Kunstanlegg 4: MÅNESKINNSTIEN MUNCH 150 i ÅSGÅRDSTRAND 22. juni 25. august 2013

Transkript

1 Kunstanlegg 4: MÅNESKINNSTIEN MUNCH 150 i ÅSGÅRDSTRAND 22. juni 25. august 2013 HANNE FRIIS ANNA WIDÉN STÅLE SØRENSEN A K DOLVEN Stedsspesifikke utendørs installasjoner I RETROSPEKT Detalj Rødt, Hanne Friis 2013

2 Redaktør: Kristin Røed Kunstnere, fotografer og Vestfold Kunstsenter All bruk av bilder må klareres med opphavsmenn. Trykk: Cicero Grafisk AS

3 Kunstanlegg 4: MÅNESKINNSTIEN MUNCH 150 Åsgårdstrand sommeren 2013 Retrospektiv katalog

4 1 Hagen Munchs Hus: A K Dolven, Funnet malefille 3 Molo II: Ståle Sørensen, Måneskinn Molo I: Hanne Friis, Rødt 4 Hagen, Kiøsterudgården: Anna Widén, Scenario 4

5 Forord Bakgrunnen for MÅNESKINNSTIEN var en henvendelse fra Horten kommune om et samarbeid i forbindelse med markeringen av 150 års jubileet for Edvard Munch i Åsgårdstrand, noe Vestfold Kunstsenter mer enn gjerne ville være med på. Et sentralt aspekt ved Horten kommunes markering av Munch 150 var fokus på samtidskunst fordi Munch var den modige, uredde og søkende kunstner han faktisk var. På tross av en hang til å vende tilbake til de samme motivene var han ingen nostalgiker, men på stadig søken etter nye uttrykk og teknikker for å formidle disse motivene. Han sto i sin tid og tok aktivt del i de mange forandringene og endringene som fant sted i samfunnet. Som et ledd i den nasjonale markeringen av MUNCH 150 gjorde vi deler av Åsgårdstrands uterom til arena for stedsspesifikke, temporære kunstinstallasjoner. Kunstanlegg 4: MÅNESKINNSTIEN MUNCH 150 i Åsgårdstrand sommeren Edvard Munch flyttet grenser og utfordret sin samtid. Vi ønsket å knytte bånd fra Munchs grensesprengende kunstnerskap til vår tids eksperimentelle samtidskunst. Arbeidet med prosjektet har vært givende og resultatet enestående. Fire kunstnere ble valgt ut etter nasjonal prekvalifisering og lukket konkurranse: A K Dolven, Hanne Friis, Ståle Sørensen og Anna Widén. Arbeidet med prosjektet ga Kunstsenteret mange gode samarbeidspartnere som alle bidro til å tilrettelegge for et vellykket prosjekt. Åsgårdstrands tilknytning til Munch og stedets egenart bød både på utfordringer og åpnet for muligheter for de deltakende kunstnerne. Ønsket var å tilby en interessant arena for samtidskunstnere som arbeider stedsspesifikt og eksperimentelt. Prosjektet foregikk inne i gamle hager, på en brygge, på moloen og ute i vannet, steder der man ikke vanligvis møter samtidskunsten. Prosjektet ble vist hele sommeren Vi er stolte av å ha vist kunst som ble skapt spesielt for dette stedet og denne anledningen! Siden prosjektet var tidsavgrenset har Vestfold Kunstsenter laget en katalog og en utstilling som dokumenterer prosjektet for ettertiden, til inspirasjon og refleksjon for senere Kunstanlegg og for andre som ønsker å skape noe lignende. Vestfold Kunstsenter Januar 2014 Kristin Røed 5

