Høringsuttalelse til NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn

Transkript

1 Org.nr Adr. Fredshuset, Møllergata 12, 0179 Oslo * * lim.nettverket@gmail.com Kulturdepartementet postmottak@kud.dep.no Deres ref: 1/55 Oslo, 1. oktober 2013 Høringsuttalelse til NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn Innledning - generelle betraktninger Innledningsvis ønsker LIM å takke for muligheten til å komme med våre kommentarer og innspill til denne utredningen. Det er mye vi er enig med utvalget i. I denne uttalelsen vil vi konsentrere oss om punkter vi ser et spesielt behov for å kommentere fra vår side. Men først noen generelle betraktninger. LIM er en uavhengig organisasjon som består av personer med ulik etnisitet og livssynsbakgrunn. Hovedformålet er å ivareta et fredelig og inkluderende samfunn der alle individer har rett til å leve i frihet og verdighet. Sekularitet er en viktig kampsak for oss. Religiøse forskjeller gjør samfunnet mer mangfoldig, men kan også være en kilde til konflikt. En nøytral og sekulær stat skaper en god ramme for livsynspluralisme. Vi ønsker å berømme Regjeringen for å ha tatt initiativ til å utrede hvordan vi som samfunn skal leve med tros- og livssynsmangfold og hvordan statlige institusjoner skal forholde seg til tro og livssyn. Norge blir et stadig mer pluralistisk samfunn, og spørsmålene og dilemmaene knyttet til religionens plass i samfunnet har blitt flere og mer komplekse. Til tider kan det oppstå spenningsforhold mellom påberopt religionsfrihet på den ene siden og grunnleggende liberale normer og verdier på den andre. Derfor er det viktig med en grundig prinsipiell vurdering og diskusjon av disse spørsmålene med sikte på å utforme en helhetlig tros- og livssynspolitikk. Det dreier seg til syvende og sist om hva slags samfunn vi ønsker. Og svaret på det er ikke statisk. Politikken må til enhver tid forholde seg til den gjeldende situasjonen, og til erfaringer i både Norge og andre land. Vår grunnholdning er at en klar sekulær linje vil kunne forebygge mange konflikter og spenninger i forbindelse med problemstillinger som stadig oppstår i møtet mellom det offentlige og religion. 1

2 Avveiinger Utvalget sier følgende om sitt mandat innledningsvis: "Utvalgets mandat slår fast at statens fremste oppgave i tros- og livssynspolitikken er å sikre og beskytte tros- og livssynsfriheten" (se NOU 2013:1, 1.1). At dette er statens oppgave er åpenbart. Samtidig må denne friheten avbalanseres mot andre enkeltindividers frihet og rettigheter samt andre hensyn. Det er rundt spørsmålet om veien mot målet og avveiningen av interesser at meningene ofte er delte. I et samfunn oppstår i tillegg spørsmålet om hvordan samfunnets felles ressurser skal fordeles og hvem som skal betale for den enkeltes frihet. Det er i denne sammenheng lite fruktbart å diskutere religionsfriheten isolert sett, den må alltid avveies mot andre interesser og andre rettigheter. Religionsfriheten er en av mange rettigheter, men fremstår til tider som om det er den eneste eller den mest tungtveiende av alle rettigheter når avveininger foretas. Dette er også inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest utvalgets mandat. Religionsfriheten, slik den er fastslått i internasjonale konvensjoner som er del av norsk rett, er en todelt rett som består av 1) tros- og samvittighetsfrihet som er absolutt, 2) retten til å gi uttrykk for sin tro, eksempelvis gjennom symboler/plagg, som er en rett som på visse vilkår kan begrenses. Det er med andre ord ikke i strid med retten til religionsfrihet å begrense adgangen til å gi uttrykk for sin tro i visse sammenhenger. Det er viktig å slå dette fast på en