Barnet som subjekt i trosopplæringen

Transkript

1 Årbok Del :58 Side 9 Barnet som subjekt i trosopplæringen drivende kraften bak barneteologien «Den er ønsket om å ta barn seriøst og å yte rettferdighet til deres egen tenkning og deres egne forestillinger. Barneteologi er ikke teologi for barn, men teologi sammen med barn,» skriver Elisabeth Tveito Johnsen I denne artikkelen. Hun er høgskolelektor i religionspedagogikk ved Det praktisk-teologiske seminar, Universitetet i Oslo. Videre skriver hun: «Den norske kirke har påbegynt sitt arbeid med å utforme en ny Plan for trosopplæring, som skal erstatte planen fra Når den nye planen er ferdig, skal den vedtas av Kirkemøtet, og den vil være svært retningsgivende for det videre arbeidet i mange år fremover. Den nye trosopplæringsplanen bør være eksplisitt i sitt syn på barnet som subjekt». Av høgskolelektor Elisabeth Tveito Johnsen Hva er barneteologi? «Barneteologi handler om å gjøre barnet til subjekt i det teologiske arbeidet.» (Stålsett i Johnsen:31) Det å insistere på at barn er subjekter betyr at de ikke skal betraktes som passive mottakere, men at de er aktive aktører som har en tro og som er med på å forme trosopplæringens innhold. [Barneteologi] er å anerkjenne at barn og unge allerede er fullt ut mennesker, allerede er mennesker fullt ut; at enhver som er døpt, allerede er en troende og fullverdig borger av Guds rike. (Stålsett i Johnsen:31) Barneteologi innebærer ikke at voksne skal slutte å være subjekter i møte med barn. Barn trenger voksne som vil samtale om religiøse spørsmål og som kan fortelle barnet bibelfortellinger. Barns subjektstatus er ikke til hinder for voksnes subjektstatus i en trosopplæringssituasjon. Hensikten med å fremheve barn som subjekter, er å tydeliggjøre at voksne ikke er alene om å stille interessante religiøse spørsmål og gi kreative teologiske svar. Barn har også religiøse spørsmål som de kan bidra med inn i en samtale med voksne. Den tyske religionspedagogen Friedrich Schweitzer har skrevet mye om barneteologi. Han Årbok for den norske kirke 9

2 Årbok Del :58 Side 10 mener at dersom møtet mellom barn og voksne preges av at den voksne betrakter barnet som en samtalepartner, er det ikke lenger kun voksne som er lærere for barn, men like mye barn som er lærere for voksne. «Voksne kan med andre ord i samtalen med børn støde på nye spørgsmål, ligesom de i fællesskab med børn kan finde nye svar.» (Schweitzer 2006b:100) Den drivende kraften bak barneteologien er ønsket om å ta barn seriøst og å yte rettferdighet til deres egen tenkning og deres egne forestillinger. Barneteologi er ikke teologi for barn, men teologi sammen med barn. Scwheitzer definerer barneteologi i kontrast til det kan omtaler som miniatyrteologi. Barneteologi tar barns kreative ideer på alvor, mens miniatyrteologi forsøker å overføre gitte teologiske syn til barna. Miniatyrteologi forsøker å forenkle og redusere voksen teologi for barn, mens barneteologi ønsker den fascinerende kraften i barns forestillinger og spørsmål velkommen inn i det teologiske arbeidet med å tolke kristen tro og bibelske tekster. (Schweitzer 2006b: ) Begrepet barneteologi kan misforstås. Det er ikke hensikten at barn skal bli teologer i betydningen at de skal lære seg akademisk teologi. (Schweitzer 2006b:181) Barn er teologer i den forstand at deres bidrag kan være med på å fornye det teologiske språket og fortolkningen av den kristne tro. Barna kan gjennom å lese eller høre bibelfortellinger åpne opp for uvante perspektiver. Barn kan erfare liturgisk praksis på måter som åpner opp for et utvidet begrep om spiritualitet. Teologi i