Tarkus nr. 23 Desember 2002 Løssalg kr. 45,-

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Tarkus nr. 23 Desember 2002 Løssalg kr. 45,-"

Transkript

1 m a g a z i n e T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K OsloProg02 White Willow Anthony Phillips Steve Hackett Tarkus nr. 23 Desember 2002 Løssalg kr. 45,- 23 Stort julenummer 48 sider! Gåte Styx 21st Century Schizoid Band String Driven Thing Kerrs Pink Tomas Bodin Fruitcake

2 Innhold Redaksjon Sven Eriksen Trond Gjellum Jon Christian Lie Bidragsytere dette nr. John Bo Bo Bollenberg Johan Dalsrud Jacob Holm-Lupo Morten O. Reiten Magne Røskaft Tore Stemland Trond Sætre Rikard A Toftesund Piotr Tucholski Hans Voigt Layout og grafisk produksjon Sven Eriksen Trykk Copyshop, 1300 Sandvika KONTAKT Sven Eriksen Møllefaret 48B 0750 Oslo Tlf.: (etter 18.00) Webadresse Bankgiro Abonnement, annonsering etc Se siste side ISSN nummer MERK! Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus er artikkelforfatterens egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende med redaksjonens oppfatninger Artikler/portretter 19 Dansk progressiv rock del 3 10 Gåte 25 Steve Hackett 21 I platebunken til Jacob Holm-Lupo 43 Nü Prog 12 OsloProg02 24 Anthony Phillips 4 Poppete prog eller proggete pop? 41 Styx 40 The Mid-Atlantic Sound Intervjuer 18 Tomas Bodin 14 Cripple Mr. Onion 42 Fruitcake 15 Gargamel 44 Kerrs Pink 16 Panzerpappa Anmeldelser 29 AL-BIRD sodom and gomorra xxi 34 AMAROK mujer luna 29 ANDREWS, ROBERT the host 27 ART ZOYD metropolis 27 ASIDE BESIDE tadj mahall gates 39 BODIN, TOMAS pinup guru 33 CHAOS CODE the tragedy of leaps and bounds 27 CUTLER, CHRIS solo 39 DALTONIA observador de un universo 32 DOCKSTADER/REICHERT omniphoni 1 27 ECLAT la cri de la terre 39 ENTRANCE en la terra 39 EXSIMIO exsimio 34 FALYGOS stigmatized 36 FLOWER KINGS unfold the future 28 FOCUS focus 8 34 GARGAMEL water ep 29 GERARD sighs of the water 28 GILBERT, KEVIN the kaviar sessions 35 GILES, MICHAEL progress 28 GRYPHON as curious as it can be 38 GUARDIAN'S OFFICE the guardian's office 37 HALLELUJAH! early recordings of quikion 34 HANDS twenty five winters 33 HILLMAN, STEVE opener of the ways 40 HILLS ARE ALIVE excursions into unknown territory 37 HOWE, STEVE skyline 37 INES PROJECT slipping into the unknown 45 KERRS PINK tidings 28 KING BLACK ACID the mothman prophecies 29 KING CRIMSON happy with what you have to be happy with 37 KOSMETISKE BANDIDOS tyvenes århundre 29 LORD OF MUSHROOMS lord of mushrooms 35 MANGALA VALLIS the book of dreams 33 MATCHING MOLE march 31 MUFFINS loveletter #1 35 NICE BEAVER on dry land 33 PAATOS timeloss 35 PANZERPAPPA hulemysteriet 37 PIGS & PYRAMIDS the songs of pink floyd 37 PINEAPPLE THIEF PROTO-KAW early recordings from kansas 31 QUIDAM the time beneath the sky 29 RAY, RICK the guitarsonist 36 RENAISSANCE in the land of the rising sun 32 RODULFO, RAIMUNDO the dreams concerto 29 ROMISLOKUS all day home 33 ROUND HOUSE jin-zo-ni-n-gen 33 ROUND HOUSE live in osaka ROUND HOUSE wings to rest 36 ROUSSEAU at the cinema 37 SAENS escaping from the hands of god 31 SEGSCHNEIDER, MARKUS behind a veil 37 SHAKARY the last summer 32 SOTOS platypus 33 SPIRIT CORPSE love is a grave 39 SUBTERRA sombras de invierno 38 SYMPHONY X the odyssey 38 TANTRA holocausto 40 TIMBER FALLS the furry tale of a monkeyman 38 TIRED TREE changing sides 38 WATCH ghost 31 WENGER, LAUREN silo 32 YETI things to come 39 ÄLGARNAS TRÄDGÅRD delayed Konserter 3 21st Century Schizoid Band 12 Cripple Mr. Onion 13 Gargamel 46 Hærskar 14 Jon 46 Kerrs Pink 13 Panzerpappa 12 Ur Kur 14 White Willow Faste spalter/annet 47 Leseravstemming 47 Redaksjonens spilleliste 26 Svens Mimrehjørne: STRING DRIVEN THING the machine that ctied Annonsører 30 InsideOut 17 Oddity Music 47 Oddity Music Fra redaksjonen Ut til folket med dugnadsånd Cover: Ur Kur på OsloProg02 (Foto: Sven Eriksen) Som en av arrangørene bak OsloProg02, er det godt å kunne lene seg tilbake etter masse hardt arbeid for å kunne konstatere at det hele ble en ganske så hyggelig suksess. Det kom en masse mennesker, arrangementet bar seg økonomisk, og både band og publikum var mer enn fornøyde. Det er helt klart et levedyktig progmiljø, i hvert fall her i Oslo, og tilbakemeldinger fra resten av landet gir indikasjoner på at det våres for progen i Norge nå for tiden. Det finnes en rekke mer eller mindre utsprungne blomster av ulik art, som helt klart viser at det i Norge finnes en bredde og kvalitet som langt på vei overgår den vi finner i våre naboland. Der Norge på tidlig nittitall skulte til, og noen ganger rent ut sagt misunte svenskene, er situasjonen faktisk i ferd med å bli snudd på hodet. I for- og etterkant har ymse deler av media vist stor interesse for progfestivalen og prog generelt, og spiller man kortene riktig nå, kan man oppleve muligheten til å ta virkelig storband inn til Norge. Men det er alltid noen men... For det første, skal miljøet overleve, må flere komme med i organisering og arbeid med proggen. Slik situasjonen er nå, er det et bittelite mindretall av mennesker som gjør 99% av arbeidet. Dette må gjøres i tillegg til jobb, familie og andre aktiviteter, så på et eller annet tidspunkt vil folk gå lei og slutte. Det har ikke miljøet råd til. Støtt derfor opp rundt ditt lokale miljø, spre ordet, hjelp til med å henge opp plakater og spre løpesedler, legg press på radio og aviser, gå på konserter med både små og store norske og utenlandske band, i det hele tatt gi en hjelpende hånd. Side 2 Tarkus nr. 23

3 En skikkelig King Crimson fan drar på konsert med almost the real thing 21st Century Schizoid Fan Av alle reunion konserter jeg har hørt om og vært på, knyttet det seg aller mest forventninger til de to konsertene jeg var på veg til denne gangen; 21st Century Schizoid Band i Southampton og London. Tekst og foto: Hans Voigt Her har du gjengen: Mel Collins, sax-keyboards og fløyte Michael Giles, trommer og vocal Peter Giles, bass Jakko Jakszyk, gitar og vocal Ian Mc Donald, sax-fløyte-keyboards og vocal Bandet var på Englandsturné som startet i Milton Keynes, 15.sept. og skulle avsluttes i London 30.sept. De spilte også på Canterbury Fayre Festivalen i slutten av august. Låtene vi fikk servert var: A Man, A City Cat Food Let There Be Light* Progress** The Court of The Crimson King Formentera Lady Tomorrow s People*** If I Was* Ladies of The Road I Talk To The Wind Epitaph Birdman*** 21st Century Schizoid Man * fra Ian Mc Donalds soloskive Drivers Eyes ** fra Michael Giles soloskive Progress *** fra Mc Donald & Giles The Brook King Crimson (heretter KC) faktoren var ekstrem høy. Peter og Michael hadde jo vært med og startet det hele sammen med Robert Fripp på slutten av 60-tallet med bandet Giles-Giles & Fripp, der også Ian Mc Donald etter hvert ble med. Mel Collins ble med som gjestemusiker første gang på In the Wake of Poseidon, og var fast medlem i KC fra sammen med Boz Burrell, Ian Wallace og Robert Fripp. Mel hadde vel sin glansperiode i KC på denne tiden. Jeg anbefaler leserne meget sterkt å lytte til KC Live in Detroit 1971 (King Crimson Collectors Club #18). Det er virkelig Mels skive(r, den er dobbel). Aldri har vel saksofonen vært så i fokus. Nok om det, tilbake, eller fram til nåtid. Sist men ikke minst Jakko Jakszyk. Robert Fripps og Greg Lakes erstatter på gitar og vocal i dette KC cover band. Han har lang fartstid fra bl.a: Level 42, The Lodge og Rapid Eye Movement. De to siste med meget høy Canterbury faktor, (Dave Stewart, Peter Blegvad, Pip Pyle, John Greaves m.fl.) Jakko har også en del soloskiver bak seg,bl.a. med tidligere Japan musikere, m.a.o. ingen amatør i dette selskapet. Bandet som stod på scenen på The Brook i Southampton hadde selvfølgelig aldri stått sammen på scenen, før på Canterbury Fayre Festivalen i slutten av august i år, og bortsett fra Michael Giles og Ian Mc Donald som jo spilte sammen i KC 1969, har ingen av disse spilt sammen live. Ideen til å starte opp 21st Century Schizoid Band kom faktisk fra Pete Sinfield, de møttes første gang for ca 2 år siden. Detaljer om dette kommer jeg til å skrive om i forbindelse med et intervju jeg gjorde med Ian McDonald og Jakko Jakszyk og som vel kommer i neste Tarkus. To (eller iallefall én) Crimson-fan Så til konsertene The Brook i Southampton er et veldig bra konsertlokale der et utall av kjente band har spilt de siste årene, også et populært sted for Reunionbands, som det kryr av i England for tiden. I oktober skulle bl.a. Pretty Things, Steve Harley, Wishbone Ash, Electric Prunes og Daevid Allen spille der. I november Caravan, Jefferson Starship og Manfred Mann Earth Band. Stedet er en blanding av konsertlokale og pub med stor gulvplass foran scenen og et galleri. Det ble etter hvert svært fullt, vi må huske på at vi ikke var så veldig langt fra Bournemouth, der det hele startet en gang på 60 tallet, og flere jeg snakket med den kvelden var kommet nettopp fra B.mouth. Jeg la merke til et par reservertlapper ved to bord på galleriet der det stod Giles. Rett før konserten kom det 2 eldre ektepar inn som så ut som de hadde gått så til de grader feil, men neida de satt seg på de reserverte plassene, det var familien til Michael og Peter selvfølgelig som skulle se sine barn på scenen for første gang sammen(?) Søtt. Så kom bandet på scenen og PANG, der var de i gang. A Man A City, full trøkk, utrolig samspilt, utrolig samstemt, grep om publikum fra første tone. Jeg var med på noe av det største jeg har opplevd, nei ikke noe av det største, DET STØRSTE. Det var en stemning i lokalet jeg aldri har vært med på. Jeg så rundt meg, 80% av de tilstedeværende var som meg, år gamle da KC kom ut med sin første LP i De fleste andre var i 20 årene, jeg tror flere av dem var sønner og døtre av de litt eldre tilstedeværende. To i salen skilte seg ut med hjemmelagde In The Court Of The Crimson King trøyer (se foto). Den ene av dem hadde fått med seg alle KC besetningene gjennom tidene bortsett fra den aller første. Han gledet seg helt vanvittig, kompisen hans hadde bare fått tredd trøya ned over halsen og blitt med uten å vite helt hva han skulle høre. Jeg tror ikke han angret. A Man, A City ble fulgt opp av Cat Food med Ian som erstatter for Keith Tippet på en av musikkhistoriens sprøeste pianosoloer. Noe av det tøffeste var det faktum at bandet hadde 2 saksofo- Tarkus nr. 23 Side 3

4 nister/fløytister på scenen. Det var et trøkk i kompet som man ikke hadde hørt før på kjente og kjære KC låter. OK. Før jeg tar helt av; det var noe som manglet, (jeg tenker ikke på Fripp) jeg må innrømme det. MELLOTRONEN var ikke der og for en ihuga mellotron freak som undertegnede er, var det en stor skuffelse. Jeg spurte en i crewet under lydsjekken om hvorfor de hadde droppet den, og han svarte: Why waste a lot of time tuning the fuckin` mello, when we`ve got a sampler?. OK, OK. Til forsvar for bandet må jeg jo si at alt annet de gjorde på scenen fikk meg til å glemme mello`n stort sett da. Ian kom med en soloskive i 1999 Drivers Eyes, og derfra fikk vi høre et par låter, Let There Be Light og If I Was. Greit nok, jeg kjøpte skiva og ble skuffet, en ren popskive med et par brukbare låter. Ikke et must for KC fans, men morsom å ha. En overraskelse kom i form av låta Progress signert Michael. Det låt svært så bra. Så viste det seg senere at nettop Progress var tittellåta på en rykende fersk soloskive med Michael Giles, opptakene var gjort i løpet av 1978, men først utgitt nå. Her har han med seg bror Peter, Dave Mc Rae fra Matching Mole, John Perry fra Brand X, Geoffrey Richardson og Jimmy Hastings fra bl.a. Caravan og mange flere. Finnes på Voiceprint. (Se anmeldelse annet sted i bladet). Resten av kvelden ble gode gamle KC låter. Alle ventet på 21st Century Schizoid Man, men måtte vente helt til slutt, det kom som ekstranummer. Før det fikk vi selvfølgelig høre The Court of The Crimson King og kveldens høydepunkt: Epitaph, ikke spilt live siden vinteren 1969 i San Francisco. Rundt meg stod folk og sang med og en og annen tåre rant nedover alderspregede kinn. Det var helt fantastisk. Akkurat der og da virket tidsmaskinen og tok oss 33 år bakover i tid. Da KC ble oppløst 1.gang, gikk Ian og Michael i studio sammen med Peter Giles, Steve Winwood og Michael Blakesly og spilte inn LPen McDonald & Giles. En av progrockens største skatter (Nettopp gjenutgitt i remastret utgave). De spilte aldri live, men her stod de på scenen og gav oss Tommorow s People der Michael sang og Ian og Mel hadde en utrolig fløyteduell, folk skrek av begeistring. Senere kom også Birdman fra samme skive. I Talk to the Wind er hentet fra Giles, Giles & Fripp perioden (var også med på In The Court Of.. LPen) og var dermed den eldste låta på konserten. Formentera Lady og Ladies Of The Road er Bandet skriver autografer fra Islands-skiva der Mel Collins jo var med, og han hadde seg på saksofoner og fløyte, det var rått, det var lyrisk, han briljerte, er forresten den i bandet som har vært mest produktiv hele tiden siden hans eget band Cirkus i Ingen har vel dukket opp så mange ganger på plateinnspillinger og konserter som han. Camel, Dire Straits, Roger Waters, Clannad osv, osv. Den mest anonyme på scenen var vel Peter, men jaggu drog han en bass-solo full av følelse og passion, og gjorde ellers en kjempejobb i bandet. Michael så og hørtes ut som han stort sett ikke Bandet på scenen i Southampton gjorde annet enn å sitte bak trommene og trivdes veldig godt der. Vokalen ble ellers ivaretatt på en utmerket måte av Jakko, de følsomme partiene og de råe partiene behersket han til fulle, og han kunne spille gitar, puh, eminent, i enkelte partier veldig tro mot Robert Fripp, men satte så absolutt sitt eget stempel på andre partier, han var også talsmann for gruppa mellom låtene, masse sjarm og humor. Ekstranummeret var som jeg har nevnt 21st Century Schizoid Man, villere og råere har jeg aldri hørt den låta. Saksofoner, gitar, bass, trommer, keyboards og vokal i en fantastisk kaskade av lyd avsluttet en konsert, en kveld, en dag, på en fantastisk måte. Det tok tid før folk fikk summet seg, da var det godt å være på en pub, sjelden har en øl smakt så godt og gjort så godt for å få samlet tanker og inntrykk, roe det hele litt ned, men ikke helt ned, nei aldri. Etter en stund kom bandet ut i salen, benket seg bak et bord og begynte å signere CDer, LPer, plakater, T-trøyer, ølglass osv, og de pratet med folk, smilte og så ut som de også hadde hatt en kjempekveld på The Brook. Fortumlet vandret jeg hjemover til hotellet og sovnet ikke før ut på morgenen en gang, sånt tar på. Queen Elizabeth Hall Noen dager senere var jeg på plass igjen, denne gangen i Queen Elizabeth Hall på South Bank i London. Et helt annet konsertlokale à la Konserthuset i Oslo. Jeg skal ikke gå i detaljer, det var de samme låtene som ble spilt, stemningen var om ikke enda bedre, publikum, med Steve Hackett i spissen var mer blandet her rent aldersmessig, men var igjen preget av tiden mye grått men godt. Salen tar ca 500 mennesker, og det var fullt. Da vi kom inn i salen ble vi møtt av herlige gitartoner fremført fra scenen av Steve Lawson som spiller med seg selv ved at han sender ut toner, henter de tilbake og spiller så sammen med dem (skjønte alle det?). Veldig Frippatronics. Så kom kveldens oppvarmer på scenen med band, og dette hadde jeg sett fram til. Selveste Kevin Ayers. Mer er det ikke å si om den saken, dessverre. Det var en av de største skuffelsene jeg har opplevd. Veldig, veldig tradisjonell tannløs popblues(?) og en veldig anonym Ayers som sleit lenge med å få stemt gitaren sin, måtte få andre til å gjøre det. Uff nei det var trist. Publikum klappet høflig, men i perioder føltes det pinlig å sitte der. Det tok litt av da han framførte Lady Rachel, men når alle satt og ventet på kveldens hovedrett, smakte denne forretten dårlig. Så endelig kom 21st Century Schizoid Band på scenen, stemningen i taket, folk hoiet og klappet og noen danset faktisk også, for det svingte skikkelig, og igjen en følelsesladet stemning da Epitaph ble spilt. Ekstranummeret, som også denne gangen var 21st Century Schizoid Man, tok av som et fyrverkeri og det tok lang tid før røyken la seg og publikum kunne gå ut i Londonnatta beriket og fortryllet etter en magisk aften på Queen Elizabeth Hall. I november var bandet i Japan, og de prøver å få til en Europaturné i desember, muligens tidlig vår De ville veldig gjerne til Norge, men trenger en seriøs konsertarrangør som legger opp konserter for dem. Noen tips?? Bandet planlegger å filme konsertene i Tokyo og senere gi det ut på DVD og kanskje det også kommer en Live CD. På konsertene solgte de 21st Century Schizoid Band Off. Bootleg # 1. Opptakene ble gjort live i studio i Mark Angelos Studios i London, 22.august Den skal etter hvert legges ut til salg på deres hjemmeside. Hjemmesideadresser: Side 4 Tarkus nr. 23