tydelig måte fordi det ofte skapes et inntrykk i den offentlige debatten at enhver restriksjon av retten til å utøve eller manifestere sin tro er i strid med menneskerettighetene. Det er store variasjoner i hvordan vestlige land tilnærmer seg spørsmålene knyttet til religionens plass i det offentlige og i institusjoner. Norge har med andre ord et ganske stort handlingsrom til å utforme sin tros- og livssynspolitikk innenfor rammene av internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. En nøytral beskyttende politikk Utvalget har fått i mandat til å legge til grunn at staten fortsatt skal føre en aktiv støttende tros- og livssynspolitikk. Vi er i prinsippet skeptiske til denne tilnærmingen. Vi er enige med utvalgets mindretall representert ved Hompland og Strand som argumenterer for en nøytral, beskyttende tros- og livssynspolitikk. LIM er tilhengere av en sekulær stat der skillene mellom religion og politikk er tydelige. Og vi mener at behovet for en slik nøytralitet har blitt viktigere nå når det norske samfunnet har blitt mer mangfoldig. Statens oppgave er å verne om retten til å utøve sin tro eller sitt livssyn alene eller sammen med andre, slik det er nedfelt i internasjonale konvensjoner som Norge har forpliktet seg til. Staten er derimot ikke forpliktet til aktivt å støtte utøvelsen av religion i organiserte former for eksempel gjennom støtteordninger til religiøse og livssynsmessige organisasjoner. Religionsfrihet er ikke et velferdsgode. Støtte er noe staten i så fall selv velger å gi. Vi registrerer at utvalgets mandat har vært bundet av prinsippet om aktivt støttende livssynspolitikk som det er lang tradisjon i Norge for. 2

3 Likebehandlingsprinsippet Selv om statskirkeordningen ble avviklet, er det fremdeles særskilte bånd mellom staten og Den norske kirke (Dnk). Så lenge staten støtter Dnk aktivt, så tilsier likebehandlingsprinsippet at også andre tros- og livssynsamfunn må støttes på tilsvarende måte. I den forbindelse er LIM glade for at utvalget setter likebehandlingsprinsippet høyt. Dette prinsippet veies tyngre enn hensynet til historiske forhold og tradisjoner. Samtidig ser vi en tendens til å misforstå likebehandlingsprinsippet i den forstand at kristne tradisjoner og institusjoner brukes som et utgangspunkt for etableringen av tilsvarende institusjoner for andre religioner og livssyn. Dette vil både øke offentlige utgifter og føre til styrkingen av religionens tilstedeværelse i offentlige institusjoner uten at utgangspunktet er behovet til den enkelte bruker. Dette vil vi komme tilbake til senere i dokumentet. KAP. 11: TRO OG LIVSSYN I DET OFFENTLIGE ROM Skolens formålsparagraf LIM anser skolen som den viktigste arena for å fremme felles verdier. Derfor støtter vi flertallet i utvalget som går inn for å endre skolens formålsparagraf i tråd med forslagene fra Bolstad-utvalget. Vi er opptatte av at formålsparagrafen både skal gjenspeile dagens mangfold i Norge og virke så samlende som mulig Religion og livssynspersonell i forsvaret LIM er skeptiske til koblinger mellom religion og militærmakt. Felles livssynsnøytrale verdier bør være grunnlaget for samhold og stridsmoral i forsvaret. Samtidig skal utøvelse av religion sikres gjennom tilrettelegging ettersom vi snakker om verneplikt. Slik tilrettelegging bør ta utgangspunkt i den enkelte soldats behov, og ikke være et aktivt tilbud utelukkende basert på likebehandlingsprinsippet. Gjeldende institusjonelle ordninger i Norge har naturlig nok kristelige tradisjoner som utgangspunkt, men andre religioner har ikke nødvendigvis de samme funksjonene som kristendommen. At prester fungerer som sjelesørgere betyr ikke nødvendigvis at en imam