Utdrag fra "Min venn utlendingen" Alle rettigheter Kolofon Forlag AS

Transkript

1 EN STOL FOR MYE 1 Thea løfter brudekjolen. Hovmesteren og garderobevakten applauderer bruden, de synes hun er flott. Men den yndige brud løfter kjolen på grunn av trappene opp til hotellrommet. De er nyslipt og belagt med et tykt teppe i vinrødt mønster. Og svært lette å snuble i når man bærer en slik utrustning som en lang brudekjole er. Hun føler seg likevel ganske så elegant, hører ikke sine egne skritt, bare kjolen som sleper oppover trinnene. Det verste er over, tenker hun. Å svare ja. Greit nok. Faren ble syk allerede i forkant av bryllupsseremonien og måtte hjem og holde sengen. Bror Christopher ble med ham. Thea var egentlig glad hun slapp å lyve med de to til stede, selv om det ikke var for en prest. Det var ille nok å ha moren der. På første trappeavsats møter hun vennene sine. Rommet står klart, forteller Tom Victor hviskende. Bestilt i brudeparets navn. Først skal de ha en bedre middag sammen, Nadeems forlover Walid, advokat Benzali, Khalida, som er Theas forlover, Tom Victor og Harald samt brudens mor. Til sammen skal de omkranse brudeparet rundt et stort, sirkelrundt bord i Forbundshotellets restaurant. Som avtalt dukker moren opp til middagen i følge med en gammel venninne fra menighetsarbeidet, (venninnen drar hjem etter å ha gratulert paret) og forteller lettet at hun fikk tak i en privat sykepleier til sin mann og at Christopher hilser så mye. Men jeg får iallfall være sammen med min datter denne dagen, 253

2 MIN VENN UTLENDINGEN sier hun med hodet på skakke og håndflatene takknemlig samlet foran ansiktet. Det gikk jo greit. Det er en vakker mann du har fått deg! legger hun til, så lettstemt og spøkefullt hun bare kan. Hun klemmer datteren. Litt ekstra hardt. Kanskje ligger en liten anklage i det. Kanskje er det ren og skjær glede. Men hvor er nå den vakre brudgommen? De tre kvinnene, Khalida, Thea og moren og Harald, Tom Victors trofaste kjæreste, ser på hverandre, smilende som man bare smiler i et bryllup, sjenerte, stivpyntet og stilige som på utstilling, oppstemte inntil det nervøse, men akkurat i dette øyeblikket merkelig tause. Helt til Tom Victor kommer inn fra foajéen og utbryter, akkurat som om noen nettopp hadde etterlyst brudgommen over en høyttaler: Han står visst utenfor og tar seg en røyk med advokaten sin Tom Victor smiler fra øre til øre, men blir straks forlegen, ikke først og fremst over sin høyrøstede oppstemthet, men fordi han oppdager at advokat Benzali kommer spaserende innenfra; han sto slett ikke ute og tok noen røyk. Advokaten unnskylder seg og forklarer at han måtte et besøk på herrenes avlukke, og, nei, noen Nadeem har han ikke sett på en stund. Men han kan umulig være så langt unna. En ny stillhet oppstår. Tom Victor slår ut med armene, prøver på en latter; litt lattermild er han faktisk òg, ikke bare av situasjonen, men av hele det vanvittige prosjektet de har satt i gang. Det er ikke mindre enn utrolig, har han sagt til seg selv helt siden han sto opp av senga: Hva får man seg ikke til å gjøre for den gode saks skyld? Nå har han vært en slags sjefspasser for asylanten, han har sørget for å få ham både døpt og viet for at han skal få en trygg plass på kloden. Jeg synes da jeg så ham nå nettopp, sier han, halvveis til seg selv og reiser seg. Etter liten en stund kommer Tom Victor inn med Walid, som blåser umiskjennelig røyk ut av neseborene og smugler den halvrøkte sigaretten ned i lecakulene til en diger plastbjørkefiken ved inngangen. Walid er ikke Nadeem. Je ne comrend pas...

