vandt Bestyrelsens Bifald, saa at man saa, at De for Scenen har med Held kunde anvendes, vil Bestyrelsen strax kunne tilbyde Dem Engagement. Onskende Dem velkommen til Bergen, har jeg den Ære at tegne Deres cerbødige Oluf N Wingaard formand i Bestyrelsen

62 En skulle anta at Ella Moe, med tanke på den vellykte debut og etter det positive brevet fra Den nationale Scene, ville gå en lysende framtid imøte som Thalias tjenerinne. Men ett eller annet skjedde som satte en bom for karrieren. Det skal ha hatt noe med ((rivalisering)) å gjøre, ikke i Bergen, men ved Christiania Theater, der hun - så vidt jeg i sin tid oppfattet det - hadde fått løfte om ansettelse Primadonnaen ved teateret skal ha vaert gift med sjefen - Hejberg - og hun forlangte å få den rollen som var tiltenkt Ella. Den forsmådde og grenseløst skuffede unge damen skrev et brev til sin bror Haakon, der hun fortalte om sitt nederlag. Han sendte henne følgende broderlige svar: Stavanger; I. marts 1886 Kj~re Ella! Det var ikke frit for at meddelelsen i dit sidste brev en kort tid forbauset mig, men ved nøjere eftertanke kom jeg til, at det slet ikke var noget at gjøre ståhej af. Sagen er vel simpelthen den: Hejberg er en Knaegt, og theatret er svagt i financiel henseende. Holger Sinding sa engang noget ganske godt i «Illustrert Tidende)): «Her hos os fordrer man af en scenisk kunstner eller kunstnerinde at de med en gang skal vaere helstøbte, mens man i udlandet uddannes i flere år både med hensyn til organet og til optræden)). Hvis jeg virkelig følte ved mig selv, hvis jeg stolte på min egen dygtighet og mine anlæg, stolte på mig så'n at jeg med sikkerhed vidste: Jeg har begavelsen, bare jeg får rolier der stemmer med min begavelse, mit anlaeg og nature1 - da, ja, da, tror jeg ikke jeg vilde betaenke mig på at debutere i Kristiania - forudsat at det blev bedre med rollefordelingen der end i Bergen. Men dette kan man vel ikke så godt være viss på? Som sagt, hvis jeg følte tilstraekkelig kraft hos mig til at ta fat på ny, og hvis jeg var sikker på ikke at komme ud for en slig svinepels af en instruktør som Hejberg, ja, da vilde jeg ikke betarnke mig. Det er jo ikke morsomt at blive taget ved nzesen slig af en tølper som ham. Jeg har svzert liden tid - der er megen lzesen, og liden tid til overs. Lev vel! Vaer hilset Håkon Hvorom aliting er, endte teaterhistorien som en skjebnesvanger tragedie for den lovende Stavanger-debutanten, som mer og mer kom til å trekke seg resignert tilbake. De årene jeg i min oppvekst vanket i Asche Moes hus, ble jeg aldri så mye kjent med Ella at vi hadde en virkelig samtale, jeg anså henne naermest som folkesky og utilnærmelig. Først de siste årene hun levde kom

63 jeg na=rmere 1 kontakt med henne, og ble faktisk talt hennes «rådgiver» og ((hjdpesmmnn, da hun sto alene i verden, som den siste av den store søskenflokken. Hvorfor huil aldri kom til å inngå noe ekteskap, er uvisst. Det eneste personlige brevet hun etterlot seg viser imidlefild at hun i sin ungdom hadde <<gode sjanser». Hvem beileren vap; er Ikke godt å si, men eg hørte ymt om at en av byens advokater en gang hadde ønsket seg henne som sin ((utkårede». Ella fikk seg ikke til å brenne brevet, men hun hadde revet vekk kjzreskens navnetrekk - for alle tilfellers skyld. Det hundre år gamle kjzrlighetsbrevet hadde denne ordlyden: «Du ubcermhjefiige - nei, elskede, yndige, deilige Ella! Ja, det var en net historie! Ikke tnzffe Dig hverken idag eller åmorgen. Ha sypige i dette guddomelige veid Du er sød, jamen er du saa, og sypigen med - kunde jeg sende hende til Bloksbjerg og Dig til Mosvandet, skulde jeg vzre fornøiet. «Resigner» siger DU, jamen jeg kommer til at kede mig tullet, Du, hører Du det? Ja, ja, Du, jeg skal knibe begge ørene af Dig, skal jeg, saa kan Du ha det saa godt.

64 Men lørdag kl. 4 møder Du pligtskylåigst oppe ved Berentsens, saa gaar vi til, ja, hvad heder det nu9 - naa ja, til «Baades», og saa skal jeg love at vzre forsonet ved det fmste kys. Indtil da får du leve af en aldeles ubeskrive~g masse kys, som herved sendes Dig, bedaarende «elverplge» som Du er - ja, det kan Din egen bevidne 'Var det endda et gyse&$, skraekkeligt veir, saal» Ellas store kjaerlighet dreide seg ikke minst i hennes voksne og eldre år, først og fremst om dyrene. Fuglene og kattene hadde i henne en god venn og beskytter. Da hennes siste bror, Haakon døde 8. april 1937, ble deres hus i Rosenberggaten og hytten i Hommersåk, solgt. Ella fikk seg et vaerelse på Handelsstandens Aldershjem på Eiganesveien. Senere uttalte hun ønsket om å få bo i et privat hjem og spurte orn hun kanne få leie en stue i vårt hus, noe både min mor og tante sa seg enige i. Eike fior krigsutbruddet søkte hun seg inn på «Mders Hvile» på Storhaugveien, og der ble hun boende til sin d ~d, 2. mai 1950, 88 år gammel. Selve sørgehmiden og den etterfølgende minnestund fant sted på aldershjemmet. Som tidens skikk var, fulgte siorgeskaren etter båren, kjørt i en av Svelas likvogner, tål Lagård Gravlund, der den ble senket på frniliegravstedet, ved siden av foreldre og siosken. Den eneste gjenlevende slektningen takket for deltakelsen, nemlig nevøen: Finn Moe Av Ingeborg Regine og Arnt Moes åtte barn var det bare legen Arnt Oskar som ble gift og fikk barn, nemlig sønnene Leif og Fhn. Leif bodde til sin død i en hytte på Jaeren, der han var sysselsatt med landskapsmaling, uten at han vel egentlig kom til å «slå igjennom)). Finn gjorde det bedre, riktignok etter noen vanskelige ungdomsår i utlendighet, naermere bestemt i Paris. Han var født 12. oktober 1982, tok artium og studerte senere ved franske universiteter og høyskoler. I 1927 ble han korrespondent for hbeiderbladet i Berlin, fra 1929 til 1932 var han sjef for Arbeidernes Pressekontor. Han ble fast utenriksmedarbeider i Arbeiderbladet og kom til USA i desember 1940, og var sjef for den norske kringkstingstjeneskn der til Deretter var han pressekonsulent ved det norske utenriksdepa&enientel i London. Etter krigen var han ellers fast kronikør i NE. I 1946 ble han rådgiver for FN's generalsekretaer. Samme år ble han Norges faste representant ved FN, fra

65 1948 som ambassadør. I var han Norges faste delegerte i Sikkerhets, rådet. Han gikk så tilbake til Arbeiderbladet som utenriksredaktør blt han valgt som representant i Stortinget, etter å ha vaert varamann siden 1945 Som stortingsmann representerte Finn Moe ofte Norge i utlandet. Har deltok i Europarådets møter og var i to år visepresident der, var videre med. lem av Nordisk Råd og aktiv på mange måter. Blant annet var han sterkt inte. ressert i forholdet mellom øst og vest, og gikk iherdig inn for avspenning mellom ytterpunktene. Allerede i 1929 fikk Moe Universitetets gullmedalje for en filosofisk avhandling om pragmatismen. Han fikk utgitt flere bøker om Arbeiderbevegelsens internasjonale historie. Finn Moe døde 6. august 1971, da bosatt i Hamar. Han var gift, men hadde ingen barn. Dermed satte han - som sistemann - sluttstreken for boktrykker og redaktør Moes en gang så tallrike familie. Han arvet familiens sølvtøy, malerier og fotografier. Det havnet på Hamar, der fruen hadde sine nzrmeste slektninger. Fire stiler av Andrem 1Moe Redaktør Arnt Moes fjerde sønn, Andreas, født 1861, har etterlatt seg en del stilebøker fra den tiden har gikk på Katedralskolen i årene Den ene, om «Borgervebningsdagen», er allerede kommet på plass i nærvzrende bok. Fire av de andre tas også med, fordi de på en fornøyelig måte handler om noe som har med lokalmiljøet for over hundre år siden, å gjøre. En jagttw til Maldeforen En Morgen tidlig i 0ctober drog jeg med Gevzr udover til Malde. Da jeg var kommet til Maldeforen bemærkede jeg mellem Sivene en flok Ænder, som stadig dukkede og satte det speilblanke Vand 1 en gyngende Bevaegelse. Jeg gaar ludende frem mellom Lyngtuerne, indtil jeg naar den med høit siv bevoxede Strandbred. Sagte kryber jeg gjennem sivene og vover knapt at aande. Jeg spænder Hanen, Ænderne strække forskrækkede Halsen i Veiret. Jeg lzgger an, Skuddet knalder og døde ligger to Stykker. Jeg springer til, gaar ud i Vandet, som kun naar til Knzerne, faar Tag i Enderne og putter dem gemytlig ned i Jagttasken. Jeg gaar videre og det varede ikke længe inden jeg paa en ualmindelig stor Flok Stzr, som holder maaltid paa en Ager. Jeg kommer bag et Gjzrde og er allerede nzsten paa Skudhold, da hele Flokken pludselig flyver op, men i sin Uskyldighet slaar den sig ned i en Rogn, neppe 30 skridt borte fra det Sted hvor jeg med mit velladede Gevzr ligger skjult. Jeg benytter Anledningen og hilser dem Godmorgen med en rigtig god Hagelladning, hvilket har til Følge at 10 stykker af dem finder sin Plads i min Jagttaske.

66

67 andre Bygninger saaes Ganns Potteris Skorsten og tillige hørte vi flere «Gji ges» Galen. Der kunde ikke længere være Tvivl om, at vi vare ankomne Sandnes, og vor Formening blev strax efter til Vished, thi Døren aabnedl og konduktøren nævnede Stedets Navn. Altsaa steg vi ud og styrede str: kursen til Planteskolen, som i sin halv vinterlige, halv vaarlige klædning, tc sig meget vakkert ud. Sandnzs havde intet tiltrækkende for os, men derimod tør vi anbefa Pottemagere og Yndere af smuds og Søle stedet, da vi føle os forvissede oi at de hver iszr vil finde sig vel der. Det var derfor med ublandet Gl~de vi klokken noget over 7 igjen. befanc os i vor lune kupe og klokken 8 i vort eget, gode stavanger. 26/3 18: En ferietur til Hykm i Suldal «Haukelid» havde allerede begyndt at sætte sig i Bevægelse, da jeg og to 2 mine Kamerater steg ombord forat følge den til Sand. Henimod kl. 2 om e termiddagen ankom vi dertil, og efterat vi havde provianteret os, tog vi stra paa Veien som fører til Suldal. Regnen øsede ned i Strmme og af denn Grund tog vi efter neppe en Fjerdingsveis Gang ind paa Gården «Heien> hvor vi overnattede. Den nzste Dag drog vi videre, idet vi fulgte Elven, sor lig en Sølvstribe bugter sig gjennem Dalen. Henimod Aften naaede vi Su dals Prestegaard og tog ind hos Odde Moen, som uagtet han var Klokke var saa ublu at han forlangte 5B for en Potte daarligt Tyndtøl, noget vor Pen gebeholdning i kngden ikke kunde taale. Senere paa Kvælden bestilte 1 Skyds over Suldalsvandet og allerede Klokken 9 sagde vi Odde Moen og han Tyndtøl Farvel og for for en frisk Kuling henover Suldalsvandet. Mzegtig Fjelde hæve sig paa begge Sider af Vandet og kun hist og her klæder Furue og Birke det nøgne Fjeld. Vinden tog med Magt i Seilene og truede mangel gang med at kantre den lille Færing, og Strømmen var på sine Steder sa stærk, at Baaden næsten stod stille, det var derfor med liden Fornøielse hørte til Skydsfolkenes Fortælling om dem som var omkomne paa Suldals vandet. Vi havde nu naaet vort Maal: Gaarden Vaage. Konen i huset stod Døren med Hænderne i Siden og nedlod sig ikke engang til at svare paa vor venlige «Godaften», og da vi i al Uskyldighed spurgte, om det var muligt a faa Logi for natten, ytrede hun med en vigtig Mine, at hun ikke vidste det vi saa saa «løgne» ud 0.s.v. ((Farvel)), sagde vi og strax tog vi fat paa Veien til Hylen. Opefter Heiernt bar det, idet vi istemte en lystig Sang, som Fjeldene rundtomkring gjentoge Paa Toppen standsede vi forat betragte den herlige Natur som omga os. Bag os udfoldede Dalen sin Frodighed og Ynde, foran os hævede sig Hylsskaret: mørke og truende Fjelde. Nu bar det nedover igjennem Hylsskaret hvis stor-

68

69 den. Men efterhaanden antog den en varmere kolorit og lagde en bred, gyl den vej henover vandet. Over den øvrige Bade laa der et ubestemt graat hall mørke, hvorfra der stundom kom et enkelt par frem, gled lydløst over guld veien, idet det fik en glorie om sig fra issen til fodsaalen, og tabte sig i mørke langt borte. Der var ogsaa de hoveder, som maaneskinnet gjorde gyldne, mei ganske faa. De holdt sig især for sig selv i udkanterne af vandet, hvor de var isbelagte buske og trær, som funklede i maaneskinnet. Der hørtes et knald. De fleste havde slet ikke seet den raket som oppsendte fra holmen og som var signalet til festens begyndelse efter solens nedgang Der blev en løben fra alle mulige kanter af vandet, par efter par kom ren dende. Alle løb frem efter en gylden vej, thi maanen stod højt oppe bag hol men, og de mange veje førte allesammen til rom, toddyen, og holmen mec alle dens andre herligheder. Baalet var nylig endt. Der steg store, sorte røgskyer op fra tønderne. Ned< ved jorden saa man en enkelt liden blaalig flamme, som efterhaanden fil overhaand, delte sig i utolmodige store og smaarødlige flammer, der slikkedt op mod himmelen og fordrev røgen. Der laa en klar, rødlig belysning ovei holmen og de nærmeste omgivelser, og de fleste ansigter fik et højrødt ly sende skjær over sig. Drikkevarene kom saare vel med og baalet endu bedre thi det var begyndt at blæse. Men indenfor indhegningen havde man inger nød. Man lo og pratede og morede sig fortreffeligt. Stemningen naaede sir højdepunkt da fyrværkeriet gik tilvejrs og lagde et vexelvist rødt, gult ellei grønt skjær over scenen. Alle de ansigter der befandt sig tæt sammenstuede udenfor indhegningen, saa i den skiftende belysning ud som en række orientalske lamper. Men de maatte sees paa afstand. Paa nært hold var glandsen næsten for sterk fra øjnene, som syntes at ligge dybt inde i de magre, blegendc ansigter. Det var fattige børn som ogsaa deltog i festen - paa sin maade. De fleste stod med hændeme i lommen og slikkede sig om munden, thi det var blevet bitterligt koldt. Af og til førte de sine forfrosne hænder op til Munden og aandede paa dem. Men saa føltes de saa kolde igjen, naar de holdt op dermed. Saa lod de det være en lang stund, til fristelsen blev dem for stærk. Alle de smaa, uskyldige barnemunde gik op og ned med en ubehagelig, klaprende lyd. De bed tænderne fast sammen, men kulden aabnede Munden igjen, og saa klaprede de atter - uafladeligt. Det var dejligt at se paa fyrværkeriet, men dejligere skulde det være - tænkte en og anden - at eje en frakke eller bare en hel trøje. Thi det var saa koldt, saa koldt, saa bitterligt ko-ldt... ((Dette er min sidste norske Stil,)) anmerker Andreas Moe. Hans norsklærer ved Katedralskolen var på det tidspunktet Malte L.angberg.(Årstallet er 1880).

70 Den opprinnelige gaten til Bjergsted var en fortsettelse av den lange Løkkeveien, som starter ved Kannikparken og ender ved den nordlige inngangsporten til folkeparken. Rett innenfor denne sto det en musikkpaviljong og lenger borte det gamle herskapshuset som desverre gikk opp i flammer under krigen, da det var okkupert av de tyske stridskreftene. For å gjøre adkomsten til Bjergstedparken både lettere og kortere ble det anlagt en ny gate, som tok av fra Løkkeveien like ovenfor Sandvigen skole, (som ble jevnet med jorden i 1982) og forbi den største av gassbeholderne. På bildet ser vi i forgrunnen den svære dampveivalsen med den steilende messinghesten i fronten. Veivalsens faste standplass var på Nytorget, med innkjørsel fra Langgaten. Nåer den jo havnet på Kjelvene, og er degradert til å gjøre tjeneste som lekeapparat. Den trommelen som der inne er koplet til skal forresten være en bearbeidet del av «Kongsteinen» som i sin tid ble sprengt i stykker og fjernet. En må vel ha lov til å kalle denne forhistoriske dampveivalsen for et tungtdrevet, larmende monstrum. Den kunne ikke unnlate å vekke oppmerksomhet der den i langsomt tempo ble ført gjennom gatene, mens den fra skorsteinen spydde ut sine røykskyer. For å unngå å knuse kummelokkene av støypegods når den broltende sneglet seg av sted, måtte det gå en markør foran og varsle føreren, så han kunne manøvrere utenom de kritiske punktene, eller det ble lagt jernplater over disse.

