Rundskriv Fra Rundskriv nr. 3/2018 Riksadvokaten Oslo, 8. november

Transkript

1 Rundskriv Fra Rundskriv nr. 3/2018 Riksadvokaten Oslo, 8. november KVALITETSKRAV TIL STRAFFESAKSBEHANDLINGEN I POLITIET OG VED STATSADVOKATEMBETENE MV. (KVALITETSRUNDSKRIVET) Innholdsfortegnelse 1 1. INNLEDNING 3 2. OVERORDNEDE MÅL OG ANSVAR 3 3. HØY KVALITET 5 4. NÆRMERE OM KVALITETSMARKØRENE Ivaretakelse av etterforskings-, påtale- og prioriteringsplikten Når etterforsking kan skje. Opportunitetsprinsippet Sentrale prioriteringer. Handleplikt Koding av saker. Henleggelser Etterforskingen i den enkelte sak må ha et hensiktsmessig omfang og riktig ressursbruk Etterforskingens formål og omfang Etterforskingsledelse og etterforskingsplaner Noen sentrale etterforskingsskritt Bistand fra sakkyndige Etterforsking for å sikre inndragning Høy oppklaring Oppklaring som mål for etterforskingen Beviskrav og bevisvurdering Adekvate reaksjoner Innledning Normalstraffenivåer Særreaksjoner Forvaring Straffereaksjoner mot barn og ungdom Samfunnsstraff Straffereaksjoner på særskilte områder Påtaleunnlatelse Elektronisk kontroll Inndragning som tillegg til straff Strafferabatt ved tilståelser Etterlevelse av prosessuelle krav som kvalitetsmarkør Etterforskingens rettslige rammer Korrekt lovanvendelse og forsvarlig skjønn ved bruk av tvangsmidler Taushetsrett og vernet mot selvinkriminering Kort saksbehandlingstid Innledning Lovbestemte og administrative frister Aktiv oppfølgning av sakene frem til endelig avslutning 21

2 4.7 Etterlevelse av objektivitetskravet Innledning Innholdet i objektivitetskravet Etterlevelse av objektivitetsplikten Ivaretakelse av fornærmede-perspektivet i straffesaken Straffesaksbehandlingen skal virke tillitvekkende på allmenheten Informasjonsformidling Ivaretakelse av uskyldspresumsjonen Hensiktsmessig samarbeid med domstolene og andre i straffesakskjeden Forståelse og respekt for andre aktørers roller Samhandling med domstolene Samhandling med sakkyndige Samhandling med utlendingsmyndighetene Etterforsking i utlandet Hensiktsmessig redigering, tilgjengelighet og bevisoppbevaring Redigering og tilgjengelighet Krav om notoritet Oppbevaring av beslag Bidrag til ønsket rettsutvikling Kvalitetssikring, erfaringslæring og personlig tilbakemelding DET NASJONALE STATSADVOKATEMBETET FOR BEKJEMPELSE AV ORGANISERT OG ANNEN ALVORLIG KRIMINALITET (NAST) ØKOKRIM AVSLUTNING 31 2

3 1. INNLEDNING Rundskrivet fastsetter overordnede krav til straffesaksbehandlingen i politiet og påtalemyndigheten, og erstatter rundskriv nr. 2/2012. Formålet med rundskrivet er å legge til rette for å innfri forventningene fra Stortinget og regjeringen om at kvaliteten i straffesaksbehandlingen i politiet og påtalemyndigheten må bli bedre og jevnere. 1 Et velfungerende strafferettsapparat er en forutsetning for et moderne demokrati, og det er i dette perspektiv vår oppgaveløsning må bedømmes og vurderes. Med politiets og påtalemyndighetens straffesaksbehandling menes etterforsking, påtaleavgjørelser, iretteføring og fullbyrding av dom. Rundskrivet gjelder for enhver som etterforsker straffesaker, for medarbeidere i påtalemyndigheten i politidistriktene og ved de regionale statsadvokatembetene, for de ansatte ved Riksadvokatembetet og ved Kripos både i egne saker og i bistandssaker når en tar hensyn til det særlige ansvar enheten har. Det gjelder også innenfor ansvarsområdet til Den sentrale enhet i Politiets sikkerhetstjeneste (PST), og for Det nasjonale statsadvokatembetet (NAST) og Økokrim, som i tillegg er særskilt omtalt under punktene 5 og 6. Direktivene i rundskrivet kommer i tillegg til de normer som følger av lov og forskrift, og utdypes av riksadvokatens øvrige rundskriv og retningslinjer som det henvises til og den nasjonale straffesaksinstruksen 2. Rundskrivet må avstemmes med riksadvokatens sentrale og landsdekkende prioriteringer i det årlige mål- og prioriteringsrundskrivet. 3 For å unngå at rundskrivet blir for omfattende, er statsadvokatenes fagledelse som er et viktig bidrag i arbeidet for å heve kvaliteten ved politiets straffesaksbehandling skilt ut til behandling i et eget rundskriv. 2. OVERORDNEDE MÅL OG ANSVAR Et hovedmål for politi og påtalemyndighet er å bidra til redusert kriminalitet ved forebyggende tiltak og ved straffesaksbehandling. Påtalemyndighetens ansvarsområde er straffesaksbehandlingen. En forutsetning for at straffesaksbehandlingen skal bidra til redusert kriminalitet, er at straffbare forhold blir avdekket og oppklart slik at de skyldige effektivt kan straffeforfølges og ilegges en adekvat reaksjon, samtidig som det er maktpåliggende å unngå at uskyldige blir straffet. Straffesaksbehandlingen skal innrettes slik at den vekker tillit i samfunnet. Feil skal så langt som mulig forebygges og unngås. Dette kan bare oppnås gjennom en effektiv saksbehandling av høy kvalitet, preget av samvittighetsfull og grundig innsats. 1 Se særlig Prop. 61 LS ( ) s. 27 og Innst. 306 S ( ) s. 20 flg. 2 Riksadvokaten Politidirektoratet "Nasjonal straffesaksinstruks" 5. desember Riksadvokatens utgir som kjent hvert år et eget rundskriv hvor mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen det enkelte år fastsettes. Riksadvokatens mål og prioriteringer fastsettes blant annet på bakgrunn av sentrale styringsdokumenter som Prop. 1 (S), tildelingsbrev til Den høyere påtalemyndighet og Politidirektoratet og handlingsplaner fra regjeringen, kriminalitetsutvikling, rettsutvikling mv. 3