6 A K Dolven funnet malefille Jeg tror han gikk med malefillen stukket inn i bukselinningen. Noen ganger ute i hagen. Andre ganger hadde han den skjult under jakken i det han kom fra broen. Broen utenfor Kiøsterudgården. Der vandret han videre opp Havnegata, mot det som nå er Edvard Munchs gate før han entret sin egen hage og hus. Det er bratt opp den bakken til huset, tror han ofte nettopp her tok av seg jakken, det ble varmt. Slik mistet han muligens fillen. Den hadde klare farger, rødt, grønt og gult dominerte. Som på kjolene til pikene på broen. Malefillen er del av en malers hverdag. funnet malefille min skulptur, er støpt i bronse og malt etterpå av meg med mine pensler. Den er malt på et vis som visualiserer en godt brukt malefille med flekker og rifter. Fillen som her er modell for støpningen er i utgangspunktet fra mitt eget studio som maler. Brukt på mitt atelier gjennom lang tid. Selve stoffet er et gammelt pynte-håndkle fra min bestemor, Bergljot Strandli, fra Vestfold, et stykke stoff som er fra Munch sin tid og godt brukt. Denne er dyppet i voks, selve fillen er blir brent ut og en negativ form oppstår da. I den har jeg fylt bronse. Denne støpte skulpturen blir så pusset og endelig malt med farger, oljefarger som Munch brukte. Den støpte fillen blir plassert i bakken nedenfor hans hus. Den er konstruert slik at et feste under stikker dypt ned i bakken. Slik at den ikke kan løftes opp, da stein og jord fylles over. Den ser lett ut, men er bom fast. Gressbakken legges presist tilbake på plass. Kun fillen er synlig der i gresset. Slik ligger den der, funnet malefille, som en mistet fille og funnet av oss som måtte passere stien hans opp til huset, mange år etter. A K Dolven Mai Bilde over: A K Dolven, Munchs palett og funnet malefille, A K Dolven/BONO 2013, foto: A K Dolven Bilde til høyre: A K Dolven, funnet malefille, A K Dolven/BONO 2013, foto: A K Dolven 6

7

8 Hanne Friis Rødt Sanslighet, materialitet og prosess er drivkraften i kunstnerskapet. Hovedproduksjonen består av tekstile, stedsspesifikke installasjoner og skulpturer i simple materialer som bearbeides ved søm eller andre håndverksteknikker. Det langsomme håndverket endrer materialets opprinnelige industrielle preg og organiske formasjoner og komplekse strukturer vokser frem. Gjenkjennelige materialer og farger i ny form åpner opp for assosiasjoner og tolkninger som går i ulike retninger. Verkene spiller på motsetninger mellom form og formløshet, det kunstige mot det naturlige og det vakre mot det frastøtende. Fargenes betydning er kulturelt betinget, men den røde fargen er den mest eksplosive og dramatiske av dem alle. Rødt beskrives med ord som: kjærlighet, opprør, aggressivitet, pasjon, hat, energi, vilje, smerte og styrke. Det er en farge som signaliserer og krever oppmerksomhet. Munch var selv opptatt av fargespråk og symbolikk og brukte fargene til å beskrive emosjoner, eksistensiell angst og stadier i menneskers liv. Et av Munchs gjennomgangstema var det kompliserte forholdet mellom mann og kvinne preget av maktkamp, erotikk og sjalusi. Tvetydigheten i farge - og materialbruk videreføres i prosjektet Rødt som er plassert på moloen i Åsgårdstrand. Installasjonen er laget av en intens rød plastpressenning som folder seg mellom steinene på moloen. Den røde ukontrollerbare massen er både skremmende og tiltalende. Ved bearbeidelse endres materialet til noe som kan ligne på blank, flytende maling eller kanskje størknet masse. Bølgende malingsstrøk underbygget vekslende følelser og stemninger i Munchs malerier. Installasjonen Rødt henter opp noe av det samme uttrykket, med sine bølgende former og opplevelse av bevegelse og uro. Munchs appell til publikum er hans direkte maleriske språk og utrykk og den voldsomme kunstneriske energien som verkene hans utstråler. Den samme energien ønsker jeg å gjenskape i verket Rødt. Hanne Friis Mai Bilde øverst: Montering Rødt Hanne Friis 2013, foto: Valida Babayeva Bilde til høyre: Hanne Friis, Rødt Hanne Friis 2013, Foto: Tomas Moss, 8

9

10 Ståle Sørensen Måneskinn 1895 Min skulptur til Munchjubileet 2013 består av vannfaste finérplater i størrelse 240x120 montert liggende horisontalt med avstand ca. 4,5 cm. De buede formenes organiske form tar utgangspunkt i linjer fra Munchs Åsgårdstrand-malerier. De kurvede linjene kjenner man igjen fra Munchs beskrivelser i alt fra landskap, strandlinjer, trekroner til menneskefigurer på stranda. Skulpturens form er forskjellig sett fra forskjellige vinkler og forskyvningene av kurvene danner en organisk, dynamisk form. Sett fra vest/ land eller øst/sjø fremtrer derimot en siluett som minner om Munchs måne som gjentar seg i en rekke av hans malerier. Tittelen Måneskinn 1895 er tatt fra et av Munchs bilder Måneskinn som ble malt I Skulpturen har et hulrom hvor man kan gå inn og oppholde seg. Hulrommet gjør skulpturen til en beskyttende kokong eller en skremmende organisk struktur alt etter hvem som opplever verket. Man ser rundt seg, men blir også sett på som en del av strukturen. En dualitet man også finner i Munchs arbeider. Ståle Sørensen Mai Bilde over: Ståle Sørensen, Måneskinn 1895 Ståle Sørensen / BONO 2013, foto: Tomas Moss, Bilde til høyre: Ståle Sørensen, Måneskinn 1895 Ståle Sørensen / BONO 2013, foto: Ståle Sørensen 10