5 Nå tar vi skrittet helt ut og skriver om reinspikka popmusikk eller er det mer enn som så? Poppete prog eller proggete pop? Ingen musikksjangre lever i et vakuum uten kontakt med musikken rundt seg. Enten man vil det eller ei, vil alltid den musikken som er rundt en, sette sine spor, og progrocken er en slik sjanger som har satt musikalske spor etter seg. Band som for eksempel Yes, ELP, Genesis, Jethro Tull og Camel var band som hadde en kommersiell gjennomslagskraft få av oss er klar over i våre dager. Skivene deres solgte i millionopplag og turneene var pengemaskiner av en annen verden. Det de gjorde av eksperimentering og musikalske krumspring gikk ikke upåaktet hen hos musikere innenfor andre stilarter. Trond Sætre, Trond Gjellum og Sven Eriksen erfor har det helt siden progrockens velmaktsdager på syttitallet eksistert rock og Dpopmusikk som har tatt opp i seg elementer av den progressive rocken, men likevel uten å bevege seg så altfor langt utover grensene til den rådende kommersielle musikken som progrockbandene gjorde. Selv om progrocken som kommersielt vital kraft døde hen på slutten av syttitallet, satte den sine spor, og opp gjennom åttitallet og senere har det dukket opp artister som har tatt opp i seg deler av det progressive etos uten å ta den helt ut på samme måte som de gamle heltene. Mye spennende musikk har kommet ut av dette, og i denne artikkelen vil vi prøve å gi en liten oversikt over noen av disse bandene og artistene. 10cc (og Godley & Creme) 10cc var opprinnelig en gruppe bestående kun av låtskrivere og innovatører. Eric Stewart (keyboards, bass og diverse), Graham Gouldman (gitar og diverse) Lol Creme (gitar og diverse) og Kevin Godley (trommer og diverse) hadde alle erfaring fra musikkbransjen pluss mange ideer da de fikk kontrakt med Genesis-produsent Jonathan King. I begynnelsen var 10cc nærmest ei ren komigruppe som tilfeldigvis hadde mye musikalsk talent. Debutplata 10cc (1973) besto av ville, parodiske sanger med intrikate multi-instrumentelle melodilinjer. Donna og Johnny Don t Do It var pastisjer på 50-tallsmusikk og-kultur. Listetopperen Rubber Bullets låt som Beach Boys med tunge gitarriff og tempoet skrudd opp tre-fire hakk. Å høre en låt av 10cc kunne best sammenliknes med å se traileren på en hollywoodfilm: Det skjer noe hele tida, stemningen skifter konstant og uten forvarsel. Publikum moret seg og lot seg imponere. Oppfølgeren Sheet Music (1974) var mer av det samme med bare noen ørsmå nedtoninger av bajas-imaget, som på hitsingelen The Wall Street Shuffle. På kritikerfavoritten The Original Soundtrack (1975) så det ut til at 10cc endelig hadde funnet den passende balansen mellom seriøs musikk og komikk, eksemplifisert av gruppas mest episke låt, Une Nuit A Paris - En slags Bohemian Rhapsody med piano i stedet for el-gitar. Men framfor alt I m Not In Love, en overdådig atmosfærisk ballade som har blitt en av pophistoriens største klassikere. Buggles Etter den mer ujevne How dare You? (1976) forlot Godley og Creme gruppa for å få større kunstnerisk frihet. Resultatet var trippel-lpen Consequenses (1977), en ambisiøs rockeopera som introduserte gizmoen, et apparat som manipulerer gitarlyden. Consequenses fikk svært blandet mottakelse - at plata ble lansert i punkens gullalder, hjalp selvfølgelig ikke - så Godley & Creme tonet ned ambisjonsnivået. De ga ut flere plater med fiffige poplåter, vel verd en sammenlikning med det de lagde for 10cc. Men på slutten av 80-tallet gikk de over til å bli musikkvideo-produsenter på heltid. Stewart og Gouldman førte 10cc-navnet videre og gjorde gruppa til et strømlinjeformet popband. De fortsatte å stanse ut gode og fengende låter, men uten sin villere halvpart var all nerve og spenning borte vekk, og de fleste prog-orienterte lytteres interesse for gruppa slutter her. Stewart og Gouldman har gjort sporadiske forsøk på å fornye interessen for 10cc på 80-og 90-tallet, med lite hell. Uten en gjenforening av originalbesetningen ser det ut til at 10cc har små sjanser til å bli tatt alvorlig. Tarkus anbefaler The Original Soundtrack. De tre første platene er alle verd en investering, men som gjennomført popplate er The Original Soundtrack den beste. For øvrig anbefaler jeg alle samleplater (det finnes mange varianter) som legger vekt på de første tre-fire årene - Selv de billige versjonene rasket sammen av ukjente plateselskap. Buggles Ingen andre har i samme grad som Buggles blitt identifisert med TV-alderen i popmusikken, ikke minst fordi Video Killed The Radio Star var den aller første videoen som ble spilt på MTV i august Men Buggles var ikke bare platt fjortismusikk. Trevor Horn og Geoff Downes hadde spilt i Tina Charles backingband på midten av 70-tallet og hadde også vært involvert i ulike andre musikalske prosjekter (blant annet med Hans Zimmer og Thomas Dolby). På tampen av 70-tallet dannet de duoen Buggles og fikk en kjempehit med debutsinglen Video Killed The Radio Star. Ikke lenge etter kom albumet The Age Of Plastic, et uhemmet popalbum båret fram Downes synther og Horns vokal. Riktignok lagde de ren popmusikk, men både Horn og Downes var skap-proggere. Trevor Horn hadde vært på mang en Yes-konsert gjennom syttitallet. Ikke desto mindre kom det som et sjokk da Chris Squire spurte om de ville ta plassene til Jon Anderson og Rick Wakeman. Trevor Horn uttalte i ettertid: My initial reaction was of horror. I had been a Yes fan for so long. It was such a wild idea, but Chris Squire was so persuasive. Som vi vet holdt det til ett album (Drama) før duoen var ute, og ikke nødvendigvis med æren i behold. En av låtene fra Drama, Into The Lens, var skrevet av Horn og Downes, og denne tok de med seg til det som skulle bli deres andre og siste album. Her fikk den navnet I Am A Camera, har fått et typisk Buggles-komp (mye synther og trommemaskiner), og føyer seg godt inn i rekken av velskrevne og velproduserte poplåter, dramatiske og dynamiske. Buggles fikk et kort liv, Trevor Horn startet sitt eget produksjonsselskap Zang Tuum Tumb (som fikk navnet etter lyden av en kanon) og har blitt en høyt respektert produsent, Downes havnet etterhvert i Asia hvor han har sikret seg evig berømmelse (eller forbannelse - alt ettersom). Tarkus nr. 23 Side 5

6 Tarkus anbefaler Adventures In Modern Recording. En plate som absolutt lever opp til navnet sitt. Horn er en fremragende vokalist og Downes syntetiske orkestreringer er imponerende til 1981 å være. Plata inneholder mange fine låter som med tydelighet viser duoens progressive forkjærlighet, som I Am A Camera, Lenny og Rainbow Warrior. City Boy You don t have to play punk to be poor, skrev City Boy i et innlegg i musikkavisen New Musical Express som omhandlet fattigdom blant rockemusikere. Og punk spilte de såvisst ikke. Den engelske sekstetten spilte en sofistikert popmusikk I samme stil som 10cc og Supertramp. Likheten med Supertramp lå blant annet i at de hadde to solovokalister, og felles med 10cc hadde de det musikalske uttrykket og de tette vokalharmoniene. Bandet ble startet tidlig på 70-tallet og var i utgangspunktet en ganske folk-orientert kvartett. De fikk platekontrakt med Phonogram, skaffet seg en rytmeseksjon og ga ut sin første plate, City Boy, i Plata fikk brukbare kritikker, men vakte ikke særlig oppmerksomhet. De fulgte opp med Dinner At The Ritz i 1976, hvor de foredlet sin elegante, men langt fra glatte popmusikk. I 1978 fikk de en stor hit med , og albumet som fulgte, Book Early, gjorde at bandet for alvor fikk et gjennombrudd. Suksessen ble gjentatt med The Day The Earth Caught Fire i 1979 og Heads Are Rolling i Men så ble interessen for bandet mindre, og gradvis forsvant de fra mediabildet. Frontfigurene i City Boy var Steve Broughton og Lol Mason, to fine vokalister og låtskrivere. I tillegg hadde de med Max Thomas på keyboards, Mike Slamer på gitar, Chris Dunn på bass og Roger Kent (etterfulgt av Roy Ward) på trommer. Sammen skapte de en energisk poprock med små progressive avstikkere. Tarkus anbefaler Dinner At The Ritz. Frisk, fet og festlig, fra åpningen med den klart 10cc-aktige Momma s Boy til avslutningen med den tredelte State Secrets som omhandler storpolitikk på en ganske respektløs måte. Plata er (som nesten alle gruppas utgivelser) produsert av Robert John Mutt Lange, og vi merker oss at Dave Jackson og Peter Hammill gjester på tittelkuttet. Colin Blunstone Da The Zombies ble oppløst i 1968 og Colin Blunstone begynte å jobbe i forsikring, hadde han ingen planer om å returnere til musikkbransjen, men det tok ikke lang tid før han ble overtalt av den spennende produsenten Mike Hurst, som ga ham et nytt navn (Neil MacArthur) og gjorde en psykedelisk nyinnspilling av The Zombies største hit She s Not There. Det resulterte i en liten hit i England, og noe senere kom Blunstone påny i kontakt med sine tidligere medspillere Chris White og Rod Argent som skaffet ham platekontrakt og produserte debutalbumet One Year som kom i Plata inneholder noen låter fra Zombies repertoar, og han ble backet opp av gruppa Argent på flere spor. Men mesteparten av plata var kun Blunstones stemme og Chris Gunnings innovative arrangementer for strykekvartett, ganske spesielt for tidlig 70-tall! Plata vakte da også berettiget oppmerksomhet, og Blunstone fikk en fortjent hit med en versjon av Denny Laines fine Say You Don t Mind - som The Zombies hadde hatt på sitt repertoar på slutten, men nå med Gunnings strykerarrangement som prikken over i-en. Året etter kom Ennismore, hvor Blunstone befestet sin posisjon som en av Englands aller dyktigste vokalister. Fra dette albumet kommer utsøkte innspillinger som Andorra (skrevet av Rod Argent) og I Don t Believe In Miracles (skrevet av Argent-medlemmet Russ Ballard). Nå fulgte LPene jevnlig, på Journey (1974) samarbeidet han blant annet med vokalgruppen The King s Singers. I 1976 kom Planes på Elton Johns Rocketselskap (med Gus Dudgeon som produsent og med en Elton John låt - Planes - med). Plata solgte likevel dårlig, og bedre gikk det ikke med oppfølgeren Never Even Thought - et ulykkelig samarbeid med den anerkjente amerikanske produsenten Phil Schnee og topp sessionmusikere håndplukket av Elton John. I 1979 kom Blunstones siste album på lang tid, men Late Nights In Soho, ble kun utgitt i Holland, og selv dyktige musikere som Simon Phillips, John Giblin og Clem Clempson kunne ikke redde et album med altfor svakt låtmateriale. Det Colin Blunstone hadde av suksess i denne perioden kom fra andre prosjekter, først og fremst gjennom hans samarbeid med Alan Parsons, blant album på albumene Pyramid og Eye In The Sky, sistnevnte ga Blunstone en hit med Old And Wise. Enda større suksess fikk han som vokalist på Dave Stewart (ex Hatfield and the North) og Barbara Gaskins nyutgave av What Becomes Of The Broken Hearted i To år senere spilte han inn en Peter Bardens-låt, Touch. Dette ledet til et videre samarbeid i gruppa Keats, som foruten Blunstone og Bardens besto av Dave Paton (ex Pilot, senere i Camel), Ian Bairnson (også han ex-pilot) og trommeslageren Stuart Elliott. Det ble bare en plate, og resten av åttitallet brukte Blunstone på å resirkulere sine gamle hits gjennom diverse greatest hits tildels i nyinnspilte og i live-versjoner. Nittitallet begynte med en gjenforening av The Zombies (riktignok uten Rod Argent) og plata New World er faktisk en veldig bra gjennomført voksenpop -plate. I 1995 var Blunstone tilbake som soloartist med Echo Bridge, med stemmen i behold og bedre låter enn på veldig lenge. The Light Inside fulgte i 1998, og Blunstones siste utgivelse er den fine Out Of The Shadows (2001) sammen med Rod Argent. Mannen som på 60-tallet ble spådd en kort sangkarriere på grunn av sin meget krevende syngestil, er fremdeles i prima form, og forsvarer betegnelsen the finest voice in pop som han har fått. Tarkus anbefaler One Year. Colin Blunstone har aldri overgått debutalbumet når det gjelder originalitet, låtmateriale og ren og skjær estetisk nytelse. Chris Gunnings strykerarrangementer og Blunstones stemme er en perfekt kombinasjon som yter maksimal rettferdighet til begge. Crowded House Crowded House ble formet i ruinene etter New Zealands mest kjente gruppe - Split Enz. Neil Finn og Paul Hester traff Nick Seymour i et selskap i Australia, og sammen dannet de trioen The Mullanes i Navnet varte ikke lenge, og da de året etter ga ut sitt debutalbum var navnet Crowded House for lengst på plass. Albumet solgte bra, og de hentet flere singler fra den, som Something So Strong og Don t Dream It s Over, trioen flyttet til USA hvor begge singlene ble suksesser - i likhet med albumet. To år senere var album nr. 2 (Temple Of Low Men) ute, men den internasjonale suksessen uteble, kun i hjemlandet Australia ble suksessen gjentatt. Plata ble muligens for melankolsk og for lite kommersiell for det amerikanske markedet. Men låter som Into Temptation og I Feel Possessed er Crowded House på sitt aller beste, og Temple Of Low Men er nok på mange måter gruppas mest undervurderte plate. Den uteblivende suksessen gjorde også at gruppa slet med å produsere oppfølgeralbumet. Plateselskapet var ikke fornøyd med det de hørte, og gruppa gikk i en slags dvale mens Neil Finn startet et plateselskapet med broren Tim - enda en tidligere Split Enz-musiker. Etter fire år, kombinerte de deler av det skrinlagte Crowded House-albumet med låter fra Finn-prosjektet, og resultatet, Woodface (1991), ble et noe ujevnt album, men med kanskje de aller fineste enkeltlåtene gruppa gjorde. Høydepunkter som Four Seasons In One Day og Weather With You kommer herfra. Selv om de ikke klarte å gjenta suksessen fra debutalbumet, var Crowded House godt etablert i toppsjiktet innen popmusikk. To år senere, uten Tim Finn, men med ny keyboardist, Mark Hart, reiste de tilbake til hjemlandet New Zealand for å spille inn det som skulle bli deres siste plate. Together Alone er på samme måte som de øvrige Crowded House-albumene varierende i kvaliteten, men reddes av flotte enkeltlåter (som Pineapple Head og Distant Sun). Together Alone ble deres minst suksessfulle album, og etter ytterligere tre år annonserte gruppa at de ga seg. Som en avslutning ga de ut et best of album, Recurring Dream, som inneholder fire spor fra hver av de fire albumene, samt tre nye låter. Side 6 Tarkus nr. 23

7 Det er vanskelig ikke å sammenligne Crowded House med Beatles, og da særlig John Lennon. Både Neil Finns stemme, låtskrivingen og arrangementene henter mye fra perioden Rubber Soul til White Album. Mitchell Froom som produserte de tre første albumene ga dog gruppa et langt mer sofistikert uttrykk (men så var det jo gått drøye 20 år siden Beatles også), og en slepen eleganse, ofte med diskret, men utsøkt velplassert bruk av Mellotron/Chamberlin (sjekk spesielt ut Into Temptation). Med sine hyppige doble vokalstemmer låter Crowded House ofte nesten som en slags pop-progressiv utgave av Everly Brothers Tarkus anbefaler Recurring Dream. Alle gruppas fire album inneholder flotte låter og mindre vellykkede ting, men oftest er de individuelle delene bedre en summen av dem. Nettopp derfor er den ultimate Crowded House-plata en plate som plukker de beste enkelt-låtene. I tillegg er de tre nyinnspilte låtene av bra standard. Emperor s New Guitar og The Hamburger Song. Begge disse platene gjennomsyres av Stewarts skrudde engelske humor, og den er fremdeles tilstede i fullt monn på neste plate, The Big Idea (1990) selv om humoren har fått selskap av en mer seriøs side. Plata åpner med den sorgmuntre (og geniale) Levi Stubb s Tears (skrevet av Billy Bragg) hvor de (selvfølgelig) inkorporerer toner fra Reach Out I ll Be There. Av andre coverlåter merker vi oss Bob Dylans Subterranean Homesick Blues og Dave Berrys The Crying Game, en stor hit midt på 60-tallet. Men Stewarts egne komposisjoner er de som virkelig bærer plata, den kjappe Deep Underground, den vakre Mr Theremin (en hyllest til oppfinneren av instrumentet Theremin) og det voldsomme eposet New Jerusalem som avslutter plata, en låt som kunne ha gjort et hvilket som helst prog-album bedre. Stewart & Gaskin har alltid tatt seg god tid med platene, og derfor er også Spin fra 1991 så langt duoens siste utgivelse. Også denne består av omtrent like deler coverlåter og egne komposisjoner, og den er også bygget opp med raske og rolige låter annenhver gang, noe som faktisk fungerer rett så bra. Blant høydepunktene er festlige coverversjoner av Rufus Thomas Walking The Dog og en medley av Cast Your Fate To The Wind og Louie Louie. Og av Stewarts egne låter kommer man ikke forbi den rørende hyllesten til plateprodusenten Joe Meek (Your Lucky Star) og den ultravakre Star Blind med Jimmy Hastings på fløyte. Tarkus anbefaler tidvis store likheter med David Bowie - ikke minst gjennom Corens stemme som låter som en blanding av Bowie og Donovan. Plata ble gitt ut på Kirkelig Kulturverksted med støtte fra Norsk Kulturråd. Corens neste prosjekt var å sette musikk til tekster av William Blake (han kalte det da også The Blake Project), først Spring i 1997 etterfulgt av Spring - The Appendix i Umiddelbart kanskje noe mer pop-aktig i uttrykket, men Coren jobber mye med musikere fra mange ulike leire og bruker det bevisst i skapingsprosessen, slik at resultatet ofte blir ganske variert og uforutsigbart. Han anser da også seg selv mer som en multimediakunstner enn en rockemusiker. I 1999 kom Corens så langt siste utgivelse, Lovecloud (riktignok er enkelte av innspillingene gjort så langt tilbake som 1991), og her tar han den nesten helt ut som psykedelisk popmusiker med perler som In The Trenches, Tears of Joy, Everything And More og Dwarfman. Låtene er relativt neddempet, fremdeles er Bowie og Beatles klare referanser, men paralleller kan også trekkes til norske band som Last James og Babel Fish, spesielt på de mer Mellotron-tunge delene. Tarkus anbefaler Dave Stewart & Barbara Gaskin Pop Music for grown-ups står det øverst på Stewart & Gaskins internettsider, men Dave Stewarts bakgrunn er så absolutt progressiv nok. Egg, Khan, Hatfield and the North, National Health, Bruford, lista er lang og imponerende. Barbara Gaskin hadde sin fortid i folkbandet Spirogyra. Stewarts ry som nyskapende keyboardist er stort, men etter mer enn 10 år som fulltids bandmedlem, brøt han over tvert med ønske om å gjøre noe helt annet. Og dette helt annet ble i første omgang singlen What Becomes Of The Broken Hearted sammen med Colin Blunstone, noe som ga dem en stor hit i England. Like etter slo han seg sammen med Barbara Gaskin og gjorde en morsom, men intelligent cover av nok en 60-talls-hit, It s My Party. Denne gikk til nr. 1 på singellistene i England, og transformeringen fra eksperimentell organist til fullblods popmusiker var fullført. Fra 1982 til 1985 ga duoen ut flere førsteklasses singler på sitt eget selskap Broken Records (som fikk navnet etter den første utgivelsen), og etter flere forsinkelser kom endelig det første albumet ut på Rykodisk i Up From The Dark. Her gir de begrepet intelligent popmusikk en ny dimensjon. Plata er en blanding av egne låter og coverversjoner av de utroligste ting; Peggy Lee og Sonny Burkes Siamese Cat Song (fra Lady og landstrykeren) og Busy Doing Nothing (skrevet av James van Heusen i 1949 og opprinnelig sunget av Bing Crosby) er bare to av dem. Gjestemusikere som Jakko Jakczsyk, Pip Pyle og Phil Miller er med på å gi plata solid musikalsk kvalitet, og resultatet er et herlig fyrverkeri av en plate hvor oppfinnsomhet og lekenhet står i høysetet. Året etter dukket en del av disse låtene opp i en japansk spesialutgivelse med navnet Broken Records - The Singles. Av nye ting kunne vi høre gangster-parodien Johnny Rocco og titler som The Up From The Dark. Alle Stewart & Gaskin-platene er sprudlende overskuddsprodukter med høydepunktene i kø, og det er nesten umulig å plukke en favoritt. Men må man først gjøre det blir det nok debuten på grunn av sin naivitet, sjarme og friskhet. Og så var det den platen som gjorde at jeg kjøpte min første CDspiller i Finn Coren Finn Coren må være en av norsk popmusikks best bevarte hemmeligheter. Oppvokst på Vestlandet ble han allerede som ung gutt kraftig påvirket av Beatles i deres senere periode. Engelsk psykedelia og glamrock er to andre påvirkningskilder, og det kan til dels høres godt. Hans første utgivelse var en single, My Life Is My Art i 1987 og det første albumet kom to år senere, The Echoing Green. All musikk og tekster var skrevet av Coren selv og Erling Christie. I 1990 gjorde Coren et prosjekt sammen med Trond Tornes (Trøst). De kalte seg A Full Moon In March og satte musikk til et utvalg tekster av W B Yeats. De fikk hjelp av et strykeorkester og såpass ulike musikere som Aage Kvalbein på cello og Rolf Recknagel (ex. Matchstick Sun) på gitar. Musikken på plata er småpsykedelisk, både leken og sørgmodig, både vakker og støyende, og har Lovecloud. Stemningsfull som få, flott framført og produsert - en nytelse for øret, og med noen av de beste låtene som har kommet fra en norsk penn. Frankie Goes to Hollywood Hvis det er et band som virkelig satte spor etter seg på åttitallet, så måtte det være det britiske bandet Frankie Goes to Hollywood. Med sitt åpenlyse homoimage, provoserende videoer og pompøse lydbilde vakte de stor oppsikt på midten av åttitallet. Alt dette ble så sydd sammen i studio av produsent Trevor Horn. Horn var kjent fra duoen Buggles med låta Video Killed the Radio Star samt som vokalist i den omdiskuterte Yesbesetningen som sto bak skiva Drama i Han jobbet også som produsent på Yes sitt siste virkelige bra album i FGTH s debutalbum Welcome to the Pleasure Dome (1984) var ei skive som vakte enorm oppsikt med sin symfoniske pop. Bandet var på alles lepper, men det skulle vise seg å bli umulig å følge opp debutskiva, og andre(og siste) skive, Liverpool fra 1986, viste at bandet var ingenting uten Trevor Horns produksjon og låtskriving. Her ville de vise hva de kunne på egenhånd. Men det kom etter hvert fram at bandet besto av folk som knapt kunne spille et instrument og hadde vært helt prisgitt studioets muligheter. Bandet gikk i oppløsning i 1988 etter masse krangling, og det er bare vokalist Holly Johnson som klarte å komme opp med noe som kunne minne om dugendes popmusikk. Tarkus nr. 23 Side 7