4 Riksadvokatens overordnede og generelle mål for straffesaksbehandlingen er fortsatt: Høy kvalitet Høy oppklaring Kort saksbehandlingstid Adekvat reaksjon Politiets og påtalemyndighetens straffesaksarbeid skal utføres i samsvar med menneskerettighetene og kravene om objektivitet, uavhengighet og upartiskhet. Enkeltmennesker som er involvert i straffesaker som fornærmede, vitner, siktede, tiltalte eller domfelte, skal alle møtes med respekt og hensynsfullhet. Det stilles strenge krav til den enkelte medarbeiders integritet, jf. riksadvokatens rundskriv nr. 2/2017 etiske retningslinjer for medarbeidere i påtalemyndigheten. Især understrekes at det ved politiets og påtalemyndighetens straffesaksbehandling skal legges til rette for etiske refleksjoner og faglige motforestillinger. Politimesteren og sjef for enkelte av særorganene har ansvaret for straffesaksbehandlingen i sitt distrikt og ved sin enhet. I dette ligger et ansvar for at de fastsatte mål nås. Kontinuerlig oppfølging av straffesaksbehandlingen på høyt nivå i politidistriktene og oppmerksomhet mot den påtalemessige ledelsen av etterforskingen, er erfaringsmessig viktig for å sikre kvalitet og god måloppnåelse i politiets straffesaksarbeid. Som leder av den lokale påtalemyndigheten har politimesteren et overordnet ansvar for at straffesaksbehandlingen holder ønsket kvalitet. Ansvaret gjelder alle sider av straffesaksbehandlingen og knytter seg både til generelle rutiner og behandlingen av den enkelte sak. Politimesteren skal sette mål for straffesaksbehandlingen, stille krav og være en aktiv pådriver for å oppnå gode resultater. Politimesterens styring av enkeltsaker er ikke begrenset til å omfordele saker mellom påtalemyndighetens tjenestemenn etter straffeprosessloven 59. Innen de rammer som følger av lov, forskrift eller instruks fra overordnet påtalemyndighet kan politimesteren, i tråd med det som ellers gjelder i forholdet mellom over- og underordnede i den offentlige forvaltning, gi bindende pålegg om behandlingen av pågående straffesaker. Politimesteren kan beslutte iverksettelse av etterforsking, pålegge etterforskingsskritt og beslutte gjenopptakelse av etterforsking mv. Som leder av den lokale påtalemyndighet har han rett og plikt til å handle når ledelsen blir gjort oppmerksom på forhold som gir grunn til å stille spørsmål ved håndteringen av en straffesak i politidistriktet, slik at saken blir fulgt opp på en forsvarlig måte, jf. blant annet riksadvokatens brev 26. januar 2016: Rapport om "Monika-saken" enkelte tilrådninger og pålegg. For straffesaksarbeidet er en fremskutt og integrert påtalemyndighet, som samhandler tett med etterforskingsmiljøene og ivaretar en påtalemessig ledelse av etterforskingen, erfaringsmessig avgjørende for å sikre effektivitet og høy kvalitet. Som leder av etterforskingen i den enkelte sak påhviler det den påtaleansvarlige jurist et særlig ansvar for å påse at saksbehandlingen holder nødvendig kvalitet, jf. straffesaksinstruksen pkt

5 Gjennom egen straffesaksbehandling og fagledelse av politiet skal statsadvokatene medvirke til at de overordnede målene nås. Det forutsettes at statsadvokatene gir retningslinjer og følger opp straffesaksbehandlingen i politidistriktene, herunder foretar inspeksjoner og kvalitetskontroller av politiets etterforsking og påtaleavgjørelser samt bidrar til kompetanseheving gjennom instruksjon, veiledning og opplæring mv. Embetslederne ved statsadvokatembetene har ansvaret for at straffesaksbehandlingen ved embetet oppfyller kravene til kvalitet og for at de krav som er satt til fagledelsen følges opp. Den enkelte medarbeider som arbeider med straffesaker i politiet og påtalemyndigheten har et selvstendig ansvar for å holde seg faglig oppdatert innen sitt ansvarsområde og å utføre sitt arbeid i tråd med gjeldende rutiner og kvalitetskrav. Samtidig er det et ledelses- og arbeidsgiveransvar å legge til rette for at den enkelte medarbeider får en faglig utvikling gjennom kompetanseplanlegging og -utvikling. Det er videre et ledelsesansvar å etablere rutiner som støtter opp under oppgaveutførelsen, herunder rutiner for å kontrollere kvaliteten ved straffesaksarbeidet og å organisere virksomheten slik at den legger til rette for dette. Det er dessuten påkrevd å sikre straffesaksarbeidet tilstrekkelige ressurser, det være seg kompetent personell, utstyr eller økonomiske midler mv., til at de muliggjør en adekvat oppgaveutførelse. Ansvaret for hhv. kompetanseutvikling, organisering og ressurssetting i politiet ligger til politimesteren og Politidirektoratet, og utdypes ikke nærmere i dette rundskrivet. Men de valg som her treffes kan påvirke kvaliteten i straffesaksbehandlingen på en slik måte at statsadvokatene bør vie dem oppmerksomhet i fagledelsen, for derigjennom å gi politimesteren og direktoratet et bedre beslutningsgrunnlag. 3. HØY KVALITET Det fordrer ingen nærmere forklaring at straffesaksbehandlingen må være av høy kvalitet. Like fullt kan det være grunn til å minne om at oppgavene her kan innebære både rett og plikt til å anvende makt mot landets egne borgere. Kvalitetskravet viker ikke for noe annet krav til straffesaksbehandlingen i politiet og påtalemyndigheten. Kvalitetsbegrepet benyttes gjerne for å angi at etterforskingen og påtalearbeidet må tilfredsstille visse krav eller gitte standarder. En rekke av de krav som stilles følger av lov og forskrift. Andre følger av innarbeidede standarder, metoder, rutiner, prosesser mv. som er nedfelt i styringsdokumenter fra riksadvokaten, fastsatt lokalt eller utviklet gjennom den påtalefaglige og politifaglige praksis. Enkelte av de sistnevnte normer gjelder for alle typer saker, mens andre vil kunne variere med ulike sakstyper og den gitte situasjon. Etableringen av et fag- og utviklingsapparat i 2018 vil bidra til at standardene for hva som regnes som en god oppgaveløsning suppleres, videreutvikles, formaliseres og kvalitetssikres. Med utgangspunkt i Politidirektoratet og riksadvokatens felles Handlingsplan for løft av etterforskingsfeltet (2016) kan det oppstilles kvalitetsmarkører for straffesaksbehandlingen, 4 ved at den skal: 4 Politihøgskolens rapport "Kvalitet i etterforskningen særlig om påtaleansvarliges rolle og betydning", utarbeidet av professor Tor-Geir Myhrer, har bidratt ved arbeidet med å utvikle 5