en strengere forstand som den kritiske, akademiske refleksjonen over erfaringer i lys av troen på Gud kan barn derimot ikke være direkte subjekter for. Fagteologen har ansvar for å anvende barnas forestillinger og erfaringer som en kilde til ny teologisk innsikt. (Schweitzer 2006c:181 og Stålsett i: Johnsen:35-36) Dagny Kaul var den første i Norge som omtale sitt teologiske arbeid som barneteologi. Da hun var forsker på Det teologiske fakultet på 1970-tallet opplevde hun at barnet var stengt ute av teologien. «Barnet i sitt barneliv, som et menneske med et personlig forhold til både Gud og mennesker, var aldri blitt behandlet som et tema i systematisk teologi.» (Kaul i: Johnsen:55) Den gang var det vanskelig å vinne gehør for barneteologi. For hennes mannlige kollegaer fremsto det som både uforståelig og irrelevant å trekke barnet inn i teologien. Siden den gang har mye forandret seg. Teologien er ikke lenger avvisende til barn som teologiske subjekter. Både feministteologi og frigjøringsteologi har bidratt til å berede grunnen for barneteologi. Og det kan være Den norske kirke nå er mer åpen for barneteologi enn den har vært tidligere. Fra minst til størst I Dåpen og veien videre Plan for dåpsopplæring i Den norske kirke (PfD) fra 1991 er en av de mest brukte formuleringene at dåpsopplæringen skal «hjelpe den døpte». Planen tematiserer i svært liten grad at barn og unge har mye å bidra med inn i dåpsopplæringen. Det overordnede fokuset er hva barn skal lære av voksne. PfD lister opp hvilke bibelsteder barnet skal lære, og hvordan de voksne skal tilrettelegge stoffet slik at det passer til hvert enkelt alderstrinn. (PfD:32-64) Jeg har funnet ett unntak. Under overskriften «menighetsbygging» står det at barna ikke bare er en målgruppe. «De kan også selv bidra i det menighetsbyggende arbeidet.» (PfD:12) Barneteologien er opptatt av at voksne har et syn på barn som subjekter. Dette synet har vært til stede, blant annet gjennom en del av planoppføl- 10 Årbok for den norske kirke

3 Årbok Del :58 Side 11 gingen i regi av IKO, men jeg tør påstå at barnets subjektstatus i Den norske kirkes dåpsopplæring generelt har vært svak. Planen fra 1991 harmonerer dårlig med en barneteologisk grunnholdning til barnet. Vekten på å forenkle og redusere eksisterende voksen teologi til barn, gjør det fristende å betegne innholdet som miniatyrteologi. Schweitzer mener det er fullstendig feilaktig å måle kvaliteten på den religiøse oppdragelse på hvor mange bibelfortellinger barnet har blitt fortalt i sin oppvekst, og hvor ofte et det er blitt bedt sammen med. Kvaliteten på den religiøse oppdragelsen bør heller bero på om voksne har evnet å se barnet som en samtalepartner, som har egne religiøse spørsmål, og som den voksne har engasjert seg i. (Schweitzer 2006b:94) Utredningen «til et åpent liv i tro og tillit» Dåpsopplæring i Den norske kirke (NOU 2000:26) kom i 2000 og dannet grunnlag for Stortingets vedtak om Trosopplæringsreformen i Denne utredningen har et tilsvarende fokus på å hjelpe barn og unge som PfD. Dåpsopplæring og undervisning som skal hjelpe barn og unge til å tilegne seg den kristne tro, finne sin plass i menighetens fellesskap, og å leve i samsvar med kristen livstolkning. (NOU 2000:26:6) Vektleggingen av å hjelpe barnet er dominerende i utredningen, men dette fokuset er ikke like enerådende som i PfD. Det har kommet et uttrykk i tillegg, som peker i en mer barneteologisk retning. Gjentatte ganger blir det poengtert at det er viktig «å ta barn og unge på alvor» i dåpsopplæringen. (NOU 2000:26:39 og 41). Barn har en kompetanse på sitt eget liv som det er viktig å