POLITILEDEREN NR ÅRGANG 114 AV INNHOLDET. Exit Storberget s. 3. Hvordan forebygge mer og bedre? s. 24

Transkript

1 Lensmannsbladet POLITILEDEREN NR ÅRGANG 114 AV INNHOLDET Exit Storberget s. 3 Hvordan forebygge mer og bedre? s. 24 Farlige personlighetstyper i ledelse s 28

2 REDAKTØRENS SPALTE LEDEREN Stortingsmelding: «Resultatreformen videreutvikling av politi- og lensmannsetaten» Sitat fra Prop.1 S ( ): «Reformen er forankret i regjeringens politiske plattform for , og skal bidra til å få mer politikraft fram mot 2020 ut av de til enhver tid tilgjengelige ressurser Formålet med reformen er en etat som er i bedre stand til å forebygge og bekjempe kriminalitet, og som samtidig ivaretar publikums behov for trygghet, beredskap og service Arbeidet med resultatreformen vil omfatte styring og ledelse, oppgaver, teknologi og metode, kompetanse og læring. Også distriktsstrukturen i etaten sentralt og lokalt vil bli gjennomgått med særlig vekt på politiets førstelinjetjeneste og forholdet til lokalsamfunn og publikum.» Vi har hatt en Driftsanalyse av politi- og lensmannsetaten. Politidirektoratet har oversendt rapport om Resultatreformen til politisk ledelse med sine anbefalinger. Det foregår blant annet et arbeid i direktoratet om forbedring av innkjøpsordnin - gen. Justisdepartementet v/ ekspedisjonssjef Øystein Blymke leder arbeidet med å skrive stortingsmeldingen «Resultatreformen videreutvikling av politi- og lensmannsetaten». I dette arbeidet er Norges Politilederlag og de andre personellorganisasjonene invitert til å delta. Det har i høst vært 3 dialogmøter med justisdep. og organisasjonene. Tema har vært: Styring og ledelse i etaten Et sterkt og nært politi Kompetanse og læring I tillegg ble det arrangert fagseminar på Politihøgskolen den 5.12: «Organisasjon, kompetanse og ledelse» Det var ca 110 deltagere fra hele landet på seminaret, som for øvrig var et interessant seminar. Norges Politilederlag vil gi honnør både til Politidirektoratet og Politiavdelingen for involvering og dialogene som vi har i forbindelse med arbeidet i en tidlig fase av stortingsmeldingen. Her føler vi at ting er på skinner. Ute i politidistriktene foregår det OU-prosesser med den hensikt å få mer politikraft av det il enhver tid tilgjengelige ressurser. De fleste plasser er det region- /driftenhetsmodellen (etablering av driftsenheter i politidistriktene -regional samordning av administrasjon) som forsøkes innført. Norges Politilederlag har forståelse for at politimestrene ønsker å gjøre noen grep for få best utnyttelse av de ressursene som de har tilgjengelig. Det som bekymrer oss er at de prosessene som går i distriktene fører til forskjellig organisering av lensmannskontor/politistasjoner. Strukturen på nivå to er ikke ensartet og vi opplever at det er de små lensmannskontorene som er «tapere», og lensmannen og lensmannskontoret sitt myndighetsområde blir svekket. Vårt hovedanliggende er at lovgiver i blant annet politiloven 16 og tvfbl. 2 slår fast hvilke arbeidsoppgaver som tilligger lensmannskontoret/politistasjonen. I skriv av den fra Justisdepartementet til Politidirektoratet sier departementet følgende om opprettelse av driftsenhet og ansvars område: «Den enkelte lensmann har den faglige ledelsen ved lensmannskontoret, mens den interne / administrative organisering av budsjett, personalansvar, virksomhetsplanlegging med mer ivaretas av Fortsettelse side 25 Exit Storberget Vi ser i mange medier at tidligere justisminister Knut Storberget er blitt undergitt en ganske inngående vurdering ved avgangen i november. Det blir til og med satt opp en rankingliste enkelte steder over justisministre den siste mannsalder, og hvor Storberget blir rangert på topp. Vi finner det vanskelig og heller ikke særlig interessant å ta del i en slik øvelse. Mange faktorer spiller inn og det fins selvfølgelig ingen objektive kriterier i en slik sammenheng. Skal vi likevel fra vårt ståsted foreta en aldri så liten vurdering av den avgåtte minister, så vil vi avgjort fremheve hans solide kunnskaper på det feltet han styrte. Storberget var uhyre godt «inne i» alle saker og problemstillinger, både når det gjaldt fengselsvesen, politi og domstoler. Og han var en meget god kommunikator. Vi vil således tro det er lenge siden vi har hatt en så faglig sterk justisminister. Vi vil også tro det skal godt gjøres å slå Storberget i imøtekommenhet når det gjelder deltagelse på vår organisasjons møter/ seminarer og konferanser. Senest på den store nordiske insolvensrettskonferanse NPL arrangerte i Bergen i september måned. Storberget stilte opp i en for han meget vanskelig tid og holdt det han hadde lovet! Hva så med det evige spørsmålet for avgåtte statsråder: Hva fikk han til i sin ministertid? Det enkleste svaret er: Han fikk vel til Regjeringens politikk! Når vi hevder det, så er det for å understreke at også justispolitikk er tuftet på en regjerings samlede og felles program. Det er kanskje grunn til å understreke dette når kritikken over manglende bevilgninger til politiet er som sterkest. Og også Storberget fikk erfare at opposisjonen alltid har mer penger enn den sittende regjering.

3 POLITIFAG «To-nivåmodellen» en saga blott Av visepolitimester Toralf Pedersen, Sør-Trøndelag politidistrikt Politiskiltet på en husvegg i distriktsnorge gir ikke lenger trygghet for befolkningen. Det er politipatruljene som er fremtidens trygghetsskapere. Denne erkjennelse krever ny organisasjonsstruktur i politiet. Innledning: Det store mantra ved Politirefom 2000 var å bygge ny organisasjonsstruktur basert på «tonivåmodellen». Det var kun politimester i nivå 1 og driftsenhetslederne på nivå 2. Dialogen skulle foregå direkte mellom disse. Den teoretiske plattformen virket ideell i år 2000 og både politiet og en rekke kommuner iverksatte organisasjonsendringer. Det var kritiske røster som snakket om for stort kontrollspenn, men disse ble ikke hørt. Ganske umiddelbart så flere behovet for endring. Det var nødvendig med en operasjonssentral med store fullmakter og det var viktig å få på plass fellesoperative enheter som kunne ta distriktsovergripende funksjoner. Allerede ved Politireformens fase 2 valgte flere distrikter å opprette regionsordninger hvor en lensmann fikk større administrativt ansvar enn de andre. Det var røster som tok til orde for at dette var en uthuling av «tonivåmodellen» og oppbygging av et tredje nivå. Våre erfaringer sammenholdt med erfaringene fra kommunene viser at to-nivåmodellen ikke er særlig egnet når ressursene skal være fleksible over et større område. Den kan være velegnet for et sykehjem, men ikke for en politistasjon som skal yte ressurser og være fleksibel i et stort område med mange driftsenheter. Noen var forutseende nok til å se dette tidlig. For oss andre måtte betydningsfulle endringer medføre at vi endret syn. Nye utfordringer: I 2004 ble vi en del av det europeiske arbeidsmarkedet. Det ble enkelt å ferdes over grensene i Europa. Dette skapte selvfølgelig mange fordeler, men for politiet skapte det utfordringer. Det ble like enkelt for de kriminelle å ferdes over landegrensene som for alle andre. Mobile vinningskriminelle har blitt en del av dagens kriminalitetsbilde. Skal politiet ha muligheten for å bekjempe disse, må politiet være ute der kriminaliteten skjer. En formidabel endring kom med de nye arbeidstidsbestemmelsene. Det ble innført regler om vern av fritiden. For oss med erfaring fra arbeid i lensmannsetaten, var dette helt nye toner. Flere politidistrikt valgte å gå over til helkontinuerlig tjeneste og fjerne reservetjenesten. Patruljene ble et velegnet redskap for å forebygge kriminalitet og hindre mobile vinningskriminelle i å utføre sine handlinger. Vi slo 2 fluer i en smekk. Operative politipatruljer som opererer over store områder, krever en ny form for ledelse. Operasjonssentralen er selvfølgelig til stede, men det er helt nødvendig med dyktige politiledere som kan håndtere en fleksibel politiorganisasjon. Et område for en operativ patrulje kan strekke seg over flere lensmannsdistrikter og det er helt umulig for en lensmann å u tøve faglig ledelse av patruljen. Derfor er tonivå modellen i praksis død og totalt uegnet for dagens og morgendagens ut - fordringer. I dag pågår en prosess med etablering av en rekke «kvasiordninger». Regionordninger og ordninger med intern fordeling av ansvar. Jeg er enig med lensmann Sjølie som i sin artikkel i siste nummer av Politilederen skriver at disse ordningene skaper store forskjeller rundt om i politinorge. Det kan nok også stilles spørsmål ved om de er innenfor de rammer som er gitt av departementet. Visepolitimester Toralf Pedersen. Det er på tide å komme videre: Det har over flere år manglet vilje både administrativt og politisk til å gi politiet mulighet for å organisere seg slik at vi har en velegnet struktur for å løse utfordringene. Jeg skal ikke gå inn på noen dyptgående analyse av hvorfor det er slik. Imidlertid er det noen fellestrekk i argumentasjonen. I særdeleshet går det på ønsket om å ha en lensmann som institusjon i bygda. Dette er også statlige arbeidsplasser som skaper verdier for mange kommuner. Disse argumentene ser ut til å overskygge det faktum at ordningen har gått ut på dato. Stadig hentes det fram nye argument for å hindre strukturendringer. Nå er det arbeidet med Resultatreformen som visstnok skal være et slikt hinder. Jeg hørte lederen i PF uttale at ingenting må skje før Stortinget har fått sagt sitt. Jeg forstår ikke helt strategien bak den- 4