gjør det samme. Imamer har tradisjonelt ikke hatt som oppgave å drive sjelesorg. LIM går inn for at livssynstilbud skal være behovsbetinget. Det skal være opp til hver enkelt om en vil benytte seg av livssynstilbud eller ikke. Det skal være mulig for alle å få kontakt med religiøse ledere og lignende, men kontakten må initieres selv fra bruker. Ofte er det tale om allmenne behov hos de aktuelle soldatene som like gjerne kan dekkes av andre fagpersoner, som av religiøst personell. Kap 12. Normativt mangfold og rettslig pluralisme LIM er tilhengere av en integreringsstrategi som tar utgangspunkt i individet og ikke grupper. Selv om gruppebaserte rettigheter og tiltak i noen situasjoner kan være nødvendige, er vi generelt skeptiske til en multikulturalistisk tilnærming som vektlegger grupperettigheter. 3

4 Innvandrerbefolkningen i Norge er mangfoldig. Ethvert menneske har rett til å bli betraktet som et individ og ikke bare som et medlem av en spesiell etnisk eller religiøs gruppe. Individuelle rettigheter er en forutsetning for grupperettigheter, og de vil være i behold også når et individ er medlem av en gruppe. Er det konflikt mellom grupperettigheter og individuelle rettigheter, så bør helt klart individuelle rettigheter ha forrang. Vi er glade for at utvalget understreker at tros- og livssynsfrihet er en individuell rettighet og at det er den enkeltes overbevisning som skal beskyttes. Retten til å praktisere sin tro gjelder ikke hvis praksisen krenker andres rettigheter eller strider mot grunnleggende normer i det norske samfunn. I et kulturelt og religiøst mangfoldig samfunn blir det enda viktigere å fremheve fellesverdiene som et fundament for fellesskapet. Et behov for å definere tydelige felles verdier blir også understreket i den offentlige utredningsrapporten Bedre integrering (NOU 2011:14). I en undersøkelse utført av TNS Gallup på vegne av prosjektet «The End of National Legal Culture?», kommer det frem at hele 86 prosent av muslimene mener at lovene i Norge er rettferdige. I en artikkel på Civitas nettsider oppsummeres noen av funnene på denne måten: For eksempel har muslimer like stor tiltro som ikke-muslimer til at lovene i Norge er rettferdige, og mener at lovene bør endre seg i takt med folks holdninger og vaner. Det er dermed ikke klare holdepunkter for at muslimer mener Norges lover bør ha en religiøs forankring for å være legitime. Hele 86 prosent av muslimene mener at lovene i Norge i det store og det hele er rettferdige. Både blant muslimer og den generelle befolkningen mener litt under halvparten at loven må endres i takt med folkemeningen, mens litt over halvparten mener at loven må være en fast standard for akseptabel oppførsel. Det var også forholdsvis stor enighet om at lovene skal baseres på norske skikker og tradisjoner. Ca. 30 prosent av både muslimer og den generelle befolkningen var «helt enig» i dette. 38 prosent av muslimene var imidlertid «delvis enig», mot 53 prosent av den generelle befolkningen. Det betyr at 68 prosent av muslimer mot 83 prosent av befolkningen var helt eller delvis enige i dette. Selv om det er en viss uenighet å spore når man slår sammen «enig» og «delvis enig», synes det uansett å være en forholdsvis høy grad av enighet om hva det moralske utgangspunktet for statens makt over individene i et samfunn skal være. 1 Hvis tiltroen til norske lover hadde vært mer negativ blant muslimer, ville vi fortsatt argumentert, som utvalget gjør, for å satse på kunnskapstiltak. Vi må ikke tilrettelegge for, men heller motvirke tendenser til utvikling av parallellsamfunn. Vi er med andre ord kritiske til tilpasninger, som vi for eksempel har sett i Storbritannia, der shariaråd får spillerom til å operere innen familierett. Vi vil heller foretrekke at de 1 og- rettsstaten 4