3 5 En time over midnatt låser den ensomme bruden seg inn på sitt værelse, sliten og forvirret, men lettet. Glad for å være alene, tross alt. Nadeem har vel gått og lagt seg hos Truls, tenker hun, slik det opprinnelig var meningen, før Tom Victor fant på dette tullet. En brud skal ikke bli med foreldrene hjem, selv om brudgommen mangler. Hun plukker av seg brudekjolen, leid hos Gracious a/s på Majorstuen for anledningen og kneler ned ved den digre dobbeltsenga. Tar med faren i bønnen, han som tok det hele så tungt at han ble syk. Ikke vet hun hva som var verst for ham, at datteren ble viet borgerlig, eller, som han formodentlig mistenkte, at datteren ikke giftet seg av kjærlighet. Eller at mannen er fra en annen kultur. Eller at han egentlig er muslim. Hun ber i alle fall om tilgivelse. I det minste litt forståelse. Forståelse og aksept for at hun handlet som hun gjorde. Hun kryper under dyna og sovner med Jesu navn på leppene. Snart løftes hun opp av guddommelige hender, bæres som en brud over dørstokken hun hører døra lukkes forsiktig igjen kjenner seg så lett, så lett, svever opp mellom bugnende løvtrær i Spikersuppa, trær som snart forvandles til ranke grantaller i Nordmarka og hun seiler uten frykt. Moren roper til henne nede fra skogsstien. Det viktigste er at du blir lykkelig og lager barnebarn til oss! Volkswagenbobla kommer rett bak henne, prestefars folkevogn har blitt helikopter for anledningen og svirrer mellom grantallene som en lyseblå, kjempestor maria-fly-fly. Familieoverhodet roper i en megafon at Dorothea må komme hjem, hun er tilgitt, tilgitt alt det skrekkelige hun har bedrevet. Gift deg med hvem du vil, bare du gjør det i kirken! Guds hus er til å gifte seg i og skal ikke fylles 276

4 EN STOL FOR MYE opp med asylanter og rakkerfanter! Ikke før han har sagt det, kommer politiet. Fire fem firehjulsdrevne jeeper humper og vagger gjennom skogen med blinkende blålys. To politikvinner får øye på Nadeem som sitter på kirketrappa, griper ham i buksebeinet, sømmen rakner, men Thea bringer ham i sikkerhet, bukseløs og til alles forskrekkelse er han bleik som en innfødt nordmann fra skrittet og ned. En nidkjær og hevnende Gud er Herren! tordner faren med adresse til den halvnakne mannen. Nahooms bok, første kapittel, annet vers, repliseres det inne fra kapellet. Der står snekkeren i toppen av ei gardintrapp i ferd med å skru av Jesu underarm som han rekker til Nadeem. Dermed går de til alters alle tre, Thea i midten flankert med Truls og Nadeem på hver side. Jeg gjør så godt jeg kan, far, roper Thea over skulderen. Jeg gjør så godt jeg kan. Hun våkner av sin egen stemme. Ser i taket. Kjenner lettelse. Omtrent som når man nettopp har spydd. Nå er det over, sier hun til seg selv, men tør knapt lukke øynene. For en drøm! Jeg har gjort mitt. Nadeem er berga. Det hadde jammen sin pris. Jeg må ringe far etterpå, lover hun seg selv. Deretter Truls. For en idiot jeg har vært. Jeg har tatt ham for gitt, forskjømt kjærligheten. Hvilket er det samme som å forskjømme Jesus. Jeg gjorde rett i å hjelpe Nadeem. Men det er Truls jeg skal til alters med. Thea lukker øynene. Hun ligger på ryggen, og sin vane tro har hun havnet oppå dyna, med bøyde knær. Det ene kneet dunker lett mot den tapetserte hotellveggen. Rommet er godt oppvarmet. De tunge gardinene er delvis trukket for. En strime av lys faller på arabesk-stukkaturen rundt taklampefestet. Hun hører biler og folk ute. Innimellom en svak rasling fra gardinen, eller kanskje fra et av de andre rommene. Thea snur seg mot veggen for å sove. Jeg ønsker meg en sønn. Hun gjenkjenner stemmen umiddelbart, likevel tar det en brøkdel av et sekund før det rykker til i kroppen og hun kaster dyna over for å skjule seg. Men den havner delvis på gulvet og hun må rive den til seg igjen. Hun er splitter naken. Han har allerede sett alt som går an å se. Der sitter han, lys levende, svart i tussmørket, godt tilbakelent i stolen mellom sengen og døra, to meter fra henne. Den lange, mørke frakken 277

5 MIN VENN UTLENDINGEN har han slengt på gulvet bak seg. Det var den hun hørte i sted. Nå ligger den der som en kropp, et lik. Er det mulig? hvisker Thea. Fortsatt sitter drømmen og søvnen i øynene, dette virker bare som en vond fortsettelse. Fifty-fifty sjanse, smiler Nadeem. Hvite tenner. Med det Gud må bestemme. Snakker vi forbi hverandre? Thea forsøker å samle seg, snakke rolig. Han må åpenbart ha misforstått ett og annet, siden han sitter der han sitter. Men det er lov å ønske seg! Han slår raust ut med armen. En datter eller sønn, begge deler flott! Milde Jesus, hva er det han innbiller seg? Thea setter seg opp i senga og holder dyna tett inn til overkroppen, skuler seg så godt hun kan. Nei, nei. Jeg kan ikke tenke så stygt om et menneske, sier hun til seg selv. Det er bare fordommer. Det er bare fordommer. Hvor i all verden har du vært? Og hvorfor kommer du inn hit nå? Han reiser seg, setter seg på sengekanten og vipper av seg skoene. Hallo, hva er du tenker på! Du kan ikke sove her! Røpet hun seg? Viste at hun er redd ham? Er hun virkelig redd ham? Hun må ta seg sammen. Alt annet enn å blottstille sin egen panikk. Hun peker bort på stolen. Min venn. Sett deg nå ned igjen, min venn. En maktesløs kommando. Han stirrer på henne mens han tar av seg armbåndsuret, et hun aldri har sett før. Gull. Fint, ikke sant? sier han og går bort til stolen, legger uret på setet. Veldig fint, Nadeem. Det kler deg. Men tid spiller ikke rolle for oss. Tid går ikke, som dere sier. Tid kommer. Han ser på henne med alvorlige øyne og setter seg på sengekanten. Og for meg spiller den ikke rolle, at du ikke er jomfru. Nei, Nadeem. Jeg mener Nei, du kan ikke. Jeg liker den du sa. Min venn. Men din venn må flukte igjen, begynner han etter en liten kunstpause. Hva heter det jeg er i flukt. En alvorlig flukt. 278