71 Det kunne ha vaert naturlig å anta at den nye gaten ble anlagt for å gjøri det lettere å komme fram til parkområdet i 1925, da den store jubileums utstillingen ble avholdt. Dette året ble nemlig den hvite hallen i midten opp ført. Selv gikk jeg på middelskolen, og brukte mitt partoutkort hver enesti dag, fordi det var så mye interesant å se og høre fra ettermiddagen og til seni på kvelden. Det mest sannsynlige er imidlertid at den nye gatestubben ble an. lagt i forbindelse med Norges Varemesse, som ble holdt i Stavanger fra 16. til 23. juli Til venstre ligger Bybergstykket, med små fjellknauser og naturlige ujevnheter i terrenget. Uten å være parkrnessig utformet ble Bybergstykket etterhvert en ytre del av parkområdet. Ved siden av utstillingsbygget kan en på bildet se en høy oppbygging som sikkert var en gigantisk inngangsportal til Varemessen. Vi ser en rekke telt, blant annet et stort med inskripsjonen «Utlodnings-basar>). Lilleborgs oljetanker til høyre ble senere fjernet, og i stedet kom et depot for kopra, som ble fraktet opp fra Strandkaien, der lastebåten lå og losset de svaere kvanta av oljeråstoffet, som ble tippet ned i lukene i taket på fabrikkområdet. Gaten ble senere ført videre mellom Bjergsted og Bybergstykket, slik vi kjenner den i dag. Lastebilene hadde begynt å erstatte de firkantede hestekjerrene, men var uten tippeanordning, så arbeiderne måtte forsyne seg med sand og singel ved hjelp av spadene. Parti fra Strandsiden fotografert i årene. Kaien stoppet et stykke forbi den gamle tollboden. Alle husen mot sjsen ble etterhvert revet for å få et starre kaiområde. Gassverkets starste gassbeholder var et kjent landemerke i mange år:

72 Stavanger Forsorgsvesen eide fram til tretti-åra en del småhus omkring i de gamle bydelene. De ble bortleid til mindre bemidlede familier med barn. Hver vår var det vanlig at «vesenet«s huskomite, med formannen, Johs. M=land, i spissen, ja, iblant endog med borgermesteren som deltager, besøkte hvert av disse husene for å lytte til ønskemål fra beboerne og planlegge årets vedlikehold. Resultatet var at boligene lenge var velholdte og verneverdige. I Lillegaten 3 på Stra'en bodde en familie med 6-8 barn. Det ble ellers drevet et lite hjemmebakeri i huset. En stille, lys sommernatt i 1935, ble huskomiteens formann og forsorgssjef S. Rygh (som forteller dette) varslet om at Lillegaten 3 sto i lys lue. Da de to herrene straks etter innfant seg på åstedet, sto mann, kone og barneflokken rundt omkring og så at hjemmet deres brente ned til grunnen. Pr. telefon ble det ordnet med rom på Arbeidsgården i Hillevåg for farnilien - bortsett fra mannen, som det ikke var plass til. Ektefellene ville imidlertid absolutt følges, og på ((fattiggårdenn ville de ikke. Følgelig måtte en finne et hotell. Hele familien, sammen med M~land og Rygh, vandret omkring og vekket den ene hotellverten etter den andre, men forgjeves. Fullt hus over alt, ble det hevdet. Etterat hele «flåden» hadde trålet Skagen, Holmen og Ostervåg, kom de siden til Kinamisjonens hospits på Bergeland. Også her var det fullt, men i den pene resepsjonen var det en mengde korgstoler, hvor samtlige i følget kunne plasseres, og i verste fall få lov å sitte natten over. Da plutselig hørtes en stemme som minnet mistenkelig om en av stedets kjente emisaerer. På stivt bokmål med Ryfylke-aksent lød det: «Så skulde det atter en gang siges at der ikke var mm for dem i herberget!)) Det var forsorgssjefen selv som for anledningen opptrådte som ernisaer og siterte fra juleevangeliet midt på sommeren. Hans «kommentar» hadde stor virkning. Dører gikk opp og ble lukket, lys ble slått på, vaelsespiker purret og lagenhauger og dyner endevendt. Innen et kvarter var hele den brandherjede familien hyggelig innkvartert og fikk endog litt å spise før de køyet. De ble boende i hospitset til de var blitt skaffet ny bolig, nye klzr m.m. Lillegaten 3 ble ikke bygget opp igjen. På det tidspunktet var det ingen husmangel i byen. En åpen plass og en god utsikt over fjorden minner om hvor det lille huset en gang lå.

73 Bolette Wieses Pigeskole De to siste private pikeskolene i Stavanger var Rings ved Breiavatnet og Bolette Wieses på hjørnet av Hospitalsgaten og Laugmandsgaten 7. I andre etasje i sistnevnte hus hadde borgermesteren senere sine kontorer, mens det i første etasje ble innredet et stort butikklokale, der Stavanger kommunale Elektrisitetsverk i flere år drev sitt utsalg av artikler som knyttet seg til den nye, epokegjørende energikilden som i 1909 gjorde sitt inntog i byen. Frøken Bolette Sofie Wiese var født i Bergen 5. mai Som to-åring kom hun til sin bestemor, med etternavnet Knagenhielm, på Kaupang i Sogn. Der ble Bolette til hun var 23 år - i Da reiste hun til Stavanger for å bli guvernante for familien Kohlers barn i Hillevåg, ble senere larrerinne ved frøken Arnholdts skole. Men i 1856 startet hun sin egen skole. Her virket hun i hele førti år, til 1896, da hun hadde fylt 76 år. Ved avskjeden fikk hun overrakt en sølvskål fylt med fire tusen kroner, som var innsamlet blant hennes gamle elever fra alle verdens kanter, i takknemlig erindring for hva hun hadde varrt for dem både som pedagog og menneske. Samme året ble skolen pålagt å holde eksamen, men allerede i 1899 nedla den sin virksomhet. De tre siste årene ble den ledet av Bolettes søster, Johanne Wiese, som i mange år hadde varrt larrerinne ved skolen. Lunsebrettet Det finnes i dag neppe mange Stavangere som husker denne betegnelsen på et ellers godt kjent sted i byens sentrum. Stedet er nemlig foran det nye kulturhuset, der frelsessoldatene pleier framføre sine åndelige viser til gitar- og trekkspilltonefølge, der de veldressede amerikanske mormonmisjonarrene søker å informere tvilende nordmenn om de himmelske gulltavlene og der de iherdige politiske propagandistene strør om seg med flygesedler og agitasjon for sine respektive fortrinlige partier. Det offisielle navnet er nok Arneageren, som stammer fra den tiden da Arnes gårdsbruk lå her. Eiendommen var ikke så ganske liten, men den ble etterhvert stykket opp og bebygget, slik det skjer når en bykommune i stadig vekst uavbrutt har behov for større arealer.

74 Arneageren var i gamle dager et samlingssted for både bymann og bonde. Sjøfolk som ikke befant seg ute på bølgen den blå, møttes gjerne her ved den øvre delen av Søregaten, der det også var flere bevertningssteder og «liv og røre». Mens denne gaten på folkemunne ble kalt «Subakanalen», gikk den åpne plassen under betegnelsen «Lunsebrettet», et uttrykk som stammer fra seilskutetiden. Maten til sjøs var den gang (i sterk kontrast til vår tid!) nøye tilmålt, den ble i byssen lunset ut i porsjoner til hver enkelt av mannskapet. Det brettet som oppdelingen ble foretatt på og som maten ble transportert på fra byssen til ruffen, kaltes «lunsebrettet». At det som stedsbetegnelse ble brukt, kan bekreftes av de eldste stavangere og b1.a. av en vise av tolder Bernhard Johannesen: «My old Stavanger home», trykt i For mange år siden gikk den kjente lokalhistorikeren Arth. J. Tønnesen inn for at det gamle morsomme og tradisjonsrike navnet ble offisielt gjeninnført. Kunne ikke det vzre en fortreffelig id6 når Kulturhuset snart skal tas i bruk? Et dikt om Serlandsbanen Da Sørlandsbanen i 1938 hadde nådd fram til Kristiansand fra Oslo, skrev en av anleggsarbeiderne, Hans H. Hetland fra Stavanger, en sang i gammel rallarvise-stil. «Et dikt om Sørlandsbanen 1938)) satte han selv som tittel. Hetland var oppom hos meg med manuskriptet og jeg har siden i alle disse årene hatt det liggende i min kuriositetssarnling. Sangen hadde, som seg hør og bør, utallige vers. Jeg har plukket ut åtte av dem og har i det vesentlige beholdt opphavsmannens egen stil, bortsett fra endel korrigering av rim og rytme. Jeg føler meg forvisset om at den gladlynte gamle rallaren, som selv mente å ha en «lyrisk åre)), viile ha satt stor pris på om han hadde sett visen på trykk i en bok. Forhåpentlig vil mange av leserne gjøre det samme. (Mel.: «Oppi hoga Nord...))) Tenk, at banen nå har nådd til Kristiansand! Gleden den er stor i hele Norges land. Men den videre skal rulle på den brede skinnegang, til Stavanger fram, - en banestrekning lang!

75 Dette anlegg krevet har så tunge tag. Banen dog forseres videre hver dag. fike gir de seg, arbeiderne, f ~r de har nådd sitt mål. Fjellet det må vike for det hårde stål! Når vi en gang denne dagen lever opp, på hver stang skdjlagget heises h0yt i topp. For de folk som du skal reise, det en glede stor vil bli, og en lettelse for landets industri. Det er mange ting som da vil spille inn, - det jo synes som den soleklare ting: Der er megen jord å dyrke, som kan give folket br~d dersom landet vårt en gang blir stedt i n0d. Den gamle sangforfatteren tenkte neppe på at før et par år var gått skulle Norge bli okkupert av de mektige hitlerske horder og i fem år virkelig bli ((stedt i nerd». Det måtte nzrmest vzre utenkelig at en slik ulykke skulle inntreffe i et så fredelig område av verden. I femte verset heter det nemlig: Men vi håper at det ikke slik vil gå. Nordens folk, som kjent, jo freden bygger på. La oss fremtiden da bygge på det gode vennskaps-bånd, - dermed rekker vi hverandre broderhånd Her, langs S~rlandsbanen har vi fjell og skog. J~rens b~nder player jorden med sin plog. Og på sj~en med sin redskap, der tar fukeren sin tur: 1 fabrikkene der heres donk og dur. Vi på banen ventet har i mange år, men omsider vi så glad ved målet står. Der er nedlagt store summer som seg da forrente kan, takket vcere alle dem som har holdt stand. Takk til pionerene, som f0rst tok fatt, og de arbeidsfolk som slit og strev har hatt. Tankene de samles nå om årene som komme vil, og det norske folk vi 0nsker lykke til!

76 Stavanger by har i tidens 10p vært velsignet med et clykkensjirkløvem med etternavnet DAHL, nemlig kvekeren/handelsmannen Endre Dahl, prestedskribenten Jonas Dahl, journalktenflorfatteren Theodor Dahl, og legen/lokalpolitikeren Eyvin Dahl. Alle høyst forskjellige typer, ingen heller i legemlig slektskap med hverandre. Samtlige er blitt aret ved at gater i byen bcerer deres navn; Endre's gate ligger ved Storhaug All4 Theodor's går fra Tanke Svilands gate opp mot Kampenplatået (dog uten at ett eneste hus har matrikkelnummer til den vesle bakken). Eyvinds's gate er heller ikke lang og folkerik, der den ligger oppe på Vålandshaugen. Jonas er be~ret med en «Plass», ikke langt fra Sentralsykehuset. Vi må her i boken n0ye oss med å omtale to av personene. Theodor Dahl -født 4/ , var vel en av de mest markante pressefolkene som har beveget seg i det stavangerske og jærske miljøet. Han hadde sin egen sapregede stil både som skribent og ellers i sin ferd. En kollega skildret ham ved et jubileum så treffende at det neppe kan gjøres bedre: Theodor var en mann som stakk av fra alt og alle, og som likevel på en måte hørteimed til alt og alle. Bestandig like levende, like uforanderlig. Han kunne allverdens historier om allverdens mennesker, men det var neppe noe menneske Egn.: H. Imsland som ikke på sin side kunne en eller annen historie om Th. Dahl. Det begynte allerede tidlig å gro legender omkring hans person. Dahl gjorde aldri noe forsøk på å være som de andre. Han var en av disse få som bar sin hatt som han ville, og selve hatten var også noe for seg selv. Hans slips var uten side-

77 stykke, hans slipsnål besto av en flintestein, hans urkjede av en stor kjetting rundt halsen. Hans lommeur var til å trekke opp med en nøkkel. Theodor Dahl var utenfor partiene. Han bedømte ikke noen etter klasse eller klzer eller yrke eller sosial prestisje. Han samlet på mennesker, og han fant noe szermerket og noe verdifullt ved de fleste. Hans omgang var stor og uensartet. Han hadde en viss svakhet for prester, gravere og vektere, han var på talefot med advokater og kunstnere, forretningsfolk og arbeidere, og han påtreftes ikke sjelden på strøket i fortrolig samtale med en eller annen lassaron. Egentlig hørte ikke Th. hjemme i sin samtid. Og han ville neppe ha klart det hvis han ikke hadde så rikt et sinn at han kunne drømme og dikte den om etter sitt eget hode. Han likte å snakke om fortiden, han elsket gamle ting og gamle mennesker, likte å leve i minnet. Det var minner, naturkjensle, fin iakttagelsesevne og et uutømmelig fond av anekdotestoff og barndomsinntrykk som gjorde Dahl til den dyktige forteller og som skapte diktertrangen hos ham. Han var tolv år gammel da han foretok sin første store reise ut i verden, fra Stavanger til Regefjord. Han skulle besøke folket sitt der, men reiste for langt og kom til Flekkefjord med tre kroner og seksti øre i lommen. Da det ikke var rom for ham i noe herberge, måtte han gå ute om natten. Han slo seg i lag med den gamle vekteren Kristen, og det ble en gild og opplevelsesrik natt. Th. Dahl var hele sitt liv ((romantikeren)) mer enn noe annet. Og romantikerens kjennetegn er først og fremst den sterke fantasi, evnen til å ane - og det skjer best i skumring og dunkelhet, «den dimme kveldåmen, tussmørket, den skyme hildrende natten og den grå demringen)), bedre enn i den nakne dagklare virkelighet, der synsranden setter grense. Dahl vandret hele sitt liv i sin barndoms fabelhage både som menneske, forfatter og journalist. I hans sinn levde en verden av merkelige typer, groteske, tragiske, komiske. Og rike stoffkilder hadde han i tillegg til humør, iakttagelsesevne og allsidighet, noe som preget hans litterme arbeider og hans deltagelse i lag og lyd. Han var en ypperlig muntlig beretter. I en krets av venner var han det naturlige midtpunkt. Best gjorde han seg når han fikk sitte ved enden av sitt trekvite langbord, foran to talglys, med langpipen. ((Talg- Ijosfest)) kalte han det. Som pressemann var han nødt til å avfinne seg med den realistiske verden han også befant seg i, men han rustet seg mot tidens kulde ved hjelp av varmen fra talglysene i de gamle stakene, ved hjelp av regler og rim og portretter av svunne tiders szrmerkte «typer», raringer og merkverdige personligheter. Spøkelser var han fryktelig redd for, og døden opptok ham mye. Han rustet seg mot den ved å dikte skjønne legender om den, ved å gå morgenturer på kirkegården og der gjerne delta i dypsindige drøftel-

78 ser med graverne. Men takket være sin rike humoristiske sans - som kanskje egentlig bundet i sorg og melankoli - fikk han utløst latter og glede blant sine medmennesker og gjorde livet levelig for sitt eget vedkommende. * Det hendte naturligvis ofte at Theodor Dahl ble bedt om å underholde på møter og tilstelninger. Han hadde sin egen stil når han sto på et podium og mange satte pris på å lytte til det han hadde å berette. Totalavholdsforeningens ungdomslag hadde i trettiårene bygget et stort forsamlingslokale på et landsted de hadde anskaffet seg ute på Vaulen. Formannen i underholdningskomiteen hadde ved en spesiell anledning b1.a. fått pastor Arne Varden i St. Johannes menighet som taler og Theodor Dahl til å lese selvopplevde historier og fortelle sine jzerske «slåser». De to skulle hentes og befordres til lokalet i en drosjebil, som var rekvirert av formannen. Først hentet han Varden og fortsatte deretter til Paradisveien 80, der Theodor bodde høyt oppe på titimpelen», som villaen kaltes. Underveis dit ut spekulerte underholdningsformannen med spenning på hvordan han på beste måten skulle få presentere presten og skrønemakeren for hverandre. Han kunne ha sluppet å bekymre seg det ringeste, viste det seg, for idet Th. skulle presse sitt korpulente legeme inn i drosjen, utbrød han umiddelbart, henvendt til geislighetens representant: «Det er svzert så feide du e' blitt, din madprest!». «Du har nå ikkje någe du sjøl sko ha sagt når det gjelle' tykkelsen,)) svarte prelaten. «Har du sitt deg i speielen i de' sista?«varden og Th. var jo begge jærbuer og godt kjente helt fra barndommen, de var i høy grad på bølgelengde, så noen presentasjon var helt unødvendig. * Dahl var jzerbu på sin hals og likte seg best når han fikk streife omkring i sin barndoms rike. I 1920 bygde han seg en hytte på Håbakken i Time, midt i lyngheia, men med et godt utsyn til alle kanter. Her i hytta døde han også, søndag 5. mai 1946 klokka 14. En av vennene hans, Magnus Espeland, forteller om hendelsen: «Laurdag den 4. mai var han komen til hytta, samen med sin gode ven, Bjarne Ogreid. O.G. Kverneland (Bustian) kom og dit og var med og planta ein del blomar i hagen. Theodor lurte på om han fekk oppleva å sjå at dei blømde til sommaren. Han var sjøl litt uviss på det. Søndag sat desse tre i hagen og naut sola og ein ny vår. Brått vart Tehodor sjuk og ropte til Bjarne at han måtte koma med dråbane. Han fekk dråbane, kom seg til att, og gjekk inn og la seg på ein benk. Han la seg på sida med eine handa under hovudet og sovna for godt. Det heile stod på ein liten halvtime. Då eg kom heim frå ei reise til Sirdalen like etter fekk eg høyra at han nett var slokna. Eg gjekk