4 ne uttalelsen. Det er vel riktig å minne hverandre om at arbeidet med Resultatreformen var et krav fra mange aktører fordi det ikke var mulig å lokalisere gevinstene ved å investere i politiet. Arbeidet har pågått i flere år og skal fortsette i flere år. Samtidig påhviler det politimesteren en plikt til å drifte sitt politidistrikt på best mulig måte for å imøtekomme publikums behov. Jeg spør meg selv om hvor mange alvorlige hendelser i distriktsnorge må til før det aksepteres at politiet må endre struktur? Framtiden: Gro Harlem Brundtland sa en gang at det er viktig å konsentrere seg om framtiden for det er der vi skal være resten av livet. Først av alt må politimesteren ha en liten gruppe ledere som har stort ansvar og store fullmakter til å lede. Disse må forplikte seg til lede i henhold til de mål som er satt. Kvalitet, produksjonshastighet og ivaretakelse av medarbeiderne er 3 viktige faktorer for slik ledelse. I dagens struktur er dette ansvaret fordelt på mange og resultatet blir deretter. En slik ordning krever sammenslåing av enheter til store driftsenheter. Lederne for driftsenhetene vil ha operative patruljer som er velegnet redskap for å forebygge kriminalitet. Sannsynligvis vil det også bli behov for store etterforskningsmiljøer som har nødvendig spesialkompetanse. Kanskje vil ordningen med distriktsovergripende etterforskningsenheter være velegnet i en slik organisering. Vi vil måtte ha spesialfunksjoner innen operativ tjeneste og etterforskning. Opprettelsen av en nasjonal beredskapsenhet i Oslo er en erkjennelse av behovet etter Framtidens politidistrikt må «ha muskler til» å løse de store sakene. Med muskler mener jeg en velfungerende operasjonssentral/politioperativ stab, tilstrekkelig med innsatspersonell, etterforskningsmiljø med høg kompetanse samt ledere som har ansvar og fullmakt til å lede. Vi har mange dyktige medarbeidere som gjør en fantastisk jobb. Jeg tror mange av de unge medarbeiderne ønsker gode tjenesteordninger og interessante oppgaver. Jeg tror at større fagmiljø vil ha en positiv virkning på kompetanse/ erfaringslæring og kultur. For oss som har levd en stund i etaten, tenker jeg tilbake på en tid hvor vi forsvarte reservetjenesten. Så forsvarte Veierød-utvvalgets innstilling. Deretter var det sterkt fokus på nærpolitirollen. To-nivåmodellen anså vi som den perfekte organisering for 12 år tilbake. Jeg mener oppriktig at dette var riktig for sin tid, men nå er vi innhentet av en ny virkelighet. Jeg skulle derfor ønske at vår øverste ledelse og våre politikere hadde respekt for den argumentasjon politimestrene legger fram når de ber om å få endret organisasjonsstrukturen i politidistriktene. Dette er et genuint ønske om å kunne yte mer til den befolkningen vi skal betjene. Politimestrene må ikke bli alene om å mene dette. ANNONSER 5

5 POLITIFAG Nordisk Juristmøte i Stockholm august 2011: Moderne kriminalitet tradisjonell rettergang, del 2 Riksadvokat Tor-Aksel Busch V. Tilstrekkelig etterforskingskapasitet er nødvendig for å oppfylle hovedstrategien på en god måte Tese 4: Gode etterforskingsmiljøer og inspirerende etterforskingsledelse med kunnskap og tilstrekkelig erfaring er avgjørende forutsetninger for å lykkes Blant nordiske venner er det ingen grunn til å legge skjul på at det dagsaktuelle offentlige bilde av norsk politi til tider, i for stor grad, er preget av negativisme. Oppmerksomheten knyttes til hva man ikke får til, fravær av tjenesteyting og problemer av ulik størrelsesgrad dominerer informasjonen som går ut til det publikum vi skal betjene. Organisert kriminalitet er på fremmarsj, tilsynelatende uten adekvate tiltak fra politi- og påtalemyndighet, såkalt hverdagskriminalitet oppklares ikke, anmeldelser henlegges over en lav sko, endog av kapasitetsgrunner. Totalt sett synes det som om norsk politi selv i vid forstand er den viktigste bidragsyter ved både fargevalg og penselføring når bildet i offentligheten skal tegnes. Dette bør ikke få fortsette; Lensmannsbladet / POLITILEDEREN ganske enkelt fordi politiet er langt bedre enn den framstilling man gir av seg selv. Oppmerksomheten utad må rettes mot hva man får til, entusiasmen innad må gjenreises og videreutvikles, ikke minst innenfor etterforskingsfaget. Over tid har jeg i stigende grad blitt urolig for at politiets etterforskingsvirksomhet i vid forstand ikke har den nødvendige oppmerksomhet og status internt i politiet, og til dels utad. Den offentlige debatt preges i for stor grad av et forståelig ønske om det tilstedeværende, synlige politi med god beredskap og sikkerhet. Fremtredende fagforeningsledere synes i liten grad å betone med styrke viktigheten av gode etterforskere og tilstrekkelig etterforskingskapasitet. Så vidt jeg skjønner er beordring i dag ofte et nødvendig tiltak for å fylle opp etterforskerhjemlene, og unge, flinke polititjenestekvinner og menn gjør på denne måten en slags plikttjeneste på veg til noe annet de ønsker mer. Ikke et optimalt utgangspunkt for å skape nødvendig kontinuitet, faglig utvikling, kreative miljøer, entusiasme og engasjement. Etterforsking er et fag som krever kunnskap og kompetanse. Kreativitet og fantasi kan gi gode resultater, evnen til strategisk tenkning og gode vegvalg er Ansv. redaktør: Generalsekretær Svein Stuberg svein.stuberg@politilederen.no Forbundsleder: Jonny Nauste jonny.nauste@politilederen.no. Mobil Utgiver: Norges Politilederlag, Brugt. 19, Oslo. Postboks 9096 Grønland, 0133 Oslo Telefon: Telefax: E-post: post@politilederen.no Hjemmeside: www:politilederen.no Prod. og annonseansvarlig: Ekås Grafisk. Tlf ekaas.grafisk@nokab.no Forsidefoto: Lene Bovim. Riksadvokat Tor-Aksel Busch. viktige forutsetninger. Nødvendig basiskunnskap kan og skal læres, men vegledning og utvikling i gode faglige miljøer med kloke forstandige foresatte er påkrevet for optimale resultater. Ved Riksadvokatembetet behandler vi gjennom året en rekke straffesaker, fra tiltalespørsmålet i de alvorligste sakene fra hele landet til mer prosaiske klager. Kvaliteten på etterforskingen varierer, og det kan se ut som den enkelte etterforskers egnethet og dedikasjon til arbeidet spiller stor rolle for resultatet. De rettslige rammene rundt etterforskingen er mer kompliserte enn tidligere, det være seg alt fra formaliakrav til utradisjonelle etterforskingsmetoder. Kravene er store, konsekvensene av feil kan bli dramatiske. Offerperspektivet vektlegges i dag heldigvis vesentlig mer enn tidligere, og kan være krevende for etterforskerne. En lang rekke saker er også av en slik karakter at oppklaring vil være av avgjørende betydning for at fornærmede skal kunne legge overgrep bak seg og gå videre. Gode etterforskingsmiljøer må skapes, videreutvikles og foredles. De erfarne og 6

