Klipper og limer seg til trivsel. Verdens første sansekirke. Tegnspråk var forbudt. Tegnspråk er en berikelse i mangfoldet

Transkript

1 MagaSigno Vi ønsker å gi deg et magasin som kan fortelle noen Signohistorier, enten du møter oss for første gang eller du kjenner oss godt. Til deg som jobber i Nav, skole- eller helse vesenet, eller i en av Norges kommuner og vil anbefale en døv eller hørselshemmet Signos tilbud. Dette vil være et lurt sted å lese litt om oss. Klipper og limer seg til trivsel SIDE Verdens første sansekirke SIDE og 48 Signo har et særlig ansvar for å ivareta den samfunnsoppgaven det er å utvikle spisskompetansen knyttet til vårt fagfelt. Vi håper at du som politiker også blir berørt av å lære mer om oss. Til deg som ansatt er oppfordringen: Bruk det når du trenger noe i hånden for å få litt oversikt, eller du skal informere om oss i møte med andre. Signo ble startet i 1898 av Conrad Svendsen som var Norges første døveprest. Da het det «Hjemmet for døve», i 2002 skiftet vi navn til Signo. I dag består den ideelle stiftelsen av åtte virksomheter som gir tilbud om skole, arbeid, bolig og kompetansesenter til døve og døvblinde. Tegnspråk var forbudt SIDE 6-10 MagaSigno 2012 Utgiver: Redaktør: Redaksjon: Produksjon: Omslagsfoto: Les mer på: Signo Inger Helene Venås Elisabeth Moe og Øyvind Woie Berg Media Sigmund Rønsen Aarhaug Facebook: Stiftelsen på twitter Tegnspråk er en berikelse i mangfoldet SIDE Sammen skapte de et nytt språk SIDE

2 Kommunikasjon til hjertet Hjertet kan nærmest smelte i møte med Signos mange ulike tjenestemottakere. Det finnes en livsvilje og glede som noen og enhver kan misunne. Det finnes en tilstedeværelse som skaper kontakt og fellesskap som er unikt. Tilrettelagt kommunikasjon er nøkkelordet her. I Signo snakker vi om å «forstå og bli forstått». For meg er det et privilegium å være generalsekretær og lede denne organisasjonen. Våre verdier er å være kommuniserende, nær, åpen, nytenkende og leken. Dette er bærende tekning i alle våre tilbud. Samfunnet, og også så mange av oss, har en refleks som kan virke begrensende. Signo ønsker å åpne opp, finne den enkeltes potensiale. «Grenseløs tro på menneskets muligheter» er vår visjon. Vår oppgave er å legge forholdene til rette slik at alle kan få utvikle og utfolde seg. Signo gir et landsdekkende tilbud gjennom åtte forskjellige virksomheter. I fjor benyttet 830 døve og døvblinde mennesker seg av våre tjenester. Det er stor variasjon i tilbudene. De er like forskjellige som menneskene som bruker dem. Signo gir bo-, omsorgs-, kultur og fritidstilbud, undervisning i grunnskole, videregående skole og voksenopplæring. Vi gir også arbeidstilbud i egne bedrifter og bistand til døve i det ordinære arbeidsmarkedet. Vi tilbyr dessuten tjenester som utredning, veiledning, avlastning og kurs. Tilbudene våre ligger i Oslo, Andebu og Sandefjord, Bergen og Trondheim. Vår styrke ligger i samspillet mellom tilbudene og fagmiljøet vi samlet utgjør. Språklig mangfold Idunn bruker musikk for å kommunisere. I Signo er det mange måter å gjøre seg forstått på. Her får du møte noen av de. Generalsekretær 4 5

3 Det gikk 30 år før jeg fikk lære det forbudte språket «Hvis du begynner med tegnspråk, vil du miste stemmen,» var beskjeden hun fikk av legene. Da hørselshemmede Ingrid Bodin først begynte å snakke dette forbudte språket, var hun over 30 år. Tekst: Ane Bamle Tjellaug & foto: Joakim S. Enger Når jeg sitter her og ser tilbake, så syns jeg egentlig at det er helt fantastisk. Å leve opp til du er 30 år før du begynner å skjønne at: Hallo! Det er noe rart med deg! Ingrid Bodin (62) ler høyt og hjertelig. Legenes beskjed Det skulle gå 35 år før hun fant det hun lette etter. Bodin kunne aldri helt definere hva hun savnet, men gjennom hele oppveksten søkte hun etter noe. Min mor sa alltid til meg: «Du er en sta dame, men du har en styrke som gjør at du tar en utfordring og går videre.» Hun hadde nok rett. Jeg tror jeg har hatt en skytsengel som har sørga for at jeg ikke har bukka under. I dag kaller hun seg døv, selv om hun hører ved hjelp av en såkalt cochleaimplantat, et høreapparat som opereres inn i det indre øret, og som ved hjelp av en mikrofon og en mikroprosessor gir døve mulighet til å oppfatte lyd og tale. Antakeligvis er hun født sterkt tunghørt. Gang på gang ga legene foreldrene hennes beskjed om at de ikke måtte finne på å la henne begynne å snakke tegnspråk, for da ville hun miste den klare og fine stemmen. Alle mine omgivelser hørte normalt. Så jeg anså meg selv som tunghørt, selv om jeg praktisk talt var døv, forklarer Bodin. Hun snakker fremdeles med klar og tydelig stemme, til tross for det legene prøvde å innbille foreldrene. Hun og mannen Johan har overlatt familiegården i Spydeberg til den ene av de tre sønnene og flytta inn i en terrasseblokk. Tegnspråk var forbudt Foreldrene ville at Bodin skulle ha en normal oppvekst, og derfor begynte hun på Bekkelaget skole, der de eldre søsknene gikk. Læreren skjønte etter hvert at hun ikke klarte å følge undervisningen, og Bodin ble derfor flytta til Ila skole, der hun havnet i én av fem klasser for døve og tunghørte. Her skulle de døve elevene lære å snakke. I 1880 ble det nemlig bestemt at det var forbudt å bruke tegnspråk i undervisningen av døve og hørselshemmede barn i Norge, og slik var det fortsatt da Bodin gikk på skolen på 50- og 60-tallet. Gjennom hele skolegangen øvde hun på å uttale ordene riktig og å lese på leppene. Vi skulle trene på å snakke rent. Det var viktigere å si Bergen riktig enn å vite at det var Norges nest største by, forteller Bodin, og understreker ved å rulle på r-ene. Jeg skal ikke påstå at vi hadde en time munnavlesning og en time taletrening hver dag, men det føltes sånn. Hun og klassekameratene fikk spateller stukket inn i munnen for å lære å si r eller s. Læreren plasserte en boks foran elevene, som lyste rødt helt til de klarte å uttale bokstavene riktig. Da skifta lyset til grønt. Tegnspråk var strengt forbudt. Men i friminuttene var det annerledes. Da brukte Bodin og klassekameratene tegn i smug. Men vi hadde aldri noe aktivt forhold til at det var det vi gjorde, sier Bodin i dag. I 1964 skulle Ingrid Bodin vært ferdig med folkeskolen, men da 6 7

4 hun var på avslutningstur i Danmark, døde faren hennes. Han hadde hatt et hjerteinfarkt påska året før, men det hadde gått meg hus forbi. Jeg visste at han var syk, men ikke hvor syk han var, forteller Bodin. Dette henger sammen med all den informasjonsflyten som går i en familie, men som den tunghørte eller døve aldri får med seg, fordi man bare prater. Hun løfter hendene og lager en skravlende munn ved å bevege tommelen og de øvrige fingrene fra hverandre. Jeg var pappajente til tusen. Og da jeg kom av båten og fikk se mamma og søstra mi med svarte sørgebånd rundt armen, var det som rullgardina gikk ned foran øynene på meg. Hun illustrerer ved å føre armen kjapt ned foran ansiktet. Jeg er borte i mer eller mindre to år. Det er to år i mitt liv som er svart, jeg husker det ikke. Min mor har fortalt meg hva jeg har gjort, men jeg husker det ikke. Tegnspråk totalt forbudt Derfor gikk hun et år ekstra på Ila skole, før hun begynte på Briskeby realskole og gymnas, som er en skole for hørselshemmede, året etter. Der var det absolutt forbudt med tegnspråk, både i undervisningen, men også i friminuttene. Rektor kom ut hvis hun så at vi brukte tegn, selv om vi sto utenfor skolens område. Hun var Norges største motstander av tegnspråk, mener Bodin. Her ble hun invitert til å være med på skolelaget, selv om en rasende rektor rev ned alle plakatene som annonserte arrangementet, fordi det skulle bli brukt tegnspråk der. Presten ledet skolelagene og brukte tegn som støtte til tale, Jeg er borte i mer eller mindre to år. Det er to år i mitt liv som er svart, jeg husker det ikke. og det var jeg veldig komfortabel med. Jeg syns det var behagelig å kunne avlese med øynene. Men jeg hadde fortsatt ikke noen relasjon til at dette var det jeg lette etter. Jeg hadde rett og slett ikke det valget, sier Bodin. Briskeby var et økonomisk gymnas, og da hun var ferdig der, begynte Bodin å jobbe i bank, som eneste jente sammen med 17 mannfolk. Jeg hadde fått en forsterket telefon, men ringelyden var så lys, og jeg var døv på de lyseste tonene. En gang jeg ikke var helt obs på telefonen, sier en av arbeidskollegaene mine: «Du, Ingrid? Hører du så dårlig at du ikke hører telefonen?» Bodin måtte begynne å tenke seg om. «Ja!» sier jeg. Hun sier det høyt og med et ettertrykk farget av en plutselig erkjennelse. Da begynner jeg å nøste i min livshistorie. Hva er det med meg? Hvorfor er ikke jeg som alle andre? Hvorfor hører ikke jeg normalt? Det gjør jo alle andre rundt meg, forteller Bodin. I denne perioden ble hun aktiv i hørselshemmedes ungdomsklubb og på et av julebordene traff hun mannen sin, Johan. Han var odelsgutt til en gård i Spydeberg, og mens hun gikk gravid med sin første sønn, fullførte byjenta Bodin agronomutdanning som eneste tunghørte sammen med 28 hørende. Hun og mannen flytta inn i det nyoppussede bryggerhuset på gården, og Bodin måka møkk, klipte tennene på grisene og tok imot kalver. Hun ble også med i bondekvinnelaget og prøvde å forklare de andre damene at hun helst ville at en og en skulle snakke av gangen. Briskeby gymnas: Ingrid Bodin husker tilbake til tida på Briskeby gymnas som en fin tid. Bodin er den bakerste jenta til høyre på bildet øverst til venstre. - Jeg beit tenna sammen Men ti kvinnfolk i et styre og en og en skal prate av gangen? No way! Bodin slår armen ut foran seg. Jeg beit tenna sammen og prøvde så godt jeg kunne, men jeg skjønte etter hvert at dette går bare ikke. Så jeg trakk meg nok litt tilbake. Da får jeg igjen den følelsen: Hva er det som gjør at jeg ikke klarer å henge med? Hvor dårlig hører jeg egentlig? Da hennes tredje sønn ble født, fikk hun både fødselsdepresjon og et øreproblem. Bodin hadde i alle år blitt kalt for hypokonder når hun klaget på øresmertene hos legen, men den nye legen hun kom til nå, tok henne på alvor. Han kunne fortelle at hun hadde gått med ørebetennelse i to år, men at det var for seint å Tospråklig: I dag er Ingrid Bodin tospråklig, og hun har oppdaga at det skjer noe inni henne når hun bytter mellom tegn og tale. gjøre noe med det. Da tenkte jeg: Nå er jeg døv. Etter over 30 år som hørselshemmet, fikk hun tilbud om å lære seg tegnspråk. Endelig tegnspråk Sammen med mann og tre barn ble hun sendt på kurs på Ål folkehøgskole, som er Norges eneste folkehøgskole der tegnspråk er hovedspråket. Og der skjedde det noe. Ingrid Bodin viser et tegn. Og et til. Og et til. Fingrene beveger seg hurtig og rutinert. Jeg tenkte: Dette her har jeg sett før. Dette har jeg sett før. Hva er det som skjer egentlig? Hun måtte begynne å tenke seg om: Var det tegnspråk de hadde brukt i smug i friminuttene på folkeskolen? Jeg skjønte at dette er det jeg har leita etter i hele livet, men som jeg aldri har klart å definere. Det er dette jeg har savna, sier Bodin. Men å få den erkjennelsen når du egentlig sitter i en depre- 8 9