11

12 Anna Widén Scenario Mitt arbete tar som regel utgångspunkt i en plats eller i ett material. De verk jag gör ute i olika landskap, är platsspecifika i den betydelsen att de hör till i det rummet där de uppstått, ofta mer som en visuell konsekvens än i teoretisk betydelse. Det platsspecifika arbetet attraherar mig i egenskap av sin direkthet. Platsen sätter gränser och ger samtidigt oanade möjligheter. Jag har arbetat i skog och fjäll, vid kusten och i parker, men också i urbana områden samt visat verk från dessa processer i gallerirummet. Min metod kan beskrivas som hantverksmässig, där den omedelbara kontakten med rum och material är det som driver fram uttrycket. Munch skildrade täta rum, stinna av starka känslor, och vida kraftfulla landskap. Jag uppfattar hans fokus som riktat antingen mot människans kaotiska inre eller utåt mot naturens storhet. Mellan det inre och det yttre finns en vibrerande gräns, varifrån han uttryckte sin blick på världen. Kiøsterudgårdens trädgård verkar leva sitt eget liv omringad av nostalgiska huskroppar. Vid det första mötet med platsen kände jag mig betraktad. En mängd smårutiga fönster liksom böjde sig ned för att studera mina rörelser bland äppelträden. Jag tänkte att i Åsgårdsstrand kan man inte förbli osedd. Det är inte en plats för hemligheter. Kanske just därför önskar jag flytta in i den vildvuxna trädgården med en idé om ett suggererande rum där element från småstadens idyll får blanda sig med mörkare krafter Anna Widén Mai Bilde over: Anna Widén, montering Scenario Anna Widén 2013, foto: Tomas Moss, Bilde til høyre: Scenario Anna Widén 2013, foto: Anna Widén 12

13

14 14

15 15 Scenario Anna Widén 2013, foto: Tomas Moss,

16 Munch 150 i Åsgårdstrand Det var sommeren 1889 at Munch første gang slo seg ned i Åsgårdstrand, den lille flekken i Norges land som på mange måter skulle få så stor betydning for ham.» (Pola Gauguin) I 2013 var det 150 år siden Edvard Munch ble født. En begivenhet som skulle markeres i inn- og utland. Munch 150 skulle feire Munchs verk og betydning, jubileet skulle øke kunnskap, vekke nysgjerrighet og begeistring. Og Åsgårdstrand skulle spille en sentral rolle: Av alle de steder Edvard Munch har bodd og virket er det kanskje i Åsgårdstrand han har etterlatt seg mest tydelig spor. Disse sporene er del av en lokal, regional, nasjonal og internasjonal kunsthistorie: Her står hans eneste bevarte hjem, her lar landskapet seg ennå gjenkjenne ut fra Munchs kunst, og her er de mange historiene om Munch og menneskene han sto nær stadig levende. Med sin formidlings- og ikke minst forvaltningsarv knyttet til Edvard Munch hadde Horten kommune både et ansvar og et genuint ønske om å markere Munch150. I kommunens politiske vedtak vedrørende jubileet ble det lagt opp til en rekke ulike aktiviteter og prosjekt. Fellesnevnere var ønsket om å gi de besøkende unike, stedsbundne opplevelser som kunne skape undring og gi rom for ettertanke. Videre å sette fokus på landskapet som kunstnerisk kraft og inspirasjon. Det var også et mål å nyansere oppfatning av Munch og bidra til aktualisering, nye blikk på og forståelse av kunstneren generelt, og hans tilknytning til spesielt Åsgårdstrand. Et annet sentralt aspekt ved kommunens markering var fokus på samtidskunst fordi Munch var den modige, uredde og søkende kunstner han faktisk var. Vi ønsket ikke kun å hvile på historien, men også å ta utgangspunkt i vår tid. Med en slik grunntanke i bunn kunne vi lage et jubileum i Munchs ånd: En kunstner som i hele sitt liv var i stadig utvikling, som søkte nye uttrykk, nye muligheter. For å nå ambisiøse mål hadde vi behov for en dyktig samarbeidspartner. Vestfold kunstsenter var et opplagt valg for oss, og de på sin side responderte umiddelbart og positivt på vår henvendelse. Slik ble spiren til Måneskinnstien lagt, og en påfølgende lang arbeidsprosess og samarbeide ble innledet for å realisere prosjektet, med alt det innebar av ideutveksling frem til prosjektets endelige utforming, til juryering, finansiering, markedsføring og formidling. De fire installasjonene i Måneskinnstien sto trygt på egne bein, men uttrykte samtidig, på hver sin måte, sentrale element av Munchs forhold til Åsgårdstrand; den buktende strandlinjen, fjorden og månesøylen, fargesymbolikk, det hverdagslige og det personlige, småbylivet. Installasjonene ble både en annen innfallsvinkel til Munchs kunst og til samtidskunst. Kom, så går vi en tur og ser på bildene mine. Der kan De se, de er her alle sammen. Det er bare menneskene som skifter litt. Edvard Munchs velkjente kommentar til sin gode venn Rolf Stenersen, en sommerkveld i 1938 på besøk i Åsgårdstrand. Munchs liv og kunst er stadig lett tilgjengelig i Åsgårdstrand. Plutselig befinner man seg i et av hans bilder eller i et bygningsmiljø fra Munchs tid. Og etter å ha lett litt, står man plutselig bare der, foran hans lille, beskjedne, gule hus. Slik var også installasjonene lett tilgjengelige. Noen mer umiddelbart iøynefallende enn andre, mer synlige i landskapet der de gav seg til kjenne på avstand og inviterte ut i havnen. Andre mer bortgjemte, noe man nærmest kunne snuble over eller måtte lete etter i Munchs hage, eller bevist oppsøke bakenfor Pikene på broen, i hagen som omgir Kiøsterudgården. Måneskinnstien innfridde vår visjon med sin åpne invitasjon til undring, forundring, ettertanke og element av overraskelse og til opplevelser som skiftet både med været, og med døgnets og Åsgårdstrands rytme. En stor takk til Vestfold Kunstsenter for at dere tok utfordringen og invitasjonen med slik åpenhet og positivitet og for alt arbeidet og samarbeidet underveis. Vi gjør det gjerne en gang til! Solfrid Sakariassen, Horten kommune