6 POLITIFAG gode rollemodellene må stimuleres og tas vare på. Den reelle og faktiske prioritering i det daglige arbeidet må samsvare med viktigheten av god og tilfredsstillende etterforskingsfunksjon. Politiets ledere, ikke minst politimestrene, er viktige også her. Politifaglig etterforskingsleder er en nøkkelperson og bør bli gjenstand for en vesentlig større satsning fra toppledelsen. Kompetanseoppbygging for personell som har avgjørende betydning for oppklaring, framdrift og kvalitet er nødvendig. Politihøgskolen i Norge synes lydhør for viktigheten av kunnskap og kompetanse hos en slik gruppe, vi må tilby gode og adekvate kurs i etterforskingsledelse. Enkelte steder rapporterer statsadvokatene om vanskeligheter med å få en etterforskingsleder som vitne i retten for å fortelle om sakens utvikling, ganske enkelt fordi ingen har hatt den funksjonen, i hvert fall over tid. Slik kan vi ikke ha det. Unge politietterforskere i gode etterforskingsmiljøer vil under kyndig vegledning om rammebetingelser kunne nyttiggjøre seg dagens og morgendagens teknologi under sitt arbeid. Jeg nærer mindre tvil enn mange om at politikvinner og menn vil være sin jevngamle, som beveger seg på den kriminelle løpebane, jevnbyrdig i kunnskap og kompetanse om f.eks. moderne kommunikasjonsmidler. Og de som har til oppgave «å knekke koder» vil med et vellykket resultat kunne finne avgjørende bevis i et omfang og med en detaljrikdom vi ikke fant «i gamle dager». Gode samarbeidsrelasjoner mellom etterforskere, politifaglig etterforskingsleder og påtalemyndigheten i alle faser av en sak vil bidra til målrettet oppgaveløsning med god framdrift og nødvendig kvalitet, innenfor de rammer vi ønsker politiet skal arbeide etter. VI. Enkelte strafferettslige tiltak ved en tradisjonell rettergang Generaldirektør Jan Andersson påpeker i sin innsiktsfulle artikkel at moderne kriminalitet bygger på «nätverkstänkande», og at nettverk må bekjempes med nettverk. Det er lett å gi tilslutning til en slik oppfatning. Innenfor tradisjonell kriminalitetsbekjempelse er to aspekter av særlig viktighet, og skal kort berøres her. Temaene har sammenheng med at moderne kriminalitet ofte planlegges over tid og at de involverte i liten grad er villige til å forklare seg. Tese 5: Det er nødvendig å utvide området for straffbart forsøk/straffbare forberedelseshandlinger Det er ingen tvil om at dagens kriminalitet i sin organiserte form ofte har en planleggingsfase, ikke sjelden med an - skaffelse av utstyr som skal brukes ved gjennomføringen. Av største viktighet kan det være å forhindre at handlinger kommer til utførelse. Avsløring kan f.eks. spare mange liv. I nær sammenheng med tese 5 står spørsmålet om kriminalisering av medlemskap i visse organisasjoner, f.eks. kriminelle motorsykkelbander og de med forkjærlighet for terror. Hva gjelder sistnevnte problemstilling maner jeg til fortsatt forsiktighet om kursendringer. Men konklusjonene styres uvilkårlig av hva som skjer i Norden. Utførte terrorhandlinger hvor liv og helse går tapt vil skygge for evnen og mulighetene til prinsipiell tenkning. Politikernes «overbudspolititikk«og ønske om å vise handlekraft vil i så fall slå inn med stor tyngde. Mulighetene for å gripe inn på et tidligere stadium, og med adekvate straffereaksjoner hvor «den onde vilje» vektlegges i vesentlig grad, vil være av betydning i årene som kommer. «Gårsdagens» oppfatning om at straff først kan ilegges når gjerningspersoner «skrider til verket» kan neppe opprettholdes ved bekjempelse av moderne, nettverksbasert kriminalitet. Denne preges som nevnt ofte av visse former for planlegging, og allerede i slike faser bør straffansvar inntre i større grad enn i dag. Politiets og påtalemyndighetens mulighet og evne til å gripe tidlig inn, vil i neste omgang også ha stor innflytelse på spørsmålet om behovet for regelendringer. Avsløres f.eks. en terrororganisasjon før den rekker å iverksette planlagte angrep mot sivile, oppstår ganske enkelt ikke ropene om at nye strafferettslige og straffeprosessuelle tiltak må iverksettes. For mange er det formentlig et paradoks for noen av oss en realitet at arbeidet med straffesaker er av den største betydning for bibehold av en liberal rettsstat. Det vil være en utbetinget fordel om flere politikere merker seg dette. Tese 6: Det er nødvendig å utvide området for den straffbare medvirkning Medvirkningsansvaret er i utvikling og påtalemyndigheten må benytte de muligheter dette gir. Ikke minst bør såkalt passiv medvirkning kunne lede til straffansvar. Standpunktet har naturlig nok sammenheng med at et trekk ved moderne kriminalitet er streng intern justis og få våger eller ønsker å gi forklaringer om medsammensvorne. Jeg registrerer med tilfredshet at domstolene i hvert fall til en viss grad gir støtte til vårt syn. I en avgjørelse fra Norges Høyesterett 22. desember 2010 (sak 2010/1399 Rt 2010 side 1630) heter det f.eks. i avsnitt 26: «For handlingar som deltakarar har vore saman om å planleggje og å utføre, vil det såleis vere ei plikt til inngriping for ein deltakar der ein annan deltakar går lenger enn det som opphaveleg var omfatta av forsettet. Ein slik annan deltakar kan ikkje vere passiv til at ein gjerningsperson går lenger enn det dei først hadde tenkt seg, men må da gjere noko for å avbryta handlinga eller utvidinga for å unngå å bli ansvarleg for den fullt ut.» Det er ingen tvil om at dette er viktig tiltak ved bekjempelse av dagens kriminalitet og jeg skal benytte to eksempler fra det virkelige liv for å belyse mitt poeng. 3. november 1988 ranet medlemmer av den såkalte Blekingegadebanden et postkontor i Købmagergade i København, bl.a. med avsagd hagle og pistol. To patruljebiler fra politiet kom til stedet mens ranet pågikk og under flukt derfra skjøt og drepte en av ranerne med nevnte hagle en 32 år gammel politiskoleelev ute i praksisperiode. 6 medlemmer av banden ble i denne sammenheng tiltalt etter straffeloven 237 for uaktsomt drap, men i tråd med rettsformannens anbefaling ble alle frikjent på dette punkt av juryen. 8

7 POLITIFAG 5. april 2004 ranet en rekke menn en såkalt tellesentral i Stavanger i Norge (Nokassaken). En politiførstebetjent operativ uteleder ble skutt og drept av en av ranerne mens han satt i en politibil over 100 meter fra skytteren på veg mot ransstedet. Ved ranet benyttet flere av gjerningspersonene både tohånds- og enhånds våpen, og det ble løsnet atskillige skudd. De dødelige skuddene mot politiførstebetjenten ble utvilsomt avfyrt av bare en av ranerne, og ved avgjørelsen av tiltalespørsmålet kunne påtalemyndigheten ikke bevise hvem dette var. Riksadvokaten beordret likevel tiltale for grovt ran med døden til følge mot hele 12 personer, og uttalte i den forbindelse bl.a. følgende: «Som kjent kreves det ikke ved såkalt culpa levissima at gjerningsmannen faktisk har innsett mulighet av følgen, her en polititjenestemanns død. Det er tilstrekkelig at ranerne kunne ha innsett muligheten for dødsfølgen. Senest ved iverksettelsen tidlig om morgenen 5. april 2004 måtte det for samtlige ranere med kjennskap til gjennomføringsmåte, automatvåpen og utstyr herunder at de skal ta «kommando» med våpen i hånd over en sentral del av Stavangers indre by framstå som åpenbart at de kunne ha innsett muligheten for at en eller flere mistet livet som et direkte resultat av ranet. Skytteren som forårsaket operativ uteleders død, er ikke identifisert. Men straffutmålingsmessig får dette under de foreliggende omstendigheter be grenset betydning. Den etterfølgende opptreden fra de siktede hvor ingen til fulle ønsker å belyse egen og andres rolle understreker også fellesskapsfølelsen og at ranerne i betydelig grad må likedømmes.» Domstolene sluttet seg til påtalemyndighetens oppfatning og gjerningspersonene ble idømt betydelige straffer. Etter undertegnedes syn viser Nokassaken at vårt tradisjonelle verktøy og normale arbeidsmetodikk kan brukes offensivt og effektivt mot moderne kriminalitet, forutsatt at påtalemyndigheten er villig til å benytte jussens muligheter og ikke bare dens begrensninger. For ordens skyld kan legges til at det i vårt land etter nevnte sak nesten ikke har vært ran av pengeinstitusjoner, verken av postkontorer, banker eller penge transporter. VII. Enkelte straffeproses - suelle tiltak ved tradisjonell rettergang Tese 7: Tiltalebeslutninger bør så presist som mulig beskrive de straffbare forhold, også ved medvirkning, og gi fagdommerne en reell mulighet for aktiv prosessledelse Kravene til den gode prosessordning rubriseres vanligvis i tre grupper: Rettergangen skal være betryggende, rask og billig. Under avsnitt II ovenfor har jeg fremhevet tillitsperspektivet, prosessen må vekke tillit og respekt hos folk flest. Tiltalebeslutningen (anklageskriftet) og kravene til denne skal bidra til å underbygge en rettergang som ivaretar disse hensyn. I tillegg sier man gjerne at tiltalens beskrivelse av faktum skal individualisere det straffbare forhold, gi domstolen materiale til å kontrollere lovanvendelsen og ikke minst være til hjelp for tiltalte under forberedelsen av hans forsvar. Et fjerde hensyn bør tillegges: Godt utformede tiltaler gir fagdommerne en reell mulighet til aktiv dommerstyring og prosessledelse. Hva er tema for saken, hva faller innenfor/utenfor en naturlig ramme? Utforming av tiltaler er også et fag. Etter mitt syn bør dommere stille strengere krav til denne delen av påtalemyndighetens virksomhet. Fortsatt ser vi anklageskrift hvor faktumbeskrivelsen nøyer seg med å gjenta lovens rettslige merker. Med andre ord unndrar subsumsjonen seg kontroll. Personell i påtalemyndigheten med ansvar for kunnskap og kompetanse må sette utforming av tiltaler på dagsorden. Ved medvirkning, se også tese 6 ovenfor, er det ikke minst viktig at gjerningspersoners konkrete medvirkningsbidrag beskrives så langt det er mulig. En slik fremgangsmåte er nødvendig som informasjon til den tiltalte og gir han/henne muligheten til å utarbeide en relevant forsvarsstrategi sammen med sin advokat. I saker som vekker stor offentlig oppmerksomhet har allmennheten krav på kunnskap om påtalemyndigheten gjør gjerningspersoner ansvarlig som hovedmann eller medvirker, og hva en eventuell medvirkning går ut på. Dette spørsmål kan også være av betydning ved dommerens saksforberedelse og ikke minst ledelse og administrasjon av hovedforhandlingen. Tese 8: Politiets kilder/informanter må i vesentlig større grad kunne holdes utenfor sak og rettergang I Norge har politiets muligheter for å beskytte kilder/informanter og deres opplysninger gradvis blitt svekket parallelt med at nye og til dels mer inngripende etterforskingsmetoder har sett dagens lys. Jeg har vanskelig for å se at det må være slik. Likevel vil få formentlig være uenige i denne faktabeskrivelsen fra vårt land. Som riksadvokat har jeg øvet en viss grad av selvkritikk idet påtalemyndigheten burde ha utferdiget en omforent felles strategi for å møte forsvarernes gjentatte krav om innsyn i, og tilgang til, sensitiv informasjon. I for stor grad ble dette overlatt til den enkelte sak og ansvarlig påtalejurist, uten at man så det hele i sammenheng. Ønskes forsterket innsats mot moderne kriminalitet, er det viktigste spørsmål i en 10-års periode, sett med påtalemyndighetens og politiets øyne, at vår adgang til å beskytte kilder/informanter blir vesentlig bedret. Det er etter min oppfatning ingen tvil om det er her behovet for endring er størst. Tiden er absolutt inne for å utferdige et godt nytt regelverk som både iakttar en påkrevet beskyttelse av politiets informasjon og informanter på den ene side, og hensynene til siktede og hans forsvar på den annen. Utvilsomt krevende, men mulig, vil jeg hevde. Utgangspunktet i norsk rett er, og bør fortsatt være, at siktede og forsvarer allerede på etterforskingsstadiet har omfattende rett til innsyn. Slik er også vår hverdag. Dersom påtalemyndigheten påberoper seg opplysninger fra saksdokumentene som bevis, skal forsvarer alltid gis fullt innsyn i slikt materiale. Det er et grunnleggende trekk ved en rettsstat. Men hva med opplysninger som påtale- 10