5 sjon som du skal prøve å bale deg ut av Enten så dukker du under eller så må du gjøre noe. Jeg tenkte at vi driver en gård, jeg har ikke tid til sånt tull. Så der og da bestemte jeg meg for at jeg skulle lære meg tegnspråk. Bodin ville lære tegnspråk. Hun ville snakke ved hjelp av hendene, fingrene og mimikk, uten å behøve å bruke stemmen. En døv trønder som tok henne med på tegnspråkkurs, hjalp henne på veien. Så da lærte jeg trøndersk tegnspråk, ler Bodin. Hun begynte å jobbe i Døveforeningen, parallelt med at hun tok grunnfag i tegnspråk på Universitetet i Oslo. Og hun begynte også å lære folk rundt seg å snakke tegnspråk. Fant seg selv I dag jobber Ingrid Bodin på Signo Conrad Svendsen senter, et senter drevet av Signo for voksne døve og døvblinde med behov for særlig tilrettelagte tjenester. At jeg måtte bli 35 før jeg kom til en fase der jeg finner meg sjøl, og der jeg kan slappe av og bruke tegnspråk Hun lar det henge i lufta. Når jeg ser tilbake, tenker jeg: Går det an å være så naiv og så uvitende? Jeg må bare erkjenne at ja, det gjør faktisk det. Hva var det du fant i tegnspråket? Trygghet. Identitet. Kommunikasjonsmuligheter. Meg sjøl. Ingrid Bodin tar pause mellom hvert ord og lar det synke inn. Jeg tror først og fremst jeg fant en trygghet i at jeg kunne finne min egen identitet. At jeg kunne senke skuldrene og slappe av. At jeg slapp å jakte på noe som jeg ikke visste hva var. l IKT lærling: Du ser alle disse ledningene her! Jeg fikser og kobler opp ledninger inni serveren. Det er koblinger til blant annet teksttelefon og nettverk. - Stolt av språket mitt! Da Jørgen var liten var han livredd for at andre skulle se at han snakket tegnspråk. I dag er han tospråklig. Tekst og foto: Elisabeth Moe Jørgen César Augusto Angulo Tadeo Kalvik (18) er adoptert fra Ecuador og bor i Lier. Han ble døv som barn. I dag har han CI (cochlea implantat) på begge ørene. Både tegnspråk og talespråk er naturlig. Jørgen jobber som IKT-lærling i Signo. Han har alltid vært opptatt av ny teknologi og har som mål å bli forsker. Jeg vil utvikle teknologi som ennå er helt ukjent for oss, slik at hverdagen blir lettere for oss. 18-åringen bodde i bokollektiv for døve elever ved Signo Conrad Svendsen senter på Nordstrand mens han gikk på videregående i hovedstaden. Han er vokst opp med hørende foreldre i et tospråklig miljø og bytter lett mellom tegnspråk og norsk tale. Jeg lærte tegnspråk av mor og far i to- tre årsalderen. Ja, da de fleste andre lærer å prate. Jørgen fikk den første CI-operasjonen da han var 3 år. Det andre øret ble operert da han var 12. Den første fungerte bra, de andre fungerte supert. Det var undervisning på tegnspråk på skolen. Jeg gikk sammen med tunghørte og vi lærte både tegnspråk og norsk tale. På videregående gikk jeg integrert i en hørende klasse, det gikk veldig fint fordi de snakket tydelig. Ikke noe ekskluderende heller, en fin og samla gjeng. Jeg liker tegnspråk og talespråk like godt. Men jeg trenger teleslynge og tegnspråk når jeg er i en stor gruppe. Jørgen har aldri opplevd utestengning eller mobbing fordi han er døv. Men jeg har døve venner som har blitt mobbet og holdt utenfor av hørende. Han valgte «tegnspråkkollektivet» i Signo for å holde språket sitt ved like. I tillegg til at pendlingen til Oslo ble for mye hver dag. Hvorfor ville du bli lærling i Signo? Jeg vokste jo opp i et tospråklig miljø. Så visste jeg at Signo har et to-språklig arbeidsmiljø. Her på serviceavdelingen jobber jeg sammen med både hørende og døve. Med både tale og tegn. Helt perfekt! Er du stolt av tegnspråket ditt? Ja! Veldig stolt! Da jeg var liten ville jeg ikke at mamma skulle vise at vi snakket tegn, men nå er jeg trygg og stolt av språket mitt! Og på fritiden? Svømming, sykling, slalåm, langrenn er kjedelig! Jeg elsker å reise! l - Sitt på hendene Da Signo (den gang kalt Hjemmet for Døve) opprettet en barneavdeling i Andebu i 1948 ble det oppfattet som en kraftig protest mot de statlige døveskolene som ikke tillot døve barn å lære seg tegnspråk, forteller Solveig Askjem. Kontroversielt I dag er Askjem pensjonist etter et langt liv innen utdanning av døve- og døvblindetolker. Hun har stor kjennskap til døves historie. Det var temmelig kontroversielt. Debatten om døve skulle bruke tegnspråk var knallhard, både i avisene og fagmiljøene. De døve ville ha det, men døvelærerne følte seg angrepet. Døveskolene ble drevet av staten. De ansatte var opplært i munnavlesning og artikulasjon. Det var den offisielle utdanningspolitikken for døve. Sitt på hendene, var beskjeden elevene fikk hvis de forsøkte å bruke tegnspråk. Døvelærerne var alliert med barnas foreldre som også var motstandere av tegnspråk. De ville ikke at de døve barna deres skulle ha synlige handikap og trodde opplæring i munnavlesning kunne hjelpe. Tegnspråkets status Askjem mener Signo har hatt en svært viktig rolle for tegnspråkets status i Norge. Tegnspråk var noe av Conrad Svendsens kongstanke. Han ble den første døvepresten og startet med konfirmasjonsundervisning av døve på tegnspråk allerede i Svendsen mente at dersom de skulle forstå dybden i budskapet var tegnspråk det eneste som dugde. For mange var kontakten med døveprestene i Signo den eneste muligheten de hadde til å snakke ordentlig med hørende. l 10 11

6 Det bor 13 mennesker på Signo døvblindesenter. Alle har hvert sitt språk. Tekst: Øyvind Woie Foto: Sigmund Rønsen Aarhaug Språkmangfoldet i Signo er stort. Hver beboer har sitt eget språk. Bli kjent med tre av dem. Magasigno har møtt Idun Lyngar Owe, Aleksander Brodshaug og Ann Kristin Opsahl. Noen bruker norsk tegnspråk, andre bruker tegn til tale og noen leser på leppene. Variasjonen er nesten like stor som antallet brukere. For Signo er det viktigste at alle blir hørt og forstått, derfor må hver enkelt bruker møtes ut fra sine forutsetninger. Noen bruker tiår... På Signo døvblindesenter i Andebu leter personale og brukere seg frem til måter å kommunisere på. Med tette team i «en til en- oppfølging» og romslig med tid, bygges det uttrykk for uttrykk og ord for ord. Noen bruker tiår, andre er raskere, men alle skal få muligheten til å uttrykke sine meninger og ønsker. Å ha et språk gir en helt annen livsopplevelse. Da kan du si at du har lyst å dra til IKEA eller at du tenker på mor og far. Det gir en bedre hverdag, forteller Anne Kristin Runnerstrøm. Hun er leder på avdelingen Tegn på kjærlighet: Døvblinde Idunn Lyngar Owe har en liten hørsels- og synsrest. Når hun skal fortelle om noe hun har gjort, nynner hun gjerne en melodi. Tove Mansika har lært seg å nå inn til Idunn med tegn hun forstår. FAKTA Døvblindhet er en betegnelse på kombinert synsog hørselshemming hvor sansetapene gjensidig forsterker hverandre. Døvblindhet betraktes som en egen funksjonshemming. Med døvblind menes en person som har en så stor grad av kombinert syns- og hørselsnedsettelse at det gir betydelige vanskeligheter i dagliglivet. Mange døvblinde har en syns-, hørselsrest eller begge deler men kombinasjonen av sansetap reduserer mulighetene for å utnytte en syns- eller hørselsrest. Svært få døvblinde er helt døve og blinde. Vi skiller mellom to grupper døvblinde: Erhvervet døvblindhet: Når det kombinerte sansetapet oppstår etter av språket er etablert. Døvblindfødte: sansetapet er medfødt eller oppstått før språket er etablert. Signo gir tilbud til begge gruppene. Bjørketun. Her bor det fire døvblinde. I snart 25 år har Run- overgang. Det er et tidkrevende med foreldre for å skape en trygg ere på døvblindesentere mennesker språk nerstrøm og resten av personalgruppen hjulpet mennesker tilbake når du ser et menneske Døvblinde Idunn Lyngar Owe tar arbeid men det gir ufattelig mye Syngende språk å finne sitt språk. Signo døvblindesenter har brukere fra hele munisere med verden rundt seg ner på er en viktig del av hennes åpner seg og begynner å kom- en liten trall. Sangen hun nyn- landet. Mange av dem har bodd og gir uttrykk for sine ønsker og språk. Med den kan hun fortelle her store deler av sitt voksne liv. meninger, sier Runnerstrøm. noe hun har gjort i løpet av dagen. Signo døvblindesenter er Vi møter henne i klasserommet Bygge trygge team landsdekkende og gir tilbud om på Signo grunn- og videregående Vi begynner å jobbe sammen bolig og aktiviteter. skole. med den døvblinde opp til to år før Beboerne kan arbeide ved Idunn er rød i kinnene og synger «Jeg gikk en tur på stien». En de flytter hit. Blir godt kjent, bygger trygge team og samarbeider skole. Det er 13 boliger og bebo- av de ansatte skjønner straks hva Signos dagsenter og gå på Signos 12 13