8 Tarkus anbefaler Welcome To The Pleasure Dome. Debutalbumet (1984) er et album du ikke kan unngå å mene noe om, for enten så elsker du eller hater du det. Dette dobbeltalbumet besto av alt fra platas episke tittelkutt med sin varighet på nesten 16 minutter til klisne ballader, episk synthpop og tøffe rockelåter med mye øs og driv. Men det er tittelkuttet som er verdt albumet alene. Etter en überpompøs åpning, bruker den lang tid på å bygge seg opp, og når groovet er i gang, svinger det noe infernalsk. Låta består av en rekke partier som avløser hverandre for til slutt å bygge seg opp til et helt utrolig klimaks som får Awaken av Yes til å virke nesten litt ynkelig. At Steve Howe fra Yes bidrar med sitt eminente akustiske gitarspill i låtas midtseksjon og med groovy bass låta i gjennom, setter bare en spiss på det hele. Hadde resten av skiva vært som dette, hadde Frankie goes to Hollywood uten problemer kunne blitt innlemmet i symforockfolden. Japan Det engelske popbandet Japan og David Sylvian, deres dominerende låtskriver, vokalist og frontfigur, er et band som både i sin samtid og i ettertid ble hyllet for sin særdeles originale popmusikk. I begynnelsen var uttrykket klart påvirket av glamrocken og debutalbumet Adolecent Sex fra 1978, viser et band proppfullt av energi. Etterfølgeren Obscure Alternatives (også fra 1978) var et steg framover, og de puttet inn instrumentale snutter som skulle peke fremover mot det de etter hvert skulle gjøre. På tredjealbumet, Quiet Life (1980) kom det et stilskifte i musikken. Gitarrock elementene ble tonet ned til fordel for Richard Barbieris synther, og Sylvian hadde forandret vokalen fra skrikete og punkete til noe som var mer i samme gate som Bryan Ferry, d.v.s. smooth, seriøs croonervokal. Gentlemen take polaroids fra 1980, er mer i samme gate, og bandet har nå vinket farvel til gitarrocken og gitt seg hen til låter med fokus på melankoli, spesielle rytmer, sære synthlyder og atmosfæriske stemninger. Den kommersielle suksessen var sikret, og bandet var nå klare for å gi verden den beste Japan-skiva, Tin Drum, utgitt i Men bandet var plaget av interne stridigheter både av musikalsk og sosial art, og bandet gikk i oppløsning i november I 1991 kom de sammen under navnet Rain Tree Crow og ga ut et fantastisk vakkert album med samme navn. Stilen er helt klart Japan, men det atmosfæriske er i fokus og maler fantastiske stemninger. Alle medlemmene har gjort seg bemerket i diverse musikalske sammenhenger. Kanskje mest markant har David Sylvian vært, med en suksessfull solokarriere som omfatter alt fra avantgarde til pop. Mick Karn har vært mye brukt som sessionmusiker, mens Richard Barbieri har blant annet gjort seg bemerket i bandet Porcupine Tree. Jansen har blant annet samarbeidet med Anja Garbarek på hennes siste album samt laget en god del filmmusikk. Tarkus anbefaler Tin Drum. Dette albumet fra 1981 er det ultimate Japanalbumet, og de typiske Japanelementene finner du her i full blomst. Mest av alt høres det ut som en blanding av typiske popfakter, avantgarde-elementer i form av synthbruk og rare instrumenter, catchy melodilinjer og spennende rytmikk, avantgardeeksperimenter, etnisk musikk (særlig arabisk og asiatisk) og elektronisk musikk. Keyboardist Richard Barbieri (kjent for mange fra bandet Porcupine Tree) malte med bred og spennende lydpensel, og bassist Mick Karns fretlessbassbruk var som å høre en Jaco Pastorius i rocketapning. Sylvians nasale stemme står i fokus og tekstene forteller i nydelige poetiske vendinger om søken, savn og drømmer, mens Steve Jansen legger komplekse trommerytmer i bunn Propaganda Tyske Propaganda er et av de så absolutt mest spennende bandene fra åttitallets mer eksperimentelle kant av popmusikken. Bandet ble dannet i Vest-Tyskland i 1982, og deres musikalske hovedmann var Ralf Dorper (keyboards), som hadde jobbet i bank og spilt i en rekke eksperimentelle elektroniske band. Andre medlemmer var Andreas Thein (keyboards), Susanne Freytag og Claudia Brücken (vokal) og den klassisk skolerte perkusjonisten Michael Mertens. Bandet ble oppdaget av legendariske Trevor Horn, som sporenstreks signerte dem til sitt eget selskap ZTT. Debutsingelen Dr. Mabuse var fengende, sofistikert maskinpop av beste merke, og bandet fikk med denne en stor hit i Debutalbumet kom så i 1985, og var en diamant av et popalbum. Men dette kunne selvfølgelig ikke vare. For dårlig salg i plateselskapets øyne, kombinert med (de selvfølgelige) interne friksjonene, gjorde at bandet gikk i oppløsning i 1986, etter utgivelsen av det halvhjertede remixalbumet Wishful Thinking. I 1989 prøvde Mertens å revitalisere bandet med nye medlemmer, men albumet 1234 fra 1990, viser, til tross for noen fine instrumentaler, at bandets dager så definitivt var forbi. Tarkus anbefaler A Secret Wish. Dette albumet fra 1986 viser deg hvorfor Propaganda var et band å regne med. Bandet besto av musikere som hadde bakgrunn fra pop, rock, avantgarde og samtidsmusikk, og i Propaganda ville de se om dette kunne forenes til et hele som kunne gi en livskraftig syntese. På A Secret Wish fikk de dette til i aller høyeste grad. Med hjelp av Trevor Horns fantastiske produksjon og assistert av et svært lag gjestemusikere, som bl.a. inkluderer, David Sylvian, Steve Howe på gitar og The Police s Stewart Copeland på trommer, gav de en av åttitallets definitive perler av sofistikert pop. Åpningslåta A dream within a dream henter tekst fra den klassiske novellen med samme navn av Edgar Allan Poe som fremføres over et komp som har et enkelt entones ostinat på marimba som utgangspunkt. Rundt dette ostinatet flettes det melodilinjer og vokallinjer. Stilt opp mot den monotone marimbatonen, bringer denne vekslingen låta fram mot et storslagent høydepunkt for så å bringe det tilbake til dette enkle marimbaostinatet som åpnet det hele. Hitsingelen Dr. Mabuse, som for øvrig er en skikkelse fra en skrekkfilm av den tyske regissøren Fritz Lang, er smektende pop med mengder av originale vrier både rytmisk og melodisk som gjør at den skiller seg ut fra mye intetsigende pop, og annen musikk for øvrig, fra samme tid. Se forbi det åttitallske lydbildet og du oppdager et album som er i besittelse av mye særdeles original popmusikk, men musikk i alle henseende. Supertramp I ettertid har de nærmest blitt stemplet som en ung dinosaur, men på andre halvdel av 70-tallet var Supertramp et av verdens mest populære rockeband og spilte etter regelen på fulle stadioner. De lot sitt melodiøse, oppfinnsomme sound tale for seg og unngikk den persondyrkingen som ble ansett for typisk hos supergrupper. De fleste rockestjerner begynner sin karriere med å slite for føda under kummerlige forhold. Rick Davies (keyboard) var således heldigere enn de fleste. Gjennom sitt bekjentskap med den nederlandske millionæren Sam Miesegaes fikk han midler til å starte sitt eget band, Daddy. Daddy skiftet seinere navn til Supertramp, tatt fra bohemforfatteren W. H. Davies halvt biografiske roman The Autobiograhy Of A Supertramp. Bandets første 3-4 år var preget av stadige utskiftninger. Den eneste utenom Davies som alltid ble værende, var Roger Hodgson (keyboard, gitar). Sammen skulle de to komme til å definere Supertramp. De to første albumene, Supertramp og Indelibly Stamped var kompetente popplater med visse progressive innslag. De var imidlertid temmelig ujevne, og begge to floppet. Etter en turné der de blant annet spilte til dans på lokalet(!) i Norge, sluttet alle medlemmene unntatt Davies og Hodgson. Miesegaes trakk seg også fra samarbeidet, men var vennlig nok til å slette gruppas gjeld først. Dermed fikk Supertramp en sjanse til. Med de nye medlemmene Dougie Thompson (bass) John Halliwell (blåsere) og Bob C. Benberg (trommer) på laget satte gruppa kursen mot en gammel gård i Somerset for å lage nye låter. Denne gangen var det tydelig at Davies og Hodgson tok låtskrivingsarbeidet mer alvorlig. Til gjengjeld ble de tatt mer på alvor av sitt plateselskap A&M, som sendte dem den dyktige produsenten Ken Scott. Resultatet var Crime Of The Century (1974), en plate som takket være ypperlig produksjon, gode, gjennomtenkte melodier og et nytt, helstøpt sound ble en kjempesuksess. Supertramp hadde funnet sin egen stil: Moderne piano og-keyboard-basert rock, melodiøs, men også full av energi og følelser. Samme oppskriften ble fulgt på de to neste platene Crisis? What Crisis?(1975) og Even In The Quietest Moments (1977). Deres største suksess, Breakfast In America (1979) var mer poppete, og avfødte hitsingler som The Logical Song og Goodbye Stranger. Side 8 Tarkus nr. 23

9 Men turnélivet begynte å ta på og ved utgivelsen av Famous Last Words var det tydelig den viktige konstellasjonen Davies/Hodgson ikke kom til å vare stort lenger. Duoen besto av to kunstneriske motpoler: Hodgson, den trivelige optimisten som likte ballader og Davies, den barske bluesveteranen. De hadde ulike preferanser når det gjaldt låtskriving og skrev som regel hver sine låter, men de utfylte alltid hverandre likevel. På Famous Last Words kan du imidlertid høre at de har fjernet seg for mye fra hverandre. Etter verdensturnéen i 1983 sa Roger Hodgson takk for seg. Davies fortsatte å lede gruppa alene, men gruppa var tydelig merket av å ha mistet den ene kreative halvparten. Ingen av Supertramps seinere album har nådd samme høyden, verken kunstnerisk eller kommersielt. Men gruppa reiser stadig rundt på turné, og kom med nytt album, Slow Motion så seint som i sommer. Hodgson gikk solo på midten av 80-tallet, og hans status er omtrent den samme. Tarkus anbefaler Crime Of The Century. Den første plata til det ultimate Supertramp, er fortsatt det beste. Den har alt det som gjorde Supertramp til ei supergruppe: røff bluesrock (Bloody Well Right) lys lekenhet (Dreamer) orkestrale epos (Rudy) og melankoli (If Everyone Was Listening). De tre andre klassikerne (Crisis, Quitest Moments og Breakfast In America) er litt for runde i kantene i sammenlikning. Talk Talk Talk Talk var allerede fra starten av i 1980, et annerledes popband. Ankermann Mark Hollis (vokal, gitar, keyboards) ønsket å lage en slags tenkende manns popmusikk. De to unge, men likevel rutinerte musikerne Lee Harris og Paul Webb kom inn på trommer og bass sammen med den litt anonyme Simon Brenner på keyboards. Debuten The Party s Over er ikke akkurat vanskelig tilgjengelig popmusikk, men Hollis og co. skildrer tenåringsangst, melankoli og paranoia på et mye mer spennende og musikalsk utfordrende vis enn flertallet av åttitallets new romantics popband. Til popmusikk å være, dominerte de mørke mollakkordene, og tempomessig var låtene ofte langsomme, uten det typiske uptempodrivet som rådet blant de fleste samtidige band. Musikken traff en nerve hos et stort publikum, og suksessen var sikret. Oppfølgeren It s my life utvidet instrumenteringen og gikk dypere inn i den mørke, litt dystre popmusikken debutalbumet hadde hintet om. Først på tredjealbumet, The Colour of Spring (1986) klarte de å lage en perfekt syntese av popmusikk, progressive tendenser (særlig i form av særdeles avansert harmonikk til popmusikk å være), båret fram av et imponerende lag av gjestemusikere på et hav av spennende instrumenter. De to neste studioalbumene (Spirit of Eden fra 1988 og The Laughing Stock fra 1991), fjernet bandet helt fra popmusikken og inn i et lydlandskap som mest av alt kan høres ut som om en besetning bestående av Debussy og Satie skulle ha møtt Sonic Youth for å lage dempet, sår musikk. Kunstnerisk sett var det et høydepunkt i bandets karriere. Kommersielt sett var det derimot en flopp av dimensjoner, og bandet måtte se seg nødt til å trekke inn årene en gang midt på nittitallet. Tarkus anbefaler The Colour of Spring. Et helstøpt popalbum med alle de elementene som skal til for å lage en virkelig klassiker. Istedenfor det typiske åttitallske elektroniske synthsoundet, brukte de på denne skiva instrumenter som Mellotron, trompet, Hammondorgel, melodica, blokkfløyter, munnspill, tapeloops og kontrabass. Kombinert med tyngden fra el-bass, trommesett og elgitar, skaper dette et lydbilde som låter åpent og friskt. Musikken gjør ingen krumspring rytmisk eller oppbygningsmessig, og når de har funnet groovet, blir de der. Men melodiene og riffene er så besnærende og spennende, at det bryr du deg ikke særlig om. Mye av suksessen med dette albumet, skyldes at Mark Hollis hadde fått til et usedvanlig fruktbart samarbeid med det nye medlemmet, komponisten og multimusikeren Tim-Friese Greene. Friese Greene hadde en solid musikkteoretisk bakgrunn, og klarte å putte Hollis visjoner inn i et musikalsk rammeverk som var fullt av finurlige detaljer og elementer som ga det et helt eget sound. Supertramp Tears for Fears Hvem glemmer vel ikke den britiske popduoen Tears for Fears? For alle som var ungdom tidlig på åttitallet kunne ikke den raffinerte, om enn litt glatte, popen som disse to Colgate-glisene leverte oss, gå ubemerket hen. De pene stemmene og ditto utseende var overalt i alle musikkblader, slik som seg hør og bør store popband. Men bak den glatte overflaten skjulte det seg mer musikalsk søken og større ambisjoner enn den tidlige musikken skulle tilsi. De to første albumene, The Hurting og Songs from the Big Chair, hadde en rekke spennende harmonier og fiffige melodilinjer (hvem husker ikke låta Everybody Wants to Rule the World og Shout), men på tredjealbumet The Seeds of Love fra 1989, klarte de å skape noe som best kan karakteriseres som et Sgt. Peppers... for åttitallet. Men de klarte på ingen måte å følge opp suksessen på de neste skivene. Bandet ble splittet og fortsatte mer eller mindre som et soloprosjekt for vokalist og hovedmann Roland Orzabal. Musikken låter på disse skivene hul og tom sammenlignet med det beste av åttititallsstoffet deres. Tarkus anbefaler Seeds of love. Den består av et knippe uhyre varierte og spennende låter som spenner fra episk, symfonisk pop, sofistikert jazzharmonikk og rytmikk til melankolske ballader samt tøffe rockere. Særlig The Badmans Song er en unik poplåt som på briljant vis klarer å kombinere aggressiv jazz, laidback soul og episk rock i en og samme låt), Et stjernelag av musikere (bl.a. Simon Phillips, Manu Katchè og Phil Collins på trommer, Pino Palledino på bass og Oletha Adams på vokal) assisterer og gjør skiva til en lyttermessig fest. Tarkus nr. 23 Side 9

10 Tarkus slenger seg på den hippe bølgen og skriver om bandet alle andre også skriver om: Gåte Folk til folket! Trondheimsbandet Gåte har på noen få måneder klart kunststykket å få norsk ungdom i alle aldre til å synge med på gamle norske folketoner pakket inn i tunge komp, metalliske riff og et driv som kun ungdommer rundt de 20 kan klare å fremskaffe. Flere jeg har snakket med, mener dette er den beste norske folkrock-skiva på 25 år, i alle fall om vi tar utgangspunkt i folkrock som henter stoffet sitt i fra de norske folkemusikkskattene. Tekst og fotos: Morten O. Reiten å skal man heller ikke påstå at det har skjedd så veldig mye nytt og spennende på N den fronten siden Folque slapp Vardøger i 77. Mens man i Sverige har hatt en ubrutt linje fra Kebnekaise på tidlig 70-tall, Folk och Rackare noe senere, via Filarfolket på 80-tallet og en enorm oppblomstring av unge 90-tallsband, har vi i Norge knapt hatt et rockeband de siste 20 årene som har basert betydelige deler av sitt repertoar på nasjonal folkemusikk. Gåte 2002: Sveinung E. Sundli (fele og keyboard), Martin Langlie (trommer), Gunnhild E. Sundli (vokal), Magnus Børmark (gitar) og Gjermund Landrø (bass). Nå vil nok sikkert begrepet folkrock ha ulik appell til Tarkus lesere. Grunnen til at vi likevel MÅ vie et band som Gåte spalteplass, er ganske enkelt den status deres forgjengere i Folque har blant store deler av prog-publikummet. Det kan sikkert diskuteres hvor progressive Bing & Co var med sitt Folque, men de var i alle fall nyskapende i nasjonal målestokk. Det samme må vi absolutt kunne si om trønderne i Gåte. De tilfører arven fra Folque en tyngde, mystikk og råskap som gir det tradisjonelle stoffet en ny dimensjon. Der hvor Folque hadde sin bakgrunn i bluegrass og engelsk/amerikansk folk og visetradisjon, har medlemmene i Gåte et bredere utgangspunkt, som favner om både techno/elektronika og en mengde stilarter innen pop, rock og tyngre metallrock. Deres debut-album Jygri som kom i september holder et imponerende nivå både i låtmateriale, fremføring og produksjon. For de som eventuelt ikke måtte ha hørt de, kan man kanskje begynne med å si at det låter litt som en blanding av Hoven Droven, Garmarna og Seigmen, Det er stor spennvidde i stoffet, fra det vare, litt sakrale, til det massive, metalliske med katedral-gotiske klanger og enorme gitarvegger. Her er både rett fram Rock n Roll, mer dynamiske og vekslende partier som får prog-folket til å nikke gjenkjennende og klassiske ballader (og da mener jeg ikke ballader av den typen Nazareth bedriver, men gamle middelalderballader). Alt båret frem av vokalist Gunnhild E. Sundlis kraftfulle stemme, som også avslører den unge frontfigurens respekt for en annen liten kvinne med stor stemme, islandske Björk. Live Alt jeg har sett av anmeldelser av Jygri har vært positivt. De har fått seksere bl.a. i Dagbladet, de har plassert seg høyt på hitlister, og de har vært hyppige gjester både i radio og på TV. Alt i alt ganske ulikt det meste av det vi skriver om i dette bladet. I skrivende stund har de solgt over plater på snaue 3 måneder. Dette er ikke langt fra hva Folque solgte totalt av sine sju studioalbum i den tiårsperioden de eksisterte*. Gåte har jobbet målbevisst over tid, men det er liten tvil om at det er de siste månedene det har tatt av. Bandets konserter har også vært godt besøkte, og har favnet om et vidt publikum. Undertegnede fikk oppleve de live på Studentstedet Bingo n på Lillehammer i oktober, og bandet skuffet slett ikke. De er imponerende samspilte, særlig når vi har med et så ungt band å gjøre (vi snakker her om et band der yngste medlem er 17!). De er også gode på kommunikasjon, og er bevisst på sin rolle som ikke bare kunstnere, men også entertainere. Her er gitarist Magnus Børmark et kapittel for seg selv. Maken til energibunt skal man lete lenge etter. Det verste (eller beste) er likevel at han klarer å gjøre den gitartekniske delen av jobben nesten uten feil. De fleste gitarister kan være villmenn på scena, men bare et fåtall vil klare å treffe tonene like presist som unge Børmark. Live-settet er i det store og hele identisk med Jygri, det vil si en Frontfigur Gunnhild E. Sundli er også bandets yngste med sine 17 år. overvekt av tradisjonelt stoff, men også noe eget, gjerne med tekst-utgangspunkt i ymse diktere fra nyere tid. Møte med Gåte Vi møter Gåte til et intervju en iskald oktobermorgen på Lillehammer. Felespiller Sveinung og bassist Gjermund er de første som er på plass ved frokostbordet, senere kommer også vokalist Gunnhild og gitarist Magnus. Trommis Martin må rigge trommer, men rekker å bli med på bildet før turnebussen ruller i retning Telemark. Et naturlig sted å begynne intervjuet, er å spørre hvem Gåte-publikummet egentlig er. Spørsmålet vekker en oppgitt latter hos Sveinung, publikummet er absolutt vidt, noe som ikke er et problem, heller et privilegium. Gjermund tror mye av grunnen til det vidt sammensatte publikummet er at medlemmene har ulike musikalske referanser og ulik musikalsk bakgrunn: -Metall-rockerne digger selvsagt Magnus, mens publikum med naturlig folkemusikk-interesse kikker litt ekstra på Gunnhild og Sveinung. Prog-gutta strekker derimot hals og kikker på Martin bak trommene, han har jo skiver av King Crimson og hører en del på klassisk prog. Sveinung forklarer videre at ifølge booking-agenten trekker Gåte mye av det samme publikummet som Bel Canto trakk til sine konserter, med andre ord et tverrsnitt av befolkningen mellom 15 og Hvor mye har et band som Folque betydd for dere? Sveinung: -Ikke så veldig mye, egentlig. Vi har nok hentet mye mer fra svenske band. Folque var selvsagt viktige som band, og jeg har selv hørt en del på de. Likevel har de ikke betydd så mye for vår musikalske utvikling, Gåte gjør bruk av en annen del av rocken enn den Folque tok tak i, og også det tradisjonelle stoffet vi bruker, er noe mørkere og mindre lystig enn deler av det Folque gjorde. - Hva med f.eks Prudence og Saft, og deres forsøk på å trekke inn folkemusikkelementer i deler av det de gjorde? Side 10 Tarkus nr. 23

