Høringsuttalelse fra Bufetat, region vest om forslag til ny barnevernslov i NOU 2016:16

Transkript

1 Høringsuttalelse fra Bufetat, region vest om forslag til ny barnevernslov i NOU 2016:16 Innledning og generelle merknader Vi mener at Barnevernslovutvalget med sitt forslag vil styrke reglene om barns rettigheter. I lovforslagets kapittel 1 er barnets beste, medvirkning og forsvarlighet tatt inn som fanebestemmelser og prinsipper i loven. I tillegg til at barnevernsmyndighetene har en plikt til å yte tjenester, får barn korresponderende rettigheter. Dette harmonerer godt med slike reglers posisjon i bl. a. Barnekonvensjonen, Grunnloven og etter hvert praksis. Regionen vil spesielt gi sin støtte til lovutvalgets forslag til ny 2, hvor det blant annet fremgår at barnets rett til omsorg består i at det må få vokse opp i trygghet, kjærlighet og forståelse. Bestemmelsen vil bidra til å fremheve disse elementene som det sentrale verdigrunnlaget for barnevernets arbeid. Barnets rettigheter er tydeliggjort, også der lovutvalget ikke vil endre gjeldende rett. Lovfesting av ulovfestet rett bidrar til å styrke de involvertes rettssikkerhet ved at flere får kunnskap om rettsreglene. På et så inngripende område som barnevern er dette viktig. Det har lovutvalget sett og vil gjøre noe med på flere områder. Et eksempel er forslaget om å lovfeste at frivillige hjelpetiltak ikke kan gjennomføres eller opprettholdes uten samtykke fra barnet når det har partsrettigheter, jf. lovforslagets 12, jf. 78. Utvalget foreslår en del endringer i gjeldende rett. Det er blant annet flott at utvalget vil innføre lovpålagte samarbeidsavtaler mellom barnevernet og psykisk helsevern der barn har behov for sammensatte tjenester, jf. 119 i lovforslaget. Videre er det gledelig at ordningen med barnevernsvakt foreslås lovfestet i ny 113 femte ledd, noe som innebærer at alle kommunene i landet må ha et barnevern som er tilgjengelig til enhver tid. Bufetat, region vest mener også at utvalgets forslag til ny lov innebærer språklig forbedring og at lovteksten er lettere å orientere seg i enn gjeldende lov. Både begrepsbruk og struktur er enklere og klarere. Vi er i det vesentlige positive til lovforslaget slik det foreligger, og har ikke innvendinger eller særskilte merknader utover det som fremgår nedenfor. Regionen har funnet det ryddig å ordne merknadene etter paragrafnumrene i lovforslaget. Til 20 - vedtak om bosted i institusjon uten samtykke Forslaget gjelder vilkårene for å bosette barnet i institusjon uten dets samtykke når barnet er under foreldrenes omsorg. Tiltaket skal etter utkastet kunne velges når det er «nødvendig fordi barnet utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare». Ifølge utvalget omfatter vilkåret i det alt vesentlige tilfeller som i dag rammes av vilkåret «alvorlige atferdsvansker» etter 4-24 i barnevernloven. Vilkåret er ment å omfatte både psykisk og fysisk skade, herunder selvskading, bruk av rusmidler og annen oppførsel som kan føre til alvorlige problemer for barnet i ettertid. Vi har mottatt innspill om at det kan ha uønskede følger at «alvorlig eller gjentatt kriminalitet», kriminalitetsalternativet, blir tatt vekk fra lovteksten som beskrivelse av atferd 1