6 EN STOL FOR MYE På flukt, men retter hun automatisk, og kjenner seg som en idiot. Dette er i sannhet ikke tida for å pirke på grammatikken. Han drar av seg sokkene og kaster dem treffsikkert mot armlenet på stolen. Det har vært en ny razzia. Jeg dro for å hente gave til deg. Som du skjønner. Dessverre. Jeg kunne ikke ta gave med til deg her på hotel. Men jeg gir deg en gave, med Guds hjelp, som er større. Hun går på automatikken; hun beveger munnen til noe som ligner et smil, men det er mer fortvilelse i det. Nadeem peker på gullarmbåndsuret i stolsetet. Jeg har gitt meg selv en time, sier han. Etterpå vet jeg ikke. Jeg kan ikke si hvor jeg drar. Kanskje vi sees aldri. Men jeg tror den. Inch Allah. Forstår du? Han reiser seg og tar av seg jakka. Henger den på stolen. Thea tar et godt tak i dyna og begynner å åle seg forsiktig i retning døra, så langsomt og tilforlatelig hun kan, men kommer ikke engang til sengekanten. Reaksjonen uteblir ikke. Han tar et ørlite, men markant skritt til siden; det er ikke til å ta feil av. Jeg takker deg, sier han og hever stemmen kraftig, og alle dine venner for all hjelp. Uten dere jeg hadde ikke vært i live. Jeg tror norske politiet samarbeider med bandittene in my own country. Noen i norske politiet; ikke alle er like. Noen norske politi jeg har møtt er veldig, veldig, veldig hva heter den? Hyggelige? Ja. Nei. I mean justice. Rettferdige. Akkurat. Thea lurer på hvordan hun kan komme seg forbi ham, ut døra. Muligheten virker forsvinnende liten. Kan hun forsøke å snakke ham til fornuft. Vil du sove her? prøver hun med uskyld i stemmen. Så drar jeg til Tom Victor? Tom Victor Nadeem hever stemmen et hakk for å markere at det er han som snakker, svare på spørsmålet gjør han ikke. Det finnes nyttige idioter i alle land. Også Norge, dessverre. Jeg så dem rett før de skulle finne meg og drepe meg. Men Allah hjulpet meg. I aller, aller, aller siste sekund. 279

7 MIN VENN UTLENDINGEN Han tar av seg slipset. Thea vil ikke tro det. Noe langt bak i hodet varsler hva som er i ferd med å skje, men redselen har ennå ikke tatt tak i henne. Skal hun skrike? Nei, hvem bryr seg om et skrik fra brudeparets rom? Løpe mot døra? Hvor hen? Ned til resepsjonen, til salongen? Ut på gata uten klær? Han åpner skjorteknappene. Nadeem. Du kan ikke gjøre dette. Du kan ikke bli her. Han fortsetter. Hun griper etter hotelltelefonen, han hindrer henne, rolig og bestemt, og telefonkontakten ødelegger han med et velrettet spark. Hun forsøker å komme ut av senga, men blir slengt tilbake. Styrken hans er overraskende. Han holder slipset i hånda. Du forstår... Kanskje er det ønsketenkning, men Thea synes hun aner et snev av usikkerhet i stemmen. Min fortid, Thea, Den er ikke bra. Jeg må la ham bekjenne, tenker Thea. Kanskje det hjelper. Jesus, Jesus. Jeg takker deg for at du lærte meg kristendommen, sier Nadeem som om han leste tankene hennes. Issa er en stor profet. Den visste jeg. Men jeg visste ikke at Han var så stor. Han har gitt meg tilgivelsen. Tilgivelsen for mitt liv. Men nå jeg har ikke mye tid. Kanskje vi ikke sees noe mer for alltid. Når man tenner et bål, står flammene høyt. Men etter en stund det går bra. Hvis jeg er heldig jeg kan komme tilbake. Inch Allah. Da kan vi være en ordentlig familie. Men fordi jeg ikke vet, vi må gjøre det nå, du forstår. Hun puster tungt, men rolig. Må få ham fra det, snakke med ham. To, tre, fire tak med pusten, så snakker hun. Og hvis du ikke forstår nå, du skal forstå siden. Hvis du vil, kan vil lese i Bibelen sammen. Alle hotellrom i Norge har en bibel. Hun strekker en hånd etter nattbordskuffen. Han svarer ikke, avbryter heller ikke. Ingen forlanger at ekteskapet skal fullbyrdes, fortsetter hun langsomt og pedagogisk som om han ikke hadde fått det med seg; hun smiler så tappert hun kan. Han ser på henne. Hun ser at nå lytter han. 280

