Hørselshemmede i norsk litteratur

Transkript

1

2 Hørselshemmede i norsk litteratur Lise Falsen Tove Bjørner Lindeberg STATPED SKRIFTSERIE NR. 11

3 Kopiering og distribusjon: Møller kompetansesenter, Trondheim 2003 ISSN X ISBN

4

5

6 1 1. INNLEDNING Som norsklærere for hørselshemmede i den videregående skole, synes vi det er viktig å finne frem til god litteratur som fenger elevene og som gir mulighet for gjenkjennelse og identifikasjon. Tordis Ørjaseter, som er den som har forsket mest på funksjonshemmede i barnelitteraturen, mener at hvis man aldri leser om noen lik seg selv, blir det en bekreftelse på at man ikke er bra nok og ikke hører til (1981, s.40). Det viser seg at det ikke finnes noen systematisk oversikt over litteratur med døve karakterer, eller litteratur skrevet av døve forfattere, i Norge. Et viktig mål med arbeidet vårt har altså vært å finne aktuell litteratur. Vi har ønsket å se på hvordan den hørselshemmede blir fremstilt i de forskjellige tekstene og har følgende problemstilling som utgangspunkt for denne oppgaven: Hvordan blir hørselshemmede fremstilt i et utvalg av norske skjønnlitterære tekster? Oppgavens drøftingsdeler kommer i avsnittene vi har kalt "holdninger", som følger etter handlingsreferatene av hver tekst Her har vi tatt utgangspunkt i fremstillingen av den døve karakteren; og prøvd å se på hvilke holdninger den gir uttrykk for. Vi har da sett på holdninger til den døve i selve fortellingen, og hva dette i tilfelle kan si om forfatterens holdninger til og kunnskaper om hørselshemmede. Vi har også prøvd å se om fremstillingen av den døve karakteren henger sammen med holdninger til døve i samtiden og eventuelt til den tiden teksten omhandler. Vi har valgt å omtale de utvalgte tekstene i kronologisk rekkefølge og har gruppert dem i perioder på følgende måte: Nørrøn middelalder, folkediktning og det 19.århundret. Når det gjelder det 20.århundret, har vi funnet det hensiktsmessig å dele det opp i litteratur fra , og 1990-årene. Vi har knyttet teori til de enkelte periodene. For å finne frem til de skjønnlitterære tekstene, kontaktet vi først Institutt for spesialpedagogikk i Oslo, som kunne hjelpe godt på vei. På Deichmanske bibliotek og på Universitetsbiblioteket fantes det ingen systematisk kategorisering av emnet. Vi fant ingen verk med døve karakterer fra det 19.århundre på disse bibliotekenes søkersystemer, men noen fra det 20.århundret. Henvisninger til hørselshemmede i litteratur fra norrøn

7 2 middelalder fant vi imidlertid ved å slå opp på ordet "daufr" i Johan Fritzners "Ordbog over det gamle norske sprog". Vi kontaktet også eksperter på forskjellige forfattere ved Institutt for nordisk språk og litteratur, fikk tips av kolleger, og har brukt det som var relevant på pensum- og ressurslisten. For å finne stoff til teoridelen, intervjuet vi også en forfatter og kontaktet Døvehistorisk Selskap og Norges Døveforbund. Vi bruker de ulike begrepene "hørselshemmet" og "døv" om hverandre i oppgaven, fordi det har vært hensiktsmessig. Vi er imidlertid innforstått med at begrepet "hørselshemmet" egentlig er et samlebegrep for "døv" og "tunghørt". Vi er klar over at oppgaven er blitt i lang i forhold til normen. Da vi valgte tema, forholdt vi oss til skrivet "Fra ide til ferdig produkt" VKS/MS- 98, der det står at oppgaven kan være sider per student, altså sider på to som skriver sammen. Sent i studiet ble vi klar over at normen er satt til 10 sider per student. På grunn av oppgavens karakter har vi funnet det vanskelig å redusere sideantallet ytterligere. I samtale med veileder, Rolf Piene Halvorsen fikk vi en muntlig tillatelse til å se bort fra normen, hvis vi mente dette ville gå utover kvaliteten på oppgaven.