6 ivareta etterforskingsplikten ha et hensiktsmessig omfang og ressursbruk medføre høy oppklaring, sakene sett under ett lede til en adekvat reaksjon etterleve de prosessuelle krav være tilstrekkelig effektiv (adekvat saksbehandlingstid) oppfylle objektivitetskravet ivareta fornærmedeperspektivet virke tillitvekkende på allmennheten innby til et hensiktsmessig samarbeid med andre aktører sikre hensiktsmessig redigering, tilgjengelighet og bevisoppbevaring bidra til en ønsket rettsutvikling I tillegg vil riksadvokaten understreke at også selve påtaleavgjørelsen og utøvelsen av aktorrollen under domstolsbehandlingen selvsagt er meget relevant ved helhetsbedømmelsen av kvaliteten av påtalemyndighetens oppgaveløsning. Den presisering av kvalitetsbegrepet som følger av de nevnte kravene, og som vil bli utdypet i det følgende, endrer ikke på den kjensgjerning at kvalitetsbedømmelsen i noen grad vil måtte forbli skjønnsmessig og konkret. Ingen straffesaker er helt like, og det er begrenset hvor langt det er mulig eller ønskelig å gå i retning av å oppstille generelle presise kvalitetsmarkører for straffesaksarbeidet. Kvalitetsbedømmelsen i den enkelte sak må som før forankres også i fagkyndighet og erfaring. Men en utdyping av hva som kjennetegner god kvalitet vil over tid lede til at kvalitetsvurderingene blir mer forutsigbare, konsekvente og sammenlignbare. 4. NÆRMERE OM KVALITETSMARKØRENE 4.1 Ivaretakelse av etterforskings-, påtale- og prioriteringsplikten Når etterforsking kan skje. Opportunitetsprinsippet Vedtak om å iverksette etterforsking er en påtaleavgjørelse, jf. riksadvokatens rundskriv nr. 3/1999 Del II Etterforsking, punkt V. Det følger av straffeprosessloven 224 første ledd, og påtaleinstruksen 7-5 og 7-6, at etterforsking kan igangsettes når det er rimelig grunn til å undersøke om det er begått eller er i ferd med å bli begått en straffbar handling. Om den nærmere vurdering som her må foretas, vises det til det nevnte rundskrivet. På enkelte områder gjelder en særskilt etterforskingsplikt. Det gjelder når personer under 18 år dør plutselig og uventet, se straffeprosessloven 224 fjerde ledd og riksadvokatens rundskriv nr. 2/2011 Etterforskingsplikt barn og unge under 18 år. Det er dessuten gitt egne retningslinjer for etterforsking av saker om mistenkelige dødsfall, se riksadvokatens brev til statsadvokatene og politimestrene 4. desember 2014: Retningslinjer for henleggelse av saker om mistenkelige dødsfall, hvor det er kvalitetsbegrepet som er omhandlet i planen. Se også Kjelby, Påtalerett (2017) og Bjerknes og Fahsing, Etterforskning prinsipper, metoder og praksis (2017). 6

7 bestemt at nevnte saker skal sendes statsadvokaten med en begrunnet tilrådning dersom politiet vurderer henleggelse som korrekt. Det er akseptert at påtalemyndigheten ut fra det alminnelige opportunitetsprinsippet har en viss adgang til å unnlate å igangsette etterforsking selv om vilkårene i 224 er oppfylt, jf. foran nevnte rundskriv punkt III hvor det presiseres at "det er anledning til å unnlate å sette i verk etterforsking i enkelte saker ut fra ressursprioriteringer eller av andre saklige grunner". Sentralt i denne vurderingen er sannsynligheten for at det er begått eller er i ferd med å bli begått et straffbart forhold, forholdets alvor og den nødvendige etterforskingsinnsats som saken krever, jf. også riksadvokatens rundskriv nr. 2/2015 ny straffelov av 30. september 2015, punkt VIII 1.3. I det nevnte rundskriv fra 1999 s. 6 flg. utdypes momenter som inngår i dette skjønnet, særlig sannsynlighet, proporsjonalitet og saklighet Sentrale prioriteringer. Handleplikt Riksadvokaten angir i et årlig mål- og prioriteringsrundskriv, 5 jf. riksadvokatens rundskriv nr. 1/2018 Mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen 2018 politiet og statsadvokatene, hvilke saksområder som til enhver tid skal gis særlig prioritet med hensyn til å iverksette og gjennomføre etterforsking, jf. straffeprosessloven 56 annet ledd, 225 annet ledd og påtaleinstruksen 7-5 tredje ledd. De landsdekkende prioriteringer herfra er relativt få og stabile, men kriminalitetsutviklingen har ledet til at antallet straffbare forhold som omfattes av dem har økt. Stikkordsmessig knytter prioriteringene seg til drap og andre alvorlige voldslovbrudd som setter liv og helse i fare, herunder ildspåsettelser, vold mot barn og mishandling av nærstående, hatkriminalitet og alvorlige overtredelser av følgende kriminalitetsformer: seksuallovbrudd, internasjonal og organisert kriminalitet, økonomisk kriminalitet, miljøkriminalitet, IKT-kriminalitet og alvorlige trafikklovbrudd, jf. rundskriv nr. 1/2018. Rundskrivet her angir ikke noen nærmere rangering mellom de ulike prioriterte straffbare handlingene, men visse føringer i den retning kan leses ut av den straffesanksjonerte avvergeplikten (straffeloven 196, se også 287) og især EMK artikkel 2, 3 og 8 som krever en effektiv etterforsking av blant annet drap, tortur og andre grove kroppskrenkelser og grove seksuelle krenkelser. Den handleplikt som her gjelder illustreres av Rt s. 588 og riksadvokatens brev til statsadvokatene og politimestrene av 6. mai 2013: Høyesteretts dom om statens ansvar for mangelfull beskyttelse av individer mot menneskerettighetskrenkelser fra andre privatpersoner. Statens positive plikter etter EMK tilsier at de nevnte lovbruddene må gis en særlig prioritet, om nødvendig til fortrengsel for andre, sentralt prioriterte straffbare handlinger, selv om de sistnevnte i like stor grad støter an mot generelle samfunnsinteresser. Ved ressursknapphet kan det være forsvarlig og nødvendig å prioritere innsats mot organiserte kriminelle miljøer som begår alvorlig kriminalitet som tradisjonelt ikke anmeldes, selv om dette i perioder kan lede til at den generelle oppklaringsprosenten 5 jf. note 3. 7

