Utviklingsplanen skal beskrive hvordan nye arbeidsformer og modeller kan tas i bruk.

Transkript

1 Takk for en stor og innholdsrik utviklingsplan. Arbeidsgiverperspektivet og Spekter er godt representert og vi vil gjerne komme med noen innspill sett fra brukerperspektivet. Vi vil gjerne begynne med et sitat fra Nasjonal helse- og sykehusplan ( ) Pasientenes kompetanse skal tillegges vekt på linje med fagfolkenes kompetanse. Et brukerutvalg har sagt det slik: «Pasientar er ofte dei mest radikale endringsagentane. Pasientar og pårørande skal vera like viktige som fagfolk og politikarar i arbeidet framover». Å skape pasientens helsetjeneste betyr at helsetjenesten må endre kultur, holdninger, organisering og ledelse. Regjeringen mener mobiliseringen av pasienter og pårørende som endringsagenter vil utgjøre den viktigste drivkraften for fornying og forbedring i helsetjenesten. Det vil medvirke til en bedre helsetjeneste, ikke bare for brukerne, men også for medarbeiderne i helsetjenesten. Utviklingsplanen skal beskrive hvordan nye arbeidsformer og modeller kan tas i bruk. Det gleder oss at det beskrives at vi står overfor et paradigmeskifte, og da mener vi i LPP at planen må vise dette med nye grep og konkrete føringer, når det gjelder å styrke pasientens autonomi og samarbeidet med både personens sosiale nettverk, kommunehelsetjeneste og nav, skole eller arbeidsplass. Dette fordrer at det skjer en maktfordeling og dette er vanskelig å få til i praksis. Å få til et paradigmeskifte midt oppe i en travel hverdag, hvor retningslinjer og prosedyrer, handlingsplaner, utviklingsplaner, FoU er, veiledere og lover og regler og rapportskriving og fagforeningsmøter og avdelingsmøter og vaktplaner spiser opp hverdagen og pasientene må tross alt få stell og medisiner og følges på do Hvor skal en begynne?? Dette savner vi beskrevet i utviklingsplanen. Og tror ikke vi heller har kommet med noen klare forslag, bortsett fra å ta i bruk NETTVERKSMØTER I ÅPEN DIALOG. I tillegg har vi noen flere punkt vi ønsker å ha med i planen: Samfunnet står også overfor store utfordringer med kraftig økning av diagnostisering av unge som sliter med angst, spiseforstyrrelser, ADHD mm. I 2017 ble det f.eks. solgt over 20,3 millioner døgndoser ADHD-medisin i Norge. Det er over dobbelt så mye som for 10 år siden. Vestfold er blant 3 fylker med nesten 50% større forbruk enn landsgjennomsnittet. Flere forskere advarer mot å individualisere de unges utfordringer, men oppfordrer heller til å se på de samfunnsmessige og sosiale aspekter som ligger bak. Dette er også noe av de store utfordringene sykehusene bør se nærmere på.

2 Hvis en ønsker å dempe diagnosehysteriet rundt livskriser, må en også gå i samarbeid med NAV og andre instanser for å gjøre om på juridiske og økonomiske føringer rundt dette. Stangehjelpen har gode resultater, uten å vektlegge diagnoser, men fikk da i første omgang problemer med regelverket. Heldigvis innså Fylkesmannen at reglene ikke må bli et hinder for forbedringer, men justeres etter det som virker. Medisinfri behandling LPP Vestfold (Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse) har samarbeidet med andre brukerorganisasjoner i mange år, for å få til endring innenfor psykiatrien, både for å få ned tvangsbruk, samarbeide med nettverket, få inn håpefull og aktiv behandling og redusere en helseskadelig og overdreven medikamentell tilnærming. Etter nesten 10 år ( Bent Høies første purrende brev kom i 2010 til alle helseforetak) har det startet medisinfri behandling noen steder. Dette må SIV videreutvikle i årene som kommer. Hovedpoenget for denne aksjonen har ikke primært vært nei til all medisinering, men mer et krav om å få inn virksomme behandlingstilbud som handler om annet enn medisinering og samtale rundt bivirkninger (håp, aktivitetermusikkterapi, kunstterapi, IMR, turer, kursing osv) Svært mange pårørende ser at deres nære blir verre av for tung medikamentell behandling, og mister evnen til å opprettholde sosialt nettverk, skole og arbeid. Det blir da viktig at SIV lytter til tilbakemeldinger fra pasienter og pårørende. Dette må skje i åpen dialog der gjerne flere er tilstede ellers opprettholdes det gamle makthierarkiet. Legemiddelindustrien er en sterk og viktig samarbeidspart for SIV, men det er også viktig å se på samarbeidet med kritisk blikk. Det er viktig å ta ansvar for å holde seg oppdatert på innholdet i nye medikamenter, farer ved bruk av mange medikamenter samtidig og overmedisinering, genetiske forskjeller i opptaksevne og allergier hos den enkelte. Verdens helseorganisasjon beskriver svært høye dødstall som følge av feilmedisinering. Både innen somatikk og psykiatri. Eldrebølgen nærmer seg, og alderspsykiatrien vil nok også stå overfor nye utfordringer. Mange vil bli svært deprimert ved å bli isolert på sykehjem eller i sitt eget hjem. Mangel på helsearbeidere er en utfordring. Overmedisinering er et problem allerede i dag. Åpen dialog som metode Ved å bruke nettverksmøte hører alle det som blir sagt. Ressursene utnyttes bedre. Hovedpersonen er ved roret. Nettverksmøteledere må ansettes. Kan benyttes i hele fylket, på alle nivåer, da en ikke-vitende posisjon er det beste utgangspunktet. Tvangsbruken må ned, og behandling innen psykisk helse må ha en verktøykasse av tilfriskningstilnærminger der reiming og medisiner er mer en nødløsning enn hovedingrediensen.