17 Våren 2013, befaring med kunstnerne og arbeide med kunstverkene. Foto: Bilde 1, 2 og 3 Kristin Røed, 4 og 5 Marianne Valkner og bilde 6 A K Dolven.

18 Refleksjoner rundt MÅNESKINNSTIEN MUNCH 150 i ÅSGÅRDSTRAND Mye av samtidskunsten kjennetegnes ved at den ønsker dialog, og det ble lagt vekt på at formidlingen skulle være dialogbasert. De organiserte vandringene var åpne for alle, passet for alle og var gratis. Vandringen startet opp i Edvard Munchs hage med installasjonen Funnet Malefille. En liten fille ligger slengt i gresset i Munchs Hage, litt utenfor stien mellom Munchs gule stue og stranden i Åsgårdstrand. Har han mistet den på vei hjem? Fargene på fillen er de samme som i maleriet Pikene på broen. A K Dolvens verk er mer enn tvetydig; På den ene siden bringer det tankene til han som vandret denne veien hundrevis av ganger, for å male bilder som senere er blitt stående blant de viktigste i Norsk Kunsthistorie med motiver som har blitt Åsgårdstrands identitet; Sterke følelser, måneskinn, strender og sommer i Åsgårdstrand for hundre år siden. På den annen side en liten unnselig fille, et perspektiv på hva som er kunst, frambrakt av en kvinnelig kunstner i Det fascinerende i hverdagsobjektet og den muligens uerbødige måten å hedre en fordums storhet. Ikke akkurat noen rytterstatue Men fillen har en personlig historie og en malers nærhet til sitt verktøy og blir en slags kollegial takk for å kunne føre faget videre inn i en ny tid. Verket bestod av mormors kjøkkenhåndkle, A K Dolvens egen malerfille, støpt i bronse i naturlig størrelse, bemalt med fargepaletten fra maleriet Pikene på broen og støpt ned i plenen i Munchs Hage. At dette kunne tenkes å være Edvard Munchs malefille, som han hadde mistet på sin vei opp fra stranden, forsterket stemningen på stedet og trigget tanken på at HER har Munch virkelig vandret og malt. Det var en god oppstart på måneskinnsvandringen, i Munchs fotspor. Neste stopp på veien var stranden. Her kunne publikum beskue den berømte Åsgårdstrandslinjen og samtidig få øye på noe knallrødt ute på moloen. Hanne Friis verk Rødt lyste opp på lang avstand. Voldsomme draperier bølget seg mellom steinene i moloen og forsvant ned i det bølgende havet. Publikums assosiasjoner var mange; kjærlighet, blod, sår i landskapet, forsøpling, oljesøl og miljøforurensning for å nevne noe. Som Hanne Friis, var også Edvard Munch opptatt av miljøet og formidler kunne fortelle om hvordan han så på jordkloden som en levende organisme og lava som jordas blodårer ( Munch med egne ord, Poul Erik Tøjner, Press forlag 2003) Installasjonen Rødt gav også anledning til å snakke om hvordan Munch brukte fargen (rød) til å beskrive emosjoner og faser i menneskers liv i sine malerier. Røde bølgende former som brer seg ut over pynten av moloen og ned i sjøen ved innseglingen til Åsgårdstrand havn. Fargen rødt var viktig i Edvard Munchs malerier og viste til både kjærlighet, skjønnhet og fare. Kjærlighet som i maleriet «Livets dans», skjønnhet men med et anslag av underliggende fare, også som et uttrykk for kraftige emosjoner som for eksempel i maleriene «Skrik» og «Rød villvin». Rødt bestod av rød presenning, montert i bølgende former mellom steinene og ned i sjøen fra moloen. Med sin klare røde farge var verket et blikkfang som inviterte til undring og fasinasjon og det første som møtte båtfarende som la til i Åsgårdstrand havn sommeren På havna foran hotellet, som på Munchs tid var et populært sommersted kunne vi forestille oss alle sommergjestene i lange 18