7 Leter etter nye ord: Aleksander Brodshaug er veldig flink til å snappe opp ord. Men han trenger hjelp til å forstå nyansene. Idunn forsøker å fortelle. Hun har vært på skogstur! Idunn er bevisst på sine sangvalg, jeg tror hun kan ubegrenset med sanger. Jeg har opplevd at hun synger «Hompetitten» når vi er på biltur og når hun med hørselsresten sin registrerer en fugl triller alle fuglesanger hun kan ut, forklarer Runnerstrøm. Kjenne hennes verden Vi bruker slike situasjoner til å lage taktile tegn (tegnspråk som avleses med hendene Red. anm) sammen med henne og lære henne mer presise måter å gi uttrykk for det hun ønsker å si. For dersom du skal forstå hva hun sier i sangen, må du kunne tekstene for å tolke innholdet. Den synger ikke Idunn. Runnerstrøm understreker hvor viktig det er at de ansatte kjenner godt til Idunns verden for å kunne forstå og hjelpe henne til å utvikle seg. Vi tar utgangspunkt i tegnspråk, men må tilpasse tegnene til det Idunn faktisk klarer å fremføre, så det blir ofte et helt unikt språk for den enkelte, sier Anne Kristin Runnerstrøm. Kjenner igjen ordene Aleksander Brodshaug kommer feiende inn i rullestolen sin i boligen Bjørketun. Selv om det er gråvær ute har han et par solbriller på nesa. De er pyntet med en fargerik regnbue som strekker seg opp i panna. Dagens butikkrunde sammen med miljøarbeider Tove Mansika er over. Nå skal det lages fiskeboller til middag. Han snakker i vei med varm og stor stemme på et språk som høres uforståelig ut. Men Runnerstrøm og Mansika kjenner igjen ordene og sjekker ved hjelp av taktilt tegnspråk. Jeg vil at du skal kjøpe DVD filmen «Fantorangens jul» i julegave til meg, oversetter Anne Kristin Runnerstrøm og forklarer med et smil at det kan ikke Aleksander bestemme. Bekrefte ordene Han bruker stemmen mye selv om han er døvblind, men vi må ofte korrigere og bekrefte ordene hans. Aleksander er veldig flink til å snappe opp nye ord, men han trenger hjelpe til å forstå nyansene i språket slik at han bruker dem riktig, fortsetter hun. Anne Kristin og Aleksander sitter tett sammen, hendene er nærmest flettet inn i hverandre. Aleksander avleser tegnspråket til Anne Kristin ved å kjenne på hennes hender. Han har mye på hjertet. Høye stemmer fyller stua. Det brukes kraftig volum på for å bekrefte og vise at de forstår. Ofte er det avgjørende å ha god kjennskap til hvilket tema Aleksander er opptatt av akkurat nå, eller hva han har gjort i løpet av dagen, for å forstå. Det krever at vi kjenner brukerne våre svært godt. Snakkebobler: Ei dagbok fylles med små tegninger og ord. Her avtaler Ann Kristin Opsahl hva hun skal gjøre sammen med miljøarbeider Julie Skaara Nyhus. Rosa samtalebok Ann Kristin Opsahl sitter i fellesrommet på Bjørketun med en ringperm full av ark med små tegninger på. Under hver av dem står et ord. Hun blar frem og tilbake, bruker god tid. Så begynner hun å peke på tegning etter tegning. Miljøarbeider Julie Skaara Nyhus tar opp ei rosa kladdebok, det kalles en samtalebok. Så begynner hun å tegne og skrive. Først dukker det opp en runding med tre streker som stikker rett opp. Det er Ann Kristin sitt «tegn» og viser at det er hun som snakker. Julie har et smilefjes med nese. Da Ann Kristin begynte på Skådalen skole for døve og døvblinde, ble det jobbet mye med å lære henne tegnspråk, men det fungerte dårlig fordi hun ikke klarer å se bevegelser. Men da lærerne begynte med bilder, løsnet det. Nå har hun bilder og ord som hun setter sammen til lange setninger. Og vi utvider ord og bildeforrådet stadig i nye sammenhenger og opplevelser, forklarer Anne Kristin Runnerstrøm. Gaffel og skje i kryss betyr spise, ei sky eller tenkeboble betyr tenker, samtalen vokser frem på papiret. Julie Skaara Nyhus bruker både bildet og ordet for å forstå innholdet. Like viktig er å lese Ann Kristins kroppsuttrykk. Sammen med tegnene utgjør det hennes kommunikasjonsform. Skriver vi feil ord under responderer hun på det, forklarer Nyhus og fører inn det de blir enige om i ei avtalebok. Med et språk kan Ann Kristin ta egne valg og planlegge selv hva hun ønsker å gjøre, enten det er å gå på besøk eller bestemme hva hun vil ha til middag, forklarer Runnerstrøm. Bedre hverdag Hvordan hadde det vært for henne hvis hun ikke var her? Her blir hun stimulert og får jobbe i sitt tempo fordi hun har personale rundt seg hele tiden. Når hun får et språk blir hun også forstått. Det gir trygghet og en bedre hverdag. l 14 15

8 Språk er identitet Å ha et språk handler om så mye mer enn å gjøre seg forstått. Det handler om tilhørighet og identitet. Tekst: Gry Hartvigsen, Foto: Sigmund Rønsen Aarhaug Språk er et uttrykk for hvilken gruppe vi tilhører, eller hvilken vi ønsker å tilhøre. Det er et vanlig omkved at språk bare er et kommunikasjonsmiddel, og at det viktigste er at den andre forstår hva man ønsker å uttrykke, men språk er så mye mer enn det, sier Språkrådets direktør, Arnfinn Muruvik Vonen. Skaper identitet Det språket vi har, knytter oss sterkt sammen, og skaper identitet. Se bare på norsk, dansk og svensk - vi forstår hverandre, men vi har sterke nasjonale identiteter likevel. Språket vårt er noe av det næreste vi har, og det gir et nært uttrykk for hvem vi er - enten det er et stort språk, som norsk, eller tegnspråk, fortsetter han. Man kan også se hvordan dialekter og regionale forskjeller viser identitet. Det knytter oss til noen og ikke til andre. Språk er et sansbart bevis på gruppeidentitet. Mannen, som opprinnelig er fra Trøndelag, har brukt mer tid på å pugge gloser enn de fleste. Det kommer an på hva du mener med å kunne et språk, men jeg klarer meg mer eller mindre bra på svensk, dansk, engelsk, tysk, russisk, fransk, samoansk, Arnfinn Muruvik Vonen Direktør i Språkrådet siden mai 2011 Bakgrunn: Doktor i lingvistik. Institutt for spesialpedagogikk Universitetet i Oslo med vekt på språk og hørselshemming. Jobbet i Signos bistandsprosjekt med tospråklig undervisning av døve barn i Kina tokelauisk, nederlandsk og norsk tegnspråk. Jeg har også studert litt latin, men jeg er ikke så god, så da er vi vel oppe i en 8-10 språk. Anerkjent som eget språk Vonen forklarer at gruppeidentiteten var viktig da man for 50 år siden fastslo at tegnspråk var et eget språk. - Døve var ikke lenger bare enkeltindivider med en medisinsk diagnose, de ble anerkjent som en gruppe som hørte sammen. En amerikansk forsker var først ute, og omlag 20 år senere fulgte Norge etter og anerkjente tegnspråket. Tidligere anså man at språk kun var det som uttrykkes fra munnen, forskerne tenkte ikke at språk kunne overføres med andre deler av kroppen - altså visuelt i stedet for auditivt. Vi merker at det ikke er så lenge siden, innsikten har ikke helt glidd inn i samfunnet som selvfølgelig kunnskap. Oftere enn man liker å tenke på det, anser noen tegnspråk som en del av spesialpedagogisk kunnskap, og ikke noe samfunnet ellers har utbytte av. Denne måten å snakke om det på gjenspeiler eldre tiders uvitenhet, fortsetter han. Et naturlig språk Direktøren i Språkrådet snakker om døve som en språklig minoritet og etterlyser forståelse og innsikt fra storsamfunnet, og at alle har utbytte av at vi har tegnspråk som en del av vår kulturelle arv. Jo flinkere vi og andre er til å minne om at dette er et selvstendig språk, jo raskere blir vi kvitt den gamle tenkemåten. Jeg ser på dette som et av Språkrådets viktigste arbeidsområder når det gjelder tegnspråk - å ivareta og huske å synligjøre tegnspråk FAKTA

