Unge Høyres Landsforbund. Diskusjonsnotat om klima- og miljøpolitikk

Transkript

1 Unge Høyres Landsforbund Diskusjonsnotat om klima- og miljøpolitikk Sentralstyremøte

2 N O T A T U N G E H Ø Y R E Til: Unge Høyres fylkesforeninger Fra: Klima- og miljøprogramkomiteen Kopi: Sentralstyret, direktevalgte til LS og sekretariatet Diskusjonsnotat om klima- og miljøpolitikk Innledning Klima- og miljøprogramkomiteen informerte om at den i forbindelse med programarbeidet ville gjennomføre en intern høring for å samle innspill på sentrale punkter i programmet. Dette ble det opplyst om på landsstyremøtene i august og november Vedlagt følger vårt notat. Høringen består av to deler. Del 1 er dette diskusjonsnotatet som inneholder fire ulike temaer og medfølgende problemstillinger som fylkesforeningene kan besvare, og som det er viktig for komiteen å få tilbakemeldinger på. Del 2 er en generell del hvor man kan komme med forslag til politiske løsninger eller kulepunkter. Denne delen er derfor ikke omtalt nærmere i dokumentet. De fire temaene som gi gjerne vil ha tilbakemeldinger på er følgende: Del 1: Fremtidens petroleumspolitikk Norge er en betydelig eksportør av olje og gass. Norge eksporterte over 1,6 millioner fat olje i 2016 og var med det verdens 15. største oljeprodusent og den 8. største eksportøren av naturgass. Eksportverdien av petroleum utgjorde i 2016 om lag 350 milliarder kroner og 47 % av total norsk vareeksport. I 2016 var personer sysselsatt i petroleumsnæringen enten direkte eller hos underleverandører. Petroleumsproduksjonen er sektoren som bidrar til høyest utslipp av norske klimagasser. I 2016 stod olje- og gassutvinning for utslipp av 14,8 millioner tonn CO2, tilsvarende 27,8 % av de totale norske utslippene. Utslippstallene fra når olje og gass forbrennes i atmosfæren eller forbrukes er ikke med i disse tallene. De regnes med til det respektive landets utslippstall hvor forbruket eller forbrenningen finner sted. Inntektene fra petroleumssektoren har tjent Norge godt og næringen har stor betydning for sysselsetting og norsk økonomi. Som bærebjelken i norsk økonomi vil raske omveltninger i petroleumspolitikken være skadelig for økonomien, statens inntekter og sysselsettingen. Samtidig er norsk økonomi sårbar overfor svingninger i oljeprisen som i 2014/2015 og fallende etterspørsel etter olje og gass på sikt. Strengere klima- og miljøkrav og forpliktelsene i Paris-avtalen medfører sannsynligvis at etterspørselen etter petroleum vil synke betraktelig og lenge før en eventuell tilbudssvikt. Nedskaleringen i petroleumssektoren vil derfor, svært trolig, skyldes etterspørselssvikt. Prognosene er derfor at fossilandelen vil gå ned parallelt med at klimagassutslippene går ned. Markedet for olje og gass vil dermed skrumpe inn. Samtidig vil markedet for de fornybare energibærerne og de moderne nullutslippsløsningene vokse. Toppen i etterspørsel for olje og gass ventes av oljeanalytikerne å være et sted fra slutten av 2020-tallet og fremover mot karbonnøytralitet i Staten har betydelige investeringer og interesser i norsk petroleumsindustri. Gjennom petroleumsskattesystemet har staten sikret seg en betydelig andel av overskuddet fra petroleumsvirksomheten. Særskattesatsen for overskudd på petroleumsvirksomheten er på 78 % slik at bedrifter betaler ekstra skatt utover den rene bedriftsbeskatningen. I tillegg har næringen en hel del andre særordninger som leterefusjonsordningen, friinntekt, særskilte investeringsfradrag og avskrivningsregler. Disse kan man lese mer om her: (Nettsiden er drevet av Olje- og energidepartementet og Oljedirektoratet.)