8 EN STOL FOR MYE Og dette har vi jo snakket om før. Det er Truls som er min mann. Da kommer det første slaget, en ørefik som får det til å summe i hodet hennes. Hun tar seg til øret. Et lavt klynk. Han setter seg i stolen igjen. Takk, Jesus, tenker Thea. Truls har fortalt deg, sier Nadeem. Du vet godt. Han har sagt til meg. Han er ikke din mann og kommer aldri til å bli det. Har Truls fortalt? Hun stopper seg selv, skjønner at nettopp nå røpet hun seg, bekreftet riktigheten av det han sa og mistet en sjanse til å gjøre ham usikker. Hun vet. Det er slutt. Truls har droppet henne. Det nytter ikke å tro på det lenger. Og det nytter ikke å late som noe annet. Det er jeg som er din mann nå. Gud har ført oss sammen. På samme fly vi møter. Et tegn. Forstår du ikke? Mobiltelefonen min, tenker Thea. Hvorfor har jeg ikke den med meg. Og igjen spør hun seg selv, om hun, eller noen av de andre i støttegruppa likevel har vært til å misforstå. Hun prøver å huske alt som er sagt om dette, ja, om alt, og hvor kimen til en misforståelse kan ligge. Eller kanskje det gjelder helt andre koder for ham? Er han så besatt på å få seg en arving, eller så betatt av henne? Har han blitt blind og tom for motforestillinger? Enda en gang gjentar hun, høyt og tydelig alt hva de var enig om, at dette er et pro forma ekteskap. Alle skjønner hensikten. Dette løpet behøver ikke kjøres lenger nå. Om et år kan du ta ut skilsmisse. Og fortsatt være norsk borger! Han bare ser på henne. Og du kan finne deg en kvinne fra din egen kultur. Hun trodde aldri hun skulle få seg til å si noe sånt. Fordommene. Han bare ser. Hun møter blikket hans. Må vise styrke. Overbevise. Finne det gode, fornuftige som bor i alle mennesker. Han kan vel ikke mene at de skal ligge sammen. Så slår det henne at denne stirringen hennes tilbake uten sjenanse, uten at den nødvendige avstanden er lagt inn kanskje gir Nadeem et helt annet signal, helt motsatt av det hun sier? Kanskje det rett og slett oppfattes som en invitasjon. Likevel fortsetter hun å se på ham. Hun kan ikke la være. Han må 281

9 MIN VENN UTLENDINGEN skjønne. Hun må vise styrken sin. I et svakt øyeblikk streifer det henne likevel, at han er vakker; en ulovlig tanke! Neonreklamelysene utenfor farger ansiktene svakt. De høres noen rop ute fra gata, en mannsstemme som kauker etter en ledig drosje, en pære full kvinne skråler at hun vil gå-å-å hjem. Thea skriker i håp om at noen kan høre. Får et nytt slag. Ikke fullt så hardt som det forrige. Et nytt skrik, kraftigere. Et nytt slag, hardere. Hun skriker ikke mer. På gulvet ved siden av frakken ligger en teip-rull av samme type som Truls bruker. Nadeem reiser seg fra stolen. Thea kjenner den igjen. Ikke bare teip-typen. Det ser ut som det er akkurat den samme rullen som hang på spikeren hos Truls. Er du rasist? spør han. Siden du ikke vil? Spørsmålet slår henne som en lammelse. Det er nå marerittet begynner. Raseriet går i kortslutning og energien i kroppen kobler ut. Hun lukker og åpner øynene, som i håp om at han skal bli borte. Men han står der. Med teipen strukket ut foran ansiktet hennes. Hun gjør et fortvilet forsøk på å få i gang en samtale. Du sa razzia? Du ble jo lovet fritt leide... Nadeem hører ikke etter. Jeg har forklart resepsjon vi ikke må forstyrres, sier han og senker hendene med teipen. Det er stille i bygningen. Stille ute på gata. Han fortsetter å plukke av seg plagg etter å ha teipet hendene hennes bakpå ryggen. Hun vil prøve et aller siste skrik, men rekker knapt å trekke pusten før han overmanner henne. Fornedrelsen tømmer musklene. Det går ikke stille for seg. Men hvem har sagt at det gjør det på en bryllupsnatt. Det siste som streifer henne at hotellpersonalet står utenfor døra og flirer. Det kunne selvsagt gått an å fortsette, beskrive dramaet som nå utspiller seg, skildre voldtekten i all sin gru og i alle pikante detaljer for så * 282

