Zoé team i India 5. 16. mars 2012

Zoé team i India 5. 16. mars 2012

Et kort resymé: 6.-8.mars: Arbeidermøte på Himcorse konferansesenter. Ca 110 arbeidere var der. 9.mars: Vi besøkte menighetene i Gorubathan og Kilkut, hvor vi har bygget 2 kirker. 10.mars: Aashraya barnehjem og landsbyen Naxalbari hvor en del av fadderbarna bor. Grethe var med på matutdeling i Tikyapara, et slumområde i Siliguri, hvor vi har menighet og landsbyskole, dvs. noen timers gratis undervisning hver dag. 11.mars: Gudstjeneste i Siliguri og Tikyapara menigheter. Vi hadde picnic på sentertomta, og vi innviet tomta til det nye babybarnehjemmet! 12.mars: Darjeeling turistby. På kvelden møtte vi styret i Network for India. 13.mars: Latpanchor, Surens landsby. Besøk på Karmot, Glory, Shelpu skoler, og Cornerstone Junior High School. Vi besøkte også en liten kirke på Sangitas hjemsted, som menigheten har bygget opp selv ved hjelp av Siliguri menighet. 14.mars: Mangpong og Leesh River skoler hvor vi utvider bygningene. Var med på bibelskoleåpning på senteret på kvelden. 15.mars: Hjemturen startet. Her er Solbjørg Westlunds opplevelse av turen: Mandag 5.mars dro vi av sted. Jeg tenkte at det var min første misjonsreise. De som var med: Margareth og Jan, Jorun og Arne, Ruth, Bodil, Anita, Terje, Inger Marie, Grethe, Finn og meg (Solbjørg). Det ble en lang reise, men det gikk veldig bra. Men den virkelige reisen begynte da vi hadde landet i Siliguri. Det var godt og trygt at vi hadde fått noen bibelvers for turen: Herren skal gi sine engler befaling om å bevare deg på alle dine veier Slm. 91,11. Vi ble hentet på flyplassen, og det var da vi møtte kultursjokket. Det var biler og folk overalt. Alle brukte bilhornet når de ville forbi, og det spilte ingen rolle om de kjørte forbi på høyre eller venstre side. Det var skur langs veiene der de drev sin daglige handel. Alt mulig, - flotte utskårede møbler terrakottakrukker sykkelhjul grønnsaker levende høns noen ble slaktet der og da. Og innimellom flotte reklameplakater med vakre indiske damer. Sykkeldrosjer er det overalt mopeddrosjer med 3 hjul kuer og løshunder. Så kom det neste sjokket. Vi skulle spise lunsj, og kjørte inn i et nybygg Centrum City. Det kunne like godt stått Borg Storsenter. Der spiste vi vårt første indiske måltid og så bar det av sted for å handle indiske klær til bruk på turen en flott butikk. Ute i trafikken igjen er vårt første inntrykk at det støver og ser tørt og grått ut, da det er lenge siden det regnet her. Men når vi svinger inn på området ved senteret der vi skulle bo, er det en ny overraskelse. Eiendommen var inngjerdet vakre malte store bygninger grønt gress og flotte palmer. Det er et senter som eies av kristne og leies ut til konferanser.

Teamet m/lærere og bibelkvinner Oppmerksom forsamling Solbj., Finn og Bodil m/2 pastorer Der møtte vi arbeiderne våre lærere fra skolene vi driver, pastorer, evangelister, til sammen var vi ca 120. Vi hadde to hele dager sammen med dem, 4 5 møter hver dag. De hadde reist langt, noen fra Bhutan og Nepal også. Det ble et sterkt møte med dem, vi kjente at vi var søsken i Herren. De hadde en ubeskrivelig hengivenhet i lovsang og bønn. Himmelen var så nær. Når man er på teamtur, må man helst si noe på talerstolen, - og vi delte litt én etter én. Jan, Margareth og Terje holdt talene. De innfødte kom også med vitnesbyrd og rapporter om arbeidet. Noen forteller også at de var blitt forfulgt for sin tro. Men de sier at det er bra på den måten, at de dermed må holde seg brennende. Inger delte sitt vitnesbyrd Bodil og Inger m/ 2 barnearb. Jan m Suren og noen unge pastorer Vi har en herlig lovsang, - og det slår meg at vi synger de samme sangene her som hjemme: Å, store Gud, når jeg i undring aner hva du har skapt i verden ved ditt ord. Da kommer jeg til å tenke på at det står i Bibelen at i himmelen skal vi lovprise Gud med mange tungemål. Under oppholdet bor vi på dette senteret. Suren bor også i en leilighet der, og kona hans, Sangita, lager maten til oss. Og det er vi veldig glad for. GORUBATHAN På vår første utfluktsdag drar vi opp i Himalayafjellene for å besøke en menighet. Høyt, høyt og på smale veier. Jeg overdriver litt, - men jeg sa det var 1 cm mellom bilene som møttes og 2 cm ut mot stupet. Jaja, så får vi ikke se ut mot stupet, da. Her er det bambustrær og palmer, - det har ikke regnet på lenger, så det er dårlig med blomster. Veien er veldig smal, så man bruker bilhornet foran hver sving. Gorubathan nye kirke Kirken er flott inni også Pastor Pramod m/familie utafor huset

