Den vestsibirske laikaen

Transkript

1 Den vestsibirske laikaen Det har alltid funnets jakthunder av spisshundtype inne på den sibirske taigaen, men på grunn av de store avstandene, så utviklet det seg ulike typer av hunder med egne særegenheter rundt om i denne enorme ødemarken. Disse hundene var allsidige jakthunder og naturlig selektering gjorde at de var friske, og bruksegenskapene avgjorde om de fikk muligheten til å videreføre sine gener. I tiden før den russiske revolusjonen var det aldri snakk om noen struktur i arbeidet med hund, da det var snakk om at jegerfolkene trengte hunder som fungerte og som kunne brødfø familien med den valutaen som på den tiden hadde noen verdi, og det var pelsverk. De samme hundene skulle sørge for at familien fikk mat og de hadde sine oppgaver i hverdagen når det ikke var tid for jakt. Etter revolusjonen derimot, så dukket interessen for å studere disse hundene og å utvikle dem videre mot mer enhetlige typer, som skulle inneha de samme funksjonene som tidligere. Dette arbeidet startet i siste halvdel av 1920 årene. I 1925 samlet man så mange hunder det var mulig og oppdrive, og satt sammen de første standardene for lokale grupper av laikaer. Finno-karelskaja laika, Karelskaja laika, Vogulskaja laika, Ostyakskaja laika og Vodyakskaja laika. Hunder som passet inn i disse gruppene dannet grunnlaget for en stor utstilling som ble avholdt i 1928, der hunder i fra Ural gjorde seg spesielt bemerket, og det store antallet som kom, viste hvor populære de var blant jegerfolkene som bodde i disse områdene. I etterkant av utstillingen ville man sette hundene inn i to grupper for å skille på dem. Slede/storvilthunder og reinsdyrgjetere/småvilthunder. Etter en kort stund innså man at dette ikke ville fungere, for hundene ble like mye brukt på både storvilt som småvilt og de dro sleder like mye som jegerfolket langt nord i utbredelsesområdet brukte dem som gjeterhunder for reinsdyr. Tanken ble oppgitt, og fram til 1939 forble de innenfor standardene som var satt. Dette året kom kynologene sammen igjen presenterte nye standarder for hundene. Finno-karelskaya laika, Karelskaya laika, Komi (Zyryanskaja) laika, Hantyskaya (Ostyaksaya) laika og Misiskaya (Vogulskaya) laika. Så kom den 2 verdenskrigen til Sovjet Unionen og naturlig nok ble alt arbeidet med hundene innstilt, men bare fram til Da kom det ordre fra høyeste hold at arbeidet skulle gjenopptas og at det nå skulle opprettes kenneler for jakthundene. I disse årene hadde antallet jakthunder gått drastisk ned i de fleste områder, men siden det aller meste av landet ikke hadde fått noen fysisk føling med krigen, så var det store områder der man kunne hente hunder til det fortsatte arbeidet. 65 kenneler ble opprettet, hvorav 17 utelukkende holdt på med laika. De andre hadde andre raser i tillegg, men også laikaer. Med et så stort antall hunder og med det enorme arbeidet som nå stod foran dem, så ble det behov for en etnografisk inndeling på nytt. De gamle fungerte ikke lengre. I 1947 ble de nye inndelingene gjort basert på geografiske inndelinger og likhetene man så i hundene fra de ulike områdene. De nye grupperingene kom i Karelo-Finskaja laika, Russo- Evropeskaja laika, Zapadnobirskaya (vestsibirsk) laika og Vostotcnosibirskaya (østsibirsk) laika. I 1952 kom, den endelige standarden for de 3 førstnevnte rasene, mens den østsibirske laikaens standard fremdeles stod åpen p.g.a. de store ulikhetene på disse hundene og man anså fra ekspertenes side at det gjenstod for mye arbeid, og en fastsettelse av standarden