11 - Saft sin flørt med folkemusikk var jo begrenset til noen låter på et album og en konsert. Sånn sett har nok Prudence påvirket oss i større grad. Ikke først og fremst musikalsk, men heller holdningen til at det folkelige må ut til folket, folkemusikken må ikke støve ned i arkiver og kun fremføres i små auditorier. Prudence skjønte det med å kombinere tradisjonsmusikk med moderne rock i omgivelser der det er skrik og skrål, høy scenelyd og god feststemning. - Dere har jo blitt godt mottatt i det meste av pop/rock-miljøer. Hvilke holdninger har dere møtt i det norske folkemusikkmiljøet? - Vi har blitt overraskende godt mottatt i folkemusikkmiljøet. Det virker som om mye er i ferd med å endre seg i dette miljøet, som lenge har vært ganske puritansk. Vi blir brukt som eksempler på at folkemusikk kan være veldig tøft og appellere til unge som slett ikke har noe naturlig forhold til norsk folkemusikk, og det er selvsagt bare gledelig. Sveinung forteller at det var en svært spesiell opplevelse å kunne opptre sammen med Knut Buen og Per Anders Buen Garnås under årets TV-aksjon. -Vi trodde jo de var fulle av fordommer mot Gåte og vår kombinasjon av rock og folkemusikk. Magnus legger til: -Vi hadde jo hørt at Knut Buen hadde boikottet Telemarkfestivalen for et par år siden, da det ble klart at de hadde booket Fairport Convention Sveinung: - Det viste seg jo at det var vi som var fulle av fordommer. Knut og Per Anders var helt med. De likte det vi gjorde, og dette følte vi som en enorm anerkjennelse for det vi driver med. - Hvordan føler dere i bandet som ikke har folkemusikkbakgrunn at det er å spille i et band som Gåte? Gjermund velger å forklare det slik: Når man er på jakt etter en kjæreste, så ser du jo for deg hvordan drømmedama skal se ut, og hvilke egenskaper hun skal ha. Så plutselig treffer du verdens flotteste jente, og innser at det er helt andre ting du setter pris på enn det du satt og fantaserte om. Jeg føler at det er det samme med Gåte. Jeg kunne aldri forestilt meg at jeg skulle stå å spille tung folkemusikk. Nå kan jeg ikke tenke meg å gjøre noe annet. Vi har akseptert at folkemusikken er den røde tråden, og så får vi jobbe ut i fra det. Vi tre andre bidrar mye med ideer, og det blir nesten alltid krangling om hvordan vi skal gjøre de forskjellige låtene. Heldigvis har vi lært oss å bli enige til slutt... - Hvor mye har produsent Alex Møklebust betydd for soundet på Jygri? Egentlig veldig lite. Vi har jo sett at flere trekker paralleller til f.eks Seigmen på en del av de tyngre låtene våre, men dette er ikke noe Alex har påvirket oss til. Alex var på en av våre konserter, og likte det han så og hørte veldig godt. Slik kom vi i en dialog med ham. Det er vel heller ikke så overraskende at han likte oss, da vi nok har en del av de samme musikalske referansene, som igjen gjør at vi har en uttrykksform han kjenner igjen. - I et ungdomsmagasin var det en anmelder som så muligheten for at Gåte ville være et fenomen med begrenset allmenn interesse over tid. Karrieren deres har jo tatt voldsomt av de siste månedene. Er dere redd for at det kan gå for fort? Magnus Børmark, en kalkulert villmann med utrolig energi. - Nei, vi er vel egentlig ikke særlig redde for at dette går for fort, vi føler vi har bra kontroll på sakene. Vi har fått en utrolig god avtale med Warner, og har opsjon på 2 album til. De gir oss full musikalsk frihet, og det er et utrolig godt utgangspunkt. Vi har turnert en god del det siste året, men har stort sett bare gjort jobber på helg. Dette har også gjort at vi har kunnet drive med litt andre ting på si. Sveinung er bl.a involvert i driften av et utested i Trondheim, hvor han også skal forsøke med egne folkemusikk-kvelder. Vi tar det rolig i desember og januar, før vi begynner å se i retning neste album. Vi føler at karrieren har fått fart på seg, men det er absolutt kontrollert. Vi ønsker også å se i retning Sverige, der borte er de jo utrolig interessert i den norske folkemusikken, da det finnes mye mer å ta av, den har vært bedre ivaretatt, selv om den er lite utbredt. Det er heller ikke sikkert det stopper i Sverige, vi vet jo at mange steder nedover i Europa er mange helt gale etter disse norske musikktradisjonene. Den suksessen mange Black Metalband har hatt, når de har vektlagt det norske og det norrøne, er jo bare et eksempel på potensialet som finnes i vår musikalske kulturarv. Vi har funnet vår nisje, og vi har mye stoff og ta av, dette er bare starten! Har du ikke hørt deres debut-album Jygri, anbefaler jeg at du snarest sjekker det ut. Særlig om du har interesse for de mer progressive delene av folk-rocken. Vil du vite mer om Gåtes planer fremover, kan du besøke * Basert på en grov oversikt jeg mottok av Morten Bing i forbindelse med et intervju vinteren Sveinung E. Sundli rocker opp fela. Tarkus nr. 23 Side 11

12 Tid for selvskryt: OsloProg 02 Fredag Cripple Mr. Onion Fredagen startet med Cripple Mr. Onion, en trio bestående av keyboards, bass og trommer. En tidvis ganske energisk musikk med influenser både fra jazz og klassisk, noe som fikk tankene til å gå i retning av 70-tallsbandet Back Door. Med bare tre musikere krever det både teknisk dyktighet og evne til variasjon for å holde interessen oppe gjennom et sett, og bandet klarte det sånn delvis. Franz Schneider fortalte mer eller mindre morsomme historier mellom låtene, og viste seg som en kompetent bassist, trommeslager Christian Anker bidro til en stødig rytmeseksjon, men ikke så mye mer. Det ble derfor opp til keyboardist (og trekkspiller!) Thomas Klepper å stå for det skapende. Han er en dyktig musiker. men gjennom et noe begrenset og ikke alltid like vellykket utvalg av lyder på sine keyboards (mye orgel og piano ) fikk musikken et smalere spekter enn man kunne ha håpet på. Og det er synd, for Cripple Mr. Onion spiller i prog-sammenheng en musikkstil som ikke er så vanlig, med fokus på melodier og akkordprogresjoner mer enn odde taktarter og symfoniske utblåsninger. Med såpass gode musikere og så bra låtskriverpotensiale er det kanskje det begrensende bandkonseptets feil at det blir litt for innadvendt, ensformig og med en noe redusert publikumsappell. Men et band med utviklingsmuligheter er det. Ur Kur Én låt - 18 minutter improvisasjon - det var Ur Kur på OsloProg 02. Dag Stilberg blåste frenetisk i sin sax og Anders Krabberød lurte uante lyder Fredag 25. lørdag 26. og søndag 27. oktober 2002, gikk Oslo Progfestival, bedre kjent som OsloProg02, av stabelen på Amatøren på Sogn Studentby i Oslo. Etter suksessen med Oslo Progfestival 2001, ville man i år prøve å gjenta det. Tarkus-redaksjonen D et ble straks klart at Amatøren ble arenaen denne gangen også. Stedet ligger kanskje litt avsides til etter noens mening, men størrelsen, det gode lydanlegget og muligheten til å kunne omarrangere interiøret fort etter behov, gjorde at arrangørene valgte å legge det til Amatøren igjen. Det var i år et ønske om å prøve å vise bredden innenfor det norske progmiljøet i enda større grad. Derfor ble det i år dratt inn artister helt i ytterkant av proggen, nemlig friimprovisasjonbandet Ur Kur og loopartisten Jon Wesseltoft for å gi publikum smaken av ikke bare symfo og skjeve taktarter. Selv om det ble lite av platesalg og lange foredrag, gikk faktisk arrangementet nesten 100% som planlagt, så en OsloProg03 er garantert sikret. Men la oss ta et tilbakeblikk på de tre festivaldagene. Foto: Sven Eriksen Cripple Mr. Onion Side 12 Tarkus nr. 23

13 Foto: Sven Eriksen Ur Kur om avantprog-fengende! ) enn resten, litt mindre melodi å ta tak i - litt mer odde toneganger og snodige bråvendinger å forundres over. Panzerpappa har siden mitt forrige møte med dem blitt usannsynlig flinke - uten at de bruker denne flinkheten til å prøve å bevise noe eller imponere noen - bare til å gjøre musikken til en festligere opplevelse for oss publikum. Festlig var forresten også gjestevokalist Jerry Seinfeld. Ellers var det en blanding av gammelt og nytt. Landsbysladder låner mye fra både Crimson, SMM, Hatfield og Happy The Man. Et naivt, nesten barnslig tema midt oppi et ultrakomplekst komp er en meget vellykket mix, ikke minst fordi bandet evner å gi hver eneste spilte note omtanke. Og det er kanskje dette som gjør Panzerpappa til et så bra band: Det totale fravær av hvileskjær og transportetapper. De naive temaene i en kompleks setting er forresten et knep bandet benytter seg av ved flere anledninger, for eksempel i Ompapaomompapa, mens de i ekstranummeret - den obligatoriske Billettkontrollørenes inntogsmarsj viser seg fra en mer brutal og energifull side. Jeg har brukt ordet festlig et par ganger i denne konsertomtalen - og akkurat det ordet synes jeg bedre enn noe annet oppsummerer bandets konsert på OsloProg 02. En av de beste prog-konsertene fra en norsk scene siden det gyldne 70- tall, spør du meg. ut av sin Chapman stick. Fra denne allerede kaotiske åpningen bygget de gradvis opp en monumental lydvegg gjennom stadig flere deltakende musikere. I den grad musikken i det hele tatt tar form, får den et slags tidlig ( ) Crimsonimprovisasjonspreg, ikke minst gjennom den nevnte saxen og rett så Frippske gitartoner nå og da. Omtrent halvveis i settet dempes intensiteten, men lenge er Stilbergs sax det førende instrumentet før han endelig stilner og vi får et parti hvor bass og gitar overtar sammen med den hele tiden drivende perkusjonen to ganske ulike trommeslagere klarer å skape god variasjon og spennende samspill. Men snart er saxen tilbake og en ny energioppbygging står etterhvert for tur. Ur Kur spiller meget krevende musikk iallefall for publikum og 18 minutter løst strukturert improvisasjon var sannsynligvis etter manges mening tilstrekkelig. Tør vi påstå at dette er musikk som er morsommere å spille enn å høre på? Dog, etter to band kunne iallefall ingen klage på spennvidden i programmet, selv om den store publikumsappellen kanskje manglet så langt. Panzerpappa Men publikumsappellen skulle komme. Panzerpappa avsluttet fredagens konsert. Sist undertegnede hørte bandet var på Progfestivalen for halvannet år siden - en konsert som ikke traff noe særlig med alle sine sære, innadvendte og navlebeskuende låter og sine haltende forsøk på å være originale. bestandig, men det har liksom aldri kommet helt til sin rett. Åpningen 99 trappetrinn er et konglomerat av jazzrock, fundamentalistisk RIOmusikk, Samla Mammas Manna-galskap - og jomen kom det ikke et mellotron -parti midtveis som hentet ut av Jasun Martz The Pillory. Minst tre ting på en gang - og det går så det griner. En låt proppfull av leken kreativitet, og framføringen er prikkfri og profesjonell til tusen. Anders Krabberøds to komposisjoner, Ellipsoidisk karusell og Seriell Ballade, er nok mer vitenskapelige og mindre fengende ( Herregud, vi snakker ikke om Britney Spears-fengende, vi snakker Lørdag Gargamel Andre dag ble innledet med Gargamel som slo an tonen i det dystre, kraftfulle prog-landskapet. Med en gitarist mindre, og nye innslag som cello og saksofon fremstod lydbildet mye røffere og konstrastfullt. Vi merket oss elementer fra Van Der Graaf Generator, kombinert med krautrock; type Amon Düül II og tilsatt litervis av keyboards (elpiano, orgel, analog synth) som tilførte en sofistikert jazzstemning. Denne gjengen vet hva de holder på med. Siden da har gruppa byttet to medlemmer og fått inn Jarle Storløkken på gitar og Anders Krabberød på bass og stick i tillegg til de to veteranene Steinar Børve på sax og keyboards og Trond Gjellum på perkusjon. Og for en vitamininnsprøytning de to nye musikerne er! Bandet var ikke til å kjenne igjen. Vi har et band som forstår at at de skal nå et publikum. ( Progfans liker riktignok kompleks og selvhøytidelig musikk, men vi skal da for faen underholdes vi også! ) Panzerpappa har hatt brukbart låtmateriale Panzerpappa Foto: Sven Eriksen Tarkus nr. 23 Side 13

14 Jon Neste band på menyen var vel egentlig ikke noe reelt band. Tvert i mot hadde vi å gjøre med det dystre ambient-prosjektet til Jon Wesseltoft (fra Ur Kur) og konserten var preget av hans lek med elektronikk. Noen kaller det krevende lydlandskaper. Andre ville kalle det reinspikket bråk! Det var påfallende å se at salen delte seg under denne konserten. Noen utnyttet det litt dempede lydbildet til engasjerte sosiale konversasjoner, mens andre satt og fordøyde lydfrekvensene. Undertegnede fikk assosiasjoner til prosjektet When, selv om Jon fremstår langt mindre melodisk. Skulle jeg gitt Jon et tips måtte det bli å tenke i mer visuelle baner neste gang. Det er musikken hans nemlig godt egnet til. White Willow Æren av å avslutte ballet fikk veteranene i White Willow. Som sedvanlig fikk vi høre deres symfoniske prog med visse tyngre takter. Det ble fremført både nytt og gammelt materiale. Mest overraskende var bidraget fra gruppas gjestefløytist Audun Kjus, som spilte på debutalbumet Ignis Fatuus (1995). Det gikk et historisk sus gjennom salen under Withering Of The Boughs, og det tok av under det folkelige instrumentalpartiet på nevnte låt. Bandet gjorde en absolutt hederlig opptreden og ble også meget godt mottatt av publikum. Søndag Prog-kino Denne søndagen var satt av til Amatørens progkino, og ivrige skuelystne proggere kunne synke ned i dype sofaer og nyte prog på storskjerm. Det ble vist konsertfilmer med Pink Floyd (1970), King Crimson (84) og Yes (1975). En trivelig seanse, og da kvelden var over ruslet vi hjemover stinne av inntrykk og med en følelse av tilfredsstillelse. En verdig avslutning på tre dager med mye variert progressiv musikk. Vi snakker med artistene på OsloProg02: Cripple Mr. Onion En del av en større plan I anledning OsloProg02 syntes vi at det var på sin plass å kikke nærmere på noen av de bandene som kunne oppleves på festivalen. La oss begynne med det første innslaget på evenementet som var Cripple Mr. Onion. Jon Christian Lie ripple Mr. Onion er en relativt nystartet powertrio. I henhold til konsertplakaten er Cdette bandet et ledd i en større plan, noe vi skal komme nærmere inn på i dette intervjuet. Gruppa består av Franz Schneider (bass), Christian Anker (trommer) og Thomas Klepper (keyboards). Tarkus: Er dere fornøyd med kveldens live-fremstøt? Christian Anker: Vi er godt mellomfornøyd, som så ofte etter en konsert. Vi hadde en konsert her i fjor høst og vi hadde med flere biter av de låtene her i dag. Tarkus: Føler dere at bandets musikk er primært progressiv rock, eller vil dere si at Cripple Mr. Onions uttrykk er bredere enn som så? Franz Schneider: Det er jo progressivt i den forstand at det er litt regressivt, for å ikke si infantilt. Christian Anker: Det er et evig spørsmål. Vi spiller det som vi synes passer der og da. Det hender at vi husker det neste gang og da spiller vi det igjen. Franz Schneider: Å spille progressiv musikk er litt av en sysiphus-jobb. Du har den steinen du prøver å dytte opp fjellet, men når du kommer øverst merker du at du hadde denne steinen. Da må du gå tilbake og hente steinen. Christian Anker: Det er derfor vi har med Franz. Han minner oss på hvordan ting egentlig er! rikt spillerom mellom musikkstykkene. Hva er grunnen til denne noe underlige fordelingen av tekst og musikk? Thomas Klepper: Vokalmessig har vi et lite problem i og med at Christian er trommeslager og egentlig ikke sier stort. Franz er det ingen som skjønner hva sier i det hele tatt. Jeg jobber som musikklærer på ungdomsskolen og kjefter og skriker med en gang noen åpner kjeften. Derfor har vi lagt oss på en mer instrumental linje. Hvis musikken kuttes ut og det verbale kommer frem greier folk å konsentrere seg om det som blir sagt. Hvis det skjer to ting på en gang og det vokale er litt skrøpelig så går det ikke. Det er av hensyn til publikum. Tarkus: Vi har allerede nevnt at to av medlemmene har bakgrunn fra Trans Coda. Hva med keyboardistens fortid? Christian Anker: Du har tross alt spilt Marillioncover tidligere, har du ikke det? Thomas Klepper: Jeg har nok en litt annen og mer strukturert bakgrunn enn de andre, i og med at jeg jobber som musikklærer og som dirigent samt arrangør av korpsmusikk og revy-materiale. Jeg liker å ha stoffet litt mer klart mens jeg jobber. Da jeg kom inn i dette bandet merket jeg at det hersket en ny tanke. Vi sleit med å komme igang husker jeg. Jeg er han som prøver å holde tingene på bakken, mens de andre stikker av med rare idéer hele veien. Struktur Tarkus: Så improvisasjon spiller en vesentlig rolle i Cripple Mr. Onions musikk? Thomas Klepper: Jeg er vel den som er minst for improvisasjon, siden jeg er han som vil ha struktur på ting. Mitt inntrykk er at jeg forsøker å lage struktur ut av det Christian lager. Så kommer Franz og bryter det ned igjen, og da er vi der det begynte egentlig. Det blir en god blanding av det meste som ender opp i et eller annet resultat. Vi finpusser arrangementet og får det til å stemme etterhvert. På fredag ble det trukket en heldig vinner blant publikum som fikk et gratis årsabonnement på Tarkus Magazine. Og den heldige vinneren var Jostein Ringheim fra Voss. Gratulerer! Trans Coda Tarkus: Det er muligens noen av leserne våre som vil gjenkjenne et par av navnene fra Trans Coda, et band som tidligere er omtalt i Tarkus. Hva skjedde med den gruppa? Christian Anker: Det var jo snakk om litt religionsmotsetninger. Det er en del av sannheten. Nei, dette er jo bare tull, men vi hadde på sett og vis spilt ferdig med Trans Coda. Vi delte oss derfor på midten for det syntes vi var demokratisk. Franz Schneider: Det er slik progmiljøet fungerer. Du danner et band som splitter seg i to band og de to bandene splitter seg igjen i fire band. Så går syklusen bare videre og videre. Christian Anker: I utgangspunktet er det vårt forsøk på å få økt antall progband i Norge. Snart skal vi også dele oss, og da har vi bidratt med to nye band. Til slutt tar vi over hele greia! Tarkus: Det spesielle med Cripple Mr. Onion er at dere har valgt å ikke legge tekster inn i sangbare melodistrukturer. Istedet lar dere det verbale få Tarkus: Er du også fra Asker-distriktet? Thomas Klepper: Jeg kommer opprinnelig fra Askim i Østfold, men er innflytter fordi jeg er giftet inn i det her. Jeg er gift med trommeslagerens søster. Tarkus: Hva skjer med bandet fremover? Christian Anker: Vi har vel store planer om å ikke ha noen planer akkurat nå. Så går vi i tenkeboksen. Denne festivalen kom litt kjappere på enn de fleste trodde så vi har ikke greid å tenke så veldig mye lengre enn det. Franz Schneider: Det er ikke aktuelt å gå i studio enda for vi må tjene penger først, slik at vi senere kan kjøpe den CD en vi skal gi ut. De som vil følge planen videre får holde øynene og ørene åpne for nye strategiske fremstøt fra Cripple Mr. Onion. Side 14 Tarkus nr. 23