3 Systemet skal virke nøytralt, slik at et investeringsprosjekt som er lønnsomt for en investor før skatt, også vil være det etter skatt. En slik egenskap vil gjøre at en både kan få vesentlige inntekter til fellesskapet og at selskapene ønsker å gjennomføre alle lønnsomme prosjekter. Det er derfor bare netto overskudd på selskapsnivå som er gjenstand for skatt og underskudd kan fremføres med renter. Målsetningen om nøytralitet er også viktig i utformingen av de investeringsbaserte fradragene. Staten er også sterkt involvert i den direkte aktiviteten på norsk sokkel. Staten eier for eksempel 67 % av Statoil og 34 % av Hydro. I tillegg forvalter selskapet Petoro AS statens eierandeler av petroleum på norsk sokkel. (Også kjent som Statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten - SDØE). Petoro er ikke ansvarlig for leting eller drift av petroleumsfelt, men skal følge opp statens eierandel i lisensene på sokkelen. Fordi norsk økonomi er så tett vevd sammen med petroleumssektoren, representerer summen av petroleumsskattesystemet, statens investeringer direkte og indirekte, statens inntekter og andelen sysselsatte i petroleum en betydelig økonomisk risiko for Norge. Hvor stor risiko staten skal ta i forbindelse med petroleumsproduksjon er derfor en svært viktig diskusjon ikke bare i klima- og miljødebatten, men også i den økonomiske debatten. I tillegg til den økonomiske risikoen har petroleumsvirksomhet, som hvilken som helst annen del av norsk næringsliv, direkte påvirkning på miljøet. Det er også en risiko for utslipp ved leting og drift av felt på sokkelen. Selv om risikoen for miljøskader er svært liten, er den til stede. Norsk petroleumssektor har også verdens strengeste miljø- og sikkerhetskrav. Særlig er fugle-, dyre og planteliv sårbart ved utslipp. Hvordan utslippene og risikoen for miljøskader kan reduseres er alltid en pågående debatt. Hvilke klima- og miljøkrav skal vi stille til utvinning på norsk sokkel? I hvor stor grad skal staten være involvert i petroleumssektoren med direkte og indirekte investeringer? Bør petroleumsskatteregimet og de økonomiske rammevilkårene for petroleumssektoren endres og i så fall hvordan? Hvilken rolle bør Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) ha i petroleumsinvesteringer? Bør staten gjennomføre en styrt avvikling av petroleumssektoren, eller bør vi legge opp til en bærekraftig petroleumssektor med lavest mulig risiko for staten og lavest mulig effekt på klimaet og miljøet? Et kvotesystem som fungerer For å redusere norske utslipp har Norge sluttet seg til EUs system for kvotehandel (EUs kvotesystem). Kvotehandelssystemet fungerer slik at EU fastsetter et totalt tall for hvor mye CO2 som kan slippes ut for å nå utslippsmålene i Paris-avtalen. Mengden CO2 som kan slippes ut fordeles deretter på klimakvoter. En klimakvote er derfor en tillatelse til å slippe ut en bestemt mengde CO2 (ett tonn CO2 per kvote). Når kvotene er brukt er det ikke anledning til å slippe ut mer CO2. Da er «karbonbudsjettet» brukt opp. Det er ikke alle sektorer som er underlagt en plikt til å kjøpe klimakvoter. Vi skiller derfor mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Fastlandsindustrien, olje- og gassvirksomheten (ved utvinning) og luftfarten er de største sektorene som er underlagt kvoteplikt og omfatter i overkant av 50 % av Norges totale utslipp av CO2. Det betyr at halvparten av norske utslipp ikke omfattes av kvoteplikt. De største sektorene som er i ikke-kvotepliktig sektor er transportsektoren (ikke luftfarten) og landbruket. Kritikerne av kvotesystemet har argumentert med at antallet tilgjengelige kvoter, altså hvor mye