2 Nå, ville resultere i en ufullstendig standard, noe rasen ikke var tjent med i det lange løp. Arbeidet med rasen fortsatte derfor helt fram til begynnelsen av 1970 tallet. Vestsibirsk laika Rasen er basert på to typer hunder, nemlig Hantyskaja laika og Masiyskaja laika. To typer av hund som er ganske så ulike i utseende, men svært like i jaktsett. Middels store, modige og kjennetegnes av stor jaktlyst og en imponerende allsidighet. De samme hundene ble benyttet til jakt på pelsvilt som mår og ekorn under vintersesongen, og vadefugl, elg og skogsfugl på høsten. Allerede på 1920 tallet fantes det jegere i storbyene Moskva og Sverdlovsk tatt til seg hundene på grunn av Deres unike egenskaper som jakthunder. Disse hundene hadde blitt kjøpt nord i Ural og i områdene rundt elva Ob. Til tross for at det fantes andre typer av laikaer i disse byene, så ble de holdt rene uten å blande inn noe annet. Som nevnt tidligere så var disse to hundetypene svært like i størrelse, men en del ulikheter eksteriørt var det. Masiyskaya laikaen var lettbygd og smekker. Den hadde et kileformet hode med en myk overgang til et langt snuteparti. Skråstilte øyne og hannene hadde ikke manke, eller «muffa» som det blir kalt i Russland. Hatsiyskaya laikaen var kraftigere bygd med kortere rygg, den hadde en bredere skalle med et kort snuteparti og hannhundene hadde en godt utviklet manke. Begge hundene hadde en kraftig og velutviklet benstamme. Mansiyskaya laika hadde flattliggende dekkhår, mens Hansiyskaya laikaen hadde utstående dekkhår. Begge hundene hadde en godt utviklet pels. For den observante, så kan vi dag se en kombinasjon av begge pelstypene, samt at vi ser både brede skaller og kileformede hoder, noe som er naturlig da rasen er sammensatt av disse to hundetypene. Det ble også blandet inn såkalte Uralskaya- og Lamutskaya laikaer, noe som dannet grunnlaget for kennelen i Grozniy på 1930 tallet. Disse hundene gav eksteriørt særdeles vakre avkom med en høy jaktlig stabilitet. Hunder i fra Moskva og Grozniy ga på tallet hunder som gjorde seg bemerket. Miscka, Ural, Damka, CH Urka (som ble rasens første CH), hennes datter CH Urcharla, Oira, Burk-Dymka og Dzhubar, er alle hunder som har satt sitt preg på rasen. Etter den 2 verdenskrig ble det hentet inn Lamuskaya laikaer fra avsidesliggende områder inne på taigaen som var urørt av krigens herjinger, bl.a. en hannhund ved navn Diumnar, som skulle vise seg og gi en mengde bra avkom. Billedtekst: Vestsibirsk laika, Mansiyskaya, av utmerket type. Disse hundene skal ha en godt utviklet pels med liggende dekkhår og en kraftig benstamme. Ser vi på en del hunder her i Norge, så har de en alt for spinkel benstamme, alt for dårlig utviklet pels eller for mye pels, og mange har alt for brede skaller.

3 Hantiyskaya laikatispe av utmerket type Hantiyskaya laika Mansiyskaya laika Vestsibirsk laikatispe av idealtype. Blanding av Hanty/Mansi Allerede på 1950 tallet hadde den vestsibirske laikaen fått sitt endelige utseende. Avl basert på å sette sammen ulike hunder av ulike blodslinjer påvirket rasen positivt og det ga mindre problemer med bl.a. feil bitt, som var et problem hos den russisk-europeiske laikaen, der innavlen var større. Det kan noteres at standarden er basert på hunder av Mansiyskaya typen, men med innslag av Hansiyskaya, og russiske dommere aksepterer begge typer. Naturhunden og bruken opp igjennom tidene Som nevnt tidligere, så fantes disse hundene over hele det nordlige barskogbeltet i Sibir, som trofaste følgesvenner hos samtlige etniske folkegrupper som befolket dette området. Overvåkne hunder som alltid var rede til å bistå sin eier på jakt og til å beskytte ham om farer truet. Smarte hunder, som kunne overleve under de vanskeligste kår. Hunder som gjorde inntrykk langt utenfor taigaens grenser og som ble ansett som verdig til å få en status som en nasjonal rase. Folkegruppene som holdt til i Uralfjellene og rundt Ob bassenget er svært like hva kultur, språk og jakt angår. De etterstrebet de samme viltartene som holdt til i disse områdene. Elg, villrein, bjørn, oter, mår (sobel), ekorn, røyskatt, skogsfugl, rype, ender og gjess. Livsgrunnlaget