8 3 2. NORRØN MIDDELALDER ( ) I den norrøne litteraturen omtales døve i flere forskjellige verk. Både i eddadiktningen, i islendingesagaene, i kongesagaene og i den religiøse litteraturen er de nevnt. For å finne eksempler har vi tatt utgangspunkt i ordet "daufr" som vi vet ble brukt i vikingtiden ( Per Eriksson 1990, s.8). 2.1 Den eldre Edda Den eldre Edda er et gammelt islandsk håndskrift fra ca med 30 dikt om guder og helter. Kvadene er diktet mellom 700 og 1200-tallet Håvamål Håvamål er et av de mest kjente gudediktene. Håvamål betyr "den høyes tale". "Den høye" var Odin, den ypperste og klokeste av alle gudene. Diktet er en samling med leveregler og visdomsord og forteller mye om hvilke verdier som gjaldt i vikingsamfunnet. "Håvamål kan også leses som et dikt om verdien av selve det å være til, i det å leve her og nå." (Daniel Haakonsen, s 23, 1972). Strofe 77 i diktet uttrykker nettopp denne innstillingen til livet: "Er du halt, kan du rida handlaus gjeta er du dauv kan du duga i strid. Blind er betre enn brend å vera; daud mun ein lite duga" Holdninger Noen vil kanskje tolke "er du dauv kan du duga i strid", som et uttrykk for at de døve, om de ikke kunne brukes til noe annet, i hvert fall kunne sendes ut i kamp og ofres. Men det å kunne duge i strid, kan også tolkes i positiv retning. Kampmot og stridslyst var viktige dyder i vikingsamfunnet. Innholdet i strofen kan dermed vitne om et tolerant menneskesyn og en positiv holdning til døvhet og andre funksjonshemninger. Man må bruke de ressursene man har, lytene trenger ikke være noen hindring. 2.2 Sagaene Den norrøne sagalitteraturen faller i to hovedgrupper: Islendingesagaene, som handler om rivaliserende familier på Island i landnåmstiden ( ) og sturlungatiden ( ), og kongesagaer, som er rikshistoriske sagaer om norske konger. Sagaene ble nedtegnet på 1200-tallet

9 Laksdøla saga Laksdøla saga er en av de store og kjente islendingesagaene. Blant mange andre menn får vi høre om Hoskuld Dalakollson, en islandsk høvding. På en reise til Norge vil han kjøpe en trellkvinne. Han velger ut den vakreste og dyreste. Melkorka, heter hun. Han kjøper henne selv om han far vite at det er en stor lyte ved henne. Hun er målløs, sier selgeren. Hun blir Hoskulds frille og reiser hjem med ham til Norge. Jorunn, Hoskulds kone, sier klart fra om at hun ikke vil ha noe med Melkorka å gjøre, både fordi hun er mannens frille, og fordi hun er "både døv og mållaus" (s.27). Ellers sies det at Melkorka har en fornem oppførsel og at hun absolutt ikke er noen tåpe. Senere begynner hun plutselig å snakke. Det viser seg altså at hun verken er døv eller stum. Hun sluttet å snakke på grunn av sjokket hun fikk da hun ble hærtatt av norske vikinger hjemme i Irland. Hun er datter av en irsk konge. Jorunn blir ikke noe snillere mot henne etter at hun har begynt å prate. Holdninger Døvhet og målløshet omtales som alvorlige lyter. Selgeren føler at han må informere om dette, og Jorunn vil ikke bruke henne til arbeid på gården, delvis på grunn av dette lytet. Men likevel oppfattes det ilske som verre enn at hun blir solgt dyrt. Andre egenskaper er tydeligvis viktigere enn den antatte døvheten Sturlunga saga I denne sagaen far vi høre om Tord Døve. Navnet hans nevnes i en oppramsing sammen med over 50 andre mannsnavn. De falt alle i et slag på.ørlygstad på Island. Holdninger Av navneregisteret med sidehenvisninger bakerst i sagaen, ser vi at han bare nevnes denne ene gangen. Ellers står det ikke noe om hvordan folk forholdt seg til ham. Ingjald Stamme døde i det samme slaget. Det var vanlig at lyter og andre egenskaper ble en del av personnavnet i vikingtiden (Erling Skakke m.fl.). Her ser vi også et eksempel på at døve kunne brukes i strid, slik som det står i Håvamål, og dø en ærefull død på slagmarken Olav den Helliges saga I denne sagaen opptrer Frøyvid Døve som rådgiver til Olav Sveakonge. Sveakongen har 12 rådgivere. Tre av dem er brødrene Arnvid Blinde, Torvid Stamme og Frøyvid Døve.