5 tradisjonelle konfliktrådene som gjelder for alle i samfunnet gjøres mer tilgjengelige for minoritetsbefolkningen, blant annet gjennom styrkingen av relevant kompetanse i disse rådene og gjennom ansettelser av rådgivere med minoritetsbakgrunn. Kap. 13 Plagg og symboler Utvalget mener alle innbyggere i Norge skal ha rett til å bære religiøse plagg og symboler, både i det offentlige rom, på arbeid og under sine studier. Begrensning av bruk av plagg og symboler bør kun begrunnes i praktiske hensyn og ikke i en fortolkning av hva symbolene måtte uttrykke. Utvalget tar avstand fra generelle forbud og restriksjoner mot religiøse plagg. Videre åpnes det for uniformstilpasning av enkelte religiøse plagg og symboler. På dette punktet er LIM uenig med utvalget. Burka og niqab Vi anerkjenner retten til å være annerledes, men ansiktsdekkende plagg som burka og niqab er såpass ekstreme uttrykksformer at det foreligger tungtveiende argumenter for regulering og restriksjoner. LIM foreslår at Norge følger Belgia og Frankrike og beslutter å forby bruken av niqab og burka på offentlige steder. Det er etter vår oppfatning absurd at et såpass kvinneundertrykkende plagg som burka og niqab som skal usynliggjøre kvinner i det offentlige rom blir oppfattet som en rettighet. En isolert rettighetsdiskurs gjør terskelen lav for hva som blir definert som en rettighet. Dette er uansett en rettighet som må veies opp mot andre hensyn. Et viktig hensyn er sikkerhet og behovet for å bli identifisert og ansvarliggjort for handlinger i det offentlige rom og overfor andre. Et annet hensyn er muligheten for normal kommunikasjon mellom medmennesker. Videre ser vi restriksjonene som nødvendige for å fremme likestilling og integrering. Et slikt forbud vil signalisere at Norge er et likestilt land som ikke godtar usynliggjøringen av kvinner i det offentlige rom. Burka og niqab er uforenlig med det å leve i et åpent og fritt samfunn. Forebyggingsargumentet er også viktig. Per i dag er det ikke så mange som bruker burka eller niqab, med denne praksisen kan med tiden bli mer utbredt. Et eventuelt forbud senere vil være vanskeligere å innføre. Vi vil i det minste argumentere sterkt for behovet å forby ansiktsdekkende plagg i skolesammenheng. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har slått fast at et forbud mot niqab på skolen og i forbindelse med skolens aktiviteter utenfor skolebygget ikke er i strid med likestillings- og diskrimineringsloven. Kunnskapsdepartementet har bestemt å overlate avgjørelsen om eventuelle niqab-restriksjoner til den enkelte skole. LIM mener at dette må reguleres nasjonalt, både for å unngå forskjellsbehandling, men også for å avlaste rektorer og forebygge konflikter og spenninger i skolene. Barnehijab Foreldreretten skal stå sterkt og det skal være en høy terskel for å bruke forbudslinjen i et liberalt samfunn. Men barnets beste skal være et grunnleggende hensyn som vi som samfunn har et ansvar for å ivareta. Menneskerettighetene kan ikke tolkes slik at foreldre har rett til å pådytte sine barn enhver tradisjon eller praksis de selv måtte oppleve som riktig. I Bibelen 5