15 Vi snakker med artistene på OsloProg02: Gargamel Elitedyrking eller prostitusjon? Første band ut i ilden på festivalens andre dag var Gargamel fra Asker og Farstad. Vi ønsket å stifte nærmere bekjentskap med denne gjengen som bl.a. har spillejobb på Hennes & Mauritz på sin merittliste. Jon Christian Lie G argamel består av Tom Uglebakken (gitar, fløyte, saksofon, sang), Bjørn Andersen (tangenter), Morten Tornes (trommer, klokkespill, sang), Geir Tornes (bass) og Leif Erlend Hjelmen (cello). Nylig gav de ut en tospors EP ved navn Water EP. Tarkus: Hvordan var det å spille på OsloProg02? Morten Tornes: Det var veldig god stemning og vi fikk fin respons. Veldig koselig. Leif Erlend Hjelmen: Personlig synes jeg at vi spilte veldig bra og veldig tight. Tarkus: Dette bandnavnet Gargamel trenger vel en forklaring? Bjørn Andersen: Det kommer fra Smurfene. Jeg leste tegneserien til lillebroren min og fant navnet der. Gargamel er den onde trollmannen. Svigerinnen min som er fransk sier forøvrig at det betyr fiende på fransk. Dette var imidlertid ikke en del intensjonen. Hennes & Mauritz Tarkus: Den forrige konserten dere hadde var på Hennes & Mauritz av alle steder. Hvordan ordner man seg egentlig spilleoppdrag i en klesforretning? Morten Tornes: Svaret er så enkelt som kontakter. Det var en venninne av oss som hadde ansvaret for det. Hun syntes bandet var tøft og det var jo kjekt. Tarkus: Hvordan var det å spille i såpass merkelige omgivelser? Bjørn Andersen: Lydteknikeren Pål Søvik mente at dette var et av byens beste steder rent lydmessig fordi det var så utrolig dødt der. Det var masse undertøy på den ene siden som gjorde at vi fikk overraskende grei lyd. Leif Erlend Hjelmen: På den andre siden var det fullt av boblejakker. Et hvert lydstudio burde være dekket av boblejakker! Tom Uglebakken: Det kom mange ukjente mennesker inn og faktisk kunne jeg se at noen dro litt på rockefoten en gang i blant. Det var artig, og vi nådde jo mennesker som ellers aldri ville hørt oss. Vi følte nesten at vi møtte menneskeheten. At vi gav prog til folket. Tarkus: Men hvorfor Hennes & Mauritz? Skal dere bli glattsleika og kommersielle nå? Tom Uglebakken: Det er ren prostitusjon egentlig. Geir Tornes: Vi solgte jo faktisk flere plater på Hennes & Mauritz, enn vi gjorde her i kveld. Det sier litt. Tarkus: Det er muligens noen av leserne våre som vil gjenkjenne et par av navnene fra Trans Coda, et band som tidligere er omtalt i Tarkus. Hva skjedde med den gruppa? Tom Uglebakken: De som hørte gårsdagens konsert med Cripple Mr. Onion og vår konsert her i dag, skjønner vel egentlig hvorfor Trans Coda ble splittet. Tarkus: Så det var to avdelinger som overhode ikke kunne samarbeide? Tom Uglebakken: Vi klarte å samarbeide, men det var vel litt sprik i det musikalske og komposisjonene. Vi følte at det var på tide å gjøre noe annet. Det var ikke verre en det. Tarkus: En av fyrene i Cripple Mr. Onion mente at splittelsen hadde religiøse årsaker. Hva sier du til det? Tom Uglebakken: Jeg kan ikke huske at det førte til noen splittelse, men det kan jo godt hende at han følte det, hehe. Tarkus: Hvordan vil dere beskrive Gargamel for de av våre lesere som ikke har hørt musikken? Leif Erlend Hjelmen: Det blir omtrent som å definere hva er prog. Kan det komme en objektiv person inn fra verden og si at det er det, eller det var det? Skal man vite hva dette er må man komme og høre på oss. Benytt en hver anledning og kjøp platen. Water EP Tarkus: Fortell litt om CD en dere har gitt ut? Tom Uglebakken: Den er spilt inn på Skiltverkstedet i Sandvika, og består av to av de sangene vi har på repertoaret. Vi kommer sannsynligvis til å spille inn en ny skive i løpet av de nærmeste månedene. Det blir en langspiller som sikkert også vil inneholde disse to låtene. Den vil bestå av det samme materialet som vi spilte her i dag, og blir på rundt en time. Det kan nok hende at noen partier går litt saktere enn på konserten, det skal sies. Tarkus: Noe vi bør ta med til slutt? Leif Erlend Hjelmen: Verden skulle ha vært styrt av en slags elite. Det er i hvert fall sånn vi tenker på det. Hører du en dag dystre progtoner fra din nærmeste klesbutikk, er det etter all sannsynlighet Gargamel som drønner gjennom et hav av boblejakker *Gammelt jungelord* Foto: Sven Eriksen Gargamel fotografert på Musikkflekken i Sandvika i november Tarkus nr. 23 Side 15

16 Vi snakker med artistene på OsloProg02: Panzerpappa Om briller og helterock Panzerpappa fikk æren av å avslutte den første dagen på OsloProg02. Selv om gruppa har vært omtalt flere ganger i Tarkus i løpet av sin tre år lange eksistens har de frem til nå sluppet billig unna i intervjusammenheng. Vi slo av en prat med gruppa for et nærmere innblikk i Panzerpappas snirklete musikalske aktiviteter. Jon Christian Lie agens utgave av Panzerpappa består av Trond Gjellum (trommer), Steinar Børve D(saksofon, keyboards), Jarle Storløkken (gitar) og Anders Krabberød (bass, Chapman stick). På samvittigheten har bandet to privatutgitte CD er. Tarkus: Hvordan har det vært å spille på Oslo- Prog02? Jarle Storløkken: Vi er veldig fornøyd. Dette var jo debutkonserten til denne besetningen, og for Anders og meg som er nye medlemmer. Det var en fin førstereis og publikum var jo eksemplarisk. Vi prøvde også ut en del nytt materiale som fungerte, så dette lover bra. Tarkus: Hvilken bakgrunn har de to nye medlemmene av Panzerpappa? Anders Krabberød: Panzerpappa er det første prog-bandet jeg spiller i. Jeg kommer opprinnelig fra Fredrikstad og begynte å spille piano da jeg var sju år gammel. Etter noen år med dette begynte jeg å spille gitar i dårlige band på barneskolen og ungdomsskolen. Etterhvert begynte jeg å spille bass. Ved siden av dette har jeg spilt klassisk gitar og for to år siden kjøpte jeg meg en stick. Jarle Storløkken: Jeg har spilt alt fra grusom dø-metall i Infanticide på ungdomsskolen og videregående, til veldig tung rock i Lørenskogsbandet Kong Kannibal. Gruppa er oppløst, men Kenneth Hansen som var vokalist, gitarist, samt låtskriver i det bandet og jeg spiller nå i et popband som heter S.U.A.N. (Small Unit Of Audio Navigators). Vi er i høyeste grad oppegående og skal i studio til uka. S.U.A.N. har tidligere gitt ut en CD og en EP. Det jobbes med nok en fullengder som vil komme ut rett over jul. Jeg har nettopp blitt med og spiller litt keyboard samt trekkspill, og jeg skriver arrangementer for blås og vibrafon. Jeg spiller også i Dead Dino Storage som er et progcoverband. Vi har holdt på siden 1996 og har hatt litt forskjellige prosjekter. Alt fra proggens greatest hits og King Crimson-tribute til Frank Zappa-tribute. Tarkus: Hva var det som førte dere inn i Panzerpappa? Jarle Storløkken: Det hele begynte faktisk med et annet prosjekt. Trond fikk Richard Sinclair (Caravan, Hatfield And The North etc.) til Norge og vi satte sammen et backingband for han. Vi spilte en konsert her på Amatøren, 16. mars 2001 på Tarkus-jubileet. Dette førte igjen til et band som vi kalte Bad Alchemy som på sett og vis er en utvidet coverbandversjon av Panzerpappa. Der fremfører vi coverlåter av RIO-stoff. Trond Gjellum: Vi spiller låter av Univers Zero, Samla Mammas Manna, Henry Cow, Fred Frith og lignende. Jarle Storløkken: Derfra var ikke veien lang. Da både Endre Begby (gitar) og Jørgen Skjulstad (bass) sluttet ble Anders og jeg spurt om vi ville bli med i Panzerpappa. Briller Tarkus: En sak som jeg ble minnet på tidligere i dag; Hvis man ser opp på scenen er det veldig mange i bandet med briller. I skrivende stund er det kun keyboardist Steinar Børve som ikke bruker briller. Er du han som blir mobbet i gruppa? Steinar Børve: Det har vel vært kommentert noen ganger og det har vært et visst press, men ikke verre enn at jeg har klart å stå i mot ganske godt. Ellers er det så mange andre ting de mobber meg for så... Anders Krabberød: Vi har faktisk vurdert å få tak i noen innfatninger med vanlige glass, bare så han skal matche resten av bandet. Trond Gjellum: Har du egentlig tatt synsprøve, Steinar? Jeg bare spør. Tarkus: Hvordan er maktfordelingen innad i bandet nå? Snakker vi om et anarki eller demokrati? Trond Gjellum: Panzerpappa har bestandig vært et veldig demokratisk band. Alle har skrevet og bidratt, noe som har gjort at de involverte har vært veldig tilfredse. Det er ingenting som er mer kult enn å få gjennomslag for de konseptene man liker. Foto: Sven Eriksen Panzerpappa på OsloProg 02 Side 16 Tarkus nr. 23

17 Tarkus: Hender det at enkeltmedlemmer kommer med en ny låt og resten av bandet vender tommelen ned? Trond Gjellum: Det har ikke skjedd enda faktisk. Vi har spilt alle våre forsøk. Jeg vet jo ikke om dette kommer til å endre seg med Anders og Jarle. Anders kan være morderisk har jeg på følelsen av! Progresjon Tarkus: Hva er deres synspunkt på bandets musikalske utvikling? Trond Gjellum: Jeg tror faktisk at vi nå har den utgaven av bandet, som jeg mest har tro på kan realisere det Panzerpappa vil være. Nemlig et band som innenfor gitte parametre kan klare å presse grenser og skape noe nytt. Vi har jazzete elementer samt elementer fra samtidsmusikk og dette er med på å gi oss et helt annet lydbilde enn vi hadde tidligere. Da Jørgen var med hadde vi f.eks. et lydbilde som var sterkt preget av balkanmusikk. Steinar Børve: Det er en fordel å ha noen av de samme idéer om hvor man vil. Ikke at de utgavene vi har hatt tidligere ikke har fungert, men jeg tror det er all mulig grunn til at det skal fungere minst like bra i den versjonen som fremstår nå. Tarkus: For øyeblikket består dere unektelig av folk med veldig forskjellig utgangspunkt. Er musikksmaken heller sprikende i bandet nå? Trond Gjellum: Du kan si at minste felles multiplum for oss alle går i retning av RIO/avantgarde-prog, som f.eks. Henry Cow og dess like, noe alle i bandet har fascinasjon for. Ellers er det veldig mye forskjellig. Jarle er en stor digger av jazz, mens Anders er dypt inne i samtidsmusikk. Personlig synes jeg det er kult med mye etnisk musikk, men jeg er litt usikker på hva Steinar driver med...? Steinar Børve: Jeg har klar fascinasjon for svensktopp. Jeg tror det egentlig er veldig gunstig å ha ulike holdepunkter hvis man klarer å forene det. Slik at man lager en syntese og ikke i så stor grad i det ene øyeblikket spiller jazz og i det andre øyeblikket spiller samtidsmusikk. At man kanskje heller streber mot å spille begge deler eller alt. Ikke samtidig, men blande det inn slik at det blir noe som er vårt eget og ikke så lett kan identifiseres. Det som for meg er noe av essensen ved progrock er nettopp det ubestemmelige. Det betyr at du må finne nye måter å kombinere ting på. Vrenge og vri på ulike idéer og inspirasjonskilder. Symfopartier Tarkus: Et nytt element som dukket opp i en av låtene i dag var et rimelig tøft symfoparti. Hvem står bak dette og er dere på vei inn i en ny retning? Anders Krabberød: Trond satt i øvingslokalet med stjerner i øynene og sa at Jeg vil ha helterockparti på slutten av denne låta! Jarle Storløkken: Da gikk jeg hjem og skrev ned noen akkorder, mener jeg å huske. Hensikten var vel egentlig litt parodisk, men vi fant ut at det fungerte greit. Tarkus: Det har ikke vært tilløp til en form for anti-symfo hos dere tidligere? Trond Gjellum: Nei, det tror jeg ikke. Personlig synes jeg Genesis og Yes har sine momenter. Jeg tror likevel at det er forskjell på å spille instrumentalmusikk og være vokalbasert. I instrumental musikk føler jeg at temaer må skifte litt oftere. I Supper s Ready kan f.eks. Peter Gabriel synge over tolvstrengerakkorder i fem minutter uten at det blir kjedelig, fordi det er en tekst som du sitter og reflekterer over. Panzerpappa kunne ikke gjort det samme i fem minutter over et tolvstrengerparti i D, med en monoton melodi på eksempelvis saksofon. Det tror jeg hadde kjedet de fleste ganske fort. Tarkus: Kan vi vente oss flere svevende instrumentalpassasjer fra Panzerpappa? Trond Gjellum: Hvis det skulle passe seg med et symforockparti i en annen låt om et år så blir det med. Så enkelt er det. På slutten av nevnte låt tenkte jeg at idéen egnet seg helt ypperlig til å flyte på. I tillegg har Steinar fått seg et par kule lydkort til synth en, hehe. Trond forsvinner ut av rommet. Tarkus: Er Trond Gjellum vanskelig å samarbeide med? Jarle Storløkken: Hehe, nå har han gått så da kan vi si litt av hvert! Han er jo faktisk en inspirasjon. Trond er en vanvittig engasjert person med stor oversikt over den sjangeren vi opererer innenfor og et oppkomme av ideer. Anders Krabberød: Han har et stå-på-humør og en energi som er helt utrolig. Jarle Storløkken: Det er vanskelig å si noe negativt om Trond. Trond kommer tilbake. Steinar Børve: I hvert fall nå. Ur Kur Tarkus: Et par av dere spilte også i et annet band som markerte seg her i kveld, nemlig Ur Kur. Hva er dette for et merkverdig prosjekt? Anders Krabberød: Fri-impro? Slutt å tell, begynn og spell Rett og slett. For oss som spiller i et såpass strengt arrangert band som Panzerpappa, hvor veldig mye er skrevet ned eller planlagt, er det utrolig deilig å spille i et band som Ur Kur. Her kan vi bare slippe oss helt fri. Trond Gjellum: Det er urkraftens sendebud... En slags lekegrind for Anders og meg fra Panzerpappa, samt Thomas Meidell og Dag Stilberg fra Now We Got Members, pluss en meget talentfull trommis som heter Kyrre Trond av alle ting, samt Jon Wesseltoft som er en kjempedyktig bassist. Målet i det bandet er bare å spille og se hva som skjer. I dag ble det skikkelig groovy. Andre ganger kan det bli helt abstrakt. Tarkus: Hva skjer med Panzerpappa fremover? Jarle Storløkken: Nå holder vi på med å bunkre oss opp med utstyr, så det etterhvert skal bli mulig å spille inn ei skive med egne midler. Gjerne i øvingslokalet slik at veien ikke blir spesielt lang fra idéens unnfangelse til det faktisk er mulig å få ned ting på tape eller disc. Fremover blir det vel en intensiv låtskriverperiode, vil jeg tro. Det er klart at både Anders og jeg står og brenner etter å få kastet frem en masse idéer. Vi ønsker Panzerpappa lykke til videre i progbransjen. Sjekk deres nettside: ODDITY MUSIC WEB Adresse: Man - Fre Lør-Søn Diverse prog-nyheter vi har på lager: After Crying 6 179,00 Blue Öyster Cult Live 179,00 Bodin, Tomas Pinup guru 179,00 California Guitar Trio Christmas album 179,00 Cheiro De Vida ,00 Cheiro De Vida Same 179,00 Devil Doll The girl who was death 179,00 Devil Doll Sacrilegium of fatal arms 179,00 Devil Doll Eiogabalus 179,00 Earth & Fire 3 originals (2cd) 249,00 Ekseption 5th 179,00 Flower Kings Live in New York ,00 Flower Kings Scanning the greenhouse 179,00 Flower Kings Unfold the future (2cd) 199,00 Flower Kings Unfold the future (LTD) 269,00 Focus 8 179,00 Glasshammer Lex rex 179,00 Howe, Steve Skylines 179,00 Izz I move 179,00 Izz Sliver of a sun 179,00 Karmakanic Entering the spectra 179,00 King Crimson Happy (Ep) 99,00 Mysterkah Fresq 179,00 Paatos Timeloss 169,00 Plackband After the battle 179,00 Pohjola, Pekka Harkka pioloipokka 159,00 Pohjola, Pekka Keesojen lehto 159,00 Renaissance Live Japan 2001 (2cd) 199,00 Soft Machine Backwards 179,00 Sylvan Artificial paradise 179,00 Andre progtitler vi har på lager: Adventure Adventure 169,00 California Guitar Trio CG ,00 Camel A nod and a wink 179,00 Darxtar Tombola 159,00 Devil Doll Dies irae 179,00 Dr. Z Three parts to my soul 179,00 Echolyn When the sweet turns Sour 179,00 Flamborough Head One for the crow 179,00 Flower Kings Back in the world 179,00 Flower Kings Retropolis 179,00 Führs Fröhling Live ,00 Happy The Man Crafty hands 179,00 Happy The Man 3rd/Better late 179,00 Happy The Man Beginnings 179,00 Høst Live & unreleased 119,00 Lindh, Pär Live at Iceland 179,00 Okumoto, Ryo Coming through 179,00 Paladin Jazzattack 179,00 Pallas The cross & crucible (Ltd) 179,00 Pendragon Acoustically challenged 179,00 Trace Birds 179,00 Trace White ladies 179,00 Og dette er titler som kommer snart: Arena Contagion (Januar) Echolyn A little nonsense (3cd box) Desember Hackett, Steve Somewhere in (2cd+DVD) Januar Porcupine Tree In absentia (Januar) DVD'er på lager: Barclay James Harvest Caught live 229,00 Caravan Classic Rock 199,00 Deep Purple Concerto for group ,00 Deep Purple EP DVD 179,00 Deep Purple Machine head 229,00 Gong Classic Rock 199,00 Hatfield & The North Classic Rock 199,00 Hawkwind Classic Rock 199,00 Pendragon Live at last 239,00 Spock's Beard Don't try (2dvd) 279,00 Steeleye Span Classic Rock 199,00 Strawbs Classic Rock 199,00 Wakeman, Rick Classic Rock 199,00 Wishbone Ash Classic Rock 199,00 York, Pete Superdrumming 229,00 I desember vil vi ha en opprenskning i hyllene våre. Dette vil vi legge ut i nettbutikken ca.15/12. Så følg med, der vil det bli en del snadder til snadderlige priser!! Dette vil være titler vi har en eller svært få av, så der må du være rask. Oddity Music ønsker alle våre kunder og Tarkus abbonenter en riktig god jul og et godt nytt år. Tarkus nr. 23 Side 17