79 då straks opp til Håbakken - og der på benken låg min gode ven Theodor Dahl - som om han sov. Dette var eit tungt slag - med sorg og sakn for mange.«* I Pølsesvingen ved Hillevågsvatnet står det ellers et velformet bronsehode, laget av bildehoggeren Hubert Wilfan. Ingen trenger vaere i tvil om hvem dette hodet forestiller, ingen av dem som er så pass oppi årene at de har opplevd denne saeregne dikteren og pressemannen. Stadsfysikus Eyvin Dahl Søndag 1. juli 1922 kom det en ung østlandsk lege til Stavanger. Ingen tok imot ham, ukjent og sulten var han. Til slutt satte han seg - ifølge myten - på en trapp i Kirkegaten. Han spurte en gutt som passerte om det ikke fantes kafeer i denne byen. «Jo, bare gå opp den trappå du sitte på, så komme du rett inn i (godtemplarkafeen) Promenaden)), svarte gutten. Og det passet ganske bra, for den unge legen var selv totalavholdsmann og derfor i god takt med byens rytme - den gang (men så langt fra den nåværende!). Eyvin Dahl var født i Halden 10. juli Etter å ha tatt en fin eksamen og praktisert som kandidat ved Rikshospitalet og Ullevål sykehus og vaert assistentlege ved Aker sykehus, dro han til Stavanger, der han ble reservelege ved kirurgisk avdeling på «byens sykehus)). Men snart begynte han å bli kjent som en saerpreget og allsidig samfunnsengasjert personlighet. Helt fra 1928 og til sin død i 1962 var han medlem av Bystyret og satt nesten like lenge i Formannskapet, foruten i tallrike styrer og komiteer. Han tilhørte en velstående borgerlig familie, men vagte selv den radikale siden i politikken. Etter krigen manglet han bare noen ganske få stemmer på å bli valgt inn på Stortinget for kommunistene. Den lengste perioden tilhørte han imidlertid Arbeiderpartiet. Etter foreldrenes død arvet han en ganske pen sum penger, som han umiddelbart brukte til å reise sitt eget sykehus: ((Doktor Dahls Klinikk)), i Birkelandsgaten 2-4, den gamle, nedlagte Platou skole, som gjennomgikk store forandringer og til slutt ble rabitz - pusset utvendig. Han fikk ingen offentlig støtte til driften, og da denne dessverre gikk med store underskudd, måtte Dahl etter tre år se seg nødsaget til å gi opp virksomheten. Han byttet eiendommen med en herskapelig villa i Admiral Cruysgaten 13 (som i dag eies -. 48

80 Dahl utfolder seg for barna fra balustraden i Bjergsted med en margarinkasse som talerstol. (Foto: Sig. Tang- Wa) av Jehovas Vitner og kalles «Rikets Sal«). Senere havnet han i et gammelt mindre hus opp av Laikkeveien, Henrik Steffensgt. 10 som han utvidet en smule. Ellers hadde han kjøpt Asche Moes eiendom å Madlalia (Jfr. kapittelet om «Moe-dynastiet)) i nzrvzrende bok). Det er ikke tvil om at Dahl var en omstridt person, svarrt mange beundret ham som den idealisten han var, mens han for enkelte var en «r0d klut)) som helst burde ha evakuert til Russland, for aldri å vende tilbake. Tidlig i sin politiske karriere uttalte han en gang: «Jeg skal etter evne pirke ved de råtne forhold i Stavanger Forsorgsvesen.» Senere kom han selv i en årrekke til å sitte som medlem av styret, med borgermester Middelthon som formann og pastor Erling Haaland som biskopens representant. Allerede i 1937 ble han ansatt som Stadsfysikus og fikk da en ganske stor myndighet i bysamfunnet. En av de tingene, som ikke ble allment forstått og satt pris på, var hans motvilje mot privat drevne spebarnshjem, i første rekke Emma Nielsen-

81 Ogreids anerkjente institusjon i Strømvik. (Jfr. kapittelet om fruen senere i boken). I 1938 innledet Dahl en aksjon mot Emmas virksomhet. Saken kulminerte med et rabaldermøte i Bethania, der den kjente advokaten Trygve Wyller, gikk til motangrep. Resultatet ble at hjemmet måtte nedlegges. Dr. Sven Oftedal var med i avviklingsstyret. Da krigen kom i 1940 måtte det under evakueringspanikken opprettes et fødehjem på Riska. Det rikholdige inventar og tøy fra Strømvik, som var omhyggelig pakket og lagret, kom da til uvurderlig nytte. Før gemyttene etter striden om spebarnhjemmet i 1938 var kommet til ro, fikk fru Nielsen-Ogreid en dag telefonoppringning fra Eyvin Dahl. Han ønsket å tale til soldatene i Soldathjemmet, som også ble drevet av nevnte frue. «Hva skal stadsfysikus da tale om?» ville hun vite. «Om Jesus Kristus,)) svarte Dahl. «Kjenner De ham?» var fruens reaksjon. Selv om han jo neppe regnet seg selv som kristen, var han så vel bevandret i Bibelen som noen prest med teologisk embetseksamen. Såvidt vites var hans foreldre medlemmer i en kristelig frimenighet i Halden. * «Jeg reiser rundt og pifter, jeg,» sa organisasjonssekretaer C. Strøm. «Dahl pifter ikke, han!» Men han konsentrerte seg desto mer om sitt arbeid. Som stadsfysikus holdt han en høy standard på helsevesenets område og kunne ved frigjøringen vise til fordelaktige resultater. En stor del av byens arbeidsdyktige befolkning ble av politipresidenten og stadsfysikus i okkupasjonstiden utskrevet som blodgivere under en eventuell katastrofe, som heldivis uteble. Eyvin Dahl var en konsekvent og uredd forkjemper for en alkoholfri kultur, og deltok (sammen med b1.a. sin kollega, Sven Oftedal) i arbeideravholdslaget «Frisinn», Brødregaten 20. Han la heller ikke her fingrene imellom, men sa sin hjertens mening om rusdrikken og dens håndlangere, både fra talerstolen og i brosjyreform. Han var også en ildsjel når det gjaldt arkivgransking, og det er en av hans fortjenester at Stavanger fikk sitt Statsarkiv. Rogaland Historie- og Ættesogelag brakte ham sin hyllest og takk i lagets Årbok Det må også sies at om Eyvin Dahl også i sin legepraksis viste seg som en slett «økonom», var han et medmenneske med et varmt hjerte. Fattige og arbeidsledige pasienter fikk han seg ikke til å ta betaling av når de konsulterte ham, noe de gjorde i stor utstrekning. Han var i første rekke småkarsfolkets velgjører og venn. Tre ganger var Eyvin Dahl på besøk i Sovjetunionen, og flere turer tok han også til 0stTyskland. Den 28. juli 1962 døde han i Berlin, 67 år gammel.

82 Kunstmaleren Ola Varhaug En kjent mann i byens sentrale gater fra 1920 og utover i mange år var maleren og portrettegneren Ola Varhaug. Jeg får meg ikke til å følge «Molboposten«s eksempel når bladets redaktør konsekvent satte kunstnertittelen foran Varhaug-navnet i anførselstegn, for å redusere mannen til null og niks, selv om jeg nok uten vanskelighet forstår hensikten. Ola ble ikke betraktet som noen seriøs «maler», om han nok i sine unge år vitterlig viste å ha anlegg, både når det gjaldt interiører og eksteriører. Etter at han ble avhengig av kunstige stimulanser og trengte penger til naftakjøp på apotekene, smørte han ihop enorme mengder med sine typiske «J~rmotiver)) - gjerne malt på utrangerte rullegardiner - som han solgte for priser helt ned til en krone eller to. I tillegg var han meget innpåsliten når det gjaldt å kapre kunder som var villige til å la seg «tegne». Før de antastede forbipasserende hadde fått tid til å vri seg unna, hadde Ola skriblet ned de første blyant-konturene på sin blokk. Arbeidet gikk fort unna, men resultatet var det neppe noen som sa seg tilfretls med. Likheten mellom «modell» og «produkt» var lite merkbar og neppe verd mer enn de ørene som offeret måtte sone med. Det fortelles at en av de personene som gang på gang ble plaget av kunstmaleren ble irritert og sa: «Si meg, Varhaug, hvorfor ligger De ikke på Jæren nå og maler motiver derfra, som før? Jeg er virkelig luta lei av det gamle huset De stadig vekk byr meg. Reis sørover og mal ute!«da skal Ola Varhaug ha svart slik: «De gamle store mestere malte ute fra begynnelsen av. Siden malte de bare inne. Jeg maler bare ute inne, men jeg kan naturligvis også male ute ute, men det er da ingen grunn til å male ute ute, når en kan male likeså godt ute inne.«så sant, så sant!

83 «Norges siste an» Macody Lund Julius Frederlk Macody Lund ble født i B863 i Nedre Strandgt. 55, Stavanger. Faren var skipperborger, senere reder Jens Gabriel Frederik Lund ( ) og Juliane Frederikke Hansen hvis far var tollbet,jem i Stavanger. Navnet Macody (skotsk) skriver seg fra bestemor Susanne g.m. Jorgen Cabslelsen Lund, lodsoldermann i Stavanger, bror av den kjente Jocum Brinch Lund, kalt ((Kongen i Farsund)). Det bekjente «HUSAN» («A Farnily Castle in Norway(<) ble I restaurert stand feiret med stor 158-års jubileumsfest i Husan var da omdannet til familiestiftelse med Macody Lund som husherre. 7. november 1940 brant Husan, men ble etter krigen rehabilitert og innredet som riidhus for Farsund by* Macody Lund gikk på Kongsgaard Skole, men ved farens d ~ var d økonomien dårlig. Rosenkilde overtok huset - senere donert til «Plgehjem» - og enken flyttet med barna til Kristiania, hvor hun drev pensjonat. Macody Lund drev allsidige studien: Også 1 Kbh., Berlin og Paris. Bokhandler i Farsund

84 Publiserte i I903 avhandling om «Fisk, penge- kultur og politik)) (1903). Fikk Houens legat og Nan~enfondet~ i 1909 tillike statsstipendium. Utga «Norges økon. system og verdiforhold i middelalderen)) (1909). Fra 1914 medlem av komiteen for Akershus' restaurering. I 1919 utga han det meget omstridte verk «Ad Quadratum)) (også i engelsk og fransk utgave). Hans planer om restaurering av Nidarosdomen basert på Macody's komposisjonssystem for middelalderisk kirkebygning førte ikke frem. Stavanger formannskap ga ham i oppdrag å lage en utredning om Stavanger Domkirke's oppbygning og utbetalte ham et honorar på forskudd. Det ble med forskuddet. I sine siste år bodde Macody dels i den gamle familiegården Husan i Farsund, dels i Oslo, der han døde i Under den annen verdenskrig ble han forvist fra Oslo av tyskerne. Ved enhver leilighet ga han okkupantene det glatte lag. Et uttall av anekdoter lever etter ham. Macody var i sin tid stortingsstenograf, men fikk sparken. Han forlangte nemlig at stortingsmøtene skulle holdes ettersom det passet ham, en oppfatning som hans overordnede på ingen måte kunne si seg enig i. En dag Stortinget diskuterte en sak som interesserte Macody Lund, ble denne ivrig der han satt på sin stenografplass. Han reiste seg opp, grep ordet og holdt en flammende tale hvori han erklzrte seg dypt uening med taleren og ga uttrykk for den mening at denne var en idiot. Folkets kårne ble så forbløffet over denne opptreden i helligdommen, at ingen kom seg til å gripe inn. Og først etter at Macody hadde talt både lenge og vel, ble han grepet av to av stortingets betjenter og slept ut av salen. Da han kom i døren snudde han seg og ropte: - Jeg går, men jeg skal komme fryktelig tilbake. Og han holdt ord. Han kom tilbake med domkirestrid og Ad Quadratum og kostet staten hundretusener av kroner. En tid etter utbruddet av verdenskrigen vedtok Stortinget de såkalte Castbergske barnelover. Macody mente han burde si et alvorsord til Kongen i den anledning. - Deres Majeste skal nekte å sanksjonere disse lover! Nei, Kongen hadde aldeles ikke tenkt å nekte sanksjon. For det første var han enig i loven. For det annet - hvis jeg nekter sanksjon, vil det resultere i Knudsens regjering innleverer sin avskjedsansøkning. Og da vil jeg stå uten regjering. Macody Lund hevet stemmen:

85 -Deres Majestet skal ta meg til statsminister. Å, Herre Konge, hvor vi to sammen skulle karnøfle stormaktene i Europa! I krigsåret 1942 fylte direktør Anders Sandvig på Maihaugen, Lillehammer 80 år - Lund sendte sin venn dette telegrammet: «Din nasjonale samling på hauen.)) - vil stå trygt når den andre går på rauen.)) inngikk Macody Lund og Kirsten Stabel1 ekteskap. De hadde begge vaert gift før. Seremonien fant sted i biblioteket på Husan. - Dommerfullmektig James Maroni hadde funnet ut at han burde bruke et riktig gammelt vielsesritual, og Macody var skjønt enig. Maroni leste. Et stykke ute i teksten forekom ordet «underdanig)?. (Hustruen skulle vaere sin mann underdanig). - Stopp, sa brudgommen. - A nei, hvor vakkert det var. Les det en gang til! Den gang han i 1934 var i Stavanger og skulle holde foredrag i formannskapet om Domkirken, traff han konsul Sigval Bergesen som sa til ham. - Hør nå, Macody, nå skal De holde foredrag for byens formannskap, og det er en alvorlig forsamling. Pass på at De ikke banner så meget, det passer seg ikke. Macody svarte: - Nei, vet De hva, konsul - jeg banner da bare i dannet selskap! Den 7. november 1940 ble det varslet brann på Husan og tyskerne var skyld i ulykken. Det var et hardt slag for Macody Lund, som nettopp lå som pasient på Farsund sykehus. Han virket fullstendig knust. Men så glimtet det bak monokkelen: - Ha! Vårherre var av samme mening som jeg, at Husan var altfor godt for disse barbarene. Og siden jeg ikke greidde å holde kortskallene ute, så overtok Han jobben. Han røykte dem ut! Man kan muligens si det var drastiske midler Han bruke - men kanskje var det nødvendig!

86 Kristelig virksomhet utenom det vanlige - i Gamle Stavanger 1. ((Nattmisjonen)) og Storm - Monsen 2. «Lesehjemmet» og lærer Seren Emil Lura 3. «Arken» og Emma Nielsen - Ogreid 4. ((Alles frelse)) og lærer Hans Nævland I ett av sine satiriske rimerier i 1926, kom Gunnar Salvesen (omtalt i fjorårets bok ((Stavangerske rariteter)), side 17) inn på sitt yndlingstema: Stavanger - «forsagelsens peneste, dydigste by.» Han var så menn ikke alene om å peke på dette szrtrekket ved befolkningen i Vestlandets nest største by, strategisk plassert i den angivelige «mørke kyststripe)). Det har lenge vzrt en yndet sport å latterliggjøre noe som i bunn og grunn er et verdifullt trekk ved landsdelen. Den som utelukkende ser på religion og alkoholbekjempelse som gledes- og kulturdrepende faktorer i samfunnslivet, overser behendig den positive siden av saken. Det er vel verd å konstatere at det neppe er representanter for de foraktede ((dydens apostler)), besjelet av de angivelige utidige tante-snerpede moralbegreper, som fyller landets fengsler, dømt for mord, ran, overfall, skapssprengning, hzrverk, narkotikasmugling, promillekjøring osv. For en objektiv iakttager kan det neppe herske tvil om at jo friere og mer tøylesløst samfunnsforholdene får utvikle seg, ved at lowerk og forordninger stadig blir uthulet og «liberalisert», desto større vi1 til gjengjeld de negative virkningene bli. For dem som i en årrekke har ivret for å få en radikal kursendring, skulle det jo vzre en sødmefylt oppmuntring å konstatere at det stadig vekk og i galopperende tempo går i ønsket retning. Bare de ikke i pur seierslykke blir fristet til å innbille seg selv eller andre troskyldige sjeler at alt som skjer kan kalles for «framskritt»! * Uansett hva mitt personlige livssyn må vzre, finner jeg det ikke riktig, i en beskrivelse av forholdene i vår gamle by, å underslå denne siden av folkelivet og mentaliteten. Da spekteret er usedvanlig rikt, har jeg imidlertid måttet nøye meg med å plukke ut fire av de mest egenartede religiøse «skuddene» på stammen. Ikke minst fordi de nå praktisk talt bare tilhører historien. Men de har så visst ikke fortjent å bli helt glemt.