ta på alvor. Dette gjelder også i dåps- og konfirmasjonsopplæringen. Det må være viktig å lytte til og leve sammen med barn og unge og legge til rette for blant annet troserfaringer. (NOU 2000:26:45) Det å ta barn på alvor er også sentralt i dokumenter som er publisert av sekretariatet for trosopplæringsreformen. Uttrykket som går igjen er at barnet er størst av alt.. Tittelen på reformen «Størst av alt» begrunnes med referanse til Lukas 9,48, der Jesus irettesetter disiplene som krangler om hvem av dem som er størst. En gang disiplene kranglet om å være størst tok Jesus et lite barn og stilte det midt iblant dem, la armene om det og sa til dem: «Den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot han som har sendt meg. For den som er den minste av dere alle, han er stor.» Luk. 9,48. Kirkens arbeid skal kjennetegnes av dette synet på barnet og den unge. De er ikke morgendagens kirke. De er dagens kirke. ( Nyhetsbrev ) I «Grunnforedrag om reformen» som presenteres på innføringskurset for alle nye prosjektmenigheter, heter det at barnet ikke lenger bare skal være tilhører. Det skal også være «subjekt i egen læring». (Tilgjengelig på Trosopplæringsreformen betoner mye tydeligere enn PfD 1991 at barn skal ha status som subjekter. Det er ikke nok å hjelpe barnet. Barnet skal bli tatt på alvor og kirkens syn på barn skal kjennetegnes av at de minste er de største. Det har skjedd en utvikling fra at barn skal «få hjelp til å leve et liv i menighetens felleskap» til at de skal «bli tatt på alvor med den livserfaring og Årbok for den norske kirke 11

4 Årbok Del :58 Side 12 livstolkning de har» og til at barn «er dagens kirke». Fra å ha vekt på hva barn kan hjelpes til å bli i Kirken, er fokuset nå mer i retning av hva barn kan hjelpe Kirken til å bli. Barnet er i ferd med å bli anerkjent som et subjekt i trosopplæringen, og er ikke lenger først og fremst et objekt som skal opplæres. Ut ifra et barneteologisk ståsted er dette en veldig gledelig utvikling. Det å ta barns syn, forståelse og argumenter alvorlig er det første viktige skrittet i retning av å utvikle barneteologi. (Schweitzer 2006b:183) Forskyvningen i synet på hvem barnet er i trosopplæringen, kan åpne for en barneteologisk refleksjon og praksis i Den norske kirke. Synet på barn og barndom Kirkens syn på barn har endret seg mer eller mindre bevisst i tråd med at det øvrige samfunnets syn på barn og barndom har endret seg. Synet på barnet som et objekt, henger sammen med at synet på barn generelt sett var dominert av et utviklingspsykologisk paradigme. Dette paradigme «har bestemt barn prinsipielt ut ifra det de ikke er eller ikke kan». (Steinsholt og Øksnes:27) Det å være voksen har fremstått som utviklingens uunngåelige sluttpunkt, og barndommen har blitt betraktet «som en nødvendig, men ufullstendig overgangstilstand på veien mot en godt sosialisert voksen.» (ibid.) På denne måten fremstår barndom som noe som går over, noe barn vokser seg ut av; det er en naturlig etappe på veien mot det de er bestemt for: å kunne leve et rasjonelt, moralsk, ansvarlig og voksent liv. (ibid:28) Kirkens tradisjonelle teologiske syn på barn kan sees som del av et dominerende samfunnssyn som ikke anerkjente barnets fulle menneskeverd. (Kaul i: Johnsen:64 67) Men det at barn ble definert ut ifra hva de skulle bli som voksne, blir ekstra ille når definisjonen gjøres gjeldene i en teologisk forståelse av barn og barndom. Det utviklingspsykologiske paradigme muliggjorde en teologi som betrakter barns tro som en mindre fullverdig tro. Barnetroen ble noe som barna skulle vokse av seg. Fokuset innen mye av opplæringen har