8 POLITIFAG myndigheten under hovedforhandlingen ikke vil bruke mot en siktet, verken under avgjørelsen av skyld- eller straffespørsmålet? I en høringsuttalelse av 7. juli 2010 til NOU 2009:15 «Skjult informasjon åpen kontroll» har vi ved Riksadvokatembetet argumentert sterkt for et endret regelverk, og det er vårt håp at dette viktige tiltaket for bekjempelse av deler av den alvorlige kriminaliteten blir fulgt opp. Stortinget har allerede vist interesse for disse spørsmål. For å illustrere vår tenkning, la meg bruke kommunikasjonskontroll som eksempel. Et samvirke av opplysninger danner basis for å konstatere skjellig grunn til mistanke; f.eks. registerinformasjon, politiets kunnskap om et miljø, spaning og uformell forklaring fra en sensitiv, ikke navngitt kilde. I sum er dette bakgrunnen for påtalemyndighetens begjæring til domstolen om kommunikasjonskontroll. Informasjonen gjøres i sin helhet tilgjengelig for dommeren og den såkalte «100a advokaten». Sistnevnte kan ikke sette seg i forbindelse med mistenkte og har absolutt taushetsplikt. Det materialet som her er omtalt, skal siktede etter vårt syn aldri få tilgang til. Essensielt i et strafferettslig perspektiv er hva et skjult tvangsmiddel frambringer av bevis (for eller mot siktedes skyld), ikke hva som er grunnlaget for at retten gav tillatelse til å bruke slike tiltak. Hvorfor det ble satt i verk kommunikasjonskontroll er således gjennomgående uten betydning for skyld- og straffespørsmålet. Men som nevnt, resultatene av kontrollen blir tilgjengelig for siktede og hans forsvarer på et senere tidspunkt. All erfaring viser at informant/kilde-opplysninger er av stor viktighet ved be - kjempelse av organisert kriminalitet. Den enkeltes motiv for å meddele seg vil utvilsomt variere. Det må aksepteres at politiet innhenter/tar imot slik informasjon selv om man selvsagt skal etterspørre og vurdere kildens beveggrunner. Gjennomgående vil det være personer delaktige i en gruppe eller i dens ytterkant, som kan fortelle om pågående virksomhet. Vil man av prinsipielle grunner ikke nyttiggjøre seg slik kunnskap blir innsatsen mot dagens og morgendagens kriminalitet vesentlig dårligere. Det kan ikke bestrides. Etter vårt syn må politiet kunne benytte denne type opplysninger, og kilder/informanter må søkes bedre beskyttelse, f.eks. i tråd med det som er skissert ovenfor. En slik endring vil være en justering av den tradisjonelle rettergang uten at etablerte grunnverdier forlates. Tiltakets betydning bør ikke undervurderes. Tese 9: Mer effektiv rettergang er nødvendig I vårt land tar domstolsbehandlingen stadig lenger tid, utvilsomt et sammensatt og komplisert spørsmål og hvor årsakene krever mer analyse enn plassen her tillater. Etter min oppfatning kan det vanskelig dokumenteres at det økte tidsforbruk fører til bedre rettssikkerhet, herunder riktigere avgjørelser. Slike utviklingstrekk er vanskelige å snu, men bedre og mer aktiv dommerstyring er utvilsomt på sin plass i Norge. En mulig årsak til den passive ledelse av forhandlingene, kan være at Norges Høyesterett med sin dynamiske fortolkning av bl.a. EMK og avgjørelser fra EMD, er mindre forutberegnelig enn tidligere. Med andre ord blir det vanskeligere for underrettsdommere å fastslå gjeldende rett, og isteden for å risikere opphevelse med ny hovedforhandling til følge, «tillates alt». Ved ankeforhandlinger om skyldspørsmålet har vi i Norge ingen gjenbruk av opplysningene fra første instans. I en moderne tid er det et spørsmål om de fornærmede og andre vitner vil finne seg i dette. Sverige har som kjent gått til den annen ytterlighet, uten at jeg er sikker på at løsningen ligger her. Det er viktig at prosessordningen fastlegges slik at partene ikke får mulighet til å reise innsigelser med utgangspunkt i et uklart regelverk. Kompetansedelingen mellom fagdommere og jury i lagmannsrettssaker (2. instans) er komplisert og har utvilsomt vært «ankedrivende» i Norge. Justeringen av dagens juryordning i vårt land kan gi ytterligere muligheter for kreative advokater. Det må vi ganske enkelt unngå. Regelverket bør utformes slik at erfarne lagdommere gjennomgående kan lede ankeforhandlingene med sikkerhet om at risikoen for saksbehandlingsfeil med opphevelse til følge, er minimal. Ordninger som i seg selv er ankedrivende, har ikke plass i et effektivt, tillitvekkende og moderne system. VIII. Avslutning Tese 10: Grunnverdier utviklet over tid er et fundament for ivaretakelse av rettsstaten Tese 11: Den beste strafferettspleie er politisk uavhengig Tese 12: Gode rammevilkår for politi og påtalemyndighet verner om den liberale rettsstaten De justeringer og endringsforslag jeg har berørt i denne lille artikkel kan alle tillempes uten at det blir et paradigmeskifte i kampen mot moderne og organisert kriminalitet. Strafferettslige- og straffeprosessuelle grunnverdier utviklet gjennom mange tiår bør tas vare på og videreutvikles. Det vil være en styrke for de nordiske samfunn om morgendagens kriminalitet kan bekjempes med hovedbasis i gårsdagens regler. Enkeltsaker, selv de mest gruoppvekkende, er mindre egnet for politisk behandling. Politikkens vesen, preget av ønsket om å vise handlekraft og overbud, vil uvilkårlig utfordre etablerte grunnverdier om politikerne skal styre enkeltsakene. Tilfredsstillende rammevilkår for politi og påtalemyndighet slik at vi kan utføre den jobben vi er satt til på en akseptabel måte vil i det lange løp være et meget godt forsvar for den liberale rettsstat. Dårlig oppgaveløsning vil uvilkårlig reise krav om nye og mer inngripende inngrepshjemler. Men den moderne kriminalitet verken kan eller skal bekjempes av politi og påtalemyndigheten alene. Etterord Foranstående betraktninger ble skrevet våren juli rammet terrorhandlinger vårt lille land med en kraft og i et omfang vi ikke kunne ane. Med det vi nå vet, 77 døde og et høyt antall skadde, er 12