9 Klarer seg: Jeg klarer meg mer eller mindre på tegnspråk, avhengig av hva du mener med å kunne et språk. Her med tegnet for «kaffe» eller «jobbe». Slik alminneliggjør vi det, sier Vonen. Han synes det er en selvfølge at vi har et eget norsk tegnspråk, og at det har utviklet seg på nøyaktig samme måte som det hørbare språket. Hadde den historiske bakgrunnen vært annerledes og Norden hatt en felles oppvekstarena for alle barn, så hadde det muligens vært naturlig med et felles, nordisk tegnspråk. Men slik er det ikke. Det norske tegnspråket er en del av vår historiske arv, og det er noe vi skal være glade og stolte over, sier han. Språkåret Direktøren gleder seg over at det neste år er 200 år siden Ivar Aasen ble født, som skapte det nynorske skriftspråket. Samtidig er det jubileum for Det Norske Teatret, altså et dobbeltjubileum, noe som ga ideen til Språkåret Nynorsk er et eksempel på det språklige mangfold vi har i Norge, nemlig to skriftspråk. Vi har altså to tradisjoner. Det er også en viktig del av vår kulturelle identitet. Og dette er en glimrende anledning til å feire det språklige mangfoldet vi har, og vise at dette ikke er et problem, men heller en berikelse. Her hører tegnspråk naturlig hjemme, påpeker han. Variasjon innen tegnspråk Han oppfordrer organisasjoner som Signo til å bruke dette som en mulighet til å vise variasjonen innen tegnspråk, og la folk få innblikk i hva det egentlig er. Alle er velkomne til å bidra med egne prosjekter. Språkrådet er med på å planlegge aktiviteter i Døves Uke i september 2013 sammen med Norges Døveforbund. Det er viktig å ha et språkår. Det er blitt utbredt i Europa at man heller ønsker å feire hvert lands språklige mangfold, enn å undertrykke det. Veldig mange land har marginaliserte språkgrupper, som man fra gammelt av ikke ville anerkjenne fordi hvert land skulle ha kun ett felles språk. Konsekvenser og tidsskiller - Denne holdningen må vi bort fra, det handler om å vise toleranse og at alle bidrar på sin måte til samfunnet. Hvert språk er en kilde til kulturell rikdom. Han påpeker at vi i Norge var veldig heldige siden regjeringen i 1981, da den første tegnspråkforskningen forelå, kun brukte fire år på å lage en stortingsmelding der det sto at tegnspråk var et eget språk, og at dette måtte få konsekvenser. En enorm anerkjennelse Det betydde veldig mye for tegnspråkbrukerne, at de skjønte at de hadde et eget, selvstendig språk. Ikke en nødløsning for de som ikke hadde tilgang til ordentlig norsk, som om de ikke kunne språk. Så det å få vite, først gjennom forskning og så fra den sittende regjeringen, at «dere har et språk», var en enorm anerkjennelse, sier Vonen. Tegnspråk er en berikelse. Det hører naturlig hjemme i det språklige mangfoldet. Han siterer den kjente psykiateren Terje Basilier: «Hvis jeg sier ja til en annen persons språk - har jeg sagt ja til personen. Hvis jeg sier nei til et språk - har jeg sagt nei til personen fordi språket er en del av oss selv.» Dette sa Basilier på 70-tallet, han var en av dem som tidlig forsto sammenhengen mellom anerkjennelse av språk og anerkjennelse av mennesker. Han jobbet for øvrig ved det som i dag er stiftelsen Signo. Jeg har snakket med mennesker som husker tiden før dette, hvordan velmenende lærere og andre omsorgspersoner prøvde å lære døve noe som lignet norsk, og trodde de ville klare seg bedre da. Det var en aha-opplevelse for dem å få et eget språk, og i 1997 fikk man også rett til opplæring i og på tegnspråk. Dette var et tidsskille, sier han. Et nytt tidsskille kom i 2008, da Språkmeldinga kom og sa at norsk tegnspråk er et selvstendig språk, uavhengig av hvem som bruker det, og en del av vår kulturarv - et språk med egenverdi. Språklige rettigheter Vi tenker lett på tegnspråk som de døves språk, men det finnes mange hørende barn som vokser opp med tegnspråk som sitt morsmål, og de har også språklige rettigheter. Det går smått om senn fremover, men det tar tid. Med mer kunnskap får vi flere og bedre læremidler, som igjen fører til at vi kan spre kunnskapen, som gir alminneliggjøring, sier Vonen. l 18 19

10 1807 Kongen bestemmer at døveskolen i København skal være felles for Danmark og Norge. To norske elever går på skolen, en av dem er Anders Christian Møller Anders Christian Møller underviser fire døve elever i Trondheim. Dette er den første dokumenterte kommunikasjonen mellom døve i Norge. Undervisning på tegnspråk Throndhjems Døvstumme Institut blir Norges første døveskole 1848 Balchens døvstumme-institutt opprettes i Kristiania. Her lærte elevene talemetoden og ikke tegnspråk Bergen og Kr.sand får døveskoler, heller ikke de med tegnspråkundervisning. Likevel bruker elevene tegnspråk i friminuttene, på fritida og på internatene På døvelærerkon-gressen i Milano demonstrerer elevene til den berømte døvelæreren Guilio Tarra hvor flinke de er til å snakke og munnavlese. Kongressen kommer fram til at ordet er tegnet overlegent Stortinget vedtar Abnormskoleloven som gir døve barn rett og plikt til å gå på skole. Loven sier at skolene må velge én undervisningsform: Enten tegn eller tale. Alle skolene velger talemetoden Den første nordiske døvekongress arrangeres i København. Her ble det diskutert om man skulle opprette et felles nordisk tegnspråk Første ordinære landsmøte i Norske Døves Landsforbund. De forkaster forslaget om å få tegnspråk inn i skolene igjen Det blir nedsatt et tegnspråkutvalg som skal arbeide for et felles tegnspråk i hele landet. Ragnhild Tollefsdatter Kåta ( ) var den første døvblinde i Norge som fikk ordentlig skolegang. Til tross for at hun var døvblind lærte hun seg å snakke. Her sammen men sin lærer Elias Hofgaard.Han mente at et døvt og blindt barn ville ha mest nytte av å lære å snakke. Tegnspråkets historie 1942 Yrkesskolen for døve opprettes i Bergen. Dette er den første skolen som fikk bruke tegn som støtte til tale Nordisk tegnspråkkomité blir enige om 2000 felles nordiske tegn. Disse tegnene blir trykt i nordiske døveblad etter tur Døveprestene sender et brev til Kirke- og undervisningsdepartementet der de ber om at tegnspråk kunne bli eget fag i døveskolen 1951 Loven om spesialskoler gir døve og hørselshemmede krav på videre skolegang og yrkesopplæring. Flere nye yrkesskoler for døve blir opprettet i årene som følger I Oslo starter en handelsskole for tunghørte, verdens første skole som underviste hørselshemmede kun ved hjelp av munnavlesning Skolene begynner gradvis å bruke tegn som støtte til talen Det blir satt i gang tegnspråkkurs i Oslo Ål folkehøgskole opprettes. Samme år vedtar Norges Døveforbund å støtte total kommunikasjon, det vil si at man bruker tegn, ord, stemme, skrift og bilder når man kommuniserer. En ny læreplan for grunnskolen åpner for undervisning i et modifisert tegnspråk kalt norsk tegn-til-tale Arbeidet med å normere tegnspråket starter Det blir vedtatt at døve skal være tospråklige Den nye grunnskoleloven gir døve barn rett til opplæring i tegnspråk. For første gang lages en fagplan for tegnspråk i grunnskolen Døve elever kommer opp i eksamen i tegnspråk for første gang, på lik linje som hørende elever kommer opp i norsk Det lages lærerplaner for tegnspråk som førstespråk i vid. skole Stortinget anerkjenner tegnspråk som et offisielt språk (St.meld 35/ : Språkmeldinga) 2013 Forslag til ny språk lov legges fram. Tegnspråk kommer trolig inn som fullverdig språk. Vi jobber med: Signo skole- og kompetansesenter l Grunnskole, videregående og voksenopplæring heltid og deltid. Internattilbud, l Kompetansesenter med veiledning/bistand overfor det offentlige og brukere, kursvirksomhet for foreldre og fagpersonell. Signo døvblindesenter l Botilbud for døvblindfødte i et livsløpsperspektiv inkludert alm. helse- og sosial tjenester l Kompetansesenter for døvblinde. Veiledning/bistand overfor det offentlige og brukere Signo Vivo l Botilbud for døvblindblitte, døvblindfødte, og døve. l Korttids- og avlastningsopphold. l Kultur- og fritidstilbud Signo Grantoppen AS l Service og vedlikehold. l Vevkroken: Gavebutikk i Andebu. l Gården: Besøksfjøs, vedproduksjon. l Jobbfrukt til bedrifter. l Snekkerverksted: Norgesgrinda, fuglehus, Andebubenken. l Tolk på arbeidsplass for døve ansatte. l Aktivitetsbase med keramikk, toving, ulik sansestimulering. l Arbeid med bistand: Veiledningsarbeid for døve i arbeid. Signo Rycon AS l Kantinedrift. l Kopiering, montering for eksterne bedrifter. l Tolk på arbeidsplass: Yrkesrelatert tolking. l Jobbfrukt og pakking av skolefrukt l Arbeid med bistand: Veiledningsarbeid for døve i arbeid. Signo Conrad Svendsen senter l Bo- og omsorgstilbud for døve og døvblinde. l Spesialisthelsetjenester: Veiledning/bistand overfor det offentlige og brukere. l Utredningsavdeling l Arbeidsvirksomhet: Dag/arbeidstilbud. l Opplæringsavdeling: kurs for egne ansatte og samarbeidspartnere. Signo Konows senter l Sykehjem l Botilbud for døve funksjonshemmede. l Vaktmestertjenester Signo Dokken AS l Naturbakeriet: Tilrettelagte arbeidsplasser. l Digidup: Kopierer dvd/cd/video, omslag. l Gofrukt: Pakking og utlevering til bedrifter. l Tolk på arbeidsplass: Yrkesrelatert tolking l Botilbud: Sosial pedagogisk botilbud til døve elever i videregående skole Signo Conrad Svendsen senter i Midt-Norge l Botilbud: Sosialpedagogisk botilbud til døve elever i videregående skole l Tolk på arbeidsplass: Yrkesrelatert tolking l Botilbud: Miljøterapeutisk tilbud til hørselshemmede og døvblinde (20-45 år) Signos hovedkontor Hovedkontoret ligger i Oslo og er delt i fire avdelinger: l Forvaltning: Konsernregnskap, forsikring og IKT. Forvaltning av bygningsmasse og kapital. l Fag: Faglig utviklingsarbeid og samspill virksomhetene i mellom. Utdeling av stimuleringsmidler. l Informasjon: Internt og eksternt informasjonsarbeid. Utarbeidelse av brosjyrer/trykksaker. Strategisk informasjonsarbeid. l Internasjonal: Bistandssamarbeid, med prosjekter i Kina, Uganda, Malawi og i de nordiske land. Konsulenttjenester til de palestinske områder. Adresser Stiftelsen Signo, hovedkontoret Postboks 100, Nordstrand,1112 Oslo Besøksadresse: Solveien 119 E, 1170 Oslo Tel: / E-post: post@signo.no Signo Conrad Svendsen senter Postboks 160, Nordstrand, 1112 Oslo Besøksadresse: Solveien 119A, 1170 Oslo Tel: Teksttelefon: E-post: post@signoconradsvendsensenter.no Signo Conrad Svendsen senter i Midt- Norge Besøksadresse: Klostergata 60, 7030 Trondheim Tel: E-post: post@signomidtnorge.no Signo Dokken AS Postboks 2649, Møhlenpris, 5836 Bergen Besøksadresse: O.J. Brochsgt. 16 A, 5836 Bergen Tel: E-post: post@signodokken.no Signo døvblindesenter Molandveien 44, 3158 Andebu Tel: E-post: post@signodovblindesenter.no Signo Grantoppen AS Postboks 140, 3162 Andebu Besøksadresse: Askjemveien 1, 3158 Andebu Tel: e-post: post@signograntoppen.no Signo skole- og kompetansesenter Molandveien 36, 3158 Andebu Tel: Teksttelefon: Faks: E-post: post@signokompetansesenter.no Kontortid: ( sommertid) Signo Konows senter Kalfarveien 81 a b, 5018 Bergen Tel: E-post: post@signokonowssenter.no Signo Rycon AS Postboks 118, Manglerud, 0612 Oslo Besøksadresse: Ryensvingen 11 b, 0680 Oslo Tel: E-post: post@signorycon.no Signo Vivo Postboks 100, 3162 Andebu Besøksadresse: Sentrum 23, 3158 Andebu Tel: Teksttelefon: Faks: E-post: post@signovivo.no 20 21

