Prosjektet Fossum Bogstad m.m:

Transkript

1 Prosjektet Fossum Bogstad m.m: Utgangspunktet for dette prosjektet : Et slags kulturelt foredrag om historien fra rundt år 1800, dvs Bernt Anker perioden fra Fossum Bogstad Lysakervassdraget. Pluss litt historietime om skog og tømmer, trelasthandel, skipsfart og Christiania by. Perioden er sånn ca Innledning I denne uhøytidelige historiefortellingen om de gamle miljøene på Fossum, Bogstad og Lysakervassdraget er det skog og tømmer som skal være den røde tråden. Ved siden av å gi noen tidsbilder og skildring av hendelser fra denne spennende perioden her i vårt lokalmiljø, må vi innom en del sentrale personer innenfor trelasthandel og forvaltning av skogseiendommer, og vi må se på de tekniske nyvinninger og de merkantile rammevilkår som utviklet seg i perioden. To store skogseiendommer, Nordmarksgodset og Sørkedalsgodset De første menneskene som bosatte seg i Norge betraktet skogen som sin, drev jakt og fiske og hentet tre og virke der. Faste eiendomsgrenser eksisterte ikke. For ca 1500 år siden oppsto allmenningene. De ble allerede i Harald Hårfagres tid (ca 865 ca 933) lagt under Kronen (kongen), men bygdefolket (bønder) beholdt bruksrettighetene. Da kristendommen kom til Norge på 1000 tallet, forærte kongene mange av sine eiendommer til Kirken. Ved reformasjonen fra 1537 ble nesten halvparten av landets eiendommer ved et pennestrøk konfiskert av kongemakten. Kirken og klostrene mistet disse eiendommene, og kongen eide igjen de fleste skogeiendommene, også rundt Oslo. På grunn av mangel på penger til krigføring, tok kongene Christian IV og Fredrik III på1600-tallet opp lån fra flere embetsmenn, adelsmenn og kjøpmenn. To av disse var Johan Garmann og Morten Lauritzen Ugle. Det ble gitt pant i store skogeiendommer rundt Oslo, og da kongen ikke kunne innfri lånene, var han tvunget til å overdra eiendomsretten til långiverne. Slik oppsto to store private eiendommer nord for Christiania i Garmann grunnla Nordmarksgodset, som omfattet det meste av Akerselvens nedslagsområde. Lauritzen grunnla Sørkedalsgodset, som omfattet det meste av Lysakerelvas nedslagsdistrikt. Etter Garmanns og Lauritzens død ble eiendommene spredt på flere hender. (Johan Garmann d.y.(født 1610, død 1673) var en danskfødt embets- og kjøpmann som gjennom mange år virket i Christiania. Da Johan d.y. senere begynte si karriere ble han knytta til et nettverk av innvandrere fra Sønderjylland som ble beskytta av stattholderen. Han begynte i den offentlige finansforvaltningen, hvor han virket under stattholderne Christoffer Urne og Hannibal Sehested. Før 1638 hadde han blitt slottsskriver på Akershus. I 1640 ble han toller i Christiania, og i 1641 stiftsskriver i Akerhus. Fra 1647 var han kontribusjonsforvalter ved Generalkommissariatet.. Honorarene han mottok for sine embeter var betydelige. Han var engasjert i handel, og sagbrukene ga ham betydelige inntekter. Samrøret mellom offentlige embeter og næringsdrift ble utnyttet til fulle for å øke inntektene. Under Hannibalsfeiden tjente han også godt på å låne penger til staten mot pant i eiendommer. Dette ble gjort i samarbeid med Sehested på en måte som sikret best mulig fortjeneste for Garmann. Han byttet også til seg eiendommer, i byttehandler med staten der eiendommene Garmann ga fra seg var av langt lavere verdi enn dem han mottok. I 1664 eide han helt eller delvis elleve sager, og han hadde store skogeiendommer i Aker og på Romerike. Etter hvert hadde Garmann kontroll over det meste av skogen hvorfra man kunne fløte tømmer til Maridalsvannet. Han fikk anlagt de første reguleringsdammene i området slik at fløtingen ble lettere. Hans enke giftet seg året etter med overhoffrettsjustitiarius Christian Madssøn Lund. Han sølte bort mye av formuen, og det gjenværende av de enorme skogeiendommene i Nordmarka ble etter hans død i 1691 solgt til Gjord Andersen.) (Morten Lauritzen (Ugle) (født ca død i 1665) var kjøpmann og sorenskriver i Aker, senere slottsfogd og fra 1648 rådmann i Christiania. Han ble i 1649 eier av Bogstad, flere gårder i Sørkedalen og lasteplassen Vækerø. I løpet av de neste hundre år ble Bogstad grunnstammen i det store Nordmarksgodset. I 1631 g.m Anne Pedersdatter Heid, født circa 1610 i Oslo. Hun var datter av Peder Johansen Heide og Margrethe Christensdatter. Datter Anne Mortensdatter ( el. 1684), enke etter kjøpmann Peder Kinck, ble gift i 1661 med Rådmann Peder Nielsen Leuch. Eiendommen ble først overtatt av svigersønnen, rådmann Peder Nielsen Leuch, og gikk senere i arv til dennes sønnesønns sønn Morten Pedersen Leuch, hvis enke Mathia Collett i 1773 ble gift med Bernt Anker. Hans bror, Peder Anker, overtok Bogstad samme år.) Etterkommere av Morten Lauritzen Ugle arvet Bogstad og skogseiendommene. Leuch-familien kom inn via giftemål, og når enken etter Morten Pedersen Leuch (han døde i 1768), Mathia Collett i 1773 giftet seg med Bernt Anker skulle Bogstad vokse innenfor Anker-familiens forretninger. Pleiedatteren Anna Cold bodde hos Mathia etter at Morten døde, og i 1772 solgte Mathia Bogstad til Anna som samme år giftet seg med Bernt Ankers bror Peder Anker, hvorpå det nygifte ekteparet Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget Side 1