til disse folkegruppene var utvilsomt pelsverket i fra ekorn og sobel, som var etterspurt langt utenfor taigaens grenser i andre europeiske land. Elg og skogsfugl utgjorde de viktigste viltartene når innhøstingen til eget bruk stor for tur, sammen med fiske. Når det gjelder bjørn og jakten på denne arten, så vil nok de fleste bli skuffet. Folkegruppene jaget ikke bjørn, men et og annet individ ble tatt av dage i selvforsvar om man ble angrepet. Bjørnen var ansett for å være hellig og den nøt en stor respekt over alt. Det kan nevnes at om man skulle være så uheldig å måtte avlive en bjørn, så ble det avholdt et ritual som gikk over tre dager, for å be om tilgivelse fra åndene for det man hadde gjort. Disse ritualene skal ha vært sjeldne, og med tanke på at jegerfolkene på taigaen i begynnelsen ikke hadde skytevåpen, så sier det vel litt om kvaliteten i disse hundene når de var i stand til å bistå til et bjørnefall om situasjonen tilsa det. Grunnen for disse ritualene, var fordi at i følge folketroen så utviklet mennesket seg i fra bjørnen. I magre år skulle hundene forsvare sin herre og hans hjem mot sultne rovdyr, så det ble satt stor pris på modige hunder, og man etterstrebet og avle på individer som ikke fryktet bjørn. En mange tusen årlig tilværelse på taigaen har gitt hundene nok av muligheter til å bevise sitt mot i nærkontakt med dette dyret, så selv om det ikke ble jaktet på bjørn, så har de hatt nok av muligheter til å bevise hvilke individer som hadde det som skulle til. På begynnelsen av 1900 tallet ble hundene også kjent utenfor taigaen, og hunden som bjeffer på alt, «laika», fikk et sterkere og sterkere fotfeste over et større område.

4 Urbane jegere i de store byene begynte og importere hunder i stor skala i fra nordområdene, og etter hvert ble det organisert kenneler som drev med oppdrett av dem, for å forsyne den store etterspørselen som utviklet seg. Jegerfolkene i Ural hadde i uminnelige tider vært en pålitelig samarbeidspartner når det gjaldt tilførselen av pelsverk, og nå var også hundene de brukte satt i fokus. Ural Research Station var den første instansen som startet opp med kommersiell jakt og bruk av laikaene. De startet import av hunder, men salg av voksne hunder var en sjeldenhet. Priser for gode hunder gikk fort i været, så man hentet valper, trenet disse og for å skille de gode hundene i fra de mindre gode, ble jaktprøvene utviklet. I 1927 skrev F.F. Kretsikov i tidtskriftet «Uraljegeren» at prisen for en ekornhund var rubler. Veldig mye penger den gangen, med tanke på at en månedslønn for en sykepleier i Sovjetunionen 60 år senere var på 90 rubler Prisen for en hund som var bra på mår var på 100 rubler, mens en ekstremt bra hund på mår kostet så mye som rubler. Prisen for en bra elghund ble satt til rubler, og de beste hundene kunne koste fra rubler. Valpeprisene lå fra rubler, en dobbeltløpet hagle kostet rubler og en rifle rubler. Det utviklet seg på denne tiden raskt en popularitet rundt jakt på elg, og hunder med gode egenskaper på dette viltet ble hyppig brukt i avl. Jegerfolkene i Ural utviklet også hunder som var dyktige til å lokalisere bjørn og bjørnehi, som senere ble solgt til rike jegere i Moskva og St. Petersburg, som kom med sine hunder og venner, for å bedrive hijakt på vinteren. Den gamle folketroen om at bjørnen var hellig, hadde nå forsvunnet til fordel for storkapitalens inntog. Bestanden av sobel og ekorn var på denne tiden lav, og man kunne livnære seg på andre måter ved bruk av hundene. Rikfolket strømmet inn i Uralfjellene, guidet av lokalbefolkningen, for å jage bjørn som lå i hi. Lokale hunder ble ofte leid inn til denne jakten om rikfolket ikke hadde egne hunder, og hundeeier kunne spe på inntekten, og fra tid til annen ble det solgt en hund, men igjen, salg av voksne hunder i fra Ural var sjelden. Det tok mye tid