8 synker og saksbehandlingstiden øker ved et politidistrikt. En instruktiv redegjørelse for rammene for politimesterens prioriteringer og handlepliktens utstrekning i en konkret situasjon er gitt i Hordaland statsadvokatembeters brev 16. mars 2017 til Riksadvokatembetet om inspeksjon av Vest politidistrikt. Redegjørelsen er gitt tilslutning herfra. Kriminalitetsutviklingen tilsier at politiet i stadig større grad selv må avdekke og etterforske sentralt prioriterte straffbare forhold fordi det ikke inngis anmeldelser. Dette gjør seg særlig gjeldende i alvorlige narkotikasaker og ved arbeidslivskriminalitet og annen alvorlig organisert kriminalitet. Også på disse kriminalitetsområdene kan det etter omstendighetene oppstå en handleplikt som krever at det iverksettes etterforsking til tross for klare ressursbegrensninger, men det skal mer til. Om og når en slik handleplikt inntrer, og hva som kreves for å oppfylle den, avhenger av hva slags lovbrudd det gjelder, hvor alvorlig det er, og hvor sikre holdepunkter man har for at kriminaliteten faktisk finner sted. Dette krever en konkret vurdering, men som et utgangspunkt må det legges til grunn at en handleplikt forutsetter at det foreligger tilnærmet sikre opplysninger om pågående grov kriminalitet. Stabile sentrale prioriteringer gir muligheter for langsiktig planlegging. Ettersom ressursene er begrenset, er det essensielt at etterforsking iverksettes og gjennomføres i tråd med de gitte prioriteringer. Politimesteren er ansvarlig for at saker i distriktet som omfattes av riksadvokatens prioriteringer gis den nødvendige forrang ved knapphet på ressurser. Det påligger politimesteren, gjennom virksomhetsstyring, å sørge for en hensiktsmessig ressursallokering eventuelt reallokering som sikrer at de prioriterte sakene gis nødvendig oppfølging. 6 Statsadvokatene skal gjennom sin fagledelse påse at de sentralt prioriterte saken gis en tilstrekkelig oppfølging i politidistriktene. Mye av den anmeldte kriminaliteten faller utenfor riksadvokatens sentrale prioriteringer og føringer fra Stortinget og regjeringen i sentrale styringsdokumenter. Statsadvokatene og politimestrene må ta stilling til hvorledes denne kriminaliteten skal behandles. Det er fortsatt rom for regionale og lokale prioriteringer innenfor rammen av de sentrale prioriteringer. Påtalemyndigheten har et særlig ansvar for å påse at saksutvelgelsen er i tråd med det gjeldende regelverk og de sentrale prioriteringer, og må foreta en påtalemessig vurdering av innkomne saker og ta stilling til hvilke som skal etterforskes og hvilke som bør avgjøres umiddelbart. Riksadvokaten forventer at et felles straffesaksinntak (FSI) i politidistriktene legger godt til rette for en slik praksis Koding av saker. Henleggelser Anmeldelser må kodes korrekt når de registreres, og koden må endres dersom etterforskingen gir grunnlag for det, jf. påtaleinstruksen 7-1 jf Riktig koding krever særlig oppmerksomhet på enkelte områder, se riksadvokatens brev 14. desember 2011 om politiets registrering av saker om vold i nære relasjoner. Dersom en sak er registrert som undersøkelsessak, skal den kodes om til etterforskingssak 6 jf. Politidirektoratets Rammer og retningslinjer for etablering av nye politidistrikter av 16. juni 2017 punkt jf. Politidirektoratets Rammer og retningslinjer for etablering av nye politidistrikter av 16. juni 2017 punkt

9 dersom etterforsking igangsettes, jf. riksadvokatens brev 4. desember 2014 med retningslinjer om henleggelse av saker om mistenkelige dødsfall. 8 Henleggelsesbegrunnelsen og koden skal være korrekt, og i samsvar med den reelle begrunnelsen for avgjørelsen. Dersom det ikke er rimelig grunn til å undersøke om det har skjedd en straffbar handling, skal saken henlegges med dette som begrunnelse (kode 022 og 106). Dersom anmeldelsen er åpenbart grunnløs (kode 026 og 104) eller det anmeldte forhold ikke er straffbart (kode 010 og 050), skal disse kodene benyttes, jf. blant annet riksadvokatens rundskriv nr. 3/1988 Del II Enkelte henleggelsesformer. Adgangen til å henlegge et forhold på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet er begrenset, og må være i tråd med direktivene i riksadvokatens rundskriv nr. 3/2016. Utgangspunktet er at adgangen til henleggelse på grunn av manglende kapasitet er begrenset til saker med ukjent gjerningsperson. Dersom en sak henlegges med en slik begrunnelse, skal de spesifikke avgjørelseskodene for manglende saksbehandlingskapasitet anvendes (kode 025 og 078). Før det er iverksatt etterforsking kan ikke en sak henlegges i medhold av straffeprosessloven 62a annet ledd, jf. riksadvokatens rundskriv nr. 2/2015 Ny straffelov, punkt VIII. Henleggelseskompetansen skal ikke benyttes slik at enkelte typer straffbare handlinger reelt sett blir avkriminalisert. Sakstyper som er prioritert av riksadvokaten skal ikke henlegges på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet, eller under henvisning til straffeprosessloven 62a annet ledd. 4.2 Etterforskingen i den enkelte sak må ha et hensiktsmessig omfang og riktig ressursbruk Etterforskingens formål og omfang En sentral del av straffesaksbehandlingen er etterforsking. Avgjørende for om en virksomhet skal anses som etterforsking er dens formål, jf. straffeprosessloven 226 første ledd, hvor dette angis som: "å skaffe til veie nødvendige opplysninger for a) å avgjøre spørsmålet om tiltale b) å tjene som forberedelse for rettens behandling av spørsmålet om straffeskyld og eventuelt spørsmålet om fastsettelse av reaksjon c) å fullbyrde straff og andre reaksjoner". Etterforsking må avgrenses mot politiets øvrige virksomhet, som styres av andre regelsett, se riksadvokatens rundskriv nr. 3/1999 del II etterforsking. Det som her kommer til uttrykk har Stortinget gitt sin tilslutning til. 9 8 Både kvalitetsundersøkelsen 2016 (riksadvokatens skriftserie 1/2017) og analysen av dødsulykker og straffesaksbehandlingen i trafikksaker (riksadvokatens publikasjoner nr. 4/2015 viser et klart forbedringspotensial for så vidt gjelder riktig sakskoding. 9 Se Ot.prp. nr. 60 ( ) og Innst. O. nr. 113 ( ). 9