som kan slippes ut, er for høyt. I tillegg mener de at prisen er for lav. EU har derfor besluttet at utslippene i kvotesystemet skal kuttes med 43 % fra 2005 til Det gjøres ved å redusere antall tilgjengelige kvoter hvert år. Som alternativ til kvotesystem kan man blant annet tenke seg et CO2-avgiftssystem. I et CO2- avgiftssystem eksisterer det ingen øvre grenser for utslipp og avgiften er statist og bestemt av politiske myndigheter. Kvotesystem og CO2-avgiftssystem er begge effektive økonomiske virkemidler i klimapolitikken, men med enkelte vesentlige forskjeller. I et kvotesystem fastsetter myndighetene den totale

4 mengden CO2 som kvotepliktig sektor kan slippe ut i en viss periode. Kvotemengden utgjør da et øvre tak for utslipp, og prisen på kvotene blir bestemt i markedet. Prisen blir høy hvis det er få kvoter sammenlignet med hvor mye som slippes ut og tilsvarende lav hvis det er mange kvoter. Prisen vil også variere over tid. CO2-avgiften gir derimot forutsigbar pris på utslipp, men det settes ikke et øvre tak på utslipp på samme måten som i et kvotesystem. Med avgiftsregulering vil størrelsen på utslippene være bestemt av den øvrige økonomiske utviklingen. Et kvotesystem er dermed mer styringseffektivt om det er viktig å holde seg innenfor et gitt utslippsnivå. Bør vi fortsatt forplikte oss til et system med kvotehandel eller bør vi gå over til nasjonale krav til utslippskutt og CO2-avgift? Hvilke grep bør vi ta for å sikre et mer rettferdig og troverdig kvotehandelssystem, hvor vi er sikre på at klimamålene nås? Hvilke andre sektorer bør innlemmes i kvotesystemet? Bærekraftig næringsliv Næringslivet er en mangfoldig samlebetegnelse for bedrifter og næringsdrivende som produserer varer og tjenester i Norge. Av disse er det industrien som har høyest utslipp. Klimagassutslippene fra industrien var i 2016 på 11,7 millioner tonn CO2 eller nær 22 % av Norges totale klimagassutslipp. Det er med andre ord sektoren som slipper ut nest mest CO2 etter petroleumssektoren. Utslippene fra industrien har sunket jevnt siden 1990-tallet og utgjør stadig en mindre andel av våre nasjonale utslipp. Dette skyldes i stor grad teknologi som gir lavere utslipp og at en del utslippsintensiv industri har flyttet ut av landet. Selv om noe norsk næringsliv er stedbundet med tanke på naturressurser og råvarer, er det en betydelig andel som kan flytte sin virksomhet til et annet land med lavere kostnader og høyere utslipp. Når vi skal stille utslippskrav til næringslivet, er det et selvstendig poeng at næringslivet må gis rammevilkår som ikke bare forflytter utslippene, men som også bidrar til å redusere de globale utslippene. Målet er også at klimagassutslippene skal være frikoblet fra økonomisk vekst. Partene i arbeidslivet gjennomførte i januar 2017 en undersøkelse under Klimauken som viste at 8 av 10 små og mellomstore virksomheter var opptatt av miljø i stor eller veldig stor grad. Bare 4 av 10 små og mellomstore virksomheter tror det lønner seg for virksomheten å gjennomføre miljøtiltak. Kun en av ti små og mellomstore virksomheter har et klimaregnskap. Små og mellomstore virksomheter har en enorm påvirkning på Norges klimagassutslipp, og potensialet for klima- og miljøtiltak er stort. Et bærekraftig næringsliv handler om store internasjonale konsern som Telenor, Statoil og Hydro, kjedevirksomheter som Europris og REMA 1000 og helt ned til den lokale klesbutikken eller fiskeren som fisker fra egen sjark. Hvordan kan næringslivet oppmuntres til å bli mer klima- og miljøvennlig? Hvilke spesifikke klima- og miljøkrav skal vi stille til de enkelte delene av næringslivet? For eksempel