å ta fram en god hund, og man avstod sjelden i fra en, så sant en ny ikke stod klar til å overta. I årene etter den russiske revolusjonen merket man at viltbestandene, primært sobel og elg, var på tilbakegang og man fredet disseartene. Jakten på ekorn ble imidlertid opprettholdt, og det varte mange år før man opptok jakten på sobel igjen, da bestandene av disse begynte og vokse. Elgbestanden gikk også oppover, men ikke så raskt, og dermed gikk mye av denne kulturen tapt. Noe av årsaken til den trege gjenveksten av elg, var at det på landsbygda foregikk utstrakt tjuvjakt, også med hund, så hundenes egenskaper på dette viltet ble til en viss grad beholdt, men ikke på langt nær i like stor grad som tidligere. Den populære jakta var nå ekorn og sobel og hundematerialet ble deretter, og slik har det blitt. Etter at rasestandarden ble fastsatt i 1947, så ble det utviklet jaktprøver for den vestsibirske laikaen. Ekorn, sobel, elg, skogsfugl og and var de vanligste prøvene, og hundene ble rangert etter graden av premiering på disse viltslagene og utstillingsmeritter, for deretter å bli stambokført som avlshunder. Verdien lå i om det var en 1, 2 eller 3 premie, og hva slags vilt den var premiert på, spilte ingen rolle. Artene ble likestilt. Den vestsibirske laikaen hadde nå gått fra å være en halvvill jakthund inne i de mest avsidesliggende områdene på taigaen, til å bli allemannseie og til bruk i all slags jakt og konkurranser over alt i den vestlige delen av Sovjetunionen. Den gamle tilværelsen inne på taigaen der en jeger og hans hund kunne tilbringe langt tider i skogen sammen, var erstattet av storstilte jakter med mange hunder, på arter som bjørn og villsvin. Prøver på disse artene ble også tatt i bruk, men da i kjetting og inngjerdet. Skogsfugl, mår og ekorn er nå de eneste prøvene på

5 frittlevende arter der individets evne til selvstendig og søke opp vilt og jobbe med dette måles og verdsettes. Den en gang så stolte kulturen med hund på elgjakt, er erstattet av snøscootere. Fremdeles finns det områder der man finner hunder som er avlet med tanke på dette viltet, men de er i fåtall og man forventer ikke at denne kulturen vil gjenoppstå. Hybridavl Tidlig på 1970 tallet startet ekteparet Volochnikov opp med et offentlig finansiert eksperiment der man prøvde ut hybridavl. Eksperimentet var en videreføring av et tidligere forsøk, der man ønsker å forbedre vestlaikaens lukt, syn og hørsel, samt også ulvens evne til å unngå mennesker. Ekteparet skriver i sin bok; -«Det er kjent at laikaer er vennlige mot mennesker, noe som bl.a. resulterer i at hunder mistes/blir stjålet. Ikke bare ulv, men også hybrider er veldig forsiktige, og nærmer seg ikke fremmende mennesker. På grunn av dette, kan det være seg at man oppnår at færre hunder går tapt». Våren 1974 ble det født 4 valper, 3 hanner og 1 tispe, etter den tamme ulvetispa Nayda. Far var vestlaikaen 1349/LZS Rex. Tispa i kullet, Ulka, ble i en alder av 68 dager kjøpt av Kirov kennelen. Hun så ut som en ulv, men bar halen i en bue over ryggen. Mye arbeid ble lagt ned i henne, men til tross for dette forble hun skvetten og stolte aldri på mennesker. Ikke en gang de som til daglig tok seg av henne. Hun ble aldri sluppet løs i skogen, og man kan derfor ikke si noe om hennes jaktegenskaper. Når det gjelder brødrene hennes, så har man dokumentasjon på en av dem. Han bodde i en landsby ikke langt i fra der han ble født. Han var kjent for å være tillitsfull mot sin eier, han var alltid løs og lydig. 2 år gammel, i 1976, drepte han derimot 37 sauer. Eieren, som var glad i hunden sin, betalte for skadene, men har fortsatte og drepe tamdyr, og til slutt valgte eieren og avlive ham. I januar 1976 ble det født et nytt kull, denne gangen etter Ulka som var hos Kirov kennelen. Far var vestlaikaen Samur, og hun fikk 3 valper. 2 hanner og 1 tispe. Azot, Seryi og Bobka. 2. generasjon hybrider viste store ulikheter hva farge, anatomi og oppførsel angår, i fra moren sin. Azot og Zeryi ble gitt til jegere, mens Bobka ble igjen på kennelen, men fra hun var 28 dager bodde hun hos en medarbeider i en leilighet inne i byen. Azot var veldig tillitsfull til eierne