10 Gjennom arbeidet skal det etableres et faktisk grunnlag slik at påtalemyndigheten kan vurdere om en straffebestemmelse er overtrådt og om gjerningspersonen fyller de øvrige vilkårene for straff dvs. kravet til subjektiv skyld (forsett, uaktsomhet), kravet om tilregnelighet og at det ikke foreligger noen straffrihetsgrunn som for eksempel nødverge eller nødrett. Etterforskingen skal også tjene som forberedelse for sakens behandling i retten, og må derfor gi grunnlag for å avgjøre hvilke vitner som bør innstevnes til en eventuell hovedforhandling og hvilke bevis som ellers skal føres. Ved siden av opplysninger av betydning for spørsmålet om straffansvar og valg av strafferettslig reaksjon herunder inndragning, jf. straffeloven 29 og 30, må etterforskingen omfatte innhenting av informasjon knyttet til spørsmål om sivile krav. Etterforskingens omfang i den enkelte sak må avpasses etter dens formål, jf. straffeprosessloven 226, og styres slik at den informasjon som innhentes har relevans for forholdene som skal avklares Etterforskingsledelse og etterforskingsplaner En målrettet etterforsking forutsetter en aktiv påtalefaglig og politifaglig ledelse. Det er påtalemyndigheten som har det overordnede ansvaret for å lede etterforskingen (påtalefaglig etterforskingsledelse), og påse at den er målrettet og drives fram med tilstrekkelig hurtighet og kvalitet, jf. påtaleinstruksen 7-5 og straffesaksinstruksen punkt Saksledelsen skal utøves i tett samarbeid med den politifaglige etterforskingslederen, som har ansvaret for at etterforskingskritt gjennomføres i samsvar med anerkjente metoder og fremgangsmåter, slik at politiet og påtalemyndighetens samlede kompetanse og ressurser utnyttes best mulig under planleggingen og gjennomføringen av etterforskingen. Dette stiller krav til gjensidig og god rolleforståelse. Et felles straffesaksinntak (FSI) i politidistriktene skal innrettes slik at det bidrar til god samhandling. Dersom det benyttes tvangsmidler er det særlig påkrevd med et tett samarbeid. Planlegging og organisering av arbeidet, herunder vurdering av metodebruk, bør skje tidlig i etterforskingen idet initialfasen ofte er avgjørende for å sikre oppklaring. Viktige hjelpemidler for å lede og avgrense arbeidet er etterforskingsplaner, arbeidssiktelser og bevisnotater. Om førstnevnte vises blant annet til: riksadvokatens brev til statsadvokatene og politimestrene av 8. november 2013: Politiet og påtalemyndighetens behandling av voldtektssaker oppfølging av regjeringens handlingsplan mot voldtekt direktiver og anbefalinger riksadvokatens brev til statsadvokatene og politimesterne av 30. mars 2015: Direktiver om bruk av etterforskingsplaner utvidelse Brevene pålegger bruk av etterforskingsplaner i saker om voldtekt, seksuallovbrudd mot barn og mishandling i nære relasjoner, med mindre sakene er så oversiktlige at det fremstår som åpenbart unødvendig. I riksadvokatens rundskriv nr. 1/2017 Mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen i politiet og statsadvokatene er plikten til å utarbeide etterforskingsplaner utvidet til også å omfatte saker hvor det er mistanke om drap, og dette er videreført for Riksadvokatens direktiv om 10

11 etterforskingsplaner er også nedfelt i retningslinjer fra Politidirektoratet. Slike planer bidrar til struktur i arbeidet, fremdrift og kvalitet i etterforskingen, og gir notoritet og et helhetsbilde av den enkelte sak som understøtter løpende beslutningsprosesser. Bruk av etterforskingsplaner anbefales derfor også i andre alvorlige saker. En målstyrt etterforsking krever god rettslig innsikt hos så vel etterforsker som påtaleansvarlig. Likeledes kreves taktisk og teknisk etterforskingskompetanse, samt kunnskap og kreativitet mht hvilke undersøkelser som bør iverksettes for å opplyse en sak på tilfredsstillende måte. Det er viktig at både den påtalefaglige og den politifaglige etterforskingsledelse er oppmerksom på de krav og pålegg som gjelder behandling og ivaretakelse av de kriminaltekniske sporene. Etterforskingsledelsen må være seg bevisst den kriminaltekniske fagutviklingen, herunder en økt oppmerksomhet om kontamineringsrisiko (særlig ved DNA-spor). Omfanget av enhver etterforsking, og ikke minst iretteføringen for domstolene, skal tilpasses sakens alvor og kompleksitet. Aktiv bruk av straffeprosessloven 70 er nødvendig for å hindre at sakene svulmer opp og blir unødig ressurskrevende. Samtidig skal det vurderes om det er hensiktsmessig å samle likeartede saker, jf. straffeprosessloven 13. Ansvaret for de vurderinger som her må foretas påhviler den påtaleansvarlige i politiet og statsadvokatene. Enkelte større straffesaker, som for eksempel kompliserte økonomiske straffesaker og saker om nettovergrep med mange fornærmede, reiser særskilte effektiviseringsutfordringer. En arbeidsgruppe oppnevnt av Riksadvokatembetet har gitt anbefalinger om tiltak og rutiner i politiet og påtalemyndigheten som kan bidra til en effektiv saksavgrensning og etterforsking i slike saker, jf. riksadvokatens brev 13. august 2018 og arbeidsgrupperapporten som er inntatt i riksadvokatens skriftserie som nr. 1/2018. Anbefalingene er støttet herfra Noen sentrale etterforskingsskritt Hvilke etterforskingsskritt som bør foretas i den enkelte sak vil for en del bero på saksspesifikke standarder, men i hovedsak på et konkret skjønn og erfaringsbasert læring. Riksadvokaten har gitt direktiver om etterforskingen i enkelte sakstyper, jf. særlig riksadvokatens rundskriv nr. 5/2004 om etterforsking tilknyttet saknetmeldinger riksadvokatens brev 17. august 2005 om etterforsking av vegtrafikkulykker og - uhell forholdet til statens havarikommisjon for transport riksadvokatens rundskriv nr. 3/2008 om familievold riksadvokatens retningslinjer av 14. februar 2017: Nasjonal standard for etterforsking og påtalepraksis i mindre økonomiske straffesaker riksadvokatens rundskriv nr. 3/2017 om etterforsking av saker mot helsepersonell riksadvokatens brev til statsadvokatene og politimestrene av 11. august 2017: Dødsulykker og straffesaksbehandlingen i trafikksaker tilrådninger og pålegg fra riksadvokaten riksadvokatens brev 11. september 2018 med retningslinjer om heleri-, hvitvaskings- og selvvaskingssaker, især kap. 5 11

12 Etterforskingens initialfase er erfaringsmessig viktig, og snarlige undersøkelser for å sikre spor på åstedet eller hos involverte kan være avgjørende for om en sak oppklares. Likeledes kan rask tilgang til elektronisk lagrede data og avhør av fornærmede, mistenkte og/eller vitner være av vesentlig betydning. Mer politiarbeid på stedet er en ønsket utvikling, og det vises til politiets veileder på KO:DE 10 prosedyre åstedsundersøkelser første enhet på stedet. For voldtektssaker vises særskilt til riksadvokatens brev til statsadvokatene og politimestrene av 8. november 2013: Politiet og påtalemyndighetens behandling av voldtektssaker oppfølging av regjeringens handlingsplan mot voldtekt direktiver og anbefalinger. Her beskrives det egne rutiner for initialfasen ved melding om voldtekt. Avhør av de involverte i en sak står sentralt i all etterforsking og er ofte avgjørende for dens utfall. Det er en forutsetning at avhør skjer innen de prosessuelle rammer som følger av straffeprosesslovens kapittel 10 og for øvrig i tråd med de direktiver og retningslinjer som er gitt fra riksadvokaten. Det vises spesielt til riksadvokatens rundskriv nr. 2/2016 av 11. mai 2016 om politiavhør, som gir overordnede retningslinjer for avhør under etterforsking. Om avhør av barn og andre særlig sårbare personer se riksadvokatens brev av 21. oktober 2015: Tilrettelagte avhør direktiver og retningslinjer brev av 28 desember 2016: Bruk av dommeravhør og tilrettelagte avhør av barn og særlig sårbare voksne fritatt for vitneplikt som bevis Høyesteretts kjennelse 19. oktober 2016 om informasjonsplikten, enkelte direktiver fra riksadvokaten brev 20. oktober 2017 om avhenting av barn for tilrettelagte avhør God avhørsmetodikk, basert på vitenskapelig forankrede teknikker for pålitelig og objektiv informasjonsinnhenting, er en viktig forutsetning for å kunne opplyse et forhold. En god eksaminasjon forutsetter inngående kjennskap til så vel faktum i saken som aktuelle straffebestemmelser. Videre må avhøreren ha klart for seg avhørets formål, jf. straffeprosessloven 226. Dette gjelder uansett tidspunkt for avhøret, sakstype eller avhørsform, jf. bl.a. politiets veileder på KO:DE Prosedyre lydavhør på stedet. En god gjengivelse av forklaringene er en forutsetning for at de kan tjene sitt formål. De særskilte straffeprosessuelle metoder som politi og påtalemyndighet er gitt tilgang til for å sikre en mer effektiv og bedre bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet, skal brukes aktivt og planmessig. Loven legger som kjent kompetansen til å beslutte bruk av de mest inngripende metodene til politimesteren, se riksadvokatens brev 9. februar 2016 med enkelte presiseringer om kompetanse til å treffe avgjørelse eller be om samtykke til kommunikasjonskontroll mv. Bruk av inngripende metoder i avvergende øyemed rettet mot private hjem reiser konstitusjonelle spørsmål, se riksadvokatens brev 19. mai 2017 med nærmere retningslinjer for romavlytting og ransaking i slike tilfeller, se også riksadvokatens retningslinjer i brev 29. mai 2009 med presiseringer i brev 17. februar