87 Hakon Storm - født 9. juni var sønn av major Storm, som i mange år drev den kjente privateide Storm Skole, tvers over forsamlingslokalet ((Bethania)) i Waisenhusgaten. Det sies om Hakon at han var født melankoliker, ideaiist og kunstner. Hjemmet han vokste opp i kan ikke karakterlseres som ((religiøst)), men kristendommen ble likevel respektert. Det ble diskutert litteratur, kunst og politikk, og store, flotte selskaper ble gjerne holdt. Guttens morfar, byfogden, var han meget glad i. En dag fikk han lov til å gå på apoteket og be om å få en boks med drops for femti øre, notert på morfaren. En ny farmasøyt som ikke kjente den lille gutten gjorde innsigelser. Hakon ble da irritert, slo neven i disken og sa: «Hører De ikke hva jeg sier? De skal skrive det på byfogden.)) Apotekeren sto i bakgrunnen og lo av episoden. Morbroren var kammerherre hos kong Oscar 11. Uten å ha vokst opp i noe religiøst miljø, var heller ikke kammerherren upåvirket av kristendommen. Når han i sin melankoli følte seg ulykkelig gikk han ut på marken, der ingen så hm, rakte hånden opp mot himmelen og utbrød: «Du kjenner meg, du Jesus.)) Hakons mor kjøpte på en utenlandsreise en bok med gjengivelse av maleriene i slottet ((Belvedere)). Oppe på loftet gjemte gutten seg bort med boken og studerte maleriene mens tårene randt. Det vitner om et følsomt kunstner-

88 sinn. En gang tidligere oppdaget hans tante at den lille gutten 1å på sofaen og følte på et av maleriene med sine små fingrer. Hun tok dette som et tegn på at han var født kunstner. Ved 10-års alderen fikk han malerskrin og begynte selv å male. Motivet var en mark i snøløsning. Som 12-åring malte han en tregruppe? som selveste Eilif Petersen var begeistret for og fikk ham til å utbrfle flere ganger: «Ganske merkelig.)) Sammen med Fritz Thaulow malte han 1 14-års alderen. Thaulow skrev til hans foreldre og betegnet ham som et stort talent. Hakon beundret Enif Petersen, og sistnevnte overtalte major Storm til å sende sønnen til Det Kongelige Danske Akademi. Der gikk han tre semestre fra han mr 15 år. Blant hans omgangskrets var kunstnere som: Herman Bang, Thomas og Wilhelm Krag, Carl Ewald og Helge Rode. Han var sammen med Edvard Munch i Italia. Den beste kunstnervennen hans var ingen ringere enn Gustav Vågeland. Selv sa han en gang: «Ingen har kjent Gustav Vigelands så godt som jeg.» Hakon Storm var f ~dt Idealist, han avskydde alt lavtliggende, uskjønt og simpelt, elsket alt rent, vakkert og godt. Ikke engang «hvite løgner)) kunne han akseptere, fordi han var helt sann inntil margen i sin sjel. Han led like mye når andre ble utsatt for simple anfall, som om det skulle rammet ham selvo I sine første ungdomsår betegnet han seg selv som en zrlig tviler. Men han ønsket at evangeliget var sant, at Jesus var Guds sønn og verdens frelser, slik det ble framstilt. Han ba og søkte hjelp i Bibelen. En natt gikk han opp på et fjell ved Stavanger (kanskje Ullandhaug eller Byhaugen) og i ensomhet utoste sitt hjeste for den allmektige Da fdte han at han ble fylt av Guds Ånd og visste fra samme stund at Jesus var sann Gud og hans frelser. Han ble så grepet at han lovte at han hele livet ville følge den veien Gud hadde utstukket for I-iarn. Han var da 22 år gammel. Fra de tidligste barneår hadde Zlakon i sin hjemby en god venn, nemlig Ludvig Moasen - f~dt 3. oktober Hans får var skipskaptein, men «blev» på sjøen. Moren ga sønnen en god oppdragelse, om hun nok var temmelig «streng». Som barn gikk han på søiidagsskolen, og var så interessert og oppvakt at han etterpå gikk hjem for å lese mer om «dagens tekst» i bestemorens store Bibel. Da Frelsesarmeen kom til Norge, ble han grepet av den glød og iver disse krne-pioi~erene var besjelet av. Dette var riktig noe for hans virkelyst. Han bar benker og gikk =render for dem. Snart meldte han seg til tjeneste som soldat i krneen, fikk rod trøye og lue med band på. Som kjent var Frelseshzren til å begynne med utsatt for hån og forfølgelse, noe også Ludvig fikk

89 erfare. En gang hadde noen tatt luen hans og puttet råtne egg oppi, hvorpå de trykket den ned på eierens hode, en annen gang hadde et par sterke karer med makt åpnet leppene hans og spyttet skråtobakk inn i munnen hans. Men jo mere han måtte gjennomgå, jo sterkere ble han grepet av evangeliets kraft. Da han var 16 år syntes moren at det gikk for vidt. Hun sendte ham til sjøs med en kjent kaptein, men ingenting kunne få gutten til å svikte sin gudstro. Den praktiske utdannelsen han fikk ombord kom ham til nytte hele livet. Som kokkens medhjelper fikk han god innsikt i matlaging. Han lzrte også å bli en ypperlig maler. Senere - da sjølivet var over - ble han fink murer og ble også utdannet som feier. I 1903 var han feier i Skien. En kald vinternatt, da det var is over alt, falt han ned 60 fot fra det taket der avisen «Varden» holdt til. Han havnet på den steinharde gårdsplassen. Ingen kunne tro at det gikk an å komme levende fra et slikt fall. Men Ludvig klarte det, selv om han fikk et slemt brudd på ryggraden, ble lammet og bare kunne bruke høyre hånd. I tillegg var også synet borte. Så ulykken var sannelig stor nok for en slik aktiv person som det her dreide seg om. Selv har han uttrykt seg slik: «Mit hode føltes stadig, med ganske små mellemrum, som en eneste stor svulst, det skulde springe hull på.» Han hadde fått ordinert morfin for å lindre smertene og ble derved morfinist. En natt etter store lidelser ble han fristet til å ta sitt liv. Tre ganger grep han om den lille flasken. Det var som noen fristet ham med dette resonnementet: «Du er lam og blind, en krøpling for hele livet og dertil en byrde for dine omgivelser, forstår du ikke at du er i veien og fullstendig overflødig?)) Da han tredje gangen grep flasken, følte han det som om en hjelpende hånd fra oven hindret ham. Fra det øyeblikket smakte han ikke mere morfin. Han spurte legen om det ikke var mulig å bli lagt på en båre og bli båret ut på gårdsplassen i solen, som en liten aweksling. Men legen mente det ville forverre hans stilling og påskynde døden. Senere kom Ludvig Monsen tilbake til Stavanger, og etterhvert skulle det skje store ting. Vennskapet med barndomsvennen Hakon Storm ble gjenopptatt. De bodde i hver sin bydel, men på samme tid følte de at den høyere makten de begge to trodde på, talte til dem og «innga oss noen nye tanker)) som skulle utvikle seg fra år til år. Samarbeidet begynte den 15. juni Den dagen sto den nye invalidevognen i gården. Sammenlignet med våre dagers strømlinjeformede, batteridrevne framkomstmidler var Ludvigs høyst primitiv. Den besto rett og slett av en håndkjerre på to store hjul. På kjerren var det plassert en 10s karm, slik at det minnet om en seng. Ved hodeenden var det montert en kalesje som ble slått opp i regnvær eller hvis solen ble for sterk.

90 En mørk voksduk gjorde tjeneste som ((sengeteppe)). Brukeren av vognen hadde selv konstruert den. Han skildrer startdagen slik: «For første gang ble jeg av fem voksne mennesker båret ned i vognen. Jeg kan ikke si annet enn at jeg var forferdelig nervøs, fordi legen hadde fraradet oss på det bestemteste. Men hadde Herren nu virkelig talt til min broder og meg, så ble det jo Hans sak at oppholde krøblingen. Vi ville jo ikke søke vår egen aere, men Hans «som hadde sendt oss og som er Gud og ingen ydermere.)) Så var det da bare å gå på. Den første dagen holdt de tre møter på Solvang, hvor en skare mennesker var samlet. Etter å ha vitnet om Herrens godhet i Stavanger, reiste de innover i Ryfylke, for der å få et lite landopphold i stillhet og ro. Det var på Imsland. Den første dagen der inne ba bøndene om de ikke ville holde møte. Da dørene i bedehuset var for smale til å få vognen inn, måtte de ha friluftsmøter. Men da søndag kom, ville folket ha møter i bedehuset. En av styremedlemmene gikk da hjem etter en sag og det ble saget et hull i veggen, slik at vognen kunne komme inn! Like etter fikk de en forespørsel fra Andreas Lavik om de ville komme til Bergen som hans gjester. De ble på kaien møtt av formannen i Indremisjonen~ redningsarbeid. Han førte dem til «Kvinnehjemmet», der det bodde 22 av de mest forkomne unge kvinner. Det ble arrangert flere møter, ikke bare på «hjemmet», men også på St. Jørgens hospital for spedalske, på fengselet og arbeidsanstalten, foruten i Misjonshuset og Korskirken. Under sitt virke blant de forkomne og ulykkelige mennesker i Bergen sto det klart for dem at et «redningsarbeid» ville vaere like viktig i Stavanger.

91 Dermed reiste de hjem igjen og stiertet Stavanger Natmlssion. Den 6. februar I910 innredet de «Herberget for snenw» på Søvberget. Det ble Makon som måtte ta seg av de hrkomne «klåenter» når de kom tili herberget. Det fortelles at han måtte ta et skort papir og legge på badegolvet, der menaiene kunne legge fra seg de fillene de var iført, fm de kunne vaske seg- De var så fulle av sår etter utøy at lasene til dels hang fast i sårene. Etter et renselsesbad og iført nytt tray, fikk de spise seg mett og legge seg i en ren seng. Fillene ble lagt i sekk1 og brendt på sykehuset. brs-tåellg nok fikk Storm-Monsen oppleve "ode skuffelser og oppmuntringer ved dette barrnhjefiighetsa~beid~ Det neste de tok fatt på var å ta seg av unge gutter som kom til byen for å søke arbeid, slik at de skulle unngå å fii tvilsomnne «kamerater» og komme på ville veier i b~iljøet~ Den 10. november 1912 startet dette arbeidet med et møte i Arbeiderfore^eningens store lokale i Bergelandsgaten. Cuttehjemmet ((Betlehem» hadde sine lokaler i det som senere ble kalt «Imslandssalen» i St. Hansgaten 8. Der var plass for 18 gutter. Stavanger Aftenblad rapporterte: «Det er likefrem utrolig hvor hyggelig og pent det er blitt der inde. Vaerelsene er boldt i lyse, vennlige farver, skinnende nmalt over alt. Einoleumsløpere langs ganger og gulver, vakre gardiner, indbydeilde senger og hist og her

92 blomster. Tviler da nogen på at de mange som i årenes løb vil finde ly inden «Betlehem«s lune vegger vil få indtrykk av at de er hjemme?«når det gjaldt herberget på Sølvberget gikk det sin gang. Men de hadde behov for et større sted for alle alkoholslavene, som blant sine rekker også omfattet dyktige håndverkere. Storm-Monsen fikk da kjøpt en øy, «Marøen», en halv times rotur fra byen. Det opprinnelige hus hadde bare to rom og kjøkken, men ble utvidet til en bygning med 11 væi-elser, kjøkken og uterom. En låvebygning ble reist og jorden opparbeidet - slik at de kunne fø 4 kuer, en hest og endel småfe. Navnet ble forandre til ((Berøa),. Kurstedet hadde sin offentlige innvielse St. Hansaften Hakon hadde ellers kj~pt en stor motorbåt for penger han hadde arvet etter sin familie. Den kostet fem tusen kroner og fikk navnet «Ebenezer». Ailerede like-før julen 1909 hadde Hakon og Ludvig tatt til med å utgi et lite blad:!,,,\t :(Il: :,?:it:,,~:!,~ci',,,,-,,v. c1 I~,ff~f~~,t Da Byen laa klæat i fesiaragi.,,c,,:,,:,,,t,t,,t,,t a,,tt,t,,,,, r[, IXiiitcn~~~ttblc~ iibcn Qii. intrt Ulrni :>iiqcn?\cni~c:. hcc fiiiibc Ved husbesøk hadde det lyktes å få mange abonnenter. I løpet av et par uker var antallet kommet opp i seks tusen. På postkontoret var de mektig imponert, heter det. Bladet brakte et fyldig referat fra ~Aabningsdagen paa «Bersra», der det b1.a. heter: Saa oprandt Dagen da der skulde samles til Fest, og for Stavanger Natmission var den en glædens Dag. Dog havde det vzret travlige Dage for alle for at faa det saa festsmykket og velstelt som muligt, og det forvoldte at Nztterne maatte tages med, men det er jo Natmissionen, saa der er intet at bebreide disse Troens Stridssøstre og Brødre for, thi Nat som Dag er lagt paa Herrens Alter. Gud til Pris og Ære! Saa kom da den 23. juni (1913) med solsmil og en fin Nordenbris, der gjorde godt i Solens Hede. Fra tidligste Morgenstund fik man straks Forstaaelse af, hvad det vil sige at stelle til fest. «Ebenezer» laa flaggsmykket og begyndte sin travle Dag før Solen endnu hadde tittet frem fra sit Leie..<,

93 Det var endel indbundne sammen med Pressen, som skulde komme på visit i Forbindelse med Aabningsdagen, og vor ven Gustav Gunvaldsen skulle staa for seremonien med at gjendøbe Marøen til «Ber~a». Når det nye hvide Flag ble heist og udfoldet af en aegte Afholdskjaemper var det just på sin Plats. Thi «Berøa» er et hjem og Tilflugtssted for de ulykkelige hvis vaste Fiende er Alkohol-Dzmonen. Det ble Fest, Glaede og Jubel for alle tilstedevaerende som nu kunde udbryde: ((Store ting har Herren gjordt og vi blev glade.» Gunvaldsen holdt en hjertevarm Tale om Guds Godhed og med anerkjendende Ordelag orn Natrnisjonens Arbeide og Velsignelse. Han omtalte Begyndelsen med den lille Kvist, som skjød op af tør Jord, nemlig «Herberget» og Forgreningen, «Betlehem», Hjem for unge Gutter, og nu 0en her. Om kvelden blev det en sand Myriade af Mennesker og i hundredevis var den Aften Lovovertraedere og skaffet Storm megen Møie og Kamp. Naar en taenker på en Mand, som Storm arbeide Nat som Dag før Aabningsdagen ikke har nydt mer en 1?h Times Hvil i de to forgangne Dage, og saa blive stillet i Gabet mod en stridslysten Hob efter at have gjort sit yderste for at gjøre alt så koselig som muligt, da kan man let forstaa, at den Stilling er ikke attraa-vaerdig. Men det skal engang aabenbares, hvad Stavangers Befolkning har havt i denne beskedne unge Mand, der har ofret sig for andre og tjener Jesus. Klokken 2 om Natten drog de sidste Rester fra «Baerøa» og til Byen, og en Nydelse var det da at faa aande frit og nyde lidt Mad i Ro for saa at hvile en liden Stund for at tage Kampen op paa ny. Alle var de begeistrede over hvor vakkert der var paa «Berøa», saavel inde som ude. Hjemmet har Plads for fire Patienter, som lider af Alkohol, og vil enhver blive optaget paa Hjemmet saa langt Plads er, og som maatte ønske det. Kuranstalten

94 «Bzrøa» er frit for By og Landdistrikterne, og Loger og Afholdskorperationer, som har alkohollidende Mznd, som de ønsker at hjzlpe og som de tror vil have Gavn af et Ophold paa «Berøa», er Stedet aabent for, og maa vedkommende gaa ind paa en Kur af mindst?h Aar. «Berøa» er helt isoleret og opretholder Forbindelserne med Omverdenen med sin egen dertil indkjøbte Motorkutter «Ebenezer». Motorkutteren ~Ebenezen) Det store underet I oktober 1914 begynte «brødrene» en serie møter søndag ettermiddag i Arbeidersamfundets lokale. De innbød b1.a. alle kristelige organisasjoner, avholdsfolk, fredsvenner og ellers alle ledende og styrende kvinner og menn. Ved siden av mye nød og elendighet i byen hadde på den tiden moderne rasjonalisme og fritenkeri grepet om seg. Møteserien varte fram til juletider. Ludvig var på denne tiden meget nedbrudt. Det virket som om lammelsen skulle bli fullstendig. Dette gjorde ham trist til sinns, selv om han bevarte gleden i Gud. Den 11. januar snakket brødrene sammen om det videre arbeidet for Guds rike, og Ludvig nevnte da at Gud i lengre tid hadde talt til hans sjel om et bestemt emne (gjengitt nedenfor). Dagen etter formet Hakon annonsen som skulle innrykkes i avisene. Den hadde denne ordlyden:

95 Er evangeliet sandhet? Er Jesus sand Gud? Et specielt m0de vil blive afioldt nu om smdag den 17. januar kl. 3pr~ck i Arbeiderforeningens lokale. Til m~det vil Darwinkternes Forening og alle Byens Prester blive skriftlig inviteret, ligesom vi herved vil indbyde hver eneste Socialkt i Stavanger; der vedkjender sig sit Parti, somt alle Rationa- Ikter og Gudsforncegtere (der n~gter Jesus som sand Gud). Alle Tvilere og de som funderer på Kristu-) som Gud, er hjertelig velkomne. Fra denne dag ba de natt og dag om at Guds navn måtte bli zret. De hadde ellers skrevet til Indremisjonen, Kinamisjonen, Metodistene, Frelsesarmeen og flere prester og bedt om forbønn for dette møtet. Så opprant den store merkedagen, 17. januar Møtet ble åpnet med den kjente sangen «Sett deg for et hellig mål». Deretter leste Hakon noen ord av 1. Korint. 13. kap. og framholdt Guds kjzrlighet. Ludvig's tale fulgte så, den angikk til å begynne med de vantro og gudsfornekterne, for så å slutte med en anmodning til de bekjennende kristne i forsamlingen om å sitte bedende så at Jesu navn måtte aeres. Da han hadde talt en tid følte han seg fullstendig maktesløs, og en dødsens angst betok ham. Men en liten stund etter kom et lett støt gjennom kroppen hans, som ville det rive sønder hvert ledd og lem. Selv beskriver han det slik: «Så kom der noe av det mest underbare jeg har opplevd i mitt liv. En yndig stemme, så himmelsk og ren, mild og øm, der talte det mest dyrebare sprog jeg noensinne har hørt. Stemmen kom fra Jesu egne læber og ud fra Hans egen mund. Og de var for meg mere enn ord og penn kan skrive, og lød så: ((Ludvig, stå opp!» Den lamme reiste seg og den blinde fikk synet. Hans åndelige bror, Hakon skildrer det slik: «Jeg satt på en stol ved siden av vognen i bønn mens den ene dødens bølge efter den annen overskyllet min sjel inntil vekten av møtets forfaerdelige alvor og evighets-betydning knuget mit hoved mot gulvet, og kjente jeg meg sammen med min broder dypt nede i dødens bitre vande, et forfzrdelig øieblikk. - Men etterpå kom Guds milde fred og jeg hørte Herrens stille stemme si til meg: «Reis deg opp!» Men jeg nølede. Da sa stemmen igjen: ((Vaer snild, reis deg opp!» Jeg reiste meg rolig opp på mine føtter og kjente fra oven en velsignelsens strøm gjennem meg, og som jeg sto således ved vognen begynte min broder å reise seg opp, og jeg gav ham

96 hånden. H~~a/ac% der gikk gjenlaem min sjel og hvad jeg opplevet i min ånd er altfor v ~ldg og hellig til å kunne utsige med menneskelige ord. Ved Jesus av Nazaret sto min broder helbredet ved nnin side!! Dette underet i Bergelandsgateil i 1915 vakte selvsagt stor oppmerksomhet, ikke bare i Stavanger, men langt videre i landet og utenfor grensene. De troende jublet, mens de vantro søkte å finne «naturlige>, årsaker. De sistnevnte hevdet at den lmme i vognen nok hadde «md» seg i lengre tid på forhånd, men verntet med å stige fram før på det store m~tet som var berammet. At to så sannhetskj~rlige og oppriktige predikanter som Storm-Monsen's skulle fare med «fusk og fanteri» må vel ansees som utelukket. For dem passet ikke uttrykket: «Hensikten helliger middelet.» Elelbredelsen var en realitet. Etter hvert coin ryktet spredte seg, fikk brødi-ene «kaldelse» fra alle kanter. De tok til å reise som forkynnere i Norge, Sverige, Danmark og Amerika. i Stockholm ble det en beveget tid. Rideiade politi måtte holde styr på menneskemassene. 1 bpet av seks uker hadde de bedt med over tusen sjeler og det fortelles at hundre syke ble friske. li Uppsala opplevde de at den kjente professor Wddemar Rudin (en av de (<Aderton«) førte Ludvig og Hakon opp til alteret i Uppsala Domkirke, der de sammen knelte og niød nattverden. I 1917 ble «Natmisjonen» i Stavanger nedlagt. Kommunen fikk overta ((Herberget), for kroner (selv om en privatmann hadde budt ). Samme år fikk kommunen kjøpe c<beraen» med kurhjernmet for kroner, som utgjorde den faste gjelden på eiendommen. Her hadde de et privat tilbud på kroner, anen deres prinsipp var ikke å søke sitt eget, men andres beste. Den første verdenskrigen var ennå ikke slutt og mange av byens innbyggere ønsket c<parseller» der de kunne dyrke poteter og grønnsaker, og med kommunen som &r kunne oya utnyttes til samfunnsgagialige oppgaver. P brcv av 14/ fikk de et pent takkebrev fra byens magistrat. H avisene ble <<dedelmodige menn» hyllet. De fikk etterhvert så mange henvendelser fra syke mennesker, at de onsket de hadde et sted de kunne ta imot alle. 28/$1919 fikk de så kjøpe en eiendom på Svartskog. Helt til 30/ virket de på dette stedet, som ble besrakt av tusener av mennesker. I 1925 fikk de også overta den store eiendommen «Rafa>r på Sørlandet, der mange tuberkuløse hadde fått laugedom. Men også dette hjemmet måtte de forlate i 8943 (midt under krigen). Det ble overtatt av h8isjonssambandet9 som ga det navnet Drottningborg. Straks etter at krigen van slutt, ble det satt i gang arbeid med å finne en passende eiendom like ved Oslo, der Storm-Monsen og Den Frie Evangeliske

97 Alliansemisjon kunne fortsette sin virksomhet. I 1947 lyktes det å få kjøpe en som var velegnet, på Ormøen.. Hvilehjemmet ((Iasin Terata)) ligger høyt oppe på øya og ser på avstand ut som et lite eventyrslott. Her oppbevares Monsen-Storms invalidevogn, og ellers er det en samling av krykker og stokker som er etterlatt av syke som ble helbredet under oppholdet. * Den 4. mai 1949 døde plutselig Ludvig. For Hakon var det forståelig nok et smertelig savn, selv om han nok følte seg sikker på at de snart skulle ((møtes igjen hos Gud og da være sammen for evig». Dødsfallet førte imidertid til at Hakon sluttet som ((predikende evangelist)). Han ressonerte slik: Herren hadde sendt dem ut sammen og når den ene nå var borte, var den livsgjerningen slutt. Men han fortsatte som redaktør av «Den Klare Morgenstjerne)) og deltok i misjonsmøtene på hvilehjemmet og ba «med glød og troesfrisk inspirasjon» for alle som ba om forbønn. Det hendte også noe annet, som mange syntes var oppsiktsvekkende: Predikanten gjenopptok sin kunstneriske virksomhet, som han hadde startet med i sine ungdomsår. Fra 1953 og framover produserte han en rekke malerier - over åtti i tallet, og hadde i 1962 en separatutstilling i Kunstnerforbundet da han var 82 år. Kritikerne var på pletten, noen selvsagt negative, andre positive, slik det gjerne pleier være. Blant de siste var direktøren for Bergen Museum, magister Peter Anker, som b1.a. skrev om Hakons bilder: ((Takket vzre sinnets renhet - og igjen kommer karakteren inn - hos den aldrende predikant og maler, har de en eiendommelig tiltrekningskraft og uskyld som mennesket vel hadde i Edens hage da de nettopp var skapt i Guds bilde. Maleriene malt i sinnets renhet blir også mottatt sådan av dem som ser dem med sinnets renhet. Han var en stor beundrer av alt det Gud har skapt, mennesker, naturen, dyrene. Ofte kunne han si når han så en delikat vakker frukt: «Har du tenkt på at den har Gud skapt i kj~rlighet for å glede oss?» Den 21. april 1966 var heller ikke Hakon blant de levendes tall. Men i Stavanger bør minnet om disse to åndelige brødre bevares. Det kan blant annet gjøres ved å oppkalle en gate etter dem: Storm-Monsens gate. Forslaget er herved oversendt gatenavnskomiteen.

98 L~kkeveien 132. Lurm privathjem ovenpå og m0telokaler i I. etg. Like ved Nytorget - nærmere bestemt i Kongsteinsgaten 7, bodde det i sin tid (omkring 1850) en skomakermester, som i tillegg til sitt håndverk hadde kongelig utnevnelse som vaksinatør. Mannens navn var Søren Samuelsen Lura. Han var en alvorlig kristen, rimeligvis haugianer. Da han kjente døden nærme seg, sies det, satte han den minste gutten sin - 4 år gammel - opp på bordet, ved siden av en oppslått bibel. Gjentatte ganger leste han det første verset av Predikeren 12: «Tenk på din skaper i din ungdoms dager». Veslegutten måtte gjenta verset til han klinne det utenat. (Mange i vår tid vil nok betegne metoden som en form for velrnent «indoktrinering«). Gutten bar navnet Søren Emil Lura. Det syntes å vere både rett og rimelig at pjokken skulle gå i farens fotspor og bli skomaker, og slik ble det også til å begynne med. Men da han gikk på skolen hadde han vist å ha så gode evner at enkelte mente hans rette plass i livet slett ikke var skomakerkrakken, men kateterstolen. To av byens gjeve menn, den navnkundige presten Lars Oftedal og rektor ved Katedralskolen, - Johannes Steen (som senere ble Statsminister) stilte seg som garantister, slik at den unge lovende mannen kunne få ta larrerseminaret. Etter endt utdannelse kom han tilbake til sin fødeby og ble ansatt på den gamle Sandvigen skole. Men noen år senere ble han angrepet av tuberkulose, en sykdom som i de dager praktisk talt var uhelbredelig og førte så mange unge mennesker i en tidlig grav. Søren Emil var imidlertid - som sin far - en sterktroende kristen,

99 De gamle H~remkusef på Str'aen. Tegn.: Sveve Lura

100 og etter at han faktisk talt var oppgitt av sin lege, vendte han seg i bønn til Gud og avga et Iøfte: Hvis han ble frisk igjen, skulle han ofre seg mer for de barna som slengte omkring på gatene fordi de ikke hadde noe nyttig å ta seg til i fritiden. At han ble frisk bevises vel best av at han levde til han ble en meget gammel mann, og at han holdt sitt Iøfte om å gjøre hva han kunne for barna også utenom skoletiden, ble «Lesehjemmet» et tydelig bevis på. Lura begynte med å samle barna på Straen til møter i sitt private hjem i Bergsmauet 1, det såkalte Hzremshuset i Sprøytebakken. Senere fikk han ved hjelp av skolestyrets formann, rektor Steen, overlatt to rom på Sandvigen skole til barnemøter. Første møte ble holdt lørdag 23. november Det var den kvelden herlig måneskinn og kjelkeføre, men likevel hadde det møtt fram 83 gutter. Da antallet sta@ økte, var det nødvendig å finne et større lokale. Prost Bergesen i Domkirken (skipsreder Bergesen d.els far) og endel av byens kjente menn støttet Lura, så han ble i stand til å kjøpe og innrede enkefru Wellands hus i Sandvigen, Løkkeveien 132. Innvielsen fant sted Helligtrekongers søndag 1893 ved prost Bergesen. Det ble utnevnt et styre for Lesehjemmet, og det fikk denne mangfoldige sammensetningen: Adjunkt J. M. Platou, formann, prost Bergesen, nestform., bokhandler Stenberg, kasserer, skoleinspektør A.J. Olsen, pastor Meyer, doktor Wyller, kvartermester Ogne og laerer S. E. Lura. Konsul Berentsen var i mange år en god støtte for virksomheten. Foreldrene i bydelen var glade for tiltaket. Barna ble holdt vekke fra gatene og kom under god påvirkning. I avisene kunne en lese at også laererne på skolen og politiet merket betydelig bedring i barnas oppførsel. Det ble holdt flere faste møter hver uke. På onsdagsmøtene var det bibeltimer og fortellinger. Tirsdag og fredag var det fortellemder med sang og lek imellom. Sangen var nokså viktig. Selv skrev Lura atskillige sanger og laget egne melodier. Han startet også byens første guttekor. Den kjente musikeren og dirigenten Franz Dorr var med fra begynnelsen og ham uttalte en gang: «Vi sang svzrt godt og hadde flere konserter i Betania og Misjonshuset.)) Ungdomskoret «Harpen» startet også i Lesehjemmet, men fortsatte senere som selvstendig blandet kor. Det ble holdt kurser i tegning og maling, ja, endog i landmåling og mineralogi. Dessuten ble det undervist i tysk og engelsk og holdt kurser i bokbinding. Skomakermester?* Jakobsen ledet også arbeidet i et tregangsstøvleverksted, så det var noe for enhver smak. De største guttene fikk hver sin parsell i hagen, der de høstet blomster og grønnsaker. Ordf~rer Magnus

101 S. E. Lura og hustru. Karlson var en av de som hadde en parsell og han uttalte: «I Luras hage begynte de første kolonihager i Stavanger.)) Egentlig var det vel rettere å sammenligne med de senere skolehager. Det var jo lenge før bussenes tid, så skulle en forening dra på «utflukt» var det å ta beina fatt. Ikke bare tok Lura barna med seg til Jåttånuten, men endog helt til Sola marsjerte de, med hornmusikant Kaspar Karlsen og trommeslager Søren Søiland i spissen. Daniel Hinna kjørte bagasjen («trosset») i sin hestekjerre. Men det var jo en lang fottur - att og fram! Oppe på Rudlå avsluttet de turen med å synge «Så vil vi nu sige hverandre farvel.)) Iblant ble det også foretatt sjøturer. Lesehjemmet fikk nemlig som gave av eksportør Groom i Strandgaten en mindre førebåt, som ble satt på bedding i Breiastønå og fikset opp av guttene. Ved den festlige stabelavløpning fikk den navnet «Tordenskjold». Det kunne være inntil 80 gutter i båten. Sang gjorde de alltid, ikke minst «Ro, ro for land, brødre.)) En gang hadde en skøyer tatt ut nøglå i bånn, så vannet sprøytet opp i båten. Det var da nødvendig for Lura å kommandere: «Ro, ro for land!» Og guttene ved årene slet for harde livet og kom velberget på det tørre. Når seilskutene skulle lette anker var det ikke sjelden at en kunne høre sjøfolkene stemme i Lesehjemssanger istedet for de vanlige verdslige ankersjanties. Barnetallet vokste etterhvert. Også jentene kom med. Alle syntes det var gildt å komme inn i lokalet, mens det brente koselig i ovnen og fm h ra tente lampen. Hun hadde et svært strev med å vaske etter de mange sølete føttene. Men hun tok det med humør. Da den gamle parafinlampen skulle byttes med gasslamper, steg guttene opp på benkene og klappet lampen til farvel. Det var flere som hjalp til med møtene, b1.a. elevene ved misjonsskolen. I den første tiden var det scerlig Jensenius, Bang, Hylen og Fagereng som

102 hjalp til. Flere av guttene hjalp også. Eksportør Olav Ellingsen var en flink sekreta- og kasserer. Skoleinspektør var i mange år en flittig og trofast medarbeider. Da det etterhvert var mange voksne som besøkte møtene ble det opptatt arbeid også for de voksne søndag og torsdag. På denne tid ble sangkoret «Liv» - et blandet kor på ca. 30 medlemmer - startet av Lura. Senere ble det ledet av organist Lilleland. Virksomheten ble også utvidet til andre steder i byen og i Hillevåg. Indremisjonen stillet «Bethesta» i østre bydel til rådighet for barnearbeidet. Malermester Johan Johnsen var en av de mest trofaste medarbeidere i arbeidet der inne. Han hadde vaert med fra den første begynnelse i Sandvikens skole. Det ble også holdt møter i den gamle Blåsenborg skole, på et sjøhus som tilhørte Ola Olsen, på Møllehaugen og på Johannes skole. I 1899 ble det opptatt virksomhet i det nåvaerende Storhaug Bydelshus i Tårngaten. «Lesehjemmets Tabernakel)) ble det kalt. Det var pastor Lars Oftedals forsamlingslokale «Salem» som ble kjøpt. En byggetomt konsul Erik Berentsen hadde foraert Lesehjemmet, ble solgt, og pengene ble lagt i ovennevnte hus. Konsul Berentsen viste ved flere leiligheter virksomheten sin velvilje. <Tabernaklet» ble innvidd 23. april 1899 av sokneprest Selmer. Misjonselevene Reichelt, Stokstad og Strømme var trofaste medarbeidere denne tid. Her ble et hornmusikkorps dannet under ledelse av frisør Danielsen. Luras eldre bror, Sekinius, arbeidet meget bak kulissene. Han spilte vakkert cello. Sammen med sin sønn Sverre og lærer Sigurd Lura, dannet han den første musikkforening. Møtene i Tabernaklet kunne vaere bes& av opptil 1200 barn.

103 Pastor Bjerk hundsen uttalte på 40 års festen: «kuras arbeide blandt barn i St. Johannes menighet har satt dype spor. De forskjellige arbeider blandt barn i menigheten skyldes tildels impulser fra hans arbeide i Tabernaklet.)) I lengden ble arbeidspresset for meget for Lura. Han hadde jo først sin stilling som laerer å vareta. Etter noen år ble alt arbeide henlagt til Lese- Fra Lesehjemmets 25 års jubileum 1914 hjemmet i Sandviken. Frimisjonen hadde Tabernaklet noen år, og så gikk huset over til menighetshus for St. Johannes. Det er slitt ut mange sangbøker i årenes løp der ute. «Barnets sabatstonern utkom i Det fulgtes av det «gule hefte». Lura fikk restopplaget av pastor Oftedals sangbok ((Basunrøst og Harpetoner)). Denne sangbok ble brukt på de voksnes møter. I 1914 kom den nye utgaven av ((Sabatstoner)). Og den fulgtes av det «røde hefte)) i Lesehjemmet har utgitt to trykte blad. Det første var: «For by og bygd» senere, i 1900: «Gode nyheter)). Omkring 1890 ble ((Lesehjemmets vennekrets)) dannet. Den besto av 14 unge gutter i konfirmasjonsalderen og hadde som oppgave å hjelpe Lura i arbeidet blant de mindreårige. I 1914 ble Lesehjemmet restaurert og påbygget. Byggmester Sviland påtok seg å gjøre huset ferdig til 25 års festen samme år. På denne innvielses- og jubileumsfesten ble den nye sangboken «Sabatstoner» tatt i bruk for første gang.