2 som er omfattet av bestemmelsen. Det blir i denne sammenhengen vist til at noen ungdommer på grunn av kriminalitetsalternativet i dag fanges opp av barnevernet, og at flere allerede har fått behandling for kriminaliteten de har begått, før de havner i rettssystemet. Dersom kriminalitetsalternativet tas bort, er det en risiko for at færre blir fanget opp, og man får et dårligere grunnlag for å sette i verk tiltak i tide utenfor strafferettspleien. Bekymringen går ut på at dette kan medføre en svekking av forebyggingsarbeidet overfor ungdommer med alvorlige atferdsproblemer og føre til en økning i antallet ungdommer som får ubetingede reaksjoner av rettsvesenet. For øvrig har lovutvalget i punkt drøftet kriminalitetsalternativet ganske grundig i lys av dobbeltstraff-problematikken. Det fremgår av drøftingen at det må foretas en konkret vurdering av hvorvidt en ungdom som begår straffbare handlinger, «utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare». Med andre ord er det fullt mulig at en ungdom med slik atferd oppfyller vilkårene for å motta behandling i barnevernsinstitusjon i henhold til ny 20. Etter vårt syn er det vanskelig å anslå hvor mange færre ungdommer som vil bli oppdaget og få tilbud av barnevernet i disse sakene som følge av en eventuell lovendring, men vi mener at man bør være oppmerksom på problemstillingen. Vi finner videre grunn til å påpeke at også tiltak med hjemmel i eventuell ny 20 etter omstendighetene muligens kan bli å anse som straff i EMKs forstand, selv om kriminalitetsalternativet skulle bli tatt ut av lovteksten, jf. utvalgets egen vurdering. Til 23 valg av bosted for barnet etter vedtak om omsorgsovertakelse Vi har mottatt innspill om at bruk av familieråd bør komme inn på flere områder i lovteksten enn i 23, altså ikke bare ved vurderingen av bosted i familie eller nettverk, men også som forebyggende tiltak, akutt, i institusjoner og ved ettervern. Bakgrunnen for innspillet er de gode erfaringene med bruk av familieråd. Til 53 til 58 rettigheter og tvangsbruk i institusjoner Det er positivt at lovutvalget foreslår å flytte bestemmelsene om rettigheter og tvangsbruk opp fra rettighetsforskriften til loven, som er en rettskilde av høyere rang. Dette er en fordel da bruk av tvang er meget inngripende og således befinner seg i kjernen av legalitetsprinsippet. Hensikten med dette grepet er å styrke rettssikkerheten til barn som bor i institusjon. Samtidig kan det være grunn til å gjøre oppmerksom på at bruk av tvang ved forslaget vil få større plass i loven enn tidligere. Noen vil kunne mene at lovforslaget dermed i større grad synliggjør mulighetene til tvangsbruk i institusjoner. For å motvirke et slikt inntrykk, foreslår vi at betydningen av forebyggende arbeid understrekes ytterligere i forslag til ny 54. Se merknad til paragrafen nedenfor. Bortsett fra forslaget om et absolutt forbud mot undersøkelse av kroppens hulrom ved kroppsvisitasjon, herunder barnets munnhule, er det ikke foreslått større endringer i de materielle reglene om bruk av tvang. Til 54 krav til forebygging av bruk av tvang Av utkastet går det frem at bruk av tvang bare skal finne sted når det er absolutt nødvendig og 2

3 etter at andre fremgangsmåter er prøvd først. Videre skal institusjoner arbeide systematisk for å forebygge tvangsbruk. Vi mener at det bør stå i loven at alternative tiltak både skal være vurdert, forsøkt og såfremt mulig dokumentert før institusjonene griper inn i form av tvangsbruk mot barn, noe som tydeligere vil understreke institusjonenes plikt til å forsøke å unngå bruk av tvang. Til 78 - part i saken etter loven Vi mener i utgangspunktet at det vil styrke barns posisjon dersom de får utøve partsrettigheter allerede fra fylte 12 år i barnevernssaker, slik som foreslått i ny 78. Til sammenligning har barn i gjeldende adopsjonslov allerede en sterk stemme, blant annet ved at barn over 12 år må samtykke for å kunne bli adoptert. Videre er det i juridisk teori (Hognestad og Steenberg, Universitetsforlaget 2000, s 185) antatt at barn som er fylt 12 år, har en selvstendig klagerett knyttet til sitt samtykke, men de kan ikke på egen hånd utover dette utøve partsrettigheter i adopsjonssaken. Vi er ikke kjent med andre