13 4.2.4 Bistand fra sakkyndige I straffesaker kan det oppstå spørsmål som det kreves spesiell kunnskap å besvare som politiet, og eventuelt domstolene, ikke besitter. For å få sakene opplyst på en forsvarlig måte må det da søkes råd og rettledning fra sakkyndige eksperter på det fagområdet som er aktuelt under etterforskingen. 11 For å sikre at oppdraget blir utført i tråd med forutsetningene, må forholdene som skal belyses presiseres i et skriftlig mandat. På enkelte områder er det utarbeidet såkalte standardmandater, se henvisningene nedenfor. Det understrekes at standardmandater kun gir et utgangspunkt, og må tilpasses den enkelte sak. Om sakkyndigarbeid se bl.a.: riksadvokatens brev til statsadvokatene og politimestrene av 4. september 2012: Psykiatrisk/psykologisk utgreiing av fornærma i straffesak utforming av mandat riksadvokatens brev av 23. januar 2013: Enkelte spørsmål til innhenting og kvalitetssikring av rettsgenetiske sakkyndighetserklæringer påtalemyndighetens ansvar og rolle Kunnskapskløft og kommunikasjonsbehov utredning fra et utvalg nedsatt av Advokatforeningen, Dommerforeningen, riksadvokaten og regjeringsadvokaten med retningslinjer for sakkyndigarbeid i domstolene riksadvokatens brev av 12. desember 2016 til statsadvokatene og politimestrene: Standardiserte mandat for sakkyndige uttalelser om ruspåvirket kjøring. En veiledning med vedlegg riksadvokatens brev 10. oktober 2018 med pålegg om bruk av NERS ved oppnevning av rettspsykiatrisk sakkyndige Den sakkyndige i rettsmedisinske spørsmål skal sende sin erklæring til Den rettsmedisinske kommisjon (RMK) for kvalitetssikring, jf. straffeprosessloven 147. Men også påtalemyndigheten skal så langt mulig underkaste sakkyndige vurderinger en kritisk vurdering, ikke minst med tanke på det faktiske grunnlaget vurderingen er basert på. Dersom sakkyndigerklæringen er farget av nye utviklingstrekk på området, skal påtalemyndigheten se til at spørsmålene belyses særskilt grundig, for eksempel ved at det begjæres oppnevnt ytterligere sakkyndige. Det skal alltid vurderes om mandatet er besvart i erklæringen, og om endrede omstendigheter eller uttalelser fra RMK foranlediger tilleggsuttalelser. Etterforskingen må innrettes slik at den ikke bare avklarer de faktiske forholdene rundt et lovbrudd, men også spørsmål knyttet til tilregnelighet og omstendigheter av betydning for en strafferettslig reaksjon. En understreker at straffvilkåret om tilregnelighet er et rettslig spørsmål som skal avgjøres av påtalemyndigheten og domstolene. Det vises blant annet til: riksadvokatens rundskriv nr. 2/1989 del II om personundersøkelse riksadvokatens rundskriv nr. 4/2001 om utilregnelighetsregler og særreaksjoner riksadvokatens brev til statsadvokatene og politimestrene av 1. mars 2007: Rettspsykiatriske sakkyndige i straffesaker standardmandat mv. 11 Når det er behov for det kan retten settes med fagkyndige meddommere, jf. straffeprosessloven 277 jf. domstolen

14 riksadvokatens brev til statsadvokatene og politimestrene av 14. desember 2015: Justering av retningslinjer for innhenting av personundersøkelse for mindreårig (PUM) Ved spørsmål om tilregnelighet er det ofte nødvendig med en rask prejudisiell vurdering. Det bør derfor snarlig oppnevnes sakkyndige, slik at disse gis mulighet til å få kontakt med siktede kort tid etter at det straffbare forholdet fant sted. Dette gjelder også ved full observasjon ved tvil om tilregnelighet Etterforsking for å sikre inndragning Det er et kriminalpolitisk mål at straffbare handlinger ikke skal lønne seg, og at utbytte fra straffbare handlinger ikke skal kunne finansiere ytterligere kriminell virksomhet. Undersøking av "pengesporene" eller avdekking av utbytte og/eller vinning må derfor inngå i etterforskingen av vinnings- og profittmotivert kriminalitet, slik at utbytte og vinning kan avdekkes og fratas gjerningspersonen gjennom aktiv bruk av inndragning. Undersøkelser med sikte på inndragning og tiltak for å etablere sikkerhet for eventuelle inndragningskrav, som beslag og hefte, må vurderes allerede fra starten av etterforskingen, se Økokrims Veileder til effektiv inndragning (2012), som er tilgjengelig på KO:DE. Se også riksadvokatens brev 11. september 2018 med retningslinjer om heleri-, hvitvaskings- og selvvaskingssaker. Behovet for finansiell etterforsking ved straffbare handlinger begått av personer i kriminelle nettverk understrekes særlig, fordi denne kan fremskaffe bevis for primærforbrytelsene, avdekke hvitvasking av utbytte og gi grunnlag for inndragningskrav. Politidistriktene skal gjøre bruk av etterretningsinformasjon fra Enheten for finansiell etterretning (EFE) ved ØKOKRIM (informasjonen er tilgjengelig i Indicia og i etterretningsrapporter fra EFE). Det vises til riksadvokatens brev 15. februar 2017 med instruks om bruk av informasjon fra EFE i politidistriktene. Ved mistanke om utbytte mv. i utlandet minnes det om de internasjonale bistandsordningene som er forankret i FN-konvensjonen om ulovlig handel med narkotika og psykotropiske stoffer fra 1998 og Europarådets konvensjon fra 1990 om hvitvasking, ransaking, beslag og inndragning av økonomisk utbytte fra straffbare handlinger. 4.3 Høy oppklaring Oppklaring som mål for etterforskingen Avdekking av straffbare forhold og plassering av skyld hos ansvarlige gjerningspersoner er en forutsetning for at straffesaksbehandlingens overordnede mål om redusert kriminalitet skal nås. Samtidig er oppklaring og ansvarliggjøring av de skyldige av stor betydning for fornærmede og andre involverte i straffesaken. Det er derfor et sentralt mål for politiets etterforskning at den skal føre til oppklaring av sakene. De sentralt prioriterte sakene, jf. riksadvokatens årlige mål og prioriteringsrundskriv 12, skal søkes oppklart så langt råd er og ved knapphet på ressurser gis forrang. Grov integritetskrenkende kriminalitet som vold og seksuallovbrudd har vært prioritert i en 12 jf. note 3. 14