10 EN STOL FOR MYE å overlate til leseren å spekulere på hvorvidt den fysiske smerten eller den rent menneskelige fornedrelsen er det verste. Det kunne vært interessant å utdype hvordan det er å settes brutalt ut av kontroll nettopp på det området der det å miste kontroll i og for seg er det helt store, i en annen setting, riktignok. Man kunne spekulere i om det er frykten for å dø som står i hodet på henne, i tillegg til frykten for fornedrelsen. Det kunne gått an å skildre hvordan det kjennes å ha et slips strammende rundt halsen mens man påtvinges sex. Man kunne skildret beina som sparker, kroppen som spreller, tankene som leter desperat etter løsninger. Kroppens automatiske reaksjoner, reflekser, osv. Thea synes i alle fall ikke å reflektere over noe som helst, hun bare slåss, skriket hennes kveles med ujevne mellomrom av slipset, den vestlige klestradisjons mest oppegående fallossymbol, i dette tilfellet et solid stykke tøy velegnet for bruken, og snart er hun ikke i stand til å tenke noe som helst; hun svimer av. Hvis hun da ikke, før det kommer dit hen, gir seg over, lar det skje, lar ham få lov til å tro at dette likevel er noe hun vil, det måtte bare litt tvang til; tilgivelsen har han etter eget utsagn fått allerede. I rettssalen vil noen kunne si at hun ga sitt samtykke underveis. I en rettssal kan man få seg til å si hva som helst. Voldssiktedes forsvarsadvokat kan fornærme offeret så mye han bare vil, jo mer han fornærmer, jo dyktigere advokat er han. At fornærmelsen ikke er annet enn en forlengelse av fornedrelsen, trenger ikke han bry seg med. Påstår han at Thea ga sitt samtykke, at det ikke var voldtekt men overtalelse, så er det bare en påstand, uansett hvor tråkka på hun måtte føle seg. Det eneste som betyr noe er hva dommeren sier. I verste fall opphøyes fornærmelsen til offisiell sannhet; voldtekten fullbyrdes sånn sett av dommeren uten å få sitt rette navn. Spekulasjonene om frivillighet eller vold tar neppe slutt og er noe man kommer til å befatte seg med i alle framtidige voldtektssaker, et verbalt pirkearbeid på grensen til det perverse, men med jus-terminologiens beskyttende plasthansker trukket godt inn mellom fingermellomrommene, likevel pirkes det i offerets sjels- og underliv for å avgjøre skyldspørsmålet eller ta stilling til straffeutmålingen. Da Nadeem når orgasmen, gråter Thea. Hun vet at mannens styrke 283

11 MIN VENN UTLENDINGEN sånn sett er uttømt. Hun vet hun har en liten sjanse til å riste ham av seg, komme seg ut. Til hva? Slåss med ham på badet mens hun prøver å skylle seg? Med uventet styrke slås hun ned av sin egen maktesløshet. Eller kanskje det var noe i vannet han tvang henne til å drikke. Hun gråter. Bare gråter. Smerten lar seg ikke beskrive.

12 6 Det er tidlig. Ved innvandrerbutikkene losses varer, stativer rigges og fylles med kasser som bugner av grønnsakser og frukt. Byens billigste frisør setter skiltet ut på fortauet. Hun kjenner igjen skikkelsen hans på lang avstand. Han går rolig, men noe utstøtt nedover mot bussholdeplassen. Han ser ikke ut til å ha sovet mange minuttene. Er han full? Han stirrer rett framfor seg der han går, som om han var redd bakken kunne forsvinne under føttene hans. Hva gjør han her så tidlig på morgenen? Hva gjør han her i det hele tatt? Hun ser ham. Har lyst til å løpe ham i møte og spørre, kaste seg i armene på den eneste mannen hun virkelig bryr seg om, den eneste hun noen sinne har brydd seg om her på jorda, han som hun kunne betrodd seg til nå, grått hos men i stedet snur hun seg mekanisk og går i retning Jernbanetorget. Bilene har så vidt startet sitt morgenangrep på friske nattelufta. Politibilene kommer og forlater hovedkvarteret som biene rundt et bol. Thea var på vei opp bakken til den store, grå bygningen ved Grønlandsleiret. Nå har hun snudd. Noen hundre meter unna finner hun en kjent dør. En trygg dør. Hun trykker på ringeknappen. Harald åpner. Tom Victor er ikke hjemme, får hun vite. Harald drar henne inn. Samboeren er på Europakonferansen. Homsegruppa skal møtes allerede i forkant, forteller Harald stolt, uten at hun får det helt klart for seg hvilken kongress han snakker om. Vil du ha en kopp te? Eller kan jeg by deg på et glass vin? tøyser han. 285