19 Mai/juni 2013, full fart med utarbeidelse og montering av arbeidene. Foto: Bilde 1, 2, 4 Kristin Røed, 3 Valida Babayeva, 5 Thomas Moss 6 Anne Charlotte Schjøll.

20 kjoler og flosshatt. Ikke minst Edvard Munch som på sine nattlige vandringer observerte festglade mennesker på vei til eller fra hotellet. Sommeren 1882 opplevde Edvard sin første forelskelse her, da han forelsket seg i Mille Thaulow. Historien sier at hun en sommernatt på vei hjem ble fristet til å bade i månestrålene som skinte i havet. Hun badet visstnok i måneskinnet mens hun sang! Munch mente hele livet at; ikke noe annet sted i verden skinner månen så vakkert som i Åsgårdstrand. Ståle Sørensens skulptur Måneskinn 1895 tar utgangspunkt i månesøylen, som er så karakteristisk for Munchs Åsgårdstrand malerier. Publikum kunne, ved å gå inn i selve skulpturen bade i månesøylen slik Mille Thaulow gjorde. Skulpturen til Ståle Sørensen ble et populært sted å fotografere hverandre, med Åsgårdstrand landskapet som bakgrunn. Verket tar for seg en kjent todimensjonal form i Munchs verk og gjør den tredimensjonal. Formen av månen som speiler seg i havet er et av Munchs mest kjente motiver fra Åsgårdstrand. På samme måte som en besøkende i Åsgårdstrand kan gjenoppleve dette i dag inviterer Sørensens skulptur til å gå inn i verket og oppleve omgivelsene gjennom egen deltakelse. Måneskinn 1895 bestod av mange utskårne tre-laminat plater som til sammen fikk formen av Munchs måneskinn. I nederste del kunne man gå inn i verket, samtidig som man på grunn av mellomrom mellom hver plate kunne se ut gjennom veggen og inn i Munchs motiver som havet, strendene og broen. Verket på bryggen midt i Åsgårdstrands havn var både et fyrtårn som viste til at her er det noe annerledes som skjer og en invitasjon til egen utforskning og deltakelse; En oppfordring til å være med på Kunstanlegg 4 MÅNESKINNSTIEN MUNCH 150 i Åsgårdstrand. Vandringen passerte stedet der Munch malte Pikene på broen med den hvite villaen (Kiøsterudgården 1780/90) i bakgrunnen. Dette ledet til Anna Widens Scenario i den gjengrodde hagen bak stakittgjerdet i Kiøsterudgården. Støvete stirrende vinduer leder inn i skyggene i den gamle hagen. Der inne bukter en stor mørk form seg i gresset mellom de gamle trærne. Er det sjalusien, sinnets mørke sider, slangen i paradis eller bygdedyret som ligger der på lur? De gamle vinduene som rytmisk var spredt utover i den solfylte delen av hagen liksom lokket publikum inn i hemmelighetene, inn i skyggen under de gamle epletrærne. Lukten av tjære fra de flettete kvistene forsterket stemningen av noe uforutsigbart; noe vakkert og innsmigrende (koselig rutete vinduer) men samtidig skummelt og farlig. Scenario bestod av gamle originale vinduer fra 1800 tallet, som var spredt i fremre del av hagen, delvis sunket ned i vegetasjonen, delvis oppe i trær og busker. Lengre inn var det en stor mørk slyngende form tett flettet i grankvist og forseglet med tjære. For Munch var utforskning av sinnets mørke sider en del av hans kunstneriske prosjekt. Anna Widéns tolkning av dette var både overraskende og fascinerende og brakte den mørke dimensjonen inn i MÅNESKINNSTIEN anno Hagen i Kiøsterudgården var et fint sted å ende vandringen på MÅNESKINNSTIEN. Det var noe med verket til Anna Widen som berørte publikum og hagen var en intim og nær ramme rundt samtalene som oppstod. MÅNESKINNSTIEN nådde kanskje målet om å bygge kulturell identitet og refleksjoner rundt hva det vil si å være menneske i vår tid gjennom kunstopplevelser? Ellen Rishovd Karlowicz og Kristin Røed