fastlandsindustrien, avfallsbransjen, fiskeri- og havbruksnæringa, mineralnæringa, skipsfarten og landbruket. Hvilken rolle skal Norge ha for å utvikle teknologi for karbonfangst og lagring (CCS)? Hvilke skatte- og avgiftsendringer kan vi gjennomføre for å få et grønnere næringsliv? Grønne byer og distrikter Norsk offentlig sektor er stor. Fylkeskommunene og kommunene står derfor for en anseelig del av norske klimagassutslipp. Kommunene har derfor en sentral rolle i kampen for å redusere norske klimagassutslipp. Et av problemene i den lokale kampen mot utslipp er hvordan utslippene skal kalkuleres. Hvilke utslipp skal medregnes, hvordan legger vi til rette for mest mulig utslippskutt og hvordan kan vi sikre en fornuftig og klimavennlig plassering av næringsliv med høye utslipp? Allerede i 2007 ble alle kommuner oppfordret om å utarbeide egne energi- og klimaplaner. Kommunene ble også rådet til å kartlegge sine egne klimagassutslipp og sette seg mål for lokale utslippsreduksjoner. Forpliktende utslippskutt for kommunene innebærer også noen viktige avveininger. For eksempel om man skal legge til grunn et geografisk eller konsumentbasert perspektiv. Vi kan blant annet tenke oss følgende: En bedrift som produserer sykehjems-mat i en kommune øker produksjonen sin med 50 %. Klimagassutslippene øker som en følge av dette med 20 %. Har kommunen da blitt

5 mer eller mindre klimavennlig? Fra et geografisk perspektiv har kommunen åpenbart økt sine klimagassutslipp. Dersom konsumentperspektivet legges til grunn kan man argumentere for at utslippene har gått ned, siden utslippene per produserte enhet er redusert. Et konsumentperspektiv i synet på kommunale utslippskutt er derfor et mer nøytralt syn med tanke på plassering av industri og produksjon som i mindre grad vil komme i konflikt med lokale næringslivsinteresser. Det kan være fristende for kommuner å tenke geografisk på sine egne utfordringer. Utslipp av klimagasser er imidlertid et globalt problem. Det virker mot sin hensikt å legge ned en utslippsintensiv bedrift, så lenge dette bare betyr at den blir flyttet til en annen kommune, eller til et annet land. Kommunene bør derfor oppmuntres til å gjennomføre miljøbevisste innkjøp, både for å velge produkter eller tjenester med lavest livsløpsutslipp, og for å påvirke leverandørenes utslipp gjennom krav om utslippsreduksjoner. Det er særlig noen områder av kommunal virksomhet som peker seg ut som gode områder å starte. Blant annet oppvarming og energi til drift av kommunale bygninger (energieffektivisering), oppføring av nye bygg, transport i kommunal virksomhet og matvarer. Det er også stor spredning i hvilke utslipps- og miljøutfordringer hver enkelt kommune har. Blant annet er det forskjell på hvilke miljøutfordringer en storby som Oslo har sammenlignet med Os (sammenligningen gjelder for både kommunen i Hedmark og i Hordaland). Hvilke utslippskrav skal vi stille til norske fylkeskommunale, kommunale og statlige aktører? Hvilke tiltak kan vi gjennomføre henholdsvis i distriktene og byene? Burde vi gjennomføre samme politikk og tiltak? Er det noen særlige deler av den offentlige virksomheten vi burde stille strengere og tydeligere krav til enn andre? I så fall hvilke? Hvilket ansvar har offentlige myndigheter for å legge til rette for at innbyggerne kan foreta klimavennlige valg. Hvordan kan vi redusere luftforurensingen i og rundt byene? Hvilke klimakrav kan vi stille ved reguleringen og utviklingen av nye områder. Del 2: Generelle innspill I denne delen av høringen kan fylkesforeningen sende inn egne innspill til programmet. Dette kan være forslag til kulepunkter, temaer eller generelle kommentarer.