6 finnes belegg for å pryle sine barn, men det er likevel forbudt etter norsk lov for å beskytte barna. I Barnekonvensjonens art. 14 står det eksplisitt at også barn har rett til tanke, samvittighetsog religionsfrihet, noe foreldre har rett og plikt til å opplyse barnet om. Barnehijab er en praksis som ikke kan forsvares med henvisning til religionsfriheten ettersom barnehijab ikke har noe grunnlag i islamsk lære. Staten er uansett forpliktet av Barnekonvensjonens art om å treffe alle effektive og egnede tiltak for å avskaffe tradisjonsbundet praksis som er skadelig for barns helse. Vi kan ikke forvente at barna selv skal ha styrke og mot til å stå frem mot tvang fra sine foreldre eller sin gruppe. Hijabens skadelige virkninger på småjenter er ikke godt nok utredet og dokumentert, og vi foreslår at det forskes på dette fenomenet. Men det er åpenbart at tildekking av nærmest all hud kan føre til vitamin D-mangel med risiko for rakitt (skjelettsykdom) hos barn og osteomalasi hos voksne. Sollys er menneskets viktigste kilde for vitamin D, i tillegg til kost som fet fisk og tran. Jo mørkere hud, dess mer eksponering trengs for å oppnå dagsbehovet for D-vitamin. Med kort solsesong er det viktig å tenke helsemessige langtidsvirkninger av tidlig tildekking av jenter. Uansett hvordan man definerer barnehijab, så er det svært problematisk at foreldre utøver tvang eller press for å få sine barn til å dekke seg med slør. Det er grunn til å anta at foreldrene insisterer på at døtrene deres bærer hijab fra tidlig alder i frykt for at de skal nekte å gjøre det når de fyller 18 år. Når en vokser opp med hijab, vil den lettere kunne bli en viktig del av ens identitet fremover i voksen alder. I så fall er dette en kynisk indoktrineringsstrategi som ikke tar hensyn til de mulige uheldige konsekvensene for tilslørte barn - spesielt i barnehage- og skolesammenheng. Fra et barneperspektiv kan hijab i barnehagen og skolen være til hinder for god undervisning, virke stigmatiserende og skape skiller mellom jenter med hijab og dem uten, både muslimer og norske. Ved manglende kontakt mellom barn av ulik etnisk, religiøs bakgrunn, og på tvers av kjønn, hemmes også integreringen av jenter. Også på dette punktet, mener vi at Norge bør følge Frankrikes eksempel og forby bruken av hijab i barneskolen. Et forbud vil forebygge utbredelsen av barnehijab, som vi anser som både barnefiendtlig og kvinnediskriminerende. Lovreguleringer er for øvrig ikke det eneste virkemidlet for å fremme barns rettigheter og likestilling i enkelte muslimske miljøer. Disse miljøene bør selv diskutere de negative konsekvenser av barnehijab, og arbeide for å avskaffe denne barnefiendtlige praksisen. Hijab i politiet og domstolene LIM vil argumentere sterkt for at uniformene i institusjoner som representerer maktapparatet som politi og domstoler, er nøytrale og ikke åpner for bruk av politiske eller religiøse symboler. Denne problemstillingen har vært gjenstand for en grundig debatt i Norge allerede, og argumentene for og imot er velkjente. Nøytralitetsprinsippet og hensynet til publikums tillit til institusjonene som utøver makt på vegne av staten er de viktigste argumentene mot å tillate religiøse symboler som en del av uniformene i politiet og domstolene. Disse hensynene veier etter vår mening tyngre enn hensynet til de individene som ønsker seg en jobb i politiet 6

7 eller domstolene uten å tilpasse seg uniformkravene som medfølger. Det er ingen menneskerett å kunne ta arbeid hvor som helst, uten å tilpasse seg. LIM ønsker å understreke at hijab er kontroversielt også blant muslimer. Tildekking av håret er ikke nevnt i Koranen. Den teologiske begrunnelsen for hijab i islam er klart kvinnediskriminerende, men utvalget har rett i at hijaben som symbol tolkes veldig ulikt. I Vesten og blant annen generasjon muslimske jenter brukes det til og med feministiske argumenter for å legitimere bruken av hijab. Det finnes krefter som forsvarer og fremmer hijaben, men det finnes også krefter som anser hijaben som et hinder i kampen for likestillingen i muslimske land og muslimske miljøer i Vesten. Et generelt