9 det synspunkter og oppfatninger ovenfor jeg ikke lenger ønsker å vedstå meg, eventuelt som må suppleres? Er artikkelen preget av en naivitet, preget av den lange avstand både fysisk og mentalt vi hadde til begåtte terrorhandlinger? I dette perspektiv har jeg gått gjennom mine betraktninger med den kunnskap jeg pr. i dag har om 22. juli. Under pkt. IV antok jeg forutsatt at domstolene følger opp Stortingets straffe - skjerpelser at debatten om straffenivået i Norge i stor grad vil forstumme i neste 10-års periode. Så feil kan man tilsynelatende ta, enkelte har allerede gjort seg til talspersoner for innføring av livstidsstraff. Men jeg tror at denne debatten ville hatt dårligere vilkår om kap. 18 i straffeloven av 2005, og hvor grove terrorhandlinger kan straffes med fengsel inntil 30 år ( 132), hadde vært satt i kraft. Maksimumsstraff på 30 år er også den gjennomgående regel ved de internasjonale straffedomstoler, og som ikke sjelden behandler saker som i alvor og omfang minst må kunne likestilles med 22. juli. Under pkt. VI uttalte jeg at utførte terrorhandlinger vil skygge for evnen og mulighetene til prinsipiell tenkning. Politikernes «overbudspolitikk» og ønsker om å vise handlekraft vil i så fall slå inn med stor tyngde. Denne «spådom» slo ikke til etter 22. juli. Våre fremste ledere uttalte seg klokt og forstandig, de opptrådte rolig og med verdighet. Diskusjonen har i første rekke dreiet seg om sikkerhet og beredskap, ikke reaktive tiltak. En nærliggende sammenheng er formentlig at rett gjerningsmann ble pågrepet etter kort tid. 22. juli vil utvilsomt reise flere spørsmål av strafferettslig og straffeprosessuell karakter. Stikkordsmessig kan nevnes enkelte temaer: er straffelovens 147a gitt en hensiktsmessig utforming, hva med forsøk på slike handlinger som nevnt i første ledd, og hva med inngrep mot såkalte soloterrorister som planlegger «med seg selv», sml. siste ledd om forbund? bør straffeloven 161 (1902) i større grad videreføres i 2005-loven? skal lengstetiden for forvaring være 21 år dersom 30 års fengselsstraff er mulig? Bør ikke allmenne hensyn kunne vektlegges ved forlengelse av forvaring? Begjæring om prøveløslatelse hver år? Disse, og flere spørsmål blir det rik anledning til å komme tilbake til i tiden som kommer. Jeg fastholder det grunnsyn som kommer til uttrykk i artikkelen, iakttatt de forferdelige og ondsinnede handlinger som ble utført 22. juli. Gjerningsmannen skal svare for disse ved en rettergang basert på en humanistisk tradisjon og under ivaretakelse av vår rettsstats nedfelte prinsipper, utviklet av generasjoner. Jeg tror og håper det norske rettssamfunn vil bestå prøven som rettssaken utvilsomt vil innebære. ANNONSER 13

10 SIVILE GJØREMÅL Nordisk Insolvenskonferanse 2011 Bergen, 31. august til 2. september: Inkassosituasjonen i Norden Hva er likhetene/forskjellene? Av Vice President Bjørn-Anton Knold På konferansen holdt Vice President Bjørn-Anton Knold et foredrag om inkasso - situasjonen i Norden. Vi tar inn en del av foredraget her. 15

11 SIVILE GJØREMÅL 16

12 17

13 PORTRETTET Et nært forhold til politiet Tekst og foto: Lene Bovim Den klokka 11 gikk Knut Storberget av som justisminister etter eget ønske, etter en av de aller lengste periodene i den prestisjetunge stillingen. Jeg savner den tette kontakten med politilederne, sier han. Få har sittet lenger i justisministerstolen enn ham. Det har vært seks tøffe og innholdsrike år. Det politiske trykket på justissektoren har vært stort. Mediepågangen likeså. Han er godt vant til medias søkelys, tidligere justisminister Knut Storberget. Den siste «mediebølgen» denne høsten kom i forbindelse med hans avgang. «Alle» ville ha tak i ham. Politilederen var blant en lang rekke medier som ba avtroppende statsråd om et intervju. Res ponsen på e-posten vår kom raskt: «Selvfølgelig stiller jeg opp for Politi - lederen. Lederne i politiet er blant mine favoritter!» Sosialt anlagt Knut Storberget har vært en synlig øverste leder for politiet. Han har besøkt samtlige 27 politidistrikt flere ganger. Han har trivdes godt ute i felten. Er kjent for å være sosial og folkelig. Jeg liker å bli kjent med folk. Det er viktig for meg å bygge relasjoner, å kjenne menneskene i den organisasjonen jeg leder, sier han. Han er ikke politikertypen som mener at politikk utøves på et kontor, i et slags vakuum langt borte fra det virkelige liv. Nærhet til de menneskene som berøres av sakene som departementet jobber med, er viktig. Denne nærheten til menneskene og kunnskapen om hva de tenker og mener ut ifra sitt ståsted, har etter Knut Storbergets mening påvirket måten han har Hils tilbake til politilederne, og si at jeg savner dem, sier Knut Storberget, som tilbringer dagene på Stortinget. utøvet lederjobben på. Spesielt har den tette kontakten med de tillitsvalgte i organisasjonene under ham, vært viktig. Forholdet til Politiets Fellesforbund og Arne Johannessen, er langt bedre enn mediene kan gi inntrykk av. Han har et personlig forhold til mange i politietaten. Det å kunne reise rundt og bli kjent med folk har vært en gave i denne jobben. Jeg har mange gode venner i politiet. Selv om det ikke blir den samme tette kontakten som tidligere, er ikke det å slutte som justisminister ensbetydende med å avvikle vennskap, poengterer han. På fornavn med alle Som nytilsatt justisminister føltes det unaturlig og helt feil at ansatte i departementet titulerte ham som «statsråd». Det var fremmed for meg at det var så «langt opp». Jeg ga tidlig beskjed om at jeg ikke ville ha den formelle tonen. Vi var jo mange kolleger som skulle jobbe tett på hverandre. Ute på oppdrag rundt i landet er han også på «fornavn med alle». Ja, det er riktig at jeg er flink til å huske navn. Men det hender jeg husker feil. Og det er flaut 20

14 Knut Storberget er en person som lett lar seg engasjere. Noen ganger veldig. I enkelte sammenhenger kan det være nyttig å kunne distansere seg litt når beslutninger skal tas. Jeg er nok i overkant personlig engasjert. Det er det Arne Johannessen kaller detaljstyring, sier Knut Storberget og smiler. Stor overgang Det var under pappapermisjonen i februar at Knut Storberget begynte å reflektere over at justisministervervet burde nærme seg en ende. Men noen mental avvikling har det ikke vært anledning til. Det har vært fullt trykk hele tiden. Det siste han gjorde før han gikk av som statsråd, var å holde en redegjørelse for beredskapen den 22. juli. Ingen nedtrapping. Bare full stopp den klokka 11. Det ble plutselig et helt annerledes liv. På godt og vondt. Jeg slipper ansvaret. Nå kan jeg legge igjen mobiltelefonen i første etasje når jeg går og legger meg om kvelden. Jeg trenger ikke lenger sove med telefonen 15 centimeter fra øret mitt hver natt. Og det er deilig, vedgår han. Jeg ser nyheter og leser aviser på en annen måte nå. Jeg brenner fortsatt for mange saker, men alt dreier seg ikke lenger om justispolitikk, sier han fornøyd. Han liker å jobbe. Være i virksomhet. Innrømmer at han blir fort rastløs i ferier. Og er ærlig på at han synes det er rart og uvant ikke å være justisminister lenger. Det kommer til å ta tid å omstille seg. Men det jobbes fremdeles lange dager. Det er ingen latmannsjobb å være stortingsrepresentant, heller. Har satt (DNA-)spor etter seg Snakker med alle: Knut Storberget hilser på alle han møter i Stortingsgangene. Her i munter passiar med statsråd Audun Lysbakken fra SV. Flere større prosjekter innenfor justissektoren er rodd i land under Knut Storbergets ledelse. Han er godt fornøyd med det han har bidratt til å få gjennomført. Barnehusene og det målrettede arbeidet mot vold i nære relasjoner trekkes frem. DNA-prosjektet. Reformen innenfor kriminalomsorgen med hjemmesoning og reduksjonen av soningskøen. Nødnettet må nevnes. De nye redningshelikopterne. Og ikke minst, den nylig vedtatte ungdomsstraffen. Som neppe hadde kommet i havn hadde det ikke vært for et stort engasjement «nede i organisasjonen» som resulterte i et møte han var til stede på sammen med Konfliktrådet og politiet i Trondheim i Da Arbeiderpartiet var i opposisjon, laget vi en liste med punkter over hva vi ville gjøre innenfor justissektoren hvis vi kom i posisjon. Denne listen tok vi med i Soria-Moria-erklæringen. Det vi sa vi skulle gjøre, har vi gjort, sier Knut Storberget tilfreds. Men stadig dukker det opp nye behov. Jeg skulle gjerne sett at det ble gjort mye mer for å bekjempe kriminalitet som ikke synes, som vold mot kvinner og barn, legger han til. Opposisjonen klager over at det er for få politifolk i Norge. Men da Høyre satt i regjering, ble det utdannet 200 til 400 politistudenter i året. Nå er vi oppe i over 700, bemerker Storberget. Det har vært noen bølgetopper Han fikk kjørt seg under den såkalte politikonflikten. Han klarte å beholde fokus og sto støtt gjennom den lange og krevende perioden hvor politiet gikk for halv maskin og etatens omdømme ble satt på prøve. Knut Storberget har blandede følelser rundt denne krevende perioden i karrieren som justisminister. Det paradoksale var at han opplevde å være skyteskive i en konflikt hvor hans departement ikke var part. Politikonflikten var ikke norsk politi på sitt beste. Jeg mener aktørene gikk altfor langt, og at det ble valgt en lite farbar vei. Konflikten har satt sine spor, både i befolkningen og i det politiske miljøet, mener Storberget. Han berømmer Politijuristene og Norges Politilederlag, som valgte en konstruktiv tilnærming i denne vanskelige perioden. Ikke bare under politikonflikten, men gjennom hele perioden min som justisminister, har jeg hatt mange matnyttige møter med disse to politiforeningene. Jeg er imponert over Politilederlaget og Jonny Nauste, for deres proaktivitet og engasjement i blant annet debatten rundt organiseringen av politiet, som vi vet vil tvinge seg frem. Jeg opplever Politilederlaget som nytenkende på en jordnær måte, berømmer Storberget. Den svarte dagen Så kom historiens verste terroranslag mot Norge i fredstid. En tung bør på skuldrene til landets justisminister. I tillegg til å være øverste sjef for landets beredskap, har han også måttet takle belastningen ved å miste egne ansatte i bombeattentatet, som blåste kontoret hans. Det har vært vanskelig å ta de politiske grepene. Jeg ledet et departement i krise, som skulle levere mer enn noen gang. Mitt departement «eide» katastrofen Norge var rammet av. Det måtte rede - 21