11 Guds hus: Tomaskirken er plassert sentralt på Sukke i Andebu. Der har Signo fire virksomheter. På parketten: Schirin Zorriassateiny svever over vibrasjonsgulvet i Tomaskirken under vigslingen 9. desember Bassbygg: Under tykke Glava-matter er høyttalerne montert i rammeverket på ni store trekasser. Ole Kristian Kjærås har bygget sitt første og største vibrasjonsgulv. FAKTA Tomaskirkefakta l Verden første sansekirke ligger på Signos eiendom Sukke i Andebu, Vestfold l Skal brukes til kirkelige handlinger, konserter og samlinger for Signos brukere, ansatte og befolkningen i Andebu l Bygget i tre med «staver» av tre til tak. Byggmester er Ole Kristian Kjærås fra Andebu l Budsjett 6 millioner, finansieres ved hjelp av gaver. l Utsmykninger laget av Rigmor Bove. l Kirkelig Kulturverksted har vært konsulenter. Kirke som gir gode vibrasjoner Hjelpeprest: Marco Kanehl samarbeider med Signos brukere om å utvikle gudstjenestene i Signo. Tegner: Det bærende språket i Tomaskirken er tegnspråk. Fillerye: Alterteppet er vevet av døve og døvblinde brukere etter en ide av kunstneren Rigmor Bovè. I verdens første sansekirke kan du høre med hele kroppen. Gud snakker til alle sanser i Tomaskirken. Tekst Øyvind Woie. Foto: Sigmund Rønsen Aarhauga Tenk deg at du er døv og blind, og går til gudstjeneste. Du skimter kanskje litt lys, men hørselen er helt vekk. Hvordan skal du få med deg prestens preken og bønner eller vite når du skal begynne å synge? Hvordan kan du vite om menigheten reiser eller setter seg? Tomaskirken i Andebu, Vestfold, er den første av sitt slag i verden. Kirken realiserer en drøm om å gi et kirkelig tilbud tilpasset døve og døvblinde mennesker. Verdens første sansekirke er ikke som andre kirker. Den er oppkalt etter disippelen Tomas som måtte bruke hendene og kjenne etter om det virkelig var ham. Her er det elektriske døråpnere på alle dører. En bred kjørevei langs veggen gjør det er lett å komme frem med små og store rullestoler. I gulvet er det støpt ned ledelys som viser vei for den som har dårlig syn. Men det mest imponerende legger du ikke merke til før du tar plass i kirkebenkene. Når musikken setter i gang vil du oppleve at tonene gå rett inn i kroppen din. Under et tilsynelatende normalt eikeparkettgulv tar lydbølgene fatt i treverket slik at det begynner å bevege seg. 54 store basshøyttalere koblet til 27 kraftige forsterkere sørger gode vibrasjoner for hele menigheten. Tomaskirken har verdens største vibrasjonsgulv. Teknologien er den samme som brukes av hjemmekinoentusiaster for å forsterke film og lydopplevelse, forskjellen er bare at de vanligvis har et par kvadratmeter - Tomaskirken har over 50. Kirkeorgelet er byttet ut med lysorgel. Det skal blinke i takt med gulvet. Utenfor kirken ligger en sansehage. Her slynger «kirkeveien» seg forbi duftende urter og minner om Gud som skaper. Innenfor pirrer røkelse neseborene. I våpenhuset og på den ene kirkeveggen innbyr et fargerikt glassmaleri og en vannskulptur til utforskning. Utsmykningen er taktil denne kirken er til å ta og føle på. l 22 23

12 Eget språk: Sammen har de utviklet en kommunikasjonsform som gjør det mulig for døvblinde å få tak i mer informasjon. Berørt: Den desidert beste måten å snakke sammen på. Det forandret livet mitt, sier Russ Palmer. informasjon Berørt av Når Ritta Lahtinen trykker fingrene lett inn i ryggen til døvblinde Russ Palmer sørger hun for at han får viktig informasjon. Det foregår på et språk de har skapt sammen. Tekst: Gry Hartvigsen Foto: Sigmund Rønsen Aarhaug «I ve got the deafblind blues» synger Russ Palmer mens han spiller gitar sammen med bandet sitt. Scenen er hentet fra den døvblinde musikkterapuetens nye dvd hvor man ser innspillingen av platen «Warm Summer Day». I salen sitter fagfolk og ekspertise på døve og døvblinde fra Signo. Nå skal de lære en helt ny måte å kommunisere på, ved å berøre hverandre. Paret er internasjonale pionerer innen sosial-haptisk kommunikasjon. Det var nettopp setningen «warm summer day» som var gjennombruddet da de etter mange år i samlivet stadig måtte prøve ut nye kommunikasjonsformer siden Palmers tilstand endret seg. Han har Usher-syndrom, en sjelden arvelig sykdom som betyr medfødt hørselstap og synsproblemer som gir blindhet i løpet av ungdomsårene, Bølgeberøring Russ gikk på et kurs for å lære seg musikkterapi. En del av opplegget var at man skulle ligge på en scene i mørket og visualisere ting som læreren sa. Jeg lå ved siden av ham og prøvde å formidle det hun sa ved å berøre ham, forteller Lahtinen. Det startet med «Det er en varm sommerdag, du er på en sandstrand og hører bølgene slå inn mot stranden». Hvordan beskrive en varm sommerdag bare ved å bruke berøring. Og bølger som slår mot stranden? Jeg prøvde meg fram og startet på det som er grunnleggende haptiske bevegelser i dag, og Russ klarte å gjenfortelle historien etterpå, forteller hun. Etterpå tok hun kontakt med sin professor ved Universitetet i Helsinki og sa at hun ønsket å skrive en doktorgrad på den nye kommunikasjonsformen. Siden det ikke var forsket eller skrevet noe om dette allerede anslo han at det ville ta meg 20 år å bli ferdig. Det tok meg 18 år, sier Riitta Lahtinen Viktig informasjon Målet med haptisk kommunikasjon er å gi døvblinde tilgang på visuell og hørbar informasjon som de går glipp av fordi de mangler sansene for ta i mot dette. Det kan dreie seg om alt fra ansiktsuttrykk, hvem som beveger seg i et rom, farger, stemninger og til hendelser som skjer. Mennesker som er seende og hørende tenker ofte ikke over hvor viktig slik informasjon er for å unngå misforståelser og oversikt. Kommunikasjonsformens første nivå er felles for alle, og den kan utføres på såkalte nøytrale områder på kroppen til den døvblinde: rygg, skuldre, arm - og noen beskjeder kan gis 24 25