15 årrekke og utgjør et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem. Det skal her tilstrebes en særlig høy oppklaring Beviskrav og bevisvurdering Om en etterforsking fører til tiltale, eventuelt en annen positiv påtaleavgjørelse, vil bero på om etterforskingsmaterialet er av en slik karakter at de strenge beviskravene i strafferetten kan oppfylles. God juridisk kunnskap om så vel anvendelsen av de enkelte straffebud som bevisreglene, danner grunnlaget for å kunne fatte korrekte påtaleavgjørelser. Påtalemyndigheten må for å utferdige tiltale eller treffe en annen positiv påtaleavgjørelse være overbevist om siktedes straffeskyld og være av den oppfatning at straffeskylden kan bevises i retten. Dette innebærer at påtalemyndigheten skal legge samme strenge bevisterskel til grunn som den domstolene anvender for å avsi fellende dom når tiltalespørsmålet vurderes, og i tillegg vurdere om det er mulig å føre nødvendige bevis for retten. Er det for eksempel holdepunkter for at avgjørende bevis ikke vil kunne føres, skal tiltale ikke utferdiges selv om påtalemyndigheten er overbevist om mistenktes skyld, jf. riksadvokatens brev til politimestrene og statsadvokatene av 2. juli 2007: Fritz Moen granskingsutvalgets rapport (NOU 2007: 7) politiets og påtalemyndighetens oppfølging riksadvokatens rapport om norsk politi og påtalemyndighets behandling av straffesakene mot Sture Bergwall brev 6. juli 2017 om vurderinger, videre oppfølging og pålegg riksadvokatens rundskriv nr. 2/2008 Mål og prioriteringer for virksomheten ved statsadvokatembetene 2008, punkt III,2 Beviskravet er en grunnleggende rettsikkerhetsgaranti, jf. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 6 nr. 2. Mål om høy gjennomsnittlig oppklaring skal aldri lede til at beviskravet senkes i den enkelte sak. Det er en sammenheng mellom bevisvurderingen og det strafferettslige beviskrav. Beviskravet kan presiseres gjennom krav til en overordnet strukturering av bevisvurderingen, der bevisene ikke bare skal vurderes under den antakelse at mistenkte er skyldig, men også i lys av hypoteser om hendelsesforløp som innebærer at vedkommende ikke er skyldig. Den tradisjonelle måten å formulere beviskravet på at all rimelig tvil skal komme den siktede til gode kan operasjonaliseres ved å oppstille et positivt krav til at det samlet sett må foreligge opplysninger i saken som det er vanskelig å forklare hvis siktede er uskyldig, og et negativt krav til at det ikke må foreligge opplysninger som er vanskelige å forklare hvis den siktede er skyldig. Denne tilnærming ble til illustrasjon lagt til grunn i riksadvokatens henleggelsesbeslutning i en mordbrannsak fra 2009 (R 3739/09-63): Det samlede etterforskingsresultatet i saken har ikke gitt opplysninger som på en utvetydig måte knytter siktede til noen av brannstedene. En kan ikke med tilstrekkelig sikkerhet utelukke alternative gjerningsmenn. [ ] Etterforskingen har dessuten frembrakt opplysninger som ikke uten videre synes forenlige med at siktede er gjerningsmann. Blant annet er det gjort et sporsøk med politihund fra ett brannsted 15

16 til et annet, som ikke passer godt med siktedes bevegelsesmønster og de observasjoner som er gjort. Generelt vil en slik operasjonalisering av beviskravet invitere bevisbedømmeren til å forklare bevisene, både enkeltvis og samlet, under ulike hypoteser Adekvate reaksjoner Innledning Adekvate strafferettslige reaksjoner er en sentral forutsetning for at straffeforfølgningen skal virke preventivt og bidra til redusert kriminalitet. Påtalemyndigheten har et særlig ansvar for å bidra til riktige straffer gjennom fastsettelse av bøter i foreleggsakene og nedleggelse av straffepåstander for domstolene. I riksadvokatens årlige mål- og prioriteringsrundskriv angis saksområder hvor reaksjonsspørsmålet skal vies særlig oppmerksomhet det enkelte år. 13 For å kunne fastsette en adekvat straff må spørsmål av betydning for straffutmålingen, herunder gjerningspersonens personlige forhold mv., være belyst på en tilfredsstillende måte, jf. punkt 4.2. Påtalejuristene og statsadvokatene skal til enhver tid besitte oppdatert kunnskap om straffutmålingspraksis. Et forhold som typisk vil være av stor betydning for at domstolene skal kunne fastsette en adekvat reaksjon, er tilstrekkelig saksfremdrift. Unødig liggetid vil, om den er lang nok, være til hinder for at det kan fastsettes en straff i tråd med hva som ville ha vært en riktig straff ut fra sakens alvor og omfang, jf. pkt Normalstraffenivåer På områder der lovgiveren har gitt anvisning på såkalte normalstraffenivåer, dvs. ved grov vold, grovere mishandling i nære relasjoner, alvorlige seksuallovbrudd og brudd på innreiseforbud, skal påtalemyndigheten lojalt følge opp. Dersom det utmåles straff i strid med det normalstraffenivået som er etablert, uten at det kan påvises reelle formildende omstendigheter, bør normalt påtalemyndigheten anke, jf. punkt Men påtalemyndigheten har også et ansvar for å gi domstolene et grunnlag for å fravike normalstraffenivået dersom konkrete forhold i saken tilsier det, slik at reaksjonen blir tilstrekkelig nyansert både i skjerpende og formildende retning. Erfaringene med normalstraffenivåer så langt kan tyde på at behovet for en individuell tilpasning av straffen i for stor grad trer i bakgrunnen i det praktiske rettsliv. Det skal påtalemyndigheten aktivt søke å motvirke Særreaksjoner Saker hvor særreaksjoner (dom for overføring til tvungen psykisk helsevern og tvungen omsorg) er aktuelt skal gis særlig oppmerksomhet. Dersom påtalemyndighetens krav om særreaksjon ikke tas til følge av domstolen, må det nøye vurderes om det er grunn til å anke. Se riksadvokatens rundskriv nr. 4/2001 utilregnelighetsregler og særreaksjoner riksadvokatens brev til statsadvokatene av 28. november 2013: Særreaksjoner (dom på overføring til tvungen psykisk helsevern og dom til tvungen omsorg) samhandling og gjennomføring 13 jf. note 3. 16