ikke vært «barnet her og nå», men at «barnet skal bli hos Kristus når det vokser opp». (PfD:21) Det er muligens ikke så lett å innrømme, men det kan være at mye opplæring i kirkelig regi har hatt som hensikt å hjelpe barn og unge inn i en voksen tro. Implisitt at «den idealtypiske tro har vært den voksne, velinformerte og tenksomme troen som er den idealtypiske tro, den form som all annen tro streber mot og må måles mot.» (Dokka i Johnsen:52) Det ser ut til at kirken holder på å endre sitt syn på barn og barndom. Det er nå større vilje til å ta barn og deres kompetanse og tro på alvor. Disse kirkelige ansatsene kan også forstås som del av den generelle utviklingen som nå skjer i samfunnet. De siste årene har det skjedd en samfunnsmessig endring i synet på barn og barndom. Innenfor barndomssosiologien og barndomspsykologien blir ikke lenger barndommen ansett bare som en nødvendig etappe på vei mot voksendommen. Barn anses som aktive, handlende individer og som meningsbærende og meningsskapende subjekter. «Barn er viktige og fullverdigde mennesker i kraft av det de er her og nå ( being ) og ikke bare i forhold til hva de skal bli i framtida ( becoming ).» (Eide og Winger 2006:30) Dette synet på barn bør i fremtiden bli dominerende i kirken. Dagens forståelse av barnet som et aktivt og handlende subjekt, må resultere i en religiøs opplæring i en form som tar barn på alvor og svarer til deres behov. (Scwheitzer 2006a:23) 12 Årbok for den norske kirke

5 Årbok Del :58 Side 13 Barnetro og voksentro Det er grunn til å være optimistisk med hensyn til barns status som subjekter i kirkens fremtidige trosopplæring. Samtidig er det viktig å påpeke at det er et godt stykke igjen før barns tro blir anerkjent som fullverdig tro. Mitt inntrykk er at voksentro fortsatt er et ideal. Schweitzer mener mange voksne befinner seg i en spenningsfylt avstandtagen til sin barnetro, og at dette gjør det vanskelig å innlate seg på barns barnlige måte å tro på. (Schweitzer 2006b:22) Kjell Olav Sannes er av den oppfatning at «for et spedbarn kan troen vanskelig tenkes som noe annet en ikke-bevisst tro». Den frelsende tro må ifølge Sannes være en personlig tro. (Sannes 2006:152) Spørsmålet er hvorvidt den frelsende troen Sannes refererer til, er et annet uttrykk for voksen tro. Det medfører selvsagt riktighet at spedbarn ikke kan ha en bevisst tro i betydningen at troen har et selvrefleksivt kognitivt innhold. Barnet vet ikke at det mottok den frelsende troen i dåpen, men det betyr ikke at det ikke har den. Trond Skard Dokka påpeker at «det i den kristne tradisjon er et helt annet bud på hva som er mønstergyldig tro». Jesu ord om at «den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn skal ikke komme inn i det» (Mark 10:15), undergraver enhver idealisering av voksen tro. Ut fra et barneteologisk perspektiv skal ikke trosopplæring gjøre barn og unge «mer og mer opplyste troende». (Stålsett 2003:1) Troen er ikke en størrelse som øker slik vi kan øke i visdom og kunnskap. Troen er ikke «som et kognitivt innhold som kan utporsjoneres og tilegnes litt etter litt.» Nei, troen er gitt i sin fylde, som en totalitet, en gang for alle. Og denne troen gir et nytt perspektiv, et nytt blikk på alt annet. ( )Vekst er å nå fram til dåpen. Og siden å vende tilbake til den. (Stålsett 2003:2) Det er naturlig at troen har ulike skikkelser knyttet til ulike aldersfaser, til modenhets- og ferdighetsnivå, men det betyr ikke at en voksne tro er kvalitativt bedre eller et barns tro. «Jesu bud på vårt problem er å se at det som i streng mening er essensielt ved troen, det ser en tydeligst hos det lille