13 MIN VENN UTLENDINGEN Harald tar jakken hennes og henger over en stumtjener, før han leier henne inn i en bitte liten stue og plasserer henne i sofaen. Selv om det hadde vært bedre med Tom Victor, som hun kjenner, finner Thea trøst i Haralds selskap; hun forteller bare at hun er ute av seg for tiden, snakker ikke om hva som har skjedd, vifter vekk Haralds velmenende spørsmål med et stort smil og kjenner at det rett og slett hjelper å sitte hos en god venn; en venn som ikke forholder seg til henne som noe annet enn en venn. Harald setter mat og drikke på bordet og hun serverer en hvit løgn som unnskyldning for ikke å dra hjem. Mumler noe om foreldre som ikke er voksne. Overnatter på sofaen og sover etter omstendighetene og sofaens størrelse bemerkelsesver- dig godt. Det finnes ikke noe tryggere i verden enn en homsevenn. Hver gang Harald kommer i nærheten av å snakke om den forsvunnede brudgom, gjør Thea en umerkelig avsporing fra temaet, trekker på skuldrene og nevner ikke et med ord hva hun nettopp har vært igjennom. Slik har det seg at Nadeem tar plassen til liket i Monsengården og får offisiell status som myrdet. På politistasjonen skrives tre rapporter om saken. En er til bruk offentlig, de to andre stemples konfidensielle med ulike graderinger. Alle er temmelig omfattende, likevel fulle av ubesvarte spørsmål. Noen av spørsmålene berører forhold knyttet til myndighetene i Nadeems hjemland. Denne rapporten legges i en skuff. Der blir den liggende lenge. Kanskje ligger den der ennå. Telefonene i Politihusets kontorer stilner. Dramatikken legger seg, i alle fall tilsynelatende. Når et bål tennes, blusser det opp, sier det gamle arabiske ordtaket. Siden roer det seg, kan vi tillegge med nordisk flegma. Men helt kjølner det ikke, fullstendig død og begravet blir saken aldri, ikke engang på våre breddegrader. Og i et annet politihovedkvarter, på et annet kontinent, har nyheten om liket i Truls leilighet allerede nådd dem som venter på den, dem vi må kalle rette vedkommende. Det meldes om at en liten konvolutt er på vei. Den blir åpnet noen dager senere, etter kontortidens slutt. Mannen som åpner den har et triumfens forventningsfulle smil liggende på lur, selv om han regner med at innholdet er motbydelig. Det bør det være. Han tar et par enganghansker opp av lommene og trekker dem på seg. Trykker den tynne plasten inn mellom fingrene. Ut av skrive- 286

14 EN STOL FOR MYE bordsskuffen finner han så fram et blankt ark og en stempelpute. Trekker stolen godt inn mot ryggen og skyver kroppen tett mot det store skrivebordet. Konvolutten er foret, han klemmer forsiktig på den. Et halvt minutt senere roper han på sekretæren gjennom interncallingen. Kan du be Zakia komme inn til meg, er du snill. Umiddelbart etter dukker hun opp i døråpningen, stenger døra bak seg, men allerede etter et par skritt inn i rommet stopper hun opp og holder seg for munnen, slik kvinner ofte gjør; ikke fordi de har sagt noe galt, men fordi de plutselig får øye på noe skrekkelig. Zakia hadde reagert fordi hun hadde en forventning om å se noe motbydelig; hun hadde hørt snakk om en finger som skulle sendes som kvittering. Men alt hun ser er sjefen som sitter med en flat, foret konvolutt mellom hendene. Det er noe som ikke stemmer her, mumler Muhammet Ibn Saud. Han holder et lite messingskilt mellom hendene. Harald stryker hånda si over håret til den sovende Thea. Hun skvetter til. Det skjer så voldsomt at han må spørre om hun hadde mareritt. Svaret er både ja og nei, han blir ikke klok på det og regner med at hun holder inne med en eller annen vond opplevelse. Eller kanskje har hun kommet inn i en livskrise, tenker han. Kanskje har hun kommet i en fase hvor hun er utrygg på sin egen seksualitet? Harald slår det fra seg. Sier ikke noe. Lar bare fingrene gli kjærlig gjennom håret hennes etter at hun har roet seg og satt seg til rette i sofaen. Inviterer henne til å bo hos dem til Tom Victor kommer tilbake, noe hun lett beskjemmet, men likevel med lettelse takker ja til. Samme kveld deler de en flaske vin. Thea blir sittende oppe etter at Harald han gått sengs. Morgenen etter våkner han av underlige lyder fra badeværelset og finner henne på kne foran toalettskålen. Omtenksomt, men også litt ertende, spør han om hun drakk for mye vin kvelden i forveien. Theas hode nikker, som for å erkjenne, enda hun ikke er sikker på om alkoholen er grunnen. Hun vet så lite om graviditet. Aldri har hun hørt om noen som blir kvalme så kort tid etter, heller. Oppkastet kan ikke tilskrives annet enn belastningen hun har gjennomgått. De siste morgenene har hun våknet med Nadeems ansikt på netthinnen, det vanvittige uttrykket hans 287