forbud mot hijab ville vært i strid med menneskerettighetene, men at hijaben diskuteres som en del av verdikampene i muslimske miljøer bør anses som noe positivt. I den forbindelse ønsker LIM å minne om at hijaben vil få en høyere status dersom den legitimeres på den måten at den gjøres til en del av statlige uniformer. En jentes motstand mot hijab som umoderne og kvinnefiendtlig vil kunne møtes med motargumenter fra fedre og andre med henvisning til at den er en del av politiets og domstolens uniform. Uniformtilpasninger vil med andre ord favorisere konservative krefter som ønsker å fremme hijabbruken samtidig som den vil gjøre kampen mot hijab vanskeligere for krefter som ønsker modernisering og reell likestilling i muslimske miljøer. Dette perspektivet har ikke vært tilstrekkelig fremme i debatten om hijab som et integrert symbol i statlige uniformer. Kapittel 15: Tro og livssyn i offentlige institusjoner 15.7 Utdanningsinstitusjoner På skolen er det læring som er det viktige, å legge til rette for religionsutøvelse er ikke skolens primæroppgave. Dette kan elevene gjøre i sin fritid. Det er en menneskerett å kunne praktisere sin tro, men myndighetene er ikke forpliktet til å tilrettelegge for organisert religiøs utøvelse på skoler. Religionsfriheten innebærer som kjent også en rett til frihet fra religion. Vår bekymring knyttet til etableringen av bønnerom i skoler er at ikke-praktiserende muslimer kan bli utsatt for press til å delta i regulære religiøse aktiviteter. De kan bli nødt til å foreta valg som de bør kunne slippe som elever eller studenter. Regulære bønnetider kan gjøre det synlig for de religiøse aktivistene hvem som deltar og hvem som ikke gjør det. Noen vil kanskje delta bare for ikke å bli sett på som en «dårlig muslim». Også dette spørsmålet må reguleres nasjonalt og ikke overlates til den enkelte skole. LIM er imidlertid positive til utvalgets konklusjon om å legge til rette for livssynsåpne stillerom. Ulike livssyn og andre former for grupperinger må likebehandles ved at rommene er åpne for alle, det må ikke åpnes for kjønnssegregasjon i forbindelse med bruk av stillerommene. 7

8 15.3 Kriminalomsorgen LIM støtter ikke utvalgets flertall som går inn for å utvide tilbudet av tros- og livssynspersonell og opprette statlig finansierte stillinger for flere tros- og livssynssamfunn utover Den norske kirke. LIM er skeptiske til slike ansettelser og mener at behovet for kontakt med eget livssyn må komme fra innsatte selv. LIM er enig med fåtallet i utvalget som sier det skal være det enkelte tros- og livssynssamfunns ansvar å betjene sine medlemmer i fengselet og at dette burde være en del av deres virksomhet. Dette vil medføre at ordningen med offentlig ansatte fengselsprester må avvikles Offentlige sykehus Kirkens prester har en tradisjonell og offisiell funksjon innenfor sjelesorg. Innenfor islam derimot finnes det ingen tilsvarende tradisjon for imamer eller annet religiøst personell. En ordning med sykehusimamer finnes ikke i muslimske land, ikke engang i islamske stater som Iran. Likebehandlingsprinsippet alene tilsier ikke at det må konstrueres nye islamske institusjonelle roller etter modell fra kristendommen. En slik ordning må baseres på etterspørsel fra pasientene selv. Vi kan ikke se at det finnes dokumentasjon for at pasienter med muslimsk bakgrunn etterspør en slik tjeneste ved landets sykehus. Vi frykter også at tilstedeværelsen av religiøse representanter på sykehus kan øke faren for at det drives misjonerende virksomhet overfor personer i en spesiell sårbar situasjon. Hos muslimer ivaretas sjelesorgfunksjonen bare av familie og slekt. Pasienter med muslimsk bakgrunn har derfor