10 5 De omtales som mektige, rike og ættestore menn. Om Frøyvid Døve står det at han "hørte lite" (s.294). Han sier om seg selv at han riktignok er døv,..."men det er så mange som har talt nå, at jeg også har kunnet forstå det at folk ikke liker, enten de er store eller små, at De ikke holder ord til Norges Konge..." Frøyvid viser seg å ha en viktig meklerrolle mellom kongen og et folk i opprør. Holdninger At Frøyvid hører dårlig, er klart. Han må ha repetert det som blir sagt for å oppfatte. Men hvor døv han er, er usikkert. Ordet "døv" har helt opp i vårt århundre blitt brukt synonymt med tunghørt, hevdes det i kapittelet "Allmenn døvehistorie" (Kompendium, 1999). "Døvstum betyr ekte døv, - døv betyr tunghørt eller døvblitt", hevdes det videre. Frøyvid taler i forsamlinger og deltar aktivt i lange diskusjoner. Hørselshemningen synes ikke å være noe problem for ham. Han fremstår som en vel ansett mann med stor gjennomslagskraft. Det virker heller ikke som om brødrene hans har problemer med sine lyter Harald Gildes saga I Harald Gildes saga er også en døv, Andreas Døve, nevnt en gang (s.199). Han blir nevnt i forbindelse med presentasjonen av en familie. Han er sønn til Sigurd på Austrått. Her er igjen et eksempel på karakteriserende personnavn. 2.3 Religiøs litteratur Mot slutten av norrøn middelalder er de norrøne sjangrene avløst av de europeiske. Med kristningen av landet fikk vi også religiøs litteratur, blant annet legender. Legender er beretninger om hellige menn og kvinner, hvor mirakelet som regel spiller en vesentlig rolle Erkebiskop Nicolaus saga I "Heilagra Manna sogur" finner vi legenden om erkebiskop Nicolaus som døde som helgen i år 688 som helgen. Legenden forteller at det rant to helsebringende væsker, olje og vann, ut av hans steinkiste. Det var ikke den sykdom, nød eller ulykke som ikke ble leget av denne mannens hellige væsker: "Nå er han død, og hva gjør syke og sårede, stumme og døve, døde eller sengeliggende, syke eller krøplinger, blinde eller de med kramper, svake, stakkarer eller avmektige, skrøpelige eller halte, uten å krypende skride fram til dette livløse legemet for å ta drikke eller smurning av den opphøyde svette

11 som den signede steinkista til herr Nicolaus gir fra sine skattkamre i kraft av utrolige jærtegn" (s.128, fritt oversatt fra mellomnorsk). Her blir stumme og døve nevnt sammen med mennesker med alle andre tenkelige lyter Oppsummering Vi har ikke funnet bakgrunnsstoff som sier noe om døve og holdninger til døve i norrøn middelalder, annet enn det som står i de norrøne tekstene vi har hentet eksemplene fra. Den norrøne litteraturen beskriver imidlertid samtiden og kan på denne måten også fungere som historiske kilder. I vårt tekstutvalg fra norrøn middelalder finner vi ingen negative holdninger til døvhet eller til de døve som er omtalt. I noen sammenhenger blir døvheten bare brukt som et tilnavn, og i andre sammenhenger blir den døve. positivt fremstilt. Hvorvidt disse eksemplene er representative for den generelle holdningen til døve i tiden, er vanskelig å si. Den knappe refererende stilen i de norrøne tekstene gir ikke et fullverdig bilde av hvordan samfunnet egentlig behandlet døve.

12 7 3. FOLKEDIKTNING Mennesker med funksjonshemninger forekommer jevnlig i sagn og folkeeventyr. Folkeeventyr og sagn er fortellinger som har rot i muntlig fortellertradisjon fra middelalderen. Folkediktningen ble samlet og skrevet ned i Norge på midten av 1800-tallet. 3.1 "Goddag, mann!" - "Økseskaft" Eventyret "Goddag, mann!" - "Økseskaft" er et skjemteeventyr. I slike eventyr har skjemt og spott en viktig plass. Spotten er ofte rettet mot øvrighetspersoner som prest og fut. Uttrykket "Goddag, mann - Økseskaft" er blitt klassisk når det gjelder å beskrive en situasjon hvor svaret ikke har noe med spørsmålet å gjøre. Eventyret handler om "en som var så tunghørt at han verken kunne høre eller samle det noen sa til ham"( Asbjørnsen og Moe 1984, s.149). Han blir holdt utenfor i familien. Kona og barna bruker opp alle pengene og drar sin vei den dagen lensmannen kommer for å kreve pant. Den døve mannen gjetter hva lensmannen vil komme til å spørre om. Han gjetter på noe annet enn det lensmannen faktisk sier, og svarer derfor helt feil. Holdninger Folkeeventyrene er som regel usentimentale i sine holdninger til mennesker med funksjonshemninger De var en del av livet. (Hans Clausen,1998, s.43). På denne måten fremstilles også mannen i dette eventyret. Funksjonshemninger blir også av og til anvendt slik at de kaller på smilet, som her. Basilier skriver at "...mange tunghørte har fått uttrykket knyttet til seg som et skjellsord og en karakteristikk av deres funksjonshemning" ( Basilier 1973, s.10). Det kan jo være usikkert hvem eller hva vi ler av i dette eventyret. Den sviktende kommunikasjonen gjør i hvert fall situasjonen komisk. Men til syvende og sist er det vel lensmannen som blir mest latterliggjort. Han kommer ingen vei med innkrevingen og må gå derfra med uforrettet sak.