104 Tiden var nå Itommet til at hras sønn, Sigurd, som også var Izrer, overtok ansvaret for arbeidet blant barna, mens «senior» hadde nok å gjøre med de voksnes møter. Ma~~ge av barnas mødre dannet en kvinneforening som var til stor støtte for arbeidetit. Voksne personer som laadde gått på Lesehjemmet i sine barneår, fikk lyst ti1 å møtes på gamle tomter. De startet med den første «veteranfesten». Til 30 års festen i 1929 korn rektor C.O. Pederseni ens cerend fra herika for å kaste glans over dagen og delta i hyllesten av Lura, som saarrtidig ble hedret med Kongens fortjeiistmeddje. Det vakte selvsagt både sorg og vemod blant ajle Lura-vennene, både små og store, da han 19. april 1939 måtte legge ned vandrnngsstaven. Han hadde gledet seg til 50 års jubileet senere på året, men det ønsket ble ikke oppfylt. Sønnene Sigurd og Tora1v fortsatte med iver arbeidet, godt hjulpet av søstrene Sam og Aagot og Toralvs sønn, Sverre. De to første ildsjelene er også døde, og oppslutningen om rndene har minket. Når dertil kommer at myndighetene nylig bestemte at Løkkeveien 132 i innevaende år skillle rives for å gi plass til et stort kontor- og boligkompleks i strøket, er det vel mest sannsynlig at det som en gang var en blomstrende sosial og kristelig virksomhet i denne gamle bydelen bare vil vcere en «saga blott». For de to av Luras gjenlevende døtre var det smertelig å bli drevet ut fra sitt barndomshjem, med alle minnene som knyttet seg til stedet, for i neste øyeblikk å oppleve at det hele 1å jevnet med jorden. Våren produserte jeg for «Middagsstunden>> en halv times program om ksehjemmet i Stavanger, der jeg b1.a. intervjuet llaerer Sigurd Lura. Flere av lesehjemsbarna og Lura-familiens medlemer framførte tre av de mest typiske sangene, b1.a. denne: Lysglimt i m~rket, br~dre, frykt nu ei mer! Se opp til morgenstjeznen! Redning er ncer! Vrceget er synkeferdig - Kald celle mand! Kom her ned i redningsbåten. Hist ser vi land Km: Ro, ro for land, brodrej rs, ro for land! Sikker er redningsbåten - frelses vi kan. Kjemp kun for livet, br~dre, ale mcend, bryt igjennem brbt og brenning - hist ser vi land. Korn ned I redningsbhten, her er det ly. H~it går JO,s$aen, br~dre~ hm stormens gny. Ens ei dens vrede rase4 hold bare stand. Nhset ser vi morgenstjernen - styr imot land.

105 Skyene spredes; broder, opl~ft dit blikk. Nu skinner morgensolen - merket forgikk. Sikre i redningsbåten, syng nu alle mand Pris halleluja! Vi er ved land (Lydbåndet med opptaket av radioprogrammet vil bli deponert i Byarkivet). Luftsynet over Stavanger Palmesondag 1916 Ettersom det har mye med gamle la=rer Lura å gjøre, og fordi det unektelig hører med blant sjeldne og i dette tilfelle unaturlige og uforklarlige fenomener, skal saken få sin omtalei tilknytning til beretningen om Lesehjemmet. Det var pdmesøndag 16. april 1916, midt under den første verdenskrigen. En rekke personer mener å ha sett et usedvanlig syn på himmelen. Mandag morgen, 17. april kom Lura inn i sin 7. klasse for å undervise, som vanlig. Han la merke til at guttene søkte å dempe en underlig og ualminnelig uro. Før han fikk bedt om en forklaring, banket det på døren. En gutt ba ham øyeblikkelig å komme inn i en 3. klasse, der det også var en uvanlig bevegelse. Laereren pekte på tre elever og sa: «Disse guttene har sett noe rart.«lura ante nå grunnen til uroen blant sine egne elever og skyndte seg tilbake til klassen. En av guttene reiste seg og sa: Han 0.. har sett noe rart». En annen: «Han M.. og.» En stund etter kom det meddelelse fra en 5. klasse jenter, at også noen der hadde sett samme synet. Flere andre kom også og meldte om det de hadde opplevd. En lærerinne sa meget beveget: «Dette er ikke tøv. Det er to gutter også i min klasse som har sett synet.«hva gikk så dette ut på? Jo, en av guttene skriver: «Jeg kom i går fra Stokkavannet sammen med en annen gutt S. som stanset på Byhaugen en lang stund. Så så han opp mot himmelen. Da ble han var en stor svart sky som for bortover. Han så også at det ble rødt, akkurat som om der skulle være varme bak den. Han varskudde nå meg. I det samme så vi også noen store bokstaver: ((Omvend Eder, ti Jesus kommer snart!)) Så kom det en engel fram og sa: «Amen». Ved hans side så vi også et stort kors. Engelen hadde noen store hvite vinger. Dette var mellom kl. 8 og 9. Vi sto lenge og betraktet dette synet. Det sto som en bue på himmelen en lang stund i vest. Vi ble meget forferdet ved dette synet. Det var som det skulle v=re ild alt sammen. Hele tiden var det ganske lyst. Men baketter ble det meget mørkere. En stor svart sky skjulte hele greien. Vi gikk hjem og fortalte far og mor hva vi hadde sett. Bokstavene var meget store. Vi kunne se dem tydelig)).

106 27 år senere forteller en av dem som opplevde synet i 1916: Da dette luftsynet igjen begynner å komme i forgrunnen, skal jeg som øyenvitne gi en beretning om det, hvorledes det var og den motstand det møtte fra presse og publikum, samt den glede jeg har fått av det nå i den senere tid. Det var en palmesøndag kveld, en vakker kveld. Vi var en del barn i alderen år ute og lekte. Da klokken var mellom 8 og 8.30, ble himmelen plutselig så rar. Først ble det mørkt, men etterpå så vi en lysning liksom av en regnbue, men den var større enn en regnbue. Og deretter så vi tydelige bokstaver på himmelen, store ildbokstaver. Der stod: «Omvend dere, for Jesus kommer snart.)) Rundt denne regnbuen av bokstaver var det liksom himmelen var åpen, og vi så inn i et mørke. Det var bare bokstavene som lyste som ild. Dette sto slik i 2-3 minutter. Så gikk det bort, og fram kom en stor engel med gullbelte om livet, og under føttene stod: «Amen» i ildbokstaver, og ved engelens side var et stort lysende kors. Engelens venstre hånd pekte opp mot himmelen, og den høyre ned mot jorden. Dette varte også i 2-3 minutter, så hele synet varte i omlag 5-6 minutter, og dette er en sannferdig beretning om det. Dagen etter da jeg kom på skolen, hørte jeg det var flere som hadde sett det. Jeg måtte da skrive beretningen ned for lzrer Lura som var min klasseforstander. Beretningen kan hvem som helst kontrollere, da originalberetningen som jeg skrev på skolen i 1916 er i behold. Den som ønsker det, kan få se skrivelsen jeg har. Jeg kan ikke fortie denne hendelsen selv om det skulle koste mitt liv. lo. april Marim Finnestad. (sign.), Bergelandsgt. 52, Stavanger Luftsynet er blitt sett flere steder: Foruten i Stavanger 1916, også i Sverige, Bombay, India, Portland, Oregon. Fra Walcott, NY.1. San Jose, California. En russisk dame som fulgte med det store engelske skipet «La Plata», under den første verdenskrigen, fra Arkangelsk til Riga, (La Plata bragte en stor mengde flyktninger fra Arkangelsk til Riga) - fortalte da hun og hennes familie var invitert til Lurafamilien i Stavanger, (flyktningeskipet La Plata fikk maskinskade utenfor Norskekysten, og kom inn til Stavanger for å reparere), at da de var kommet til Arkangelsk, fortalte noen av dem der om det samme luftsynet og de samme ordene som i Stavanger. Det hadde nemlig også vist seg i Arkangelsk. Damen hadde i forveien lest om det i en engelsk traktat. Det var lzrer Lura selv som bragte det på bane og fortalte om luftsynet over Stavanger til den russiske familie. Toralv Lura. (sign.), Stokkaveien 29, Stavanger:

107 3. Emma Nielsen aigreid Fo~samlingshwet < drh» v& laarhn, Stavanger kvhne- og spebamhjjem og Malde soldathjm Det er vel ikke helt uberettiget å si at Emma i sine velmaktsdager var et begrep i Stavanger by. Hun var f0dt på Ostlandet i 1867, men kom i ung alder hit til byen for å drive soldatmisjon under mottoet: «De unge for Kristus.)) Virksomheten startet hun i Fem år senere ble på hennes initiativ åpnet et hjem for rekruttene på Madlarnoen i den nord-vestlige delen av leiren. Det ble flere ganger utvidet. Hensikten var å la de unge mannskapene som savnet sine hjem under tjenesten, få ha et trygt sted å vzre, der de kunne lese aviser og bøker og bli underholdt ined musikk, sang og annet som «reservemoren» skaffet til veie. Foreldrene kunne vzre trygge for sønnene sine når de vanket i de omgivelsene, om de naturligvis ikke alltid var like opptatt av den velmente kristelige påvirkningen.

108 Som et ganske interessant kuriosum i forbindelse med Soldathjemmet skal her fortelles at «hjemmet» under den siste krigen fikk høve til å hjelpe de russiske krigsfangene som tyskerne holdt i arbeidsleir fram til våren De fikk skiftevis adgang til Emmas soldathjem som ((dagarbeidere)) og oppriidde da å bli tildelt ekstra mat og stell når mulighetene'var til stede. Kjøkkenassistenten hentet regelmessig «gammelt» brød.hos bakere og handlere, det ble pakket og nedlagt til avhenting i en grøft der fangetroppen marsjerte forbi til og fra arbeid. Kokken Michaih Scharifullin utporsjonerte ekstrarasjonene. Han hadde alles tillit, var nevenyttig med alle ting. Mange sarrpregede leke- og prydgjenstander fra de russiske krigsfangen hender var lenge å se blandt barn i distriktet. En gang måtte «Saniteten» rykke ut til russe-fangeleiren, fordi fangene hadde hatt et indre oppgjør. En gruppe av dem skulle angivelig ha opptrådt servilt overfor de tyske voktere, ja, kanskje endog angitt medfanger. En russisk fange ble således i april 1945 skutt. Det indre oppgjør resulterte i grove legemsbeskadigelser så blodig kjøtt og ben- Barna rekker gavene sine ut mot den russiske fangeflokken. (H Zmsland). Ved frigjøringen 8. mai 1945 ble alle grinder og piggtrådgjerder brudt ned i2g passasjene overalt fri. Med stolthet ryddet kokken M.S. sengehalm og fil- $er tilside og fant fram Nytestamentet på russisk, som fru E.N.O. hadde skaffet ham. Forsyningene var da med ett slag blitt bedre, selv de tyske vakter ble menneskelige og spanderte både ekstra mat og spirituosa på russerne. I frigjøringsdagene dukket ideen opp om å innby de russiske krigsfanger iil 17. mai fest på Soldathjemmet. Tanken fikk bred tilslutning. Musikere og sangere meldte seg. Biskop J.C. Petersen skulle tale og domorganist Fr. Sagen skulle tolke. Rasjoneringsmyndighetene slo døren på vid gap og kunne endog supplere med et rikelig kvantum ekte kaffe.

109 Men hvordan skaffe skyss for biskopen? Jo, Sivilforsvaret (Saniteten) i Døves Hus lovet å stille drosje til rådighet. Men da tiden var inne om ettermiddagen den 17de var der ingen ved sivilforsvaret som hadde fått beskjed og jourhavende vakt erklærte at bare syketransporten ble tillatt med «tysk» bensin. Men stadsfysikus Eyvin Dahl kunne dispensere! Rekvirenten, S. Rygh erklærte da med ettertrykk at han heller ville henvende seg til «deri svarte sjøl«! Det hjalp. Fem minutter etter sto drosjen foran biskopens dør. Han talte til de russiske soldater og domorganisten tolket. Ved foten av talerstolen sto fangeleirens tillitsmann Grigorif Drostschenko og ledet bifallet som falt hjertelig og kraftig. Etter den rikelige bevertning var det b1.a. tale av Nikolai Below som takket for den norske hjelpen og betonte at de allierte styrkene - blant disse hans kamerater under Stalins ledelse - hadde knust facismen for alltid. Han ble tolket av polakken Waidemar. Så fulgte en rekke nummer av orkester og sangkor. Også de russiske mennene falt inn med en serie kjente og ukjente folkesanger. * Etterat Soldathjemmet hadde eksistert i over femti år gikk det over til nye eiere og ble til «Heimly Gjesteheim», også da i kristen regi. Allerede før århundreskiftet kjøpte fru Emma Kongsgaten 43, som ble innredet til bolig, i første etasje, og forsamlingslokale - kalt «Arken» i andre etasje. Det er rimelig å anta at basen for ominnredningsarbeidene var byggmester Halvor Qgreid, for like etter, i 1901 giftet de seg. Mannen døde i 1931, «Arken» sett fra promenadeveien langs Breiavatnet. Inngangsd0rene er på den andre siden, til Kongsgaten (Foto: S. Rygh)

110 Senere kjøpte kommunen den staselige, dominerende eiendommen, med fasade til Breiavannet og innganger fra Kongsgaten. Den tidligere boligdelen disponeres nå av de kommunale pensjonistene, mens innvandrerkontoret holder til ovenpå. Emma Nielsen var sterkt engasjert i sosialt arbeid. Hun var medlem av forsorgsstyret i en menneskealder og gjorde en betydningsfull innsats. Det sies at hun hadde en finger med i spillet da Sara Berge (den senere så berømte «tante Sara«) ble ansatt. Emma ivret for at det burde ansettes en kvinnelig inspektør som skulle ha som oppgave å hjelpe vanskeligstilte husmødre under sykdom, skure gulver og lage mat etc. (m.a.0. vere den første husmorvikaren i byen). Da den nye kvinnelige inspektøren hadde fungert en tid, sa fru Nielsen-Qgreid en smule ironisk: «Ja, ja, det gikk som med politimester Ruus. Han spiste den første kvinnelige politikonstabelen i Stavanger.» Det var tydeligvis ikke en kontorist fruen ville ha, men en arbeidende hjemmehjelp. Ikke minst kjent ble Emma Nielsen-0greid for sitt navnkundige Kvinneog Spebarnhjem i Strømvik. Det ble åpnet i 1913 og foranledningen skal ha v~rt et barnedrap som en tid forut hadde funnet sted. Fra sitt kontor i Kongsgaten drev den driftige fruen en ganske omfattende adopsjonsvirksomhet. Til støtte for spebarnhjemmet ble det hvert år holdt en spesiell «uke» i Bethania, med diverse underholdning og selvsagt utlodning, noenlunde i samme «fasong» som Waisenhusbasaren, som jo var en årviss foreteelse i byen. Spebarnhjemmet 109

111 I årene 1938,1940 og -45 ble Emma Nielsen-Ogreids institusjoner lagt øde, selv om juristene Trygve Wyller, K. Kluge senior og justitiarius Albert Pedersen sto på hennes side. Nedbrutt av all motgangen døde fruen den 31. mars Hennes formue skulle ifølge testamentet brukes til å reise et hjem for gamle, slik at de kunne få bo sammen i alderdommen. Utkastet til byens første aldersbolig ble presentert i Midlene rakk til ni leiligheter i Tjensvollsveien 82A, som fikk navnet «Halvor Ogreid og Emma Nielsen-Ogreids Minne)). I 1947 skrev Petra Feischer en lengre artikkel i «Dagen». Den sluttet slik: «Det blir et tomrum etter henne som det ikke vil være lett å fylle ut. Emma Nielsen-Ogreid var en overmåte evnerik kvinne. Hun var i høy grad et overskuddsmenneske. På mange måter meget rikt utrustet, ikke minst som taler. Og hun var en troens og bønnens kvinne. Hennes mildhet og hennes myndighet ble brukt til Guds ære. En sa nylig til meg at hun hadde en sjelden evne til å legge glans og skjønhet over kristenlivet. Ja i sannhet. Jeg tror ikke at Emma Nielsen-Ogreid fikk den takk hun fortjente mens hun levet. Menneskene liker ikke slike markerte og avgjorte kristne personligheter. Men nå har Gud hentet sin tjenerinne hjem til seg. «Om de skal se Hans åsyn, og Hans navn skal være på deres panner)). Velsignet, velsignet er hendes minne.