21 juni 2013, forhåndsvisning for pressen og siste innspurt på montering av verkene. Bilde 1: Alexander Svanberg. Øvrige bilder: Thomas Moss

22 PROSJEKTUTVIKLING For fjerde gang har Vestfold Kunstsenter arrangert Kunstanlegg: Stedspesifikke, temporære kunstprosjekter ute i det offentlige rom i Vestfold. Bakgrunnen for denne satsningen er ønsket om å bringe nye kunstuttrykk ut av galleriet skape utradisjonelle og overraskende møter mellom samtidskunsten og folk der de ferdes til daglig. Arbeidet med prosjektet startet våren 2012 og prosjektgruppen bestod av: Silje Almås, billedkunstner og styreleder i Vestfold Kunstsenter Atle Selnes Nielsen, billedkunstner og nestleder i styret i Vestfold Kunstsenter Ellen Rishovd Karlowicz, billedkunstner og formidler i Vestfold Kunstsenter Kristin Røed, prosjektleder og daglig leder i Vestfold Kunstsenter. I tillegg var det flere som bidro ad.hock, bl.a. Barbro Hernes og Jacek Karlowicz samt styret i Vestfold Kunstsenter. Prosjektgruppen samarbeidet tett med Solfrid Sakariassen og Isabelle Laurent i Horten kommune gikk med til prosjektutvikling, utlysning av konkurranse og søknader for å finansiere prosjektet. Det var tidlig klart at man ønsket et annerledes prosjekt, der tanken var at dagens kunstneriske praksis har mye tilfelles med Munchs praksis selv om uttrykksmidlene er forskjellige. Vi ønsket ikke et prosjekt der kunstnerne viste sine versjoner av Munchs kjente verker, men et fokus på nyskapende kunst og nye uttrykksformer slik Munch var en kunstner som nettopp gikk nye veier. Den første planen var å lage en MÅNESKINNSTI gjennom Fjugstadskogen, der Munch hadde sine daglige vandringer når han oppholdt seg i Åsgårdstrand. Dette viste seg imidlertid å være problematisk og sommeren 2012 ble MÅNESKINNSTIEN ble flyttet til området fra Munchs Hus via havneområdet til hagen i Kiøsterudgården, sentrale steder i Munchs kunstneriske univers i og i Åsgårdstrand. Dette viste seg å være en god løsning da de aller fleste som besøkte Åsgårdstrand sommeren 2013 kom i kontakt med kunstverkene. Høsten 2012 ble det utlyst prekvalifisering over hele landet og i alt 65 profesjonelle kunstnere meldte sin interesse for å delta i prosjektet. 12 kunstnere ble invitert til å delta i lukket konkurranse, av disse ble fire kunstnere valgt: A K Dolven, Hanne Friis, Ståle Sørensen og Anna Widèn. Juryen bestod av: Silje Almås, billedkunstner og styreleder i Vestfold Kunstsenter Atle Selnes Nielsen, billedkunstner og styreleder i Vestfold Bildende Kunstnere Hanne Tyrmi, billedkunstner og medlem av juryen i Østlandsutstillingen Solfrid Sakariassen, kunsthistoriker og prosjektleder for MUNCH 150 i Åsgårdstrand Kristin Røed, prosjektleder MÅNESKINNSTIEN og daglig leder i Vestfold Kunstsenter. Juryering av lukket konkurranse ble avsluttet den 19. desember februar 2013 presenterte Horten Kommune programmet for markeringen av MUNCH 150 i Åsgårdstrand. I Mars var kunstnerne på befaring i Åsgårdstrand og arbeidet med kunstverkene var i gang. I Juni startet monteringen av verkene. Noen verk hadde lengre monteringstid enn andre, Anna Widén tilbrakte tre uker i hagen til Kiøsterudgården med fletting av naturmateriale på stedet. De øvrige kunstnerne monterte i løpet av de siste to ukene før åpningen. Vi takker Thon Hotell Åsgårdstrand, Park og idrettsavdelingen i Horten kommune og Horten Havnevesen, fylkesmannen i Vestfold og Vestfold fylkeskommune kulturarv for velvillig bistand og godt samarbeid. Ellen Rishovd Karlowicz utarbeidet formidlingsopplegg for vandringer på MÅNESKINNSTIEN og koordinerte dette med MUNCHS HUS. 22