barnet.» (Dokka i: Johnsen:53) Barns medvirkning Det er lett å si at barn skal være subjekter, at de skal bli tatt alvorlig, og at barnet er størst av alt. Utfordringen er å omsette ordene i praksis. Formuleringene på det overordnede nivået må videreutvikles slik at det blir tydelig at det er snakk om en kirkelig forpliktelse overfor alle barn som deltar på trosopplæring. De fine og viktige ordene må ikke utvikle seg til å bli en kirkelig klisjé. Det er behov for å arbeide systematisk med å konkretisere hva det betyr å ta barn tro og livsspørsmål på alvor. Den norske kirke har påbegynt sitt arbeid med å utforme en ny Plan for trosopplæring, som skal erstatte planen fra Når den nye planen er ferdig, skal den vedtas av Kirkemøtet, og den vil være svært retningsgivende for det videre arbeidet i mange år fremover. Den nye trosopplæringsplanen bør være eksplisitt i sitt syn på barnet som subjekt. Kirken kan hente mye barneteologisk inspirasjon til dette arbeidet ved å se på hvordan barn blir tatt på alvor som subjekter i barnehagen. Der har et langvarig fokus på at barn og barns rettigheter resultert i at Barnehageloven fra 2006 har lovfestet barns medvirkning. 3 Barns rett til medvirkning Barn i barnehagen har rett til å gi uttrykk for sitt syn på barnehagen Barn skal jevnlig få mulighet til aktiv deltagelse i planlegging og vurdering av barnehagens virksomhet Årbok for den norske kirke 13

6 Årbok Del :58 Side 14 Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. (jfr. Lov om barnehager) Det ville være et stort barneteologisk gjennombrudd dersom den nye Planen for trosopplæring inneholder en bestemmelse som ligner på paragrafen i Barnehageloven. En slik bestemmelse vil forplikte alle ansatte og frivillige i kirkens trosopplæring til å ta barns tro og livsspørsmål på alvor. Paragrafen avslører hvor kort kirken har kommet med hensyn til å anerkjenne barn som subjekter. Dette gjelder spesielt overfor barn under 15 år. Barns medvirkning i kirken er ikke ivaretatt på en systematisk måte. Jeg tror det tilhører sjeldenhetene at barn får mulighet til å gi uttrykk for sitt syn på kirkens virksomhet. Det er nok bare unntaksvis at barn har en aktiv rolle i planleggingen og vurderingen av kirkens trosopplæringsvirksomhet. Barns synspunkter har tradisjonelt sett ikke blitt tillagt stor vekt. Det de sier får ikke virkning. Det har skjedd mer med hensyn til ungdoms medvirkning enn i forhold til barns medvirkning i kirken. Siden begynnelsen av 90-tallet har kirken hatt som mål å fremme unges medbestemmelse. Kirkemøtet i 1993 vedtok at ungdomsrepresentasjonen skal utgjøre 20 prosent i Den norske kirkes råd og utvalg. Satsningen har ført til opprettelsen av nye arenaer som Ungdommens kirkemøte, Bispemøtets Ungdomsting og Ungdomsråd. Ifølge Øivind Holtedahl er det mye som gjenstår, spesielt på lokalnivå, med hensyn til å nå målsettingen om unges medbestemmelse i Den norske kirke. (artikkelen er tilgjengelig på Spørsmålet er om det er mulig å gjøre en tilsvarende satsning for å styrke barns rett til medvikning i kirken. Erfaringer fra Den skotske kirkes barneår viser at det er mulig. I løpet av barneåret ble det opprettet lokale barnefora som arbeider med å samle inn barns synspunkter, anbefale forandringer og synliggjøre fremtidige behov. (Swanney:31) Arbeidet med barns medvirkning resulterte i at Kirkemøtet i 2001 vedtok følgende resolusjon: Vi, Den skotske kirkes kirkemøte forplikter oss til å: Finne fremgansmåter som sikrer at barn kan medvirke aktivt i gudstjenesten, både i planlegging og deltagelse. Gjøre betydningen av dåpens og nattverdens sakramenter levende for alle