Høyt her oppe har vi bygget en ny, flott kirke, og der evangeliet går fram, der blir det orden. Myndighetene har bygget en ny vei etter at kirken kom. Det blir satt pris på det de kristne gjør. KILKUT OG LILLE FREDRIKSTAD Neste besøk er i et santalområde, der en av kirkene er som pastor Sushil har ansvaret for. Her bor de i bambushytter, - et veldig fattig område. Før vi går inn i kirken, må vi sitte ned og få fotvask.. Igjen har vi et gripende møte med de innfødte kristne. De har virkelig et håp, - i motsetning til alle de andre som er uten Gud og uten håp i verden. Fotvask utenfor Kilkut kirke Suren forteller inni kirken Noen av santalene i Kilkut menighet Siste stopp for dagen er Lille Fredrikstad. Det er fantastisk å se en så stor skole. 8 klasserom, eget datarom og egen systue. Rektoren viser oss stolt rundt. Elevene har oppvisning for oss. Moro å se dette stedet som vi har hørt så mye om. Inngangspartiet på Lille Fredrikstad Aashrayabarna synger nydelig for oss Margareth m/minstemann AASHRAYA BARNEHJEM På lørdag besøkte vi barnehjemmet, der traff vi også noen av fadderbarna som vi støtter gjennom butikken. Igjen er det gripende, - de er så takknemlige og synger for oss. Det største inntrykket for meg der var vel den lille gutten som nettopp hadde kommet. Faren var død, og moren var døende. Han hadde fått et nytt hjem, - men hadde nok ikke funnet seg til rette enda. Han ropte hele tiden på mamma. Det var vel knapt noen som ikke gråt der. TIKYAPARA OG SILIGURI MENIGHETER Tikyapara menighet Godteri fra Arne En titt innom landsbyskolen i Siliguri

Søndag delte vi oss i to grupper og var med på gudstjenester. Alle satt på gulvet, det var visst ikke noe problem. MISJONSSENTERET OG BABYBARNEHJEMSTOMTA Etter gudstjenesten kjørte vi for å se misjons- og treningssenteret. Det var langt ute på landet, vekk fra støy og mas. Et nybygg for bibelskole var nettopp blitt ferdig, det var et undervisningsrom, en sovesal og en spisesal. Her var også eiendommen gjerdet inn, - med murgjerde med stål, så ikke elefantene skulle komme seg igjennom. Her skal det komme evangelister og bli trenet til å spre evangeliet i India, Bhutan og Nepal. Det her er vi med på, dere.! Guds rikes arbeid på denne jord. Like i nærheten ligger tomten som er kjøpt til det nye barnehjemmet for uønskede jenter. Den første bibelskoleklassen Tomta til babybarnehjemmet Anita fikk tegning fra en fin elev Fine elever i Mangpong Glad gutt på Leesh River skole Ny brønn i Leesh River LATPANCHOR OG SHELPU Den siste utfluktsdagen gikk til besøk på forskjellige skoler. Høyt, høyt på humpete smale veier kom vi til landsbyen hvor Suren kommer fra, Latpanchor. En av skolene var ikke ferdig enda, men de to neste var flotte skoler med nydelige unger. Alle satt pent og ventet på oss, og stilte opp ute, - hadde sang og underholdning. En av lærerne fortalte at hun gikk 1 ½ time hver vei i stupbratt terreng for å komme på jobb. Når vi vet det er ville dyr der, kan vi bare ane hva de kan bli utsatt for. Pastor Jan innvier tomt datarom Cornerstone Junior High School Inger får takk til Gjenbruksbutikken En av dagene dro vi opp i Himalayafjellene igjen, - til turistbyen Darjeeling. Dagen var satt av til utflukt og shopping. Litt trist var det at det var overskyet denne dagen, så vi fikk ikke sett de vakre fjellene. Men det ble så absolutt en spennende tur. Det vi sitter igjen med er en ubeskrivelig takknemlighet for å ha fått være med på denne turen, og en takk til Gud som har frelst oss og kalt oss til å følge Ham, Misjonens Herre!