13 8 4. DET 19. ÅRHUNDRET Døve karakterer i litteraturen fra det nittende århundret blir ofte fremstilt som bedre enn hørende, hevder forfatterne av "Angels and Outcasts, An Anthology of Deaf Characters in Literature"( Batson, 1985). De døve karakterene har moralske kvaliteter som få hørende har. Man legger vekt på at de er ressurssterke, lojale, generøse, noble og vakre. Fordi de er utenfor samfunnet, blir de heller ikke påvirket av det onde i sivilisasjonen. Dette avspeiler det romantiske menneskesynet i malerkunst og litteratur på 1800-tallet. Samfunnet var på den tiden dessuten mindre fleksibelt enn det er i dag og tolererte ikke avvik av noe slag, hevdes det i antologien. Derfor ble døve karakterer i litteraturen ofte idealisert. Disse holdningene gjør seg gjeldende i romanen "Emil", skrevet av Maurits Hansen i 1816, som vi omtaler i dette kapittelet. I boka "Døves kultur...fra åbning og isolation til manifestation og ligestilling" ( Jonna Widell, 1997), en bok om faser i dansk døvehistorie, kalles perioden fra 1893 til 1960 for isolasjonsfasens første del. Fra midten av 1800-tallet, med industrisamfunnet, endres samfunnets syn på mennesket. "Hvad mennesket var - døv, hørende, indianer, rødhåret osv. blev ligegyldigt" (s.50). Det viktigste var at alle kunne integreres i samfunnet, bare de ble oppdratt til å være "normale". Dette synet gjorde det vanskelig for minoritetsgrupper å klare seg i samfunnet. I 1880 vedtok deltakerne på en internasjonal døvelærerkongress at kun talemetoden skulle brukes i undervisningen av døve barn (oralismen). Samfunnets tenkning bygde på "normens makt", og man brukte utviklingslæren til å argumentere for at tegnspråk var på et lavere utviklingstrinn enn talespråk. Døvegruppen fastholder sitt tegnspråk og blir isolert. Oralismen og synet på tegnspråk skaper negativ selvbevissthet og bevissthetstrekk som: "Døve kan ikke!". Slike holdninger finner vi i romanen "Ikke som andre" fra 1944; som vi omtaler nærmere i kapittelet om litteratur fra tallet. 4.1 "Emil" av Maurits Hansen "Emil"er en liten roman i brevs form utgitt i Forfatteren, Maurits Hansen ( ), blir regnet som den første store forteller i norsk litteratur, og også som den første norske representanten innenfor romantisk diktning. Han har skrevet mange romaner og noveller, flere innenfor kategorien spenningsfortellinger. Emil, bokas hovedperson, er oppvokst hos pleieforeldre i Tyskland, og har reist til Paris for å prøve å oppspore sine kjødelige foreldre. Det er på et kaffehus i Paris at han treffer en