17 Det minnes i brevet av 28. november 2013 om behovet for rutiner som sikrer at spørsmålet om forlengelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg blir vurdert i tide Forvaring Påtalemyndigheten skal aktivt vurdere behovet for forvaring der det foreligger en nærliggende gjentakelsesfare. Se riksadvokatens brev til statsadvokatene av 19. desember 2013: Forvaringssaker forlengelse og prøveløslatelse retningslinjer og anbefalinger Straffereaksjoner mot barn og ungdom Ved iretteføring av barne- og ungdomskriminalitet skal påtalemyndigheten i tråd med lovgivers intensjoner prøve ut alternative reaksjonsformer og finne andre straffereaksjoner enn fengsel om det er mulig. Dette gjelder ikke minst for ungdomsstraff. Riksadvokaten har i brev til statsadvokatene og politimestrene av 9. august 2017 med utgangspunkt i tre høyesterettsavgjørelser gitt retningslinjer om bruken av slike reaksjoner. Regler om påtalemyndighetens overføring av saker til konfliktråd er inntatt i straffeprosessloven 67 fjerde ledd og 71a og regulert i riksadvokatens rundskriv nr. 4/2008 konfliktråd. Deltakelse i ungdomsstormøter, oppfølging av ungdomsplan eller megling i konfliktråd kan bidra til å ansvarliggjøre unge lovbrytere og gi en god forebyggende effekt Samfunnsstraff Samfunnsstraff skal vurderes i alle saker hvor denne reaksjonsformen kan være aktuell. Riksadvokatens rundskriv nr. 2/1991 om samfunnstjeneste har fortsatt gyldighet Straffereaksjoner på særskilte områder Ved brudd på narkotikalovgivningen minnes det om riksadvokatens retningslinjer for straffereaksjoner i rundskriv nr. 2/2014 om narkotikasaker. For veitrafikksaker er det gitt generelle føringer om bøtesatser i riksadvokatens rundskriv nr. 3/2009: Vegtrafikkovertredelser standardiserte bøtesatser, beslag av førerkort mv, ajourført i brev 22. desember Tilsvarende er det for enkelte økonomiske straffesaker gitt retningslinjer herfra om foreleggssatser og straffepåstander i nasjonal standard for etterforsking og påtalepraksis i mindre økonomiske straffesaker 14. februar Påtaleunnlatelse Straffeprosessloven hjemler som kjent to former for påtaleunnlatelse: påtaleunnlatelse etter opportunitetsprinsippet (straffeprosessloven 69) og påtaleunnlatelse av prosessøkonomiske grunner (straffeprosessloven 70). Riksadvokaten har i rundskriv nr del II Påtaleunnlatelse gitt retningslinjer for anvendelsen av bestemmelsene. Om bruk av påtaleunnlatelse av prosessøkonomiske grunner i nettovergrepssaker med mange fornærmede, se arbeidsgrupperapporten i riksadvokatens skriftserie nr. 1/

18 Påtaleunnlatelse etter opportunitetsprinsippet kan etter omstendighetene være aktuelt når den fornærmede selv mistenkes for mindre alvorlige forbrytelser, som for eksempel i menneskehandelssaker og flyktningsaker. Spørsmålet må vurderes konkret i den enkelte sak, slik at det legges vekt på hvor alvorlig forholdet er, hensynet til den fornærmede og betydningen for muligheten til å oppklare alvorlige straffbare forhold begått av bakmenn. Det vises til riksadvokatens retningslinjer 1. desember 2008 om påtalebehandling i utlendingssaker, endret ved riksadvokatens brev til politimestrene og statsadvokatene 4. juli Elektronisk kontroll Elektronisk kontroll ( omvendt voldsalarm ) ved kontaktforbud, jf. straffeloven 57 og 58, kan beskytte mot vold og overgrep og skal derfor vurderes der det er relevant. Høyesterett har i nyere praksis avklart tvilsspørsmål, og det er grunnlag for å legge ned påstand om elektronisk kontroll i flere saker enn til nå. Det vises for øvrig til Politidirektoratets rundskriv 2013/003 om bruk av elektronisk kontroll ved kontaktforbud etter straffeloven 33 (omvendt voldsalarm) Inndragning som tillegg til straff Inndragning av utbytte skal stå sentralt i bekjempelsen av alle former for profittbasert kriminalitet, jf. punkt 6.2. Påtalemyndigheten må i tillegg til straff vurdere om det er grunnlag for inndragning, og i så fall legge ned påstand om dette (eller utferdige inndragningsforlegg), jf. straffeloven 66 flg. Ved grove eller gjentatte trafikklovbrudd som setter andres liv eller helse i fare kan kjøretøy, eller et beløp som svarer til kjøretøyets verdi eller del av verdien, inndras jf. straffeloven 69. Videre kan tap av kjøreseddel være relevant i visse tilfeller, jf. Rt s Det er adgang til å idømme tap av førerett av allmenne hensyn dersom en person dømmes for straffbare handlinger og det er klar (kvalifisert) sammenheng mellom bruken av motorvogn og handlingen, jf. vegtrafikkloven 33 og tapsforskriften 2-6. Se riksadvokatens brev til statsadvokatene og politimestrene av 16. desember 2003: Tap av retten til å føre motorvogn mv. og innføring av ordning med prikkbelastning av førerkort nye regler om domstolsbehandling Strafferabatt ved tilståelser Ordningen med strafferabatt ved tilståelser, jf. straffeloven 78 bokstav f første alternativ og 80 a nr. 2 ved forklaringer som i vesentlig grad har bidratt til oppklaring, skal fortsatt brukes aktivt. Det vises til riksadvokatens rundskriv nr. 3/2007 Tilståelsesrabatt riksadvokatens brev til statsadvokatene og politimestrene av 17. juni 2010: Tilståelsesrabatt 4.5 Etterlevelse av prosessuelle krav som kvalitetsmarkør Etterforskingens rettslige rammer Foruten straffeprosessloven stiller påtaleinstruks, særlover, rettspraksis og rundskriv og direktiver fra riksadvokaten mv. krav til hvordan straffesaksbehandlingen skal gjennomføres. Det påhviler påtalemyndigheten et særlig ansvar for å sikre og kontrollere at etterforskingen utføres i samsvar med disse, jf. påtaleinstruksen 7-5 annet ledd. Alle i påtalemyndigheten skal holde seg løpende oppdatert om 18