2 flyttet til Bogstad i Det ble sagt om dette: langt nok fra Christianias sentrum til at de ikke var til sjenanse for Bernts lokale makthegemoni, men nær nok til å kunne holdes under oppsyn. (Familien Anker står sentralt i vår fortelling, og det begynner med Bernt Ankers oldefar Erich Olsen Ancher som var født i Göteborg og slo seg ned som kjøpmann i Christiania i 1660-årene. Sønnen Bernt Ancher ble sogneprest i Land, og sønnesønnen Christian Ancher fulgte i sin farfars fotspor og ble handelsmann i Christiania, hvor han slo seg opp som skipsreder og trelasteksportør. Da Bernt Anker ble født i 1746, eide faren 50 skip og var en av byens største trelasthandlere. Bernt Anker fikk en god utdannelse etter tidens standard. Etter at skolegangen var avsluttet, reiste han sammen med sine brødre i flere år rundt i Europa, og han lærte seg til sammen sju språk. Da Anker var 21 år, overtok han handelshuset sammen med sin mor, som var blitt enke, og sine to brødre, Peder og Jess. Den eldste av brødrene, Iver Ancher, døde ugift i 1772 uten å ha spilt noen rolle i familiebedriften. I april 1773, 26 år gammel giftet Bernt Anker seg med den ni år eldre slektning Mathia Collett. Hun var enke etter Morten Leuch og var en av Christianias rikeste kvinner. Med sin nyervervede kapital kunne Bernt Anker kjøpe ut resten av familien fra handelshuset og bli eneeier. Bernt Anker var forretningsmann, skipsreder, skogeier, trelasteksportør, godseier, verkseier, vitenskapsformidler, kammerherre og konferensråd. Han ble etter hvert Norges rikeste mann og eide bl.a. bergverk, Hakadals og Moss jernverker, det store familiehuset Paléet. Paléet var en stor enetasjes murgård i Oslo, oppført i , med senere tilbygg og ombygginger. Paléet ble revet etter brann natt til torsdag 14. mai i 1942, og lå med adresse til Fred. Olsens gate 6 (tidligere Store Strandgate) i Oslo. Etter 1814 fungerte Paléet som Norges tredje kongebolig ansatte hadde Anker i sine ulike virksomheter. Sine største inntekter fikk han fra trelasteksporten til England, der han bl.a. leverte til den engelske flåte I 1805 døde Bernt Anker, 58 år gammel, som enkemann og barnløs. Sin store formue skjenket han til det Ankerske fideikommiss, opprettet ved Bernt Ankers testamente av 1801, som bestemte at hans formue på ca. 1,5 mill. riksdaler, herav ca anbrakt i faste eiendommer, skulle gjøres til et fideikommiss, hvis årlige utbytte skulle gå til allmennyttige formål. Boet måtte imidlertid innstille sine betalinger 1819, og fideikommisset opphørte dermed. Bror til Bernt Anker, Peder Anker (født i Christiania i 1749, død i 1824 på Bogstad) var norsk godseier og statsmann, og Norges første statsminister fra 18. november 1814 til 1. juli I april 1772 giftet Peder Anker seg med Anna Elisabeth Cold ( ), datter av justisråd Isaac Andreas Cold ( ) og Elisabeth Cathrine Nissen ( ). Deres tre første barn døde som spedbarn eller ved fødselen, og bare det fjerde, datteren Karen ( ), vokste opp og overlevde foreldrene. Hun ble i 1807 gift med grev Herman Wedel-Jarlsberg, og de arvet Bogstad i 1824 etter hennes far.) (Fideikommiss (av latin fidei commissum, «betrodd på ære og samvittighet») er betegnelsen på en eiendom, dvs. en hvilken som helst formuesmasse enten det er i form av penger, fast eiendom eller løsøre, som ikke kan selges, men skal gå i arv, som bestemt av arvelater eller giver. Den som disponerer fideikommisset kalles fideikommissbesitter, og har bare krav på avkastningen, mens selve formuesverdien etter vedkommendes død uforminsket skal gå videre til et annet medlem av slekten etter en fastsatt arvegangsfølge. Hensikten med etableringen av fideikommiss er å sikre en slekts velstand og anseelse over lengre tid ved å holde formuen samlet på en hånd. Stamhus skiller seg fra fideikommiss ved at disse bare kan gjelde fast eiendom. Ordningen med fideikommiss stammer trolig fra Spania i middelalderen, der det var en lensrettslig institusjon med tronfølgen som forbilde. I Danmark-Norge ble fideikommiss innført under Christian V. Den norske grunnloven av 1814 inneholder forbud mot opprettelse av nye fideikommiss, samt også stamhus, grevskaper og baronier.) I 1772 kjøpte altså Peder Anker (sammen med sin hustru Anna Cold) Bogstad med tilhørende eiendommer for riksdaler, og satte seg som mål å samle de opprinnelige skogseiendommene. Han fullførte ideen da han i 1804 overtok de resterende eiendommene, slik at han satt som eier av så vel Sørkedalsgodset som Nordmarksgodset. (Bogstad i Peder Ankers tid: I 1772 kjøpte Peder Anker gården Bogstad en mils vei nordvest for Christiania, med betydelige skogeiendommer i Sørkedalen og bl.a. flere sagbruk. Bogstad hadde da i omkring 100 år tilhørt hans mormors slekt Leuch, som aldri hadde bodd der fast. Selgeren var den barnløse enken Mathia Leuch, som året etter giftet seg med hans bror Bernt; skjøtet på Bogstad, som ble utstedt 1773, ble undertegnet av Mathia og Bernt Anker i fellesskap. Peder hadde 1772 giftet seg med Mathia Leuchs pleiedatter Anna Elisabeth Cold, og de flyttet straks til sin faste bopel til Bogstad. Familien Leuchs hovedbygning med barokk parterrehage ned mot Bogstadvannet var nyoppført og nyanlagt bare 10 år tidligere. Anker utvidet bygningen, bl.a. for å få plass til sin store kunstsamling fra utenlandsreisen og et omfattende bibliotek. Alt tyder på at Anker også overtok slekten Leuchs innbo med møbler og portretter, som også var hans egne slektsminner (hans fornavn Peder er fra slekten Leuch). Ankers hjem på Bogstad ble rikt utsmykket og utstyrt, og av samtiden karakterisert som fyrstelig. Han førte et elegant hus, bl.a. med besøk av utlendinger på reise i Norge. Omkring 1775 anla Anker ny og bred kjørevei fra godsets eiendom Vækerø nede ved fjorden, hvor hans mor nå bodde, og opp til Bogstad, en halv mils vei, som samtiden benevnte en Chaussée (den nåværende Vækerøveien). Ankers krav til en god kjørevei var jevn trasé, fast fundament, avrundet og gruset dekke og gode grøfter på begge sider. Å bygge gode veier var en av hans mange interesser. Han fremholdt at til et lands oppkomst, både materielt og kulturelt, trenges det veier og atter veier ble han utnevnt til generalveiintendant i Akerhus stift. I 1791 kjøpte Anker Bærums Jernverk i Lommedalen i Bærum, en mils vei vest for Bogstad. Skogene grenset til hverandre. Han moderniserte verket, ansatte den dyktige svenske bergmesteren Magnus E. Sköldberg som leder, og innførte tantieme for arbeiderne så produksjon og fortjeneste snart økte både for verket og for de ansatte kjøpte han den del av Nordmarka som grenset inn til Sørkedalsgodset, og i 1804 skoger og vassdrag videre østover til Maridalen. Der hadde han i 1793 anlagt en ny stangjernhammer, Hammeren i Maridalen, som filial under Bærums verk, og rundt 1800 bygde han Ankerveien fra Bogstad til Hammeren for å lette transporten av trekull til verket og halvfabrikata av stangjern fra Bærum. De norske jernverkene produserte særlig støpejern, til ovner og kanoner, og stangjern, til smijern (spiker, bolter, beslag, hestesko o.l.), det meste ble eksportert.) Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget Side 2