14 9 "døvstum" hvithåret eldre herre som senere viser seg å være hans far. Det viser seg også etter hvert at han faktisk ikke er døv, men har fremstått slik i mesteparten av sitt voksne liv. Emil forelsker seg i Louise, datteren til en greve og finner også til slutt sin mor. Vi får ta del i alle hans opplevelser gjennom brevene han skriver til sin gode venn Wilhelm. En del av hendelsesforløpet blir også gjort kjent gjennom Louises brev til sin venninne Mariane. Gjennom brevene får vi også høre historien til Emils foreldre. De har truffet hverandre under helt spesielle forhold. De får kontakt med hverandre i Bastillen, der de plutselig får øye på hverandre fra hvert sitt cellevindu. Emils mor lot seg fengsle 14 år gammel sammen med sin venninne, en prinsesse, i ren solidaritet. Prinsessen måtte nemlig innesperres på livstid på grunn av usømmelig oppførsel i forbindelse med en heftig forelskelse. I fengselet arbeider det for øvrig en stum tjener. Hvorfor Emils far er fange, får vi ikke vite. Emils mor og far utvikler et kjærlighetsforhold gjennom cellevinduene. De kommuniserer ved hjelp av papirbokstaver og figurer, og til slutt via brevduer. Da de begge blir frigitt, flytter de sammen, men kjærlighetsforholdet tar slutt. Noe synes å være ødelagt når det åndelige kjærlighetsforholdet også har fått en fysisk dimensjon. Det antydes at det er "synden" som er det ødeleggende. Emils mor går i kloster og Emils far går i skjul. Det blir ikke fortalt noe om Emils fødsel. Holdninger Den stumme tjeneren i Bastillen kan ikke være døv. Det kommer nemlig frem at han stemmer et klaver. Ellers beskrives han som en fintfølende og diskret person. I den første beskrivelsen av den "døvstumme" eldre herren Emil møter på kaffehuset, fremstår han som mystisk, vakker og verdig. Han er sortkledd fra topp til tå, har snøhvitt hår og et "flammeblikk". Ved deres neste møte snakker den gamle.det viser seg at han verken er stum eller døv. Det blir aldri forklart hvorfor Emils far har latt som han er døv og stum, men vi vil tro at han bruker døvheten til å skjule sin identitet, bli utilgjengelig og anonym. Over døren til hans bopel står det: "Den lever vel, den som lever i skjul"( s.187). Det kan virke som om forfatteren bruker stumhet og døvstumhet for å skape en hemmelighetsfull stemning, og for å forsterke inntrykket av det mystiske, interessante, forfinede og diskrete ved de to romanfigurene. En slik fremstilling av døve var vanlig også i annen europeisk litteratur tidlig på 1800-tallet (Batson, 1985, s.3).

15 TALLET Vibeke Vikse sier i sin hovedfagsoppgave om funksjonshemmede i barnelitteraturen fra 1963 til 1988, at barnebøker fra før 1960-tallet ofte var sentimentale, ute etter å vekke medfølelse og bar sterkt preg av idyllisering. Hun hevder også at alvorlige problemer ikke var ukjent i 1950og 60-årenes bøker, men at de ble løst på et individuelt plan og ikke på et samfunnsmessig plan, slik som på 70-tallet.( Vikse, 1994) Tordis Ørjaseter skriver i en publikasjon fra UNESCO: "In children's books about handicapped children, we frequently find a certain principle of compensation so heavily stressed that it constitutes a hidden sort of rejection... The handicap is compensated far beyond reasonable limits"( 1981, s.41). 10 Noen av disse tendensene mener vi at vi finner i boka "Ikke som andre". 5.1 "Ikke som andre" av Arve Fjørtoft Arve Fjørtoft ( ) har blant annet gitt ut flere barne- og ungdomsbøker og en bok om fonetikk i norskundervisningen. Dette kan tyde på at han hadde en pedagogisk bakgrunn, uten at vi har klart å få dette bekreftet. Det har nemlig ikke lykkes oss å finne sikre opplysninger om ham. Verken Deichmanske bibliotek, Thorbjørn Sander ved Norsk Døvehistorisk Selskap, Odd-Inge Schrøder ved Institutt for spesialpedagogikk eller forlagene som har gitt ut bøkene hans, kunne gi oss eksakte opplysninger. De antyder at han kan ha vært en nær slektning av Ingebrigt Fjørtoft, en tidligere bestyrer på døveskolen i Ullevålsveien i Oslo. Forfatteren viser imidlertid inngående og detaljerte kunnskaper om døve, døveskolens indre liv og undervisningsmetoder. Finn Halvorsen, forfatter og litteraturanmelder blant annet i Aftenposten under okkupasjonstiden, skriver i sin anmeldelse av boka at beskrivelsen av døve er så overbevisende at det er sannsynlig at forfatteren selv er døv ( Aftenposten ), noe Thorbjørn Sander klart avkrefter. Boka, som ble utgitt i 1944, handler om Olav, som på grunn av en sterk og vedvarende ørebetennelse blir døv på begge ørene 18 måneder gammel. Handlingen i boka strekker seg over en 20- årsperiode tidlig på 1900-tallet, og vi følger Olav fra han er barn til voksen. Olav bor i en kystby på Sørlandet sammen med sin mor og far. 7 år gammel blir han innskrevet på døveskolen i Oslo. Olav beskrives som en flink og oppvakt gutt med spesielt gode evner i tegning. Han blir konfirmert sammen med de andre avgangselevene ved skoleslutt i 8. klasse. Elevene reiser hjem hvert til sitt, mer eller mindre klare for arbeidslivet. Olav begynner så i lære i litografi på et trykkeri i hjembyen sin. Han bor hos foreldrene sine og har et nært og