13 på utsiden av låret om man sitter ved siden av hverandre eller de andre kroppsdelene er vanskelig tilgjengelig. Sosial-haptisk kommunikasjon kombinerer det taktile, kinestetisk og gravitasjon - man bruker fingrene og styrke på trykk og rytme for å uttrykke det du vil si mottakeren. Stemninger Dette er en helhetlig dialog, hvor man bruker flere sanser og organer i kommunikasjonen enn ved tegnspråk. Det er en toveisprosess, når man tar på det mennesket man skal kommunisere med, så kjenner man seg selv samtidig gjennom fingrene og håndflaten på personens kropp. Dette gjør det lettere å formidle sinnsstemning og følelser, og gjør dermed hverdagslivet enklere. Man mister ikke dette underveis, forklarer Riitta Lahtinen. Kommunikasjonsformen er bygd opp av såkalt haptisk grammatikk. Med håndens form, bevegelse, fart, trykk, retning og lokasjon kan man uttrykke følelser som kjærlighet, glad, sint og trøtt. Det er viktig å øve på trykk og utførelse for å få frem den riktige informasjonen. Delte sin dype krise Da Riitta møtte Russ for første gang, på en workshop for døvblinde i Sverige, var hun allerede utdannet lærer med spesialfelt innen døvblindhet. Hun hadde jobbet med døvblinde i ti år. Russ Palmer var der for å fortelle om sine erfaringer med Ushersyndrom. På den tiden hadde han vært igjennom en dyp krise, etter tap av både jobb og ektefelle, og ønsket å være ærlig om hva denne livsendringen gjorde med ham. Siden da har paret vært sammen. De har to bosteder, ett i Finland og ett i Storbritannia. Men hele Europa er deres tumleplass, de reiser mye og har workshops og kurs i mange land og treffer mange, nye mennesker. Bak ryggen: Døvblinde får begrenset informasjon ved bare å bruke tegnspråk. Haptisk kommunikasjon kan overføres via ryggen og fortelle om farger, bevegelser eller sinnstemninger i rommet. Signo har invitert dem til Norge fordi de ønsker å satse mer på sosial-haptisk kommunikasjon i møte med døvblinde. Utfordringer Selvfølgelig er det noen utfordringer vi har måttet forsere opp igjennom, og vi har lært oss noen måter å gjøre livet lettere på. Hjemmene våre er veldig ryddige, alt har sin plass, og det er ingen unødvendige gjenstander der. Vi har også plassert matvarer likt i begge kjøleskapene der, og når vi skal prate sammen sitter vi tett uten noen form for støy, forteller Riitta Lahtinen. Russ har operert inn cochlear implantater, og hører derfor mye bedre og kan følge med på en tomannssamtale. Men synet har blitt vesentlig dårligere, og han ser kun skygger. Mye informasjon samtidig I større forsamlinger. Når han leder en workshop har han med seg en egen tolk i sosial-haptisk kommunikasjon. Hun bruker ryggen hans til formidle informasjon han ikke kan sanse; om noen f.eks. gjesper, ler eller smiler. Riitta kan også vise tegn med hånden samtidig. Det gjør det mulig for Russ å ta inn mye informasjon på samme tid gjennom de sansene han kan bruke. I arbeidet med å finne en bedre måte å snakke sammen på er dette den desidert aller beste. Det forandret livet mitt, og jeg kan mer effektivt fange opp sinnstemninger og følelser fra personen jeg snakker med. Men det tok lang tid å lære det, og basistegn, som folk lærer i løpet av seks timer på workshop, tok meg år å huske, forteller Russ. Med Riittas bakgrunn og ikke minst høye energinivå har de to jobbet jevnt og trutt gjennom årene for å skape både en måte å kommunisere på som fungerer for dem, men også å formidle dette til andre. Det hender jeg glemmer at Russ er døvblind, jeg blir først minnet på det når noe skjærer seg, smiler Riitta. l Haptiske ord Haptisk kommer fra haptikos (gresk) som har med beøringssansen å gjøre Haptisk kommunikasjon: å gi signaler gjennom berøring Sosial-haptisk kommunikasjon: å gi informasjon om omgivelser, fager, bevegelser m.m. gjennom berøring til den døvblinde. Taktilt tegnspråk: mennesker som ikke ser bruker hendene til å avlese tegnspråket ved å la sine hender ligge oppå den andres. Cochlear implantat (CI): et avansert høreapparat som opereres inn i øret. Signo satser sosial-haptisk Mange av de som mottar tjenester av Signo vil ha nytte av sosial-haptisk kommunikasjon. Derfor innleder vi et samarbeid med Russ Palmer og Riitta Lahtinen, sier Tine Brager Hynne som leder Signos fagavdeling ved hovedkontoret. Et tillegg Sosial-haptisk kommunikasjon er et tillegg til tegn, tale eller andre kommunikasjonsformer og kan gi den døvblinde ytterligere informasjon som for oss som ser er en selvfølge. Det kan være avstand, høyde, hvordan folk reagerer, om de er blide eller lei seg. Det kan også være en beskrivelse av hvordan et rom ser ut. Dette kan ikke døvblinde få med seg uten å gå rundt og kjenne på alle vegger, og ting i et rom. Nå kan de med haptiske signaler få tegnet et kart over rommet. Dette er en rask måte å få et inntrykk av hvordan rommet kan se ut. Eller når man er ute og går, kan ledsager eller personale beskrive hvordan veien ser ut med haptiske signaler, forklare Brager Hynne. Flere kurs Signo er hele tiden på leting etter nye måter å kommunisere på. Samarbeidet med Palmer og Lahtinen vil blant annet føre til at det arrangeres flere kurs og utvikles undervisningsmateriale på norsk. l FAKTA

14 Kjøp dronningens barnebenk Snekkerverkstedet på Signo Grantoppen AS i Andebu lager benker og bord i miniatyr. I sommer var kongeparet på besøk til Signo i Andebu, der fikk de de små benkene i gave. Dette må vi ha på hytta på Mågerø til barnebarna, utbrøt dronningen begeistret. Ønsker du også et slikt sett til dine barn eller noen du kjenner? De kan bestilles på Signo Grantoppen AS i Andebu. Sushi på veien Med base på Fokserød utenfor Sandefjord sørger Signo Grantoppen AS for at vestfoldingene får sushi levert rett på døra. Bak står Sushi of Norway og kokkeverdensmester Geir Skeie. Signos døve og hørselshemmede sjåfører sørger for at maten kommer trygt frem til rett sted. Redder gamle minner Mange har skuffer og skap fulle av videokassetter med filmer av livets store og små høytideligheter. Men hvis videospilleren er byttet ut med dvd eller blueray er det ikke lett å oppleve gode minner på skjermen. Arbeidsmarkedsbedriftene Signo Dokken AS i Bergen og Signo Rycon AS kan hjelpe. Her får du spilt over alle slags gamle kassetter til fil eller dvd-format. Ta kontakt. Har laget IKEA-katalogen i papp & lim På kjøkkenbordet til Hans Christian Edvardsdal Holmaas er det møbler nok til å fylle opp en middels enebolig. Da han skulle flytte hjemmefra ønsket han seg en leilighet med 10 hvite skap. Mobilt tegnspråk Alle kan lære tegnspråk og nå kan du lære det overalt. Møller kompetansesenter i Trøndelag har laget en tegnspråk-app til iphone og ipad. Norsk tegnordbok inneholder 1000 tegn kan lastes ned gratis fra itunes. For hvert ord dukker det opp en liten video som viser tegnet. Programmet kan også brukes på pc. Imponerende pakkemaskin I Bergen finnes en hypereffektiv plastpakker. Den kan pakke alt du måtte ønske. Hver uke leverer Signo Dokken AS mer enn 1000 fruktkurver til ulike arbeidsplasser. Pakkemaskinen sørger for at frukten holder seg frisk og ser lekker ut. Bittesmå hull i plasten gjør at frukten vår får puste om den skulle stå en natt før vi kjører den ut. Den pakker både pent og fort, så om du ønsker å pakke skjorta di sammen med en profileringsgave, så er det bare å ringe, sier arbeidsleder på jobbfrukt, Frode Holgersen

15 Armatursamling: Lamper og lysarmaturer fascinerer Hans Christian. Når han har sett et nytt må det festes til papiret. Klippe, klippe: Hans Christian klipper bare en gang på hver side og vips er IKEA-hyller og skap ferdig. Hyller og skap bugner av minimøblementer. I kottet bak kjøkkenet bugner det, og i byggmesterens lange skaprekke står stabler med hundrevis av møblementer. Alt klippet ut av papp og limt sammen med limbånd. De fleste etter modell fra IKEAs møbelkataloger. Er det pappkartong i nærheten av Hans Kristian kan du være sikker på at han får den med seg hjem, forteller avdelingsleder Rita Hansen. Hun leder bofellesskapet Monte Verde hos Signo Vivo. Her bor det to personer. Til sammen gir Signo Vivo botilbud til 60 beboere i 11 ulike avdelinger. De får også arbeids-, voksenopplæringsog fritidstilbud. Hans Christian Edvardsdal Holmaas flyttet over fjellet fra Lindås kommune nord for Bergen til Andebu i Vestfold våren Holmaas er 100 prosent døv og har autisme. Han bruker tegnspråk for å gi uttrykk for det han har på hjertet. Begeistring for skap Han vil at dere skal være med å se på skapene hans, oversetter Hansen mens Hans Kristian nikker ivrig. Bak hvite dører er det plass til både papp og Lego, og på veggene henger kattepuser og søte dyr som Hans Christian har brodert. Begeistringen for skap startet da han var barn. Dermed var det helt naturlig for 22- åringen å få oppfylt sin skapdrøm når han skulle flytte ut. I tillegg har Holmaas stor interesse og glede av lysarmatur i ulike mønstre som han kopierer ned på papir i form av sirlige, fargerike tegninger. Hans Kristian har alltid vært fascinert av skapdører og dørhåndtak, alt som åpner og lukker seg, forklarer faren Lars Kåre Holmaas på telefon hjemme fra Lindås i Hordaland. Skapinteressen åpnet døra til IKEA-katalogenes verden, og dermed var møbelproduksjonen i gang. Han er veldig finmotorisk og har utviklet sin egen teknikk. Det har blitt mange tusen møbler i årenes løp, forteller pappa. Ved kjøkkenbordet i leiligheten på denne siden av fjellet vokser en perfekt bokhylle frem mellom fingrene til Hans Christian. Det er et av mange tegn på at hordalendingen trives som vestfolding. Et klipp og alle dimensjoner og mål er på plass. Trygghet Veien fra Lindås til Andebu startet da bostedskommunen fant ut at de ville komme til kort med å gi Hans Christian Edvardsdal Holmaas et tegnspråklig tilbud i et større nettverk. Det viktigste for oss var å sikre Hans Christian er godt og variert tilbud der han er trygg. Det kunne vi vanskelig få til her i Lindås, forteller Morgan Taule. Han er enhetsleder for tilbudet til funksjonshemmede i Lindås kommune og var en pådriver i prosessen med å etablere et tilbud til Holmaas i Andebu. Hans Christian hadde avlastningstilbud hjemme i Lindås. Etter videregående prøvde han seg ved arbeidsmarkedsbedriften Signo Dokken AS i Bergen. Men fruktpakking ble for lite variert for den unge arbeidstakeren. Hos Signo i Andebu på Østlandet var det tilbud om et større miljø og flere variasjonsmuligheter i arbeidsoppgavene. Var det ikke en fallitt for kommunen å kaste inn håndkleet og innse at dere ikke kunne gi et godt tilbud til en av innbyggerne deres i hjemkommunen hans? Nei, det blir å snu det helt på hodet. Vi kunne prøve å etablere noe som vi visst ikke ville bli godt nok, det ville være for stor risiko knyttet til det. Vårt ansvar er å sikre Hans Kristian og familien hans et godt tilbud, understreker Taule. Stilte krav Hans Christian Edvardsdal Holmaas satte krav om skap. Lindås kommune krevde medleverturnus. Signo Vivo svarte ja til begge deler. Vi var tydelige på at dette måtte på plass for at Hans Kristian skulle få et godt liv. Hvis ikke 30 31