23 juni 2013, offisiell åpning ved fylkesordfører Per Eivind Johansen, vandring på MÅNESKINNSTIEN med formidler Ellen Rishovd Karlowicz og avslutning i hagen til Munchs Hus. Alle foto: Thomas Moss

24 Guidene i Munchs Hus fikk veiledning og orientering om prosjektet. Hun bisto også Horten kommune med utarbeidelse av DKS plan fra Vestfold kunstnersenters produsentnettverk i forbindelse med markeringen av MUNCH 150 i Horten. Mai og juni var en hektisk periode med utforming, trykking og distribusjon av informasjonsmateriell og annonser. Prosjektet ble annonsert i tidsskriftene Billedkunst og Kunsthåndverk, i Vestfoldavisene, i Galleri og museums Listen og i Dagbladet. På Kunstsenterets egen hjemmeside, siden til Kunstsentrene i Norge, sidene til Tønsbergs blad samt på facebook. Åsgårdstrand og Hvitsten arrangerte felles pressevisning for internasjonalt media og samarbeidspartnere. Folder med informasjon om MÅNESKINNSTIEN inngikk i informasjonspakken som ble distribuert til alle deltakerne. Plakater og foldere ble distribuert i hele Vestfold og i Åsgårdstrand i særdeleshet, der det ble lagt ut foldere i butikker, caféer, restauranter, hoteller og i Munchs Hus. Den 19. juni var det forhåndsvisning for pressen med påfølgende vernissasje for kunstnerne. Lørdag 22. juni foretok Fylkesordfører Per Eivind Johansen den offisielle åpningen av MÅNESKINNSTIEN MUNCH 150 til et stort og entusiastisk publikum. Etter åpningstalen var det vandring fra verk til verk med formidler Ellen Rishovd Karlowicz. Vandringen ble avsluttet med Prosecco og takk til alle bidragsytere i hagen til Munchs Hus. Med et stort og entusiastisk publikum ble dette en vellykket start på de over 30 vandringene som Kunstsenteret arrangerte de neste to ukene. Resten av sommeren ble vandringene ledet av guidene i Munchs Hus. Som en del av formidlingen ble det laget en folder med informasjon og kart over området. Med informasjon om kunstverkene på hvert sted, var det også enkelt for publikum å gå stien på egenhånd. Ved å tilby vandringer med formidler ønsket man å gi publikum en rikere og forhåpentligvis dypere opplevelse av kunsten. I alt deltok ca besøkende i organiserte vandringer eller vandret på egen hånd på MÅNESKINNSTIEN MUNCH 150 i Åsgårdstrand sommeren 2013! En stor takk til alle ansatte i Munchs Hus som bidro med informasjon om prosjektet og formidling av kunstverkene i hele visningsperioden. MÅNESKINNSTIEN MUNCH 150 var også en del av Østlandsutstillingen 2013 som åpnet i Vestfold Kunstsenter 24. august Østlandsutstillingen har de senere årene markert seg med stedsspesifikke verk tilknyttet visningsstedene. Vi benyttet anledningen til å la de to prosjektene forsterke hverandre ved at MÅNESKINNSTIEN fikk kunstfaglig kompetanse fra Østlandsutstillingen inn i prosjektets jury ved kunstneren Hanne Tyrmi. Vestfold Kunstsenter kunne på den måten informere om MÅNESKINNSTIEN i Østlandsutstillingens nettverk og om den kommende Østlandsutstillingen til besøkende på MÅNESKINNSTIEN. Vestfold og Norge er med rette stolte av Edvard Munchs bidrag til kunsthistorien. Munch er en av de aller viktigste kunstnerne i norsk kunsthistorie. Hans verker preger Norges identitet som kulturnasjon og Åsgårdstrands identitet som kulturdestinasjon et sted kunstnere har reist til, et lite flair av bohemen et viktig premiss for vår oppfatning av de lange lyse sommernettene ved fjorden. For Vestfold Kunstsenter har det vært viktig å peke på at kulturell identitet skapes også i dag, av dagens kunstnere. Samtidens kunstnere er viktige aktører i samfunnsbyggingen og utviklingen av vår tids kulturelle identitet. A K Dolven, Hanne Friis, Ståle Sørensen og Anna Widèn er alle samfunnsengasjerte, deltakere på den nasjonale og internasjonale kunstscenen. De har alle erfaringer fra deltakelse i temporære stedsspesifikke prosjekter og en uhyre dyktig og profesjonell tilnærming til oppgaven. Vi er stolte av å ha fått anledning til å presentere disse fire kunstnerne i Åsgårdstrand og åpnet for overraskende møter mellom mennesker, kunst og kunstnere ute i det offentlige rom også sommeren Edvard Munch var ikke en tilbakeskuende kunstner, han tok for seg aktuelle problemstillinger i sin samtid og bidro til utviklingen av den internasjonale kunstscene. Slik arbeider også dagens samtidskunstnere og dette er kjernen i den kontinuerlige byggingen av kulturell identitet. Vi håper og tror at MÅNESKINNSTIEN - MUNCH 150 i Åsgårdstrand sommeren 2013 har vært en markering som hedret arven etter Edvard Munch. Kristin Røed