16 11 godt forhold til dem. Han liker arbeidsoppgavene på trykkeriet, men har ingen kontakt med jevnaldrende, verken på jobben eller i fritiden. Så rammer Spanskesyken den lille sørlandsbyen. Olav blir syk og begge foreldrene hans dør. Tapet av foreldrene går sterkt inn på ham. Han får et nervøst sammenbrudd og havner på asyl i seks uker. Når han blir friskere, skjønner han at han ikke har noen fremtid i hjembyen, hvor han verken har familie eller venner. Han skriver til sin gamle døvelærer i Oslo og ber henne om hjelp til å finne arbeid. Han flytter til Oslo, far jobb og hybel og treffer igjen sine gamle skolekamerater i Døveforeningen. Fremtiden ser lysere ut. Holdninger Helt i begynnelsen av boka beskrives foreldrenes reaksjon når de skjønner at sønnen har blitt døv: "Foreldrene var fortvilet over guttens ulykke.... de var enige om at det kanskje hadde vært bedre om gutten hadde fatt lov å dø liten enn å vokse opp, og kanskje bli til spott og spe for ubarmhjertige mennesker"(s.9). Dette virker som et brutalt og sjokkerende utsagn i dag, men handlingen i boka er lagt til begynnelsen av 1900-tallet, en tid da vanlige folk hadde liten kunnskap om døve, og da toleransen for avvik var enda mindre enn den er i dag. Hovedpersonen fremstilles på mange måter troverdig. Han beskrives i førskolealder som en aktiv, nysgjerrig, og tenkende gutt med spesielt god kontakt med sin far. De to sliter imidlertid med kommunikasjonen og utvikler etter hvert et slags tegnspråk sammen. Møtet med de andre døve barna på døveskolen i Oslo opplever Olav som positivt og spennende. Han virker tilpasningsdyktig og klarer raskt å kommunisere med dem. Det er første gang han ser ordentlig tegnspråk i bruk, og dette er også en av de fagangene det beskrives direkte i boka. Beskrivelsene tyder på at forfatteren må ha hatt et visst kjennskap til tegnspråk. En av de døve barna viser Olav rundt på døveskolen: "Gutten pekte og demonstrerte: Han lot som han rørte i en gryte - det var kjøkkenet, førte hånden til munnen og tygde, det var spisesalen, la hånden under kinn og lukket øynene - det var sovesalen" (s.30). Ellers kan vi få et inntrykk av en noe idealisert og til tider sentimental fremstilling av både Olav og andre døve barn. Olav kappes med lille Marit om å være den beste i klassen, og han har eksepsjonelt gode evner i tegning. Han gjør aldri noe galt, er snill og rettskaffen. Dessuten er han pen med "velskapt harmonisk kropp". Han og de fleste andre elevene