18 Tarkus intervjuer svensk progs nest mest produktive musiker: Pin-up Tomas Bodin snakker Ikke bare er vår svenske venn Tomas Bodin en av de mest fargesprakende og showbiz-aktige keyboardistene vi har, denne europeiske Derek Sherinan har til og med funnet navnet sitt på en liste over mulige erstattere for Rick Wakeman i Yes. John Bo Bo Bollenberg S elv om hans nåværende plateselskap promoterer den ferske Pinup Guru som hans første soloplate, husker alle med kjennskap til Flower Kings platen An Ordinary Night In My Ordinary Life fra Så hva er den store forskjellen, Tomas? - Da jeg hørte Beatles White Album ble jeg betatt av låta Revolution #9. Så hvis jeg noen gang skulle spille inn egen musikk ville jeg sørge for at den inneholdt noe i den sjangeren. Etter at jeg ga min første plate An Ordinary Night In My Ordinary Life en god del psykedeliske innslag, hadde jeg egentlig tilfredsstilt ønske om å lage min egen Revolution #9, så dersom det noen gang ble et album nr. 2, ville jeg prøve andre ting. En av de tingene jeg bestemte meg for var at neste album skulle bli fullstendig instrumentalt. Jeg ville ha en tre-manns besetning, fordi jeg visste at det ville bli et album helt uten gitarer, det skulle bli et ekte keyboard-album. I tillegg kan Jonas Reingold spille bass som om det var en gitar. I mine ører består det første albumet av symfonisk rock med psykedelisk tilsnitt og mange improviserte deler. Det nye albumet har en mer ambient stil i tillegg til litt world music. Egentlig hadde jeg tenkt å kalle albumet Around The World In 80 Minutes og introdusere ekte world music. På New In The Hood har jeg tatt med noen samples fra Sør-Afrika. Det begynte egentlig da jeg flyttet til utkanten av Uppsala og tok en tur rundt i nabolaget en fin sommerdag. Mange vinduer sto åpne og jeg kunne høre musikk fra mange forskjellige land. Jeg tenkte på hvor flott det vill vært hvis jeg kombinerte alle disse ulike elementene til noe helt nytt. Jeg har planer om å gi ut et helt ambient album med masser av verdensmusikk vevet inn, og planen er å bruke ekte musikere og sangere. Det er ikke fritt for at vi trenger en forklaring på tittelen på albumet, Pinup Guru. - Da vi gjorde vår siste amerikaturne med Flower Kings ble jeg spurt av en profesjonell fotograf og stylist om jeg ville bli tatt bilde av, og det var OK for meg. Så neste morgen klokken ni tok hun en masse bilder som jeg i ettertid syntes hadde en skikkelig pinup -stil. Det var før Ian Oakley (som styrer Flower Kings fanklubb) sa noe om det. Ian hadde foreslått tittelen Pinup Guru, og på grunn av min pinup-fortid, så syntes jeg det var en fin ide. Litt snodig er at jeg er involvert i Jonas Reingolds soloprosjekt Karmakanic, og at både pinup guru og karmacanic finnes i Genesis-tekster. Ikke spør meg hvor, men det er sikkert Genesis-freaks der ute som kan fortelle deg det. Når man hører på det nye albumet kan det ofte være vanskelig å høre om det er ekte instrumenter eller samplere man hører. - Jeg brukte en ekte Hammond...klone! Det er en Clavia og den er utviklet av et svensk selskap som er berømt for sin synth, Nord Lead. De har også Nord Electro som inneholder Fender Rhodes, Clavinet, Wurlitzer, Hammond. Det som er litt fint er at du får lyden av et ekte instrument, og det veier 9 kilo istedenfor 150. Da jeg besøkte fabrikken kunne jeg sverge på at det var en ekte Hammond B3 jeg hørte, men det var en Nord Electro, så fra da var jeg hekta. Og både Mellotronen og kirkeorglet du hører på plata er samples. Det at jeg ikke trenger å spille inn i en ekte kirke sparer både tid og penger i tillegg at det er mye enklere for meg. Kirkeorgel-samplene kommer fra Tyskland, og som et ekte orgel har den flere registre å velge fra. Fordelen er at jeg ikke trenger å bruke føttene på basspedalene, for det ville ha blitt problematisk for meg! Også de snodige stemmene i inroduksjonen på What s Going On er en sample hentet fra en gammel indianske regnsang. - I midten av What s Going On og i introen til Me And Liz kan du høre knitring og spraking som fra et gammelt vinylalbum. Jeg synes det er artig å bruke disse gimmickene. Vi brukte det en gang på et Flower Kings-album. Jeg får e-post fra fra Japan hvor de skriver: Kjære herr Bodin. Når jeg hører på plata så er det en feil på to av sporene. Kanskje noe gikk galt under mastringen eller at jeg har fått et defekt eksemplar. Er det mulig å få byttet til et feilfritt eksemplar? Du nevnte også at kanskje sprakingen kunne symbolisere skilsmissen min, og det kan godt være. Ja for det er slik at alle steder hvor du hører Mellotron vil jeg vektlegge fortiden, fordi for meg symboliserer lyden av Mellotron fortiden. Når vi hører på Harlem Heat er det klart at vi ville ha likt noen ekte horn i motsetning til de syntetiske, og så lurer vi på hvordan gospelpartiet ble til? Hele albumet ble spilt inn hjemme hos meg selv rett og slett av økonomiske årsaker. Ja, dersom jeg skulle startet mitt eget produksjonsselskap ville jeg ha kalt det No Budget Production! Jeg gjorde coverdesignen selv og var spent på om InsideOut i det hele tatt ville være interessert. Heldigvis var de såpass interessert at de ga meg tilstrekkelig forskudd til at jeg kunne fullføre innspillingen. Den første delen av Harlem Heat er basert på førtitalls-filmer med min helt, Mickey Spilane. Da jeg kom til refrenget la jeg til noen håndklapp fra en gospel-sample, og da jeg leste ordet ordet gospel tenkte jeg på at tittelen refererte til Harlem, så hvorfor ikke legge til atmosfæren fra en kirke i Harlem. Ikke glem at hele sangen ble skrevet og innspilt i løpet av et par timer, og jeg la til lyd fra gospel og negro spirituals. Et sted kan du høre en fyr si Oh Jeeeeezus, det er også fra en sample. Jeg har hele 25 Gb med lyder lagret på PCen min, helt utrolig! Når jeg hører på Blood kunne jeg ikke annet enn å tenke på Ennio Morricones filmer og filmmusikk generelt. Har du noen gang tenkt på å skrive musikk for film? Morsomt at du skulle spørre om det siden det alltid har vært en drøm å skrive filmmusikk, helt siden jeg bestemte meg for å bli musiker. Blood er jo typisk filmmusikk. Det var meningen at den skulle være på det nye Flower Kings-albumet hvor vi har et spor som heter Devil s Playground. Jeg ville at Blood skulle være djevelens fødsel på jorden. Men Jonas og Roine syntes musikken ble for langt unna Flower Kings, så den endte opp på soloalbumet mitt isteden. Når albumet nærmer seg slutten, så summerer avslutningssporet The Final Swig opp hele albumet. Ble den skrevet spesifikt som et avslutningsspor, eller er det et resultat av klipp og lim? Åpningssporet på plata, Sodium Regale er en slags hyllest til mine fans som vet at jeg er avhengig av Coca Cola, ikke Pepsi, må jeg be! Jeg drikker så mye Coca Cola at noen har begynt å kalle meg King of Soda. Den siste swig er når du bare har en slurk igjen. Avslutningssporet på albumet ble innspilt som en helt ny låt, og radiostasjonene velger ofte den, siden den på en måte summerer opp alle låtene på albumet. Med både Jonas Reingold og Zoltan Czörz med på plata, og Tomas som spiller på Jonas Karmakanic-prosjekt, samt et nytt Flower Kings album, er du ikke redd for overeksponering? Som du sier, så var både Jonas og Zoltan involvert i Pinup Guru, hovedsakelig av økonomiske årsaker. De spiller på min plate, jeg spiller på deres, på den måten holder vi kostnadene nede. Begge er førsteklasses musikere og jeg kunne egentlig ikke ønsket meg noen andre. Jonas spiller mye jazz og John Coltrane-saker, og akkurat på samme måten som du kan kjenne igjen Joe Zawinuls stil i løpet av to sekunder, det samme kan du med hans, og det er for meg mye viktigere enn teknikk. På det nye Flower Kings-albumet finnes det en låt som heter The Truth Will Set You Free hvor Jonas gjør fantastiske saker. Spillet hans tok så mye plass i lydbildet at vi måtte fjerne andre instrumenter! Han hørte på gamle Yes-album og spiller veldig høyt oppe i registeret, slik at bassen tar mye av energien fra keyboards og gitarer. Jeg synes ikke du kan sammenligne Pinup Guru med Flower Kings, mens Karmakanic er mer hardrock-orientert, ikke minst på grunn av at ex-yngwie Malmsteen vokalist Göran Edmann er med. Ryktene vil også ha det til at Tomas Bodin tenker på å reise på turne med dette materialet. Det stemmer, men først må jeg få ferdig et prosjekt som jeg er involvert i og som inkluderer meg selv, Jonas, Zoltan og Daniel Gildenlöw fra Pain Of Salvation. Musikken for dette prosjektet er skrevet med Gustav Holsts Planetene i tankene. Det sluttresultatet vi tenker oss er i nærheten av Pictures At An Exhibition. Så når det albumet er ute, kan det hende at vi gjør noen festivaler med musikk fra Pinup Guru, Karmakanic og dette nye prosjektet. Jeg kan tenke meg at det blir rundt sommeren I mellomtiden har vi den nye Flower Kings turneen å se fram til, men en ting er sikkert, når den svenske pinup er i byen vill sola ganske sikkert skinne! Side 18 Tarkus nr. 23

19 Vi tyner de siste dråpene ut av progmiljøet i vårt sydlige naboland: Dansk progressiv rock på sitt beste Da artikkelen Dansk progressiv rock på sitt beste ble skrevet drev jeg utstrakt trading, noe som resulterte i flere og flere interessante plater som jeg ønsket å skrive om. Men siden deadline nærmet seg besluttet jeg meg for å lage en egen del av alle disse nye bekjentskapene. Piotr Tucholski rosessen med å samle plater og oppdage sjelden musikk selv er spennende, men også Pkostbart og tidkrevende. Jeg håper at noen av de titlene jeg skriver om kan være interessante også for andre, og kan hjelpe dere til å gjøre fornuftige valg. Husk at det er mange danske artister som ikke er omtalt i denne artikkelserien. Noen venter fremdeles på å bli oppdaget... Anaconda Det er vanskelig å si mye om denne fem-mannsgruppa siden alt de ga ut var en single i 1973 (Baby Turn Me Loose/Daytime). Den inneholder melodisk rock med en sterk vestkyst-feeling. Barbarella Barbarella spilte inn ett album, men i to versjoner, selvtitulert på dansk, og First Love på engelsk. Jeg kjenner det engelske albumet, det er melodisk rock med et progressivt snev i retning Supertramp, Kaipa og spesielt Barclay James Harvest. Min favorittkomposisjon er åpningskuttet Barbarella og The Old-Fashioned Way, men hele albumet holder en jevnt høy standard. Det eneste sporet som skiller seg ut er rock n roll-låta You re Gonna Get It. Plata slutter med den flotte balladen To Walk Winter Streets. Jeg anbefaler dette albumet til dem som liker den lettere siden av progressiv rock. Blast Furnace Folk som kjenner bandets eneste utgivelse er overrasket over den smakfulle musikken og den høye standarden på låtskrivingen. For meg er det et av de aller beste eksemplene på progressive sanger. Bare to komposisjoner er lenger enn 5 minutter (det lengste varer såvidt mer enn 7), men det anbefales å lytte med full oppmerksomhet fordi det skjer masse interessant. Betegnelsen sang gjelder ikke bare de u-progressive lengdene på låtene, men også vokalen til engelskmannen Tom McEwan, sterk og distinkt. På This Time Of Year og CDens bonuslåt Lister du omkring hjørner er vokalisten Arne Wurgler (bass/cello). Days Del 3 Days eneste album er et funn! På den ene siden er det i samme stil som Beatles i deres sene, mer modne periode, på den annen side er det protoprogressiv rock med masse gitar og orgel (noen ganger hører vi cembalo som skaper touch av renessanse/middelalder). Jeg vil tro at fans av Ache også vil like dette albumet siden atmosfæren ofte er lik The Homine Urbano. Andre sammenligninger kan gjøres til Deep Purple og tidlig Procol Harum. De mest progressive låtene er Discovery In Blue (med en klassisk barokkfølelse), Feel The Joy eller avslutningen Globe Without A Soul). Men resten ligger ikke langt Days: Peter Lindhe (trommer), Jørn Anker (keyboards/ sang), Ole Fester (bass), Lars Reinau (gitar/sang.) etter, så som den nesten ballade-aktige Lonely Shepherd Boy. Alle tekstene er på engelsk. Plata er ikke lett å få tak i, i likhet med alle utgivelsene til Spectator er den sjelden og kostbar. Men det finnes en bootleg som er en ganske nøyaktig kopi (selv katalognummeret er det samme) og prisen er akseptabel. Nøl ikke hvis du har muligheten. Noen år senere ga Days ut to album til, streit rock og kvalitetsmessig langt unna debutalbumet. Diskografi Days 1. Days 1971 Spectator 2. Bacchus Is Back 1975 Sonet 3. Days Sonet Barbarella: Gerner Bresson (sang/fløyte), Henning Pold (sang/bass), Terje Barnholdt (trommer.), Kaare Barkou (keyboards/sang), Kenneth Carter (gitar/sang) Re-utgivelser: [1] LP bootleg Diskografi Barbarella 1. Barbarella 1975 Artist 2. First Love 1975 Artist Vokalisten gir ofte rom for instrumentalpassasjer hvor gitar og orgel dominerer, så komposisjonene er godt balansert mellom vokale og instrumentale passasjer. Musikerne lager variasjon gjennom å legge sarte partier inne i de mer aggressive delene. Så, innimellom dynamisk orgel og røffe elektriske gitarer kan du godt finne fløyte (Ginger Cake, Long Distance) eller delikat piano (This Time Of Year, Toytown). Resultatet er flott. Heldigvis ble dette sjeldne mesterverket reutgitt av Long Hair i april Diskografi Bøast Furnace 1. Blast Furnace 1971 Polydor Re-utgivelser: [1] CD Long Hair 2002 Fujara Bandet fra Køge ble dannet i 1970 og spilte stort sett rock inspirert av hippiekulturen, med sosiale og politiske tekster. Dette 6-mannsbandet skulle visstnok ha rett så humoristiske sceneopptredner. De hadde en blåserekke som var like dyktige som den Dr. Dopo jam hadde, men de brukte den ikke like effektivt og dynamisk. Vel, Fujara høres ikke ut som de vanlige politiske gruppene hvor tekstene dominerer over musikken. De fleste komposisjonene er influert av vestkyst- Tarkus nr. 23 Side 19

20 Fujara på scenen: Ole Knudsen (sang/gitar), Poul Chr. Nielsen (sax/trompet/fløyte), Jørn Nørredal (trompet/ munnspill/trombone), John Olsen (trommer), Jesper Christiansen (bass/sang), Jan Andersen (gitar/sang) rock, men spesielt to av dem er i samme gate som Dr. Dopo Jam, og de er etter min mening de beste på albumet, Styvtoget og den fremragende Majara. Alle tekstene er på dansk. Iron Duke Denne gruppa er en representant for den klassiske progressive rocken og blir ofte sammenlignet med Emerson Lake & Palmer det mest berømte bandet i denne sjangeren. Men Iron Dukes musikk er mye mykere og, dessverre, ofte kjedelig. De ville kanskje ha stått seg på å være litt tyngre. De har tatt for seg komposisjoner av G F Haendel (See The Conqu ring Hero Comes) og Edward Grieg. Utvilsomt er den beste delen den 15 minutter lange Rockin Edward basert på Peer Gynt Suiten. Iron Duke spilte inn et album til, Gammel Dansk, som er vanskeligere å finne. TømrerClaus (Claus Pedersen) startet gitarkarrieren sent på 60-tallet ved å spille med mange danske band. På midten av 70-tallet flyttet han til Christiania og begynte å spille cello og fiolin ved siden av gitar. En typisk uavhengig og eksperimenterende artist, mye av musikken hans fra den tiden inneholder mange overraskelsesmomenter. Alle tre TømrerClaus-albumene fra 70- tallet ble spilt inn og utgitt av ham selv på plateselskapet Karma Music. Snydt dukket opp på kassett og ble solgt i 400 eksemplarer. Du finner 7 av de 12 sporene på CD-reutgivelsen. Plata inneholder psykedelisk instrumental musikk med Claus røffe fuzzgitar og cello-eksperimenter. Det neste selvtitulert albumet ble utgitt på LP. Christianias hippie-atmosfære øvde stor innflytelse på artistene som bodde der. Sammenligninger kan trekkes til atmosfæren på Woodstock-festivalen. Og når du hører på låta Cellokarma hvor Claus nærmest voldtar celloen, går tankene lett til Jimi Hendrix framføring av den amerikanske nasjonalsangen. Det virker som om TørmerClaus er svært influert av Hendrix og andre av tidens gitarvirtuoser. Diskografi Fujara 1. Fujara 1973 CBS Heavy Joker For en gledelig overraskelse! Jeg hadde ingen anbefalinger da jeg anskaffet dette albumet, men jeg angrer overhodet ikke. Albumet inneholder fusion jazz-rock med progressivt tilsnitt. På side 1 har alle bandets medlemmer bidratt med en komposisjon, Michael Bruun (gitar/moog/solina) - Ace Of Spades som minner meg om Pat Metheny, Kaspar Winding (gjestemusiker på keyboards) - That s It. Jan Sivertsen (trommer/perkusjon) - Heavy Joke, igjen kan du merke Pat Methenyatmosfæren. Henrik Bødtcher (bass) - den dynamiske Canasta Funk hvor en annen gjestemusiker Anders Garmand spiller sax slett ikke ulikt Karsten Vogel. Den siste låta Ambrosia er komponert av Max Leth jun. (keyboards/vibrafon/marimba). Iron Duke i studio: Hans Resen (bass,/fløyte), Claus Sarup (trommer), Kai Schaarup (lydtekniker), Jens Olesen (keyboards), Tommy Hansen (gitar/sang) Diskografi Iron Duke 1. First Salvo 1974 Polydor 2. Gammel Dansk 1977 Sonet No Name Denne gruppa inneholdt Peter Ingeman fra Young Flowers. Deres eneste album, Fødelandssange inneholder også en annen dansk rockepioner - gjestemusiker Stig Møller (fra Steppeulvene). Plata presenterer et ganske variert låtutvalg med danske tekster. Heavy Joker: Jan Sivertsen, Henrik Bødtcher, Michael Bruun, Max Leth Jun. Det er spesielt Leths komposisjoner som inneholder progressive elementer. Ambrosia er det vakreste sporet på plata, ikke minst på grunn av det smakfulle keyboard- og vibrafonspillet. Hele side 2 fylles av Symphonia, også den skrevet av Leth, og består av 4 partier, interessante og tiltrekkende, spesielt den lengste delen Highway Habits. Michael Bruun og Henrik Bødtcher spilte tidligere i det utmerkete bandet Thor s Hammer. Gruppa ga ut nok et album, men dessverre hadde Max Leth forlatt gruppa før dette. Diskografi Heavy Joker 1. Heavy Joker 1976 Polydor 2. Caesar's Palace 1878 Mercury Side 1 starter med det vakre og rolige tittelkuttet. Deretter følger En almindelig mand som minner om en jazzete Burnin Red Ivanhoe, De sorte bagmænd - ren rock med en country-aktig fiolin, Skæbne - en akustisk gitarballade og deretter en ikke ulikt BRI-låt Kom ned på jorden. Side 2 gir oss blant annet Synge dig en sang - i tråd med Blue Sun 73, og blueslåta Snyd Blues. Den store variasjonen i stilarter gjør at albumet blir litt vanskelig å lytte til, interessant hele veien, og noe for enhver, men kanskje ikke et essensielt album for samlere av skandinavisk rock. Diskografi No Name 1. Fødelandssange 1972 Polydor TømrerClaus TømrerClaus med sin cello Det tredje albumet Hepar (Lever på latin) ble igjen en kassettutgivelse. Oppfølgeren Savania kom i 1993 etter en lang pause og her hører vi Claus på akustisk gitar. På sitt siste album En spade er en spade returnerer han til den elektriske gitaren, Her er musikken mer variert, her finner vi soloer i samme stil som Gary Moore, Ritchie Blackmore og Hank Marvin. Diskografi Tømrerclaus 1. Snydt (MC) 1977 Karma 2. TømrerClaus 1978 Karma 3. Hepar (MC) 1978 Karma 4. Savania (CD) 1993 Karma 5. En Spade Er En Spade (CD) 2002 Karma Re-utgivelser: [2] CD APM 1997 (bonus: 7 tracks from Snydt and one from Hepar) [2] CD Karma same as above Da denne tredje del av oversikten over dansk prog ikke var planlagt fra starten av, kommer det annonserte intervjuet med TømrerClaus først i neste nummer av Tarkus. Side 20 Tarkus nr. 23

Oversikt over The Beatles vinyl/singler/rekvisita Tittel (side A, side B) År Land Cover Pris Merknad

Oversikt over The Beatles vinyl/singler/rekvisita Tittel (side A, side B) År Land Cover Pris Merknad Oversikt over The Beatles vinyl/singler/rekvisita Tittel (side A, side B) År Land Cover Pris Merknad Singler She loves you, I'll get you Sept '63 NO Standard 75 1.opplag All my loving, I saw her standing

Detaljer

Jeg vil bare danse Tekst / Mel.: Tor- Jørgen Ellingsen

Jeg vil bare danse Tekst / Mel.: Tor- Jørgen Ellingsen 1. vers Når jeg hører musikk, Kan jeg ikke sitte stille Når jeg hører det groover, B yner beina å gå Jeg får ikke ro, Selv om jeg gjerne ville Jeg vil bare danse, Det er noe jeg må Jeg vil bare danse Tekst

Detaljer

Steve Dobrogosz (piano) & Anna Christoffersson (vokal)

Steve Dobrogosz (piano) & Anna Christoffersson (vokal) Steve Dobrogosz (piano) & Anna Christoffersson (vokal) Torsdag 24. september kl 20:00 i Kolben kulturhus, Kolbotn Superlativene haglet over Anna Christoffersson når hun debuterte sammen med Steve Dobrogosz

Detaljer

RYTMISK MUSIKK RØTTER

RYTMISK MUSIKK RØTTER RØTTER SLAVEHANDELEN OG AFRIKA Slavehandelen / trekanthandelen Slavehandelen gjorde at en musikalsk arv fra Afrika ble tatt med til Amerika og utviklet der. Slavene fikk synge, og det var noe som gjorde

Detaljer

- Hånden skal være avslappet og forankret i tommelen bak halsen.