3 Kuledyner, skrike/lytterom, boksepute, musikkterapi, kunstterapi, fjellturer, kursing i håp og tilfriskningsmetoder har lite bivirkninger. Diagnoser og medisiner burde ikke være første skritt innen psykisk helse, da selv det friskeste menneske kan oppleve psykiske reaksjoner etter tøffe eller langvarige traumatiske opplevelser Kompetanse og arbeidsprosesser må tilpasses virksomhetenes behov. Et nytt syn på hva som er den gode helsetjenesten vil naturlig nok også medføre endringer i hva som er virksomhetens behov. En endret maktstruktur, med den autonome pasienten i sentrum, vil fordre mer bruk av åpen dialog i nettverk. Et slikt møte der alle stemmer er likeverdige og skal høres, trenger gode møteledere, som er utdannet i åpen dialog. SIV bør ansette flere erfaringskonsulenter, med reell innflytelse, på alle nivåer i helsevesenet. Det bør ansettes flere nettverksmøteledere, som kan betjene møter uavhengig av hvem som bestiller møtet. En ikke-vitende posisjon er det beste utgangspunkt. Aktivt oppsøkende behandlingsteam Den første store satsingen vil være etablering av FACT-team ved alle DPS. Teamene utvikles i samhandling mellom DPS, psykiatrisk sykehus og kommuner. Målgruppen er mennesker med alvorlige psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer som har langvarige og sammensatte behov for behandling, rehabilitering og oppfølging. Tjenestetilbud og målgrupper for de enkelte teamene skal utvikles og avtales med kommunene. Myndighetenes satsing på ambulant oppfølging omfatter også barn og unge. Særlig gjelder dette barn og unge med psykiske/rusrelaterte problemer og lidelser, samt de som lever med høy risiko for å utvikle psykososiale vansker og deres familier. Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) vil øke graden av ambulante tjenester som bidrar til helhet og sammenheng i spesialisthelsetjenestene. Det skal også utredes muligheten for å etablere samhandlingsteam, slik som FACT, som er bemannet av både kommune og spesialisthelsetjeneste. Flexible Assertive Community Treatment Pårørerende må involveres. Ny veileder i 2017 Mange pårørende til pasienter og mennesker som sliter psykisk blir sittende alene med ansvaret, eller de blir utestengt fra et samarbeid for best mulig tilfriskning til den de er nær. Dette kan føre til at mange pårørende selv blir syke, utvikler medavhengighet og kan være dårlige støttespillere for den som er hovedpersonen. Det å samarbeide med pårørende gir dem mulighet til å bedre samhandlingen, bli stående i arbeid, tross utfordringer på hjemmebanen. Helsevesenet har ansvar for å lytte og samarbeide med nettverket til den hjelpetrengende, og samfunnet er avhengig av pårørende, nettverk og frivillige for å løse de store oppgavene vi står overfor.