Babyhjelpen i Tikyapara v/grethe Lyngmo En lørdag i mars fikk jeg være med Suren og Sangita Khawas å dele ut ernæringstilskudd til underernærte barn. Dette betales av bøssa i butikken, kafébøssa på Zoé, og noen faste givere. - Vi dro til Tikyapara, en fattig bydel i Siliguri, der biharene bor. De livnærer seg så vidt det er av å jobbe på jernbanen. Jeg visste på forhånd at de som bodde der var veldig fattige, men da jeg kom dit og fikk se stedet selv, var det verre enn jeg hadde kunnet forestille meg. Plassen vi kom til fløt av søppel, og fattigdommen bare lyste imot oss. Usha og Kumar er våre sosialarbeidere i området. De har opplevd den umulige sorgen å miste 4 egne barn, og de har tatt til seg 3 foreldreløse. Usha gikk på kurset som helseteamet vårt holdt, og kunnskapene blir nå omsatt i praksis. De har begge hjerter av gull for de som lider. Matutdelingen foregår i hjemmet deres. Vi kom inn i et bittelite rom der det satt små barn og mødre og ventet på oss på gulvet langsmed den ene veggen. Suren og Sangita tok med seg eskene med ernæringstilskudd og satte seg i dobbeltsenga, mens jeg fikk sitte på en stol som det var akkurat plass til mellom senga og et skap. Grethe i Tikyapara Smiler tross fattigdommen Det kom stadig flere barn og mødre. Suren hadde en liste over dem som skulle få mateske, og han krysset av etter hvert som Sangita og jeg delte ut. I esken var det forskjellige sorter ernæring som var tilpasset behovet til hvert enkelt barn, og litt godteri som er sjelden vare her. Etter hvert ble det veldig tett av folk i det bitte lille rommet, og noen av ungene begynte å skrike, men Usha sa klart ifra og fikk orden på forsamlingen. Hun er virkelig en dame det står respekt av, samtidig som hun har et mildt og nydelig vesen. 24 barn fikk matpakke for en måned denne dagen. Matkø i Tikyapara Grethe deler ut Happy hadde også møtt fram. Hun var det første barnet i Tikyapara som fikk ernæringshjelp. Den gangen var hun så underernært at indre organer hadde begynt å ta

skade og hun hadde mistet håret. Nå er hun rund og god og strutter av sunnhet - virkelig god reklame for matprosjektet vårt. Happy Havregryn gjør underverker Glad mor har fått mat til barnet sitt Sjarmtroll Det er de mest underernærte barna som får ernæringstilskudd, de som står i størst fare for å få varige helseskader. Ved behov blir barna tatt med til lege for behandling. Så snart barnet klarer seg med vanlig mat, går pengene til et annet barn. På den måten er det veldig mange som får hjelp. Men behovet er stort, og det fins kapasitet til å hjelpe mange flere men det avhenger av at det blir sendt enda flere penger fra Norge. En ting er sikkert: Pengene kommer dit de skal til herlige unger som får en god start i livet. En liten rapport fra Ruth Det som hvert år har vært en stor glede er å se hvordan de som er med på team blir tatt av det de ser. Det er umulig å formidle gleden i øya på de som er dratt ut av mørket og inn i lyset, uten at dere ser det sjøl. Det er umulig å formidle hengivenheten i lovsangen uten at dere er med på det sjøl. Det er umulig å formidle kvaliteten og den høye standarden på skolene og barnehjemmet, uten at dere ser det sjøl. Umulig å formidle iveren og stoltheten hos den første klassen på bibelskolen uten at dere ser det sjøl. Umulig å formidle smerten over de halvnakne, radmagre barna i søle og skitt, uten at dere kjenner den sjøl. Osv. Nå har vi flere vitner på at vi er med på noe stort. Nå har vi noen flere nye som vil legge ned tid og krefter på å jobbe for misjonen. Jeg sier bare: Halleluja! Pastor Jordan med barna på skolen De som fikk senga Kjøkkenet som lager mat til 30 personer

Én ting vil jeg ta fram. Det som gjorde mest inntrykk på meg i år var å se hjemmet til pastor Jordan i Mangpong. Han bor sammen med kone og datter på et rom på skolen, som de også er med og driver. Sammen med dem bor også to jenter som de tar seg av. De 2 jentene er biharer, dvs. de har ingen verdi. Jordan prøvde først å få noen andre kristne til å ta seg av dem, men Gud sa: Jeg ga dem til deg! Jordans datter nr. 3 fra høyre Provisorisk skolebygning Jordan og noen av lærerne Her forberedes sang for oss Se for deg dette hjemmet: Ett lite rom 3 x 3 meter, lagerplass for skolens matvarer langs ene veggen, en liten madrass i hjørnet, alle sover på gulvet, for Jordan og kona ga bort sengene sine til ett nytt lærerpar som kom, - han master i teologi, hun godt utdanna lærer. Begge hadde gode jobber i Sikkim som de sa opp for å gi fattige barn den beste utdanning. Jordan er også master i teologi, men har gitt livet sitt på stridsfeltets høyder, slik vi synger om. Folket i Mangpong elsker ham. Vakker nepalesisk dans Her er en lærer som jobber uten lønn. Alle lærerne bor på skolen. 17 langveisfarende elever bor der sammen med dem, i deres senger, på deres gulv. Hadde jeg hatt flere tårer igjen, så hadde jeg grått dem i

Mangpong. Elevene tyter ut av alle klasserom. Vi bare MÅ får bygd et internat når utvidelsen av skolen er ferdig. Mangpong, som for få år siden, besto av fiendtlig innstilte og lutfattige mennesker, er blitt til en mønsterlandsby, med en flott skole og stor menighet. Takket være gode arbeidere som Jordan og kona, som flyttet hit og viste dem kjærlighet fra første stund. 5 nye ble døpt søndag 22.4. Matservering i det fri. Søndagsskole for barna i Mangpong