15 PORTRETTET Den klokka 11 var ingen politisk begravelse. Det kan godt være jeg at jeg fortsetter i politikken en stund til. Nå sitter jeg i Finanskomitéen og flytter på penger, sier Knut Storberget fornøyd. gjøres for ressurser, beredskap, nødnett i tillegg til at det skulle leveres et statsbudsjett. Uten kontorer, illustrerer han. Det hadde ikke gått uten alle de dyktige menneskene i departementet. Hvor ble egentlig vårt statsbudsjett skrevet? Folkene jobbet hjemmefra, og var spredt rundt overalt. Så presterer vi å levere et bedre utkast til budsjettet enn noen gang! Han sier han er en stor takk skyldig i forhold til den enorme innsatsen de ansatte nedla i Justisdepartementet etter 22. juli. Dette er noe jeg bærer med meg hele resten av livet, sier han beveget. Stolt av politiet Storberget holder fast ved sin ros til politistyrkene som rykket ut til Regjeringskvartalet og Utøya. Jeg vet ganske mye om hva slags innsats mannskapene la for dagen. For mange mennesker var det mer enn vi kan kreve. Jeg er stolt av politiet i Norge. Veldig stolt, sier han. Debatten som har rast i mediene rundt politiets håndtering av massakren på Utøya, er helt naturlig, tenker han. Det er viktig å ettergå hvordan politiet håndterte en katastrofe av dette omfanget. Det inntrykket mange har fått gjennom media, er at det meste gikk galt. Dette er en uheldig følge av pressens stoppeklokkejournalistikk. I utgangspunktet er mitt inntrykk at det er gjort særs mye godt politiarbeid, selv om du ikke får den forståelsen når du leser avisene. Debatten om politiets håndtering av hendelsene den 22. juli blir bedre hvis vi legger til grunn at det er gjort mye bra arbeid, mener Storberget. Mye god politiledelse Knut Storberget er også imponert over de mange dyktige politilederne rundt om i landets politidistrikter. Politilederne der ute er flinke til å tenke ut hva slags grep som må gjøres for å få mer ut av ressursene de har. Jeg har fått så mange gode innspill på mine besøk rundt på landets lensmannskontorer, sier han ivrig. Da jeg satte meg i bilen etter å ha besøkt Nes lensmannskontor på Årnes i Romerike politidistrikt, fikk jeg lyst til å jobbe mange år til som justisminister! sier Storberget entusiastisk. Nes lensmannskontor under ledelse av lensmann Bernt-Ingar Jahren utøver meget godt politiarbeid lokalt. Der forebygges det mye kriminalitet uten de store overskriftene, skryter Storberget. Han kunne ramset opp flere gode eksempler. Det er mange flere enn lensmannskontoret på Årnes som driver godt. Trenger flere kvinnelige politimestere Knut Storberget mener politi-norge trenger flere dyktige kvinnelige politimestere. Det er farlig å begynne å nevne navn, men han klarer allikevel ikke la være å trekke frem enkelte gode eksempler også her: Politimestrene Christine Fossen i Søndre Buskerud, Benedicte Bjørnland i Vestfold og Anne Rygh Pedersen i Telemark er et spennende trekløver som har imponert meg. De samarbeider godt over distriktsgrensene, blant annet med felles fangetransport og prosjektet Grenseløs, som nå også er utvidet til flere distrikter. De tre kvinnelige politimesterne har vært banebrytere innenfor flere områder. Eksempler er arbeidet mot vold i nære relasjoner og SAMLOK, samlokaliseringen av de tre nødmeldesentralene på Politihuset i Drammen, fremhever Storberget. Hans inntrykk er at det har vært lettere å snakke fornyingsarbeid med de kvinnelige mesterne. Kan hende de har en annen tilnærming til det å bryte ned den konservative, hierarkiske strukturen. Jeg opplever litt mer endringsvillighet blant disse, og de kan vise til gode resultater også. Samtidig som de har et blikk på forebygging, roser vår tidligere justisminister. Reformbehov i politiet Knut Storberget mener vi står overfor to store utfordringer i det politiske Norge: Fordelingen av ressurser og den offentlige sektors evne til å fornye seg. Den politiske debatten er i for stor grad preget av hvor mange milliarder som skal fordeles. Dette kappløpet om milliardene må ta slutt. Hvordan pengene brukes, bør få et mye større fokus, sier han. Storberget peker på nødvendigheten av et større reformarbeid i politiet. Det er behov for å tenke nye strukturer. Samfunnet er i rask endring. Norsk politi har et veldig godt utgangspunkt: Antall anmeldelser går ned, og oppklaringsprosenten går opp. Antall villainnbrudd er halvert og dette er ikke kommet av seg selv, i følge Storberget. DNA-prosjektet og Grenseløs er to eksempler på at det gror mye godt av fornyingsarbeid. De er bevis på at det nytter, og at politikk handler om mer enn å bevilge penger. All endring møter motstand. Hvis vi mener at endringen er riktig, må vi be kjempe denne motstanden, på peker han. 22

16 GJEST: Håkon Skulstad Hvordan forebygge mer og bedre? Kriminalitetsforebygging skal være politiets hovedstrategi for å skape større trygghet og mindre kriminalitet. Tar politiet dette på alvor? Politiet skal bidra til trygghet og mindre kriminalitet i samfunnet. I Prop. 1 S ( ) (s 11) slås det fast at politiets hovedstrategi er å forebygge «Å forebygge kriminelle handlinger sikrer færre ugjer - ninger, ofre, overgripere og pårørende, og vil alltid være mer verdifullt enn å straffe i etterkant». I regjeringens strategi for forebygging (2009) stilles spørs - målet «hvorfor satse på forebygging?». Svaret som gis er enkelt og tydelig «Alt for mye av samfunnets innsats dreier seg om å bøte på skader og problemer som allerede har inntruffet. Vi må forebygge mer for å reparere mindre.» I Justisdepartementets handlingsplan «Gode krefter» (2009) vises det til Soria Moria-erklæringen hvor regjeringen lover «å forebygge bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre. For å forebygge best mulig, kreves det handling særlig på tre områder: tidlig intervensjon, styrket kunnskapsforankring og styrket sam - arbeid». Dette fremholdes som grunn - steinene i handlingsplanen. Forebygging handler om å hindre at noen begår straffbare handlinger (proaktive tiltak) for første gang, eller at de gjør nye straffbare handlinger. Det innebærer at det kan være aktuelt å forebygge med bruk av både proaktive og reaktive strategier (oppklaring og iretteføring av begått kriminalitet). Professorene Tore Bjørgo og Tor-Geir Myhrer ved Politihøgskolen har gjort en studie for å utvikle en helhetlig modell for forebygging av terrorisme og annen kriminalitet (PHS Forskning 2011:1). De fremhever betydningen av et godt samspill mellom ulike forebyggingsstrategier og aktører, og at det finnes verktøy som utfyller og kom plet - terer hverandre. «hvis det eneste verktøyet du har i verktøy kas sen er en hammer, så ser alt ut som spiker» (Tor- Geir Myhrer, s 75)). Det er viktig å fremheve at det foretas mye forbilledlig forebyggende virksomhet i norsk politi og påtalemyndighet. Mange enkeltpersoner får velfortjent ros og blir løftet frem for en utrettelig innsats over tid og som blir lagt merke til. Noen politidistrikter har også kommet så langt at forebygging er løftet opp på virksomhetsnivå. Men jeg tror de er unntakene. Norsk politi har en lang tradisjon for at viktige områder bæres frem av ildsjeler. Spørsmålet blir om det er tilstrekkelig når politiets hovedstrategi å forebygge skal ivaretas? Kriminalitetsforebygging er et lederansvar. Forebygging må på lik linje med andre overordnede strategier forankres i virksomhetens strategiske arbeid og gå som en rød tråd gjennom all aktivitet. Forebygging er for viktig til at tilfeldige enkeltpersoners engasjement skal være bestemmende. Det kan heller ikke være slik at forebygging kun er en aktivitet som blir utført dersom det er tid eller penger til overs når alle andre oppgaver er løst. Jevnlig hører vi politifolk fortelle at det forebyggende arbeidet blir nedprioritert på grunn av ressursmangel. Dette er en indikasjon på at forebygging ikke gis tilstrekkelig prioritet. Som leder disponerer du en rekke verktøy for å sikre gjennomføring av prioriterte oppgaver. For å sjekke ut om det er en systematisk fokus på forebygging kan noen kontrollspørsmål stilles: Finner vi igjen spor av kriminalitetsforebygging som hovedstrategi i politiets strategiplaner, eller som tiltak i samfunns- og kriminalitetsanalyser, eller i virksomhets planer og lokale tiltaksplaner og analyser? Kan vi spore strategien i budsjettdisponeringen valget mellom operative eller reakative tiltak, og i kjøp av utstyr (investeringer)? Håkon Skulstad, sjef for Politihøgskolen. Prioriteres forebygging ved rekruttering og videreutvikling av kompetanse (strategisk kompetanseplan)? Brukes lønnspolitikken som virke - middel for å løfte frem arbeidet med forebygging? Gir fokus på kriminalitetsforebygging føringer for de organisatoriske valgene distriktene gjør? Hva veier tyngst i disponeringen av operative mannskaper forebyg gen - de eller reactive tiltak når tjeneste - lister lages og vaktlag settes sammen? Hva veier tyngst i operative (både ordens- og etterforskningsmessige) løsningsstrategier av konkrete problemer? Utnyttes handlingsrommet i påtalemyndighetens etterforskningsledelse og bruk av ulike straffealternativ? I dag er det en betydelig utfordring at det ikke er utviklet tilstrekkelige målemuligheter eller at det fastsettes re - sultatmål for forebygging. Jeg tror det er nødvendig for å få økt fokus. Nye IKT verktøy er under utvikling ivaretar de utfordringene for å legge til rette for måling av forebyggende virksomhet? Det er nødvendig å kunne foreta registrering både i politioperative systemer og i BL eller tilsvarende systemer. 24