barn i kirken. Skape muligheter for å høre på barnas stemme i våre menigheter og handle deretter. Legge til rette for at barn kan oppleve tilhørighet og fellesskap i menigheten. Anerkjenne at barn i alle aldre kan ha en sterk tro og at de har tjenester å bidra med i kirken. På en høvelig måte støtte opp om de gruppene som barn føler har en sentral plass i deres liv. Ha respekt og omsorg for alle barn i våre menigheter. (ibid.:32) Året etter resolusjonen var barna for første gang i kirkehistorien representert på Kirkemøtet. Den skotske kirke har innført en fast ordning der såkalte barneambassadører er representert på hvert tredje kirkemøte, og at de leverer skriftlige rapporter i årene imellom. (ibid.:37) Det hadde vært svært betydningsfullt om Den norske kirke kunne vedta en lignende resolusjon, og om tilsvarende ordninger for å ivareta barns rett til medvirkning hadde blitt innført. 14 Årbok for den norske kirke

7 Årbok Del :58 Side 15 Samtidig er det viktig å påpeke at det å nedfelle barns medvirkning formelt innenfor institusjonens organer, kan gjøre barns medvirkning til de voksnes «prosjekter». (Bae:11) Voksne kan bli så opptatt av sine intensjoner om å gi barn medvirkning «at de mister av syne at barn har rett til å uttrykke seg ut i fra sine egne subjektive premisser, som kanskje leder i andre retninger enn det de voksne har tenkt». (ibid:11) Det er ikke nok å sikre barns medvikning i de overordnede strukturene. Det viktigste stedet for å realisere barns subjektstatus er i det daglige arbeidet i menighetene. Det er her barna har sitt dagligliv og det er her de må bli tatt alvorlig som fullverdig troende mennesker. Litteratur Bae, Berit, Brit Johanne Eide, Nina Winger og Aud Eli Kristoffersen: Temahefte om barns medvirkning. Kunnskapsdepartementet Dåpen og veien videre Plan for dåpsopplæring i Den norske kirke. Kirkerådet den norske kirke Holtedahl, Øivind K.: «Med ungdom bak rattet. Erfaringer og utfordringer med unges medbestemmelse i Den norske kirke.» Johnsen, Elisabeth Tveito (red.): Barneteologi og kirkens ritualer. Perspektiver på trosopplæring, barn og konfirmanter. Det praktiskteologiske seminars skriftserie Dokka, Trond Skard: «Trosopplæringens sakramentale forankring» Kaul, Dagny: «Skjønte dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus?» Premisser for en grenseoppdragning mellom barneteologi og religionspedagogikk. Stålsett, Strula J.: «Barna roper i helligdommen!: For en urovekkende barneteologi.» Kristiansen, Roald K. og Bernd Krupka (Red.) Barn Urfolk Distrikt. Internasjonale og nordnorske perspektiver på trosopplæring. Kirkelig utdanningssenter i Nord. Praktisk kirkelig årbok 2006 Swanney, Doug: «Barnas år i Den skotske kirke » Schweitzer, Friedrich: «Barndom i forandring Globale utviklinger og utfordringer for trosopplæringen» 2006a NOU 2000:26 «til et åpent liv i tro og tillit» Dåpsopplæring i Den norske kirke. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet Schweitzer, Friedrich: Barnets ret til religion. Aros forlag 2006b Schweitzer, Friedrich: «Children as theologians. God-talk with children, developmental psychology, and interreligious education.» I: Education, religion and society. Essays in honour of John M.Hull. Routledge 2006c Sannes, Kjell Olav: «Dåpen, Kristustroen og kirken. Refleksjoner omkring dåpsteologi og trosopplæringens innhold.» Prismet Steinsholt, Kjetil og Maria Øksnes: «Stop making sense! Perspektiver på barn og barndom» i: Barnet. Konstruksjoner av barn og barndom. Universitetsforlaget Stålsett, Sturla J. «Å lære seg å bli barn? Om barneteologi og trosopplæring.» Årbok for den norske kirke 15