et større behov for å kunne disponere et rom der kan ta imot besøk fra familie, enn å ha et tilbud om å kunne ha samtaler med fremmede imamer. Ellers støtter vi utvalgets forslag om livssynsåpne rom som kan brukes av alle pasienter som har behov for det. Kapittel 17: Offentligrettslige funksjoner tros- og livssynssamfunnenes vigselsmyndighet LIM støtter utvalgets flertall som går inn for at det innføres sivil ekteskapsinngåelse som generell ordning. Det betyr at religiøse eller livssynsmessige hensyn ved vigsel ikke bør være en del av den offentligrettslige ekteskapsinngåelsen. Dette fordi det er statens lovgivning og ikke et teologisk perspektiv som skal regulere ekteskapet. Tros- og livssynssamfunnene skal imidlertid beholde den rituelle og seremonielle delen ved ekteskapsinngåelse. Kapittel 19: Barns interesser og rettigheter 19.3 Barns rett til å bestemme selv i tros og livssynsspørsmål LIM støtter en større valgfrihet for barn når det gjelder tro og livssyn, og støtter utvalget i videreføringen av 15 års aldersgrense for inn- og utmelding av trossamfunn. Videre er LIM positive også til forslagene om at foreldrene må ha samtykke av barna fra fylte 12 år ved innog utmelding av trossamfunn, at barnet fra 12 år står fritt til å kreve fritak fra religiøs praksis i 8

9 skolen, og at foreldre trenger samtykke fra barn over 12 år ved valg av privatskole. Det ideelle ville være om tillatelsen til å melde barn inn støtteberettigede tros- og livssynssamfunn opphører; noe som vil innebære for eksempel at barnedåp ikke lenger vil medføre medlemskap i et kirkesamfunn (det er intet i folkekirkens liturgi eller lære som tilsier at dåp skal innebære formelt medlemskap i Kirken) Om skoletilbudet for barn i privatskoler og i den offentlige skolen LIM er i utgangspunktet skeptisk til private religiøse skoler, men er samtidig opptatt av at alle tros- og livssynssamfunn må likebehandles. Dette må selvsagt gjelder også i forbindelse med støtte til private skoler. Som utvalget påpeker bør det til gjengjeld føres kontroll med disse skolene og adgangen til å tilpasse undervisningen må begrenses Omskjæring av guttebarn LIM anerkjenner at religiøs oppdragelse av barn inngår i foreldreretten, men rituell omskjæring av guttebarn er en tradisjon vi ikke støtter, spesielt med tanke på at inngrepet er irreversibelt. Vi mener at det er nødvendig å gjøre nærmere undersøkelser og innhente mer kunnskap om omfanget av helseskader som følge av omskjæring, men registrerer at også omskjæring ved sykehus av og til medfører alvorlige komplikasjoner. Nordiske barneombud har uttalt nylig 2 at omskjæring ikke bør skje før gutten er moden nok til å forstå de medisinske og kulturelle aspektene ved inngrepet, og dermed kan gi sitt samtykke. Dette hadde vært en ideell løsning, dersom trossamfunnene som praktiserer rituell omskjæring hadde godtatt en slik reform av sin tradisjon og ikke opplevd dette som en kriminalisering av deres religionsutøvelse. Her ser vi et behov for dialog og på sikt holdningsendringer i de aktuelle jødiske og muslimske miljøene rundt spørsmål knyttet til omskjæring. Men så lenge omskjæringen av guttebarn ikke er aldersregulert, er LIM opptatt av at myndighetene sikrer at inngrepene skjer under trygge omstendigheter, og legger opp til at flest mulig inngrep skjer i Norge. Etter det vi kjenner til, foretas mange av disse rituelle inngrepene, spesielt av guttebarn med muslimske foreldre, i foreldrenes opprinnelsesland. Det er grunn til å tro at mange av disse omskjæringene skjer uten noen form for bedøvelse og at guttene ikke blir godt ivaretatt i forbindelse med operasjonen. I tillegg til smertene, må vi ikke undervurdere de