15 MIN VENN UTLENDINGEN idet han kommer over henne og tar henne. Ennå har hun ikke fått seg til å gå og anmelde ham. Hun stirrer ned i bånn av toalettskålen og igjen synes hun å se ansiktet hans for seg, hvorpå hun presser ut av seg et stønn, det er nesten som et brøl, før hun tar seg sammen og skyller ut. Skyller ham ut. Hun må rense hodet for denne forbannelsen det er å tenke på sin voldtektsmann. Ut med ham! Barnet får bli. Det er hennes! Hennes barn. Guds barn. Bedre enn at faren er ukjent og over alle hauger, enn at han er sitter inne for voldtekt. Bedre for barnet. Jeg glemmer deg, tenker hun, og jeg beholder barnet mitt. Jesus har tilgitt deg, din hund! Harald står i døra, uforstående og med vittighetene klare. Aldri har han sett noen som tar morgenbønnen foran dassen. Og det var ikke noe Fader vår i kortversjon han hørte. Hun mumler noe om at hun nesten aldri rører alkohol. Haralds omtenksomme øyne får henne snart til å bryte sammen i gråt og vennen forsikrer med spøkefull omtanke at han bare skal servere tynn te heretter. Da gråter hun enda mer. Harald skjønner mindre og mindre. Men ved middagen kommer betroelsen: Truls har godt fra henne. Det renner ut av henne som fra en revnet demning. Dobbelt ulykkelig og utrøstelig er hun, for hun vet med seg selv at hun bruker dette med Truls til å unngå å fortelle om voldtekten. Sutrende gjentar hun Truls navn mens hun holder seg på magen. Dessuten tror jeg at er jeg gravid, griner hun. Har du ikke fortalt det til Truls? Hun orker ikke svare. La oss be, sier Harald. Med et tungt sukk plasserer hun sine foldede hender ved kanten av salongbordet. Harald legger forsiktig en hånd over hennes, som var det hodet på et lite barn, båret til dåpefonten. Han skjønner at hun trenger støtte. Men at det er en vordende mor han har foran seg, tror han ikke noe på. Ikke det minste. Ni måneder senere skjønner han at han tok feil. Thea var gravid. Hans kjæreste, Tom Victor får æren av å la det viede vannet fukte hodet på en liten, vakker skapning som han gir navnet Trine. Harald står ved Theas side som en annen nybakt far. Den unge moren kaster fram et Nadime i siste sekund, for sent til at noen rekker spørre eller kom- 288

16 EN STOL FOR MYE mentere. Og i årene som følger blir de to, Harald og Tom Victor, den lille jentas onkler, for ikke å si fedre i fraværet av én biologisk. En måned før nedkomsten, i et siste desperat forsøk på å vinne tilbake sin mann, banker Thea på døra til Truls. Stormaget vagger hun inn i stua hans og spør ham rett ut: Vil du være far til mitt barn? Sjokkert over spørsmålet kvitterer han med to for henne minst like sjokkerende spørsmål: Vet du ikke hvem faren er, og hvorfor tar hun ikke abort? Brutalt og praktisk. Det ville ikke han hatt betenkeligheter med, fremholder han, hvis han hadde vært i hennes sted; vi har da selvbestemt rett til både å føde og abortere her i landet. Hva vet han om hennes sted? Hun gir ham en skyllebøtte om hvor lite menn forstår av kvinner, om livets ukrenkelighet, Guds skaperverk og hele pakka. Til svar får hun et skuldertrekk og en tydelig anmodning om å komme seg ut. Det siste trenger hun ikke; Thea tramper ut i sinne. Men rett utenfor døra stopper hun opp. Beina hennes vil ikke akseptere kjennsgjerningene. Hun snur seg mot ham. Forstår du ingenting? Alt hun får er mannens rolige hoderysting, etterfulgt av døra som langsomt stenges. Langsomt som et kistelokk. I tiden som følger har hun sine stunder da hun takker Gud for at Han så tydelig åpenbarte for henne hvilket håpløst prosjekt Truls var. Andre menn ser hun ikke på. I faglig sammenheng heller hun mer og mer til den nye trenden; å benevne Gud i kjønnsnøytrale termer eller som kvinne. Hun takker Gud for at Hun åpenbarte for henne hva slags fyr osv. Mange ganger gråter hun seg i søvn. Som oftest er gleden over det lille barnet sterkere enn fortvilelsen. Noen ganger kjenner hun seg overveldet av takknemlighet. Og igjen, en sjelden gang, når hun triller barnevogna med lille Trine Nadime, hvis far er registrert som ukjent, hender det at Thea kjenner seg som en slags moderne variant av Jomfru Maria.