- Hånden skal være avslappet og forankret i tommelen bak halsen. Tillegg til Slidekurs med Daniel Eriksen Hei, kjære slidestudent. I denne blekka har jeg skrevet ned og forklart noen av øvelsene fra kurset. Her finner du informasjon om hver tuning, samt chorder og skalaer.

Detaljer

NYHETSBREV MAI 2015.

NYHETSBREV MAI 2015. 1 NYHETSBREV MAI 2015. Hei alle venner av BBC! Da er våren her for fullt sies det, men det er ikke bare meg som venter på sol og varme. Mens vi venter kan vi kose oss med et nyhetsbrev fra BBC. Sist klubbkveld

Detaljer

NYHETSBREV 21. Juni 2012. Halloen igjen!

NYHETSBREV 21. Juni 2012. Halloen igjen! NYHETSBREV 21. Juni 2012. Halloen igjen! Så er det tid for siste nyhetsbrev på denne siden av ferien. Siden sist har vi hatt siste klubbkveld for sesongen, styremøte og turen til Liverpool. En av sakene

Detaljer

Musikalsk CV CAROLINE RØSTE. Fra Os i Østerdalen Sanger

Musikalsk CV CAROLINE RØSTE. Fra Os i Østerdalen Sanger Musikalsk CV CAROLINE RØSTE Fra Os i Østerdalen Sanger Mål og drømmer Langsiktig mål Hovedmålet mitt har til nå først og fremst vært å ha det gøy med musikken. Min største drøm er å nå så langt som mulig

Detaljer

Kim & Trym. med hjemlengsel og utferdstrang. Konsert for 1. - 7. årstrinn. Kim André Rysstad (sang) / Trym Bjønnes (sang, gitarer, perkusjon, loops)

Kim & Trym. med hjemlengsel og utferdstrang. Konsert for 1. - 7. årstrinn. Kim André Rysstad (sang) / Trym Bjønnes (sang, gitarer, perkusjon, loops) 2010 2011 Kim & Trym med hjemlengsel og utferdstrang Kim André Rysstad (sang) / Trym Bjønnes (sang, gitarer, perkusjon, loops) Konsert for 1. - 7. årstrinn : Kim & Trym programmet To unge musikere vokste

Detaljer

GREENLAND WHALEFISHERS 20 ÅRS JUBILEUM I 2014

GREENLAND WHALEFISHERS 20 ÅRS JUBILEUM I 2014 GREENLAND WHALEFISHERS 20 ÅRS JUBILEUM I 2014 DVD dokumentarfilm UTE NÅ! 1 time og 38 minutt med ekte upolert irsk punk + bonus musikkvideo. Den komplette historien om Greenland Whalefishers inkludert

Detaljer

Nissen har ankommet fjellet, baby! Ut av sekken dro han jommen meg både DumDum Boys, Eva & The Heartmaker, Katzenjammer, og Marit Larsen. God jul!

Nissen har ankommet fjellet, baby! Ut av sekken dro han jommen meg både DumDum Boys, Eva & The Heartmaker, Katzenjammer, og Marit Larsen. God jul! Nissen har ankommet fjellet, baby! Ut av sekken dro han jommen meg både DumDum Boys, Eva & The Heartmaker, Katzenjammer, og Marit Larsen. God jul! Dumdum Boys 5 års ventetid er endelig over. Vi ønsker

Detaljer

PRESENTASJON A Tribute To Stones - ATTS

PRESENTASJON A Tribute To Stones - ATTS STARTEN SENT PÅ HØSTEN 2012: Bakgrunnen for dette er et lyst øyeblikk som Rune Olsen hadde: Fae n guttær, Stones er jo 50 år i år! Runes uttalelse førte til prosjektet ATTS som er forkortelse for. Rune

Detaljer

Josefine Visescene Onsdag 3. februar

Josefine Visescene Onsdag 3. februar Onsdag 3 februar Jan EGGUM Egne favorittviser han sjelden spiller Platesignering Ta med gamle lper! Onsdag 10 februar Geir Lunds orkester En salig blanding av godt og rått, stort og smått Norske tekster

Detaljer

NYHETSBREV SEPTEMBER 2015.

NYHETSBREV SEPTEMBER 2015. 1 NYHETSBREV SEPTEMBER 2015. Klubbens sekretær, Berit, har ordet: Hei folkens!! Dette kommer til å bli et innholdsrikt Nyhetsbrev!! Og det blir delt i 3 deler!! Der er MYE å fortelle og å se tilbake på

Detaljer

Aktiviteter på Dansebandfestivalen. Dænsebændet med Arnstein i spissen sørget for at det ble liv på dansegulvet på Cafeen.

Aktiviteter på Dansebandfestivalen. Dænsebændet med Arnstein i spissen sørget for at det ble liv på dansegulvet på Cafeen. Aktiviteter på Dansebandfestivalen Dænsebændet med Arnstein i spissen sørget for at det ble liv på dansegulvet på Cafeen. Torsdagen 7/7-05 Denne uken ble turen lagt til Telemark, bestemt Seljord. Dansebandfestivalen

Detaljer

STOP KISS av Diana Son Scene for en mann og to kvinner

STOP KISS av Diana Son Scene for en mann og to kvinner STOP KISS av Diana Son Scene for en mann og to kvinner Manuset ligger på NSKI sine sider og kan kjøpes på www.adlibris.com Sara and Callie are walking through New York City's West Village very late at

Detaljer

NYHETSBREV SEPTEMBER 2014

NYHETSBREV SEPTEMBER 2014 1 NYHETSBREV SEPTEMBER 2014 Hei alle musikkvenner. Endelig er ventetiden over, og det er igjen tid for god musikk og hyggelig samvær i Norges beste Beat Club. Sommeren har vært helt fantastisk, og det

Detaljer

NYHETSBREV APRIL 2013

NYHETSBREV APRIL 2013 NYHETSBREV APRIL 2013 Hei! Da har vi kommet langt ut i april, påsken er overstått og nyhetsbrevet skal ut. Undertegnede har overtatt som sekretær etter Alf Lambrechts og har dermed fått ansvaret for nyhetsbrevene.

Detaljer

Hei igjen alle musikkvenner!

Hei igjen alle musikkvenner! NYHETSBREV Mars 2013 Hei igjen alle musikkvenner! Så er det tid for et nytt Nyhetsbrev. Ja nå er vi endelig kommet til den deilige våren med en herlig påske foran oss, håper varmen også kommer snart. Utrolig

Detaljer

Beatles -1=3 Man Jam Klassetrinn: 1.- 7. klasse

Beatles -1=3 Man Jam Klassetrinn: 1.- 7. klasse Beatles -1=3 Man Jam Klassetrinn: 1.- 7. klasse PROGRAMMET Hvem ville trodd at fire langhårete gutter fra Liverpool skulle bli noen av det forrige århundres største komponister? Nå er det over 30 år siden

Detaljer

Come to praise. We have come to praise your name and give thanks for all things you ve done We lift our voices up to you You are worthy of our song

Come to praise. We have come to praise your name and give thanks for all things you ve done We lift our voices up to you You are worthy of our song Come to praise We have come to praise your name and give thanks for all things you ve done We lift our voices up to you You are worthy of our song We ve come to sing and give you praise We worship you

Detaljer

NYHETSBREV OKTOBER 2015.

NYHETSBREV OKTOBER 2015. 1 NYHETSBREV OKTOBER 2015. Klubbens sekretær, Berit, har ordet: Hei igjen folkens!! Det er bare få dager til ny klubbkveld på Nøsteboden!! BBC inviterer til nok en herlig musikk/vennekveld med skikkelig

Detaljer

Forest & Crispian New Wave Baber Shop Rock

Forest & Crispian New Wave Baber Shop Rock 2010 2011 Forest & Crispian New Wave Baber Shop Rock Klassetrinn 8.- 10. klasse Oslo kommune Utdanningsetaten : Forest & Crispian programmet og bandet For en stund siden møttes trommeslageren Adam og gitaristen

Detaljer

The Only Way To Travel

The Only Way To Travel The Only Way To Travel Petter Wettre sax Jonas Westergaard (Danmark) - kontrabass Anders Mogensen (Danmark) trommer Konsert for 8. - 10. årstrinn : The Only Way To Travel PROGRAMMET Hva er improvisasjon?

Detaljer

Glenn Ringtved Dreamteam 3

Glenn Ringtved Dreamteam 3 Glenn Ringtved Dreamteam 3 Hola Manolo Oversatt av Nina Aspen Forfatteromtale: Glenn Ringtved er dansk og har skrevet mer enn 30 bøker for barn og unge. For Mot nye mål den første boken i Dreamteam-serien

Detaljer

Ei bok om Alf Prøysen

Ei bok om Alf Prøysen Stein Erik Lunde Dra krakken bortåt glaset Ei bok om Alf Prøysen Dra krakken bortåt glaset heter denne boka. Tittelen er henta fra ei linje i «Julekveldsvise». Mange kjenner den. De fleste kjenner den

Detaljer

Et lite svev av hjernens lek

Et lite svev av hjernens lek Et lite svev av hjernens lek Jeg fikk beskjed om at jeg var lavmål av deg. At jeg bare gjorde feil, ikke tenkte på ditt beste eller hva du ville sette pris på. Etter at du gikk din vei og ikke ville se

Detaljer

STUP Magasin i New York 2014. 1. Samlet utbytte av hele turen: STUP Magasin i New York 2014 14.11.2014 12:21

STUP Magasin i New York 2014. 1. Samlet utbytte av hele turen: STUP Magasin i New York 2014 14.11.2014 12:21 STUP Magasin i New York 2014 1. Samlet utbytte av hele turen: 6 5 5 4 Antall 3 2 2 1 0 0 0 1 Antall 1 = Uakseptabelt dårlig 0 2 = Ganske dårlig 0 3 = Middels 1 4 = Bra 2 5 = Meget bra 5 2. Hvorfor ga du

Detaljer

Konserttilbud fra Kultur i Troms Høsten 2012

Konserttilbud fra Kultur i Troms Høsten 2012 Konserttilbud fra Kultur i Troms Høsten 2012 Vi har mange gode konserter! Se gjennom tilbudene, kanskje kommer vi til deg for én konsert, eller kanskje tar du i mot flere og legger du opp et fint høstprogram?

Detaljer

TEST: SYSTEM AUDIO SAXO 8 Kompakt i formen, stor på lyd

TEST: SYSTEM AUDIO SAXO 8 Kompakt i formen, stor på lyd TEST: SYSTEM AUDIO SAXO 8 Kompakt i formen, stor på lyd System Audio har stor suksess med sine Saxomodeller, og nå er de også klare for et liv på veggen. Vi ser på Saxo 8. Av Jørn Finnerud Publisert 26.

Detaljer

Innledning: Elsket. Dette er en hemmelighet fordi veldig få av oss er klar over det, og enda færre klarer å tro at det er sant.

Innledning: Elsket. Dette er en hemmelighet fordi veldig få av oss er klar over det, og enda færre klarer å tro at det er sant. Forord Å lese Elsket er som å prate med en morsom og veldig klok bestevenn. En som sier det som det er, som heier på deg, som peker på Gud for deg, og som kan le godt i løpet av praten. Ønsker du å forstå

Detaljer

Tekst: Eirik Svenke Solum, Foto: Fredrik Blom/ Joacim Jørgensen, one people. 1 2013 visjon 17

Tekst: Eirik Svenke Solum, Foto: Fredrik Blom/ Joacim Jørgensen, one people. 1 2013 visjon 17 16 Prayer One En musikalsk verdensbønn for fred. Det var dét Åsmund Gylder ønsket å skape da han samlet artister og bidragsytere fra hele verden i One Prayer-prosjektet. Det har blitt til en 40 minutter

Detaljer

TEMC 5.juledag Gågata. 5.juledag BYTT GITAR BYTT GITAR. HJERTEKNUSER / standard. GO WITH THE FLOW / standard. BULLDETEKTOR / Drop-D.

TEMC 5.juledag Gågata. 5.juledag BYTT GITAR BYTT GITAR. HJERTEKNUSER / standard. GO WITH THE FLOW / standard. BULLDETEKTOR / Drop-D. TEMC 5.juledag 2011. Gågata. 5.juledag HJERTEKNUSER / standard Gm Alle. Clean MAIN: EGIL Eb C Gm F Aaaa stopp: 4.slag lang etter break Slutt på Eb GO WITH THE FLOW / standard E Alle. E C A E BULLDETEKTOR

Detaljer

EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER.

EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER. EIGENGRAU SCENE FOR TO KVINNER. MANUSET LIGGER UTE PÅ NSKI SINE HJEMMESIDER, MEN KAN OGSÅ FÅES KJØPT PÅ ADLIBRIS.COM Cassie er en feminist som driver parlamentarisk lobbyvirksomhet. Hun kjenner knapt Rose

Detaljer

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål!

LÆRER: For en smart gutt! Tenk at du bare er 12 år og kan stille så kloke spørsmål! Jesus som tolvåring i tempelet Lukas 2, 41-52 Alternativ 1: Rollespill/ dramatisering Sted: Nasaret (plakat) og Jerusalem (plakat) Roller: Forteller/ leder Jesus Josef Maria Familie Venner Lærer FORTELLER:

Detaljer

Transjoik og Sher Miandad Khan. Sápmi møter Pakistan. Konsert for 8. - 10. årstrinn

Transjoik og Sher Miandad Khan. Sápmi møter Pakistan. Konsert for 8. - 10. årstrinn 2012 2013 Transjoik og Sher Miandad Khan Sápmi møter Pakistan Konsert for 8. - 10. årstrinn programmet og utøverne Transjoik lager musikk som er opphissende, vital og kraftfull! Sang, strupejoik, bønnerop,

Detaljer

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman

ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman ANNE HELENE GUDDAL Bebo Roman Du glemmer ikke, men noe klangløst tar bolig i deg. Roland Barthes Jeg ville kaste nøklene om jeg kunne, men jeg kommer alltid tilbake til de låste dørene for å åpne rom etter

Detaljer

lytte etter og bruke engelske språklyder gjennom praktiskestetiske gi eksempler på noen situasjoner der det kan være nyttig å kunne engelsk

lytte etter og bruke engelske språklyder gjennom praktiskestetiske gi eksempler på noen situasjoner der det kan være nyttig å kunne engelsk Årsplan i for 2.trinn 2014-2015 Faglærer Yngve Henriksen Læreverk: Stairs 2 Kompetansemål etter 2.årstrinn Ulike tema, delmål og arbeidsformer brukes på veien mot kompetansemålene fra K06 Språklæring Muntlig

Detaljer

TENK SOM EN MILLIONÆ ÆR http://pengeblogg.bloggnorge.com/

TENK SOM EN MILLIONÆ ÆR http://pengeblogg.bloggnorge.com/ TENK SOM EN MILLIO ONÆR http://pengeblogg.bloggnorge.com/ Innledning Hva kjennetegner millionærer, og hva skiller dem fra andre mennesker? Har millionærer et medfødt talent for tall og penger? Er millionærer

Detaljer

Slidorama - Slidorama

Slidorama - Slidorama DKS i Nord-Trøndelag Side 1 av 3 0 Faktaar Slidorama - Slidorama [Musikk I 8. trinn - 10. trinn] ~11 111..L Dette er et rykende ferskt band som består av fire trombonister. Her har vi plukket musikere

Detaljer

Konsertinformasjon. Bråkebøtta. Rikskonsertenes Skolekonsertordning. Turneen er et samarbeid mellom.

Konsertinformasjon. Bråkebøtta. Rikskonsertenes Skolekonsertordning. Turneen er et samarbeid mellom. Konsertinformasjon Rikskonsertenes Skolekonsertordning Bråkebøtta Petter Frost Fadnes, Chris Sharkey, Ståle Birkeland Klassetrinn: 1. 7. klasse Produksjonsnr. 109HL02 og 110VL02 Turneen er et samarbeid

Detaljer

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone

Tor Fretheim. Kjære Miss Nina Simone Tor Fretheim Kjære Miss Nina Simone FAMILIEN De trodde det ikke. De klarte ikke å forstå at det var sant. Ingen hadde noen gang kunnet tenke seg at noe slikt skulle skje. Sånt hender andre steder. Det

Detaljer

ALICE En kvinne gir hele sitt hjerte og sin sjel i et forhold, og hva får hun igjen for det?

ALICE En kvinne gir hele sitt hjerte og sin sjel i et forhold, og hva får hun igjen for det? PIZZA MAN av Darlene Craviotto Scene for to kvinner. Manuset får du kjøpt på www.adlibris.com It's a hot summer evening and Julie Rodgers has had a bad day. Her boss made a pass at her and she said no

Detaljer

SPØRSMÅL TIL SAMTALE:

SPØRSMÅL TIL SAMTALE: På flukt fra jorden SPØRSMÅL TIL SAMTALE: Filmen «Interstellar» tar seerne med ut i verdensrommet, til andre galakser, for å lete etter en ny, beboelig planet. Klarer menneskene redde seg selv når jorden

Detaljer

Mann 21, Stian ukodet

Mann 21, Stian ukodet Mann 21, Stian ukodet Målatferd: Følge opp NAV-tiltak 1. Saksbehandleren: Hvordan gikk det, kom du deg på konsert? 2. Saksbehandleren: Du snakket om det sist gang at du... Stian: Jeg kom meg dit. 3. Saksbehandleren:

Detaljer

Manuset ligger på NSKI sine sider, men kan også kjøpes på www.adlibris.com

Manuset ligger på NSKI sine sider, men kan også kjøpes på www.adlibris.com STOP KISS av Diana Son Scene for to kvinner. Manuset ligger på NSKI sine sider, men kan også kjøpes på www.adlibris.com Sara and Callie are walking through New York City's West Village very late at night,

Detaljer

Klangbilde. Hva er musikk? Hva er ikke musikk? Går det an å spille til et bilde dere har laget? Denne gangen skal dere få bestemme dette selv.

Klangbilde. Hva er musikk? Hva er ikke musikk? Går det an å spille til et bilde dere har laget? Denne gangen skal dere få bestemme dette selv. Klangbilde Hva er musikk? Hva er ikke musikk? Går det an å spille til et bilde dere har laget? Denne gangen skal dere få bestemme dette selv. Konsert for 1. - 4/5.- 7. årstrinn Om programmet Hva er musikk?

Detaljer

Hånd i hånd fra Kilden Konsert 25.3.12 Tekster

Hånd i hånd fra Kilden Konsert 25.3.12 Tekster Hånd i hånd fra Kilden Konsert 25.3.12 Tekster 01 Gud har skapt 02 Glory to Jesus 03 Herren er min hyrde 04 Vennesang 05 Vi deler den samme jord 06 Hjertesangen 07 En stille bønn 08 Brød for verden 09

Detaljer

LILL BENTE HOLLSTEDT MINPORTFOLIO.NO

LILL BENTE HOLLSTEDT MINPORTFOLIO.NO LILL BENTE HOLLSTEDT MINPORTFOLIO.NO LILL BENTE HOLLSTEDT Bygdøy allé 33B 0262 Oslo, NORWAY STUDIO: Bygdøy allé 7 lillhollstedt@gmail.com +47-911 98 835 www.minportfolio.no facebook.com/minportfolio Når

Detaljer

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel Preken 2. s i åpenbaringstiden Fjellhamar kirke 11. jan 15 Kapellan Elisbeth Lund Det står skrevet i evangeliet etter Markus, i det 1. kapittel En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier

Detaljer

PROGRAM VÅRKONSERT I ST.MIKAEL KATOLSKE KIRKE I MOSS 09.04.2016 kl. 16:00

PROGRAM VÅRKONSERT I ST.MIKAEL KATOLSKE KIRKE I MOSS 09.04.2016 kl. 16:00 PROGRAM VÅRKONSERT I ST.MIKAEL KATOLSKE KIRKE I MOSS 09.04.2016 kl. 16:00 Hjertelig velkommen alle sangervenner og publikum Mannskoret MAS inviterer til vårkonsert og har i den forbindelse invitert Moss

Detaljer

BERIT HEDEMANN ALL MIN FORAKT EN KJÆRLIGHETS HISTORIE ROMAN

BERIT HEDEMANN ALL MIN FORAKT EN KJÆRLIGHETS HISTORIE ROMAN BERIT HEDEMANN ALL MIN FORAKT EN KJÆRLIGHETS HISTORIE ROMAN Så hvordan det hele begynte? En vårdag mens vinden blåste håp fra sør gjennom gatene i byen, gikk jeg rett på ham da jeg skrittet ut fra Rema

Detaljer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer

Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Kvinne 66 kodet med atferdsskårer Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. (Ukodet) Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør

Detaljer

Sommeravslutning på fjorden i herlig sommervær!