3 Peder Ankers mange sager hadde større kapasitet enn det hans skoger kunne gi. Derfor kjøpte han omkring år 1800 atskillig skog ved Randsfjorden og i Valdres, slik at hans skoggods nå utgjorde anslagsvis daa. Tømmeret fra de nyinnkjøpte skogene ble fløtet over Tyrifjorden til Steinsfjorden og tatt opp til vannskillet på Krokskogen i øst ved Åsa. Se eget avsnitt om Kjerraten i Åsa. Godset omfattet en mengde skoggårder og husmannsplasser. Leilendingene forpaktet jordveiene til eget bruk, og påtok seg hugst, kjøring, fløting og trekullbrenning for verkene, som til sammen gav mange arbeidsplasser. På Bogstad beholdt Peder Anker slekten Leuchs stramme barokkhage, og anla dessuten en moderne engelsk landskapshage, Norges første, på en odde i Bogstadvannet omkring Der drev han planteforsøk, bl.a. med nye treslag. Til anlegget ansatte han den tyske gartneren Johann R. Grauer, som den gang var 21 år gammel. Grauer skulle også stå for utviklingen av Bogstads jordvei til et mønsterbruk, og Anker sendte ham på privat studiereise til Storbritannia. Deretter fungerte Bogstad gratis som landets første landbruksskole for bondegutter. Like før krigsutbruddet sommeren 1807 hadde John Collett stiftet Akers Sogneselskab for fremme av norsk jordbruk etter engelsk mønster, dette var grunnlaget for Det kongelige Selskab for Norges Vel (1809). Anker og hans svigersønn grev Herman Wedel Jarlsberg deltok med kraft og iver i både dette arbeidet og i arbeidet for opprettelsen av egen norsk bank og eget universitet. Peder Ankers oppkjøp og utvidelser foregikk i en periode med høykonjunktur for norsk trelast og jernverksdrift, med gode eksportmuligheter. I 1807 kom krisen. Den franske fastlandssperringen var til stor skade for norsk utenrikshandel, fordi den dansk-norske kongens utenrikspolitikk førte Norge i krig med Storbritannia, vår største trelastkunde. En rekke norske handelsfirmaer og rederier ble hardt rammet, og mange gikk konkurs. Peder Ankers virksomheter greide seg med et nødskrik. (Peder Anker og politikken. I nødsårene , og spesielt i året 1814, grep Anker inn i rikspolitikken, først og fremst gjennom grev Herman Wedel Jarlsberg, som i 1807 hadde giftet seg med Ankers datter Karen. I svigersønnen fikk Anker en trofast og sterk venn, og en driftig og dyktig arvtaker. Grev Wedel, som var jurist, utviklet seg til å bli en fremragende politiker, som både som leder av Provideringskommisjonen og som medlem av Regjeringskommisjonen i de årene Norge var geografisk atskilt fra Danmark pga. blokaden, hadde stor nytte av svigerfarens kornmagasiner og gjestfrie hjem. Da stormaktene ved freden i Kiel i januar 1814 besluttet at Norge skulle gå inn i en ny union med Sverige, ble en riksforsamling kalt sammen i den store hovedbygningen på Eidsvoll jernverk, som tilhørte Peder Ankers fetter Carsten Anker. Peder Anker møtte som første representant for Akershus amt, og ble forsamlingens første president. Grev Wedel møtte som representant for sitt grevskap Jarlsberg. Anker tilhørte unionspartiet, som ble ledet av grev Wedel. Han var ingen markant politiker, men fulgte sin svigersønn i ett og alt. Det nyopprettede norske kongedømme ble avviklet i oktober samme år, og unionen med Sverige trådte i kraft. Da kronprins Karl Johan skulle danne norsk regjering, henvendte han seg til grev Wedel som rådgiver, og Anker stilte igjen Bogstad til disposisjon. Selv ble greven finansminister, og den aldrende Anker gikk nølende med på å bli Norges første statsminister i Stockholm. Dette embetet innehadde han fra november 1814 til juli 1822, og skjøttet det med stor dyktighet, ikke minst ved å megle mellom grev Wedel og Karl Johan. Anker representerte også storslagent som en vinnende vert. Kong Karl Johan påskjønnet ham med å utnevne ham til ridder av Serafimerorden 1815 og til ridder av Carl XIIIs orden Sine siste leveår tilbrakte Peder Anker på sitt kjære Bogstad, hvor han døde oppunder jul Et stort gravfølge ledsaget kisten den lange veien fra Bogstad via Vækerø til bisettelsen i Gamle Aker kirke. Kisten ble senere satt inn i familien Wedels gravkapell ved Sem kirke i Vestfold. Peder Ankers gods gikk i arv til datteren Karen og svigersønnen grev Wedel, og etter grevinne Karens død ble eiendommene 1854 delt mellom to av deres sønner: baron Harald Wedel Jarlsberg overtok det meste av skogen, Vækerø og jernverkene i Bærum, Hakadal og Moss, mens broren Herman overtok Bogstad gård og ca daa skog. Harald og hustru Elise fikk datteren Elise som giftet seg med Carl Otto Løvenskiold som har drevet skogsdriften videre.) Da Peder Anker døde i 1824 overtok svigersønnen Herman Wedel Jarlsberg hans eiendommer. Det var nødvendig med drastiske nedskjæringer, og Nordmarka ble flere ganger pantsatt til Norges Bank. Situasjonen ble så alvorlig at baron Harald Wedel Jarlsberg, grev Wedel Jarlsbergs mellomste sønn som overtok Nordmarksgodset ved grevens død i 1840, gjorde flere forsøk på å selge Nordmarka. Forsøkene strandet imidlertid, og dette var siste gang spørsmålet om salg av Nordmarka kom opp. Carl Otto Løvenskiold var sønn av Otto Joachim Løvenskiold og Caroline Wedel Jarlsberg. Hans mor døde på grunn av komplikasjoner etter fødselen, og Carl Otto tilbrakte mye av barndommen på Bogstad. Der ble han kjent med Harald Wedel Jarlsbergs tre døtre. Han giftet seg senere med en av Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget Side 3