17 12 stortrives med alle skolefagene, det være seg artikulasjonstrening, munnavlesning eller religion. Artikulasjonstimene beskrives også som strevsomme både for elever og lærere, men gleden over å lære å snakke overskygger tydeligvis slitet. Beskrivelsen av julaften blir sentimental, nesten som en skillingsvise: "Det ble ingen barnesang om dette treet,...de lyse glade barnestemmene manglet. De små gikk stille og tause i ringen, mens alle de blanke barneøynene speilte lysene og skinte som stjerner i glansen fra treet" (s. 57). Både artikulasjonsundervisning og munnavlesningstimene er imidlertid også realistisk beskrevet. Olav bruker for eksempel flere uker på å lære "r ". Det å lære å tale og avlese synes å være noe av det viktigste ved skolegangen. Første gang Olav skal reise hjem, gleder han seg til å møte foreldrene og vise dem at han ikke er "stum" lenger. En tale til konfirmantene som bestyreren holder, refereres: "Men hvis de la talen på hyllen, vilde det meste av arbeidet på døveskolen være bortkastet... En døv som ikke bruker språket og talen, må bli verdensfjem, ensom og åndelig forkrøplet,ja det vil med tiden gå utover hans sinn..."(s.74-75). Det er altså den orale metoden som hersker. Døvelærerne i boka er idealistiske og engasjerte og nesten overdrevent positivt beskrevet. Om Frk. Kilnes står det at..."hun forsto de døve og deres mentalitet til bunns" (s.87). I diskusjoner mellom lærerne som blir gjengitt i boka, fremkommer det av og til synspunkter som kunne vært uttrykt på et lærerværelse i dag. Når en lærer fortviler over hvor vanskelig det å få døve til å bruke språket korrekt, svarer en annen med at det er fordi tegnspråket egentlig er deres morsmål. Men noen av holdningene som kommer til uttrykk er nedlatende og bærer preg av datidens myter om døve. Frk Kilnes omtaler de voksne døve i døveforeningen som " troskyldige og uansvarlige barn især de middelmådige begavede - de kom ikke mye utover barnestadiet, de ble aldri voksne i sin tankegang" (s.93). I en samtale medkonfirmantene advarer hun elevene sine om karakterfeil som kan følge med døvheten. Upålitelighet, sladder og misunnelse, særhet og innbilskhet, forfengelighet og pyntesyke ernoen av de egenskapene hun nevner. Hun sier riktignok at hørende også kan ha disse feilene, men at døve er mer utsatt. Det kan virke som om døvelærerne er forfatterens talerør. Det blir understreket flere steder i boka at døvelærerne og døveundervisningen blir sett på som de døves redning. Etter besøket i Døveforeningen, tenker Frk. Kilnes også på de begavede døve som hadde lykkes med..." å slippe inn i de hørendes samfunn og virkelig føle seg hjemme der. - Det var døveundervisningens triumf!" (s.93). Et annet sted i boka finner Olav en bok på biblioteket om tunghørte. Igjen får vi inntrykk av at det er forfatterens syn som kommer til

18 13 uttrykk når det står om døve: "Deres sjelelige nød er ganske fremmed for de aller fleste mennesker som ingen ting vet om deres bitre sorg og varme begjær etter å leve og lide og gjøre som andre. De døve må stå utenfor, og bare døvelærerne vet hvor brennende deres higen er etter å komme inn og få del i det fulle og hele menneskeliv"(s.208). Bokas siste kapittel handler om at Olav for første gang går i Døveforeningen og treffer sine gamle skolekamerater igjen, og blant dem sin gamle flamme Marit. Hjemme igjen på hybelen etter denne opplevelsen, tenker han igjennom sitt liv og kommer frem til at han har "...slått av på sin drøm om å bli som andre mennesker... døvheten kunne han ikke vinne over, den hadde satt ham utenfor... "Men møtet i døveforeningen har tydeligvis gitt ham et håp om å ikke leve så isolert lenger: ".: Han skulle ikke være fordringsfull, ikke forlange så mye, ikke fordre å være som andre, bare han slapp å være ensom" (s.220). Hensikten med denne boka er tydeligvis å informere om døvhet og døves situasjon. Boka fremstår også som en hyldest til døveundervisningen og døvelærernes strålende innsats for å tilpasse den døve så mye som mulig den hørendes verden. Forfatteren lykkes med sitt budskap i så stor grad at Finn Halvorsen i sin anmeldelse av boka både oppfordrer Aftenpostens lesere til å..."sørge for at den døve slipper å være ensom". Han berømmer døvelærerne som..."ofrer sine liv på disse skjebnens stebarn"( ).