112 Et ketat vanesamfunn knytitet ~l skolekrer Hans Nmlaizd fra Gjesdd Var han modellen for Arne Garborgs ««krarend Hans Nivland mislikte å bli fotografertt han ville ikke at folk skulle minnes ham i det «jordiske hylster», men i det «åndelige». Heldigvis foreligger dette foto, som vitner om godhet og fred. Fra slutten av forrige århundre og til midten av vårt eget, eksisterte det enkelte steder her i landet en flokk «frie venner)), som forkynte et lyst og oppmuntrende evangelium, langt mer avvikende og frigjørende enn det innen tradisjonelle kristne kretser kunne tollereres. Når de averterte sine møter het det gjerne: ((Alles frelse forkynnes...)) Eller overskriften lød: {tkjzrlighetens Gud)). De mente, slik de tolket Evangeliet, at når Jesus døde på korset for alle mennesker, seiret han samtidig over djevelen og tilintetgjorde hans makt for bestandig (((Kvinnens sed skal knuse slangens hode«). Ingen går fortapt, men er inkludert i ((Guds veldige verk» uten personsanseelse. I Stavanger ble møtene oftest holdt på Imslandssalen på hjørnet av St. Hansgaten og Mellomgaten, i c<samhold», Hetlandsgt , eller i private hjem. Mange deltok i møtene når noen av forkynnerne kom på besøk. Disse var helt uformelle i sin opptreden, virket svzrt lykkelige.

113 Sang og gitarmusikk var et viktig ledd på «programmet», og det var vanlig at mange i forsamlingen helt improvisert reiste seg og avla sine «frie vitnesbyrd». I Oslo holdt den uvanlige sekten nokså regelmessige møter i Keysersgt. 1. I Gjesdal var det mange «venner», og der ble det iblant holdt sommerstevner med god oppslutning, noe som sannsynligvis skyldtes at pioneren, Hans Nævland, var født der i bygden omkring året Han har nok vært en oppvakt kar, for allerede som attenåring begynte han som skoleholder på Eigerøy (Ekerøen). Nævland var en «rettroende» person av den gamle aksepterte sorten, der synd og straff var uhyre viktige poenger i forkynnelsen. (((Herren, din Gud, er en nidkj~r gud som hjemsøker fedres misgjerninger på dem i tredje og fjerde ledd...«). Men det som etterhvert skilte ham og andre i samme situasjon fra så mange likesinnede i trelldommens land var at de ville se Skriftens ord oppfylt på dem selv - ikke bare i ord, men også i gjerning. De ville søke å bli fullkomne - nærmest syndefrie - i forholdet til Gud. Dermed gikk de fullstendig inn i trelldommen -inntil deres egne krefter sviktet. De oppdaget da at fullkommenheten ikke berodde på menneskelige krefter og hva de selv kunne prestere, men i det nye livet som var gitt dem i Jesus Kristus, at det var Han alene som virket. Selv kom de helt til kort med sine gode gjerninger. Alle skapninger er i samme båt, hver enkelts livsbane er utstaket på forhånd. Det evige livet er sådd i hvert menneskehjerte. Alt beror på å komme til bevisthet om at Gud i Jesus Kristus har samlet alt i seg - til ett legeme. Det store de hadde å forkynne var gledesbudskapet om at alle er frelste og at ingen makt i himmel eller på jord kan forandre det uomtvistelige faktum. Som Gud har tenkt, skal alt skje. Ved siden av Allmakten finnes ingen makt. De innså at de i seg selv bare var støv, men at det nye menneske (Kristus) levet i dem og i alle mennesker og at det utelukkende var bevisstheten om det som fikk det gode til å spire i deres sjeler. Hva denne betydningsfulle erkjennelse må ha kostet dem av indre kamp og smerte er vel ikke så lett å fatte. Hans Narvland ble voksen-døpt av en av sine narre venner og trosbrødre, Alfred Pålsson, i Egersund den 12. mai Det skjedde umiddelbart etter at Nævland først hadde døpt Pålsson. Med denne handlingen var det slutt med å fortsette som lærer, noe han hadde holdt på med i 28!h år. Heretter tok han fatt på sin forkynnergjerning, som kom til å vare i over tretti år. Den kjente pressemannen Sigurd Jacobsen (Jacobus) - også kjent fra krigens dager fordi han tilhørte den gruppen som ble dømt til døden, men benådet, skrev for lenge siden en artikkel om noen av de personer som ofte møtte hverandre på bestefaren - Peder Elias Jacobsen's - skredderverksted:

114 «Der kom det mange merkelige mennesker. Verkstedet var liksom en børs for en bestemt gruppe personer, radikalere, profetisk og filosofisk anlagte, de som var annerledes, som hadde avvikende meninger og som sto for dem, selv i retten. Jeg minnes Bjerkreimbuen Nzvland, den milde og gode, han som med stor ro og inderlighet forkynte alles frelse med låg røst. Han dannet sin egen sekt, fikk en del tilhengere og ville i egentlig forstand bare alles vel...». Jacobsen skriver i samme slengen: «En annen kjent mann som ofte kom inn på skredderverkstedet for å delta i samtalene, var den kjente Jzrprofeten og urmakeren Mauritz Kartevold og Willien Nedrebø fra Vikeså, som tumlet med problemer om soldannelsen i baner som følges av moderne astrofysikere. Arne Garborg var også innom som snarest for å ta mål til en stormtrøye og var så smålåten at du skulle tro han var null i fattigkommisjonen... )> Det har vzrt hevdet at Hans N~vland var modellen til Arne Garborgs «kraren». Jacobsen antyder ikke noe i den retning, men det svekker ikke antagelsen når det fortelles at Nzvland og Garborg hadde tilknytning til Peder Elias Jacobsens skredderverksted, der profeter og filosofer møtte hverandre. Naevland reiste omkring i landet som forkynner, og med sitt frie og uortodokse syn på «troen» er der lett å forstå at han måtte møte stor motstand. Men noen følte hans lyse budskap befriende og ble hans venner og trosfeller. Mange sørget da han i 1920 forlot denne verden. Det skjedde på Eidsvold. Fra et stevne i Rogaland.

115 I forbindelse med dødsfallet offentliggjorde Stavanger-avisen «l.ste Mai)) følgende nekrolog: En religios skikkehe vandret bort. Den gamle kjendte praedikant Hans Nævland døde paa Eidsvold 18. dns. henved 90 aar gammel. Med ham er en merkelig skikkelse i det religiøse liv vandret bort. Naevland var i alle «rettroendes» øine en religiøs fribytter, som i guddommen saa det høieste kjaerlighets vzesen og ikke den straffende paa syndbetraengte mennesker. - Nzvland haevdet nemlig, at alle var frelste uten hensyn til deres jordiske gjerninger. Som ung mand var han lærer, men kom snart i opposition til den dogmatiske kristendom og maatte slutte med sin lzerergjerning. Saa begyndte han sin praedikantvirksomhet, som kjaerlighetens forkynder. Han har reist Norge vidt og bredt, likesom han har vaeret ture i Sverige, Danmark, ja like til Amerika. Nogen bestemt sekt dannet han ikke, men hans venner er populaert blit kaldt «Nzvlændinger». Hans livssyn var som hans laere, lyst og let, en munter og venneszl mand, som det var en fornøielse at vzere sammen med. Mange venner hadde han og disse vil savne ham. De rettroende, som stadig saa paa hans virksomhet med Argusøine, er visselig ikke av samme sympati-anskuelse. Netop fordi han var en original i det religiøse liv, og disse taales som bekjent aldrig i den leir. Hans Naevland var født paa Naivland ved Egersund, hvor han fra først av ogsaa virket som larrer. Hans kone døde for flere aar siden. Alle hans barn er voksne. Den som talte ved gravferden var en annen av predikantene, SY. Ulness, som var født i naerheten av Vik i Sogn 19. november 1864 og døde i august I ung alder reiste han til Amerika, der han kom med i en religiøs bevegelse hos De frie Metodister, hvis representant han var da han, sammen med sin hustru Lillian, kom til Norge i Avdøde stortingsrepresentant og underfogd i Haugesund, Ingvald Førre, - som etter krigen brøt sin tilknytning til Arbeiderpartiet p.g.a. sin urokkelige pasifistiske innstilling, ble etterhvert aktiv med i De frie venners virksomhet, skrev i et lite blad han utga: «Av alle mennesker jeg har møtt i mitt liv er det ingen som har gjort et sånt sterkt inntrykk på meg og bidradd til forståelsen av Guds storhet, som bror Ulness. Alt fra omkring århundreskiftet stiftet jeg hans bekjentskap. Han festet min oppmerksomhet på det sentrale i Gudsforkynnelsen, på Guds allmakt, visdom og at Guds vesen er kjzrlighet og at det ikke finnes

116 S. Ulness noen makt ved siden av Gud. I min omgang med ham lzrte jeg ham å kjenne som den som ikke bare talte om Guds godhet, men vi måtte alle føle at denne godhet også hadde tatt bolig i bror Ulness. Hele hans vesen var en utstråling av godhet. Ingen hørte noensinne at han baktalte eller sa noe ondt om sin neste, selv ikke den som forfulgte ham. Han velsignet alle med den uforskyldte velsignelse han selv var blitt til del fra alles Gud og Far. For ham var alle like elskelige)). I mange år utga Ulness sitt blad ((Sandhed og Frihedn («Duen«).,,Kjærligheten faller aldri bort" En tredje reisende forkynner var Knut Røhr-Staff, som dessuten var en ikke ubetydelig sangforfatter. Til å begynne med ble hans sanger trykket i «Jubeltoner», utgitt av SY. UUlness, men en tid etter utga han sin egen sangbok, ((Frelses-Jubel)), i 5 opplag, senere «Den frie sang». Mange av hans tekster brukes fortsatt i ulike frimenigheter. I 1916 startet Røhr-Staff sitt eget blad «Det frie ord», som utkom i 10 år. Mye av det han produserte av både prosa og poesi ga inntrykk av at mannen var en begavet skribent. Han var

117 ellers en dyktig gitarspiller, satt gjerne lenge og klimpret på instrumentet før han stemte i med sangen som skulle fremføres. Som taler virket han gjerne noe «tørr» og lite inspirerende. Aarets motto: Ikke ved hær eller magi... p. -.- Nr Juli-August 1924, 7 :U:?;,. kr." / 1 -- Redakai- Knut Rehi-Siafi, -. Knut Røhr-Staff Knut ble født Sytten år gammel reiste han sammen med sin tvillingbror til Amerika, der de begge ble omvendt. Mens broren ble metodistprest i U.S.A. dro Knut tilbake til Norge som predikant i den såkalte Frimisjonen, men kom i 1903 med blant de vennene som denne artikkelen handler om. Ulness og Røhr-Staff reiste gjerne hver for seg. De hadde ikke helt samme oppfatning om alle detaljer innen troens område, men at de var naere venner skulle følgende tildragelse vzre et bevis på: Under en av sine reiser nordpå bodde Ulness hos en familie. Ved frokostbordet fortalte han at «Knut døde i natt)). Vertsfolket ble selvsagt forbauset og ville vite hvordan han kunne vite det. «Jo», svarte han, «bror Knut besøkte meg i natt. Han takket for alt vi hadde hatt sammen og vi tok en hjertelig avskjed med hverandre)). Senere på dagen kom det telegram fra Oslo om at Røhr-Staff den samme natten hadde forlatt sitt jordiske legeme. Det var den 28. oktober 1935.

118 Også i Nord-Norge var det flere vennegrupper: Her er en stor skare samlet på Andsy i Vesterålen for å innvie et forsamlingshus, som er så nytt at det ennå ikke har fått utvendig bordkledning. I forsamlingen sitter b1.a. predikantene Ulrik Dahle flra Dvergberg) og Madsen. Noen er også fra Stavanger og Danmark. Arstallet er Av andre predikanter i Nzvlands-sekten kan nevnes: Løsnes, Thorbjørnsen, Ulrik Dahle og C.A. Madsen. Om sistnevnte blir det sagt at han var i besittelse av et klart åndelig syn og var viden kjent for sin helbredende nådegave. Hans arbeidsområde var særlig i Nord-Norge. Den ovenfor nevnte Thorbjørnsen hadde en svigermor som hadde betennelse i hovednerven og en øyenlidelse som gjorde at hun så dobbelt. Hun hadde oppsøkt flere nervespesialister, uten resultat. Madsen leste noen skriftsteder og la hendene på pasienten. Etter to dager ble hun helt frisk, sies det. En gang kom Madsen til to gamle syke mennesker, som lå til sengs. De var helt hjelpeløse, uten pleie eller mat. Urensligheten var forferdelig. Madsen tok egenhendig fatt og ryddet opp, vasket og stelte for dem, ga dem mat og helbredet dem for deres sykdom, så de sto opp og var friske, fortelles det. Senere i livet reiste Madsen til Hjørring i Danmark, der han bygde seg et hus i en stor hage. Rundt eiendommen oppførte han et meget høyt gjerde, så han kunne tilbringe sine siste leveår i nesten fullstendig isolasjon. Både i Sverige og Danmark hadde ellers Nzvland-sekten forgreninger. Den mest betydningsfulle av nabolandenes venner var:

119 Greve Dr. phil. Per S. Wedel& som var en usedvanlig interessant personlighet. Han tilhørte en kjent og ansett adelsfamilie, men som en alvorlig, oppriktig kristen frasa han seg sitt jordiske adelsskap og ønsket bare å bli kalt Guds lille Per. Han bodde alene i sin leilighet i København, Vestervigsveien 7, Vanløse. «Der sitter han ofte ensom kan hende, sånn menneskelig sett,)) skrev en som kjente ham. «Men han har lzert sin Gud å kjenne, disse to er blitt ett - Hans åsyn taler for seg, det vitner om fred.» P.S. Wedell var født i Han studerte i sin ungdom naturvitenskap og tok doktorgraden på en avhandling om stjerneuniverset, virket i en lang årrekke som såkalt forsikringsberegner, og var med og stiftet Arbeidsgivernes Ulykkesforsikring. På sine eldre dager syslet han utelukkende med religiøse spørsmål, skrev et utall artikler og b1.a. disse bøkene: «Funkisreligion» (1935), «Sfzrenes Harmoni)) (1938), «Opstandelsens Lys)) (19411, «Andeverdenen)) (1944) og ~Forligelsens Ord)) (1949). For en vanlig leser var det ikke lettvint stoff, men de som hadde den rette innstillingen og var på bølgelengde med forfatteren fant mye verdifull visdom i hvert eneste avsnitt. Han levde i sin egen filosofiske og åndsfylte tankeverden, og pl~yde dypt.

120 Den 15. mal 1951 døde Wedell, 86 år gammel. Han hadde selv ønsket å bli begravet i stillhet, men hans store vennekrets fra de nordiske land møtte i et antall av omkring to hundre. Selvsagt var også endel av avdødes adelige slektninger tilstede. Det var også disse som sto for arrangementet, neppe helt i overenstemmelse med Pers ønske. Således hadde de engasjert en statskirkeprest til å forrette, en som var helt ukjent med avdødes livssyn. Salmer fra den kirkelige sangboken ble sunget. Men etterat Wedells bror meget beveget hadde takket for den store deltagelsen grep en av avdødes meningsfeller ordet og dvelte litt ved hans åndelige innhold, hvoretter de stemte i en av sangene fra «Jubeltoner». I overenstemmelse med vennkretsens oppfatning om at døden bare er en overgang til et nytt og fullkommet liv, fortelles det at det i forbindelse med gravferden ble holdt noen <«deilige festmøter)). Den danske Sofie Nielsen, som har skrevet utallige fine dikt, hadde laget følgende sang: - Nu er dine 0jne lukket, Takk for det som aldrig briste6 og de åbnes aldrig mee - kjdighetens fine bånd. Vore øjne tåredugget, Bkk, at vi dig aldrig mister, thi vi elsket dig, vor Per! men forener oss i ånd. Fra din tankes klare kikke livets dybe str0mme J0d. Nu din sjel i toner milde jubler Der er ingen død! Fra dit alters rene lue Lysets herlighed udgikk. Viden om du kunde skue med dit sjceldne forskerblikk. Nu du favner vore sjele, deler med oss livets br04 - Vil så gerne hos oss dvele, juble: Der er ingen d0d! Lad kun sjel og sind bedugges og i vemod bøje sig. I det nye som oplukkes, ånden ser en banet vej. Takk for alle livets dage, Takk, - i sjelens skønne Elden - Å, så meget de betød! skcermes hvert et sandheds fr@. Vi med dig vil opad drage, Livet selv er kerligheden, juble Der er ingen død! - derfor kan vi ikke da

121 Noe «program» eller «rituale» på møtene var det ikke. Deltagerne ble gjerne sittende en stund og synge sine avholdte sanger, i høyden ledsaget av tonene fra en gitar. Det var vanlig at den gjestende predikant først grep ordet og gjerne fortalte litt om hvor han hadde besøkt vennegruppene på «reiseruten» og kunne hilse fra. Selvsagt var hans tale lenger og fyldigere enn de andres som deltok. Ellers vekslet det uavbrutt med vitnesbyrd og glade sanger. Alt gikk ut på å «prise Gud», ikke med en åpen bibel i hånden og foldede hender på en talerstol, slik det praktiseres i andre forsamlinger. Alt foregikk på golvplanet. Folk som hørte til i de aksepterte kristne, rettroende kretser mente naturligvis at Nzvlandstilhengernes forkynnelse var ren og skjzr vrangkre. Tenk, hverken helvete, Satan, synd eller fortapelse ble anvendt som momenter for å skremme de stakkars menneskebarna til å bøye sine kne og trygle om nåde for å ha sjanse til å oppnå et evig liv etter døden! Etter at de gamle reisende predikantene - Nzvlands arvtakere - og deres trosfeller, forlot sitt (jordiske hylster)), som de kalte legemet, minsket jo virksomheten litt etter litt. I Oslo fortsatte ((Sandhet og Frihet)) å utkomme, med ett nummer pr. måned, med Hanna og Bjarne Brynhildsen som ansvarlige. «Det frie Ord» ble også utgitt til et stykke ut i femtiårene av Ingvald Førre fra Haugesund. Han utga også boken «Vi diskuterer tidens åndelige og sosiale livsspørsmål og den kommende kristne verden» og ((Livets altomfattende spørsmål som krever svar». Det kan vel ikke her tales om en «sekt» i vanlig forstand. Den var i hvert fall ikke registrert i likhet med andre trossamflinn, og hadde ingen innskrevne «medlemmer». Dette var helt unødvendig i og med at alle jordens mennesker var inkludert i det (weldige verk som i Kristus ble gjort». Røhr-Staff søkte i en sang å gi en konsentrert «beskrivelse» av hva slags «folk» det dreide seg om: Det sporres titt: Hva folk er I? Hva navn har eders sekt? Står I som «ordnet» eller «fri»? Er I med oss i slekt? KOR: Vi er de nazareers sekt, en Bokk så veldig stor! Vi er med Gud og alt i slekt, og overalt vi bol:

122 Vi sprang fra kj~rligheten frem på lysets store dag. Vi har blott Gud til liv og hjem. Å, venn, oss ei beklag! Vår leder er den Herre Kris6 Guds seierrike smn. En konge uten feil og brist, vidunderlig og skj~nn! Når hvert et «Babel» går i gm, til skam og glemsel hen, så står Han med sitt folk og hus evindelig igjen. Ingvald F@rre I 1950 uttalte Ingvald Førre: «Det kunne skrives - og blir vel i sin tid skrevet bindsterke bøker om disse våre brødre og deres samtidige)). Der var nok Førre altfor optimistisk. Allerede på det tidspunkt var nemlig samtlige predikanter døde, og de siste av trosfellene rundt om i landet så tilårskomne at det bare kunne vzre et tidspunkt om når det hele var saga blott. Hvem skulle vel så kunne skrive bindesterke bøker? Når jeg har følt en viss trang til i det minste å lage denne kortfattede og utilstrekkelige beretningen, er det for å bidra mitt til at historien om Nzveland-sekten og de viktigste av dens representanter ikke skal gli helt inn i glemselens tåke.