17 7 Det er kjølig i lufta. Biltrafikken nede på motorveien suser jevnt i bakgrunnen. Et lite følge i sørgeklær står samlet under de gamle almetrærne. Mennene legger armen om kvinnenes skuldre. De minste barna står storøyd og holder i de voksnes slør eller buksebein. Det bugner av blomster over alt. Fire sterke, svartkledde menn holder kista med reimer over åpningen i bakken. Ibrahim Saddam Hussein skal stes til hvile. Truls er eneste etniske nordmann, bortsett fra graverne som holder kista klar til å senkes i jorda. Sorgen er den samme over alt i verden. Ibrahim! Ibrahim! Ibrahim! Tre ganger roper moren navnet til sin sønn mot kistelokket. Hvis han ikke svarer, hadde Saddam selv fortalt Truls en gang og nå er det gutten selv som ligger der, Ibrahim må vi kalle ham heretter da er han hos Gud. Hvis, hvisker Truls til seg selv. Det var slik han sa det. Hvis. Det er stille. Svak trafikkstøy høres i det fjerne. Graverne veksler blikk. Så senkes kisten. Rolig, men ikke for langsomt. Skrikene kommer. Menn og kvinner gråter åpenlyst. Øyeblikkelig smitter det over på ungene. Noen av tenåringene står stive som steinstøtter. Er Gud her nå, tenker Truls, men kjenner seg straks sint og bedratt. Hvilken gud er det som vil bedra ham for et vennskap som ikke fikk gro seg til, et vennskap som nå vil komme til å bli stort, umulig og uhåndterlig, nettopp fordi det aldri fikk sjansen. Kanskje får han heller aldri vite hvorfor alt dette skjedde, hvorfor det gikk som det gikk. Pick-upen er søkk 290

18 EN STOL FOR MYE vekk. Han vet det jobbes for å finne ut av ting. Men samtidig, sier han til seg selv, er det ganske sikkert andre som arbeider for det motsatte, for å skjule sine spor, eller de pilene som kanskje peker mot dem. Foreldrene inviterer Truls med på sørgehøytidelighetene i moskéen og hjemme i leiligheten. Når han først har sagt ja, behandles han som en sjelden æresgjest. Han overbringer kondolanser fra Finn og Mureren. Forklarer at de måtte reise til kunden på fjellhytta der sønnen deres sist jobbet, for å fullføre. Da arbeidsdagen begynner igjen for Truls, er han tung og uvillig i kroppen. Han jobber alene. Avbrekkene kommer tettere enn før. Gang etter gang setter han seg ned, plasserer albuene over knærne og ser på hendene sine. Lager en skål av dem som han gjemmer ansiktet i. Lukker øynene. Hviler hodet. Strekker fingrene gjennom det tynne håret opp mot månen. Du hadde ikke noe skyld i dette, sier han til seg selv. When you got the blues, get rythm. Du peprer himlingen full av stjerneskruer, lukker et helt univers av bæreelementer, mineralull og sorte hull, så går du løs på veggene, erstatter bæleverk med stenderverk, rastløst og proft sjekker du lodd og modul, legger isolasjon, tett som hånd i hanske, alene med pusten og støvet. Halve dagen går med. Det er det dager er til for. Til helga er det klart til å kle med panel. I beste kjerketid skal du liste deg rundt. Luselist, gerekt og eikelist gjør seg. Så er det ferdig og fint. Truls Abrahamsen, selvstendig løsarbeider skal bli far på sine gamle da r, har fast forhold og bopel, står uten andre faste oppdrag enn forestående farskap, er ferdig for denne gangen og finner fram feiekosten. Så er denne jobben gjort, Jonny, og du får Cash på labben. Men med ett virker alt sammen selvsagt, anonymt og uvesentlig. Snart kan du bare pakke sammen og gå løs på neste. Livet går videre, med eller uten deg. Kunder er det nok av, selv er du bare nok en snekker, Truls blant venner, og en flis i den store sammenhengen. Fra nå av er det materialet det står på, det trøtner ikke, men holder hus i hundre år. Skjønt du var der, der, inne i vegglivet, under himlingen, bak platene; og der, nettopp der i det skjulte risser du inn en melding til ingen og evigheten. Som kronen på verket, bumerket på bæreverket og 291

19 MIN VENN UTLENDINGEN en hellig handling tvinger du blyanten tvert over årringene med stive, styltete runer rett i treverket. Et livstegn som skal stå til bjelken spiser blyet, til molekylene tar en annen form. Fire streker. Tre loddrette, én vannrett. I H Til minne om en venn og arbeidskamerat. Ibramhim Saddam Hussein. Det står skrevet. Mechtoub. Amen.