4 dem, Elise. Carl Otto Løvenskiold ble statsminister i Stockholm, og var med på innføringen av parlamentarismen i Norge i årene rundt Da Harald Wedel Jarlsberg døde i 1897, overtok Carl Otto Løvenskiold Nordmarksgodset og Løvenskiold-Vækerø. Dagens Carl Otto Løvenskiold er hans tippoldebarn. Tømmeret På 1500-tallet økte behovet for trematerialer i Europa, i en tid med økende handel, skipsfart og byutvikling. Norge hadde store uutnyttede skogressurser, og med introduksjonen av vannsagene (oppgangssaga) var grunnlaget lagt for en omfattende trelasthandel. (Oppgangssag: De første oppgangssagene kom til Norge på slutten av 1400-tallet. Innenlandsk forbruk og eksport av skårne bord kunne starte. Den første måten å få plank på var å hugge, huggenbord, det vil si bord som var kløvet med øks og kiler. Etter hvert ble stokkene skåret med handsag. Stokken ble da plassert på en stor "skjærebenk". En mann sto under og en sto oppå, og så skar de stokken på langs. Derfor gikk det mye enklere og raskere da sagbladet kunne drives opp og ned ved hjelp av vannkraft. Navnet "oppgangssag" viser til sagbladbevegelsen opp og ned. Sagbladet var omtrent to meter langt, og var festet i ei solid treramme. Ramma ble presset opp og ned ved hjelp av et vasshjul. Helt frem til siste halvdel av 1700-tallet var det bare vanndrevne, enbladete sager som var i bruk. All sagskur ble gjort som gjennomskur. Det vil si at hele stokken ble delt opp i bord og planker ferdige for salg. Kantingen ble eventuelt gjort av sluttbrukeren. På slutten av 1700-tallet ble det mulig å lage tynne valsede sagblad. De tynne valsede bladene gav penere bord og betydelig tynnere sagsnitt slik at man fikk flere bord ut av stokken. De tynne sagbladene var også betydelig lettere å dra, slik at det kunne brukes flere blad i sagen. Disse sagene ble kalt "silkesager". Nye tekniske forandringer kom rundt Vannkraft ble byttet ut med dampmaskin, og vi fikk de første dampsagene. Det var dampmaskiner som drev sirkelsagblad og høvelmaskiner. Dermed ble det enda mer effektivt, og sagbrukene ble industri.) Konkurranse mellom trevirke til trekull og til trelast Skog er tett knyttet til jernproduksjon, for til et jernverk trengs det store mengder kull. Det var stor kullproduksjon i kullmiler rundt i Nordmarka og det meste av hugsten som foregikk på den tiden dreide seg om å skaffe tre til kullproduksjon. Det trengtes så mye tømmer at skogene rundt jernverkene på det nærmeste ble snauhugget. På slutten av 1700-tallet var jernproduksjonen i Norge på det største, svært mye av produksjonen ble eksportert og inntektene var viktige for Norge. Med unionsoppløsningen i 1814 kom det toll på eksport til Danmark og fortjenesten ble dårligere. I 1860 årene ble norske jernverk utkonkurrerte av engelske som produserte både billigere og bedre jern. På samme tid som det ble fart på jernverkene ble det også stor etterspørsel etter for tømmer fra de norske skoger. På 1500 tallet var skogene på kontinentet hardt utnyttet samtidig som Europa hadde stort behov for tømmer. Var det noe vi hadde i Norge, så var det skog og vi leverte varene. På tallet begynte oppdemmingen av vannene for å gjøre det mulig med tømmerfløting og tømmerhugsten i Nordmarka skjøt stor fart. Mot slutten av 1700-tallet var Norge Europas største eksportør av trelast. Denne handelen har vært enormt viktig for Norge og for bygdene her til lands og skaffet bøndene rikdom og velstand. Handelen skjedde i begynnelsen fritt men etter hver ble den mer regulert. Merkantile rammevilkår Før 1688 var i praksis all sagskur fri. Dette medførte at den lett tilgjengelige kystskogen ble uthogd. For å drive tømmerdrift i innlandet krevdes mer kapital, noe bøndene ikke hadde. Adelen hadde gjort en del forsøk på å få enerett på sagbruksdrift, men lykkes ikke med det. Derimot hvisket borgerskapet noen ord i kong Christian V's øre at dersom borgerne i byene fikk enerett på å drive trelasthandel og tilliggende virksomheter, ville kongens inntekter bli mere visse. Som alle andre konger trengte også Christian V penger. Embetsmennene kunne videre fortelle at det var stor fare for at de norske skogene ville bli uthugget dersom det hele fikk fortsett som hittil. Dermed var alt lagt tilrette for en forordning. Som hovedgrunn for å innføre forordningen ble anført faren for skogenes ødeleggelse. Alle sager skulle registreres. Av de vel 1200 sagene som eksisterte, var det bare 664 som fikk privilegium til å fortsette. Hver sag kunne skjære et bestemt kvantum, en bestemmelse som ikke ble overholdt. Bare byborgere kunne eie og drive sagbruk og trelasthandel. I premissene for forordningen står det også at bøndene solgte trelasten alt for billig til de "hollandske lurendreiere". Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget Side 4

5 Ved å innskrenke produksjonen kunne prisen settes opp. Det ser ut til at dette virkelig skjedde. Avgiften, hvert tiende bord, samt eksporttollen var en av de viktigste inntektene fra Norge til kongen. Kvantumsbestemmelsene ble opphevet i Det ble også etter hvert tillatt med enkelte bondesager som bare kunne skjære virke fra egen skog og til eget bruk. Salg til eksport fra bondesagene kom ikke på tale. Det passet de priviligerte eierne på. Etter mange og lange utredninger ble hele privilegieordningen opphevet i Det førte til en fullstendig teknisk omveltning. 1. januar 1860 sto en rekke dampsager klare til start, spesielt i de tre "flisbyene" Fredrikstad, Lillestrøm og Namsos. (Sagbruksprivilegier. Blant annet av frykt for at skogene skulle uthogges ble det fra 1500-årene til ut på 1800-tallet gitt en rekke forordninger som skulle regulere sagbruksnæringens omfang. - Reskript av 1. juni 1587 (NRR II s. 709f.) påbød at alle sager på kronens og kirkens grunn skulle nedlegges, såfremt ikke kongen selv ville bruke dem. - Åpent brev 15. august 1616 (NRR IV s. 602f.) opprettholdt forbudet mot sager på kronens grunn og krevde samtidig at alle som skulle drive sagbruk, måtte ha odelsgrunn å sette sagen på, samt egne tømmerskoger. - Dette kravet ble gjentatt i reskript av 24. april 1618 (NRR IV s. 694f.), men av hensyn til borgerne ble forbudet mot sager på kongens grunn nå opphevet. - Et sagbruksreglement av 6. september 1688 (Rothe II s. 734f.) innebar at om lag 500 sager på Øst- og Sørlandet måtte nedlegges. I dette området gjensto deretter cirka 700 sager, som nå fikk privilegium på å skjære for eksport. Det eksisterte likevel fortsatt langt flere sager, men de uprivilegerte bygdesagene hadde bare tillatelse til å skjære vankantede bord og bare for det lokale behov. - Privilegiet fra 1688 omfattet sager som hadde vært i drift i minst 30 år, men en god del yngre sager fikk tilsvarende rettigheter på et senere tidspunkt. For hver privilegert sag ble det fastsatt et maksimalkvantum for den årlige skuren, uttrykt i normalbord; slike