16 ville vi nok ikke kjøpt plass hos Signo Vivo, forteller Taule. Den utfordringen tok Signo Vivo på strak arm. Personalavdelingen og fagavdelingen gikk sammen for å finne en løsning, for en slik arbeidstidsordning fantes ikke. Vi kunne sagt nei, men vi fant ut at det ofte finnes flere muligheter enn vi har tenkt, sier personalsjef Morten Borge. Det tar tid å etablere et botilbud i Signo Vivo. Mer enn to år gikk det fra kommunen tok kontakt, til den nye beboeren var på plass. Rita Hansen og Anne Grete Midtbø dro til Lindås for å bli bedre kjent med Hans Christian og det tilbudet Lindås (Kommunen) hadde bygget opp. Familien Holmaas og Hans Christian besøkte Andebu flere ganger underveis. Det kan være helt avgjørende å bli kjent med brukeren og lære seg å lese hans signaler. Her samarbeidet Signo Vivo godt med Lindås kommune. Oppstartsperioden har vært veldig viktig i denne saken, forklarer Borge. Medlevere Personalsjefen så for seg problemer med arbeidsmiljøloven. Men sammen med de ansatte sydde han sammen en medleverordning for Signo Vivo. Den innebærer at Hans Christian har færre ansatte å forholde seg til, og at de er sammen med ham i lengre perioder enn ved en vanlig vaktturnus. Jeg tror de fikk opp øynene for at man kanskje kunne gjøre det på en annen måte, forteller Morgan Taule som roser Borge og hans medarbeidere for å ha kjørt en god og ryddig prosess for å få dette på plass. De kastet seg ikke ut i dette kun for å få et oppdrag. Signo Vivo er seriøse og har kompetanse på de tingene som skal til for at Hans Christian skal få et godt liv. De har tjenester vi ikke kan tilby selv, er seriøse og har tingene på stell, sier Taule. Det koster å ha tilpassede tjenester, uansett om vi gjør det selv eller om Signo Vivo utfører dem. Mennesker som Hans Christian skal ha et dag- og døgntilbud inkludert arbeid og fritid. Men det vi får ut av ressursene når vi velger Signo, gir et bedre tilbud til Hans Christian, sier Taule. Pappa Lars Kristian Holmaas er takknemlig for kommunens engasjement og vilje til å finne gode løsninger. Som far syntes han Andebu var langt borte. Men det var viktig at Hans Christian fikk noe fornuftig og interessant å holde på med. I Andebu var det flere muligheter, mye å velge i og et større miljø. Det blir et mer interessant liv enn bare å bli oppbevart et sted. Han understreker hvor viktig det er for foresatte å oppleve at de spiller på samme lag som kommunen. Honnør til Lindås Det blir fort en for tøff kamp dersom du i tillegg til å ha et funksjonshemmet barn, blir motarbeidet av kommunen og de Det viktigste for meg som forelder er at jeg kan sitte her og være trygg på at sønnen min har et godt liv. Hjem kjære hjem: Huset heter Monteverde og i leiligheten er det ti skap. Her trives Hans Christian etter at han flyttet hjemmefra. Morgan Taule: - Signo har tjenester vi ikke kan tilby selv. som skal hjelp deg. All honnør til Lindås for det motsatte i denne saken. Far og sønn snakker stadig på tegnspråk via Skype. Det virker som om han trives, han smiler og er blid. Hadde det vært motsatt, hadde han ikke gått med på dette uten kraftige protester og diskusjon. Lars Kristian Holmaas forteller at de ansatte tar kontakt hvis noe er galt. Det viktigste for meg som forelder er at jeg kan sitte her og være trygg på at sønnen min har et godt liv. l Våkner opp til nytt liv 32 33

17 FAKTA Taktilt tegnspråk er nødvendig når synet ikke er tilstrekkelig til å avlese tegnspråk, i stedet må man føle språket. Tegnene blir da oppfattet ved at den døvblinde holder sine hender over den som «tegner». Det finnes ervervet døvblindhet og medfødt døvblindhet. Bildeserie til venstre: Håndbak: Vi kan gjerne ta en kamp, men det er jo du som vinner, Valborg. Daglig leder Kjell Frydenlund-Moldestad tar seg tid til en kosestund med beboerne. Til venstre: Hørehjelp: Janet Sævik Solsvik synger gjennom et høreapparat koblet til Valborgs hodetelefoner. Under: Spiller: Flere av de ansatte kan tilfeldigvis traktere både piano og gitar. Slikt blir det hygge av! Når syn og hørsel svikter er veien kort til isolasjon for eldre. Heldigvis finnes det noen som kan hjelpe til å finne veien tilbake. Tekst: Elisabeth Moe, Foto: Sigmund Rønsen Aarhaug På sykehjemmet på Signo Konows senter i Bergen er det 20 plasser for døve og døvblinde. De fleste av dem har et aldersrelatert sansetap og behersker ikke tegnspråk. Derfor er det viktig å finne alternative måter å kommunisere på. Virksomhetsleder ved Signo Konows senter, Kjell Frydenlund- Moldestad kan fortelle om en slags oppvåkning etter at beboerne har flytter inn hos dem. Vi erfarer stadig at eldre med ervervet døvblindhet blir satt i stand til å kommunisere med omverdenen via ulike tilrettelagte hjelpemidler. Dette takket være arbeidet pleierne våre gjør. Kommunikasjonen er tilpasset den enkeltes «restsanser» og ofte får det vi kaller en oppvåkning. Fra en stille og innesluttet tilværelse, blomstrer de opp og kan gjenopprette kontakt med oss, familien sin og med gammelt nettverk. Sangglede I 2.etage finner vi Valborg Skjelfjord. Hun blir 96 i februar og har alltid hørt og sett, men nå er hun registret døvblind. En liten hørsels- og synsrest brukes for alt det er verdt. Hun sitter i en stol inntil veggen i fellesstuen med høretelefoner på hode og en mikrofon i fanget. Det er faste sangstunder her. Ja, nå kan vi godt ta en sang, selv om stemmen min er rusten i dag. Huff denne forkjølelsen! Valborg synger av full hals. Rynkene mellom øynene strammer seg til, konsentrasjonen er på topp. «Kostervalsen» blir akkompagnert av Gina Sævig Frantzen på piano. Sykepleier Janet Sævig Solsvik har satt seg på en krakk ved siden av og holder mikrofonen tett inntil munnen og følger Valborg. Det er 95-åringen fra Laksevåg som husker teksten best. Hun holder den siste tonen lenger enn alle. Men hva med «Napoleon med sin hær»? Den har jeg laget et værs på selv, forteller Valborg: «Og alle hadde skiver med ekte geitost på.» Flere av de ansatte kan tilfeldigvis spille både på piano og gitar. Det slår alltid an. Vi ser at sangen gir en glød og begeistring hos beboerne våre, forteller Solsvik. Ingen grunn til å klage Nå har Valborg kommet i siget og skillingsvisa Han Ola dro til by`n synges i et forrykende tempo. Janet med mikrofonen klarer så vidt å holde følge. Den gamle visa lærte Valborg av far som liten jente. Han var sjømann og mye borte, men når han var hjemme var det alltid sang, minnes hun. Det er en hyggelig atmosfære i stua, det sitter tre beboere i hver sin stol langs veggen. Mangelen på syn og hørsel gjør det vanskelig å 34 35