psykiske påkjenningene og traumene dette kan påføre barna som blir utsatt for omskjæring. Dette kan forebygges både gjennom bedre informasjon til aktuelle målgrupper, men også gjennom å tilby at guttebarn kan bli omskåret på norske offentlige sykehus for å sikre at slike inngrep skjer innenfor forsvarlige rammer. Dette vil isolert sett medføre ekstra utgifter for staten, men hensynet til barna bør veie tyngst her. Dessuten er det ikke sikkert at dette vil innebære en nettoutgift tatt i betrakning utgiftene ved komplikasjoner ved amatørmessige omskjæringer som nødvendiggjør etterfølgende helsebehandling på offentlige sykehus. 2 content/uploads/2013/09/felles- uttalelse- fra- de- nordiske- barneombudene- og- barnemedisinske- eksperter- om- omskj%c3%a6ring- av- gutter.pdf 9

10 Kapittel 20: Religionsfrihet i forhold til andre rettigheter og interesser 20.3 Reservasjonsrett i arbeidsforhold Det er viktig med et bredt og likt helsetilbud for alle, og LIM støtter derfor utvalget i at det ikke bør aksepteres at helsepersonellets overbevisning i enkelte spørsmål skal hindre en pasient behandlingen han har krav på. Reservasjonsretten bør derfor ikke utvides. Kapittel 21: Konfliktløsning prinsipper og dialog LIM er en sterk tilhenger av dialog, og mener at dette bør kunne kombineres med friheten til å bedrive religionskritikk. Religions- og livssynsdialog i samfunnet er svært viktig og LIM mener som utvalget at dette bidrar til å sikre religionsfriheten i Norge. Dialog er viktig på lokalt plan for å bedre forståelsen av mangfold i et lokalsamfunn, samt på nasjonalt plan mellom myndigheter og livssynssamfunn for å øke kunnskapen om ulike livssyn. LIM er fornøyd med hvordan Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) har fungert, og mener at kontakten mellom myndigheter og tros- og livssynssamfunnene kan styrkes og samordnes bedre, gjerne gjennom et departement med særskilt ansvar for dette området. Kapittel 23: Vilkår for støtte, særlig ordning LIM er i utgangspunktet ikke tilhengere av offentlig finansiering av tros- og livssynssamfunn. Men når dette foreligger er vi for å stille krav til blant annet å følge menneskerettighetene, og særlig barns rettigheter. LIM vektlegger også nødvendig kontroll av tros- og livssynssamfunnene som mottar offentlig støtte Krav til innhold for å bli regnet som et tros- eller livssynssamfunn. Lovforslag LIM støtter utvalgets lovforslag for avgrensning av tros- og livssynssamfunn Krav til etisk innhold/verdi LIM er svært positive til utvalgets lovtekst i punkt om at brudd på barns interesser og rettigheter, samt brudd på diskrimineringslovgivningen og andre lover som hindrer oppfordring til hat og vold, kan gjøre at et tros- eller livssynssamfunn mister den offentlige støtten Antallskrav LIM støtter utvalgets flertall i et minstekrav på 100 medlemmer for å motta offentlig støtte Ordningen med automatisk tilhørighet Vi støtter utvalgets forslag om at det må ligge en aktiv melding fra den det gjelder eller fra foresatte, og at man ikke lenger regner med automatisk tilhørige medlemmer i kraft av at foreldre er medlemmer i et tros- eller livssynssamfunn. Myndighetene bør også påse at prosedyrene for utmelding ikke er urimelig vanskelige. Avsluttende kommentar 10

11 Vi er glade for vektleggingen av likebehandlingsprinsippet fra utvalgets side, men vi er i prinsippet opptatt av at staten ikke skal være en pådriver for at religionen skal få en større plass i det offentlige og i offentlige institusjoner. Vi ser frem til den videre behandlingen av denne utredningen og debatten knyttet til det. Med vennlig hilsen s. Tina Shagufta Kornmo styreleder i LIM Sylo Taraku generalsekretær i LIM 11