17 YTRING 22. juli og «forståsegpåere» Egil Løksa, pensjonert politiinspektør i PST Innledningsvis vil jeg under - streke viktigheten med å gå grundig til verks etter 22. juli Det var en grusom hendelse som krever svar på mange spørsmål i ettertid. Man har imidlertid hatt utrolige mange meninger og uttalelser ut fra mer eller mindre faktagrunnlag. Jeg vil presisere at jeg ikke har hatt tilgang på annen informasjon enn det som har kommet frem i media, men har selvfølgelig kunnskap og operativ planlegging og gjennomføring. Fra deler av media, noen bistandsadvokater og tidligere politiansatte har det vært reist kraftig mot politiets innsats under terroraksjonen. Det meste har vært basert på subjektive vurderinger uten kjennskap eller kunnskap om operativ planlegging. Etter min mening synes det som om flere av mediene og enkeltpersoner har kunnet gjennomføre de operative tiltak bedre enn de som har forestått beredskapsplanleggingen og har ansvaret for gjennomføring av tiltakene. NRKs helikoptertur under operasjonen på Utøya er et eksempel på ansvarsløshet. I ettertid sies det at Behring Breivik vurderte å skyte mot helikopteret. Han gjorde ikke det, men fortsatte sine drap på ungdommene. Hvilken kritikk hadde kommet om helikopteret hadde blitt skutt ned? Kritikken av politiets påståtte sene ankomst har i stor grad vært ensidig. Politiets innledende opplysninger om at det var flere gjerningsmenner på Utøya, krevde annen gjennomføriong enn om de hadde vært sikker på at det bare var en gjerningsmann. Denne opplysningen har bare vært en «bisetning» i beskrivelsen av hva som skjedde. Det kan kritiseres at man overlastet og benyttet gummibåten som fikk stans ute på fjorden. Kritikken mot to tjenestemenn fra Nordre Buskerud politidistrikt for at de ikke umiddelbart tok seg til Utøya, er urettferdig. Jeg vet ikke om disse politimennene hadde samme informasjon som foran nevnt. Dersom det var tilfelle, ville det ha vært en tilnærmet selvmordsaksjon å ta seg ut til Utøya uten forsterkninger. At politiet ikke brukte helikopter har også vært kritisert. Det har ansvarlig politi begrunnet, så dette går jeg ikke nærmere inn på. PST og spesielt Sjef PST har blkitt sterkt kritisert for at de ikke registrerte og fulgte opp opplysningene om Brevik før terroraksjonen. Forsøk fra PST's side å forklare hvorfor dette ikke ble gjort har vært noe «rotete». Men jeg kan ikke se det kritikkverdige i at en ikke fulgte opp opplysningene. På en liste over 40 personer kom det frem at Brevik hadde handlet remedier fra Polen for ca 120 kroner. Jeg kjenner ikke til hva de andre hadde kjøpt, men antar at de også hadde kjøpt remedier som kunne benyttes til å lage eksplosiver i og med at de hadde havnet på listen. At man ikke hade fanget opp Breviks meninger på Internett, er også sterkt kritisert. Skulle man være i stand til slik overvåking, måtte overvåkingen av nettet og Jeg har valgt å peke på noen viktige styringsredskaper i verktøykassen til lederne. På andre områder brukes styringsverktøyene aktivt for å sikre fokus på prioriterte oppgaver. Noen distrikter bruker ledelsesverktøyene aktivt og systematisk også på forebyggingsområdet, andre sporadisk, og dessverre alt for mange bruker de for lite. Dette er en lederutfordring og et lederansvar! Politihøgskolen har et ansvar i å bringe forebygging mer inn I utdanning av nåværende og fremtidige politiledere (toppledere, mellomledere, operative og etterforskningsledere mv) innen politi- og påtalemyndighet. Det ansvaret skal vi ta. Jeg ønsker lykke til med virksomhetsplanleggingen for 2012! LEDEREN Fortsettelse fra side 3 den lensmann som er driftsenhetsleder. Ved endring av driftsenhetsstrukturen blir det ingen endring i grenser eller utadrettede oppgaver for tjenesteenhetene. Lensmannskontorene består og ivaretar de samme politimessige oppgaver og namsmannsfunksjoner som før.» De prosessene som ender i forslag til endring skal forelegges Politidirektoratet. Før endring kan iverksettes skal det forhandles i direktoratet med personellorganisasjonene. Så langt er det kun Nordmøre / Romsdal og Midtre Hålogaland som er forhandlet. Flertallet i justiskomiteen har i sin budsjettinnstilling for 2012 bemerket at de mener det er uheldig at det foregår OUprosesser i politidistriktene, da de vil kunne foregripe prosesser som stortingsmeldingen skal gi forankring for. Dette er klar tale fra justiskomiteens flertall. Grethe Faremo ny justisminister Vi ønsker statsråd Grethe Faremo velkommen som justisminister og vi håper at vi får et godt samarbeid med henne. Laget har gode erfaringer med Faremo som justisminister på 1990 tallet. Jeg ønsker våre medlemmer, lesere for øvrig og annonsører en god jul og et fremgangsrikt godt nyttår. Jonny Nauste 25

18 YTRING ressurstilgangen økes i så stor grad at det neppe ville ha blitt politisk akseptert. Etter rettspsykiaternes konklusjon om Breviks tilregnelighet, har mange kommet med sterk kritikk av konklusjonen. Dette både fra fagfolk og amatører. Kritikken har i stor grad bygget på offentlig tilgjengelig informasjon. Det faktum at det faktisk bare har vært rettspsykiaterne, forsvarer og politiet som faktisk har snakket med Brevik, synes å ha liten betydning. Jeg synes at media og «fagpersoner» konkluderer med at mennesker med paranoid og psykotisk diagnose ikke vil være i stand til å planlegge noe som helst. Kanskje nettopp en slik lidelse gjør en i stand til å gjennomføre en grundig planlegging. Jeg vet ikke, men psykiatri er ingen eksakt vitenskap. Det er vurdering og skjønn som vil danne grunnlaget for en konklusjon. Jeg har ingen forutsetning for å vurdere psykiaternes konklusjon, men vil i alle fall vente til den rettsmedisinske kommisjon har kvalitetssikret psykiaternes rapport før en krever nye sakkyndige. Blant bistandsadvokatene er det sprikende oppfatninger hvilke opplysninger og aktiv deltakelse de skal ha i terrorsaken.enkelte av advokatene går langt inn i etterforskningen og krever svar som jeg ikke kan skjønne kan ha særlig betydning for de interesser som advokatene skal representere. Andre av bistandsadvokatene ber kollegene «roe ned» og avvente etterforskningen. Det synes som om noen av advokatene benytter anledningen til egenprofilering. Det er også stilt spørsmål om hvorvidt straffesaksadvokater er de rette til å bistå ofre i en sak. Det vil som oftest være erstatnigsspørmålet som vil være hovedsaken. Hvorvidt noen har krav på erstatning, vil være rettens avgjørelse etter at sakens straffbarhet er avgjort. Politiet må forholde seg til de ressurser som tilført budsjett gir. Innenfor dette budsjettet må en foreta prioriteringer. Politikerne krever prioritert innsats på flere områder. Det synes som om man har mistet forståelsen for hav prioritering betyr. Enkelt kan man si at det bare er en ting som kan gis prioritet nr 1. Neste blir nr 2 osv og må vike for foranstående prioriteter. Dersom politikerne ønsker å snu på dette, vil man måtte snu på prioritetsrekkefølgen. Jeg vet fra arbeid med budsjetter både i politiet og andre offentlige etater at etatene i stor grad presenterer «ønsker» og mindre redegjør for konsekvensene ved å ikke få innfridd de ønsker en har. En skikkelig og saklig konsekvensargumentasjon, vil «tvinge» de bevilgende myndigheter til å ta ansvar for de budsjetter som blir gitt. I dag synes det som om ansvaret skyves nedover i organisasjonene. Hvor ofte hører vi ikke fra politikerne at «dette er politiets-, helseforetakets» eller «kommunens an - svar». Dersom man etter en konsekvensargumentasjon ikke får nødvedige midler til foreslåtte tiltak, har politikerne «tatt sjansen» på at konsekvensen ikke inntrer. Det reises nå en diskusjon om hvorvidt personer som er erklært ikke tilregnelige i gjerningsøyeblikket skal kunne straffes på linje med andre «tilregnelige» lovbrytere. Det er viktig at diskusjonen kommer, men uansett resultat og eventuell endret lovgivning, vil ikke berøre mot Brevik. Jeg tror ikke at politikere vil tillate at nye lover gir tilbakevirkende kraft. Jeg er forundret over noen sentrale stortingspolitikeres uttalelser i denne saken. Det er ikke Stortinget som skal oppnevne sakkyndige i rettsaker. Storinget har heller ikke en selvstendig oppgave i å komme med forslag om nye sakkyndige utover det en hver annen borger har. Jeg er også forundret over Frps nesteleder og justiskomiteens leder. Hans krav om at Sjef PST må gå av, er faktisk noe han i utgangspunktet gjerne må mene noe om, men det Regjeringens (Kongens) ansvar å tilsette og avskjedige embetsmenn. Når han blir kritisert for dette av andre storingsrepresentanter, svarer han at det faktisk er hans ansvar å kreve dette som justiskomiteens leder. Dette er mildest en stor misforståelse av Stortingets oppgaver. Selv om hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya var uhyrlige, må dette ikke resultere i at vi prioriterer tiltakene på en slik måte at viktige samfunnsfunksjoner blir skadelidende. Jeg er redd for at politiet blir tilført ressurser som er bundet opp mot hendelsene 22. juli, slik at det blir reduserte ressurser til det øvrige politiarbeidet som tross alt er politiets hverdag. Pengesekken er ikke utømmelig. Hendelsene 22. juli var så ekstreme at det etter min mening ikke ville ha vært mulig å hindre dette. Kanskje man kunne ha begrenset noe av skadene med andre tiltak, men dette er etterpåklokskap. Jeg tror heller ikke at vi ønsker et overvåkingssamfunn som skal gi myndighetene muligheter til å gå inn i den enkeltes innerste private sfære. Med den åpenhet og tilgjengelighet som Statsministeren snakker om, vil må måtte ta risikoen for at det finnes enkeltpersoner som helt alene kan planlegge og gjen - nomføre grusomme handlinger uten at dette blir avdekket på forhånd. Det er heller ikke ønskelig at en innfører sensur på tilgangen til Internett på linje med det som f.eks skjer i Kina. Som en avslutning vil jeg bare vise til Grunnlovens 100: Ytringsfrihed bør finde Sted. Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov. Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grænser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser. Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter. Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde. Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale. 26