sager ble derfor også kalt kvantumsager. Nordafjells ble kvantumbestemmelser gjennomført fra Bortsett fra noen år omkring 1720 ble kvantumbestemmelsene for de privilegerte sagene i prinsippet opprettholdt til 1795 (avskaffet ved forordning 22. april det år), men det ble på flere vis lempet noe på dem i 1700-årene. - Fra 1733 fikk sageierne sønnafjells anledning til etter søknad å flytte kvantum fra en sag til en annen innenfor samme tolldistrikt, - sagbruksreglement for det sønnafjelske 29. desember 1740 tillot at kvantum for hver sag ble regnet under ett for en femårsperiode (kombinerte år); disse bestemmelsene gjorde det lettere å utnytte kapasiteten på de beste sagene, samtidig som eierne i større monn ble i stand til å eliminere virkningene av uheldige omstendigheter vedrørende vassføring, føreforhold og lignende : Forbudet mot å skjære for eksport på bygdesager ble gjentatt i forordning 1795, men opphevet ved lov 8. juni 1818, som tillot enhver som hadde sag på egen grunn, å skjære tømmer av egen skog, samt å selge det. Sageieren måtte imidlertid ikke skjære tømmer av andres skog for salg. - Helt fri ble sagbruksnæringen ved lov 26. august 1854, gjort gjeldende fra 1. januar Plakat 7. august 1752, som forbød enhver utskipning av trelast fra Nord-Norge, ble opphevet ved lov 20. september ) Statens merkantilistiske politikk favoriserte altså byborgerne. Ved kjøpstadsprivilegiene i 1662 fikk de enerett til trelasthandelen. Ved sagbruksreglementet i 1688 ble antall sager nesten halvert, og hver sag fikk bare sage et visst kvantum bord (derav navnet kvantumsagene). Hele næringen ble nå samlet på hendene til et fåtall velstående borgere. Og dette var grunnlaget for utviklingen av Christiania som by. Christiania Christiania på 1700-tallet var en liten by med trelasthandel og sagbruksdrift som de viktigste næringskildene. Fra 1600-tallet og utover på 1700-tallet ble det på grunnlag av store skogforekomster og trevirke etablert en sosial elite, det såkalte trelastpatrisiatet. Det bestod av noen få familier som etablerte store formuer og som dominerte livet i byen både sosialt, økonomisk og kulturelt. Familiene Anker, Leuch, Collett og Elieson tilhørte denne sosiale eliten, og de var stort sett inngiftet og i slekt med hverandre. Nabobyen Drammen ble kjøpstaden Drammen først i Da ble ladestedet Bragernes slått sammen med ladestedet Strømsø. Bragernes var frem til 1811 underlagt magistraten i kjøpstaden Christiania, og dette var til irritasjon og uro i Bragernes. Ladestedet Strømsø var underlagt grevskapet Jarlsberg i Tønsberg frem til 1811 Strømsø hadde skutehavnen. Utenlandske skip kastet anker ved Kobbervik og Tangen. Skipsfart Nederland ble på og 1600-tallet den ledende skipsbyggernasjonen på det europeiske kontinentet. Å beholde denne posisjonen fordret tilgang på store mengder tømmer av god kvalitet; Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget Side 5

6 for å lage skipsplanker er det nødvendig med lange, rette trær med nok spenst til å kunne bøyes og nok rigiditet til å tåle hardt vær. Nederland var fattig på egnet skog, mens Norge hadde store mengder tømmer som kunne kjøpes til en rimelig pris. Dermed startet en omfattende handel mellom Nederland og norske byer/ladesteder. I Nederland trengtes også tømmer til fundamenter under store bygninger. Amsterdam er bokstavelig talt bygd på norsk tømmer. Samtidig med nederlendernes sterke behov for trelast kom vannsagen i bruk her i Norge. Trelasten ble hovedsakelig utskipet fra kystbyene på Østlandet, hovedsakelig av nederlendere, som tok trelasten til Nederland og også videre til Frankrike og Spania. På slutten av 1600-tallet trenges nederlenderne litt etter litt tilbake og engelskmennene trenger seg mer og mer frem. Det var spesielt to årsaker til dette. London brant så å si helt ned i september 1666 og denne brann skapte et enormt behov for trelast til den store bys gjenreisning. Norge var det nærmeste land denne trelast kunne fås fra, og engelske skip kom og hentet den her. Like før hadde Cromwell utstedt den såkalte "navigasjonsakt" i Denne lov bestemte at varer til England kun skulle innføres på engelske skip, eller på det lands skip som varene kom fra. Dermed ble nederlenderne slått ut og engelske fartøyer kom i stedet og lastet i Norge. Behovet for trelast i England og navigasjonsakten ga altså støtet til en begynnende norsk skipsfart, og det var kanskje så langt tilbake som i dette tidsrom at grunnlaget for den nye, norske sjøfart ble lagt. Vi kunne jo fritt frakte vår trelast til England uten konkurranse av de kapitalsterke nederlenderne. Perioden er den første gullalderen i norsk skipsfart. Etter en lavkonjunkturperiode fra 1709 til 1740, begynte en ny oppgangsperiode for norsk skipsfart. Den amerikanske uavhengighetskrigen førte til en fordobling av den norske koffardiflåten, og perioden , med den franske revolusjonen og de etterfølgende Napoleonskrigene, skulle bli en ny gullalder for norsk skipsfart. i 1806 hadde ca mann hyre i handelsflåten, og fraktinntektene var på omtrent 2 mill. riksdaler. Den engelske blokaden av Danmark/Norge i lammet langt på vei den norske skipsfarten, selv om kaperfart ble en inntektskilde for mange. (Navigasjonsakten var en engelsk lov av 9. oktober 1651 som forbød innførsel av varer fra de engelske koloniene på andre enn engelske skip, og fra Europa på andre skip enn de som tilhørte den engelske flåten eller flåten i det landet der varen var produsert. Denne loven var rettet mot nederlendernes sterke stilling i den internasjonale skipsfarten, og det bidro til å redusere deres innflytelse kraftig. Navigasjonsakten fremmet også utviklingen av skipsfart i Norge, med varer som trelast og fisk.) (Koffardiflåten vil si handelsflåten (i motsetning til krigsflåten) og kommer, som så mange ord for handel og sjøfart fra nederlandsk, der "kopfardie" vil si "kjøpefart".) Fossum Fossum er omtalt første gang som gårdsbruk omkring Krongods etter reformasjonen overtatt av Peder Leuch, og i 1771 av Peder Anker. Det ble anlagt masovn (nedlagt 1858) og stangjernhammer (nedlagt 1874) under Bærums Verk. Ankerveien ble bygd som bindeledd