18 snakke sammen, men pleierne er alltid nære og sørger for det lille ekstra. Det er ingenting å klage på her på Signo Konows senter. Jeg får alt jeg har lyst på, forteller sangfugl Valborg. Hun har nettopp har fått et rødt saftglass, fordi hun klagde på det gule. I den lyse dagligstuen sitter tre beboere i hver sin stol og Valborg har tatt pause. Ja, der var du! Det var på tide du kom! Valborg skimter så vidt en mann borte ved døra. Frydenlund-Moldestad får all hennes oppmerksomhet når han nærmer seg. 95-åringen har ikke glemt hvordan hun sjarmerer mannfolk. De prater om løst og fast, «hvordan går det med barna? Er de friske?» «Det er så lenge siden jeg har sett deg». Så er det håndbak. Den unge må gi tapt, de gamle er eldst. Flere eldre døvblinde enn antatt Det blir stadig flere eldre og flere med kombinerte sansetap. En kartlegging ved forskningsinstituttet NOVA i 2001 viste at fire prosent av brukerne av pleie- og omsorgstjenester har et så alvorlig, kombinert sansetap at det kan defineres som døvblindhet. Tallet er enda høyere for de som bor på institusjon: nærmere ti prosent. Forsker Else Marie Svingen var en av de som stod bak rapporten. Hun forteller at de lagde en sjekkliste og metode for registrering av kombinerte sansetap på oppdrag fra helsedirektoratet. Den finnes på NOVA sine hjemmesider. Dette er til bruk for kommunene. Nå kommer snart eldrebølgen og det er veldig viktig at slike sjekklister blir brukt, sier Svingen. Grunnen til slike sansetap er øyesykdommer kombinert med aldersrelatert hørselstap. Særlig hos de over 80 år. I rapporten fra NOVA kan vi lese at «Sannsynligheten for å få syns- og hørselsvansker øker sterkt med alderen. Det er likevel viktig at sansetapene ikke bare blir sett på Godt med ei hånd: Når en «yndlingshånd» kommer på besøk, er det vanskelig å slippe. som et aldersfenomen. Da blir fokuset tatt bort fra det faktum at det er mulig å gjøre noe med vanskene. Alvorlig, kombinert sansetap er en funksjonshemming som delvis kan avhjelpes med hjelpemidler og tilretteleggelse av omgivelsene.» Denne tilretteleggingen finner vi på spesialsykehjemmet til Signo i Kalfarveien. I tillegg til hørselsforsterking med hodetelefoner og mikrofoner til hver enkelt pasient, er de opptatt av belysning. Det er viktig at svaksynte får ekstra lys. Og så er kontraster viktig. Fiskeboller på sorte tallerkner Vi serverer fiskebollene på sorte tallerkener, forteller Solsvik. Vi har også kunnskap om ulike øyensykdommer. Ta f.eks. Døvblind bølge I følge tall fra døvblindeorganisasjonen Sense i England tror man at antallet eldre som mister syn og hørsel vil øke kraftig som en følge av eldrebølgen. Sense regner med mer enn en fordobling innen 2030, fra til Trolig vil Norge oppleve den samme tendensen fordi folk lever lengre enn noen gang. (Signo) Macula degenerasjon. Der er sidesynet intakt, men ikke sentersynet. De vender man ofte ansiktet vekk fra den som snakker, det er lett å misforstå og tro at man blir avvist. Vi opplever ofte at beboerne våre kommer fra miljøer hvor sansetapene deres ikke er på alvor. Da blir man ikke bare isolert, man kan også bli engstelig, redd og usikker. Det gir dårlig livskvalitet. Vi informerer mye om hva som skjer rundt dem. For eksempel: «Nå har jeg satt kaffekoppen din her til høyre over tallerkenen din». Eller «glasset ditt er fullt nå, det står rett foran deg». «Nå kom Aud inn og satte seg til bordet». Alle disse små tingene gir trygghet og dermed økt livskvalitet. Når man ikke ser hva man spiser, mister man matlysten, sier Solsvik. Fra mørke til lys Før Valborg Skjelfjord på 95 kom Signo Konows senter, var hun redusert til en dement dame som det nærmest var umulig å kommunisere med. Hun har glemt mye av livet sitt, men sangen husker hun. Når alle versene av «Ola dro til by`n» triller ut, er det som en liten munter reise tilbake til barndommen. Før mørket og isolasjonen. l Tilrettelegging: l Ved måltider: Ikke for mye støy rundt bordet. All støy blir oppfattet av høreapparatene. l Kontraster: F.eks. mellom middag og tallerken. Fiskeboller på mørk tallerken. l Spise egg fra kopp. Enklere enn fra eggeglass når en ikke ser godt. l Suppe fra kopp. l Ikke for mye syltetøy på skiven, lett å søle. l Ved grønn stær, mangler man ofte en del sidesyn. Tenke på det ved f.eks. plassering av kopp eller tallerken på bordet. Også viktig i forhold til hvor man stiller seg ved bruk av tegnspråk. l Tingene har sin faste plass: Ikke flytt for mye på de forskjellige tingene. For de som steller seg litt selv FAKTA FAKTA Hjelpemidler til eldre med kombinert sansetap: l Filterbriller: De filtrerer lys og gir bedre syn. Mange med bl.a. grå stær er veldig lysømfintlig, også overfor stearinlys. l Lese-TV: Forstørrer skriften mye. l ipad: Forstørrer skriften. Bra for de som har litt synsrest, men ikke kan høre og ikke bruker tegnspråk. l Blinkende lys: Varsler f.eks. når noen kommer inn i et rom eller telefonen ringer. Også med lyd og eller vibrering. l Talende ur: Armbåndsur som sier hvor mye klokken er. For de som ikke ser, men hører litt. l Høreapparat: Mange forskjellige typer. l IR anlegg: Forsterker lyd bl.a. fra TV. l Luper: Ulike luper med lys.

19 Lek og læring på hjemmebane Besøker Kirsten: To-tre ganger i året reiser Anni Lise Ellefsen og Kirsti Grøtting til Lillehammer, der de møter Kirsten og nettverket rundt henne. Med språkråd og veiledning i kofferten reiser Signo rundt til landets kommuner. Magasigno fikk bli med på besøk til sjuåringen Kirsten Jøranli Sundgaard på Søre Ål skole i Lillehammer. Tekst og foto: Bjørn Tore Brøske Kirsten stortrives sammen med vennene sine på Søre Ål skole. I dag kommer Signo skole- og kompetansesenter på besøk. Den smilende sjuåringen deltar ivrig i lek og læring, og skolekameratene svarer like ivrig med tegnspråk når Kirsten leder an med artige påfunn. Den aktive andreklassingen har cerebral parese og epilepsi og har brukt hørselshjelpemiddelet cochleaimplantat (CI) siden hun var ett år. På barneskolen, der undervisningen foregår i landskap og elevene er organisert i storgrupper, er Kirsten så absolutt en av gjengen. Det er gjort fysiske tilpasninger i byggene og skolen har vært flink til å løfte opp tegnspråk og gjøre det attraktivt. Kom Nina!: Spesialpedagog Nina Thommesen på Søre Ål skole finner tonen med Kirsten, konstaterer Anni Lise Ellefsen og Kirsti Grøtting. 38 Nyttig veiledning Signos veiledning har vært veldig nyttig for oss, for eksempel i forhold til hvordan og hvor det skal brukes tegn. Det sier Marie Evensen, kontaktlærer for andreklassegruppen som Kirsten går i. Skoledagen starter med egen samlingsstund for de yngste, men andreklassingene har også fast samling med de største elevene en til to ganger gang i uken. Da er det naturlig med tegn for Kirsten, og i gruppene velger vi aktivitet ut fra hva hun kan være med på. Klassen hennes har lært de vanligste ordene og uttrykkene på tegnspråk, og på mandagssamlingene lærer de et «ukas tegn», forteller Evensen. Møter dem hjemme To-tre ganger i året reiser rådgiverne og spesialpedagogene Anni Lise Ellefsen og Kirsti Grøtting fra Signo skole- og kompetansesenter i Andebu til Lillehammer, der de har hatt kontakt med Kirsten i fire-fem år nå. Sentralt for fagavdelingen er å kunne gi individuell hjelp i nærmiljøene der det er mulig. Vi reiser mye, men det er et privilegium å få så mange spennende møter. Det å bli kjent med ungene er som en skattejakt, sier Anni Lise Ellefsen, som har jobbet på kompetansesenteret siden Nært forhold Vi møter ungene i hjemmemiljøet deres, der vi kan være med på å se potensialet hos den enkelte. Slik kan vi hjelpe til med å bevisstgjøre de ulike aktørene og arenaene rundt personen, forteller Kirsti Grøtting, som har vært i fagavdelingen i fem år. Signo 39

20 Kan tegn: Kirstens storesøster Sigrid (grønn genser), klassekameratene hennes og Kirstens faddergruppe synes det er artig å bruke tegnspråk: Foran fra venstre Kirsti Grøtting fra Signo kompetansesenter, Tina, Mina, Martin Helge, Ingrid og Philip. Bakerst fra venstre: Louise, Signe, Ylva, Kirsten, Sigrid, Jenny, Jenny, Emma, Sara, Anni Lise Ellefsen fra Signo kompetansesenter og Erle. skole- og kompetansesenters målgrupper er hørselshemmede med ulike funksjonshemninger, hørselshemmede med særskilte behov og døvblinde. Rådgiverne fra Andebu tar med seg lang erfaring og kunnskap når de jobber på henvisning fra kommunene. Samarbeidsperiode Først kartlegger vi behovene. Det kan dreie seg om alt fra samtaler og kurs om grunnleggende forutsetninger for kommunikasjon, til ulike former for strakstiltak. Det blir avtalt samarbeidsperiode, som vanligvis er to år om gangen. Særlig viktig er det å sikre barnets overgang fra barnehage til skole, sier Ellefsen. Hun legger til: Vi får jo et nært forhold til barna. «Våre» barn er sjeldne, så det er naturlig at vi bidrar. Ved å reise rundt i landet får vi dessuten viktig erfaring i arbeidet vårt. På Søre Ål skole lyser Kirsten opp i et stort smil når Anni Lise og Kirsti kommer. Akkurat denne dagen, har Kirsten bursdag og får en fin pakke fra dem. Vernepleier Nina Bergmann og spesialpedagog Nina Thommesen er også med, og bursdagsbarnet er fullt av bevegelse og lekelyst, og lar seg ikke stoppe av en liten forkjølelse. Faddergruppen hennes, søster Sigrid og andre skolevenner kommer også inn for å gjøre stas på Kirsten, som straks går i gang med å organisere en lek der alle er med. Latteren sitter løst. Tenker helhet Det har vært et tjenestetilbud rundt Kirsten siden hun var ett år. Både foreldre, søsken og besteforeldre har vært på tegnspråkkurs, og skolen er veldig interessert i og innstilt på å gjøre en god jobb. Vi prøver å tenke helhet rundt «ungen vår». Når vi reiser til Lillehammer, er vi der vanligvis i to dager. Da får vi tid til samtaler, observasjoner, eventuelle kurs og en titt innom den flotte avlastningsboligen. Kirsten har hatt CI siden hun var ett år. Nå gir hun respons på lyder, så det er også en viktig del av jobben, forteller Anni Lise Ellefsen og Kirsti Grøtting. I fjor høst lærte Kirsten seg å gå. Med litt hjelp innimellom og av og til med et godt grep rundt trillevognen, fyker hun rundt på gulvet. Venninnene plasserer Kirsten på «bursdagsstolen», før bursdagsbarnet selv overtar og nærmest stabler de andre jentene oppå hverandre på stolen. Slikt blir det mye latter og fnising av, for dette er gjengen der alle er med! l I sentrum: Kirsten er sosial og alle involveres i leken på Søre Ål skole. Stol-lek: Stabling av vennene fører til mye latter. Full fart: Kirsten har egen vogn, men lar like gjerne lekegrisen få sitte oppi. Kirsti Grøtting (t.h.) og Anni Lise Ellefsen er med på leken Signo Kompetansesenter l Senteret har betydelig erfaring og kompetanse på området hørselshemning og autisme, og har av Utdanningsdirektoratet fått et spesielt ansvar på dette området. l Gir tegnspråkopplæring til foreldre, fagpersoner og andre. l Driver kompetanseutvikling og kunnskapsspredning i form av prosjektarbeid, skriftlig dokumentasjon og forelesninger. l Fagavdelingen har siden 2006 bistått fagpersoner og øvrig nettverk over hele landet. l Avdelingen jobber tverrfaglig og er sammensatt av spesialpedagogikk, medisin/psykiatri, psykologi og sosialog helsefag. l Driver oppdragsbasert tjenesteyting til brukeres nettverk i deres hjemkommune. l Tjenestene består i utredning, rådgivning og individtilpassede kurs. Rådgivningstjenestene baserer seg på en systematisk tilnærming, med fokus på den sammenheng personen er en del av. Det innebærer kontakt om samarbeid med mange aktører og arenaer rundt personen FAKTA