Sommeravslutning på fjorden i herlig sommervær! Juni 2014 Sommeravslutning på fjorden i herlig sommervær! Foto: Siri R. Grønskar God sommer! Sommerferien står for døren og vi har lagt bak oss en sesong med mange flotte musikalske opplevelser. Høsten

Detaljer

NYHETSBREV MARS. 2015.

NYHETSBREV MARS. 2015. 1 NYHETSBREV MARS. 2015. Hei alle venner av BBC. Da er også mars utgaven av klubbkvelden over, og for en kveld dette ble. Vi var nærmere 150 mennesker i lokalene på Nøsteboden. Det er selvfølgelig gledelig

Detaljer

NYHETSBREV FEBRUAR 2014

NYHETSBREV FEBRUAR 2014 1 NYHETSBREV FEBRUAR 2014 Rapport fra klubbkvelden i februar; Megasuksess! 135 solgte billetter og stemningen sto i taket. Første band ut denne onsdagskvelden i februar var Lübeck. Disse gutta har vært

Detaljer

Klokka litt over mylonitt fra Feiring Bruk i Lørenskog, (bearbeidet av Bjørn Skår), svingte inn til stedet

Klokka litt over mylonitt fra Feiring Bruk i Lørenskog, (bearbeidet av Bjørn Skår), svingte inn til stedet Klokka litt over mylonitt fra Feiring Bruk i Lørenskog, (bearbeidet av Bjørn Skår), svingte inn til stedet hvor vi skulle møte Einar. Han hadde bedt oss om å treffes der. Avtalen hans med "Ollendorfgruppen"

Detaljer

NYHETSBREV APRIL 2015.

NYHETSBREV APRIL 2015. 1 NYHETSBREV APRIL 2015. Hei alle musikkvenner! Vi er kommer langt over midten av April!! Utrolig!! Tiden flyr men årstiden lover bedre og lettere tider. Så da er det bare å se fremover og jammen har vi

Detaljer

Midtsommer Dansefestival på Geilo 23-25 juni-2005

Midtsommer Dansefestival på Geilo 23-25 juni-2005 Midtsommer Dansefestival på Geilo 23-25 juni-2005 Torsdagen 23.6 Første kvelden var det Ole Ivars som var det store trekksplasteret på Geilo. Dansefestivalen ble lagt på Park in highland Geilo, og arrangementet

Detaljer

Bursdag i Antarktis Nybegynner Scratch PDF

Bursdag i Antarktis Nybegynner Scratch PDF Bursdag i Antarktis Nybegynner Scratch PDF Introduksjon Bursdag i Antarktis er en interaktiv animasjon som forteller historien om en liten katt som har gått seg bort på bursdagen sin. Heldigvis treffer

Detaljer

Mål fra lokal læreplan Tid Emne, læremidler og organisering Vurdering Kunne beherske et sangreportoar fra ulike sjangere og synge med

Mål fra lokal læreplan Tid Emne, læremidler og organisering Vurdering Kunne beherske et sangreportoar fra ulike sjangere og synge med Sunde skole Fag/klasse/årstall HELÅRSPLAN MUSIKK 4.TRINN Mål fra lokal læreplan Tid Emne, læremidler og organisering Vurdering Kunne beherske et Uke 35-40 Tema: Sanger- kjente og ukjente. Forberede blokkfløytespill.

Detaljer

I dansen også. Hovedtekst: 1 Mos 1,26-31. Evangelietekst: Joh 2,1-11. NT tekst: Åp 21,1-6. Barnas tekst: Luk 2,40-52

I dansen også. Hovedtekst: 1 Mos 1,26-31. Evangelietekst: Joh 2,1-11. NT tekst: Åp 21,1-6. Barnas tekst: Luk 2,40-52 3. søndag i åpenbaringstiden (19. januar) Hovedtekst: 1 Mos 1,26-31 Evangelietekst: Joh 2,1-11 NT tekst: Åp 21,1-6 Barnas tekst: Luk 2,40-52 I dansen også 14 S ø n d a g e n s t e k s t F OR V O K S N

Detaljer

Groove Zero & Delvoid Norges turné

Groove Zero & Delvoid Norges turné Groove Zero & Delvoid Norges turné Ideen om rockeband on the road med mye engasjement og lite midler er en kjent og sjarmerende skildring, som i dagens samfunn nesten er blitt et eventyr. Det hjelper ikke

Detaljer

www.facebook.com/ungdomshusetg60

www.facebook.com/ungdomshusetg60 www.facebook.com/ungdomshusetg60 www.drammen.kommune.no/g60 HØSTPROGRAM 2013 G60 er en møteplass for ungdom som ønsker å gjøre noe kreativt på fritiden. Her finner du møteplass, seks bandrom, lydstudio,

Detaljer

Til et barn. - Du er en jente som kan virke stille, men jeg tror at det er et fyrverkeri der inne

Til et barn. - Du er en jente som kan virke stille, men jeg tror at det er et fyrverkeri der inne Hedringsstund På den siste samlingen med 4 mødre og 6 barn som har opplevd vold, skulle alle hedre hverandre. Her er noe av det som ble sagt. Samlingen ble noe av det sterkeste terapeutene hadde opplevd.

Detaljer

Blues for barna. Har du en dårlig dag, spill en blues, så blir det kanskje bedre? Konsert for 1. - 7. årstrinn

Blues for barna. Har du en dårlig dag, spill en blues, så blir det kanskje bedre? Konsert for 1. - 7. årstrinn 2012 2013 Blues for barna Har du en dårlig dag, spill en blues, så blir det kanskje bedre? Konsert for 1. - 7. årstrinn : Blues for barna programmet - Dette er en sang om sånne dager da du aldri skulle

Detaljer

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket

Kvinne 66 ukodet. Målatferd: Redusere alkoholforbruket Kvinne 66 ukodet Målatferd: Redusere alkoholforbruket 1. Sykepleieren: Men det ser ut som det er bra nå. Pasienten: Ja, nei, det går fort over dette her. 2. Sykepleieren: Gjør det vondt? Pasienten: Ja,

Detaljer

Runo Isaksen Noen har endelig funnet meg. Roman

Runo Isaksen Noen har endelig funnet meg. Roman Runo Isaksen Noen har endelig funnet meg Roman Om forfatteren: Runo Isaksen (f. 1968) er oppvokst i Lyngen (Troms) og Stavanger, nå bosatt ved Bergen. Han har tidligere utgitt fem romaner: Åpen bok (1997),

Detaljer

Foto John Hughes/Rikskonsertene. Ila Auto. En konsert med bluegrassmusikk spilt av bandet Ila Auto. Konsert for 1. - 7. årstrinn

Foto John Hughes/Rikskonsertene. Ila Auto. En konsert med bluegrassmusikk spilt av bandet Ila Auto. Konsert for 1. - 7. årstrinn Foto John Hughes/Rikskonsertene Ila Auto En konsert med bluegrassmusikk spilt av bandet Ila Auto Konsert for 1. - 7. årstrinn : Ila Auto Om programmet Elevene får en livekonsert med fem musikere som gir

Detaljer

NYHETSBREV FEBRUAR. 2015.

NYHETSBREV FEBRUAR. 2015. 1 NYHETSBREV FEBRUAR. 2015. Hei alle venner av BBC. Tiden flyr folkens, og vi er midt i februar allerede. Våren nærmer seg med storm skritt. Klubbkvelden i februar var en kveld med stor K. Første gruppe

Detaljer

Kidsa er ikke som før! höegh

Kidsa er ikke som før! höegh Kidsa er ikke som før! höegh E D PRT L8R? E D PRT L8R? er det party senere? 1001? Hva med et eventyr? 7K Sjuk G9 Geni GID Glad i deg QLT Kult ASAP As soon as possible U Du, you OXO Også FOFL Ruller på

Detaljer

SANDY Hvorfor lar du ham være så kjip mot deg? SANDY Nei, det var du ikke. Hvorfor lar du ham plage deg? SANDY BELLA

SANDY Hvorfor lar du ham være så kjip mot deg? SANDY Nei, det var du ikke. Hvorfor lar du ham plage deg? SANDY BELLA RABBIT av Nina Raine Scene for tre kvinner og tre menn. Manus får du kjøpt på www.adlibris.com It's Bella's twenty-ninth birthday. Friends and former lovers meet for a drink to celebrate. But as the Bloody

Detaljer

NYHETSBREV Juni 2014

NYHETSBREV Juni 2014 1 NYHETSBREV Juni 2014 Hei igjen alle musikkvenner, ja nå er sommeren her med sol og litt kjølig vær med så lenge det ikke regner så er dette helt strålende. Fotball VM er i full gang og starten på sommerferien

Detaljer

Lyslykter i porselen. De tre størrelsene: Katalog høst 2015. Alle priser i NOK inkl. mva.

Lyslykter i porselen. De tre størrelsene: Katalog høst 2015. Alle priser i NOK inkl. mva. Katalog høst 2015 Lyslykter i porselen Alle priser i NOK inkl. mva. Store: Medium: Små: Høyde ca. 15 cm, pris: kr. 975,Par kr. 1750,Høyde ca. 10 cm, pris: kr. 600,Høyde ca. 8 cm, pris: kr. 500,- Alle Lisas

Detaljer

NYHETSBREV Oktober 2011.

NYHETSBREV Oktober 2011. NYHETSBREV Oktober 2011. Bergen 22.oktober 2011. Hei alle sammen!! Forrige brevet som ble sendt dere 30. september inneholdt dessverre ikke noen reportasje fra forrige klubbkvelden den 7. september, men

Detaljer

KINNARTANGRENNA -skisse til fører

KINNARTANGRENNA -skisse til fører Sist oppdatert 11.09.2010 1 KINNARTANGRENNA -skisse til fører Når vi dumpet borti Kinnartangrenna første gang 23. mai 2008 på retur fra vår oppdagelsestur av Remember a day, var det ingen synlige tegn

Detaljer

I hvilken klasse går Ole? Barnehagen 1. klasse 2. klasse Hvor gammel er Kristine? 5 år 7 år 8 år. Hvor gammel er Ole?

I hvilken klasse går Ole? Barnehagen 1. klasse 2. klasse Hvor gammel er Kristine? 5 år 7 år 8 år. Hvor gammel er Ole? Kristine og dragen. Kristine er en fem år gammel jente. Hun har en eldre bror som heter Ole. Ole er åtte år og går i andre klasse på Puseby Skole. Kristine og Ole er som regel gode venner. Men av og til

Detaljer

JEFFREY ARCHER BARE TIDEN VIL CLIFTON-KRØNIKEN BIND 1 OVERSATT FRA ENGELSK AV EINAR BLOMGREN, MNO

JEFFREY ARCHER BARE TIDEN VIL CLIFTON-KRØNIKEN BIND 1 OVERSATT FRA ENGELSK AV EINAR BLOMGREN, MNO JEFFREY ARCHER BARE TIDEN VIL VISE CLIFTON-KRØNIKEN BIND 1 OVERSATT FRA ENGELSK AV EINAR BLOMGREN, MNO Originaltittel: Only Time Will Tell Copyright originalutgave by Jeffrey Archer 2012 Copyright norsk

Detaljer

NYHETSBREV APRIL 2014

NYHETSBREV APRIL 2014 1 NYHETSBREV APRIL 2014 Klubbkvelden 2. april: Da spilte bandene Lunick Five og Dr. Wiesner: Kveldens første band var Lunick Five fra Norheimsund. Bandet består av: Henry Lothe, bass - Helge Nordås, sologitar

Detaljer

PROGRAM Torsdag 12. søndag 15. juni 2014

PROGRAM Torsdag 12. søndag 15. juni 2014 PROGRAM Torsdag 12. søndag 15. juni 2014 Kjære publikum! Velkommen til Byfesten i Lillestrøm 2014 den 17. i rekken! Byfesten ble til da Lillestrøm fikk bystatus og har gradvis vokst seg stor og attraktiv.

Detaljer

Kartlegging av bruk og omdømme av norsk språk i dagens musikk- Norge

Kartlegging av bruk og omdømme av norsk språk i dagens musikk- Norge Kartlegging av bruk og omdømme av norsk språk i dagens musikk- Norge Gjennomført av Synovate April 2009 Synovate 2009 1 Prosjektinformasjon Formål Kartlegge bruk og omdømme av norsk språk i dagens musikk-norge.

Detaljer

RICHARD. SANDY Hæ? RICHARD Vel, døden. Tror du noen gang kommer til å bli gift, Bella?

RICHARD. SANDY Hæ? RICHARD Vel, døden. Tror du noen gang kommer til å bli gift, Bella? RABBIT av Nina Raine Scene for tre kvinner og to menn. Manus får du kjøpt på www.adlibris.com It's Bella's twenty-ninth birthday. Friends and former lovers meet for a drink to celebrate. But as the Bloody

Detaljer

Kunsten i gangene er også preget av vinteren. 3. trinn har laget fine collagebilder.

Kunsten i gangene er også preget av vinteren. 3. trinn har laget fine collagebilder. Januar 2013. Nytt år med kalde dager lokker alltid riksmediene til Tynset. På den kaldeste dagen hittil, tirsdag 15. januar, dukket både TV2 og Aftenposten opp. Se video fra Aftenposten her! Kunsten i

Detaljer

NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER

NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER NULL TIL HUNDRE PÅ TO SEKUNDER Brenner broer, bryter opp, satser alt på et kort Satser alt på et kort. Lang reise ut igjen. Vil jeg komme hjem? Vil jeg komme hjem igjen? Melodi: Anders Eckeborn & Simon

Detaljer

Nytt fra volontørene. Media og jungeltelegrafen

Nytt fra volontørene. Media og jungeltelegrafen NUMMER 3 Nytt fra volontørene Nytt fra april 2011 I dette nummeret 1 Media og jungeltelegrafen 2 Hundvåg bydelshus 3 Metropolis 4 Tasta bydelshus 5 Bekkefaret bydelshus 5 Neste måned Media og jungeltelegrafen

Detaljer

Ordet ble menneske. Tekst: Håvard Kjøllesdal havardkj@gmail.com

Ordet ble menneske. Tekst: Håvard Kjøllesdal havardkj@gmail.com Ordet ble menneske Tekst: Håvard Kjøllesdal havardkj@gmail.com Juleevangeliet gir oss fortellingen om Jesusbarnet som ble født i en stall og lagt i en krybbe. I denne artikkelen, setter vi denne enkle

Detaljer

Personportrett. Rapport. Håvard Risebrobakken

Personportrett. Rapport. Håvard Risebrobakken Personportrett Rapport Håvard Risebrobakken Hva vil vi med filmen? Filmen Hverdag er et ti minutters personportrett om Roar Torgersen, og hans hobbyer. Roar er pensjonist, og har derfor mye tid han må

Detaljer

Captain Credible. Daniel Lacey-McDermott - Captain Credible. Konsert for 8. - 10. årstrinn

Captain Credible. Daniel Lacey-McDermott - Captain Credible. Konsert for 8. - 10. årstrinn 2012 2013 Captain Credible Daniel Lacey-McDermott - Captain Credible Konsert for 8. - 10. årstrinn programmet Liveshowene til Captain Credible har blitt omtalt som noe av det mest spesielle og interessante

Detaljer

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger Birger Emanuelsen For riket er ditt Fortellinger Til Karoline I Kjenna på Tromøy gjemmer Nøkken seg. Jeg vet det, for jeg har sett ham. Han er vanskapt og heslig, men felespillet hans er vakkert. Og når

Detaljer

Rikskonsertenes Skolekonsertordning KONSERTINFORMASJON. Swannsong. Klassetrinn 8.- 10. klasse RIKSIMMTENE. Buskerudfylkeskommune \X)

Rikskonsertenes Skolekonsertordning KONSERTINFORMASJON. Swannsong. Klassetrinn 8.- 10. klasse RIKSIMMTENE. Buskerudfylkeskommune \X) KONSERTNFORMASJON Rikskonsertenes Skolekonsertordning 2009 2010 Swannsong Klassetrinn 8.- 10. klasse RKSMMTENE \X) Buskerudfylkeskommune KONSERTNFORMASJON: Swannsong OM PROGRAMMET Betegnelsen svanesang

Detaljer

HUND BET MANN. Av kandidat 7

HUND BET MANN. Av kandidat 7 HUND BET MANN Av kandidat 7 Innhold: 1 Innledning 2 Spillets start 2.0.1 Valgfri regel: Mysterier 2.1 Hovedpersoner 2.1.1 Valgfri regel: Saker uten hovedperson. 2.2 Spillederen 2.2.1 Valgfri regel: Fast

Detaljer

BRITAIN S GOT TA LE NT 2 012

BRITAIN S GOT TA LE NT 2 012 BRITAIN S GOT TA LE NT 2 012 OPENING ACT FOR THE PENN & TELLER SHOW RIO HOTEL LAS VEGAS 2011 SILVER MEDAL IN COMEDY MAGIC AT THE WORLD CHAMPIONSHIPS OF MAGIC 2009 Brynolf & Ljung Peter Brynolf & Jonas

Detaljer

Konsertinformasjon. Musikk fra en blå dal. Rikskonsertenes Skolekonsertordning. Turneen er et samarbeid mellom. Carl Petter Opsahl og Åsmund Reistad

Konsertinformasjon. Musikk fra en blå dal. Rikskonsertenes Skolekonsertordning. Turneen er et samarbeid mellom. Carl Petter Opsahl og Åsmund Reistad Konsertinformasjon Rikskonsertenes Skolekonsertordning Carl Petter Opsahl og Åsmund Reistad Musikk fra en blå dal Klassetrinn: 1.-7. Om programmet og musikerne Langt langt borte, dit du bare kan komme

Detaljer

Malika Makouf Rasmussen post@malikamakoufrasmussen.com www.malikamakoufrasmussen.com. Komponistenes vederlagsfond post@musikkfondene.

Malika Makouf Rasmussen post@malikamakoufrasmussen.com www.malikamakoufrasmussen.com. Komponistenes vederlagsfond post@musikkfondene. Malika Makouf Rasmussen post@malikamakoufrasmussen.com www.malikamakoufrasmussen.com Komponistenes vederlagsfond post@musikkfondene.no RAPPORT FOR FORDYPNINGSTIPEND 2012 - REFERANSE KVF/H12 Først og fremst

Detaljer

Innhold. Sjanger og målgruppe 4 Budskap 5 Logo 6 Farger 7 Typografi 8 Design/objekter 9 Design/objekter 10

Innhold. Sjanger og målgruppe 4 Budskap 5 Logo 6 Farger 7 Typografi 8 Design/objekter 9 Design/objekter 10 Innhold 2w Sjanger og målgruppe 4 Budskap 5 Logo 6 Farger 7 Typografi 8 Design/objekter 9 Design/objekter 10 Sjanger Used Friction er et band innenfor sjangeren Hard rock. Bandets musikkstil bærer også

Detaljer

«Ja, når du blir litt større kan du hjelpe meg,» sa faren. «Men vær forsiktig, for knivene og sylene mine er svært skarpe. Du kunne komme til å

«Ja, når du blir litt større kan du hjelpe meg,» sa faren. «Men vær forsiktig, for knivene og sylene mine er svært skarpe. Du kunne komme til å Ulykken i verkstedet En liten fransk gutt som het Louis, fikk en lekehest til treårsdagen sin. Hesten var skåret ut i tykt lær og var en gave fra faren. Selv om den var liten og smal, kunne den stå. Ett

Detaljer

SC1 INT KINO PÅL (29) og NILS (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to.

SC1 INT KINO PÅL (29) og NILS (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to. PÅ DIN SIDE AV TIDEN v5.0 SC1 INT KINO (29) og (31) sitter i en kinosal. Filmen går. Lyset fra lerretet fargelegger ansiktene til disse to. hvisker i øret til Pål Vil du gifte deg med meg? Hva? trekker

Detaljer

Asker, september 2014 Simen Agdestein

Asker, september 2014 Simen Agdestein Forord til ny utgave 22. november 2013 kunne vi slippe jubelen løs. Magnus Carlsen hadde blitt verdensmester. Et fantastisk eventyr hadde fått sin fantastiske avslutning. For min del begynte historien

Detaljer