25 Kunstanlegg 4: MÅNESKINNSTIEN MUNCH 150 i Åsgårdstrand 22. juni 25. august Bilde 1 og 2: A K Dolven funnet malefille, bilde 3 og 6 HANNE FRIIS Rødt, bilde 4 og 5 STÅLE SØRENSEN Måneskinn 1895 Foto: Thomas Moss Bilde 7 og 8 ANNA WIDÉN Scenario. Foto: bilde 7 Anna Widén og 8 Solfrid Sakariassen.

26 Vi takker alle bidragsytere til Kunstanlegg 4: MÅNESKINNSTIEN MUNCH 150: Først og fremst vil vi takke A K Dolven, Hanne Friis, Ståle Sørensen og Anna Widén for deres kunstneriske bidrag til prosjektet uten kunstnere intet kunstprosjekt! Takk til Horten kommune som tok initiativ til prosjektet, tok sin del av det økonomiske ansvaret og var en utmerket tilrettelegger og samarbeidspartner. Vestfold Fylkeskommune gikk inn i prosjektet på et tidlig tidspunkt, noe som var avgjørende for mulighetene til å gjennomføre på en god måte. Alle kunstnerne ble tildelt Bildende Kunstneres Hjelpefonds prosjektstøtte fra Vestfold Kunstsenter både i 2012 og 2013, noe som bidro til en forutsigbar arbeidssituasjon for kunstnerne. Vi takker også Olav Thon, Thon hotell Åsgårdstrand og Havnevesenet i Horten og Horten kommune for deres bidrag ved å stille steder til disposisjon og hjelpe til i forbindelse med realiseringen av prosjektet. Vi takker Cicero Grafisk AS for støtte og bidrag til informasjonsmaterialet og alle ansatte i Munchs Hus for formidling og informasjon til publikum. MÅNESKINNSTIEN var også en del av Østlandsutstillingen 2013, som åpnet i Vestfold Kunstsenter i august 2013 og vi takker Østlandsutstillingen for deres bidrag både faglig og økonomisk til realiseringen av prosjektet. Sist men ikke minst en takk til Norsk Kulturråd som hadde tro på vår evne til å gjennomføre et godt prosjekt. Prosjektet er støttet av: Norsk Kulturråd, Vestfold fylkeskommune, Horten kommune, Bildende Kunstneres Hjelpefond, Cicero Grafisk AS og Østlandsutstillingen BILDENDE KUNSTNERES HJELPEFOND KUNSTAVGIFTEN Kjeld Stubs gt. 3, 0160 OSLO

27

28 Kunstanlegg i Vestfold: Kunstanlegg er Vestfold Kunstsenters satsning på temporære stedsspesifikke kunstprosjekter ute i det offentlige rom. Kunstanleggene har vært arrangert med ujevne mellomrom og på ulike steder i fylket de siste ti årene: Kunstanlegg 1: MØTEPLASSER Høsten 2002 Tønsberg, Nøtterøy, Tjøme Michael O Donnell Inge van der Drift Irene Rasmussen og Yngvar Larsen Cora Lill Kavlie Bjørn Askefoss Per Jonas Lindstrøm og Craig Edward Dykers Kunstanlegg 2: MIGRASJON Høsten 2008 I Tønsberg, fra Kunstsenteret gjennom hele sentrum til Støperiet på Kaldnes. Anita Hofgaard og Dorthe Herup Hans Martin Øien Maria Manuela Rodrigues Verena Scholz Bjørn Melbye Gulliksen Kunstanlegg 3: DIALOG Høsten 2011 Inne på kjøpesenteret Farmandsstredet i Tønsberg Lena Søeborg Silje Almaas Kunstanlegg 4: MÅNESKINNSTIEN MUNCH 150 i Åsgårdstrand A K Dolven Hanne Friis Ståle Sørensen Anna Widén