4 Barn som pårørende. Lovpålagt. Gjennom åpen dialog må pårørende, både barn og voksne, lyttes til og samarbeides med. En må sikre at barna er ivaretatt. Da må det jo også samarbeides med de som barna bor hos eller andre som barna er mye hos! Barnehagene kjenenr gode omsorgspersoner i nabolag eller nettverket til barna, kan kobles inn som mellomledd for støtteordninger. Barneombudet kom nettopp med rapport. Vold og overgrep skjer dessverre ofte. Det å være barn av psykisk syke kan være en stor belastning for barn. Vi vet at lavterskeltilbudene har lange ventelister og utfordringene ser ut til å øke. Sett i sammenheng med utsikten til økonomiske nedgangstider, må samfunnet og SIV samarbeide med det private nettverket til pasientene og de som trenger støtte i hverdagen. Lytteplikt vel så viktig som taushetsplikt. Best mulig helsehjelp kan ikke gis uten å vite mest mulig. Samhandling med nettverket. Samhandling viktig, ikke ansvarsfraskrivelse. Det siste har blitt resultatet tidligere ved samhandlingsreformen mm, vi må ha retningslinjer for reelt samarbeid. Forebygging Forebygging handler om mange ting, alt fra hvordan vi organiserer samfunnet på nasjonalt plan ned til hvordan familiene organiserer seg. Fødselsdepresjoner f.eks.har økt voldsomt de siste årene. Store krav om lykke og mestring, kortere og kortere liggetid på sykehus etter fødsel og manglende hjelp hjemme etter fødselen, kan være noen årsaker til dette. I slike saker har SIV et ansvar om å følge med på samfunnsutviklingen og si fra om ting en ser går på helsa løs for menneskene i samfunnet. Produksjonsøkning og flest mulig fortest mulig i arbeid, kan være dyrkjøpte strategier i det lange løp. I dag er det mange steder umulig å få hjelp tidlig. Nettverket og kommunen har selvsagt det fremste ansvar her, men med støtte fra SIV kan dette arbeidet også bli bedre. DPS kan holde åpne kurs om ulike psykiske lidelser og måter å komme seg fra disse (Jæren DPS har hatt vellykkede kursrekker, turgrupper mm for mennesker som står i kø for hjelp) Ved veiledning og kursing, både av ansatte og pasient, bruker og nettverk, kan SIV bidra med sin kompetanse på dette feltet. Det å kurse mennesker i å ta i bruk egne ressurser og også realitetsorientere om at «easy fix» ikke venter bak spesialishelsetjenestens dør kan være viktig. Dessuten kunnskap om at medisiner og tvangsbruk kan gjøre mange ting verre for dem, kan være motiverende til å foreta livsstilsendringer i livet. Forebygging innebærer at folk må kunne få hjelp før de er tildelt diagnoser, før de er helt på randen av selvmord, eller før overgrep har funnet sted. Være pådriver til å holde ulike kursrekker. kursrekker for småbarnsforeldre i samarbeid med helsesøster, barnehager mm.

5 Kurs for innvandrer i samarbeid med imamer, tolker, traumespsialister osv. Kurs for unge i fare for å droppe ut Kurs for eldre før pensjonsalder Ta ansvar for mer enn en har myndighet til. Altså det er lov å bry seg og hjelpe uten å ha et påbud i lomma. Et «sitte og vente på gjerdet» tilbud skaper frustrasjon og gjør at menneskenes problemer må bli ALVORLIGE før hjelpen er tilgjengelig Mobilisering av arbeidskraft Flere og flere unge faller utenfor arbeidslivet. Særlig stor er økningen innen psykiske diagnoser, det vil være svært viktig å kurse disse i recoveryorienterte tilnærminger og støtte dem til tidlig å gjenoppta deltakelsen i utdanning og arbeidsliv. Nav er her en viktig samarbeidspartner helsevesenet bør bruke mere. Også mange eldre ønsker å bidra i samfunnslivet, men klarer kanskje ikke 100% jobb. Dette må det legges til rette for. Flere bedrifter som våger å satse på mennesker med ulike helseutfordringer melder om stor tilfredshet med dette. (Steinar Olsen i Stormberg, Andresen i Ferd, Telenors bruk av mennesker med Aspergers i firmaet Unicus f.eks.) Dette var LPP Vestfolds høringssvar. Det ble kanskje ikke helt som forventet, men det er På disse områdene vi føler skoen trykker innen psykisk helsefeltet. Vi håper vi kan samarbeide rundt disse utfordringene. Vennlig hilsen Hanne Moss, For styret i LPP Vestfold