6 og en stabil og god jakthund, men mot fremmende mennesker var han usikker, og valgte å trekke seg tilbake. Smart, særdeles god luktesans, gode søk og viste seg snart å være en god jakthund på villsvin. En komplett jakthund, men da han nådde kjønnsmoden alder begynte han å drepe katter og andre hunder, og han ble kort tid etter avlivet. Seryi så ut som en rasetypisk vestsibirsk laika, og det var kun i ansiktet han hadde likhetstrekk med en ulv. Han ble oppdratt fritt i en landsby, og drepte sin første katt og noen høns i en alder av 9 mnd, men da han tok en geit, ble han satt i hundegård. Tillitsfull mot eier, skeptisk mot fremmende mennesker, men ikke på langt nær så skeptisk som sin bror Azot. En god elghund, og fikk gode resultater på bjørneprøver til tross for at han var forsiktig av seg, men han var ikke redd for bjørn. Han hadde ingen interesse for ekorn. 4 år gammel ble han solgt til en annen jeger, og etter dette vet man ingenting mer om ham. Før salget ble han paret med vestlaikatispa Rumka, som var datter av CH Zurka og CH Vaygash. 1 mars 1980 ble det født 4 valper av 3 generasjon hybrid. 1 tispe, Gera, og 3 hanner. For oss er Bobka av særdeles stor interesse, fordi hun ble paret med den vestsibirske laikaen CH Serko, og i februar 1979 ble det født 5 valper. 4 tisper og 1 hann. En av tispene, Dana, ble igjen paret med en vestsibirsk laika, Vogul, og en av Deres døtre ble importert til Finland av Uhtuan kennel. SF093760/85 Greja. Dana var en god elghund, men kun i lag med hannhunden hun bodde sammen med. Søstrene hennes derimot, var bedre jakthunder. Broren hennes var også en god jakthund, men han Stamtavle fra hybridprosjektet til ekteparet Volochnikov. forsvant under jakt, og eieren brukte mye tid på å lete etter ham. Etter en måneds tid kom han til en landsby der han møtte en jeger som var ute med våpenet sitt. De begynte og prate, og jegeren fortalte at han var ute og lette etter en hund som hadde drept 10 av hønsene hans. Mistanken falt naturligvis på hannhunden, og eieren ropte på ham. Han kom med en gang. Det interessante er at da Dant, som hannhunden hete, mistet eieren sin, så oppsøkte han ikke folk med en gang, men han henga seg til en vill tilværelse i skogen. Eieren av Dant erstattet de 10 hønsene og tok med seg hunden tilbake, men det er usikkert om hunden senere har begynt å drepe større dyr. Man tror at dersom man bruker ulv en gang og deretter mange generasjoner med vestsibirsk laika, så vil det i følge ekteparet Volochnikov sin rapport bli bra jakthunder. Hybrider av 1 og 2 generasjon er derimot potensielt farlige. Det er i dag forbudt å avle på hybrider i Russland, men dessverre så foreligger det dokumentasjon på at noen oppdettere fremdeles driver med forsøk av denne sorten. Disse hybridene har stamtavler som renrasede vestsibirske laikaer, så det er all grunn til å være oppmerksom på dette nå som mulighetene for import fra Russland er såpass enkelt. Kenneler som driver eller skal ha holdt på med dette er bl.a. den såkalte Udmurtiakennelen, som har en mengde bra hunder og Aleksander Zobov og hans kennel «C Turuhanskogo Kraja». Sistnevnte er for tiden under etterforskning i RKF etter en god del videoer som er lagt ut på YouTube. Avkom fra etterkommere av dette hybridprosjektet og Greja som hadde 4 kull med med SF022530/81 Uhtuan Karmel SF00653Q/79 Devil. Disse finns i et stort antall i Skandinavia, men noen «ulver» har vi ikke sett så mange av, selv om noen har noen mistenkelige trekk over seg, og mange hunder fungerer best i par (flokk).

7