mellom Bærums Verk, Fossum Bruk og Maridalshammeren. Daværende eier av Bærums verk, Conrad Clausen, bygget i 1770 årene en stangjernshammer på Fossum nedenfor Hammerfossen der Hammerdammen er i dag. Han fikk hente ut trekull i Bogstads skoger og rett til å bruke Vækerø til kai og lagerplass. Da Peder Anker etter Conrad Clausens død i 1785 overtok Bærums Verk i 1791, bygde han en masovn på Oslosiden av fossen. Ankerveien ble bygd mellom Bærums Verk, Fossum og Maridalshammeren, ferdigstilt i Da Peder Anker overtok i 1791, anla han i tillegg en masovn. Dette dannet starten på Fossum Jernverk i Bærum. (Ikke å forveksle med Fossum Jernverk i Skien.) Det var særlig stangjern som ble produsert på Fossum jernverk. Stangjern var et slags smijern. Det ble i noen år forsøkt med malm fra gruver ved Gaustad og Sognsvann, men dette var ikke lønnsomt, og man gikk over til å hente malm fra verkets gruver ved Kragerø og Arendal. Malmen ble tatt i land på Vækerø. Ved til trekull ble fløtet Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget Side 6

7 ned Sørkedalen og milene reist på vestsiden av Bogstadvannet. Hammerverket hadde en produksjon på 2 3 tonn per år, men var ikke i kontinuerlig drift. Bogstadvannet var så sent som på 1930-tallet, en isdam. Her skar man is til husholdninger. Ved utløpet av Bogstadvannet ligger Milene. Navnet er oppkalt etter kullmilene. Her lagde man trekull av tømmeret som ble fløtet ned fra Sørkedalsvassdraget. Trekull var en forutsetning for jernproduksjon. Produksjon av trekull foregikk i Marka ved såkalte kullmiler, også kalt kølabonner. På våren foregikk hogsten. Selve brenninga foregikk på høsten, i september. I prosessen fra ved til trekull foregikk en slags tørrdestillasjon. Veden ble stablet i en haug (mile) som ble dekket med jord. Så tente man på bunnen av vedhaugen. Deler av veden ville da brenne, mens resten ble tørket og omgjort til trekull. Den som hadde ansvaret for kullbrenninga måtte vente i 2-3 uker på at veden skulle omformes til kull. Det ferdige trekullet ble så kjørt om vinteren med hest og slede på kølaveien. Vel fremme ved jernverket, ble trekullet lagret i store kullhus. I 1820-årene var verket nedlagt en tid, men helt slutt ble det i 1858 for masovnen og i 1874 for hammeren. Peder Ankers jernverk fra 1791 ble nedlagt i Stangjernshammeren er borte, men masovnen fra jernverket kan man fortsatt se spor av på Oslosiden av elveløpet. Roter du i bakken kan du se kullrester og aske. På Fossum ligger i dag flere arbeiderboliger som var knyttet til jernverket og sagbruket. Disse er bevart og ennå i bruk. Barnehagen er en gammel flerfamilie-bolig hvor forøvrig Ellens mor bodde i noen av sine barneår. Fossum Verks skole, bygningen ligger der i dag, er fra 1859, men det var skole ved Fossum jernverk allerede fra 1804 for 70 barn. Både Fossum Verk, Bærums Verk og Bogstad Brug på Oslosiden, startet opp egne verksskoler til opplæring av arbeidernes barn. Da Conrad Clausen utvidet Bærums Verket med Fossum laget han også en ny og bedre Verksskole, som var påbegynt i Anna Kreftings tid, og han ansatte fast skoleholder i Dette skjedde før ny skolelov ble innført i 1860 med krav om fast skole for alle barn i landet. Veinavnene på Fossum vitner om historien, Sagtomtveien hvor plankestablene lå og Fossumhavene hvor arbeiderne hadde sine kjøkkenhaver. Se bilder i oppgangen i FH54. Etter at jernverket og hammeren ble nedlagt, ble vannkraften fra Hammerfossen brukt for å drive Fossum sagbruk som ble anlagt nedenfor fossen. Sagbruk og høvleri ble anlagt Det har i alt vært 10 sagbruk langs Lysakerelven, men fløtning langs elven var arbeidskrevende, og i 1881 ble alle sagbruk samlet på Nedre Fossum. Dette ble nedlagt i 1961 og erstattet av Fossum bruk som da ble modernisert til et stort trelastbruk. Dette tilhørte Løvenskiold-Vækerø og ble flyttet opp til miletomtene ved Bogstadvannet. Nå er det Bergene Holm som eier sagbruket. Store deler av Ankerveien er fortsatt bevart, enten som turvei eller som villavei. Langs veifaret kan man finne sidemurer, brokar, stabbesteiner og askekaller. Mellom Stein gård og Murenveien er Ankerveien fredet. Lysakervassdraget: Fra Oslo elveforum v/ida Tønnesen Eiendomsforhold og vannkraft Mye av vassdragets historie er formet av godset ved Bogstadvannet, Bogstad Gård. Gården på Bogstad har aner tilbake til 1200-tallet da den tilhørte cistercienserklosteret, som bygde klosteret på Hovedøya. Hovedøya kloster eide også mange gårder langs elven og mye skog langt opp i Nordmarka. Langs Lysakervassdraget lå det flere kjente gårder som var klostergods, nemlig Rød, Jar, Øraker, Voll, Grini, Voksen, Fossum og Bogstad. I 1537 kom reformasjonen, og alt klostergods ble overført til kongen som leide ut gårdene og fallrettighetene i Lysakerelven. Kongen, som trengte penger, begynte å pante gårdene og måtte snart overdra dem til Christianias rikeste. En av disse gårdene var Bogstad, hvis eiere skulle få stor betydning for utviklingen langs Lysakerelven. Det er nok å nevne Peder Anker som en av de store eiere til Bogstad. Han residerte på Bogstad fra 1772 til Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget Side 7

8 Vannkraften ble tidlig utnyttet. Kverner og sagbruk ble alt på tallet bygget på gårdene. I 1560 reiste bøndene sag ved Fossum nedenfor Fådvannet (Bogstadvannet). I 1594 beskrev Oslo-biskop Jens Nilsson en sag under fossen ved Fåbro. I den øvre delen var det smelteovn og sagbruk ved Fossum. Lenger nedover var det flere møller, bl. a. Voksen mølle ved mølleplassen og Grini mølle ved Grinidammen. Bogstad gård Skal man vandre langs Lysakervassdraget er det helt naturlig å starte med Bogstad gård. I 1649 ble gården solgt til rådmann Morten Lauritzen sammen med flere gårder i Sørkedalen og lasteplassen Vækerø. Med Bogstad gård som sentrum skapte han det vi kaller Nordmarksgodset ved å kjøpe opp enda flere gårder og store skogeiendommer i Sørkedalen. Godset ble senere overtatt av svigersønnen Peder Leuch. I 1772 overtok Peder Anker Bogstad gård, og under hans eierskap skjedde det mye innen trelast og industribygging, og en god del av dette var knyttet til vannkraften i Lysakerelven. Da