særlover som gir barn tilsvarende rettigheter. Forslaget til ny 78 representerer derfor trolig en ganske betydelig forbedring av barns muligheter til å påvirke sin egen sak. Det er noen betenkeligheter ved forslaget om fulle partsrettigheter til barn som er fylt 12 år. Avhengig av barnets modenhetsnivå kan dette gi seg ulike utslag. Vi tror f. eks. at det vil komme flere krav om innsyn i dokumenter og at det vil kunne bli vanskelig å håndtere alle innsynskravene på en god nok måte overfor barn mellom 12 og 15 år, særlig ettersom det ikke er foreslått særlige regler om gjennomføring av dokumentinnsyn for denne gruppen. Riktignok finnes det generelle regler om unntak fra partsinnsyn, som etter en konkret vurdering også kan anvendes overfor barn som krever innsyn. Men det er ikke nødvendigvis opplysningene i seg selv det er ønskelig å verne barnet mot. Barnet kan ha legitime og tungtveiende grunner for å gjøre seg kjent med opplysningene. Imidlertid kan det bli vanskelig for barnet å håndtere og bearbeide informasjonen både praktisk og følelsesmessig dersom innsynet gis i form av kopi av saksdokumentene. Dette er den vanlige måten å gjennomføre innsynsretten på, og etter forvaltningsloven 20 andre ledd kan en part kreve papirkopi eller elektronisk kopi av dokumenter. I kjølvannet av forslaget om senket alder for å utøve partsrettigheter, mener vi på bakgrunn av det som er nevnt over at loven bør inneholde særlige regler om gjennomføringen av innsynsretten for barn mellom 12 og 15 år, slik at innsynsretten kan utøves på en så forsvarlig og skånsom måte som mulig. Man bør ved utformingen av reglene ta hensyn til at opplysningene kan være underlagt taushetsplikt og f. eks. gjelde sensitive forhold om andre personer. Å håndtere dokumenter med slikt innhold på egen hånd kan være et for stort ansvar for en 12-åring. Se også merknaden til 82 nedenfor. Til 79 trygghetsperson for barn Vi er positive til forslaget som regulerer oppnevning av trygghetsperson. Denne kan bidra til at barnet ikke behøver å forholde seg til så mange forskjellige aktører som i dag. Dette vil kunne hjelpe barnet til å få bedre oversikt over sin situasjon. Det kan være nyttig å konkretisere trygghetspersonens oppgaver noe mer. F. eks. er det mulig å nevne at han eller 3

4 hun kan bistå og støtte barnet når det skal utøve sine partsrettigheter, herunder retten til å bli informert og få innsyn i saken. Til 80 og 81 taushetsplikt, opplysningsrett og journalføringsplikt Regionen antar at bestemmelsene ikke bare bør gjelde barnevernstjenestens adgang til å gi andre forvaltningsorganer opplysninger ( 81) og barnevernstjenestens plikt til å føre journal ( 82). Tilsvarende er f. eks. aktuelt for statlige barnevernsmyndigheter, inntak og institusjoner, som følger opp barnet. Se merknaden til 83. Til 82 partenes rett til dokumentinnsyn og barnevernstjenestens informasjonsplikt Utkastet bygger på reglene i forvaltningsloven om partenes rett til innsyn i sakens dokumenter. I andre ledd bør man vurdere å presisere at det ved vurderingen av innsynskravet særlig skal legges vekt på barnets behov for beskyttelse mot trusler, vold og overgrep. Dette kan f. eks. gjelde opplysninger som barnet har gitt til barnevernet om sine nærmeste omsorgspersoner. Etter vårt syn er det av stor betydning at innsynsreglene i størst mulig utstrekning er utformet slik at barn ikke engster seg for å gi barnevernet viktige opplysninger om sin oppvekstsituasjon. Man bør vurdere å lovfeste at barnet skal gis anledning til å uttale seg før barnevernet tar avgjørelse om å gi opplysninger som gjelder barnet til øvrige parter, f. eks. foreldrene eller andre omsorgspersoner, og at barnet skal bli informert og få nødvendig støtte før eventuelle