19 TALLET I det 20. århundret, spesielt fra årene, begynte døve karakterer å dukke oftere opp i litteraturen og i flere forskjellige roller. Forfatterne av antologien "Angels and Outcasts" har sett på hvilke funksjoner de døve karakterene kan ha. En hensikt synes å være å øke interessen for døve, for minoriteter eller for folk som ganske enkelt er annerledes. Et annet formål kan være å presentere forholdene for individet i det moderne samfunnet. Mange ser seg selv som ofre, isolerte og uten stemme, og på den måten som "døve" i betydningen å bli ignorert og ikke hørt. Den tredje grunnven til at døve karakterer blir brukt i litteraturen, er et forsøk på å beskrive en følelse av det absurde i livet, hevder forfatterne. Det er oppmuntrende at døve karakterer og døvhet blir mer brukt og akseptert i det 20.århundret. Når en ser de forskjellige rollene de har; som ofre, isolerte, fremmedgjorte og for å forsterke absurditet, kan en spørre seg om dette bare er av det gode (Batson 1985, s.137). Fra slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet endret bøkene karakter blant annet ved at de fikk et mer realistisk preg. På 1970-tallet i Norge var det en kraftig økning av bøker om funksjonshemmede, noe som kan sees i sammenheng med integreringstanken (Vikse, 1994). Utover på og 70-tallet øker behovet for arbeidskraft og for folk med høyere utdanning. Flere døve tar etter hvert teoretisk utdanning. Motstanden mot tegnspråk blir stadig mindre, og på slutten av 1970-tallet begynner man å bruke tegnspråk i undervisningen (Vogt- Svendsen, 1983, s.17). I Stortingsmelding /85 og i Stortingsproposisjon /88 blir det slått fast at norsk tegnspråk er et eget selvstendig språk. Aksepten av tegnspråk begynner å gjenspeile seg i litteraturen kommer den første boka om Ina ut. Den handler om en helt vanlig jente som er døv og bruker tegnspråk. 6.1 "Paradisporten" av Pål Sundvor Pressemannen og nynorskforfatteren Pål Sundvor ( ) skrev "Paradisporten" i 1968, en roman som føyer seg inn i rekken av hans romaner om barns opplevelser i bygdemiljø. Han viser en betydelig evne til å sette seg inn i barnesinn (Edvard Beyer 1995). "Paradisporten" beskriver livet på en liten norsk bondegård i vakker vestlandsnatur. Vi følger årstidene på gården. I åpningskapitlet er det kornhøst, så følger en stille vinter. Våren kommer med våronn og pløying. Etter fullsommer med slåttonn og varme, følger høsten med oppbrudd og atskillelse. David, en liten døv gutt og bokas hovedperson, skal da reise til døveskolen i byen.

20 15 Forfatteren lar oss ta del i tankene og gjøremålene til fire av personene på gården. Det fortelles lite om samspillet mellom dem, men mye om hver og en av dem og deres forhold til naturen, og om deres håp og lengsler. Det er ikke beskrevet en eneste gang at foreldrene snakker sammen eller forholder seg til hverandre. Foruten David får vi høre om faren Grim og moren Gjerd. Frigg er en ung jente som jobber på gården. Noen egentlig handlingsgang har romanen ikke. Den er mer formet som en rekke poetiske stemningsbilder bundet sammen til en helhet av miljø og personer. Holdninger Den døve gutten David er beskrevet som et følsomt barn. Han virker svært sårbar og ensom, samtidig som dagene hans synes rike fordi han sanser livet rundt seg så sterkt og intenst. Når han føler seg avvist og utenfor, finner han styrke i naturen og i kontakt med dyrene. Som døv blir han stengt ute fra fellesskapet både i familien og i ungeflokken i bygda. Hvor lett han føler seg avvist, og hvor sterkt han lengter etter nærhet og kontakt med de andre, er realistisk og sårt beskrevet flere steder i boka. Han stikker for eksempel til skogs og blir borte en hel dag, når moren hans tankeløst skyver ham vekk for å få mer armslag til håndarbeidet hun sitter med. En kort regnskur blir til en lykkestund for ham, der han står tett sammen med de andre barna under en steinhelle: "Må regnet vara dagen til endes! Tiggar det i han. Må hendene omkring han aldri flytta seg, må kroppane rundt ham stå og stå. Inkje er så godt som dette å stå under en heller når regnet driv"(s.82). Vi får imidlertid en sterk følelse av at det ikke er David som "eier " kontaktproblemet. Det er foreldrene som virker uten evne og overskudd til kontakt med sin døve sønn. David, derimot, er hele tiden til stede og tilgjengelig for kontakt, hvis bare foreldrene hadde sett ham. Han er lykkelig når han føler nærhet med foreldrene. For eksempel plukker han hvitveis til moren og smiler for seg selv når han tenker seg hvordan ansiktet hennes vil være når hun ser buketten. Han ler også når han tenker på den ene seilturen han har hatt med faren. Likeledes lyser ansiktet til David når han går etter faren og plogen. "Det er han og eg, kjenner David" ( s.63). Foreldrene virker hjelpeløse og tynget av Davids døvhet. Gjerd drømmer en natt at David snakker, og føler uro og angst over hvordan det skal gå med ham i fremtiden: "Må det berre ikkje frysa til kring David! ", tenker hun (s.26). Den eneste gangen vi får skildret moren i direkte og god kontakt med sønnen sin, er i avskjedsseenen når David skal reise til døveskolen: "... ho set seg på huk framfor David og møter auga hans roleg. - No gjev eg han heile meg...,...no er det berre ho og David, og auga hans har fått ljos i seg att" (s. 121).