oppgangssaga kom i bruk rundt 1550, ble elvesagene god forretning. De gamle sagene delte hver stokk i bare to emner, men oppgangssaga delte stokkene i langt flere og jevnere emner. Med Lysakerelvens gode vannføring, ble produksjonen atskillig større enn før. I 1688 var det gitt Sagbruksprivilegier hvor hver av 600 sager i det «Søndenfjeldske» ble tildelt et årskvantum på til bord som en enerett til å skjære tømmer for eksport. Disse privilegier ble det senere lempet noe på i 1795 og i 1818, men ble først helt opphevet i Peder Anker var en av dem som hadde glede av dette. I 1773 bygget han et nytt sagbruk ved Sagfossen ved Lysaker. Denne sagen hadde en kapasitet på bord pr. år. For å utnytte denne kjøpte han flere kvantumssager i Oslo- området, nedla disse og fikk etter søknad deres kvantumsretter overført til sagen ved Lysakerelven. I 1772 hadde han overtatt Bogstad eller Sørkedalsgodset og arvet halvparten av Nordmarka, men til tross for oppkjøpet av flere skoger, ble det vanskelig å skaffe nok sagtømmer. Sørkedalen og traktene nordover var nærmest uthugget blant annet på grunn av de svære mengder som gikk med til trekulleveranser til Bærums Verk. Inntil 1795 hadde sagbrukene bare hatt tillatelse til å sage eget tømmer, men nå ble også kjøp av sagtømmer tillatt. Samtidig som etterspørselen fortsatte å stige, steg også utgiftene til renter og avdrag, slik at det for Peder Anker ble nødvendig å utnytte kapasiteten så høyt som mulig. I 1803 kjøpte han den andre halvpart av Nordmarksgodset og dessuten store skogstrekninger i Land og Valdres. Lysakerelven er 7,4 km lang og siden 1874 markert grensen mellom Oslo og Bærum. Navnet kommer av gården Lysaker, som ligger på Bærumssiden av elven. Frem til langt ut på 1800-tallet var navnet på elva Fåd, som betyr grense eller gjerde. Det gamle navnet på Bogstadvannet var "Faavandet" (1700-tallet). Ved dagens demning var det i tidligere tider bare en liten foss, og Fådvannet (Bogstadvannet) var lavere enn i dag. I 1869 fikk Wedel-Jarlsberg på Bogstad bygget en kistedam som hevet vannet ca. to meter, og kalte det nye vannet for Bogstadvannet. Carl Otto Løvenskjold bygget ny demning i Osdammen. Navnet er etter gården Lysaker nederst ved elva i Bærum, der jernbanestasjonen ligger i dag. Lysaker kommer av gammelnorsk Ljosaker, en lys kornåker. På 1700 kaltes Bogstadvannet for Fådvannet etter elvens eldste navn. Voksen mølle Det er lite igjen av denne møllen bortsett fra noen murrester helt inn til elvekanten. Voksen mølle lå under Voksen gård. Gårdens historie kan følges så langt tilbake som til Møllen som tilhørte gården, ble bygget på 1700 tallet og var i drift frem til Bygningen ble revet i 1960 årene. Grini sag, mølle og kraftstasjon Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget Side 8

9 Her lå det et teglverk, anlagt av Peder Anker rundt Teglverket produserte mur- og takstein til Bogstad Gård. Verket ble nedlagt i Ved Grini lå det også sag. Saga hørte, som de fleste virksomheter langs elven, under Bogstad godset. Sagene var gode skatteobjekter. I 1773 skulle sageieren betale damstokkskatt, sagmesterskatt og sagtiende til dagens myndigheter. Grinisaga lå omtrent der dagens Grini mølle holder til. Mølla ble anlagt i 1867 og nedlagt i Her malte flere av gårdene i Østre Bærum kornet sitt. Fra rundt 1915 til 1950 drev Løvenskjold kraftstasjon ved Grinifossen. I 1922 var det 100 strømabonnenter på Røa, Fossum og Sørkedalen. Senere ble strømmen kjørt inn på det kommunale nettet. I dag er det flere småbedrifter som holder til i mursteinsbygningen. Denne er bygget om flere ganger. Holtet sag De høye steinfundamentene på Røa idrettsplass, mellom turveien og elven, er restene etter saga. Sagmesteren bodde på Holtet, en av de mange husmannsplassene under Rødgårdene. I 1885 sysselsatte saga syv mann. Røafossen Fossefallet ga kraft til sag og mølledrift. Saga brant ned i Rød mølle ble tatt i bruk i Bygningen på hele 5 etasjer gikk opp i flammer i 1895 og ble ikke gjenoppbygget. Det var også mølledrift knyttet til både Jar og Ullern gård. Jarsaga Sagbruket her var trolig i drift fra 1550 til På 1670-tallet ble det skåret opptil bord på saga. Fåbrofossen Granfosse n Som tidligere nevnt måtte alle som skulle passere Lysakerelven øst eller vestover, passere på Fåbro. I 1749 etablerte teologen, verksherren, poeten og senere rådmann Christian Baumann Tullin industrivirksomhet her. Dette omfattet spikerverk på Oslo-siden, pudder og stivelsesfabrikk på Bærum-siden. Hans store sommerhus står fremdeles ute på elvebrinken. Virksomheten ved Lysakerelven var starten på vår tids Dyno Industrier. I 1865 ble Lysaker nitroglyserinfabrikk anlagt på østbredden ved fossen. I 1874 eksploderte imidlertid hele fabrikken, og en mann ble drept. På grunnav sprengningsfaren ble fabrikken flyttet til Engene ved Sætre i Hurum. Granfoss bruk på Bærum-siden startet opp i 1869 med produksjon av tremasse, senere ulike papirprodukter, også cellulose en kort periode. Fabrikken var en av landets første tresliperier for eksport av trevarer. Tresliperiet ble nedlagt i Papirproduksjonen ble etter hvert også nedlagt. Granfoss næringspark ble etablert i 1983 og har omformet området til vår tids bruk. En ny Fåbro ble reist i Mustad fabrikker Etter at nitroglyserinfabrikken hadde etablert seg på Hurum, kjøpte Mustad jernvarefabrikk tomten i De flyttet fra Gjøvik og satte i gang produksjon av bl.a. margarin, vaffeljern, ovner og hestesko. Før første verdenskrig hadde Mustad 42 hester som daglig kunne dra 2 turer til byen med varer. I dag ligger kjøpesenteret CC Vest der jernvarefabrikken lå. Lysaker sag og mølle Den nederste fossen i Lysakerelva er Møllefossen, også kalt Sagfossen. Ved Sagfossen var det tidligere både ei mølle og ei sag. For sikkerhets skyld gikk saga om natta og mølla om natta. Møllefossen er den siste fossen før elven renner ut i Lysakerfjorden. Her lå Lysaker sag og mølle. Gården lå litt nærmere elven enn der Lysaker stasjon ligger i dag. Gården var aldri noen stor gård hva dyrkningsareal angikk. Dens hovedinntektskilde var knyttet til sag- og mølledrift i Møllefossen. Saga var i drift allerede i 1580 som oppgangssag. Det var en kvantumssag som hadde tillatelse til å produsere bord i 1686, noe som raskt ble økt til bord. I begynnelsen på 1700-tallet var Lysaker sag den største i området, og Peder Anker på Bogstad overtok det hele i Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget Side 9