19 LEDELSE Farlige personlighetstyper i ledelse Av Petter Gottschalk, professor ved Handelshøyskolen BI Professor Petter Gottschalk er forfatter av boken «Ledelse og økonomisk kriminalitet» på Cappelen Akademisk forlag. Når et enkelt styremedlem eller en toppsjef er problemet, kan en analyse av vanskelige personlighetstyper og helsefarlige lederstiler være veien å gå for granskere og etterforskere som skal undersøke kritikkverdige forhold. Teksten i det følgende er delvis hentet fra boken om fasett-menneske av Moxnes (2007) etter tillatelse fra forfatteren Paul Moxnes. Siden amerikanske psykiatere på 50-tallet begynte å kategorisere visse former for atferd som mental lidelse, har antallet former for mentale lidelser økt kraftig, fra knapt et hundre på 1950-tallet til rundt fire hundre i dag. Sykdomskategoriene i psykiatrien kan stort sett deles inn i hva man har (for eksempel angst, endogen depresjon), hva man er (f. eks. nevrotisk, narsissistisk), hva man gjør (for eksempel spiser galt, drikker for mye), og hva man har opplevd (for eksempel traume, eksogen depresjon). De mest kjente av de nye psykiske lidelsene er personlighetsforstyrrelsene. De forteller deg noe om hvilken personlighetstype du er. Man regner med at minst ti prosent av befolkningen har en personlighetsforstyrrelse eller grenser mot en personlighetsforstyrrelse, dermed selvsagt også ledere og medarbeidere. De fleste mennesker vil kjenne seg igjen i svært mange av kjennetegnene på en eller flere av personlighetsforstyrrelsene. En personlighetsforstyrrelse regnes som et svært stabilt karaktertrekk, den kan ikke endres radikalt slik at man blir et nytt menneske, heller ikke med langvarig terapi. Derimot går det an å endre personligheter som inneholder bare deler av forstyrrelsen. Petter Gottschalk, professor ved Handelshøyskolen BI. Tallet for hvor mange % som har personlighetsforstyrrelser er nå litt oppjusterte. Man regner med at minst elleve prosent av befolkningen har en personlighetsforstyrrelse eller grenser mot en personlighetsforstyrrelse. I Oslo har nær 20 prosent personlighetsforstyrrelser, dermed selvsagt også ledere og medarbeidere, lovlydige og kriminelle. Videre i dette kapitlet skal 13 personlighetstyper beskrives, som ligger nær opp til eller som overlapper med de mest kjente personlighetsforstyrrelsene. Vi skal her ikke betrakte dem som et medisinsk fenomen, men som prototyper på problematisk samspill som vi kan oppleve hos medarbeidere og ledere. I psykiatriske diagnosemanualer trekkes det en noenlunde vilkårlig grense mellom hva som er personlighetsforstyrrelse og hva som er normal personlighet. Det er stort sett atferden og andres reaksjon på den som gjør at noen får behandling, andre ikke. De fleste av disse vanskelige personlighetstypene vil være uegnete som lederstiler, men enkelte kan i spesielle situasjoner være egnet. Atter andre igjen kan i passe dose være til fordel for bedriften. For eksempel kan det være en fordel for bedriften å ha en leder som har noen paranoide trekk, men neppe at lederen har en paranoid personlighetsforstyrrelse. Å være en helsefarlig leder kan bety at han eller hun har kjennetegn på personlighetsforstyrrelsen, men ikke tilstrekkelig mange til å få en psykiatrisk diagnose. For den kliniske gjenkjennelsens skyld gis de helsefarlige lederstilene navn som peker mot de tilsvarende psykiatriske personlighetsforstyrrelsene. De helsefarlige lederstilene kommer da som fire hovedtyper: de dramatiske, de 28

20 eksentriske, de engstelige og de aggressive. Alle typene er ikke bare aparte, men også ganske negative, men de fleste mennesker vil kunne kjenne igjen skyggesidene hos seg selv eller andre når de leser om dem. De finnes hos begge kjønn, men noen er mer knyttet til kjønn enn andre. Generelt for alle beskrivelsene er at man ikke trenger å oppfylle alle kjennetegnene på personlighetstypen for å finne den man selv ligner. Hvis du skulle kjenne deg selv igjen i noen av de 13 typene nedenfor, behøver ikke det bety at du er en vanskelig person å ha med å gjøre, men at du har en personlighet som inkluderer elementer av personlighetsforstyrrelsen eller den helsefarlige stilen. Dersom mange på jobben kjenner igjen sjefen sin i beskrivelsen nedenfor, kan det bety at hans eller hennes personlighet er en helsefarlig lederstil som grenser opp mot en personlighetsforstyrrelse. Da er det i mange tilfeller snakk om en leder som selv lider, får andre til å lide, eller begge deler. Den dramatiske sjefen Den dramatiske sjef kommer i fire utgaver den ustabile, den hysteriske, den narsissistiske og den psykopatiske. Den ustabile. Sjefen med en ustabil personlighetstype viser ustabil atferd, er uberegnelig, lunefull, reagerer barnslig, er følelsesmessig labil, usikker og har et umodent selvbilde. Dette er en leder som oppfører seg emosjonelt ustabilt, periodisk skiftende mellom motløshet og oppstemthet, med anfall av irritasjon, selvødeleggende handlinger, angst og impulsivt sinne, for deretter å vende tilbake til et normalt stemningsleie igjen. Denne lederen har vanskelig for å innfri normale sosiale og yrkesmessige forventninger, har perioder med manglende dømmekraft, urealistiske vurderinger og liten evne til å nyttiggjøre seg sine sterke sider. Han eller hun har vanskelig for å lære av erfaringer og havner lett i den samme floken på nytt og på nytt. Hovedinntrykket av denne lederen er at vedkommende lett blir forvirret og usikker på sin egen identitet, fremtidsmål og yrkesvalg. «Hvem er jeg, egentlig?» Det virker som om han eller hun har en kronisk følelse av tomhet eller kjedsomhet, som om vedkommende ennå ikke har funnet seg en grunnleggende identitet. I jobben gjennomgår vedkommende store svingninger og har lett for å bli bedriftens offer. Den hysteriske. Sjefen med en hysterisk personlighetstype er affektert, flørtende, overflatisk, humørsyk og selskapssyk. Dette er en leder som oppleves som aktiv og stimuleringssøkende. Hun eller han har vanskelig for å forholde seg passiv og viser seg ofte impulsiv, ureflektert og teatralsk. Vedkommende oppleves som forførende, ekshibisjonistisk og opptatt av å være attraktiv. Selv om hun eller han kan være både varm og sjarmerende på overflaten, oppleves vedkommende som grunn og uekte. Det virker som om denne sjefen stadig er på jakt etter nye eventyr og kjappe gleder. Vedkommende vil gjerne ha andres oppmerksomhet og overdriver ofte sine følelsesuttrykk. Han eller hun kommer med irrasjonelle raserianfall og følelsesutbrudd og oppleves som egosentrisk og selvopptatt, forfengelig og krevende. Om det trengs, går vedkommende ikke av veien for å manipulere andre ved hjelp av trusler eller andre sterke virkemidler. Den narsissistiske. Sjefen med en narsissistisk personlighetstype er arrogant, utnyttende, har storhetsforestillinger og opptrer selvsikkert. Dette er en leder som har et grandiost eller megalomant selvbilde, på grensen til stormannsgalskap. Judge et al. (2009: 866) beskriver den narsissistiske sjefen på følgende måte: Narcissism is a personality trait that is characterized by arrogance, selfabsorption, entitlement, and hostility. Narcissists exhibit an unusually high level of self-love, believing that they are uniquely special and entitled to praise and admiration. As a self regulatory defense mechanism against a grandiose yet shallow self concept, 29