opplysninger blir gitt. Regler om gjennomføringen av innsynsretten kan gis i en egen paragraf eller som en del av ny 82. Vi antar at henvisningen i paragraf 82 siste ledd, som gjelder muligheten til å unnlate å forelegge partene opplysninger etter forvaltningsloven 17, skal gå til andre og tredje ledd, ikke første og andre ledd, slik det står i forslaget. Igjen tror vi at bestemmelsen ikke bare er aktuell for barnevernstjenesten, men også andre barnevernsmyndigheter. Se siste avsnitt i merknadene til 83 nedenfor. Til 83 barnets medvirkning. Barnevernstjenestens vedtak Først vil vi påpeke at barnets muligheter til å påvirke egen sak henger sammen med dets rettigheter til å motta informasjon og hvilken hjelp og støtte det har fått for å kunne bearbeide og håndtere informasjonen. Se i den anledning våre forslag tilknyttet innsynsretten i merknadene til 78 og 82 over. Det er ikke foreslått noen nedre aldergrense for barnets rett til å uttale seg. Noen formell nedre aldersgrense finnes heller ikke i barnevernloven 6-3 i dag, selv om noen antakelig på bakgrunn av ordlyden i bestemmelsen synes å mene at sju år gjelder som en veiledende norm. Vi tror at det er et pedagogisk korrekt grep at bestemmelsen nå foreslås utformet mer «nøytralt», ved at det ikke er nevnt noen konkret alder. Ifølge forslaget må barnet være «i stand til å danne seg egne synspunkter». 4

5 Bestemmelsen vil gi barnet en rett til å uttale seg direkte overfor barnevernstjenesten før den treffer vedtak som berører barnet. Forslaget bygger på anbefalinger fra FNs barnekomité om tolkningen og anvendelsen av barnekonvensjonen art. 12 om barnets rett til å bli hørt. Denne retten gjelder i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet. Av Generell kommentar nr. 12, avsnitt 35, fremgår det at barnet selv bestemmer om det skal høres og ev. hvorvidt høringen skal skje direkte overfor den aktuelle myndigheten. Etter vårt syn må Barnekomiteens anbefalinger forstås slik at barnet kan velge å bli hørt direkte av en hvilken som helst offentlig myndighet som skal treffe vedtak som berører barnet. Derfor bør det i lovteksten stå «direkte for barnevernet», istedenfor bare «direkte for barneverntjenesten». På den måten vil det gå klart frem at barnet kan velge å uttale seg direkte også overfor det statlige barnevernet. Statlige barnevernsmyndigheter følger opp barnet som ledd i utøvelsen av bistandsplikten overfor kommunene og treffer i likhet med barneverntjenesten vedtak som gjelder barnet. Til 115 barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med andre sektorer mv. Individuell plan. Deltakelse i fengslingsmøter Det er positivt at utvalget foreslår at barnets behov skal være grunnleggende ved samarbeidet mellom barneverntjenesten og andre sektorer. Dette er en viktig presisering, som understreker betydningen av et konstruktivt samarbeid for at barnet skal få virkningsfulle tjenester. Regionen har mottatt innspill om barnevernstjenestens deltakelse i fengslingsmøter, som utvalget tilrår regulert i 115 tredje ledd. Vi har fått opplyst at disse møtene foregår i pågripelseskommunen, som ofte er en annen kommune enn barnets bostedskommune. I mange tilfeller er det barnevernsvakten i pågripelseskommunen som deltar i møtene, og barnevernet der har gjerne lite eller ingen kjennskap til ungdommen, omsorgssituasjonen og tiltak som er vurdert eller iverksatt. Det kan derfor være ønskelig med en presisering i loven om at det er bostedskommunen som har møteplikt. Man kan holde videokonferanser for å løse praktiske problemer med fysisk oppmøte. Et videre spørsmål er om det kan være hensiktsmessig med en lovfestet plikt for barnevernstjenesten til å starte undersøkelser ved fengsling av mindreårige. 5