123 Hvorfor akkurat jeg, som neppe kan regnes for å varre noe typisk taleror for de kristne vennesamfunn? Det har belt enkelt sagt, med barndomsminner og -inntrykk å gjøre. Jeg fikk som liten vzere med på flere møter og fester på Imslandssalen I St. Hansgaten og i private hjem, en gang også på et stevne i Gjesdal. De glade sanger og Gdnesbyrdene gjorde unektelig inntrykk på meg. Atskillige gamle, interessant og verdifulle fotografier, blader og sangbøker tok jeg omhyggelig vare på og gjemte som dyrebare klenodier. I forbindelse med denne historikken fikk jeg også utlånt en del bilder fra Gjesdal. Så skulle jeg få oppleve at mennesker som jeg hadde full tillit til, fikk låne noen av de mest verdifulle tingene. Ved senere etterlysing viste det seg at alt sammen ved en vanvare var kommet vekk, rett og slett havnet som makulatur i bosset. Tapet av disse uerstattelige bilder og arkivstoffet var smertelig. Jeg har på mange måter gjort forsøk på å komme i kontakt med noen soni måtte ha bevart enkelte ting etter gamle, avdøde slektninger, blant dem Ingvald Førres sønn i Haugesund. Han sendte flere viktige bilder, og skal ha stor takk for det. Skulle andre som leser dette ha kjennskap til folk som har vaert med Nzevlands-vennene fra begynnelsen av dette århundre og opp til sytti-årene og er i besittelse av gamle fotos, vil de gjøre en god gjerning hvis de tar kontakt pr. brev eller telefon. Et av gruppebildene som gjengis her er ellers utlånt av veterinzr Ingolf Stokkeland på Algård. Hans foreldre på Lima, Ingeborg og Ole Stokkeland, var med i venneflokken. Blant andre Cjesdalsfolk nevnes; Berta og Welle P+ Gjesdal, Elen Auestad, Olav Auestad, Edvard Helland, Torger Kyllingstad, Malena Gjesdal, Maria T. Kyllingstad, Hanna Ravndal, Andres Ravndal, Peder A. Ravndal, Abigael Helgeland. B22 Ennestevne i Gjesdal i I924

124 I 1947 skrev Ingvald Førre i ((Sandhed og P;nhed» en artikkel, som skal få danne avslutningen på denne beretningen om en «lære» som muligens var forut for sin eid og øyensynlig faktisk for god til å være sann: «Der utfoldes megen avgudsdyrkelse når det gjelder de kvinner eller menn som Gud har brukt som redskaper til å spre lys over de livsproblemer som mdder seg for menneskene Der er reglen at en roser skapningen i stedet for skaperen, øksen og hammeren framfor den som svinger dem. Fordi vi ikke vil følge denne vei er det sjelden at vi ved det skrevne ord minnes de brødre og serstre som var Guds redskaper til å vise oss veien til den fulle erkjennelse av Guds altomfattende makt og kjaerlighet til alle, uten untagelser. Allikevel kan vi ikke anriet enn å minnes disse personer med inderlig takknemlighet til Gud. De har en bred plass hos oss i vår bevisthet. Det er spesielt to personer som så ofte trer frm for mitt indre blikk, nemlig Ulness og Nævland. Ofte må Jeg takke Gud for hva de har fått lov til å vzere for meg. Jeg ble minnet om en av dem forleden da jeg tok fatt på en bok jeg for halvannet år siden fikk i førselsdagspresang. Der var Theodor Duhl's bok «Humor fra hav og hei». Minst av alt tenkte jeg at jeg i denne bok skulle finne br. Nævlands navn. Men boken inneholder ikke bare «humor», men en skildring av Jaeren og befolkningens lynne, også befolkingens religiøse innstilling. Og herunder finner jeg følgende: «I sin tid hadde en Nævlandsvirksomheten med gjendåp. Den fikk nokså mange tilhengere. Hans Nævland holdt møter rundt omkring og meget hos Orresme'en på Bryne. Det var mange som ble med i hans religi0se arbeid. Nævland var en bra marin med et fromt, barnslig sinn. Ærlig og velment. En kone på Friestad var blitt med ham og vilde døpes. Mannen var svært imot det. Likevel kledde hun seg til dåp i Friestadvatne. Da mannen ville hindre henne, tok Nævland kona i armen og leidde henne avsted med de ord: «En skal adlyde Gud mer enn mennesker)). Nævlandsvirksomheten varte mange år, men ebbet ut etter hvert. Skjønt det like til den senere tida har vært «Nævlandske» på Jæren. Hans Nævland virket på sine alderdomsdager i Stavanger, men det var nok ikke bare i den byen han forkynte ((alles frelse)). Over det hele land forkynte han sammen med Ulness m.fl. dette evangelium i mange år. Og hadde mange venner der han nådde fram til å forkynne gledens budskap om alles frels. Det fortelles at Arne Garborg hadde Nævland som forbillede til hovedpersonen i sin bok «kraren» (senere også omarbeidet til skuespill). Men fra hans første forkynnelse til han forkynte «alles frelse» lå en mektig utvikling. Og vi vet at det har kostet meget av mo og anfektelser å nå fram

125 til den fulle erkjennelse av Gud som alles gode far og uten hensyn til hva en til å begynne med trodde betydde så meget, nemlig ens personlige innsats. Ingen har vel tydeligere erfart og forkynt at alt som en fikk lov til å utrette av godt kun var et resultat av Guds gjerning med den enkelte. Derfor er og var alt Gud til =re. Der var intet til «mennesket». Alt var nåde. Det er denne erkjennelse som nå begynner å få fotfeste hos mange. Og som tilslutt skal erkjennes av alle)). Pinsestevne på Ålgård i Blant de mange deltagere fra Stavanger kan nevnes; Skomakermester Skjeveland til venstre, ved siden av Nils Antonsen og hustru med datteren Mary med den store hårsl0yfen. Ole Seland fra Sandnes nederst til hoyre. Kvinnen i hvit bluse til venstre og mannen ved siden, med midtskill i håret, er Ingeborg og Ole Stokkeland fra Gjesdal.

126 Lokale ord og uttrykk (2) 1 boken ((Stavangerske rariteter)), som utkom i 1985, tok jeg for meg en rekke stavangerske og rogalandske ord og uttrykk som jeg i tidens løp har notert meg. De fleste ordene antar jeg fortsatt er i bruk, men det synes å være et faktum at språket litt etter litt endrer seg. Nye ord og uttrykk blir tatt i bruk, og de gamle blir mer eller mindre gjemt og glemt. I forordet oppfordret jeg leserne å ta kontakt hvis de hadde flere ord som kunne supplere min fortegnelse. Bare en positiv reaksjon fikk jeg, og den kom fra en av mine skolekamerater fra middelskolen, Martel Martinsen. Også han har for vane å notere ord han «snapper opp» under samtaler med andre mennesker i lokalmiljøet både i byen og på Jzren. Sammen har vi satt opp en ny liste med ord og uttrykk og gitt dem den forklaringen vi selv finner mest naturlig, uten at vi dermed vil gi oss ut for å vzre ufeilbarlige eksperter på området. «Eg har'kje hørrt et knyst» (=Jeg har ikke hørt den ringeste antydning) Ei sjiddsogga (betegner et urenslig menneske) Noe kan vzre «nibbeligt» (= overkommelig og lettvint) De' e' massje, eller: De' e' så åleide (= vanskelig, tungvint og problematisk.) En utange (=en røvarsunge, ugagnskråke) De' e' kje lange halten (= Det står ikke lenge på) «Eg har 'kje sitt hyren te' ma'en» (= Jeg har ikke sett det ringeste til mannen, han er som sunket i jorden) De' e' bare hågg og belegg (= bare ubehageligheter, egling og uenighet). Klakk og smag (dreier seg om noe spisende som er smakløst). «Eg rose bare eg tenke på de?) (= Jeg reagerer slik at jeg fryser på ryggen).»de' e' så vare!)) og «De' e' så på grommå!)) (=To litt spydige bemerkninger om en eller annen som vil «vzre» noe. «Ka e' de' di innbille seg, snåbbane?)) «Ka tror di!«) Hu' e' ei rektige skoffla / e' skofflen (= En kvinne som er noe uvørren) En badlus / en totlepave (= en som ikke kan holde rede på tingene) Skoggra (= småfryse) Rauaraddel (= tullprat) «De' e' så agaligt (= det er så underlig/- så rart med det) Stå opp i ottå/uttå (= stå opp grytidlig, før hanen galer) «Eg e' så feien.)) (= Jeg er så glad og tilfreds) Hu' e' et radur (= Hun er et vemmelig kvinnfolk)

127 Hu e9 så beder og Rynte, eller: Hu9 e' så bedoftige (= Hun er så kry («bøsen«) og overlegen) De' e' kje fyse (= Det er ikke så greit) Hørrt jede (= hørt snakk om) Lammarau (= en forsagt person) Gå på sokkaleisten (= gå i bare strømpene, uten sko) Sobelelst (= en mindreverdig person) Sveibetre (= trestykke med snor i enden, brukes til å holde snurrebassen («sylletoppen») i gang. Seltrå (brukes til å slå ball med) På lag og lyne (= på lykke og fromme) Akken (=ekskrementer) Sturta sterta (= slå kolbøtte) Messja (= gnåle) «Her e' så glåbe)) (Eeks. i en stue uten fortrekksgardiner, slik at naboen kan iakkta det som foregår) «Kjokt av» (når mange mennesker er samlet kan det hete: «Her e' kjokt av folk.«) Bøvel (= råtasse, ufin person) Naglabed (= ubehag i forfrosne fingrer) Gå i sjillau' (= gå i bad, lauge seg) Sjeltabed (ved bading i kjøling vzr skal det visstnok hjelpe å spise noen matskiver, m.a.0. ta seg et sjeltabed) Skudra (= dunke bort i en som f.eks. skriver eller tegner) Spøner (= høvelspon) Oglaskodde (= barbeint i skoene) Stikkedåse ( = fyrstikkeske) Dalgas (= drive snøballkrig e.1.) Vera fanten (= varre lur, lite å stole på) Kvigra (= «Kose seg og få litt stimulans f.eks med en kopp kaffe») Oppgalra (= Oppøst, helt forvirret) Ammeras/ambras (= ståhei) Vesaldråbe (en liten dråpe under nesen) Håttalaus (= tankeløs) Ei kjelsa (= en kraftig kvinne med bein i nasen) Ikkje ta det så hytt (= ikke varre så nøye på det) Gjørs på (= gjøre noe med fullt overlegg) Ei kroksa (= en giddeløs kvinne som bare sitter oppgitt på en stol) Jeivla (= ikke å få maten i seg, men tygger og tygger) Et amjol (= en utspjåket kvinne) Fosen ( = svampaktig)

128 Han har 'kje sav i håve (= Han er heilt korka, er «tette i nyddåc) Springa te bølls (= Forhaste seg) Høla med (= late som en er enig for fredens skyld) Udkrøben (= utspekulert, smart) Ikkje vera nogga (= Ikke vcere så nøyeregnende) Å vera ude me' stregene (= drive ap, gjøre uskyldige narrestreker) Ikkje lesta vedgå (= late som ingenting) Å vera mydde (= vere trøtt, overarbeidet) Mine toler/toer (= mine eiendeler) Gjøra någe me9 tregå (= gjøre noe motvillig) Knorpa på - en brødskalk, en kjeks el.1. (= tygge på...) Krega (ev. (migla) seg ner te byen, butikken e.1. (= gå langsomt, med sneglefart) Valk (= ujevnhet. Det kan f.eks. hete: «Du har store valkar (rukler) på strømpene)).) Ei ukjura (= en råtass, en simpel person) Klagjen i jorå (= telen i jorden) Knage nok (= vanskelig nok, bar dårlig råd) Kappseise (= falle overende) «Eg e' så lemen)) /ev. «så maroder)) (vil si at vedk. er svairt matt, «dødstrett», gjerne i forbindelse med en sykdom.) Vera pusjen eller masjen (= ikke vzre helt i «strøket«) Lidevetta (= en smule, litt) <(Å herrliga London, e' du i honnahimmlen! (= Er du helt vekke?) Inkjevetta (= noe helt ubetydelig) Potle (= smått og intetsigende) Ein potlesesar (T en forsakt person, uten tiltakslyst) Ei goe tya (= en god natur, en positiv egenskap for mennesker og dyr) Å vera annige (= å vcere ivrig, ncermest nervøs, for å komme i gang med noe) Ke' 'u? (Kjent uttrykk for: Hva er klokka?) Smiren (= sur-søt smak på noe «spisende«) Gå på tiltantå (= å trippe av sted på en litt ekstraordinær måte, sannsynligvis for å gjøre inntrykk på noen) Lorka te 'an (= Slå til ham) Nanna (med trykk på siste a'en (= avskjedsordet Adjø på dialekt) «Nå ska' me gå på nanna» (= et uttrykk som brukes når det gjelder et lite barn som skal bli med ut på gaten) Ståda i dørene (= kjede seg) «Ka 6 dk (kede) han ligge og løybe itte?» (= Hva er det han har det så travelt med?)

129 «Eg e så feien» (= Jeg er så glad for ---) Ei bromla (= en solid kjelke med jernbeslag under meiene) De' bromla i komlegrydå ---n (= Det putrer sterkt i gryten) «De' romla i magen» (Det høres tydelig at føden forvelles i magesekken) «Hu e' pått og panna i foreningen)) (= Hun er den mest dominerende og virksomme.) «De' va' speligt nok» (= Det var kritisk, ev. viktig, spennende nok) «Eg va' fryss de va sant!» (= Jeg håper oppriktig at det er sant!) «Du må 'kje kjaksa sånn! sa gutten da faren klipet håret hans. («kjaksing» betyr at saksen ikker er helt skarp, slik at det iblant virker ubehagelig for hårets eiermann). «Ka va' de' nå eg ville ha sagt, og ikkje ta@?» (= Noe jeg vil ha meddelt, men har glemt. <itagt» betyr vel «tidd stille om») «Ei heile (ev. svaere) håkka)). (Et uttrykk som helst brukes i forbindelse med matlaging, og betegner at mengden av de sammenrørte råemnene - f.eks. komledeigen - blir større enn strengt tatt nødvendig og opprinnelig ber~gnet). A snoltra (= Gå og «spionere», a: «snike», i noen tilfeller gå naermest for lut og kaldt vann). Ei slopsa (= En kvinne som ikke er så «nøye på det» når hun skal gjøre sin jobb i huset, er gjerne noe urenslig og lite nøyeregnende, m.a.0. er «slopsen») Korrigering: På side 103 i fjorårets bok ble det ved en beklagelig inkurie gitt en feilaktig forklaring på uttrykket «ronnbola». Bol betyr rett og slett «kropp» og har nødvendigvis ikke utelukkende med ulltrøyer å gjøre! Dialekt-ordlisten kunne fortsette, dersom det skulle tas med rubb og rage av de folkelige lokale uttrykk, men en gang må det jo settes sluttstrek. Det er ikke utelukket at hele subbedasen kan samles i en liten ordbok og utgis separat, hvis interessen er til stede i lokalsamfunnet.

130 En rikt illustrert, bok med allsidig imhoid frit en svunnen tidsperiode i en liten by med beskjedne forhold. fm den moderne LmMhg giorde den St-