10 Lysakers vekst til tettsted I siste halvdel av 1600-tallet ble det bygget bro og vei mellom Sollerud gård og Lysaker gård. Det var en første start på dagens veiforbindelse. Vertshus og skysstasjon for reisende dukket opp etter hvert. På Oslosiden bygget eierne av Sollerud gård i 1731 en ny gjestegivergård der den gamle hadde stått. Den stod til 1871 da en ny ble oppført. På Bærum-siden ble det bygget vertshus i 1780 som en del av Lysaker gård. Bygningen ble tatt ned i 1980 og siden gjenreist på Veimuseet ved Hunderfossen. Det at Lysaker- og Sørkedalsvassdraget tidligere var ei industrielv, gjorde at vannkvaliteten var langt fra god, men på 1960-tallet startet opprensingen av kloakkutstlipp, og i dag har elva svært god vannkvalitet. Sørkedalsvassdraget ble kalt Surka (=den mørke) før. Muligens er navnet en motpol til Ljosa (= den lyse). Navnet Sørkedalen stammer herfra. Kjerraten i Åsa Selv om Peder Ankers trelastvirksomhet stort sett var lokalisert til Lysakervassdraget med utskiping fra Vækerø, hadde han også skog i Solør. Dette tømmeret ble transportert på landeveien, men Peder Anker syntes at slitasjen på veiene ble stor og vedlikeholdet kostbart. Elver og vassdrag var å foretrekke, og i 1800 ble de gamle planene om en kanal fra Øyeren til Christianiafjorden tatt opp til ny behandling. Som fagmann på området fikk Peder Anker kontakt med Peter Bagge og hans sønn Samuel, Sveriges fremste sluseeksperter, i hvert fall i Peder Ankers øyne. Disse hadde nylig vært engasjert i kanalanlegget mellom Vänern og Kattegat, og skulle noen år senere bygge Gøtakanal. Nå ble det aldri noe av kanalen mellom Øyeren og Christianiafjorden, saken verserte frem til 1807 og ble da skrinlagt også pga blokade og krig. Fordi Peder Ankers sager hadde større kapasitet enn det hans skoger kunne gi hadde han i perioden 1796 til 1798 kjøpt atskillig skog ved Randsfjorden og i Valdres, slik at hans skoggods nå utgjorde anslagsvis daa. Tømmeret fra de nyinnkjøpte skogene som ble fløtet fra Randsfjorden (Land) og Sperillen (Valdres), ville ende i Tyrifjorden og det eneste farbare vassdraget for tømmeret videre derfra var Drammensvassdraget. Imidlertid hadde Peder Anker få venner i denne delen av Drammen der de største sagene sto. Prosjektet med Drammensbroen og flere andre konflikter hadde ført til at forholdet mellom Anker og bragernesbeboerne var iskaldt. Så problemet for Peder Anker var altså å få dette tømmeret fra Drammensvassdraget til Sørkedalsvassdraget og til sin egen sag ved Lysaker. Da tar han i 1804 ny kontakt med Samuel Bagger, og ideen om Kjerraten i Åsa ble unnfanget. En slik kjerrat skulle dra tømmerstokkene slik at de overvinner en høydeforskjell fra Steinsfjorden til Damtjern på 390 m og en lengde på 3,1 km. En stigning på 1:8, altså en ganske bratt bakke. Vannkraft fra Åsaelven skulle gjøre denne jobben. Fra Damtjern ble tømmeret dratt med hest over til Storflåtan. Herfra bar det nedover elven til Svarten, Kringla og ned til Langlivann, videre ned Langlielven til Bogstadvannet og Lysakerelven til sagen ved Sagfossen hvor tømmeret ble saget. Derfra ble det transporert videre til lagerplass for utskipning på Vækerø. Et ganske dristig prosjekt som var i drift fra 1807 til Gjennomsnittlig ble det fraktet tylfter tømmer pr. år, hvilket vil si stokker, som tilsvarer over planker. Fra hjemmesiden til Kjerratenmuseet i Åsa: Kjerraten i Åsa er et teknologisk fenomen uten sidestykke i hele verden. Det ble bygget som et vanndrevet tømmertransportsystem som skulle bidra til mer effektiv tømmereksport for Peder Anker. Kjerraten ble i sin samtid beskrevet som den største enkeltinvestering gjort av en privatperson i Skandinavia, og dannetgrunnlaget for et eget lite industrisamfunn i Åsa i årene 1803 til 1851, fra oppbygging og prøvedrift til utfasing og nedriving. Tømmeret kunne uten problemer fløtes ned vassdragene til Hønefoss, ut i Tyrifjorden og inn i Steinsfjorden til Åsa. Men for å få tømmeret transportert lettest mulig til Ankers sager i Lysakervassdraget, måtte stokkene føres opp på Nordmarksplatået. I en tid lenge før motoriserte kjøretøyer fantes, innebar dette en nærmest umulig teknologisk utfordring. Men Peder Anker var en mann med et omfattende internasjonalt nettverk, og for å hanskes med de nesten 400 meters høydeforskjell mellom Steinsfjorden og Damtjern tok han kontakt med den svenske ingeniøren Samuel Bagge ( ). Bagge hadde erfaring fra Trollhättan sluseverk i Vest-Sverige og han tok fatt på oppgaven med datidens fremste teknologi i bagasjen. Løsningen ble Kjerraten i Åsa, et unikt tømmertransportsystem verden ikke hadde sett eller senere fikk se maken til. Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget Side 10

11 Tolv kjerrater med drivhjul, støttehjul og jernlenker i mellom, ble anlagt fra nederst i Åsa ved Steinsfjorden til Vassendvika ved Storflåtan. Ved hjelp av vannkraft dro kjerratene tømmeret oppover, og ved fløting ble stokkene fraktet ned vassdragene i Nordmarka og ned til sagene i Lysakerelva. Her ble de skjært til plank og fraktet ut fra Vækerø til London og andre havner som stod klar til å ta imot norsk trelast. Fakta: Byggeperiode: Driftstid: Driftstid pr år: Antall kjerrater: uker, 24t i døgnet, 7 dager i uken 12 stk ble bygget, men nr 12 kom aldri i bruk Lengde: 3900 meter (nr 12: 860 m) Høydeforskjell: Hastighet: Transportkapasitet: Totalt transportert : Steinsfjorden - Damtjern,389 meter 1/3 meter pr sekund 240 stokker pr døgn tylfter (1 tylft = 12 stokker) Aktuelle konger i denne 200 års perioden: Christian IV ( ) Frederik III ( ) Christian V ( ) Frederik IV ( ) Christian VI ( ) Frederik V ( ) Christian VII ( ) Frederik VI ( ) Christian Frederik (1814) Carl II ( ) Carl: Pluss på 11 for å få svensk nr Carl III Johan ( ) Oscar I ( ) Carl IV ( ) Oscar II ( ) Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget Side 11